Henry VI – part III, av William Shakespeare

Tredje del av Henry VI tar opp tråden direkte der andre del slutter. Huset av York har nettopp vunnet det første slaget ved St. Albany, og kong Henry har flyktet med sitt hoff. Dette er også innledningen til rosekrigene, og det er om dem dette stykket handler.

Tredje del er imidlertid ikke så rystende som del 2. Der får vi se et kongedømme i oppløsning, og en svak konge ute av stand til å gjøre noe med katastrofen. Her i tredje del er katastrofen allerede i gang, og man føler kanskje at uansett hvem som vinner, vil det være et bedre alternativ enn kong Henry VI som forlater makten.

Stykket er antatt skrevet i 1591, og rekkefølgen av de tre delene om Henry VI er litt omdiskuterte.

Henry VI – part II, av William Shakespeare

Det er kanskje spesielt at Shakespeare skrev andre del om Henry VI, før han skrev første del av den, men slik er det altså forskningen vil ha det. Det er ikke sikkert stykkene er ment å høre sammen, men de omhandler samme konge i forskjellige konflikter, og er i ettertid nummerert i rekkefølge. Det er også ettertiden som har gitt dette stykket sitt navn. I folioutgaven het det The first part of the contention, eller med full tittel The first part of the contention of the Two famous houses of York and Lancaster. Det kan tyde på at det nå som nå er del 2 og del 3, egentlig hørte sammen som del 2, og det som nå er del 1, er kommet til senere. Stykket om Richard III kan også trekkes inn for å gjøre det til en kvartett. De handler alle sammen om rosekrigene.

Henry VI er det stykket av Shakespeare som har flest karakterer. De deles inn i 9 grupper, hvor det i tillegg er en «others», altså 10 i alt. Hver av gruppene har fra to til elleve personer, til sammen teller jeg 54 karakterer, men det kan være litt forskjellig etter hvordan man teller. I tillegg kommer en rekke følgere, opprørere, vakter, tjenere og andre som skal være til stede, uten å gjøre noe spesielt. Det er helt uvanlig mange karakterer til å være et teaterstykke, og smått utrolig at Shakespeare gjør bruk av og kontrollerer så mange så tidlig i karrieren. Til sammenligning kan man trekke frem Krig og fred, som er berømt for sitt fyldige persongalleri. Der er det vanlig å regne at det opptrer rundt hundre distinkte karakterer.

Det er også et av hans lengste stykker. Det er 5 akter, 24 scener, 3125 linjer, og mildt sagt svært mye som skjer mellom linjene. Her er det flere slag og kamper, flere henrettelser som kan trekkes ut i tid, stykket klokker gjerne inn til over tre timer om det skal fremføres på en scene. Det er massivt. Og det er altså bare den midterste delen av en trilogi som omhandler en av Englands svakeste konger, Henrik den sjette.

Shakespeare går like inn i dette materialet her. Og han gjør det aller sterkest her i del to, som er likefrem ubehagelig å se på. Her er skildret en konge helt ute av stand til å ta noen avgjørelser. Selv som voksen mann er han bare barnet. Han er naiv i sin tiltro til alt og alle rundt ham, han spør alltid om råd og hjelp når han skal beslutte noe, og han klarer ikke å ta innover seg og ta konsekvensen av ulykkene som skjer. Vi ser en konge som er svak og menneskelig, som avskyr vanskeligheter, og som ber om at han ikke skal være konge.

KING HENRY VI
Was ever king that joy’d an earthly throne,
And could command no more content than I?
No sooner was I crept out of my cradle
But I was made a king, at nine months old.
Was never subject long’d to be a king
As I do long and wish to be a subject. (2H6,4,9,1-6)

Stykket begynner da hans blivende hustru, Margarete av Anjou, ankommer hoffet. Det er så man er fristet til å trekke frem det gamle uttrykket in medias res, midt i handlingen. Det varsler allerede ulykke. Bryllupet er arrangert for kongen, han har gått med på det i like naiv tiltro til rådene han får, som han alltid er. Margrete av Anjou var i slekt med Charles VII kone, Marie av Anjou, og var av fyrsteslekt med aner og makt i kongeriket Napoli og forskjellige områder i Frankrike. Charles ville ikke gifte henne bort gratis, og forlangte tilbake noen av områdene Henrik V hadde erobre. Det er stikk i strid med tradisjonen, vanligvis er det jo dem som gifter bort jenta som betaler medgift. Kong Henrik VI gikk med på gavene – og økte sin upopularitet i England.

I forbifarten kan vi ta med kongens første replikk, som tydelig viser at han ikke i det hele tatt er på høyde med situasjonen, verken i å uttrykke sin kjærlighet til en voksen dame, eller i å forholde seg til motviljen fyrstene rundt ham har til det forestående bryllupet.

