Stikkordarkiv: A. Garborg

Haugtussa, av Arne Garborg

Haugtussa er et verk som aldri har fått helt taket på meg, og som jeg heller ikke har fått tak på. Det er kanskje noe med det å lese en hel historie pakket inn i en samling dikt. Kanskje er det noe fremmed for meg i historien som fortelles, noe som gjør at jeg ikke blir helt engasjert i personene som deltar i den. Kanskje finner jeg ikke riktig blanding mellom analytisk og fantasifull lesing. Haugtussa er kanskje et verk der man skal la seg rive med, og jeg er ikke så lett å få revet med av et verk som dette.

Haugtussa kom ut i 1895, og skiller seg godt ut fra Garborgs tidligere diktning. Romanene Bondestudentar (1883), Mannfolk (1886), Hjå ho mor (1890), Trætte mænd (1891) og Fred (1892) er alle samfunnskritiske, naturalistiske byromaner. Det vil si, de er romaner som vil inn i samfunnsdebatten. De vil på forskjellige måter vise hvordan forhold i samfunnet griper inn i våre muligheter til å leve livene våre, og at disse kreftene er så sterke at man vil gå til grunne om man forsøker å bekjempe dem. Det er på forhånd bestemt ut i fra fødselen hvilket livsløp man har i vente.

Riktignok finnes variasjoner i disse fem romanene.  Fred foregår ikke i byen, men livet i byen er klart et tema, utsatt for Enok Håves forakt. Trætte mænd er mer en dekadent enn en naturalistisk roman, men dekadansen kan kanskje kalles endepunktet for naturalismen. Det er slik det blir når determinismen tar overhånd. Alle disse romaner er også verk som veldig gjerne vil følge med i tiden, helst være litt progressive og sette nye standarder. De tar opp aktuelle temaer, og gjør det i en skrivestil som er helt i tråd med den rådende i tiden.

Haugtussa er ingen roman. Den behandler heller ikke særlig samfunnsaktuelle temaer, er på ingen måte samfunnskritisk, og har ingenting med byen å gjøre. Det er nesten som om Garborg melder seg litt ut. Riktignok er 1890-tallet kjennetegnet at diktningen forlater det tilsynelatende objektive man hadde som mål i realismen og naturalismen, nå skal diktningen være subjektiv, og den kan godt være litt mystisk. Knut Hamsun er den ledende romanforfatteren, Sigbjørn Obstefelder den ledende poeten. Selv Henrik Ibsen er ikke så klar og tydelig som han pleide å være. Men Haugtussa skiller seg helt ut fra alt alle disse tre gjorde også. Den er sitt eget verk, i sin egen stil.

Komposisjonen i Haugtussa er slik at en samling enkeltdikt er satt sammen slik at de skal danne en slags helhet. De forteller historien om ungjenta Veslemøy, som blir Haugtussa fordi hun blir synsk og kan se det ingen andre kan se. Inkludert i dette er de underjordiske, og andre overnaturlige vesener.

Historien har ingen tydelig fortellerstemme, vil jeg si, og heller ingen drivende kraft som får den fremover. Mange av diktene står helt utenfor handlingen, de er bare naturskildringer, stemningsbilder eller en samling pussige gåter og påfunn. Noen av disse diktene kan sies å være oppstått i Veslemøys sinn, eller tjene som en beskrivelse av dette sinnet, men Garborg ser ut til å bevege seg helt fritt fra det ene til det andre, og kanskje det tredje og fjerde og videre med. Komposisjonen i Haugtussa frigjør Garborg fra begrensningene de episke romanene har gitt ham.

Når jeg uttaler meg om dette, føler jeg at jeg er litt på vaklende grunn. Etter min mening fungerer det ikke helt, og det gjør teksten vanskelig å lese. På den annen side skal friheten og det ukontrollerte være et kjennetegn ved Haugtussa. Teksten er ment å skulle åpne for veldig frie assosiasjoner. Dette ligger også både til romantikken og nyromantikken. Diktergeniet skal ikke la seg binde opp av strenge regler og formelle krav. Han må gjerne skrive som det passer ham.

Også i formen på diktene tar Garborg seg friheter. Her er det mange forskjellige rim- og rytmemønster, noen tradisjonelle, noen nye Garborg finner på selv.

Haugtussa

Åpningsdiktet er kanskje det mest kjente. Til deg, du Heid fungerer både som en hyllest til jærnaturen og som en introduksjon til verket. Ivar Hanevik skriver i «Dikt i Norge» at jeg-personen her er fortellerstemmen i verket. Jeg vil også lese noen av strofene som om det er Garborg selv, for eksempel i linjene Eg rømde rædd; men stundom maa / eg sjaa deg att. Strofene 6 – 9 ser imidlertid ut til å være direkte knyttet til verket, særlig nummer 6:

Eg kjenner deg – eg kjenner deg,
som 
ikkje vann! –
Eg saag din Strid, eg veit din Veg
i Skugge-Land.

Dette kan utmerket være Veslemøy. Om verket har en åpen og diskutabel slutt, har innledningen til det en optimistisk om at vi må tro lerkesangen som lover vår.

I Heime introduserers Veslemøy i diktet «Veslemøy ved Rokken». Det tøffer av gårde i jambiske verseføtter kombinert med en daktyl i mellom i førstelinjen og med avsluttende avbrutt jambe i andre linjen: ta-ta, ta-tam-ta, tam-ta / ta-tam, ta-tam-ta, tam. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk karakterisert verseføttene korrekt, men jeg er sikker på at jeg fikk rytmen riktig, og at dette er en munter og ufarlig rytme. Det er høst og uvær, men katten Mons ligger varmt og godt på en pute ved ovnen. Det er ikke før i diktet «Fyrevarsel» vi får et varsel om hva som skal komme. Der er det den døde søsteren viser seg for Veslemøy i drømme. Søsteren varsler at Veslemøy har «den tyngste lagnad / som nokon her kan få«. Men dette diktet skiller seg ut i den første samlingen, der de fleste diktene er lyse og ubekymrede, og der det avsluttes med «Søndagsro». Dette diktet har samlingen gåter diktet også er kjent for, ingen av dem av Garborg selv, vil jeg tro, men han er original  i formuleringen.

«Rundt som eit Egg og langande langt
som ein Kyrkjeveg?»
«Garn-Nystet er baade rundt og langt,
kann eg segja deg.»

Så følger samlingen Veslemøy synsk. Her er det mer driv i handlingen. I det første diktet, «Gamlemor ventar», er Veslemøy ute når kvelden og mørket kommer. Gamlemor sitter hjemme med rokken, svært bekymret for datteren. Diktet varierer i rytme, og blir intens når frykten er intens i strofene 10 – 12. Til slutt kommer Veslemøy hjem, også hun vettskremt. Det er tydelig hun har sett noe eller sanset noe der ute i kveldsmørket. Det neste diktet er en beskrivelse av Veslemøy, i diktet med samme navn. De sentrale linjene er de avsluttende, Ho er skjelvande sped og veik / midt i det ho er ven og ung. Så følger i diktet «Synet» samtalen mellom Veslemøy og mora, rett etter at hun har kommet hjem fra sin uhyggelige kveldstur i mørket. Her forteller Veslemøy at hun har hatt et syn, hun har sett inn i den andre verdi, og der sett at broren til moren er død. Diktet «Haugtussa» avslutter denne samlingen. Her får vi vite hvordan Veslemøy får kallenavnet sitt. Det er denne kvelden i tussmørket, der hun er oppe på haugene, synlig som en skygge, eller en tusse. Tussene levde under jorden, og var høyst ekte, men aldri mulig å få øye på skikkelig. De hadde også overnaturlige og trolske evner, som Veslemøy nå har fått.

«Aa heller vil eg
med Augo sjaa,
enn dauv og blind
gjenom Verdi gaa
og ikkje det Sanne skilja!»

Jol inneholder to dikt om julefeiringen. I det første, «Ungdom», er det vilter og kåt fest for ungdom. Her er det blodet som bruser, gutten tar jenta i sin arm, og jenta følger villig med. Diktet slutter med en advarsel om at slikt kan føre til synd og skam, og den korte gleden kan føre til livslang ange. Så det er å huske på å fagnast på sømeleg vis / og all tid gjeva vår Herre pris, / som unner oss liv og nåde.

Det neste diktet, «Laget», er enda kåtere. Her er det Veslemøy som finner gutten sin. Det er et langt dikt som går over flere sider, og som inneholder den godt kjente formuleringen «Eg såg på deg, og du såg på meg, og me lo så godt.» Her er hele sammenhengen den står i:

Aa hugsar du sist paa den grøne Eng;
eg sneidde og slo,
du breidde og lo;
so sat me kvilte paa Moseseng;
aa du, det var blide Dagar.
Eg saag paa deg og du saag paa meg,
og me lo so godt
og forstod so godt;
eg tenkte med meg: dette jamnar seg,
og sidan seg allting lagar.

Samtidig er Veslemøy også Haugtussa. Og hun ser det de andre ikke kan se. Først er det muntert, at hver av ungdommene har et dyr knyttet til seg, og Kristian Skar, som vil vera slik kar, / men hare-pus spring i hans fotefar. Siden kommer også de underjordiske, tusser og troll, og deltar i dansen. Da blir det folksomt nok. Mot slutten av diktet er hun Veslemøy igjen, og ser gutt og jente finne hverandre. Også Veslemøy får seg en haugkall. Vi får på ny  linjene som ble introdusert i «Det syng» fra samlingen Heime:

Aa hildrande du!
Med meg skal du bu,
i Blaahaugen skal du din Sylvrokk snu.

Her er altså kanskje mannen hun skal ha. Men

Han rettar ut su Bleike blaa Hand;
ho skjelv av Uro og Otte.
Men saa den Møy skuld’ kysse den Mann,
daa hadde han Munn som ei Rotte.

Også dette kan kanskje ses som et varsel. Til slut ber hun Jesus om fred, og siger ned på benken.

I Gjætlebakken er noen mellomdikt, «Vindtrolli», «D’er kje greidt», «Fuglar» og «Under Jonsok». Ingen av disse er avgjørende for handlingen. At det er Jonsok viser at det er gått et halvt år siden julefesten.

I Slåtten består av et dikt som er en hyllest til høstslåtten, og et dikt som heter «Veslemøy undrast». I dette går Veslemøy og undrer seg over gutten hun har møtt. Diktet har omkved, – Me veit, naar det er so laga -. Det er en slags ballade i gammel stil, om overgangen fra å være jente til å bli kvinne, hvor gøy det kan være å være det første, og hva slit som venter i det andre. Likevel er det ingen som vil bli gående jente gjennom livet. Ingen foruten Veslemøy. For i de tre siste strofene før det aller siste at hun vil gjete hundre år, be seg i hvermanns gard og gå fanteferd land og strand før hun går inn i det harde livet som kone til en mann. Men i den siste strofen er omkvedet skiftet

Skjemte og fjasa eit Grand, – lat gaa;
men kysse eit Skjegg! Aa langt derifraa!
— Det var, – um det var so laga?

Det er et aldri så lite skjebnedikt, dette her. Det går den samme vei med dem alle. Når det er så laget, så skjer det. Ikke heller Veslemøy vil slippe det unna.

Rett etter disse to trygge og koselige småsamlingene kommer Dømd. Det består av et eneste dikt, som står uhyggelig for seg selv i samlingen. Det er Veslemøy – nå som Haugtussa – som på vei hjem ser en gammel kar gå og streve med steiner han ikke får flyttet. Han har solgt sin sjel for mammon, og gjort et eller annet svik. Nå får han sin straff.

Dei vil ta henne er en annen uhyggelig samling. Men denne handler om Veslemøy. Det inneholder 8 dikt. «Måneskinsmøyane» er et syn Veslemøy har. «Heilagbrot» er 8 strofer om kvalene Veslemøy har etter alt hun har sett, og hva hun er i stand til. «Kravsmannen» er et uhyggelig dikt om en dauding som besøker Veslemøy i et syn om natten. «I skodda» er en fortsettelse av dette. Deretter følger diktet «Veslemøy sjuk», der gamlemor får føre ordet litt. Det er her vi får vite at Veslemøy er den eneste hun har igjen, at den ene søsteren er død, og den andre søsteren går i byen som tæve (dansk ord for tispe, brukt også om løsaktig kvinne). Broren har reist på sjøen. At Veslemøy ligger i feberørske kan antyde at de fire første diktene i denne samlingen kan være febersyner Veslemøy har hatt. Hun ligger også og fabler om måneskinsmøyer. Så følger diktet «Snøstorm», der været i de tre første strofene setter stemningen, før vi får se verden gjennom Veslemøys febersyke sinn. Hun ser svære riser overalt, men avslutningsstrofen antyder samme optimisme som avslutningsstrofen i innledningsdiktet Til deg du heid:

Men Soli smiler ovanum Sky;
ho meiner ho kann det herde.
Dei naar ikkje upp med sitt Gnaal og Gny
og Galdresongane svære, –
um aldri dei dette kann lære.

«Draken» er diktet om Heilag-Per, som her er kravsmannen, og som nå får overtatt gården gamlemor og Veslemøy bor på. Han må gå med liv på sin samvittighet, for gamlemor kan neppe stå det over uten gården. Det er mye som tyder på at Veslemøy har sett lenger, for hun er synsk, og Heilag-Per kan nettopp være daudungen i Kravsmannen og den dømte i Dømd. Kanskje er det sitt eget liv han vil få på sin samvittighet. «Hjelpi» Veslemøy (og gamlemoren) får i dette siste diktet i denne samlingen, er fra presten. Den kristne troen med Jesus og Gud er altså sterkere enn vondemaktene som ellers opptrer i verket.

