Stikkordarkiv: Shakespeares tragedier

King Lear, av William Shakespeare

Til å begynne med la jeg til grunn «the conflateted version of King Lear as prepared by Barbara K. Lewalski», etterhvert gikk jeg over til å lese også de to originalversjonene. De hadde alle sine styrker og svakheter etter min smak. Når jeg siterer, bruker jeg den versjonen jeg selv liker best.

Som i Hamlet er ordkunstneren Shakespeare opptatt av at fin form ikke trenger ha sammenheng med den indre mening. I Hamlet gjelder dette når Hamlet gir uttrykk for sin sorg, i kong Lear gjelder det sterkere og blir en del av hovedkonflikten. Goneril og Regan snakker svært vakkert om sin kjærlighet til kongen, men ordene tjener falske hensikter. Cordelia som snakker mer avstemt i forhold til hva hun virkelig føler, kan ikke ta slike sterke ord i sin munn. Konflikten kan også sees som en konflikt mellom alderdom og ungdom, Cordelia er yngst, ungdommen krever ærlighet. «So young, my lord, and true.» Den som ser stykket må godta at kongen ikke er oppmerksom på dette, når dette er godtatt venter en teaterekst uten sidestykke. Kongen gjennomlider enhver kval som følge av sin feil, og får angre bittert.

Mens Hamlet har en hovedperson og hovedhandling som overskygger alt, er Lear fylt av parallellhandlinger og sentrale personer. Det er et utall konflikter og relasjoner, som alle foregår på flere nivå, med falskt spill og forkledninger, og skjulte motiver. I Hamlet er det først og fremst Hamlet som lider, og hans replikker og monologer overgår suverent de andes. Ophelias fortvilelse følger bare et par scener, så tar hun livet av seg. I Lear får publikum føle med Lear selv, hertugen av Gloucester, Edgar, Cordelia og Kent, som alle hver på sin måte må gjennomleve fryktelige påkjenninger. Hver og én får sine sublime replikker for å gi uttrykk for sin smerte, stemt etter hver deres personlighet. Det er også en uhyre spenning hvordan det hele kommer til å ende, en spenning som forsterkes og skifter med uventede vendinger og stadige, katastrofale nyheter. Alt er holdt stramt sammen innenfor en suveren struktur, det er et univers i fem akter.

AKT I:
Scene 1: Kong Lears tronrom
Kent og Gloucester samtaler, de diskuterer hvem av svigersønnene kongene foretrekker og forbereder med det Lears ankomst. Kong Lear kommer inn, og introduserer straks i første replikk den berømte hovedkonflikt, hvilken av døtrene elsker ham mest? Goneril og Regan leverer høystemte fraser om sin uendelige kjærlighet, og får rikelig med land. Cordelia sier sannheten og forarger kongen, hun kan ikke lyve på seg en kjærlighet hun ikke føler. Kong Lear kaller dette stolthet, og frasier seg henne som sin datter. Jarlen av Kent advarer kongen at han er i ferd med å gjøre en grov bommert, kongen vil ikke høre på ham og truer med sverdet. Dette opptrinnet er nødvendig for ikke å gjøre kongen dum. Han er innbilsk og sterk, en personlighet som ikke er urimelig for en uinnskrenket konge. Den samme funksjonen har kongen av Frankrike og hertugen av Burgund, som kommer inn etterpå og reagerer på at kongen har forlatt sin tidligere kjærlighet til Cordelia. Hertugen har tidligere fridd, men vil ikke ha henne når han ikke får medgift. «I am sorry, then, you have so lost a father That you must lose a husband.» 1,1,245. Kongen av Frankrike tar Cordelias parti, og setter kjærligheten høyere enn medgiften, og vil ha henne og får henne med seg. Cordelia holder på at ærlighet er bedre enn vakre ord og medgift, og angrer ingenting i det hun tar farvel med søstrene og går. Og til slutt har søstrene en samtale hvor de også forundrer seg hvordan kongen har snudd i favoriseringen av Cordelia, de forklarer det med hans alder og at han har forandret seg i det siste. Men de frykter hans ubalanse, og blir enige om straks å ta sine forholdsregler. Shakespeare tar altså fullt ut på alvor problemet med kongen som så helt og fullt lar seg villede av lureriet.

Scene 2: Hos jarlen av Glouchester
Den falske sønnen Edmund har et brev han skal lure faren med. Han avslører det i en monolog (hvor han også forbanner forskjellen mellom å være ekte og uekte sønn) han har før faren kommer inn. Faren tar fra ham brevet da han prøver å gjemme det, og leser det straks da Edmund sier han ikke må gjøre det. Det gir inntrykk av å være fra den ekte sønnen Edgar, og det planlegger en konspirasjon mot den gamle faren. Jarlen blir selvsagt rasende, og gir øyeblikkelig ordre om at Edgar må finnes og svare for seg. Edmund taler Edgars sak, og er mer enn smart nok til å narre sin far som han vil. De blir enige om at jarlen skal lytte til en samtale mellom brødrene, for å høre hvordan det ligger an. Shakespeare får frem intelligensforskjellen i to små monologer, hvor faren ynker seg hvordan stjernene står dårlig, og sønnen når faren har gått harselerer med hvordan vi gir stjerner og planeter skylden for menneskets natur. Etterpå er det samtale mellom Edmund og Edgar, Edgar er godmodig og naiv der faren er dum, også Edgar går med på Edmunds komplott. Dette er starten på en parallellhandling og kommentar til hovedkonflikten.

Scene 3: Hertugen av Albanys slott
Lear har straffet Oswald for å ha irrettesatt en narr, Gonril er oppgitt og forteller på ny hvordan kongen skal behandles. De må gå til aksjon, og hun bestemmer seg straks for å skrive til søsteren og meddele henne planen og kravene.

Scene 4: Samme sted
Kent har kledd seg ut, og søker tjeneste hos kong Lear som han er forvist fra. Han svarer ydmykt og morsomt på kongens spørsmål, og får tjeneste. Oswald kommer og går, og kommer ikke tilbake på kongens befaling. En tjener forteller at Cordelia er syk, og det er grunnen til at han ikke vil komme. Da Lear senere konfronterer Oswald med det lille opprøret, er Oswald ytterst frekk og vil ikke anerkjenne Lear som konge. Kent benytter sjansen til å tjene litt for kongen, ved å spenne bein på han da han går. Opprøret er altså introdusert. Straks etter kommer narren, og utpensler konflikten i ord. Det er klart kongen har gjort en tabbe ved å gi bort for mye av sitt gods, til sine upålitelige døtre. Kongen insisterer på at narrens skjemtende vers er ingenting, og gjentar på ny «nothing can be made out of nothing». Men det demrer for ham at når han har gitt fra seg titler og land, så har han også gitt fra seg makten. Oswald kan tillate seg å være frekk. I det Cordelia kommer inn, sier narren til kongen: «Now thou art an 0 without a figure. I am better than thou art now. I am a fool; thou art nothing.» Cordelia viser ingen nåde i sin replikk, og narren har en grusom gjøk-sammenligning, spurven fødte gjøkungen, nå får den hodet sitt bitt av. «Are you our daughter?» spør Lear, og som svar får han også kongeklærne fjernet. Fra nå av opptrer Lear med full tyngde. Den første lille monologen han nå har, der han i identitetskrise spør hvem han nå er, når han ikke lenger er konge blir han fjernet fra seg selv, det er en gripende replikk. «Who is it that can tell me who I am?» «Lears shadow,» svarer narren i quarto-teksten. Etter at forholdene har gått opp for Lear, kommer også hertugen av Albany inn, Cordelia befaler at kongen må gi fra seg alle sine menn. «Safer than trust to far,» sier hun til mannen sin, da han spekulerer i om kongen kanskje kunne få beholdt noen. Kongen blir altså fullstendig ribbet for makt, og må gå sammen med narren og Kent.

Scene 5: Foran Albanys slott
Lear er sammen med Kent og narren. Han sender Kent med brev til Gloucester for å informere om situasjonen. Det skal ikke innvilges mer enn datteren selv har gjort krav på. Narren og kongen har samtale, narren sier kongen har blitt gammel før tiden, for først skal man bli vis. Kongen ber om at han må beholde forstanden. Han sysler med tanker om å ta makten tilbake.

Akt II: (I F1 er dette scene 6 i akt I)
Scene 1: Gloucester slott
Edmond iversketter sin plan for å lure til seg arveretten, hans naive bror Edgar blir med på en falsk fektekamp og flykter, Edmond skjærer seg så han blør litt, og forteller straks hertugen hvordan det henger sammen. På ny bruker han teknikken ved å gi broren de beste argumenter, han forteller hvordan broren vil benekte ethvert kjennskap til saken og brevet, og at broren stolte på det fordi han som ektefødt sønn var mer troverdig. Edmond unnlater heller ikke å nevne – i brorens munn – sine egne motiver for et eventuelt plott. Jarlen lar seg lure og blir rasende på Edgar og gir straks ordre om å fange ham. Edmond skal få arveretten, sier han også. Regan og Cornwall kommer også, får høre om planene – til Edgar – og er villige til å stille også sine ressurser til disposisjon. Også Edmonds plott lykkes.

