Seks personer søker en forfatter (Sei personaggi in cerca d’autore), av Luigi Pirandello

 

 

Siamo qua in cerca d’un autore.

Dette er åpningsreplikken til de seks personene som trenger inn på en teaterscene under en prøve. Frem til denne replikken, har skuespillerne og instruktørene øvd inn et annet av Pirandellos stykker, Il giuco delle parti (Direkte oversatt: «Spillet til delene», på engelsk heter stykket The rules of the game, jeg kjenner ikke noen norsk tittel). Forfatteren selv, Pirandello, er med som en virkelig person i omtale, der Il Capocomicio, direktøren i teatertruppen uttaler:tidlig i første akt:

Ridicolo! ridicolo! che vuole che le faccia io se dalla Francia non ci viene più una buona commedia, e ci siamo ridotti a mettere in iscena commedie di Pirandello, che chi l’intende è bravo, fatte apposta di maniera che né attori né critici né publico né restino mai contenti?

Litt om sceneinstruksjonene

Jeg studerte aldri teatervitenskap selv, men jeg hadde venner som gjorde det, og jeg kjenner ganske godt hva som rørte seg i teatervitenskapen ved universitetet i Bergen rundt år 2000. Jeg fikk også sett i noen av bøkene de brukte. Jeg husker at jeg bet meg merke at de påpekte at alle som har revolusjonert teateret, har vært svært detaljerte i sceneinstruksjonene. Her finnes det unntak, med klassisk gresk teater, der det knapt er noe, og Shakespeare, der den eneste instruksjonen er hvor handlingen skjer, og at folk kommer ut, inn, og blir drept. Dette kan sammenlignes med Henrik Ibsen, der instruksjonene er så detaljerte at alt som skal være med blir beskrevet, hele utseendet til stuen, og alt som er i den. I tillegg kommer rikelig med instruksjoner om hvordan skuespillerne skal si frem replikkene sine, baktanker, og hva de skal gjøre samtidig. Man kan si det sånn at Ibsen ikke stolte på sine teaterregissører og skuespillerne, han måtte fortelle dem nøyaktig hva de skulle gjøre. Lignende finner man hos Beckett, der scenen og instruksjonene er veldig annerledes, men også veldig, veldig detaljerte.

Hos Pirandello er det nesten som en tekst i seg selv. Det er beskrivelser, nøyaktige beskrivelser, både hvordan det skal se ut, og hvilken virkning det er tenkt å ha. Beskrivelsen går veldig til regissøren, de ser ikke ut til å være ment for noen som leser stykkket som en tekst. Det står for eksempel veldig at man må passe på at de skuespillerne som er der allerede, må skilles tydelig ut fra de seks som kommer inn. Det er en selvfølge, selvfølgelig, men Pirandello bruker flere setninger på å understreke hvor viktig det er, og kommer også med forslag hvordan det kan gjøres.

Litt om Luigi Pirandello

Pirandello ble født 28. juni i en ville ved navn Kaos, nær Agigento (den gang Girgenti), i Sicilia. Da Luigui blir født går det en koleraepidemi i området, slik at han kanskje med rette senere kan kalle seg «sønn av kaos». Begge foreldrene var aktive i bevegelsen til Garibaldi, da Italia ble samlet på 1860-tallet. Unge Pirandello får sin skolegang og første utdannelse på Sicilia.

Da han flytter fra Sicilia for å studere ved universitetet i Roma, har han allerede mistet barnetroen. Da han flytter videre, til Bonn, har han også kranglet med professorer ved universitetet, og brutt forlovelsen med kusinen, Paolina. Han studerer så i Tyskland, i Bonn, der han tar en grad i den Agrigentoske dialekten fra hjemstedet.

På 1890-tallet er det ganske urolige forhold i Italia, noe som ikke er så godt kjent her hos oss. En bondebevegelse, fasci siciliani, blir brutalt slått ned av den italienske statsmakten. Pirandello kjenner personlig noen av lederne i denne bevegesen, fra oppholdet ved universitetet i Palermo. På det personlige plan får Pirandello flere barn, med Maria Antonietta Portulano.Hun er datter av businesspartneren til Pirandellos far.

