Stikkordarkiv: Shakespeares komedier

All’s well that ends well

Dette er regnet som den siste av Shakespeares komedier, og på ny blir sjangeren utfordret av en forsoning til slutt det ikke er mulig å tro helt på. Hvorfor skal Bertram godta Helena nå som hun har lurt ham? Og hvordan kan den forholdsvis smarte Helena tro at Bertram er den rette for henne, når han for det første er en fjott, og dernest har avvist henne?

Tittelen på komedien er All’s well that ends well, til norsk vanligvis oversatt med «Når enden er god, er allting godt», som er vårt faste uttrykk for at det ikke er så farlig med hva som har skjedd underveis, når det bare ender godt til slutt. Om det har endt noe så fælt underveis at enden umulig kan føles god, så er det jo ikke noen god ende. I komedien ligger det i sjangeren at det skal ende godt, slik det er sjangerbestemt i eventyrene og i tegnefilmer for barn. Ingen skal dø, de slemme skal få sin straff og de snille få det godt. Sånn blir enden god.

I All’s well that ends well blir dette på overflaten oppfylt. Helena er stykkets klare heltinne. Hun lider gjennom stykket, fordi hun elsker Bertram, men blir avvist av ham. Det ligger i komediesjangeren at de som er ment for hverandre skal få hverandre, det nytter ikke med en lykkelig slutt om en gifteklar, ung kvinne forblir ugift. For at enden skal bli god, må altså Bertram slutte med å avvise Helena, og heller ta henne til ekte. Dette er også den klassiske konflikten i komediene. De som er ment for hverandre vil ha hverandre, men de får det bare ikke til. Det ligger noe i veien, de ser det ikke selv, det er en misforståelse et sted, det er noe som må ordnes. Alle vet at dette vil bli gjort, det spennende ligger i hvordan det skjer. Så når Bertram helt til slutt innser at Helena er den rette for ham, og går med på å oppfylle ekteskapet med henne, så skal dette være en lykkelig slutt.

Men i denne siste av Shakespeares komedier er det ikke så enkelt. Bertram går med på å gifte seg med Helena, men det er vel så mye fordi han er trengt opp i et hjørne og ikke har noe valg. Helena har løst den umulige oppgaven han gav henne, kongen har befalt det, alle står og ser på, han har ingen andre veier å gå. Han MÅ gifte seg, med store bokstaver. Det er ingenting som tyder på at han er overbevist i hjertet om at Helena er den rette for ham. Helt til det aller, aller siste, bare minutter før han går med på å oppfylle ekteskapet, så har han avvist henne og andre kvinner (Diana) han har forpliktelser overfor på det sterkeste han kan. Med løgner og unnvikelser. Han er bortsett fra sine helt siste replikker en gjennomført slask.

Det går kanskje an å stille spørsmål om det går an å mene dette ekteskapet alvorlig. I det ligger at slasken Bertram skal ha innsett sine feil, og blitt snill og trofast han også. Hvis ikke vil det jo ikke være noen god ende. Etter min mening er en oppsetting i denne tolkningen umulig å få troverdig. Det er ikke tid nok for Bertram å forandre seg. Han har ikke fått noen Aristotelisk renselse. Han er lurt, men ikke på en sånn måte at han er nødt til å forstå at han hele tiden har tatt feil. Det må snarere se ut som han er trengt opp i et hjørne.

Slik er All’s well that ends well helt på grensen til å bli et slikt problemstykke som de antatt seneste stykkene til Shakespeare var. Det er et stykke som utfordrer komediesjangeren. Senere skulle han sprenge den.

For stykket har jeg også skrevet poster for Tema og motiv, Karakterene, Synopsis og Sitat.

Reklamer

W. Shakespeare: All’s well that ends well – Synopsis

Dette er kort fortalt handlingsgangen i Shakespeares stykke All’s well that ends well. Helen er forelsket i Bertram. For å få sin kjærlighet gjengjeldt, kurerer hun kongen av Frankrike for en dødelig sykdom. Som premie får hun velge seg en ektemann. Hun velger Bertram, som blir svært overrasket og fremdeles ikke vil gjengjelde hennes kjærlighet. I stedet flykter han til Italia, til Firenze, for å delta i krigen. Han sverger aldri å ligge med Helen, og sverger også i et brev til henne at før hun er gravid med ham, vil hun aldri kunne kalle ham sin mann. Helen gir seg ikke, og reiser etter til Firenze. Der finner hun en annen kvinne, Diana, som Bertram blir forelsket i. Hun frister ham til å ligge med henne. Men da akten skal gjennomføres, bytter Diana og Helen plass, slik at Helen blir gravid med hans barn. Så er det oppfylt det Bertram krevde for at Helen skulle kalle ham sin mann. I sluttscenen forener kongen av Frankrike dem enda en gang.

Som vanlig hos Shakespeare foregår det en rekke med parallelle handlinger, vevd inn i hovedhandlingen.

Akt 1

I første akt blir de ulike karakterene introdusert. Det kommer frem at greven av Rossilion nylig er død, og at grevskapet derfor er i sorg. Det kommer også frem at kongen i landet er alvorlig syk, og har gitt opp håpet om redning. Helena ser her en mulighet til å vinne kongens velvilje, ved å hed å helberede ham, slik at han kan gifte henne bort til Bertram som hun elsker.

Scene 1

Grevinnen og lord Lafew snakker sammen med unge Bertram og Helena. De er i sorg, etter grevens død. Helena blir overtatt i  grevinnens varetekt. Senere kommer Parolles inn. Han snakker med Helena om jomfrudom (virginity).

Scene 2 Kongen av Frankrike. Snakker sammen med Betram.

Scene 3

Først snakker grevinnen med klovnen. Så kommer Helena inn. Her kommer det frem at Helena elsker Betram, som er hennes stebror. Av denne grunn vil hun ikke kalle grevinnen sin mor, selv om grevinnen gjerne vil være en mor for henne. Det blir til slutt bestemt hun skal reise til Frankrike.

Akt 2

I andre akt

Scene 1 Dette er scenen der Helena helbereder kongen. Som takk får hun velge den mann hun vil ha i riket.

Scene 2

Scene 3

Scene 4

Scene 5

Akt 3

Bertram har reist til krigen i Italia, mens Helena er igjen og får underrettingen om at han har forlatt henne.

Scene 1

Scene 2

Dette er den viktige scenen der brevene fra Bertram blir lest. Det gjelder det han sender til moren, grevinnen, og det han har gitt til Helena.

Scene 3

Scene 4

Scene 5

Scene 6

Scene 7

Akt 4

Scene 1

Scene 2

Scene 3

Scene 4

Scene 5

Akt 5

Her skjer gjenforeningen og forsoningen.

Scene 1

Scene 2

Scene 3

For All’s well that ends well har jeg også skrevet poster for Tema og motiv, Karakterene og Sitat.

W. Shakespeare: All’s well that ends well – Karakterene

Dette er karakterene som opptrer i Shakespeares stykke All’s well that ends well.

Grevinnen av Rossilion. Hun er mor til Bertram og stemor til Helena. Det setter henne i en nesten umulig situasjon, og gjør rollen vanskelig å spille troverdig. Hun skal være glad i dem begge, men hvordan kan en god mor som henne være glad i en slask som Bertram? Hennes mann, greven av Roussilion, er nettopp død i det stykket begynner.

Bertram er stykkets mannlige hovedrolle, men han utmerker seg ikke av den grunn med gode karakteregenskaper. Han er en slask og en løgner, han stikker av fra ansvar og han sviker sine nærmeste. Han er en svært grunn karakter. Det er et av stykkets store problem at en flott kvinne som Helena kan forelske seg i en type som ham. Men dette er stykkets premiss, og noe vi må godta. Shakespeare utstyrer ham også med en enda større slask som venn, i Parolles. Det kan derfor kanskje menes at det er Parolles som har en uheldig påvirkning på ham, og får ham til å gjøre alle disse dårlige handlingene sine. Bertram er sønn av grevinnen og den avdøde greven, og dermed også stebror til Helena.

