Månedlige arkiver: november 2012

Unnskyld

Unnskyld

En gang ble en dame med meg hjem. Hun hadde sikkert lyst på meg, det er ingen grunn til å tro noe annet. Hun måtte gjøre litt av hvert for å få lov, hun måtte si at hun bodde tjue minutter å gå fra sentrum, mens til meg tok det bare fem minutter, hun måtte si at hun gjerne ville ha en kopp kaffe å roe seg ned på, hun måtte si litt av hvert, både på festen hvor mange andre også var, og på hjemveien hvor vi gikk bare vi to. Jeg tok henne med opp i leiligheten min, vi satt der. Jeg skjønte godt at hun ikke var kommet opp i leiligheten min for å roe seg ned og drikke kaffe, men jeg latet som jeg ikke skjønte det, jeg snakket med henne, bare. Så måtte hun gå de tjue minuttene hjem etterpå, i grålysningen. Hun fikk ikke engang låne plass i sengen min til å sove (jeg hadde ikke sofa på den tiden, så liten var hybelen min). Unnskyld, jeg har lyst til å si henne: unnskyld, jeg angrer. Jeg er ikke fornøyd med hvordan jeg klarte det der, og jeg har tenkt en del på det siden. En annen gang ble jeg med en dame hjem selv om jeg ikke var interessert i henne i det hele tatt. Vi klinte som bare juling allerede på vei hjem, og jeg var en racer over hele kroppen hennes til langt på natt. Om morgenen gikk jeg rett hjem etter en kort frokost hvor vi ikke snakket noen ting om det som hadde skjedd, og det har vi ikke gjort siden heller, aldri. Vi har sett hverandre, også før jeg ble med henne hjem hadde vi sett hverandre litt, vi studerte jo på samme universitet og visste sånn noenlunde hvem vi var, det hendte vi gikk forbi og sendte hverandre antydning til nikk, av og til jeg først, av og til hun. Også etterpå har det vært disse antydning til nikk, ikke mer. Jeg angrer. Jeg har lyst til å si: Unnskyld. En siste gang var det ei jeg drev og besøkte et par ganger. Hun hadde som regel kjæreste, men så ble det slutt med kjæresten, og jeg begynte å besøke henne oftere. Hun var over all fornuft, stokk og stein, attraktiv. Jeg kom, hun satt i sofaen, jeg i stolen, og så snakket vi. Ved en anledning hadde vi vin, hjemmelaget vin. De måtte helles fra en stor beholder over i en mugge. Beholderen var så stor, at hun klarte ikke å løfte den alene. Jeg måtte stå bak og støtte. Da bøyde hun seg fremover, med rompa opp, og stod småfull og tømte og snakket og lo, mens jeg stod bak og støttet. Det var en av mine aller tørreste perioder, det var svært lenge siden jeg hadde hatt en dame, og å stå sånn, bak henne som stod så klar og spøkte og bare lo, jeg tenkte på det hele veien hjem. Tenkte om det var den store invitten jeg oppfattet det som, så for meg hvordan det ville bli, om jeg bare hadde løftet det lille dongeriskjørtet hennes, dratt ned strømpebuksen, åpnet buksen, om hun fortsatt bare ville spøkt og ledd og gått med på det. Dette bildet har jeg sett mange ganger, og jeg har mange ganger bebreidet meg selv for at jeg tenker meg sånn om i slike situasjoner, ikke bare handler. Neste gang jeg besøkte henne, eller kanskje var det ikke akkurat neste gang, men en annen gang litt senere, så hadde hun kjæreste. Jeg satt fortsatt i stolen, hun i sofaen, men nå satt en kjæreste ved siden av henne og koste med håret hennes og fingret seg her og der på henne, mens hun snakket til meg og lo til ham. Da vi sa ha det, håndhilste han på meg, og smilte. Jeg har ikke sett henne siden. Jeg har lyst at hun skal si: Unnskyld.

ES 24. nov            2006

Reklamer

Engasjement

Dette er en tekst skrevet for 8 år siden, 18. november, 2004. Det er en morsom tekst, uhøytidelig tekst, danket ut i hovedtekstene av «Jeg omfavner livet», og derfor bare en reserve. Men altså en morsom reserve, basert på en sann historie, som de sier, noe som ikke skal ha noe å si. Den handler om å være engasjert.

