Stikkordarkiv: Reservetekst

En vakker tanke

25. mars 2006 skrev jeg den litt spesielle teksten «Sanger»,  som jeg vurderte til å være bedre enn den jeg skrev året etter, 25. mars 2007, «En vakker tanke». Men en vakker tanke er likevel en vakker tekst, man kan ikke si annet. For vakker, kanskje, litt over the top, som de sier på engelsk. Men hva er det med en tekst og en tanke som er for vakker? Er det så galt da? Døm selv.

En vakker tanke

Det er lov å være vakker. Og i dag vil jeg være det. Jeg vil forbeholde meg retten til å være vakker uten grenser, og skrive en vakker, vakker historie. Den begynner imidlertid ikke slik som dette. Den begynner med setningen: Det finnes cirka 6000 språk i verden. Jeg anbefaler alle å henge med i historien, og skru av motviljen vi i våre dager har mot det vakre. Det må være lov til å være vakker, slik som jeg er. Det finnes cirka 6000 språk i verden. Det finnes også cirka 6000 stjerner på stjernehimmelen, eller kanskje er det 5000. Jeg snakker nå om den synlige stjernehimmelen, den vi kan se med det blotte øyet. I svært klare vinternetter langt vekke fra bylys, langt til fjells, så er det altså 5-6000 stjerner vi kan se. Det betyr at for hver stjerne du ser på himmelen, finnes det et språk som noen nålevende mennesker på planeten har som morsmål. Som de snakker flytende, og kan si hva de vil med. Det er en vakker tanke, for antallet stjerner virker alltid overveldende. Slik er også antallet språk overveldende. Mange av dem aner vi ingenting om, men de er der, slik også stjernene er der. Det passer bare godt at stjernene ikke er synlige alltid. Når jeg ser på stjernehimmelen, plukker jeg meg alltid ut en stjerne som skal representere et sjeldent språk som nesten ingen lenger snakker. Og så behersker jeg plutselig dette språket. Og det gjør du også. Det er vi to. Skjønner du det? Da er vi svært nær hverandre. Det er vakkert å tenke på det. Og når jeg tenker på det, blir også jeg vakker, slik at jeg bare må smile og smile når jeg tenker på deg.

25. mars 2007

Reklamer

Om tegnsetting

I dag er det 9. september. 9. september 2003 skrev jeg en veldig, veldig spesiell tekst. Den heter «Om tegnsetting», og jeg tror den vil gjøre seg veldig godt i en blogg.

