Wilhelm Tell. Av Friedrich Schiller

Wilhelm Tell, eller William Tell, er av de teaterstykker alle har hørt om, men i alle fall ikke jeg har lest. Kanskje et det ikke alle som har hørt om det nå lenger, men scenen med han som med en armbrøst skulle skyte et eple av hodet til sin sønn, den skal det vel ennå være noe kjent med. Det er William Tell.

Av Friedrich Schiller. Tyskeren som stiller seg ved siden av Goethe som en av de store, men var noen år yngre. Også Schiller gikk gradene gjennom Sturm und Drang, og teaterstykket der Rauber, som et av de aller første fra den perioden. Så slo Schiller seg ned i Weimar, og ble en av de sentrale skikkelsene i Weimar-klassisismen. Det var der han skrev Wilhelm Tell. Som et av sine siste teaterstykker.

Songs of Innocence and Experience, av William Blake

Dette er av de mer spesielle diktsamlinger som er kommet ut. Første del av samlingen kom ut i 1789, så kom en ny del ut i 1794. Først er det uskylden, og så er det erfaringer. Forfatteren av diktene, William Blake, er også meget spesiell, og arbeidet også som illustratør og som malerkunstner. Det er han selv som har tegnet alle illustrasjonene i boken, sånn at hver side i den, er sitt eget lille kunstverk. Jeg har skrevet om flere av diktene i Helt Grei Poesi, og skal skrive om samlingen som helhet, i Helt grei litteratur.

Berre ein hund, av Per Sivle

Per Sivle (1857-1905) var fra Flåm i Aurland, Sogn og Fjordane, en skikkelig arbeiderdikter, en skikkelig nasjonalist, en skikkelig slugger. Han var uekte barn, som det het den gang, født utenfor ekteskap, og moren døde da han var to år. Barndomsårene brukte han på flyttefot, fra sted til det, og denne flyttingen holdt han frem med gjennom hele livet. Han ble aldri helt rotfestet.

Min inngang til ham var ganske spesiell, det er anagrammet til navnet hans, Elvis, og så novellen, Berre ein Hund. Her må det være noe, det kan jo umulig være tilfeldig at Elvis Presley fikk en hit med Nothing but a Hound dog, en morsom tilfeldighet. Og nysgjerrigheten var vakt.

Så er det noe med dikterne og kulturpersonlighetene fra andre halvdel av 1800-tallet. Det er gullalderen vår, det er noe med dem. Om det var strømningene i tiden som traff så godt Norge, eller om det bare var det at høy kvalitet er reproduserende. De dyktige leser og lærer av hverandre.

Ja, og så er det det at det er en periode der står mye på spill. Det er demokratiet som tar en vending fra embetsmennene og besteborgerne, til folket med bønder og arbeidere, i hvert fall lite grann. Det var en kamp for sosial rettferdighet. Og det var spørsmål som aldri før var diskutert, som nå ble aktuelle, og som forfatterne og kunstnerne gikk i bresjen for. Det var en kamp om sosial rettferdighet, om en reduksjon av de mektiges formelle og uformelle makt, og en viss grad av likestilling og frigjøring. Det var noe reelt å gjøre opprør mot, og det skrevne ord i bøker og aviser var middelet.

I hvert fall hoper det seg opp med dyktige forfattere og skribenter i perioden, og de skriver alle sammen som om det er noe som står på spill.

Hva vi har fordel av i dag, er at de gamle forfatterne er så veldig lett tilgjengelige gjennom det vidunderlige internettet. For å lese Per Sivle i hans egne ord, er det bare å gå til nasjonalbiblioteket, og der får jeg opp andre utgave av hans litterære gjennombrudd, Sogar, der Berre ein hund er ein av 5 noveller-Det er høytidsstemt med begynnelsen:

Han Hall var inkje anna han, Stakkar, han var berre ein Hund.

