Den uartige dreng, av H. C. Andersen

Den uartige dreng er et ganske kort eventyr av den danske eventyrforfatteren, H. C. Andersen. Det er utgitt i 1835, i godt selskap. Det året debuterer Andersen med samlingen Eventyr fortalte for små Børn, der det finnes blinkskudd som Prinsessen på Ærten og Den lille Idas Blomster. Avhengig av smak fortetrekker kanskje noen Fyrtøiet eller Lille Klaus og Store Klaus. Straks etter fortsetter han med det berømte evnetyret Tommelise, og nå altså Den uartige dreng.

Den uartige dreng er Amor. Han går rundt og skyter piler i hjertet på folk. En gang skyter han en pil inn i hjertet på en gammel dikter. Eventyret begynner med det: Der var engang en gammel Digter, saadan en rigtig god gammel Digter. Det er liksom folkeeventyr og ikke folkeeventyr på en gang. Startformelen «Det var en gang», straks fulgt av en formulering som blir gjentatt med en gang. Andersen skriver fritt, suverent fritt. Det er lett når man kan det.

Dikteren kan være Andersen selv. Enten den gang han skrev eventyret, 30 år gammel, eller i en tenkt senere versjon. Motivet med ulykkelig og vond kjærlighet går igjen i mange, mange av eventyrene hans, og i livet hans. Det er ikke en glede å bli skutt av Amors piler, er ikke godt å bli forelsket. Det gjør vondt. Amor er en uskikkelig gutt. Det skal dikteren gå rundt og fortelle alle. Eller det skal Andersen selv gå rundt og fortelle alle, noe han også kommer til å gjøre.

Rent teknisk skjer det i eventyret slik at dikteren slipper Amor inn når han kommer en uværsdag. Dikteren tilbyr ham epler og god vin, tar riktig godt i mot ham. Til takk skyter altså Amor ham i hjertet med armbørsten sin.

fy! hvor den Amor er en uartig Dreng! det skal jeg fortælle til alle gode Børn, at de kunne tage sig iagt, og aldrig lege med ham, for han gjør dem Fortræd!»

Og så blir det fortalt hvordan dikteren sier det til barn, piker og gutter, uten at det hjelper noe særlig, for Amor er så utspekulert. Han narrer dem, får skutt dem, og gjør dem forelskede. Han har skutt din far og din mor, til og med din bestemor, står det i eventyret kjekt, men for bestemoren har det gått over, så lenge er det siden, men hun har ikke glemt det. Slik kommuniserer eventyret litt på flere plan, uten at det er så veldig avansert, og uten at det hører til Andersens beste.

Tommelise, av H. C. Andersen

Etter å ha gitt ut sitt første hefte med fire eventyr i 1835, Eventyre fortalte for Børn, fulgte samme år et nytt hefte med tre nye. De er Tommelise, Den uartige dreng og Rejsekammeraten. De varierer veldig i stil. Tommelise, som vi skal se på i dag, er et rent barneeventyr. Den uartige dreng er et kort eventyr voksne vil se mye mer i, enn barn vil gjøre. Den uartige dreng er amor, og eventyret handler om hvordan skyter sine piler i hjertet på alle han møter. Rejsekammeraten er spesiell, med det at den har en forløper fra H. C. Andersens tidligere år, nemlig Dødningen. Det er også flere ting som er spesielt med det, som vi skal se, når vi tar for oss det eventyret.

Nå er det imidlertid Tommelise. Det følger mange klassiske evntyrmotiver og motiver fra den klassiske litteraturen. Her er den eventyrlige og farlige reisen, her er snakkende insekter, fugler og dyr, og her er det vonde og det gode bryllup, det vonde til å unngå, det gode til å ende eventyret. Tommelise starter fra unnselige kår, og ender som eventyrprinsesse med sin eventyrprins. Det har også motivet med det lille mennesket, i tommestørrelse. Det utspiller seg i en eventyrlig fantasiverden. Og det er et av de aller mest barnevennlige, av H. C. Andersens eventyr.

Handlingsgangen følger dels fantasiens lover, der den ene episoden avløser den andre, og det ikke trenger være noen forbindelse mellom dem. De forskjellige dyrene, instektene og figurene blir introdusert når de trer inn i fortellingen, utfører sin oppgave, og forsvinner igjen. Det er å tenke ut en ny ting, så en ny ting, og så en ny ting, nesten som om eventyret virker improvisert. Slik er det ofte hos H. C. Andersen. I de tidlige og met barnevennlige eventyrene er det et karakteristisk trekk hos ham.

Men i Tommelise er det også et mål handlingen drives frem mot, ulikt de fire eventyrene i den første samlingen, der det hele er ganske fritt, og der det aldri er riktig spennende hvordan det går. I Tommelise er det spennende om hun kommer til å gifte seg med muldvarpen, slik det er planlagt. I Tommelise er det også en figur som kommer tilbake, etter først å ha blitt introdusert og forsvunnet, nemlig svalen. Flere setninger og ordsammensetninger går også igjen, slik at dette eventyret blir litt mer avansert komponert enn de aller første, selv om det er langt igjen til de mest kompliserte eventyrene han senere skal skrive.

Eventyret begynner med at en gammel kone som ikke kan få barn, går til en heks for å få det. Hun får et magisk byggkorn (betaler 12 skilling), planter det, og det vokser opp en tullipan med en liten pike inni. Den åpnet seg når hun kysset den. Kysset skal komme tilbake senere, når Tommelise kysser svalen, mens både konen og heksen etterpå er ute.