Scene 2: Foran Gloucesters hus
Kent i forkledning oppvilger til kamp mot Oswald, Oswald vil ikke forsvare seg og roper på hjelp. Cornwall og Gloucester kommer til, Kent fortsetter med grove beskyldninger og hisser til kamp, det er imidlertid bare skjellsord og kallenavn, verken Cornwall, Gloucester eller Oswald selv skjønner hva denne mannen har i mot ham. Det blir en ny liten diskusjon om ord og innhold, Kent hevder han sier sannheten og ikke vil skjule den. Som straff setter Cornwall og Regan ham i et stokkebur, der avslører han hva som var hensikten med opptrinnet, han vil advare Cordelia. Edgar entrer scenen og avslører i en monolog at han nå er fredløs. Også han bruker ingenting-motivet. «Edgar I nothing am» (2,2,178) Lear kommer og reagerer med avsky på at en gentelmann som Kent har fått straff forbeholdt de fattige. Han forlanger å få snakke med Cornwall og Regan, de avviser ham. Det er Gloucester som er mellomleddet, han går frem og tilbake med beskjed. Denne vandringen frem og tilbake gir plass for de gjenværende å gi uttrykk for situasjonen, og bygge opp stemningen. Det er altså godt tilrettelagt når Regan og Cornwall kommer, og skal snakke med Lear. Han forteller hva galskap søsteren har funnet på, Regan tar søsterens parti, sier Lear blir gammel og bør la andre ta seg av sine affærer, hun ber ham tilgi søsteren. Lear kan ikke tro hva han hører, også hun forråder ham. Lear har her en serie gripende monologer, Regan reagerer med kjølig rasjonalitet, «For those who mingels reason with passion», sier hun, med skarp brodd mot kongens følelsesstyrte fordeling av arven. Kongen drar derfra i stort sinne.

Akt III (Dette er scene 8 i F1)
Scene 1: Åpent land
Samtale mellom Kent og gentleman. Kent gir ham en ring som skal avsløre hans sanne identitet. De rir hver sin retning for å finne kongen.

Scene 2: Åpent land
Lear og narren blir oppsøkt av Kent, gjenkjenner ham ikke. Storm og uvær som symbol på Lears sinnsstemning. De drar for å søke dekning i et skur.

Scene 3: Gloucesters slott.
Gloucester får høre at det reiser seg en, han bestemmer seg straks for å ta kongens parti og meddeler det til forræderske Edmund. Han har sine egne planer «The younger rises when the old doth fall.»

Scene 4:
En scene full av utmerkede dramatiske effekter, overveldende gjort.
Lear, forkledde Kent og narren kommer til skuret, kongen nekter å gå inn, hans sinnsopprør er kolossalt og regnet og stormen bare forsterker det. «Is it not as this mouth should tear this hand for lifting food to it? But I will punish home.» Det viser seg at Edgar er i hytten, han kaller seg Poor Tom og er forkledd som en galning. Lear spør om han har døtre og om han har gitt dem alt, for bare således kan en mann falle så dypt. Her er han nærmere sannheten enn han aner, bare her er det en slags omvendt, Poor Tom er svindlet av sin bror for arven fra sin far. Forkledningen og det at de to sentrale karakterene ikke gjenkjenner hverandre, gjør at de kan snuble over briljante kommentarer som publikum skjønner, de selv ikke. Det følger scenen hvor Lear over Edgar spør «Is man no more than this? Consider him well.» og tar av ham klærne. Mens Edgar er avkledd, kommer Gloucester med en fakkel som gjør at han blir sett. Publikum får dermed tid til å forberede seg på konfrontasjonen. Og den utsettes, Gloucester gjenkjenner verken sin sønn eller Lear, og Kent blir heller ikke gjenkjent. Etter at Gloucester har gjengitt hva han selv har å sørge over, med både Kent og sønnen nevnt, går alle fire inn i hytten for å varme seg og søke ly.

Scene 5: Gloucesters slott
Innskuddsscene. Cornwall og Edmund, de har opplysninger om at Edgar er død og Edmund jarl av Gloucester. De bestemmer seg for å arrestere Edmunds far, og Cornwall forsikrer at «thou shalt find a dearer father in my love.»

Scene 6:
Kongen, narren og Edgar (som Poor Tom) i skuret. Gloucester kommer inn, og kan avsløre at det finnes planer om å drepe kongen (Lear).

Scene 7: Gloucesters slott
Den franske kongen ankommer, kaos hos Cornwall og Regan. De skal finne Gloucester som nå blir holdt ansvarlig og sett på som en forræder, han blir funnet og ført til dem. De binder ham og river ham i skjegget, og vil ha ham til å avsløre sine planer. Gloucester blir rasende for ydmykelsen og vanæren, men er bundet. De blinder ham og tråkker ut øyet hans, en tidligere tjener forsøker å forsvare ham, men blir stukket ned bakfra. Ondskapen til Cornwall og Regan går over alle grenser. Da Gloucester roper på sin trofaste sønn, Edmund, avslører de plumpt og greit at Edmund har lurt ham, og er med dem. Konflikten er ved et ytterpunkt da akt III avsluttes. Det viser seg i akt 4, scene 2, at Cornwall dør av skadene tjeneren påførte ham.

Akt IV
Scene 1: Åpent land
Edgar holder en sterk monolog om at når alt synes verst, kan det bare gå bedre, like før hans far tidligere jarl av Gloucester kommer forblindet og fortapt, ledet av en gammel mann. Faren har en like sterk kortmonolog om hvordan han foraktfullt ikke forbanner blindheten, fordi han for alvor trådte feil når han så, fulgt av et like gripende ønske om å se eller ta på sønnen igjen. Møtet mellom dem blir gripende forberedt. Og Edgar holder seg i forkledning som Poor Tom, han kan ennå ikke avsløre seg. «Bad is the trade that must play fool to sorrow». Det forsterkes ytterligere da Gloucester vil ha Poor Tom til å lede seg, og Edgar må akseptere. «‘Tis the times’ plague when madmen lead the blind.»

Scene 2: Foran Albanys slott
Goneril og Edmund må gå til aksjon mot den franske armeen som kommer, de fordømmer alle de ubrukelige medhjelperne de har, inkludert Gonerils mann, Albany. «O, the difference of man and man! To thee a woman’s service are due: My fool usurps my body.» Han er rystet over hennes umenneskelighet, hun forakter ham bare. En budbringer kommer og melder at Cromwall er død, og Gloucester blindet. Dette skaper nye rystelser til Gonerils planer. Albany bestemmer seg forå hevne Gloucester, han er nå på kongens parti.

Scene 3: Ved den franske armés leir i Dover
Sceneforflytningene skaper enormt med spenningsunderlag for replikkene og handlingen hvert enkelt sted, Shakespeare holder 5 parallelle handlinger med sentrale karakterer og skjebner. Alle virker i seg selv, og inn i hverandre. Her er det Kent som er i nærheten av den franske leiren, og forhører seg om hvorfor franskekongen har trukket seg tilbake og hvordan Cordelia har reagert på begivenhtene. Kent kan fortelle om hvordan Lear skammer seg, og derfor ikke har våget håpe se henne igjen. Dette er en mellomakt, hvoretter Kent skal ta med gentelmannen til Lear.

Scene 4: Dover, fransk leir
Cordelia gir uttrykk for vanskelighetene med å være med franskmennene mot sine kjære engelskmenn. «O dear father, It is thy business that I go about;» Hennes kjærlighet er stor som Gonerils ondskap, de to er motsatte speilbilder. Det forsterker at de er søsken, og objektet er deres egen far som Goneril har forrådt, og Cordelia på et vis er forrådt av.

Scene 5: Gloucesters slott
Regan klager til Oswald feilen ved å la Gloucester leve, blindet som han er skaper han sympati hos fienden, og leder stemningen mot dem. Hun skaper dessuten et nytt moment, langt ute i fjerde akt, hun sier søsteren er ute etter Edmund i stedet for Albany, men at Edmund i virkeligheten har lovet sin hånd til henne. Dette må Oswald meddele ham, og Goneril. Han må dessuten straks drepe Gloucester, om han ser ham.

Scene 6: I nærheten av Dover
Gloucester og Edgar har ankommet Dover. Man får inntrykk av at de har reist, mens mellomscenene har foregått. Shakespeare holder en jevn tidslinje, nesten en tidens enhet. Gloucester vil opp på en klippe, Edgar gjennomskuer ganske riktig at han der vil ta livet av seg, og lurer ham. Shakespeare skaper på denne måten en komisk avveksling i stykket, både når Gloucester og Edgar klatrer opp den flate strekningen, alt mens Gloucester har den som skal lures påpekninger at det synes ham flatt, og at Edgar forresten ikke oppfører seg som en gal mann lenger. Edgar har de tilsvarende forsikringer alt er såre vel. Den egentlig gripende avskjeden Gloucester har før han kaster seg ned på bakken, får også på denne måten en komisk bunn. Under der igjen ligger Regans brennende ønske om å drepe ham, det er altså katastrofe om Gloucester dør, og han vil ta livet av seg. Edgar fortsetter spillet, og later som Gloucester virkelig har hoppet ned fra klippen, men overlevd. Han er ikke lenger Poor Tom. I forundringen over hva som har skjedd, kommer Lear, kledd i en vanvittig kledning med blomster, alle tegn på at også han er blitt gal. Gloucester gjenkjenner ham på stemmen, og kneler. Her er den berømte replikken, «every inch a king!» Replikkvekslingene som følger er sublime, kongen demonstrerer også i replikkene hvor kongelig han er, Gloucester er den ydmyke tjener, og den desperate fortvilelsen over feilene i forholdene er hva som uttrykkes. De er også utformet slik at de tar høyde for Lears eventuelle galskap. Det er nå utvilsomt at Lear ikke kan unngå å være konge. En konge uten land, soldater, noe av det som innebærer å være konge – fortsatt en konge. Replikkvekslingen følges av at Cordelias gentelmann kommer med budskap om de forestående kamper. Lear får med seg noen av følgerne, og løper av gårde (fortsatt med henspillingen på galskapen). Deretter har Edgar og Gloucester en liten samtale, alltid sterkt med alt de har usnakket. Så kommer Oswald for å gjøre slutt på Gloucester, med Edgar dreper ham. Oswald har brevet fra Gonril til Edmund, som nå Edgar kan lese og avsløre.