KING HENRY VI
Suffolk, arise. Welcome, Queen Margaret:
I can express no kinder sign of love
Than this kind kiss. O Lord, that lends me life,
Lend me a heart replete with thankfulness!
For thou hast given me in this beauteous face
A world of earthly blessings to my soul,
If sympathy of love unite our thoughts.(2H6,1,1,17-23)

Dette er ordene han møter sin kone med. Hun gjengir imidlertid ikke kjærligheten han eventuelt føler for henne, det er ikke helt riktig å bruke ordet kjærlighet om en mann som Henrik VI, som han opptrer i Shakespeares stykke. Han er et menneske som er innskrenket i sine følelser, som er blitt skjult for verden, i våre dager er kanskje isolerte mennesker som Michael Jackson mest nærliggende å sammenligne med.

Den blivende dronning Margrete har egne ambisjoner. De involverer riktignok også hennes mann, kongen, men bare som et middel til å nå sine egne mål. Det gjelder også i kjærligheten, der den barnlige, trygge verden Henrik VI ønsker ikke er noenting for henne. Hun vil ha den lidenskaplige og ambisiøse hertugen av Suffolk. Sammen legger de sine renker for kongen. Det er det mange som gjør, og han ser ingen av dem.

Det er et ubehagelig stykke å se på og lese, for det er ingen av de drivende kreftene som representerer noe oppbyggelig. De er alle sammen destruktive, de ønsker makt til seg selv, og er villig til å gå over lik og bryte hellige løfter for å oppnå den. Det er godt illustrert med dronning Margrete og Suffolk. Shakespeare var selv engelskmann og brukte engelske kilder, det er ikke til å undres over at franske Margrete av Anjou fremstår som en helt avskyelig kvinne i begge de to stykkene om Henrik VI som hun deltar i. Her er hun en av hovedarkitektene bak planen om å bli kvitt lord Glorchester.

KING HENRY VI

Was ever king that joy’d an earthly throne,
And could command no more content than I?
No sooner was I crept out of my cradle
But I was made a king, at nine months old.
Was never subject long’d to be a king
As I do long and wish to be a subject.

Henry VI – Part I, av William Shakespeare

Selv om det er mye mulig at Shakespeare skrev denne første delen av Henrik VI etter at han hadde skrevet de to neste, så begynner jeg likevel med denne. De aller fleste stykkene til Shakespeare har usikre datoer når de ble skrevet, og for de tidligste stykkene gjelder dette uten unntak. Jeg følger kronologien satt opp på Shakespearewords, den beste Shakespearesiden nå om dagen, men gjør en liten omrokkering her for Henrik VI, for å få de tre delene i rekkefølge.

Trilogien, som satt sammen med mer berømte og mer vellykkede Richard III blir en kvadrologi, handler om urolighetene som blir utløst når den store kongen, Henrik V, dør, og etterlater seg spebarnet Henrik VI som arving. England er på denne tiden i en langvarig konflikt med Frankrike, en konflikt der de nettopp under Henrik V har vunnet noen store seire. Det skal en sterk konge til for å opprettholde disse seirene. Henrik VI ble en av de svakeste kongene England har hatt. Dette utløste rivalisering om tronen, det som etter hvert utviklet seg til de såkalte rosekrigene. I dem stod huset Lancaster, med den røde rosen, mot huset York, med den hvite. Begge tilhørte huset Plantagenet, og begge kunne hevde rettmessig krav på kongetittelen. Lancaster hadde den sittende kongen, det var denne linjen som var fulgt, Henrik VIs far og bestefar hadde begge sittet på tronen som arvinger etter Edvard III. Men hertugen av York hadde en kortere arvelinje, siden han var etterkommer av Edvard IIIs tredje og femte sønn, mens Henrik VI var etterkommer etter den fjerde. Det hadde alt sammen sin opprinnelse i at Henrik IV i 1399 avsatte kong Richard II, og året etter henrettet ham. Dette er tema i noen av Shakespeares øvrige historiske drama, som vi skal behandle i løpet av året.

Den historiske kong Henrik VI

I trilogien til Shakespeare opptrer kong Henrik VI som en udugelig konge. Det har sine grunner til at kong Henrik VI ble som han ble. Han er født i 1421, hans far var berømte Henrik V, krigerkongen som beseiret de forhatte franskmennene i slag etter slag, og la stadig nytt land inn under den engelske kronen. I 1420 giftet han seg med Katarina av Valois, datter til kong Karl VI av Frankrike. Slik skulle de franske besittelsene forsegles. Henrik VI skulle bli arving både i Frankrike og i England. Dessverre døde Henrik V allerede i 1422, før Henrik VI var ett år gammel. Og som eneste rettmessige arving, ble det lille spebarnet konge av England, den yngste kongen England har hatt. Samme år ble han også konge av Frankrike, etter at Karl VI døde.

