Månedlige arkiver: juni 2018

Døde sjeler (fortsettelsen), av Nikolai Gogol

Den russiske forfatteren Nikolai Gogol skrev bare en ordentlig roman. Ellers er det helst fortellinger og noen teaterstykker som kommer fra ham. Noen av fortellingene er lange, som Taras Bulba, og kunne kanskje kvalifisere som en roman. Døde sjeler er romanen, og også den er skrevet på en måte som gjør den litt som en lang fortelling.

Grensene er ikke så faste, og de er ikke så viktige heller. Verkene foreligger som de gjør, og vi kan lese dem slik vi selv vil, og slik at det gir oss utbytte. De aller, aller fleste leser Døde sjeler som et selvstendig verk, med begynnelse midtdel og slutt, og det er ikke noe som mangler når hovedpersonen rir ut av handlingen. Men det var altså fra Gogols side ment som første del i en trilogi, etter mønster av Dantes guddommelige komedie. Her kommer omtale av det Gogol fikk skrevet på fortsettelsen, og det han selv valgte ikke å destruere.

Namnet, av Jon Fosse

For Jon Fosse postet jeg allerede det mest kjente stykket hans, med Nokon kjem til å komme. Her kommer et stykke jeg har sett av ham, spilt med studentteateret i Bergen. Det heter Namnet, og handler om et barn som skal bli født, og som det er vanskelig å finne navn på.

Alle dramatikere utenom Shakespeare, kanskje, og muligens Ibsen, skriver teaterstykker som ligner på hverandre. Tsjekhov synes jeg er magisk, men det er samme magi i alle 4-5 stykker. Beckett finner på noe helt eget, men han gjør det om og om igjen. Brecht har ganske forskjellige settinger, men måten han gjør det på, er umiskjennelig Brecht. Strindberg er kanskje i klasse med Shakespeare og Ibsen, når det kommer til akkurat dette. Også Goethe har en god del variasjon.

Det har ikke Jon Fosse. Han har funnet en formel, og ut i fra den, kan han skrive stykke på stykke på stykke, som alle sammen blir ganske bra.

Mer kommer…

Reisebilder, av Heinrich Heine

I februar postet jeg Heinrich Heines nokså ukjente reisetekst om Polen, Über Polen. Dette er en kort og overkommelig tekst, om forholdene i Polen, som Heine besøkte i sin sene ungdom. Det er Reisebildene Heine er berømt for. Det er der han plasserer noen fantastiske verk, i en sammenblanding av sjangere som vel mer skulle høre vår tid til. Her er reiseskildringer, diktsykluser og vandrerromaner, alt i en kvalitet som kan måle seg med det beste i verdenslitteraturen. Det er disse verkene som har gjort Heine berømt, både i sin samtid, og for ettertiden. Det er de jeg skal skrive om nå.