Om tegnsetting

Punktum er enklest. Litt verre er det med komma, men det er heller ikke særlig vanskelig. Punktum. Forsøker vi å knytte disse tegnene opp mot hverandre og mot forhold i det virkelige liv, altså det liv man aldri gir seg i forsøket på å beskrive, har man brukt noe som i litteraturteorien kalles for allegori – uten at akkurat litteraturteori skal være det sentrale her. Det sentrale er tegnsetting, og i forrige setning fikk vi brukt bindestrek, eller riktigere: Tankestrek. Og sannelig fikk vi der plass til et kolon. Jeg åpner også for parenteser (for å gjøre oppmerksom på når jeg har brukt et tegn (her brukte jeg altså parentes (dobbelparetntes (trippel (osv))), man kan bruke så mange parenteser man vil (slik jeg her gjorde)). Vi har altså lært: (kolon) Kolon, (komma) komma, tankestrek og punktum. (Punktum) Og vi har ennå ikke gjort forsøket å knytte disse tegnene opp mot det virkelige liv, det liv som også vi vil gi vårt bidrag i forsøket på å beskrive og aldri gi oss. Først introduserer jeg semikolon; (semikolon) et tegn som blander seg inn mellom komma og kolon og noen vil til og med si punktum. (Punktum) Det er altså ikke et tegn man bare bruker når man ikke vet hva man skal gjøre, og er nær ved å gi opp, selv om korrekt bruk er beslektet med dette også. Man kan trygt si at semikolon er et tegn som flyter litt rundt. Bruk det når du har holdt på med en lang forklaring en stund, forklart av gårde, det ene komma etter det andre, stadig nye leddsetninger, mange, lange, unødvendige ledd, og så finner du plutselig ut at dette fører ingensteds hen, dette må du bare komme deg ut av, men hvordan aner du ikke, sett inn et bastant semikolon; (semikolon) kort sagt, ferdig med det. Punktum (uten parentes). Tilbake til livet ((parentes start) tegnsetting og grammatikk er jo vanligvis regnet som temmelig fjernt fra livet (parentes slutt følger)), sett at to stykker skal innlede et forhold (punktum). Det kan man ikke regne som et punktum (komma), fordi punktum indikerer noe avsluttet (et forhold er jo ikke avsluttet, for da er det jo ikke lenger noe forhold), og heller ikke som et komma (komma), fordi et komma fort kan gi idé om noe underordnet, en bisetning, biting, et forsøk på å forklare noe man ikke helt klarer å forklare, og så gjøre et forsøk til (i parentes bemerket (kolon): det har jo litt med et forhold å gjøre), noe som vel ikke har noe med et forhold å gjøre, et forhold må vel alltid være hovedsaken. I hvert fall viktig (punktum)(Legger dere merke til at jeg nå i motsetning til tidligere setter tegnforklaringen foran tegnet (spørsmålstegn)?). Man kan prøve med en tankestrek (tankestrek) – selv om jeg er skeptisk. Det gir idé om at noe ikke helt er som det skal, i hvert fall at det finnes en helt annen måte å se på det på, se på det på, og denne helt andre måten å se på det på, bør ha noe overraskende ved seg, ellers ville man brukt komma, grensen mellom komma og parentes kan forresten også være flytende (det har ingenting med dette resonnementet å gjøre (så det kunne jeg godt satt i parentes (det var poenget))), tankestreken innebærer en pause nettopp for at man skal rekke å forberede seg til overraskelsen som snart skal komme, noe som skulle føre til at overraskelsen blir dempet, men som ofte tvert i mot fører til at overraskelsen blir forsterket, fordi den som skal bli overrasket skjønner det på grunn av tankestreken og bygger opp en liten ekstra forventning, ikke ulikt slik det foregår under fødselsdager, hvor man ikke akkurat skulle bli overrasket over å få en gave og må ta for gitt at gaven har et innhold som nødvendigvis er overraskende, hvis man da ikke kjente det på forhånd (det er egentlig utrolig for hvilke underordnete setninger man kan bruke komma i stedet for parentes (denne også, faktisk)), slik hva som foregår etter tankestreken også vil ha et innhold som selvfølgelig er overraskende hvis man ikke kjente det på forhånd, og skulle brukt komma (semikolon); kort sagt (komma), et forhold etter en tankestrek er et forhold som er dømt til å mislykkes. De giftet seg – og skiltes. Semikolon er for de forvirrede (semikolon); de som går inn i et forhold uten å ane hvorfor, altså bruker et tegn de ikke forstår og derfor synes passer best. Et forhold er ingen parentes (det ville i så fall være et mislykket forhold man helst vil overse, men som liksom hører med fordi det var der, jeg er på jakt etter det gode forhold (ikke utropstegn (jeg vil helst ikke bruke utropstegn (jeg forklarer det bare innenfor et lag av parenteser (fordi et utropstegn mest av alt indikerer ønske om å gjøre noe større enn det er (jeg pøser på med parenteser (se bare (kolon (her kommer forklaringen)): De innledet er forhold! Utropstegn. Det skulle være forklaring nok. Punktum), det er ikke farlig så lenge jeg kommer meg ordentlig ut av dem), noe man selvsagt skulle bruke ord til) så dumt synes jeg det er), det er bare for dårlige språkbrukere), er dere med) (punktum finale). Et forhold er (kolon): Kolon. Og for dem som synes at dette var en mildt sagt lite spennende konklusjon etter en så lang drøftelse, altså hvorfor bruke så lang tid på å komme frem til noe så opplagt, ja (komma), til dem vil jeg si at min agenda ikke var forhold (tankestrek) – men tegnsetting. Punktum.