En dansk skruptudse – eller norsk padde (ingen tvil hvilket som er det mest poetiske av ordene) – hopper inn vinduet. Han stjeler Tommelise, som en deilig kone til sin sønn. Dette er et motiv som går igjen, hvem Tommelise skal gifte seg med. Med padden skulle hun leve nede i mudderet, altså nede i mørket og den kalde, skitne fuktigheten. Tommelise gråter over dette, innestengt som hun er, med vann på alle sider (hun bli satt på et aakander-blad, en slags nøkkerose eller vannlilje), og den stygge, heslige padden til å bli hennes mann.

Nå, første gang hun skal gifte seg og er lei seg, så blir spenningen raskt utløst. Fiskene vil redde henne fra det, og gnager over stilken på bladet hun sitter på, slik at det flyter nedoverd den lille elven (åen). Fuglene som ser henne synger «Hvilken nydelig liten jomfru!» Så det er en flott fantasiverden, der alt har liv og sjel. Og Tommelise er midtpunktet. Til slutt seiler hun det de kaller «utenlands».

Solen skinnede paa Vandet, det var ligesom det skinnende Guld!

En sommerfugl og en oldenborre (en slags bille) spiller en viktig rolle. Sommerfuglen flyr henne raskere, bundet med et bånd til bladet, oldenborren (billen) slår kloen om henne, og flyr opp i treet med henne. Det er vakkert og fantasifullt hos oldenborrene i treet. Oldenborrene synes ikke hun ligner dem, og at hun derfor er stygg.  Hun har bare to ben, hun mangler følehorn. Tommelise gråter over dette, at hun er så stygg, og at hun ikke blir akseptert. Sommerfuglen blir på en måte hentet opp i den senere svalen, som skal fly vekk med henne, mens oldenborren, eller billen, representerer det heslige og stygge.

Så kommer vinteren. Det er kaldt, og Tommelise er alene i skogen. Hvert snøfnugg som treffer henne, er som om man kaster en hel skuff på oss vanlige mennesker, for hun er jo så liten. Det er malerisk og treffende, så selv et barn kan forstå det, og leve seg inn i det. Hun svøper seg inn i et vissent blad, og rister av kulde.

Det er en markmus som blir redningen. Den byr henne et byggkorn, et byggkorn er det hun selv ble plantet fra. Hun får overvintre hos markmusen, mot at hun forteller henne historier. Markmusen blir begeistret, og foreslår naboen – en muldvarp – som mann.

Tommelise maatte synge og hun sang baade «Oldenborre flyv, flyv!» og «Munken gaaer i Enge,» saa blev Muldvarpen forliebt i hende, for den smukke Stemmes Skyld, men han sagde ikke noget, han var saadan en sindig Mand. –

Her blir det introdusert en død fugl, en svale, som er frosset i hjel i vinteren, og nå har havnet i en av moldvarpens ganger. Tommelise liker den og føler med den, fuglene har jo sunget for henne hele sommeren. Men moldvarpen synes ingenting om dem, og er glad hans barn ikke blir fugler. Igjen motivet om at man liker sine egne, lignende som hos oldeborrene. Markmusen er for øvrig nokså enig med moldvarpen i at det ikke kan være noe særlig å være fugl.

Tommelise kysser fuglen på øynene, i et bilde som kanskje kan minne om da hennes mor kysser tullipanen hun i begynnelsen ligger i. Også fuglen våkner til liv av kysset, og av at Tommelise ligger inntil henne. Den var ikke død, den lå i dvale. Varmen fra Tommelise får liv i den igjen. Tommelise pleier fuglen med bomull og blader gjennom vinteren, og svalen blir svært takknemlig. Svalen kan fortelle at den har stukket den ene vingen på en tornebusk, og derfor er falt til jorden. Det klinger kanskje litt bibelsk over dette.

«Farvel Du smukke lille Fugl!» sagde hun, «Farvel og Tak for din deilige Sang i Sommer, da alle Træerne vare grønne og Solen skinnede saa varmt paa os!» Saa lagde hun sit Hoved op til Fuglens Bryst, men blev i det samme ganske forskrækket, thi det var ligesom noget bankede der indenfor. Det var Fuglens Hjerte. Fuglen var ikke død, den laae i Dvale, og var nu bleven opvarmet og fik Liv igjen.

Da svalen flyr for sommeren, og spør om Tommelise vil sitte på på ryggen, så sier Tommelise nei, for da vil markmusen bli lei seg. Tommelise er slik et godt menneske, men hun har ikke noe videre lyst å gifte seg med muldvarpen. Det er et av spenningsmomentene i teksten, og et skritt videre fra de aller første eventyrene i den aller første samlingen. Da er det ikke noe slikt mål eller en slik avgjørelse historien beveger seg frem mot, der er det helt og holdent fra den ene episoden til den neste, aller mest karakteristisk i Fyrtøiet og Store Klaus og Lille Klaus.

Bryllupet har også noe symbolsk over seg. Livet med muldvarpen vil bli nede i den mørke jorden, Tommelise vil ut i den lyse himmelen. Hun står ofte i åpningen og drømmer. Og tenker på svalen, som hun kunne vært med. Bryllupet har også en tidsbestemmelse historien beveger seg frem mot. Når sommeren er over, skal bryllupet stå. Tommelise driver også og syr på sitt utstyr og kledning, hun skal ha til bryllupet.

