Ånden i den vanlige lampen

For et år siden på denne dagen skrev jeg denne teksten her, som jeg selv synes er ganske fin, og akkurat som den skal være.

Ånden i den vanlige lampen

Det har vært så mye snakk om ånden i den magiske lampen. Ånden i den vanlige lampen er det ingen som snakker om. Den vil jeg lage. Og så lager jeg meg en ånd, og ut av lampen kommer den. Det er naturligvis svært, svært overraskende. Lampen er så gammel og hverdagslig at man skulle trodd den var mulig å kjøpe i hvilken som helst butikk eller bruktbutikk. Det er en helt vanlig taklampe det fantes haugevis av på 80-tallet, men som ingen vil ha lenger. Dem om det. Nå kommer det en ånd ut av den. Det er av typen ånder som oppfyller ønsker. Det skjønner jeg ut av det at den sier det til meg. – Hva ønsker du, spør den. Jeg sitter der på sengen min. Hva ønsker jeg egentlig? Et viktig ønske har jeg allerede fått oppfylt, at ånden kommer ut av lampen. Litt magi i hverdagen føler jeg at jeg kunne trenge av og til. Men jeg har aldri hatt behov for å overdrive det, jeg vil ikke miste hverdagen av syne. – Tal, sier ånden i den vanlige lampen, slik jeg har forstått ånder i magiske lamper gjør det. – Tal. Ja, men hva skal jeg tale om? Jeg kan ønske meg en finere og litt mer moderne lampe, men jeg er egentlig fornøyd med lampen jeg har. Særlig nå som det kommer en ånd ut av den. Sånn er det egentlig med hele livet mitt, sånn jeg lever det nå. Jeg kunne ønske meg det bedre, men er også godt fornøyd som det er. Særlig når det skjer sånne litt uvanlige og uventede, sånn som det nå har gjort, eller jeg nå har diktet det opp.

ES2013

Et stearinlys

19. oktober, 2003, skrev jeg «Kvinnen uten skygge og jeg», en tekst jeg tidlig leste opp på Teatergarasjen, og fikk det til med. Jeg likte den, og publikum likte den, og så koste vi oss.

Det gjorde at den søte teksten om stearinlyset som jeg også skrev 19. oktober en gang, jeg gjetter på 2008, men det kan ha vært 2009, eller senere, den får bare plass i reservene. Og her.

Et stearinlys

Denne historien er jo ikke sann, men hadde det ikke vært deilig om den var det? Det er en enkel historie, det er ikke mye med den. Den handler om et stearinlys. Eller den handler forresten om meg, eller kanskje man skal si at den handler om litt forskjellige små og store ting. Jeg hadde tent et stearinlys. Det gjør jeg av og til. Spesielt når jeg skal kose meg og spise middag, eller noe, kanskje frokost, og kveldskaffen, så liker jeg av og til å ha et stearinlys tent. Det er noe eget med det. Denne gangen var lyset hvitt og fint, det virket ikke særlig gammelt, men jeg husker ikke når jeg kjøpte det. Så skulle jeg blåse det ut, og jeg blåste, men lyset brant fortsatt. Det var rart, tenkte jeg. Og blåste en gang til. Lyset brant. Dette var helt uvanlig. Jeg tenkte at jeg nå måtte konsentrere meg om å blåse ut lyset, og ikke la det være noe jeg bare gjorde i forbifarten. Jeg måtte ta i, og jeg måtte sikte. Så jeg gjorde det, jeg tok i, trakk pusten dypt og blåste hele denne voksne, mandige luften rett på stearinlyset noen få centimeter unna. Det blafret, men det slokket ikke. Det var denne lille historien jeg ville fortelle. Den er riktignok ikke sann, men av og til er det godt å forestille seg at også sånne små historier kan være sanne og ekte.

ES2008 (tror jeg)

En dag som åpner med sol

Sommerferien 2009 tilbrakte jeg store deler på Krim. Det var bryllupsreise, jeg giftet meg i slutten av juni det året, reiste til Krim i begynnelsen av juli. I august bodde vi et sted som heter Alupka. Etter først å ha bodd på et usannsynlig lite og elendig rom, så dårlig at jeg fikk overtalt min kone om å skifte, og så kresen er jeg da ikke, særlig med en herlig kone som henne, men det ble altså vel drøyt, og vi skiftet til et sted som var mer enn dobbelt så dyrt, men likevel billig. Det er herfra jeg skriver denne teksten. Jeg dikter meg selv, helt inn i livet jeg lever, som nygift, og prøver fornøyd å skrive hele verden inn i gleden.

En dag som åpner med sol

Dette er en dag som åpner med sol. Hvordan den fortsetter skal ikke jeg legge meg opp i. Men vår litterære hovedperson, Eivind Salen, sitter i sengen sin og ser utover Svartehavet. Han er sendt ut i et liv han for et år siden ikke skulle tro var mulig. Og han sitter og reflekterer over det. Refleksjonene er det selvfølgelig vi som gir ham, jeg – forfatteren, og dere – leserne. Jeg vil som forfatter bare antyde dem, for å tenke seg til hva et menneske som sitter og tenker, tenker, er ikke lett. Dere som lesere står selvfølgelig fritt til å gjøre hva dere vil. Jeg vet av erfaring at mange leser tekster helt elendig, og er i stand til å dikte de utroligste og mest usannsynlige tanker inn i en person. Selv om forfatteren helt klart skriver hva personen tenker, vil slike lesere eller kanskje man like godt skulle si de fleste lesere oppfatte dem helt annerledes. Hvis det da kom til en samtale mellom leseren og forfatteren, ville forfatteren bli svært skuffet over at teksten hans ikke ble forstått, hvis jeg har oppfattet dette korrekt. En samtale mellom leseren og den oppdiktede personen ville derimot bli interessant, kanskje har leseren oppfattet personen bedre enn forfatteren som diktet ham opp, om jeg tenker riktig om disse sakene. Vår litterære hovedperson, Eivind Salen, ser utover et solfylt Svartehav. Hva han tenker vil være en gåte for alle som ser ham. Men gåten er ikke større enn at dagen har åpnet med sol, og han er sendt ut i et liv han ikke skulle tro var mulig. Hva man da tenker, skulle være enklere å gjette seg til, enn å forklare. Jeg, som forfatter, håper at mange dager også for dere lesere åpner med sol.

ES2009

Cirka denne utsikten her var det jeg hadde, da jeg satt og skrev teksten, i rommet vi leide, min kone og jeg, sommeren 2009.

 

Kvinnen fra Tarsus, av Eivind Salen

Vi har kommet til den andre av monologene som aldri ble oppført som de var tenkt. Denne gangen er det Kvinnen fra Tarsus, et annet med tema fra antikken. Mange av mine veldig tidlige teaterforsøk hadde det, og det skyldtes nok at jeg arbeidet med antikken i hovedfaget mitt. Utover det er det ingen kobling. Og tekstene står ikke noe sterkere faglig, enn de står kunstnerisk. Akkurat i denne teksten, Kvinnen fra Tarsus, hadde jeg kanskje ikke så dårlig idé. Jeg kunne bare ikke få den til. Og jeg strevde i månedsvis, år.

* * *

Kvinnen fra Tarsus

En monolog av Eivind Salen

Hallo. Hvor er jeg kommet? Er dette… Kjenner dere meg ikke?.. Nei, det gjør dere vel ikke. Dere vet ikke hvem jeg er. Så da vet dere vel heller ikke hvor… det gjør dere vel ikke. Det samme kan det være. Nå er det i hvert fall overstått, nå skal det i hvert fall være overstått. Er det ikke det? Er det enda mer? Det vet ikke dere. Nåvel, ikke jeg heller. Vi vet vel ikke noe noen av oss. Aller minst jeg. Jeg vet bare at… jeg vet ikke. Samme kan det være. Jeg har en historie å fortelle, den kan dere høre den som vil, jeg forteller den. Det er en forferdelig historie som starter med fødselen og slutter med døden, slik livshistorier pleier å gjøre. Innimellom der skjedde et par ting. Nå skal dere høre, nå skal dere høre hvorfor jeg måtte dø… eller hvorfor jeg valgte å dø… det er alt etter som man ser det. Nå skal dere høre hva som skjedde.

Jeg ble født i Galatia. Det var en hard begynnelse. Jeg ble født rimelig greit, jeg vet selvfølgelig ikke noe om det, men la oss si at jeg ble født rimelig greit. Mor hadde født før og kunne dette. Jeg kom ut, ble vasket og ordnet, og hadde meg noen deilige minutter ved min mors bryst før min far kom inn.

