Landsbyen Stepansjikovo

Her er det igjen for mye fokus på handling, det bygges opp spennende personligheter for å kunne gjennomføre en oppsiktsvekkende hendelse, en romanhandling. Men personlighetene er blitt altfor karikert, for å kunne gjøre den spesielle handlingen troverdig. Oberst Jegor Rostanjev er for snill, Foma Fomisj for slem. Det er også brukt for mange virkemidler for å gjøre handlingen interessant, hvordan tråder legges ut og insinueres, forfatterkommentarene er også tidvis sjenerende. Det var også lite her å ta med seg, bortsett fra at selve klimaks var spennende, og at det etter klimakset forekom noen morsomheter (romanen var visst i det hele ment morsom, i hvert fall er det bevisste komiske effekter). Spennende var også oppbynginen mot hvordan to personer som ikke må møtes, likevel møtes og hva som dermed skjer. Den overordentlige snille møter, den som mer enn alt vil fremheve seg selv og utnytte. Jeg vil heller lese om mennesker jeg kan tro på, siden jeg ikke kan tro på ham, fortjener derfor ikke Rostanjev heller min fulle sympati, der han blir ydmyket. Jeg vil kunne tenke ut alternative muligheter, leve meg inn, oppleve en litterær virkelighet, ikke adsprede meg i underholdende handling.
Heldigvis skriver Erik Egeberg i etterordet at denne romanen som oftest blir lest med for store forventninger, man sammneligner med Dostojevskijs senere forfatterskap, og skriver at Dostojevskij var lite og ingenting den gang i 1859. Godt å vite, jeg har hele hans senere forfatterskap foran meg, hele hans tidligere bak meg. Fortsatt har jeg ikke i min kronlogiske lesning støtt på et verk jeg virkelig liker, bortsett fra Netotsjkas barndom og kanske noen av fortellingene.

En samtale med lysestaken

Denne spesielle teksten skrev jeg 23. april, 2011. Slike tekster har jeg mange av, de er lette å få fine. Men denne kunne ikke hamle opp med Et lite eventyr, som jeg skrev i 2007. Dermed havnet eventyret i 365 korttekster, mens lysestakene er her i reservene.

En samtale med lysestaken

Det er ikke så mange som vil høre på samtaler som dette. De fordrer at det er noe unikt med meg, at det som skjer med meg og det som jeg frykter og håper på i livet, at det skal være noe som kommer overraskende på andre, som de finner interesse i og vil høre på. Jeg har prøvd meg mange ganger, liksom sneket det inn i samtalen, når jeg ellers har snakket med noen, jeg har de og de problemene har jeg sagt, de og de tingene jeg håper på. Samtalen går alltid videre, og alltid i det sporet den hadde før jeg forsøkte å påvirke den i min retning. Også det jeg her sier faller inn under samme kategori. Hvem er det som vil høre på det? Jeg snakker bare i tankene mine, sier jeg til meg selv i tankene mine. Foran meg på bordet står det ingenting som kan oppfatte noe som helst. Men slik føler jeg ofte det er med andre mennesker også, tenker jeg, med et smil. Det vil si, de kan selvsagt oppfatte det jeg sier til dem, det er jo ikke noe spesielt med det jeg har å si, de er bare ikke så interessert i det, nettopp fordi det er så lite spesielt. Lysestaken står foran meg utent. – Du er fin, du, sier jeg til den, på den måten man må si det når man snakker til en lysestake og forlanger å bli tatt alvorlig. Det er nemlig alvorlig, det jeg har å si, kanskje ikke så veldig alvorlig for andre, men veldig alvorlig for meg. – Jeg er ikke sikker på om jeg klarer alle oppgavene som ligger foran meg nå, sier jeg til den. Hva er det for slags situasjon jeg egentlig er satt inn i? Hva er det for slags liv jeg lever? Lysestaken står urørlig. Jeg har mer å si, veldig mye mer å si.

ES2011

Hamlet, the prince of Denmark, av William Shakespeare

Dette er kanskje Shakespeares mest kjente stykke. Det er vel fortjent, berømmelsen det har. Her er en gjennomgang av handlingen.

