Troilus and Cressida, av William Shakespeare

Dette er ikke en kjærlighetshistorie som Romeo og Julie, dette er et stykke som handler om krig. Det er imidlertid mer snakk om krigen, enn utøvelse av den. Stykket er noe statisk. Den mest interessante karakteren og stykkets beholdning er Theresites. Legg merke til ham.

Hamlet, the prince of Denmark, av William Shakespeare

Dette er kanskje Shakespeares mest kjente stykke. Det er vel fortjent, berømmelsen det har. Her er en gjennomgang av handlingen.

AKT I: Konflikten settes
Scene 1: Vakten på borgen
«Who’s there?» er første replikk. Det er vakten Bernardo som har oppdaget spøkelset, Francisco følger opp med «Stand and unfold yourself.» Det er fristende som blir gjort i forordet i utgaven jeg leser, å bruke disse replikkene som analogi på stykket. Første forsøk med spøkelset renner ut i sanden, spøkelset vil ikke snakke. Ingenting av stykkets egentlige handling er foreløpig avslørt. Det samme gjelder andre gangen spøkelset dukket opp. Ventetiden i mellom bruker Shakespeare til å la Horatio forklare noe av bakgrunnen for handlingen, konflikten mellom kong Hamlet og Fortrinbas.

Scene 2: Slottet
Første replikk til kong Claudius omhandler sorgen til brorens død, kong Hamlet. Han gjentar og supplerer også bakgrunnshistorien til Horatio. Han presenteres først for Valtemand og Cornelius som blir sendt av gårde, deretter for Laertes som får innvilget sitt ønske om å reise til Frankrike, og til sist for prins Hamlet selv. Fra første replikk setter Hamlet en annen stemning, og vil ikke gå med på kongens lyse tale. Av kongen og dronning Gertrude blir dette forklart med dystre tanker i forbindelse med farens død, de forsøker begge å muntre ham opp og lurer på hvorfor han hengir seg slik til melankolien. Hamlet forklarer seg i sin første lille monolog, 11 linjer der han uttrykker forakt for alle ytre tegn på sorg og melankoli, «they are action a man might play», med majestetisk kraft får han frem at hans sorg er ekte og kommer innenfra. Claudius svarer igjen med rosende omtale av Hamlets gode natur, som føler slik sorg over farens død, men han minner ham om at enhver mann har mistet sin far til alle tider, og at overdreven sorg ikke sømmer seg for en som selv skal bli den neste kongen. Tonen er mild og ikke konfliktsøkende, Claudius vil ha ro og orden. Neste monlog tar Hamlet alene på scenen. Her forakter han verden og uttrykker sin dype skuffelse over at moren mindre enn én måned etter sin ektemanns død, gifter seg med hans bror. Replikken «Frailty, thy name is woman» ligger her. Også «But break my heart, for I must hold my tongue.» Fra monologen kommer vaktene inn, og formidler nyheten om at de har sett farens spøkelse.

Scene 3: Polonius’ rom i slottet
Introduksjon av Ophelia, nytt motiv. Laertes forteller henne hvilke hensyn Hamlet må ta om han elsker henne, ut fra dette er det tydelig at Ophelia som sitter og hører på, elsker ham. Polonius kommer inn og gir Laertes gode råd for avreisen til Frankrike, deretter håner han Ophelia for hennes tanker og kjærlighet til Hamlet. Han forbyr henne å snakke med ham igjen, og hun går med på det.

Scene 4: Borgen
Hamlet, Horatio og Marcellus møter spøkelset. Denne tredje gang det dukker opp, snakker det ikke, men vinker til Hamlet at han skal følge det. Til Horatios frykt forteller Hamlet at han har ingenting å tape på å gjøre det.

Scene 5: Fortsetter der Hamlet og spøkelset går
Når spøkelset er alene med Hamlet, snakker det og forbereder ytterligere forverring av konflikten. Det krever også Hamlets hevn for ugjerningen. Så blir det avslørt at kongen er drept, og at morderen nå har hans krone. I en 50-linjers monolog appelerer spøkelset til alt det gode hos Hamlet, og forsterker alt det grusomme ved konfilkten, «it thou hast nature in thee, bear it not». Han skriker om hevn, før han forsvinner. Hamlet sverger at tanken om hevn er den eneste tanken verdt å beholde, samtidig som han merker tyngden av hva han nå vet, «And you my sinews, grow not instant old.» Horatio og Marcellus kommer styrtende til, men Hamlet er fortsatt ikke i stand til å fortelle hva han har hørt. De må også alle sverge å holde munn om hva de her har sett, en edsavleggelse som blir svært forsterket, både av Hamlets insisteringer og også av spøkelsets rop fra under scenen. Her er også det berømte «Det er mer mellom himmel og jord», sagt av Hamlet i forbindelse med at Horatio lurer på hva som foregår.

AKT II: Konflikten forsterkes
Scene 1: Polonius’ rom
Polonius snakker med tjeneren Reynaldo, og instruerer ham til å sette ut rykter om sønnen og andre dansker i Frankrike. Reynaldo lurer på hvorfor, men får ingen egentlig forklaring og må adlyde. Deretter går Reynaldo, og Ophelia kommer. Hun beskriver hvordan Hamlet tydelig i affekt og uten et ord har tilnærmet seg henne, han har stirret og holdt henne i hånden, uten at hun har verken oppmuntret eller avvist. Hun har etterkommet farens ønske om å unngå kontakt. Polonius bestemmer seg for at dette ikke kan forbli ukjent for kongen. Tilskueren vet at Hamlets affekt ikke bare skyldes Ophelia.

