Pan, av Knut Hamsun

Også for denne romanen legger jeg ut gamle kommentarer.

PAN (1894)
Dette er en perle. Dette er en poetisk perle, i romanform. Her er hver linje vakker, man kan lese hvor som helst, og gjøre det til sitat. Dette er verdensklasse.
Historien dreier seg om et kjærlighetsforhold. Det er Glahn som forelsker seg i og ikke kan stå i mot Edvarda. Følelsene blir gjengjeldt, men så skjærer det seg. Glahn forsøker en slags erstatning, med Eva, hva som skjer med Edvarda får vi ikke helt tak på. Og rundt dem er et persongalleri. Spørsmålet er hvordan Hamsun klarer å løfte dette opp til nivået boken holder.
Romanen er skrevet i jeg-form, det er Glahn selv som forteller sin historie, et par år etter. Vi får allerede et klart inntrykk til hans holdning til begivenhetene, han klarer ikke å la være å tenke på dem, de ødelegger ham, han er ødelagt av dem. Han skriver om dem, for å korte tiden, skriver han, men han er så lett å gjennomskue at Hamsun beveger seg på grensen til det overtydelige. Men det viser seg at når resten av verket er sterkt og flott, sluker man alt, det er godt mulig at Glahn er blitt så fornektende i sin holdning, at han ikke er i stand til å gjennomskue noe som helst, i sitt forhold til Edvarda, eller overhodet ikke i stand til å avsløre det, ikke en gang i et personlig skriv. Hamsun mestrer denne måten å skrive på, vi får en herlig dobbelthet, en spenning mellom hvordan Glahn fremstiller begivenhetene, og hva vi ser. Det har også den effekten at Edvarda blir enda mer mystisk, vi har ingen mulighet til å vite hvordan hun egentlig er.
Dette er den tekniske siden av saken. Det er i det menneskelige den har sin styrke, jeg finner i hvert fall meget styrke her. Som Anna Karenina, blir Glahn fanget i lidenskapen. Han er helt hjelpeløs, den river og sliter i ham, og er mye større krefter enn et menneske kan stå i mot. Hamsun får i tegningen av Edvarda en utmerket begrunnelse for hvorfor lidenskapen må bli som den blir, hun er alldeles besettende, det er slike man forelsker seg i, glødende, uimotståelig. Denne lidenskapen har så stor kontroll, at hvis den ikke blir fullt tilfredsstilt, om det så bare er for noen øyeblikk, så kommer de fryktelige tanker, sjalusi og tvil, og de får mot Glahn med en gang overtaket. Han har sin ære, han skal vise henne, og hun har også sin ære, og de ødelegger hverandre med dette. Litt her, litt der. Det ene tar det andre, og til slutt når det slike grusomheter, at det gjør vondt å lese det. Glahn skyter hunden sin, gir den til henne.
Hvem er så Edvarda? Er hun som Vronskij, redskapet som ødelegger Glahn? Hun har klart en slik funksjon, slik jeg leser boken, de møtes tilfeldig – så er han fortapt. Det skriver han selv. Men hun har denne mystikken over seg, som gjør at man ikke fullt ut kan vite om det er tilfeldighetene eller hun som spiller. Det kan være at hun ikke og aldri har kjent lidenskapen så sterkt, som Glahn gjorde, det kan være doktoren har rett når han kaller henne ufornuftig og beregnende, på en gang. At hun hele tiden vet hva hun gjør, men at hun ikke helt klarer å beregne konsekvensene. Jeg liker boken best, når jeg leser henne som en som vil det beste. En som begynner å tvile på Glahn, når han oppfører seg underlig og aviser henne, og at det er noen fordømte krefter ingen kan ha nytte av, som ødelegger forholdet. Jeg liker å lese den slik, men det kan altså være at hun virkelig venter på og virkelig håper på en enda bedre enn Glahn, og det kan til sist være at hun ønsker livet hun nå lever. Eventyrlivet med nye menn, når det kommer båter inn, og hun som forførerske mot dem. Disse refleksjonene nevner verken Glahn eller Hamsun, alt ligger i verket.
Jeg har også sett andre grunntolkninger. Glahn er en villmann, med ville lidenskaper, han passer ikke inn i noe sosialt liv. Han finner seg ikke til rette i Edvardas miljø, forholdet er dermed dømt til å mislykkes. Edvarda forstår ham ikke, men er svært tiltrukket av hans dyreblikk, av hans annerledeshet, hans voldsomme mandom. Denne tolkningen kan godt sammenblandes med hva jeg har skrevet ovenfor, det ene utelukker ikke det andre. Hamsun var opptatt av slike naturmennesker. I den grad jeg leser boken på denne måten, er det i Glahns forhold til den normale måte å leve på jeg legger hovedvekten, lidenskapen og Edvarda kommer i en slik tolkning i en annen rekke. Det er ingen ting som tyder på at Edvarda er skremt av hans dyriske lidenskaper, at det er det som ødelegger, tvert i mot, vil jeg si. Men i Glahns forhold til miljøet rundt Sirilund, er det noen fine detaljer, som går utover både lidenskaper og naturmennekser, det er preist og treffende hvordan det føles å ikke høre hjemme, være redd for feil, og på en gang ville opprettholde æren og vise at man gir blaffen.
Jeg holder altså hovedtolkningen på lidenskapen, og Edvarda. Her kommer en detalj inn, med Eva. Hun er bare en liten vinkling, i forhold til Edvarda, en liten påminnelse på at det er andre måter å oppføre seg i verden på. Det er Edvarda og Glahn som har hovedrollen, ikke bare i romanen, men i livet, det er de to som kjemper. Eva har gitt seg, det koster henne ingenting å overgi seg, det koster Glahn ingenting å overgi seg henne. Her er ingen lidenskap, knapt nok drifter. Det er bare et forsøk på å bevise fra Glahns sin side, at Edvarda ikke betyr noe for ham. Han kan finne en annen. Eva innser dette, men hva kan hun gjøre med det? Hun har andre nederlag å tenke på, hun har avfunnet seg sin rolle, og egentlig funnet seg greit til rette. Gift er hun også, det får så være. Kanskje vil noen si hun ødelegger forholdet mellom Edvarda og Glahn, det gjør hun ikke. Det er langt større krefter som ødelegger det, Eva er bare en birolle, en ubetydelig birolle. Kontrasten mellom Glahns ektefølte kjærlighet, lidenskap til Edvarda, og den tvungne elskoven han har mot Eva, er fremragende skildret.
Når man skriver om Hamsun, bør man alltid vie et avsnitt til språket. Til og med Vesaas må gi tapt, Hamsun er rett på sak og fullkommen. Her er ingen kunstneriske teknikkrytterier, her blir det sagt hva som skal bli sagt, og videre til det neste, og så er det som er sagt så skjønt å lese at man godt kunne gitt blaffen i innholdet, selv om innholdet er hovedsaken. Hamsun klarer som ingenting å få frem den desillusjonerte holdningen Glahn har, uten å få ham til å virke mindreverdig og tapersk, han får Glahn til å skrive meget godt, samtidig som han tvinger gjennom noen synspunkt Glahn selv ikke er klar over, og neppe ville oppdaget hvis han hadde lest boken Hamsun hadde skrevet om ham. Mange beundrer Pan på grunn av naturskildringene, dem har jeg foreløpig ikke nevnt med et ord. Det sier litt om hvilken bredde det ligger i denne romanen, eller denne lange fortellingen.

Ny jord, av Knut Hamsun

Dette er kommentaren jeg gav verket ved første gangs lesning i 2001.

