Månedlige arkiver: februar 2017

Briefe an einen junge Dichter (Brev til en ung dikter), av Rainer Maria Rilke

Mellom februar 1903 og desember 1908 skriver den tyske dikteren Rainer Maria Rilke til sammen 10 brev til unge Franz Xaver Kappus. De fleste brevene er fra 1903, tre av dem er fra 1904, og bare det siste, korte, er fra 1908. Brevene er fascinerende lesning. I 1903 er Rilke bosatt i Paris, i den grad man kan snakke om å være bosatt for en vandringsmann som Rilke, han var gjennom hele sitt liv på farten. Brevene er også skrevet fra mange forskjellige steder i Europa, halvparten fra Italia, Roma og Viareggio, to av dem fra Sverige, og det første og siste fra Paris. Rilke kom til Paris i 1902 for å skrive en biografi om  Auguste Rodin, den berømte franske billedhuggeren. Arbeidet til Rodin inspirerte ham voldsomt, slik også  maleriene til Paul Cézanne gjorde det. Sammen med en russlandsreise i årene 1899 og 1900 er det kanskje dette som gjør at Rilke tar steget fra å være en dyktig dikter til å bli en av litteraturhistoriens store poeter.

Så hva er det som gjør at en berømt og etablert forfatter som Rilke, tar seg tid til å skrive til en ung student han ikke engang kjenner? Franz Xaver Kappus er da brevvekslingen begynner elev ved militærakademiet Wiener Neustadt, det samme som Rilke selv hadde gått på. Det var foreldrene som hadde sendt ham dit. Det er et vanlig motiv opp gjennom historien at de store kunstnernes fedre ønsket en mer praktisk løpebane for sine sønner. Faren til Rainer Maria Rilke ønsket at sønnen skulle bli offiser, som han selv hadde vært, og sendte ham derfor til dette akademiet i Wiener Neustadt. Der ble Rilke værende årene 1896 til 1891. Etterpå var det universitetet, i München og Praha, før han  altså la ut på reise – og mer eller mindre ble værende på denne reisen.

Franz Xaver Kappus følte kanskje han hadde en sjelefrende i Rilke. Som Rilke må ha gjort, gikk Xaver Kappus og tenkte på om den militære karrieren var den riktige for ham, om han kanskje heller skulle satse på et liv som poet og som kunstner. I 1903, da Xaver Kappus sender i vei sitt første brev, har Rilke fått gitt ut og hatt en viss suksess med prosaverket Geschichten vom lieben Gott (1900), og med diktene i Das Stunden-Buch (1899 – 1903). Begge var nok inspirert av russlands-reisene hans, der han blant annet besøkte munker og klostere, og var opptatt av den russiske ortodokse kristentro. Rilke lærte seg russisk flytende, så det var ikke noe overflatedykk i den russiske kulturen han gjorde. Xaver Kappus må ha visst alt dette, og selv ha lest en del av de utgitte verkene til Rilke. Det skriver han for øvrig om selv, i forordet til utgivelsen av brevene i 1929.

Forord, Berlin, juni 1929

Forordet er bare på et par sider, og ment som en innledning og forklaring til brevene. Xaver Kappus skriver hvordan han satt under et tre (uralten Kastanien – urgamle kastanjetrær) i en park i militærakedemiet Wiener Neustadt, og leste en bok. Den eneste professoren som ikke er offiser, der gelehrte und gütige Akademiepfarrer Horacek (den lærde og vennlige akademikerpresten Horacek), kommer bort, og ser hvilken bok han leser: Gedichte von Rainer Maria Rilke.

Slik oppstår en samtale mellom de to, der den vennlige professor Horacek kan fortelle sin student at Rilke var elev her ved akademiet, einen stillen, ernsten, hochbefähigten Jungen, der sich gerne abseits hielt (en stille, alvorlig, høyt begavet ungdom, der gjerne holdt seg litt utenfor de andre), men han hadde sluttet på grunn av helsen (seine Konstitution als nicht widerstandsfähig genug). Siden kunne ikke professoren si mer om Rilkes ytre levnetsløp (äußerer Lebensweg).

Der og da bestemte unge Xaver Kappus seg for å skrive til forfatteren av boken han satt og leste. Han la ved et følgebrev, der han også nevnte Horacek, og sendte ved også noen av sine egne, litterære arbeider. Deretter var det bare å vente, og håpe på svar.