Scene 2: Salong på slottet
Introduksjon av Rosencrantz og Guildenstern. Deretter kommer Polonius og meddeler at han kjenner den sanne årsaken til Hamlets mismot. Kongen gir skinn av å være interessert i å høre. Etter et kort mellomspill med Valtemands rapport fra Norge, avslører Polonius meget omstendelig at Hamlet er både gal og forelsket. Omstendeligheten skyldes at han vil være fornem og fin for de kongelige, og har i stykket en komisk effekt. Trioen bestemmer seg for å legge en felle for å finne ut om kjærlighetserklæringene er oppriktige, og om dette kan være årsaken til oppførselen. Hamlet gjør sin entre like etter, kanskje har han hørt samtalen. Kongen og dronningen går ut, Hamlet og Polonius samtaler. Hamlet gjør tegn til ikke å gjenkjenne ham, og Polonius finner dette meget merkelig. Her er stykkets første – meget morsomme – sidekommentar, hvor Polonius rister på hodet over Hamlets galskap og innrømmer at også han selv følte lignende i sin ungdom. Han er imidlertid underlegen Hamlet i forsøket på å fiske frem opplysninger om hans tilstand. Mer på likefot kan Hamlet snakke med sine venner Rosecrantz og Guildenstern (skjønt heller ikke til dem kan Hamlet meddele seg fullt ut), som deretter kommer for å høre nytt fra prinsen. Det kommer frem at de er sendt av kongen. Deretter kommer skuespillertruppen, og deretter Polonius for å introdusere dem. Han går seg på ny vill i sin veltalenhet. Det følger en samtale mellom Hamlet og en skuespiller. Hamlet foreslår deretter et stykke om et kongemord, der han selv vil skrive inn et par linjer. Hamlet blir igjen alene på scenen. Ny monolog følger, hvor Hamlet forakter seg selv som går til aksjon gjennom ord og teaterspill, ikke gjennom direkte handling.

Akt III: Sentralakten
Scene 1: Slottet
Rosencrantz og Guildenstern forteller kongen om Hamlets tilstand og om skuespillet. Polenius og Ophelia er også til stede. Deretter kommer Hamlet, med sin meget berømte «to be or not to be»-monolog. Her uttryker han lengsel mot fred og selvmordet, eller døden. Han ser Ophelia, og avviser kjærligheten til henne, «for virtue cannot so inoculate our old stock but we shall relish of it». Han ber henne gå til et nunnery, som her kan bety både kloster og slang for bordell. Hamlet er direkte stygg mot henne, og bygger opp om sin galskap eller spill av galskap. Claudius tar derfor avgjørelsen at Hamlet må sendes til England. Kanskje er dette på grunn av at kongen frykter hva Hamlet vet.

Scene 2: Salong på slottet
Hamlet instruerer skuespillerne hvordan de skal spille, en fin innføring i teatersynet på 15-1600 tallet og teater generelt. Det er litt forberedelser til teaterstykket skal begynne, kongen, dronningen, Ophelia og Polonius skal se på. Det er en direkte analogi til hva som foregår i det egentlige stykket, en mann forgifter kongen og gifter seg med den villige dronningen. Det er spilt som et dumb-show, først stumt, deretter med replikker som fremfor alt Hamlet og Gertrude kommenterer. Både Claudius og Gertrude uttrykker vanskeligheter med å forstå hva stykket handler om. Hamlet spiller den naive, «we that have free souls, it touches us not,» eller så fremprovoserer han sarkastisk ytterligere forsterkning av konflikten. Replikkene får lag på lag med betydninger og forskjellige meningsinnhold, det er stort tolkningsrom hva som er bevisst og ubevisst, ekte og forstilt, på toppen kommer ordspill og komiske effekter. Det ender med at kongen reiser seg og går, perfekt motivert enten han selv er skyldig eller ikke. Hamlet og Horatio blir igjen, Guildenstern og Rosenkrantz kommer. Analogien med at Hamlet ikke kan bli spilt som en fløyte, direkte vist til Guildenstern, men det gjelder også for stykket som helhet, og videre for ethvert menneske. Polonius kommer inn og ber Hamlet følge ham til moren, Polonius er nå overbevist om at Hamlet er sprøyte gal, han går med på alt Hamlet sier. Hamlet gjør i en kort monoolog klart at han vil opptre truende overfor moren, men at han aldri vil komme til voldelige handlinger, det er bare ordene som vil gjelde.

Scene 3: Slottet
Kongen erklærer at Hamlet er gal og vil bli sendt til England. Deretter har kongen en monolog hvor han gjør rede for sin tilstand etter mordet, det er nå altså ingen tvil om at han er skyldig. Han er også tynget av erkjennelsen. Direkte etter at han kneler under presset og ber om hjelp for å bli fri fra sin synd og sin samvittighet, kommer Hamlet inn. Hamlet unngår her hevnen, fordi han ikke vil utføre den når kongen nettopp har bedt, og dermed på en måte er renset. Hamlets far var ikke så forberedt, da Claudius forgiftet ham. Hamlet forlater rommet uten konfrontasjon.

Scene 4: Dronningens rom
Et lite preludium med Polonius instruerende Gjerterurde forbereder scenen der Hamlet og moren har sin konfrontasjon. Polonius gjemmer seg, men blir drept ved en misforståelse, bak et forrheng. Deretter konfronterer han Gjertrude med hele hennes skam, mens hun trygler om barmhjertighet. Spøkelset bryter inn og Hamlet reagerer straks, med det resultat at han virker bare enda mer gal for dronningen. Men hun er hans mor, og han når på en måte frem til henne, «if words be made of breath, and breath of life, I have no life to breathe what thou hast said to me.» Scenen og akten avslutter med at Hamlet meddeler han skal reise til England. Det skaper enda mer press på moren, som nå har fått nyheten, men ikke lenger har noen å snakke om den med eller rådføre seg med. Dessuten er heller ikke hun viss på i hvilken grad Hamlet er gal.

Akt 4
Scene 1: Slottet
Foregående scene fortsetter omtrent der den slapp, etter at Hamlet går, kommer kongen. Han ønsker nytt om Hamlet, og dronningen forteller han er gal og har drept Polonius i den tro han var en katt. Kongen blir skremt, og anser Hamlet som en trussel for alle. Dette er en kort scene over en drøy side.

Scene 2: Slottet fortsetter
Et lite intermesso på 29 linjer mellom Hamlet, Rosencrantz og Guildenstern. Heller ikke de når egentlig frem til ham.