Engasjement

Problemet er, sa han, så full, at han etterpå tok en pause. At det er for vanskelig å være engasjert. Deretter duppet han nok av et øyeblikk, hodet falt i hvert fall fremover. Gynget litt. Hun han snakket med så raskt bort på meg, med ansiktsuttrykket fortalte hun meg at hun ikke skjønte hva han drev med. Med mitt ansiktsuttrykk fortalte jeg henne at jeg ikke kunne hjelpe. Plutseleg gjekk eg over i å skrive nynorsk. Det var akkurat i tide før han vakna, han vakna med eit rykk, slik ein gjer når ein har drukke for mykje og sit og duppar i svevnen, eller slik ein gjer når ein skriv nynorsk. – Ja, du skjønar vel problemet? sa han til ho han snakka med. – Ho rista på hovudet, eg skal ikkje prøve nokon forklaring på kva ho meinte med det. – Det er svært enkelt, sa han, og drakk godt, sat øltuten til munnen og helte i. Ho såg på meg, eg såg på ho, eg var sprekkeferdig av lått, det bobla inni meg, ho skulle bare visst at eg skreiv nynorsk. Han rista på hovudet, nå var det han som gjorde det,  – eg vil ha deg, du vil ikkje ha meg, sa han. – Sånn er det. Han sat i kleda han hadde valt å ta på seg, utanom dei han hadde teke av undervegs. Han hadde gitt alt, nå sat han der, barbeint, og med ein litt vel blomstrande skjorte, korterma, godt oppkneppa. – Sånn er det, sa han, det kosta han ikkje stort å seie ting opp att, – eg har ein venn som er engasjert, han sa det med a, angasjert, og han tok seg heilt ut med å seie det, slengte det ut og kvelva fram, rett i fanget på ho som tok imot han på feilfritt nynorsk. Eg klarte ikkje halde inne lenger, eg lo som hadde eg skrive ei heilt anna tekst, ei som ikkje handla om engasjement eller noko, ei som bare var skriven frå start til mål for å bringe fram nett den låtten eg sat der og lo, både for eg som sat og lo han, og for dykk som nå har lest denne teksten og skjønar kva eg snakkar om.

ES2004

The winter’s tale

I dag skal vi ta for oss den første av Shakespeares romanser her på bloggen. Det er en sjanger som ettertiden har lagt til ham. Opprinnelig ble Et vintereventyr, som stykket har blitt hetende på norsk, kalt en komedie.

Jeg har mye opprydningsarbeid å gjøre på bloggen, så jeg ser hva jeg vil prioritere å få på plass først.

Teksten til stykket finner dere her.

Haugtussa, av Arne Garborg

Haugtussa er et verk som aldri har fått helt taket på meg, og som jeg heller ikke har fått tak på. Det er kanskje noe med det å lese en hel historie pakket inn i en samling dikt. Kanskje er det noe fremmed for meg i historien som fortelles, noe som gjør at jeg ikke blir helt engasjert i personene som deltar i den. Kanskje finner jeg ikke riktig blanding mellom analytisk og fantasifull lesing. Haugtussa er kanskje et verk der man skal la seg rive med, og jeg er ikke så lett å få revet med av et verk som dette.

Haugtussa kom ut i 1895, og skiller seg godt ut fra Garborgs tidligere diktning. Romanene Bondestudentar (1883), Mannfolk (1886), Hjå ho mor (1890), Trætte mænd (1891) og Fred (1892) er alle samfunnskritiske, naturalistiske byromaner. Det vil si, de er romaner som vil inn i samfunnsdebatten. De vil på forskjellige måter vise hvordan forhold i samfunnet griper inn i våre muligheter til å leve livene våre, og at disse kreftene er så sterke at man vil gå til grunne om man forsøker å bekjempe dem. Det er på forhånd bestemt ut i fra fødselen hvilket livsløp man har i vente.

Riktignok finnes variasjoner i disse fem romanene.  Fred foregår ikke i byen, men livet i byen er klart et tema, utsatt for Enok Håves forakt. Trætte mænd er mer en dekadent enn en naturalistisk roman, men dekadansen kan kanskje kalles endepunktet for naturalismen. Det er slik det blir når determinismen tar overhånd. Alle disse romaner er også verk som veldig gjerne vil følge med i tiden, helst være litt progressive og sette nye standarder. De tar opp aktuelle temaer, og gjør det i en skrivestil som er helt i tråd med den rådende i tiden.