Helena er stykkets kvinnelige hovedrolle, og på mange måter en motsetning til Bertram. Bertram står egentlig ikke for noe, vil egentlig ikke noe, og står vel egentlig frem som en slags tidlig utgave av vår egen Peer Gynt, en som alltid viker unna og går utenom. Helena er imidlertid ikke noen Solveig, som blir sittende og vente gjennom livet. Helena tar i høyeste grad saken i egne hender, og er gjennom hele stykket handlingens drivende kraft. Da hun ikke klarer å få Bertrams interesse av seg selv, går hun til kongen med en vidundermedisin hun har fra sin avdøde far, og helbereder ham. Som takk skal hun få velge seg en ektemann blant kongens undersåtter, og hun velger seg da Bertram. Det kan mildt sagt kalles en handlekraftig dame. Da Bertram så trosser kongens befaling om å gifte seg med Helena, det vil si, han gifter seg med henne, men stikker øyeblikkelig av uten å fullbyrde ekteskapet, så gir Helena ennå ikke opp, men setter seg fore å oppfylle den håpløse oppgaven Bertram har gitt henne. Hun skal få av en ring han har på fingeren, og som han aldri vil ta av, og hun skal få barn med ham, noe han aldri vil sette i henne. Bertram forlater til overmål Frankrike, og reiser ned til krigen i Italia. Helena følger etter ham, og slår seg sammen med enkedatteren Diana i Firenze, som Bertram har vist interesse for. Helena får Diana til å ville ligge med ham, det vil si, i det akten skal finne sted tar Helena Dianas plass, slik at det er Helena Bertram ligger med. På denne måten blir Helena bærer og oppfyller det ene kravet i brevet. Det andre kravet oppfyller hun ved å la Diana kreve ringen for at Bertram skal få ligge med henne. Helena organiserer det også slik at folk skal tro at hun er død, i det Bertram reiser tilbake til Frankrike. Foran kongen kan hun så på en måte våkne til live, og kreve å få Bertram etter kongens og Bertrams egne løfter.

Det er tøft gjort. Men det er vanskelig å forklare hvordan en kvinne som Helena skal gjøre seg alle disse anstrengselsene for Bertram. Det er også vanskelig å gå med på at en klok kvinne som henne, ikke vil være skeptisk til at en slabbedask som vil Bertram vil forbedre seg sammen med henne.

Helena er oppdratt av grevinnen, Bertrams mor, etter at hennes far, legen, er død. Helena blir på denne måten også halvsøster til Bertram.

Parolles er en venn av Bertram. Navnet hans betyr ord, og det er også det han er. Han har en viktig rolle i stykket, for det er han som får Betram til å gå med på ugangen. Parolen er også en interessant karakter med det at han er den mest dynamiske personen i stykket. Han er den som kanskje i høyest grad innser sin rolle i livet, og går inn i forsoningen som gjelder til slutt. Etter han har blitt fullstendig vanæret av alle sine venner og medsoldater, der han i deres forestilte fangenskap utleverer alt som er og viser seg som en gjennomført feiging. Han er virkelig bare ord, og ord betyr ingenting for ham. Han kan si hva som helst, og vil aldri, aldri stå for noe. Fremfor alle han har et forhold til blir dette helt klart for alle.

Og hva skal han gjøre så? Han innser at han ikke lenger kan bløffe seg til å være tøff og modig, sånn som han alltid har gjort. Han er helt avslørt. Men han har likevel en livskraft som gjør at han vil holde det gående. Han er meget glad for å ha berget livet. Det var det han fryktet mest av alt, der han trodde seg tatt til fange. «Jeg kan leve i kraft av meg selv», eller noe i den stilen uttrykker han mot slutten av den refleksjonen. Han er ord uten innhold, og som det kan han eksistere. Han trenger ikke at andre skal synes godt om ham. Verken publikum eller kritikere har problemer med hans skjebne i stykket. For ham er enden god, fordi den er riktig.

Lavatch er stykkets narr.

Page i grevinnens hoff

Kongen av Frankrike

Lafew

Rynaldo, Steward

Gentleman Astringer

Budbringer (Messenger)

Hertugen av Firenze

Enke, Capilet av Firenze

Diana, enkens datter. Hun er den som forfører Bertram, slik at han vil ligge med henne, hvorpå hun kan overlate seansen til Helena. Det er ikke helt riktig å si at hun forfører Bertram, for det er han som er den pågående, og hun er egentlig helt avvisende, til Helena kommer med forslaget sitt. Diana er en dydig og skikkelig kvinne.

Mariana, venn av enken har en helt minimal rolle.

Franske lorder og andre småroller

For All’s well that ends well har jeg også skrevet poster for Tema og motiv, Synopsis og Sitat.

Twelfth night, or what you will

Shakespeares komedier handler om kjærlighet. De begynner gjerne i en tilstand av uro. Det er et eller annet som gjør at de som skal ha hverandre ikke kan få hverandre. Ofte er de ikke engang klar over hverandre når stykket begynner. Så går stykket sin gang, forhindringene blir overvunnet, de som skal ha hverandre, får hverandre, og alle forenes i lykke. Komediene går fra uro til ro, mens tragediene gjerne går motsatt vei. Der er det gjerne fred og harmoni til å begynne med, men når det slutter er freden tapt for alltid. Lykken er ugjenkallelig forbi.

I sine midterste komedier når Shakespeare sitt mesterskap i denne overgangen fra uro til ro for komedien. A midsummer nights dream står litt for seg selv, den er et eventyr i all sin magi og trolske opptrinn. Men den oppfyller likevel formelen. Til å begynne med er Hermia og Lysander, Demtrius og Helena forhindret fra å få hverandre. I løpet av stykket blir hindringen overvunnet, selv om det er ved hjelp at magiske dråper fra en elskovsplante. A merchant of Venice står også litt utenfor, siden den er så mørk, og andre deler av handlingen overskygger det at folk gifter seg med hverandre. Står utenfor gjør også The merry wives of Windsor, den har handlingen lagt opp på en helt annen måte og foregår i et helt annet miljø.Der er ikke målet å få alle gift, men heller å tøyse lite grann, særlig med Falstaff.

Så står vi igjen med de tre høydepunktene. Much ado about nothing, As you like it, og denne, Twelfth night, or what you willst. Særlig i de to siste er det som om Shakespeare mest av alt leker seg i sjangeren. Gi folk det de vil ha, og gi dem mye av det, ser ut som å være parolen han har kost seg med. I As you like it blir uroen som vi har sett etablert med første replikk. Og så forandrer den seg egenlig ikke før den plutselig går over, nesten av seg selv, og alle blir gift. De blir gift i slike mengder at dramatikere flest ville ha problemer med å få plass til så mange karakterer i samme stykke. Og mange ser ut som de gifter seg bare på gøy, de blir med på leken de også, let’s get merry.

Twelfth night, or what you will, tar opp tråden, og fortsetter på akkurat samme måte. Tittelen spiller på tolvte natt jul, den dagen stykket skal ha hatt sin premiere. Dette var den store festdagen i gammel engelsk julefeiring. Det var dagen fattige kunne kle seg ut som rik, og hvor man snudde opp ned på alt. Det var en dag for løssluppenhet og glede. Til denne dagen har også Shakespeare skrevet en av sine mest løsslupne komedier, utstyrt med noen av sine festligste karakterer. Her er de to drukkeboltene, Sir Toby og Sir Andrew, her er den lystige og veltalende klovnen Feste, og her er den gjennomført sleske, og med det ufrivillig komiske, Malvolio. De deltar i handlingen sammen med altfor sørgende hertuginner, nye kvinner som kler seg ut, og som får både kvinner og menn forelsket i seg, ja, i det hele tatt.

