Measure for measure, av William Shakespeare

Dette er en av Shakespeares mørkeste komedier, og også en av hans minst populære. Det har den til felles med alle hans problemkomedier, det har strekker komediesjangeren, og gjør forløsningen som hører med til slutt ganske hul og utilfredsstillende. Her er ingen av de obligatoriske ekteskapsinngåelsene lykkelige, utenom det mellom Claudio og Juliet. I alle de andre er i hvert fall den ene parten dypt motvillig til å gifte seg med den andre. For Lucio er det en ren straff. For Angelo er det hans eneste utvei for å redde livet. For Isabella er det en ren kommando, og helt i strid med hennes opprinnelige planer om bli nonne og tilbringe livet i kloster. Den vanskelige slutten kommer på toppen av en vanskelig, og i alle fall ikke komisk handling. Grensene som blir trådt over underveis er altfor store til at skadene kan repareres til slutt. Det er heller ikke som i Much ado about nothing, der det bare er noen få karakterer – Don John og hans kumpaner – som tar del i ondskapen og umoralen. I Measure for measure er det en hel by. Selv den tilsynelatende gode hertug Vincent får sine problemer når vi går nærmere inn på ham. Verken Isabella eller Claudio står som ideal til etterfølgelse, langt i fra, Isabella er for ekstrem i sin kyskhet som de andre er ekstreme i sin umoral. Og Claudio vil ha sin søster til å sette livet til for å redde ham. Her er ingen karakterer å like og begeistres over, som Feste og Viola i Twelfth nigh, or what you willst, Touchstone og Rosalind i As you like it, Benedikt og Beatrice  i Much ado about nothing, Puck og de andre i A midsummers night’s dream.

Jeg er imidlertid begeistret for dette stykket også, og synes det er synd at det blir så sjelden satt opp. Det er gjort en kraftanstrengelse for å overvinne vanskelighetene som ligger i stoffet. Karakterene spriker veldig, kanskje mer enn at de står helt til troende. Samtidig er lagt inn mange replikker der karakterene selv innser sitt eget eller andres sprik. Isabella fordømmer broren, men forsøker også å redde ham. Claudio fordømmer søsteren, men blir straks hun er gått fortvilet og ønsker forsoning. Settehertug Angelo er ekstrem i sin dobbeltmoral, men virker egentlig ærlig i sin ekstremitet. Det er heller ikke så uvanlig at folk med stor makt dømmer andre strengt i gjerninger de begår selv. For meg er Angelo troverdig, og til og med oppriktig. Men jeg kan godt forstå dem som mener Angelo er umulig.

Det er også gjort et oppriktig forsøk på å få til en ordentlig forsoning til slutt. Og om denne forsoningen ikke lykkes, er det satt opp ganske klart og tydelig hvor problematisk det egentlig det er med de lykkelige avslutningene vi forlanger i komediesjangeren. Det får oss kanskje til å skru på hjernen med «lykkelig alle sine dager»-tankegangen. Livet er jo sjelden slik, at vi kan få avslutninger som løser alle problemer og sikrer lykken for alltid. Shakespeare forlot denne type avslutning etter Twelfth nigh, der den forresten heller ikke er helt ren, med Feste holdt utenfor lykken og mellom Orlando og Viola et ekteskap som kanskje ser litt rart ut, han skrev aldri mer komedier der alle var glade og fornøyde til slutt. I All’s well that ends well problematiserer han det til og med i tittelen.

Når det er sagt, er det ingen av konfliktene i Measure for measure som blir liggende ubehandlet. I den avgjørende sluttscenen får hver av karakterene det som skal være sin straff eller belønning. Det er selvsagt problematisk at det er hertug Vincent som enerådende deler ut dommen. Men dette problemet er også av dem stykket vil ta opp. Hele konflikten bygger jo på at settehertugen har håndhevet loven for strengt, og dermed idømt den egentlig uskyldige Claudio til dødsstraff. Om Angelo bare ikke hadde brydd seg, hadde Claudio og Juliet fortsatt med å ligge litt sammen og kose seg til de fikk giftet seg. Det er vel det reneste av alle seksuelle forhold i hele stykket, akkurat det mellom de to, det Claudio blir dømt for. Når det til slutt er den rettmessige hertugen som deler ut dommene, har vi fortsatt ingen garanti for at de er riktige og rettferdige. I en slik lesning blir det til og med en slags balanse i at mange av dem vel strengt tatt ikke er det, som at Angelo og Lucio motvillig blir dømt til å gifte seg, og åpenbart at Isabella blir dømt til å gifte seg med hertugen.

For Measure for measure (lenken bringer dere til utgaven på ShakespeareWords) finnes også

Tema og motiv, Karakterer, Synopsis og Sitater.

W. Shakespeare: Measure for measure – Sitater

Her skal jeg legge ut sitater for stykket Measure for Measure.

Akt 1

Her begynner vi med et sitat fra Claudio, i det han blir ført bort i fengsel.

CLAUDIO
From too much liberty, my Lucio, liberty:
As surfeit is the father of much fast,
So every scope by the immoderate use
Turns to restraint. Our natures do pursue,
Like rats that ravin down their proper bane,
A thirsty evil; and when we drink we die.
(1,2,124-126)

Det var den akten.