Scene 3: Slottet fortsetter
Scenen begynner med fokus på kongen som ønsker å få fjernet Hamlet på en eller annen måte, det er for farlig når han går løs. Direkte etter kommer konfrontasjon mellom Hamlet og kongen, Rosencrantz og Guildenstern bringer ham frem. Alt bygger opp en veldig dramatisk effekt under den følgende samtale. Kongen spør etter Polonius, Hamlet svarer at han blir spist – av mark (jeg er uenig i tolkningen i Norton-utgaven, hvor det at Polonius blir spist blir sett som en allusjon til nattverden og kristi legeme i brødet). Det er en Hamlet som snakker som har mistet all respekt for alt det edle i livet, – vi skal dø og bli spist av mark. Dermed kan en konge bli fordøyd i tarmene til en tigger, som har spist en fisk som har spist en mark som har spist det råtnende kadaver til en konge. Slik forstår jeg denne pasasjen. Claudius forstår den dithen at Hamlet er gal. Han blir påny beordret til England, skipet går straks. Hamlet aksepterer. Kongen holder deretter en kort monolog, der han uttrykker ønsket om at Hamlet skal bli drept.

Scene 4: Den danske kyst
Et lite mellomspill der Hamlet nok en gang forakter seg selv som hengir seg til tanker og melankoli, i stedet for å handle. Den menneskelige fornuft er for ham bare et hinder, «a thought which, quarted, hath but one part wisdom And ever three parts coward – I do not know».

Scene 5: Rom på slottet
På ny en forberedelse til samtale som skal komme, denne gangen Gerterude og Horatio, om Ophelia som deretter entrer på bekostning av Horatio. Hun mister nå forstanden, og synger små vers i stedet for å samtale. Kong Claudius kommer også, sier det kommer av farens død, ber Horatio ta vare på henne. Det er et lite mellomspill med Laertes som uavhengig av dette kommer og vil hevne sin far (Polonius), hans fremferd er som den Hamlet etterlengter, men Laertes fremstår likevel ikke som noe forbilde. Tvert i mot blir han enkelt manøvrert bort av kong Claudius, og er mest latterlig som faren. Det viser seg også når han skal snakke høystemt om Ophelia som på ny kommer inn. Ophelia synger fortsatt, hennes enkle vers gjør en enorm virkning, «this nothing is more than matter», sier Laertes. Det er vanskelig å ikke la seg gripe av Ophelias skjebne. Også de tilstedeværende ønsker handling, inkludert Claudius. Det blir i første omgang å gi Polenius en verdig begravelse.

Scene 6: Slottet
Horatio mottar et brev fra Hamlet der han instrueres om å levere brev til kongen, og selv straks deretter komme til Hamlet som har nyheter.

Scene 7: Claudius’ kammer
Claudius og Laertes samtaler, Claudius vinner Laertes for sin sak, et hat mot Hamlet og et ønske om hevn mot ham. Midt mens det foregår kommer brevet fra Hamlet, slik at Claudius og Laertes kan gjøre seg sine forhåndsregler. Det er at Laertes skal drepe Hamlet med gift. I bakhånd skal Claudius holde et forgiftet beger, Hamlet skal altså dø. Deretter kommer Gertrude med nyheten om at Ophelia er død, hun har druknet seg. Det forsterker naturligvis Laertes’ hat. «Too much of water hast thou, poor Ophelia, and therefore I forbid my tears. (…) Let shame say what it will. [he weeps].»

Akt V: Forløsning
Scene 1: Kirkegård
To klovner begraver Ophelia og diskuterer hennes salighet. En mellomscene etter sterkt trykk i avslutningen av fjerde akt. Den ene graveren går, den andre synger. Hamlet og Horatio kommer og kommenterer, uten at graveren legger merke til dem, han synger og graver og slynger hodeskaller rundt ettersom det trengs. Hamlet reagerer, filosoferer hva kraniene har vært i live og hva de nå er verd. Graverens enkle hverdagssvar på Hamlets tiltale, setter filosoferingen i relieff, samtidig som det holder en munter tone før den store avgjørelsen. Et lite kosespark får Shakespeare gitt da graveren begynner å snakke om Hamlet som ble sendt til England, «Twill not be seen in him there. There the men are as mad as he.» Hodeskallescenen følger, poor Yorick. Det samme sammenligningen av Alexander den store som sand, og Julius Cæsar som leire. Direkte etter kommer kongen og hans menn, Hamlet og Horatio skjuler seg, det bygger opp til resolusjonen. Scenen slutter med at Hamlet trår frem, og igjen overgår alle i retorikk, hans sorg over Ophelia er langt mektigere fremført enn Laertes. Det blir tillagt hans galskap, skjønt Hamlet fremstår langt sindigere enn en gal mann ville gjort. Det er imidlertid rart med Hamlets store sorg, siden han absolutt var med på å drive Ophelia i døden og ikke virker til å ha samvittighet over det.

Scene 2: Statsrom på slottet
Hamlet og Horatio forbereder kampen. Hamlet fører ordet, kampen løftes opp på skjebnenivå, Horaito får brev han skal lese når han får tid. Der ligger oppgaven. Osric kommer inn og formidler utfordringen fra Laertes, Hamlet tar imot. Det er tung, mektig, veltalende filosofi underveis. Før kampen unnskylder Hamlet alle misgjerninger han har gjort mot Laertes, han skylder det til galskapen, og holder den atskilt fra sin egen personlighet. Hamlet selv blir like skadet av den, som andre den foruretter. Kampen begynner, både sverdet til Laertes og et beger med vin er forgiftet. Dronningen drikker vinbegeret, Laertes og Hamlet sårer hverandre med forgiftede sverd. Det blir avslørt at kongen er forræderen, og Hamlet dreper kongen. Hamlet er døende, men overlever lengst. Han insturerer Horatio å spre historien, «the rest is silence.»

KARAKTERENE
Det er 28 talende karaktrer i stykket, i tillegg til ambassadører hoffolk og andre. I hvert fall 9 har store roller og bred persontegning, 4-5 er meget komplekse og motsetningsfylte. Vanskeligst er Hamlet selv, men også Claudius, Gertrude og Ophelia har skjulte motiv som unndrar seg faste karakteristikker. Polonius, Laertes og Horatio er enklere, men deres funksjon er kanskje først og fremst å kaste lys over de andre karakterene i stykker. Spesielt kan Horatio sees på denne måten, sammen med Guildenstern og Rosencranz er han den eneste som på noen måte når frem til Hamlet. Det er vanlig å se Horatio som komplementet, han er nærmest opprinnelsen til denne lesemåten av en karakter.