Etter flere uker kom svaret. Med den sirlige, omhyggelige skriften på konvolutten, som også var å finne i brevet. Rilke var kjent som møysommelig, perfeksjonist, han la seg alltid flid på å skrive pent og på pent papir, aldri noen overstrykninger, og aldri noe klandreverdig. Det går an å tenke seg hvordan det må ha sitret i kroppen til unge Franz Xaver Kappus, da svaret kom.

Siden kom det flere svar, på flere brev. Da brevene ble utgitt i 1929 hadde Rilke vært død allerede i tre år. Han var da etablert som en av de virkelig store modernistene, den ledende innen retningen den europeiske imagismen, og med storverk som sonettene til Orpheus (1922) og Duineser elegien (1922) på samvittigheten. Det er høydepunkt i den modernistiske litteraturen. Xaver Kappus visste godt brev fra Rilke ville være av interesse. Det var de den gang, og det er de fortsatt, spredt som de er på internett, og utgitt på flere språk.

Brev 1, Paris, 17. februar, 1903

Det første brevet er det mest interessante. Det er dette som er mest forseggjort, det er flere sider langt, og Rilke legger ut om sine grundige, gjennomtenkte og velskrevne råd til den unge dikteren. Han får også satt ord på sitt syn på kunsten og på litteraturen, slik han så på det på den tiden.

Brevet begynner med at Rilke takker den unge dikteren for den store tilliten han har vist ham med å sende disse tekstene og brevet, men avviser så å kunne komme nærmere inn på dem. Som han skriver, så står kritiske hensikter (kritische Absicht) ham fjernt

Mit nichts kann man ein Kunst-Werk so wenig berühren als mit kritischen Worten: es kommt dabei immer auf mehr oder minder glückliche Mißverständnisse heraus.

Ikke med noe kan man et kunstverk berøre så lite som med kritiske ord; de kommer alltid med mer eller mindre heldige  misfortåelser.

Jeg skal ikke gå inn på en nærlesing av hele brevet. Men man ser at Rilke skriver brevet ikke så mye til studenten, som til seg selv og til ettertiden. Rilke visste nok at disse brevene kom til å bli lest av flere, og sansynligvis utgitt, og han har selv uttalt at han ser på brevvekslingen som en vesentlig del av sin litterære produksjon. I brevene til Xaver Kappus får Rilke en fin anledning til å gi uttrykk for sine tanker og meninger om det som er aller mest viktig for ham, kunsten og kunstneren. Xaver Kappus blir nesten et objekt, en tenkt person, unnskyldningen Rilke har for å gjøre rede for disse tankene. I vanlige artikler eller forord til egne verk, eller i dagboksnotater, vil det aldri kunne bli det samme. Å ha en ung, vordende dikter å skrive til, er perfekt.

Dog er det slik at Rilke er oppmerksom på dette poenget. Det er en tanke jeg har, at de aller største forfatterne alltid er oppmerksomme på svakheter i sine egne komposisjoner, og at de ikke glatter over dem eller ignorerer dem, men gjør sitt aller, aller beste for å motarbeide dem. Tanken kom til meg under lesningen av Kong Lear og Othello hos Shakespeare, der det er tydelige problemer i plottet, hvordan kunne kong Lear være så dum å stole på de to eldste døtrene som forledet ham slik? Hvordan kan Othello la seg lure av Iagos renkespill, til å tro at Desdemona er ham utro, og så ut av det kan det komme en av verdenslitteraturens største tragedier? Shakespeare tar seg selv av disse innvendingene, både Othello og særlig kong Lear er oppmerksom på dem, de kommer liksom kritikerne i møte, høyt, høyt oppe på banen. Også i mange av verkene til Dostojevskij er dette veldig synlig. Svakere forfattere lar det stå til, det får bli som det blir.

Det er vanskelig å tenke seg Rilke oppriktig interesserte seg for Xaver Kappus og versene hans. Det er aldri slik at den ene forfatteren hjelper den andre frem, jeg kjenner ikke til et eneste tilfelle der den ene gigant har hjulpet den andre frem. Man må hjelpe seg selv, noe Rilke også uttrykkelig skriver (Niemand kann Ihnen raten und helfen, niemand – Ingen kan råde og hjelpe Dem, ingen). Da kan det synes litt paradoksalt at Rilke bruker så mye tid på ham. Man kan anklage ham for å være litt egoistisk, for bare å være generell med Xaver Kappus, og heller være ordentlig kun når han legger frem sine egne meninger om hva kunsten er, og skal være. Det er jo den delen av brevene som vil være mest interessant for andre lesere. I likhet med Rilke har vel ikke vi heller all den interesse for Xaver Kappus.