Scene 7:
Kong Lear introuduserers for Cordelia. Han nekter å tro han er i live, og kaller henne en ånd, påkjenningene har brakt ham helt ut av fatning, «Pray, do not mock me» sier han til hvert vennlig ord.

Akt V
Scene 1: Britenes leir ved Dover
Edmund og Regan forbereder krig, og har kontrovers om Edmunds forhold til Gonril. Det er bare noen få replikker, før Goneril og Albany kommer. Nok et dramatisk opptrinn, som også viser at forræderne har sine egne konflikter mellom seg. Rivaliseringen mellom søstrene bygger seg opp. Akkurat i det Edmund forlater scenen, dukker Edgar opp med brevet og gir det til Albany og går igjen, rett før Edmund kommer. Edgar er i forkledning, og Edmund kunne kanskje kjenne igjen sin egen bror. Edmund avslutter scenen med en monolog om valget mellom Gonril og Regan, et valg som utelukkende er ledet av egne motiver om makt og velvære.

Scene 2: Nær slagmarken
Edgar og Gloucester, de formidler nyheten at Lear har tapt. Det kjente sitatet «Ripness is all» er her i linje 11. Det er Edgar som sier det til Gloucester, som nøler med å gå ut på slagmarken.

Scene 3: Fortsatt nær slagmarken
Edmund har tatt Lear og Cordelia til fange. Lear trøster, før de blir ført bort. Edmund gir en lapp til en kaptein som skal ta seg av dem. «To be tender-minded Does not become a sword.» Deretter er det et avgjørende opptrinn mellom partene på denne siden, Albany og Edmund krangler, mens Gonril og Regan kommenterer. Det viser seg at Gonril har forgiftet Regan, eller det insinueres ved at Regan blir syk og Gonril forklarer hvorfor i en sidereplikk «if not I never trust medicine.» Deretter utfordrer Albany Edmund på adelstittelen, det skal blåses tre trompetstøt og den som har innsigelser skal tre frem innen dem. På det tredje kommer Edgar væpnet i rustning, han blir ikke gjenkjent, men publikum vil vite hvem han er. De har hver sin monolog før kampen, som Edgar vinner. Han forteller sin historie i monologer som griper endog Edmund, før en gentelman kommer med en varm kniv, brukt av Gonril til å drepe seg selv. Regan er også død av giften. Edmunds siste handlinger er gode, han sørger for at det blir gitt beskjed om at livene til Lear og Cordelia må spares, han avslører hva som stod på lappen han sendte med kapteinen, og sier dette haster og skynder selv på, skadet som han er. Det er ingen grunn til å tro at dette skyldes egen-nytte, Edmund skal dø og at han ønsker plass i paradis eller noe slikt er en søkt forklaring. Han sier det selv slik: «I pant for life. Some good I mean to do, Despite of mine own nature.»
Men stykket har ingen lykkelig slutt, tross denne forsoning og de ondes død. Lear kommer med Cordelia i sine armer, hvilket betyr at arverekkefølgen er brutt. Lear blir straffet til det ytterste for sin feil. Det står i fotnotene at i Shakespears kilder overlever Cordelia, og regjerer noen år før hun tar selvmord (merkelig). Cordelias død er altså Shakespeares konstruksjon. Lear dør også i sorgen og påkjenningene, «Look there, look there!» er hans siste ord. (Mot Hamlets: The rest is silence.)

Edgar
«The weight of this sad time we must obey;
Speak what we feel, not what we ought to say.
The oldest hath borne most; we that are young
Shall never see so much, nor live so long.»
Exeunt with dead march

Det er vanskelig å forestille seg et mer komplisert stykke. Her er 8 hovedroller som gjennomgår en tung dramatisk utvikling. Etter det forholdsvis enkle utgangsplottet setter Shakespeare inn parallellhandlinger og reaksjoner som løfter verket langt over det som ellers er skrevet. Som alltid har hver av karatkerene egenskapen nøyaktig å gi uttrykk for sine følelser og opprør, i et stykke som dette er effekten overveldende. Det allmenngyldige og unvierselle ligger over og under som en bekreftelse på at dette stykket er tidløst som Lears kongedømme.

Reklamer

Timon of Athens, av William Shakespeare

Dette er en skjult skatt blant Shakespeares stykker, i hvert fall er det blant de mer interessante av hans mer ukjente stykker. Her har vi karakteren Apemantus, en churlish filosof, som de sier på engelsk (det kan kanskje oversettes med «grov, udannet, ubehøvlet», eller noe sånt). Han hater alt og fornærmer alle, alltid med en beisk humor. Det er også en flott scene der Alcibades diskuterer med senatet om en dømt soldat, for så selv å bli forvist. Det er også en flott scene med god tale rundt der Timon serverer en venn suppe av kokt vann og steiner. Deretter reiser Timon til villmarken, som en eremitt, og ønsker å avbryte alle relasjoner til menneskeheten. Ironisk finner han der ute i ødemarken en stor mengde gull, i det han leter mat. Når så folk kommer til Timon for å få ham tilbake, har han mye gull å betale for å få dem vekk igjen. Hvordan vil det så gå når tjeneren Flavious kommer? Han virker oppriktig i sitt ønske om å få Timon tilbake, og Timon ser ut til å tro på ham. Men også han får gull etter seg, og forsvinner.

Hvordan skal man så ende et sånt stykke? Shakespeare finner en vei man kanskje ikke skulle forventet. Timons skjebne setter Apemantus’ kyniske syn på tingene i et nytt lys. Apementus er hva Timon blir. I det de to treffer hverandre i villmarken, forsøker de å bevise for hverandre hvem som er den største menneskehateren av de to.

Det er diskutert hvorvidt dette stykket egentlig ble ferdig, og om det noen gang ble satt opp på en scene. Det er et underplott som bygger seg opp, men som aldri blir forløst, og dermed fremstår som nokså meningsløst. Stykket er imidlertid artig å lese, om enn det ikke er helt fullendt.

Othello, av William Shakespeare

Dette er Shakespearestykket hvor intrigen og handlingens fremdrift mest blir forårsaket av en enkelt karakter, Iago. Det er også dette stykket, av Shakespeares store tragedier, at minst står på spill. Dette dreier seg om kjærligheten mellom Othello og hans Desdemona, ikke noe kongerike står for fall her. Det skiller seg også ut med at hele konflikten baserer seg på noe som aldri har skjedd, noe usant, det første virkelig uopprettelige skjer ikke før Othello myrder sin kone helt ute i femte akt. Før det har misforståelsen hele tiden muligheten til å bli oppklat, i motsetning til Lear og Hamlet, hvor kongen hele tiden har den reelle virkelighet i mot seg. Der nytter det ikke å late som ingenting har skjedd, Othello drømmer om det, men kan ikke. På bakgrunn av dette er det bemerkelsesverdig hvordan Shakespeare klarer å løfte stykket til et av de aller største mesterverk.

AKT I
Scene 1: Gate i Venezia
Det begynner rett på sak med diskusjon mellom Roderigo og Iago, hvor Iago fordømmer Othello som har valgt Cassio til løytnant, og ikke ham selv. Dette er grunnlaget for konflikten og for Iagos hat. De går til Brabanzio, Desodomas far, og forteller ham midt på natten at han blir robbet. Othello har stukket av med Desodoma. Brabanzio står straks opp, og får stablet på bena en gruppe menn i jakten.

Scene 2: Utenfor Othellos hjem
Iago forteller Othello hvordan Roderigo vil bedra ham, og hvordan han selv, Iago, så vidt kunne holde seg fra å stikke ham med kniven når han hørte det. Othello gjennomskuer ham ikke. Cassio kommer og melder om mulig angrep fra tyrkerne. Brabazino kommer og vil ha et oppgjør med Othello, men det blir avverget. I stedet går de til hertugen for å få misforståelsen oppklart. Brabazino er fortsatt opprørt.

Scene 3: Venetiansk statskammer
Hertugen og senatorer diskuterer den tyrkiske flåten som er i anmarsj. Brabazino og Othello kommer for å å en avgjørelse på situasjonen med Desodema, og blir også informert om det mulig forestående angrepet. Brabazino beskylder Othello for å forgiftet Desodoma til å ville gifte seg med ham, Desodoma blir hentet (av Iago) for å fortelle selv. I mellomtiden har Othello en liten monolog, der han forteller hvordan kjærligheten mellom dem ble til, og at dette er den eneste trolldom han har brukt. Desodoma kommer og bekrefter historien. Dette er å regne som bare et lite forspill til den egentlige konflikten. Etterpå skifter fokuset til tyrkerne igjen, en annen konflikt som nesten er å regne som en finte. Dialogen som følger mellom Roderigo og Iago er av en ganske annen kaliber, her er stoffet som skal utgjøre stykket. De har hver sin grunn til å hate Othello, Iago etablerer seg som den giftigste.

Akt II
Scene 1: Havn i Kypros
Det er storm på havet og Kypros’ guvernør Montano bekymrer seg hvordan det går med flåten. Iago, Desdemona og Emilia kommer, Iago holder skjemtetale om kvinnenn, «I am nothing if not critical.» Desdemona blir fornærmet, men det er fortsatt uskyldig. Othello kommer, med lovtale til Desdemona, som svarer, det er kjærlighetens lykke, og Iago sverger i sidereplikk at han skal «set down the pegs that make this music». Han bruker Roderigo for å få gjennomført sitt forsett, lurer ham til å tro at Desdemona er forelsket i Cassio, og at de to må gjøre noe for å avslære det. Roderigo, som selv er forelsekt i Desdemona, er med.

Scene 2: Gate i Kypros
En Herald leser Othellos proklamasjon etter seieren over tyrkerne.

