Til å begynne med la jeg til grunn «the conflateted version of King Lear as prepared by Barbara K. Lewalski», etterhvert gikk jeg over til å lese også de to originalversjonene. De hadde alle sine styrker og svakheter etter min smak. Når jeg siterer, bruker jeg den versjonen jeg selv liker best.
Som i Hamlet er ordkunstneren Shakespeare opptatt av at fin form ikke trenger ha sammenheng med den indre mening. I Hamlet gjelder dette når Hamlet gir uttrykk for sin sorg, i kong Lear gjelder det sterkere og blir en del av hovedkonflikten. Goneril og Regan snakker svært vakkert om sin kjærlighet til kongen, men ordene tjener falske hensikter. Cordelia som snakker mer avstemt i forhold til hva hun virkelig føler, kan ikke ta slike sterke ord i sin munn. Konflikten kan også sees som en konflikt mellom alderdom og ungdom, Cordelia er yngst, ungdommen krever ærlighet. «So young, my lord, and true.» Den som ser stykket må godta at kongen ikke er oppmerksom på dette, når dette er godtatt venter en teaterekst uten sidestykke. Kongen gjennomlider enhver kval som følge av sin feil, og får angre bittert.
Mens Hamlet har en hovedperson og hovedhandling som overskygger alt, er Lear fylt av parallellhandlinger og sentrale personer. Det er et utall konflikter og relasjoner, som alle foregår på flere nivå, med falskt spill og forkledninger, og skjulte motiver. I Hamlet er det først og fremst Hamlet som lider, og hans replikker og monologer overgår suverent de andes. Ophelias fortvilelse følger bare et par scener, så tar hun livet av seg. I Lear får publikum føle med Lear selv, hertugen av Gloucester, Edgar, Cordelia og Kent, som alle hver på sin måte må gjennomleve fryktelige påkjenninger. Hver og én får sine sublime replikker for å gi uttrykk for sin smerte, stemt etter hver deres personlighet. Det er også en uhyre spenning hvordan det hele kommer til å ende, en spenning som forsterkes og skifter med uventede vendinger og stadige, katastrofale nyheter. Alt er holdt stramt sammen innenfor en suveren struktur, det er et univers i fem akter.
AKT I:
Scene 1: Kong Lears tronrom
Kent og Gloucester samtaler, de diskuterer hvem av svigersønnene kongene foretrekker og forbereder med det Lears ankomst. Kong Lear kommer inn, og introduserer straks i første replikk den berømte hovedkonflikt, hvilken av døtrene elsker ham mest? Goneril og Regan leverer høystemte fraser om sin uendelige kjærlighet, og får rikelig med land. Cordelia sier sannheten og forarger kongen, hun kan ikke lyve på seg en kjærlighet hun ikke føler. Kong Lear kaller dette stolthet, og frasier seg henne som sin datter. Jarlen av Kent advarer kongen at han er i ferd med å gjøre en grov bommert, kongen vil ikke høre på ham og truer med sverdet. Dette opptrinnet er nødvendig for ikke å gjøre kongen dum. Han er innbilsk og sterk, en personlighet som ikke er urimelig for en uinnskrenket konge. Den samme funksjonen har kongen av Frankrike og hertugen av Burgund, som kommer inn etterpå og reagerer på at kongen har forlatt sin tidligere kjærlighet til Cordelia. Hertugen har tidligere fridd, men vil ikke ha henne når han ikke får medgift. «I am sorry, then, you have so lost a father That you must lose a husband.» 1,1,245. Kongen av Frankrike tar Cordelias parti, og setter kjærligheten høyere enn medgiften, og vil ha henne og får henne med seg. Cordelia holder på at ærlighet er bedre enn vakre ord og medgift, og angrer ingenting i det hun tar farvel med søstrene og går. Og til slutt har søstrene en samtale hvor de også forundrer seg hvordan kongen har snudd i favoriseringen av Cordelia, de forklarer det med hans alder og at han har forandret seg i det siste. Men de frykter hans ubalanse, og blir enige om straks å ta sine forholdsregler. Shakespeare tar altså fullt ut på alvor problemet med kongen som så helt og fullt lar seg villede av lureriet.