– Åh! Et barn! For en lykke! En sønn! En sønn! Åh, for et vidunder! La meg få ta min sønn i mine armer! La meg få holde ham! Han er ikke lenger sulten, han har fått nok, han er stapp mett ser jeg. Kom hit min sønn! Kom til din kjære pappa! Å! for en nydelig… hva for noe?.. Kone! Hva er dette?

Så lenge varte gleden. Når jeg ikke var en sønn, kunne det være det samme. Det fant jeg meg ikke i, jeg var et sta lite jentebarn, jeg skulle vise at jeg også kunne. Jeg skulle for eksempel gifte meg, å som jeg skulle gifte meg! Det skulle ikke være måte på, vet dere, jeg skulle redde hele slekten, så og si hele menneskeheten, med giftemålet mitt. Jeg skulle gifte meg med en utrolig rik og utrolig mektig mann, med det ville alle økonomiske sorger være ute av verden, ferdig med dem. Vi skulle aldri mer sulte, ingen skulle sulte mer, fordi jeg skulle redde alle. Det var planen.

Helt fra jeg var ganske liten, fulgte jeg med mor til markedsplassen i Tarsus. Jeg tenkte at fantes det en mann som var mektig nok, så fantes han der. Til å begynne med var det helst gamle koner og skrukkete kjerringer som fantes der, men jeg var sta, jeg ble med mor hver gang, jeg gav meg ikke. Jeg bar tunge kurver med alle slags varer, jeg kjøpte og forhandlet, forsøkte etter beste evne å få de få pengene våre til å strekke til. Det var et slit, det var mange skuffelser, jeg måtte gjennom mange fornedrelser før jeg fant ham, men jeg fant ham. Han kom ridende til hest, han satt på toppen av hesten. Han red sammen med et stort følge av ualminnelig vakre menn, de så ned fra hestene sine, de var høyt over vi som stod nede på bakken og så på dem. Jeg så på ham, bare på ham. Han utmerket seg over alle de andre, han var en helt egen verden av kraft, skjønnhet og all verdens vakre ord som for gjennom hodet mitt den gang. Se det for dere, ser det ikke latterlig ut? Han, høyt der oppe, høyt til hest, staut, verdig, med blikket rett frem, rir forbi, ingenting av det som foregikk her nede blant oss angikk ham det minste. Jeg stod nede på bakken, så opp, helt fortapt.

– Au! Det var noen som kløp meg i armen.

– Hold opp å drømme, sa mor.

– Jeg drømmer ikke, sa jeg bare.

Fra da av stod bare den tanke i hodet på meg at jeg måtte treffe ham igjen. Kan dere tenke dere? den hovmodige slasken? Jeg var så uheldig at jeg klarte det. Jeg fant ut hvem han var, det var sønnen til prokonsulen i byen. Han var ofte ute og red, og han var visst interessert i unge piker, ble det sagt. Det passet meg bra, jeg var interessert i ham også. Jeg vil ikke si så mye om dette, det var et meget pinlig øyeblikk for meg. Jeg kan si det sånn at da jeg ble gravid var han ikke interessert lenger. Men jeg måtte nå likevel… jeg måtte si det til mor og far.

Jeg gikk ganske sakte og stille inn dørene.

– Hvorfor går du så stille? Har du gjort noe galt? tordnet far. Til min store skrekk og ulykke var det bare han som var hjemme.

– Nei da, sa jeg, – jeg har… men mens jeg snakket følte jeg mer og mer at det var forferdelig galt det jeg hadde gjort, og jeg ble veldig i tvil om det gikk an å snakke med sin far om slike ting

– Hva har du gjort! brølte han, og jeg kom til at det gikk slett ikke an å snakke med sin far om slike ting.

– Ingenting, sa jeg, men nå var fars mistanker vekket for godt. Han kom bort til meg, trampet og tordnet, grep meg i skuldrene og ropte til meg:

– Hva har du gjort? Hva har du gjort? Svar usikkelige jentunge! Svar!

– Jeg… jeg er forelsket…

– Åh, du din… hva har du gjort? Svar!

– Au…

Det var forferdelig, han kløp, strammet til med fingrene, jeg var vettskremt, jeg kunne si hva som helst for å få ham til å løsne på grepet.

– D-d-det er ikke i hvem som helst, stammet jeg, – det er i selveste prokonsulens sønn!

– Å! Å! for en ulykke!.. Arme oss! Hva skal det bli til med oss!? Å! Å! …

Jeg tenkte jeg skulle vente med å si det andre som hadde foregått. Men kort etter hadde jeg visst sagt det likevel, alt sammen.

– Å! Å! Det er slutt! Alt er forbi…. å ulykke!.. Det er du, det er deg! Det er du som er skyld i det! Du din… din… Kom deg ut! Jeg vil ikke se deg mer!

Det sa han. Det sa han til meg. Cirka. Jeg gikk selvfølgelig, jeg løp ned til markene, hvor jeg kunne være for meg selv og samle tankene lite grann. Jeg ble der den natten. Morgenen etter gikk jeg tilbake til det som var hjemmet mitt, og banket på. Mor lukket opp. Hun stod i døren. Jeg stod utenfor. Det var det hele, det var ikke mer enn det. Så lukket hun igjen døren.

*

Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde ingen familie, kjente ingen, jeg var gravid, og kunne ikke gjøre meg noen forhåpninger. Likevel sultet jeg mange dager før jeg begynte å tigge. Å, det var en fornedrelse, jeg skammet meg… Verre var det at jeg så så godt ut, jeg så ikke ut som noen tigger. Det blir ikke penger av sånt. Dere skjønner det, at jeg var meget vakker i min ungdom. Ja, det var jeg! Folk lo av meg der jeg satt. – Du kan ikke være mye syk du! sa de, og i stedet for å gi meg penger, kom de med usømmelige forslag. … Kan dere tenke dere? Jeg hadde det så vondt, jeg… nåvel… jeg ble snart seende verre ut. Barnet kom også, og med Benjamin på armen ble det mer penger, folk syntes så synd i oss at. Benjamin og jeg, jeg kalte ham Benjamin med en gang jeg så ham. Å, Benjamin…

– Vi skal vise dem, vi, Benjamin… vi skal… vi skal vise dem! …Å, Benjamin, jeg er så glad i deg!

Det gikk likevel kjapt nedover med oss. Benjamin var så liten og tynn at man kunne knekke ham som en kvist, knekk! Selv om jeg praktisk talt sluttet å spise, ble det langt i fra nok mat. Jeg måtte gjøre noe. Jeg kunne ikke holde ut å se på ham, han visnet jo helt bort, sultet i hjel. Jeg kunne ikke la det skje, jeg måtte skaffe mer penger, mer mat… et eller annet, jeg løp av gårde. Løp og løp, helt forvirret, helt galning… hva ville jeg egentlig finne?

Plutselig hørte jeg en slags klirrende lyd! Det kom fra en gammel kone. Jeg så at hun tømte penger fra en mindre skål til en større, og satte den mindre foran seg igjen. I den var det nå bare noen småslanter. Men jeg kunne ikke spørre henne om penger, hun var jo tigger selv. Jeg tenkte ikke mer på henne, jeg løp videre, løp og gikk. Jeg løp rundt i hele Tarsus, jeg lette overalt, men alt jeg fant var den gamle konen en gang til. Klirr, klirr! Hun tømte skålen på ny allerede, det var voldsomt! Jeg bestemte meg for å holde øye med henne. Og det jeg fikk se, forbauset meg. Hun satt jo bare der! Alt hum gjorde, var å løfte bort sløret fra ansiktet når det kom noen forbi. Slik, hun så opp på dem… og de snudde seg foraktelig bort, – æsj! sa de, – fy!.. Men de gav henne penger. De slengte til henne en håndfull mynter, mens de mumlet noen bønner og forbannelser jeg ikke fikk med meg. Jeg måtte finne ut hva dette her var for noe. Jeg gikk forbi jeg også, hun så meg, løftet sløret, jeg så ansiktet hennes… og ble så fortvilet at jeg uten å tenke meg om grep i lommen etter penger, men lommen min var selvfølgelig tom.

– Unnskyld, sa jeg.

– Takk likevel, sa hun, og så bort igjen.

Jeg ble livredd for å forstyrre henne. Ansiktet hennes var fryktelig, det var fryktelig, det gjorde vondt å se på henne… det var forferdelig! Jeg husker, jeg kan huske jeg tenkte hvor grusomt det måtte være å bære på det ansiktet… fy…

Nå skulle jeg ønske at jeg kunne gå tilbake til et lykkelig liv, uten å måtte forstyrre henne, men det kunne jeg jo ikke. Jeg måtte finne ut… jeg kunne ikke… jeg ble stående.

– Hva vil du? spurte hun.

– Ingenting, svarte jeg.