Spebarnet var i en umulig situasjon. Riktignok var det inngått fred mellom engelskmennene og franskmennene i Troyes i 1420, det var dette som førte til bryllupet mellom Henrik V og Katarina av Valois, i håp om å gjøre slutt på hundreårskrigen, men det er klart, det var fortsatt mye bittert blod mellom britene og franskmennene. Engelskmennene så med dyp skepsis på Katarina av Valois, særlig nå som den store Henrik V var død. De stolte ikke et øyeblikk på at hun ville oppdra Henrik VI til å bli en god brite. Og franskmennene så selvsagt med enda større skepsis på at dette britiske kongebarnet også skulle være konge hos dem. De godtok det ikke, kort og godt, og anerkjente ikke Henrik VI som konge av Frankrike. I stedet lot de den franske arverekkefølgen gjelde, på tross av avtalen inngått i Troyes, den franske tronen skulle tilhøre en fransk konge. Så de valgte Charles VII, sønn av Charles VI.

Nå kunne britene selvfølgelig hevde sin del av avtalen, men de måtte også ha makt å sette bak kravet. Henrik VI ville ikke være i stand til å beslutte noe på en stund, han var bare barnet. Så i stedet ble det rådgiverne hans som måtte stå for beslutningene. Og hvordan skulle de te seg? Skulle de hevde britenes herredømme over den franske trone? Eller skulle de heller søke fred med franskmennene, og i hvert fall beholde de landområdene som var erobret og lagt direkte under den engelske kronen? Her var det nok av plass å manøvrere for den engelske adelen. De var forenet i grenseløs beundring for Henriks far, Henrik V, og dyp mistro til alt som smakte av fransk. Slik var det ingen som egentlig utfordret barnekongen, han satt trygt ved makten. Men det var heller ingen som lærte ham opp til å ta avgjørelser selv. Og med en far som var død og en mor han ikke skulle ha kontakt med, hun var nå en gang fransk, så har vi en barneoppdragelse som ikke vil produsere en konge oppgaven voksen. Historien har også svært få eksempler på at store konger og herskere får en stor arving.

Henry VI

Vi har nå satt noenlunde den historiske bakgrunnen, og kan gå løs på det første teaterstykket i trilogien. Det første er også det svakeste, derfor ville det vært behagelig om Shakespeare skrev dette før de to andre, slik at vi kan spore en utvikling. Men historien gir oss ikke et slikt behag, den gir oss ikke svar, men det er rimelig å anta at dette er stykket som er skrevet sist. Det må andre forklaringer til for å forklare årsaken til at dette stykket er svakere, og disse forklaringene blir spekulasjoner. Kanskje samarbeidet Shakespeare med andre om dette stykket, kanskje gjorde han flere revisjoner av del 2 og 3, kanskje fikk han det rett og slett bedre til, vi vet ikke.

Posten er under arbeid. Andre del av sagaen vil bli behandlet først.

W. Shakespeare: Measure for measure – Synopsis

Hertug Vincentio av Wien setter Angelo som sin stedfortreder mens han selv angivelig skal på reise. Det han egentlig skal, er å ikle seg en forkledning, og undersøke forholdene i byen uten å bli gjenkjent. Angelo viser seg med en gang som en svært mye strengere hertug enn den gamle hertugen var. Blant annet henter han frem en gammel lov som ikke har gjeldt ibyen på mange år. Loven går ut på at man ikke skal bryte ekteskapspakten, seksuelle handlinger skal bare skje innenfor ekteskapet.En ung mann, Claudio, har ikke ventet til han fikk giftet seg med sin Juliet. De har hatt hverandre, og hun er blitt gravid. Som følge av den gamle loven som plutselig gjelder igjen skal Claudio derfor henrettes. Claudios søster, Isabella, får høre om dette, og oppsøker straks settehertugen for å be om nåde for sin bror. Isabella er på denne tiden novise i et kloster, hun skal bli nonne. Angelo er imidlertid ubøyelig for både bønner, tårer og veltalte argumenter om benådning, han er steil på at loven må følges. Han mykner imidlertid litt etter at Isabella har gått, og kaller henne tilbake for et forslag som kan redde livet til Claudio.Forslaget han tilbyr er at hun ligger med ham. Han sier det er den eneste måten hun kan redde broren sin på. Isabella nekter å gå med på dette, og løper ned til broren i fangehullet for å fortelle hva som har skjedd. Der blir broren først opprørt over forslaget fra Angelo, så rasende over at søsteren ikke vil ofre seg på denne måten for å redde sin ham.