Scene 2: Hos jarlen av Glouchester
Den falske sønnen Edmund har et brev han skal lure faren med. Han avslører det i en monolog (hvor han også forbanner forskjellen mellom å være ekte og uekte sønn) han har før faren kommer inn. Faren tar fra ham brevet da han prøver å gjemme det, og leser det straks da Edmund sier han ikke må gjøre det. Det gir inntrykk av å være fra den ekte sønnen Edgar, og det planlegger en konspirasjon mot den gamle faren. Jarlen blir selvsagt rasende, og gir øyeblikkelig ordre om at Edgar må finnes og svare for seg. Edmund taler Edgars sak, og er mer enn smart nok til å narre sin far som han vil. De blir enige om at jarlen skal lytte til en samtale mellom brødrene, for å høre hvordan det ligger an. Shakespeare får frem intelligensforskjellen i to små monologer, hvor faren ynker seg hvordan stjernene står dårlig, og sønnen når faren har gått harselerer med hvordan vi gir stjerner og planeter skylden for menneskets natur. Etterpå er det samtale mellom Edmund og Edgar, Edgar er godmodig og naiv der faren er dum, også Edgar går med på Edmunds komplott. Dette er starten på en parallellhandling og kommentar til hovedkonflikten.
Scene 3: Hertugen av Albanys slott
Lear har straffet Oswald for å ha irrettesatt en narr, Gonril er oppgitt og forteller på ny hvordan kongen skal behandles. De må gå til aksjon, og hun bestemmer seg straks for å skrive til søsteren og meddele henne planen og kravene.
Scene 4: Samme sted
Kent har kledd seg ut, og søker tjeneste hos kong Lear som han er forvist fra. Han svarer ydmykt og morsomt på kongens spørsmål, og får tjeneste. Oswald kommer og går, og kommer ikke tilbake på kongens befaling. En tjener forteller at Cordelia er syk, og det er grunnen til at han ikke vil komme. Da Lear senere konfronterer Oswald med det lille opprøret, er Oswald ytterst frekk og vil ikke anerkjenne Lear som konge. Kent benytter sjansen til å tjene litt for kongen, ved å spenne bein på han da han går. Opprøret er altså introdusert. Straks etter kommer narren, og utpensler konflikten i ord. Det er klart kongen har gjort en tabbe ved å gi bort for mye av sitt gods, til sine upålitelige døtre. Kongen insisterer på at narrens skjemtende vers er ingenting, og gjentar på ny «nothing can be made out of nothing». Men det demrer for ham at når han har gitt fra seg titler og land, så har han også gitt fra seg makten. Oswald kan tillate seg å være frekk. I det Cordelia kommer inn, sier narren til kongen: «Now thou art an 0 without a figure. I am better than thou art now. I am a fool; thou art nothing.» Cordelia viser ingen nåde i sin replikk, og narren har en grusom gjøk-sammenligning, spurven fødte gjøkungen, nå får den hodet sitt bitt av. «Are you our daughter?» spør Lear, og som svar får han også kongeklærne fjernet. Fra nå av opptrer Lear med full tyngde. Den første lille monologen han nå har, der han i identitetskrise spør hvem han nå er, når han ikke lenger er konge blir han fjernet fra seg selv, det er en gripende replikk. «Who is it that can tell me who I am?» «Lears shadow,» svarer narren i quarto-teksten. Etter at forholdene har gått opp for Lear, kommer også hertugen av Albany inn, Cordelia befaler at kongen må gi fra seg alle sine menn. «Safer than trust to far,» sier hun til mannen sin, da han spekulerer i om kongen kanskje kunne få beholdt noen. Kongen blir altså fullstendig ribbet for makt, og må gå sammen med narren og Kent.