– Ja, så gå da! Gå! Hører du dårlig? Eller holder du deg for god for å ta i mot beskjed fra en spedalsk, hva? Ja, jeg er uren, ser du det ikke? Hva er det med deg? Gå, og ta det motbydelig pene ansiktet ditt med deg!

Jeg ville bli som henne. Jeg bestemte meg der og da. Ja, det gjorde jeg! Klandre meg den som vil. Jeg måtte ha penger, og for å få penger, måtte jeg se dårligere ut. Det var sånn jeg tenkte, og den som tror hun kan tenke annerledes, værsågod! Forsøk deg i min situasjon. Jeg ville bli smittet. Jeg gikk tilbake til den gamle konen for å høre… Det var bare det at nå var hun ikke der. På plassen der hun hadde sittet, var det tomt. Det var forferdelig, jeg fikk helt panikk, jeg lette helt ute av meg, akkurat som om hun hadde gjemt seg av en eller annen grunn. Jeg ropte sikkert etter henne også, – hallo! hallo! Det må ha sett bra dumt ut, haha… I hvert fall, det kom til slutt en ærverdig herremann bort til meg. Han hadde kullsort skjegg over hele fjeset, på kroppen var det flere lag med praktfullt tøy, han var en bortskjemt dritt. På hver eneste én av sine fem fete fingre hadde han dyre ringer, yæk! En slik ekling kom bort til meg.

– Hvem leter du etter?

– Etter den gamle konen som satt her.

– Etter?… Leter du etter henne? Er du ikke riktig klok? Vet du ikke at hun er spedalsk? Nei, nå er hun gudskjelov jaget bort til de andre spedalske. Og godt er det! Det er en skam for byen at den slags avskum plager skikkelige folk med ulykken sin. Er du ikke enig? Så vakker du er, du har vel ikke lyst til å…

– Hvor er de spedalske?

– Hva?

Jeg bare løp av gårde i den retningen jeg trodde han pekte. Jeg løp av gårde i en eller annen retning. Jeg spurte mange om veien, mange ble forskrekket, noen svarte uten videre, noen skjelte meg ut, det var mange forskjellige reaksjoner, men det var en som ikke svarte i det hele tatt, bare snudde seg beskjemmet bort. Her kunne det være noe. Da han oppdaget at jeg la merke til ham, begynte han å småløpe. Her måtte det være noe, jeg løp etter ham.

– Vent, ropte jeg, han løp fortere, vent! ropte jeg igjen. Han ventet ikke. Her måtte det være noe. Jeg sprang og tok ham igjen, – vent! sa jeg bestemt. Jeg grep fatt i ham, jeg holdt ham. Han forsøkte å rive seg løs, men jeg var den sterkeste, jeg holdt ham fast. Da begynte han å gråte,  – å, ærverdige frue… vær nådig… send meg ikke tilbake… jeg må inn til byen, jeg må ha penger for å leve… jeg skal ikke plage noen, vær så snill, kjære, kjære deg…

Jeg vil ikke snakke om det. Det var fint. Det var fint, sier jeg! Vi fant hverandre han og jeg, vi hadde det fint. Vi gråt begge to, og det var svært rørende. Nok om det. Jeg ble syk etterpå. Alt gikk som det skulle. Bortsett fra at jeg smittet Benjamin. Og han døde. Ved alle forbannede, djevelske, ondsinnede ånder og guder i verden – Benjamin døde, og jeg levde. Det var så åpenbart og meningsløst alt sammen. Jeg gråt og gråt til krampen tok meg, hikstet opp alt som var av gørr og grums og graps og hulket til jeg ristet, jeg forbannet hele verden og ba bare om å få dø jeg også. Men jeg fikk ikke lov til å dø, jeg ble i stedet frisk. Jeg ble frisk og Benjamin døde. Slik var historien om meg og mitt barn. Nå var jeg igjen, alene.

Eivind Salen

I:         v’2000

II:        Høst’00 (Ferdig nov)

Fulgetrylleri

Dette er det av mine tidlige stykker som faktisk ble noe av. Riktignok bare som hørespill på studentradioen, men det var også som det at det var planlagt.Vi som spilte det inn hadde mye glede av det, om kvaliteten på teksten er mer koselig enn sterk. Håkond Dahle gjorde en ypperlig Kråke, Silje Steine var en søt og fin Spurven Spille, Henriette Ertsaas var Svartrosten, til det perfeksjonistiske innøvd og med tilsvarende resultat, Vibekke Tangen var herlig som den rare feen Vidunderla, og Frode Bjorøy har bare akkurat den fortellerstemmen som trengtes til dette stykket. Det ble veldig morsomt for de av oss som kjente noen som var med, for de som bare skal lese stykket, er det kanskje mer så som så.

Jeg vil gjerne ha med at det var laget musikk til stykket, og den laget jeg selv. Er man tusenkunstner, så er man det.

* * *

Fugletrylleri

Et hørespill av Eivind Salen

Medvirkende:             Kråka                                     Aråk

Spurven                                  Spille

Svarttrosten                            Trostefine

Den Ganske Gode Feen         Vidunderla

Forteller.                                 Frode

{Musikk}

{Musikk glir over i fuglekvitter}

{Fuglekvitter}

Har du sett fugler noen gang? Ja, det har du selvfølgelig, men har du sett fugler og samtidig lurt på hva de snakker om? Det har jeg, for med fugler og sånn  er jeg temmelig nysgjerrig.

Jeg er for eksempel mye mer nysgjerrig på to fugler enn på to damer med frisyre og leppestift, for damer med frisyre og leppestift snakker sikkert om både frisyrer og leppestifter, og om at de holder seg godt selv om de blir eldre og har mye å gjøre. Så sier den ene at barna skal på skolen og mannen skal på jobb, så sier den andre: ”klart det,” så sier den ene videre at hun har sin egen jobb å tenke på også, og den andre sier: ”ja, kan skjønne det,” og den ene avslutter med at hun for tiden er veldig stresset og kunne trenge mer tid for seg selv. ”Det er riktig, det,” svarer den andre, før hun begynner å legge ut om sine problemer og at hun også har det travelt; kort sagt, de snakker rene visvas. Nei, takke meg til to fugler som tripper rundt ved siden av, jeg er sikker på at fuglene når de snakker, snakker om noe mer interessant enn frisyre, leppestift og rene visvas! Det som er dumt, er at det bare er damene jeg skjønner hva sier. Av fuglene skjønner jeg ikke et kvidder.

 

{Fuglekvitter fades opp et øyeblikk}

Hva pleier du å gjøre når du er nysgjerrig? Du pleier å finne ut av det, ja? Samme her; så jeg prøvde å finne ut av det. Jeg satt og hørte på fugler i timevis, jeg hørte på duer, på meiser, på linerler, finker og måker, ja, jeg tror jeg kan si at jeg hørte på de fugler som fantes. Men tror du jeg skjønte noe? Ganske riktig, jeg skjønte fortsatt ikke et kvidder.

            Hva gjør du når du er nysgjerrig på noe, og ikke klarer å finne det ut? Når du ikke vet det selv, og ingen andre vet det heller? Hva skal man gjøre da? Er det noen som vet det? Svaret er enkelt: Du må dikte!

{Fanfare, eller opphøyd musikk}

Så jeg diktet! Jeg diktet opp en fugleoversettelsesanordning. Den er veldig enkel, den består bare av litt fantasi – og vips! skjønner man det hele. Da skjønner man alt hva fuglene sier, både spurver, kråker og svarttroster. Jeg har allerede forsøkt den, med hell, på ei and som kjeftet på ei gås som hadde forsynt seg litt for grådig av en brødbit en pensjonist hadde slengt fra seg nede ved andedammen. Anda sparte ikke på kruttet skal jeg si deg! Gåsa fikk streng beskjed om å pelle seg vekk, for dette var andedammen og den er for ender og ikke for gjess, det ligger i navnet, gåsa hadde bare å komme seg bort i gåsedammen, hvis det fantes noe sånt, tju! Men gåsa var fornøyd den, den hadde jo spist seg mett og hadde slett ikke noe imot å komme seg bort, og for å lette på trykket sa den bare at den ikke skulle gjøre det mer. Da skal jeg si deg anda ble sint! Den fløy og løp om hverandre, – nå skal du få, din gås! men gåsa som tok det hele med stor ro, vagget med føttene, bakset med vingene, lettet og forsvant, anda rasende etter. Haha! Jamen skal jeg si fugleoversettelsesanordningen virket!