Men Rilke skriver skikkelig og personlig, også til ham. Det er måte på hvor grundig han kan lese tekstene hans, og det er vanskelig å si noe om dem, som ikke er generelt. «De har ingen egenart», skriver Rilke (keine eigene Art haben), men «en stille og skjult ansats til det personlige» (stille und verdeckte Ansätze zu Persönlichem). Sånt kan man si om det meste. Ønsket om verkenes egenart og dikterens perosnlighet ligger i romantikken, og i nyromantikkens revitalisering av dikteren som geni og verkene som noe med verdi i seg selv. I vår tid er det ikke lenger godt å skrive. Det hører kanskje til en tid kunsten og kunstneren står høyere. Om dette skriver Rilke mye mer siden.

Kanskje har Rilke en følelse av at vendingene om egenart og personlighet blir generelle, og at Xaver Kappus har rett til å vente seg noe mer i et seriøst svar. I hvert fall følger et langt avsnitt, det lengste i brevet, hvor Rilke begynner med å ta for seg Xaver Kappus’ spørsmål om «versene er gode» (Sie fragen, ob Ihre Verse gut sind. Sie fragen mich. – De spør meg om versene er gode. De spør meg.) Så går han over i belæringen og utleggingen, og her blir det ganske voldsomt. Det er det kommer at ingen kan gi råd, ingen kan hjelpe, og det råd Rilke likevel gir, er at om dikterkallet er så svakt at slike spørsmål må stilles, så er det for svakt. Det samme er Xaver Kappus’ ønske om ytre bekreftelse (Sie sehen nach außen, und das vor allem dürften Sie jetzt nicht tun  – De ser til det ytre, og det må du fremfor alt ikke gjøre), han spør Rilke og han har også spurt andre, dikteren finner sitt kall og sin tvang i det indre. Selv om Rilke ikke kan gi ham råd, eller hjelp, så råder ham han likevel til å gå inn i det indre, gå inn i seg selv, spørre: Må jeg skrive (muß ich schreiben). Kun hvis svaret på dette er «ja», kan det bli til noe.

Og det er bare begynnelsen, på dette lange avsnittet, og på dette lange brevet, det første av ti. Dikteren må sette alt annet til side, innrette hele sitt liv etter det. Formuleringen er ganske sterk: Ihr Leben bis hinein in seine gleichgültigste und geringste Stunde muß ein Zeichen und Zeugnis werden diesem Drange – «Deres liv må helt ut i sin likegyldigste og ringeste time være et tegn og en attest på dette forlangende». På denne måten vil man nærme seg naturen, i følge Rilke, også et mål for datidens diktning, også karakteristisk for romantikken og nyromantikken. De tok kunsten seriøst, den gangen, og forholdet mellom kunst og natur, kunst og virkelighet, var overmåte viktig. Det følger så noen råd enhver ung dikter kunne ha godt av å lese, om hvordan kjærlighetsdikt er en vanskelig sjanger, og noe å unngå, der kommer man ikke opp mot alt det gode som er gjort før. Dikteren blir rådet til å unngå det allmenne, og skrive om sin egen hverdag, sine egne tanker og følelser. Om ikke dette er godt nok, vil ingenting bli det.

Wenn Ihr Alltag Ihnen arm scheint, klagen Sie ihn nicht an; klagen Sie sich an, sagen Sie sich, daß Sie nicht Dichter genug sind, seine Reichtümer zu rufen; denn für den Schaffenden gibt es keine Armut und keinen armen, gleichgültigen Ort.

Når hverdagen synes Dem fattig, klager De ikke over det, klag heller over og si Dem selv, at De ikke er dikter nok til å fremkalle rikdommene; for den skapende gis ingen elendighet og  ikke noe stakkarslig, likegyldig sted.

Det følger også en passasje om barndommen, noe som hos Rilke alltid er noe å legge merke til, all den tid han slett ikke hadde noen lykkelig barndom selv, som enebarn i en familie som ble skilt, og der moren forsøkte å la ham erstatte jentebarnet som tidligere hadde dødd fra henne. I brevet til Xaver Kappus er barndommen en kilde til erindring og inspirasjon, om det ellers ikke er noe annet å skrive om.