Scene 3: Citadelet i Kypros
En lykkelig Othello går til sengs med Desdemona, han er hjertegod og replikken «Iago is most honest» til Cassios advarsel, skjerper styrken i hva som venter, godtroende Othello vil bli hardt rammet når han skjønner hva som foregår. Straks han har gått, kommer Iago og forsøker å få med seg Cassio på en drink, Iago snakker varmt om Desdemona og Othello for å vinne tillit, og Cassio, som allerede har hatt seg et glass, blir motvillig med. De har også seieren over Tyrkia å feire. Cassio blir stupfull, og lurt inn i slosskamp med Rodrigo, guvenøren av Kypros kommer også, og det blir en liten skandale. Othello blir vekket av søvnen og kommer til, den eneste som kan forklare hva som har skjedd, er Iago, og han lyver akkurat giftig nok til at Othello tror ham fullt og helt. Etterpå tar Iago for seg Cassio, som er knust etter vanæren han har opplevd, han er degradert, Iago råder ham til å henvende seg til Desdemona for å vinne Othellos tillit igjen. Cassio, som nok fortsatt er litt beruset, går med på det. I gjentatte sidemonologer snakker Iago om planen, det er bare han og publikum som vet hva som foregår. «And bring him [Othello] jump when he may Cassio find/Soliciting his wife. Ay, that’s the way./Dull not device by coldness and delay.»

Akt III
Scene 1: Utenfor Othellos og Desdemonas rom
Det er Cassio og en klovn som introduserer akten, og det med musikk, en kort pause før Iago kommer inn. Cassio behandler ham som en venn han får hjelp fra, «I never knew a Florentine more kind and honest.» Gjennom Iagos kone, Emilia, får Cassio kanskje lov til å møte Desdemona, og dermed komme til nåde hos hertugen igjen. Shakespeare får plass til alt dette i en svært kort scene, 54 vers er det hele for dette mellomspillet.

Scene 2: Citadellet
6 vers mellom Othello, Iago og en gentlemann, Othello får et brev og vil ordne med noen fortifikasjoner. Han er altså helt uvitende om plottet han skal bli utsatt for. Dessuten er scenen nødvendig for rytmen, før Cassio skal møte Desdemona.

Scene 3: Hagen
Cassio, Desdemona og Emilia snakker sammen. Allerede fra første replikk gjør Desdemona det klart at hun vil gjøre sitt ytterste for å overtale Othello til å gjeninnsette Cassio, og Emilia forsikrer at dette også er Iagos høyeste ønske, «I warrant it grieves my husbond/ As if the cause were his.» Desdemona forsverger at hun «shall rather die/ Than give thy cause away.» Rett etter dette kommer Othello og Iago, Cassio går, fokuset i spillet går over til Iago og Othello, Iago antyder med en gang at Cassio kan ha dårlig samvittighet for noe, men godt kamuflert, «I cannot think it/ That he would steel away so guilty-like/ Seeing you coming». Ordene til Iago får god virkning, når Desdemona fra første stund og helt utilstlørt gir seg til å tale Cassios sak. Othello er foreløpig velvillig, men vil bare utsette saken, tonen mellom ham og Desdemona er fortsatt svært hjertelig. Etterpå går Desdemona og Emilia, og Othello er overlatt til Iago som kan fortsette sitt renkespill. Han gjør det med små hentydninger, og blir ikke mer konkret før Othello presser ham, nærmest tvinger ham til å være presis, og selv da pakker han alt sammen inn i at mistanken mot Cassio sannsynligvis er gal, og at Othello for all del i dette ikke må trekke forhastede slutninger. Triumfesset spiller han ut etter først å ha tatt farvel en gang, han kommer tilbake og ber på ny om at Othello ikke må trekke dette for langt, «leave it to time», men hvis nå Desdemona altfor sterkt ber om at Cassio skal tas til nåde igjen, så vil det være veldig talende. Da har Othello nettopp omtalt Iago med ordene «This honest creature doubtless/ Sees and knows more, much more, than he unfolds.» Othello matres av mistanken som er sådd i en omlag 20 linjers monolog, før Desdemona kommer. «If she be false, O then heaven mocks itself!/ I’ll not believe’t.» Desdemona aner ingenting, og er uskyldigheten selv, hun oppfører seg med samme hjertelighet som tidligere, selv om Othello allerede er overbevist om at hun er utro. Det var gammel overtro at det vokste horn ut av pannen på bedratte menn, Othello henspiller på dette gjennom å klage på en smerte i fremre del av hodet, Desdemona vil mildne presset med et tørkle, det samme tørklet hun først fikk av Othello, og som hun har sverget å ta vare på, nå slipper Othello det symbolfylt ned på bakken, alt skjer i en stemning som ringer mye mer enn hva Desdemona skjønner av det, dette er for publikum og Othello. Etterpå kommer Emilia og finner tørkleet, hun minner publikum om betydningen av dette tørkleet i en kort enetale, og forsikrer seg om at hun vil gi det til Iago, «I nothing, but to please his fantasy.» Hun er altså en villig brikke i hans spill, utkommet av tragedien virker uunngåelig, alt går som Iago vil ha det. Shakespeare lar ham komme med en gang, slik at han kan få tørkleet, Emilia kan gå, og Iago kan meddele publkum at dette tørkleet skal han legge i Cassios værelse. Deretter kommer Othello, og nå er han helt knust. Det er i scener som dette Shakespeare virkelig har sitt mesterskap, klagesangene er universelle, vakre og meget gripende. «And O, you mortal engines whose rude throats/ Th’immortal Jove’s dread clamours counterfeit/ Farwell! Othello’s occupation’s gone.» Han trygler Iago om et bevis for mistankene, han holder dem ikke ut, og Iago svarer med å fordømme seg selv, også i opphøyde vendinger, for å ha forårsaket dem. Publikum vet han har Desdemonas tørkle. Og Othello går på, han må ha beviset, og Iago lar seg presse til å avsløre at han selv forleden sov hos Cassio, og at Cassio da i søvne hadde tilkjennegitt sin dype lidenskap for Desdemona, «Cursed fate,/ That gave you to the moor», Iago avslører også hvordan Cassio hadde tatt ham for Desdemona, og kysset ham, og sagt dette til ham, en scene som også i all sin tragedie, kan spilles komisk. Til slutt spiller Iago triumfesset, spør om Othello kjenner et blomstrete tørkle, og viser ham det. «It speaks against her with the othe proofs.» På ny får Shakespeare demonstrert sin fantastsike evne til å gi sterke følelser nærmest eksakte uttrykk i ord, denne gangen raseriet til Othello, rytmen, klangen, innholdet, det spiller seg selv, og er perfekt motivert. Sammen sverger Othello og Iago hevn, og Othello utnevner ydmyke Iago til løytnant.
Alt dette skjer nøyaktig i midtakten, tredje akt, tredje scene, konflikten når sitt ytterste. Skruen kan ikke lenger strammes.

Scene 4: Foran citadelet.
Denne scenen må nesten åpne avslappet, og det gjør den, en kort scene mellom Desdemona og en klovn, hun spør hvor Cassio er, og klovnen bedriver litt ordvrengeri. Emilia er der også, og Desdemona er bekymret over tørkleet, det var så verdifullt for henne, men hun forsikrer at Othello ikke vil bli sjalu, «I think the sun where he was born/ Drew all such humours from him.» Othello kommer straks etter. Det blir en flott scene, Othello vil ha tørkleet Desdemona har mistet, Desdemona vil at Othello skal utnevne Cassio til løytnant. Dette forsterker selvsagt Othellos raseri, men Desdemona skjønner ikke hvor alvorlig det er, hun merker bare noe er galt. Cassio kommer deretter sammen med Iago, og får høre at noe er galt, Iago stiller seg uforstående til det som skjer, det er ulikt Othello å bli sint. Scenen avsluttes med en kort samtale mellom Cassio og hans elsker, Bianca. Både samtalen mellom Desdemona og Emma, og mellom Cassio og Bianca, belyser motivet sjalusi.

Akt IV
Scene 1: Foran citadelet
Iago driver nå Othello så langt at han får et anfall, Iago sier rett ut at Cassio har ligget med Desdemona, uten klær, «with her, on her, what you will,» mens Othello har falt om, kommer Cassio. Iago befaler ham å gå bort, hertugen har et anfall, og lydige Cassio gjør som Iago sier, Iago har full kontroll. Da Othello på ny våkner, ber Iago ham spionere på en samtale han skal ha med Cassio, om ikke lystigheten i ansiktet vil være avslørende, og det er den, bare at Iago snakker til ham om Bianca, noe sjalu Othello ikke er i stand til å gjette. Samtalen er lagt slik at Cassio får rikelig anledning til å le, og Othello kan stå i nærheten å se det, klassisk dramatikk. Det avsluttes med at Bianca kommer og leverer han lommetørkle, «She gave it him, and he gave it to his whore,» sier Iago. Othello vil at hevnen, drapene må komme straks. Det som straks kommer er et trompetstøt, Ludvico med melding at Othello er kalt tilbake til Venezia, Desdemona er der også, og uttrykker glede over at tilbakekallingen vil gi Cassio en plass i styret hans (goverment), og hun bruker til og med uttrykket «for the love I bear to Cassio,» hvilket får Othello til å slå henne. I en svært gripende scene går hun lydig bort, og retter seg verdig etter alt Othello befaler henne til, «I have not deserved this», sier hun, verdig, og Lodvico påpeker den dårlige behandlingen Othello gir henne, uten at han helt kan tro hva han ser. «He is much changed,» sier Iago, kjølig.