Scene 5: Foran Albanys slott
Lear er sammen med Kent og narren. Han sender Kent med brev til Gloucester for å informere om situasjonen. Det skal ikke innvilges mer enn datteren selv har gjort krav på. Narren og kongen har samtale, narren sier kongen har blitt gammel før tiden, for først skal man bli vis. Kongen ber om at han må beholde forstanden. Han sysler med tanker om å ta makten tilbake.
Akt II: (I F1 er dette scene 6 i akt I)
Scene 1: Gloucester slott
Edmond iversketter sin plan for å lure til seg arveretten, hans naive bror Edgar blir med på en falsk fektekamp og flykter, Edmond skjærer seg så han blør litt, og forteller straks hertugen hvordan det henger sammen. På ny bruker han teknikken ved å gi broren de beste argumenter, han forteller hvordan broren vil benekte ethvert kjennskap til saken og brevet, og at broren stolte på det fordi han som ektefødt sønn var mer troverdig. Edmond unnlater heller ikke å nevne – i brorens munn – sine egne motiver for et eventuelt plott. Jarlen lar seg lure og blir rasende på Edgar og gir straks ordre om å fange ham. Edmond skal få arveretten, sier han også. Regan og Cornwall kommer også, får høre om planene – til Edgar – og er villige til å stille også sine ressurser til disposisjon. Også Edmonds plott lykkes.
Scene 2: Foran Gloucesters hus
Kent i forkledning oppvilger til kamp mot Oswald, Oswald vil ikke forsvare seg og roper på hjelp. Cornwall og Gloucester kommer til, Kent fortsetter med grove beskyldninger og hisser til kamp, det er imidlertid bare skjellsord og kallenavn, verken Cornwall, Gloucester eller Oswald selv skjønner hva denne mannen har i mot ham. Det blir en ny liten diskusjon om ord og innhold, Kent hevder han sier sannheten og ikke vil skjule den. Som straff setter Cornwall og Regan ham i et stokkebur, der avslører han hva som var hensikten med opptrinnet, han vil advare Cordelia. Edgar entrer scenen og avslører i en monolog at han nå er fredløs. Også han bruker ingenting-motivet. «Edgar I nothing am» (2,2,178) Lear kommer og reagerer med avsky på at en gentelmann som Kent har fått straff forbeholdt de fattige. Han forlanger å få snakke med Cornwall og Regan, de avviser ham. Det er Gloucester som er mellomleddet, han går frem og tilbake med beskjed. Denne vandringen frem og tilbake gir plass for de gjenværende å gi uttrykk for situasjonen, og bygge opp stemningen. Det er altså godt tilrettelagt når Regan og Cornwall kommer, og skal snakke med Lear. Han forteller hva galskap søsteren har funnet på, Regan tar søsterens parti, sier Lear blir gammel og bør la andre ta seg av sine affærer, hun ber ham tilgi søsteren. Lear kan ikke tro hva han hører, også hun forråder ham. Lear har her en serie gripende monologer, Regan reagerer med kjølig rasjonalitet, «For those who mingels reason with passion», sier hun, med skarp brodd mot kongens følelsesstyrte fordeling av arven. Kongen drar derfra i stort sinne.
Akt III (Dette er scene 8 i F1)
Scene 1: Åpent land
Samtale mellom Kent og gentleman. Kent gir ham en ring som skal avsløre hans sanne identitet. De rir hver sin retning for å finne kongen.
Scene 2: Åpent land
Lear og narren blir oppsøkt av Kent, gjenkjenner ham ikke. Storm og uvær som symbol på Lears sinnsstemning. De drar for å søke dekning i et skur.
Scene 3: Gloucesters slott.
Gloucester får høre at det reiser seg en, han bestemmer seg straks for å ta kongens parti og meddeler det til forræderske Edmund. Han har sine egne planer «The younger rises when the old doth fall.»
Scene 4:
En scene full av utmerkede dramatiske effekter, overveldende gjort.