Forholdet til henne får alvorlige problemer da det skjer en oversvømmelse ved svovelgruven der Pirandellos far har investert det meste av formuen sin, og også medgiften til Maria Antonietta. Hun får psykiske problemer av dette, hun blir gal, og hele familien får også akutte økonomiske vanskeligheter.

Fra han var lite barn har Pirandello skrevet tekster i ulike sjangre. På 1890-tallet er han aktiv i litterære kretser, og får treffes og omgås betydelige italienske forfattere. Ennå kan farens rikdom sikre Pirandellos og familiens økonomi, slik at Pirandello kan bruke tiden sin på å dyrke den litterære interessen. Dette blir altså ødelagt av oversvømmelsen i svovelgruven. Etter det, må Pirandello ta strøjobber, og skrive for penger.

Pirandello gjør karriere i akademia, og fremgang som forfatter. Han ender opp som professor, og han gir ut en rekke noveller, fortellinger og romaner. Han skriver også teaterstykker, og han skriver tekstkritikk. Interessene går mot psykoanalysen, og Freud, også fordi kona hans og moren til hans barn, er i ferd med å bli gal. Han er også interessert og aktiv i de litterære strømningene som råder i tiden.

Den virkelige berømmelsen kommer etter første verdenskrig. Hans i dag mest kjente stykke, stykket denne posten handler om, hadde premiere 10. mai, 1921, ved teateret i Roma. Det ble en forferdelig fiasko. Det gikk imidlertid bedre, da stykket ble vist i Milano, året etter.

1920-tallet var begivenhetsrikt i Itala. Og det tiåret er kjent, også oppe hos oss. For det var her Italia ble fascistisk, under Mussolini. Pirandello blir med i partiet, i 1924, noe han i ettertid selvsagt får kritikk for, nå som man vet hva fascistpartiet til Mussolini endte opp med å bli. Dette partiet går ikke an å forsvares, men Pirandellos valg går kanskje an å forstå, når man ser på hans bakgrunn, fra en nasjonalistisk og/eller patriotisk familie, og med en sterk følelse av urettferdig både på det personlige plan og for den italienske nasjonen.

1920-tallet er også usedvanlig begivnhetsrikt i litteraturen. Hvert eneste år kommer det litterære verk med enorm betydning og innflytelse. Italienerne bidrar med Pirandello, Montale og Italo Svevo. Pirandello har mest betydning innen teateret. Nå har ikke jeg lest romanene og novellene hans, de kjenner jeg bare av omtale, men det skal være god dekning for å si at Pirandello med sitt metateater representerte noe helt nytt og banebrytende innen teatersjangeren. Det er vel særlig Bertolt Brecht som tar dette videre. Det absurde i Pirandellos stykker, blir ivaretatt av folk som Beckett, Ionesco og Pinter, senere.

I 1934 får han nobelprisen i litteratur. Det var ikke alle modernistene som fikk denne prisen, fremdeles ble det jo tatt hensn til at litteraturen skulle være «oppbyggelig», som dt står i Nobels testamente. Det var ikke all litteraturen som ble skrevet som kan sies å være det, noe av den var radikal, og ville heller rive ned det bestående, og erstatte det med noe annet. I 1936, 10 desember, dør han i Roma. Hans testamente sier at det ved kremasjonen ikke skal være noen seremonier av noen art.

Duineser-Elegien, av Rainer Maria Rilke

1922 er det store året i modernistisk litteratur. Året blir regnet som år 1, av Ezra Pound, med begrunnelsen at den kristne æraen endte i 1921, med at James Joyce skrev de siste setningene i Ulysses. Ulysses kom ut i 1922. Det samme gjorde The Wateland, av T. S. Elliot. Duineser-elegiene til Rainer Maria Rilke ble også skrevet ferdig dette året, men utgivelsen ventet til 1923.