As you like it er laget til allmenn forlystelse. Det ligger i tittelen, As you like it – «Som dere vil ha det», som det ligger i stykket selv og hva som skjer i det, og i avslutningen hvor så godt som ingen står igjen ugift. Det samme gjelder i Twelfth night, or what you will – «Tolvte natt jul, eller hva som helst». På norsk må vi nok ha med tolvte natt jul, for å vite hvilken natt det er snakk om. Eventuelt burde vi kalle det Trettende dag jul, siden det er det dagen kalles hos oss. Men det ville gitt oss helt andre assosisasjoner enn det originalens tittel skal gi. Hva som er lagt til etterpå, betyr at det er ikke så farlig med tittelen, eller med stykket, eller med noe. Det er bare på gøy alt i hop.

Likevel får vi ikke den samme roen over morsomhetene og spilloppene i Twelfth night, som vi fikk det i As you like it. Der er det bare Jaques som ikke helt kan bli med på den gode stemning, men han gjør det helt av egen fri vilje, og plager ingen med det. I Twelfth night har vi uroen med Malvolio, som har blitt behandlet som gal uten å være det, og blitt lurt på det skammeligste og groveste. Riktignok har han selv gjort seg fortjent til det med oppførselen sin, og det er hans egen kjærlighet til seg selv som gjorde at han kunne tro på brevet han fikk til seg. Det er bare at det ble slik misforhold mellom straffen og forbrytelsen. Han har ikke bare fornedrelsen han har gjennomgått å tenke på, han har også mistet drømmen sin i lievet. Han ville aldri kunne slå seg opp og bli hertug eller noe som helst, han vil alltid bli bestyrer, alltid vite at Olivia valgte enn annen enn ham. Og om han fortsetter hos henne, vil han selv se Olivia med sin mann hver dag. Han har all grunn til å bli så bitter som han ble til slutt, all grunn til å ville hevne seg på hele bunsjen.

Hvis vi da ser på stykket som helhet, fra første til siste replikk, så ser vi at det begynner med Orsinos berømte: If music be the food of love, play on. Det blir sagt til musikerne hans, men det er også utmerket som startreplikk til en komedie som skal ha så mye spill og lek, sang og kjærlighet. Stykket de spiller, teaterstykket Twelfth night, er også en slik slags næring til kjærligheten. Det kan være fristende å se hva slags toner spillet består av. Det er gjort i blogginnlegg hver dag denne uken, men vi har ennå ikke sett på den siste sangen i stykket, Festes lille epilog.

FESTE

[Sings]
When that I was and a little tiny boy,
With hey, ho, the wind and the rain,
A foolish thing was but a toy,
For the rain it raineth every day.
But when I came to man’s estate,
With hey, ho, the wind and the rain.
‘Gainst knaves and thieves men shut their gate,
For the rain, it raineth every day.
But when I came, alas! to wive,
With hey, ho,the wind and the rain.
By swaggering could I never thrive,
For the rain, it raineth every day.
But when I came unto my beds,
With hey, ho, the wind and the rain.
With toss-pots still had drunken heads,
For the rain, it raineth every day.
A great while ago the world begun,
With hey, ho, the wind and the rain.
But that’s all one, our play is done,
And we’ll strive to please you every day. (5,1,386-405)

Det er ikke sang av ren glede og kjærlighet. Den har sine dominerende, melankolske elementer. Det er Feste som synger om livet sitt, med omkvedet «hei, hå, vinden og regnet», kanskje med «hei, hå» som festen og moroen, spilloppene, «vinden og regnet» for elementene som også er til stede. Regnet regner hver dag. Han synger om hvordan de narraktige tingene var som leker da han var liten, men så kom han til godsene med skurker og kjeltringer, og så skulle han gifte seg, men klarte det aldri. For lenge siden begynte verden, men det får være som det vil. Skuespillet er slutt, og vi strever alle med å glede dere hver dag.

Slike sanger er laget for å synges en gang på scenen, og skal naturligvis ikke studeres og tolkes i hjel. Men det er klart, det er ingen lystig sang publikum skal gå hjem med. De har nettopp sett Malvolio ha sin opptreden av menneskelighet. Selv om han er innbilsk og vanskelig å like, har han også følelser, og de har blitt skikkelig forulempet av spøken de andre stelte i stand for ham. Han er alene og isolert. Nå kommer også Feste, som bare har smilt og spilt og lekt gjennom hele stykket, til uttrykk med litt følelsesliv han også. Han fikk ingen del i giftemålene til slutt, som han aldri har fått det. Han strever bare med å være alle til behag, hver dag.

Den samme hilsningen kommer fra skuespillerne til publikum. Det skal ikke tas for alvorlig. Verden begynte for lenge siden, det er mye vi ikke vet, og det er både hei og hå og vind og regn i den. Og vi strever hver dag med å komme opp med nye stykker til glede for dere. Et slikt stykke var Twelfth night, festivalkomedien, eller What you will, hva du vil kalle det og hva du vil det skal være. Det er en mild henstilling om å ta del i spillet og leken, for ikke å ende opp som Malvolio, samtidig som det holder åpent at vi kanskje ikke behandler vår verdens Malvolioer helt riktig.

Stykket har fått kritikk for en del usannsynligheter i plottet. Det gjelder særlig dette med de identiske tvillingene, som attpåtil er av hvert sitt kjønn, noe som er biologisk umulig. Man kan også lure på hvordan ressurssterke Viola kunne falle for en forholdsvis enkel mann som Orsino, og hvorfor hun valgte å spille mann så lenge. Hun hadde jo ingenting å tape på å avsløre sin egentlige identitet. På tross av dette har stykket vært populært og blitt jevnlig spilt fra premieren helt på begynnelsen av 1600-tallet, og helt frem til i dag. Det realistiske i det skulle ikke være et kriterium i stykker som dette. Man må godta at Viola har en prikklik mannlig tvilling, og at hun må spille mann gjennom hele stykket, for at stykket skal få sagt hva det skal ha sagt. Hvis man mener dette har verdi, var det verdt det at man gjorde noen kompromiss med sannsynligheten for at det virkelig kunne skje. Og uansett hadde ikke stykket høyere mål enn at vi alle skulle ha det litt gøy. Slik det seg hør og bør på en festdag som trettende dag jul, eller hva du vil.

For Twelfth night, og what you willst (lenken leder til utgaven lagt ut på ShakespeareWords) finnes også poster med

Tema og motiv, Karakterene, Synopsis og Sitater.

W. Shakespeare: Twelfth night, or what you will – Synopsis

Som så mange av stykkene til Shakespeare har denne komedien flere plott. Jeg vil si at hovedplottet er at hertuginne Olivia er sørgende over tapet av sin døde bror, og hertug Orsino gjør kur til henne. Dette plottet blir snart vridd, med at Viola i forkledning som Cesario tar tjeneste hos Orsino, og går med bud om hans kjærlighet til Olivia. Hun blir imidlertid ikke forelsket i hertugen, men i budbringeren, Cesario. Cesario er imidlertid en jente, Viola, og hun blir forelsket i Orsino. Det er å komme ut av denne floken som er stykkets mål, om man da holder målet for å være den lykkelige forening som skal gjelde ved slutten av komedier.

Det er imidlertid flere plott som går parallelt. Det viktigste er historien til Malvolio. Han er bestyrer på godset til hertuginne Olivia, og han drømmer om en bedre posisjon enn den han er i. Han har imidlertid ingen kvaliteter det er verd å like, han er innbilsk, nedlatende og svært opptatt av seg selv. På den måten går han de andre på godset på nervene, og bestemmer seg for å lure ham litt. De legger ut et brev som ser ut som det er fra hertuginnen selv, og skriver der at hun elsker ham, og gir ham noen instruksjoner hva han skal gjøre om han vil vise at han gjengjelder følelsene. Det går ut på å ta på seg gule strømper, og binde dem i kryss, en mote hertuginnen ikke kan fordra. Han blir videre instruert til å smile hele tiden, noe som passer seg svært dårlig, så lenge hertuginnen er i sorg. Malvolio går imidlertid rett på. Han oppfyller instruksjonene til punkt og prikke. Dermed setter han seg i en latterlig posisjon, han blir tatt for en galning, og satt bort i mørke.