NY JORD (1893) – Lest 15 -19. feb
Ny Jord var for meg betraktelig svakere. Men det er spørsmål om jeg klarer å gi noen tilstrekkelig begrunnelse for det. Her synes jeg bare det bikket over til å bli irriterende, det Hamsun klarte å holde på plass i redaktør Lynge.
Prinsippet er dog det samme. Ryggløse mennesker med et visst talent, misbruker talentet for sin egen nytelse. Deres popularitet gjør dem selvgode, og det gjør også at de ikke blir arrestert, i overført betydning, for sine feil. Men i Redaktør Lynge var det bare ham, mens det her er mange av dem. Der Redaktør Lynge kunne operere i et felt med stort sett ordentlige folk, i hvert fall dårlige på en annen måte, så får vi i Ny Jord se hvordan de opererer sammen og i forhold til hverandre. Vi får se en del smålig misunnelse, vi får se en del ting som sikkert er avslørende, slik Lynges abonnementsjag er avslørende, men det har i Ny Jord ikke samme kraft.
Kontrastforsøket ligger kanskje i de to forretningsfolkene, Tidemand og Ole Henriksen. Men det er ikke den Høibroske tyngde over deres fallitt. Jeg kan virkelig ikke svelge runddansen Aagot må gjennom. Det er mulig Hamsun vil ha frem et poeng, men Aagot som hun er fremstilt, ville aldri ha gått med på dette poenget. Kraftløs er også forskjellen på Tidemand og Ole. Tidemand bygger seg opp igjen etter sitt nederlag, Ole gir opp og tar livet av seg. Igjen går tankene til Ramnkjell Frøysgode, men parallellen bærer ikke. Det er ikke noe lovmessighet, eller noe videre utover dette, enn at Tidemand i stedet for å ta livet av seg, lever videre. Forskjellen i tankegangen mellom ham og Ole Henriksen, er ikke nok til å forklare hvorfor den ene fortsatte, mens den andre tok livet av seg. Hvordan Irgens tyner Henriksen, er bare irriterende. Slikt burde vi være forskånet for.
Hamsuns russiske påvirkning, ser jeg her i nedrakkingen av diktene til Ole Høien. Det minner om hvordan Dostojevskij lar Turgenjev gjennomgå, og faktisk også hvordan Turgenjev lar enkelte av sine karakterer gjennomgå, under der igjen. Russerne er bedre enn Hamsun i dette, fordi Ole Høien er så til de grader en narr, og diktene så borti veggene, at det helst er bare Hamsun som har det morsomt for seg selv.
Boken reddes av Hamsuns språk, og noen sekvenser hvor han løfter seg opp til sitt sedvanlige nivå. Avsløringen av forholdet mellom veltalenhet og følelser, gjør ikke hvem som helst. Tidemand er en fin karakter mot slutten.

Redaktør Lynge, av Knut Hamsun

Dette er Knut Hamsuns tredje roman, etter Sult og Mysterier. Den er ikke i nærheten av å komme opp i de to romaneness kvaliteter, til det er den for flat og for tendensiøs. Sult og Mysterier bringer også noe forfriskende nytt inn i den tidens litteratur, med sin subjektive måte å skrive på, med hovedpersonenes irrasjonelle handlinger og med oppmerksomheten rettet mot hovedpersonenes psykologi, i stedet for samfunnsproblemer og urettferdighet. I Redaktør Lynge går Hamsun tilbake, og skriver som de andre gjorde det i tiden før ham. Her skal problemer settes på dagsorden, her finnes objektive sannheter og her er det forskjell på rett og galt.

Redaktør Lynge er skurken i romanen. Det er vel kjent at han er modellert av datidens redaktør i VF, Olaf Thommesen, men jeg har ikke lest noe av det Thommesen har skrevet eller utdrag fra VG på den tiden, så jeg kan ikke gå god for det. Derimot kan jeg gå god for at det er troverdig at en redaktør i en tabloidavis tenker og oppfører seg som Lynge. Det er en type kritikk som vekker gjenklang hos meg.

Men det blir ikke stor litteratur av det. Vi som på forhånd er skeptisk til media får bekreftet våre fordommer. Det er ingen motstand i karakterene eller i stoffet. Det er helt umulig å forsvare Lynge slik han oppfører seg i verket, han blir utlevert på alle kanter. Fortelleren er allvitende, han har tilgang på alle handlinger, tanker og følelser.Vi kommer også på innsiden av Lynge, og ser at han er akkurat så grunn og slett som vi tenker han er.

 

Jeg legger også ved karakteristikken jeg gav av romanen ved første gangs lesning, i 2001.

 
REDAKTØR LYNGE (1893) – Lest 12-14 feb 2001.
Jeg synes Hamsun treffer med nålestikkene sine, men så har jo også jeg i alle henseender et anstrengt forhold til media. Hvordan legger så Hamsun det opp?

Han er overbevist om at Lynge er en skurk, og det er heller ingen tvil om at Lynge faktisk er en skurk. Hamsun lar mange konkrete hendelser understreke dette, for eksempel faren som indirekte selger datteren sin, bevisste og tydelige løgner, og det at vi får se tankene hans, som stort sett dreier seg om abonnemnet og om å være i vinden. I mange av disse går han opplagt for langt, men han faller ikke ned i det bitre, bedrevitende, vi aner mesterkloen, som Kjetsaa har uttalt det om Tolstoj. For å kompensere for det tendensiøse, får Lynge nemlig de aller beste overflateegenskaper. Han er blid og omgjengelig, og rundhåndet med pengene. Riktignok er alt dette for å tjene seg selv, først og fremst, men dette motivet er ikke så overflatisk fremstilt som dem jeg nevnte ovenfor. Lynge er også populær og blir sett opp til, slik mange mennesker i hans posisjon kan være populære og bli sett opp til, fordi de oppfører seg som Lynge. En nådeløs dom over Lynge, ligger i avslutningen, hvor en som har hjulpet ham og blitt avslørt, ikke kan vente seg noensomhelst hjelp tilbake. Den seirende og beseirede, på en måte som får én til å tenke tilbake på endatil de gamle sagaer.
Denne lille detaljkarakteren, som har som funksjon i romanen kun å oppfylle denne siden ved Lynge, kan innlede vår gjennomgang (vår gjennomgang?) av de andre karakterene i romanen. Hamsun går egentlig igjen i den samme tendensiøse fellen, samtlige gode karakterer går under, samtlige dårlige overlever blide og fornøyde. Den skarpeste kontrasten ligger i bunnhederlige Høibro. Denne hederlige mannen problemer med sin samvittighet, på en måte som nesten minner om den tidlige Dostojevskijnovellen om mannen som tar livet av seg på grunn av for stor lykke. Han klarer ikke snakker ordentlig, fordi han ikke kan opptre så lempfeldig med sannheten, som Lynge og for eksempel Bodesen. Dessuten har han for å kjøpe en sykkel til Charlotte, lånt unna noen penger av banken på tvilsomt vis. Dette feller ham til slutt. I motsetning til Lynge, har denne karakteren alle sine gode egenskaper under overflaten, hva omverdenen ser er kjedelig og høytidlig, og temmelig uinteressant. Han har også et såpass strengt moralsk syn, at vi ikke fullt ut kan trykke ham til vårt bryst. Han er en problematisk karakter, det er ikke så svart hvitt som med Lynge, og kjærlighetsforholdet med Charlotte synes jeg er vidunderlig skildret. Birkeland og Nordmanden har samme funksjon som Høibro, de viser hvor vanskelig det er å nå frem med ærelige, gjennomtenkte standpunkter. Det enkle og lettvinte når frem.
Denne parallellen ligger også i romanens kjærlighetsmotiv. Bondesen får Charlotte så lenge han vil ha henne, og når han blir lei av henne, grubler han litt og så er han ferdig. Det er så man er fristet til å ta på seg literaturviterhatten, og kalle Charlotte for sannheten. Lynge har samme forholdet til sannheten, som Bondesen har til Charlotte. Tunge Høibro får henne ikke før det er for sent. Hans tunge ærlighet kan ikke holde ut at hun har elsket andre som hun vil elske ham, han kan ikke fornekte det, som Bondesen og Lynge kan, og derfor er han også nødt til å avvise henne. Den som kommer trekkende med moralsk sneversyn i denne forbindelse, mener jeg er på ville veier. Det er ingen grunn som jeg ser til å tolke Charlottes skifter som noe videre enn det menneskelige.
På det menneskelige plan får Hamsun frem detaljer i være- og tenkemåte det er meget vanskelig å oppdage på egenhånd. Han er en mester i å la det koke litegrann, det er ikke alt som er så klart og nøye uttenkt, det er ikke alltid man handler til eget beste, eller til noens beste i det hele tatt. Det er alltid så mange hensyn å ta når man skal oppføre seg, at når man tenker etter er det umulig. Hamsun har fått dette bedre frem andre steder enn denne nokså karikerte romanen, men det finnes også her.
Og språket hans er alltid mesterlig. Det er en sann fryd å lese det. Ingen kan som ham med uhyre få ord få sagt tingene som de skal være, med en autoritet som rydder unna all tvil om at det kan være annerledes. Jeg ville aldri, aldri, vært i amper brevveksling med Hamsun.