Det vaarar åpner med det andre av de mest berømte diktene i Haugtussa: Mot soleglad. Her er det alvelandet Veslemøy er i stand til å se som blir beskrevet, men på en slik måte, at det kan være en hvilken som helst fantasiverden man vil forestille seg når solen går ned i havet i horisonten. Det går i akkurat samme rytme som Til deg, du Heid. Denne rytmen er Garborgs egen, og siden disse to diktene på mange måter er blitt jærdiktene, har denne rytmen blitt jærrytmen. Det andre diktet i denne korte samlingen er «Vaardag», der Veslemøy er glad over å være ung.

Etter vår kommer sommer, og etter «Det vaarar» kommer Sumar i fjellet. Dette er sammen med «Den store strid» den lengste av samlingene, med 14 dikt. I «Sumar i fjellet» får vi se hvordan Veslemøy kommer sammen med gutten sin. «Paa fjellveg» er et dikt der Veslemøy går på en vei i fjellet, og føler seg trykket av den. Hun føler seg innestengt av fjellene rundt, som om hun er grav ned. «Den snilde guten» i det neste diktet er Jon. Han viser henne hvordan hun skal gjete, og de er sammen hele dagen i et dikt på 14 strofer. Rimmønsteret er a-b-a-b-c-c. Alt er enkelt og greit. Jon kjenner ikke til at Veslemøy er Haugtussa, og svarer lett og greit på alt hun spør ham om og vil vite. Det er en gryende forelskelse her. «På Gjætleberg-Nut» er naturskildring, Gjætleberg er navnet på plassen. «Dokka» er navnet på kua, diktet om den er på 8 linjer, og helst med for at Veslemøy kan spørre den om det er «von / (…) i Jon». «Veslemøy lengtar» er et langt og vakkert dikt. «Blåbær-lid» er et nytt mellomdikt, der det trygt og ufarlig handler om hvordan gjeteren må passe på for bjørn og rev og ulv, også her går tankene til slutt til guten i Skare-brotet. I «Møte» møtes de igjen. Rimmønsteret er det samme som i «Den snilde guten», der de møttes først. Mot slutten av diktet blir det regn og tordenvær. De må søke ly sammen, og der sovner hun i hans arm. «Kyllingdans» er et mellomdikt, nesten som en barneregle. Det har ganske grei funksjon som lekedikt, mens Veslemøy og Jon koser seg i sammen. Elsk er et dikt der Veslemøy i kåtskap tenker på sin nye kjæreste. «Skogglad» handler om en hare, som ser ut til å ha et slags sjelefellesskap med Veslemøy. Også den løper rundt og er engstelig hele tiden. Det er Veslemøy som har tankene i dette diktet, som slutter med et ønske om at hun og haren skal være venner all vaar tid. Rimmønsteret er for øvrig strofer med 8 + 1 verselinjer, først 8 med rim i første og tredje, andre og fjerde, altså kryssrim, men så kommer det en ekstra linje med et kort rim på sjette og åttende. All vaar tid er et sånt rim, som diktet avslutter med, og som det blir lagt ekstra vekt på.  «Eit spursmål» er en tenkt liten samtale mellom mann og kone på Skare.  Mannen mener kona tror på for mye trollsnakk, kona at menn er for kloke med alt det dei veit og veit. Dette er også et mellomdikt, mens vi venter på hvordan det videre går med Veslemøy og Jon i Skarebrotet. «Ku-lokk» er Veslemøy som lokker på kua. Noe av lokkingen kan nok leses som en analogi på sin egen tilværelse, om hvordan hun skal jage ormen som bit din legg, / og Flugu og My og stingande Klegg. Det er tingene som plager. Diktet slutter med at kua kommer til gards, som ei dronning, slik kanskje også Veslemøy kan komme dit. Det blir i så fall humoristisk med avslutningslinjen: og alle ropar: aa nei, for Ku! I «Vond dag» får Veslemøy vite at Jon i Skarebrotet har sveket henne, og funne rike megga ifrå Aas. Diktet er fullt av regn og uvær, og Veslemøy kan ikke gråten tvinge. «Ved Gjætlebekken» avslutter denne samlingen. Dette er for øvrig et av diktene som er tonsatt av Edvard Grieg, og et av dem han kommer heldigst ut med, med artige bekketriller i pianoet, om enn den kunstferdige måten å synge kanskje vil låte fremmed for våre moderne ører. Selv om det er et trillende og klart dikt, klart og trillende som bekken det handler om, så er det dystre ting som ligger under. Veslemøy søker trøst i bekken, som klukker fornøyelig, enda alt som har hendt. La oss for eksemepel se på avslutningslinjene i de fem første strofene, som er strofene før diktet skifter karakter og går over i en annen rytme:

– Aa, her vil eg kvile, kvile.

– Aa, her vil eg drøyme, drøyme.

– Aa, her vil eg minnast, minnast.

 – Aa, her vil eg gløyme, gløyme.

– Aa, lat meg faa blunde, blunde.

Hvile, drømme, minnest, glemme og blunde. Veslemøy vil finne ro og hvile, drømme om hva som kunne vært, minnes tingene, men også glemme dem. Diktet har så en mellomstrofe, før huldra trer frem i Veslemøys drøm:

Du skal kje graate for din Gut deg sveik,
og ikkje gaa med desse saare Tankar;
han minnest deg so tidt der han no vankar,
og tregar sorgfull, for han var so veik.

Diktet slutter med at Veslemøy har glemt alt. Sommeren er over.

Paa Skare-Kula består av 11 dikt. «Det vaknar» er et langt dikt. Det er selve naturen som våkner, alt sammen, men særlig alle de underjordiske og ellers usynlige vesener, satt i en ramme av fjell og hav og himmellegemer. «Dei hyller sin Herre» er de samme vesener som våknet i det første diktet her, som nå hyller sin herre, høvdingen i Hel. Hel er det underjordiske riket i norrøn mytologi, der det vonde og onde holdt til. I «Prøve» er det selveste Fanden som prøver hvem han vil ha inn i flokken. «Svarte-katekisma» er diktet om læren man må svare til for å bestå prøven, og bli en del av Fandens flokk. Det starter med en slags omvendt, ond variant av de ti bud, der det sjette bud for eksempel er – Ver eit Svin, / men utantil blank og fin. Så følger en slags bønn om at denne pakten skal bli oppfylt, og den onde verden bestå, og aldri bli bedre. I «Stjernefall» kommer de alle frem til Fanden, alle som tjener ham og har noe å melde, Finnekjerring, Fantekjerring, Gulkledd kjerring, ei mager kjerring, krylrygg-kjærring (krylrygg er det samme som pukkelrygg), kjerring som blinker, Troll-kokke, og mange, mange flere. De har alle forskjellige trollerier, som gjør at det blir dårlig å leve på jord. Noen av disse versene inneholder smått samfunnskritikk, og samlet blir de et uttrykk for det motsatte av god jærmoral. Det neste diktet, «Ein søkjar», handlar om ein til som vil inn i Fandens flokk. Den høye gjesten i «Høg gjest» er Døden selv. Han kommer ridende på en svart hest, og med sid, svart kåpe. Døden er her Fandens tjener, men også en Fanden kaller sin bror. De forbereder til dans, og dansen foregår i «Troll-dans». Det begynner i galopperende rytme, satt sammen av en daktylos og to jamber, lett-tung-lett, lett-tung, lett-tung. Deretter skyter det fart når to takter blir kuttet, og diktet fra strofe 5 går over i jambe og anapest, ta-tam, ta-ta-tam. Det er også der dansen begynner. I de første strofene er det også hestene som rir bort til dansen med alle trollene og de andre som skal delta i den, strofe 1 begynner med:

Det klakkar i Berg og Bru
av Hov og av Heste-Sko;

Strofe 3 har:

Og rundt i Vilske det gjeng
med Rop yvi Stokk og Stein;
det svingar med Svans; det sleng
med Hovar og Daudingbein;
og gnellande Trollkjeringmaal

Strofe 4 er en mellomstrofe og i 5, der rytmen skyter fart, begynner dansen:

Men daa vart det Dans
daa ho fyrst var hans;
ho banna og beit,
ho slo og ho sleit,
og leika paa Voll
med sitt Kloveberg-Troll,
so baade det lo og lét.

Et stykke ut i dette diktet kommer en strofe som begynner med: «Veslemøy fæler.» Det er altså Veslemøy som ser alle disse vonde synene, både dansen og de 6 første diktene i denne samlingen ser vi gjennom henne. Og så får vi forklaringen på hva det vil bety at hun i «Blåhaugen skal sin sylvrokk snu». Hun får ikke gutten sin, og kan derfor gjerne la seg ta av haugmannen. Hun er Haugtussa.

«Og vil du vìta den Guten blid,
so sjaa deg att yvi Herdi! –
Du ser han i Loftet med Gjenta si;
der gløymer han heile Verdi.
So hev han det godt
kvar langande Nott,
og Haugtussa hev han til Spe og Spott.»

Det er med hennes egne ord vi får det i nest siste strofe:

no ser ho det vel; no hugsar ho alt,
og Verdi for Veslemøy visnar.
Ho vender seg graa.
«No kann du meg faa.
No kann eg gjerne i Haugen gaa.»

Haugmannen blir naturligvis glad over den store fangsten han får. Nå skal han vise henne Gumle den gamle med visdomsord. «Bergtroll» har en – hva engelskmennene ville kalt – awkward rytme, med to trykktunge stavelser i starten, og så ingen versefot å holde fast ved. Det er også stadig skiftende variasjoner i tempoet versene er naturlig å lese i, og det er ingen rim å hvile seg på. Dette er Bergtroll. Mange av setningene er også stokket om, på en krøkkete måte på norsk (feks «Gufs stend som or kjellar kald» strofe 1), og hver av strofene har 6 + 1 linje, der sistelinjen er bare ett (enstavelses-) ord. I første strofe er dette ordet «kald», det passer godt med et slikt negativt ord av kulde, om enn dette grepet med gufsene ord i sluttlinjen ikke er gjennomgående for hele diktet. Diktet «Gnavlehol» er forberedelse til gamle Gumles visdomsord. Visdomsordene får vi i siste diktet, «Gumlemål». Dette har nesten preg av å være en skapelsesberetning, en religiøs fortelling om verdens og underverdens historie fra oppstandelse til ragnarokk. Men det er Gumleord, så det er ingen tyngde i dem. Hver linje består bare av to-tre ord, det går altfor raskt frem, vi får kanskje følelsen av at Veslemøy er fanget i en hvirvelvind av skremmende syner i hodet sitt. Diktet – og samlingen – avsluttes også med at dagen gryr, og at hun våkner alene i Skare-ås. Vi kan lese det alt sammen som om hun har hatt mareritt.

Den store strid er den siste samlingen, og den jeg liker best. Her er det også diktene står dårligst på egne ben, og nesten må leses i sin sammenheng for at de skal få full virkning. Haust er innledningsdiktet, der havet med sine rullende bølger blir brukt i sammenligningen med Veslemøys følelser nå som hun er forlatt av gutten sin. Vi har også høsten her satt opp mot våren i «Det vaarar», fra tidligere. Den gang ventet sommeren med kjærligheten, nå venter den kalde og døde vinter. Diktet «Raadlaus» er et av de sterkeste og vondeste i hele Haugtussa-verket. Ikke fordi selve diktet er så mesterlig skrevet, men fordi innholdet i det er så troverdig bygget opp til. Noen av de andre diktene, særlig i Paa Skare-kula kan jo bli litt kunstferdige og fremmede for oss. I «Raadlaus» er det Veslemøy som veldig direkte og menneskelig savner sin kjære gutt. De to første strofene og den siste begynner med en gjentakelse, å gode/vene min gut, å snilde/gjæve min gut, det er sterke følelser i fritt utløp. Den eneste strofen som ikke har en slik type gjentakelse er den tredje, der Veslemøy ser tilbake på hvordan det var:

So trygg og varm
i din gode Arm
eg gløymde Sorg og eg gløymde Harm.
Men aldri meir
eg finne deg maa,
og aldri meir
deg i Augo sjaa,
og Graaten brenn i min kjøvde Barm.
– Aa nei, at du kunde svike.

Siste strofen har at Veslemøy ønsker seg død og aldri vil ha «ein glad dag meire». Diktet «Den som fekk gløyme» er et inderlig ønske over åtte verselinjer om å få lov til å glemme det som har hendt. I «Kor hev det seg» ser Veslemøy seg selv utenfra. Hun kjenner ikke seg selv og sin verden igjen. Hun ser at alt er det samme, men på samme tid helt forandret.

Framand er Heid og framand er Myr;
framand tykkjest meg Katt og Kyr.
Framand glor det sin eigin Veg;
vil meg kje noko. Kjenner kje meg.

Sånn er det at oppfattelsen av tingene er viktigere enn tingene selv. Tidligere kunne tingene være lyse og fine, nå som kjærligheten er tapt, er alt tomt og fremmed og uten glede. Det fortsetter i samme stil i «Vinter-storm», der Veslemøy ønsker seg stormen, og at den gjerne måtte sluke opp hele jorden. «I kyrkja» er et dikt der Veslemøy er på besøk i kirken, men det er ikke hva som foregår i kirken som er viktig, ikke et ord om det. Hele diktet handler også her om savnet og fortvilelsen. Det er først når gudstjenesten slutter og folk skal hjem Veslemøy liksom våkner til seg selv:

Eg skvett og vaknar, naar Folk vil gaa.
– Aa frels oss ifraa det vonde!

Så kommer det lange diktet «Ein bele», der bele er en som beler, altså en frier.  «Uro» er neste dikt, så kommer «Bøn». I dette diktet henvender hun seg ikke til noen spesiell, det er til du som hjelpe kan.  De gjenstående diktene er «Paa vildring», «Ho vaknar», «I Blaahaug» og det siste diktet, Fri.

På poesibloggen har jeg skrevet om noen av diktene i Haugtussa. De to første er skrevet skikkelig, mens postene til de fire siste er uferdige.