Akt 2

I begynnelsen av denne akten snakker Angelo med Escolus om dødsstraffen Claudio har fått. Escolus har bedt Angelo se i seg selv, om kanskje ikke han også har følt seg fristet av de samme forbrytelser Claudio nå blir dømt for. Svaret er bemerkelsesverdig.

ANGELO
‘Tis one thing to be tempted, Escalus,
Another thing to fall. I not deny,
The jury, passing on the prisoner’s life,
May in the sworn twelve have a thief or two
Guiltier than him they try. What’s open made to justice,
That justice seizes: what know the laws
That thieves do pass on thieves? ‘Tis very pregnant,
The jewel that we find, we stoop and take’t
Because we see it; but what we do not see
We tread upon, and never think of it.
You may not so extenuate his offence
For I have had such faults; but rather tell me,
When I, that censure him, do so offend,
Let mine own judgment pattern out my death,
And nothing come in partial. Sir, he must die.
2,1,17-31

Etter det sier Escalus

ESCALUS
Well, heaven forgive him! and forgive us all!
Some rise by sin, and some by virtue fall:
Some run from brakes of ice, and answer none:
And some condemned for a fault alone.
2,1,37-40

For meg som er glad i Russland er denne fin.

ANGELO
This will last out a night in Russia,
When nights are longest there: I’ll take my leave.
2,1,128-129

I neste scene kommer Isabella og ber om nåde for Claudio. Angelo skal heller fordømme synden enn synderen, hvorpå han svarer

ANGELO
Condemn the fault and not the actor of it?
Why, every fault’s condemn’d ere it be done:
  2,2,37-38

Senere sier han

ANGELO
It is the law, not I, condemns your brother;
  2,2,80

Isabella svarer

ISABELLA
Who is it that hath died for this offence?
There’s many have committed it.
  2,2,88-89

Og litt lenger nede

ISABELLA
O, ’tis excellent

To have a giant’s strength, but it is tyrannous
To use it like a giant.
  2,2,106-109

I scene fire har Isabella denne berømte replikken

ISABELLA
And ’twere the cheaper way:
Better it were a brother died at once,
Than that a sister, by redeeming him,
Should die for ever.
  2,4,105-108

Her fortsetter teksten.

Akt 3

Det er starten og slutten på denne som er berømt, jeg viser dem, og så hva som er i midten.

DUKE VINCENTIO
Be absolute for death; either death or life
Shall thereby be the sweeter. Reason thus with life:
If I do lose thee, I do lose a thing
That none but fools would keep: a breath thou art,

Det er hertugen som snakker med Claudio i fengselet. Resten av replikken går slik.

DUKE VINCENTIO
Be absolute for death; either death or life
Shall thereby be the sweeter. Reason thus with life:
If I do lose thee, I do lose a thing
That none but fools would keep: a breath thou art,
Servile to all the skyey influences,
That dost this habitation, where thou keep’st,
Hourly afflict: merely, thou art death’s fool;
For him thou labour’st by thy flight to shun
And yet runn’st toward him still. Thou art not noble;
For all the accommodations that thou bear’st
Are nursed by baseness. Thou’rt by no means valiant;
For thou dost fear the soft and tender fork
Of a poor worm. Thy best of rest is sleep,
And that thou oft provokest; yet grossly fear’st
Thy death, which is no more. Thou art not thyself;
For thou exist’st on many a thousand grains
That issue out of dust. Happy thou art not;
For what thou hast not, still thou strivest to get,
And what thou hast, forget’st. Thou art not certain;
For thy complexion shifts to strange effects,
After the moon. If thou art rich, thou’rt poor;
For, like an ass whose back with ingots bows,
Thou bear’s thy heavy riches but a journey,
And death unloads thee. Friend hast thou none;
For thine own bowels, which do call thee sire,
The mere effusion of thy proper loins,
Do curse the gout, serpigo, and the rheum,
For ending thee no sooner. Thou hast nor youth nor age,
But, as it were, an after-dinner’s sleep,
Dreaming on both; for all thy blessed youth
Becomes as aged, and doth beg the alms
Of palsied eld; and when thou art old and rich,
Thou hast neither heat, affection, limb, nor beauty,
To make thy riches pleasant. What’s yet in this
That bears the name of life? Yet in this life
Lie hid moe thousand deaths: yet death we fear,
That makes these odds all even.

Claudio er først enig, men siden så sier han:

CLAUDIO
The weariest and most loathed worldly life
That age, ache, penury and imprisonment
Can lay on nature is a paradise
To what we fear of death.
3,1,131-35

Sier Claudio.

ISABELLA
Is’t not a kind of incest, to take life
From thine own sister’s shame? What should I think?
Heaven shield my mother play’d my father fair!
For such a warped slip of wilderness
Ne’er issued from his blood. Take my defiance!
Die, perish! Might but my bending down
Reprieve thee from thy fate, it should proceed:
I’ll pray a thousand prayers for thy death,
No word to save thee.
1,1,142-150

Her er det spesielt at Isabella sammenligner det Claudio oppfordrer henne til å gjøre med incest, han henter liv ut av hennes skam. Jeg kan imidlertid ikke se hvordan det er dekning for å kalle dette incest, og velartikulerte Isabella kan heller ikke dekke seg under av at følelsene løper av med henne. Det er en intendert dobbeltbetydning i bending down, som er nettopp den handlingen Angelo vil ha henne til å gjøre.

