Månedlige arkiver: november 2016

Rosenaltaret (1919), av Edith Södergran

Disse postene om diktsamlingene til Edit Södergran er utkast under arbeid. Jeg håper å få skrevet dem ferdig, og renskrevet dem med det første.

Etter triumferende Dikter og Septemberlyran roer Södergran seg litt ned, her, med Rosenaltaret.

Samlingen består av tre deler. Den første er klart størst, med 24 dikt. Så følger del to, som har fått undertittelen Fantastique. Den er veldig spesiell, så den skal jeg skrive litt ekstra om, nå i dette første utkastet jeg har tid til nå. 7 dikt er med der. Kanskje er det ikke tilfeldig det er et magisk tall. Til sist er det 5 dikt i den siste del tre. Jeg skriver om hver del.

I

Det første diktet i delen og samlingen signaliserer en annen Edith Södergran enn den som avsluttet Septemberlyran.

Jag skiljer mig från eder,
ty jag är mer än ni.

 

Jag är i skymning
tempelprästinna,
invigd bevakande
framtidens eld;
jag träder ut till eder
med ett glatt budskap:
Guds rike börjar.

Dikt nummer to, Vegen til Elysium og Hades, indikerer en dødslengt vi vel ikke har sett før hos denne poeten?

Från ödesberget
ser man klart hur vägen går
till Elysium och Hades.

Människorna nere

vandra i molndunst,
de gråta och skratta,
följa kistor till graven
blott i en dröm.

 

O, vad jag längtar dit,
där man ser
vägen till Elysium och Hades.

 

Det ble litt halvhjertet, dette, jeg skal se om jeg får skikk på det, snart. Poenget er at disse diktene har et mer religiøst preg, enn de tidligere, vil jeg si.

Det poenget kommer godt frem i diktet Fråga:

Fråga.

 

Jag behöver ingenting än Guds nåd.
Genom livet går jag i ett rus.
— — — — — — — — — — — —
O du sällsamt blixtrande verklighet
— — —

finnes ett fat

för mina några droppar rosenolja?

II Fantastique

De syv diktene i denne delen av samlingen handler om en mystisk søster. I det virkelige liv hadde aldri Södergran noen søsken, og det er ikke sikkert søsteren i diktene skal være noen konkret person. Det kan være en fantasi.

Men se her, i vårmysterium:

Vårmysterium

Min syster
du kommer som en vårvind över våra dalar ...
Violerna i skuggan dofta ljuv uppfyllelse.
Jag vill föra dig till skogens ljuvaste vrå:
där skola vi bikta för varandra, hur vi sågo Gud.

Det er en kjærlighet der, som er ganske konkret. Vrå er hjørne, eller krok, som innerst i et hushjørne, der det kanskje er litt lavt tak i tillegg, sånn at det blir liten plass.

Ende tydeligere blir det i I mörkret, hvor det nesten er litt erotisk.

I mörkret.

Jag fann ej kärleken. Jag mötte ingen.
Skälvande gick jag förbi Zarathustras grav i
höstliga nätter:
vem hör mig mer jorden?
lade sig lätt en arm om mitt liv
jag fann en syster ...
Jag rycker henne i de gyllne lockarna
är det du omöjliga?
Är det du?
Tvivlande blickar jag henne i ansiktet ...
Leka gudarna med oss?

Mer skriver jeg ikke foreløpig, det er bare for å få litt på plass.

III

Her er blant annet det litt berømte diktet Dionysos. Fragment av en stemning er det noe spesielt med, jeg skal se om jeg finner ut hva, jeg mener å huske jeg leste noe om det et sted.

Jeg skal skrive mer om det, senere.

Reklamer

Septemberlyran (1918), av Edith Södergran

Att min diktning är poesi kan ingen förneka,
att det är vers vill jag icke påstå. Jag har för-
sökt bringa vissa motsträviga dikter under en
rytm och därvid kommit underfund med att jag
besitter ordets och bildens makt endast under full
frihet, d.v.s. på rytmens bekostnad. Mina dikter
äro att taga som vårdslösa handteckningar.
Vad innehållet vidkommer, låter jag min instinkt
bygga upp vad mitt intellekt i avvaktande håll-
ning åser. Min självsäkerhet beror på att jag
har upptäckt mina dimensioner. Det anstår mig
icke att göra mig mindre än jag är.

Dette har Edith Södergran skrevet selv som innledning til sin andre diktsamling, Septemberlyran. Det er en usedvanlig selvbevisst poet vi har med å gjøre, klar til å trosse alt verden slenger mot henne, for å gjennomføre sitt kunstneriske prosjekt. I den første diktsamling, Dikter (1916), er Södergran ekspresjonistisk og uttrykksfull. Hun har et enormt dikterisk overskudd, en veldig rikdom i diktene, billedrikdom, rikdom i stemninger, og rikdom i motiv og innhold. Det er livsglede og livslede, konkret med trærne i tregården (trädgården) og abstrakt med Gud. Det handler om å være kvinne og å være menneske, Södergran skriver om begge deler, og lar seg ikke fange av det Simone deBeavoir senere skulle si, at kvinner er kvinner, menn er mennesker.

I Septemberlyran går Södergran videre som dikter. Nå er hun inspirert av Nietzsche, og overmennesket, som klarer å finne mening i en meningsløs verden, og på den måten fylle livet med innhold. Et av diktene heter da også Ved Nietzsches grav. Diktet Triumf att finnast til er skrevet om på poesibloggen Helt grei poesi. Andre bemerkelsesverdige dikt er Vanvettets virvel, Starka hyacinter, Orfeus og lange Fragment, til slutt.

Nå begynner jeg så smått på arbeidet, så får jeg se hvor langt jeg kommer. Denne type poster er tidkrevende.

Åpningsdiktet, O mine solbrandsfärgade toppar, er ganske langt. Det består av tre deler, de to første har åpningslinjer som tittelen, den i midten har O, mina oförmörkade toppar. Alle har denne påkallelsen. Det er fjelltopper det er snakk om, farget av lyset fra solen, uformørkede. Første strofe går slik:

O mina solbrandsfärgade toppar,
tagen I mig tillbaka?!!!!
Evigt vill jag bo i Eder ensamma lustgård,
där allena är mitt hem,
där eldögda änglar
knäfallande
kyssa bort all längtans dagg från jorden.

Det er selv til Södergran å være kraftig med fire utropstegn. Aldri i den utgitte diktningen hennes ser vi noe slikt. Hun påkaller toppene i sollyset, vil høre hjemme der, og la engler kysse bort all lengselens dugg (dagg). Det er som alltid hos Södergran sterke bilder. I andre strofe blir det religiøst, jorden dør på tredje dag (Jorden dog för mig tredje dagen,). Det er retorisk spørsmål om hva broer, mark og byer er for henne (Vad äro mig broar, fält och byar?). Livsbejaelsen er kanskje i fare for å bli overspent?

Världen badar i blod

Vanvettets virvel, Landskap i solnedgang, Stormen, Gudarnas spår, Skynning, Bön, Starka hyacinter, Triumf at finnast til, Trädet i skogen, Trubadurens sång, Jungfruns död, Vad är i morgon, Till en ung kvinna, Revanche

Âr jag en lögnare, Ved Nietzsches grav, Samlen icke guld og ädelstenar, Apokalypsens genius, Sorglöshet, Den skönaste guden, Min lyra, Ljusfälten,

Framtidens tåg

Guds moders ros

Orfeus

Tjuren, Månens hämmelighet, Fragment

 

Ellers må arbeidet med denne posten vente.

 

Dikter (1916), av Edith Södergran

Det var så gøy å skrive om diktsamlingene til Gunvor Hofmo forrige uke, at jeg skriver om samlingene til Edith Södergan denne. Som vanlig begynner jeg litt forsiktig, og utvikler etter hvert, når det blir tid. Det er en monumental oppgave, og posten blir atskillig lenger enn planlagt. Merk at den er skrevet direkte ned, få ting er endret eller bearbeidet, og den er skrevet til litt forskjellige tider, så sammenhengen kan være så som så, og dumheter kan forekomme.

Edith Södergran (1892 – 1923) var en svært begavet som vanskelig lar seg sammenligne med noen av de norske. Poesien hennes er så mye rikere, kvaliteten også på de middelmådige diktene så mye høyere. Jeg har allerede rukket å lese debutsamlingen hennes et par ganger, og som god musikk, er det som om samlingen vokser for hver gang. Perler jeg først ikke la merke til, viser seg når jeg leser på ny og får fordøyet stoffet. Perler jeg la merke til, vokser, og blir enda vakrere.

Jeg vil prøve å sammenligne henne litt med noen av de norske poetene jeg har jobbet mest med. Gunvor Hofmo debuterte også 25 år gammel, og viste seg straks som et stort talent. Men Hofmos diktning er veldig selvbiografisk, det handler om hvordan det er å være henne, og et fortvilet og uoppnåelig ønske om å slippe unna eget liv. Hofmo tilbyr ingenting. Det er heller ikke den rikdom i tanker, motiv og følelser, som man finner hos Södergran. Man kan se hvor Hofmo har deler av inspirasjonen fra. Noen Hofmoske vendinger står også her i Södergran, et par tiår tidligere. Billedrikdom og fri form bruker Södergan suverent, det faller liksom naturlig for henne, mens for Hofmo blir det av og til anstrengt.

Blant kvinnelige poeter finner jeg bare Södergrans like i russeren Anna Akhmatova. Akhmatova fikk leve lenger, og skrev senere i livet noen svært lange og kompliserte dikt, noe Södergan aldri gjorde. Södergan er observatøren, filosofen, følelsesmennesket, hun som ikke vil finne seg i grensene livet og verden har å tilby henne, og gir seg hen til å skrive noe bedre. Jeg vil kanskje trekke inn Simone deBeavoir, her, også, som 30 år senere sa at kvinner skrev om å være kvinner, mannen om å være menneske. Södergran gjør begge deler. Noen av diktene er så absolutt kvinnelige, og ser det fra kvinnens side i et parforhold, da alltid med mannen ute av stand til å forstå og godta den sjelelige rikdommen i en kvinne som Södergan. Jeg skal komme tilbake til det, når jeg går gjennom diktene.

Også Tor Jonsson var liksom litt fanget i sitt eget liv, når han skrev. Han ville løse sine egne problemer med skrivingen, ikke menneskets livsbetingelser. Til og med Obstfelder, den beste av dem alle, er veldig personlig i den ene diktsamlingen han fikk gitt ut. Det Edith Södergan skriver, gjelder alle. Til tross for at hun hadde en livsskjebne som ikke står noe tilbake for våre store poeter, med både verdenskrig og russisk borgerkrig, tuberkolose gjennom hele sitt voksne liv og økonomisk ruin da kommunistene overtok makten i Russland.

Jeg har flere steder skrevet om biografien til Södergran. Her gjør jeg det bare helt kort: Født i St. Petersburg, vokst opp i byen Raviola på det karelske nes. Foreldrene var  finlandsvenske, svensk var hennes morsmål, men hun snakket også selvfølgelig russisk, og gikk på den tyske pikeskolen i St. Petersburg. Faren døde av tuberkolose i 1907, da Edith var bare 15 år gammel. Snart etter fikk hun selv påvist sykdommen. Årene fremover tilbrakte hun på ulike sanitorium i Europa, Svetis og nord-Italia.

Så det er en prøvet ung pike (eller dame) som prøver seg i lyrikken med debutsamlingen Dikter, i 1915. Samlingen vekker liten oppmerksomhet, dristig og uvanlig som den er, og det er først senere den er blitt lest som den interessante debutsamlingen den er. Her er det en del dikt der Södergan ennå holder på de gamle formene, hun gir liksom ikke helt slipp på rimet og rytmen (slik heller ikke Hofmo gjorde det, til å begynne med), men det er helt tydelig at temperatmentet hennes ikke lar seg fange og binde av det.