Samtidig har den gamle hertugen, Vincentio, kledd seg ut som en prest. Han beveger seg også rundt omkring i fangehullene, og forsøker å trekke i tråder for å arrangere det slik at det får en annen ende enn den Angelo ser for seg. Sammen med Isabella blir han enig om å finne Mariana, en jente Angelo hadde et forhold til for fem år siden, men som han nå har forlatt. De vil ha henne til å ligge med Angelo i Isabellas sted. Mariana gjør dette, men Angelo beordrer likevel Claudio henrettet. Ikke bare det, han fremskynder henrettelsen og forlanger Claudios hode som bevis på den er fullbyrdet.

Det er ikke så fremtredende underplott og sideplott i dette stykket, som det kan være vanlig hos Shakespeare. Det er imidlertid noen små parallelle handlinger som går sin gang, der andre enn Claudio blir anklaget for forbrytelser mot noen av lovene Angelo har begynt å håndheve. Vi kan også kalle Lucios baksnakking av hertugen en slags parallellhandling, da også han vil få sin straff til slutt, og dette ikke har direkte sammenheng med handlingen rundt Claudio.

Her er en gjennomgang av handlingen, scene for scene.

Akt 1

Scene 1  foregår mellom hertugen, Escalus og Angelo. Her får Angelo i oppdrag å være hertugens stedfortreder. Det blir lagt på at han får rollen med all the love and terror som følger med den. Både Vincent og Escalus sier seg overbevist om at Angelo vil gjøre en god jobb, og Angelo opptrer ydmykt, og mener dette er for stort ansvar for en som ham.

Scene 2 begynner med en samtale mellom Lucio og to gentlemenn. Etter en stund kommer Mistress Overdone med nyheten om at Claudio er satt i fengsel for å ha satt barn på Julietta. Halliken Pompey kommer også, og kan fortelle det samme, bare litt mer plumpt. Pompey kan også fortelle at alle taverner i utkanten av byen skal legges ned. Mistress Overdone driver bordell og er bekymret for dette, siden det vil gå ut over virksomheten hennes. Så kommer også Claudio, og kan fortelle årsaken til sin arrestasjon. Det er den nye hertugen som har latt en gammel og glemt lov komme til virke igjen, det er dødsstraff for seksuelle handlinger utenfor ekteskapet. Claudio ber Lucio oppsøke søsteren hans i klosteret, og be henne hjelpe.

Scene 3 er en scene mellom hertugen og presten Thomas. Her forteller hertugen nærmere om hvorfor han har gitt fra seg makten til Angelo, som hertugen her omtaler som streng og bestemt. Hertugen referer også til de gamle lovene, som Angelo i løpet av stykket vil la komme til live igjen. Hertugen vil nå kle seg ut slik at han komme ubemerket til hoffet, og der se hvordan Angelo opptrer i hans rolle. De bestemmer seg for at hertugen skal kle seg ut som en prest.

Scene 4 er scenen der Isabella i klosteret får høre hva som er skjedd. Der er Lucio som er budbringeren, og han kan fortelle mer om hvordan den nye hertugen, er en ufølsom type, og at ugjerningen Claudio er begått er en gjerning han skulle hatt premie for, ikke straff. Isabella mener Claudio bør gifte seg med Juliet, hvis han skal ha barn med henne. Lucio svarer at det har han altså tenkt, men nå har han en dødsstraff hengende over seg, og den er allerede skrevet ut. De har dårlig tid, så Isabella må skynde seg for å be Angelo om nåde.

Akt 2

Scene 1 forsøker Escalus å overtale Angelo til ikke å iverksette straffen mot Claudio, men Angelo er urokkelig. Etter hvert kommer politikonstabel Elbow med arrestantene Froth og halliken Pompey, som har forbrutt seg mot de nye reglene om bordeller. Det er en farseaktig parallell til hovedhandlingen. De er alle tre så dumme at det er umulig å ta verken dem eller anklagene mot dem alvorlig. De blir også mer eller mindre frikjent.