Vi har også et lite underplott i at Sir Toby og Fabian setter opp en liten duell mellom Sir Andrew og Cesario, som følge av at Olivia har snakket godt til Cesario i Sir Andrews nærvær. I Sir Andrews verden av villfarelser har han fått seg til å tro at også han kan ha muligheter hos Olivia, og Cesario blir på den måten en slags rival. Sir Toby og Fabian vil bare ha det litt gøy med dette, og også lure litt penger ut av Sir Andrew, men plottet  skifter karakter når Violas bror, Sebastian, kommer og overtar for Cesario. Sebastian er sterk nok og handlekraftig nok til å gi alle de tre en skikkelig omgang juling, om det kniper kan han både skade dem og drepe dem. Denne delen av handlingen fisler ut når det blir klart at Cesario og Sebastian er to forskjellige personer, og Cesario er en kvinne, Viola. Plottet holder imidlertid litt motor i gang fra det settes i gang mot slutten av tredje akt, det øker spenningen før avsløringen av at Cesario og Sebastian er to, og det viser noen av skyggesidene til Sir Toby og Fabian. Det er ikke bare moro all moroen de driver med.

Akt 1

Handlingen foregå i Illyria, et tenkt sted som ikke skal representere noe konkret land eller område. Grekerne og romerne brukte navnet om østkysten av Adriaterhavet. Illyria er i stykket styrt av hertug Orsino, mens det ikke kommer klart frem hvilke landområder hertuginne Olivia besitter, annet enn at hun er rik.

Scene 1

Orsino begynner stykket med sin berømte sammenligning mellom kjærlighet og musikk. Deretter har han en kort samtale med to av sine menn, Valentine og Curio. De snakker om jakt, og det blir brukt et ordspill med Hart som betyr «hjort», men uttales som «hjerte». Orsino er i sin verden virkelig på jakt, etter Olivias hjerte. Vi får også høre rapporter om at hertuginnen er i sorg over tapet av sin døde bror. Orsino vrir alt over til kjærlighet. Hun som føler så sterk sorg, hvor sterk kjærlighet må hun ikke da kunne føle.

Scene 2

Ser de skipbrudne Viola og hennes følge komme opp på Illyrias bredd. Viola får høre hvor hun er, og hvem som hersker der. Hun kjenner navnet Orsino. Hun er også bekymret for sin bror, som er Sebastian, og om han har overlevd. Foreløpig får vi ikke noe svar på det, det siste som er sett til ham, er at han levde og strevde i bølgene. Viola får også høre at Orsino er ungkar, og søker kjærligheten til Olivia. Olivia er på sin side er i sorg over sin døde far, og så kort ette sin døde bror. Viola bestemmer seg for å forsøke å løse floken ved å kle seg ut som en mann, og ta tjeneste hos Orsino. Hun vil hjelpe ham å gjøre kur til Olivia.

Scene 3

Dette er den første scenen på Olivias gods, der det meste av handlingen i første akt spilles. Scenen begynner med en samtale mellom Sir Toby og Maria, der det kommer frem litt om forholdene på godset, blant annet Olivias sorg og Sir Tobys drukkenskap. Sir Andrew Aguecheek blir også introdusert, først av omtale, så at han kommer selv. Han etablerer seg straks som han er omtalt, godt innskrenket i hjernekapasiteten, og sammen med fylliken Sir Toby blir det mange morsomme scener og mye morsomt snakk.

Scene 4

Viola har kledd seg ut som Cesario, og er hos Valentine. Etter en stund kommer Orsino, og de blir enige om et opplegg for å forsøke å få ham sammen med Olivia. Orsino er som alltid høytravende i sine kjærlighetserklæringer til Olivia, mens Viola allerede med en gang blir forelsket i hertugen og antyder i sluttreplikken hvordan dette vil ende: I’ll do my best to woo your lady, yet, a barfull strife, whoe’er I woo, myself would be his wife.

Scene 5

Dette er første akts lange scene.Den introduserer klovnen Feste, som først snakker med Maria, siden med Olivia. Han er en dyktig narr, og klarer å underholde henne litt med snakket sitt, selv om hun helst vil være i fred og sørge. Malvolio er der også. Etter en stund kommer Viola utkledd som Cesario, hun nekter å bli avvist, og insisterer på å få snakke med Olivia. Hun får til slutt lov, og oppnår at Olivia blir forelsket i henne som Cesario. Flere av replikkvekslingene herfra er nærmere beskrevet under sitater. Scenen og akten avsluttes med at Olivia sender Malvolio ut etter Cesario med en ring hun sier han har lagt igjen, noe han ikke har.

Akt 2

Handlingen fortsetter stort sett på Olivias gods, med noen snarturer til kysten igjen og til Orsinos hoff.

Scene 1

Antonio og Sebastian kommer også opp på øyen. Sebastian er overbevist om at søsteren, Viola, er omkommet.

Scene 2

Malvolio løper og tar igjen Viola i forkledning som Cesario, utenfor hertuginne Olivias port. Han vil ha henne til å ta i mot ringen Olivia sendte med ham i scene 5 fra forrige akt. Det er et oppdrag han utfører med motvilje, siden han selv ønsker seg Olivias gunst, og Cesario er sendt med bud fra rivalen, Orsino. Om han kunne fått mistanke at Olivia var forelsket i Cesario, ville han blitt sjalu på ham også, men Malvolio er ikke utstyrt med så god innsikt i andres følelsesliv. Han har mer enn nok med seg selv, og insisterer på at Cesario skal ta i mot ringen. Han overbringer også beskjeden Olivia har sendt ham med, med hint om at Cesario skal komme igjen. Viola nekter å ta i mot ringen, men plukker den opp når Malvolio legger den på bakken. Viola har nemlig ikke glemt igjen noen ring, det er et åpenbart tegn, og Viola ser det. Olivia er forelsket Cesario

Scene 3

Scenen begynner med de to drukkenboltene, Sir Toby og Sir Andrew, som har en riktig lystig samtale som havner rett i et nytt glass vin, før klovnen Feste også dukker opp. De to ber ham stemme i en sang, en kjærlighetssang, og det gjør han. Etterpå stemmer de alle opp sammen, i en kanon som på scenen kan utarte, men som ikke er så lett å se for seg om man leser stykket som tekst. Kammerpiken Maria kommer uansett inn, og forstyrrer festligheten. Deretter kommer bestyreren Malvolio inn, og forstyrrer enda mer. Han er ganske grov slik han setter Sir Toby og Sir Andrew på plass. De blir enige om en liten hevn. Og de skal i den utnytte Malvolios elsk til seg selv, og dårlige selvinnsikt.Planen er at Maria skal kopiere Olivias håndskrift, skrive et brev, og la Malvolio tro Olivia er forelsket i ham. Sir Toby og Sir Andrew støtter veldig opp om planen.

Scene 4

Her er vi i hertug Orsinos hoff. Viola er der, utkledd som Cesario, og blir stadig mer forelsket i hertugen. Hertugen enser naturligvis ingenting, han tror Viola er en mann, Cesario, og snakker til ham som fra mann til mann om kjærligheten. Ingen hint fra Viola kan få ham på andre tanker. Vi har også her et av mange eksempler på interessante samtaler om kjønnsroller i Shakespeare, hva er kvinne og hva er mann, hvordan er vi og hva forventes av oss? Det blir spesielt når mannen Orsino forteller Viola hvordan kvinner er, og i forhold til hva som vises i dette stykket, tar feil i mye.

Scene 5

I denne scenen legger Sir Toby, Sir Andrew og Fabian sammen med Maria ut fellen for Malvolio. De tre mennene observerer ham i bakgården, der han går og funderer på om ikke Olivia kanskje er forelsket i ham, hun har snakket om at hun liker slike som ham. Han drømmer også om hvordan livet som hennes mann vil være. Men i denne drømmen har hun ingen plass, det er bare hvordan han skal kunne nyte sin rikdom og status når han blir hertug (count) Malvolio. Til slutt finner han brevet, og går rett på limpinnen.