Det er noe nesten litt magisk over hvordan disse elegiene blir til. Denne bloggen befatter seg med litteratur, men akkurat for disse elegiene er tilblivelsen av litteraturen også høyst interessant. Han begynner å skrive på dem i 1912, i Duino-slottet, nær Trieste. Han er gjest hos prinsesse Marie von Thurn und Taxis (1855 – 1934), født Marie zu-Hohenloe-Waldenburg-Schillingsfürst.

 

Verket

Wer, wenn ich schriee, hörte mich denn aus der Engel
Ordnungen?

Hvem, hvis jeg skrek, hørte meg da i englenes
Orden?

Dette er åpningslinjene, de Rilke hevdet han hørte da han gikk langs bølgene av Adriaterhavet nær slåttet i Duino, 1912. Den første elegien handler om mennesket og englene. Det er ganske krevende lesning, men også fascinerende og fengslende. Det er et sånt alvor i dette, et sånt ønske om å finne ut av livsbetingelsene, at det nesten er nødt til å være litt fremmed, nå, hundre år etter.

Dostojevskijs brev til Anna Grigorjevna Dostojevskaja

Fjodor Dostojevskij er en av de aller største romanforfatterne som noensinne har levd. Han er mester av den polyfone roman, der hver karakter representerer en idé som har sin stemme, og disse stemmene opptrer sammen som i en polyfoni. Det er besettende å lese Dostojevskijs store romaner, det er en energi i dem og en intensitet som ingen annen forfatter kommer opp mot. Dostojevskij var på høyden i andre halvdel av 1800-tallet, da romankunsten også var på høyden. Før det skrev ikke folk ordentlige romaner, og etterpå ble det vanskelig både å lese dem, og å skrive dem. Det er ikke for ingenting at man snakker om den russiske roman. For akkurat i det romankunsten var på høyden, var også den russiske litteraturen det, slik at de i løpet av noen få tiår produserte romanforfattere som overgår alt det resten av verden har hatt å komme med.

Dostojevskij skrev ikke bare romaner. Han var aktiv skribent i tidsskrift, gjennom hele karrieren, og forsøkte seg innen en rekke med sjangre. Det eneste han aldri forsøkte seg ordentlig i var dramatikken og poesien. Derimot hadde han noen bare delvis vellykkede forsøk i satiren.

Og så hadde han levd liv. Etter min mening er han den største romanforfatteren. Det er min personlige mening, og den kan jeg argumentere godt for, men her kan folk være uenige, og foretrekke andre. Han er også den av romanforfatterne som har et mest interessant liv. Det vil si, ingen andre romanforfattere har et liv med begivenheter som kommer opp mot det Dostojevskij måtte gjennom. Han har opplevelser få andre har hatt, og ingen andre med egenskaper til å kunne skrive om det så det kvalifiserer til verdenslitteraturen.

Det er vel kjent hvordan Dostojevskij var litt perifert med i en gruppe som arbeidet for å undergrave den russiske staten. Gruppen ble nøstet opp, og også Dostojevskij ble dømt til døden. Han fikk klokkeslettet og timen. Sov den siste natten, overbevist om at han neste dag skulle henrettes. Han ble også fraktet til retterstedet, sammen med de andre. Han fikk gjøre seg alle tanker en dødsdømt på vei mot henrettelsen går gjennom. Men akkurat i det han skulle skytes, kom meldingen om benådning. I stedet fikk han 10 år i straffeleir. Det var også en opplevelse.

Etter å ha kommet seg ut igjen fra dette, var Dostojevskij såpass rystet at det tok litt før han begynte å skrive god litteratur igjen. De første forsøkene etter fangenskapen er intetsigende, selv for en blodfan som jeg. Men fra 1860-tallet tok det seg opp. Og da tok det seg opp raskt.

Det var også på denne tiden han møtte Anna Grigorjevna Dostojevskaja, hans andre kone. Hun er den kvinnen som ikke selv har vært forfatter, som har betydd mest for verdenslitteraturen. Uten henne kunne ikke Dostojevskij blitt den han ble. At hun hjalp ham, er mildt sagt. Takknemligheten lyser gjennom flere brev han skrev til henne.