Scene 2: Citdadelet
Othello og Emilia er der først, Othello vil ha Emilia til å avsløre noe om Desdemona og Cassio, men Emilia har ikke sett noe. Desdemona kommer, og Othello anklager henne direkte for å være utro, og kaller henne hore, Desdemona blir fortvilet og sverger sin uskyld, men forsøker mest av alt å finne ut av hva mistanken kommer av. Othello er direkte stygg, kaster til henne penger, og går. Så kommer Iago, som bare ikke kan forstå hva som går av Othello, «fie, there is no such man, it is impossible,» Desdemona går ned på kne og sverger på ny evig kjærlighet og troskap til Othello, samme hva som skjer, «his unkindnes may defeat may life, But never taint my love». Scenen avsluttes med en samtale mellom Iago og Rodrigo, Rodrigo er utålmodig etter å komme i aksjon.

Scene 3: Citadelet fortsetter
Et kort innslag med Othello, Desdemona, Lodvico og Emilia gående, Othello befaler Desdemona å gå til sengs, og hun adlyder villig, «»We must not now displease him,» i en samtale med Emilia får hun begråte sin skjebne. Hun spør om noen kvinne kan gjøre noen handling så gemen som den Othello nå gjør, eller den han anklager henne for å ha gjort, og Emilia svarer at slike kvinner finnes nok. Desdemona kan ikke tro det, og spør «would you do such a deed for all the world,» noe Emilia svarer ja til.

Akt V
Scene 1: Gate i Kypros
Rodrigo skal gjennomføre ugjerningen mot Cassio, Iago står også bak dette, og har en sidemonolog for publikum hvorvidt de forskjellige utfallene av kampen gavner ham. Han kommer til at Cassio må dø. Cassio vinner imidlertid over Rodrigo, men så kommer Iago bakfra og hogger ham i leggen. Othello finner ham først, men vil ikke hjelpe sin løytnant, i stedet lovpriser han Iago som har holdt ord. De neste som kommer er Lodovico og Graziano, de hører ropene, Iago hører dem også, og kommer i nattskjorte og med lys, ingen er ivrigere etter å fordømme ugjerningen og de utrygge gatene, enn han. Da Rodrigo som ligger i nærheten også gir lyd fra seg, stikker Iago ham rett ned, «O treacherous villain! (…) O murderous slave! O villain!», og Rodrigo, «O damned Iago! O inhuman dog!»

Scene 2: Soverommet til Desdemona og Othello
Starten er svært dramatisk, Othello med et lys i hånden, trekker bort et gardin og vi får se Desdemona, sovende. Før hun våkner, holder han en avskjedstale hvor hans kjærlighet og beundring kommer klart frem, og hvor drapet er en naturens feil, en ugjerning, en plikt han har vondt for å forsone seg med, «she must die, else she’ll betray more men», «Should I repent me; but once put out thy light, Thou cunning’st pattern of excelling nature». Lyset spiller også på lyset han holder i hånden, den sovende Desdemona representerer den ytterste uskyld. «Amen with all my heart,» sier Othello og mener det, da Desdemona våkner og på Othellos befaling ber om nåde for sine synder. Desdemona går svært verdig mot sin skjebne, enda så urett den er, og hun holder til det siste på sin ærlighet, troskap og kjærlighet. Othello går bare enda hardere på, når hun ikke vil innrømme sin synd, og dreper henne når hun ber om at Cassio blir sendt inn for å oppklare misforståelsen med lommetørkleet, hun blir fortvilet når Othello sier «his mouth is stopped,» og Othello slår henne i hjel, mens hun ber om utsettelse, «It is too late», sier Othello, og sjelden har en slik replikk runget med større kraft. Han får en voldsom reaksjon etterpå, men han er ærlig når han sier, «I would not have thee linger in thy pain», han vil at døden skal komme raskt, Emilia kommer inn og blir naturligvis oppskaket, Desdemona får sin siste replikk som svar på hennes spørsmål, «O who hath done this deed?», «Nobody, I mysfelf. Farewll./ Commend me to my kind lord. O, farewell!» Det blir sagt slik, at Emilia tror det er skyldig, men Othello tar dette som en ny løgn, og sier det var han som drepte henne. Først nå kommer det egentlige plottet til syne, Othello insisterer på hennes utroskap med Cassio, og at det var Iago, «an hones man he is», som avslørte det, men Emilia sverger på Desdemonas uskyld, og anklager Othello for den verste forbrytelse, og sin mann, Iago, for den verste løgn, hvis det ikke er Othello som har diktet opp dette også. I opphøyd sinne roper hun på hjelp, og hjelpen som kommer, er Montano, Graziano, og – Iago. Emilia konfronterer ham med en gang for Othellos beskyldninger. Iago svarer at han ikke har sagt mer enn hva han selv har trodd, og hva Othello har gått med på, «I did». Det berettigede raseriet Emilia nå føler mot Othello og mot Iago, uretten mot Desdemona, gjør at hun finner styrke til å stå imot Iagos befalinger om at hun skal gå hjem, og finner de riktige ordene for å bevise Desdemonas uskyld, hun roper dem ut med stor kraft. Iago trekker sverdet, Montano og Graziano stopper ham, Othello vakler, det begynner å gå opp for ham. Det blir et nytt dramatisk opptrinn da Othello angriper Iago, Montano og Graziano må stoppe ham, og i forvirringen hugger Iago ned Emilia, og stikker. Montano og Graziano etter, Othello alene igjen med Emilia, som er døende og dør. Graziano kommer tilbake, og ser Othellos nye, gripende tale til sin døde kone, han påkaller alle djevler i helvete til å straffe seg. Alle kommer så inn, også Cassio og Lodovico, Iago er fanget, nå blir henspillingen nokså direkte på at han er djevelen, «I bleed sir, but not killed.» Othello blir fratatt sverdet, alle misforståelser blir oppklart, sannheten kommer frem. Iago: «Demand me nothing. What you know, you know./ From this time forth, I never will speak word.» Othello har likevel en kniv, og med den tar han livet sitt etter en siste monolog, Lodovico, Graziano og Cassio er fortvilet, alt har skjedd som følge av misforståelser og intriger, og det er bare Iago som har satt dem i stand. Det er en svært sterk scenen når de trekker for forhenget, der de døde ligger.

«The time, the place, the torture, O enforce it!
Myself will straight aboard, and to the state
This heavy act with heavy heart relate.»

Hamlet, the prince of Denmark, av William Shakespeare

Dette er kanskje Shakespeares mest kjente stykke. Det er vel fortjent, berømmelsen det har. Her er en gjennomgang av handlingen.

AKT I: Konflikten settes
Scene 1: Vakten på borgen
«Who’s there?» er første replikk. Det er vakten Bernardo som har oppdaget spøkelset, Francisco følger opp med «Stand and unfold yourself.» Det er fristende som blir gjort i forordet i utgaven jeg leser, å bruke disse replikkene som analogi på stykket. Første forsøk med spøkelset renner ut i sanden, spøkelset vil ikke snakke. Ingenting av stykkets egentlige handling er foreløpig avslørt. Det samme gjelder andre gangen spøkelset dukket opp. Ventetiden i mellom bruker Shakespeare til å la Horatio forklare noe av bakgrunnen for handlingen, konflikten mellom kong Hamlet og Fortrinbas.

Scene 2: Slottet
Første replikk til kong Claudius omhandler sorgen til brorens død, kong Hamlet. Han gjentar og supplerer også bakgrunnshistorien til Horatio. Han presenteres først for Valtemand og Cornelius som blir sendt av gårde, deretter for Laertes som får innvilget sitt ønske om å reise til Frankrike, og til sist for prins Hamlet selv. Fra første replikk setter Hamlet en annen stemning, og vil ikke gå med på kongens lyse tale. Av kongen og dronning Gertrude blir dette forklart med dystre tanker i forbindelse med farens død, de forsøker begge å muntre ham opp og lurer på hvorfor han hengir seg slik til melankolien. Hamlet forklarer seg i sin første lille monolog, 11 linjer der han uttrykker forakt for alle ytre tegn på sorg og melankoli, «they are action a man might play», med majestetisk kraft får han frem at hans sorg er ekte og kommer innenfra. Claudius svarer igjen med rosende omtale av Hamlets gode natur, som føler slik sorg over farens død, men han minner ham om at enhver mann har mistet sin far til alle tider, og at overdreven sorg ikke sømmer seg for en som selv skal bli den neste kongen. Tonen er mild og ikke konfliktsøkende, Claudius vil ha ro og orden. Neste monlog tar Hamlet alene på scenen. Her forakter han verden og uttrykker sin dype skuffelse over at moren mindre enn én måned etter sin ektemanns død, gifter seg med hans bror. Replikken «Frailty, thy name is woman» ligger her. Også «But break my heart, for I must hold my tongue.» Fra monologen kommer vaktene inn, og formidler nyheten om at de har sett farens spøkelse.

Scene 3: Polonius’ rom i slottet
Introduksjon av Ophelia, nytt motiv. Laertes forteller henne hvilke hensyn Hamlet må ta om han elsker henne, ut fra dette er det tydelig at Ophelia som sitter og hører på, elsker ham. Polonius kommer inn og gir Laertes gode råd for avreisen til Frankrike, deretter håner han Ophelia for hennes tanker og kjærlighet til Hamlet. Han forbyr henne å snakke med ham igjen, og hun går med på det.

Scene 4: Borgen
Hamlet, Horatio og Marcellus møter spøkelset. Denne tredje gang det dukker opp, snakker det ikke, men vinker til Hamlet at han skal følge det. Til Horatios frykt forteller Hamlet at han har ingenting å tape på å gjøre det.