Til deg, du Heid (Til deg, du Heid og bleike Myr) – Innledningsdiktet.

Det syng (Aa hildrande du! / Med meg skal du bu; / i Blaahaugen skal du din Sylvrokk snu) – fra Heime.

Mot soleglad (Det stig av hav et alveland) – fra Det vaarar.

Elsk (Den galne Guten min Hug hev daara) – fra Sumar i fjellet

Haust (No rullar Havet svært mot Land) – fra Den store strid

Fri (Ho ber deg gjenom Helheims Gov; / der skal du skimte Livsens Lov / og gjenom Rædsle lære / det Verk, som vert di Ære.) – avslutningsdiktet.

Originalteksten til Haugtussa kan leses flere steder på internett. Jeg synes denne siden til biphome.spray.se er fint satt opp, med teksten til høyre og bokmerker til venstre, slik at man kjapt kan komme seg til akkurat det diktet man vil lese.

Reklamer

Fred, av Arne Garborg

Dette er en av de sterkeste romanene jeg kjenner.

FRED (1892)

Utanfor, mot vest, bryt havet på mot ei sju milir lang låg sandstrand.

Slik byrjar Garborgs storverk om den religiøse gruvlaren Enok Håve, som ikkje finn fred med seg sjølv og med Gud, og som har klare parallellar til Garborgs eigen far. Det er eit storverk av ein roman, som skil seg ut i Garborgs forfatterskap og i norsk litteratur, og som også skulle rage blant det aller beste i verda. Eg kjenner ingen roman som betre lukkar historia inne mellom byrjinga og avslutninga, fyrste kapitel skulle lærast utanatt, det er framifrå poesi og eit meisterskap i språket ikkje ein gong Hamsun kan framvise maken til. Og det vert ikkje det ein i musikken kallar virtuost, eller her språkleg briljanse, det er klår meining og aldri tvil om retninga. Det er formfullendt naturalisme. Historien skal lukkast inne. Utanfor, mot vest, er sjølve storhavet, med sine fakskvite brimhestar, mot aust den lange låge fjellgard, yvi er tunge, mørke himlen, og under bleike myrer og yvi-sått med kampestein, her bur folket, og her skal historia finne stad. Her bur Enok Håve, og tittelen vert så tung at han er på sin plass. Alvoret er støypt inn i boka.

Garborg skriv boka i 1892, då kjem ho ut. Han er då 41 år. Dei fyrste bøkene hans, er kjekke og artige bøker frå Kristiania, Studentlivet og bohemlivet, som Garborg nok kjende og hadde meiningar um, men som ikkje har låge han slik på sjeli som forhaldet til faren, gruvlinga og sjølvmordet. Ingen av dei fyrste bøkene skriv heller noko om Jæren, eller bare som en biting, noko for å forklåre kvifor det går som det går i Kristiania. I Fred er det lukka Jæren som er heile plassen for handlinga, det som er utanfor, spiller inga rolle. Garborg har óg utvikla ein skrivestil og ein forfatterkunnskap og ein intellektuell og personleg modning, som her foreinast i eit nærast trolldomsaktig verk.
Uppbygginga av hovedpersonen Enok Håve, er slik at lesaren ikkje ein augenblink har reine kjensler for figuren. Han er toskjen, streng og urimeleg, men så ærleg og konsekvent i sin toskaskap, at han ikkje kan gå for ein narr, og så sjølvfordømmande at me uansett får sympati for han. I glimt får Enok sjølv sjå seg sjølv som umverda ser han, men i staden for å skikka seg med det, dømmer han seg langt sterkare enn lesaren, Gud og kvarmann ville gjort. Gruvlinga er blanda med angst og dumskap og samfunnsanda, i all sin galskap er det fullt forståeleg at Enok endar upp som han gjer. Det er eit skjebnedrama, skjebnepos.
For ytterlagere å byggje upp um dette, nyttar Garborg naturskildringar og umgjevnader for å sette lesaren i den rette stemninga. Aldri har torever og havstorm vore meir kraftult skildra på norsk. Og stormane og toreveret i Enok, går for nett det samme. Akkurat som lerka og våren gjev ljos og glade til dei lettare stundine for han Enok og tankane hans.
Boka inneheld óg ein psykologisk skildring eg ikkje kan sjå står tilbake for nokon. Garborg er fullt på høgde med Enok si logikk. Den gradvise galskapen, dei irrasjonelle resonnementene, dei bråe vekslingane mellom glede og sorg, og dei plutselege konsekvensene av kva som helst. Det er så ein bivrar ved å erkjenne, at alt dette må Garborg óg ha kjent med sin eigen far – og ikkje noko å gjera ved det. Sterkare roman kjenner eg ikkje, ikkje no kjenner eg det.

RESYMÉ
Kap 1: Storskildringane av Jæren og folket.
Kap 2: Og etter å ha sett denne stemninga, kjem Enok Håve og grublar om Gud og reikningane, og korleis han skal sleppe unna Sattan og helvites avgrunn. «Berre han og den brune merra hans midt på svartaste heii.» (s.9) Og det er uver på havet, og uver i Enok, det er eit studium i naturskildring i heilskap med handling og tema, ein vert like redd som Enok.
Under denne ferda bestemmer Enok seg for å verte umvend.
Kap 3: Problem: Umvendinga blir alltid hindra av ting som kjem i vegen. Dette plagar Enok meir, han får sterk skuldkjensle som ikkje klarar å slippe unna, men klarar det heller ikkje. Og lesaren skal sjå at her er ikkje stort å slippe unna. Dette gjeld særleg i byrjinga.
Kap 4: Napoleon døyr
Kap 5: Dei fyrste sjelekval. Enok går og grublar, og finn kva han har synda opp gjennom tidi. Han ber om at Gud skal gje han nåde, men får ikkje bønesvar. Inderleg og fortvilt, ber han.
Kap 6: Gravferd for han Napoleon Storbrekke. Enok lid voldsomme kvaler, før han vart umvend fyrste gong s. 35. I ein draum grip han ei hand, som har naglehola til Jesus.
Kap 7: Sæle i livet med Gud. Enok gjev seg yvi til livet i anden. Og avstanden til familien vart større, dei er redd han, og han tek det som eit godt teikn på at han gjer rett.
Kap 8: Familiekamp. Kaffiscena. Det fyrste oppgjer mellom Enok og Anna. Gunnar og karjolen, riset. Enok tek til å taka imot fantar, åpnar sitt hus.
Kap 9: Skulen og ut av skulen. Rokkscena, der Marta ler og fortel ein løyen historie om ein student som har ramla i snøen, og Enok som alvorstungt seier at Jesus aldri lo. Rokkene sviv, som for å spinne tia av garde og kome burt fra situasjonen. Det er ein falsk lærer komin, og for å gå klar av vranglæra, skal ungane ut av skulen.
Kap 10: Enok tykjer det tek til å gå for lett, han vil stridast. Selgje alt og gjeve til dei fattige? Tormod Tualand. Nye fantekarar og småungar.
Kap 11: Vår og introduksjon av Fante-Tomas, og sonen Carolus Magnus.
Kap 12: Nå skal Carolus Magnus flytte inn. Enok får prøvinga si. Carolus og Gunnar får definert sitt forhold. Presteleiken i løa.
Kap 13: Gunnar og Carolus arbeider saman. Tek opp eple. Drøsar. Episoden med skillingane i kista. Carlous får pengane, Gunnar får bank, og Carolus gjev pengane tilbake til Gunnar som nå hev deim.
Kap 14: Tankar til Anna.
Kap 15: Student Per Olsen tek borna i skule. Fjasar om si eiga dikterevne, og stikk av. Enok tek det som eit teikn på å heve vori ulydig. Det var han sjølv som skulle taka barna i skule.
Kap 16: Legde Lars Rotteholen kjem på vitjing, brakt dit av han Salomon Storbrekke, som spør beint ut om det er sant som dei seier, at Enok hev vorte galin. Enok får valdsomme kvalir. Men ein prat med presten gjer godt.
Kap 17: Til kyrkja. Til skulen.
Kap 18: Fante Tomas si likning om samfunnsdelinga på planken. Arbeidsmannen må stjele ein halv skilling åt bonden. Målbind skulemeisteren Tomas Tualand.
Kap 19: Sumar, jonsok og arbeid på garden. Corelus vert ikkje folk, han er fant, og Gunnar arbeid og Enok gruvlar.
Kap 20: Carolus stel vibegg.
Kap 21: Carolus hev stukke av. Enok vert arg, han kjenner seg til latter, han har fått skam. Um vintaren vil han attende til den strengaste kristendom, han hadde kje gjort nok. Sjølvransakinga vert verre, bønine sterkare, men ingenting nyttar. Djevelen: «Du kan likso godt hengje deg upp, Enok!» (s. 118). Sterkt kapitel. Vendepunkt. Heretter er Enok vár alt som skjer, og alle reaksjonar på seg.
Kap 22: Ny vår. Enok freister andre Bibelord, freister det ein og det andre, men kjenner seg aldri riktig trygg. Og han har sin fyrste tur til Heilandsvatnet. Dette kapitelet er fylt av varslar.
Kap 23: Legde-Guri døyr. Og før ho døyr, stirrar ho på Enok som har ho sett noko. Enok vettskremd.
Kap 24: Gunnar. Synsvinkelen er hos han, og ein merkar det er noko med han Enok.
Kap 25: Nokre år gjeng, upp ned, upp ned, som havet der ute. Serina framsloppin. Torever. Lynet slår ned i garden hass Enok. Lukketreet, Selja. Domen.
Kap 26: Fantane. Eit sidekapitel, tjuveri, drikk, dødsall og Carolus og Katrine i fengsel.
Kap 27: Enok er yvitygd om domen. Helvete i all æva. Går til alle påfunster, vil ikkje ha smør, går i tulleklede, vil ikkje lese bønir med trøyst og forsoning. Kun om synd og fordøming og daude og straff. Drøymer, mareritt. Enok står i kjelleren som er Helvete, og slaktar sauer, som er hans eigne born. Heller ikkje Lars Nordbraut hjelp. Og våren det året, er sur og kald, og vil aldri bli sumar.
Kap 28: Enok ser for seg Helvete, og tykjer like det. Kontrast mellom fine veret, og Enok sitt store mørkre. Bryjar gå jamnt til Heilandsvatnet. Kapitelet ender med at Enok ligg ved vatnet og gret: Gud, du har frelst meg.
Kap 29: Enok ber inderleg, inderleg om at Herren skal hjelpe han, og aller mest ber han om at Herren ikkje må la Djevelen ta makta. Heilt klårt ber han um ikkje å late det skje at han tar livet av seg. Men det går ikkje godt. Gunnar kjem heim, fleire kjem på vitjing, Enok er ikkje seg sjølv, går bare og tumlar. Ei lita doktorscene, doktoren drikk seg ein støyt. Gunnar kjem på ny. Faren: «Djevelen er etter meg; han vil eg skal gjera ende på meg. Kvar dag, kvar kveld…» Det ender med at Gunnar leider faren tilbake til hus.
Kap 30: Gunnar til byen. Han har visst eit lite barn på samvitet, eller kanskje hev han det, han hev i alle fall ei jente som seier det så. Og så fer han til Amerika. Enok tumlar til byen, skamrir mest Brunka, får greie på kva som er hend, sit heime, gråmenn kjem, nappar i han, han går, ut bakdøri, til Heimlandsvatnet og uti.

TEMA
Hovedtema er sjølvsagt Enok si religiøse gruvling. Men her er i tillegg mange under- og sidetema. Til dømes må ein stille nokre spørsmål til den kristne filosofi og religionens idealer. Alle Enok sine gjerningar er moralsk grunna i Bibel-sitater. Sjølv om ein kan innvenda at Enok mister heilskapen, må ein innvenda tilbake at denne heilskapen er temmeleg uklår. Å leve asketisk og forsake jordiske gleder, er så avgjort eit religiøst ideal, og ikke bare for kristendommen. Spørsmålet kan óg trekkast lenger. Kor langt skal ein gå for å fylgje sin levevei, på bekostning av sine nærmaste? Kan ein ofre sin hustru og sine born, for sin eigen sjelefred? Garborg seier i Fred klårt nei, men frifinn Enok for all skuld. Både Enok og familien lid, men det er ikkje noko enkelt svar korleis det skulle gått annleis. Den aktivt handlande er Enok, og ein kan seie at han skulle kje gjere som han gjorde. Han skulle ikkje vere så religiøst gruvlen, men dette er ikkje noko han vel sjølv å vere, det kjem i han, og er som ei demonisk, vond makt.
Det er den gruvlande som døyr. Trua tek knekken på han. Men menneskje er sterkt nok til å leve. Det vert folk av han Gunnar óg, og av familien. Altså den tukta familien greier seg.

Sidetema s. 99. Skulen. Den nye skuleloven kom, med pliktig skulegong. Anna finn det urimeleg.
Moderne jordbrukssreiskaper.

FORTELARSTIL
Garborg nyttar ein allvitande forteller, men denne skriv mykje gjennom Enok, og noko gjennom andre Gunnar, Anna og fantane. Her vert nytta personale teknikkar. Det er ikkje ein udeltakande forteljar som førar historia fram, men det er heller ikkje ein som engasjerar seg og tek standpunkt. Det er nokre småkommentarar som syner at forteljar slett ikkje er tanketom til det som skjer: «No kunde kje Enok umvende seg, fyrr han hadde vori i det bryllaupet.» (s. 13) Skildringa av jørfolket tilhører óg så avgjort forteljarstemma.
Synsvinkelen er lagt slik, at me får sjå mykje gjennom Enok. Spesielt i fyrste del, fyri vendepunket, ser me korleis Enok lagar reglar og tuktar og kjem med Bibelord til familien og til fantane. Bare i glimt får med sjå kva ho Anna og han Gunnar tenkjer og føler. Synsvinkelen er ikkje så gjennomgripande med dei, der får me ikkje kvalane.