 

Akt 4

Fortsetter

Akt 5

Fortsetter

*

For Measure for measure finnes også Tema og motiv, Karakterer og Synopsis.

W. Shakespeare: Measure for measure – Synopsis

Hertug Vincentio av Wien setter Angelo som sin stedfortreder mens han selv angivelig skal på reise. Det han egentlig skal, er å ikle seg en forkledning, og undersøke forholdene i byen uten å bli gjenkjent. Angelo viser seg med en gang som en svært mye strengere hertug enn den gamle hertugen var. Blant annet henter han frem en gammel lov som ikke har gjeldt ibyen på mange år. Loven går ut på at man ikke skal bryte ekteskapspakten, seksuelle handlinger skal bare skje innenfor ekteskapet.En ung mann, Claudio, har ikke ventet til han fikk giftet seg med sin Juliet. De har hatt hverandre, og hun er blitt gravid. Som følge av den gamle loven som plutselig gjelder igjen skal Claudio derfor henrettes. Claudios søster, Isabella, får høre om dette, og oppsøker straks settehertugen for å be om nåde for sin bror. Isabella er på denne tiden novise i et kloster, hun skal bli nonne. Angelo er imidlertid ubøyelig for både bønner, tårer og veltalte argumenter om benådning, han er steil på at loven må følges. Han mykner imidlertid litt etter at Isabella har gått, og kaller henne tilbake for et forslag som kan redde livet til Claudio.Forslaget han tilbyr er at hun ligger med ham. Han sier det er den eneste måten hun kan redde broren sin på. Isabella nekter å gå med på dette, og løper ned til broren i fangehullet for å fortelle hva som har skjedd. Der blir broren først opprørt over forslaget fra Angelo, så rasende over at søsteren ikke vil ofre seg på denne måten for å redde sin ham.

Samtidig har den gamle hertugen, Vincentio, kledd seg ut som en prest. Han beveger seg også rundt omkring i fangehullene, og forsøker å trekke i tråder for å arrangere det slik at det får en annen ende enn den Angelo ser for seg. Sammen med Isabella blir han enig om å finne Mariana, en jente Angelo hadde et forhold til for fem år siden, men som han nå har forlatt. De vil ha henne til å ligge med Angelo i Isabellas sted. Mariana gjør dette, men Angelo beordrer likevel Claudio henrettet. Ikke bare det, han fremskynder henrettelsen og forlanger Claudios hode som bevis på den er fullbyrdet.

Det er ikke så fremtredende underplott og sideplott i dette stykket, som det kan være vanlig hos Shakespeare. Det er imidlertid noen små parallelle handlinger som går sin gang, der andre enn Claudio blir anklaget for forbrytelser mot noen av lovene Angelo har begynt å håndheve. Vi kan også kalle Lucios baksnakking av hertugen en slags parallellhandling, da også han vil få sin straff til slutt, og dette ikke har direkte sammenheng med handlingen rundt Claudio.

Her er en gjennomgang av handlingen, scene for scene.

Akt 1

Scene 1  foregår mellom hertugen, Escalus og Angelo. Her får Angelo i oppdrag å være hertugens stedfortreder. Det blir lagt på at han får rollen med all the love and terror som følger med den. Både Vincent og Escalus sier seg overbevist om at Angelo vil gjøre en god jobb, og Angelo opptrer ydmykt, og mener dette er for stort ansvar for en som ham.

Scene 2 begynner med en samtale mellom Lucio og to gentlemenn. Etter en stund kommer Mistress Overdone med nyheten om at Claudio er satt i fengsel for å ha satt barn på Julietta. Halliken Pompey kommer også, og kan fortelle det samme, bare litt mer plumpt. Pompey kan også fortelle at alle taverner i utkanten av byen skal legges ned. Mistress Overdone driver bordell og er bekymret for dette, siden det vil gå ut over virksomheten hennes. Så kommer også Claudio, og kan fortelle årsaken til sin arrestasjon. Det er den nye hertugen som har latt en gammel og glemt lov komme til virke igjen, det er dødsstraff for seksuelle handlinger utenfor ekteskapet. Claudio ber Lucio oppsøke søsteren hans i klosteret, og be henne hjelpe.

Scene 3 er en scene mellom hertugen og presten Thomas. Her forteller hertugen nærmere om hvorfor han har gitt fra seg makten til Angelo, som hertugen her omtaler som streng og bestemt. Hertugen referer også til de gamle lovene, som Angelo i løpet av stykket vil la komme til live igjen. Hertugen vil nå kle seg ut slik at han komme ubemerket til hoffet, og der se hvordan Angelo opptrer i hans rolle. De bestemmer seg for at hertugen skal kle seg ut som en prest.