Mysterier, av Knut Hamsun

Jeg legger også her inn gamle kommentarer. Jeg har lest den flere ganger, og kommentert ganske grundig, men ikke ment for andre å lese. Jeg legger det likevel ut alt sammen, til glede for den som er interessert.

Dette er fortsettelsen fra sult, hvor Hamsun skifter fra første person til tredje person autoral forteller. Hovedpersonen er heller ikke gnaget av sult, så det kan ikke lenger tjene til uforklarlighetene.

Kap 1
Presentasjonen av Nagel er kraftfull. Fortellerstemmen meddeler først at det i en liten norsk kystby foregikk noen høyst usedvanlige begivenhter forrige sommer, det skyldes en som het Nagel.  Og så går forteller over i å beskrive hvordan denne Nagel kom til byen, en til å begynne med fjern og distansert beskrivelse, forteller står fullstendig utenfor og liksom bare observerer Nagel. Han kommer med skip, men går ikke land, i stedet kommer han dagen etter, kjørende til hest. Han spør om det har vært apotek i hotellet og presiserer at han ikke kjenner lukten, det er en fornemmelse, og apotek har det vært. Forteller henter også bygdens inntrykk, man forundres på hotellet at han hadde en slik påfallende likegyldighet for alt mulig, han har noen telegrammer, tilsynelatende viktige telegrammer, men de ligger åpne på bordet, til syne for alle. Slik blir også samtalen mellom hotellverten og Nagel et for leseren åpenbart forsøk fra verten om å finne ut hvem Nagel er og hva han driver med, mens Nagels unnvikende svar gjør ham desto enda mer mystisk.
Andre introduksjoner i kapitelet er Minutten «Han er litt tusset, men det er synd i ham, han er en eiegod fyr. Dette var alt som ble sagt om Minutten.» og Dagny Kielland. Dagny gjennom en mulig selvmordshistorie, en gutt er funnet med begge pulsårene oppkuttet, pennekniven et stykke unna. Han hadde i hånden en setning, «Gid dit stål var så skarpt som dit siste nei» til Dagny Kielland. Det er også hennes forlovelsesdag som blir brukt for at forteller er så sikker på datoen, det er 12 juni og man flagget.

Kap 2
I dette kapitelet blir Minutten nøyere presentert. Forteller skriver i innledning at han skal gjengi en tre timer lang kjedelig samtale mellom Nagel og Minutten nøyaktig som den var fra først til sist.
Før samtalen er det en motbydelig episode med en fullmektig som gjør Minutten til narr, skjenker ham full og tvinger ham til å skjære tenner mot små pengebeløp, Nagel sitter tilsynelatende rolig i et hjørne og leser sin avis. Men da fullmektigen går for langt og vil ha Minutten til å drikke et glass med sigaraske og svovelstikker i, tar Nagel affære og ydmyker fullmektigen ved å tilby Minutten ti kroner for å denge glasset i hodet på ham. Rasende må fullmektigen ta sin hatt og gå i et komisk oppsyn, mens Nagel helt rolig forklarer verten hva som har hendt. Deretter har han innleding til å snakke med Minutten som han har reddet. De to går til alles forundring opp til Nagels værelse.
Kapitelet skaper ytterligere nysgjerrighet til Nagel. Han har åpenbart en rekke skjulte egenskaper. Men fortsatt er det langt fra klart hva boken egentlig skal handle om.

Kap 3
Fortellerstemmen forsvinner så å si under samtalen mellom Minutten og Nagel, introduksjonen er sterk nok på forhånd til å bære den. Nagel forhører seg først om hva Minutten er villig til å gjøre for penger, tilbyr endog, men da Minutten motsetter seg gir Nagel ham pengene likevel, nettopp fordi han motsatte seg. Deretter får Nagel høre det meste om Minuttens liv og levnet, hvor han bor og hva han driver med. Han forhører seg også om Karlsen som man fant død, Minutten hadde like før levert et brev fra ham, brevet til Dagny Kielland. Det er Nagel som spør hvordan hun reagerte, Minutten reagerer hvordan Nagel kunne vite det var til henne, han svarer Minutten selv hadde sagt det, men det har han vitterlig ikke, hvilket bare kan bety at Nagel vet mer om dette enn han gir inntrykk av, og han kanskje har spesielle motiv for å være så interessert i Minutten.Ifjor midt på sommeren blev en liten norsk kystby skueplassen for nogen høist usædvanlige begivenheter. Det dukket op en fremmed i byen, en viss Nagel, en mærkelig og eiendommelig charlatan som gjorde en masse påfaldene ting og som forsvandt igjen like så plutselig som han var kommet. Denne mand fik endog besøk av en ung og hemmelighetsfuld dame som kom i Gud vet hvilket ærend og ikke torde være på stedet mere end i et par timer før hun reiste sin vei. Men alt dette er ikke begynnelsen.

Kap 4
I dette kapitelet går forteller for første gang inn i Nagels tanker. Det får karakter som en jeg-fortelling, en strøm av små historier. Til å begynne med er det generelle betraktninger om ikke å gå med åpnet pennekniv i skogen, og enkle refleksjoner som at latter er et rundiment fra apetiden, så han skulle ikke ligge der og le. Men så kommer det for en dag at heller ikke han har helt styring med hvorfor han kom hit til byen, at han har en eller annen affære med Dagny Kielland, det er noe der. Han gir også forklaringen hvorfor han er så rik, han har solgt eiendom. Han har også fortjenestemedalje, han har reddet en mann som forsøkte å ta selvmord, men han tar ingen ære av den. «Døm selv,» (162) står det direkte i teksten, og så blir historien presentert som en Dostojevskisjk lignelse. Deretter rakker Nagel ned på diktere og store menn, de er i høyden komiske, selvhøytidelige, og han kommer med eksempler og gir historier hvor han har diskutert saken med andre. Ved en anledning med en kvinne, hvor han til slutt kom med en bemerkning om hennes deilige munn han da la merke til, og hun rødmer litt og inviterer ham hjem for å diskutere videre. Han kommer, og hun viser ham et teppe. Fra denne historien går vi like over i hans posisjon på hotellet, han venter på skoene sine og gjør en liten tilnærmelse til Sarah da hun kommer. Den blir avvist.