Men brevene han skrev til henne er også farget av Dostojevskijs store last. Han utviklet spillegalskap, og spilte flere ganger fra seg alle sine eiendeler, alt han hadde på seg. En standardformulering er «alle pengene, inkludert frakken og klokken», eller hva det nå er han legger til, og spiller bort. Særlig er det oppholdet i Hamburg i 1867 som er vondt. Dostojevskij er på den tiden regelrett på flukt, han er i spillegjeld i Russland, og vil bli satt i fengsel om han vender hjem. Han hater Tyskland og Europa, ikke sånn krigersk og fiendtlig, han mistrives enormt. Og han elsker Russland. Så han vil gjerne hjem. Men først må han skaffe pengene. Det er problematisk, når han også spiller bort alt kona Anna Grigorjevna klarer å oppdrive for ham.

Brevene Dostojevskij skriver i denne forbindelse er rett og slett gripende lesning. Det er en av verdenslitteraturens største forfattere, spesialisten i menneskets fornedrelse og selvforakt, som skal skrive hjem til sin høyt elskede kone, og bekjenne sin synd og skyld, som han erkjenner fullt ut. Han vet også at ingen ord kan hjelpe ham, han søker ingen trøst, her er ingen unnskyldning, det er utilslørt selvforakt og selvkritikk. Det er sterk lesning. Anna Grigorjevna er nødt til å bli veldig sint, men hun vil ikke ha sjanse til å finne så bebreidende ord som Dostojevskij finner om seg selv, og bruker. Hun kan bare holde brevet opp for ham, det står det, alt hva hun kan ha tenkt.

Det er også en menneskelig lidelse, med et barn som de har, og som Dostojevskij omtaler som «sin eneste trøst», bare for at dette barnet skal dø, før han kommer hjem igjen, og får se det. Det er svært kraftfullt.

Brevene er utgitt på Solum forlag. De finnes i norsk oversettelse, men her er det et utvalg. Også den russiske utgaven jeg har funnet på nettet må være et utvalg, men dette utvalget er betraktelig større. Brevene til kona, derimot, de er med alle sammen.

Moby Dick, av Herman Melville

Call me Ishmael.

Med denne enkle setningen begynner Herman Melvilles gigantiske bok om Hvalen, Moby Dick. Ishmael er fortelleren i romanen, som handler om kaptein Ahab, og hans jakt etter hvalen som bet av ham foten under kneet året i forveien. Den kom ut i 1851, en tid i USA det var en del uro, presidentene var dårlige, og man var ti år unna borgerkrigen. USA var ennå en ung nasjon, uten en etablert nasjonal litteratur og kultur, England og Storbritannia var regnet som overlegne i så henseende. Boken kom ut samtidig i USA og England, og ble bare en moderat suksess til å begynne med. Det var utover 1900-tallet den opparbeidet seg sin ikoniske status, og ble en klassiker.

Å lese boken på engelsk som et fremmedspråk er en utfordring. Den er svært ordrik, og full av tekniske betegnelser på alt som har med hval og hvalfangst å gjøre. Selv om man leser på ens eget morsmål, trengs nok noen ordforklaringer, for å skjønne nøyaktg hva alt som står der er for noe. Og selv med forklaringer vil man komme til kort, siden dette er teknikker og redskaper fremmede for oss i dag.

På 1800-tallet var hvalfangst stor business i USA. I visse områder var opptil 70 % av næringslivet relatert til hvalfangst, sånn vi i Norge har distrikt der tilsvarende er relatert til fiske, eller olje, eller en annen enkeltnæring, som også gir bieffekter for andre næringer. Herman Melville kjente dette inngående, både etter å ha deltatt i hvalfangst selv, og etter å ha lest omfattende faglitteratur om emnet.

Herman Melville ble født i New York i 1819, som det tredje av åtte barn til foreldrene Allan og Marie Melvil. Barndommen var vanskelig, familien levde over evne, og Allan døde i 1832, dypt forgjeldet. Gjelden var for det meste til Maries foreldre. Viktig er også at Marie kom fra en kalvinistisk familie, og Herman selv ble strengt oppdratt i kalvinismen. Der var det som kjent predestinasjon, og de som var predestinert til himmelen, kunne få det vist i rikdom og fremgang på jorden. Det er beslektet med protestantismen, uten at vi skal gå for langt inn i dette religiøse sidesporet.