ES2003

 

En usikker tekst

Mars er en produktiv måned der jeg har skrevet mange gode tekster. Eller, det ble jo selvskryt, jeg er fornøyd med mange av tekstene er bedre å si. Jeg liker dem. 19. mars er en ekstra spesiell dag. 19. mars 2003 skrev jeg på rappen tre korte tekster, «En drøm», «Åpningen av en boks tomater» og «Avvisning», den siste kom seg med i hovedsamlingen. Disse tre tekstene innledet arbeidet med fem år på rad å skrive 52 korte tekster, en for hver uke, og videre de fem årene etter der igjen, å skrive for de datoene som ikke har noen tekst, slik at det til slutt ble 365 korttekster. Og 144 reserverer.

Mange av tekstene skrevet 19. mars var nødt til å bli reserver. Deriblant denne fine teksten her, en usikker tekst, skrevet i 2007.

En usikker tekst

Det er ikke sikkert det gjør noe. Kanskje er alt greit. Jeg har litt behov for å skrive slike ting nå. Og når jeg først har skrevet det, har jeg også behov for å lese det opp. Helst for hele verden, hvis det var mulig. Jeg skulle gjerne hatt hele verden som publikum når jeg leste opp at det ikke var sikkert det gjorde noe, kanskje alt er greit. Jeg håper ikke verden ville hatt forhåpninger om en dypere tekst enn det, for en dypere tekst enn det ville dere ikke fått fra meg denne gangen. Det var så dypt som det ble. Det er ikke sikkert det gjør noe, kanskje er det greit. Jeg ville kanskje prøvd å si litt om hva det var som det ikke var sikkert gjorde noe, jeg ville anstrenge meg veldig med å skrive det. Jeg ville fått problemer med formen, hvordan skulle jeg få sagt det der at dette betydde svært mye for meg og nesten var uutholdelig når det likevel ikke skjedde som det skulle, eller som jeg hadde håpet, for hvordan skulle jeg klare å overbevise tilhørerne mine om noe sånt? Hvordan skulle jeg klare å si til verden at dette betyr svært mye for meg, og så tror verden på det? Tror på det i en slik grad at også verden puster lettet ut når jeg etterpå sier det ikke er sikkert det gjør noe, kanskje er alt greit. Jeg kunne skrevet mye om det, har gjort det også, men det meste er strøket ut. Det er ikke sikkert det gjør noe. Kanskje er det greit.

ES2007

Og så faller hun ut av sengen

Søndager dette året skal jeg poste korttekster som ikke kom seg inn i hovedsamlingen. Det er ikke fordi de er så dårlige, nødvendigvis, det er fordi jeg nå en gang bestemte meg for at det skulle være en tekst for hver dag, og teksten skulle være skrevet første gang den dagen den hører til. Så er det noen dager som har en god hovedtekst, og jeg skriver en tekst til denne datoen. Hva da? Da blir det reserve, som denne, der hun faller ut av sengen.

Og så faller hun ut av sengen

Jeg hører bare et rop, i det hun faller, det er et kjælenavn hun bruker av og til, ”kattepus”, jeg tror det er fordi hun liker katter hun bruker det. – Kattepus, roper hun, og faller, og det er dette ropet som vekker meg. Jeg snur meg instinktivt, for å se hva det er, og i det jeg snur meg, faller hun. Det lyder et smell i det hun treffer gulvet. Slik kan denne historien forstås. En kone faller fra sin mann, en kvinne faller fra den mannen hun elsker. Jeg blir liggende igjen i sengen alene. Jeg husker det var en tid der jeg alltid lå i sengen alene, da det aldri var noen kvinne der som kunne falle fra meg. Den gangen var en av mine betydeligste drømmer at jeg skulle finne en slik kvinne, en attraktiv kvinne som ville legge seg i sengen med meg, en kvinne jeg likte, og som likte meg. Med denne kvinnen som nå hadde falt ut av sengen hadde jeg funnet en slik kvinne. Det var ikke en del av drømmen at hun skulle falle ut av sengen jeg drømte henne inn i. Historien kan også tolkes på et følelsesmessig plan, at jeg føler denne kvinnen jeg har funnet bare faller fra meg. Hun roper på meg – kattepus! – og så faller hun, bort. Jeg kan bare snu meg i tide til å se henne forsvinne. Jeg hører dumpet i det det er gjort. Det kan også være at det er dette som er drømmen, at det er dette jeg drømmer. Jeg kan skrive dette før og etter det er skjedd, eller dikte det alt sammen opp. Hvis jeg diktet det opp, vil jeg med en gang dikte videre at hun leende smøg seg tilbake i sengen igjen, helt inntil meg, og mens hun kysset meg i øret beklaget at hun hadde vekket meg.