Haugtussa er ingen roman. Den behandler heller ikke særlig samfunnsaktuelle temaer, er på ingen måte samfunnskritisk, og har ingenting med byen å gjøre. Det er nesten som om Garborg melder seg litt ut. Riktignok er 1890-tallet kjennetegnet at diktningen forlater det tilsynelatende objektive man hadde som mål i realismen og naturalismen, nå skal diktningen være subjektiv, og den kan godt være litt mystisk. Knut Hamsun er den ledende romanforfatteren, Sigbjørn Obstefelder den ledende poeten. Selv Henrik Ibsen er ikke så klar og tydelig som han pleide å være. Men Haugtussa skiller seg helt ut fra alt alle disse tre gjorde også. Den er sitt eget verk, i sin egen stil.

Komposisjonen i Haugtussa er slik at en samling enkeltdikt er satt sammen slik at de skal danne en slags helhet. De forteller historien om ungjenta Veslemøy, som blir Haugtussa fordi hun blir synsk og kan se det ingen andre kan se. Inkludert i dette er de underjordiske, og andre overnaturlige vesener.

Historien har ingen tydelig fortellerstemme, vil jeg si, og heller ingen drivende kraft som får den fremover. Mange av diktene står helt utenfor handlingen, de er bare naturskildringer, stemningsbilder eller en samling pussige gåter og påfunn. Noen av disse diktene kan sies å være oppstått i Veslemøys sinn, eller tjene som en beskrivelse av dette sinnet, men Garborg ser ut til å bevege seg helt fritt fra det ene til det andre, og kanskje det tredje og fjerde og videre med. Komposisjonen i Haugtussa frigjør Garborg fra begrensningene de episke romanene har gitt ham.

Når jeg uttaler meg om dette, føler jeg at jeg er litt på vaklende grunn. Etter min mening fungerer det ikke helt, og det gjør teksten vanskelig å lese. På den annen side skal friheten og det ukontrollerte være et kjennetegn ved Haugtussa. Teksten er ment å skulle åpne for veldig frie assosiasjoner. Dette ligger også både til romantikken og nyromantikken. Diktergeniet skal ikke la seg binde opp av strenge regler og formelle krav. Han må gjerne skrive som det passer ham.

Også i formen på diktene tar Garborg seg friheter. Her er det mange forskjellige rim- og rytmemønster, noen tradisjonelle, noen nye Garborg finner på selv.

Haugtussa

Åpningsdiktet er kanskje det mest kjente. Til deg, du Heid fungerer både som en hyllest til jærnaturen og som en introduksjon til verket. Ivar Hanevik skriver i «Dikt i Norge» at jeg-personen her er fortellerstemmen i verket. Jeg vil også lese noen av strofene som om det er Garborg selv, for eksempel i linjene Eg rømde rædd; men stundom maa / eg sjaa deg att. Strofene 6 – 9 ser imidlertid ut til å være direkte knyttet til verket, særlig nummer 6:

Eg kjenner deg – eg kjenner deg,
som 
ikkje vann! –
Eg saag din Strid, eg veit din Veg
i Skugge-Land.

Dette kan utmerket være Veslemøy. Om verket har en åpen og diskutabel slutt, har innledningen til det en optimistisk om at vi må tro lerkesangen som lover vår.

I Heime introduserers Veslemøy i diktet «Veslemøy ved Rokken». Det tøffer av gårde i jambiske verseføtter kombinert med en daktyl i mellom i førstelinjen og med avsluttende avbrutt jambe i andre linjen: ta-ta, ta-tam-ta, tam-ta / ta-tam, ta-tam-ta, tam. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk karakterisert verseføttene korrekt, men jeg er sikker på at jeg fikk rytmen riktig, og at dette er en munter og ufarlig rytme. Det er høst og uvær, men katten Mons ligger varmt og godt på en pute ved ovnen. Det er ikke før i diktet «Fyrevarsel» vi får et varsel om hva som skal komme. Der er det den døde søsteren viser seg for Veslemøy i drømme. Søsteren varsler at Veslemøy har «den tyngste lagnad / som nokon her kan få«. Men dette diktet skiller seg ut i den første samlingen, der de fleste diktene er lyse og ubekymrede, og der det avsluttes med «Søndagsro». Dette diktet har samlingen gåter diktet også er kjent for, ingen av dem av Garborg selv, vil jeg tro, men han er original  i formuleringen.

«Rundt som eit Egg og langande langt
som ein Kyrkjeveg?»
«Garn-Nystet er baade rundt og langt,
kann eg segja deg.»