Scene 2 Isabella prøver å overtale Angelo til å frigi Claudio. Den begynner med at fangevokteren spør om Angelo virkelig mener at Angelo skal henrettes, hvorpå Angelo svarer at ordren er gitt, og at han ikke behøver å spørre den opp igjen. Om fangevokteren har problemer med å gjennomføre arbeidsoppgaven han har fått, skal han få slippe, og en annen vil overta og gjøre det. Angelo er altså ubøyelig. Han viser også en slags menneskelighet, da han ber om at Juliet som vil bli etterlatt med Claudios barn, at hun blir satt til et passende sted og tatt vare på. Angelo skal altså ikke være noe umenneske, om enn han er litt innskrenket. Så kommer Isabella inn. Første forsøk hun gjør på å få benådet Claudio blir byskt avvist, men så blir hun av Lucio oppfordret til å prøve sterkere og med mer følelser, you are too cold, sier han til henne. Hun går på med sterkere argument og mer følelser, men Angelo er fremdeles urokkelig. Han adlyder loven, beslutningen kan ikke omgjøres. Det er her egentlig en ganske moralfilosofisk diskusjon om forbrytelse og straff, synd og fordømmelse, men diskusjon mister litt av kraften ved at gjerningen Claudio har begått er så åpenbart lite å få en dødsdom for. I andre omstendigheter kunne kanske Angelos argumenter være noe å tenke gjennom, her er imidlertid saken han bruker dem på for opplagt. Angelo kommer imidlertid lite grann på gli da Isabella spiller på makten hans, men han er altså ikke på gli til å benåde Claudio. Han har andre hensikter. I scenens sluttmonolog avslører Angelo at han er blitt forelsket i Isabella, og vil ha henne.

Scene 3 begynner med at hertugen forkledd som prest snakker med fangevokteren i fengselet. Forkledningen gjør at hertugen får tilgang til å snakke med fangene. Fangevokteren viser ham Juliet, og forteller hvordan Claudio har satt barn på henne, og nå skal straffes med døden. Juliet bekrefter for hertugen i presteforkledning at hun ble gravid med Claudio frivillig, og at hennes synd er like stor som hans. DUKE Love you the man that wronged you? JULIET Yes, as I love the woman that wronged him. (2,3,24-25).  Hun angrer ingenting og tar skammen med glede. Det er klart det vil bli begått en stor feil om Claudio blir henrettet.

Scene 4 Angelo gir til kjenne for Isabella hva hun må gjøre for å få løslatt sin bror. Scenen begynner med en liten monolog av Angelo, der han gir til kjenne sine følelser for Claudios søster. Isabella kommer inn, og Angelo stadfester enda en gang at Claudio må dø. Så begynner han å antyde at det kanskje finnes en mulighet for benådning likevel, men Isabella skjønner ikke hva det er. Hun snakker i fine, men lite konkrete vendinger, om at en synd ikke vil være noen synd, om den redder Claudios liv, og om det er en synd, så vil hun ta den på seg, i stedet for at den skal bli lagt til Angelo. Angelo må til slutt si det direkte.

Akt 3

Scene 1 Hertugen forkledd som prest snakker med Claudio. Isabella kommer, og forteller Claudio hva som skal til for at han skal bli reddet. I samtalen mellom hertugen og Claudio legger hertugen ut om hva livet er for noe i ord som bringer tankene til Hamlet, et stykke Shakespeare skrev omtrent på samme tid. Det er filosofiske utlegninger om hva livet er for noe, og hvorfor vi strever sånn for å beholde det, når vi alle vet vi ender opp som føde for mark uansett. Claudio er enig med hertugen, men rett etter gir han til kjenne det stikk motsatte syn i samtale med søsteren. Etter først å ha reagert med avsky over hva søsteren må gjøre for å redde ham, går han over i å presse henne til å gjøre det. Det er her Isabella mener det er en slags incest for en bror å redde livet gjennom søsterens skam, og hun ender opp med å forlate Claudio og ønske han dør raskt. Hertugen har stått ute av syne og lyttet, og forkledd som prest forteller han Claudio at alt håp er ute, han vil dø. Etterpå forteller hertugen Isabella om Angelos forlatte forlovede, Maria, og foreslår at handlingen Isabella er satt til å gjøre for å redde Claudio blir utført av henne i stedet. Scenen slutter med at Isabella løper av gårde til settehertug Angelo for å fortelle ham at hun går med på forslaget, mens den ekte hertugen i presteforkledningen går ut for å oppsøke Maria for å fortelle henne planen.

Scene 2 er en scene mellom Angelo og den dumme politikonstabelen, Elbow.

Akt 4

Scene 1 Mariana, den forlatte kvinnen til Angelo synger. Hertug Vincent, som fortsatt er forkledd som prest, kommer og legger frem forslaget om at hun skal sove med Angelo i Isabellas sted.

Scene 2 bøddelen Abhorson får halliken Pompey som assistent.

Scene 3 bøddelen og Pompey forsøker å få Bernadine til å ville dø i Claudios sted, men han går ikke med på det.

Scene 4  er en kort scene der Angelo og Esculus får vite at hertugen kommer tilbake.

Scene 5  er en veldig kort scene mellom hertugen og presten Peter, der hertugen instruerer ham hva han skal gjøre.

Scene 6 er også en kort scene, der Isabella, Marina og Peter planlegger hva de skal gjøre og hvordan de skal legge det an når hertugen offiselt kommer tilbake dagen etter.

Akt 5

Scene 1 er den store forløsningen, der alt blir klargjort. Det skjer på torget i byen.