Blant motivene som går igjen er trær og tregården (trädgården), det er med i mange av diktene. Mange av diktene har også formen at de gjentar og gjentar samme ord som de forsøker å forklare, et dikt med Gud, og flere med Jeg (jag). Ordet lengsel (längtan) går igjen i mange av diktene, alltid med et drag om også å få den oppfylt. Dette er ikke den uoppnåelige lengselen så mange av de norske poetene opererer med. Årstiden er ofte høst, men det er ikke alltid hos Södergran noe negativt.

Kanskje kan jeg også ha med i starten at svensk muligens er et mer poetisk språk, enn norsk. Det er mange vakre setninger her, som ikke ville lyde like vakkert direkte oversatt til norsk.

Det første diktet heter også Jag såg et träd

Jeg såg ett träd…

Jag såg ett träd som var större än alla andra
och hängde fullt av oåtkomliga kottar,
jag såg en stor kyrka med öppna dörrar
och alla som kommo ut voro bleka och starka
och färdiga att dö;
jag såg en kvinna som leende och sminkad
kastade tärning om sin lycka
och såg att hon förlorade.

Jeg så en kvinne som leende og sminket kastet terning om sin lykke, og så at hun tapte. Det er setningen sin. Diktet slutter En krets var dragen kring dessa ting/ den ingen överträder.

Neste dikt heter Dagen svalnar, og har en svært berømt avslutning.  Det er her det heter

IV
Du sökte en blomma
och fann en frukt.
Du sökte en källa
och fann ett hav.
Du sökte en kvinna
och fann en själ
du är besviken.

Dette er kanskje det beste eksempelet i samlingen (og i forfatterskapet) hvor vanskelig det er for Södergran med kjærligheten. Hun lar seg imidlertid ikke knekke, eller bremse, det er ingen kverning om dette vonde temaet, som det er det for Jonsson. Det er et motiv hun sneier innom, før hun går videre til andre ting. Om det å være kvinne innebærer å gi slipp på sin sjel, så kan det bare være, for Södergran. Hun gir ikke engang inntrykk av at hun sørger over det, eller skulle ønske det annerledes.

For å komme til denne slutten er det fire strofer til innledning. De er konkrete, og vare, her er ingen tanker og følelser gitt bort, her er det bare nøye og treffende beskrevet hva som skjer: Dagen svalnar mot kvällen .../Drick värmen ur min hand,/ min hand har samma blod som våren./ Tag min hand, tag min vita arm,/ tag mina smala axlars längtan .../Det vore underligt att känna,/en enda natt, en natt som denna/ditt tunga huvud mot mitt bröst.

Strofen er et eksempel på hva jeg mener med at svensk er et mer poetisk språk en norsk. Kanskje er det bare en smakssak, jeg synes det er virkelig vakkert, den svenske klangen drick värmen ur min hand, og en enda natt, en natt som denna/ ditt tunga hovud mot mitt bröst. Merk også den treffende fargebruken hos Södergran, min vita arm, i kontrast til blodet som i hånden er det som i våren, blod som bruser. Tag min smala axlars längtan, dette er poesi i verdensklasse. En som jeg, blir revet med.

Det gamla huset er et bilde på det som var, tiden som er forbi. Også dette diktet har et sterkt, sansende jeg, som lever ganske intenst i tingene, både i det som er, og det som var. Diktet begynner Hur nya ögon se gamla tider/ likt främlingar som intet hjärta ha ..., og diktets jeg lengter bort til en fortid, selv om den bare gir henne sorg og bitre tårer. Hun er en verden, det skal vise seg igjen og igjen, i denne samlingen, og i de kommende. Setninger som jag talar sakta med de fångna träden/ och tröstar dem ibland, gir utmerket mening for meg, hun må til og med trøste trærne. Menneskene kan ikke forstå, for eksempel, eller hun føler en sterk tilknytning til sine barndoms trær, sin barndoms minner. I stemningen i det korte diktet har det helt naturlig sin plass. Det slutter med en lengsel til den milde døden, som kan bringe frihet åt min själ!

 Nocturne er et dikt med rim, hvor Södergran viser at hun behersker den type poesi også.

Nocturne

Silverskira månskenskväll,
nattens blåa bölja,
glittervågor utan tal
varandra följa.
Skuggor falla över vägen,
strandens buskar gråta sakta,
svarta jättar strandens silver vakta.
Tystnad djup i sommarens midt,
sömn och dröm,
månen glider över havet
vit och öm.
Diktet Önskan er enda en helt annet måte å skrive dikt på: den helt enkle. Her er det drømmen hun skriver ut, et ønske om å ha en sofa i tregården (igjen trädgården!), og der sitte med et brev i barmen. Det er det hele, et eneste lite brev.

EN ÖNSKAN.

Av hela vår soliga värld
önskar jag blott en trädgårdssoffa
där en katt solar sig …
Där skulle jag sitta
med ett brev i barmen,
ett enda litet brev.
Så ser min dröm ut ..

Mange av diktene handler om høsten. Höstens dagar er det første. Det er et gledesdikt dette også, høstens dager er gjennomsiktige og malt på skogenes gyllne grund, de er i stand til å le at hele världen. Etter starten rimer diktet i annenhver linje, uten at det ser ut til å være noe stort poeng. Du som aldrig gått ut ur ditt trädgårdsland er et kort dikt på to strofer, fire verselinjer i hver, og et uvanlig rimmønster: a – b – c – b og d – a – b -a. Södergran er en mester i endelser som dette: Var det icke en försmak av ogråtna tårar/som liksom en eld din tunga brann,/när över vägar du aldrig gått/en blodröd sol försvann? «En blodrød sol over veier du aldri har gått, forsvant», og så vakkert og poetisk det faller på plass.

Jag har jeg skrevet om på helt grei poesi. Det begynner med at jeg er fremmed i landet, noe som hos Södergran godt kan være selvbiografisk, men som ikke trenger være det. Diktet foregår på flere plan, noe kan leses direkte, annet kan vanskelig være annet enn symbolsk. For eksempel at landet ligger dypt under det trykkende havet. Og at solen der kommer inn, slik at hun – eller jeg – får luft mellom hendene. Igjen kan det leses konkret at de sier henne hun er født i fangenskap, og at her ikke er noen kjente ansikter. Men deretter er det ganske sikkert i overført betydning hun spør om hun er en stein eller en frukt, stein kastet ned på bunnen, eller frukt for tung for greinene på treet. Steinen er også død, mens frukten er livgivende. Greina kan være landet eller samfunnet, det har båret henne frem, men til slutt modnes hun og faller ned. Diktet slutter med et bilde, der hun – eller jeg – har klatret opp i trekronene, hvorfra hun sitter og speider over til hjemlandet, der røyken kommer fra skorsteinspipene. Som sagt, det står mer om diktet på helt grei poesi.

En strimma hav er et annet kort dikt.

Det är en strimma hav, som glimmar grå
vid himlens rand,
den har en mörkblå vägg,
som liknar land,
det är där min längtan vilar
innan den flyger hem.

Gud er et av disse diktene som er skrevet på formen X er…, jeg har skrevet om det på Helt grei posei. Her må jeg vel kanskje ta med at den Gud det er snakk om ikke er noen kristen Gud, eller annen Gud i verdensreligionene, men heller en menneskapt Gud, slik Nietzsche kunne godtatt ham. Det slutter gud är vad längtan kan förmå att stiga ned jorden! Så Gud er svaret på lengselen etter ham, lengselen etter noe mer. Oppfatningen av Gud endrer seg med de senere diktsamlingene, som jeg skal skrive om senere, her, og som det står litt om i posten på helt grei poesi. Der er også diktet Bön, fra Septemberlyran to år senere, presentert.

Violetta skymningar er til å begynne med litt gåtefullt, mer enn som er vanlig hos Södergran, med setninger som Violetta skymningar bär jag i mig ur min urtid, og nakna jungfrur lekande med galopperande centaurer... Ordet skymning er på norsk skumring eller tussmørke, centaur er mytologiske vesener med hestekropp og menneskelig overkropp med ansikt og armer som hals, en blanding mellom hest og mann. Fra femte linje blir det imidlertid nye forklaringer på formen X er…, denne gangen fire linjer om hva mannen er. Blant annet Mannen har icke kommit, har aldrig varit, skall aldrig bli og Mannen är en falsk spegel den solens dotter vredgad kastar mot klippväggen. Om kvinne, derimot, heter det:

köna systrar, kommen högt upp de starkaste klipporna,
vi äro alla krigarinnor, hjältinnor, ryttarinnor,
oskuldsögon, himmelspannor, rosenlarver,
tunga bränningar och förflugna fåglar,
vi äro de minst väntade och de djupast röda,
tigerfläckar, spända strängar, stjärnor utan svindel.

Linjeinndelingen i første linje er fordi det ikke er plass. Klipporna skal være med, der. Det er en tidlig samling til kvinnekamp, dette, men Södergran fortsetter vel aldri kampen så veldig. Hun ble aldri så veldig politisk.

Oroliga drömmer er kort og vakkert. Det begynner at jeg ligger naken på en øy i havet, og sover. Derfra kommer drømmene, jag drömmer oroliga drömmar om krig och stora fester/ och att min älskade står ett skepp och ser/ hur svalorna flyga och känna ingen längtan!  Skipet blir en metafor på hans vei mot fremtiden, där allt vad han gör är förgäves, og han befinner seg i de tomma och fåfänga dagarnas land långt borta från ödet. Igjen en av disse åpne og assisasjonsrike avslutningene Södergran er så god på, som om diktet også begynner når det slutter.

Vierge moderne er det første diktet med Jeg er…, og med den berømte starten som er gjengitt mange ganger: Jag är ingen kvinna. Jag är ett neutrum. Det er så vidt jeg har registrert første gangen Södergran har punktum midt i et vers. Det fortsetter med stort temperament og tempo, før forrige linje er forøyd smeller neste i én,  jeg gjengir resten av diktet i sin helhet:

Jag är ett barn, en page och ett djärvt beslut,
jag är en skrattande strimma av en scharlakanssol ...
Jag är ett nät för alla glupska fiskar,
jag är en skål för alla kvinnors ära,
jag är ett steg mot slumpen och fördärvet,
jag är ett språng i friheten och självet ...
Jag är blodets viskning i mannens öra,
jag är en själens frossa, köttets längtan och förvägran,
jag är en ingångsskylt till nya paradis.
Jag är en flamma, sökande och käck,
jag är ett vatten, djupt men dristigt upp till knäna,
jag är eld och vatten i ärligt sammanhang fria
villkor ...

Merk at det er plutselige og usystematiske rim også her. Det kan se ut som om Södergran har skrevet hele diktet i et eneste temperamentsfullt øyeblikk. Det er litt tøylesløst, og skal være det. Som kvinnen. Personlig er jeg svak for: Jag är blodets viskning i mannens öra, en av få linjer med stor bokstav i starten. Det er også en meget sensuell linje, jeg vil ikke ødelegge den med flere ord. Vierge er for øvrig stjernetegnet Jomfruen. Dette er den moderne kvinnen. YES!

Fargarnas längtan er også på mange måter typisk Södargran, og viser hvor rik en poet hun allerede med debuten var. Hun skriver mye om fargene, alltid treffsikkert, og lengselen er liksom ordet hennes. Lengselen, og ønsket om å få den oppfylt. Her er det fargene som lengter, også karakteristisk for Södergran og perioden. Det finnes ingen grenser for personifiseringen, selv fargene kan ha følelser og lengsler. Det er likevel skikkelig, ikke noe tilgjort og abstrakt, her. För min egen blekhets skull älskar jag rött, blått och gult,. Her er det vare kontraster, og hennes egen blekhet blir flere steder brukt som kontrast eller virkemiddel i diktene, den stora vitheten är vemodig som snöskymningen, fortsetter det. Färgernas längtan är blodets. Om du törstar efter skönhet/skall du sluta ögonen och blicka in i ditt eget hjärta. Så løfter diktet seg, med at skjønnheten frykter altfor mange blikk (blickar), og vi böra icke störa tystnadens och ensamhetens förnäma ringar. For Södergran virker det så utrolig lett å komme opp med aforismer som Vad är större att möta än en olöst gåta med sällsamma drag? Diktet fortsetter og slutter, nesten som en bibelsk lignelse,

En tigerska skall jag vara i hela min levnad,
en talerska är som den sladdrande bäcken som förråder sig själv;
ett ensamt träd skall jag vara slätten,
träden i skogen förgås av längtan efter storm,
jag skall vara sund från topp till med gyllene strimmor i blodet,
jag skall vara ren och oskyldig som en flamma med slickande läppar.