Jeg har den forresten her, fugleoversettelsesanordningen, her er den. Den er ganske fin, om jeg selv skal si det. Se her da. Du må bare være med og høre hvis du vil. Men jeg må advare deg, hvis du fortsatt vil altså, hør da, det er en ting du skal vite: Fugleoversettelsesanordningen er som sagt laget og drevet av fantasi. Det betyr at det kan dukke opp litt merkelige ting, når den er i bruk. Hør da! Nå kobler jeg den til…

 

{Trostefine fades opp, hun er allerede i gang med å snakke i bakgrunnen}

Svarttrosten:   Nei, nei, nei, lille spurv, du vet tydeligvis ikke så meget om livet.

Vel, så fløy jeg da vet du, majestetisk over hustakene, og der! Nedi gresset,

omtrent skjult, der så jeg tydelig spor etter meitemark. Den er min tenkte jeg,

tok en elegant bue og i samme bevegelse greide jeg å lande og å gripe marken med nebbet. Jeg løftet den opp, og la den på gresset, liksom for å erte den litt, så åt jeg den.

Spurven:         Huff det syntes jeg var ekkelt.

Svarttrosten:   Ja, det synes du nok. Du som bare er en liten spurv, vi svarttroster derimot, vi

kan tillate oss sånt. Vi er nemlig temmelig populære, og det er ikke det minste rart når man sammenligner oss med andre fugler her omkring. Ja, jeg skal være ærlig med deg lille spurv, du ser miserabel ut. Jeg derimot, jeg! Vi! Vi svarttroster har en praktfull sort farge, som står i  nydelig kontrast til vårt gylne, eller gule, nebb. Det vil si, hannsvarttrostene ser slik ut, og vi kvinner, vi kan velge og vrake blant disse sorte sjarmørene. Da er det ikke noe problem at jeg selv er litt brunlig, det er ikke noe problem, ikke i det hele tatt. Det er ikke noe problem, sier jeg!

Spurven:         Jeg har ikke sagt at det er noe problem, jeg.

Svarttrosten:   Åh, du skjønner ikke sånt, du, som bare er en liten spurv! Hva vet vel du om å

være populær? Hva vet vel du om å være nasjonalfugl i Sverige? Jeg skal si deg en ting, vi er fornøyde vi, og vi har grunn til å være det! Naturen har skapt oss til noe helt spesielt, man blir ikke nasjonalfugl i Sverige for ingenting. Og svarttrost – blackbird – det er laget mange sanger om oss, og ikke bare fuglesanger – menneskesanger!

Spurven:         Hva skal vel jeg med menneskesanger? Jeg skjønner jo ikke noe av verken hva

de sier eller hva de driver med, og ikke bryr jeg meg heller. Men når en kjekk hannspurv synger, rett til meg, det er koselig det! Jeg kan sitte i et tre og bare høre på. Da sitter jeg og gjør ingenting i timevis og har det godt. Og hvis jeg tenker, så tenker jeg at jeg er noe helt spesielt, siden en slik kjekkas tar seg tid til å synge, bare for meg. Tenk på det!

Svarttrosten:   Skulle ønske du skjønte mer av dette, det skulle jeg virkelig.

{Svarttrosten flyr}

Ser du! Jeg sa det var interessant! Det er ikke måte på hva man får oppleve, når fantasien er i bruk! Obs! Der kommer ei kråke…

Kråka:             Du er bra pjuskete.

Stilig! Vi skjønner alt hva de sier, det er bare å følge med. Takk skal du ha, fugleoversettelsesanording!

{Spurven plasker videre}

 

Kråka:             Spurver altså! Jeg er jammen glad jeg ikke ble en spurv. De må være noe av det

dummeste. Plaske rundt slik, ikke ser de noe videre ut heller. Også så små som de er!

Spurven:         Ja, men det er bare deg det sparkes etter.

Kråka:             Nå kvitrer du dumt lille spurv, det er forresten bare menneskene som sparker

etter meg, og bare et lite utvalg. Hunder og katter for eksempel, de sparker aldri etter meg. Riktignok hender det at de jager meg, slik at jeg må hoppe bortover, eller til og med fly opp i lufta! Men kom ikke her og si at katter ikke jager deg også.

Spurven:         Katter jager meg, men det bryr jeg meg ingenting om for jeg er så lett

på vingene at straks jeg er i fare er jeg i luften, og katten eller hunden må slukøret finne seg noe annet å jage. Da sitter jeg der i et tre og hygger meg, og når de er borte flyr jeg ned og fortsetter det jeg holdt på med, eller jeg flyr etter dem for å finne ut om de er heldigere med det neste de skal jage. Og det er de nesten aldri, så det er så greit… Det er forresten morsomt å se dem jage dere kråker, for dere er så klumpete i stilen og har så vondt for å lette, haha. Dere sliter dere helt ut med å hoppe bortover, hoppe opp og ned, dere skjønner ikke at dere må lette til slutt uansett, for hundene og kattene gir seg ikke.

Kråka:             Vi skjønner litt av hvert vi skal jeg si deg! Det er ikke min skyld at det av og til er slitsomt å få lettet, det er slett ikke alltid det er så veldig slitsomt. Nesten aldri faktisk.

Spurven:         Ta å fly litt nå da!

{Spurven flyr rundt kråka}

Kråka:             Hold opp med det der, hører du! Kom deg ned på jorda der du hører hjemme!

Fly omkring slik, du skulle skamme deg!

Spurven:         Klarer ikke lette, klarer ikke lette!

Kråka:             Klarer jeg vel!

{Kråka hopper omkring og skal lette, og hadde kanskje gjort det også om ikke den

ganske gode feen hadde dukket opp}

{Lydeffekt, spurvevingeslagene holder opp}

Feen:               Trylleri og tryllera,

Her er eg, Vidunderla!

Kråka:             Hvem er du?

Feen:               Det skulle ikkje vere vondt å sjå

Den ganske gode feen då!

Kråka:             En fe? Betyr det at vi får oppfylle ønsker?

Feen:               Ønskje? Tja, kva skal eg seie?

Der finst det nokre grenser leie.

Var eg Den gode fe blei svaret ja,

Den gode fe er veldig bra

Eg er ikkje fullt så det,

Eg er Den ganske gode fe

Eg kan berre… åh, tenkje seg..:

Oppfylle ønskje valgt av meg!

Kråka:             Får vi ikke velge ønskene våre selv?

Spurven:         Hvorfor snakker du på rim?

Feen:               Det gjer du når du er magisk. Då rimar du litt sporadisk.

Eg er den ganske gode fe, kven er det eg snakkar med?

Spurven:         Jeg er Spurven Spille.

Kråka:             Jeg er Kråka Aråk.

Feen:               Kråka Aråk, Spurven Spille? Høyre kvifor eg gjerne ville.

Spurven:         Nei, jeg vet ikke, jeg var bare liten, og så kalte alle meg Spille og så var det

meg.

Kråka:             Jeg er kråke da, Kråka. Så skulle de ta det baklengs, og så ble det litt feil, og så

ble det Aråk.

Feen:               Aråk? Spille? Jajaja

Eg heiter no Vidunderla.

Eg kan heite kva eg vil

Eg valde meg eit namn med stil.

Kråka:             Hva ble det med de tre ønskene?

Feen:               Nei, nei, nei, nei, ønskje tre,

klarar kun Den gode fe.

Eg seier dykk det som er rett,

Frå meg blir talet oppfylt eitt.

Kråka:             Kun ett ønske? Og så får vi ikke velge det selv en gang!

Feen:               Er dykk klare?

Spurven:         Ja!

Kråka:             Til hva?

Feen:               Til ønskjet… eh, til ønskjet dykk av meg vil få

Eg spør, er de klare nå?

Spurven:         Ja!

Kråka:             Hva er ønsket da?

Feen:               Kva er ønskjet?

Det er… jau, no har jeg det, eit ganske godt ønskje,

jau eg trur eg skal klare det også. Jau, eg er sikker på at eg har oppskrifta ein stad. Dykk skal få oppfylt noko heilt spesielt.

Kråka:             Hva da?

{Feen forsvinner i en lydeffekt}

Spurven:         Hva tror du at ønsket er?

Kråka:             Jeg vet ikke. Jeg skjønner ikke hvordan hun kan vite hva jeg ønsker meg.

Spurven:         Jeg vet om mye jeg, som jeg kunne ønsket meg hadde jeg vært deg.

Kråka:             Gjør du? Hva da? – HEI DER! Driver du og erter meg eller hva? Tror du at jeg

er helt idiot? Nei, den gjennomskuet jeg, vet du hva? Jeg vet også

mange ting jeg skulle ønsket meg om jeg hadde vært deg. En hel haug med

ønsker hadde jeg ønsket meg da!

Spurven:         Hva da for eksempel?

Kråka:             For eksempel… jeg vet mange ting, så det så… Jeg skulle ønske du var litt

mindre nesevis.