Akt 3

Denne akten foregår bortsett fra scene 3 i sin helhet hos Olivia.

Scene 1

Scenen begynner med en liten samtale mellom Viola og klovnen Feste, med Viola på vei inn til Olivia for hennes neste visitt, der. Samtalen handler om hva det vil si å være en narr, og hvordan ord kan vendes og vri til å bety forskjellige ting alt etter hva man trenger dem som. Feste er eksperten på dette, men Viola henger godt med, og verdsetter klovnen for hans ordlek. På vei til Olivia støter Viola også på Sir Toby og Sir Andrew. Særlig Sir Andrew begynner nå å bli sjalu, på at Viola i rollen som Cesario er i ferd med å få hertuginnen interessert i seg. Dette forteller også Olivia åpent, når hun og Olivia til slutt er alene i rommet.

Scene 2

Andrew er rasende over at hertuginnen tilsynelatende har foretrukket Orsinos sendebud enn ham. Hans aldri sviktende kompanjonger, Fabian og Sir Toby, fyrer ham opp, og får ham til å forfatte et brev der han utfordrer Cesario til duell. Det er alltid morsomt når en drukkenbolt som Sir Toby instruerer dumskaller som Andrew om hva et slikt brev skal inneholde, slike scener er kjekt for komisk anlagte skuespillere å spille ut. Andrew stikker ut for å forfatte brevet, og Fabian forhører seg med Sir Toby om han virkelig mener alvor med dette, har han virkelig tenkt å levere brevet? Toby forsikrer at det har han ikke. Så kommer Maria, med beskjed om at Malvolio er på vei til hertuginnen, kledd i gule strømper og bundet i kryss, som hun har instruert ham i brevet. De løper alle for å se hvordan det går når han seende slik ut skal møte hertuginnen.

Scene 3

En stor dramatiker som Shakespeare utsetter gjerne spennende scener som dette. Publikum sitter forrest på scenen, og vil gjerne se den sleipe Malvolio dumme seg ut. Men i stedet for at de får se dette straks, vises en ny scene, med Sebastian og Antonio som ankommer kysten av Illyria. Sebastian er Violas identiske tvillingbror, Antonio var sjømann på skipet hans.

Scene 4

Dette er en lang og potensielt hysterisk morsom scene. Den begynner med Malvolios opptreden foran hertuginnen. Hun skjønner naturligvis ikke det grann, der han står og fniser og ler i sine gule strømper med de latterlige kryssbindingene, og hentyder til brevet han tror hun har gitt ham. Han blir etter en stund sendt bort til Sir Toby, noe som også på sitt er foreskrevet i brevet, det står at han skal behandle dem dårlig og opptre merkverdig (in singularity). Det ender med at han blir erklært gal, og satt bort i et mørkt rom. Scenen har imidlertid mer å by på. Mens alt dette har stått på, har stokk dumme Sir Andrew Augercheek sittet og forfattet et brev, med utfordringen til Cesario. Sir Toby leser brevet, som er fullt av ubehjelpelige forsøk på veltalenhet, men som ender opp med en serie meningsløsheter og kraftige utfall som han ikke helt klarer å gi rette adresse. Sir Toby leser i god drukkenskap, og Fabian står i bakgrunnen og kommenterer, som om det ikke allerede skulle være morsomt nok. Selv om også Sir Toby er noe innskrenket, skjønner han at dette brevet ikke vil gjøre noe inntrykk på Cesario, så han bestemmer seg i stedet for å levere det til ham, vil han overlevere utfordringen muntlig. Håpet er at Sir Andrew og Cesario skal skremme vettet av hverandre, skjønt, det er strengt tatt litt uklar hvorfor Sir Toby og Fabian lar sin venn, Andrew, gjennmgå dette.

Cesario er altså Viola i forkledning, og hun har litt alvorligere ting å tenke på. Hun skal bringe bud om Orsinos kjærlighet til Olivia, men hun elsker selv Orsino, og Olivia elsker henne i rollen som Cesario. Rett før Sir Toby gir henne utfordringen, får hun enda en gang høre Olivias kjærlighetserklæringer, og må enda en gang henvende henne til Orsino. Så går Olivia, med replikken Fare thee well, a fiend like thee, might bear my soul to hell. I denne stemningen skjønner Viola ingenting av utfordringen Sir Toby kommer med. Det går seg imidlertid til at duellen skal finne sted straks. Og siden all kommunikasjon går gjennom Sir Toby, er ingen fredsforsøk mulige, verken Viola eller Sir Andrew ønsker denne duellen. Sir Andrew går så langt som å tilby Viola hesten sin om hun vil la duellen være. Det ville Viola gjort uten hesten, men Sir Toby insisterer at duellen skal finne sted, og at begge er ufravikelige. I det duellen skal begynne, eller nettopp har begynt, dukker imidlertid Antonio opp. Han påtar seg å utkjempe duellen i Violas sted. Rett etter det igjen, kommer noen offiserer og arresterer ham i hertug Orsinos navn.

Dette litt merkelige opptrinnet introduserer at Sebastian er Violas identiske tvillingbror. Antonio har trådt til å redde ham, i den tro Viola er Sebastian, og han blir svært skuffet da Viola ikke kjenner ham igjen.

Akt 4

Hovedsaken i denne akten er at Violas bror, Sebastian kommer inn i handlingen, og at alle som ser ham, tror han er Cesario og oppfører seg således.

Scene 1

Scenen begynner med at Feste forteller Sebastian at hertuginnen har sendt bud etter ham, i den tro at det er Cesasrio. Selv ikke Feste, med sin vanlige glede over å leke med ord, får det helt til når Sebastian oppfører seg som om han ikke kjenner ham, og aldri har hørt om hertuginnen. Denne forviklingen går imidlertid rimelig greit, siden det mellom Feste og Sebastian ikke står noe på spill. Verre går det når Sir Andrew kommer inn på scenen, og slår ham. Viola i rollen som Cesario ville hatt problemer med å ta igjen, men i Sebastian møter Sir Andrew en fullblods mann og soldat. Han kan finne på å drepe både Andrew, Toby og Fabian for fornærmelsen, og er sterkere enn dem alle, så det er Feste som redder dem ved å hente inn hertuginnen. Hun tror også Sebastian er Cesario, og er like forelsket i ham som før. Nå er det imidlertid en mann hun er forelsket i, og han kan gjengjelde følelsene, og gjør det. Han kan imidlertid ikke fatte og begripe hva som skjer med ham, og avslutter scenen med replikken at om dette er en drøm, vil han sove videre.

Scene 2

Foregår nede i cellen eller buret til Malvolio. Han er satt bort i mørket, slik gale menn ble på Elisabeths tid, det var metoden man brukte. Både Feste i forkledning og Sir Toby går ned for å snakke med ham. Han er desperat etter å få formidlet at han har sin fulle fornuft i behold, han må få skrevet et brev til hertuginnen, han må få oppklart misforstått og den grove urettferdigheten. Men de bare tuller med ham, og lar ham være innelåst i mørket.

Scene 3

Kort scene der Sebastian først i en kort monolog undrer seg over hva som foregår. Deretter kommer Olivia med en prest, hun vil at de skal sverge evig troskap til hverandre, noe de går bort for å gjøre.

Akt 5

I denne akten blir alt forløst i en siste scene utenfor Olivias.