Julius Cæsar, av William Shakespeare

Dette er det korteste av alle Shakespeares stykker. Plottet er det velkjente overfallet og drapet på Julius Cæsar. Senatorene frykter at Cæsar vil gripe makten, og bestemmer seg for å drepe ham. Shakespeare bruker Cassius til å bearbeide Brutus til å bli med i konspirasjonene. Han forklarer at Cæsars navn ikke er mer verdifullt enn Brutus’, og at ingen mann skulle være forutbestemt til å herske. Brutus er enig, han har selv tenkt i de samme baner. På toppen har Cæsar sykdommen sin, fallesyken. Frykten for at Cæsar skal ta makten er ikke helt velbegrunnet, siden han er tilbudt kronen og har frasagt seg den tre ganger. Det er usikkert om han virkelig vil bli konge, og ødelegge republikken.

Cæsar på sin side frykter ingenting, og selv om han blir advart, så går han til møtet hvor han skal bli drept etterpå. Hvordan skal vel han, som har overvunnet så mange farer, frykte dolkene til gamlinger? Historien viser at det skulle han. Dette skjer allerede i akt to, tre akter gjenstår.

Etter drapet må morderne snakke med folket. Brutus melder seg frivillig, og overtaler Cassius til også å la Anthony snakke. Brutus snakker godt, og understreker at drapet på Cæsar var gjort i kjærlighet til de romerske borgere, og med stor retorikk overbeviser han publikum om at overfallet var riktig. Massenes bevegelser under talen til Anthony er et mesterverk. Med enda bedre retorikk enn Brutus’, får Anthony sagt at Brutus er en ærbar mann, men en stor taler, noe han selv ikke er. Det er et godt retorisk grep, for han får med det vendt massene mot Brutus. Mobben roper nå etter hevn over den kongelige Cæsar, og vil ha Brutus drept.

Det bygger seg opp, med spøkelser og det hele, etter godt Shakespearsk mønster. En etter en tar konspiratorene selvmord, i den tro de har feilet, slik at Anthony og Octavian får sin seier enkelt. De er enige i at Brutus var den eneste av konspiratorene som virkelig trodde på ideen, og drepte Cæsar i kjærlighet til folket (og ikke til egen makt). De gir ham derfor en verdig begravelse.

Dette er å regne blant Shakespears mange mesterverk. Det tar opp spørsmålet om hva det er som til sist bestemmer, om det er viljen eller skjebnen. Cæsar selv ser ut til å mene det er viljen, og er ikke redd for å utfordre skjebnen, ved å gå på møtet han er varslet om er farlig for ham, og tar sin død av det. På den samme side er det nettopp viljen og personlige egenskaper som leder Anthony og Octavian til seier, det er ikke noe ved dem som virker veldig skjebnebestemt. De sørger for sin egen skjebne.

Henry VI – part III, av William Shakespeare

Tredje del av Henry VI tar opp tråden direkte der andre del slutter. Huset av York har nettopp vunnet det første slaget ved St. Albany, og kong Henry har flyktet med sitt hoff. Dette er også innledningen til rosekrigene, og det er om dem dette stykket handler.

Tredje del er imidlertid ikke så rystende som del 2. Der får vi se et kongedømme i oppløsning, og en svak konge ute av stand til å gjøre noe med katastrofen. Her i tredje del er katastrofen allerede i gang, og man føler kanskje at uansett hvem som vinner, vil det være et bedre alternativ enn kong Henry VI som forlater makten.

Stykket er antatt skrevet i 1591, og rekkefølgen av de tre delene om Henry VI er litt omdiskuterte.

The merry wives of Windsor

Forskningen setter The Merry Wives of Windsor som Shakespeares syvende komedie, skrevet og oppført antagelig i 1597, men trykket først i Quartoen av 1602, og som vanlig med Shakespeare er det meste om stykkets tilblivelse utenom dette usikkert. Hva som er sikkert er at dette er det eneste av Shakespeares stykker med handling fra samtidens midddelklasse. Det er en av Shakespeares mer burleske komedier. Den er ikke så farseaktig som de tidlige, slik som Two Gentlemen of Verona, Comedy of Errors og Love Labors lost, ikke så festlig som de øvrige midtre komediene, slik som Midsummer nights dream og Much ado about nothing, den har heller ikke rikdommen i innhold og tolkningsmuligheter som disse, og The Merchant of Venice, og den har slett ikke den mørke undertonen til Shakespeares sene komedier. Det er ren underholdning for middelklassen, kan man si, der man ikke trengte gå hjem og bekymre seg for vanskelige problemstillinger og ulike tolkningsmuligheter, her er det bare å se og forlyste seg.

 

The Merchant of Venice, av William Shakespeare

Det er kanskje ikke helt enkelt for en moderne leser å gå med på klassifiseringen av dette stykket som en komedie. Her er ikke mye å le av. Replikkene er ikke gjort morsomme. For mange av karakterene står mye på spill, i teateret vil det si livet, og stykket har en av de mest omdiskuterte figurer i hele Shakespeares forfatterskap. Jeg vil ikke gå inn på diskusjonen om antisemettisme for jøden Shylock, som helt åpenbart spiller en nedrig rolle i dette stykket og oppfyller alle de fordommer noen måtte ha om jøder. Det må være greit, ellers ville det blitt veldig rart å ikke la akkurat det folkeslag som er kjent for å låne ut penger mot renter, ikke få spille rollen som det i et teaterstykke. Debatten om Shylock har tatt overhånd i dette stykket, som det så ofte skjer når rasismebegrepet blir lansert. Det er brennbart materiale, dette, så jeg skal la hele problemstillingen ligge, og diskutere alt det andre som befinner seg i dette stykket.

Posten er under arbeid…

Stykket har en oversikt over karakterene,  en synopsis og et utvalg sitater.

A midsummer night’s dream, av William Shakespeare

Dateringen av stykkene til Shakespeare er vanskelig. Generelt har man en quarto (Q1) fra 1600, stykkene i denne må nødvendigvis være skrevet før dette året, og man har en ny quarto (Q2) i 1619. I 1623 har man den første folioutgaven (F), der stykkene skal være samlet. Det har imidlertid vist seg at Shakespeare skrev flere stykker enn de som finnes i denne folioen. Utover dette har man noen spilledatoer, og noen få henvisninger, men sjelden mer presis enn at noen har sett et bestemt stykke av Shakespeare på en bestemt dato. Det betyr ikke at dette var premieren, og man kan heller ikke her slutte noe mer bestemt at stykket må ha blitt skrevet en eller annen gang før denne datoen. For å bestemme nærmere må man se etter stilistiske trekk, man må se etter referanser i teksten, man må spekulere. Det har forskerne gjort i århundrer.