Scene 5: Fortsetter der Hamlet og spøkelset går
Når spøkelset er alene med Hamlet, snakker det og forbereder ytterligere forverring av konflikten. Det krever også Hamlets hevn for ugjerningen. Så blir det avslørt at kongen er drept, og at morderen nå har hans krone. I en 50-linjers monolog appelerer spøkelset til alt det gode hos Hamlet, og forsterker alt det grusomme ved konfilkten, «it thou hast nature in thee, bear it not». Han skriker om hevn, før han forsvinner. Hamlet sverger at tanken om hevn er den eneste tanken verdt å beholde, samtidig som han merker tyngden av hva han nå vet, «And you my sinews, grow not instant old.» Horatio og Marcellus kommer styrtende til, men Hamlet er fortsatt ikke i stand til å fortelle hva han har hørt. De må også alle sverge å holde munn om hva de her har sett, en edsavleggelse som blir svært forsterket, både av Hamlets insisteringer og også av spøkelsets rop fra under scenen. Her er også det berømte «Det er mer mellom himmel og jord», sagt av Hamlet i forbindelse med at Horatio lurer på hva som foregår.

AKT II: Konflikten forsterkes
Scene 1: Polonius’ rom
Polonius snakker med tjeneren Reynaldo, og instruerer ham til å sette ut rykter om sønnen og andre dansker i Frankrike. Reynaldo lurer på hvorfor, men får ingen egentlig forklaring og må adlyde. Deretter går Reynaldo, og Ophelia kommer. Hun beskriver hvordan Hamlet tydelig i affekt og uten et ord har tilnærmet seg henne, han har stirret og holdt henne i hånden, uten at hun har verken oppmuntret eller avvist. Hun har etterkommet farens ønske om å unngå kontakt. Polonius bestemmer seg for at dette ikke kan forbli ukjent for kongen. Tilskueren vet at Hamlets affekt ikke bare skyldes Ophelia.

Scene 2: Salong på slottet
Introduksjon av Rosencrantz og Guildenstern. Deretter kommer Polonius og meddeler at han kjenner den sanne årsaken til Hamlets mismot. Kongen gir skinn av å være interessert i å høre. Etter et kort mellomspill med Valtemands rapport fra Norge, avslører Polonius meget omstendelig at Hamlet er både gal og forelsket. Omstendeligheten skyldes at han vil være fornem og fin for de kongelige, og har i stykket en komisk effekt. Trioen bestemmer seg for å legge en felle for å finne ut om kjærlighetserklæringene er oppriktige, og om dette kan være årsaken til oppførselen. Hamlet gjør sin entre like etter, kanskje har han hørt samtalen. Kongen og dronningen går ut, Hamlet og Polonius samtaler. Hamlet gjør tegn til ikke å gjenkjenne ham, og Polonius finner dette meget merkelig. Her er stykkets første – meget morsomme – sidekommentar, hvor Polonius rister på hodet over Hamlets galskap og innrømmer at også han selv følte lignende i sin ungdom. Han er imidlertid underlegen Hamlet i forsøket på å fiske frem opplysninger om hans tilstand. Mer på likefot kan Hamlet snakke med sine venner Rosecrantz og Guildenstern (skjønt heller ikke til dem kan Hamlet meddele seg fullt ut), som deretter kommer for å høre nytt fra prinsen. Det kommer frem at de er sendt av kongen. Deretter kommer skuespillertruppen, og deretter Polonius for å introdusere dem. Han går seg på ny vill i sin veltalenhet. Det følger en samtale mellom Hamlet og en skuespiller. Hamlet foreslår deretter et stykke om et kongemord, der han selv vil skrive inn et par linjer. Hamlet blir igjen alene på scenen. Ny monolog følger, hvor Hamlet forakter seg selv som går til aksjon gjennom ord og teaterspill, ikke gjennom direkte handling.

Akt III: Sentralakten
Scene 1: Slottet
Rosencrantz og Guildenstern forteller kongen om Hamlets tilstand og om skuespillet. Polenius og Ophelia er også til stede. Deretter kommer Hamlet, med sin meget berømte «to be or not to be»-monolog. Her uttryker han lengsel mot fred og selvmordet, eller døden. Han ser Ophelia, og avviser kjærligheten til henne, «for virtue cannot so inoculate our old stock but we shall relish of it». Han ber henne gå til et nunnery, som her kan bety både kloster og slang for bordell. Hamlet er direkte stygg mot henne, og bygger opp om sin galskap eller spill av galskap. Claudius tar derfor avgjørelsen at Hamlet må sendes til England. Kanskje er dette på grunn av at kongen frykter hva Hamlet vet.

Scene 2: Salong på slottet
Hamlet instruerer skuespillerne hvordan de skal spille, en fin innføring i teatersynet på 15-1600 tallet og teater generelt. Det er litt forberedelser til teaterstykket skal begynne, kongen, dronningen, Ophelia og Polonius skal se på. Det er en direkte analogi til hva som foregår i det egentlige stykket, en mann forgifter kongen og gifter seg med den villige dronningen. Det er spilt som et dumb-show, først stumt, deretter med replikker som fremfor alt Hamlet og Gertrude kommenterer. Både Claudius og Gertrude uttrykker vanskeligheter med å forstå hva stykket handler om. Hamlet spiller den naive, «we that have free souls, it touches us not,» eller så fremprovoserer han sarkastisk ytterligere forsterkning av konflikten. Replikkene får lag på lag med betydninger og forskjellige meningsinnhold, det er stort tolkningsrom hva som er bevisst og ubevisst, ekte og forstilt, på toppen kommer ordspill og komiske effekter. Det ender med at kongen reiser seg og går, perfekt motivert enten han selv er skyldig eller ikke. Hamlet og Horatio blir igjen, Guildenstern og Rosenkrantz kommer. Analogien med at Hamlet ikke kan bli spilt som en fløyte, direkte vist til Guildenstern, men det gjelder også for stykket som helhet, og videre for ethvert menneske. Polonius kommer inn og ber Hamlet følge ham til moren, Polonius er nå overbevist om at Hamlet er sprøyte gal, han går med på alt Hamlet sier. Hamlet gjør i en kort monoolog klart at han vil opptre truende overfor moren, men at han aldri vil komme til voldelige handlinger, det er bare ordene som vil gjelde.

Scene 3: Slottet
Kongen erklærer at Hamlet er gal og vil bli sendt til England. Deretter har kongen en monolog hvor han gjør rede for sin tilstand etter mordet, det er nå altså ingen tvil om at han er skyldig. Han er også tynget av erkjennelsen. Direkte etter at han kneler under presset og ber om hjelp for å bli fri fra sin synd og sin samvittighet, kommer Hamlet inn. Hamlet unngår her hevnen, fordi han ikke vil utføre den når kongen nettopp har bedt, og dermed på en måte er renset. Hamlets far var ikke så forberedt, da Claudius forgiftet ham. Hamlet forlater rommet uten konfrontasjon.

Scene 4: Dronningens rom
Et lite preludium med Polonius instruerende Gjerterurde forbereder scenen der Hamlet og moren har sin konfrontasjon. Polonius gjemmer seg, men blir drept ved en misforståelse, bak et forrheng. Deretter konfronterer han Gjertrude med hele hennes skam, mens hun trygler om barmhjertighet. Spøkelset bryter inn og Hamlet reagerer straks, med det resultat at han virker bare enda mer gal for dronningen. Men hun er hans mor, og han når på en måte frem til henne, «if words be made of breath, and breath of life, I have no life to breathe what thou hast said to me.» Scenen og akten avslutter med at Hamlet meddeler han skal reise til England. Det skaper enda mer press på moren, som nå har fått nyheten, men ikke lenger har noen å snakke om den med eller rådføre seg med. Dessuten er heller ikke hun viss på i hvilken grad Hamlet er gal.

Akt 4
Scene 1: Slottet
Foregående scene fortsetter omtrent der den slapp, etter at Hamlet går, kommer kongen. Han ønsker nytt om Hamlet, og dronningen forteller han er gal og har drept Polonius i den tro han var en katt. Kongen blir skremt, og anser Hamlet som en trussel for alle. Dette er en kort scene over en drøy side.

Scene 2: Slottet fortsetter
Et lite intermesso på 29 linjer mellom Hamlet, Rosencrantz og Guildenstern. Heller ikke de når egentlig frem til ham.

Scene 3: Slottet fortsetter
Scenen begynner med fokus på kongen som ønsker å få fjernet Hamlet på en eller annen måte, det er for farlig når han går løs. Direkte etter kommer konfrontasjon mellom Hamlet og kongen, Rosencrantz og Guildenstern bringer ham frem. Alt bygger opp en veldig dramatisk effekt under den følgende samtale. Kongen spør etter Polonius, Hamlet svarer at han blir spist – av mark (jeg er uenig i tolkningen i Norton-utgaven, hvor det at Polonius blir spist blir sett som en allusjon til nattverden og kristi legeme i brødet). Det er en Hamlet som snakker som har mistet all respekt for alt det edle i livet, – vi skal dø og bli spist av mark. Dermed kan en konge bli fordøyd i tarmene til en tigger, som har spist en fisk som har spist en mark som har spist det råtnende kadaver til en konge. Slik forstår jeg denne pasasjen. Claudius forstår den dithen at Hamlet er gal. Han blir påny beordret til England, skipet går straks. Hamlet aksepterer. Kongen holder deretter en kort monolog, der han uttrykker ønsket om at Hamlet skal bli drept.

Scene 4: Den danske kyst
Et lite mellomspill der Hamlet nok en gang forakter seg selv som hengir seg til tanker og melankoli, i stedet for å handle. Den menneskelige fornuft er for ham bare et hinder, «a thought which, quarted, hath but one part wisdom And ever three parts coward – I do not know».