Scene 1

Her samles alle sammen. Til å begynne med er det Feste og Orsino, Feste gir et nytt eksempel på sin ordlek. Viola er også til stede i rollen som Cesario, og hun peker ut Antonio som blir ført inn, som mannen som reddet henne. Antonio bekrefter dette, men uttrykker også sin skuffelse over at Cesario – som Antonio altså tror er Sebastian, Violas tvillingbror – har sviktet ham. Selv ikke Viola er i stand til å oppklare misforståelsen, hun er overbevist om at broren forlengst er død. Olivia kommer også inn, hun har nettopp giftet seg med Sebastian, i en seremoni som foregikk utenfor scenen, og uten at noen i stykket noensinne tar begrepet marriage i sin munn om det som her skjedde. Da ville navnet blitt avslørt, for Olivia tror det er Cesasrio hun har giftet seg med. Og det oppstår en umulig situasjon, når Viola, som fortsattt opptrer som Cesario, ikke kjenner til dette, og fornekter handlingen som foregikk bare for noen timer. Hun står der og holder på sin trofasthet for Orsino. Det ville jo også tatt seg ut, om hun som budbringer om Orsinos kjærlighet til hertuginnen, selv hadde stukket av med henne. Men om ingen bruker ordet marriage, så bruker Olivia uttrykket husband, om Cesario, og tror han er redd for å stå for til syne for alle det han gjorde med henne i hemmelighet. Situasjonen ville jo også vitterlig blitt vanskelig, om han slik hadde sviktet sin oppdragsgiver. I dette øyeblikket kommer imidlertid Sir Andrew, og vil ha en lege til Sir Toby, som er skadet. Sir Andrew er nå vettskremt for Viola, som står der forkledd som Cesario, og linger på Sebastian, som nettopp har banket dem. Så kommer også Sebastian, og det er plutselig to av dem. Sebastian gjenkjenner øyeblikkelig Antonio, men det tar en stund før han ser Viola. Det tar en stund før de oppklarer misforståelsen, og skjønner at deres tvilling fremdeles lever, og er her. Dette gjør imidlertid at Viola må avsløre sin egentlige identitet, hun er ikke den unge mannen Cesario, men den unge kvinnen, Viola. Da reagerer Orsino raskt, slik det alltid må være i en komedie. Han tar henne til ekte. Stykkets hovedplott er forløst. For virkelig å illustrere forsoningen, inviterer Olivia Orsino til godset for å bo der, hun skal være som en søster, i stedet for en kone. Det passer også slektsmessig, siden de har giftet seg med hver sin tvilling.

Så gjelder det også å løse underplottet med Malvolio. Han har fått skrevet et brev, og det blir lest opp, først av Feste, som leser det som en gal, deretter av Fabian, som leser det skikkelig. Malvolio blir deretter brakt inn, og er naturligvis meget forulempet. Han ber om en forklaring på hva som har skjedd, hvorfor hertuginnen har ført ham sånn bak lyset, han viser henne brevet han tror han har fått av henne, og som han tror har hennes skrift. Det blir med en gang oppklart at det er Maria som har skrevet det. Fabian trer så frem, så Maria skal slippe å få hele skylden. Han ber også om at alle skal ta det med et smil, det er ikke alvorlig ment. Malvolio forlater imidlertid scenen forferdelig bitter, og med sin helt uforsonlige sluttreplikk om at han skal hevne seg på hele gjengen.

Det er et poeng at Viola aldri tar av seg forkledningen, og viser seg for Orsino i kvinneklær. Hans siste tiltale til henne er Cesario, for slik vil han kalle henne så lenge hun ser ut som ham. Feste avslutter med å synge en sang, som fungerer som en epilog.

For Twelfth night, or what you willst, finnes også

Tema og motiv, Karakterene, og Sitater.

As you like it, av William Shakespeare

I rekken av Shakespeare-komedier har vi nå kommet frem til As you like it. Det er antatt at Shakespeare skrev dette stykket i 1599 eller 1600. Den hører sammen med Much ado about nothing som kom før, og Twelfth night som kom etter, med til festivitaskomediene. Her er Shakespeare på høyden som forfatter av morsomme og uproblematiske komedier. Her er alle ingridienser fra det som har slått an tidligere, sang og musikk, jenter som kler seg ut som menn, handling i skogen, og en fredelig og lykkelig slutt der alle gifter seg og alle har det bra.

Tittelen As you like it er på norsk tidliger oversatt med «Som dere liker det». Jeg foretrekker «Som dere vil ha det». Det får enda sterkere frem at dette er et stykke til allmenn forlystelse. Her er det ingen vanskeligheter, ingen vanskelig stemning som vedvarer til slutten, ingen vonde utfordringer. Her er alle med i den lykkelige og forente stemningen som gjelder til slutt. De som har skiftet side har gjort det fordi de har blitt overtalt, her har ikke vært noen vold og kamper.

Som jeg skriver i Tema og motiv er dette den pastorale av Shakespeares komedier. Dette går lenger enn til at handlingen bare finner sted i skogen. Det er også kanskje det langsomste og minst begivenhetsrike av Shakespeares stykker. Fra andre til fjerde akt er det ikke mye dramatisk som skjer, det er mest snakk, man utveksler synspunkter om livet og kjærligheten. Spenningen som ligger der er når forkledningene som blir brukt skal bli avslørt, hvordan det vil gå med landsforsvisningen og hvordan de som skal ha hverandre får hverandre. Det er ikke mye utvikling fra den ene scenen til den neste frem mot dette målet.

Det er også problemer med den pastorale idyllen. Jaques og Touchstone trives ikke umiddelbart der, og hele hoffet forlater skogen og den såkalte idyllen så fort de får sjansen. Touchstones første replikk i det han kommer frem er:

TOUCHSTONE
Ay, now am I in Arden, the more fool I.
When I was at home I was in a better place, but travellers
must be content. (2,4,13-15)

Legg også merke til at det er den yngre hertugen som har overtatt for den eldre. Samtidig er det den eldre broren, Oliver, som behandler sin yngre bror dårlig. Han gjør det i kraft av at han er eldst. Shakespeare demonstrerer denne kontrasten allerede helt i begynnelsen av stykket, der innledningsreplikken til Orlando er at han blir dårlig behandlet av de som skulle være hans like. Da Oliver senere i samme scene kommer inn, setter han Orlando på plass, og han gjør det for eksempel ved å spørre om han vet hvem han har foran seg.

At kvinner spiller menn både i forkledning og i oppførsel, slik Rosalind gjør utkledd som Ganymede og som den aktive i forholdet til Orlando, det er noe som passer veldig godt inn i vår tid. Rosalind er kanskje den mest ressurssterke av alle Shakespeares kvinner, og i alle fall den som gjør mest av seg. Over en fjerdedel av teksten er lagt til henne. Hun er også styrende for mye av handlingen, setter opp premissene, og instruerer de andre hva de skal gjøre. Det er også hun som sørger for at alle får giftet seg med sin rette partner til slutt, riktignok med Hymen til hjelp for å gjennomføre selve vielsen.

Det er fine greier at en kvinne som Rosalind ikke sitter passiv når Orlando begynner å gjøre kur til henne, men at hun selv tar kommandoen over situasjonen. I leken som Ganymede og Orlando har, der Orlando skal oppføre seg som om Ganymede var Rosalind, er det Orlando som lar seg forme. Normalt er det i tradisjonen mannen som former kvinnen. Nå skal man alltid være litt forsiktig med å legge så mye i at forskjellige ting vakte mer eller mindre oppsikt i tiden det er skrevet i, mange ganger vil man da kunne overdrive forskjellen mellom den ene tiden og den andre. Det er ikke sikkert Rosalind var så sensasjonell i renessansen, som man da vil få henne til å ha vært. Det er imidlertid klart at hun er et stort unntak fra hvordan kvinner ble fremstilt i tidlige tekster, her er det som hun er skrevet for å behage vår tids feministiske lesere. Også for dem er stykket As you like it.

Og nettopp dette er hele meningen med stykket. Det skal være til behag. Her er ingenting ment å være brysomt eller vanskelig. Her er et lite stykke å glede seg over, som dere vil ha det.

Om As you like it (lenken fører til stykket som det er lagt ut på ShakespeareWords) har jeg også laget

Tema og motiv, Karakterene, Synopsis, Sitater.

