Dette stykket, av Tor Jonsson (1916-1951), er ikke med fordi det er så stor litteratur, men fordi det er en stor mann som har skrevet det. Tor Jonsson fra Lom er mest kjent som lyriker, og har skrevet noen av de inderligste diktene i norsk poesihistorie, og er en av dem med stor betydning på 1900-tallet. Han er norsk interessant, bygdegutten som prøver seg i byen, og er fremmed overalt, og han uttrykker denne ensomheten og fremmedfølelsen på en intens og gripende måte. Få diktere har også så sterk tilknytning mellom liv og dikt. Dette er nok også noe av grunnen til at det er mange som har Tor Jonsson som sin favoritt, eller en av favorittene, det er en mann og en diktning å bli veldig glad i og ha sympati for.
Tor Jonsson skrev også sakprosa av betydning, særlig er sikkert Autoritetsguden brukt i norsk skole i en årrekke. Det handler både om autoritetsguden, og om oppgjøret med ham. Fra Tor Jonsson har vi også uttrykk som bygdedyret, og hvordan bygdedyret og lukket tenkning holder norske bygder ufrie, på et vis.
Som dramatiker skrev Tor Jonsson lite. Det ble med dette ene stykket, enakteren, som ikke akkurat er representativ for Jonssons øvrige diktning og for livet hans. Dette er action. Det er fascinerende å lese utgaven fra 1951, Norsk Boklag, det som må være originalutgaven. Tor Jonsson døde for egen hånd allerede 14. januar, så stykket kom ut posthumt, både som bokutgivelse og som hørespill på radio.
Først står det om rettigheter til å vise stykket frem. Det koster 20 kroner, og de som spiller det er selv pliktige i å få betalt. Ellers vil de bryte åndsverksloven. Dette er i regi av S.A.T, Samnemnde for amatørteaterarbeid. Deretter er det et forord, der det blir uttrykkelig beskrevet hvordan rollene skal spilles og kulissene skal være. Her blir det skrevet i rene ord at Småhandler Sjøl ikke skal være fra en by eller bygd, det skal ikke være miljø- og typeskildring, det skal heller ikke være noen bestemt samfunnsklasse det angår. Ingenting skal være noe mer enn det som står i sceneanvisningene. Og skuespillerne skal sette seg godt inn i rollene, og vite nøyaktig hva den går ut på. Det står i rene ord: «… gjerne disktuere rollene og i alle høve ikkje syne stykket fram før ein er trygg på at kvar einskild har skjøna oppgava si fullt ut».
Det er også prosaforfatterens beskrivelse av rollefigurene, Småhandlar Sjøl, Kona, Herr Ro og Ein Svenflaus mann. Det er kanskje mer ment som en instruks til skuespillerne og regissøren av dramaet, enn til leseren av enakteren, når det for eksempel står at hun er et «eit heilt og levande menneske, viljug til å byggje lykka si frå botn om det trengst». Ho er det «beste og edlaste i mennesket», står det i klartekst, så det er ikke rart det allerede på forhånd står at hun vinner til slutt. Herr Ro blir kalt Døden, men det skal ikke tas bokstavlig, han er ikke Døden personifisert, og det står tydelig at han skal gjennomgå en slags utvikling, eller det skal være en utvikling i tilskuerens oppfatning av ham. Det «umenneskelege draget skal ikkje koma fram før mot slutten».
Den svevnløse mannen er som samvitet, det er et karakterdrama, dette her. Og i det man gir seg i fatt med å lese, vet man at det gode vinner til slutt. Lest opp mot at Tor Jonsson innen ett år senere tok sitt eget liv, så har man vel her gjerne all den spenningen man skulle trenge!
Siste stikk – stykket
Enakteren er så kort, at det er knapt nok nødvendig å lese denne teksten min, det er bare å gå rett til stykket selv. Hele boken der stykket står er på 32 sider, og selve stykket begynnre på side 8, og det er så drivende handling at man er ferdig på minutter! Men dette er nå en gang en helt grei blogg som elsker ord, og litteraturvitenskapen har nå en gang tragedien at litteraturen om verkene fyller mange, mange, mange ganger flere sider enn verkene selv. Det får se være, Helt grei litteratur viker ikke tilbake, og behandler all litteratur med den respekten det fortjener.