Det er tjukt av religiøse sidespor og hovedspor i Moby Dick også. Historien fungerer godt rett frem, men det er lag på lag med utvidet betydning og symboler også. Romanen inviterer til det.

Nærlesing av enkelte kapitler

Det er 135 korte kapitler i romanen. Den amerikanske versjonen har også en epilog, den er sløyfet i den britiske. I norske oversettelser ser epilogen ut til å være med, og det er den kanskje i engelske nyutgivelser også. Uansett, kapitlene er korte, bare noen sider lange, og alle har de en korthugget overskrift. De er alle sammen små studier i seg selv, som små noveller, eller små mesterverk i et større hele.

Jeg har sett nærmere på noen få av dem.

86 The tail

Dette kapittelet på 5 sider går utelukkende med til å beskrive hvalens hale.

Other poets have warbled the praises of the soft eye of the antelope, and the lovely plumage of the bird that never alights; less celestial, I celebrate a tail.

Teknikken er velkjent og velbrukt, og den er effektiv. I stedet for å beskrive noe stort og fantastisk, beskrives bare en liten del av dette store og fantastiske. Om det er en mindre betydelig del av dette store, så blir effekten desto større. Hvalens hale er mektig, men det er bare en liten del av den. Så om man beundrer halen i ærefrykt, hva gjør man da overfor hele dyret?

Både skjønnheten og styrken blir beskrevet.

But as if this vast local power in the tendinous tail were not enough, the whole bulk of the leviathan is knit over with a warp and woof of muscular fibres and filaments, which passing on either side the loins and running down into the flukes, insensibly blend with them, and largely contribute to their might; so that in the tail the confluent measureless force of the whole whale seems concentrated to a point. Could annihilation occur to matter, this were the thing to do it.

d

Luren, av Maurits Hansen

Jeg kunde have Lyst til, kjære Ven, at datere dette Brev fra det egentlige Norge; thi saa egte nordisk har ingen anden Egn forekommet mig at være, – saa stolt og dog saa mild.

Sånn begynner Luren, av Maurits Hansen, av mange betraktet som den første novellen skrevet på norsk. Det er alltid vanskelig å tidfeste nøyaktig når en ny sjanger begynner, som regel går tingene i en glidende utvikling, men det er vanskelig å peke på noen norske tekster som er som Luren, før Luren. Det er en kort, oppdiktet historie, skrevet i prosa, og med få personer og over et kort tidsrom.

Maurits Hansen er født 5. juli 1794, på Komperud i Modum. De samme biografiske notatene om ham står i de forskjellige forordene og innledningene til alle samlingene med tekster av Hansen utgitt opp gjennom årene. Faren var av dansk ætt, var først kapellan, men ble sokneprest i Porsgrunn året etter Maurits ble født. Da Maurits var 12 år gammel flyttet familien videre til Skedsmo. Unge Maurits tok sin skolegang ved katedralskolen i Kristiania, og i det begivenhetsrike året 1814 tok han artium ved det nyåpnede universitetet der. Så han er der virkelig i det det skjer, han er med fra begynnelsen av.

Fra han var helt ung skrev Maurits Hansen flittig, flere typer tekster. Og han fikk dem publisert alle mulige veier, i aviser, tidsskrifter og etter hvert også litt bøker. Det var ikke godt betalt, så hovedinntekten fikk han ved å være lærer og å undervise. Først hadde han sammen med konen, Hedvig Leschy, en privat pikeskole i Kristiania, så var han lærer og siden adjunkt ved realskolen i Trondheim. Han endte opp som skolelærer og overbestyrer på Kongsberg. I tillegg til de andre bøkene og tekstene han skrev, skrev han rikelig med lærebøker, i språk og historie, enkelt tilgjengelig i dag på nasjonalbibliotekets nettsider.