Stykket A midsummer night’s dream, eller «En midtsommernatts drøm» som det heter på norsk, blir da plassert på midten av 1590-tallet, enten i 1594 eller 1595 (første gang stykket blir nevnt er imidlertid 1598). Det vil da markere overgangen fra Shakespeares mindre gode tekster til hans storhet. Det blir svært synlig når man ser på komediene. Jeg har skrevet litt om det her på bloggen også, av komediene før A midsummer night’s dream er det bare The taming of the shrew som holder. De andre komediene, Two gentlemen of Verona, A comedy of errors og Love labors lost, er alle på sin måte klønete skrevet. De virker oppkonstruerte, overskuddet er anstrengt, og det vakre språket som også disse tidvis er skrevet i, virker litt påtatt og nesten litt løsrevet fra handlingen. Handlingen har heller ikke noe dypere i seg. Disse stykkene er skrevet for å få publikum til å le, og alle virkemidler er brukt for å oppnå dette.

Så kommer altså A midsummer nights dream, og plutselig er det der alt i hop. Karakterene er helt distinkte, lette å spille og lette å like, handlingen er et overskudd av ideer og innfall, men alle deler har sin naturlige plass i helheten, og alt fungerer på flere plan. Videre er språket helt tilpasset handlingen, de vakre setningene er helt på sin plass, fungerer på flere plan de også, og passer også til hver karakter i hver situasjon karakteren ytrer dem i. Det er et mangfold og en rikdom man bare må la seg forbause av, og det er perfekt legitimert av stykkets tittel og tema. Dette er midtsommernattsdrømmen, der alver og magiske midler overtar, og ingenting er styrt av det som vanligvis styrer livene våre. Og så har man at dette foregår i teateret, som også kan være magisk og styrt av andre krefter, noe som igjen får oss til å reflektere over om det er så stor forskjell på dette og livene våre, i hvert fall i noen deler av det. Det er vanskelig å forestille seg at en forfatter kan skrive noe som dette først, og så gå over til å skrive noe flatt som Love labors lost etterpå. I tiårsperioden fra 1595 til 1605 er det Shakespeare skriver flesteparten av mesterverkene sine.

Plottet, eller plottene i dette stykket er sammen med handlingsreferatet nærmere beskrevet i en egen post. Her skal jeg skrive mer om hva stykket handler om på flere nivå, og hvilke virkemidler som blir brukt til å få frem det stykket vil ha sagt.

Et hovedpoeng med stykket er at det skal være lekent. Med en gang man tar det for seriøst og begynner å diskutere det for alvorlig, vil man feile i å få fatt i hovedpoenget. Det handler som en god komedie skal om livet og kjærligheten, om den delen av livet som går ut på å finne den rette å gifte seg med. Her er man utsatt for skiftende hell og skiftende stemninger, og man har vel ikke alltid selv helt kontroll på hva som skjer med en.

Shakespeare tar den manglende kontrollen helt ut med å introdusere den hellige eliksiren til alvene. Den som får denne smurt på øynene faller pladask og motstandsløst for den første han ser, eller hun ser, om det er en jente som får smurt det på. I hendene på Puck blir det enda mer illustrerende, siden den ser ut til å ramme helt tilfeldig, ettersom Puck roter en del i hvem han skal smøre urten på.

Når man godtar dette som stykkets premiss, blir det en rekke svært komiske og også smått ettertenksomme opptrinn. Først når Demetrius og Lysander får smurt urten på foran Helena, og begge etter tur erklærer betingelsesløs kjærlighet til henne. Shakespeare utstyrer dem begge med noen virkelig vakre replikker, han er jo en mester i å skrive kjærlighetsvers, så hvorfor skal han ikke utnytte sitt mesterskap også når han legger dem i en falsk munn? Eller er det egentlig falske erklæring Demetrius og Lysander kommer med? De mener det begge dypt og inderlig, om enn de er fremsatt i det man trygt kan kalle påvirket tilstand.

Om man kanskje kan godta at Demetrius og Lysander kan bli forelsket i Helena av å se på henne, er det komplett umulig å gå med på at alvedronningen Titania kan bli forelsket i den stakkarslige veveren, Bottom. Kjærlighet gjør blind får her sitt helt spesielle uttrykk. Bottom er utstyrt med et eselhode, og han synger en helt håpløs sang med den mest prosaiske og tøysete tekst, men i Titanias sanseverden er han en engel med en engels røst. Det er en rekke kontraster som får frem poengene. En så enkel ting som at Titania snakker i vers, mens Bottom svarer i plump prosa, det er ustyrtelig komisk når Titania for eksempel utbryter Thou art as wise as thou art beautiful, i akt 3, scene 1, linje 131.

Kontraster og motsetninger

Kontrasten mellom Titania og Bottom er iøyenfallende komisk. Det er nesten som en spøkefull kommentar til alle kontrastene ellers i stykket, som teaterstykket håndverkerne setter opp til slutt står i kontrast til hele teatrerstykket A midsummer night’s dream er. Det er ellers en del andre motsetninger som ikke bare har en komisk effekt, men som inneholder en del mening. For eksempel står motsetningen mellom byen – det vil si sivilisasjonen – og landet – det vil si naturen –  i dette som i flere andre Shakespeare-komedier for en motsetning mellom konflikt og vanskeligheter, og frihet og glede. Det er i Shakespeares komedier alltid i byen intrigene er, her ligger løgnene og falskheten, i skogen får man hvile fra problemene og kan samle krefter.

I A midsummer night’s dream blir kontrasten mellom byen og skogen forsterket med at i byen bor menneskene, i skogen bor alvene. De er vesensforskjellige. Man kan som en skoleøving sette opp en hel liste med motsetninger mellom alvenes liv i skogen, og menneskets liv i byen. Alvene er udødelige, mennesket dødelig, alvene leker, for menneskene er alt alvor, alvene er fri, menneskene er bundet, og slik kan man fortsette. Alvenes frihet er fundamental, de er fri som tanken og kan fly fort som den. Mennesket er bundet av jorden de går på. Det er også slik den første alven presenterer seg, når Puck i andre akts første scene spør hvem han er. Her er det akkurat som stykket skyter fart, fra det trege og trauste livet menneskene lever i byen. Kontrasten er direkte med avslutningen av første akt, der håndverkerne i prosa strever med å få ordene til å uttrykke hva de mener. Jeg har tatt med hele den første alvereplikken i noen utvalgte sitater.