Kap 5
Nagel deltar i gravferden til Karlsen. Han er kledd som alltid i sin gule jakke, og vekker som vanlig opppsikt. Han snakker på ny med Minuten, som nå introduserer neste karakter, Marta Gude. Nagel vet om henne på forhånd med det han kan si hun har helt hvitt hår. Nagel er meget nøyaktig i sine spørsmål, Minutten svarer, han snakker godt om alle og er fortsatt selvreduserende. Det er også sentralt at han skriver noe på en minneplate ved en annen grav. Da gravferden er over og Nagel også har snakket litt med doktoren, går han for å se om ikke verset han har skrevet er visket bort, og det er det.

Kap 6
Første del av kapitelet foregår i Nagels indre. Han går og observerer, frøken Fredrikke innenfor sitt vindu, går ut i naturen, poetisk skildring av hvordan han er ett med den, han trøster også av tanken på giftflasken på indrelommen, og han savner den store kongesynd i Norge. Andre del foregår på en St. Hans fest, Nagel oppdager det er St. Hans, liksom tilfeldig, og blir strålende glad. På festen er alle, og Nagel oppfører seg merkelig, forteller rare historier og drømmer og demonstrerer seg lite sosialt intelligent. Etterpå sier han til Dagny at alt ble gjort for å komme i kontakt med henne, og for å unnskylde forrige gang, slik han nå har fått gjort.
Nagel minner her om Glahn i Pan. Det er også en sentral drøm, Nagel er jaget, men han som jager ham er bundet av røtter. Nagel erter og spiller opp, men den bundne får til slutt tak i ham. Det viser seg at han er en venn, han kysser jorden han har gått på, det er Minutten. Dagny sier hun visste det fra første stund.

Kap 7
Det første kostelige selskap hos doktoren. Her introduseres adjunkt Holtan, her spiller de seg opp. Doktoren går mot Nagel, Nagel vil ikke gå inn på det, men de andre gjestene får ham på gli. Doktoren må gå. Nagel forsøker også å få snakket med Dagny. Det er historien om Gladstone, doktoren mener han er en helt, Nagel rakker ned på hans selvgodhet og vissheten om at to og to er fire, sytten ganger 23 tre hundre og nittien. Nagel vil ha det til å være nittisyv, altså ikke bare holde frem den ene sannhet. Med her er også troen på medisinen, doktoren er på sykehus, noen der har misbrukt hans medisiner, og likevel blitt friske. Nagel støtter det, doktoren misliker det.

Kap 8
Dette kapitelet har undertittelen «Lyse netter», et åpenbart spill til Dostojevskij. Første avsnitt skildrer også et dyr som muligens Kafka har blitt inspirert av i sin skildring av hva som går for seg med Georg Samsa. Her er også en skildring nøyaktig som i Hamsuns egen novelle Spøkelse, et barndomsminne om en rødskjegget mann som mangler tenner. Til og med hvordan han lyser av seg selv og man kan se ham i mørket, er med. Her i en lang underlig historie Nagel forteller til Dagny, de to har sammen gått hjem fra doktorens. Han har åpenbart løyet om tretten med fullmektigen, og Dagny har avslørt ham, og Nagel har etterpå sagt at han gjorde det for å fremstå som en bedre person. Siden kom flere løgner og tilståelser så Dagny ble helt forvirret, deretter historien.

Kap 9
I dette kapitelet er Nagel ute på tokt. Først til fullmektigen for å få ham til å gjøre opp med Minutten og kjøpe en ny frakk til ham. Det går dårlig, Nagel blir jaget ut. Deretter går han til Minutten for å få ham til å holde tett om at han har gitt ham penger. Han befaler ham også å være forsiktig med Dagny, hun ser ut til å snakke ham rundt. Og han lurer på om det var Minutten som visket ut verset på steinen, noe det var. Til slutt er den kostelige scenen hvor Nagel kjøper antikvitetsmøbel av Marta Gude. Han forlanger å betale 200 kroner, verken mer eller mindre, hun vil ikke gi den bort om han ikke vil ta den gratis. Kapitelet slutter med at Nagel selv går bort og bestiller frakk til Minutten. Han vil også sende en pengesum til Marta Gude, men han tar seg i det, planen vil bli gjennomskuet, ikke av henne, men av hele bygden som hun antagelig vil sette på saken.

I dette kapitelet går Hamsun fra Dostojevskijsk til Gogolsk skriving. Marta Eide kunne utmerket vært en karakter fra Døde sjeler, Nagel kunne til og med ha vært Tsjertkov.

Kap 10
I dette kapitelet kommer Minutten på besøk til Nagel iført ny frakk. Han snakker også om at han er blitt lovet en skjorte, Minutten begynner nå for alvor å bli problematisert. Er han egentlig hva han gir seg ut for? Kapitelet kommer med flere hentydninger og er sentralt. Det som skjer, er at Nagel bestiller mengder med vin og drikker seg godt full. Så begynner han å radle i vei, det er uklart om han snakker bevisst, eller om det er full manns vrøvl som han sier. Han holder imidlertid fast på det spørsmål om Minutten mener han er i stand til å gjennomskue den menneskelige sjel, om han kan høre på noen at de lyver. Rett før har Minutten fortalt en lang, sørgelig historie om hvordan han ble døpt i skittent pissevann og fikk sitt navn under en fest. Minutten har strategien å snakke godt om alle, og aldri klage, en slags russisk selvutslettelse, men dette kan være en strategi han benytter til egen fordel. Hamsun understreker dette element ved å la Minutten miste sitt gode humør og tie stille, etter at Nagel har kommet med sitt spørsmål. Nagel på sin side, fortsetter med å komme med en mengde historier og utredninger om den menneskelige sjel og om all slags, enten strategisk eller fyllevrøvl. Alle historiene passer uansett godt inn i bokens overordnede tema. Måten Hamsun bruker dem, minner om teknikkene Dostojevskij brukte spesielt i den senere perioden.

Kap 11
Innledningen til første kapitel og til boken inneholder en setning om en fremmed dame som kommer til byen og som drar igjen. Dette kapitelet begynner med datoen 29. juni, det er en mandag, og forsikringen at denne dagen skjedde et par usevanlige ting, deriblant denne damen som kom og gikk. Forteller er altså på ny i tydelig aktivitet.   Nagel blir også på ny skildret fra avstand, han blir kun observert. Han har gått og plystret hele dagen, etter at den foregående hadde gått med i ettervirkningene etter rusen med Minutten.
Selve møtet med den nye damen blir imidlertid utsatt. Først er en seanse med Dagny, der Nagel forteller hva han tror på, det er mysteriene, han kan ikke gå med på vitenskapene, han har flere av sine underlige historier, før han bekjenner betingelsesløst at det er fødselsdagen i dag og at han elsker henne. Hun blir redd og forvirret, hun er jo forlovet, hun sier han skulle ikke gjort det, nå kan de ikke mer møtes, godt. Da de går tar hun ham likevel i armen og spør om de ikke vil møtes allikevel, men det er egentlig ingen grunn for ham å ha håp. Hvis da elskoven er det ærlige med ham.

Et poeng i dette kapitelet er at Nagel forteller en historie om en mann som man får for seg heter Johannes, han forteller historien liksom med Dagny i hovedrollen, hun tror han heter Johannes. Men han gir ikke svar på om han virkelig gjør det, og uansett er historien oppdiktet. Straks etter forteller han om fornemmelsen om at det er et apotek i en bygning, det er tilsynelatende sannhet, det har han selv opplevd. Det kan riktignok være at han har vært på stedet tidligere, eller at han på annen måte kjente til at det var et apotek der. At de to historiene følger hverandre kan også sees som om Nagel ikke har det strenge skillet mellom fantasi og virkelighet som folk flest, hva som har hendt og ikke er ikke for ham bare entydig.