Poenget er at for dikteren er det å skrive noe uunngåelig. Det er ikke et valg, det er et kall. Det krever forsakelser vi i vår tid bare finner hos toppidrettsutøvere. For toppidrettsutøveren venter imidlertid noen øyeblikk med anerkjennelse og dyrking, hvor gullmedaljen oppveier alt slitet bak den. For kunstneren venter imidlertid ikke noe slikt øyeblikk. Han må være parat til å leve sitt liv uten anerkjennelse, eller, anerkjennelse må aldri være målet for en kunstner, ikke slik Rilke beskriver ham. Det eneste målet en kunstner kan ha, er å produsere det store kunstverket. Det er det som driver ham. Alt annet blir uviktig.

Ein Kunstwerk ist gut, wenn es aus Notwendigkeit entstand

Et kunstverk er godt når det oppstår av nødvendighet.

Brevet slutter med noen små og litt mer uhøytidelige passasjer, der Rilke nok en gang råder den unge dikteren til å følge seg selv og utvikle seg i seg selv. Å bli dikter er ikke et valg, det er et kall, og det er ikke et kall av glede, men et lodd i livet. Det er krevende, ikke noe å trakte etter, ikke noe å ønske seg. Rilke passer også på å takke for oppmerksomheten fra professor Horacek, og skriver noen få, vennlige ord om ham. Versene sender Rilke tilbake.

Die Verse, welche Sie mir freundlich vertrauen kamen, gebe ich Ihnen gleichzeitig wieder zurück. Und ich danke Ihnen nochmals für die Größe und Herzlichkeit Ihres Vertrauens, dessen ich mich durch diese aufrichtige, nach bestem Wissen gegebene Antwort ein wenig würdiger zu machen suchte, als ich es, als ein Fremder, wirklich bin.

Versene, som De var meg så vennlig å betro meg, gir jeg Dem samtidig tilbake. Og jeg takker Dem nok en gang for deres store og hjertelige tillit, som jeg gjennom dette oppriktig svar etter beste vilje forøsker å gjøre meg litt mer verdig til, enn jeg som en fremmed, virkelig er.

Man kan prøve seg med at Rilke kanskje overdriver her i denne forminskingen av seg selv, han vet inderlig godt at et svar for denne studenten vil være fantastisk. Samtidig har Rilke helt dekning for det han skriver. Han er virkelig vist en virkelig stor tillit av et fremmed menneske, Xaver Kappus har virkelig betrodd seg til ham, og Rilke gjør ikke annet enn å ta ham på ytterste alvor. Jeg husker selv hvordan det var i ung alder å vise tekstene sine til andre. Man setter virkelig sitt liv på spill. Brev med svar i postkassen stopper verden på en måte. Å få et seriøst svar av en stor dikter som Rilke, det er vanskelig å finne noe å sammenligne med.

De øvrige brevene

Brev nummer 2, fra Viareggio i Italia, skrevet 5. april, 1903, som svar på et brev Rilke har fått 24. februar, det brevet er kortere. Det begynner med at Rilke beklager seg at han ikke har kunne skrevet før, at han nå er syk, en slags influensalignende matthet (einer influenza-artigen Mattigkeit), og den gjør det vanskelig for ham å skrive også nå. I dette brevet står det ingenting om diktningen til Xaver Kappus, det er heller ikke sikkert han har sendt Rilke noen nye arbeider å lese Derimot kommer Rilke med et par råd, først når det gjelder ironi, som han advarer mot, og så med bøker Rilke anbefaler å lese. Han skriver det er bare få som er uunnværlige for ham (Von allen meinen Büchern sind mir nur wenige unentbehrlich), de to som er det er Bibelen, og bøker av den danske dikteren, Jens Peter Jacobsen. Rilke anbefaler Xaver Kappus å skaffe seg noen bøker av ham.

Wenn ich sagen soll, von wem ich etwas über das Wesen des Schaffens, über seine Tiefe und Ewigkeit erfuhr, so sind es nur zwei Namen, die ich nennen kann: den Jacobsens des großen, großen Dichters, und den Auguste Rodins, des Bildhauers, der seinesgleichen nicht hat unter allen Künstlern, die heute leben.

Når jeg skal si, fra hvem har jeg erfart noe om skapelsens vesen, om dypet og evigheten, så er det bare to navn som jeg kan nevne: Jacobsen, den store, store dikter, og Auguste Rodin, billedhuggeren, som ikke har sin like blant noen kunstnere som lever i dag.