Spurven:         Ja, men det trenger du ikke noen fe for å få oppfylt, det er bare å be meg om

det, det. Så skal jeg holde opp med å erte deg,

Kråka:             Jeg bryr meg ikke uansett… Hva var det forresten du ville ønske hvis du hadde

vært meg?

Spurven:         Du er jo litt klumpete da, så kanskje…

Kråka:             Ikke ert!

Spurven:         Jeg sa det jo litt sånn på tull da,

Kråka:             Hva var det du ville ønsket om du var meg?

Spurven:          Det var nettopp det jeg sa litt på tull, vil du jeg skal si det likevel? Huff, det blir litt flaut, vil du jeg skal si det likevel? Ok, så sier jeg det. Du må love å ikke le eller bli sint. Jeg er ganske fornøyd med å være spurv, så jeg tror hvis jeg var kråke ville jeg ønske jeg ble spurv, eller i hvert fall mer lik en spurv. Og hvis du ble en spurv, så kunne vi godt gifte oss, for du er ganske søt selv om du er litt tykk.

Kråka:             Jeg vil ikke bli spurv, da vil jeg heller være kråke, fordi… kan du holde på en hemmelighet?

Spurven:         Ja, hvis jeg ikke forsnakker meg. Jeg lover.

Kråka:             Fint, jeg er nemlig… litt redd av meg. Det er sant, og hvis jeg hadde vært liten i tillegg så tror jeg at jeg hadde gått rundt og vært helt vettskremt. Men når jeg er så stor som jeg er, så er det i hvert fall noen som har respekt for meg. Eller ikke respekt, respekt er det ingen som har, men det er i hvert fall noen jeg ikke trenger være redd for. Jeg føler meg aldri riktig trygg når jeg er sammen med noen som er større enn meg. Så hvis jeg hadde vært en spurv så ville jeg vært redd for kråker, og da ville jeg vært redd for meg selv på en måte, og det går jo ikke an.

Spurven:         Jeg har også en hemmelighet, eller det er ingen hemmelighet, men jeg er også veldig redd av meg. Jeg flyr av gårde, straks det kommer noen, enten det er fare på ferde eller ikke. Det synes jeg ikke gjør så mye.

Kråka:             Det var godt å høre.

Spurven:         Forresten… så gjør det litt, det er ikke noe gøy å være så redd hele tiden.

Kråka:             Kanskje vi skulle ønske at vi ikke var redde?

Spurven:         Nei, åh, nei! Jeg hadde en venn en gang, som ikke var redd, han het Spåkkelimokk, men det navnet var så langt at vi bare kalte ham for Modig, og det skal jeg si deg at han var! Han var ikke redd for noe. Det var ikke den matbit han ikke turde nærme seg og spise. Ingenting så ut til å skremme ham. Jeg husker for eksempel en gang, da det var det en mann som satt på en benk og spiste en matpakke. Matpakken lå ved siden av ham, på benken, og så veldig fristende ut. Men mannen spiste så forsiktig at det nesten ikke drysset ned noen smuler til oss. Vet du hva Modig gjorde? Han fløy like bort, satte seg på benken og begynte å spise rett fra matpakken! Jeg holdt på å miste pusten. Og da mannen oppdaget at Modig satt og spiste maten hans, ble han så sint at han langet ut et slag som traff Modig akkurat i det han fikk lettet. Smoff! Slaget traff så godt at Modig helt mistet styringen, og fløy uten kontroll i full fart rett mot en postkasse. Og det verste var at under postkassen lå den farlige katten Mjautann på lur! Modig kjempet for livet, du skulle sett som han flakset! Og akkurat idet han begynte å gjenopprette kontrollen, bykset Mjautann frem i et veldig sprang, jeg har aldri sett noe lignende, det gikk så fort og så langt at ingen fikk med seg hva som egentlig skjedde, før det var over. Vi skjønte bare at Modig heldigvis måtte ha unngått de skarpe klørne, for der satt han høyt oppe i et tre. Mjautann skar en grimase, strakte seg litt, og tuslet tilbake til buskaset der han hadde gjemt seg. Det var umulig å se på ham at han nettopp hadde gjort et så imponerende sprang at alle vi spurvene ble lamslått av beundring. Det er det verste jeg har sett. Men det var liksom ingenting for ham. Før han la seg ned igjen, myste han opp mot Modig, liksom han tenkte: Neste gang tar jeg deg!

Kråka:             Oj, da ble vel Modig avvendt fra motet sitt.

Spurven:         Langt i fra, han ble bare enda mer dumdristig! Vi andre snakket om det, vet du, og vi spurvejentene skrøt fælt av ham, forferdelig fælt. Som jeg angrer! Alle ønsket jo bare at Modig skulle holde opp med de dumme påfunnene sine, men det var det ingen som turde si, og så ble det bare verre og verre. Eller, det vil si, det ble jo først egentlig bedre og bedre. Ingen fikk i seg så mye mat som Modig, fordi han våget å spise alt mulig.

Kråka:             Huff da.

Spurven:         Nåja, det gikk jo ganske bra i begynnelsen. Det viste seg at de fleste mennesker og dyr egentlig er snille, det er ikke mange som vil noen noe vondt. Så selv om Modig gjorde mye dumt, var det ingen som fikk i seg så mye mat som han. Derfor ble Modig tykk og trinn og god, mens vi andre stadig vekk var småsultne; spesielt om vinteren og andre perioder med matmangel.

Kråka:             Ja, men da er det jo bra å være modig da!?

Spurven:         Nei, nei, du har ikke hørt slutten. At Modig ble så fet gjorde ham også tung i

sessen. Han fløy ikke like lett som før, og var slett ikke like rask i alt han

foretok seg. Spesielt var han treig når han skulle lette. Mens vi andre flyr ved første vingeflaks, måtte han nå bruke både fire og fem flaks før han kom seg i luften, og ytterligere et par flaks før han virkelig kom seg av gårde. Selvfølgelig skulle dette gjort ham mer forsiktig, men Modig var og ble Modig, han kunne liksom ikke være annerledes og tok like store sjanser som før. Og jentene beundret ham, og guttene ertet ham, og en gang gikk det for langt. Da sa Modig at han som den første spurven i verden skulle spise smulene fra frokostbordet til familien Mjautann. Vi var livredde av skrekk, og forsøkte på alle måter å overtale Modig fra å gjennomføre denne dumme planen. Men Modig sa at han var like sprek og like pen fortsatt, og mer var ikke han interessert i å høre. Så fløy han avgårde. Familien satt og spiste frokost, mens Modig satt på rekkverket på altanen og så på. Det var umulig å se hvor Mjautann hadde gjemt seg. Det virket som om Modig også syntes dette var litt skummelt, for han var ganske skjelven der han satt. Frokosten varte og rakk. Det drysset smuler hele tiden, men litt for nær bordet til at Modig kunne få tak i dem. Med ett flyr Modig ned på terassen likevel, han forsøker å få tak i en brødsmule og klarer det også. Så hopper han opp og skal lette, men Mjautann er allerede i spranget, og det går så fort at Modig er fanget og drept før noen får med seg hva som foregår. Det hjelper ikke at familien griper Mjautann i nakkeskinnet og rister den. Modig er død. Vi gråt og gråt, og vi lovte hverandre at heretter skulle vi være like redde som før, og ingen skulle erte noen, enten fordi de var modige eller redde.

Og det var historien om Modig, eller om Spåkkelimokk som han egentlig het.

Kråka:             Huff! Jeg er glad jeg er redd.

Spurven:         Jeg tror vi ønsker at vi bare har det som vi har det, jeg.

Kråka:             Du…

Spurven:         Ja?

Kråka:             Jeg er glad vi har snakket om dette.

Spurven:         Jeg også.

{Musikk er begynt, de flyr. }

Vi beveger oss til der den ganske gode feen befinner seg,

            {Musikken blir mer mystisk}

 for den ganske gode Feen Vidunderla er en fe med ambisjoner, hun er ikke fornøyd med å være den hun er. Hun søker stadig å utvikle sitt repertoar. I begynnelsen kunne hun bare skaffe frem epler og pærer og annen frukt, etterhvert lærte hun seg også grønnsaker. Så gikk det slag i slag, til korn, brød og kjøttpålegg. Til sist tryllet hun frem en helstekt okse! Heller ikke dette var nok, hun leste i magiske bøker dag og natt for å lære seg å ikke bare trylle ting frem, men også trylle ting bort! Og det skal jeg si dere, har man først lært seg å trylle frem, lærer man fort å trylle bort! Å trylle bort er nemlig mye enklere enn å trylle frem. Men det er farligere, og ikke så morsomt, å trylle bort. Den ganske gode feen tryllet bort både tallerkener og bestikk, men klarte ikke å trylle noe av det tilbake før det var gått ei uke. I mellomtiden måtte hun spise all maten sin med fingrene, rett fra gryten.