AKT I: Konflikten settes
Scene 1: Vakten på borgen
«Who’s there?» er første replikk. Det er vakten Bernardo som har oppdaget spøkelset, Francisco følger opp med «Stand and unfold yourself.» Det er fristende som blir gjort i forordet i utgaven jeg leser, å bruke disse replikkene som analogi på stykket. Første forsøk med spøkelset renner ut i sanden, spøkelset vil ikke snakke. Ingenting av stykkets egentlige handling er foreløpig avslørt. Det samme gjelder andre gangen spøkelset dukket opp. Ventetiden i mellom bruker Shakespeare til å la Horatio forklare noe av bakgrunnen for handlingen, konflikten mellom kong Hamlet og Fortrinbas.

Scene 2: Slottet
Første replikk til kong Claudius omhandler sorgen til brorens død, kong Hamlet. Han gjentar og supplerer også bakgrunnshistorien til Horatio. Han presenteres først for Valtemand og Cornelius som blir sendt av gårde, deretter for Laertes som får innvilget sitt ønske om å reise til Frankrike, og til sist for prins Hamlet selv. Fra første replikk setter Hamlet en annen stemning, og vil ikke gå med på kongens lyse tale. Av kongen og dronning Gertrude blir dette forklart med dystre tanker i forbindelse med farens død, de forsøker begge å muntre ham opp og lurer på hvorfor han hengir seg slik til melankolien. Hamlet forklarer seg i sin første lille monolog, 11 linjer der han uttrykker forakt for alle ytre tegn på sorg og melankoli, «they are action a man might play», med majestetisk kraft får han frem at hans sorg er ekte og kommer innenfra. Claudius svarer igjen med rosende omtale av Hamlets gode natur, som føler slik sorg over farens død, men han minner ham om at enhver mann har mistet sin far til alle tider, og at overdreven sorg ikke sømmer seg for en som selv skal bli den neste kongen. Tonen er mild og ikke konfliktsøkende, Claudius vil ha ro og orden. Neste monlog tar Hamlet alene på scenen. Her forakter han verden og uttrykker sin dype skuffelse over at moren mindre enn én måned etter sin ektemanns død, gifter seg med hans bror. Replikken «Frailty, thy name is woman» ligger her. Også «But break my heart, for I must hold my tongue.» Fra monologen kommer vaktene inn, og formidler nyheten om at de har sett farens spøkelse.

Scene 3: Polonius’ rom i slottet
Introduksjon av Ophelia, nytt motiv. Laertes forteller henne hvilke hensyn Hamlet må ta om han elsker henne, ut fra dette er det tydelig at Ophelia som sitter og hører på, elsker ham. Polonius kommer inn og gir Laertes gode råd for avreisen til Frankrike, deretter håner han Ophelia for hennes tanker og kjærlighet til Hamlet. Han forbyr henne å snakke med ham igjen, og hun går med på det.

Scene 4: Borgen
Hamlet, Horatio og Marcellus møter spøkelset. Denne tredje gang det dukker opp, snakker det ikke, men vinker til Hamlet at han skal følge det. Til Horatios frykt forteller Hamlet at han har ingenting å tape på å gjøre det.

Scene 5: Fortsetter der Hamlet og spøkelset går
Når spøkelset er alene med Hamlet, snakker det og forbereder ytterligere forverring av konflikten. Det krever også Hamlets hevn for ugjerningen. Så blir det avslørt at kongen er drept, og at morderen nå har hans krone. I en 50-linjers monolog appelerer spøkelset til alt det gode hos Hamlet, og forsterker alt det grusomme ved konfilkten, «it thou hast nature in thee, bear it not». Han skriker om hevn, før han forsvinner. Hamlet sverger at tanken om hevn er den eneste tanken verdt å beholde, samtidig som han merker tyngden av hva han nå vet, «And you my sinews, grow not instant old.» Horatio og Marcellus kommer styrtende til, men Hamlet er fortsatt ikke i stand til å fortelle hva han har hørt. De må også alle sverge å holde munn om hva de her har sett, en edsavleggelse som blir svært forsterket, både av Hamlets insisteringer og også av spøkelsets rop fra under scenen. Her er også det berømte «Det er mer mellom himmel og jord», sagt av Hamlet i forbindelse med at Horatio lurer på hva som foregår.