Han engasjerte seg i språkdebatten, eller målsaken, og brukte tidlig begrepet Modersmaalet om det norsk-danske skriftspråket som gjaldt den gang. Hans tanker om språket fikk nok imidlertid liten innflytelse, han er i denne sammenheng lite kjent og blir sjelden nevnt.

Så skal det også her på bloggen handle om den skjønnlitterære forfatteren, Maurits Hansen. Siden han er så tidlig, er han vanskelig å komme utenom. Det er med han den norske litteraturen fødes, kan man si. Før det har jo alle norske forfattere vært norsk-danske, og de må regnes som forløpere, heller enn som del av den nasjonale litteraturen. Sånt er alltid diskutabelt. Men man er på trygg grunn når man sier Maurits Hansen står i mellom opplysningstidens dansk-norske eller norsk-danske forfattere, Ludvig Holberg og gjengen i Det Norske Selskab, og de senere udiskutable og store forfatterne vi fikk med Wergeland og Welhaven, og de andre fra sånn litt ut på 1820- og 1830-tallet, og fremover. Maurits Hansen var da allerede hyperaktiv.

Novellen Luren fikk han trykket i Morgenbladet, i 1819, der han selv var redaktør for det såkalt estetiske søndagsnummeret. Det ble ikke kalt en Novelle, den betegnelsen og den sjangeren er mye senere, teksten var i stedet del av en syklus kalt «nasjonale fortellinger». Tekstene var undertegnet Carl Møllemann, og handlet om dennes reiser rundt om i Norge, og hva han opplevde der. De er skrevet som reiseskildringer, eller skisser. Trykket i bok blir teksten først i 1825, i samlingen Digtninger.

Fra 1819 til i dag er det nesten 200 år med utvikling for fortelleren i episke tekster. De første forsøkene ser nokså ubehjelpelige ut. Maurits Hansen kan ikke bare skrive sin historie rett frem, som hvem som helst ville gjort hundre år etter ham, han er nødt til å dikte opp en karakter, Carl Møllemann, og legge ordene i ham, som om han skrev en personlig og sann beretning. Når han først har gjort det, så er det rikelig med litterær teori også utviklet, som gjør en sånn oppdiktet karakter spennende. Kan vi stole på ham? Er det Maurits Hansen selv? Kan denne Carl Møllemann være så nøytral og eiegod, som han gir inntrykk av?

I novellen bruker Maurits Hansen mange element som peker både fremover og bakover. Det er en mann på reise, en mann fra et miljø, som blir plassert i et annet, her bymannen som blir plassert på landet, i Gudbrandsdalen. At det er nettopp den kulturelle og dannede bymannen som observerer den vakre norske landsbygda, peker veldig frem mot nasjonalromantikken, der det også var de dannede byfolk som elsket landet og folket mer enn dette folket elsket seg selv, og som de kanskje heller ikke helt kunne kjenne seg igjen i.

Eller hva skal man si til utlegninger som dette:

Neppe stod jeg i Dalen, før en midaldrende Døl i sin Nationaldragt kom mig imøde og rakte mig sin Haand. «Velkommen til os, Landsmand! Tag tiltakke med det, jeg kan skaffe Dig!» sagde han i sin fyndige, trofaste Dialekt, og vi gik fremad imod Gaarden , der laa midt i den smilende Dal.

Og videre

Da vi kom ind, blev Højsædet anvist mig, og imedens hans vakre Kone fremsatte en nydelig Aftensmad af Melk, Tyndbrød og Æg, fik jeg Tid til at betragte den renlige Simpelhed og tækkelige Velstand, der forenede sig i den rummelige Nystue.

Mannen er ikke dårligere enn konen.

Thord, det var min Verts Navn, var en høj, bredskuldret Mand med et mærkeligt Ansigt, der, jeg ved ikke hvorledes, forekom mig at ligne de antike Træsnit af vore norske Konger.

Siden får vi forklaringen hvorfor det ligner kongene. Mannen hevder seg å være i ubrudt slekt fra Harald Hårfagre. Det blir overlagt til leseren å tro på om dette skal være sant eller ikke, vår trofaste forteller Carl Møllemann hjelper oss ikke i det.