Så følger samlingen Veslemøy synsk. Her er det mer driv i handlingen. I det første diktet, «Gamlemor ventar», er Veslemøy ute når kvelden og mørket kommer. Gamlemor sitter hjemme med rokken, svært bekymret for datteren. Diktet varierer i rytme, og blir intens når frykten er intens i strofene 10 – 12. Til slutt kommer Veslemøy hjem, også hun vettskremt. Det er tydelig hun har sett noe eller sanset noe der ute i kveldsmørket. Det neste diktet er en beskrivelse av Veslemøy, i diktet med samme navn. De sentrale linjene er de avsluttende, Ho er skjelvande sped og veik / midt i det ho er ven og ung. Så følger i diktet «Synet» samtalen mellom Veslemøy og mora, rett etter at hun har kommet hjem fra sin uhyggelige kveldstur i mørket. Her forteller Veslemøy at hun har hatt et syn, hun har sett inn i den andre verdi, og der sett at broren til moren er død. Diktet «Haugtussa» avslutter denne samlingen. Her får vi vite hvordan Veslemøy får kallenavnet sitt. Det er denne kvelden i tussmørket, der hun er oppe på haugene, synlig som en skygge, eller en tusse. Tussene levde under jorden, og var høyst ekte, men aldri mulig å få øye på skikkelig. De hadde også overnaturlige og trolske evner, som Veslemøy nå har fått.

«Aa heller vil eg
med Augo sjaa,
enn dauv og blind
gjenom Verdi gaa
og ikkje det Sanne skilja!»

Jol inneholder to dikt om julefeiringen. I det første, «Ungdom», er det vilter og kåt fest for ungdom. Her er det blodet som bruser, gutten tar jenta i sin arm, og jenta følger villig med. Diktet slutter med en advarsel om at slikt kan føre til synd og skam, og den korte gleden kan føre til livslang ange. Så det er å huske på å fagnast på sømeleg vis / og all tid gjeva vår Herre pris, / som unner oss liv og nåde.

Det neste diktet, «Laget», er enda kåtere. Her er det Veslemøy som finner gutten sin. Det er et langt dikt som går over flere sider, og som inneholder den godt kjente formuleringen «Eg såg på deg, og du såg på meg, og me lo så godt.» Her er hele sammenhengen den står i:

Aa hugsar du sist paa den grøne Eng;
eg sneidde og slo,
du breidde og lo;
so sat me kvilte paa Moseseng;
aa du, det var blide Dagar.
Eg saag paa deg og du saag paa meg,
og me lo so godt
og forstod so godt;
eg tenkte med meg: dette jamnar seg,
og sidan seg allting lagar.

Samtidig er Veslemøy også Haugtussa. Og hun ser det de andre ikke kan se. Først er det muntert, at hver av ungdommene har et dyr knyttet til seg, og Kristian Skar, som vil vera slik kar, / men hare-pus spring i hans fotefar. Siden kommer også de underjordiske, tusser og troll, og deltar i dansen. Da blir det folksomt nok. Mot slutten av diktet er hun Veslemøy igjen, og ser gutt og jente finne hverandre. Også Veslemøy får seg en haugkall. Vi får på ny  linjene som ble introdusert i «Det syng» fra samlingen Heime:

Aa hildrande du!
Med meg skal du bu,
i Blaahaugen skal du din Sylvrokk snu.

Her er altså kanskje mannen hun skal ha. Men

Han rettar ut su Bleike blaa Hand;
ho skjelv av Uro og Otte.
Men saa den Møy skuld’ kysse den Mann,
daa hadde han Munn som ei Rotte.

Også dette kan kanskje ses som et varsel. Til slut ber hun Jesus om fred, og siger ned på benken.

I Gjætlebakken er noen mellomdikt, «Vindtrolli», «D’er kje greidt», «Fuglar» og «Under Jonsok». Ingen av disse er avgjørende for handlingen. At det er Jonsok viser at det er gått et halvt år siden julefesten.

I Slåtten består av et dikt som er en hyllest til høstslåtten, og et dikt som heter «Veslemøy undrast». I dette går Veslemøy og undrer seg over gutten hun har møtt. Diktet har omkved, – Me veit, naar det er so laga -. Det er en slags ballade i gammel stil, om overgangen fra å være jente til å bli kvinne, hvor gøy det kan være å være det første, og hva slit som venter i det andre. Likevel er det ingen som vil bli gående jente gjennom livet. Ingen foruten Veslemøy. For i de tre siste strofene før det aller siste at hun vil gjete hundre år, be seg i hvermanns gard og gå fanteferd land og strand før hun går inn i det harde livet som kone til en mann. Men i den siste strofen er omkvedet skiftet

Skjemte og fjasa eit Grand, – lat gaa;
men kysse eit Skjegg! Aa langt derifraa!
— Det var, – um det var so laga?