Linjene til Södergran er lengre enn WordPress i mitt format tillater. Det får så være. Jeg skal være ren og usykldig som en flamme med slikkende lepper. Det er usedvanlig billedrikt.

Mot alle fyra vindar begynner med noen metaforiske fugler på vei, svale med lengsel, måke med storm. Så blir villskapen hennes (min vildhet) selv et bilde på disse fuglene, klar til å fly bort ved den minste rasling (färdig att fly för minsta rassel). Så kommer den vakre avslutningen, med portene mot de fire vinder.

Jag har en port mot alla fyra vindar.
Jag har en gyllene port mot öster för kärleken som aldrig kommer,
jag har en port för dagen och en annan för vemodet,
jag har en port för döden den står alltid öppen.

Det er uhyggelig og vakkert på en gang. Porten til døden står alltid åpen, den eneste av de fire portene der dette blir understreket. Porten mot øst og kjærligheten er gyllen, men den er det ingen som vil gå gjennom.

Våre systrar gå i brokiga kläder er et dikt med følelse, med medmenneskelighet og medfølelse. Brokiga kläde betyr spraglete klær, så her kan det være overført betydning i at kvinnen kommer i mange sorter og utgaver, det er mange forskjellige. Det begynner litt fjernt og forsiktig, nesten litt russisk,

Våra systrar i brokiga kläder,
våra systrar stå vid vattnet och sjunga,
våra systrar sitta stenar och vänta,
de hava vatten och luft i sina korgar
och kalla det blommor.

Det er billedrikt og assisasjonsrikt dette også, synes jeg, søstrene som står ved vannet og synger, sitter på stenene og venter, og kaller vann og luft for blomster. Tolkningsmulighetene er legio. Så blir det med en gang meget konkret:

Men jag slår mina armar kring ett kors och gråter.

Det fortsetter, med Södergrans følsomme farvebeskrivelser, aldri en farve påklistret hos henne

jag var en gång mjuk som ett ljusgrönt blad
och hängde högt uppe i den blåa luften,

Det slutter kanskje litt mystisk, kanskje litt vanskelig tilgjengelig, med to sverdklinger som krysses i hennes indre, og en seierherre som fører henne til sine lepper, kanskje en elsker som skal få henne. Det går i så fall ikke så bra.

Hans hårdhet var öm att jag icke gick sönder,
han fäste en skimrande stjärna vid min panna
och lämnade mig skälvande av tårar
en ö som heter vinter.
Kanskje er dette vannet og luften i kurvene bilde på kjærligheten, de kaller det blomster, noe fint, men slutten viser at det er ikke det. Det er vinter. Garantert finnes det andre måter å lese diktet på. Det er også andre ting å gripe tak i, som at han var så hard, at om hun ikke ble ødelagt av det (gikk sönder), så ville han feste en skinnende stjerne i pannen hennes, og altså forlate henne skjelvende av tårer på øyen ved navn vinter. Det er hvis hun ikke går i stykker.
Höstens siste bloma er et av samlingens mange høstdikt. Her er det blomsten som ennå ikke har rukket å blomstre, tross lang vår og sommer, og nå allerede gått utpå høsten. Når blomstringen en gang kommer, om den kommer, så vil den være kort før døden og vinteren tar den. Kanskje kan det være et bilde på Södergran selv, og hennes liv, der hun skrev på sine dikt med små håp om at det skulle kunne bli til noe. Og selv om hun skulle lykkes med diktene, venter døden om ikke så altfor lenge. I diktet blir linjen Jag er höstens sista bloma gjentatt flere ganger, hver gang med endret effekt, og hver gang med forskjellige ting denne blomsten har sett, men aldri får sagt. Det slutter
Jag har sett höstens djupa stjärnevärldar,
jag skådat ljus från fjärran varma härdar,
det är lätt att följa samma väg,
jag skall stänga dödens portar.
Jag är höstens sista blomma.

Etter henne, er det ingen.

Höstens bleka sjø er et annet høstdikt, denne gangen med mer tradisjonell inndeling, tre strofer med fire linjer, og rim. Som alltid hos Södergran går rimmønsteret litt ut på egen hånd, med linjer som henter opp rim fra langt tidligere, og aldri noe fast å bli vant med. Hun er en poet som elsker friheten. Første strofe er den vakreste, med ordet drömmar som blir gjentatt som substantiv og verb, til flott rytme, og om en vårvhit øy som synker i sjøen:

Höstens bleka sjö
tunga drömmar drömmer
om en vårvit ö
som sjönk i havet.
Svart eller vit er et kort dikt på seks linjer, strengt tatt fire, men de to viktigste, siste, er delt i to. De første tre linjene er hvordan alt er vanlig, elvene renner som før, blomstene lyser ved veien og skogene bøyer seg til marken. Men for meg, diktersubjektet, er det ikke lenger svart eller hvitt, høyt eller lavt, ikke orden på noe, for hun har sett en vitklädd kvinna i min älskades arm. Leken med svart eller hvit er på sin plass, også med det at den hvitkledde kvinnen ikke er uskyldsren, og skulle vært kledd i sort. Det er et dikt med sterkt uttrykk, der utrrykket blir forsterket ved at det holdes igjen.
Höst er et nytt dikt som bruker høstmotivet. Det er litt vagt og utilgjengelig, om nakne trær (nakne träden) som står omkring huset, så stiger ned til stranden, for å speile seg i vannet. Dette er første halvdel. Så er det et barn som leker i høstens grå røyk, ei jente som går med blomster i hånden, og sølvvite fugler flyr opp ved himmelranden. Det er det hele.
Diktet Stjärnorna er også kort, bare med seks linjer, og på ny er det en jeg som står og lytter i tregården. Dikterjeget som sansende subjekt i tregården eller blant trær er mye brukt i samlingen. Her står hun riktignok på trappen, i mørket, og stjerner svermer i trädgården. Så er det en stjerne som falt, med en klang (föll med en klang). Det er det som gir advarselen i de to siste linjene: icke ut i gräset med bara fötter;/ min trädgård är full av skärvor. Skärvor er fragmenter.
Två stranddikter må jeg få lese litt nærmere, for å se om det er noen sammenheng mellom dem. Det første diktet er skrevet med jeg, det er mitt liv som er så naket/ som de gråa klipporna og så kallt/ som vita höjderna. Tross dette sitter min ungdom med heta kinder, og den jubler: solen kommer! Det er også «jeg» som ligger naken på klippene når solen kommer, og kjenner en kald vind (kald fläckt) fra det røde havet, og at solen går ned. I det andre diktet skifter perspektivet. Der er det din vita kropp som ligger Mellan gråa stenar, og som sörjar/ över dagane som kommer och gå. Så er det sagaene som du hørte som barn, de gråter i ditt hjerte. Og slutten: Tystnad utan eko/ ensamhet utan spegel,/ luften blånar gjennom alle springor. Det er litt gåtefullt og utilgjengelig, men inneholder kanskje et lite levd liv, med ungdommens glød, og de såre minnene fra barndommen. Det er også om å se seg utenfra, og innenfra. Og det er så vagt skrevet at denne måten å lese diktet på ikke lukker seg, det trenger ikke være samme person, det kan være en annen.
I Fönsteret står et ljus inneholder en russisk tradisjon om å tenne lys i vinduet når noen dør. For lenge siden skrev jeg et innlegg på Helt grei blogg om dette, om et dikt av den russiske poeten Marina Tsvetaeva, Her er igjen et vindu, tilfeldigvis er det diktet også fra 1916. Til overmål har de to kvinnelige samme fødselsår, 1892, og var følgelig like gamle da de gav ut vindusdiktene sine. Södergrans dikt skiller seg litt ut fra hennes øvrige, det er antydninger til rim, 6 av de 8 linjene har lyden i i avslutningen, brinner – därinne – tiga – dimma – piper – därinna, det er så rimete som det blir hos Södergran. Diktet er også ganske konkret, til henne å være. Det brenner et lys, og det varsler om at noen er døde derinne. Det er noen grantrær som tier, rundt (eller kring, med i) en stig som stannar tvärt/ i en kirkegård i dimma. Det er en fugl som piper spørsmålet: vem är därinne? Ganske følsomt.
Irrande moln (forvillede skyer) er et ganske ordrikt dikt til Södergran å være. Verselinjene er ganske tunge, mange ord og stavelse, og det er rim i utgangene av noen av dem. Jeg limer inn noen vers fra midten av diktet, som illustrasjon:
Irrande moln ha ställt sig i solens väg,
vardagens sorgefanor hänga tunga,
nere i dalen går livet med släpande steg,
en flygels toner ur öppnade fönster sjunga.
Irrande er villfaren, forvillet, moln er sky, så det er villfarne skyer som har stilt seg i veien for solen. Og vi ser hverdagens sorgefaner henger så tungt, slik også linjene i diktet henger tungt. Den enkleste linjen er den siste, bare med ordene: Jättarna le, der Jättarna er jettene, en form for troll. Det er vel kanskje litt av en ordlek, dette diktet, det er noen litt rare linjer: Lapp lapp är dalens brokiga matta,/fast som socker är höjdernas eviga snö ... eller «fast som sukker er høydenes evige snø». Det er et naturbilde, om skyer rundt toppene, stemningsskapende skrevet.
Skogsjön vil jeg gjengi i sin helhet:
Jag var allena solig strand
vid skogens blekblå sjö,
himlen flöt ett enda moln
och vattnet en enda ö.
Den mogna sommarens sötma dröp
i pärlor från varje träd
och i mitt öppnade hjärta rann
en liten droppe ned.
Her har Södergran skrevet et dikt med rim. Det er klare rim i andre og fjerde (sjö – ö), sjette og åttende linje (träd – ned). I tillegg ser vi at endingen i linje 1, strand, blir hentet opp igjen i linje 8, rann. Kanskje kan man også trekke frem vokalen ö som går igjen ikke bare i rimene, men i flöt. sötma dröp og delvis öppnade (der er den kort, ellers er den lang). Lydene og motivene binder seg sammen til en enhet. Det er en solig strand, solfylt strand, det er skog og  og blekblå sjö, på himmelen en eneste sky (moln), på vannet en eneste øy (ö). Jeg-personen er også alene, som skyen på himmelen, øyen på vannet. Den modne sommeren sødme dryppet i perler fra hvert tre, slik det også renner en dråpe i jeg-personens åpnede hjerte. Hva den dråpen er, kan man spekulere videre i, jeg leser det som det er en av de samme dråpene som drypper fra treet, som perler. Alt henger sammen, jeg-personen er en del av det, har åpnet hjertet, og får en dråpe med næring, med innsikt eller hva det er, ned i det. Man skal ikke spekulere for mye, stemningen i diktet er det viktige. Les det heller på ny, enn å lese igjen hva jeg har skrevet.
Stjärnenatten er også et dikt med rim. Det har 11 linjer, mange av dem korte, to ord, den lengste, den nest siste, har syv. I tillegg til rimene, har diktet gjentakelse. Ordet Onödigt og onödig innleder linje 1, 2 og 8, i linje 8 står det en gang til inne i verset, Onödig fruktan, onödig smärta (unødig frykt, unødig smerte). Världen innleder linje 3 og 9. Kärleken har linjene 6 og 7: Kärleken ler under sömnen,/ kärleken drömmer om evighet ... Og det står inni verset i linje 10, som går ned til avslutningen i linje 11 (jeg tar med linje 9 for å få med rimet):
världen är mindre än ingenting,
ned i djupet glider från kärlekens hand
evighetens ring.
 Rimene er ellers i linjene 3 – 5:
världen är tom som ditt skratt.
Stjärnorna falla
kalla och härliga natt.
Det er et litt mystisk og kanskje smått utilgjengelig dikt. Det er verden, kjærligheten og evigheten, der verden i møte med kjærligheten og evigheten – er ingenting. Slik leser jeg det.
Ord er også et kort dikt. Litt lignende det forrige diktet, er det ordene som her møter kjærligheten, og de klarer seg vel litt bedre enn verden gjorde det? Sammenligningen er i linje 2 og 3:  De äro som doften av en blomma i natten/ den man icke ser. Ordene er som en blomst om natten, altså, den man ikke ser. Bakom dem lurar den tomma rymden ... Rymden er rommet, jeg tenker verdensrommet. Diktet slutter: Kanske de äro den ringlande röken/ från kärlekens varma härd? Kanskje er ordene røykringer fra kjærlighetens varme hånd? Litt mystisk og utilgjengelig, dette også, kanskje. Sikkert skrevet ganske fort, slik man får inntrykk mange av diktene til Södergran er.
Vägen til lyckan rimer som bare juling. Det er overflod av rim i dette diktet. Med det skiller det seg litt ut fra de andre diktene i samlingen, og i Södergrans forfatterskap. Men man skal ikke se særlig nøye på diktet før man ser at rimene er i Södergrans stil, ikke særlig systematisk, og som det passer henne. Det virker umiddelbart og raskt skrevet, dette også. Men det gir en mening, også sånn det rimer og ikke. Første og andre linje i første strofe er: Det skall vara obegripligt,/ hur det underbara sker, – Ordet ubegripelig rimer ikke med noe, er ikke i nærheten av de andre ordene i diktet, det står helt for seg selv, uten sammenheng med de andre, ubegripelig. Andrelinjen hur det underbara sker har imidlertid litt slektskap med avslutningen av strofen: som till lyckans lönndörr för. Nesten  så det nesten passer, det underbare skjer, som fører én til lykkens hemmelige dør. Tredje og fjerrde linje i strofen rimer som bare det:
ingen väg till lyckan finnes,
ingen lycklig stigen minnes
Så kommer strofe 2, i bundet form, rimmønster a-B-a-a-B, trykklett i liten a, trykktung stor B. Alltid vokal. Rimene er jaga – taga – saga, gå – stå. Det handler om at man ikke blir konge i lykkens saga, ikke fanger lykken ved å jage den, da vil man ende opp med å dum och häpen stå.
Tredje strofe gjengir jeg i sin helhet:
Under vänta vi av dagen,
dagen vissnar kall och blek.
Fråga åter, trötta hjärna,
är din dröm, din lyckas stjärna,
sken och svek?
 Så hva er veien til lykken? Diktet gir svaret, vil jeg si, like kryptisk og megetsigende som diktet selv.
Skogsdunkel er et litt dunkelt dikt, og et kort dikt, i likhet med de andre diktene rundt denne delen av samlingen. Det er på 8 linjer, ingen rim, men tre av linjene (1, 3 og 7) begynner med i: I den svårmodiga skogen//, I den dunkla skogen (..)/// og I skuggan… En nøkkel ligger kanskje i linjene 5 og 6: Varför är vinden full av varnande viskningar/ och vägen mörk av dystra aningar? I andre linje introduseres en sjuk gud, i linje 7 og 8 ligger den sjuke guden og drømmer vonde (elaka) drømmer. Det er skogsdunkel, dystert.
I de store skogarna er et litt enkelt dikt, men kanskje likevel effektfullt. Og til Södergan å være, ganske kommunikativt. I de to første av de tre strofene går jeg-personen vill. Først i de store skogene, der hun søkte sagaene hun hørte i barndommen, så i de høye fjellene, der hun ville søke drømmeslottet hun bygde i ungdommen. I tregården, trädgården, går hun derimot ikke vill. Der har hun hjemmet sitt. Tregården går igjen i mange, mange av diktene til Södergran, både i denne samlingen, og i de kommende. Siste strofe er slik:
I min älsklings trädgård gick jag icke vilse,
där satt den glada göken, min längtan följt.
 Kanskje skulle man slenge på en kommentar om gjøkungen, gjøken er en fugl med bestemte egenskaper. Det er kanskje ikke tilfeldig det nettopp er gjøken, den glade gjøken, som fulgte lengselen hennes.
Lyckokatt er en liten barneregle, ganske søtt. Det er en lykkekatt, som spinner lykketråder. Hun, jeg-personen, ber katten skaffe henne tre ting: En ring som sier hun er lykkelig, en spegl som sier hun er pen, og en solfjær (solfjäder – er ikke helt sikker på om det er solfjær) som jager bort tunge (påhängsna) tanker. Så har hun et ønske til: Lyckokatt, lyckokatt,/ spinn mig ännu litet om min framtid!
Skogens ljusa dotter er mer komplisert, lengre, og vanskeligere. Det er diktet om skogens lyse datter, hvem det er, er ikke klart for meg. Som vanlig for Södergan, forklarer hun i vei, uten at leseren får sjansen til å bli så mye klokere: Hon var den lätta fågeln och den ljusa källan,/ hon var den hemliga vägen och den skrattande busken,/ hon var den druckna och orädda sommarnatten. Dette var linje 4-6. I de tre første linjene blir det spurt om det ikke var i går/ da skogens lyse datter feiret bryllup/ og alle var glade? Videre ler hun uten hemninger, for hun er skogens lyse datter, og hun har lånt instrument fra gjøken (igjen gjøken), og hun spiller fra sjø til sjø (igjen sjøene).
Kanskje er Skogens lyse datter en drømmefigur? Kanskje er det Södergan selv, slik hun ser seg selv, slik hun drømmer om å være?  Sånne spekulasjoner kommer man ikke langt med. I andre halvdel av diktet står det om hvordan det under hennes bryllup ikke fantes ulykkelige mennsker på jorden, hvordan hun er fri for lengsel og stiller alle drømmer. Typisk for Södergran er det fantasifullt og kontrastfullt, og store sprang, under bryllupet står først granarna, tallarna og enarna, (tresorter) på hver sin måte, så de små blommorna hade alla vita kragar. Det blir laget en helhet i dette diktet også, som i så mange av de andre diktene, for eksempel Skogsjön jeg gikk gjennom tidligere. Også her er det noe som havner i menneskets hjerte, den gang dråpe, nå frø. Skogens lyse datter slutter: och de vita fjärlarna fladdrade oupphörligen förbi. Eller: Og de hvite sommerfuglene flyr uopphørlig forbi.
Vi kvinnor er et sterkt dikt. De fire første linjene er «vi kvinner», og hva vi gjør.
Vi kvinnor, vi äro nära den bruna jorden.
Vi fråga göken, vad han väntar av våren,
vi slå våra armar kring den kala furan,
vi forska i solnedgången efter tecken och råd.
Jeg skal bare antyde litt hva det kan bety. Så nære den brune jorden, det er der skitten er, det er også fra der livet vokser opp. Det kan forbindes med arbeid, slit, og det kan forbindes med naturen, livet. Kvinnen er nær tingene. Når de spør gjøken, så er det gjøkungen, den uvelkomne, som stjeler seg plass. Den venter seg nok likevel noe godt av våren, den også. Gjøken kan også være den dumme, idioten.  Å slå armene rundt en kald furu gir ikke noen varme tilbake, ikke noe kjærlighet. De slår armene rundt den likevel. Etter solnedgangen kommer natten, da er det slutt, da er det over, da blir det mørkt. Der søker kvinnen etter tegn og råd. For eksempel. Typisk Södergran er det ganske intuitivt det hun skriver. Man skal ikke tolke og spekulere for langt, synes jeg, bare introdusere ideer, la fantasien spille med.
Uansett, i andre halvdel, de fire siste linjer, så endrer diktet karakter. Det begynner:
Jag älskade en gång en man, han trodde ingenting ...
Sjekk «ingenting» i Södergrans dikt, det er et ord som går igjen. Som så ofte ellers slutter det hos Södergran betydningstungt, men vanskelig å forstå:
Han kom en kall dag med tomma ögon,
han gick en tunga dag med glömska över pannan.
Om mitt barn icke lever, är det hans ...
I alle fall er det vanskelig å lese diktet uten å sette vi kvinner i første halvdel i kontrast med mannen i det andre. Kvinnen tror helt åpenbart på mange ting, også der det ikke er noe å tro. Hva barnet er, vil jeg ikke begi meg ut på. De er åpne og fine, diktene til Södergran, det er vær så god å dikte med!
Tidig gryning er et rolig, søvnig dikt, når dagen gryr, og søvnen langsomt forlater øynene, eller ikke gjør det.
Några sista stjärnor lysa matt.
Jag ser dem ur mitt fönster. Himlen är blek,
man anar knappast dagen som börjar i fjärran.
Det vilar en tystnad utbredd över sjön,
det ligger en viskning lur mellan träden,
min gamla trädgård lyssnar halvförströdt
till nattens andetag, som susa över vägen.
Kanskje skal man legge merke til bruken av lyden s, den roligste, stilleste lyden, og hvor mange av orden som har med stillhet å gjøre: tystnad, visking, andetag, susa. Det er også svake, rolige ord, avslappende: matt, blek, knappast, og verbene er rolige likeså: anar, vilar, ligger, lyssnar. Handlingen jeg-personen foretar seg er: Jag ser dem ur mitt fönster. Dikter slutter ut med nattens andetag, som susa över vägen. Og man kan sove videre.
Nordisk vår  er et dikt på 8 linjer, delt i to. Første fire strofer er hvordan dikter jeg-et har mistet alle sine drømmer, «smeltet som snø», «rent bort som vann», og nå bare har igjen av alt hun har elsket en blå himmel och några bleka stjärnor. De fire siste linjene beskriver en scene, et bilde i naturen. Det er vinden som beveger seg mellom trærne, tomheten hviler, vattnet er tyst. Ordet tyst som ender linje 6, møtes igjen i diktets eneste rim, i siste ordet i siste linje, der det også er en besjeling: Den gamla granen står vaken och tänker/ det vita molnet, han i drömmen kysst. Igjen er det billedrikt og assosiasjonsrikt, til å dikte videre på. Jeg-et har mistet sin drøm, grantreet har ennå sin, om en sky den har kysset. Hva det er, og hva det skal bety, er opp til hver og én å tenke på og fantasere om.