W. Shakespeare: Much ado about nothing – Karakterene

Dette er karakterne som opptrer i William Shakespeares skuespill Much ado about about nothing. Det er antagelig skrevet i 1598, og ble først publisert i år 1600. Det regnes som den første av Shakespeares romantiske komedier, den første av de tre store festivitas komediene, der Shakespeare mest til fulle oppfyller komediekriterene med en festlig og lykkelig avslutning, der alle får hverandre og gifter seg og lever lykkelig etterpå.  I Much ado about nothing er det to par som skal ha hverandre, disse to parene er det handlingen og resten av karakterene kretser seg rundt.

DON PEDRO er prins av Aragon.

BENEDIK av Padua er den som skal gifte seg med Beatrice. Han er kjent for sitt vidd, som bare møter sin like og kanskje til og med om man så kan si det sin overkvinne i Beatrice. Det er den ene av de to kjærlighetskonfliktene i dette stykket. Selv om Benedik er en nær venn av Claudio og Beatrice er slektning og nær venninne av Hero, så er forholdet mellom de to parene motsetninger. Claudio ønsker ekteskapet straks han kommer hjem fra krigen, hans og Heros kommende vielse ser ut til å være idyllisk og uproblematisk. De ønsker det begge. Benedik er imidlertid en svoren motstander av ekteskapet og det å leve sammen med en kvinne, det ligger ikke for ham, han vil aldri gjøre det. Og han kritiserer Claudio som så lett ser ut til å være villig til å forlate soldattilværelsen.

CLAUDIO av Firenze (Florence) er den som skal gifte seg med Hero. Han er tradisjonelt regnet som en flatere og mindre spennende karakter enn Benedik. Og det er klart, på overflaten virker han ganske grunn, slik han forelsker seg i Hero ved første blikk og straks er parat til å erklære henne evig kjærlighet og ville gifte seg med henne. Like snart vender han seg bort fra henne og fordømmer henne når Don John og hans medsammensvorne får ham til å tro Hero er utro. Her ofrer han ikke en tanke til Heros forsvar. Han lar heller ikke henne eller noen annen komme med en annen versjon av hva som har skjedd. Og han slår til på det tidspunktet det gjør mest vondt, akkurat under vielsen. Deretter svinger han fullt og helt tilbake igjen når han skjønner at han er lurt. Da er han villig til å gifte seg med Heros slektning, om hun så skulle være fra Etiopia, som det så fint står skrevet i teksten. Det er ikke mulig å tolke hans anger særlig dypt, her, enda han han slik sakene ser ut har forårsaket et uskyldig menneskes død. Det er til og med kvinnen han elsket og ville gifte seg med. Da denne kvinnen likevel er i live, tar det en stund før Claudio forstår det. Men så er han fullt og helt lykkelig igjen.

Hva gjør man så med en slik karakter? Hvordan skal man spille ham? Hvordan skal man lese ham? I min forståelse av stykket er Claudio som han er for å gi maksimal effekt i dramaet han er en del av. Han kan ikke være særlig intelligent, for så ville han ganske sikkert ha gjennomskuet Don Johns planer eller i det minste være noe mer mistenksom til dem. Han er nødt til å være et følelelsesmenneske, som lett lar inntrykkene kaste ham hit og dit. Han er dessuten en mann av ære. Det vil si, han er en mann som til det ytterste vil følge æreskodeksene som gjelder i tiden han lever i. Både Claudio og Benedik er svært unge, de kan være rett rundt 20 år, eller til og med enda yngre, og Claudio vil gjerne vise seg som voldsomt til kar. Han gjør det som kreves av ham, eller det han tror er det som kreves av ham. Derfor sier han allerede før han blir stilt overfor Heros påståtte utroskap, at om det Don John sier er sant, så vil han offentliggjøre skandalen nettop under vielsen slik at Hero får sin rettmessige straff. Kanskje kan vi også si at Claudio får vist at han er i stand til å velge rett når han er stilt overfor Heros umoral. Talen han holder under anklagen mot Hero er helt legitim under de brusende følelser han fremfører den i. Om skuespilleren skjønner Claudio, vil det være lett for ham å spille denne scenen.

BALTHASAR er i følget til Don Pedro, og gjør ikke mye av seg i stykket. Han er sanger.

DON JOHN er halvbroren til Don Pedro, og skurken i stykket. Han kan være lett å overse, om man ikke er sterkt interessert og leser stykket på nytt igjen og igjen. Det er jo stykkets helter som holder oppmerksomheten etter hvert som stykket går mot slutten. Don John setter bare i gang plottet som får Claudio vendt mot Hero, så forsvinner han mer eller mindre fra handlingen. Han har bare kort og mindre viktig gjesteopptreden i kirken når skandalen når sitt klimaks.

I akt I scene III er en samtale mellom Don John og Borachio der Don John får lagt litt ut om synet på seg selv og på livet. Om man ikke kjenner stykket på forhånd, eller bare husker sånn måtelig at det var noe med to vordende kjærestepar som ville gifte seg, så vil man mens denne scenen går være på jakt etter hva som vil bli stykkets handling. Man vil lure på hvem er denne Don John, og hva han har med det som skal foregå videre å gjøre. Jeg tror ikke man vil være altfor motagelig for hva Don John egentlig sier for noe. Han har ennå ikke rukket å gjøre seg interessant.

Hvis man skal ta Don John på alvor som et levende menneske – og det skal man jo, i en komedie av Shakespeare – så har vi med en av de mest uforståelige og umotiverte slemminger i Shakespeares univers. Vi har en parallell i Iago, som opptrer i Othello, men Iago er besettende i sin gjennomførte ondskap. Hans ondskap krever også talent, som Iago beviser at han har. Don John vil ødelegge for Claudio og Hero. Midlene han har å gjøre det med er primitive, og han bidrar ikke selv.

BORACHIO og CONRAD er i følge til Don John. Det er Borachio som utfører handlingen som får Claudio til å tro at Hero er ham utro. Slik jeg ser det er disse to nærmest som redskap å regne. De er midlene Don John bruker for å få Claudio til å tro at Hero bedrar ham. Vi ser at de er ikke grundige tegnede karakterer, med det at de lett omvender seg til de gode og fullt ut innser feilen de har gjort og er innstilt på å gjenopprette den. Det har i løpet av stykket egentlig skjedd noe med dem som motiverer et slikt skifte av sinnelag.

LEONATO er guvernøren i Messina, og far til Hero. Han er en av de motsetningsfylte karakterne i stykket. Over store deler av stykket ser han ut til å være en god og snill guvernør, og en god far for Hero. Han ønsker det beste for datteren sin, og hilser det kommende ekteskapet med Claudio velkommen. Det er imidlertid problematisk slik han reagerer i kirken under vielsen når beskyldningene mot Hero blir kjent. Etter først å ha reagert med vantro, tar han fullstendig anklagernes parti mot datteren sin og er også med på å frata henne all ære. Det kan stilles spørsmål ved om oppførselen hans siden i stykket er nok til å oppveie hva han her gjorde.

HERO er datteren hans. Hun skal gifte seg med Claudio. I dette fremstår hun som lykkelig og viljeløs, helt i tråd med idealet man kan tro rådet på den tiden. Hun gjør ingen antydning til protest mot den mannen faren peker ut for henne, verken første eller annen gang han blir utpekt. Da hun blir beskyldt for utroskap blir hun fullstendig knust. Ingen kan være mer uskyldig enn henne. Hennes rolle i dramet er å være den som blir uskyldig beskyldt for noe hun aldri kunne gjort. Jeg har tenkt at hennes rolle er umulig å spille for en umulig kvinne. De vil aldri kunne bli så fullstendig knust som rollen krever. De vil alltid mene at faren og Claudio er en idiot, og selv om Hero var skyldig i anklagene, skulle hun ikke bli straffet slik hun blir i stykket. Hun skulle heller ikke gifte seg med noen som Claudio, eller finne seg i behandlingen som hun får gjennom hele sitt liv. Hun er gått helt ut på dato. Det er mye lettere å spille Beatrice. Men når jeg har tenkt slik, har jeg glemt at Hero opprinnelig ble spilt av en mann. Han vil heller aldri fullt ut forstå hvordan det er å bli beskyldt for noe det ville være Hero motbydelig å gjøre. Jeg mener det er en nøkkel for å forstå Hero rett, at hun selv ville være helt enig i straffen hun får, om bare beskyldningene fra Claudio hadde vært riktige. Hun er helt enige i konsekvensene Claudio setter opp for henne, det er ingenting urimelig i dem gitt hva Claudio tror har skjedd. Saken er ene og alene at Claudio tar feil. Det som gjør henne knust, er at hun ikke er i stand til å få gjenopprettet denne feilen.  Hun får ikke forklart seg, blir ikke trodd. Hun er ikke uenig i premissene, at hun som kvinne kan bli beskyldt av menn for grusom umoral og ikke kan ta seg i forsvar, disse premissene er det bare Beatrice som protesterer mot.