ES2010

Godt nytt år (til hele verden!)

Det er korttekster jeg har mest å ta av. Mellom 2003 og 2007 skrev jeg tilsvarende en korttekst i uken, etter hvert også slik at det helst skulle være skrevet en tekst nettopp i den uken det ble plassert i. Så fant jeg ut at jeg da omtrent hadde en tekst for hver dag i året, og bestemte meg for å ha skrevet en tekst for hver dag i året. For noen dager ble det da flere tekster på samme dag, og da lot jeg bare de beste bli stående, mens de andre ble tatt ut «i reserve». Noen av disse reservetekstene er helt fine, og vil bli postet her på bloggen søndager gjennom året, en søndag i måneden. Den første starter veldig flott, med en tekst skrevet 1. januar 2007, med det flotte og godt uttrykte ønsket «Godt nytt år!»

Godt nytt år

I dag våknet jeg med et ganske sterkt ønske om å formidle gode nyheter til hele verden. Det var første nyttårsdag, som også er min bursdag (det er sant, alt som står her i teksten trenger ikke være det), og jeg var i pussig godt humør, sikker på grunn av at jeg hadde vært på en kjekk nyttårsfest dagen før. Jeg lå i sengen og tenkte på denne festen, og kom til det samme en gang til, jo da, det var en kjekk fest. I underbuksen stod jeg opp, gikk rundt i den kalde leiligheten min, fant frem det jeg kunne spise til frokost, det var noen rundstykker fra fryseren og noe julepålegg jeg hadde fått med hjemmefra, jeg laget te og tente stearinlys, humøret forlot meg ikke. Det hadde passet svært godt å formidle gode nyheter til hele verden i dag, hvis jeg bare hadde hatt noen gode nyheter å komme med og hvis jeg bare kunne komme i kontakt med verden. Og nå vil jeg ikke høre snakk om at verden er bare to tastetrykk unna på internett, den er for simpel, jeg er ikke interessert i den virtuelle verden hvor alle deltar med pseudonym, jeg var interessert i den virkelige verden hvor folk lever og puster og kan se hverandre og snakke med hverandre uten å sende lyden ut i verdensrommet først. Jeg merket at jeg slo i bordet med flat hånd da jeg tenkte dette, ”merkelig”, tenkte jeg. Så tok jeg mobiltelefonen og sendte noen tekstmeldinger til dem jeg kjente og hadde på adresselisten, men det ble jo altfor lite. Jeg ville nå ut til hele verden. Så da var det ikke annet å gjøre, enn å begynne å forberede denne teksten her. Jeg visste den måtte bli så god at hele verden ville lese den, i hvert fall så mange som mulig, og jeg skjønte raskt mens jeg skrev at jeg aldri ville lykkes. Det måtte ikke ødelegge mitt gode humør, tenkte jeg. Det får være mål nummer to, mitt gode humør må ikke forlate meg i forsøket på å formidle det. Det var godt tenkt, tenkte jeg, og godt formulert. Men om det er godt nok til å få hele interessert i å lese teksten min, se det er en ganske annen sak. Og om jeg ikke engang med mine beste formuleringer er i stand til å få teksten ut i verden, så får jeg heller snu på det og trekke verden inn hit. Det er jeg ganske i stand til, det er bare å skrive det, jeg inviterte hele verden inn til meg, og hele verden kom. Velkommen. Slik gikk det til at det var verden som med et varmt smil sa til meg ”godt nytt år, Eivind Salen”, og jeg som sa ”takk i like måte”.

1. januar, 2007