Auguste Rodin har Rilke altså året før skrevet en monografi om, mens forbindelsen til Jens Peter Jacobsen går det an å lese mer om i Rilkes bok Om Norden og nordisk litteratur (lenke til utgave på nasjonalbiblioteket). Sverre Dahl skriver i forordet til denne boken at Jens Peter Jacoben var populær blant tyske lesere, særlig romanen Niels Lyhne, som Rilke også nevner i brevet. Rilke tok sin interesse for skandinavisk litteratur alvorlig, og lærte seg de skandinaviske språkene for å kunne lese i original. Han tilbrakte også tid hos oss, og to av brevene til Xaver Kappus er altså skrevet i Sverige.

Det er 8 brev igjen å behandle. Alle vil ikke bli behandlet like grundig.

 

Reklamer

Oblomov, av Ivan Gontsjarov

Det var en venn som først anbefalte meg denne romanen, og etter jeg hadde begynt på den, spurte han hvordan jeg likte den, og hvor langt jeg var kommet. Jeg svarte at starten var veldig fint, den likte jeg godt, men jeg hadde ikke kommet så veldig langt. Hovedpersonen, Oblomov, hadde ikke kommet seg opp av sengen ennå. – Det er ikke sikkert han gjør det i hele romanen, sa min venn.

Sånn er denne romanen. Hovedpersonen, Ilja Iljitsj Oblomov, er notorisk tiltaksløs. Lat er ikke det riktige ordet, for det er ikke det at han bare har lyst til å ligge og late seg, en lat person er fornøyd med sin sløvhet, Ilja Iljitsj er det ikke. Han har stadig prosjekter han ser for seg, men han kommer liksom bare aldri i gang med dem. Årsakene kan være så mange. Som da han vil skrive et brev, og sette et eller annet i gang, få ordnet opp i noe, men så er det det at han mangler papir, og så ser han på blekkhuset, der det heller ikke er blekk. Det er bare å legge seg over på andre siden i sengen igjen, sånn motgang kan rent ta motet fra én.

Forfatteren, Ivan Aleksandrovitsj Gontsjarov, levde mellom 1812 og 1891, midt i storhetstiden for den russiske roman, og for russisk litteratur. Han skriver på verket i årene 1847 til 1859, årene Dostojevskij er i forvisning, Pusjkin, Lermontov og Gogol er borte, og verken Tolstoj eller Turgenjev hadde fått gitt ut sine viktigste verk ennå. Det var en mellomperiode, men en mellomperiode der det sydet og kokte, og fra 1859 og fremover kommer storverkene tett. Romanen til Gontsjarov tar en fin plass inni der, fri som den er for Tolstojs ambisjoner og klarsyn, Turgenjevs glatte, appellerende og smått belærende stil, og for Dostojevskijs veldige ambisjoner og intensitet.  Alle disse tre hadde noe de ville si med litteraturen, de ville kommentere og forandre både mennesket og samfunnet, de unnvik ikke de store spørsmål verken i tiden eller i menneskelivet. Det er ikke uten grunn at adjektivet «store» ofte blir satt til den russiske roman fra denne tiden, det er den store russiske roman, som tar mål av seg å finne svaret på alt, som ikke viker unna for noe.

Romanen til Gontsjarov skiller seg således herlig ut. Den skal liksom si noe om tidsånden, kanskje, om enn den på ingen måte er påtrengende. Det er bare fristende å lese hovedpersonen Oblomov som representant for noe erkerussisk, og særlig sånn det ble oppfattet i tiden. Det er russeren som ikke gidder arbeide, som det ikke blir noe med, som bare ligger hjemme på sengen eller i sofaen hele dagen, som bare lar det alt sammen gå sin skjeve gang. Det har endog fått et navn, Oblomoveri, på norsk, eller oblomovsjtsjina, på russisk.

Så kan man diskutere om beskrivelsen er rett, og hva den i så fall skyldes. Den traff i hvert fall en nerve i den russiske samtiden. Professor Erik Egeberg skriver i sin Russiske punktlys (Oslo, Solum, 1981) at kritikeren Nikolaj Dobroljubov skrev en artikkel på 40 sider (!) om emnet i tidsskriftet Samtiden (Sovremennik). Sånn gjorde de det den gang. Artikkelen er fritt tilgjengelig i dag, for den som kan lese russisk. Og forslagene fra Gogol viser at den er populær, har man først skrevet inn navnet med kyrilliske bokstaver, så er det denne artikkelen som blir foreslått.