Tredje person gjennom Enok. Vi står utanfor og ser hans tankar. Alt anna blir stengt ute. Slik han sjølv stengjer familien ute. For han sjølv er han syndaren som strevar med Gud, og kjemper for nåden. For dei andre, er han ein snåling som går rundt i skinnfell og tresko.

SYMBOLIKK
Vatn-motivet. Heilt frå fyrste tone høyrer med orgelbruset frå havet. Heilandsvatnet kjem stadig attende. Veret og naturen. Fred og uro.
Legde Guri ser.
Lynet slår ned i selja.  Samanlikn Tusten, Vesaas.

«Vatn, vatn; sløkkje all denne brand og pine i eit djupt, djupt vatn… Gud frelse meg!!» (s. 162)
Vatnet lokkar s. 163, sutlar og svalar. Er der for tredje gong.

SPRÅK
Garborg på sitt aller beste. Her kjem den tunge, jærske stilen til sin fulle rett. Forfattar, stoff og språk går opp i ett. Kraftfull nynorsk. Sjå på naturskildringane. Lun jærsk, humor. Tungt alvor, arbeid og strev, men óg solskinn og skjemt.

Det er som om språket er særskilt skapt, for å høve den tunge, trauste jærbu, kor tankane aldri kjem skikkeleg i gong, og kor respekten ligg tjukt. Sjå på korleis fantane klarer seg, det er bare Hamsun som kan måle seg med Garborg her. Som hos Hamsun, er det dei munnrappe det er minst med.

Nokre kapitelinnleiingar:
«Kald og roleg låg haustdagen yvi hav og land. Det leid mot kvelden. (Kap 2).
«Det var i dag dei skulde bera han Napoleon.» (Kap 6)
«Det vart stilt i huset. » (Kap 8)
«Ho Marta heldt ut til det femte var komi; so reiste ho.» (Kap 10)
«Sundagen etter hende det ein underleg ting: Enok kledde seg og vilde åt kyrkja.» (kap 17)
«Sundag.» (Kap 20)
«Gunnar fekk flytja til byn.» (Kap 25)
«Strålande fin sundagsmorgon.» (Kap 28)

PERSONGALLERI
Den klåre hovudrolla er Enok. Alle dei andre er med, for å kaste lys yvi han.

ENOK HÅVE
Det er denne personen Garborg har lagt mest i. Han er mest kjennetikna ved ein valdsam ufred, gruvling og angst yvifor Gud. Han har mistru til seg sjølv, og nyt å kalle seg arme syndar, og døme seg til Helvete. Den einaste som kan gjere noko med det, er Gud. Respekten og ærbødigheita er grenselaus. Men det rekk ikkje, alt som er galt, må skyldast han sjølv, alt som er godt, er Guds nåde.

Me må skilje mellom Enok i fyrste og Enok i andre helvta av boki. I fyrste er han streng, og eigentleg ovenpaa. Her er han yvitydd, at så lenge han trur og gjer på rette måten, så vil han og alt rundt han bli freslt. Sjølvsagt kjem sjelekvala her med, men dei er på langt nær så sterke som dei skal bli.

Sjå s. 24. Enok ber om å få angre. Sjølv kjenner han bare redsel.
Det er rørande korleis han gjer Gud æra for alt godt, og oppriktig føler at han bare gjer vondt tilbake.
Skiftar til den største sæle. Ein ser kva slit det er for han sjølv, og for den som lever med han. Sjå kap 6., der han sjølv er frelst, og tvinger familien til å vere frelst med. Her er óg den detalj, at Enok frykter han har det for godt. Kvifor lar Gud han vere på Tabor så lenge? Skal han ikkje tukta den han elskar? Enok er her ein russisk jærbu.

Spesiell Gudefornuft. Kan argumentere for kva som helst, i blendande logikk, så lenge Gud står på toppen.
Kvar gong han kjem i tvil om han gjer rett, mannar han seg opp og går ennå hardare på. Slik blir han eit mareritt for familien. Når han ser dei er redd han, finn han på noko for å vise for seg sjølv og for Gud og for alle at han ikkje vaklar. Han tek det som ein kamp.
Trampar i veg på sine tresko.
Får heller ikkje ro i nåden. Som legdi Guri seier, når Herren tukta, så visste ho at han elska.
Det er kun kona og familien han får ordentleg tak på, dei andre gjer han forvirra og utnytt han.

Provoserande, men samtidig låtterleg. Godmodig. «Sjå no, um det ikke greier seg å vera gjentelaus! berre med lìver etter Guds ord og stend tidleg upp.» (s. 59(

I andre helvta får me sympati for han. Der han hjelpelaust side 123 tenkjer korleis alle, også hans eigne, mest er redd han. Ikkje eit ord får han ut av deim, og ikkje kan han heilt skyna kvifor, han har jo berre prøvd liva etter Guds ord. Her ser vi Enok kan ikkje gå tilbake til det gamle livet. Han har alt gått for langt. Gripende side 123. Endar med at han for fyrste gong gjeng til Heilandsvatnet.

ANNA
Glad i Enok og vettskremd han. Folkeleg, tradisjonsrik kone, som gjerne vil tene sin mann, men som òg gjennomskuer galskapen han driv med. Og kva skal ho gjere?
Det er ho som må gjere arbeidet, der Enok går i si salige tru.
God kone, som heile vegen kjem til at ho ikkje kan klage, ho som er friskt. Det er bare dette med han Enok, hadde han bare ikkje vore fullt så galin. Men det blir nok ei råd med det. Ei god, rund kone, ser eg for meg.

GUNNAR
Det nærmaste Enok har ein motstandar. Den unge guten vil ikkje la seg knekkje, og der Anna lìd og bit i seg, veks det i guten ein trass som ikkje kan seirast yvi. Konflikten vert sterkare når Carolus kjem i hus, og han Gunnar må gjere ennå meir urimeleg arbeid, medan den glatte Carolus får rosen.
Men tukta frå Enok, vert bare til trass. Og når Enok i andre helvta treng støtte frå familien og ynskjer kontakt, har Gunnar gitt opp og er bare tverr. Dei er ikkje på bylgjelengde.
Gunnar blir på ein måte ein inkje-person. Han får ikkje kontakt med jamnaldringane, han går bare i galskapen til faren, men er for sunn til å ta del i han. Så vert han forvirra av fante-skrøninene til Corelus og Jorun. Når han kjem blant folk, vert han berre ledd av. Men Garborg let han reise til byen, og sidan til Amerika. Det vert nok folk av han óg.
Her blir barneoppdraging eit sidetema.

NAPOLEON STORBREKKE
Kjem i starten, og drikk godt. Bannar og steiker til han Enok, som gjeng gudfryktig og redd, og skal umvenda seg. Døyr i kapitel 4. Slag for Enok. Midt i vantrua, heidingskapen, døyr han. Enok tek det som eit teikn, og skiftar til den særs mørke Enok vi følgjer gjennom boka. Såleis har Napoleon ein stutt, viktig funksjon.

LEGDE GURI
Parallellar til Hamsuns mange fantar og trollfolk. Ein Enok snakkar med. Ser Djevelen i Enok, er Enok yvi-tydd om.

TORKJELL TUALAND
Tek seg arbeid hos han Enok i kapitel 10. Er mykje raskare med tunga, og snakkar både Enok og Anna rundt. Og oppfordrar til å gje bort alt dei eig, for det var nå ein gong Jesu’ ord. Det kan korkje Enok eller Anna seie noko på. Og Enok gruvlar.

FANTANE

FANTE-TOMAS
Tek til å bu hos Enok.
«Det var som han leika med lémine sine når han gjekk, lagde deim hit og dit og kor han vilde; det vesle hovudet låg og svinga på sin magre brune, frambøygde stylk til hals og slagde seg frå den eine aksli til den andre liksom kjælande.» (s. 66)
«Mælet var mjukt som heile mannen, syngjande upp og ned etterein urimeleg høg skala i utrulege tonefall.» (s. 67)

CAROLUS MAGNUS
Son til Fante-Tomas. Fante-Tomas, bare mindre.
Dei to er glatte tunger, som sender tankane til Pjotr Stepanovitsj i Dostojevskij, og til alle Hamsun sine forunderlege figurer.

STUDENT PER OLSEN
Artig bekjentskap i kapitel 15. Fjaset hans, gjer Enok meir ubendig i å følgje Herren.

GUD
Særs streng, raus med nåden til alle som forten han, men straffar alle som ikkje gjer som dei skal. Det er ein Gud å frykta og ein Gud å elska, i den rekkefølgjen. s. 34. Ein kan ikkje gjøyme seg for Gud, Han er yvi alt.

NOKRE TOLKINGAR
Den valdsame innleiinga, med det innestengde jæren, med folket og den grunne jorda, åpnar for å lese romanen skjebnebestemt. Det kan ikkje gå annleis, det jærske folk går og gruvlar med seg sjølve, då kan det kome fram personar som han Enok Håve.

Hebreearbrevet 6: «Thi det er umuligt, at de, som en gang ere blevne oplyste og have smagt den himmelske gave, og ere blevne delagtige i den Helligånd, – og falde fra , – atter kunne fornyes til omvendelse.» Det er umuligt! (s. 118)

Dei moderne forfattarer skriv ikkje med så mykje på hjertet.

REFERANSER
I norsk litteratur er det for meg bare Markens grøde som legg ambisjonane på samme nivå, og har evne til å halde dei. Begge bøker er skjebnetunge, ævuge, og grip inn i det norske så ingen utlending kan eigentleg skyna det.
Derfor er det markens grøde.
Som Markens grøde, er kvar kapitelinnleiing sterk og full av meining. «Det var i dag, di skulde bera han Napoleon.» Kap 6.

Det er noko Dostojevskij.
Tolstoj.
Tyngden og alvoret er russisk, den vare sympatien med. Ein kan ikkje lese bok, utan å verte fortvila at det skulle vere som det er.

Etter er det tydeleg at Vesaas har lese boki, med lynet og tusten.

*****
Dette er verket. Det er bare Hamsuns Markens grøde som begynner med lignende tyngde, men Garborg går foran. Første kapitel skulle læres utenatt, det er eit vidunderlig stykke poesi om eit land ein ikkje kan lese om og vere frå, utan å lengte dit.
****

Trætte mænd, av Arne Garborg

Dette er et verk jeg har litt problemer med. Jeg la det opp til mellomfaget mitt i nordisk litteratur, men ble der ganske krast satt på plass i min lesning og forståelse av romanen. Mitt tema var dekadanse i skandinavisk litteratur på 1890-tallet, underordnet et større tema om tidlig modernisme. I dekadansediktningen er Trætte mænd et standardverk på norsk, det inneholder en rekke av de nødvendige kriterier, men jeg klarer ikke å ta verken verket eller hovedpersonen i det helt alvorlig. Jeg får meg ikke helt til å gå med på at Garborg helt mener alvor med det han skriver, jeg mener han dikter opp en karakter han rakker ned på. Kanskje er problemet at jeg ikke i det hele tatt er dekadent selv? Så når noen blir fremstilt dekadent, om det er aldri så hjertelig og grundig gjort, så vil jeg ha problemer med å se på denne personen som noe annet enn en tåpe. Slikt tar seg ikke ut når man er oppe til eksamen, men det er ingen problemer når man skrive blogg.

Her legger jeg ut mine gamle kommentarer til verket.

Første gang:

Dette er riktignok andre gangs lesing, men det får gå.

Georg Gram skriver dagbok. Opp og ned, men hvordan det går i kampen og kvalene om kvinnen.
Bedre når baronen av Teive gjør det. Bedre grenser mellom fiksjon og virkelighet.

Referanser til Romeo og Werther, side 9.
Schopenhauer s. 80

Garborg får gjort Gram smart og til en idiot på en gang. Se s. 21. Forelsket?! For 199de gang? Å nei; så vel er det ikke, havde jeg nær sagt. Kun lidt sentimental. Min «forelskelse» er bare denne følelse av ubehag, når hun er borte. Var hun her, vilde jeg give hende pokker… d.v.s. med forbehold.»

Artig kapitel 5. Georg Jonathan vil kjøpe malerisamling, som nimbus. Den humbug vil forrente sig pent.
La sin helt si: «Først da er en mand helt fornøiet med sig selv,når han føler sig beundret af en kvinde.» (s. 34) Og kvasidekadanse, elske sitt fedreland, elske 5800 kvadratmile. Ikke Garborg, men Gram bommer.

Så får godeste Gram lyst på en kvinne, som ikke nettopp har lyst på ham, men på ekteskap. Og hun forsvarer seg med religion. Så er det stadig tilbake til Fanny Holmsen, og han skal liksom innse sin situasjon, men til bunns innser han den ikke, og det innser han ikke.

Garborg er russer
«Hvilket helvedes hundehus og galehospital vilde ikke verden bli, om vi allesammen viste vore sande træk og gav os til at hyle som hjertet lider til!» (s. 66)
og «Gå ikke ikke ind på forslaget, medmindre De som jeg har det fortvilelsens mod, der siger: mit liv for et selv kun et øiebliks salighed.» (s. 67)

Det er ikke den suverene poesi. Ikke den selvsagthet at Grams lidelser angår oss. Garborg skriver godt, men ikke magisk. Derfor blir Trætte mænd mest av alt artig lesning.

Kap IX viser hvordan Skram er opptatt av inntrykket. Skal på død og liv vise at bryllupet til Holmsen, ikke angår ham. Og seirer når han greier det. Ikke uten stolthet skriver han: «Så havde jeg ægtet hende, naturligvis.» Til og med i dagboken skryter han av løgnen.