For Measure for measure finnes også Tema og motiv, Karakterer, og Sitater

W. Shakespeare: Measure for measure – Karakterene

Karakterene i Measure for measure er sprikende så det er bare så vidt de holder. Det er fryktelige ting som blir sagt og gjort i dette stykket, men ingen av karakterene er gjennomført onde. Også karakterene som skal være gode oppfører seg av og til på en måte som helt bryter med inntrykket. Det er vanligvis et godt dramatisk grep at det er spenn i karakterene som opptrer, men i Measure for measure kan man spørre om dette gjør karakterene umulige som mennesker. Det stilles i hvert fall veldige krav til skuespilerne som skal personifisere dem på scenen.

Jeg deler denne gangen karakterene opp i store, mindre og små roller.

Store roller

Hertug Vincentio er den rettmesisge hertugen av Wien. Han gir fra seg makten til Angelo, og kler seg ut som en prest for å se inkognito hvordan byen er og folk oppfører seg. En kan saktens spørre seg hvordan en som det viser seg godt likt og ganske godt kvalifisert hertug som Vincent kan gi fra seg makten til en skruppelløs stedfortreder som Angelo. At Vincentio i forkledning kan få oversikt over hva som egentlig foregår i byen, og med det få noe av umoralen opp til overflaten, er bare så vidt en holdbar unnskyldning. Det er også en stor risiko han tar. Utkledd som prest kan han riktignok oppholde seg nede i fangehullet, og der forsikre seg om at fangevokteren ikke sender noen til henrettelse. Men han er ikke der nede bestandig, og Vincentio har ingen garanti for hvilke ugjerninger Angelo vil gjøre oppe i slottet sitt.

Det er også en helt iøyenfallende dobbelthet i karakteren når han i starten sier

DUKE VINCENTIO
I’ll privily away. I love the people,
But do not like to stage me to their eyes:
Through it do well, I do not relish well
Their loud applause and Aves vehement;
Nor do I think the man of safe discretion
That does affect it. Once more, fare you well.

(1,1,67-72)

Det er jo akkurat dette Vincentio gjør mot slutten av stykket. Kanskje setter Vincentio her fingeren på akkurat det som er hans eget problem. Han ønsker nettopp folkets applaus og hyllest, det er også derfor han arrangerer en stor mottakelse når han selv kommer tilbake fra den påståtte reisen sin.

Angelo er hertugens stefordreder. Det er han som iverksetter loven som får Claudio fengslet, og dømmer ham til døden. Og det er han som krever Isabellas seksuelle tjenester for å spare ham. På tross av at han får oppfylt sitt ønske, beordrer han Claudio henrettet. Det er en infam handling som skulle gjøre ham til en av de mest motbydelige karakterene i verdenslitteraturen. Men han er ikke gjennomført ond, og det er flere tolkninger mulig for hva det er som driver ham. Han hevder at loven må fylles, og at derfor Claudio må få sin straff når han har brutt den. Samtidig er han selv villig til å bryte akkurat samme loven på en mye verre måte for å frigi Claudio. Claudios seksuelle handling var frivillig fra begge, Angelo vil tvinge seg til den. Likevel er det i en kynisk verden nesten mulig å forstå Angelo. Hans argumentasjon med Isabella om hvorfor straffen må gjennomføres i akt tos scene 2 minner om argumentasjonen til kong Kreon i Antigone, det ligger ikke for kongen å være nådig eller idealistisk. Kongen må oppfylle kravene samfunnet stiller til ham for at samfunnet skal opprettholdes. En vanlig borger kan tilgi synderen og ønske å slippe ham fri fra fengselet, det kan til og med være et fint ønske, men om en konge begynner å ønske noe lignende, kan det blir ganske mange forbrytere løslatt på gaten. Det kreves av kongen at han sier Nei der alle sier Ja. I Kreons munn er disse argumentene kraftfulle og overbevisende, hos Angelo faller de samme argumentene litt sammen med at han bare er en stedfortreder, med at loven han vil håndheve er en lov den egentlige hertugen ikke brydde seg om, og at forbrytelsen også til den tidens standard er så uskyldig. Det kommer absolutt ingen skade ut av at Claudio løslates. Derimot kommer det en god del skade ut av om han henrettes, for da vil Juliette bli uten mann, og hennes barn bli uten far.

Det hjerteløse i at Angelo ikke vil frigi Claudio på Isabellas bønn er kanskje mulig å gå med på. Det går imidlertid helt over styr når han vil gjøre det på betingelse av at Isabella ligger med ham. Dette er ment å være sjokkerende, denne komedien er ikke skrevet for å gi publikum en følelse av velvære, men Shakespeare forsøker å balansere også dette infame ønsket med at Angelo kanskje ønsker å være en god hertug uansett. Det er klart, han utnytter posisjonen sin og en sårbar kvinne. Men det er ikke sikkert han satte i gang denne straffeforfølgelsen og ønsket om henrettelse, bare for å få seg en kvinne selv. Det er litt opp til skuespilleren som spiller Angelo. Et nøkkelspørsmål er om han forelsker seg i Isabella og får lyst på henne underveis, eller fra første stund ser på henne som et middel for å få det han hele tiden har ønsket.