Kap 12
«En tilsløret dame kom gående fra kaien hvor hun netop var steget iland fra dampskibet. Hun seilet et på Central hotel.» Innledningen er som bokens innledning, damen blir presentert som Nagel ble presentert. Det at forteller er så nøye med å fremheve den, må bety at den har betydnig. For ellers kan det virke som en ganske allminnelig tildragelse, en liten biting, hun kommer og kaller Nagel for Simonsen, de har en forhistorie og hun snakker oppkave om hva han ikke må tenke, oppkavet som kan være et spill. Hun sier hun kommer i anledning hans fødselsdag, og vil ikke ta i mot penger. Til slutt tar hun i mot penger allikevel. Det er helt umulig å vite hva som egentlig er de tos motiv i episoden. Som gjenytelse skal hun gjøre forsøk på å kjøpe lenestolen av gamle Marta Gude.

Kap 13
Selskapet hos Nagel. Kapitelet begynner imidlertid med distansert, uvitende forteller igjen. To dager har gått hvor Nagel har holdt seg hjemme, han har forbinding rundt hånden han sier han fikk fordi han falt. Så reiser han seg brått opp, og bestemmer seg for å være i humør. Dermed selskapet. Her er alle de kostelige samtaler med doktoren og Nagel, og kommentarene fra adjunkt Holtan. De har bestemt seg for å drikke tett og tale ut i dag, det er tross alt ungkarslag. Og alle blir varme i hodet og taler sin sak fullstendig fritt, doktoren med, som den gode venstremand han er. Det er en av de lystigste fester i norsk litteratur.

Av betydning er at Nagel gjentar sin påstand om hva livet er uten skjønnhet, poesi og mystikk, derfor forsvarer han religionen til doktorens ergrelse. Han avslutter imidlertid sitatet med «La oss ikke glemme glassene.» Nagel henvender seg også til Minutten, eller hr. Grøgaard som han konsekvent kaller ham, og spør om det ikke er latterlig med en setning som «Gid dit stål var så skarpt som dit siste nei», etter han har rakket ned på forfattere i allminnelighet. Da Nagel til slutt får sølt champagne på vesten, vil Minutten tørke det bort. Nagel vil først ikke la ham, men ender med å gi Minutten hele vesten. Minutten vil først ikke ha den, men tar så imot. Og beholder den.
At Nagel er så ivrig hele tiden etter å gi Minutten alle slags gaver, kan også sees i sammenheng med at han er så kritisk til enhver form for velgjerning og almisse. I hvert fall den iver folk har til å regne det som godt, og giverne som gode.

Kap 14
Sentralt kapitel med Dagny og Nagel, de møtes i skogen, Nagel har fulgt hennes fotspor. Det kommer nå andre forklaringer enn fortellers på hvorfor Nagel er skadet, og hvorfor han har holdt seg hjemme. Dagnys hund er død. Nagel sier han har drept den. Han har hver dag stått utenfor hennes vindu, selv om han har lovet ikke å gjøre det. Og da hunden kommer, har han sloss med den og drept den. Sier Nagel. I sammenheng med alt annet han har sagt for å stille seg selv i verst mulig lys for henne, både sant og usant, er det umulig å vite hva som her egentlig har skjedd. Men hunden er død og Nagel er skadet, og falt over noen sandsekker på kaien har han nå i hvert fall ikke. Deretter forteller Nagel også om hvordan han gikk fem mil til fots fra nærmeste by, for derfra å sende tre telegram for å gi inntrykk av at han har penger. Det vil forklare hans merkelige ankomst, og hvorfor han måtte la telegrammene liggende åpne, men han har løyet om alt annet og kan også lyve om dette. Men enten det er sant eller ikke, stiller det ham ikke i et godt lys for Dagny. Og han insisterer på ny at nettopp det er hensikten. Det er logikken, skulle den ene humbug være dårligere enn den andre? Og han nevner doktoren og kone, om det ikke skulle være noe der, hvorfor skulle doktoren ellers drikke seg knuse full og ønske å utrydde verden med blåsyre, som han vitterlig sa? Det eneste er Minutten, han kan være rettferdig. Nettopp derfor følger Nagel så nøye med. Og igjen kommer en mulig forklaring på noe som må ha forundret leseren, Nagels interesse for Minutten bunner i at han ønsker å avsløre ham. Disse ting har den virkning på Dagny at hun beveges, Nagel ler det så bort med en kald latter, Dagny blir sint, og Nagel blir knust, men forsøker å skjule det. Det beveger Dagny enda et punkt, hun vil se den skadete hånden hans, en ganske sterk situasjon hvis det er hunden hennes han har drept med den, det får i hvert fall Nagel til å briste. Nå renner hans lidenskap over, og hun lar seg fange, hun gir etter. Deretter reagerer hun med heftig gråt og sinne, og vil ikke se ham for sine øyne.

Dette kapitelet har også historien Nagel forteller om den stamme mannen, som forteller historien om mannen som ikke får sin Klara, og som Klara deretter heller ikke gir sin heslige søster, det skal forklare kvinnenaturen. Nagel forteller at det er stammingen til mannen som gjør historien interessant, men den peker fremover til hvordan Nagel tar med seg Marta Gude til basar. Dagny får med seg dette, og plukker historien opp igjen, selv om det ikke er sikkert historien er tilsiktet. Det er som alt annet, mysterier.

Kap 15
Forteller kommer nok en gang med innledende, distanserte opplysninger. Nagel har vært ute av byen noen dager, har reist nordover, kommer tilbake blek og forvåket. Deretter går han til Marta Gude for å kjøpe stolen hennes. På ny insisterer han å betale 200 kroner, på ny nekter hun. Men denne gangen får han overtalt henne. Vi får se tankene hans, han ser på henne som en tulling og stolen er verdiløs. Han får henne til å sverge å holde tett. Og han snakker med henne om Minutten, hun har kjent ham fra de var barn, sier hun. Deretter forteller Nagel Minutten på hotellrommet at han har kjøpt denne verdifulle stolen, han bløffer ham vel vitende at Minutten må gjennomskue deler av det. Da Marta Gude kommer og vil betale tilbake det han har betalt for mye i småsedler, inviterer han henne på basar. Etter litt overtalelse, blir hun med.

Her er en liten detalj at Minutten heter Johannes, nettopp det navn Nagel bruker som eksempel når han forklarer for Dagny hvor rart det er når en innskytelse stemmer. «Det har jeg visst lenge,» sier han til Minutten, når han forteller ham at han heter Johannes. Han sier også like ut til Minutten at han er den han finner det mest interessant å holde øye med, han har altså mistanke til ham. Kanskje har han også lignende mistanke til Marta, med hennes tilsynelatende bunnsolide ærlighet. Det er liten grunn til å tro den ikke er oppriktig, hun reagerer like frem med frykt da han insinuerer stolen kan være stjålet, hun er så lite villig til å ta penger for den.

Kap 16
Dette kapitelet er lenger enn de andre, det er tjue sider og inneholder basaren og Nagels frieri til Marta Gude. På basaren forsøker Dagny å få til et oppgjør med Nagel, en rekke ting blir avslørt, han heter visst Simonsen som den fremmede damen kalte ham, hun har fått rede på en del, han spiller ikke fiolin, flere ting. Han er fortsatt lidenskapelig tiltrukket av henne, og følger med i alt hun gjør. Men han konverserer altså Marta Gude, og da basaren er slutt, følger han henne hjem og frir i en flere sider lang forferdelig scene. Han forfører henne med den sleskeste løgn og overvinner henne, før han går opp til prestegården og risper Dagnys navn inn i et tre, og kysser det. Det er første gang forteller beretter direkte om disse eskepader fra Nagel, tidligere er det bare han som har fortalt i ettertid.