   «Farvel, Du klare Sol!» sagde hun og rakte Armene høit op i Veiret, gik ogsaa en lille Smule udenfor Markmusens Huus; thi nu var Kornet høstet, og her stod kun de tørre Stubbe. «Farvel, farvel!» sagde hun og slog sine smaa Arme om en lille rød Blomst, der stod. «Hils den lille Svale fra mig, dersom Du faaer den at see!»

Dette henger sammen med sånn hun tidligere sa Farvel til svalen. Den levde likevel. Og nå også, akkurat i det avgjørende øyeblikk kommer svalen og redder henne. Med fuglen flyr hun av sted, til de varmere land. Det blir eventyrlandet, for Tommelise.

Der, i evntyrlandet, finner hun også sin prins, eller rettere sagt, sin konge. Det er en liten mann, som henne, og han sitter i en blomst kronblad, som også hun selv har gjort. «Blomstenes engel», blir han kalt. Blant bryllupsgavene hun får er et par vinger fra en flue, slik at hun blir i stand til å fly fra blomst til blomst. Veldig bra.

Svalen er glad på Tommelises vegne, men lei seg på sine egne, for hun var nå blitt glad i Tommelise, og måtte skille seg fra henne. Blomsterenglene gir Tommelise navnet Maja, de mener det er et finere navn. Svalen flyr hjem , og forteller historien til sin mann, som igjen forteller den videre til oss, «kvivit, kvivit!», synger han, og sånn har vi den.

Alle ideene i eventyret er ikke originale. Ideen om et lite menneske som møter dyr og andre mennesker i vanlig størrelse er gammel og velbrukt. Danskene har sin Tommeliden eller Svend Tomling, fra folkeeventyrene. Denne figuren er også brukt hos Oenschläger, i lystspillet Ludlams hule fra 1813. Engelskmannen Jonathan Swift brukte ideen i Gullivers reiser, franskmannen Voltaire i Micromegas. Også Andersen selv hadde brukt ideen, i den lange og sjangermessige litt vanskelige Fodreise fra Holmens Canal til Østpynten av Amager i aarene 1828 og 1829, der det kommer en innbygger fra planeten Sirius, hvor de alle er veldig, veldig store. Mange av de andre motivene i eventyret er også mye brukt, selvfølelig, som konen som ikke kan få barn, og på magisk vis likevel får det, til like med det lille barnet som sover i en blomst. Slik Tommelise gjør i det hun blir født.

Den lille Idas blomster, av H. C. Andersen

Den lille Idas Blomster er det siste av eventyrene som kom med i det lille heftet Eventyr fortalte for børn, utgitt i 1835. De andre eventyrene i denne lille samlingen er de andre jeg så langt har skrevet om, Fyrtøiet, Lille Claus og Store Claus og Prinsessen på Ærten. Det er eventyr som står seg. Alle av dem er kjente, noen av dem er verdensberømte.

H. C. Andersen var 30 år da denne samlingen kom ut. Han er født i 1805, han døde i 1875. Han hadde en vanskelig oppvekst, i stor fattigdom, og med en far som døde tidlig og en mor som ble dranker, delvis på grunn av det. Han hadde vanskelig for å komme noen vei i livet. Han hadde prøvd forskjellige baner, deriblant som sanger og som skuespiller, og han hadde gjort flere litterære forsøk også. Eventyr fortalte for barn var det første i eventyrsjangeren. Det var her han skulle finne sitt mesterskap.

Eventyret om lille Ida og blomstene begynner med at blomstene hennes en dag er visne, og hun vil av en fantasifull student som kunde de allerdejligste Historier og klippede saadanne morsomme Billeder. Det er noe eget å lese H. C. Andersen med dansk aksent, i det danske sprog, setningene klinger! Uansett, den fantasifulle studenten sier blomstene er slitne fordi de har vært på ball i natt. Og han forteller videre hvor de forskjellige ballene er, hvordan det er hos kongen, og hvor blomstene og bladene er nå om vinteren, det var så mange av dem i sommer. Lille Ida lurer på alt dette, og på om barn kan være med å se.

Så kommer en kanseliråd, og drar barnet ut av fantasiverdenen. Det er et viktig moment i teksten. Den kjedelige, formelle kanseliråden, og den fantasifulle studenten. Kanseliråden mener studenten ikke skal lure barnet slik. Kanseliråden er en høyere embetsmann, statstjenestemann i kanseliet, et sentralt og viktig statlig forvaltningsorgan. Her blir han det praktiske som møter det fantasifulle. Han blir også et element av virkeligheten i eventyrverdenen, et snev av realisme og av det virkelige liv, helt ulikt det man finner i de tre andre eventyrene i denne første samlingen hos H. C. Andersen, og ganske ulikt det man finner ellers i eventyrene.

H. C. Andersen bruker også drøm som et virkemiddel, slik at man får prøvd seg mot grensene mellom fantasi, drøm og virkelighet. Særlig i litteraturen går det an å spørre hva som er hva. Lille Ida drømmer dobbelt, først at hun drømte om kanseliråden, så at hun deltar på ballet. Det siste drømmer hun imidlertid ikke som en drøm, det står skrevet som noe som skjer, men leseren kan skjønne at nå sover hun, og drømmer dette.