Scene 4 er scenen der Isabella i klosteret får høre hva som er skjedd. Der er Lucio som er budbringeren, og han kan fortelle mer om hvordan den nye hertugen, er en ufølsom type, og at ugjerningen Claudio er begått er en gjerning han skulle hatt premie for, ikke straff. Isabella mener Claudio bør gifte seg med Juliet, hvis han skal ha barn med henne. Lucio svarer at det har han altså tenkt, men nå har han en dødsstraff hengende over seg, og den er allerede skrevet ut. De har dårlig tid, så Isabella må skynde seg for å be Angelo om nåde.

Akt 2

Scene 1 forsøker Escalus å overtale Angelo til ikke å iverksette straffen mot Claudio, men Angelo er urokkelig. Etter hvert kommer politikonstabel Elbow med arrestantene Froth og halliken Pompey, som har forbrutt seg mot de nye reglene om bordeller. Det er en farseaktig parallell til hovedhandlingen. De er alle tre så dumme at det er umulig å ta verken dem eller anklagene mot dem alvorlig. De blir også mer eller mindre frikjent.

Scene 2 Isabella prøver å overtale Angelo til å frigi Claudio. Den begynner med at fangevokteren spør om Angelo virkelig mener at Angelo skal henrettes, hvorpå Angelo svarer at ordren er gitt, og at han ikke behøver å spørre den opp igjen. Om fangevokteren har problemer med å gjennomføre arbeidsoppgaven han har fått, skal han få slippe, og en annen vil overta og gjøre det. Angelo er altså ubøyelig. Han viser også en slags menneskelighet, da han ber om at Juliet som vil bli etterlatt med Claudios barn, at hun blir satt til et passende sted og tatt vare på. Angelo skal altså ikke være noe umenneske, om enn han er litt innskrenket. Så kommer Isabella inn. Første forsøk hun gjør på å få benådet Claudio blir byskt avvist, men så blir hun av Lucio oppfordret til å prøve sterkere og med mer følelser, you are too cold, sier han til henne. Hun går på med sterkere argument og mer følelser, men Angelo er fremdeles urokkelig. Han adlyder loven, beslutningen kan ikke omgjøres. Det er her egentlig en ganske moralfilosofisk diskusjon om forbrytelse og straff, synd og fordømmelse, men diskusjon mister litt av kraften ved at gjerningen Claudio har begått er så åpenbart lite å få en dødsdom for. I andre omstendigheter kunne kanske Angelos argumenter være noe å tenke gjennom, her er imidlertid saken han bruker dem på for opplagt. Angelo kommer imidlertid lite grann på gli da Isabella spiller på makten hans, men han er altså ikke på gli til å benåde Claudio. Han har andre hensikter. I scenens sluttmonolog avslører Angelo at han er blitt forelsket i Isabella, og vil ha henne.

Scene 3 begynner med at hertugen forkledd som prest snakker med fangevokteren i fengselet. Forkledningen gjør at hertugen får tilgang til å snakke med fangene. Fangevokteren viser ham Juliet, og forteller hvordan Claudio har satt barn på henne, og nå skal straffes med døden. Juliet bekrefter for hertugen i presteforkledning at hun ble gravid med Claudio frivillig, og at hennes synd er like stor som hans. DUKE Love you the man that wronged you? JULIET Yes, as I love the woman that wronged him. (2,3,24-25).  Hun angrer ingenting og tar skammen med glede. Det er klart det vil bli begått en stor feil om Claudio blir henrettet.

Scene 4 Angelo gir til kjenne for Isabella hva hun må gjøre for å få løslatt sin bror. Scenen begynner med en liten monolog av Angelo, der han gir til kjenne sine følelser for Claudios søster. Isabella kommer inn, og Angelo stadfester enda en gang at Claudio må dø. Så begynner han å antyde at det kanskje finnes en mulighet for benådning likevel, men Isabella skjønner ikke hva det er. Hun snakker i fine, men lite konkrete vendinger, om at en synd ikke vil være noen synd, om den redder Claudios liv, og om det er en synd, så vil hun ta den på seg, i stedet for at den skal bli lagt til Angelo. Angelo må til slutt si det direkte.

Akt 3

Scene 1 Hertugen forkledd som prest snakker med Claudio. Isabella kommer, og forteller Claudio hva som skal til for at han skal bli reddet. I samtalen mellom hertugen og Claudio legger hertugen ut om hva livet er for noe i ord som bringer tankene til Hamlet, et stykke Shakespeare skrev omtrent på samme tid. Det er filosofiske utlegninger om hva livet er for noe, og hvorfor vi strever sånn for å beholde det, når vi alle vet vi ender opp som føde for mark uansett. Claudio er enig med hertugen, men rett etter gir han til kjenne det stikk motsatte syn i samtale med søsteren. Etter først å ha reagert med avsky over hva søsteren må gjøre for å redde ham, går han over i å presse henne til å gjøre det. Det er her Isabella mener det er en slags incest for en bror å redde livet gjennom søsterens skam, og hun ender opp med å forlate Claudio og ønske han dør raskt. Hertugen har stått ute av syne og lyttet, og forkledd som prest forteller han Claudio at alt håp er ute, han vil dø. Etterpå forteller hertugen Isabella om Angelos forlatte forlovede, Maria, og foreslår at handlingen Isabella er satt til å gjøre for å redde Claudio blir utført av henne i stedet. Scenen slutter med at Isabella løper av gårde til settehertug Angelo for å fortelle ham at hun går med på forslaget, mens den ekte hertugen i presteforkledningen går ut for å oppsøke Maria for å fortelle henne planen.