Dagnys og Nagels følelser for hverandre blir illustrert i begynnelsen, hun famler med hans jakke, han ser det og blir uhyre interessert, leter hun etter en pistol? etter et brev? Han går til og med etterpå og ser om det er et brev der. Siden forteller hun ham uoppfordret at hun så om han hadde akselposer for å få bredere skuldre, hun forteller for å forklare hvor falsk hun synes han er, alt hun kan mistenke ham. Men hun signaliserer altså også en viss interesse. Og hun blir nok noe skinnsyk da han snakker med Marta, for hun kommer etterpå og irrettesetter ham for det. Nagel reagerer altså med å fri til henne. Det er så endog Stavrogin kunne blitt imponert.

Kap 17
Et spesielt kapitel som foregår stort sett innenfra Nagel. Han går hele dagen og venter til han skal se Marta igjen, og presis på slaget det er avtalt går han. Men nå vegrer hun seg, kanskje har noen snakket med henne, det er hans mistanke, han konfronterer henne, direkte med at det er Dagny Kielland, og hennes reaksjon tyder på at det var det. Uansett må hun regnes som tapt. Deretter oppdager han Dagny gående ved havnen, han følger etter, på god avstand, hun mister lommetørklet, han tråkker på det, hun snur, han også, og tråkker på det igjen, så går han hjem, angrer seg fryktelig, og løper for å hente det i søletråkkede tørkleet, og tørke det og ha det som souvenir. Tankene hans avslører håp om Marta, han skal vinne hennes tillit. Både i dette og i det følgende kapitel er det ingen tvil om at han mener det.

Det er en mann som blir revet av lidenskapene dette. Han er desperat etter Dagny, og da han ikke kan få henne, er han like desperat etter erstatningen Marta. Det kan tolkes slik at han i Marta ser det rene i en verden av humbug, men dette er en tolkning han i så fall desperat velger, han vil ikke kunne stå for den.

Kap 18
Kapitelet starter fortellende, men fra Nagels synsvinkel. Doktoren kommer, han vil ha ham til å spille fiolin. Han sier til og med at det er spesielt Dagny som ønsker det. Nagel nekter. Det kommer også brev fra Marta, hun ber ham tilgi henne og reiser. Dermed – sier han til seg selv – er alt håp ute. Det følger lange remser tankerekker, Nagel tenker om Dagny, Marta og om Dagny igjen, han elsker henne og hun vet det, betingelsesløst og det vet hun. Så begynner han å tenke om de store menn, genier, i en tenkt samtale med for eksempel student Øien. «s. 324). Tankene viser Nagels fremmedfølelse, han er et mysterium i verden.  De viser også synet at alt er en del av en helhet, også geniet, Nagel gir i det hele tatt flere bilder som setter det frem ganske klart.

Det kommer også frem hva han skrev på graven til Mina Meek: «det var en ung pike, hun døde og takket Gud for lånet av sitt legeme som hun aldrig hadde brukt. Stop, det var Mina Meek, jeg husker det nu og jeg skammer mig fra top til tå.»
Kapitelet slutter med at han bestemmer seg for selvmord neste kveld.

Kap 19
Selvmordskapitelet. Nagel drikker virkelig glasset med blåsyre, han gjennomgår visse dødskamper. Men Minutten har byttet syre ut med ufarlig væske den gang han fikk vesten hans, Nagel overlever.

Kap 20
Nagel har et oppgjør med Minutten. Han er nå direkte i beskyldningene, han sier det alt, Minutten driver dobbeltspill, hans godhet er for påfallande, det er noe med ham, og Nagel vil avsløre det, men Minutten lar seg ikke avsløre. Han sitter og hører på, og etterpå leverer han tilbake brevet Nagel har gitt ham, han kan ikke ta imot det nå, sier han. Så går han. Nagel har tapt igjen.

Nagel avslører at første gang han så Minutten, så fikk han virkelig overbevisningen at han het Johannes. (s, 343)

Kap 21
Nagel vil i det minste få levert et brev til frøken Gude, doktoren kan gjøre det. Men der er de alle samlet, Dagny også. Det går imidlertid bedre for Nagel, han forteller historier og de andre hører på. Etterpå følger han med Dagny hjemover, og får henne til å levere brevet. Måten Dagny oppfører seg på, tilsier at hun ikke er avvisende, hun blir kanskje til og med lei seg over at brevet er til Marta, og ikke til henne. Nagel gjør ingen mine til å se dette. Fortellerstilen er distansert til begge, men til Nagel avsløres tanker av typen «Hvorfor hadde hun brutt så heftig av?» Ingen av Dagnys tanker avsløres.

Kap 22
Dette kapitelet foregår for en stor del i en slags delirium. Nagel drikker og drikker cognac, uten å bli full. Derimot begynner han å svette og får en slags feber. Da han skal betale for hotellet, kan han ingen penger finne. Hotellverten finner dem, i en lomme i lommeboken Nagel ikke hadde sett. Reaksjonen til Nagel er helt oppriktig, han blir virkelig glad for at han hadde pengene. Siden sovner han og drømmer stygt, han husker ringen han kastet på sjøen før han drakk blåsyren. Nå må han ha den, i sin overtro, han løper til havnen, vil bare ro ut, en mann står der, Nagel vil ha hjelp, mannen får ham til å se galskapen i å lete etter en ring midt på sjøen, det er Minutten. Nagel våkner, det er en drøm. Men ringen er virkelig vekk. Nagel kler på seg, og springer på sjøen. Der dør han.

Kap 23
En kort epilog, en april året etter (eller et senere år), Martha og Dagny går nedover en vei. De har vært i selskap, snakket om Nagel, hørt mye nytt om ham. Dagny forteller at Nagel mistenkte Minutten lenge, lenge før Martha fortalte hva Minutten hadde gjort henne. Det blir altså klart at Minutten på en eller anne måte har forulempet henne, og Nagel også her har hatt rett hele tiden.

Boken avslutter altså med at Nagels intuisjon og følelser er sterkere enn virkeligheten. En hyllest til mysteriet.

*

MYSTERIER (1892)
Ved de første gangers lesing overså jeg langt på vei mysteriene boken er fylt av, jeg ville gjerne lese den konkret og direkte og la spekulasjonene ellers være nettopp spekulasjoner. Det resulterte i en litt umoden analyse her, som i forbindelse med mellomfagsoppgaven høsten 2004 er rettet noe opp. En bedre gjennomgang finnes under Leste stykker.

Dette er Hamsuns mest Dostojevskijske bok. Hamsun skifter fortellerstil fra første til tredje person, og lar sin uvanlige hovedperson ikke skjule seg bak ytre omstendigheter som sult og nød for sine innfall.

Martin Nag skriver i et eller annet «russiske annaler» eller så, om plagierinsstriden rundt Hamsuns «Hazard» og dens likhet med Dostojevskij. Nag hevder at Hamsuns senere verk minner enda mer, men her mer i det skjulte, mer under Hamsuns kontroll. Det er også meget lett å få tankene henimot ‘Idioten’ når man leser begynnelsen:

«Ifjor midt på sommeren blev en liten norsk kystby skueplassen for nogen høist usædvanlige begivenheter. Det dukket op en fremmed i byen, en viss Nagel, en mærkelig og eiendommelig charlatan som gjorde en masse påfaldene ting og som forsvandt igjen like så plutselig som han var kommet. Denne mand fik endog besøk av en ung og hemmelighetsfuld dame som kom i Gud vet hvilket ærend og ikke torde være på stedet mere end i et par timer før hun reiste sin vei. Men alt dette er ikke begynnelsen.»