Slutten, der Ida sammen med de to guttene med lekegevær, begraver blomstene så de skal få gro igjen neste år, er også betydningsfull. Her gjør hun noe nyttig, som hun har fått beskjed om. Hun planter blomstene på ny. Men det det betyr for henne, er noe ganske annet enn det det egentlig er. For henne er det fantasi og magi, blomstene er slitne fordi de har vært på ball, og må nå begraves. Så skal de stå opp fra de døde når sommeren kommer. Kanseliråden vil si at hun bare planter frøene. Det er riktignok sant, men man kan nok si det er fantasien som vinner her. Det er atskillig vakrere når Ida og barna gjør det, og fyrer av en salutt med lekegeværet, fordi de ikke har noe ekte. Hva hadde det vært å tjene om barna visste hva de egentlig gjorde? Ville det vært noe bedre?

Helt skikkelig fikk jeg ikke skrevet dette, men nå må jeg gå. Kanskje får jeg endret det senere, kanskje blir det stående.

Den lille Idas blomster er skrevet etter stilen og metoden til tyskeren E. T. A. Hoffmann (1776 – 1822), en forfatter jeg ikke kjenner godt til, men som det står om hadde «stor innflytelse», og var en av pionerene innen det som kan kalles «fantastisk litteratur». Han har blant annet skrevet Nøtteknekkeren og musekongen, som Tsjaikovskijs berømte ballett er bygget på.

Jeg skal ikke si så mye om likheter med Hoffmann. Dog er det ikke så vanskelig å se at Andersen i Den Lille Idas blomster tar et skritt ut av den enkleste eventyrverdenen, og viser at sjangeren kan brukes til å formidle noe mer enn enkel underholdning for barn. Det er også godt mulig å se at dette eventyret skiller seg litt ut fra de andre i Andersens første samling. Fyrtøiet og Lille Klaus og Store Klaus er litt uten konsekvenser, som jeg skrev i omtalen av dem også, de følger fantasiens logikk, og sier ikke så mye om verden. De inneholder heller ikke sånn folkelig visdom, som folkeeventyrene gjør, litt om hvordan man skal oppføre seg her i verden, og hvordan det går når man handler på forskjellige måter.

Den lille Idas blomster kunne også blitt omtalt som Den lille Idas verden. Denne verdenen er det studenten som forstår. Han forstår hva lille Ida trenger å gjøre, hva som skal til for å gjøre livet spennende og underlig og morsomt. Det er ikke så farlig om det er sant, det er ikke det som er poenget med historiene han forteller og heller ikke det som er viktigst i Idas verden. Barneverdenen er uansett ikke sann, i den forstand, de oppfatter tingene på en annen måte enn de voksne. Hverdagene og pliktene kommer tidsnok. Barnets virkelighetsflukt er ikke nødvendigvis usunn.

Her tolker jeg mer enn det er dekning for i teksten. Teksten tar bare opp spørsmålet, og stiller den byråkratiske og ordentlige kanseliråden opp mot den fantasifulle og morsomme studenten. Det er lett å ta parti med studenten og barnet, for verden de tegner opp er virkelig fargerik og morsom, og det er lett å se at lille Ida blir veldig glad over å høre det hun gjør, og lever seg veldig inn i historiene som blir fortalt. Det er også et poeng at nettopp i det kanseliråden bryter inn, så ler hun. Det blir den strenge mot den morsomme barneoppdragelsen.

H. C. Andersen legger inn et sterkt argument for hva han mener er rett. Han har jo også selv hatt en ulykkelig barndom å høste lærdom fra, og å ville flykte fra. Debatten har flyttet seg, men gjelder ennå. Skal barnet leke, eller skal barnet lære? Er det fantasien eller sannheten som skal ha fortrinnsretten? Skal de høre julenissen ikke finnes, at bestemor ikke er en stjerne, at når man dør, så dør man?

Prinsessen på erten, av H. C. Andersen

Prinsessen på erten var det første av de virkelig kjente eventyrene sine H. C. Andersen skrev. Det er ganske kort, knappe to sider, og poenget er veldig enkelt. Der ligger kanskje også eventyrets kraft. Prinsessen på erten er gått  inn i dagligspråket, om en som klager på noe som ikke er å bry seg om, eller som ikke merkes.

Handlingen begynner med at en prins har reist rundt i verden på jakt etter en prinsesse, men det må være en ordentlig prinsesse. Det har han ikke funnet, derfor reiser han hjem igjen. Så er det en dag det er fryktelig uvær, hvorfor det uværet må være der er ikke godt å forstå. Det er en detalj som ikke er vesentlig for historien, og som derfor gjerne blir utelatt i folkeeventyrene. I kunsteventyrene, derimot, særlig de til H. C. Andersen, trenger det ikke være en mening med alt.

I dette uværet banker en prinsesse på døren. Det er fortelleren som sier det er en prinsesse, så leseren får opplysningen med en gang. Men kongen som lukker opp og dronningen hans, har vondt for å tro det. Hun ser jo ganske vått og ustelt ut i pøsregnet. Kanskje var det derfor det måtte være uvær? Uansett så sier hun til kongen at hun er en prinsesse, noe fortelleren altså allerede har meddelt leseren at hun er, men kongen og dronningen har vondt for å tro det. De bestemmer seg for å finne det ut.

Derfor er det altså dronningen legger en ert på bunnen av sengen, og tyve madrasser oppå den, og tyve edderdunsdyner oppå der igjen. I eventyrets logikk er det bare en ekte prinsesse som vil kjenne en liten ert gjennom alt dette. Og sannelig, sannelig, da dronningen neste morgen spør hvordan hun har sovet, svarer hun at hun har sovet helt fryktelig, for hun har ligget på noe hardt, og nå må være gul og blå over hele kroppen.