Siste stykk begynner med en sceneanvisning som var det Ibsen, dette er titteskapsteateret, her er det en vanlig dagligstue. Ved et godt opplyst bord sitter en mann og legger kabal. Det er småhandler Sjøl. Teaterteknisk er det et nydelig anslag, dette er mulig å sette opp, mulig å spille. Og det egner seg for amatørteater, trenger ikke store ressurser for å skaffe til veie et bord og litt lys, og ellers mørkt. Det er også rikelig med tid å etablere karakter, mens han sitter der og legger kabal, Småhandler Sjøl.
Så kommer en fremmed mann inn, han som i personregistereret kalles Ro, og i forrodet står at ikke skal være Døden, selv om han blir kalt det senere i stykket. Han skal heller være Satan, står det. Men foreløpig er han bare en fremmed mann, etableringen går forsiktig, scenen er klar og fin, en mann legger kabal, en annen mann kommer inn.
Det viser seg at denne mannen har flyttet inn i huset nå i kveld, ganske artig og tilfeldig, og fantastisk opp mot hva som senere skal komme. Jonsson legger seg på et virkelighetsplan som gir utfordringer, men kjører på, og driter i det. Det er nok, her, det hoder at de to ikke kjenner hverandre, og møtes for første gang, og finner tonen.
Første replikk som går ut over det elementære, med hilsen, og karakteretablering, er Sjøl som sier.
Det er ei forbanna tid vi lever i. Det er liksom så daudt. Ingenting hender.
Småhandlar Sjøl, Tor Jonsson, Siste stikk (1950)
Tor Jonsson somler ikke med tiden, og det gjør heller ikke de to herrer, som her altså møter hverandre for første gang. Ro sier «det er ei veik tid, ingen vågar noko», og Sjøl at «Det er berre å eta og sova», med patos blir det sagt: «Det er som eg ofte har sagt: Mennesket har mista trua og dei store ideala.»
Dette er litt ute av karakter for Småhandlar Sjøl, for han er ikke nettopp så idealistisk av seg, men han er eventyrlysten og dras mot risiko, det skal vise seg. Ro følger opp med en replikk verdt å skrive ned i sin helhet, det viser både litt av hans filosofi og tankeverden, men enda mer hvordan han har tenkt å dra Sjøl inn i spillet sitt.
Eg høyrer vi har same meiningane. Tida fell meg alltid lang blant kvardagsmenneske. Det finst ikkje fantasi, ikkje vågemot. Eg har gått fra dør til dør her i huset, men alle stader var dei fælt opptatt med ingenting.
Karakteren Ro, Tor Jonsson: Siste Stikk (1950)
Det er litt Ibsensk over setning to der, litt schwung, men det er nok grunn til å tro altså at Ro sier det mest for å tekkes Sjøl. Og Sjøl biter på, han kommer med ekte hverdagsfilosofi, fra kona, som sier «det er dette ingenting folk puslar med, som er livet». Dette kommer få tiår senere i en litt annen versjon fra John Lennons berømte Life is what happens while you’re busy making other plans.
Den sitter bedre hos Lennon. Men innsikten er den samme. Og det er dette Jonsson vil ha frem i styrke, forsterket av at det står i forordet at det er kona som er det beste og edleste mennesket.
Dog er dette «kvinnfolkprat» for Ro og Sjøl. Det er så vidt kommet til side 3 i dramaet, og det er allerede tid for å lokke Sjøl utpå. Om han vil vere med på eit vågespel? Noko med eld i? Småhandar Sjøl vegrer seg, særlig siden det kan vise seg å være farlig, men det skal jo være noe som skal vekke folk, i følge Ro. Han kaller Sjøl en av «reservene», i det Sjøl vegrer seg, og det biter selvfølgelig i småhandleren, som nettopp har hørt og fått forståelsen av at han ikke hører til hverdagsmenneskene.
Han vil ikke gi slipp på den fremmede, og ber han sitte ned for et slag «siste stikk». Dette spillet er det som skal vare hele stykket ut, i forskjellige versjoner og variasjoner. Det er ikke mer handling enn det, all handling er kanalisert gjennom spillet, og det symboltunge som ligger i det.