Han blir ensom s. 125. Vil velge fornuftekteskapet.
s. 136. Ekteskap fordi tilforladeligheten, de lever med hverandre, tross sine feil.

Underveis glir den påtatte, påsøkte lede, over i en mer ektefølt, dog forvirret. Hva skal vi si, han ser ikke engang holdningen sin og skriveriene sine, hjelper mot tristessen, den er der, og samme hva han vil, kan han ikke kontrollere den. Men han greier ikke det heller, han henfaller til nødløsningene sine, vil heller skrive romaner, vil heller det han ikke kan.
Se forsøkene hans på å henvende seg til kunsten og vitenskapen. Rakker tynt og tom ned på den, plasserer seg selv et hakk like under kritikken.

Flotte greier med brevet fra avdøde dr. Kvale, som forsikrer om at han fra det hinsidige vil meddele det ene og annet, såfremt muligheten byr seg. Han skisserer til og med noen scenarier han kan se for seg, før han tar selvmordet.

Til slutt søker han en slags tilflukt i religion, hos Løchen. Latterlig forsøker han til slutt, like høytidelig som alltid, også å få Georg Jonathan over på den rette side. Da Jonathan ler, «Den klang mig som fra helvede.»

RELIGION
«Sommetider tror jeg man har opfundet Gud for at ha nogen at være oprigtig for. Nogen som man ikke behøver at spille kommedie for altså.» (s. 48)
«Jeg trænger en Gud; altså opfinder jeg ham. Og beder, beder: Gud, giv mig det vanvid som skal til for at tro! — eller for at dø.» (s. 81)
Fanny. Er romanens første del meningsløs, forlanger vi, at der kommer en anden del med forklaring. Gjentatt side 150.

GRAM
Prøver mer enn klarer å være dekadant. Han skriver de dekadente setninger, fordi de er de riktige å skrive. Nøye med å få ned skuldertrekket, i «Dø skal man altså alligevel. Der er ikke noget særlig vundet ved at leve.» (s. 37 Angår noen fattige, som dør i støre antall enn velstående).
På baksiden står det at det er den borgerlige arv som fører til dette. Mon det.
Vi ser også det latterlige i Grams skriverier, s. 77, han snakker om agens, det trancedente forholdet til tilværelsen, mange store ord, skjønner ingenting, eller gjentar, hva han tror andre har skjønt. Dilter. Latterlig.
Men småvittig: «Med dem som klager har jeg ingen medlidenhed. Deres lidelse kan ikke være dyb, når de endnu gider forsøge på at finde ord for den.»
«Nu da hun ugjenkaldelig er borte, blir hun mig i den grad alt.» Vi vet han tøyser, og det burde han også vite.
Se så stort han skriver om musikken og om bryllup, side 92. Men det er viktigere å skrive stort, enn å føle det. Han hengir seg til følelsen, kaster seg til den, kaster seg heller høyere.
Latterlig i særdeles grad, når han skal finne den tredje toneart. Morsomt. Mål høyere enn én selv, den ungdommelige følelse av å være utvalgt, kombinert med et fullkomment manglende talent.
«I mangel av kvinden nøier man sig med Gud. I mangel av lykke tar man tiltakke med salighed. Man kan ikke favne Juno, og knæler altså for en sky…»
Går til det gode sitat: «Hvorpå kjendes den ulykkelige? Derpå, at han alltid er så glad når han pakker sin reisekuffert.» Men tanken har bare slått ham, fordi han selv var ulykkelig og fordi han selv reiste. Skikkelig utsatt for Teivekritikk, opphøye sin egen ulykke til noe allment.
Se ham tenke over og kritisere vitenskapen, side 119.
«Sjelden treffer jeg Jonathan nu. Han er kold og egenretfærdig og grund, uden anelser om livets dybder.» s. 184

En enestående evne til å være overflatisk.

GEORG JONATHAN
Han er den spennende i denne romanen. Der Skram aldri slipper unna grublingen over hvilket inntrykk det han skriver gjør, på den som måtte lese, selv om ingen noensinne vil lese, er Georg Jonathan tilsynelatende akkurat som han selv vil.
Artig sånn han på side 127 vil bli herremand, fordi han er sann demokrat. Størst mulig goder til alle, og begynne med seg selv. Herlig konsekvent dobbeltmoral, eller til enhver tid moral til beste for seg selv, og til enhver tid selvsagt.
Georg Jonathan blir gammel, mens Gabriel Skram tviholder på en unghet han ikke lenger har, og holder derfor ingenting.
Lidelsen er som saltet i maten, sier han. Det er det noe med. s. 146.
Se også hvordan Garborg legger en smule visdom hos Gram, indirekte til Jonathan, en bedre betraktning enn dem Gram er i stand til. Side 147, om ørkenens krav om paradis, for at verden ikke skal være meningsløs. Slik resonnerer man seg frem til Gud.
Se ham tale til forsvar for naturalismen, s. 165.

*

I forbindelse med mellomfaget skal denne leses på ny.

Jeg leser boken med vanskeligheten om Garborg gjør Gram dum bevisst, eller om det ufarlige ved ham ikke er tilsiktet. Det er i hvert fall ingen muskler og fascinasjon ved ham, han lider ikke med ordene sine, han går ikke gjennom noe opprør, han er mer å lese som en fjott som jamrer seg over lidelser han selv velger å gå gjennom.  Årsaken slik jeg forstår det, er at Gram aldri prøver synspunktene og følelsene sine mot alternative synsmåter, han forsøker aldri å komme ut av dem, han lider ikke virkelig. Sammenlign med Nagel, som ikke en gang selv kan forstå hva slags krefter som driver i ham.

Gram forsøker å gjøre seg selv litterær, og gjennomskuer det ikke selv. Derfor bommer han også for eksempel i forhold til «Et overflødig menneskes dagbok».

Gram forsøker å forme et stoff, gi en selvopplevd historie romanens form, likt Glahn og så mange andre. På denne måten forsøker han å distansere seg fra det, fortsatt som Glahn, men der Glahn gir uttrykk for seier (en seier man lett avslører), gir Gram uttrykk for det nederlag han har opplevd. Gram innrømmer sitt selvbedrag, Glahn tviholder på sitt. Gram er dessuten langt mer opptatt av sine egne tanker, de blir hele hovedsaken, han utbroderer sine tanker og følelser slik at hele historien kommer i bakgrunnen. Hos Glahn er det tvert omvendt.

Boken har lite progresjon, den kretser om det samme.

Konflikten Fanny og frk. Berner. Fanny er den oppriktige forelskelsen, frk. Berner erstatningen.

INNLEDNING
«Venner er en dårlig race. De duer ikke til andet end til at spise middag med os samt til at hænge med hoderne ved vor grav. Det sidste liker de bedst. «Endelig er vi kvidt ham,» sukker de, og kan i sin glæde drive det til at sammensubskribere 200 kroner til enken.»
Slik begynner Garborgs modernistiske eller rettere dekadente roman. Det slår straks an tonen til en livstrett jeg-personen, det er dagbok-notøren Gabriel Gram som skriver hva han har sagt dagen i forveien til advokat Georg Jonatan. Første setning er en innlysende usannhet, en dårlig venn er mulig å tenke seg, men at venner skal være en dårlig race er like fremt et paradoks, en venn skal utifra definisjonen være god. Men ikke i den dekadente verden, hvor også selveste døden mest av alt er kjedelig og en ekstra utgift. Neste moment er Jonatan som påpeker at Gram mister hår, en kjent og kjær depresjon for voksne menn, Gram behandler det trett lettvint med setninger som «min oppadstigende måne», «man vokser gjennom dem» og slike, før han på ny retter et angrep mot vennskapet: «Vennskap er den fineste art av egiosime, meget finere end kjærlighed f.ec». Det siste i dette første notatet, foretatt 5/8 midnatt som det står, er hvordan man etter den første kvinnen eller to, ikke kan møte en venn som forstår en og nikker anerkjennende, for hvert nytt kjærlighetstap er det «nåja, pytt pytt, fra det ene til det andre», altså ingen deltakelse. Dermed skal tonen være satt.

Neste lille del, skrevet søndag formiddag, har frempeket eller den første presentasjon av historien. «Jeg sørger over mig selv, over hende, over hele verden. Denne lille latterlige historie, som ikke var nogen historie, har bragt tilværelsen ut af sporet for mig.» Og litterære Gram: «Jeg er en tone, en enkelt, fattig melodi, der forlanger, forlanger at bli harmonisert.» Det er spesielt at Garborg ikke lar sin hovedperson reagere på setninger som det. Han har skapt en karakter uten egentlig evne til selvrefleksjon.
Derpå følger skriverier om selvmordet, også distansert, Gram  morer seg med å tenke hvordan han kan skrive en farce-tragedie med tittelen «Morder søges.» Dette er mens han stadig tar et nytt glass øl, han drikker. I beruselsen får han det for seg at han skal samle sammen alle skribleriene, og gi det ut som roman – denne.

FØRSTE DEL
1. Beskrivelse av kvinnen, Matilde. Det er innskudd av egne kommentarer, «(Senere anmærkning: ha, ha.)» etter han har skrevet det aldri var snakk om noen forelskelse.
2. Forskjellige samtaler. Skrevet kort, bare replikkene, som der skal skrive det ned enklest mulig, altså dagbok-aktig. I samtalene fremstår han alltid kjed og verdensvant, hun nysgjerrig på ham og det han har opplevd.
3. Avslører sin fødsel, gammel far med 30-årig husholderske, resultat av et fall. Det er også betraktninger om hun er forelsket, blandet sammen med at han kaller det kvinnens decadence at hun liksom skal redde eldre menn, hun skulle holde seg til de unge.
4. Betraktninger om han selv er forelsket. Her er det forsøk på kamp, men det bærer preg av skrevet kamp, det er teknikk: «Alligevel går jeg ingen aften tilsengs, uden at jeg – i mindst to timer – drømmer (…) at hun i sin vanvittige kjærlighed er reist etter mig (…)» og så videre. Den enkleste måte å sette bevissthet og underbevissthet opp mot hverandre, eller holde selvbedrag.
5. Georg Jonatan planlegger maleriutstilling.
6. En høstdag der Gram skriver dikt, erketradisjonelt med rim 2-4, 6-7 og 5-8.
7. Et velkjent motiv, Gram går rundt et hjørne, der er en kvinne, han ser henne, hun ham, selv om han er sikker på han hadde øynene igjen, og det gjør ham urolig. Det er altså et forsøk på å få frem fornemmelsen og fornemmelsens betydning, men Garborg gjør det uten mystikk. Deretter henvisning til Nietzsche, Gram tenker seg hvordan han skal henges, med «tungen ud af munden», «det beroliger, svaler.» Han skriver til og med: «Skyde sig? – Det er sådant et tiltag. Og så træffer man sjelden korrekt. Og endvidere er det så forbanet smagløst.» (s. 32)
8. «Først da er en mand helt fornøiet med sig selv, når han føler sig beundtet af en kvinde.» Om fædrelandskjørlighet: «Komisk idé: elske et stykke geografi. «Elske» 5800 kvadratmile!» s. 34. «Vi ækles ved en elendig nasker og lommetyv, som gjør sig til hund for en krones skyld og ovenindkjøbet lader sig fakke og avstraffe; men vi interesserer os for Ole Høiland og Gjest Baardsen og tager hatten af for Rotschild og Vanderbilt.» s. 36. Se også hvordan Garborg bruker tiggermotivet, til forskjell fra Hamsun og mysterier. Gram og Fanny går forbi en tiggerkone med et barn, hun gir henne litt penger, og begynner på toppen å gråte. Gram tenker: «aha, en industriridderske… Har kjøbt eller stjålet et fattigbarn, som hun bruker til agn… hvor fanden er politiet?» Det virker som Garborg skriver mot vitende, han mener ikke dette, og Gram mener det liksom han ønsker å provosere. Når Nagel uttaler seg om fattighjelp, «hvem vil ikke heller hjelpe enn bli hjulpet,» da er han oppriktig kritisk til giverne, og har argument man ikke bare kan avfeie. Lignende er Grams tanker om hvorfor de sultne ikke går i Akerselven, det er ikke gjennomreflektert, det er ikke tanker som er prøvd. Garborg er overflatisk.
9. «Næsten alltid er «moralsk» det samme som feig.» s. 38. Gram tenker på om Fanny vil gifte seg med ham, og han med henne. «Bestandig skal da kun det synes os eftertragtelsesværdigt, som vi ikke har.» s. 39. Dette kapitelet inneholder også ekteskapsrefleksjonene, prøvd i samtale med en del gifte menn, dr. Kvale, agent Lunde. Lunde har konen som hele tilgir ham sidesprangene han gjør for å kvitte seg med henne, også disse liksom skrevet i provokativ hensikt.
10. Treffer pasto Løchen, den tidligere svirebror.
11. Ny samtale om ekteskap, denne gangen med Georg Jonathan med. Hans replikker har mer kjøtt.
12. «Hm; sommertider tror jeg man har opfundet Gud for at ha nogen at være oprigtig for. Nogen som man ikke behøver at spille komedie for altså.» s. 48. Også samtale alt er matematikk og hestekrefter, relevans for mysterier.
13. Gram spekulerer i hva Fanny Holmsen egentlig har opplevd, er hennes dydighet oppriktig eller et spill? Spekulasjonene får imidleritid aldri spille hovedrollen, de blir bare insinuert og forlatt.
14. Flere refleksjoner om kvinnen, hva han skal gjøre med Fanny. Dukker opp en annen som heter Fanny, han blir sentimental.
15. Kampen fortsetter, det er nå bare en indre kamp. «Jeg blir pessimist. Verdenshader. Hele min berømte resignation går fløiten.» Diskusjon Georg Jonathan og doktoren, satt opp som sceniske replikker, med forfatterkommentar som skuespillerinstruksjon. Disse er imidlertid inngripende og tar stilling til det som blir sagt, Gram blander seg inn. Samtalen handler om kvinnen og ekteskap, doktoren og Jonathan kan spotte mer enn Gram.
16. Markussen som er gift, benekter ethvert problem, han sier han er fornøyd. Det samme gjelder Klem, Gram ønsker seg så også selv en i samklang, ber om Fanny, men sier det nå er uaktuelt, hun unngår ham. Deretter et opptrinn med Severine og «la os kalde ham Brun», ekteskaplig krangel, fulgt av scene av forsoning, det er tydelig det er en scene, de spiller og alle vet det. Deretter går Gram til Matilde. Og så nye tanker om selvmord.
17. «Hvilket helvedes hundehus og galehospital vilde ikke verden bli, om vi allesammen viste vore sande træk og gav os til at hyle som hjertet lider til!» s. 66. Dostojevskij. Opptakten er hvordan Fanny ser på Gram som selvsikker, han som – som han skriver – fyller sin ledige tid med selvmordsplaner. Rett etter: «medmindre De som jeg har det fortvilelsens mod, der siger: mit liv for selv kun et øiebliks salighed.»
18. «Det er en vanskelig erkjendelse den: at erkjende at intet kan vides.» sier Gabriel Gram, side 70. Men det er ikke sagt med hjertet, det er sagt med plastikk, med gjentagelse. Rett etter setter han frem eksempelet Ebba Lehmann, den pessimistiske, hvis pessimisme forklares med at hun har aldri har fått barn. Deretter er selvbebreidelser fordi han forhører seg om Fanny, som det aldri kan bli noe med, i følge ham selv, likevel er han livredd hun skal stå i forhold med noen, samtidig som han fortsatt besøker Matilde, skriver han. Han skriver det er skindsyge, og gir seg til å reflektere over begrepet skinsyge. Og så en ny variasjon over selvmordsønsket.
19. Om frk. Berner som virker dydig, men som kan spille komedie. Deretter over til Fanny igjen, som han nå mistenker for å være like frem prostituert. Det er derfor hun kan holde spillet med ham, hun har ingenting å tape. Og han snakker om dybet forbundet mellom den som lar seg bruke til alt (henne), og den som bruker (han). Det er en slags livstrett selvkritikk, eller forsvar, alt ettersom.
20. Innimellom fortsatt kvaler om Fanny, mer om frk. Berner, hun kan «drage mig op i den høide igjen, hvor der er luft, fri luft.» Men det er Fanny som er hovedsaken, han vemmes over bekledningen hun har, at hun jamrer som ham over livet, og at hun er misfornøyd over undervisningen i skolen og løgnen der. Hun får altså både kritikk for dekadensen, og for det motsatte, mens han er mest opptatt av hennes kledning. «Gift deg med nogen som kjender Dem», sier Gram til slutt, før un brått tar avskjed og han liksom hører henne i «en voldsomt tilbaketrængt hulken.» Deretter vil han skrive til henne: «Jeg elsker dig over alle grænser.» s. 76.
21. Her er dato igjen 3 dvs 4. apr – natt. Ser seg i speilet, speilet som dobbeltgjenger-motiv. Over til spekulasjon om sjel. «Intet er mere banalt sandt, end at livet er en kval: derfor er det også så smagløst å snakke om det.» Tilbake til Fanny, tenke.
22. Lidelse i forhold til Schopenhauer, på ny blir døden gleden, «et herligt øieblikk.» Og så: «Jeg trenger en Gud; altså opfinder jeg ham.». Og så «Med ondt skal ondt fordrives,» til at Mathilde skal utdrive frk Berner. Deretter inn med Georg Jonathan og fremtidstanker, han hater de fattige og ønsker ingen likhet, han er det mer kraft med. Men hvordan Norge skal befolkes med 20 millioner er litt lettvint.
23. «Undres på, om vi «fritænkere» vilde tåle fritænkere iblandt os?» s. 86. Deretter samtale Gram frk. Berner, hun legger frem, med start Strindbergs kreditorer, at forelskede menn er kreditorer, og hun holder det som en fordel at hun aldri fikk den hun elsket, for da kan hun huske ham som han var, ikke som han ble, som gift. Kjærligheten tar uansett sin rett, vil de mene begge to.
Slutt på første del. 88 sider.