Drømmen i midtsommernatten

Blant de mange kontrastene og motsetningene må vi også nevne natt og dag, drøm og virkelighet. Alvene lever om natten, i skogen, det er deres domene. Det er da de vidunderlige tingene skjer. Det er akkurat nesten som en drøm, fritt og ubundet av virkelighetens strenge regler og problemer. Merk også at det kun er når noen sover, og kun om natten og ute i skogen, at urten fungerer som magisk eliksir.

Litt om humoren

Bottoms tale ved slutten av første scene fjerde akt er ubetalelig, der han gjør rede for de vanvittige opplevelsene han har hatt med alvedronningen Titania, overbevist om at det er en drøm, og ute av stand til å gjøre rede for det på noen som helst måte. Så runder han det av at han vil be Peter Quince skrive en ballade om det, en helt vanlig snekker med et helt vanlig navn, som om Peter Quince bedre enn Bottom skulle kunne klare det. Bottom har imidlertid et navn, Bottoms dream, fordi den hadde ingen bottom, ingen bunn. Det er herlig morsomt, lille, fattige Bottom som har opplevd noe større enn han kan tro på, og Shakespeare som sparker litt til seg selv, om at Peter Quince skal skrive balladen om dette.

For stykket finnes også en oversikt over karakterene, et handlingsreferat og noen utvalgte sitater. Hvis dere vil lese i stykket i original er det en utmerket nettside med nødvendige ordforklaringer på Shakespearewords.

Love labour’s lost, av William Shakespeare

Det er fordeler og ulemper med å lese tekster i original. Fordelen er at man slipper å få dem fortolket, man vet at det som står der er det som forfatteren ville si. Man får også med seg forfatterens språklige mesterskap, det er uredigert som det skal være. En oversetter står ikke så fritt til å velge akkurat den riktige formuleringen, han eller hun skal jo også få med seg originalens meningsinnhold, og ikke bare språkets lydlige skjønnhet og eventuelle ordspill. Ulempen er at når man leser en tekst på fremmed språk i original, så leser man et språk man har lært seg. Det sitter ikke i hjertet som morsmålet gjør det, nyanser og assosiasjoner vil nødvendigvis falle bort, og plutselig er det ikke alt man ikke skjønner helt heller. Det er greit nok når det er et ord man ikke forstår, det kan man slå opp. Problemet er når det er mer mening i språket enn man får med seg, ord kan ha en noe annen betydning enn den vanlige, man tror man forstår det, gjør det ikke. Man kan kanskje snakke og lese språket, man har ingen følelse for det.

Komedien Love labour’s lost er en av de mest krevende tekstene til Shakespeare å lese i original. Det skyldes at komedien er meget ordrik, selve leken med språket er nesten et av de bærende element i stykket. Her er svært mange og svært innfløkte ordspill, selv etter Shakespeares standard, her er meget poetisk språk, ingen av stykkene hans har så mange rim, og meningen av ordene er strukket og bøyd for å få ord med den nødvendige formen til å passe inn i setningenes strenge struktur. På toppen er det noen problemer i originalteksten, det er trykkfeil man vanskelig å vite kommer fra Shakespeare selv, fra noen av hans tidlige forleggere, eller om til og med er ment å være der for å få frem et eller annet poeng med karakterne som sier dem. Mange ganger tok jeg meg i å lure på om jeg ville hatt bedre utbytte av å lese teksten uten det fyldige noteverket. Jeg ville da selvsagt ha gått glipp av en del informasjon, men lesingen ville blitt mindre oppstykket, den ville definitivt gått raskere, og jeg ville nok kanskje uansett ha fått med meg det viktigste.

Plottet i stykket ser klart ut til å begynne med. Det er kongen av Navarre som skal opprette et akademi, og for å delta i dette er det tre lorder, Biron, Longeville og Dumaine som må avstå fra enhver kontakt med kvinner i tre år. Kongen gjør dette klart i sin første replikk, og de tre lordene må deretter sverge en ed og skrive under en kontrakt. Det er da lett å tenke seg hva som vil bli konflikten ut over stykket. I andre akt begynner denne konflikten å bli utspilt, det kommer kvinner til hoffet. Det er prinsessen av Frankrike, og hennes damer Rosaline, Catherine og Maria. Det skulle bli en kvinne til hver av lordene.

Stykket har en slags dypere mening med at boklig lærdom blir satt opp mot det naturlige ønsket om kontakt med kvinner. Slik blir kanskje også all poesien og all veltalenheten legitimert, de tre på akademiet blir stående og snakke vakkert om kvinnen, de dyrker på en måte hennes skjønnhet teoretisk, i stedet for å ta glede av den på den naturlige måten. De kommer med seksuelle ordspill, i stedet for å ha det.

Men ved å bruke disse ordene tror jeg kanskje at jeg teoritiserer stykket mer enn det egentlig åpner for. Det gir seg ikke ut for egentlig å sette motsetningen mellom kunsten og naturen som et problem, de vakre ordene er der bare, uanstrengt og i overflod. Ordspillene er der for komikkens skyld. Her er ikke ytterligere ambisjoner om noe høyverdig.

I sine beste stykker har Shakespeare gjerne mange tema og motiv som veves inn i hverandre, betydninger på flere plan, og karakterer med rik personlighet og tydelig funksjon. Her i Love labour’s lost er det i hovedsak bare disse tre lordene på akademiet som har sverget kyskhet, og disse kvinnene som kommer og gjør det vanskelig for dem. Dette plottet blir ikke forsterket, det blir ikke satt ytterligere ting på spill, og sideplottene og kommentarene, som latinundervisningen med skolelæreren og eleven virker på meg ganske halvhjertede. I dette stykket er de andre tingene liksom bare med for å forlenge teaterkvelden. Særlig her skulle det være unødvendig, ordrike som de fleste karakterene er.