Før han treffer mannen og kona i huset, har Møllemann i lignende ordelag beskrevet dalen, og han har også introdusert Luren. Luren er et av våre aller, aller eldste musikkinstrument, og den kraftige lyden kunne brukes til å holde kontakten over store avstander. Det er nettopp noe av poenget i novellen, også, eller i Carl Møllemanns reiseberetning. Og for å hjelpe leseren, eller gi et veldig sterkt hint hva dette er for noe, så kommuniserer disse lurene ikke bare med lyd, men også med ord: – Hosdan lever Litan? – Litan lever bra.

Den reisende, Carl Møllemann, lurer litt på hva dette er for noe, men tier straks stille da han skjønner av datteren i huset, Ragnhild, at dette ikke er noe å snakke om, virkelig ikke. Faren, Thord, sier at han intet har hørt, absolutt intet, og at det i så fall er gjetere, om det er noe. Der etterlates denne første delen av novellen, det første besøket.

Vi har fått et frempek, her er det noe, men i narrativen i novellen, så er det ikke gitt at vi skal få vite hva det er.  Carl Møllemann er på reise, forlater gården, og det er egentlig ingen grunn til at han skal innom akkurat dit en gang til. Riktignok tenker og tenker han på hva dette var, og han skulle gitt mye for en enesamtale med Ragnhild, datteren i huset, og det er ikke egentlig overraskende at han bestemmer seg for å dra innom dalen en gang til, på hjemturen, åtte dager senere. Så det er en reiseberetning, men det er en oppdiktet reiseberetning, og i oppdiktede reiseberetninger, skal løse tråder nøstes opp. Det er ikke som i virkeligheten, der man overnatter et sted, og farer videre.

Novellen som sjanger blir utviklet på 1800-tallet, og særlig mot slutten av det århundret, med russeren Tsjekhov og franskmannen Maupassant som mestre, kanskje også med Edgar Allen Poe verdt å nevne. Det er disse som får til de korte, effektive historiene på magisk vis. De andre som forsøker seg, har en tendens til å bli lange og omstendelige, eller bare til unntaksvis å få det til. Det skal være få sider, man skal introduseres til få personer, raskt bli kjent med dem og raskt interessert i dem, og det skal skje noe med dem vi finner interessant og underholdende. Etter regelen skal det gjerne skje en uventet vending, noe skal ikke være som man hadde tenkt, det skal være en uventet slutt.

I Luren er disse tingene til stede. Det er virkelig rikelig med litterære virkemidler i den, så det er ikke rart litteraturkritikerne og akademikerne er begeistret. Det blir et nytt, lite frempek, når Carl Møllemann på ny rir inn i dalen, nå med en Skysskarl (kusk) som virker motvillig og nedslått. Han sier han har vært skolemester, men nå er han gårdskutt. Ytterligere frempek kommer når kusken blåser en tone mellom hendene, den samme tonen luren hadde blåst, og det nå kommer svar, fra luren. I det samme kommer månen opp, vi får lys over tingene, og dette lyset viser en hytte den reisende Møllemann gjerne vil se nærmere på, men som skyssaren ytterst, ytterst motvillig vil nærme seg.

Så her er det noe. Har man gitt seg selv den gave å lese novellen oppmerksomt første gang, er det reneste detektivhistorien. Det er ikke for ingenting at Maurits Hansen også er regnet for den første krimforfatteren i historien, tidlig også i europeisk sammenheng. Den ettertenksomme leser skal ha alle brikkene han eller hun trenger, de ulike karakterene er introdusert, det må være en grunn til at denne skysskaren er så motvillig, og at Ragnhild er så hemmelighetsfull, og hva det nå er med denne luren, og denne litan.