Det er Poker, eller et annet spill med penger, det ser ikke ut til at det er noe ferdighetsspill. Det kommer opp kort, og så er det høyeste kortet som vinner. Til å begynne med vinner Sjøl hver eneste gang, og gevinsten blir høyere og høyere i stor fart. Den som taper skriver ut sjekker. Fungerer temmelig sikkert ganske så bra på scenen. Men realismen i det er litt forunderlig, det er litt herlig rot om det er på symbolplanet eller i virkeligehten de spiller, det er så intenst realistisk og vanlig med kortene og det enkle huset, så merkelig at spillet går som det går. Det er noe forutbestemt over det. Og det kommer jo inn som et motiv, det er lagnaden,
Underveis har den søvnløse mannen kommet med sitt varsel, sitt frempek, «det er så mykje som står på spel, at det kjennest gjennom heile huset» (s. 14) Rett etter kommer kona inn, dramatisk ypperlig timet etter at Ro har sagt «Du har tur i kortspel! Det tyder utur i kjærleik». Hun er bekymret for at de spiller om penger, og Sjøl blir irritert, hva annet skal de gjøre i denne «likkista».
Akkurat her er det også litt mellommenneskelig drama mellom mann og kone. Deres forhold er nok ikke av det beste, og det er helt klart at kona føler mest ansvar både for barna og for familien, og det må i forbifarten være lov å lure på hvordan de har funnet hverandre, men Jonsson knusler ikke med bagateller i dette stykket. Han kjører på.
Det er fare for krig. Kona (med ofse): Det spøkjer for krig. Mannen interesserer seg ikke for slikt, og sier det. Det er en uhyggelig stemning, og det blir sagt, men mannen vil bare spille kort. Kona går. Med penger som mannen har gitt henne, og beskjed om at om det blir krig, så kommer maten hun skal kjøpe vel med. Merk her at det er fem år siden andre verdenskrig sluttet, både Jonsson og leserne og tilskuerne har krig mer i bevisstheten enn vi har det. Det er ikke noe abstrakt for dem.
Beløpet de spiller om har nå kommet opp i 80 000. Det blir ikke snakket om enheter, men det må jo være kroner, og i 1950-kroner er dette flere årslønner. Samtidig høres militærmusikk og takfast marsjering, så sannelig er det kanskje noe med denne krigen og uhyggelige stemningen kona snakker om.
Og innsatsen går opp til 100 000 kroner. Og nå tar de kortene langsomt opp, det er drama. Nå er det også lagnaden, skjebnen, og Småhandlar Sjøl vinner med esset. I det han skriver ut sjekken, sier Ro: «Du kan ikkje ha det betre du, enn å sitje her og la lagnaden styre». Og så kommer den søvnløse mannen igjen, altså samvittigheten, som han er omtalt som i forordet, og han er nå veldig alvorstung i snakket: Lagnaden er alltid svart til slutt.
Sjøl svarer at han skal ha seg ut med tullpratet sitt, det er som Donald Duck jager djevelen og engelen som vil ha ham til å gjøre noe, dette er også på 1950-tallet, Ro er djevelen, Den søvnløse mannen er Engelen, og Sjøl vil ha Engelen vekk. Denne sier nå at man skal sette seg opp mot lagnaden, sette seg opp mot skjebnen, ikke bøye seg. Og han gjør også oppmerksom på krigen utenfor. Småhandler Sjøl blir helt rasende, og jager ham ut, Ro er med på det.
Det er nå ganske klart at Sjøl vil spille til endes. Hittil har han alltid vunnet, og bare blitt mer og mer revet med. Han er helt i Ros vold. Nå skal de spille skikkelig. Om alt de eier. Før det har kona også gjort enda et forsøk på å stagge ham, men uten hell. Hun har appelert til barna, og til seg selv. Kona er her den første som kaller Ro for Døden, at mannen sitter og spiller kort med Døden.
Så er det en merkelig scene, der de ser ut av vinduet, der soldater marsjerer, det blir spilt musikk og det er lys. Det er manndom og idealet, det er hva Sjøl har drømt om. Det er nå han vil spille om alt han eier og har. Det samme vil Ro. De er som i transe, eller, Sjøl er transe, Ro er ro.
Og nå taper Sjøl. For første gang. Det ryker med alt han eier og har. De har spilt med høyere og høyere innsats, og når den er den aller største, så taper han. Samtidig er det rikelig med action rundt om dem, det banker i veggen, det er den søvnløse mannen, nå kalt en bankeånd, og utenfor vinduet er det blitt lyst og blitt fred. De døde heltene gravlegges, og det høres salmesang.