Dette stykket er antagelig skrevet en gang i 1594 eller 1595, og må regnes som en av hans tidlige komedier. Jeg leser i omtalen av stykket i min samlede utgave fra Norton, at dette stykket er det eneste i første folioutgaven som ikke ble spilt mellom 1642 og 1839. Det er i det hele tatt sjelden spilt, og det er det en grunn til. Det kompliserte språket gjør det vanskelig å forstå det uten store forkunnskaper, mens den enkle handlingen gjør det lite interessant for de som har disse forkunnskapene.

Som er kurositet kan jeg nevne at slutten i dette stykket er meget original til komedie å være. Kjenner man genren, skal man bli overrasket av dette. Jeg sier ikke hva den er.

Shakespeares romanser

Mot slutten av karrieren var det som om de tradisjonelle genrene Shakespeare hadde skrevet i ble uttømt. Tragediene og komediene hadde i seg noe forutsigbart, der man i tragedien fra de første replikker visste at helten måtte dø, og i komediene ville det ende med bryllup og glede, uansett hva som hadde foregått i de fire aktene som ledet frem til slutten. Det ble litt formelpreget. Særlig i komediene eksperimenterte Shakespeare med sjangeren i de komediene han skrev til slutt, der han i Measure for measure og All’s well that ends well virkelig problematiserer om det går an å insistere på glade bryllup når de som gifter seg nok ikke akkurat gjør det av egen fri vilje. Resultatet har blitt at begge disse stykkene sjelden blir satt opp, da det er vanskelig å spille karakterene som skifter sånn sinn i løpet av stykket, og det er vanskelig å få satt det opp troverdig. Kanskje er det ikke mulig å gå med på at hovedpersonene finner seg i å måtte gifte seg, om de er aldri så mye forpliktet til det. I measure for measure har det hendt altfor mye stygt før den liksom harmoniske avslutningen kommer, svikene og overgrepene er for store til at de kan glattes over med de i hermetegn «lykkelige» giftermål til slutt. Det heter measure for measure, like for like. I All’s well that ends well går det meste av handlingen ut på hvordan den mannlige hovedpersonen Bertram for enhver pris vil unngå den kvinnelige hovedpersonen Helena, som han er tvunget til å gifte seg med. Han lar seg bare gå med på det, etter at hun har lurt ham til å ligge med henne og sette barn på henne, i den tro at han ligger med en annen. Hvorfor vil en flott kvinne som Helena gifte seg med en slask som Bertram? Hvordan kan man forvente at han vil være tro mot henne, når han har levd så utsvevende som han har gjort. Antagelig kan man det slett ikke. Det er ikke nødvendigvis godt, selv om det tilsynelatende ender godt.

Shakespeare skrev ikke flere komedier etter dette, selv om den første publikasjonen av Shakespeares samlede verker inneholder flere stykker under kategorien komedier. Samtiden kjente ingen andre genre enn de historiske dramaene, tragedien og komedien. Det er kritikerne i ettertiden som har opprettet enda en kategori for Shakespeares siste fire stykker, eller fire stykker han skrev helt mot slutten av karrieren.  Disse lar seg ikke klassifisere innen de etablerte sjangrene. Det er slett ikke kongedrama, og slutten er ikke lett å bli klok på. Det er verken bryllup eller dødsfall, verken harmoni eller kaos, det er litt av hvert.

De fire romansene er Coriolanus, Cymbeline, The winter’s tale, The tempest. Jeg vil legge ut lenker til dem, etter hvert som postene blir skrevet.

Two gentlemen of Verona, av William Shakespeare

Bortsett fra The Tempest er dette det første stykket i Folio som ble utgitt i 1623. Derfor begynner vi med denne.

The two gentlemen of Verona er et av Shakespeares tidligste stykker, kanskje det aller tidligste. Det merkes. De fleste av Shakespeares stykker er vanskelig å tidfeste helt nøyaktig. Nettopp at dette stykket har så mange mangler er med på å plassere dette stykket som et av de tidligste. Det er en uferdig dramatiker som skriver.

Handlingen har Shakespeare hentet fra et spansk prosastykke: Diana, av Jorge de Montemayor (opplysningen har jeg fra omtalen av stykket i Nortonutgaven in av Shakespeares samlede). Dette stykket ble utgitt i 1542. Det var helt vanlig at Shakespeare og andre dramatikere i tiden brukte andres verker å skrive sine teaterstykker på.

Jeg er ingen stor Shakespeare-kjenner og har ikke satt meg inn i forskningen. Jeg vil konsentrere meg om teksten og stykkene. Her er det altså den første komedien, Two gentlemen of Verona det gjelder. Og jeg vil gjerne ha frem hva jeg synes er svakt med stykket, men også hvilke kvaliteter som bor i det.

Navnene til hovedpersonene er verd en liten kommentar. De to mannlige hovedrollene heter Valentine og Proteus. St. Valentine er skytshelgen for elskere, det skulle være ganske kjent, Proteus er navnet på en sjøgud som kunne forandre form. Navnet bærer varsel om at Valentine vil være trofast i kjærligheten, mens Proteus vil omskape seg litt.

Handlingen i stykket er ikke helt lett å gripe. Man må anstrenge seg for å få med seg hva det går i, og hvem som skal ha hvem. Det skyldes kanskje at stykket har flere par karakterer som jeg synes er litt like, nevnt er Proteus og Valentine, vi har også de klovneaktige tjenerne, Speed og Lance, og de to kvinnene, Silvia og Julia. Det blir nevnt navn på folk som ikke er med i stykket (“Far til Julia TG1.ii.131” og Mercatio), vanligvis en kardinalfeil i teaterskriving. I det hele tatt er det en Shakespeare som ennå ikke utviser sitt mesterskap som her har skrevet stykket.

Stykket kompenserer for disse manglene med en burlesk humor som er kjørt godt ut. Ordkunstneren Shakespeare har ingen mangler. Den folkelige humoristen har få. Vi kjenner igjen humor Ludvig Holberg senere skal bruke i Erasmus Montanus, da Sheep og Proteus diskuterer hvorvidt Speed er en sau, og Speed argumenterer at han ikke er det, siden sauen ikke søker gjeteren, men han søker Valentine, som han ikke finner. Slike retoriske tautrekninger er det svært mange av. De er like overflatiske og innholdsløse som denne, pur moro.