Scene 2 er en scene mellom Angelo og den dumme politikonstabelen, Elbow.

Akt 4

Scene 1 Mariana, den forlatte kvinnen til Angelo synger. Hertug Vincent, som fortsatt er forkledd som prest, kommer og legger frem forslaget om at hun skal sove med Angelo i Isabellas sted.

Scene 2 bøddelen Abhorson får halliken Pompey som assistent.

Scene 3 bøddelen og Pompey forsøker å få Bernadine til å ville dø i Claudios sted, men han går ikke med på det.

Scene 4  er en kort scene der Angelo og Esculus får vite at hertugen kommer tilbake.

Scene 5  er en veldig kort scene mellom hertugen og presten Peter, der hertugen instruerer ham hva han skal gjøre.

Scene 6 er også en kort scene, der Isabella, Marina og Peter planlegger hva de skal gjøre og hvordan de skal legge det an når hertugen offiselt kommer tilbake dagen etter.

Akt 5

Scene 1 er den store forløsningen, der alt blir klargjort. Det skjer på torget i byen.

For Measure for measure finnes også Tema og motiv, Karakterer, og Sitater

W. Shakespeare: Measure for measure – Karakterene

Karakterene i Measure for measure er sprikende så det er bare så vidt de holder. Det er fryktelige ting som blir sagt og gjort i dette stykket, men ingen av karakterene er gjennomført onde. Også karakterene som skal være gode oppfører seg av og til på en måte som helt bryter med inntrykket. Det er vanligvis et godt dramatisk grep at det er spenn i karakterene som opptrer, men i Measure for measure kan man spørre om dette gjør karakterene umulige som mennesker. Det stilles i hvert fall veldige krav til skuespilerne som skal personifisere dem på scenen.

Jeg deler denne gangen karakterene opp i store, mindre og små roller.

Store roller

Hertug Vincentio er den rettmesisge hertugen av Wien. Han gir fra seg makten til Angelo, og kler seg ut som en prest for å se inkognito hvordan byen er og folk oppfører seg. En kan saktens spørre seg hvordan en som det viser seg godt likt og ganske godt kvalifisert hertug som Vincent kan gi fra seg makten til en skruppelløs stedfortreder som Angelo. At Vincentio i forkledning kan få oversikt over hva som egentlig foregår i byen, og med det få noe av umoralen opp til overflaten, er bare så vidt en holdbar unnskyldning. Det er også en stor risiko han tar. Utkledd som prest kan han riktignok oppholde seg nede i fangehullet, og der forsikre seg om at fangevokteren ikke sender noen til henrettelse. Men han er ikke der nede bestandig, og Vincentio har ingen garanti for hvilke ugjerninger Angelo vil gjøre oppe i slottet sitt.

Det er også en helt iøyenfallende dobbelthet i karakteren når han i starten sier

DUKE VINCENTIO
I’ll privily away. I love the people,
But do not like to stage me to their eyes:
Through it do well, I do not relish well
Their loud applause and Aves vehement;
Nor do I think the man of safe discretion
That does affect it. Once more, fare you well.

(1,1,67-72)

Det er jo akkurat dette Vincentio gjør mot slutten av stykket. Kanskje setter Vincentio her fingeren på akkurat det som er hans eget problem. Han ønsker nettopp folkets applaus og hyllest, det er også derfor han arrangerer en stor mottakelse når han selv kommer tilbake fra den påståtte reisen sin.

Angelo er hertugens stefordreder. Det er han som iverksetter loven som får Claudio fengslet, og dømmer ham til døden. Og det er han som krever Isabellas seksuelle tjenester for å spare ham. På tross av at han får oppfylt sitt ønske, beordrer han Claudio henrettet. Det er en infam handling som skulle gjøre ham til en av de mest motbydelige karakterene i verdenslitteraturen. Men han er ikke gjennomført ond, og det er flere tolkninger mulig for hva det er som driver ham. Han hevder at loven må fylles, og at derfor Claudio må få sin straff når han har brutt den. Samtidig er han selv villig til å bryte akkurat samme loven på en mye verre måte for å frigi Claudio. Claudios seksuelle handling var frivillig fra begge, Angelo vil tvinge seg til den. Likevel er det i en kynisk verden nesten mulig å forstå Angelo. Hans argumentasjon med Isabella om hvorfor straffen må gjennomføres i akt tos scene 2 minner om argumentasjonen til kong Kreon i Antigone, det ligger ikke for kongen å være nådig eller idealistisk. Kongen må oppfylle kravene samfunnet stiller til ham for at samfunnet skal opprettholdes. En vanlig borger kan tilgi synderen og ønske å slippe ham fri fra fengselet, det kan til og med være et fint ønske, men om en konge begynner å ønske noe lignende, kan det blir ganske mange forbrytere løslatt på gaten. Det kreves av kongen at han sier Nei der alle sier Ja. I Kreons munn er disse argumentene kraftfulle og overbevisende, hos Angelo faller de samme argumentene litt sammen med at han bare er en stedfortreder, med at loven han vil håndheve er en lov den egentlige hertugen ikke brydde seg om, og at forbrytelsen også til den tidens standard er så uskyldig. Det kommer absolutt ingen skade ut av at Claudio løslates. Derimot kommer det en god del skade ut av om han henrettes, for da vil Juliette bli uten mann, og hennes barn bli uten far.