Det oser Dostojevskij av dette, videre er hovedpersonen, Nagel, meget Dostojevskisk i sine veldige krefter han ikke kan kontrollere. Og når bifiguren Minutten trer inn på arenean, er hodet straks fylt av Marmeladov. Et siste trekk er de stadige avstikkerne med småhistorier, som i og for seg ikke har noe med hovedhistorien å gjøre, men som på ulike måter passer inn og kan fungere som symboler, hvis man absolutt ønsker symboler i verket. Vi har til og med kapittel VIII, som rett og slett er titulert «Lyse netter», hentydningen er åpenbar. Det er også øyeblikk som minner om Dostojevskijs skildringer av epileptiske anfall, eller all verdens lykke i løpet av et sekund. (f. eks 214).

Hamsun leker også med den ørkesløse diskusjonen, hvor det er om å gjøre å komme opp med de verste idealene. Som Turgenjev, lar han deltakeren i diskusjonen hjelpeløst havne i snakk det er helt umulig å ta alvorlig, selv om det samtidig ser nokså alvorlig ut. Men Hamsun har også en Dostojevskij figur med i diskusjonen, Nagel, og han har synspunkter som det er litt saft i. Dessverre er ikke saften fullt så kraftig, som replikkene Dostojevskij er i stand til å fore sine figurer med. Nagel klarer aldri å si noe riktig alvorlig, ikke engag mot bedre vitende, slik Anders Tangen stadig vekk gjør.
Dessuten klarer ikke Hamsun å oppfylle de enorme forventinger som oppstår etter at Nagel fullt ut er presentert, det vil si etter episoden mellom ham, Minuten og fullmektigen. Da har man som leser den forventingsfulle følelsen av at her kan hva som helst skje, og så leser man videre og finner ut at her skjer ikke særlig mye. Muligens hadde jeg de feile tanker om Nagel, men det skuffet meg noe at hans hele hovedgeskjeft ble et lite dameforsøk. Det kunne vært noe det også, men da måtte nok damen vært noe mer spenstig enn Dagny Kielland. Hun kunne hatt noen flere uberegnligheter, slik at hun ble Nagel en verdig konkurrent. Nå måtte Nagel bære historien selv.
Så peker man frem og tilbake. Til Pan, hvor også helten finner seg en annen kvinne etter feil med førstevalget. I «Pan» er reserven den helt tilbaketrukne Marta Gude, det tok lang tid før jeg kunne forstå at dette var noelunde alvor, at Nagel virkelig ville gifte seg med henne. Når det ikke gikk, drepte han seg, greit nok, men det hadde vært enda greiere hvis her var noe mer.

Når Hamsun går inn i Nagels tanker, blir Nagel avslørt. Men hans karakter er såpass rik at motivene hans fortsatt forblir uklare.
Det er litt krefter i Hamsuns komikk. Han har ikke dette plagsomme ved Ibsen: «Nå skal jeg fortelle dere!» Hamsun sender verket fra seg, og der er det.

Karakterene kan leses på to måter. Antydningene om hva som kan foregå under overflaten er meget vage. Hamsun gir ikke svar, og det er rett og slett ingen svakhet ved boken. Også overflaten er fascinerende å lese. Det er deilig å lese folk som ikke operer med slike ordnede verdener, som Ibsen og enhver amerikaner opererer med.

Linjene til Kafka er også klare. «Som om han var forberedt på å gjør edette rykk.» (s. 239)

FORTELLER
Tredje person, Dostojevskisk. Denne personen har ikke oversikt over alt som har foregått, og må forhøre seg og spekulere.

*
KARAKTERENE

ADJUNKTEN
Artig. Snakker når han blir full. Går når det blir sent. Snakker forresten ikke særlig.

MINUTEN
Briljant når Nagel antar at også Minuten skjuler noe. Når jeg siden leste boken noenlunde på ny, ser jeg at alt Minuten sier kan være spill. (F. eks s. 228) Hvorfor skal han forklare seg om dette med aktelse, bare for deretter å understreke at han ingen aktelse har, og hvordan kan man vite at han ikke nevner dette med skjorten for å få seg en skjorte. Og er det så særlig galt hvis han gjør det. Dette gir figuren en ny dimmensjon.

KAMMA
Hamsun gjør et lite nummer av hennes ankomst, med stadige forfatteranmerkninger (starten & s. 240), men jeg kan ikke få meg til å forstå at det skal være så betydningsfullt.

JOHAN NILSEN NAGEL
Mislykkes s. 217. Skal kreve inn Minutens frakk. Vanskelig å vite hvor man har ham. Hamsuns skildring av tankene hans, gjør det lettere, uten at tankene forsvarer denne hemmeligheten som blir tatt bort. Spenst i hvordan han prater i fylla, det blir enda vanskeligere å vite om han er slu og beregnende, eller om han vrøvler. For eksempel 235/236. Det er meget godt.

STENERSEN
Turgenjevsk idealist. En narr. Noen morsomheter, kunne kanskje hatt litt mer å fare med.

MARTA GUDE
Den gamle jomfru som Nagel gjør kur til, og som Minuten forbryter seg på. Begge deler er aldeles grusomt.

DAGNY KIELLAND
Det man kan lure på med henne, er i hvilken grad hennes forførelser er bevisst. Om hun virkelig forkludrer affæren med Nagel og Gude, om hun virkelig lokker Nagel for å gjøre ham ute av seg, for så å avvise ham igjen. Slik jeg leser boken, er det ikke slik. Det vil i så fall være en konstruksjon. Det virker mer fruktbart å la hennes fascinasjon for Nagel være naturlig, og hennes eventuelle rådgivning til Gude skyldes et oppriktig godt hjerte. For det er ingen tvil om at et slikt ekteskap ville vært en katastrofe.

Konklusjon
«Hvad vinding er det i grunden endog rent praktisk talt at man ribber livet for al poesi, al drøm, al skjøn mystik, al løgn? Hvad er sandhet, vet De det? Vi bevæger os jo frem bare gjennem symboler, og disse symboler skifter vi efterhvert som vi skrider frem. Lat os forresten ikke glemme glassene.»
(bl. a s. 265)

Dette sier Nagel flere ganger. Bruker vi dette som utgangspunkt, så løfter romanen seg unektelig til noe større. For til argumentasjon for dette, har Hamsun en verden man ikke får tak i i hele sin bredde, hvis man ikke godtar mystikken, drømmene, endog løgnen. Det er Nagels åpenbare vridninger som gjør ham fascinerende, det er når folk som Dagny og Minuten har skjulte motiver jeg opplever dem som kraftfulle. Har de ikke det, så blir de bare kontraster til Nagel. Og når Hamsun i en nokså realistisk verden serverer dette, så har romanen et poeng.
Bildet blir komplett med den neste setningen: «Lat os ikke glemme glassene.»

 

Sult, av Knut Hamsun

Jeg legger inn mine gamle kommentarer.

SULT (1890)
Både Dostojevskij og Hamsun er anerkjent for sine første verk, for Hamsun er det fortjent. Sult er skrevet av en fullt ferdig forfatter, Hamsun debuterer som 30-åring, og går rett i mål. Jeg er ikke opptatt av litteraturhistoriske nyvinninger, selv om løsningen Hamsun presenterer har direkte sammenheng med sitt tema. Hamsun kommer opp med noe virkelig originalt.
Hamsun er sammenlignet med russerne, da særlig Dostojevskij. Jeg er enig. Hovedpersonen i Sult, er enda en videreutvikling av Akakij Akakijitsj. Men der Dostojevskij i «Fattige Folk» serverte en stakkar som ikke kunne styre seg selv, og bare la ned edle, fine tanker i brev, og var en Akakij uten komikk, lar Hamsun taperen være hovedperson, og en hovedperson med ære. Det er vakkert, man får virkelig sympati med ham, samtidig som han hele tiden selv viser at det ikke er sympati han ønsker, slett ikke, sympati vil fornærme ham! Han er et menneske med meget edle følelser. Det går igjen i alle hans tanker. Han vil ikke godta sin situasjon.
Løgnene. Hva skal han ellers leve for? Hvorfor skal han ikke lyve? Fin grense mellom dette, og hallusinasjoner.
Han vil hva som helst, heller enn å synke i sin verdighet. Likevel lar han sin verdighet synke stadig vekk, og dette river i ham akkurat som sulten.