Scene 5: Rom på slottet
På ny en forberedelse til samtale som skal komme, denne gangen Gerterude og Horatio, om Ophelia som deretter entrer på bekostning av Horatio. Hun mister nå forstanden, og synger små vers i stedet for å samtale. Kong Claudius kommer også, sier det kommer av farens død, ber Horatio ta vare på henne. Det er et lite mellomspill med Laertes som uavhengig av dette kommer og vil hevne sin far (Polonius), hans fremferd er som den Hamlet etterlengter, men Laertes fremstår likevel ikke som noe forbilde. Tvert i mot blir han enkelt manøvrert bort av kong Claudius, og er mest latterlig som faren. Det viser seg også når han skal snakke høystemt om Ophelia som på ny kommer inn. Ophelia synger fortsatt, hennes enkle vers gjør en enorm virkning, «this nothing is more than matter», sier Laertes. Det er vanskelig å ikke la seg gripe av Ophelias skjebne. Også de tilstedeværende ønsker handling, inkludert Claudius. Det blir i første omgang å gi Polenius en verdig begravelse.

Scene 6: Slottet
Horatio mottar et brev fra Hamlet der han instrueres om å levere brev til kongen, og selv straks deretter komme til Hamlet som har nyheter.

Scene 7: Claudius’ kammer
Claudius og Laertes samtaler, Claudius vinner Laertes for sin sak, et hat mot Hamlet og et ønske om hevn mot ham. Midt mens det foregår kommer brevet fra Hamlet, slik at Claudius og Laertes kan gjøre seg sine forhåndsregler. Det er at Laertes skal drepe Hamlet med gift. I bakhånd skal Claudius holde et forgiftet beger, Hamlet skal altså dø. Deretter kommer Gertrude med nyheten om at Ophelia er død, hun har druknet seg. Det forsterker naturligvis Laertes’ hat. «Too much of water hast thou, poor Ophelia, and therefore I forbid my tears. (…) Let shame say what it will. [he weeps].»

Akt V: Forløsning
Scene 1: Kirkegård
To klovner begraver Ophelia og diskuterer hennes salighet. En mellomscene etter sterkt trykk i avslutningen av fjerde akt. Den ene graveren går, den andre synger. Hamlet og Horatio kommer og kommenterer, uten at graveren legger merke til dem, han synger og graver og slynger hodeskaller rundt ettersom det trengs. Hamlet reagerer, filosoferer hva kraniene har vært i live og hva de nå er verd. Graverens enkle hverdagssvar på Hamlets tiltale, setter filosoferingen i relieff, samtidig som det holder en munter tone før den store avgjørelsen. Et lite kosespark får Shakespeare gitt da graveren begynner å snakke om Hamlet som ble sendt til England, «Twill not be seen in him there. There the men are as mad as he.» Hodeskallescenen følger, poor Yorick. Det samme sammenligningen av Alexander den store som sand, og Julius Cæsar som leire. Direkte etter kommer kongen og hans menn, Hamlet og Horatio skjuler seg, det bygger opp til resolusjonen. Scenen slutter med at Hamlet trår frem, og igjen overgår alle i retorikk, hans sorg over Ophelia er langt mektigere fremført enn Laertes. Det blir tillagt hans galskap, skjønt Hamlet fremstår langt sindigere enn en gal mann ville gjort. Det er imidlertid rart med Hamlets store sorg, siden han absolutt var med på å drive Ophelia i døden og ikke virker til å ha samvittighet over det.

Scene 2: Statsrom på slottet
Hamlet og Horatio forbereder kampen. Hamlet fører ordet, kampen løftes opp på skjebnenivå, Horaito får brev han skal lese når han får tid. Der ligger oppgaven. Osric kommer inn og formidler utfordringen fra Laertes, Hamlet tar imot. Det er tung, mektig, veltalende filosofi underveis. Før kampen unnskylder Hamlet alle misgjerninger han har gjort mot Laertes, han skylder det til galskapen, og holder den atskilt fra sin egen personlighet. Hamlet selv blir like skadet av den, som andre den foruretter. Kampen begynner, både sverdet til Laertes og et beger med vin er forgiftet. Dronningen drikker vinbegeret, Laertes og Hamlet sårer hverandre med forgiftede sverd. Det blir avslørt at kongen er forræderen, og Hamlet dreper kongen. Hamlet er døende, men overlever lengst. Han insturerer Horatio å spre historien, «the rest is silence.»

KARAKTERENE
Det er 28 talende karaktrer i stykket, i tillegg til ambassadører hoffolk og andre. I hvert fall 9 har store roller og bred persontegning, 4-5 er meget komplekse og motsetningsfylte. Vanskeligst er Hamlet selv, men også Claudius, Gertrude og Ophelia har skjulte motiv som unndrar seg faste karakteristikker. Polonius, Laertes og Horatio er enklere, men deres funksjon er kanskje først og fremst å kaste lys over de andre karakterene i stykker. Spesielt kan Horatio sees på denne måten, sammen med Guildenstern og Rosencranz er han den eneste som på noen måte når frem til Hamlet. Det er vanlig å se Horatio som komplementet, han er nærmest opprinnelsen til denne lesemåten av en karakter.

Julius Cæsar, av William Shakespeare

Dette er det korteste av alle Shakespeares stykker. Plottet er det velkjente overfallet og drapet på Julius Cæsar. Senatorene frykter at Cæsar vil gripe makten, og bestemmer seg for å drepe ham. Shakespeare bruker Cassius til å bearbeide Brutus til å bli med i konspirasjonene. Han forklarer at Cæsars navn ikke er mer verdifullt enn Brutus’, og at ingen mann skulle være forutbestemt til å herske. Brutus er enig, han har selv tenkt i de samme baner. På toppen har Cæsar sykdommen sin, fallesyken. Frykten for at Cæsar skal ta makten er ikke helt velbegrunnet, siden han er tilbudt kronen og har frasagt seg den tre ganger. Det er usikkert om han virkelig vil bli konge, og ødelegge republikken.

Cæsar på sin side frykter ingenting, og selv om han blir advart, så går han til møtet hvor han skal bli drept etterpå. Hvordan skal vel han, som har overvunnet så mange farer, frykte dolkene til gamlinger? Historien viser at det skulle han. Dette skjer allerede i akt to, tre akter gjenstår.

Etter drapet må morderne snakke med folket. Brutus melder seg frivillig, og overtaler Cassius til også å la Anthony snakke. Brutus snakker godt, og understreker at drapet på Cæsar var gjort i kjærlighet til de romerske borgere, og med stor retorikk overbeviser han publikum om at overfallet var riktig. Massenes bevegelser under talen til Anthony er et mesterverk. Med enda bedre retorikk enn Brutus’, får Anthony sagt at Brutus er en ærbar mann, men en stor taler, noe han selv ikke er. Det er et godt retorisk grep, for han får med det vendt massene mot Brutus. Mobben roper nå etter hevn over den kongelige Cæsar, og vil ha Brutus drept.

Det bygger seg opp, med spøkelser og det hele, etter godt Shakespearsk mønster. En etter en tar konspiratorene selvmord, i den tro de har feilet, slik at Anthony og Octavian får sin seier enkelt. De er enige i at Brutus var den eneste av konspiratorene som virkelig trodde på ideen, og drepte Cæsar i kjærlighet til folket (og ikke til egen makt). De gir ham derfor en verdig begravelse.

Dette er å regne blant Shakespears mange mesterverk. Det tar opp spørsmålet om hva det er som til sist bestemmer, om det er viljen eller skjebnen. Cæsar selv ser ut til å mene det er viljen, og er ikke redd for å utfordre skjebnen, ved å gå på møtet han er varslet om er farlig for ham, og tar sin død av det. På den samme side er det nettopp viljen og personlige egenskaper som leder Anthony og Octavian til seier, det er ikke noe ved dem som virker veldig skjebnebestemt. De sørger for sin egen skjebne.

Titus Andronicus, av William Shakespeare

Første gangen jeg leste Titus Andronicus, Shakespeares første tragedie, ble jeg naturligvis overrasket over all volden. Det er ikke bare det at folk blir voldtatt, drept og spist (!), det er også det at det aldri tar slutt, og at den ondskapsfulle måten det blir gjort på er så helt over alle grenser. De fleste som deltar er på en eller annen måte i familie med hverandre, eller har lojalitetsforhold av andre grunner, så det er som regel mulig å drepe og voldta like i synet på mødre og fedre, søsken og ektefeller.

For eksempel har vi denne konstruksjonen her. Bassianus er bror til Saturnius, keiseren Titus er lojal til. Bassianus er også gift med Lavine, Titus’ datter. Bassianus blir drept av Chirion og Demtrius, sønner av Tamora, goterdronningen som blir gift med Saturnius i starten av stykket. Lavine er gift med Bassianus, men blir voldtatt av Chirion og Demetrius, og får hånden kuttet av og tungen skåret ut. To av Titus’ sønner, Quintus og Martius blir beskyldt for drapet på Bassianus, og selv dømt til døden og drept.

Sånn fortsetter det. Det er nesten underholdende å lese, fordi det er så utrolig, og fordi det er skrevet av Shakespeare.

Det er mye som hangler i Titus Andronicus. Plottet er litt uklart. Det er krig mellom romerne og goterne, Titus Andronicus er general i denne krigen, og det er strid om hvem som skal ha makten i Roma. Stykket har mange karakterer, men de er ikke så veldig distinkte, og de fleste av dem dør underveis. Det er også ting å utsette på karakterenes beveggrunner, noe som typisk skyldes en ung dramatikers temperament. Også Ibsen hadde noe slikt, i sin debut, Catalina.