Lear, forkledde Kent og narren kommer til skuret, kongen nekter å gå inn, hans sinnsopprør er kolossalt og regnet og stormen bare forsterker det. «Is it not as this mouth should tear this hand for lifting food to it? But I will punish home.» Det viser seg at Edgar er i hytten, han kaller seg Poor Tom og er forkledd som en galning. Lear spør om han har døtre og om han har gitt dem alt, for bare således kan en mann falle så dypt. Her er han nærmere sannheten enn han aner, bare her er det en slags omvendt, Poor Tom er svindlet av sin bror for arven fra sin far. Forkledningen og det at de to sentrale karakterene ikke gjenkjenner hverandre, gjør at de kan snuble over briljante kommentarer som publikum skjønner, de selv ikke. Det følger scenen hvor Lear over Edgar spør «Is man no more than this? Consider him well.» og tar av ham klærne. Mens Edgar er avkledd, kommer Gloucester med en fakkel som gjør at han blir sett. Publikum får dermed tid til å forberede seg på konfrontasjonen. Og den utsettes, Gloucester gjenkjenner verken sin sønn eller Lear, og Kent blir heller ikke gjenkjent. Etter at Gloucester har gjengitt hva han selv har å sørge over, med både Kent og sønnen nevnt, går alle fire inn i hytten for å varme seg og søke ly.
Scene 5: Gloucesters slott
Innskuddsscene. Cornwall og Edmund, de har opplysninger om at Edgar er død og Edmund jarl av Gloucester. De bestemmer seg for å arrestere Edmunds far, og Cornwall forsikrer at «thou shalt find a dearer father in my love.»
Scene 6:
Kongen, narren og Edgar (som Poor Tom) i skuret. Gloucester kommer inn, og kan avsløre at det finnes planer om å drepe kongen (Lear).
Scene 7: Gloucesters slott
Den franske kongen ankommer, kaos hos Cornwall og Regan. De skal finne Gloucester som nå blir holdt ansvarlig og sett på som en forræder, han blir funnet og ført til dem. De binder ham og river ham i skjegget, og vil ha ham til å avsløre sine planer. Gloucester blir rasende for ydmykelsen og vanæren, men er bundet. De blinder ham og tråkker ut øyet hans, en tidligere tjener forsøker å forsvare ham, men blir stukket ned bakfra. Ondskapen til Cornwall og Regan går over alle grenser. Da Gloucester roper på sin trofaste sønn, Edmund, avslører de plumpt og greit at Edmund har lurt ham, og er med dem. Konflikten er ved et ytterpunkt da akt III avsluttes. Det viser seg i akt 4, scene 2, at Cornwall dør av skadene tjeneren påførte ham.
Akt IV
Scene 1: Åpent land
Edgar holder en sterk monolog om at når alt synes verst, kan det bare gå bedre, like før hans far tidligere jarl av Gloucester kommer forblindet og fortapt, ledet av en gammel mann. Faren har en like sterk kortmonolog om hvordan han foraktfullt ikke forbanner blindheten, fordi han for alvor trådte feil når han så, fulgt av et like gripende ønske om å se eller ta på sønnen igjen. Møtet mellom dem blir gripende forberedt. Og Edgar holder seg i forkledning som Poor Tom, han kan ennå ikke avsløre seg. «Bad is the trade that must play fool to sorrow». Det forsterkes ytterligere da Gloucester vil ha Poor Tom til å lede seg, og Edgar må akseptere. «‘Tis the times’ plague when madmen lead the blind.»
Scene 2: Foran Albanys slott
Goneril og Edmund må gå til aksjon mot den franske armeen som kommer, de fordømmer alle de ubrukelige medhjelperne de har, inkludert Gonerils mann, Albany. «O, the difference of man and man! To thee a woman’s service are due: My fool usurps my body.» Han er rystet over hennes umenneskelighet, hun forakter ham bare. En budbringer kommer og melder at Cromwall er død, og Gloucester blindet. Dette skaper nye rystelser til Gonerils planer. Albany bestemmer seg forå hevne Gloucester, han er nå på kongens parti.