            Men når man er motivert og jobber iherdig, da lærer man. Vidunderla var veldig motivert og veldig iherdig. Hun var ikke fornøyd med å bare trylle frem og bort, nå satset hun på å lære seg å trylle abstrakt! Trylle abstrakt! Jeg vet nesten ikke hva abstrakt er for noe engang! Heldigvis stod det en forklaring i trylleboken, abstrakt er sånn som…sånn som finnes, men som er umulig å ta på, forelskelse for eksempel (har du noen gang tatt på en forelskelse). Den ganske gode feen lærte dette også, å trylle abstrakt. Det er ikke så mange som vet dette, men Harald og Marita Brevik, i Verdalen, ville aldri ha vært gift hadde det ikke vært for Den ganske gode feen Vidunderla. Men å trylle abstrakt er vanskelig, ofte går det galt, og man tryller frem noe helt annet enn det man hadde tenkt. Så når den ganske gode feen skulle trylle Hans Jørgen Enoksen litt smartere, tryllet hun ham i stedet vakker som en filmstjerne! Han ble filmstjerne også, Hans Jørgen Enoksen, men han heter ikke Hans Jørgen Enoksen, han heter noe annet og spiller mange filmer og er veldig berømt, men han synes det er litt flaut at skjønnheten hans kommer av magi og at han egentlig en gang hadde mest lyst til å bli litt smartere, og han har helst ikke lyst til at denne hemmeligheten hans skal bli avslørt.

            Huff, jeg blir alldeles distrahert av alt dette, ja, jeg må innrømme at jeg synes det er spennende. Men enda mer spennende er det hvordan det gikk med Aråk og Spille, for med dem skulle hun verken trylle frem eller bort, og ikke abstrakt, hun skulle trylle forvandling! Akkurat! Forvandling! Det er det aller vanskeligste av alt, å forvandle noe til noe annet enn det det er. Det er kjempevanskelig å forvandle noe til noe mindre enn det det er, og nesten umulig å forvandle noe til noe større. Men det aller, aller vanskeligste er å forsøke å forvandle noe eller noen, til noe som er bedre enn det er, og det var det Vidunderla ville gjøre med Aråk og Spille. Hør selv!

{Litt musikk}

Feen:               Skal vi sjå… skal vi sjå… forvandle, frå ting til mindre ting, frå ting til

større ting, frå ting til andre ting, frå ting til liv, frå liv til livlaus (huff), frå liv til mindre liv, frå liv til… der har vi det! Å hutte tu, for ein formel! Æsj, no gløymer eg å rime. Formel, so(r)mel, rime, lime.

Nei den, skal vi sjå… LurumLerreVilleBerreLureLurumHurlumHei, gonger to, skal vi sjå… nei, det er visst ikkje so viktig å seie det, men… a-ha! Eg trur…nei…

Nei.

Jau. Eg tek sjansen, eg trur det går bra. Skal vi sjå… gå varsamt fram…

Nei! Eg har ikkje tid til dette! Eg vil opp og fram! Eg er ein fe med ambisjonar! Går det galt, kan eg alltid ta revers, eg er god i revers, nei, eg tek sjansen! Det gjer eg!

{Musikk}

{Feens lydeffekt}

Feen:               Kråke, Spurv er dykk klare no?

Eg set i gang når eg har telt til to!

Aråk, Spille! … Hallo!

Kvar er dei hen? Har dei floge sin veg?

Og dei som skulle trylle med meg!

[Feens Sang!]

(Rørt) åh… det var dumt… den ganske gode feen skjønner ikke at kråker og spurver kjeder seg hvis de er på samme stedet hele tiden.

Feen:               Jaja, eg får vel reise heim att då.

Nei, nei! De kommer, Aråk og Spille kommer, de bare flyr litt rundt omkring først. Fugler gjør gjerne det.

Feen:               Eg får trylle meg bort.

Nei, vent!

Feen:               Kva?

Hva?

Feen:               Kven er du?

Kan du høre meg?

Feen:               Korleis kan eg ellers svare deg?

Ja, det er sant, men nå som du kan høre meg, kan jeg jo si noe til deg.

Feen:               Kva då?

Aråk og Spille kommer snart, du må bare vente.

Feen:               Kor lenge då?

Nei, det… jeg vet ikke, de bruker så forskjellig tid fugler.

Feen:               Eg har ikkje tid til å vente, farvel.

Nei!

Nei, du kan ikke reise, da går jo hele historien i vasken.

Feen:               Då må du få Aråk og Spille hit straks.

Hvordan da?

Feen:               Du får rope.

Jeg har ikke sterk nok stemme.

Feen:               Då får du få nokon til å rope med deg.

Hvem da?

Feen:               Veit vel ikkje eg, dei som høyrer på kanskje.

Det går vel ikke an, vi kan jo ikke høre hva de sier.

Feen:               Eg kan vel eigentleg ikkje høyre kva du seier heller.

Det er sant.

Det er verdt et forsøk.

Feen:               Om ikkje, so stikk eg.

ok, er dere klare?

…

Nei, det går ikke.

Feen:               Klart det går, dei som høyrer må snakke høgare.

ok, er dere klare?

Er dere klare?

{Ja}

Det gikk!

Feen:               Sjølvsagt. No får dykk rope på Aråk og Spille

Ja, jeg teller til tre, så roper vi, er dere klare? 1-2-3

{Aråk og Spille}

…

Nei

Feen:               Det var dumt, eg skulle gjerne sett om eg klarte trylleplanane mine med dei.

Eg trur eg legg ved litt magi til ropinga, det er ikkje så vanskelig, det skal ikkje so mykje magi til når det er så god hjelp. Ja så roper eg med, sjølv, så ropar vi alle, du også.

God ide, er dere klare?

{Ja}

1-2-3

Aråk og Spille!

En gang til

1-2-3

ARÅK OG SPILLE

Og igjen,

1-2-3-

ARÅK OG SPIL…

Spurven:         Ja, hva er det?

Feen:               So kjekt det er å få dykk sjå

Eit ønskje dykk to no vil få.

Eg er klar so berre vent,

om ein augneblink so er det hendt!

Spurven:         Vent litt nå, hva slags ønske er det da?

Feen:               Må dykk vite det på førehand?

Spurven:         Jeg vil i hvert fall vite det…

Kråka:             Jeg også

Spurven:         Det er ikke sikkert vi har lyst til det engang.

Feen:               Det har dykk, det garanterer eg.

Oppfyllinga er vanskeleg

Kva dykk skal bli, vent å sjå

Spurven:         Si det nå!

Feen:               Menneskje!

Kråka:             Ikke interessert.

Feen:               Hm!?.

Spurven:         Her er jeg enig med kråka.

Feen:               Kva er det med dykk? Dumme to!

Dykk kan bli menneske no!

Kråka:             Som sagt: Ikke interessert.

Spurven:         Skal vi stikke eller?

Kråka:             Tror du vi er så gode venner, hva? du er bare en liten spurv!

Spurven:         Skal du begynne igjen nå, så…

Feen:               Vent, vent! Skjønar dykk kva eg snakkar om? Menneske!

Det vil seie at dykk kan… tenkje… og snakke, og synge.

Spurven :        Jeg kan også synge, men dette kan kanskje være noe for kråka?

Kråka:             Nå skal du passe deg!

Feen:               Ja, men du kan ikkje synge ord!

Spurven:         Jeg trenger ikke synge ord, jeg som har en melodi som bare jeg kan synge.

Feen:               Åh, korleis skal eg få dei til å skjøne!

Eh, menneske har mange eigenskapar, dei kan lage ting, bruke reiskap, dei står langt over dykk i utviklingslina.

Spurven:         De kan ikke fly.

Feen:               Det er nettopp det dei kan!

For mennesket går allting an,

Mennesket kan lage ting skjønar du, slik at når dei støter på noko dei ikkje kan, lager de reiskap so det går an.

Spurven:         Da kunne de kanskje lage et flyveredskap til kråka også da.

Kråka:             Du din…

Feen:               Nei, nei, vent. Dykk må tenkje gjennom hva dykk går glipp av.

Kråka:             Jeg synes ikke jeg går glipp av så mye jeg, men spurven her…

Spurven:         (Ler)

Feen:               Vær så snill, ikkje krangle, tenk gjennom…

{Spille og Aråk lekekrangler seg, så Vidunderla får vansker med å konsentrere seg}

… saken, dykk får aldri ein slik sjanse igjen.

Spurven:         Greit det.

{Feen forsvinner i en lydeffekt}

[Vanskelig her]

Nå har jeg aldri!