Verden er også full av maktpersoner som dømmer strengt i saker de selv er verre forbrytere enn de dømte. Det kan være at Angelo ser på det som sin rett, så lenge han er hertug, å ta for seg av hertugens goder, mens det for en menigmann som Claudio er uakseptabelt.

Isabella er søsteren til Claudio. Hun skal bli nonne. Hun blir imidlertid hentet ut fra klosteret, da Claudio får dødsstraffen. Det er hun som blir stilt overfor det umulige valget, å gi seg hen til Angelo, eller å la sin bror dø.

ISABELLA
O, were it but my life,
I’ld throw it down for your deliverance
As frankly as a pin.
  3,1,107-109

Dette er naturligvis en av de mest diskutable figurene i dette stykket. En del av diskusjonene er etter min oppfatning ikke helt rettferdige overfor henne. Hun blir satt i en umulig situasjon, der hun blir hentet ut av klosteret fordi hennes bror er dømt til døden. Handlingen han er dømt til døden for, er en handling også hun er i mot etter sin tro. Hennes første reaksjon da hun får høre om forbrytelsen, er at Claudio skal gifte seg med Juliet. Det er etter at hun får vite at det er hensikten, men at Claudio likevel er dømt til døden, at hun blir  med Lucio til Angelo.

Det er urimelig å kritisere henne for at hun ikke blir med på Angelos forslag. Bare det å diskutere spørsmålet, er ganske krenkende overfor henne. Jeg mener hun må oppfattes oppriktig når hun uttrykker at hun ikke vil berge Claudios jordiske liv mot hennes eget liv i evigheten. For henne står sjelens frelse på spill. Det er også prinsippløst å ligge med han som har dømt broren til døden for seksuelle forbrytelser. Man kan si at brorens liv henger høyere enn slike prinsipper, men man kan også si at en som er villig til å bryte dette prinsippet, hvorfor skal han ikke også bryte prinsippet om at avtaler er hellige?

Claudio er han som blir arrestert for å ha satt barn på sin blivende kone, Marina. Dette var det dødsstraff for i Wien, og hertuges stedfortreder, Angelo, vil håndheve loven. I fengselet får Claudio å forstå at hans eneste sjanse for benådning ligger i at søsteren, Isabella, har sex med Angelo.

Lucio har en slags rolle som stykkets narr. Men her er vi lang fra sjarmerende Feste i Twelfth night, langt fra Touchstone i As you like it. Narrerollen har Lucio fordi han er med i så mange scener, og på død og liv skal kommentere dem. Dette er imidlertid ikke kommentarer med vidd og sjarm, han snur ikke rundt på forestillingene våre og får oss til å tenke over ordene vi bruker og tingene vi gjør, Lucios kommentarer er som fra bermen av folket. Han er folkets røst, i Wien, der folket velter seg i umoral og sanselige gleder, og holder ingenting av verdi. Slik blir Lucio en masekopp og en motbydelig karakter. Det er i stykkets ånd at han som straff til slutt må gifte seg med den prostituerte han har satt barn på.

Han snakker stygt om hertugen når han ikke er der, og stygt om dem han har snakket stygt om hertugen til, når det er hertugen som er der.

Mindre roller

Pompey er en klovn og en hallik, og tjener hos Mistress Overdone.

Mistress Overdone driver et bordell. Hun har ikke mange replikker.

Escalus er en gammel herre som bistår hertugen, og også Angelo. Han blir benådet av hertugen og holdt utenfor all skurkeskapen, når det til slutt kommer for en dag hva som egentlig har skjedd.

Elbow er en enkel og dum konstabel som kan sammenlignes med Dogberry i  Much ado about nothing. Han blander sammen ordene og ender ofte opp med å si det stikk motsatte av hva han ønsker, men han har ikke en så fremtredende rolle som Dogberry og bidrar egentlig ikke så mye i handlingen. Han er heller ikke så sjarmerende herlig.

Juliet er forloveden til Claudio. Hun opptrer med replikker i andre akts tredje scene, der hun forteller hertugen utkledd som prest at gjerningen Claudio straffes for var gjensidig (mutually) begått. Hun har like stor skyld i den som ham, og hun elsker ham. Hun er selvfølgelig fortvilet over at Claudio skal straffes med døden for dette.