Det er symbolske ting så det holder, Sjøl må lukke vinduet, fordi han fryser, det er uhygge, stemningen er den samme som i starten, livet er den ringdans. Og de får inn replikken «Døden tar siste stikk», som passer på mange sett og vis, også fordi den fremmede kortspilleren blir kalt Døden.
Og de skal spille mer, det blir enda en mer. Nå er innsatsen alt Sjøl har igjen, etter at han har tapt alt. Mot dette setter den fremmede gjesten 100 000. Veldig passende.
I dette øyeblikket kommer kona inn, og tar over. Det er ikke egentlig noe som har bygget opp til at kona nå skal ha makten til å overtale mannen sin, men hun klarer det likevel. Hun sier han nå har tapt alt, og det er jo riktig. Karakteren Ro mener at mannen godt kan spille selv, ufrivillig komisk fremsagt i replikken:
Nei, no synes eg det går for vidt! Kan ikkje mannen din få spele ein einaste gong til? Her sit vi i fred og i ro og er ikkje musa til meins eingong.
Jonsson, Siste stikk, karakteren Ro, s. 27.
Det er ikke helt skummelt og listig og overtalende dette. Det kan se ut som den fremmede har mistet grepet lite grann. Kanskje er det den resolutte innsatsen til kona som gjør det? Lest vennlig, så må det være det. Og vennlig skal så klart utmerkede stykker som dette leses.
Den søvnløse mannen, samvittigheten kommer også inn, og det er han (eller den som vinner til slutt).
Mannen: Du! Du som har tapt alt! Du vil spela videre! Nei! Du er taparen! Du kan gå fra bordet! Ho som aldri har spelt før, skal spela siste spelet!
Jonsson, Siste stikk, s. 30
Det er flere ting som er litt spesielt her. Ro, den fremmede, Døden, Satan, mannen med de mange navnene, han har allerede delt ut kortene, men kona overtar dem, og spiller dem, og vinner. Psykologisk er reaksjonen til mannen «brå og motvillig», det står i sceneinstruksen hans, så han bestemmer seg plutselig og «kaster kortene fra seg».
Det er ordlek, «eg er ikkje ansvarlig for tapet», sier Sjøl, nei «Du er ikkje ansvarleg lenger», sier den søvnløse, samvittigheten, naboen. Kona setter seg rolig og tar kortene, Ro, den fremmede, ser først ut til å vinne, med spar mot ruter, og så er kløverfire hos ham som taper mot kløver frem hos henne, og «toa opp att», helt godt skjønner jeg ikke hvordan dette vinner – men spillet er slutt. Kona – det hele og beste mennesket – tar siste stikk.
Den fremmede går hardt og tungt, som lagnaden, Sjøl erkjenner at han ikke får pengene han var lovet, og sier at lagnaden nok kommer igjen, han holder til i huset, nok en replikk som fungerer på flere plan.
Så er det fire raske linjer. Sjøl: Eg er ein fattig mann. Kona: Ingen er fattig ein slik rik morgon. Sjøl: Eg har tapt alt. Du vann. Kona: Ja, vi vann. Sjå! Eg tykkjer vi har vunne heile verda.
Kommentarer
Slik slutter enakteren, idedramaet, action-stykket siste stikk. Hva mer er det å få ut av det? Sier det noe om Tor Jonsson? Bidrar det til litteraturhistorien? Sier det noe om mennesket på 1950-tallet, har det noen relevans, er det en kuriositet, eller bør det hentes frem og leses?
Mange spørsmål. Typisk den reflekterte litteraturviter, typisk essayisten, typisk den som ikke klarer å få egen hjerne til å slutte å spinne.
Stykket er så kort at det er bare å lese det. Det sier noe om Tor Jonsson, som ikke blir sagt gjennom diktene Noko er borte eller Norsk Kjærleikssong. Tor Jonsson er en av de vakreste poetene jeg vet, etter at Nasjonalbiblioteket ble åpnet digitalt har jeg lest alt av ham og om ham. Det manglet Siste stik, som jeg leste nå. Selvfølgelig.
Det bør ikke bli sagt så mange ord om det. Det holder med Les det du også.
Litteratur
Jonsson, Tor: Siste stikk, Skodespill i ein akt, Noregs boklag, Oslo, 1951
Helt grei litteratur 