AKT II: Konflikten forsterkes
Scene 1: Polonius’ rom
Polonius snakker med tjeneren Reynaldo, og instruerer ham til å sette ut rykter om sønnen og andre dansker i Frankrike. Reynaldo lurer på hvorfor, men får ingen egentlig forklaring og må adlyde. Deretter går Reynaldo, og Ophelia kommer. Hun beskriver hvordan Hamlet tydelig i affekt og uten et ord har tilnærmet seg henne, han har stirret og holdt henne i hånden, uten at hun har verken oppmuntret eller avvist. Hun har etterkommet farens ønske om å unngå kontakt. Polonius bestemmer seg for at dette ikke kan forbli ukjent for kongen. Tilskueren vet at Hamlets affekt ikke bare skyldes Ophelia.

Scene 2: Salong på slottet
Introduksjon av Rosencrantz og Guildenstern. Deretter kommer Polonius og meddeler at han kjenner den sanne årsaken til Hamlets mismot. Kongen gir skinn av å være interessert i å høre. Etter et kort mellomspill med Valtemands rapport fra Norge, avslører Polonius meget omstendelig at Hamlet er både gal og forelsket. Omstendeligheten skyldes at han vil være fornem og fin for de kongelige, og har i stykket en komisk effekt. Trioen bestemmer seg for å legge en felle for å finne ut om kjærlighetserklæringene er oppriktige, og om dette kan være årsaken til oppførselen. Hamlet gjør sin entre like etter, kanskje har han hørt samtalen. Kongen og dronningen går ut, Hamlet og Polonius samtaler. Hamlet gjør tegn til ikke å gjenkjenne ham, og Polonius finner dette meget merkelig. Her er stykkets første – meget morsomme – sidekommentar, hvor Polonius rister på hodet over Hamlets galskap og innrømmer at også han selv følte lignende i sin ungdom. Han er imidlertid underlegen Hamlet i forsøket på å fiske frem opplysninger om hans tilstand. Mer på likefot kan Hamlet snakke med sine venner Rosecrantz og Guildenstern (skjønt heller ikke til dem kan Hamlet meddele seg fullt ut), som deretter kommer for å høre nytt fra prinsen. Det kommer frem at de er sendt av kongen. Deretter kommer skuespillertruppen, og deretter Polonius for å introdusere dem. Han går seg på ny vill i sin veltalenhet. Det følger en samtale mellom Hamlet og en skuespiller. Hamlet foreslår deretter et stykke om et kongemord, der han selv vil skrive inn et par linjer. Hamlet blir igjen alene på scenen. Ny monolog følger, hvor Hamlet forakter seg selv som går til aksjon gjennom ord og teaterspill, ikke gjennom direkte handling.

Akt III: Sentralakten
Scene 1: Slottet
Rosencrantz og Guildenstern forteller kongen om Hamlets tilstand og om skuespillet. Polenius og Ophelia er også til stede. Deretter kommer Hamlet, med sin meget berømte «to be or not to be»-monolog. Her uttryker han lengsel mot fred og selvmordet, eller døden. Han ser Ophelia, og avviser kjærligheten til henne, «for virtue cannot so inoculate our old stock but we shall relish of it». Han ber henne gå til et nunnery, som her kan bety både kloster og slang for bordell. Hamlet er direkte stygg mot henne, og bygger opp om sin galskap eller spill av galskap. Claudius tar derfor avgjørelsen at Hamlet må sendes til England. Kanskje er dette på grunn av at kongen frykter hva Hamlet vet.