Spille lettet simpelthen og forsvant, og Aråk forsøkte å lette etter. Men han brukte for mange forsøk, så da han endelig kom seg opp i luften var Spille allerede langt unna, og da fant Aråk ut at han like godt kunne være på bakken og han landet igjen med en gang. Feen stod der alldeles opprådd, og kunne ikke gjøre annet enn å forsvinne, uten at Aråk så ut til å bry seg særlig om det. Han var allerede igang med å plukke mark, eller hva det nå er kråker spiser, de spiser hva som helst.

            Hele historien kunne sluttet her, men Trostefine…

Svarttrosten:   Ja, nettopp meg, ja,

Der er du! Du er ikke ferdig ennå?

Svarttrosten:   Jeg kunne godt tenke meg å bli menneske jeg.

Spurven:         Haha, du som er så fin fra før!

Der er Spille også! Da trengs ikke jeg,,

Svarttrosten:   Ja, jeg er fin fra før. Men det betyr ikke at jeg ikke kunne vært litt finere, ikke

sant? Mens du er fornøyd med å være en stygg liten gråspurv, så er jeg en vakker svarttrost som vil være noe enda mer.

Spurven:         Jeg er fornøyd, jeg, og det har jeg sagt før også.

Svarttrosten:   Hah! Så, hvor er denne feen?

Spurven:         Hun var her for litt siden.

Svarttrosten:   Hvor gikk hun?

Spurven:         Hun gikk, liksom, innover…

{Lydeffekt}

Svarttrosten:   Hallo… Hvor er jeg?

Feen:               Neimen! Gjestar, heim til meg,

Og av ein svarttrost, ser eg.

Eg får vel helse på,

Kva vil du for noko då?

Svarttrosten:   Jeg hører at du kan gjøre fugler om til menneske, jeg kunne godt tenke meg å

forsøke det. Ikke fordi jeg…

Feen:               So bra! Eg har akkurat funne formelen, men har ikkje prøvd han ut enno!

Eg er klar med ein gong, er du?

Svarttrosten:   Ja, jeg…

Feen:               Stille… vi skal byrje.

{Magiske lyder}

Magi og trolldom, trylletrall

Forvandling er kva eg no skal

Ein fugl er du i denne stund

Eit menneskje om eit sekund

Ein to tre

Menneskje!

{Lydeffekt}

{Fuglelyder, overgang til kråka og spurven}

Kråka:             Unna, din pjuskefugl!

Spurven:         Jeg var her først

Kråka:             Men jeg er størst

Spurven:         Fang meg da!

Kråka:             Gidder ikke

Spurven:         Klarer ikke

Kråka:             Stille med deg!

Spurven:         {Ler} {flyr opp i et tre}

{Tid}

{Menneskelyd}

Spurven:         Du kråka… er det ikke noe kjent med hun som sitter på den benken der?

Kråka:             Hm? Benk? Åh, der ja, det mennesket mener du?

Spurven:         Ja, jeg drar så tydelig kjensel på det, jeg er sikker på at jeg har sett henne

før et sted.

Kråka:             Nei, vi kjenner jo bare fugler.

Spurven:         Det er sant, men her er det noe spesielt.

Svarttrosten:   Jeg antar at det er meg dere snakker om.

Kråka:             Hun snakker!

Spurven:         Og vi forstår henne!

Svarttrosten:   Selvsagt, jeg er jo innerst inne fortsatt en fugl.

Spurven:         Er du svarttrosten?

Svarttrosten:   Ja.

Spurven:         Du har forandret deg.

Svarttrosten:   Jeg har det. Jeg ble med på Vidunderla sitt eksperiment.

Spurven:         Oioi. Du…

Hvordan synes du det er å være menneske?

Svarttrosten:   Det synes jeg er helt ok. Det er helt ok sier jeg!

Spurven:         Jeg har ikke sagt at det ikke er ok, jeg.

Svarttrosten:   Nei.

Har du virkelig lyst til å høre hvordan det er?

Spurven:         Ja! Ja!

Kråka:             Jeg også

Svarttrosten:   Sett dere her da.

Spurven:         … ehm

Svarttrosten:   Hva er det? Er dere redde? Jeg er jo fortsatt meg selv

Spurven:         Beklager, men du er litt stor, på en måte

Kråka:             Nettopp.

Svarttrosten:   Blås. Det er jo ille nok fra før, dette her vil ikke gjøre så mye fra eller til, hvor

dere sitter, mener jeg.

Spurven:         Fortell da!

Svarttrosten:   Jo, jeg kom da til feens bolig, jeg vet ikke hvordan det skjedde, men plutselig så

var jeg der. Jeg fikk sagt henne hva jeg ville, hun tryllet, og menneske ble jeg.

Jeg takket feen for hva hun hadde gjort, hun var selv så sprekkeferdig av stolthet at det like gjerne kunne vært hun som takket meg for at jeg lot henne få lov til å forvandle meg. Nåvel, hun viste meg ut, og der stod jeg, klar til å prøve meg i menneskeverden.

I begynnelsen syntes jeg det var fine greier. Det første jeg gjorde var å farve det brune håret mitt perlende sort. Når jeg hadde gjort det, da var jeg fornøyd. Jeg så meg i speilet, og så en person med fyldig, svart hår, perlehvitt smil, sterk og spenstig, med vakker hud, og denne personen var meg. Jeg var vellykket, billedskjønn, alle mine drømmer var gått i oppfyllelse. Jeg var selvfølgelig glad, men jeg visste liksom ikke hva jeg skulle gjøre med denne gleden og vellykketheten. Jeg begynte å tenke etter, og det forvirret meg. Det var så mye å tenke på. Tanker som tidligere aldri hadde falt meg inn, var nå umulig å la være å tenke på. Jeg begynte for eksempel å lure på hva som er meningen med det hele … Nei, jeg kjeder dere.

Spurven:         Nei! Nei! Fortell nå!

Kråka:             Ja, fortell, det er interessant å høre på.

Svarttrosten:   Nåvel, hvor var jeg? Tanker og ideer jeg før syntes var fullkomne og selvsagte,

de var nå… temmelig fjerne. Tidligere, når jeg var svarttrost, var livet bare å fly

omkring og samle mat. Fant jeg mat var alt i orden. Nå jobber jeg og tjener penger, og så kan jeg kjøpe mat… Ja, jobb fikk jeg med en gang, jobb og penger, det var ikke problemet. Faktisk er det mindre jobbing som menneske, enn som svarttrost. Og jeg får mer mat, og når jeg har kjøpt all maten jeg trenger og vel så det, så har jeg fortsatt penger igjen. Livet er ikke lenger bare å fly omkring og samle mat, og det av livet som er til overs, det som er mer enn å samle mat, det er ikke enkelt å finne ut av… Men det skjønner ikke dere.

Spurven:         Du har jo ikke vært menneske lenger enn et par uker! Det kan jo være det blir

bedre med tiden.

Svarttrosten:   Joda, joda, det kan absolutt være jeg finner ut av det. Jeg har det slett ikke verst

nå heller. Jeg har mye å gjøre. Jeg har for eksempel allerede skaffet meg en

hobby. Jeg har lært meg å strikke. For tiden holder jeg på med en lue… nåh, dere vet kanskje ikke hva strikke er for noe? Jeg vet det, jeg har allerede lært det, jo, det skal nok kunne gå an å være menneske… men det var noe eget med det å være svarttrost, å fly der… finne en mark, da var jeg så glad. Jeg blir ikke så glad når jeg kjøper et brød i butikken.

Spurven:         Et helt brød! Jeg blir kjempeglad, bare jeg finner noen brødsmuler.

Svarttrosten:   Du forstår ikke… jeg… nei, det går bra med meg.

Kråka:             Vidunderla snakket noe om revers…

Svarttrosten:   Ja… dere kan jo si fra til feen hvis dere finner henne. Jeg må gå nå, jeg skal på jobb.

Spurven:         Hun virket lei seg.

Kråka:             Ja… jeg må si jeg lurte litt jeg, altså, på å bli menneske. Det er ikke så gøy å

være kråke heller.

Spurven:         Det er gøy å være spurv.

Kråka:             Jo, du sier det hele tiden, men vet du hva jeg tror hadde vært gøyest? Svarttrost.

De er nesten like kjappe som dere spurver, og de er mye vakrere. Ja, jeg må si det, jeg drømmer om å være litt vakrere. Se disse vingene, grå og skitne, og klumpete overalt, og bare kra, kra, kra. Og alle sparker etter meg, kun fordi jeg er så stygg. Kun derfor. Jeg gjør jo aldri noe galt.

Spurven:         Driver du ikke og stjeler og sånn da? Det har jeg hørt.