Det er et aldri så lite skjebnedikt, dette her. Det går den samme vei med dem alle. Når det er så laget, så skjer det. Ikke heller Veslemøy vil slippe det unna.

Rett etter disse to trygge og koselige småsamlingene kommer Dømd. Det består av et eneste dikt, som står uhyggelig for seg selv i samlingen. Det er Veslemøy – nå som Haugtussa – som på vei hjem ser en gammel kar gå og streve med steiner han ikke får flyttet. Han har solgt sin sjel for mammon, og gjort et eller annet svik. Nå får han sin straff.

Dei vil ta henne er en annen uhyggelig samling. Men denne handler om Veslemøy. Det inneholder 8 dikt. «Måneskinsmøyane» er et syn Veslemøy har. «Heilagbrot» er 8 strofer om kvalene Veslemøy har etter alt hun har sett, og hva hun er i stand til. «Kravsmannen» er et uhyggelig dikt om en dauding som besøker Veslemøy i et syn om natten. «I skodda» er en fortsettelse av dette. Deretter følger diktet «Veslemøy sjuk», der gamlemor får føre ordet litt. Det er her vi får vite at Veslemøy er den eneste hun har igjen, at den ene søsteren er død, og den andre søsteren går i byen som tæve (dansk ord for tispe, brukt også om løsaktig kvinne). Broren har reist på sjøen. At Veslemøy ligger i feberørske kan antyde at de fire første diktene i denne samlingen kan være febersyner Veslemøy har hatt. Hun ligger også og fabler om måneskinsmøyer. Så følger diktet «Snøstorm», der været i de tre første strofene setter stemningen, før vi får se verden gjennom Veslemøys febersyke sinn. Hun ser svære riser overalt, men avslutningsstrofen antyder samme optimisme som avslutningsstrofen i innledningsdiktet Til deg du heid:

Men Soli smiler ovanum Sky;
ho meiner ho kann det herde.
Dei naar ikkje upp med sitt Gnaal og Gny
og Galdresongane svære, –
um aldri dei dette kann lære.

«Draken» er diktet om Heilag-Per, som her er kravsmannen, og som nå får overtatt gården gamlemor og Veslemøy bor på. Han må gå med liv på sin samvittighet, for gamlemor kan neppe stå det over uten gården. Det er mye som tyder på at Veslemøy har sett lenger, for hun er synsk, og Heilag-Per kan nettopp være daudungen i Kravsmannen og den dømte i Dømd. Kanskje er det sitt eget liv han vil få på sin samvittighet. «Hjelpi» Veslemøy (og gamlemoren) får i dette siste diktet i denne samlingen, er fra presten. Den kristne troen med Jesus og Gud er altså sterkere enn vondemaktene som ellers opptrer i verket.

Det vaarar åpner med det andre av de mest berømte diktene i Haugtussa: Mot soleglad. Her er det alvelandet Veslemøy er i stand til å se som blir beskrevet, men på en slik måte, at det kan være en hvilken som helst fantasiverden man vil forestille seg når solen går ned i havet i horisonten. Det går i akkurat samme rytme som Til deg, du Heid. Denne rytmen er Garborgs egen, og siden disse to diktene på mange måter er blitt jærdiktene, har denne rytmen blitt jærrytmen. Det andre diktet i denne korte samlingen er «Vaardag», der Veslemøy er glad over å være ung.