Scene 2: Salong på slottet
Hamlet instruerer skuespillerne hvordan de skal spille, en fin innføring i teatersynet på 15-1600 tallet og teater generelt. Det er litt forberedelser til teaterstykket skal begynne, kongen, dronningen, Ophelia og Polonius skal se på. Det er en direkte analogi til hva som foregår i det egentlige stykket, en mann forgifter kongen og gifter seg med den villige dronningen. Det er spilt som et dumb-show, først stumt, deretter med replikker som fremfor alt Hamlet og Gertrude kommenterer. Både Claudius og Gertrude uttrykker vanskeligheter med å forstå hva stykket handler om. Hamlet spiller den naive, «we that have free souls, it touches us not,» eller så fremprovoserer han sarkastisk ytterligere forsterkning av konflikten. Replikkene får lag på lag med betydninger og forskjellige meningsinnhold, det er stort tolkningsrom hva som er bevisst og ubevisst, ekte og forstilt, på toppen kommer ordspill og komiske effekter. Det ender med at kongen reiser seg og går, perfekt motivert enten han selv er skyldig eller ikke. Hamlet og Horatio blir igjen, Guildenstern og Rosenkrantz kommer. Analogien med at Hamlet ikke kan bli spilt som en fløyte, direkte vist til Guildenstern, men det gjelder også for stykket som helhet, og videre for ethvert menneske. Polonius kommer inn og ber Hamlet følge ham til moren, Polonius er nå overbevist om at Hamlet er sprøyte gal, han går med på alt Hamlet sier. Hamlet gjør i en kort monoolog klart at han vil opptre truende overfor moren, men at han aldri vil komme til voldelige handlinger, det er bare ordene som vil gjelde.

Scene 3: Slottet
Kongen erklærer at Hamlet er gal og vil bli sendt til England. Deretter har kongen en monolog hvor han gjør rede for sin tilstand etter mordet, det er nå altså ingen tvil om at han er skyldig. Han er også tynget av erkjennelsen. Direkte etter at han kneler under presset og ber om hjelp for å bli fri fra sin synd og sin samvittighet, kommer Hamlet inn. Hamlet unngår her hevnen, fordi han ikke vil utføre den når kongen nettopp har bedt, og dermed på en måte er renset. Hamlets far var ikke så forberedt, da Claudius forgiftet ham. Hamlet forlater rommet uten konfrontasjon.

Scene 4: Dronningens rom
Et lite preludium med Polonius instruerende Gjerterurde forbereder scenen der Hamlet og moren har sin konfrontasjon. Polonius gjemmer seg, men blir drept ved en misforståelse, bak et forrheng. Deretter konfronterer han Gjertrude med hele hennes skam, mens hun trygler om barmhjertighet. Spøkelset bryter inn og Hamlet reagerer straks, med det resultat at han virker bare enda mer gal for dronningen. Men hun er hans mor, og han når på en måte frem til henne, «if words be made of breath, and breath of life, I have no life to breathe what thou hast said to me.» Scenen og akten avslutter med at Hamlet meddeler han skal reise til England. Det skaper enda mer press på moren, som nå har fått nyheten, men ikke lenger har noen å snakke om den med eller rådføre seg med. Dessuten er heller ikke hun viss på i hvilken grad Hamlet er gal.

Akt 4
Scene 1: Slottet
Foregående scene fortsetter omtrent der den slapp, etter at Hamlet går, kommer kongen. Han ønsker nytt om Hamlet, og dronningen forteller han er gal og har drept Polonius i den tro han var en katt. Kongen blir skremt, og anser Hamlet som en trussel for alle. Dette er en kort scene over en drøy side.

Scene 2: Slottet fortsetter
Et lite intermesso på 29 linjer mellom Hamlet, Rosencrantz og Guildenstern. Heller ikke de når egentlig frem til ham.

Scene 3: Slottet fortsetter
Scenen begynner med fokus på kongen som ønsker å få fjernet Hamlet på en eller annen måte, det er for farlig når han går løs. Direkte etter kommer konfrontasjon mellom Hamlet og kongen, Rosencrantz og Guildenstern bringer ham frem. Alt bygger opp en veldig dramatisk effekt under den følgende samtale. Kongen spør etter Polonius, Hamlet svarer at han blir spist – av mark (jeg er uenig i tolkningen i Norton-utgaven, hvor det at Polonius blir spist blir sett som en allusjon til nattverden og kristi legeme i brødet). Det er en Hamlet som snakker som har mistet all respekt for alt det edle i livet, – vi skal dø og bli spist av mark. Dermed kan en konge bli fordøyd i tarmene til en tigger, som har spist en fisk som har spist en mark som har spist det råtnende kadaver til en konge. Slik forstår jeg denne pasasjen. Claudius forstår den dithen at Hamlet er gal. Han blir påny beordret til England, skipet går straks. Hamlet aksepterer. Kongen holder deretter en kort monolog, der han uttrykker ønsket om at Hamlet skal bli drept.