Kråka:             Sludder! Det er bare noe folk sier for å plage meg, det er også fordi jeg er så

stygg. Jeg er rett og slett en plage, det er det jeg er.

Vet du? det var noe av grunnen til at jeg ikke ville være menneske, for jeg var redd jeg fortsatt ville være stygg og upopulær, slik at alle sparket etter meg sånn som nå. Det skal jeg si deg, Lille Spurv, at det er verre for mennesker å bli sparket etter enn for kråker. Jeg ser det på dem, de går rundt med hodet ned, og er leie seg hele tiden. Men jeg har aldri møtt ei kråke som virker skikkelig trist, om den er aldri så upopulær. Det var slik jeg tenkte, men det gikk så fort, og jeg synes det er vanskelig med tanker selv når jeg får tid på meg. Nå som jeg har tenkt over det, tror jeg… kanskje… det beste måtte være å være svarttrost, de er like fine alle sammen, og ingen sparker etter dem.

Spurven:         Ja, men jeg synes du er mye greiere enn svarttrosten, den var så innbilsk og

plagsom, den skjønte godt at den var penere enn meg, men kunne likevel ikke la være å si det hele tiden. Jeg hadde ikke likt om du hadde blitt en sånn.

Det er forresten litt merkelig… den av oss som var penest var den som ville forvandles.

Kråka:             Jeg ville også forvandles. Jeg turte bare ikke.

Spurven:         Det er ikke sikkert det var så dumt, det gikk ikke noe bra med svarttrosten vet du.

Kråka:             Nei.

Spurven:         Jeg tror vi bare skal ønske at vi har det som vi har det, jeg.

Kråka:             Jeg skulle ønske at du ikke ertet meg så fælt.

Spurven:         Jeg erter deg!.. ja, unnskyld… men du erter… jo…  meg… også…

Kråka:             Ja.

Det er ikke lett å være kråke. Jeg er jo større enn deg, og føler at jeg derfor må vise at det er jeg som bestemmer.

Spurven:         Det klarer du ikke.

Kråka:             Klarer jeg vel!

Spurven:         Klarer du ikke!

Kråka:             Klarer jeg vel!

Spurven:         Klarer du ikke!

Krå&Spu:       Unnskyld

Spurven:         Du kråka?

Kråka:             Hm?

Spurven:         Jeg er glad vi har snakket om dette.

Kråka:             Jeg også.

Synd ingen hørte på.

{Kråka flyr}

Oisan. Jeg tenkte nok det ville være lærerikt å høre litt fuglespråk, men jeg tenkte ikke at det skulle bli så lærerikt. Jeg ble nesten litt… huff, nei, jeg, hm? Trostefine? Ja, det stemmer, hun går jo rundt og er menneske. Ja, men nå orker jeg ikke bruke fugleoversettelsesanordningen lenger, jeg vil heller tenke gjennom det som er sagt. Det var så tankevekkende, først hvordan alle kranglet med Spille, så stakkars Vidunderla som ville så godt for alle sammen, men som ikke var så flink. Og så Spille og Aråk som ikke ville bli mennesker, nei, det var noe av det som overrasket meg mest. Ja, hvis jeg var en fugl, kunne du være sikker på at jeg ville blitt et menneske, og nå som jeg er menneske kan… du… være… sikker… på at jeg ikke ville blitt en fugl…

Det er kanskje dumt å slutte historien før vi har fått orden på Trostefine, men er det ikke litt spennende også da? Å vite at et eller annet sted i verden går det omkring et menneske, som egentlig er en svarttrost, og som gjerne vil bli svarttrost igjen. Og du, møter du på henne, vær snill å behandle henne pent, hun har det ikke så bra.

Det var alt! Ha det bra!

{Musikk}

Eivind Salen

Versjon I:                   Bearbeidet fra Kråka & Spurven, dramatikkprosjekt 1998

Bearbeidet i 1999.

Versjon II:                  Apr’99

Versjon III:                3 mai’99

En drøm (om et piano)

Denne teksten er ikke den beste jeg har skrevet. Heller ikke den verste. Det er en av de greie, om en grei drøm, i et helt greit liv.

En drøm om et piano

Jeg har en drøm om å få meg et piano, og en gang fortalte jeg den til noen. Det var en gang jeg på konsert, og etterpå gikk jeg ut sammen med bandet og deler av publikum. Jeg hørte ikke hjemme der. For det første var det et band som hadde spilt, et band som hadde drevet det så langt at de kunne holde konserter og folk ville betale for å se på dem. For det andre var publikummerne svært vakre og attraktive damer, de hadde pyntet seg for konserten og var like tiltrekkende nå som konserten var slutt og vi satt rundt et bord og drakk øl. Jeg hørte ikke hjemme der. Jeg hadde likevel fått lov til å være med, og gjorde nå mitt beste for å få det til å virke som om dette var som det skulle være. Jeg kjøpte en øl sånn som de andre, og da noen av de andre også kjøpte chillinøtter, kjøpte jeg også chillinøtter etter at jeg hadde vært med på å spise dem opp. Damene snakket naturligvis mest med folkene i bandet, eller de satt og lyttet mens folkene i bandet snakket, og når bandmedlemmene hadde sagt noe morsomt, lo vi alle sammen. Jeg også. Så var det en dame som på en måte falt litt utenfor en stund, hun hadde vært med på en liten samtale med en av bandets grunnleggere, en av dem som hadde vært med lengst, men nå var denne samtalen slutt, og hun fant plutselig ut at hun ville gi sin oppmerksomhet til meg en stund. Det første spørsmålet hennes var ganske nådeløst, for det handlet om hva jeg drev med, og jeg syntes det ville ta seg dårlig ut i dette miljøet å si at jeg drev som lektor, og ellers skrev litt uten at det hadde blitt til noe. Jeg sa allikevel dette, for det var jo sannheten, og det vekket langt større oppmerksomhet enn jeg hadde trodd. Ikke bare hun som hadde stilt meg spørsmålet, men også han hun nettopp hadde snakket med, han grunnleggeren av bandet, han også, og enda noen til fulgte med på hva jeg sa og så nå rett på meg, hun ene fulgte til og med opp med et spørsmål om hva slags tekster jeg skrev, og hvilke forfattere som inspirerte meg. Jeg syntes at å svare på dette spørsmålet ville være å overvurdere virksomheten min, men jeg svarte likevel, for egentlig var det jo å la være å svare som ville være arrogant. – Det er kjempebra, sa han grunnleggeren av bandet, og flere andre nikket, de syntes alle det var kjempebra å arbeide som lektor, og ellers skrive litt på siden, selv om det ikke ble til noe. Og jeg sa videre at ambisjonene med tekstene var såpass høye at jeg ikke bare vurderte, men faktisk hadde søkt om å gå ned i stilling, slik at jeg skulle få bedre tid til å skrive. ”Kjempebra,” sa de rundt bordet, og jeg la merke at enkelte snakket sammen to og to om hvor bra det var, å gå ned fra sin faste stilling, og å arbeide mindre for heller å gjøre noe kreativt. Og jeg fulgte opp med å si at jeg har ikke så høyt forbruk, jeg klarer meg med lite, det er ikke noen risiko for meg, jeg har ikke noe å tape på det. ”Det burde flere gjøre,” var omkvedet, jeg tok en slurk øl, fra her og der kom det spørsmål, jeg svarte, jeg merket jeg la mindre og mindre vekt på å snakke så jeg oppfylte rollen jeg hadde sett for meg å spille i dette miljøet, men snakket mer og mer som om jeg skulle spille en større rolle. Og kanskje ikke bare her i dette lille miljøet, kanskje skulle jeg spille en større rolle i samfunnet og verden rent generelt. – Jeg krever ikke mye av livet, sa jeg, – har aldri gjort det, sa jeg, – men jeg håper jeg en gang skal få meg et piano. Jeg fortalte dem dette. – Nei, jeg spiller ikke mye, sa jeg til dem, – og jeg spiller svært dårlig. På rockesanger klarer jeg å spille akkordene, det blir litt monotont, men jeg klarer å hamre løs på dem, liksom, og kanskje ta en og annen enkel bassgang i mellom, ikke de store greiene, og ofte bommer jeg. Jeg forsøker å spille klassisk også, Mozart og Beethoven, jeg har øvd i timevis, hver ferie hjemme hos mine foreldre, jeg prøver meg på måneskinnssonaten, kanskje den enkleste av alle Beethovens sonater, jeg har spilt i sikkert femti timer, og klarte nettopp nå, for første gang, å spille gjennom hele første sats. Jeg sa ikke noe mer etterpå, for dette var drømmen min, det var en drøm om et piano og nå hadde jeg fortalt den. Og nå enda en gang.

ES2006