Svaret kommer raskt, og det hele åpenbarer seg. Det er bare noen få sider igjen, og hemmeligheten skal både bli kjent, og problemet skal få sin løsning. Inne i hytta sitter Ragnhild med barnet, et lite spebarn. Skysskaren er barnefaren. Han kan imidlertid ikke bli akseptert i den fine bondefamilien, siden han bare er en gårdsgutt. Hadde han vært skolemester, som han en gang var, kunne det vært noe annet. Derfor må de unge foreldrene oppbevare og oppdra barnet i hemmelighet, i en bondehytte, mellom de to gårdene de bor på. Uten at deres foreldre og spebarnets besteforeldre får vite noe. Gårdene er en halv mil fra hytta, så det er et stykke å gå. Derfor også Luren. De brukre den til å kommunisere med hverandre, og forsikre seg om at alt står bra til med barnet, at det går greit.

Nå går det imidlertid mot vinter, og da vil det nok ikke lenger gå så greit. Den reisende, Carl Møllemann, fra Christiania, viser nå frem en annen side av seg selv, og bestemmer seg for å løse situasjonen. Han skal snakke med bonden, Thord, far i huset der han var gjest. Og argumentet han bruker, er vel kanskje litt uventet, i denne sammenhengen. Jeg har ikke nevnt det, men det står klart og tydelig i novelleteksten, Thord har Snorre stående i bokhylla, såpass kan man nok forvente av en bonde i Gudbrandsdalen. Nå går Carl Møllemann like til ham, og viser frem Snorre, og viser også frem en annen viktig bok, Bibelen.

Dermed får den korte novellen også elementer av en kristen, religiøs mirakel-tekst, som en av legendene, der Guds eller englenes kraft plutselig viser seg i stand til å løse ethvert problem. Sånn er det også her, men med den forskjell at det ikke er noen ting i teksten til Hansen ellers, som peker frem mot en sånn avslutning. Den er overraskende noe så til de grader, om man da ikke kjenner den på forhånd. For oss dannede litteraturvitere er den også helt herlig, med det at den blander norsk nasjonalromantikk, norske kongesagaer og norske tradisjoner, med Bibelen, og kristentroen, sånn at det blir alt på en gang. Og det er Bibelen og gudstroen som spiller hovedrollen, det er den som avgjør saken, til slutt.

Argumentet Carl Møllemann bruker overfor den strenge faren Thord, som altså har nektet sitt barn å gifte seg med gårdsgutten Guttorm, og sett henne gråte i månedsvis og vel så det, argumentet som blir brukt overbeviser ham straks.

Da tog jeg Snorre og Bibelen ned af Hylden, lagde dem paa Bordet og sagde: «Der Thord, er Bogen som lærer om din Kongeslægt; men her ligger Herrens Ord, som lærer, at vi ere Alle lige for Gud. Den lærer Ydmyghed og Forsonlighed, Barmhjertighed og Kjærlighed, – og der (jeg løb ud og var som en Pil tilbage med Barnet), der ligger din Datters Barn paa en Fremmeds Arme – og beder ved mig, at Du ej vil forstøde Dit Blod».

Rett nok har Carl Møllemann før denne kraftsalven myket Thord litt opp med å fortelle ham andre historier, som ligner på den om Ragnhild og Guttorm, og på en slik måte at Thord og konen hans får sympati, men uten å lukte lunten.

Tilgivelsen kommer straks. Og uforbeholdent. Det er sterke følelser og gråt og tårer som blir skildret, men essensen er at Thord helt og holdent innser sin feil, helt og holdent ser at Ragnhild og Guttorm er de rette for hverandre, og at både de og barnet skal veslignes, og alt fra før skal være glemt. Alt skal nå være godt.

Og sånn blir det. Den reisende Carl Møllemann skal jo videre, men han kan ikke godt reise før bryllupet har stått. Det skjedde i går, står det i teksten, i siste avsnitt, der det også står at barnet er døpt, Caroline, oppkalt etter den reisende, og etter Thords vilje. Så nå er alle glade, eller som den reisende Carl Møllemann selv skriver det i sin lille reiseskisse, som altså først stod i en søndagsutgave av Morgenbladet en gang i 1819:

Alle ere glade, og jeg – jeg syndige Menneske – staar her som en Engel mellem dem. Farvel, min Ven! I morgen reiser jeg fra dette Fredens Tempel. Gud velsigne disse gode Mennesker!