ANDEN DEL – Korte kapitler, to til tre sider.
26. juli 85
1. «Her ender disse opptegnelser,» begynner det. Det har visst nå utspilt seg en historie, Gram har følt at han ikke fikk sin kjærlighet gjengjeldt, og har skrevet et brev til henne, der han «agtede å ægte en anden, en «intelligent» dame.» Det er en bevisst løgn, som minner om en lignende i er det ikke mysterier, da? Nå har han fått meddelsen at Fanny ekter en annen, en gammel. Gram har kvaler. «Nu, da hun ugjendkaldelig er borte, blir hun mig i den grad alt – – -«.
2. Kort kapitel med referat fra et bryllup, Gram blir grepet, ønsker seg til religionen han ikke kan tro på. Frk. Berner sier Holmsen har reist.
3. «Skal jeg gifte mig, må det være med en som ikke bryder sig mer om mig, end at hun uden et suk sender mig på hospitalet, når skjebnens dag kommer.» – frk. Berner.
4. Nytt om selvmord.
5. Diskusjon med pastor Løchen, dekadanse og religion. Deretter musikksamtale med frk Berner, her er det Gram snakker om sine to tonearter, og han vil lage en tredje. Her skaper Garborg best distanse til sin karakter, og gjør krav på at han ikke kan tas helt alvorlig. Gram er like kjed av musikken, som han er til alt annet. Ellers er skildringen av den musikalske drøm, den store samklang, lignende tanker som man finner bedre hos Obstfelder.
6. Lengre kapitel, Februar 1886. Det er samtale med Georg Jonathan, der denne vil ha Gram til å erobre Fanny nå som hun er gift. Hun vil nå ha fått ristet av seg bluferdigheten og blitt skuffet, Gram blir sint, Jonathan trekker på skuldrene. Gram skriver at han vil ha Jonathan til å opptre som «matter-of-fact» person i romanen han skriver, den vi leser. Dette er nok en opplysning fra Garborg til leseren, en påminnelse om at Gram skriver roman og bearbeider historien sin, på ny ser vi mer av ham enn han gjør selv, og kan ta vurderingen om Gram lykkes i dette prosjektet å fremstille Jonathan slik. Kapitelet slutter med at Gram ser for seg Fanny om natten, og innbiller seg hun er død, «er det noe jeg kan gjøre for deg?» Nattlige fantasier.
7-9. Spasertur med pastoren og frk. Berner. Samtale med snille hr. Brun, som er gift og har noen enkle historier. Bruden som kastet opp under bryllupet, hvordan hun ikke forstår ham, og ikke klarer å sy en knapp i en vest. Igjen kommer Fanny til ham, om natten, som en fornemmelse. Kap 9 stikk fra en Markus Olivarius, snakk om Fanny og ekteskapet, Gram tar det rolig, om det ikke var noe mellom dem, «så havde jeg ægtet hende naturligvis», skriver han at han svarer.
10. 2. juli.  Gram reiser, til Hittedal, Kongsberg; reiserefleksjoner, aviser, kvinnesak. «Intet er unyttigt som kjærligheden.» & «Nytte er et dogme ligesom «lykke» og «sandhed»; det gjælder om at det forståes rigtigt og ikke for trangt.» «En drøm er nyttig, hvis den er skjøn.» Alt s. 120. Deretter illusion brukt på en måte som minner om mysteriers bruk av mystikk. «jeg vil drømme; jeg vil illuderes.» Deretter den dekadente kritiikk av vitenskapen.
11-12. Nye ekteskapsrefleksjoner og refleksjoner over mannens og kvinnens kjærlighet, Blytt som har giftet seg, tilbake mot frk. Berner. Georg Jonathan bestemmer seg for å bli rik, han er sann demokrat, folk skal være herremenn.
13-15  Fortsatte samtaler og refleksjoner, drømmeriene får en brå slutt i møtet med virkeligheten, da det Fanny kommer kjørende i vogn, «Gusten, rødøiet, slap, med et irriteret, hysterisk drag om munden», «For hende har jeg lidt alle de tåbelige kvaler og ligget søvnløs så mangen hallucineret nat.» Hun er altså ikke blitt lykkelig i ekteskapet sitt. Gram til seg selv: «er dette din skyld?» De neste kapitler er korte stemningsrapporter.
16-18. Brun kommer inn igjen, vil ha rapport hva han har sagt ungkarskvelden, roser igjen lettet ekteskapet, gir inntrykk av å være en kuet mann. Deretter mot frk. Berner. Nye refleksjoner om Fanny elsket ham, det gjorde hun ikke, hun ønsket bare en mann, derfor kunne han være kald, «det er mer ekte varme i frk. Berner» skriver han selvbedragersk. Og så har frk. Berner straks i neste kapitel giftet seg med sin ungdomsforelskelse, nyheten overbringes Gram fra søsteren. Alt han har tenkt på henne og om henne, var altså intet.
19-20  jun. 86. Det har gått et år. I samtale med dr Kvaale kommer det nå frem hvordan «vi må ta livet som det blir indrettet for os af alle mulige andre,» det er Fanny som har sagt det, på vegne av kvinnen, men Kvaale mener det gjelder for alle, og Gram har tankene fra Bibelen, Herren til Simeon, «de skal føre deg dit du ikke vil.» Her har Gram noen av sine tyngste refleksjoner om det å være ham, hvordan han ikke kan føle gleden før den er vekk, og nå mener han det. «Er det ikke mærkværdigt at et voxent menneske kan sige sligt?»
21. Sammenligning synd og dumheter, «hvilken Gud skal tilgi dumheter?» Det må man gjøre selv, og det gjør man ikke. Og Gram forteller hvordan han hater folk som har sett ham gjøre dumheter, «vidste menneskene hvilken tjeneste de gjør hverandre ved at dø.» Religionen blir deretter forklart som menneskets behov for mening i en meningsløs verden, man må bare tro på den, Georg Jonathan til hjelp, men indirekte, Georg Jonathan sier.., og så overtar Gram.
22-24. Mai, juni, aug. Korte kapitler. Mot ensomhet. Ender med tilflukt i romanen.
25-27. okt 87. Nå har han sett nye brunetter på et ball, glemmer dem straks, skriver svært distansert. Får brev fra Berent som er død, kanskje selvmord. Gram forstår ham, har fått morfin av Kvaale. Nå er også ønsket om religion distansert, et fjernt ønske om å gå i kloster.
28-29. juli, 88. Gram har tatt til å svire, omgir seg med dekadenter, rakker ned på dem, litterater, journalister. Fornekter kunst, vitenskap og kjærlighet som mulighet for trøst. Korte avsnitt. Fin de siécele, blir nevnt. s. 162 blir Dr. Kvaale sagt å representere nutidspessimisten i romanen, i motsetning til Georg Jonathan. Kvaale følger opp med å nedsette den lovlige kjærlighet, at den tillatte er kjedelig, han, den gifte mann.
30. Begynner med en omtale av den nye dekadente litteratur fra Frankrike, Georg Jonathan er kritisk, han holder naturalisten som den rene sunnhet mot «disse åndeligee selfabusers af nyeste dato.» Dr. Kvaale holder den nye galskap like gal som den forrige, og at naturalistens forsøk på å gjengi virkeligheten nok var inbildskt. Han er også skeptisk til å gjengi følelser, for når den er nedsatt i ord, er den ikke følelser lenger. Gram mener selv at den nye snur om på rekkefølgen, jeg’et først, og ikke som et produkt av et miljø. Han tar etterhvert avstand til diskusjonen, og føler seg sikker på å tilhøre fremtiden. Hele dette kapitelet er denne litteraturdiskusjonen.
31-32. Gram blir avholdsmann pga medisiner. Georg Jonathan skal starte avis, Kvaale og Gram blir med, Gram med ansvar for kunsten. Neste kapitel er nærmest religiøse tanker fra Gram, Bibelske «salige er dem som», dernest en lovprisning av de asiatiske religioner som ser på tiden som en gåen i ring, altså der er ingen utvikling, og mener denne høyeste av religioner nå trenger inn i Paris, omsider til europeerne. Deretter den at de ikke tror på noen tilfredsstillelse.
33-34. Distansert snakk om dødsstraff. Gram forlater sin avholdenhet, med begrunnelse i den frie viljen. «Det er et lavt, kun halvmenneskeeligt standpunkt: at binde sin vilje.» Neste kapitel har artig med Georg Jonathan som i samtale om ungdommen som fremtiden sier at dagens unge jo er plaget av slapphet, tretthet, mangel på energi og livslede, altså at de er de dekadente.
35. Fin de secele, mellomkapitel.
36. En enkel tilbakevisen av buddismen, det må være noe, heter det noe, distansert fortvilet. Deretter diskusjon, skrevet som sceniske replikker, med dr. Kvaale om en selvmorder som mislyktes. Distansert om hvordan man best skal lykkes, og om det uetiske i å redde slike.
37. Kvaale gir rådet at Gram ikke må tenke så mye på seg selv, «man blir sig selv så altfor interessant og ækel ved det.» Gram lengter etter troen.
38. Kvaale har sendt brev, nå tar han selvmord. Det er et merkelig brev, til selvmordsbrev å være, kjekt og greit og nærmest muntert, full forsoning her i gården, «Det er beslutningen som koster. Når den er fattet, blir man trygg og fri.» Så skriver han dette, klart og tydelig og gjennomtenkt, klistrer brevet sammen og leverer det med posten, deretter går han tilbake og tømmer giftglasset som avtalt. Jeg har vanskelig for å finne det troverdig, Garborg har ikke kontroll over karakterene sine. Gram blir uansett meget rystet, og må nærmest ufrivillig søke trøst hos Løchen.
39. s. 189 har noen enkle fornektelser av alt ubekjent, en hyllest til mysteriene, men langt svakere enn hos Hamsun eller til og med Obstfelder. Deretter mer om tro og Gud, Gram drages mot det.
40. Apr 89. Gram går hver søndag i kirken. Støttes av dr. Thisted, går mot forsoning, større ro. Deretter griper han fatt i Jesus, tror på ham, hos ham finner han hvile. s. 195 skjær jødefiendtlighet fra Løchen.
41. Oppgjøret med Georg Jonathan. «Jeg har bøiet mig, fordi jeg ikke ville briste.» GJs latter klinger som fra Helvete.