Jeg kommer neppe til å lese den artikkelen, det er nok av andre ting å få lest, og tiden strekker ikke til. Men det er noe som ligger dypt i russeren, dette med at de som folk er annerledes enn tyskeren, for eksempel (motsetningen til Oblomov i romanen, heter jo også Stoltz, et tysk navn), der tyskerne er driftige, fornuftige, ordentlige og pliktoppfyllende, så er russeren litt giddeløs og følelsesstyrt, russerne kaotiske og unnasluntrende, tyskeren og russeren er litt motsetninger. Det er også vanskelig å forestille seg romanen Oblomov skrevet i noe annet land, det er kun der en roman som det kan ha sjanse til å treffe folkesjelen.

Men det er en roman mer ment for å nytes, enn for å diskuteres og teoretiseres. Det er skikkelig gøy lesning, med en fengslende hovedkarakter og bærer av romanen. Det er godt gjort at det går an å fylle en roman på flere hundre sider med en person som ikke gjør noen verdens ting, og som dertil er egnet til å interessere leseren, over hundre år etter den ble skrevet, og i et helt annet land og kultur.

Jeg leste boken for første gang på norsk, i 2005, og så på ny på russisk en sommerferie tidlig i årene 2010 – 2019, tiåret det er så vanskelig å sette navn på. Da satt jeg nede i Kiev, på balkongen, og skrev samvittighetsfullt opp glosene i en kladdebok til 3-4 kroner, kjøpt der nede. Sommervarmt var det, kvas hadde jeg å drikke. Boken har en kvinneepisode, Olga Iljinskaja, hun vil ha Oblomov, og godtar ikke Oblomoveriet hans. Møtet mellom de to er reell spenning, vi får den teoretiske mot den praktiske kjærligheten, Oblomov vil bare snakke om alt han kan tenke seg, og hvor mye hun betyr, mens hun vil ikke ha alt dette snakket, bare praktisk handling. I mitt liv er det også en kvinne som heter Olga, og vår historie minner litt om den til Oblomov og hans Olga. Jeg ville snakke, diskutere og tenke, hun ville gifte seg. Så sånn kan man i gamle russiske romaner, også finne paralleller i ens eget liv. I hvert fall kunne jeg det, her.

The old man and the sea, av Ernest Hemingway

Den gamle mannen og havet.

Det var en liten blå bok jeg lånte på biblioteket. Jeg mener bestemt jeg leste den på hybelen på Øvsttun, høsten 1994, det første året jeg studerte i Bergen. I hvert fall leste jeg den svært tidlig. Og den gjorde et voldsomt, voldsomt inntrykk.

Boken er skrevet av Ernest Hemmingway. Den ble skrevet i 1951, og utgitt i 1952. Den handler om en gammel fisker, Santiago, som ikke har fått fisk på ukevis, 84 dager, og som har en liten gutt som tror sterkt på ham. Faren til gutten, derimot, har ikke samme troen, og har plassert gutten på en annen båt. Der får de fisk. Så reiser den gamle fiskeren ut, og får en fisk også han, en veldig stor fisk, en sverdfisk. Den vil han seile inn til land med igjen, men på veien blir fisken spist på av annen fisk, av hai, slik at det praktisk talt ikke er noe igjen når den gamle fiskeren til slutt når land, helt utslitt.

Det er hele historien. Det er stilen til Hemmingway som bærer fortellingen, de korthugde setningene, det enkle språket, de skarpe og nøyaktige observasjonene. Fortellingen gir seg ikke ut til å være noe mer enn historien om en gammel fisker og en gutt som beundrer ham, men det er fristende å lese mye mer inn i den, den synes én mye mer viktig. Dette er livsbetingelsene, kampen mot alderdommen og naturkreftene, ønsket om å ikke gi tapt og å holde frem sånn som før, seigt, og i tross.

Første setning er representativ for hele det lille verket.

He was an old man who fished alone in a skiff in the Gulf Stream and he had gone eighty-four days now without taking a fish.

Han var en gammel mann som fisket alene i en liten robåt i Golfstrømmen og han hadde nå hatt 84 dager uten å få fisk.

Det gir seg ikke ut for å være mer enn det er. Her er ikke noe overflødig, ikke noe pynt, ikke noe dildal. Slik denne gamle fiskeren også er.