Det hjerteløse i at Angelo ikke vil frigi Claudio på Isabellas bønn er kanskje mulig å gå med på. Det går imidlertid helt over styr når han vil gjøre det på betingelse av at Isabella ligger med ham. Dette er ment å være sjokkerende, denne komedien er ikke skrevet for å gi publikum en følelse av velvære, men Shakespeare forsøker å balansere også dette infame ønsket med at Angelo kanskje ønsker å være en god hertug uansett. Det er klart, han utnytter posisjonen sin og en sårbar kvinne. Men det er ikke sikkert han satte i gang denne straffeforfølgelsen og ønsket om henrettelse, bare for å få seg en kvinne selv. Det er litt opp til skuespilleren som spiller Angelo. Et nøkkelspørsmål er om han forelsker seg i Isabella og får lyst på henne underveis, eller fra første stund ser på henne som et middel for å få det han hele tiden har ønsket.

Verden er også full av maktpersoner som dømmer strengt i saker de selv er verre forbrytere enn de dømte. Det kan være at Angelo ser på det som sin rett, så lenge han er hertug, å ta for seg av hertugens goder, mens det for en menigmann som Claudio er uakseptabelt.

Isabella er søsteren til Claudio. Hun skal bli nonne. Hun blir imidlertid hentet ut fra klosteret, da Claudio får dødsstraffen. Det er hun som blir stilt overfor det umulige valget, å gi seg hen til Angelo, eller å la sin bror dø.

ISABELLA
O, were it but my life,
I’ld throw it down for your deliverance
As frankly as a pin.
  3,1,107-109

Dette er naturligvis en av de mest diskutable figurene i dette stykket. En del av diskusjonene er etter min oppfatning ikke helt rettferdige overfor henne. Hun blir satt i en umulig situasjon, der hun blir hentet ut av klosteret fordi hennes bror er dømt til døden. Handlingen han er dømt til døden for, er en handling også hun er i mot etter sin tro. Hennes første reaksjon da hun får høre om forbrytelsen, er at Claudio skal gifte seg med Juliet. Det er etter at hun får vite at det er hensikten, men at Claudio likevel er dømt til døden, at hun blir  med Lucio til Angelo.

Det er urimelig å kritisere henne for at hun ikke blir med på Angelos forslag. Bare det å diskutere spørsmålet, er ganske krenkende overfor henne. Jeg mener hun må oppfattes oppriktig når hun uttrykker at hun ikke vil berge Claudios jordiske liv mot hennes eget liv i evigheten. For henne står sjelens frelse på spill. Det er også prinsippløst å ligge med han som har dømt broren til døden for seksuelle forbrytelser. Man kan si at brorens liv henger høyere enn slike prinsipper, men man kan også si at en som er villig til å bryte dette prinsippet, hvorfor skal han ikke også bryte prinsippet om at avtaler er hellige?

Claudio er han som blir arrestert for å ha satt barn på sin blivende kone, Marina. Dette var det dødsstraff for i Wien, og hertuges stedfortreder, Angelo, vil håndheve loven. I fengselet får Claudio å forstå at hans eneste sjanse for benådning ligger i at søsteren, Isabella, har sex med Angelo.

Lucio har en slags rolle som stykkets narr. Men her er vi lang fra sjarmerende Feste i Twelfth night, langt fra Touchstone i As you like it. Narrerollen har Lucio fordi han er med i så mange scener, og på død og liv skal kommentere dem. Dette er imidlertid ikke kommentarer med vidd og sjarm, han snur ikke rundt på forestillingene våre og får oss til å tenke over ordene vi bruker og tingene vi gjør, Lucios kommentarer er som fra bermen av folket. Han er folkets røst, i Wien, der folket velter seg i umoral og sanselige gleder, og holder ingenting av verdi. Slik blir Lucio en masekopp og en motbydelig karakter. Det er i stykkets ånd at han som straff til slutt må gifte seg med den prostituerte han har satt barn på.

Han snakker stygt om hertugen når han ikke er der, og stygt om dem han har snakket stygt om hertugen til, når det er hertugen som er der.

Mindre roller

Pompey er en klovn og en hallik, og tjener hos Mistress Overdone.

Mistress Overdone driver et bordell. Hun har ikke mange replikker.

Escalus er en gammel herre som bistår hertugen, og også Angelo. Han blir benådet av hertugen og holdt utenfor all skurkeskapen, når det til slutt kommer for en dag hva som egentlig har skjedd.