Scene 3: Ved den franske armés leir i Dover
Sceneforflytningene skaper enormt med spenningsunderlag for replikkene og handlingen hvert enkelt sted, Shakespeare holder 5 parallelle handlinger med sentrale karakterer og skjebner. Alle virker i seg selv, og inn i hverandre. Her er det Kent som er i nærheten av den franske leiren, og forhører seg om hvorfor franskekongen har trukket seg tilbake og hvordan Cordelia har reagert på begivenhtene. Kent kan fortelle om hvordan Lear skammer seg, og derfor ikke har våget håpe se henne igjen. Dette er en mellomakt, hvoretter Kent skal ta med gentelmannen til Lear.
Scene 4: Dover, fransk leir
Cordelia gir uttrykk for vanskelighetene med å være med franskmennene mot sine kjære engelskmenn. «O dear father, It is thy business that I go about;» Hennes kjærlighet er stor som Gonerils ondskap, de to er motsatte speilbilder. Det forsterker at de er søsken, og objektet er deres egen far som Goneril har forrådt, og Cordelia på et vis er forrådt av.
Scene 5: Gloucesters slott
Regan klager til Oswald feilen ved å la Gloucester leve, blindet som han er skaper han sympati hos fienden, og leder stemningen mot dem. Hun skaper dessuten et nytt moment, langt ute i fjerde akt, hun sier søsteren er ute etter Edmund i stedet for Albany, men at Edmund i virkeligheten har lovet sin hånd til henne. Dette må Oswald meddele ham, og Goneril. Han må dessuten straks drepe Gloucester, om han ser ham.
Scene 6: I nærheten av Dover
Gloucester og Edgar har ankommet Dover. Man får inntrykk av at de har reist, mens mellomscenene har foregått. Shakespeare holder en jevn tidslinje, nesten en tidens enhet. Gloucester vil opp på en klippe, Edgar gjennomskuer ganske riktig at han der vil ta livet av seg, og lurer ham. Shakespeare skaper på denne måten en komisk avveksling i stykket, både når Gloucester og Edgar klatrer opp den flate strekningen, alt mens Gloucester har den som skal lures påpekninger at det synes ham flatt, og at Edgar forresten ikke oppfører seg som en gal mann lenger. Edgar har de tilsvarende forsikringer alt er såre vel. Den egentlig gripende avskjeden Gloucester har før han kaster seg ned på bakken, får også på denne måten en komisk bunn. Under der igjen ligger Regans brennende ønske om å drepe ham, det er altså katastrofe om Gloucester dør, og han vil ta livet av seg. Edgar fortsetter spillet, og later som Gloucester virkelig har hoppet ned fra klippen, men overlevd. Han er ikke lenger Poor Tom. I forundringen over hva som har skjedd, kommer Lear, kledd i en vanvittig kledning med blomster, alle tegn på at også han er blitt gal. Gloucester gjenkjenner ham på stemmen, og kneler. Her er den berømte replikken, «every inch a king!» Replikkvekslingene som følger er sublime, kongen demonstrerer også i replikkene hvor kongelig han er, Gloucester er den ydmyke tjener, og den desperate fortvilelsen over feilene i forholdene er hva som uttrykkes. De er også utformet slik at de tar høyde for Lears eventuelle galskap. Det er nå utvilsomt at Lear ikke kan unngå å være konge. En konge uten land, soldater, noe av det som innebærer å være konge – fortsatt en konge. Replikkvekslingen følges av at Cordelias gentelmann kommer med budskap om de forestående kamper. Lear får med seg noen av følgerne, og løper av gårde (fortsatt med henspillingen på galskapen). Deretter har Edgar og Gloucester en liten samtale, alltid sterkt med alt de har usnakket. Så kommer Oswald for å gjøre slutt på Gloucester, med Edgar dreper ham. Oswald har brevet fra Gonril til Edmund, som nå Edgar kan lese og avsløre.
Scene 7:
Kong Lear introuduserers for Cordelia. Han nekter å tro han er i live, og kaller henne en ånd, påkjenningene har brakt ham helt ut av fatning, «Pray, do not mock me» sier han til hvert vennlig ord.
