Dette er en skikkelig tekst. Den er verd å lese. Den er skrevet 24. november 2003, og handler om å klare noe du aldri, aldri, aldri hadde trodd du engang skulle forsøke, om å overvinne seg selv så det synger!
Og så var det din tur
Så bestemmer du deg for å gjøre det. Du rekker opp hånden, melder deg frivillig, går bort til dem som holder orden på slike ting. Sørger selv for at det er ingen vei tilbake, nå skal det skje, nå skal du gjøre det. Om bare alle disse menneskene som sitter der nede og ser på deg hadde visst, om de bare hadde visst, men det gjør de nok ikke, og det bryr ikke du deg med heller, du har nok med deg selv. Så til de grader nok med deg selv. Du har jo meldt deg frivillig. Og hvem som helst kan dermed tro at du er en av dem som kjekt og greit kan gjøre slike ting, rekke opp hånden og melde seg frivillig, ”jeg kan godt gjøre det der,” hva det nå er, men du er langt fra en av dem, ikke i det hele tatt, totalt tvert i mot, du melder deg aldri frivillig, aldri! ikke engang under tvang, i så fall kun da, og det er jo ikke frivillig. Men nå har du altså meldt deg. Du har rukket opp hånden og meldt deg. Det er du som skal seire i dag. Eller tape. Fortsatt er rikelig med muligheter for å tape. Du kan med letthet stikke av, det er det letteste du kan gjøre og sikkert det smarteste, i hvert fall det mest fristende, egentlig det eneste du har lyst til, men gjør du det? Nei. Du blir sittende. Du venter. Og når det er din tur, når det blir sagt, i mikrofonen, fra scenen, at det er din tur, de sier ditt navn, noen blant publikum vet det er deg, ingen vet det bedre enn du, du vet det med absolutt alt som følger med, du og bare du vet hvordan det føles når du er deg og ditt navn blir sagt over høytalerne i mikrofonen, og du skal opp på scenen og overta den, og du har klær og sko på, eller er det klær og sko som har deg inni, eller klær og sko som alene går opp på scenen og griper mikrofonen og gjør seg klar til å underholde publikum som ikke har anelse om hvilke gigantiske seire eller nederlag som nå vil gå for seg. Du snakker inn i mikrofonen, her må være mer enn klær og sko, for du har visst en stemme og den kan høres i høytalerne. Du snakker om at du er nervøs. Du har planlagt det slik, du har tenkt at når du først skal gjøre det, så skal du være ærlig, men du merker nok at særlig ærlig er du ikke, for uansett hvor sterkt du forsøker, merker du godt at du ikke klarer å snakke om nervøsiteten uten å gjøre deg skyld i en underdrivelse. Og du forteller publikum at du skal spille en sang for dem, at den har du laget selv, eller det sier du forresten ikke, du sier ingenting om hvem som har laget den, selv om det kanskje er deg, det får være nok å si at du skal spille en sang, og så går du bort til pianoet. Du fester mikrofonen på stativet, og går bort til pianoet. Mens du gjør det, er publikum stille. Selv om du går så fort du kan, tar det noen år før du når frem til pianoet. Men så sitter du der. Det er mikrofon der også. I den sier du hva sangen heter, den du skal spille, du merker at du mister pusten, du merker at det skjer en rekke ting med deg, ting bare du vet om, ting ingen annen kan sette seg inn i, for bare du er deg og sitter her, foran pianoet, og skal spille en sang, som du har laget eller som du har funnet et sted, og som betyr noe for deg, og publikum skal sitte og høre på, bare du vet hvordan det er. Så begynner du, finner først tonen, der var den, på pianoet, og i stemmen, så begynner du, spillingen, syngingen, publikum sitter helt stille, de følger med, du spiller, du synger, slett ikke verst, du merker det selv, det holder, du har ingen som helst anelse om hva publikum driver med, du spiller, du synger, du har øvd ti tusen timer og klarer det nå også, nå som det gjaldt som mest, nå klarer du det bedre enn noensinne, aldri har noen prestasjon vært bedre, aldri vil det bli overgått, og så var det ferdig, og publikum klapper, men du jubler, du hopper opp fra pianokrakken og strekker armene i været og husker selvfølgelig å bukke, du jubler som en eksplosjon, du jubler som var det på en annens vegne, publikum er glade, men ingen, ingen er gladere enn du, og bare du vet, fra tærne til hodet, hvorfor.
ES2003