Slik snakker bare en ordentlig prinsesse. De kan altså trygt gifte bort prinsen til henne. Sånn går det også. Og erten havner på kunstutstilling, der den fortsatt er, om ingen ennå har tatt den.

Slutten setter eventyret litt inn i den virkelige verden, og går liksom litt ut av eventyrets grenser. Man kan nesten foreslå for barna som hører eventyret å oppsøke kunstutstillingen, for å se om erten er der. Det er også nødvendig for å ha en litt skikkeilg slutt, for at det ikke bare skal slutte med de gifter seg, sånn som i alle andre eventyr. Det var noe eget med den erten, den må fremheves den også. Man må høre hvordan det gikk med den!

Det er fullstendig urealistisk at noen skal kjenne en ert gjennom alle de madrassene og edderdunsdynene. Det er nettopp også poenget. Det er et illustrerende eksempel på hvor fintfølende en prinsesse kan være. Enhver kan se det for seg, og selv vurdere om de ville vært i stand til å føle en ert gjennom noe slikt. Hvis du ikke er det, kan man fortelle barna, så er det fordi du ikke er noen prinsesse.

I vår tid er det ikke knyttet den magien til prinser og prinsesser som det var tidligere. Eventyret lever likevel videre i beste velgående. Det samme gjør uttrykket. Og erten eksisterer kanskje også et eller annet sted, om altså ingen har tatt den. Det ville vært en slem forbrytelse: stjele en ert som en ordentlig prinsesse har ligget på.

Se, det var en rigtig Historie, slutter eventyret på dansk. Ja, det var det riktig.

*

Jeg poster det korte eventyret i original, fra H. C. Andersens hjemmeside:

H.C. Andersen – Hans Christian Andersen eventyr “Prindsessen paa Ærten” 1835

Der var engang en Prinds; han vilde have sig en Prindsesse, men det skulde være en rigtig Prindsesse. Saa reiste han hele Verden rundt, for at finde saadan en, men allevegne var der noget i Veien, Prindsesser vare der nok af, men om det vare rigtige Prindsesser, kunde han ikke ganske komme efter, altid var der noget, som ikke var saa rigtigt. Saa kom han da hjem igjen og var saa bedrøvet, for han vilde saa gjerne have en virkelig Prindsesse.
En Aften blev det da et frygteligt Veir; det lynede og tordnede, Regnen skyllede ned, det var ganske forskrækkeligt! Saa bankede det paa Byens Port, og den gamle Konge gik hen at lukke op.
Det var en Prindsesse, som stod udenfor. Men Gud hvor hun saae ud af Regnen og det onde Veir! Vandet løb ned af hendes Haar og hendes Klæder, og det løb ind af Næsen paa Skoen og ud af Hælen, og saa sagde hun, at hun var en virkelig Prindsesse.
“Ja, det skal vi nok faae at vide!” tænkte den gamle Dronning, men hun sagde ikke noget, gik ind i Sovekammeret, tog alle Sengklæderne af og lagde en Ært paa Bunden af Sengen, derpaa tog hun tyve Matrasser, lagde dem ovenpaa Ærten, og saa endnu tyve Ædderduuns-Dyner oven paa Matrasserne.
Der skulde nu Prindsessen ligge om Natten
Om Morgenen spurgte de hende, hvorledes hun havde sovet.
“O forskrækkeligt slet!” sagde Prindsessen, “Jeg har næsten ikke lukket mine Øine den hele Nat! Gud veed, hvad der har været i Sengen? Jeg har ligget paa noget haardt, saa jeg er ganske bruun og blaa over min hele Krop! Det er ganske forskrækkeligt!”
Saa kunde de see, at det var en rigtig Prindsesse, da hun gjennem de tyve Matrasser og de tyve Ædderduuns Dyner havde mærket Ærten. Saa ømskindet kunde der ingen være, uden en virkelig Prindsesse.
Prindsen tog hende da til Kone, for nu vidste han, at han havde en rigtig Prindsesse, og Ærten kom paa Kunstkammeret, hvor den endnu er at see, dersom ingen har taget den.
See, det var en rigtig Historie!

Lille Klaus og Store Klaus, av H. C. Andersen

Det er noe eget med moralen i mange av eventyrene til H. C. Andersen (1805 – 1875). De følger ikke eventyrenes regler, om at den gode og riktige oppførselen skal bli belønnet, det dumme og slemme skal bli straffet. De er ikke oppdragende for barn og folk. Kanskje kan man si de stiller spørsmål ved gjengs moral, og tvinger tilhørerne til å tenke (eventyr er ment å leses opp!), men det er kanskje også å lese for mye inn i dem. Eventyrene er som de er. Det er akkurt som H. C. Andersen ikke bryr seg om moral. At han følger sin egen fantasis regler.

I Lille Klaus og Store Klaus, som han skrev og gav ut i 1935, så er det to menn som begge heter Klaus. Stor Klaus heter store Klaus fordi han har fire hester, mens lille Klaus bare har én. Lille Klaus måtte i tillegg pløye for store Klaus gjennom hele uken, og han måtte da i tillegg låne ham hesten sin. Til gjengjeld fikk Lille Klaus låne Store Klaus fire hester om søndagene, men Lille Klaus måtte pløye selv.