Her har vi alt. Fortvilelse, gråt, lyst til  å straffe seg selv, for eksempel løpescenen s. 58. Ofte hentyfdniner til på være utenfor sin forstand, etter handlinger han ikke kan akseptere.

Jeg kaller ham for enkelhets skyld Tangen.

Første Stykke: Vi presenteres for ham. Han klarer seg, får en tekst antatt og ti kroner. Mannen med avisen, tittelen inn. Lyver om Happolati.

ANNET STYKKE
Nye problemer. Lyver om navnet sit, og om yrket, «uten beregning» som han sier. Denne løgnen holder han imidlertid slik på, at det forhindrer ham å få en brødbit dagen etter, og han må gå meget sulten. Natten forløper i mørket, mesterlig skildring av ikke å få sove. Noen av avhørsscenene minner om Kafkas Amerika, særlig hvordan Tangen hele tiden er uforklarlig redd for å bli avslørt for et eller annet, og bare vil ha det overstått, slik Karl Rosman lyver seg på navnet sitt og bare vil bli ferdig med formalitetene. Det er også her han begynner med betleri, alt sammen fortviler ham, han som tidliere har stått så rank gjennom alle vansker. Og det meget meget vakre, hvor han vil pansette knappene i frakkene, og naturligvis som en selvfølge vil la brillene gå med, for la oss si ti øre, «eller om han vilde fem øre.» Men rett etter vil han ikke være med en gammel venn som vil hjelpe ham og betale ham fem kroner, for en klokke han kommer til å pansette. Hamsun får utmerket frem det vanskelige med æresfølelse, og det mangetydige i følelser generelt.

TREDJE STYKKE
En horeseanse. Tangen er nå klar til å stjele en enkes siste skjærv, han ler av seg selv som hadde dårlig samvittighet for å forsøke å pantsette teppet. Han har lidd nok. Når han ser gatepikene, griper han i lommen etter penger, ikke engang det har han råd til. Det er derfor han bestemmer seg for å forakte de unge, elskende par, det er for å trøste seg selv, og han er seg dette bevisst. Han finner selv like etter en pike, men i stedet for å være med henne, finner han på en ny bløff, og kaller seg selv pastor. Etterpå er han i strålende humør, og mangle bare lyst til å skrive avhandlingen. Glede over gode gjerninger. Scenen der han får urettmessig tilbake penger han ikke har betalt, da han skal kjøpe et lys. Han kjøper biff, og kaster den opp. Noen skal vel på død og liv lese symbol i denne scene. Resten av pengene gir han siden til en fattig. Og går også tilbake til butikken for å meddele, med fortvilet stolthet, hva han har gjort. Ylajali. Vidunderlig. Hvordan det er forbudt, utilgjengelig, og selv det å bare gå ved siden av henne er en lykke han liksom stjeler til seg, og bare må nyte så lenge han får ha den. Og hele tiden veksler det med fortvilelsen over sin egen fornedrete situasjon «Her stod jeg foran en ung dame, smudsig, forreven, vansiret av sult, uvasket, bare halvt påklædt – det var til å synke i jorden av.» (s. 84)
Drikker etterpå med en kamerat, en øl. Han lyver om kjæresten. Etterpå i beruset stemning. Det er her han betaler tilbake pengene, han urettmessig har fått, og han betaler dem tilbake til en fattig kone, som verken skal ha dem eller han kjenner. For dette får han god samvittighet, og gleder seg til å se Ylajali åpent i ansiktet. Bestemmer seg etterpå for å møte fantasifiguren uldhandler Kierulf. Etterpå meget ille til mote, misfornøyd med seg selv og tilværelsen. I denne stemningen er det han går til betjenten som har gitt ham for mye penger, og gjør rasende denne greie for dette. Fortvilelsen igjen mesterlig skildret.
Blir nå syk og får feber. Kjerren kjører over hans fot, han lar det på en måte skje, «jeg kunde kanskje ha været litt hurtigere» (s. 93). Det er etter dette han fra slakteren får et ben til hunden. Man merker tydelig hans desperate stilling, hans vanskeligheter med å opprettholde menneskeverden. «gi meg et ben til hunden min.» Det er et godt symbol på verdens vanskeligheter da han bare kaster opp alt kjøttet han får i seg, og mer til.
Møter kommandøren. Trer frem, for å håne seg selv. Får ti kroner han ikke vil ta i mot, men som han likevel tar i mot. Skamfølelsen er tilbake, selv om han sekundet før hadde vært meget, meget langt nede.
Nytt møte med Ylajali. Denne gangen inne hos henne. Hun har tydeligvis forberedt det slik, fått ut moren og tjenestepiken. Nok en vidunderlig skildring. Det forbudte, som likevel skal være vanlig, og hennes utilgjengelige følelser. Og også hun er menneskelig skildret. Hvordan hun selv ikke helt vet hva hun skal, hvordan hun lokker og holder igjen, og hvordan hun blir skremt av hans forvirrede vesen. Det er skjønt å lese det. Hvordan han får det for seg at det gjelder å gå på, frykten for å ikke være god nok, alt han har å tape, og alle hennes tanker som bare blir antydet, mesterlig, gjennom fortellerens egne, uvitende observasjoner. Hvordan han ikke mestrer avskjeden, eller noe som helst, og gjør hva han ikke vil og ikke kan styre seg selv, og hun som byr ham sin mund, «det var ganske bestemt et offer hun brakte, et middel til å få en ende på det.» (s. 107) Det er sterkt. Han svarer, der hun holder ham: «Hvor De er deilig nu!» (s. 108)

Fjerde Stykke
Bor hos konen. Bekymret for sin forstand. Klarer ikke å regne ut et regnestykke. Men da han får se moren skjelle ut sin sønn, er han sikker på at han får med seg alt og har sin forstand i behold.I begynnelsen har han det bra, får smørbrød hver dag, men etterhvert må han flytte ned til familien, fordi en annen skal ha hans rom. Der går det galt, støy og spetakkel, og en gammel som får gresstrå stukket i ørene. Anders Tangen klarer ikke å se på det, blir kastet ut. Han kommer igjen tilbake, og blir møtt med den forferdelige pornografiske scenen, «Se på gammeln» Det opprører han, men raker ham ikke, skriver han. Han arbeider nå på et middelalderdrama, får det ikke ferdig. Han arbeider på rommet sitt, og blir overrasket av styrmanden og konen, som jager ham på dør. Det er lett å forestille seg hans nedverdigede stilling. Likevel, klamrer han seg til verdighet, han mottar i samme øyeblikk som han forlater porten en forsendelse på ti kroner, fra en dame, trolig Ylajali, og denne slenger han i ansiktet på vertinnen. «Det kunde man kalde å optræde med verdighet!» (s. 127) Men han er nok en gang blakk og uten mat.
Stikker med båt, til Leeds.

Scene hvor han ser igjen Ylajali, denne gang med en annen. Han bukker dypt, men vil ikke vedkjenne seg henne. Han hører om en annen som har hatt henne, fortalt av «Jomfruen», og han reagerer ved å i tankene rakke henne ned i sølen. Igjen er han seg bevisst sitt lureri, men kan ikke annet.

Sverger på at det er kålhoder, det er poteter. Han sverger i Jesu, Guds og den hellige ånds navn at det er kålhoder.