Det er neppe mulig å holde Hero opp som noe ideal i dag. Det er nesten noe bibelsk over hennes uplettehet, hvordan hun tilgir alt og føyer seg i alt, hun har ikke en ond tanke om noen og ikke en eneste tanke om hevn, enda alt hun blir utsatt for. Hun blir urettferdig behandlet, men ser ikke ut til å ha andre mål enn å få rettferdigheten gjenopprettet. Det er opp til leseren å tenke seg hvordan det kommende ekteskapet med Claudio vil bli. Hun ser ut til å være den rette til å utholde hans luner og til å kunne elske ham tross hans enkelhet, hun vil være en guds gave til ham. Knapt har han gjort seg fortjent til den. Og vår tids lesning krever mer av en kvinne at hun skal være en gave til mannen.

Jeg vil imidlertid ikke gjøre meg til talsmann for denne vår tids lesning. Hero er utstyrt med en del forsvar for beskyldninger om at hun er viljeløs og svak. Det er ingenting i teksten som tyder på at hun ikke selv velger det livet hun lever, og at hun selv tror på idealene hun følger. Forholdet mellom henne og Claudio må også ses i forhold til forholdet mellom Beatrice og Benedik. De er på mange måter motsetninger, her blir idealet satt opp mot antiidealet. De som blindt tror på kjærligheten og som følger konvensjonene blir satt opp mot de som blindt frasier seg den, og som er villige til å ta kampen opp mot konvensjonene.

BEATRICE er niesen til Leonato. Selv er hun foreldreløs. Hun skal gifte seg med Benedick. Dette er en kvinne som mye sterkere enn Hero holder gjennom skiftende tiders idealer. Hero får ikke sin livsoppgave fullført uten gjennom en mann, hun er helt beredt til å legge sin vilje først under sin far, så under sin mann. Hun er fullt og helt føyelig, og reagerer på problemene som oppstår da Claudio ikke vil gifte seg med henne, ved å besvime. Beatrice kan stå opp for seg selv, hold her own, som de sier på engelsk. Hun er meget smart, og meget kvikk i replikken. Hun utmerker seg i vidd over alle andre, selv ikke Benedick kan effektiv stoppe munnen på henne (annet enn ved å kysse henne, som han gjør til slutt i stykket), og ingen andre er engang i stand til å utfordre henne. Hun ser det slett ikke som sin livsoppgave å legge sin vilje under noen manns, tvert i mot sier hun høyt og tydelig og tvert kategorisk at det kommer hun aldri til å gjøre. Hun er også den som går aller mest aggressivt ut når Claudio har avvist Hero. Hun vil ikke ha Claudio til å ta Hero tilbake, hun vil ha ham drept. Og hun klandrer Benedick som er så feig at han ikke vil utføre denne handlingen, og hun må nok tolkes oppriktig når hun i den samme scenen klager over at hun ikke er mann som kan gjøre det selv. Her kan vi nesten lese inn et veldig tidlig opprør mot kjønnsrollemønsteret i samfunnet, enn si et opprør mot naturen som har gjort mannen sterkere slik at en kvinne som Beatrice ikke vil være i stand til å ta hevn mot ham. Hun må finne en annen mann til å gjøre det for henne.

 

ANTONIO er en gammel mann, bror til Leonato.

MARGARET og URSULA er hjelpekvinner hos Hero. Margaret er den som Borachio besøker når de slemme skal få Claudio til å tro at Hero er utro, men selv deltar hun ikke i dette plottet og kjenner ikke til den egentlige årsaken til Borachios besøk. De to er gamle venner, han besøker henne omtrent daglig. Hun skal være helt fri for mistanke. Derimot har hun en del friske replikker med seksuell dobbeltbetydning.

PRESTEN (Friar) FRANCIS er presten som skal vie brudeparene. Han spiller også en nøkkelrolle etter skandalen da Claudio under første vielse frasier seg Hero med beskyldninger om at hun ikke er jomfru. Det er han som tenker ut planen om at de skal melde at Hero er død, slik at Claudio i sin anger får også Heros død på samvittigheten.

DOGBERRY er en kostelig konstabel som på en gang spiller rollen som narr og den som oppdager ugjerningen og avslører den. Han er en komplett idiot, han går seg vill i selv de enkleste fremmedord og greier ikke engang å telle skikkelig. Men selv i et stykke der alle de andre karakterene kan fremstå troverdige, finner Dogberrys absurde dumskap sin plass og gir bare et artig krydder til handlingen.

VERGES er Dogberrys partner, og står ikke noe tilbake for hans dumskap.

Øvrige karakterer er en SEXTON, WATCHMEN og en GUTT som tjener Benedik. Ingen av disse har noen fremtredende roller. Vaktmennene skal på oppdrag fra Dogberry holde vakt over byen. Det er de som overhører Borachio og Conrad avsløre sitt eget plott, og det er de som melder dette videre til Dogberry. Rollen til gutten er ikke stort mer enn å hente en bok.

The taming of the Shrew, av William Shakespeare

Dette er et av Shakespeares tidligste stykker, antagelig skrevet på begynnelsen av 1590-tallet. Jeg mener det skiller seg ut fra Shakespeares andre tidligere komedier, med at dette stykket er skikkelig artig, og at det har stått seg siden. De andre av de tidlige komediene er mer forglemmelige. Jeg har skrevet litt om stykket fra første gangs lesing rundt år 2000. Inntil jeg får ryddet ytterligere opp her på bloggen, vil jeg la det bli stående.

Dette er litt av et stykke, som vel snarere har øket i aktualitet enn tapt, etter kvinnefrigjøring og feminisme som vil problematisere Katherines forvandlinger ytterligere. Jeg mener hele stykket må sees som en komedie, og en kommedie som er formet slik at hele stykket er et stykke i stykke. Den egentlige handlingen er døddrukne Sly, som får gifte seg med en mann utkledd som dame, og før han får gå til sengs med henne, må han se et teaterstykke om hvordan damer skal behandles. Så kommer dette stykket, så fullt av forkledninger og merkverdigheter, men med en klar hovedhandling der Petruccio gifter seg med Katherine og endrer henne fra beiskt troll, til lydig hustru. Jeg mener det blir galt å gå altfor dypt i karakterenes psyke, de er nokså grunne, og alt bærer liksom preg av å være et spill. Hva er for eksempel den sanne naturen til Petruccio? Og til Katherine? Og til alle de andre? Det er et teaterstykke satt sammen for å illustrere et poeng, og alle figurene tjener denne hensikten. Dette poenget innrømmer seg å være oppkonstruert. Siden alt sammen er et spill for å lure Sly, eller bare ha det moro med ham, kan også Katherines forandring og hennes sluttmoral bare være et spill eller bare for å more. Men Shakespeare unndrar seg også en så enkel løsning, for Katherines tale er en mesterlig fremføring av nettopp det syn som der sies. Så ønsker man kvinners underdanighet, skal man si det akkurat som dette. Likevel – og dette er et vanlig motiv hos Shakespeare – er det ikke alltid den perfekte drakt har det perfekte innhold, også ordene kan opptre i forkledning.