Etter vår kommer sommer, og etter «Det vaarar» kommer Sumar i fjellet. Dette er sammen med «Den store strid» den lengste av samlingene, med 14 dikt. I «Sumar i fjellet» får vi se hvordan Veslemøy kommer sammen med gutten sin. «Paa fjellveg» er et dikt der Veslemøy går på en vei i fjellet, og føler seg trykket av den. Hun føler seg innestengt av fjellene rundt, som om hun er grav ned. «Den snilde guten» i det neste diktet er Jon. Han viser henne hvordan hun skal gjete, og de er sammen hele dagen i et dikt på 14 strofer. Rimmønsteret er a-b-a-b-c-c. Alt er enkelt og greit. Jon kjenner ikke til at Veslemøy er Haugtussa, og svarer lett og greit på alt hun spør ham om og vil vite. Det er en gryende forelskelse her. «På Gjætleberg-Nut» er naturskildring, Gjætleberg er navnet på plassen. «Dokka» er navnet på kua, diktet om den er på 8 linjer, og helst med for at Veslemøy kan spørre den om det er «von / (…) i Jon». «Veslemøy lengtar» er et langt og vakkert dikt. «Blåbær-lid» er et nytt mellomdikt, der det trygt og ufarlig handler om hvordan gjeteren må passe på for bjørn og rev og ulv, også her går tankene til slutt til guten i Skare-brotet. I «Møte» møtes de igjen. Rimmønsteret er det samme som i «Den snilde guten», der de møttes først. Mot slutten av diktet blir det regn og tordenvær. De må søke ly sammen, og der sovner hun i hans arm. «Kyllingdans» er et mellomdikt, nesten som en barneregle. Det har ganske grei funksjon som lekedikt, mens Veslemøy og Jon koser seg i sammen. Elsk er et dikt der Veslemøy i kåtskap tenker på sin nye kjæreste. «Skogglad» handler om en hare, som ser ut til å ha et slags sjelefellesskap med Veslemøy. Også den løper rundt og er engstelig hele tiden. Det er Veslemøy som har tankene i dette diktet, som slutter med et ønske om at hun og haren skal være venner all vaar tid. Rimmønsteret er for øvrig strofer med 8 + 1 verselinjer, først 8 med rim i første og tredje, andre og fjerde, altså kryssrim, men så kommer det en ekstra linje med et kort rim på sjette og åttende. All vaar tid er et sånt rim, som diktet avslutter med, og som det blir lagt ekstra vekt på.  «Eit spursmål» er en tenkt liten samtale mellom mann og kone på Skare.  Mannen mener kona tror på for mye trollsnakk, kona at menn er for kloke med alt det dei veit og veit. Dette er også et mellomdikt, mens vi venter på hvordan det videre går med Veslemøy og Jon i Skarebrotet. «Ku-lokk» er Veslemøy som lokker på kua. Noe av lokkingen kan nok leses som en analogi på sin egen tilværelse, om hvordan hun skal jage ormen som bit din legg, / og Flugu og My og stingande Klegg. Det er tingene som plager. Diktet slutter med at kua kommer til gards, som ei dronning, slik kanskje også Veslemøy kan komme dit. Det blir i så fall humoristisk med avslutningslinjen: og alle ropar: aa nei, for Ku! I «Vond dag» får Veslemøy vite at Jon i Skarebrotet har sveket henne, og funne rike megga ifrå Aas. Diktet er fullt av regn og uvær, og Veslemøy kan ikke gråten tvinge. «Ved Gjætlebekken» avslutter denne samlingen. Dette er for øvrig et av diktene som er tonsatt av Edvard Grieg, og et av dem han kommer heldigst ut med, med artige bekketriller i pianoet, om enn den kunstferdige måten å synge kanskje vil låte fremmed for våre moderne ører. Selv om det er et trillende og klart dikt, klart og trillende som bekken det handler om, så er det dystre ting som ligger under. Veslemøy søker trøst i bekken, som klukker fornøyelig, enda alt som har hendt. La oss for eksemepel se på avslutningslinjene i de fem første strofene, som er strofene før diktet skifter karakter og går over i en annen rytme:

– Aa, her vil eg kvile, kvile.

– Aa, her vil eg drøyme, drøyme.

– Aa, her vil eg minnast, minnast.

 – Aa, her vil eg gløyme, gløyme.

– Aa, lat meg faa blunde, blunde.

Hvile, drømme, minnest, glemme og blunde. Veslemøy vil finne ro og hvile, drømme om hva som kunne vært, minnes tingene, men også glemme dem. Diktet har så en mellomstrofe, før huldra trer frem i Veslemøys drøm:

Du skal kje graate for din Gut deg sveik,
og ikkje gaa med desse saare Tankar;
han minnest deg so tidt der han no vankar,
og tregar sorgfull, for han var so veik.

Diktet slutter med at Veslemøy har glemt alt. Sommeren er over.