JULIET
Must die to-morrow! O injurious love,
That respites me a life, whose very comfort
Is still a dying horror!
2,3,40-42

Mariana er kvinnen som skal sammen med Angelo.

Provost er fengselsvokter, som gjør lite av seg utover å føre fangene dit de skal.

Små roller

Abhorson er bøddel. Det ligger i navnet (abhor betyr «avsky»). Han gjør ikke så mye av seg, annet enn å forberede henrettelsen. Merk også at navnet har ordspill på whoreson, «horesønn».

Bernardine er fange som har sittet lenge i fengsel. Han gjør en liten rolle når han skal henrettes i stedet for Claudio, men får slippe når han ikke er klar ennå.

Froth er en dum kunde på bordellet til Mistress Overdone. Han blir arrestert av Elbow, og fremstilt for Angelo i andre akts første scene. Navnet hans betyr «skum» eller «fråde».

Friar Thomas er en prest

Friar Peter er en annen prest

Francisca er en nonne i klosteret. Hun deltar i første akts scene 4, der hun har en liten samtale med Isabella om reglene i klosteret.

Justice har en bitte liten rolle med noen små replikker i andre akts første scene, der Froth og Pompey blir fremstilt for arrest. I en produksjon kan rollen godt utelates med at replikkene hans gis til for eksempel fangevokteren, da ingenting han sier er nødvendig sagt av ham.

First og Second gentleman har en mindre samtale med Lucio i første akt, og deltar siden ikke mer i stykket.

For Measure for measure finnes også Tema og motiv, Synopsis og Sitater.

W. Shakespeare: The taming of the shrew – Tema og motiv

Jeg forsøker nå høsten 2016 å pusle sammen denne bloggen lite grann, og få den noenlunde som det var ment den skulle være. Første året, 2011, var det etter hvert planen jeg skulle poste en post hver eneste dag. Da er det noen huller å fylle ut, og noen av dem vil jeg fylle ut nå.

Det er en stund siden jeg leste The taming of the shrew, leste om det og hørte en radioversjon fra BBC. Jeg har også sett utdrag av diverse fjernsynsversjoner. Det er ganske gøy, jeg husker hvordan det begynner med et ordentlig play in the play, der drankeren Christoffer Sly blir kledd opp som en adelsmann, og satt til å se teaterstykker. Det er et tema mye brukt i seg selv, Jeppe på Bjerget er kjent for alle oss nordmenn, der Jeppe ikke blir kledd opp og satt til å se et teaterstykke, men der det er ganske andre morsomme ting som skjer med ham.

Stykket som egentlig er The taming of the shrew er stykket som blir vist for denne Sly. Det blir en slags doblet teatervirkelighet, hvor det som vises på scenen ikke engang er ment å være sant i stykkets virkelighet, det er laget for at Sly skal more seg. I versjonen som nå regnes som den gjeldende, er det ikke mer tegn til Sly, etter at stykket begynner. I noen versjoner er det en og annen kommentar fra ham.

William Shakespeare (1564 – 1616)

Det er ingen kunstner i verdenshistorien som så udiskutabelt tar plassen som nummer 1 slik som Shakespeare gjør det i skrivingen av teaterstykker. Det er ingen over, ingen ved siden og ingen i nærheten. Jeg husker da jeg var yngre, at jeg syntes stykkene til Shakespeare kunne være litt overlesset. De traff meg ikke som stykkene til Tsjekhov og Beckett og andre kunne gjøre. Men når man bruker tid på å sette seg nærmere inn i dem, ser man at det i Shakespeares stykker er en overlegen rikdom av alt som kan gjøre teater godt. Beckett og Tsjekov skrev også forholdsvis få stykker, og stykkene deres ligner på hverandre. Shakespeare skrev innen en rekke sjangere, og han nådde mesterskap i samtlige av dem.

Jeg skal vie mitt arbeid om engelsk litteratur på denne bloggen til å skrive om teaterstykkene til Shakespeare. Det første året vil jeg ta for meg komediene, det neste året historiene og det tredje tragediene. Jeg vil plassere de fire romansene inn under historier og tragedier, så det blir litt sånn cirka. Arbeidet med bloggen er litt av og på, i skrivende stund er det en stund siden jeg har holdt på med den. Shakespeares komedier skal være ganske godt dekket, med omfattende poster, om enn noen av dem kanskje kan være litt rotete, og noen kanskje ikke helt ferdige. Sånn er det når man blogger på fritid og lyst, og det hele bare er en hobby.

I oppvarmingen frem til det første stykket, Two gentlemen of Verona, skal jeg de nærmeste dagene skrive litt om Shakespeares komedier, historier og tragedier. Jeg har også laget en egen side med en oversikt over stykkene jeg har fått laget post om. Dere kan også komme frem til siden ved å trykke på menyen øverst.