Everything about him was old except his eyes and they were the same color as the sea and were cheerful and undefeated.

Alt ved ham var gammelt utenom øynene og de hadde samme fargen som havet og var livlige og hadde ikke gitt opp.

Det er nesten som språket i et eventyr, der alt faller på plass, og alt er som det må være. I oversettelsen gjelder det å sikte etter den samme naturligheten, ingen kunstferdige ord, ingen vendinger som gjør seg til.

Fra min første lesning på hybelen i Bergen, eller hvor det nå var, husker jeg godt samtalene den gamle fiskeren og den unge gutten har om baseball. Handlingen foregår på Cuba, den gamle fiskeren heter Santiago, og den unge gutten er ikke yngre enn at han kan kjøpe ham en øl. De snakker om baseball, og den store stjernen er Joe DiMaggio, «Joltin Joe», legenden som hadde en hitting streak på 56 kamper fra mai til juli 1941, og som senere giftet seg med Marlyn Monroe. Han passer godt i boken, siden han kommer fra en siciliansk familie der alle var fiskere i generasjoner bakover. Det er også han som er referansen i Simon & Garfunkels Mrs. Robinson, og linjen: Where have you gone Joe DiMaggio, our nation turns its lonely eyes to you, wu-wu-wu…

Samtalene mellom gutten og den gamle fiskeren er opplagt for at begge to har en genuin interesse for baseball, og at gutten ser opp til den gamle litt sånn som han ser opp til baseball-stjernene, men det er også for å holde samtalen unna den vanskelige situasjonen den gamle er i. Han er fisker, og har ingen annen inntekt enn fiskingen. Nå har han ikke fått fisk på 84 dager. Det blir ikke sagt direkte, men det blir vist tydelig at han sulter, og har altfor lite mat. Gutten hjelper ham med den lille maten han får. Så i beundringen, ligger også litt sympati. I det hele tatt er forholdet mellom gutten og den gamle mannen et eget studium verdt. Det er vakkert skildret, lite blir sagt direkte, de snakker om ting som er verdt å snakke om, de sløser ikke med ordene. Sløser ikke med noe.

En samtale husket fra boken husket jeg slik: Gutten: Joe DiMaggio er den beste baseballspilleren i verden? Den gamle: Ja, han er den beste. Gutten: Og du er den beste fiskeren. Den gamle: Nei, det finnes noen som er bedre enn jeg.

Her husket jeg feil. Egentlig går samtalen slik:

“Who is the greatest manager, really, Luque or Mike Gonzalez?”
“I think they are equal.”
“And the best fisherman is you.”
“No. I know others better.”
“Que Va,” the boy said. “There are many good fishermen and some great ones. But there is only you.”
“Thank you. You make me happy. I hope no fish will come along so great that he will prove us wrong.”
“There is no such fish if you are still strong as you say.”
“I may not be as strong as I think,” the old man said. “But I know many tricks and I have resolution.”

«Hvem er den beste manageren egentlig», Luque eller Mike Gonzales?“
“Jeg synes de er like.”
“Og den beste fiskeren er deg.”
“Nei. Jeg kjenner andre som er bedre.”
“Que Va,” sa gutten. “Der er mange gode fiskere og noen store. Men der er bare én deg.”
“Takk skal du ha. Du gjør meg glad. Jeg håper ikke det kommer noen fisk så stor at den vil vise vi tar feil.”
“Det finnes ingen slik fisk hvis du ennå er sterk slik du sier.”
“Jeg er kanskje ikke så sterk som jeg tror,» sa den gamle mannen. «Men jeg kan mange triks og jeg har besluttsomhet.”

Så samtalen var litt annerledes og har litt andre element enn jeg husker den. Slik den står har den også et frempek, i det at mannen virkelig skal møte en fisk så stor at den setter det de to har snakket om på prøve.

Da fisketuren starter sier den gamle og gutten Good luck – lykke til – til hverandre. Hele fortellingen viser at her er det ikke mye good luck, verken med det at her er ingenting tilfeldig, den gamle mannen jobber virkelig både for å få denne fisken og for å få halt den opp. Det er også at det er ikke mye lykke, siden fisken etterpå blir spist, og han ikke får noen glede av den.