Paa Skare-Kula består av 11 dikt. «Det vaknar» er et langt dikt. Det er selve naturen som våkner, alt sammen, men særlig alle de underjordiske og ellers usynlige vesener, satt i en ramme av fjell og hav og himmellegemer. «Dei hyller sin Herre» er de samme vesener som våknet i det første diktet her, som nå hyller sin herre, høvdingen i Hel. Hel er det underjordiske riket i norrøn mytologi, der det vonde og onde holdt til. I «Prøve» er det selveste Fanden som prøver hvem han vil ha inn i flokken. «Svarte-katekisma» er diktet om læren man må svare til for å bestå prøven, og bli en del av Fandens flokk. Det starter med en slags omvendt, ond variant av de ti bud, der det sjette bud for eksempel er – Ver eit Svin, / men utantil blank og fin. Så følger en slags bønn om at denne pakten skal bli oppfylt, og den onde verden bestå, og aldri bli bedre. I «Stjernefall» kommer de alle frem til Fanden, alle som tjener ham og har noe å melde, Finnekjerring, Fantekjerring, Gulkledd kjerring, ei mager kjerring, krylrygg-kjærring (krylrygg er det samme som pukkelrygg), kjerring som blinker, Troll-kokke, og mange, mange flere. De har alle forskjellige trollerier, som gjør at det blir dårlig å leve på jord. Noen av disse versene inneholder smått samfunnskritikk, og samlet blir de et uttrykk for det motsatte av god jærmoral. Det neste diktet, «Ein søkjar», handlar om ein til som vil inn i Fandens flokk. Den høye gjesten i «Høg gjest» er Døden selv. Han kommer ridende på en svart hest, og med sid, svart kåpe. Døden er her Fandens tjener, men også en Fanden kaller sin bror. De forbereder til dans, og dansen foregår i «Troll-dans». Det begynner i galopperende rytme, satt sammen av en daktylos og to jamber, lett-tung-lett, lett-tung, lett-tung. Deretter skyter det fart når to takter blir kuttet, og diktet fra strofe 5 går over i jambe og anapest, ta-tam, ta-ta-tam. Det er også der dansen begynner. I de første strofene er det også hestene som rir bort til dansen med alle trollene og de andre som skal delta i den, strofe 1 begynner med:

Det klakkar i Berg og Bru
av Hov og av Heste-Sko;

Strofe 3 har:

Og rundt i Vilske det gjeng
med Rop yvi Stokk og Stein;
det svingar med Svans; det sleng
med Hovar og Daudingbein;
og gnellande Trollkjeringmaal

Strofe 4 er en mellomstrofe og i 5, der rytmen skyter fart, begynner dansen:

Men daa vart det Dans
daa ho fyrst var hans;
ho banna og beit,
ho slo og ho sleit,
og leika paa Voll
med sitt Kloveberg-Troll,
so baade det lo og lét.

Et stykke ut i dette diktet kommer en strofe som begynner med: «Veslemøy fæler.» Det er altså Veslemøy som ser alle disse vonde synene, både dansen og de 6 første diktene i denne samlingen ser vi gjennom henne. Og så får vi forklaringen på hva det vil bety at hun i «Blåhaugen skal sin sylvrokk snu». Hun får ikke gutten sin, og kan derfor gjerne la seg ta av haugmannen. Hun er Haugtussa.

«Og vil du vìta den Guten blid,
so sjaa deg att yvi Herdi! –
Du ser han i Loftet med Gjenta si;
der gløymer han heile Verdi.
So hev han det godt
kvar langande Nott,
og Haugtussa hev han til Spe og Spott.»

Det er med hennes egne ord vi får det i nest siste strofe:

no ser ho det vel; no hugsar ho alt,
og Verdi for Veslemøy visnar.
Ho vender seg graa.
«No kann du meg faa.
No kann eg gjerne i Haugen gaa.»

Haugmannen blir naturligvis glad over den store fangsten han får. Nå skal han vise henne Gumle den gamle med visdomsord. «Bergtroll» har en – hva engelskmennene ville kalt – awkward rytme, med to trykktunge stavelser i starten, og så ingen versefot å holde fast ved. Det er også stadig skiftende variasjoner i tempoet versene er naturlig å lese i, og det er ingen rim å hvile seg på. Dette er Bergtroll. Mange av setningene er også stokket om, på en krøkkete måte på norsk (feks «Gufs stend som or kjellar kald» strofe 1), og hver av strofene har 6 + 1 linje, der sistelinjen er bare ett (enstavelses-) ord. I første strofe er dette ordet «kald», det passer godt med et slikt negativt ord av kulde, om enn dette grepet med gufsene ord i sluttlinjen ikke er gjennomgående for hele diktet. Diktet «Gnavlehol» er forberedelse til gamle Gumles visdomsord. Visdomsordene får vi i siste diktet, «Gumlemål». Dette har nesten preg av å være en skapelsesberetning, en religiøs fortelling om verdens og underverdens historie fra oppstandelse til ragnarokk. Men det er Gumleord, så det er ingen tyngde i dem. Hver linje består bare av to-tre ord, det går altfor raskt frem, vi får kanskje følelsen av at Veslemøy er fanget i en hvirvelvind av skremmende syner i hodet sitt. Diktet – og samlingen – avsluttes også med at dagen gryr, og at hun våkner alene i Skare-ås. Vi kan lese det alt sammen som om hun har hatt mareritt.