Akt V
Scene 1: Britenes leir ved Dover
Edmund og Regan forbereder krig, og har kontrovers om Edmunds forhold til Gonril. Det er bare noen få replikker, før Goneril og Albany kommer. Nok et dramatisk opptrinn, som også viser at forræderne har sine egne konflikter mellom seg. Rivaliseringen mellom søstrene bygger seg opp. Akkurat i det Edmund forlater scenen, dukker Edgar opp med brevet og gir det til Albany og går igjen, rett før Edmund kommer. Edgar er i forkledning, og Edmund kunne kanskje kjenne igjen sin egen bror. Edmund avslutter scenen med en monolog om valget mellom Gonril og Regan, et valg som utelukkende er ledet av egne motiver om makt og velvære.
Scene 2: Nær slagmarken
Edgar og Gloucester, de formidler nyheten at Lear har tapt. Det kjente sitatet «Ripness is all» er her i linje 11. Det er Edgar som sier det til Gloucester, som nøler med å gå ut på slagmarken.
Scene 3: Fortsatt nær slagmarken
Edmund har tatt Lear og Cordelia til fange. Lear trøster, før de blir ført bort. Edmund gir en lapp til en kaptein som skal ta seg av dem. «To be tender-minded Does not become a sword.» Deretter er det et avgjørende opptrinn mellom partene på denne siden, Albany og Edmund krangler, mens Gonril og Regan kommenterer. Det viser seg at Gonril har forgiftet Regan, eller det insinueres ved at Regan blir syk og Gonril forklarer hvorfor i en sidereplikk «if not I never trust medicine.» Deretter utfordrer Albany Edmund på adelstittelen, det skal blåses tre trompetstøt og den som har innsigelser skal tre frem innen dem. På det tredje kommer Edgar væpnet i rustning, han blir ikke gjenkjent, men publikum vil vite hvem han er. De har hver sin monolog før kampen, som Edgar vinner. Han forteller sin historie i monologer som griper endog Edmund, før en gentelman kommer med en varm kniv, brukt av Gonril til å drepe seg selv. Regan er også død av giften. Edmunds siste handlinger er gode, han sørger for at det blir gitt beskjed om at livene til Lear og Cordelia må spares, han avslører hva som stod på lappen han sendte med kapteinen, og sier dette haster og skynder selv på, skadet som han er. Det er ingen grunn til å tro at dette skyldes egen-nytte, Edmund skal dø og at han ønsker plass i paradis eller noe slikt er en søkt forklaring. Han sier det selv slik: «I pant for life. Some good I mean to do, Despite of mine own nature.»
Men stykket har ingen lykkelig slutt, tross denne forsoning og de ondes død. Lear kommer med Cordelia i sine armer, hvilket betyr at arverekkefølgen er brutt. Lear blir straffet til det ytterste for sin feil. Det står i fotnotene at i Shakespears kilder overlever Cordelia, og regjerer noen år før hun tar selvmord (merkelig). Cordelias død er altså Shakespeares konstruksjon. Lear dør også i sorgen og påkjenningene, «Look there, look there!» er hans siste ord. (Mot Hamlets: The rest is silence.)
Edgar
«The weight of this sad time we must obey;
Speak what we feel, not what we ought to say.
The oldest hath borne most; we that are young
Shall never see so much, nor live so long.»
Exeunt with dead march
Det er vanskelig å forestille seg et mer komplisert stykke. Her er 8 hovedroller som gjennomgår en tung dramatisk utvikling. Etter det forholdsvis enkle utgangsplottet setter Shakespeare inn parallellhandlinger og reaksjoner som løfter verket langt over det som ellers er skrevet. Som alltid har hver av karatkerene egenskapen nøyaktig å gi uttrykk for sine følelser og opprør, i et stykke som dette er effekten overveldende. Det allmenngyldige og unvierselle ligger over og under som en bekreftelse på at dette stykket er tidløst som Lears kongedømme.
Helt grei litteratur 