Humoren ligger i mange retoriske grep og uventede grep. Why dont you stop my mouth? Den virker ganske enkel, men vil være virkningsfull på scenen. Det er misforståelser av typen som man finner i moderne Crazy komedier, som i fjerde scene andre akt, der Speed forteller mesteren sin, Valentine, at rivalen Sir Thurio “Ser stygt på deg (frowns on you)”, og Valentine svarer “Det er av kjærlighet (it is for love)”, og Speend “Nei, av deg (No, of you)”. Like etter kommer rivalen Thurio inn, der Silvia sier “Du er trist”, og Valentine “Ja, visst, madam, jeg ser sånn ut (I seem so)” og Thurio spør vakkert setningskonstruert “Ser du ut som hva du ikke er? (Seem you that you are not)?” Motivet blir elegant snudd om, da Thurio verken ser ut eller er – vis. Slike eksempler finnes det også svært mange av gjennom stykket.

Stykket har også kjærlighetslovprisninger som ikke er begrenset av den komiske genren. I fjerde scene i andre akt fra linje 163 og utover beskriver Valentine og Proteus sin kjærlighet til Silvia og Julie. Det begynner med humor, og Valentine som sier “Alt jeg kan er ingenting, for sammenlignet med henne er alt annet ingenting (All I can is nothing, Too her, whos worth, makes other worths worth nothing),” og “Hun er alene (She is alone)”, hvorpå Proteus svarer tørt “Så la hun være alene (Then leave her alone).” Det følger noen vakre kjærlighetserklæringer. Men det kan innvendes at ordene virker ganske innholdsløse, siden handlingen ikke har bygget opp noen troverdig kjærlighet mellom karakterene. Erklæringene har litt preg av ordgyteri. Jeg har på nettet sett en produksjon av BBS av stykket. Det var først langt uti tredje akt karakterene virkelig viste følelser da de sa frem replikkene sine, og erklærte sin kjærlighet. Det tror jeg er riktig tolket av skuespillerne.

Scene 6 i akt 2 er en krevende monolog av Proteus, der han reflekterer over hva som i stykket har skjedd til nå, og hva som videre vil skje. Det er en slags handlingsrepetisjon. Å spille det må være vanskelig, siden Proteus ikke henvender seg til noen bestemt person, men bare sier tingene sine ut i luften. Antagelig er dette noe av det som gjør at stykket blir regnet å være blant Shakespeares tidlige.

I neste scene er det Julie forbereder utkledningsstuntet som skal være sentralt i stykket. Hun skal kle seg ut som en mann, for slik å finne ut hva Proteus egentlig mener. Scenen avslutter også akt 2. Utkledningsmotivet er noe Shakespeare skal bruke med mesterskap senere i karrieren.

I første scene i akt 3 er det litt uti en sekvens der tjenestegutten og moromannen, Speed, leser fra en tekst for Proteus’ like, Launce. Det handler om verdiene en kvinne har, og etter en stund kommer følgende lille salve: SPEED. ‘Item: She hath more hair than wit, and more faults than hairs, and more wealth than faults.’ TG III,i,343-44. Launce har litt problemer med å følge med hva det egentlig betyr, og Speed må gjenta ledd for ledd. I tekst kan man lure på hvorfor man må gjenta hva som står rett ovenfor, men i et teaterstykke fremført på scenen gir det gode muligheter for morsomme scener. Det er også litt vanskelig å få med seg hva Speed egentlig sier, når det blir sagt rett frem i vanlige ord. Jeg mener dette viser at Shakespeare allerede jobbet tett med skuespillerne sine, og visste godt hva som fungerte på scenen, og hva som ikke gjorde det.

Det er en komedie som ender med at alle får hverandre. Men akkurat i dette stykket blir også dette litt merkelig og ufullendt. Jeg har ikke nevnt hvordan Valentine plutselig blir leder for røverne som skal rane ham ute i skogen, ikke akkurat troverdig. Det er også noe merkelig hvordan Valentine plutselig og på et øyeblikk kan tilgi Proteus. Proteus har jo sveket ham, og han har villet ta Silvia med makt. Det er heller ikke helt bra hvordan Valentine så gir Proteus Sivlia, som tegn på at deres vennskap er gjenopprettet, men da Julia i forkledning så besvimer, ender det med at Proteus tar Julia, og Valentine Silvia, og alle er lykkelige. Det går ganske fort i svingene.

Det er de færreste som debuterer rett til mesterskap. Det gjør heller ikke Shakespeare. Dette stykket har kvaliteter som gjør at gode humorister kan få det morsomt. Det er en del elegante formuleringer, det er til og med mange av dem. Men de elegante formuleringene og humoren er ikke støttet opp av solide karakterer og en god, drivende handling. De er mer et dekke over alt som mangler. Fra Shakespeare kan vi vente mer, og det vil vi også få oppfylt.

Neste stykke av Shakespeare jeg skal ta her på litteraturbloggen er The merry wives of Windsor om cirka en måned.

***

Jeg har samlet noen eksempler på replikker fra stykket. Jeg setter dem frem uten videre kommentarer. Alle replikkene kan leses online med oversettelse av vanskelige ord på Www.Shakespearewords.com.

PROTEUS. Yet writers say, as in the sweetest bud
The eating canker dwells, so eating love
Inhabits in the finest wits of all.
Akt 1.1

Speed. Without you? nay, that’s certain, for, without you were so simple, none else would: but you are so without these follies, that these follies are within you, and shine 35 through you like the water in an urinal, that not an eye that sees you but is a physician to comment on your malady.

Proteus: What, gone without a word?

Ay, so true love should do: it cannot speak;

For truth hath better deeds than words to grace it.

TG 2,ii,16-18

TG II.iii.11
A Jew would have wept to have seen our parting.
LAUNCE

PANTHINO. Tut, man, I mean thou’lt lose the flood: and, in losing the flood, lose thy voyage, and, in losing thy voyage, 40lose thy master, and, in losing thy master, lose thy service, and, in losing thy service,—Why dost thou stop my mouth?
TG II.ii.39-43

Pan. Come, come away, man; I was sent to call thee.
Launce. Sir, call me what thou darest.
Pan. Wilt thou go?
TG II.ii.52-54

VALENTINE  O, flatter me; for love delights in praises.
TG II.iv.146

LAUNCE Ask my dog. If he say ay, it will; if he say no, it
will; if he shake his tail and say nothing, it will.
TG II.v.31-32
SPEED: The conclusion is, then, that it will.