Den store strid er den siste samlingen, og den jeg liker best. Her er det også diktene står dårligst på egne ben, og nesten må leses i sin sammenheng for at de skal få full virkning. Haust er innledningsdiktet, der havet med sine rullende bølger blir brukt i sammenligningen med Veslemøys følelser nå som hun er forlatt av gutten sin. Vi har også høsten her satt opp mot våren i «Det vaarar», fra tidligere. Den gang ventet sommeren med kjærligheten, nå venter den kalde og døde vinter. Diktet «Raadlaus» er et av de sterkeste og vondeste i hele Haugtussa-verket. Ikke fordi selve diktet er så mesterlig skrevet, men fordi innholdet i det er så troverdig bygget opp til. Noen av de andre diktene, særlig i Paa Skare-kula kan jo bli litt kunstferdige og fremmede for oss. I «Raadlaus» er det Veslemøy som veldig direkte og menneskelig savner sin kjære gutt. De to første strofene og den siste begynner med en gjentakelse, å gode/vene min gut, å snilde/gjæve min gut, det er sterke følelser i fritt utløp. Den eneste strofen som ikke har en slik type gjentakelse er den tredje, der Veslemøy ser tilbake på hvordan det var:

So trygg og varm
i din gode Arm
eg gløymde Sorg og eg gløymde Harm.
Men aldri meir
eg finne deg maa,
og aldri meir
deg i Augo sjaa,
og Graaten brenn i min kjøvde Barm.
– Aa nei, at du kunde svike.

Siste strofen har at Veslemøy ønsker seg død og aldri vil ha «ein glad dag meire». Diktet «Den som fekk gløyme» er et inderlig ønske over åtte verselinjer om å få lov til å glemme det som har hendt. I «Kor hev det seg» ser Veslemøy seg selv utenfra. Hun kjenner ikke seg selv og sin verden igjen. Hun ser at alt er det samme, men på samme tid helt forandret.

Framand er Heid og framand er Myr;
framand tykkjest meg Katt og Kyr.
Framand glor det sin eigin Veg;
vil meg kje noko. Kjenner kje meg.

Sånn er det at oppfattelsen av tingene er viktigere enn tingene selv. Tidligere kunne tingene være lyse og fine, nå som kjærligheten er tapt, er alt tomt og fremmed og uten glede. Det fortsetter i samme stil i «Vinter-storm», der Veslemøy ønsker seg stormen, og at den gjerne måtte sluke opp hele jorden. «I kyrkja» er et dikt der Veslemøy er på besøk i kirken, men det er ikke hva som foregår i kirken som er viktig, ikke et ord om det. Hele diktet handler også her om savnet og fortvilelsen. Det er først når gudstjenesten slutter og folk skal hjem Veslemøy liksom våkner til seg selv:

Eg skvett og vaknar, naar Folk vil gaa.
– Aa frels oss ifraa det vonde!

Så kommer det lange diktet «Ein bele», der bele er en som beler, altså en frier.  «Uro» er neste dikt, så kommer «Bøn». I dette diktet henvender hun seg ikke til noen spesiell, det er til du som hjelpe kan.  De gjenstående diktene er «Paa vildring», «Ho vaknar», «I Blaahaug» og det siste diktet, Fri.

På poesibloggen har jeg skrevet om noen av diktene i Haugtussa. De to første er skrevet skikkelig, mens postene til de fire siste er uferdige.

Til deg, du Heid (Til deg, du Heid og bleike Myr) – Innledningsdiktet.

Det syng (Aa hildrande du! / Med meg skal du bu; / i Blaahaugen skal du din Sylvrokk snu) – fra Heime.

Mot soleglad (Det stig av hav et alveland) – fra Det vaarar.

Elsk (Den galne Guten min Hug hev daara) – fra Sumar i fjellet

Haust (No rullar Havet svært mot Land) – fra Den store strid

Fri (Ho ber deg gjenom Helheims Gov; / der skal du skimte Livsens Lov / og gjenom Rædsle lære / det Verk, som vert di Ære.) – avslutningsdiktet.

Originalteksten til Haugtussa kan leses flere steder på internett. Jeg synes denne siden til biphome.spray.se er fint satt opp, med teksten til høyre og bokmerker til venstre, slik at man kjapt kan komme seg til akkurat det diktet man vil lese.