Elbow er en enkel og dum konstabel som kan sammenlignes med Dogberry i  Much ado about nothing. Han blander sammen ordene og ender ofte opp med å si det stikk motsatte av hva han ønsker, men han har ikke en så fremtredende rolle som Dogberry og bidrar egentlig ikke så mye i handlingen. Han er heller ikke så sjarmerende herlig.

Juliet er forloveden til Claudio. Hun opptrer med replikker i andre akts tredje scene, der hun forteller hertugen utkledd som prest at gjerningen Claudio straffes for var gjensidig (mutually) begått. Hun har like stor skyld i den som ham, og hun elsker ham. Hun er selvfølgelig fortvilet over at Claudio skal straffes med døden for dette.

JULIET
Must die to-morrow! O injurious love,
That respites me a life, whose very comfort
Is still a dying horror!
2,3,40-42

Mariana er kvinnen som skal sammen med Angelo.

Provost er fengselsvokter, som gjør lite av seg utover å føre fangene dit de skal.

Små roller

Abhorson er bøddel. Det ligger i navnet (abhor betyr «avsky»). Han gjør ikke så mye av seg, annet enn å forberede henrettelsen. Merk også at navnet har ordspill på whoreson, «horesønn».

Bernardine er fange som har sittet lenge i fengsel. Han gjør en liten rolle når han skal henrettes i stedet for Claudio, men får slippe når han ikke er klar ennå.

Froth er en dum kunde på bordellet til Mistress Overdone. Han blir arrestert av Elbow, og fremstilt for Angelo i andre akts første scene. Navnet hans betyr «skum» eller «fråde».

Friar Thomas er en prest

Friar Peter er en annen prest

Francisca er en nonne i klosteret. Hun deltar i første akts scene 4, der hun har en liten samtale med Isabella om reglene i klosteret.

Justice har en bitte liten rolle med noen små replikker i andre akts første scene, der Froth og Pompey blir fremstilt for arrest. I en produksjon kan rollen godt utelates med at replikkene hans gis til for eksempel fangevokteren, da ingenting han sier er nødvendig sagt av ham.

First og Second gentleman har en mindre samtale med Lucio i første akt, og deltar siden ikke mer i stykket.

For Measure for measure finnes også Tema og motiv, Synopsis og Sitater.

W. Shakespeare: Measure for measure – Tema og motiv

I denne posten skal vi ta for oss tema og motiv i Measure for measure. Det er en av hans mørkere komedier, der forsoningen til slutt vanskelig kan kalles fullstendig, og hvor alle giftemålene til slutt nesten står som en protest mot giftemålene som hører til sjangeren.

Øye for øye, tann for tann – Measure for measure

Lov og dom – Hvem har rett til å dømme?

Sengetrikset og å ligge med bøddelen for å redde en slektning

En hertug i forkledning – Forkledningsmotivet

Synden og kjærlighet – Ekteskap og sex

Øye for øye, tann for tann

Measure for measure, heter stykket. På norsk er det oversatt med like for like. Siden uttrykket er bibelsk, kunne også «Øye for øye, tann for tann» være en passende norsk tittel. For dette er ikke noen munter komedie, der alle skal dele likt. Uttrykket er hentet fra bergprekenen.

Lov og dom – Hvem har rett til å dømme?

I flere av stykkene til Shakespeare er det sentralt i handlingen at maktpersoner dømmer folk til å gjøre noe de ikke vil, eller setter dem i en situasjon de ikke ønsker. Thesevs i A midsummer night’s dream bestemmer at Hermia skal ha Demetrius, på farens ønske, når hun selv vil ha Lysander. Den uriktige hertugen i As you like it dømmer det gamle hoffet til å leve i eksil i Arden-skogen. I Much ado about nothing blir Hero dømt av faren når hun skal ha ligget med Claudio før hun giftet seg med ham, og i The mercant of Venice er lov og dom et av de sentrale handlingselementene. Ingen steder er det imidlertid så sentralt og så viktig som her i Measure for measure.

Denne gangen er det ikke hertugen selv, men en stedfortreder av ham som plutselig vil håndheve alle de dårlige lovene som ikke har gjeldt på årevis. Det får en veldig direkte konsekvens at Claudio må dø fordi han har ligget med sin forlovede Juliet og satt barn på henne, før de har fått gifte seg. Det er en åpenbar feilbedømmelse. Selv om man skulle mene at ekteskapet er så hellig at seksuell avholdenthet skal overholdes på det aller strengeste, selv for dem som har bestemt seg for å gifte seg med hverandre, så vil henrettelsen av Claudio bare føre til at Juliets barn vil vokse opp uten far. Det er åpenbart ingen samsvar mellom gjerning og straff, her er ingen measure for measure, straffen er mye større enn forbrytelsen. Dette ser vi også i en rekke av replikkene til de ulike karakterene i stykket, settehertug Angelo får ikke noe støtte for sitt syn.

PROVOST
And he that got it, sentenced; a young man
More fit to do another such offence
Than die for this.
2,3,13-15

Sier fangevokteren.