Scene 4: Den danske kyst
Et lite mellomspill der Hamlet nok en gang forakter seg selv som hengir seg til tanker og melankoli, i stedet for å handle. Den menneskelige fornuft er for ham bare et hinder, «a thought which, quarted, hath but one part wisdom And ever three parts coward – I do not know».

Scene 5: Rom på slottet
På ny en forberedelse til samtale som skal komme, denne gangen Gerterude og Horatio, om Ophelia som deretter entrer på bekostning av Horatio. Hun mister nå forstanden, og synger små vers i stedet for å samtale. Kong Claudius kommer også, sier det kommer av farens død, ber Horatio ta vare på henne. Det er et lite mellomspill med Laertes som uavhengig av dette kommer og vil hevne sin far (Polonius), hans fremferd er som den Hamlet etterlengter, men Laertes fremstår likevel ikke som noe forbilde. Tvert i mot blir han enkelt manøvrert bort av kong Claudius, og er mest latterlig som faren. Det viser seg også når han skal snakke høystemt om Ophelia som på ny kommer inn. Ophelia synger fortsatt, hennes enkle vers gjør en enorm virkning, «this nothing is more than matter», sier Laertes. Det er vanskelig å ikke la seg gripe av Ophelias skjebne. Også de tilstedeværende ønsker handling, inkludert Claudius. Det blir i første omgang å gi Polenius en verdig begravelse.

Scene 6: Slottet
Horatio mottar et brev fra Hamlet der han instrueres om å levere brev til kongen, og selv straks deretter komme til Hamlet som har nyheter.

Scene 7: Claudius’ kammer
Claudius og Laertes samtaler, Claudius vinner Laertes for sin sak, et hat mot Hamlet og et ønske om hevn mot ham. Midt mens det foregår kommer brevet fra Hamlet, slik at Claudius og Laertes kan gjøre seg sine forhåndsregler. Det er at Laertes skal drepe Hamlet med gift. I bakhånd skal Claudius holde et forgiftet beger, Hamlet skal altså dø. Deretter kommer Gertrude med nyheten om at Ophelia er død, hun har druknet seg. Det forsterker naturligvis Laertes’ hat. «Too much of water hast thou, poor Ophelia, and therefore I forbid my tears. (…) Let shame say what it will. [he weeps].»

Akt V: Forløsning
Scene 1: Kirkegård
To klovner begraver Ophelia og diskuterer hennes salighet. En mellomscene etter sterkt trykk i avslutningen av fjerde akt. Den ene graveren går, den andre synger. Hamlet og Horatio kommer og kommenterer, uten at graveren legger merke til dem, han synger og graver og slynger hodeskaller rundt ettersom det trengs. Hamlet reagerer, filosoferer hva kraniene har vært i live og hva de nå er verd. Graverens enkle hverdagssvar på Hamlets tiltale, setter filosoferingen i relieff, samtidig som det holder en munter tone før den store avgjørelsen. Et lite kosespark får Shakespeare gitt da graveren begynner å snakke om Hamlet som ble sendt til England, «Twill not be seen in him there. There the men are as mad as he.» Hodeskallescenen følger, poor Yorick. Det samme sammenligningen av Alexander den store som sand, og Julius Cæsar som leire. Direkte etter kommer kongen og hans menn, Hamlet og Horatio skjuler seg, det bygger opp til resolusjonen. Scenen slutter med at Hamlet trår frem, og igjen overgår alle i retorikk, hans sorg over Ophelia er langt mektigere fremført enn Laertes. Det blir tillagt hans galskap, skjønt Hamlet fremstår langt sindigere enn en gal mann ville gjort. Det er imidlertid rart med Hamlets store sorg, siden han absolutt var med på å drive Ophelia i døden og ikke virker til å ha samvittighet over det.