Det er altså slik at Gram søker trøsten og løsningen i religionen, ikke i det borgerlige ekteskap han frykter og lengter etter, ikke i kvinnen i det hele tatt, og ikke i dekadansen. Dette kan leses slik at det peker fremover mot Garborgs avsluttende forfatterskap, men det er lesning med fasiten i hånd, man kan like gjerne lese boken som at Gram velger denne løsningen fordi den er den eneste han kan klare.

Hjå ho mor, av Arne Garborg

Dette er notater fra første gangs lesning av romanen.

Dette bindet inneheld bare romanen «Hjå ho mor», som kom ut i 1890, fire år etter mannfolk. Garborg forlet den krasse, påtatt sinte tonen frå Mannfolk, og han har heller ikkje den muntre, ironiske vrien frå bondestudentar. Hjå ho mor er den mest naturalistiske boka Garborg skreiv. Romanen handlar om vesle Fanny, som tilbring tida med ho mor, fru Holmsen. Ho er skild. Og i det boki tek til, vert det avgjort at det kjem ikkje noko stønad frå mannen, advokat Holmsen. Me anar at her vert to som lyt greie det sjølv.

Her kjem tematikken frå Mannfolk litt skarpare. Me får sjå korleis det går med ei av dei fråskilde enkene, og det er ikkje den sterke tendensen etter å syne kva gale mannen har gjort. Hjå ho mor, har meir sympati. Saka blir lagt fram med større rettferd, og kritikken mot advokaten vert ikkje mindre.
Teknikken er standard. Freistnad, freistnad, håp og atter freistnad, til det ikkje er anna utveg enn den aller verste.

Likevel er det mest som Garborg krysser grensa for utlevering, her óg. Sjå til dømes side 30, det er jol, og bodni Tom og Lea kjem til ho mor, og er svoltne. Korkje husjomfru Henriksen eller herr far Holmsen har hjulpi dei noko. Så Fanny må klare seg og gjere seg vén, og gå tigga mat med Haltemikkel. Det er så han har lagt for mykje i det rørande, her, Garborg. Det krysser grensa.
Og det er beint fram vondt, der mora straffar dottera fordi ho vil hjelpe og vaska golvet. Det er eit velkjent tema, her framsatt utan kjærleik. Dette er s. 34ff. Samanlikn til dømes med Kafka i dagboka si, der treff det i hjarta og brenn seg fast, det med hos Garborg vil stengje ute og avvise.

Ein mann som snakkar om kvinnesak, får aldri full tyngde. «Eg vil ikkje vere kvinne, vil ikkje, vil ikkje, vil ikkje…» s. 172.

Kap 8 er Fanny i teateret. Å, som det var forunderlegt! s. 63. Det vert sidan hennar flukt fra røyndommen.
Og kap 9 vert lagnaden koseleg avgjort, med det at ho får vere statist. Og på toppen vert ho hugtekin i han William, nabo.
Kap 10 går det barnleg bra med William og Fanny, og i kap 11 er herr Holmsen daud.
Kap 12 er konfirmasjonskapitelet. Igjen er det ein streng, skremmande Gud som trer fram. Og det fylgjer kapitelet, der det blir krangel om konfirmsjonskleda. Fanny som har vore så glad over å verte vaksen, må ta på seg barnekleda att.
Kap 17 er arbeidersamfunnkapitelet. Eller kva det er for noko. Klokka er 2315.

Religion
s. 18. Gud kan stengje oss inne i bakerovn, så Fanny måtte vere forsiktig med den mannen. Det same kjem s. 104, reinleik i tankar. Sjå kor fortvilt ho ber s. 141, det er eit desperat rop om hjelp til ein Gud som ikkje finst, og viss han finst, er han ikkje snill og vil nok ikkje hjelpe. Sjølv i bøna, er ho redd han. Straks derpå fylgjer bedehuskapitelet, Ansgarmisjonen,  med predikanten som taler bare til Fanny. Flammande skremselspreik. Fortsatt er Gud, sjølv nå som ho ynskjer å tro på han, bare streng, utilgjengeleg og skremmande. Og predikanten, Andersen – vert hugtekin.

Tekstreferanser
Ved sida av det merkelege Shakespeare-sitatet. Stor Ibsen-gjennomgang 148-149, Kjærlighetens kommedie. s. 174, Wergeland: «Klag aldri under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv.»
Og sjølvrefererande til Dagmar Dyring, s. 177. Gabriel Gram kjem. Fleire. Diktardiskusjon kap 20. Naturalismen s. 185. Forklaring på Fanny si liding, trur ho sjølv, den stunda.

Språket
Sjølv om boka er tung som fanden, slipp Garborg spøken laus. «bønine hennar var så varme at ho totte Gud måtte høyre deim.» s. 151

Fanny og mora
Problemet korleis fru Holmsen sjølvsagt elskar dotter si, samstundes som dottera hindrar henne i å leve. Dette gjer utslag i sinne, og Fanny vart redd, og dette er ein ond sirkel. Faren, advokat Holmsen, kjenner ingenting, og er nøgd når han har gjort sin plikt og har fasaden i orden. Garborg gjer store forsøk på å trengje inn i såvel morsinnet, som barnesinnet. Mange velkjente grep, Fanny som vert hugtekin i så mange, og gjer seg så mange tankar.
Og vi har tematikken frå Bernarda Albas hus. Mora vokter seg for å la dattera gjere same feilen som ho sjølv. Sjå td. 116. Hindre Fanny i å treffe William. Ser strengt ut, er snilt. 119: Rett etter. Introduksjon, døden i Lybekk. Fyrst etter at mora har forbarma seg ordentleg yvi Fanny, sagt kor vén ho er, og kor lite skapt ho er til å stå tjeneste for andre. Då Fanny sjølvsagt ikkje vil ha han, og ikkje kan skjønne anna forslaget er ein spøk, vert det ikkje leveleg i boki.

Dauden i Lybekk
Garborg stikk det inn og vrengjer det rundt. Dette er marerittet som blir røyndom. Ein skjebne ein ikkje kan halde ut, sjølv om vi bare les om ho. Her er det jærmannen Arne Garborg som held hardt om sin penn og tenkjer: Eg skal syne verda at eg meiner alvor. Kva skal vi seie om mora i samband med dette? Ho rådar Fanny til å ta han. Reint praktisk er det rett, men skal det praktiske ha så mykje å seie? Mora er straffa, men i flukta frå straffa, vert dottera straffa hardara, sjølv om det er meint godt. Mora livde iallfall, ho ser kva ho prøvde og som ikkje gjekk. Fanny må leve sitt liv full i tankar yvi alt ho gjekk glipp av. Dei må øydeleggje henne. Det kan ikkje være rett.

Mannfolk, av Arne Garborg

Jeg legger ut gamle notater til denne. De er ganske omstendelig og samvittighetsfullt skrevet, til å være ment for eget bruk.

Garborg etablerer i starten en naturalistisk allvitende forteller, som skildrer festsalen i Kristiania Arbeidersamfund, før han går inn i tankene til maleren Bjølsvik. Deretter er det ut igjen, og følge hvordan Bjølsvik går og ser etter noen å drikke med.  Han finner Blytt, og de har romanens første dialog. Forteller står utenfor og observerer mens romanen foregår. Introduksjonen av flere karakterer går både i dialogen mellom Bjølsvik og Blytt (Georg Jonathan), og med at forteller bryter inn med folk som dukker opp (Daniel Braut). Fra Daniel Braut blir deretter introdusert Laurits Kruse, som overtar fokus med det at han har sett Dagmar Dyring, som han er forelsket i. Han følger etter henne fra danselokalet (der hun danser med student Frigstad), inn til siderommet der Bjølsvik og Blytt sitter. Gjennom øynene til Laurits ser vi et opptrinn mellom Frigstad og Bjølsvik, om Dagmar, hvorpå Dagmar byr Frigstad sin arm og tar ham med seg. Siste person som blir introdusert her, er marinemaleren Peter T. Hansson, Peter Tordenskjold, «Alra manna keidastr». Kapitelet avslutter med at Bjølsvik forlater selskapet, og observerer Dagmar være glad sammen med «denne tosken student Kruse».

Kapitel to begynner i tankene til Dagmar, hun mener det skal være mer i Kruse enn han har fått vist, han var så rar og fortumla (i kapitel 1). Fra Kruse selv får vi forklaringen, han følte han ikke kunne være noe for henne, at hun anstrenger seg for å være hyggelig, men han duger ikke, han blir nedfor og tverr og vil hjem og være alene. Forteller blir værende i ham, og presenterer derfra også Julie Lindner, som er sammen med Georg Jonathan. Deretter blir vi med ham hjem, de ensomme tanker, 21 år og alt uopplevd. Hjemme er en gripende seanse, der Helene kommer opp til ham, og han ikke kan gjøre noe, han må se henne gå igjen, enda hun hinter. Alt er sett gjennom øynene til Laurits.

Kapitel tre begynner hos Brauts, Daniel tenker hvordan han tok Hanna Steinsrud for pengenes skyld, uten å få pengene (sammenlign Bondestudentar, der han gjør seg til hund for et bein, uten å få beinet). Nå må han lyve på at han elsker henne, han strever med sitt og er den samme gode naturen som vi kjenner ham fra  bondestudentar. Vi får også introdusert Helene tjenestejente, som Daniel strever med å unngå å bli forelsket i. Etter en episode der hun uoppfordret tilbyr ham konjak til kaffen, skifter synsvinkelen over til Helene, hun tenker på elskeren hun har besøk av og føler seg avslørt og at alt er tapt. Denne elskeren er Laurits Kruse, så det har altså utviklet seg et forhold etter kapitel to. Klassisk allvitende teknikk, samme hendelse skifter karakter, leseren får et mer og mer korrekt bilde av begivenhetene, alt etter hva forfatteren velger å avsløre. Motsatt for eksempel Mysterier, der fortelleren tilsynelatende hele tiden gjør sitt beste for å holde leseren oppdatert, og der avsløringene sjelden bringer sikkerhet i hva som foregår.

Vinkling mot Laurits Kruse, som nå er i en ganske annen stemning. Vi får se ham brenne alle sine dikt, med alle de tunge titler, nå som han har en som holder av ham, er alt lett. Varsomt skildret av fortelleren. Vi får også en gjennomgang av et moralsyn i endring, Laurits kan ikke gå med på at det han har gjort er skam, tankene er milde og glade og uten aggresjon. Det kommer dog frem at han til sist er den pågående, og at han er rett affæren skal bli kjent. Utover her blir det klart hvor forfattersympatien ligger. I et tilbakeblikk får vi se hvordan elskoven gikk til, det var kamp først, Laurits har synsvinkelen, men på en måte som gjør det uklart om det er Laurits som tenker tilbake eller forteller som stanser nåtiden for å fortelle selv. Nesten umerkelig forlater forteller hele Laurits (etter at han hos G Johnatan har stjålet med seg boken kvinnens underkuelse), og forteller videre om Dagmar Dyring og Frida, som diskuterer kvinnesak og giftemål. «Frida sette fram den tanken, at det beste var um folk kunde hava kvarandre på prøve ei stund; «men det går jo helle ikke an, skjønner du!»» s. 42. Etter diskusjonen dukker Laurits opp, de vet han er interessert i Dagmar, og de mener han ikke er som andre menn, og Dagmar inviterer ham til kaffe.

Femte kapitel starter med naturalistisk naturskildring, sur, våt snø i byen. Ingen liker seg, heller ikke maleren Bjølsvik som vi nå skal følge igjen. «- Ei kjerring og ein katt. Det var ikkje stort meir han kravde av Vårherre.» s. 45. Det er desember, vinter, iskaldt, og mørkt både ute, inne og i hodet hans. Han får besøk av sin medmaler, Otto Nielsen, de diskuterer de dårlige tider, fordømmer kunsten og de økonomiske sorger, harsk humor. Så blir Gabriel Gram introdusert, grundig fyllesyk. Allerede snart får vi trætte mænd tanken: «Nei, nei; je vil gifte mej; ja vil fanden gale mej gifte mej.» s. 51. Han er i en dårlig forfatning, her, Gram. Det er også snakk om kunsthandler Knoph, som videreselger maleri til overpris og svindler både kunstner og kjøper. Han kjøper et maleri for 20 kroner av Bjølsvik i en kort scene til slutt.

Vi går tilbake til Laurits og kvinnens underkuelse. Han har havnet i selskap hos Dyrings, og legger allerede planene for hvordan han skal gjøre seg enda mer fortjent til Dagmar, han skal lese og arbeide seg frem, men så er det dette med Helene da, og så får vi rede på at de nå har et forhold på gang. Det misliker Laurits, hun gjør ikke lenger motstand og det har dessuten kommet noe ufint over henne, problemet nå er å avslutte forholdet. Deretter får vi Helenes synsvinkel, hun merker det er noe galt med ham etter at «hun gjorde seg litt kaut», hun er også nervøs for om hun er gravid, og holder akerselva som utvei. Tilbake til Laurits ser vi at han får en konkurrent i Mark Oliv, med ham kan han ikke konkurrere. Kapitelet slutter med en dypt urettferdig seanse, der Laurits og Helene i uskyldig samtale blir overrasket på loftet, men Laurits får likevel panikk og gjemmer seg. Husfrua Hanna Steinsrud gir Helene fyken på minuttet. Det blir fortalt gjennom tankene til Helene selv.