Dagen med fisketuren starter veldig tidlig. Den gamle mannen vekker gutten forsiktig, slik at gutten kan hjelpe ham å få båten i vann, og få med seg alt utstyret. Fra side 28 i min utgave er den gamle mannen alene i båten på havet. Hele boken er herfra skildringene av ham, hva han gjør, og hva han tenker. Hva som bærer fortellingene er detaljene, mesterskapet i skildringen av hvordan den gamle mannen mestrer havet, la mar, som han kaller det på spansk, hunkjønn, som en kvinne man elsker. Det er også et dypt kjærlighetsforhold mellom mannen og havet.

It was considered a virtue not to talk unnecessarily at sea and the old man had always considered it so and respected it. But now he said his thoughts aloud many times since there was no one that they could annoy.

“If the others heard me talking out loud they would think that I am crazy,” he said aloud. “But since I am not crazy, I do not care. And the rich have radios to talk to them in their boats and to bring them the baseball.”

Det var regnet som en dyd ikke å snakke på sjøen uten at det var nødvendig og den gamle mannen hadde alltid sett på det slik og respektert det. Men nå sa han tankene sine høyt mange ganger siden det ikke var noen der de kunne irritere.

“Hvis de andre hadde hørt meg si ting høyt ville de tro jeg var gal,» sa han høyt. «Men siden jeg ikke er gal, bryr jeg meg ikke. Og de rike har radioer til å snakke til dem i båtene og til å bringe dem baseballen.»

Her er et annet eksempel:

I could just drift, he thought, and sleep and put a bight of line around my toe to wake me. But today is eighty-five days and I should fish the day well.

Jeg kunne bare ligge og drive, tenkte han, og sove og binde litt line til tåa mi for å vekke meg. Men i dag er det åttifem dager, og jeg skulle fiske dagen bra.

Det er rett etter dette han kjenner nappet for første gang. Det er litt før slutten på side 40, altså omtrent etter en tredjedel av boken. Det er nøye skildret hvordan den gamle mannen holder linen mellom tommel og pekefinger, slik at han skal kjenne vært napp, og hvordan han liksom hjelper fisken med å ville bite, med å tenke for den hvor godt og søtt og deilig agnet er: Eat them good now and then there is the tuna. Hard and cold and lovely. Don’t be shy, fish. Eat them. (Spis dem godt, nå, og så er det tunfisk. Hard og kald og herlig. Ikke vær sjenert, fisk. Spis dem)

Spenningen i dette høydepunktet blir kjælt med, med at fisken biter litt, svømmer vekk, og både mannen og leseren sitter i spørsmålet om fisken vil bite. Først gjør den ikke det, og svømmer vekk, men så kommer den tilbake igjen. Setningene er også her korthugde, ikke noe malerisk tillegg:

“He’ll take it,” the old man said aloud. “God help him to take it.”
He did not take it though. He was gone and the old man felt nothing.

“Han vil ta det», sa den gamle mannen høyt. «Gud hjelp ham å ta det.»
Han tok det ikke, da. Han var vekk og den gamle mannen kjente ingenting.

Det er like etter dette fisken biter, og mannen kjenner den veldige tyngden av den i det den svømmer med kroken og linen nedover dypet.

Posten er ikke gjennomarbeidet, den må pusses og redigeres litt, og den er ikke skrevet til endes

Kongsemnerne, av Henrik Ibsen

Kongsemnerne er et drama Henrik Ibsen skrev i 1863. Det er i dette han etablerer begrepet kongstanke, et begrep som ennå er i bruk, og som betyr at skal man være verdig å være konge, så må må man også ha tanker verdige en konge.

Handlingen er lagt til norsk middelalder, og rivaliseringen mellom kong Håkon Håkonson og jarl Skule Bårdsson. Håkon Håkonson er kongsemnet birkebeinerne brakte til Nidaros, og som etter å ha blitt konge sørget for fred i riket. Historisk er Skule Bårdson den som sist utfordret kongemakten. Ibsens stykke er basert på dette, men tolker fritt, noe jeg også vil gjøre i min lesning. Her er det teaterstykket, og ikke de historiske hendelsene som er hovedsaken. Jeg vil se på karakterene slik de fremstår i stykket, uten å vie oppmerksomhet til hvordan de må ha vært i virkeligheten.

Renkespillet blir begått av biskop Nikolaus Arnesson, i stykket kommer han til og med med sin beveggrunn for det: han har ikke hatt noen kvinne, og ikke drept noen mann. I den katolske kristendommen var slike ting forbudt for en mann.