Her har vi den lille mot den store, i et urettferdig forhold, der den store har alle godene, og den lille må streve. I eventyrets gjengse moral skulle da den store få sin straff, den lille sin belønning, og rollene bli skiftet om. Det er bare det at belønningen går altfor langt, straffen er veldig hard. Og lille Klaus får sin belønning av å lure og bedra, slik at også uskyldige må lide. For Askeldden, for eksempel, så er det alltid trollet som må unngjelde for Askeladdens snårrådighet og list. Trollet fortjener det.

Det er kjent driv og fart i eventyret. Hvert element får gjort seg ferdig, og så er det videre til det neste. Først er det det med at Lille Klaus ikke kan la være å si Hypp alle mine hester, når han har de fire hestene til Store Klaus i tillegg til sin egen, om søndagene. Det liker ikke Store Klaus, for det er jo ikke Lille Klaus’ hester, selv om han får låne dem. Store Klaus gir beskjed om at Lille Klaus ikke får lov til å kalle hestene sine. Og det er tretalls magi med at forbudet blir gjentatt tre ganger, før Store Klaus etterkommer trusselen sin om å slå i hjel Lille Klaus’ hest.

Dette er litt uvanlig. Straffen til Store Klaus er urimelig streng, han dreper Lille Klaus’ eneste hest, og det uten at Lille Klaus har gjort noe altfor galt. Det bekrefter det dominerende og urettferdige forholdet Store Klaus har til Lille Klaus, han kan gjøre som han vil. På den annen side trengte ikke Lille Klaus kalle hestene sine, de var jo ikke det.

Uansett, Lille Klaus flår hesten sin, og går for å selge skinnet. Som alltid i eventyrene er det helt følelsesløst, tredjepersonsfortelleren er så til de grader refererende, her er det bare hva som skjer. Underveis går Lille Klaus seg vill i skogen, og må overnatte i en bondehytte, der det bor en bonde som ikke tålte å se klokkere. Ganske pussig. Men det ligger nok kanskje noe i det, at konen har seg med klokkeren, og at mannen derfor er sjalu. I hvert fall dekker konen veldig vakkert opp for klokkeren når han er der, og hun vil ikke ha besøk. Lille Klaus må sove ute, og se inn. Det kan være med på å bygge opp under at det ikke er så altfor galt det som senere skjer med klokkeren, mannen og bondekonen, selv om man ikke skal lese så altfor mye inn i det. Eventyrene til H. C. Andersen er som de er, å tolke og spekulere i dem i det vide og brede, er ikke å forstå og bruke dem korrekt. Synes jeg.

I alle fall, da bonden kommer hjem, må klokkeren må gjemme seg i kisten. Det er jo et tegn på at han ikke hadde helt edle hensikter, der hos konen. Det er et velkjent motiv, velkjent bilde, mannen hjem, elskeren i skapet eller kisten, eller under sengen, gjemme seg. Men det blir ikke sagt noe mer, eventyrets forteller sier det bare er en sykdom mannen har, han tåler ikke å se klokkere. Derfor må klokkeren gjemme seg. Lille Klaus stikker frem, og bruker det han har sett til å få bonden til å tro at sekken med hestekinnet er en magisk gjenstand. Den blir i eventyret en falsk magisk gjenstand, en trollmann som kan trylle frem ting som allerede er der. For eksempel maten i bakerovnen, der Lille Klaus har sett konen gjemme unna all maten hun og klokkeren skulle ha, og klokkeren i kisten. Bonden ønsker å se Fanden, og Lille Klaus sier Fanden lignger på klokkere. Og at han ligger i kisten.

Etter det vil bonden kjøpe trollmannen i sekken. Lille Klaus selger motvillig, for en hel skjeppe med mynt, en skjeppe er en slags bøtte eller tønne, brukt til å måle korn, så en skjeppe med mynt er mye. Lille Klaus får også kisten med klokkeren med seg, og lurer en skjeppe mynt fra ham også. Det gjør han ved å snakke om at han skal kaste kisten på elven, for den er så tung. Klokkeren betaler seg ut.

Så lille Klaus har lurt til seg to skjepper med mynt. Kanskje var det til pass åt de han fikk pengene fra, den rike og velstående bonden, og den kanskje litt vel elskovssyke klokkeren. Store Klaus blir nysgjerrig på dette, hvor lille Klaus har fått pengene fra. Lille Klaus lurer ham, og sier det er for hesteskinnet, noe det jo også strengt tatt er, nesten, men Store Klaus går mer enn fem på, og slakter alle sine fire hester for å få solgt skinnet av dem. I byen blir han holdt for narr, som vil selge hestehud for skjepper med pynt. Pryl får han også, som vil holde på med sånt tøys. Det er typisk eventyrets straff for den dumme og slemme. Men moralen er ikke så klar her, som i folkeeventyrene.

Eventyret kunne sluttet her, men det fortsetter. Store Klaus vil hevne seg. Det gjør han ved å skulle banke Lille Klaus opp. Bestemoren blir straks introdusert, som det alltid er hos Andersen, gjenstandene og personene dukker opp når man trenger dem, ingen varsler eller frempek. Ingen person som er med litt først, for så å komme tilbake. De kommer når de trengs, gjør det de skal, og så er de ute av historien. Bestemoren trengs, for at Store Klaus skal slå i hjel feil person. Han vil slå til Lille Klaus. Men når han skal gjøre det, er det den døde bestemoren som sover i sengen der Lille Klaus pleier å ligge. Derfor gjør ikke slaget noe skade.