En hertug i forkledning – Forkledningsmotivet

Forkledningsmotivet er med denne gangen også. Først er det den rettmessige hertugen som kler seg ut som en prest, for å se på tilstanden i byen uten å bli gjenkjent. Så er det en slags form for forkledning, at Isabell sender Marina for å ligge med Angelo i hennes sted. Det er også en slags forkledning at det er et annet hode enn Claudios som blir vist frem for Angelo, selv om dette er utenfor scenen.

Sengetrikset og å ligge med bøddelen for å redde sin bror

Det viktigste motivet er at en slektning må ligge med en dødsdømts bøddel for å redde livet hans. Motivet går ut på at slektningen gjør dette, men så dreper bøddelen den dødsdømte allikevel. Sånn er det i Bob Dylans Seven curses, en sang som er å finne på hans bootleg series, men ikke så mange andre steder. Det er kanskje fordi Dylan selv følte at her lånte han veldig av historier andre har fortalt før ham. I sangen til Dylan er poenget at en datter vil redde O’Riley ved å bestikke dommeren hans. Dommeren vil imidlertid ikke ha penger, han vil ha jenta. Jenta forteller det til faren, som heller vil dø enn at datteren skal redde ham på denne måten. Datteren hører imidlertid ikke på faren, og ligger med dommeren, bare for å finne ut at faren er hengt allikevel. Derfor er det dommeren skal få Seven curses – syv forbannelser – over seg.

I Measure for measure er ikke motivet brukt helt likt. Her er det ikke en datter som skal redde en far, men en søster som skal redde en bror. Det er også en forskjell at broren vil at hun skal gjøre det, men at hun ikke vil, og at broren derfor hisser seg opp over henne og anklager henne for å ville ha livet av ham. Det er imidlertid det ekstra problemet at hun planlegger å bli nonne, og at hun om hun ligger med dommeren, vil hun i hennes verden synde seg til fortapelsen. På toppen er forbrytelsen broren er dømt for at han har hatt sex utenfor ekteskapet, med forloveden sin, som han uansett skal gifte seg med. Det er derfor en ganske motbydelig dommer som dømmer en mann til døden for å ha ligget med sin blivende kone, men som er villig til å la ham gå om han selv får ligge med søsteren hans.

Synden og kjærligheten – Ekteskap og sex

Shakespeare behandler hele menneskelivet i sine stykker. Kjærligheten har vid plass, og den seksuelle delen av den er fremtredende.

For Measure for measure finnes også Karakterer, Synopsis og Sitater.

Shakespeares romanser

Mot slutten av karrieren var det som om de tradisjonelle genrene Shakespeare hadde skrevet i ble uttømt. Tragediene og komediene hadde i seg noe forutsigbart, der man i tragedien fra de første replikker visste at helten måtte dø, og i komediene ville det ende med bryllup og glede, uansett hva som hadde foregått i de fire aktene som ledet frem til slutten. Det ble litt formelpreget. Særlig i komediene eksperimenterte Shakespeare med sjangeren i de komediene han skrev til slutt, der han i Measure for measure og All’s well that ends well virkelig problematiserer om det går an å insistere på glade bryllup når de som gifter seg nok ikke akkurat gjør det av egen fri vilje. Resultatet har blitt at begge disse stykkene sjelden blir satt opp, da det er vanskelig å spille karakterene som skifter sånn sinn i løpet av stykket, og det er vanskelig å få satt det opp troverdig. Kanskje er det ikke mulig å gå med på at hovedpersonene finner seg i å måtte gifte seg, om de er aldri så mye forpliktet til det. I measure for measure har det hendt altfor mye stygt før den liksom harmoniske avslutningen kommer, svikene og overgrepene er for store til at de kan glattes over med de i hermetegn «lykkelige» giftermål til slutt. Det heter measure for measure, like for like. I All’s well that ends well går det meste av handlingen ut på hvordan den mannlige hovedpersonen Bertram for enhver pris vil unngå den kvinnelige hovedpersonen Helena, som han er tvunget til å gifte seg med. Han lar seg bare gå med på det, etter at hun har lurt ham til å ligge med henne og sette barn på henne, i den tro at han ligger med en annen. Hvorfor vil en flott kvinne som Helena gifte seg med en slask som Bertram? Hvordan kan man forvente at han vil være tro mot henne, når han har levd så utsvevende som han har gjort. Antagelig kan man det slett ikke. Det er ikke nødvendigvis godt, selv om det tilsynelatende ender godt.

Shakespeare skrev ikke flere komedier etter dette, selv om den første publikasjonen av Shakespeares samlede verker inneholder flere stykker under kategorien komedier. Samtiden kjente ingen andre genre enn de historiske dramaene, tragedien og komedien. Det er kritikerne i ettertiden som har opprettet enda en kategori for Shakespeares siste fire stykker, eller fire stykker han skrev helt mot slutten av karrieren.  Disse lar seg ikke klassifisere innen de etablerte sjangrene. Det er slett ikke kongedrama, og slutten er ikke lett å bli klok på. Det er verken bryllup eller dødsfall, verken harmoni eller kaos, det er litt av hvert.

De fire romansene er Coriolanus, Cymbeline, The winter’s tale, The tempest. Jeg vil legge ut lenker til dem, etter hvert som postene blir skrevet.