Scene 2: Statsrom på slottet
Hamlet og Horatio forbereder kampen. Hamlet fører ordet, kampen løftes opp på skjebnenivå, Horaito får brev han skal lese når han får tid. Der ligger oppgaven. Osric kommer inn og formidler utfordringen fra Laertes, Hamlet tar imot. Det er tung, mektig, veltalende filosofi underveis. Før kampen unnskylder Hamlet alle misgjerninger han har gjort mot Laertes, han skylder det til galskapen, og holder den atskilt fra sin egen personlighet. Hamlet selv blir like skadet av den, som andre den foruretter. Kampen begynner, både sverdet til Laertes og et beger med vin er forgiftet. Dronningen drikker vinbegeret, Laertes og Hamlet sårer hverandre med forgiftede sverd. Det blir avslørt at kongen er forræderen, og Hamlet dreper kongen. Hamlet er døende, men overlever lengst. Han insturerer Horatio å spre historien, «the rest is silence.»

KARAKTERENE
Det er 28 talende karaktrer i stykket, i tillegg til ambassadører hoffolk og andre. I hvert fall 9 har store roller og bred persontegning, 4-5 er meget komplekse og motsetningsfylte. Vanskeligst er Hamlet selv, men også Claudius, Gertrude og Ophelia har skjulte motiv som unndrar seg faste karakteristikker. Polonius, Laertes og Horatio er enklere, men deres funksjon er kanskje først og fremst å kaste lys over de andre karakterene i stykker. Spesielt kan Horatio sees på denne måten, sammen med Guildenstern og Rosencranz er han den eneste som på noen måte når frem til Hamlet. Det er vanlig å se Horatio som komplementet, han er nærmest opprinnelsen til denne lesemåten av en karakter.

Tredemøllen

Dette er en fin tekst. De som leser den, vil ikke angre på det.

Tredemøllen

Jeg vet ikke om det var tredemøllen eller meg, men jeg stod nå i hvert fall på en tredemølle og jeg tenkte på livet og den tiden man er i det. Føttene mine gikk hele tiden, for å holde følge med båndet som rullet under meg. Jeg kan også si det slik at det var jeg som gikk, hele tiden. Jeg gikk på en tredemølle. I et ikke altfor hurtig tempo. Men det var likevel slik, at om jeg sluttet å gå, så ville jeg falle rett av. – Er det ikke merkelig, tenkte jeg, at vi lever dette livet? Båndet rullet hele tiden. Her blir vi født, inn i en tilværelse vi ikke skjønner noe av, inn i en kropp som vi skal lære å kjenne mens den utvikler seg, slik at vi ikke kjenner den lenger. Ta for eksempel min kropp, tenkte jeg, der jeg gikk på tredemøllen og kjente kroppen min anstrenge seg litt. Den er 38 år. Jeg husker den pleide å være 10, 11 og 12, det passet å være meg i den. Oppover tenårene var jeg alltid i god form. I 20-årene var det ingen skavanker. Nå var jeg 38. Tredemøllen rullet mot meg. Hendene som jeg aldri trengte å smøre, er tørre nå. Hva har jeg brukt all tiden min til? Hva har brakt meg dit jeg er nå? Om det bare var innbilning, eller gikk ikke tredemøllen raskere nå? Det var ikke sånn jeg måtte løpe, men jeg måtte gå ganske fort. Og hvor skulle jeg hen? Hva vil jeg utrette med livet mitt, for eksempel nå fremover? Hva er kriteriene for at jeg skal kunne si mitt liv har vært vellykket, at jeg har gjort en god jobb? Sannelig om jeg vet, og begynte mer eller mindre umerkelig å jogge. Kanskje var det noe med innstillingene. Slike tredemøller kan jo stilles inn på de merkeligste måter. Også slik, at den ruller raskere og raskere, men sakte, slik at du knapt merker det. Mine 38 år gamle ben greide dette med å jogge. Jeg har kropp til det ennå. Men hva skjer om noen år? Om for eksempel nye 38 år, da jeg er 76? Det er mye. Men vil det være noen egentlig forskjell? Vil jeg ha kommet lenger?

ES2012