Den sörjande trädgården vender tilbake til trærne. Det er sterk besjeling i dette diktet, som i så mange av Södergrans dikt. Hun identifiserer seg nesten mer med trærne, sjøene og skyene, enn med menneskene. De siste er det få av, og de er alltid upersonlige og flyktige. Trærne er mer til å stole på, kan man nesten si. Her sørger trærne i tregården. De kan også stille spørsmål, nesten som et menneske ville spurt dem: Vem har icke kommit och vad är icke väl,/ varför är tomheten tung och säger ingenting? Det er de bitre nellikene som avslutter diktet, i nest siste linje, der de kan stå som hovedmening når De bittra nejlikorna sluta upp vid vägen, slik at den uutrgunnelige dunkelheten til granen blir en bisetning: där granens dunkel bliver outgrundligt. Uutgrunnelig er diktets siste ord, og det man står igjen med.
Det underliga havet er litt mystisk. Det er ikke så rart, når det er det underlige havet det skal handle om. Det er 6 linjer, uten rim, og det er på overflaten enkelt skrevet. Med det mener jeg at ordene er enkelt forståelige, meningen i hver linje er klar, men sammenhengen mellom dem er ikke så enkel. Det er ikke engang så sikkert det skal væer så veldig mye sammenheng, om det trengs. Det er jo det underlige havet.  Først er det fisker som glir i dypet, så blomster som lyser på stranden. Det er nesten som en overflødig opplysning, det blir ikke brukt videre, ikke så jeg kan se. Derimot står det i linje 3 og 4 at jeg har sett rött och gult och alla andra färger, –/men det granna, granna havet är farligast att se,. Så kommer at assosiasjonssprang, slik som Södergran har så mange av, «dette gjør en tørst etter eventyr», og så sluttlinjen: vad som har hänt i sagan, skall hända även mig! Jeg tror ikke jeg skal si mer om det, enn hva jeg alt har sagt.
Den låga stranden er litt lenger, 13 linjer, men det har bare tre punktum. Så det er tre setninger, tre meninger. Først er det at fuglene som flyr, ikke flyr for «meg», mens stenene som hviler, gjør det for meg. Det er skrevet mer poetisk enn jeg har gjengitt det. Så er det en setning om at «jeg» lenge lå og lyttet ved berget, lyttet til vindens stemme i furuens gren. Den siste setningen er lengst, hele 6 verselinjer, nesten halve diktet. Den er også i presens, i nåtid, hun (jag) ligger i gresset, alt er fremmed og vekker ingen minner, det er den lange, lave stranden, der hun ikke hører hjemme. Her er ikke tankene hennes født, her er luften rå og stenarne hala, her er alt dødt, og vekker ingen munterhet, utenom den söndriga flöjten våren lämnat stranden. Et litt mystisk dikt, altså. Lest best, synes jeg, i sammenheng med de andre diktene i samlingen. Dette er en litt annen stemning, som kanskje fyller ut de andre stemningene i de andre diktene.
Sången på berget er om en sang som noen synger oppe på berget i det solen går ned over havets skum. Over to linjer får Södergran satt scenen. Ordene, som faller i vannet, er døde innen de når dit. Sangen forsvinner i skumringen, blir tatt med seg av den. Det sansende diktersubjektet trer frem i andre halvdel av diktet, for å anta det er hjerteblod den kvällskumma klippan, og at sangen handler om noe som aldri komer tilbake. Det er en scene, et bilde, men virkningen er sterk.
Kväll er et litt vemodig dikt. Det er igjen om enheten eller forsøket på enhet mellom det sansende subjektet og skogen, naturen. Dikterjeget vil liksom gå i ett, med det. Slik som i så mange av de andre diktene. Det er mye om skog og sjøer og berg og strand, lite om mennesker. Også her i diktet Kväll.
Jag vill ej höra den sorgsna sagan
skogen berättar.
Det viskar ännu länge mellan granarna,
det suckar ännu länge uti löven,
ännu länge glida skuggor mellan de dystra stammarna.
 Det slutter med en personifisering, så typisk for Södergran, med vägen som löper långsamt og och vägen stiger varligt/ och sär sig länge om efter solens sken. Sånn er det i hele diktet, personifiseringen og besjelingen av naturen gir et spesielt fellesskap mellom mennesket og naturen, eller dikter-jeget og naturen, karakteristisk for Södergran.
De främmande ländern er nok et dikt jeg vil gjengi i sin helhet:
DE FRÄMMANDE LÄNDERNA
Min själ älskar de främmande länderna,
som hade den intet hemland.
I fjärran land stå de stora stenarna
vilka mina tankar vila.
Det var en främling som skrev de sällsamma orden
den hårda tavla, som heter min själ.
Dagar och nätter ligger jag och tänker
saker som aldrig hänt:
min törstiga själ har engång fått dricka.
Jeg blir liksom ikke ferdig med det, slik det er med så mange av diktene til Södergran. Det er en rikdom i dem ikke lett å finne hos andre diktere. Det er et veldig overskudd, som hun har truffet en nerve, og fra den har en utømmelig kilde av ord å skrive ut. Hun skriver helt ubundet, uten rim, uten fast rytme, og med frie assosiasjoner. Hun er ikke redd for å berøre de helt store tema, og bruke de helt store ord. Hun skriver seierrikt. Her er det sjelen, og derigjennom sin egen situasjon hun skriver om, den som bare liker de fremmede land. Det passer på henne, fremmed som hun er de fleste steder, med sin spesielle bakgrunn. I fjerne land står de store steinene, der tankene hviler, i det som vel må kunne kalles en dristig billedbruk. Men steinen har karakteristiske egenskaper, evige egenskaper, tanker som hviler i stein, de vil kanskje vare. Södergran tillater ikke leseren å bli så lenge ved hvert bilde, hun utbroderer dem ikke, men går straks videre. Främlingen, eller den fremmede, er typisk for Södergan når hun skriver om andre mennesker, særlig menn. De er alltid upersonlige, har mye mindre menneskelige egenskaper enn trærne, steinene, fjellene, vannet og skogen, de er alltid litt fjerne, fremmede. Det er aldri hvile, trygghet og samhold i dem, de er alltid på et vis på vei vekk, eller utilgjengelige. De selsomme ordene blir ikke utdypet hva er, om det er starten på diktet, hele diktet, eller andre ord, ikke nevnt her i diktet. Heller ikke dette lar Södergan leseren bli lenge ved. På karakteristisk vis går hun straks videre, til dager og netter hvor hun ligger og tenker på ting som aldri har hendt, og så min tørste sjel har en gang fått drikke. Om det er dette hun ligger og tenker på, og som aldri har hendt, blir heller ikke svart på. Man får liksom inntrykk av at det skal være en forbindelse der, mellom de ulike delene av diktet, men det er ikke sikkert at det er det. Men hver linje og hver setning har mye å gripe tak i, mye å assosiere ut i fra, og det er inspirerende å gjøre det.
Lat ej din stolthet falla er ikke det diktet det er mest med. Diktet har et lite rim i første strofe, Låt ej din stolthet falla,/ skrid ej du nakna/ i hans armar ömt,/ hellre bort i tårar/ dem världen aldrig skådat/ och aldrig dömt. Jeg har uthevet rimene. Stoltheten som faller ser ut til å gi seg naken hen til en mann, men det blir ikke utbrodert så mye, verken her i første strofe, eller i de to korte strofene som følger.
De to gudinnene i Två gudinnor  er Lykken og Smerten. Lykken skuffer, den er en soverska med slappa drag, den hersker over det som er lett og fint, vindstille hav, blomstrende trær, endeløse solskinnsdager. Henne vil du ikke tjene, står det i diktet. Smerten, derimot, er aldri kallet, mest kjent, og minst forstått, men heller ikke dette blir det så mye mer ut av enn denne opprinnelige ideen. Det er kanskje litt uforløst, eller kanskje er det slik at denne ideen ikke bærer mer enn det her står.
En fången fågel går slik:
En fågel satt fången i en gyllene bur
i ett vitt slott vid ett djupblått hav.
Smäktande rosor lovade vällust och lycka.
Och fågeln sjöng om en liten by högt uppe i bergen,
där solen är konung och tystnaden drottning
och där karga små blommor i lysande färger
vittna om livet, som trotsar och består.
Midtlinjen, nummer fire av de syv, er sentral: Och fågeln sjöng om en liten by högt uppe i bergen. Kanskje er det det russiske i Södergran som gjør at hun kan skrive noe sånt? Pusjkin har jo også en syngende fugl, i et av vinterdiktene sine, vinterkveld. De første tre linjene er hvordan fuglen sitter i buret, fanget, om buret er aldri så gyllent og det er aldri så mye slott og lovet vellyst og lykke, der. De tre siste linjene er drømmen, sangen, som lar tankene og fantasien fly. Södergran kan vel kanskje selv identifisere seg med denne fuglen, de har jo noen felles trekk, med denne rike fantasien, og livet, livet som trosser og består.
Avsked er et langt, sterkt og vondt dikt. Det er behandlet også på Helt grei poesi, i 2012, før jeg hadde lest så mye av Södergran og visste så mye om henne. Det er et ganske langt, og kjent dikt, et dikt som gjerne blir plukket ut og vist frem fra denne samlingen. Det har mange motiv typiske for Södergran, snakket om søstrene, de alltid uspesifiserte, og menneskene som er utilgjengelige, de merker ikke att jag icke mera ser på dem. Det er sterke kontraster og motsetninger, med hjertet som først er er egensindig og kallt, siden lyckligt og skrattar ot alt.

Sorger er et av flere dikt av Södergran som henvender seg til en søster hun ikke har. I de senere samlingene hennes blir det flere slike. Södergran var enebarn, og før hun kommer i kontakt med Hagar Olsson, har hun ingen nære venninner heller. Det er et vakkert og sterkt dikt, den avmålte tonen forsterker effekten, hun dikter til den søsteren hun mangler.