I kapitel syv får vi rede på Georg Jonathans opphav, han er sønn av en madam Ludvigsen og en etter sigende engelsk orlogskaptein som straks forsvant. På ny glir vi etter en sekvens autoral forteller inn i tankene til en av deltakerne, denne gangen Georg Jonathan. Han kan ikke ønske å gifte seg, men har hug på ei Nina Grundt, som deretter finner en annen, og får G Jonathan til å forlate tanken om en finere kvinne, en kvinne av folket, vil han ha. Så flytter han inn hos fru Widstrup, og innleder et forhold med piken hennes, Emilie, «for å frelse henne», som han tenker. Det ender med at hun blir prostituert, faktisk talt med herr Bøckmann som Nina Grundt giftet seg med. Det kommer frem i en samtale mellom Emilie og GJ, et år etter at hun forlot ham for en styrmann. Dermed må GJ gi opp damene av folket også, nå er det de gifte han må se på, der er ikke så mye å risikere, dessuten er de allerede vant.
Midt i det lange kapitelet går synsvinkelen over til frøken Julie Lindner, som GJ har fått øye på og begynner å interessere seg for, 15 år er hun. Det er nesten Tolstojsk så Garborg går ut og inn av alle sinn. Julie er sprengnysgjerrig på det en ung pike ikke skal spørre om, og leser romaner i smug med en venninne, og forsøker etter beste evne å finne ut av det, i en fornøyelig sekvens fra Garborg. Den fornøyelige tonen står i kontrast til virkeligheten som venter. Etter å ha smurt på med flere slike sider, får vi Julies versjon av møtet med G Jonatahn, hun er redd ham, særlig når han begynner å vanke der fast. Forteller hopper så over til GJ, som begynner å få samvittighet, og kvier seg for å ta henne, hun er for troskyldig og ung, men det utvikler seg litt likevel, hun går turer med ham, hva som har hendt med Julie i mellomtiden, får vi ikke vite, men hun kaller ham «kjære», så noe må ha snudd. GJ reiser til England for å slippe unna. Når han kommer tilbake, legger han alt frem for Julie, alt hva et forhold vil innebære, her er han så ærlig han kan, «lad os være venner,» svarer Julie.

Neste kapitel er de fullt ut kjærester, Georg J gir seg helt over, nå vet han hva det vil si å leve. Nå er det det gåtefulle med å holde skjult, det som kjennes så fint og godt. Etterhvert blir hun inlosjert hos en Mad. Widstrup, det må være slik. Kontrast mellom Julie som må spille svarteper med henne, mens GJ er ute i selskap, enkel symbolikk ligger også i dette, Julie er svarteper (og det samme for så vidt Widstrup). Etter hvert skaffer GJ Julie post hos grosserer Storr, hvor Carl Pettersen blir introdusert. Og får synsvinkelen, slik at han kan spionere på dem og reise bort og fri til Julie. Deretter får Julie mistanke til GJ, og oppsøker ham hos Laurits Kruse. Sammenveving, Laurits har akkurat skaffet Helen plassen han tenkte for henne. Deretter et lite oppgjør GJ og Julie, hun vil ha ham til å love kjærlighet, det kan han ikke og sier det. Nå kommer ærligheten fra forrige kapitel i sitt rette lys, selv om han var ærlig, kunne ikke Julie forstå det. Det problematiseres dessuten om GJ kan ha rett i at de er likt stilt, om den ene går fra den andre, Julie insisterer på at det er verst for kvinnen, og selv om GJ har godt forsvar, har Julie her rett. Under ligger at det ikke skulle være slik. Kapitelet slutter med et fint dikt: «Verden er en jammerdal, tra-la-la-la-la.»

Kapitel 9 starter som Helene-kapitel, hun skal på nisseball. Hun har akkurat fått vite om plassen hos G Jonathan, føler seg glad og fri og vil bare le av glede. Denne gleden blir brutt i et merkelig møte med en politikonstabel som vil ha navnet hennes. Neste dag møter hun hos politiet og får en like merkelig advarsel for å delta i et slikt lag. Mellom her får Garborg også inn et møte mellom Helene og Laurtis, fra hans synsvinkel, slik at hans dårlige samvittighet kommer frem da hun har noe vanskelig å fortelle. Han blir svært lettet da det bare var denne lille politiepisoden.

Dette kapitelet har uvanlig mange skifter. Det innleder med Daniel Braut som har søkt prestekall, og Laurits som ikke får skrevet brev til Dagmar Dyring, det er det vante motiv med brev på ovnen. Etter det er det Dagmar som får synsvinkelen, på vanlig måte, forteller forteller hvordan Dagmar har det. Deretter er det Mark Oliv, som får vite av at Helga at hun er gravid, og «um han hadde møtt eit lokomotiv, so hadde han knapt vori viss på, at det nettopp var han, som skulde vike or vegen.» Overgangen begynner med at Dagmar vil snakke med Helga om hvordan det er å være gift, om det er med den man elsker man gifter seg med. Vi får også hvordan Laurits blir overbrakt nyheten om giftemåle, uten at Dagmar som rett etter får synsvinkelen tilbake og fortsetter resonnementet sitt om hvordan og med hvem man gifter seg. Hun har også snakket med Nina Bøckmann, tidligere Grundt og utsatt for GJs tilnærmelser og forsøk, hun har en litt beisk stemning i slike spørsmål.  Nina og Helga blir altså satt opp mot hverandre, de får synspunkter etter hvordan det har gått dem i livet. Kapitelet inneholder også en 17. mai-feiring, der alle blir samlet og forteller er autoral, og gjengir bare det som blir sagt og gjort. Det er en lengre scene (tre sider) der Bjølsvik krasst legger ut om kvinnefrigjøringen, det er bare motesak, kvinnen gjør det hun skal uansett, «så er dei sjølvstendige og røyker sigarett heile bunten,» Bjølsvik hisser seg opp over dette, Dagmar er samtalepartneren. På hjemveien går hun sammen med Laurits, og de kysser hverandre. I to korte avsnitt får vi etterreaksjonene deres, han er fra sans og samling, hun urolig, ingen av dem har likevel full tro på at dette vil gå.

Vi fortsetter 17. mai feiringen, nå i studentersamfunnet. Det skjer først i generelle vendinger, deretter kommer Bjølsvik inn, mørk til sinns, fra diskusjonen han hadde i forrige kapitel. Nå går han enda lenger, i samtale med Otto Nielsen som heller fyrer ham opp, «Og så er det så forbanna bra med det, at her er å få til alle prisar, så vi fattigfolk også blir hjulpne.» Gjonathan kommer, og virker muntert på leseren uansett hvor sliten han er. Han har nå for fem minutter bestemt seg for giftemål, og er utkjørt og må drikke pjolter på styrten, halvt blandet med cognac. Gabriel Gram kommer også, han skal låne penger av Hummelvik, før han setter i gang en samtale med GJ om giftemålet, Gram er allerede fastlåst i meningene sine, og vil ikke ha noe sentimentalt tøv. GJ: «Kvinna var ikkje menneske, ho var samfund.» (s. 107) Deretter kommer Laurits Kruse, han kunne ikke sitte hjemme lenger. Men han stikker i frykt da GJ sier Helene er gal, og at hun nok hadde et forhold til teologen Daniel Braut, det er noe med henne. Gram overtar til slutt, forteller blir med ham fra festen, full og sjanglete, inn til et horehus, der er alle opptatt, så hjem, skrive en bok om varulver, mann om dagen, varulv om natten.
Hensikten til kapitelet ligger i setningen: Om bare kvinnen forstod oss. Hadde hun sett oss her, ville hun forstått oss. Nei, der ville de ikke ha henne. Et fylleslag med klaging og syting som dette, det er mannfolk.

Fra fylla til Gram går vi rett over i alvoret med Helene i neste kapitel, hun er gravid og må flytte fra Georg Jonathan. Her smører Garborg tjukt på for at vi skal føle avsky for Laurits og mannfolkene, sympati med Helene og damene. Helene er offeret, hun må lide for alt som har hendt, mens Laurits trygler på sine knær og slipper fullstendig unna. Dette er naturalisten Garborg i aksjon, forandring gjennom provokasjon. Det kommer frem i tankene til Helene, i samtale med GJ som vil ha henne til å oppgi barnefaren, nei, «av barnefaren kunde ho ikkje vente hjelp.» Georg får sinne-rid da Helene kaller seg et svin, og skjeller henne ut til avskjed, uten at han på noen måte fordømmer henne, han er sint på henne og mest samfunnet som ikke kan la henne stå for det hun er, i hans øyne har hun ikke gjort noe galt. Det er ikke gitt at Helene har denne tolkningen av avskjeden. Hun flytter til ei madame Paalsen, der hun har det forferdelig, kort og godt. Barnet blir født i en grotesk scene, der hun gjennomlider en hel natt, og der jordmoren er full og døper barnet Gunda i stedet for Hilda. Det fortsetter deretter med kvaler og selvbebreidelser, barnet blir sykt, doktoren er refererende kort i et avsnitt, ingen bryr seg om Helene, og hun mener det er hennes skyld, og at Vår Herre nå gir henne som fortjent. Det er rett og slett Georg Jonathan som opptrer best, han kommer og ser til henne. Det er grusomme skildringer av barnets sykdom og smerte, og Helene utkjørt som hun er, det er bilde på hele situasjonen. GJ som er forholdsvis rolig, står her i kontrast, som også den ikke deltakende fortellerstemmen gjør det. Til slutt dør barnet. Og naturskildring: «Yvi byen låg ei stygg brungrå skodde og velte og vreid seg som gòv ifrå helvìte.» s. 125

Kapitel 13 begynner med mer landlige beskrivelser, det er Laurits som har flyttet fra hovedstaden. Han bor på en prestegård, trives ikke, synes bondefolket knapt har kommet «ut or dyrehamen». Han lever på brevene han får fra Dagmar, de er alvorlige og skikkelige, det skal være slik når man er forlovet, mener hun, hun setter ærligheten høyt. Etter å fått noen slike brev, lyser det opp med brev fra Georg Jonathan, som nå er gift med Julie. Han står for det han gjør, GJ. Men når han senere i kapitelet i synsvinkelen, går det ikke så greit her heller, han blir litt lei av henne, og liker at Nina Bøckman er med på utfluktene de gjør. Det meste blir fortalt på avstand i dette kapitelet, korte referat om hvordan det går med dem alle. Etter litt døsighet om dette, får Laurits brevet fra Dagmar om tjenestejenta som er lurt av en ingeniør, tonen og fordømmelsen i brevet får Laurits til å svette. «For kvar ærleg gjente måtte det vera avgjord sak: aldri gifte seg med ein mann som var so hjartelaus, at han kunde øve slikt nidings verk.» s. 135. Det blir mer provoserende kontrast, Helene som må til politiet for falsk oppgivelse av barnefar, Laurits som er lettet over at barnet er dødt og ute av verden. Begge deler bare referert. Mot slutten av kapitelet får Laurits likevel litt kvaler, men ikke verre enn at han ikke kan la være å se litt på tjenestejentene på gården med. Da bestemmer han seg for å reise tilbake til byen.

Nest siste kapitel begynner med møtet mellom Laurits og Helene, hun ser godt ut, synes han, og hun smiler til ham og forteller matt og distansert hele historien sin, fra start til mål. Garborg skildrer hvordan han reagerer, og hun driver på. Verst for Laurits er betegnende nok at husverten truer med å finne ut hvem barnefaren er, som ren hevnakt mot Helene. Det lager seg altså slik at Laurits må gjøre noe for å unngå straff til Helene, helst selvsagt oppgi seg selv som barnefar. Han lider alle kvaler som skal til, og sverger på å hjelpe henne, men bare ikke dette. Helene reagerer slik, at hun har ikke problemer med det, hun vil bare ut av situasjonen. Det er leseren som skal bli provosert. Laurits går deretter til Georg Jonathan for råd, han er virkelig preget av konflikten, og vet ikke hva han skal gjøre. Også han kjenner at han kan ikke gå til Dagmar med denne falskheten. GJ er meget klar, man skal stå for det man har gjort, dette er situasjon Laurits må ordne opp i. «Du ser, du slepp ikkje frå dette utan havari;  tak det med mod, Laurits. Ver resolut som reven i glefsa; riv foten av deg, og frels livet.»

Før oppgjøret er en seanse med Laurits og Kvaale, de drikker, og Kvaale forteller om den syke mannen som i seks år har vist han har syfilis, og fortsatt ikke har sagt noe til forloveden som bare går og venter på ham. Begge liv ødelagt, han får seg ikke til å si noe, han har bare henne, hun har bare ham, hun har vist fra seg alle andre, nå er hun 31, han 30. Det kommer til slutt frem at det kanskje er seg selv Kvaale snakker om. Vi får også noen sider kvaler dagen derpå for Laurits, før han går for oppgjøret. I en overgang får vi Dagmar, som rensker bort all tvil om hun har noe på samvittigheten, hun strever med tanken at hun har tenkt på Bjølsvik, hun er uskyldig som et lam. Oppgjøret blir nærmest en karikatur, Dagmar legger alt til rette for Laurits å innrømme seg, med historien om venninnen som tilgav sin mann. Laurits følger opp med å fordømme umoral på generelt grunnlag, og Dagmar sier hun er så glad, «for dej er jeg trygg på.» Det blir også karikatur når Laurits for seg selv avgjør at han på sin side aldri skal spørre Dagmar om Bjølsvik. Det slutter med sekvenser, nærmest ringende Ibsen, «Sandheden må være oss hellig, Sandheden må være oss hellig.»