Hos Shakespeare er det Titus Andronicus som i første akt dreper en av sønnene sine, Mutius, fordi «han står i veien for ham». Glødende i hodet frasier han seg så både denne sønnen, og alle sine andre sønner. Han vil ikke gi Mutius en begravelse, et motiv Shakespeare nok har funnet i et av antikkens stykker, for eksempel Antigone. Der er det imidlertid helt sentralt i handlingen, og en hovedkonflikt mellom Antigone og kong Kreon. Begge har de gode grunner, Antigone for å begrave, hun er prinsippfast, den døde må begraves for livet etter døden, kong Kreon for å la være. Han må statuere et eksempel. Hos Titus Andronicus ser ønsket om å la være å begrave mest av alt ut til å være et resultat av at det koker i hodet hans. Få replikker senere har han da også skiftet mening, og går med på begravelsen.

Senere i stykket kommer det umotiverte drapet på sønnen i et enda merkeligere lys, da Marcus dreper en flue, og Titus bærer seg over det, «du drepte en uskyldig flue, den har en far og en mor. Det blir nesten grotesk, ufrivillig komisk.

Slik er mye av handlingen i dette stykket. Det er mange kraftige følelser og store utfall, men de er sjelden godt begrunnet. I akt to er mye av problemet at folk faller ned i hullet der den drepte Bassianus er kastet. Fallene er symboltunge, men de er ikke akkurat godt motivert. Det virker vanskelig å få til godt teater i disse scenene, å gjøre de usannsynlige fallene troverdige. De er dog nødvendige, for det er noen av Titus Andronicus’ sønner som faller, og Septimus må finne dem der, så han kan tro de er skyldige i drapet på Bassianus, som er hans bror.

PLOTT OG SYNOPSIS

NOEN SENTRALE TEMA OG MOTIV

Det er flere gjengangere av tema og motiv i dette stykket. Vi har tronfølgekonflikt, med hvem som skal overta keisertronen. Vi har voldtekt brukt som hevn, nesten i direkte kopi fra Ovid og hans metamorfoser, som det også blir gjort oppmerksom på i stykket. Svik er et tema som blir litt overforbrukt i dette stykket, det mister noe av kraften, siden sviket mer er en regel enn unntak. Den største svikeren er selvsagt Aaron. Rasisme var ikke noe begrep på Shakespeares tid, men i likhet med The merchant of Venice (jøden Shylock) og Othello (som i likhet med Aaron er moor) er rase og raseres karakteregenskaper et tema. Her i Titus Andronicus er svarte Aaron en ond karakter. Senere blir karakteregenskapene mer balansert, de som dømmer Shylock er vel så harske som ham, og Othello gjør ingenting ondt. Lesingen av alle disse tre stykkene har naturligvis forandret seg i nyere tid, da rasisme er uakseptabelt, og det er vanskelig å forholde seg til at The merchant of Venice kan leses antisemittisk. I Titus Andronicus er handlingen så ekstrem og Aaron så over alle grenser ond, at det ikke blir sett på som et problem.

Forkledningsmotivet er veldig ofte brukt i Shakespeare. Her kommer det i form av at Tamara kler seg ut som hev (revenge), og hennes to sønner som mord og voldtekt. Det er simple navn, og tydeligvis simple forkledninger, for intrigen blir avslørt med en gang.

NOEN SENTRALE KARAKTERER

Det er mange karakterer i stykket, og de kan være litt vanskelige å holde styr på. Titus Andronicus er altså general i den romerske hær, han har nettopp beseiret goterne i det stykket begynner. Han har mange sønner, noen av dem er allerede drept i krigen, de forblir navnløse, og noen er med i stykket. Mutius (drept av Titus i akt 1), Martius og Quintius (drept av Aaron i akt 3, etter å ha blitt beskyldt for mordet på Bassianus i akt 1) og Lucius er sønnene som er med i stykket. Lavine er datteren hans. Hun blir tidlig voldtatt, og får tungen kuttet av, så hun ikke kan snakke.

Aaron
Som Othello er Aaron en moor, nøyaktig hva det betyr er omdiskutert, men han er i hvert fall svart. På Shakespeares tid var dette ensbetydende med å være mørk også i personlige egenskaper. Othello er det ikke, Aaron er det i høyeste grad. Selv om Shakespeare i løpet av karrieren dikter opp mange ondskapsfulle karakterer, kommer få av dem opp mot Aaron i å være gjennomført slem, uten å ha noen videre motivasjon for handlingene sine. Han er heller ikke slu, som Iago i Othello, eller maktsyk som Richard III eller Lady MacBeth. Hans ondskapsfulle plott er veldig plumpe, og lykkes vel egentlig bare siden ingen av karakterene i dette tidlige stykket har noe særlig dybde, til å gjennomskue ondskapen og den som står bak dem. Ofte kan intenst ondskapsfulle karakterer være de mest interessante i litteraturen. Aaron er det imidlertid ikke, siden han er for endimmensjonal, lite troverdig og lite besettende (sjekk Dostojevskijs «De besatte» for en virkelig besettende, ond karakter). Aaron virker rett og slett veldig oppdiktet.

LUCIUS.
Art thou not sorry for these heinous deeds?»

AARON.
Ay, that I had not done a thousand more.
Even now I curse the day,—and yet, I think,
Few come within the compass of my curse,—
Wherein I did not some notorious ill:
As, kill a man, or else devise his death;
Ravish a maid, or plot the way to do it;
Accuse some innocent, and forswear myself;
Set deadly enmity between two friends;
Make poor men’s cattle stray and break their necks;
Set fire on barns and hay-stacks in the night,
And bid the owners quench them with their tears.
Oft have I digg’d up dead men from their graves,
And set them upright at their dear friends’ doors,
Even when their sorrows almost were forgot;
And on their skins, as on the bark of trees,
Have with my knife carved in Roman letters,
‘Let not your sorrow die, though I am dead.’
Tut, I have done a thousand dreadful things
As willingly as one would kill a fly;
And nothing grieves me heartily indeed
But that I cannot do ten thousand more.»

Denne monologen fra akt 5 skulle illustrere greit hva slags mann Aaron er. Legg for øvrig merke til detaljen så lett som man dreper en flue, noe som nettopp er gjort i stykket, og som det blir litt oppmerksomhet rundt. Også den unge Shakespeare lot motivene komme igjen i replikker og i handling, i forskjellig lys og fra forskjellige versjoner, noe den senere Shakespeare utviklet til mesterskap.

Titus Andronicus

Stykkets hovedperson, men han har kanskje ikke fylden som skal til for å fylle den rollen. Han er en stor general, noe hans seier over goterne viser, men all denne storheten er noe som bare blir vist utenfor scenen. I stykket gjør han noen merkelige valg, og uttrykker seg storslått retorisk der situasjonen ikke passer til det. Han dreper sin sønn Mutius, uten å gjøre noe stort nummer av det. Han stoler også øyeblikkelig på at Aaron vil spare Martius og Quintius (to av hans andre sønner) når han bare hogger av seg hånden sin i pant. Disse valgene, og måten Titus forholder seg til ulykkene som skjer ham, gjør det vanskelig å engasjere seg i hans skjebne. Det går ikke innpå oss, som tragediene mot Hamlet, Lear, Othello og mange av de andre hovedpersonene i Shakespeares øvrige tragedier.

NOEN SITATER

Gløden i replikkene ser vi i akt 2, der Chiron skal gi uttrykk for sin kjærlighet til Lavine, en kvinne han knapt har sett.

«CHIRON.
Aaron, a thousand deaths
Would I propose to achieve her whom I love.»

Chiron er en goter som er tatt til fange, Lavine er datter av Titus Andronicus.

Når Titus Andronicus klager over sine uskyldige sønners dødsdom, kan han komme opp med visdomsord som dette:

«A stone is soft as wax, tribunes more hard than stones;
A stone is silent, and offendeth not,—
And tribunes with their tongues doom men to death.»

Dette er i starten av tredje akt. Titus har allerede hatt en monolog over dødsdommen, da Lucius kommer, og gjør ham oppmerksom på at det er ingen som hører ham. Han snakker til steinene. I monologen sier han at han aldri ville grått over sønnene som døde i ære, det er den skammelige og urettferdige dødsdommen som er utålelig for ham. Her får det i stykket en viss rettferdighet at han selv drepte sin sønn, Mutius. Det viser at det er ikke sønnenes liv i seg selv som betyr så mye for ham, det er andre ting som er viktigere. I teaterstykker der hele historier skal spilles over noen timer, må man godta enkelte merkelige valg fra karakterene for at handlingen skal få utspille seg. Også i mesterverkene til Shakespeare må av og til karakterene være dummere enn de i det virkelige liv ville vært, for at de i situasjonene som oppstår skal gjøre som de gjør. Så det er en følelse for dramatikkens nødvendighet også her i den tidlige Shakespeare. Det blir bare trukket altfor langt, slik at det blir vanskelig å ta verken handlingen eller karakterene alvorlig. Igjen er det veldig naturlig å sammenligne med Ibsens debut, Catalina.

«Tis well, Lavinia, that thou hast no hands;
For hands to do Rome service, are but vain.»

Fra femte akt er et sitat som skulle vise hvor vilt det går for seg i stykket. Det er Titus som forteller til Tamara, som nå uvitende sitter og spiser sine egne barn.

«SATURNINUS.
Go, fetch them hither to us presently.
TITUS.
Why, there they are, both baked in that pie,
Whereof their mother daintily hath fed,
Eating the flesh that she herself hath bred.
‘Tis true, ’tis true; witness my knife’s sharp point.
[Kills Tamora.]»

Avslutningsreplikken til Aaron:

«AARON.
Ah, why should wrath be mute and fury dumb?
I am no baby, I, that with base prayers
I should repent the evils I have done:
Ten thousand worse than ever yet I did
Would I perform, if I might have my will:
If one good deed in all my life I did,
I do repent it from my very soul.»

Ta en titt på denne boken i iBookstore: https://itunes.apple.com/no/book/tragedy-titus-andronicus/id361560104?l=nb&mt=11