Syster, du fagra, icke upp i bergen: de bedrogo mig,/ de hade ingenting att giva åt min längtan, begynner diktet. Senere heter det: Tusende leksaker har havet söndrat och kastat upp i sanden –/ förgäves söker jag ett smycke som ger min skönhet glans. Det er billedrikt, symboltungt, havet har hun søkt seg tilbake til i sine gamle spor, i linjen over, hva havet har kastet opp i sanden kan være så mangt, det samme kan smykket hun søker. Det har også en egen virkning på meg når kvinner snakker om sin egen skjønnhet, særlig kvinner som Södergran, syk, med tuberkolose, der den viktigste skjønnheten kommer innenfra. Lengselen i andre linje, det var ingenting mot den i fjellene, og havet kaster ødelagte lekesaker opp på stranden. Kom, sier hun til søsteren, så skal jeg fortelle deg om mine sorger:
Kom, sätt dig ned till mig, jag skall berätta dig ommina sorger,
vi skola tala med varandra om hemligheter.
Du skall visa mig din skönhet och ditt sätt att blicka
och jag skall bjuda dig min tystnad och min vana att lyssna.
Det er en lengsel søsteren kan lindre, om hun fantes. Hun skal visse henne skjønnheten sin, og hun – poeten, jeg-et i diktet – skal tilby stillheten sin og evnen til å lytte. Det er et varmt, nært vennskap, med en person som altså ikke finnes. Det er et sterkt uttrykk for lengselen.
Min själ begynner med fire linjer definisjon, typen min själ er, slik mange av diktene i samlingen gjør. Eller, her er det ikke min själ är, men min själ kan, eller rettere sagt, kan icke. Det er negativ bestemming. Sjelen kan ikke berette og vite noen sannhet, kan ikke minnes og forsvare, kan ikke overveie og bekrefte. Min själ kan endast gråta och skratta och vrida sina händer; heter det i linje to. Det er en sjel som ikke kan gjøre noen beregninger, som ikke behersker noen fornuft eller logikk, som bare kan gråte og le, bare er følelser. Så følger noen linjer om farger, og om havet som motiv, det er blått. En blomst er rød. En fremmed er uten farger. Men hun er ikke redd ham, ikke mer enn jomfruen var dragen – et bilde som kanskje betyr at hun er litt redd, for dragen er alltid skummel for jomfruen, selv om ridderen redder henne fra den. Uanstett, diktet slutter kryptisk: När riddaren kom var jungfrun röd och vit,/ men jag har mörka ringar under ögonen. Kanskje et litt usammenhengende dikt av Södergran, dette.
Kärlek er også et vondt og litt utilgjengelig dikt, om det er en sterk lengsel eller avvisning av denne lengselen. For Södergran vil jeg ikke lese diktene så personlig, hun prøver jo som få andre å skrive seg ut av eget liv, å avvise livsbetingelsene, å triumfere mot alt livet har å slenge i mot henne. Men en ung kvinne, hun må jo savne kjærligheten hun også, og forbanne sykdommen som gjør alt så mye vanskeligere for henne. Her, i dette diktet, er det nesten som billedrikdommen i starten skjuler følelsene, heller enn å fremheve dem.
Min själ var en ljusblå dräkt av himlens färg;
jag lämnade den en klippa vid havet
och naken kom jag till dig och liknade en kvinna.
Min sjel en lyseblå drakt av himmelens farge? Forlatt på en klippe ved havet? Naken kom hun til ham – eller deg – og lignet en kvinne? Er det så at hun har lagt bort sjelen, følelsene, og kommer til ham som kropp? Naken i overført betydning betyr også blottet, man viser frem sjelen, skjuler ingenting. Her kommer hun uten å åpne seg helt, sjelen et annet sted, med tankene dekket, kanskje. Uansett, hun sitter der ved bordet, dufter roser, og han synes hun er vakker, slik som drømmen. Hun glemmer alt, glemmer barndommen og hjemlandet, det som betyr så mye i andre dikt. Smigeren hans, holder henne fanget. Det har vel slektskap med et drømmebilde, dette, det er ikke noe virkelig og konkret som blir skrevet frem, slik jeg leser diktet. Og så tar han et speil, og viser henne henne selv. Hun ser der skjønnheten er syk, og ikke vil annet enn å forsvinne. Det er ganske personlig. Slutten er også sterk:
O, håll mig sluten i dina armar fast att jag ingenting behöver.
Det er et inderlig ønske.
Den speglande brunnen, eller speilende brønnen, på norsk, handler knapt nok om en brønn, og lite om et speil. Det er ødet som sier i starten, hvit skal du leve, rød skal du leve. Jeg-personen – eller hjertet hennes – beslutter seg imidlertid for at rødt skal være liv, og bor så i et mystisk land, der alt er ditt, og døden ikke kan tre inn. Hun sitter hele dagen med armen på brønnens marmorrand. På spørsmål om lykken har vært her, ler hun, lykken er langt borte, der en ung kvinne syr (sömmer) et barnelaken (barnatäcke). Her er jeg ikke helt sikker på om jeg fikk de svenske ordene helt rett. Frasen lyckan är längt borta blir gjentatt, i neste linje er det en mann som tømrer seg en stue. Det slutter slik, litt kryptisk:
Här växa röda rosor kring bottenlösa brunnar,
här spegla sköna dagar sina leende drag
och stora blommor förlora sina skönaste blad ..
Man har av og til den følelsen at Södergran ikke selv alltid vet hva bildene hennes betyr. Effektfulle er de allikevel, som at de store blomstene mister sine skjønneste blad. Jeg skal ikke begi meg ut på hva det er, men for meg fungerer det, og gjør også dette diktet til et inderlig dikt, et av mange hos Södergran.
Sången om de tre gravarna er litt forglemmelig. Det vokser tre rosebusker over tre graver. I den første ligger en mann, han sover tungt. Så er det en kvinne, med sørgelige drag, hun holder en rose. Til slutt er det en andegrav, usalig, der en mørk engel sitter og synger: oförlåtligt är att underlåta! Hver grav har sin egen strofe på to linjer, så er det en strofe til innledningen, slik at det blir fire i alt. Den siste, om engelen, har tre linjer. Det er nesten som en liten regle, en liten legende, men det er ikke så mye med den, synes jeg.
Det främande trädet, eller det fremmede treet, har også noe litt legendeaktig over seg. Det er et tre med magiske egenskaper, det kan si hvor lykken kommer og hvor den går. Det er to som kommer, den røde, og den bleke. Den hvite skal gå langt bort, der ingen kjenner henne, og leve der fjernt fra sitt hjem, og være lykkelig. Kanskje er den bleke Södergran selv?
Det neste diktet er litt beslektet, To vägar, heter det, eller to veier. Det er den gamle veien, en skitten, der ordet lykke høres fra alle lepper, og gribbene (gamarna) sliter i stykker en kvinnes kropp, som ligger der fremme på veien. Den nye veien er ren, der leker morløse barn med vallmoblommar, og kvinner i svart snakker om sorg. En blek helgen har foten på en død drages nakke. Draken er tidligere nevnt som dyret jomfruen ikke er redd for. Diktet er billedrikt, men hva det betyr, er ikke så godt å si.
Tre systrar følger opp stilen med å være legendeaktig, sånn som flere av diktene her i denne delen av samlingen. Den første søsteren elsker de søte smultringer, den andre de røde roser og den tredje de døde kranser. Det er første strofe. I neste strofe blir den første gift, og det blir sagt om henne at hun er lykkelig. Den andre søsteren elsker av hele sin sjel i neste strofe, om henne blir det sagt hun er ulykkelig. Den tredje søsteren ble en helgen. Om henne ble det sagt hun skal vinne det evige livets krone.
Kristen trosbekjennelse er et av de mange diktene som er skrevet på formen X er. Her er det lykken, eller lyckan, som er. Eller som icke är.  I første halvdel av diktet er det tre linjer med hva lykken ikke er, den er ikke vad vi drömma om,/ (…) icke natten, den vi minnas,/ (..) icke i vår längtans sång. Så er det tre linjer med hva den er, prøvende, den er något, som aldrig velat (villet (vilja) eller tvilt (vela)),/ (..) något, som vi svårt forstå (vanskelig forstår), og til slutt: lyckan är korset som ble rest för alla. Der kommer trosbekjennelsen inn, og Södergran vet at det er dristig. Korset å bære er noe som er tungt. Her er det lykken som er korset.

Skönhet er et annet av disse diktene som beskriver hva noe er for noe. Første linje er: Vad är skönhet? Fråga alla själer -. Resten av diktet er svaret, fullt av overskudd og motsetninger, skrevet demonstrativt fritt slik Södergran så godt behersket på denne tiden. For eksempel kan det være: skönhet är att vara sommaren trogen och naken intill hösten; Eller: skönhet är en stor förlust och ett tigande sorgetåg. En sammensatt linje er fin:

skönhet är att vara vällustig som rosen
eller att förlåta allting för att solen skiner;

Det er den eneste beskrivelsen som går over to linjer. Skjønnhet er å forlate allting fordi solen skinner, det er eneste linje som begynner med «eller» (eller noe annet enn skjønnhet). De to siste linjene er slik:

skönhet är att föra krig och söka lycka,
skönhet är att tjäna högre makter.

Noe av poenget med disse tiradene er at disse begrepene ikke lar seg fange. De kan være hva som helst. Man må selv fylle dem med mening, og i det kan man godt være fri og ubegrenset. Jeg tror man skal være forsiktig med å analysere for nøye eller lese for mye ut av dem. Neste dag kan det være noe helt annet skjønnheten er. Södergran er ikke ute etter å lage noen definisjoner på ordene hun beskriver, hun bare fyller dem med mening. Og vil at den meningen skal være rik, slik hun ser ordene er og verden er.

 Konungens sorg er skrevet som en liten fortelling. Det er på vers, men uten rim. Det begynner med at kongen har forbudt noen ord ved hoffet, fordi det gjør ham vondt. Ordene indikerer at det har skjedd noe med dronningen, eller kvinnen hans, for han vil ikke ha ordene «kjærlighet» og «lykke», slik han heller ikke vil ha «sorg» og «ulykke». Men hon och hennes funnos ännu kvar, som poeten skriver. Så er det hvordan kongen lukker seg inne med sorgen sin, og ikke vil se mot våren. Alt som var godt og fint ble bannlyst, ingen ung kvinne med blonde lockar, og de små danserskorna i korta kjolar, de fikk ikke vise seg. Mye av det som blir fortalt ligger i det ufortalte, det som ikke blir sagt.
Livets søster er et til Södergran å være litt langt dikt, som jeg likevel vil gjengi i sin helhet:
Livet liknar döden mest, sin syster.
Döden är icke annorlunda,
du kan smeka henne och hålla hennes hand och släta hennes hår,
hon skall räcka dig en blomma och le.
Du kan borra in ditt ansikte i hennes bröst
och höra henne säga: det är tid att .
Hon skall icke säga dig att hon är en annan.
Döden ligger icke grönvit med ansiktet mot marken
eller rygg en vit bår:
döden går omkring med skära kinder och talar med alla.
Döden har veka drag och fromma kinder,
ditt hjärta lägger hon sin mjuka hand.
Den som känt den mjuka handen sitt hjärta,
honom värmer icke solen,
han är kall som is och älskar ingen.
 I dette diktet er livet og døden søsken. Personifiseringen er effektfull, og blir kanskje enda mer effektfull når man vet døden allerede har merket dikteren som skriver. Södergran er rammet av tuberkolose, og har gitt opp behandlingen for å bli frisk. Kanskje blir det vel nært, slik at det blir en mann som har kjent dødens myke hand på hjertet sitt? Og som ikke lenger varmes av solen, som blir kald som is og elsker ingen. Det er ganske sterkt.
Ur «Liliputs saga» får jeg ikke så mye ut av. Jeg er ikke så sikker på hvem Liliput er, om det er basert på en kjent figur eller noen Södergran dikter opp. Diktet er på 10 linjer, igjen kommer søstermotivet (Södergran var enebarn), og siste linje er Allena gick en ung kvinna som han aldrig älskat. Kanskje kan man si om diktet at den har den Södergranske hangen etter å bety noe, det ser ut til å være noe der, man gjerne vil ha tak i, men det er ikke alltid så lett å skjønne hva det er og å gripe det. Hun klarer å få interesse også om setninger hun bare skriver ned, og som ikke er så lette å få så mye ut av.

Vid stranden er imidlertid et nytt flott dikt, med mange minneverdige linjer.

När det regnar och havet är grått, blir jag sjuk .../ Jag skrattar med solen, jag driver med vinden, jag retas med sjön. Det er vidunderlig så Södergran bare slipper følelsene fri, skriver hva hun vil, fritt og utvunget.
Hög sjö är det enda jag älskar.
Der, på stranden, er hun vakker i egne øyne.
Mina fötter äro det vackraste jag sett,
jag sköljer dem ständigt i vatten och skum.
Mina händer äro sköna och bländande,
jag strålar upp som hela den muntra och leende kusten.
«Mine føtter er det vakreste jeg har sett». Det er en flott setning. Diktet slutter dog ikke så ovenpå:
Jag stötte mig hårt mot en klippa den gången, jag ville ,
för att jag förgäves sträckt ut min arm
mot en främling, som jag en gång sett ...
Er det en mann hun her strakte ut hånden etter? En annen fremmed? Diktet lar det stå åpent.
Livet er et annet dikt på formen X er. Det er mange fine setninger i det. Jeg skal skrive mer om det senere, men vil nå frem til mål.
Helvetet er et annet slikt, beskrivende dikt, men på en litt annen form. Tonen i diktet er også en annen, ikke så livsbejaende som de andre.
Den väntande själen slutter: jag har ett enda namn för allt, och det är kärlek.
Smärtan personifiserer smerten, slik Södergran tidligere har personifisert livet og døden. Det er siste diktet i samlingen. Det slutter med seks linjer om hva smerten gir:
Hon ger pärlor och blommor, hon ger sånger och drömmar,
hon ger oss tusen kyssar som alla äro tomma,
hon ger den enda kyssen som är verklig.
Hon ger oss våra sällsamma själar och besynnerliga tycken,
hon ger oss alla livets högsta vinster:
kärlek, ensamhet och dödens ansikte.
Foreløpig er ikke hele diktsamlingen gjennomgått skikkelig. Det blir den forhåpentligvis med tiden.

Kniven og artisten

Jeg fortsetter fra forrige lørdag, og skriver en ny korttekst, denne gangen kniven og artisten.

Kniven og artisten

Det er et bilde som har festet seg helt i mitt hode. Jeg tror det er jeg som er artisten, jeg tror det er jeg som skal stå der på scenen og gjøre noe, til syne for alle, slike dere alle kan se meg om jeg står et sted og leser denne teksten opp. Artisten kommer alvorlig ut, som om dette er viktig for ham, som om han befinner seg i en annen verden enn de som skal se på ham, for dem kan han jo gjøre hva han vil. Det vet jo dere, om dere sitter og ser på, dere vet veldig godt om dette betyr noe for dere. Artisten, derimot, har papirene i hånden, og ser ut til å ha et brennende ønske om å formidle noe, han tar på mikrofonen med hånden, for å rette den opp, organiserer liksom papirene en gang til, gjør seg på denne måten klar, og forsøker å suge til seg og stå i oppmerksomheten. Jeg vet ikke hva det er han vil fortelle, vet ikke hva det er, vet bare at det er veldig viktig, i hvert fall for ham. Ved siden av ham står en kvinne. Man skulle trodd det var en hjelper. Det er ingen skrivefeil i tittelen, og heller ingen metafor, eller kjenning, kniven er ikke kvinnen, kniven er kniven, og den er i hånden på kvinnen. Artisten leser, han har satt alt inn i dette øyeblikket, forbedret seg i dagevis, utviklet seg et helt liv, for å komme til akkurat denne situasjonen, hvor det gjelder så mye for ham, at han kan stå på en scene og fortelle til alle som ser på ham hvordan det er. I det han kommer til poenget, til høydepunktet i sin argumentasjon og sin fortelling, til det han har levd for og åndet for, så tar hun opp kniven og stikker ham i halsen mellom to av hvirvlene der.