Per Sivle: Berre ein Hund (Starten)

Det blir gode noveller av slikt. Absolutt noe som kan leve i 150 år, og leses på nytt, for å finne sin plass i ein helt grei litteraturblogg. Andreutgaven av samlingen er fra 1890, førsteutgaven fra 1887, så han begynte med en suksess, godeste Per Sivle. Og han skriver i et språk som gjør det deilig utfordrende selv for en språkfantast som meg. Her skal ingenting komme gratis. Dette er atskillig vanskeligere å lese enn dansken til Hans Christian Andersen noen tiår tidligere, eller Oehlenschläger, eller for den saks skyld Thomas Kingo og Dorthe Engebretsdotter. Å lese Per Sivle er regelrett tungvint.

Men det er alt sammen en vanesak, og en norsk språkbruker har alltid kort vei til norske tekster. Man må være litt vant med landsmål før noen som helst språkreformer, og det er fordel om man kjenner litt Vossamål. Det første gjør jeg litt, det andre gjør jeg lite. Men Per Sivle har jeg glede av å lese, en språkmann som mestrer sitt språk, og som vil ikke vil høre på kompromiss. Sånn det skal være.

Handlingen? Det er bare en hund, han Hall, som dukker opp i det som er del II, og er stor som ei kvige, og har en tanngard som kunne tygge en slipestein. Det er bra beskrevet. Det er sånn det skal være, sånne noveller man vil lese.

La Peste (Pesten), av Albert Camus

Jeg har jukset litt med denne. Det må jeg innrømme. Jeg har lest boken på norsk. En gang for lenge siden, da jeg var ung og inntrykksøm (som Dag Solstad har formulert det), og en gang nå, i vinterferien, da Corona-viruset var på vei til landet. Jeg tenkte jeg skulle lese litt om hvordan det ville bli.

Pesten. La Peste. Den utkom i Frankrike i 1947, eller kanskje det var Algerie, som Albert Camus kommer fra. I Norge ble den utgitt i bokklubben en gang tidlig på 1970-tallet, tror jeg. Det var den utgaven jeg leste først. Så leste jeg den i en utgave digitalt fra Nasjonalbiblioteket nå, siden jeg ikke kunne finne min papirutgave.

Og nå som jeg skal skrive om boken på Helt Grei Litteratur, lastet jeg for skams skyld boken ned på fransk, siden det nå en gang står «Lest i original» der under tittelen. Men jeg har bare bladd litt i boken, og skumlest her og der, slik man skumleste fransk når man ikke kan fransk.

Det er helt umulig å lese romanen nå uten å se det opp mot Corona-krisen vi er inne i. Da jeg leste boken på ny, i februar, var vi på det punktet man fant noen rotter, men ikke kunne ta det alvorlig. Fortellergrepet i romanen er finurlig, slik man gjorde det på den tiden, mesterforfatterne. Det er en skjult forteller, en forteller som ikke vil stå frem, men som er involvert i hendelsene og forteller om noe han selv egentlig har vært med på. Så han vet hvordan det kommer til å gå, gjennom hele romanen. En slik forteller kunne i februar fortalt at Norge snart ville være lukket ned og stengt, alle skoler og alle barnehager, eksamen avlyst, og ingen russefeiring, og ingen puber, kafeer og restauranter åpne, ingenting åpent, egentlig, og folk skal helst ikke samles, og ingen idrettsarrangement går av stabelen, og folk får ikke reise til hyttene sine i andre kommuner, eller bruke fritidsbåt, eller klippe håret hos frisør, og så videre, og så videre.

Det gir en helt bestemt effekt å fortelle historien på den måten. Man får liksom et forsprang på resten av verden. Slik den av en håndfull unge mennesker har et forsprang på de andre om gjengen skal se en film han allerede har sett. I februar ville verden innvendt at det ville jo ha mye å si for økonomien, folk vil miste jobben, og hvordan vil det gå med reiser og reisevirksomhet, det er jo helt utenkelig, helt utenkelig.

Javisst er det utenkelig, helt inntil det skjer. Og som i verden i dag, som i romanen til Camus er det mye verre enn selv det man kunne forestille seg. Selvsagt har det mye å si for økonomien. Oljeprisen kollapser, kroneverdien kollapser, i USA er børsnedgangen og den økonomiske nedgangen kraftigere enn under depresjonen i mellomkrigstiden. Ja, for det er jo ikke bare i Norge disse tiltakene innføres. Det er hele verden, hele den vestlige verden. Og store deler av resten av verden også.