Igjen er det å merke seg at det ikke er noen sterke følelser i Lille Klaus’ reaksjon, over Store Klaus som vitterlig prøvde å drepe ham. Han konstaterer bare at han er en slem og stygg mann, og at det var bra bestemoren allerede var død. Ellers ville han tatt livet av henne. Kontrasten mellom det som har hendt og reaksjonen er nærmest humoristisk.

Lille Klaus tar med seg den døde bestemoren, uten at det kommer klart frem hvor de skal. Han har sine søndagsklær på, så det antydes kanskje at hun skal i kirken, for å begraves. Underveis kommer de til et vertshus, der Lille Klaus ber verten stikke ut med et glass til bestemoren også, hun sitter i vognen. Verten hisser seg opp da den døde bestemoren ikke svarer, og kastet er glass mjød på henne, så den døde kroppen ramler bakover. Lille Klaus kommer ut, og sier han har drept henne. Verten blir fortvilet, og betaler seg ut av knipen. På ny en skjeppe med penger.

Og på ny blir Store Klaus lurt. Nå dreper også han bestemoren sin, og stikker til byen med henne for å selge henne til apotekeren. Han får en alvorsprat til svar, for dette skulle han hatt stor straff. Rasende reiser han hjem igjen, for å hevne seg på Lille Klaus.

Nå legges det opp til det siste peket Lille Klaus gjør Store Klaus. Store Klaus legger Lille Klaus i en sekk, for å kaste ham i elven og drukne ham. På veien stopper han i kirken, for å høre en salme. Mens Store Klaus er i kirken, får Lille Klaus lurt en bonde med en stor bøling kyr inn i sekken. Trikset er veldig enkelt. Lille Klaus jamrer seg over at han er så ung, og allerede skal til himmelen. Bonden, eller driftskaren, over at han er så gammel, og ennå ikke får slippe inn. Ved å ta Lille Klaus sin plass i sekken, skal det bli ordent. Som motytelse får Lille Klaus hele bølingen med kyr.

Så det er denne bonden, eller driftskaren, Store Klaus dreper da han kaster sekken i elven. Det er den tredje som dør, to bestemødre, nå bonden. I tillegg kommer alle som er blitt lurt av Lille Klaus, og blitt loppet for penger og for fe. Det er bare på moro, får man nesten legge til, her. Det er en overskuddsfortelling, som det meste hos Andersen. Fantasirikt, og ikke så all verden i å være konsekvent i samfunnskritikken, eller i moralen eller i ideene. Historiene følger sine egne regler, handlingsgangen slår sine egne veier, uten å ha noe sånn spesielt mål om hva de vil oppnå, alltid. Her er det Lille Klaus som skal vinne over Store Klaus, den lille over den store, og det er jo ganske gøy, når det skjer.

Store Klaus, som nå begynner å minne om å være dum som et troll, slik man finner dem i Askeladden, treffer på Lille Klaus som kommer med den bølingen sin. Han lurer på hvor i all verden han har fått dem fra, han er jo nettopp drept, og skulle være død på bunnen av elven. Lille Klaus forteller en fantasifull historie, den mest forseggjorte av narringene han gjør, om hvordan  det finnes et rike der på bunnen av elven, og hvordan han får en hel bøling der. Nå er han på vei for å hente en til, sier han.

Store Klaus vil også ha en slik bøling, og får beskjed om at han da må hive seg i elven, sånn som han. Lille Klaus forteller ham at han er for tung til at han kan bære ham, han må gå selv, men når de er kommet til elven og han er krypet opp, kan han – Lille Klaus – godt hive ham uti. Så gjør de. Og dermed dør selvfølgelig Store Klaus, slik trollet som ramlet i elven, eller skar opp sin egen mage, lurt.

Fyrtøiet, av H. C. Andersen

I år tenkte jeg å poste eventyrene til H. C. Andersen. Jeg følger Eventyr og historier, som de ble utgitt i 1862 og 1863, og i utgavene som de foreligger på nasjonalbibliotekets bokhyller. De er litt vanskelige å lese, så da bruker jeg også andre utgaver. Så altfor nøye vil jeg ikke lese dem, og så altfor nøye vil jeg ikke skrive om alle av dem.

Fyrtøiet er skrevet i 1835, og er et eventyr som blander klassiske eventyrelement som tretallsmagi, snakkende dyr og den vanlige mann – her en soldat – som får lykken og prinsessen. Men den bryter reglene med at dette er en soldat som ikke handler særlig moralsk. Han dreper heksen som hjelper ham, og han er veldig, veldig opptatt av penger og materielle verdier. I folkeeventyrenes moral skal han da bli straffet. Det blir han ikke, han blir belønnet.

Eventyret begynner rett på sak, med soldaten som marsjerer på landeveien, og straks møter en heks. Slik er det alltid hos Andersen, handlingen går raskt fremover. Heksen blir beskrevet som stygg og motbydelig, ekkel, men ikke som slem, og hun oppfører seg heller ikke slemt. Hun sier med en gang at han skal få så mange penger han vil. Uten grunn, og uten betingelser.