Gunvor Hofmos siste diktsamlinger

Det er ganske mange av dem. 14 stykker, etter Gjest på jorden, som kom ut i 1971. Så forfatterskapet kan deles i to perioder.  Først fem stykker før hun ble langtidsinnlagt på Gaustad, så 15 stykker fra hun vendte tilbake til diktningen og etter hvert vendte tilbake til samfunnet. På 1970-tallet ga hun ut nesten en diktsamling i året. De er skrevet fra hun var 50 til hun ble 75. Jeg ser det er mer å skrive om diktsamlingene enn jeg hadde tenkt, så posten blir ganske lang. Det får så være.

November (1972)

Samlingen er på 69 sider. Det begynner med et dikt som heter Jeg går ikke ut, og følges av en del som har fått navnet «Over Picasso», og romertall I, så en del som bare har fått romertall II. Den delen er klart størst, med 35 dikt. Del I har 9. Der er titlene Pike med due, Barn i klovnedrakt, Morgen, Kvinne med mandolin, Sittende kvinne, Monstrum, Drømmende kvinne, Tyrekamp, Pike med hane, typiske titler for maleri.

Åpningsdiktet går slik:

Jeg går ikke ut…

Jeg går ikke ut på gatene
for å tigge om nåde for mitt hjerte
at det ikke skal krystes
mellom det stivnete lys
over plakatene på gjerdet
og sitt eget syn
av matrede liv
Det er dager, da selv karusselen
i gaten viser deg sitt rette ansikt
at alt går rundt
og at det som var øverst i lys glede
i neste øyeblikk går under
i angst og kval.

De ni Picassodiktene er nøyaktige beskrivelser av forskjellige scener. Barn og due er virkelig barn og due, ulikt maleriet er det både lyder og lukt også her. Barnet snakker sin stemme/ inn i duen/ med tydelig røst/ for at gress og klipper / skal svare gjennom den/ for at skumringen skal synge sine viser/ av regn og vind.

Morgen

Lyset slår inn,
fyller vinduet som klart
vann i et glass,
det er ensomheten
som våkner.

Monstrum er kanskje et annet dikt verdt å nevne, i denne første delen. De river murer/ står og stamper/ mellom støv og sten/ Våre lemmer er skarpe/ som deres/ griper også tennerskjærende/ alt med sylkvass kjeft/ og maset alt til støv:. Jeg leser litt Rolf Jacobsen inn i dette, Landskap med gravemaskiner, selv om det ikke er godt å si om det er dette Hofmo mener med monsteret. Avslutningen er ren kontrast, mykhet mot hardhet, havet og skumringen mot skarpe, tennersskjærende og sylkvass: Den annens legeme/ den friske munn/ de skyldfrie øyne./ Det blå havet slår inn over/ feberens morgentime/ og forvandler alt/ til skumring.

De er ikke så altfor lette å bli klok på, disse diktene. Men det er stilsikkert skrevet. Det er imagisme så det holder, 50 år etter stilen fikk sitt gjennombrudd med diktere som Ezra Pound og D. H. Lawrence i USA og England, Sergej Jesenin i Russland, for å nevne de jeg har et kjennskap til. Store norske leksikon nevner i tillegg opphavsmannen T. E. Hulme, F. S. Flint, Amy Lowell, R. Aldington, H. Doolittle og J. G. Fletcher. T. S. Elliot kjenner jeg, selvfølgelig, han hadde også en tilknytning til gruppen gjennom tidskriftet Poetry. Alt dette er rett fra artikkelen på SNL. Disse diktene i samlingen er en studie i hvordan det kan gjøres, nesten overdrevet, så stilrent og etter programmet at det nesten blir for mye av det gode. Jeg er som leser også mer av den følsomme typen, og kan godt like kjølige iakttagelser og nøkterne beskrivelser, men følelsene skal likevel være der.

Nåvel, dette skal ikke være noen smaksdom. Drømmende kvinne har også en hilsen til en av våre 1900-talls poeter, Clas Giell, og hans flyktende ungdom. Hos Hofmo er det: Ditt jeg samles i denne ene tone/ ditt jeg deles i denne ene tone/ som en flokk hjorter/ flyktende fra den bitre jeger/ Virkelighetens selv. Jeg skal som sagt ikke være noen kvalitetsdommer, men det kan bli vel nøkternt.

Tyrekamp er mer modernisme og maskiner, som hos Rolf Jacobsen, mens Piken og hanen har bibelske referanser, med sin Du har fornektet tre ganger/ og ofrer den seende. Det avslutter også denne delen av samlingen.

Første setning i første dikt i del II, Sommeren, henter opp et ord Hofmo har brukt mye: ensomhet. Sommeren, lent mot din/ ensomhet.  Det er et modernistisk, sjokkerende, umulig bilde, en tid slike bilder kanskje har mistet litt av sin virkning, de er nå en gang brukt i 50 år. Diktet fortsetter med nøkterne, kjølige iaktagelser, tro mot stilen, tro mot imagismen. Her er dog ingen sommervarme, og heller ingen ordentlig følelse. Det er langt mellom følelsene i disse diktene, og i diktsamlingen, og enda lenger mellom tegn til kamp mot dem, noe som karakteriserte Hofmo i sine første samlinger, da hun var på sitt beste og mest vitale.

Er allting, Hunder om høsten og Den tause har alle sammen slike dristige, en gang sjokkerende bilder. Det er veldige tankesprang, veldige sammenligninger, et ord/ lik et mørkt skip/ som ser mørke bergtopper/, De finner avgnagede ben/ som en gang var inni levende kjøtt/ og som hvilte seg mot marker og trær/, i zoologisk have/ i bøkenes ord av hvit sorg/ av ensomhetens dirrende pil/ (..)/ i trikkekonduktørens svarte veske:/ ett klipp, og regningen oppgjort! Det diktet, den tause, slutter for øvrig: Det er søvn i det/ besteborgerens lokale sovemedisin/ mot universets våkenhet.

Dikt med tittelen Dikteren, skal man alltid være på jakt etter og se nøyere på. Det kan si noe om dikterens program, hvordan dikt skal skrives, hvilken rolle dikterns er. Hos Hofmo er det imidlertid nå: Det finnes røster så mange steder, en linje som både begynner diktet og begynner tredje og siste strofe. Men røstene som finnes er også veldige assosisasjoner og tankesprang, her er det ikke og trenger ikke være noen forbindelse fra det ene til det andre, diktet gjør ikke noe krav på å måtte henge sammen, midtstrofen på to linjer er:

Vi begraves under salmesang
fra barer og restauranter.

Diktet slutter med: Det finnes røster så mange steder/ under husenes røde øyne/ under havet/ der ensomhetens maneter og fisker/ skyter frem i dyp på dyp. På meg er dette litt utilgjengelig, jeg må innrømme det. Man må tvinge mening inn i det, skal det bli til noe, eller la også lesingen og tolkingen være like fri og assosiativ som diktet selv.

Avvikles og Høstløv, derimot, er plutselige dikt med mening, plutselig gripende. I avvikles blir det personlig, dagen på institusjonen, der alt skal avvikles, alt er en post på programmet, livet er rutiner å bli ferdig med, som skal avvikles. Det er sterkt skrevet, delt i tre deler, uten mellomrom i mellom dem, det er bare tre ulike tematikker i diktet.

Morgentoalettet avvikles
frokost og middag avvikles
med den samme ubønnhørlighet
Aftens avvikles
og pleierne går hjem
Søvnen avvikles
og nattsøster går med lette skritt
gjennom korridoren

er den første delen. Ordet ubønnhørlighet i vendingen med den samme ubønnhørlighet er den eneste gangen diktersubjektet tar stilling til det som skjer, og uttrykker en negativitet. Alt avvikles, stort sett måltider, frokost, middag, aftens. Det er dagens rutiner, det er dagens innhold. Søvnen er også noe som avvikles. Nattsøster går med lette skritt/ gjennom korridoren, er også noe menneskelig, i alt det kjølige, det kliniske. Adjektivet lette skinner i diktet, der alt ellers er nøkterne observasjoner, skrellet for kommentarer.

Kriger avvikles
og noe er alltid igjen
barn med blygrå hud, soldaten
med ett ben som slår
krykken hardt mot fortauet,
de blinde.

er andre del. Det står i voldsom kontrast til dem første, livet for et vanlig menneske stuet inne på institusjon, og hele kriger. Det er alt noe som avvikles. Det er et ganske sterkt oppgjør med livet, mennesket og livsbetingelsene, her er det opprør holdt igjen, inni den kjølige imagismen. Adjektivet blygrå i blygrå hud, det er som Hofmo henter opp igjen kraften fra ungdommen, den er der ennå, som potensialet i dyret i Rilkes der Panther.

Døden avvikles
og en rose står ensom
foran en kold sten

Til slutt er det døden som avvikles, mennesket dør. Alt som er igjen er rosen – noe levende – foran en kold sten, noe dødt.

Høstløv har også plutselig liv, det er mine ord og min kursiv, diktet går Høstløv over din taushet/ den blå vasen/ er ikke din hånd/ skjønt innover det klare rom/ ser jeg den bære/ rødt løv/ mot skyenes hvite puter/ på viddenes brune seng. Plutselig er det noe menneskelig, din hånd, med din i kursiv i diktet, det kan uttrykke et veldig savn fra en kvinne som er 50 år, og aldri fikk oppleve kjærligheten. Men tankene forlater hun med en gang, skjønt innover det klare rom, og så videre. Her er også den nøkterne, kjølige beskrivelsen med på å dekke over følelser man skjønner er der. Da er jeg med på denne måten å skrive dikt på.

Så følger noen kanskje litt forglemmelige dikt, Ennå er trærne, Det er mørkt og Det skjer, den siste et veldig tankesprang fra sigaretten i hverdagen, til å bli slyngt (det er sjelen som blir slyngt, og det er oktober som tar tak i den, det er det som skjer) imellom travle Parisgater, og så er man der, veldig konkret, med (..) bugnende druevogner/ (..) baren på hjørnet/ (..) rødvin/ og lenger nede/ brød og potetstappe. Så er man tilbake. Hvite frakker er sykehusdikt, men ikke så gripende som Avvikles, på langt nær.

Diktet Per Sivle er satt opp som et godt gammelt dikt fra 50-tallet, 5 strofer med to linjer i hver, klart inndelt, men ikke noe rim. Lasarus er på ny bibelsk, og klarer vel kanskje ikke bære den tunge allusjonen, i alle fall ikke for meg. Lasarus er en mektig historie, om den døde som blir vekket til live av Jesus. Det kan være henne selv, som har vært den døde, og nå lever. Maria og Marta ser på meg/ og priser Herren, slutter det. Simon holder også kanskje tunge allusjoner, som ikke blir helt oppfylt.

Vinter er bare merkelig, kort dikt på fem linje, der snøen blir omskreve til å være barbersåpe, og det er lenge til/ høvelen igjen gjør ansiktet/ glatt og friskt og grønt. Gammel kone har tematikk det kunne vært mulig å få mer ut av, hvordan det er å bli gammel kone, Hva venter jeg på? begynner det, men det får ikke sagt noe som beriker oppfattelsen man allerede har om hvordan det er å eldes, det slutter Jeg rører ved tausheten/ som om den ennå har noe/ usnakket. Slike motsigelser og ulogiskheter vekker alltid interesse, en taushet som har noe usnakket, linjene Hvor mange ganger skal/ jeg se solen gå opp/ eller ned, like før, er like bra, synes jeg. Det blir ikke så mye formidlet. Himmel er i samme gate, litt sånn som Vinter, litt forglemmelig.