Hos Camus er det bare en by. En ikke nærmere angitt by. Og sykdommen er nok litt verre enn Covid-17, eller hva vårt virus heter, verre når det kommer til smerter og dødelighet. Dette er pest. Byllepest og lungepest. Ikke vel nærmere angitt, så vidt jeg leser, og skildret som det kan være begge deler.

Døden og smertene er ikke poenget i Camus sin roman. Dette er etterkrigstiden, 1940-tallet. Snart kommer det absurde teater. Smerten, døden og meningsløsheten er grunnpilarer i livet. Ordene Camus bruker er lette og humoristiske, statistiske og kliniske, her blir antall døde nevnt hver dag, ikke så ulikt sånn man nå gjør det i Italia, hvor tallet i hvert fall inntil nylig har steget og steget, slik antall pestofre hos Camus også steg og steg til det vanvittige.

Og folk kunne både finne seg i og ikke finne seg i alle restriksjonene. Mange gjorde forskjellige slags forsøk på opprør, forsøkte å slippe unna og ikke bry seg, og føle og mene det gjelder alle andre, ikke dem. Ikke så ulikt sånn som vi har det i dag.

Forskjellen er altså at får du pest, er du dødsdømt. Du må isoleres, du vil få behandling, men den vil ikke hjelpe. Og det vil gjøre vondt, og du vil bli fortvilet og desperat. Det samme vil familien din, som vil klamre seg til håpet om at dette skal gå bra, at det ikke er pest, og at offeret ikke trenger å forlate dem. Noen få slike scener er skildret. Smertescenen blir lagt til et barn, et uskyldig barn som vrir seg i smerte, og dør. Her er det et reelt følelsesutbrudd, fra legen til presten, legen er sint på presten som kan støtte en Gud som sender sykdommer som torturerer barn. Her er det vel også litt samfunnskritikk å lese, og litt religionskritikk, selv om ingenting av dette tar overhånd i romanen.

Dette er om livsbetingelsene. Slik Albert Camus og de andre eksistensialistene alltid skrev om. Hvordan det er å være menneske, og leve i en by og et samfunn som blir hjemsøkt av pesten, hvordan det er å holde det gående når døden kan komme hvert øyeblikk, og gjør det overalt rundt deg. Det er om hvordan mennesket som individ og som del av et samfunn håndterer slike kriser, og lever i dem, hvordan psykologi og gruppepsykologi spiller inn, og hvordan man ikke tar inn over seg hvor ille det er, og kommer til å bli. Det er en fabelaktig fornektelse av realitetene, og en forunderlig tilpassing til omstendighetene.

Dostojevskijs brev til Anna Grigorjevna Dostojevskaja (pikenavn Snitkina)

Anne Grigorjevna Snitkina (1846-1918) var stenograf. Hun er berømt, fordi hun renskrev manuskriptene til en viss Fjodor Mikhailovitsj Dostojevskij (1821-1881), og giftet eg med ham i 1867. Det er det viktigste ekteskapet i litteraturhistorien.

Uten henne hadde ikke romaner som Forbrytelse og Straff, Idioten, De besatte, En ung manns historie og Brødrene Karamasov blitt skrevet. F. M. Dostojevskij var en uovertruffen romanforfatter, men han greide ikke å organisere livet sitt, og ville gått i hundene om ikke A. G. Snitkina (senere Dostojevskaja) hadde fått skikk på ham.

Det første brevet til henne skriver Dostojevskij 2. januar, 1867, fra Moskva. Det vil si, det er ikke det første brevet han sender henne, men det første brevet til henne i samlingen av Dostojevskijs verker i 15. bind, hvor brevene er bind 15. 247 brev fra 1834 (til moren, Dostojevskij er da 13 år) til 1881 (til E. N. Haydn, 28. januar, 10 dager før Dostojevskij dør).