Soldaten er fornøyd med det, og går gladelig med på oppgaven heksen har til ham. Det er ganske enkelt, klatre ned i et hult tre. Der får han beskjed om at han vil møte noen hunder. Størrelsen på hundene blir beskrevet ved å sammenligne størrelsen på øynene, med henholdsvis tekopper, møllehjul og rundetårn. Hunder med så store øyne må selv være veldig store. Men soldaten får beskjed om ikke å være redd. Han får et forkle å sette dem på, en magisk gjenstand. Den første hunden har kobber, den andre sølv og den tredje gull, får han beskjed om. Ingen av dem er altså farlige. Oppgaven er ikke vanskelig. Og soldaten har ikke gjort noe som skal gjøre ham fortjent til den. Alt som er sagt om ham, før han møter heksen, er at han er på vei hjem fra krigen.

Det er ikke så ulikt Andersen å ha slike moralløse eventyr, eller eventyr der det ikke går som man kanskje skulle trodd. Eventyrene til Andersen følger ikke den ideale verdens regler om at enhver får sin straff eller belønning som fortjent, alt ender lykkelig til slutt, for den som er snill og god. De følger ikke alltid noen regler, med hvordan det går. Man kan få straff uten å ha gjort noe galt, belønning uten å ha gjort noe godt. Fyrtøiet er eksempel på det siste.

Soldaten lurer på om heksa ikke skal ha noe tilbake for alt gullet og verdiene han kan få. Det vil hun ikke, hun vil bare ha fyrtøyet som ligger der nede. Det er også en gjenstand med magiske egenskaper. Og det er et velkjent eventyrmotiv, personen eller figuren som har tilgang til de magiske gjenstandene, er ikke selv i stand til å hente dem. Her, i Fyrtøiet, er det imidlertid ingenting som tyder på at heksen ikke kunne hentet Fyrtøiet selv. Hun sier bare hun vil ha det. Kanskje er det slik at hun ikke ville kommet opp igjen, om hun hadde hentet det selv. Soldaten må nemlig ha hjelp for å komme opp og ned, heksa må heise ham.

Nede hos hundene går det akkurat som heksa har sagt. Ingen av hundene er farlige, og det er virkelig ubegrensede mengder kobber, sølv og gull der nede. Soldaten fyller lommene og lua og skoene med det som er mest verdifullt, og går opp. Han tar med seg fyrtøyet også, som han har fått beskjed om å gjøre. Først glemmer han det, men heksa vil ikke heise ham opp, før han tar det med seg. Kanskje er det et grep fra Andersen, så leseren ikke skal glemme Fyrtøyet, og at det er noe med det, og at heksa må heise ham opp og ned.

Oppe blir soldaten litt nysgjerrig på heksa som er så ivrig på å få Fyrtøyet, og ikke vil si hva hun skal med det. Det går ikke lang tid før soldaten rett og slett dreper henne. Det er å drepe sin velgjører. Riktignok er hun stygg og ekkel, men dette er å drepe sin velgjører. Dette er slemt. Soldaten får imidlertid beholde både gullet og fyrtøiet.

Han går nå inn til byen, og bruker opp pengene sine. Han har mye av dem, og får mange venner, men en gang tar de slutt. Da slår han på fyrtøyet, og hundene dukker opp på nytt. Slår han en gang, kommer den første hunden, to ganger gir den andre, og tre ganger den siste, og største. Alle hundene oppfyller ønsker. Og de kommer med mer penger og gull, slik at han blir ubegrenset rik på ny. Fyrtøiet han slår på minner om den magiske lampen til Aladdin, fra Tusen og én natt. Andersen kan ha vært inspirert herfra, men motivet er mye brukt.

Det bor en prinsesse i byen, eller landet, en vakker prinsesse. Kongen er redd for henne, for det går en historie om at hun skal gifte seg med en soldat. I eventyret og sagnets verden er silke varsel alltid pålitelige. En kan ikke unngå sin skjebne. Kongen gjør så godt han kan, men soldaten kan bruke fyrtøiet og hundene til å skaffe prinsessen til seg. Han gjør det, om natten, og kysser henne.

Så følger flere klassiske eventyrmotiv. Alt mens handlingen går sin gang, raskt og improvisert, slik det kan bli når man dikter underveis. Det er ikke så komplisert. Hjelperne til kongen følger etter prinsessen, når hun rir på hunden (hun sier hun har drømt, at hun ble kysset, og kongen setter vakt på henne når hun sover, for å finne ut av det), og setter kryss på porten der hunden gikk inn. Neste morgen har imidlertid prinsessen satt kryss på alle portene, så porten det gjelder blir umulig å finne. Deretter er det trikset med pose med erter, og hull i posen, slik at ertene triller ut og etterlater seg et spor. Det er det som fører kongen frem til soldaten.

Soldaten blir arrestert, og satt i fangehullet. Nå skal han bli hengt. Han klarer imidlertid å bestikke en guttunge til å hente fyrtøiet, og dermed er han i stand til å benytte magien i det. Før han blir hengt, får han et siste ønske. Det er å røke pipe. Han får lov, og får rakt til seg fyrtøyet sitt. Det bruker han til å tilkalle hundene, og ønskte at han ikke skulle bli hengt. Hundene kaster alle dommerne og rådet og kongen og dronningen høyt opp i luften, så høyt at de slår seg fordervet, og er ute av historien.

I stedet er det soldaten som blir konge, og prinsessen blir hans dronning. Bryllupet varte i åtte dager, og hundene var til stede og gjorde store øyne. Den siste setningen er mangetydig. Hundene har jo allerede ganske store øyne, som tekopper, møllehjul og rundetårn. Men de kan jo også gjøre store øyne av den utrolige historien.