Judas ringer igjen med sterke bibelske allusjoner, og lykkes for meg bedre enn de andre som gjør det. Kanskje er det noe ved Hofmos livshistorie jeg ikke kjenner, en referanse jeg ikke ser med de andre diktene. Med Judas er det en skyldfølelse som kan bringe tankene tilbake til Ruth Maier, jødevenninnen som ble tatt av tyskerne, og sendt til Auschwitz. De som venter på Ham i natten/ venter også på meg. Diktet har en veldig direkte strofe om å ønske det ugjort, slik Judas også må ha ønsket sin gjerning ugjort, var han et menneske.

Gunvor Hofmo hadde et litt spesielt forhold til kineserne. I 1945 skrev hun en tekst om dem, en artikkel, som er å finne i samlingen Mørkets sangerske, redigert av Jan Erik Vold. Synet på kineserne var kanskje vel snilt, vel ukritisk, «kinserne er et fredelig folk», skrev hun, på den tiden krigen raste og Mao snart skulle sette i gang med sine ugjerninger. Kineserne har vel litt av hvert å svare for gjennom historien også, men det får være så sin sak. Diktet Kineserne, som her er å finne i samlingen, er det ikke så veldig mye med, kort, på 6 linjer, kanskje et forsøk på å skrive som kineserne selv skrev sin poesi.

Kort er også diktet Ballspill. November er et dikt jeg fort kunne likt, spesiell og vanskelig som måneden er, høsten når sin slutt, måneden er mørk, og det er ennå ingen jul i sikte. Hofmos November er imidlertid litt intetsigende, synes jeg. En tent lampe er typisk Hofmo i perioden, kort, og med et veldig tankesprang, fra en tent lampe/ er gjeteren som lokker/ til / lilje under vann/ og du, et lam/ under stjernedyp. Du må henge med, og selv delta i assosisasjonsreisen, ikke forsøke å tolke for konkret, ikke forsøke å la det bety noe, tror jeg. Men dette er ikke min type dikt, ikke min måte å lese på.

Zambia er litt som Kineserne, kanskje litt for fullt av velvilje om et sted hun ikke helt kjenner. Mange dikt har tittelen Byen, Hofmos er ikke blant de som blir husket, 8 linjer, med tåke, og bilder som raggete grantrær og hav av skorstener/ som spyr grønn røyk/ over markenes tak. Hun syr er på ny tankespranget, eller kontrasten mellom det lille mennesket som sitter og syr, og det enorme kosmos hun er i. Kanskje kan det gi mening om man legger i tankene det syke mennesket som ikke klarer å holde orden i tilværelsen, som trenger noe å orientere seg etter, og som virkelig føler seg alene i kosmos, og trenger en bylt tøy å snakke med. For meg blir det for vagt og diffust, dette diktet også.

Kant er filofosen, uten at Hofmo får så mye mer ut av diktet av den grunn. Sadler er stolene på usynlige hester.  Trær i sykehusalleen har noen elementer i seg, i det minste et lite uttrykk for følelser, i det Vi (..)/ overgir oss i/ vår fornedrelses svakhet/ og legger vår bitre hverdag/ i deres hender. Huset er litt artig, med en ung pike og gammel kone, kanskje det samme mennesket, kanskje henne selv, og avslutningen Vi er ihvertfall godt nok/ kjent/ til å sove sammen.

Samson med lammet og Samson blindes er den bibelske Samson. Emmaus er byen der Jesus dukket opp igjen etter gjenoppstandelsen. Hos Hofmo er det en elendig by, der de fire første strofene er bare negativitet, bare fæle ord, men i strofe 5 er det en fremmed, og i den korte, siste strofen på to linjer drikker han sin vin og bryter brødet/ og se – Det er Herren selv! Ismael og Potifars hustri er mer bibelske referanser.

Det samme er Den fortapte sønn. Det er et dikt Hofmo legger mye i, her skriver hun ut sin fortvilelse. Det er ganske sterkt. Hofmo har ikke dikterkraften fra sin ungdom, dette er ikke Fra en annen virkelighet, men livet har fart stygt mot henne, og det skal bare å holde litt igjen for at det skal slå også leseren med stor kraft.

Engang så jeg på stjernene
og ønsket jeg var evig som dem
at mine kvinner skulle holde meg fast
som om døden ikke var

heter det, for eksempel, og

Nå går fornedrelsen som
mørke ganger gjennom mitt livs bygning
der jeg ikke finner utgangen

Hun sammenligner seg selv og (det som må være) sine medpasienter med svin, og kan ikke kalle svinene mine brødre. Den fungerer for øvrig på flere nivåer, som kvinne er vel ingen hennes brødre, og ikke er hun svin heller, selv om hun nettopp har skrevet hun løper gjennom gangene i svins skikkelse. Men hun kan neppe kalle sine medpasienter sine søstre heller, hun er vel ikke som dem, hun har vel ikke fellesskapet. Det er ganske sterkt.

Jeg lengter til min fars hus
til de hvite sauer
og arbeidet ute i vingården…

Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg!

Sånn slutter diktsamlingen November.

Veisperringer (1973)

Denne samlingen er litt kortere, bare 51 sider. 35 dikt er det her. Borte er de religiøse titlene, borte er de rene diktmalerine (som de tilhørende delen kalt Picasso, i den forrige samlingen, November), borte diktene kalt opp etter land (Zambia) og folk (kinserne). Kanskje er det en litt mindre ambisiøs samling.

Døden er ikke til er et forsøk på å gjøre jeg i ett med alt. Det heter i alle fall og jeg, et løv/ fast inntil alt som puster/ dier, vokser/ en gjenklang av meg finnes/ i det kolde stjerner der oppe/ og i andre trær. Fra de kolde stjerner til i andre trær er tro mot tankesprangene og motsetningene Hofmo benytter seg av i denne perioden i diktningen sin. Det er vel også et sprang fra tittelen, Døden er ikke til, til avslutningen, der gjenklangen finnes i kolde stjerner og i andre trær.

I den stille dag er også store tankesprang, alt er lov, forbindelsen er bare en assosiasjon unna. Til min mor er mer konkret, Billeddiktning, som Paal Brekke kaller det, gjengitt på baksiden av boken, men sakset fra en anmeldelse i Dagbladet. Billeddiktning er et bedre ord enn imagisme, jeg skal bruke det. Diktet er også uvanlig langt, til Hofmo å være, tre sider, fem strofer. Det konkrete passer også godt til innholdet, minnet om moren.

Jeger er fælt og fullt av grusomme ord, uten at innholdet vel helt forsvarer ordbruken. Murere har en form jeg ikke kjenner navnet på, men som jeg har sett før, og ikke får mye ut av.  Lang hit// sten av grusomhet/ sten av begjær/ sten av blindhet// vi murer// Noen har sittet fjern/ og laget tegningen/ Gud. Det er enkelt. Men deter ikke så mye med det.

Nå er sommeren følger i samme gate, enkelt, forglemmelig, akkurat som om diktet er litt slepphendt med ordene, at det ikke er så farlig at det treffer så nøyaktig, at det er så nytt og friskt: Ditt hjerte er langt/ fra måneblek hvisken/ i løvet. Det er vel ikke så voldsomt. Chagall er den berømte russisk-jødiske maleren, påvirket av kubistene og futuristene, veldig fargeglad, drømmeaktig, Hofmo beriker ham ikke med diktet sitt. I. P Jacobsen beriker heller ikke noen. Bilde er av en hund, med en litt minneverdig avslutning, der dypt i dens strupe/ ligger knurring av/ is og avstand.

Akrobat går an å skjønne hva forfatteren vil med, det er akrobatiske øvelser med kjente ordtak og munnhell, og naturens lover, men det er vel ikke så mye mer med diktet, enn det. Det slutter for eksempel Salige er de onde/ med brann i hjertet/ av uhelbredelig synd/ for de skal se. Det er vel kanskje seg selv Hofmo snakker om her, hun omtaler jo ellers av og til seg selv som synder, for eksempel i avslutningsdiktet fra samlingen før. Men det blir ikke sant det hun skriver, av den grunn. Det blir bare en akrobatisk øvelse.

Etzel Andergast er en roman av Jakob Wassermann, fra 1931, men hos Hofmo er diktet jødeforfølgelse og holocaust. Det er antydningsvis, i linjer som Hvilke av dem/ ville dø/frivillig, i Sannhetens/ bitre glassbluss og Du forbrant i Skaperakten/ og er blitt aske.

Trollet er litt om Hofmos koselige begeistring for trollet i eventyret, hun har alltid likt det, skriver hun, seg selv nok, som det er, og hvordan det Griper prinsessen med veldige never/ humrer innover henne/ som en hingst. Hvis ikke det er meningen det skal virke litt overraskende og uhøytidelig på leseren, så skjønner jeg det ikke. Det er et lite kosedikt, før Døden er kommet. Da er vi tilbake til alvoret igjen, men i denne samlingen får ikke Hofmo alvoret helt til. Det blir litt de samme problemene som i Nå er sommeren, ord og linjer som virker litt lettkjøpte: Døden er kommet/ som nattkold vind/ gjennom tomme gater.

Øyeblikket er litt lengsel. Lengsel tilbake til barndommen, og kanskje til et erotisk liv. Det siste skal man være ytterst forsiktig med, når det gjelder Hofmo, som å gå inn på hennes private område, jeg vil vokte meg med det. Men det er linjer i diktet Trollet, gjengitt ovenfor, og det er linjene og ordene i Øyeblikket, Å bli våt/ kjenne kjolen bli våt nedentil,/ strømpene. Det er ikke mer enn dette. Det slutter med ønsket om å tilhøre evigheten, Ja, Evigheten! og To piker løper nedover/ mot kiosken/ med plasthetter på hodet. Det kan være et minne hun selv har, et bilde hun kjenner seg igjen i, en evighet hun vil være en del av.

Et skudd i Belfast er nødt til å være om Den blodige søndagen 30. januar, 1972, den gang britiske soldater åpnet ild mot en borgerrettsmarsj. Gunvor Hofmo får det vel ikke helt til, kanskje, med en start som Et skudd i Belfast/ og et barn som vokser// fra sitt liv. Eller linjene: Nå slår virkeligheten/ det bleke vann ut av oppvaskkummen. Det er vel ikke helt treffende? Og avslutningen, blir kanskje å prøve for hardt? Skyene legger seg som en/ soldatkappe på barnets skuldre. Ikke er det vel helt treffende, heller. Hendelsene hun skriver om, er imidlertid alvorlige nok. Hun har bare klart å skrive – veldig mye – bedre om slike hendelser før.

Fjern ikke er om ikke å fjerne skiltet til noen som har flyttet ut, beholde minnet, kan man si, uten at Hofmo er i nærheten av å få noe spesielt ut av det. Tonen, innholdet og ordvalget står vel ikke helt i stil, utropstegnet i Fjern ikke skiltet! er påtatt, anstrengt. Barndommens Onkel Rolf er et barndomsminne, noe Hofmo har flere av i denne samlingen. Da er det latter og glede. Billedbruken og beskrivelsene er vel også her litt anstrengt, imidlertid, slik som dagen satte en sprøyte/ av vitalitet inni/ så den sprang som en gaupe/ fra dine fektende hender. Det henger vel ikke helt sammen grammatisk, heller. Avslutningen er imidlertid klar nok: Ikke idrettshelten var ditt idol/ men massenes fostring.

Tilbake er er meislet som et tradisjonelt dikt, strofer på fire verselinjer, fire stykker, men ingen rim. Her er mange ord med stor bokstav, Gud, Ordet, Verdensrummet, Den Enes, uten at det løfter diktet så veldig. Og hva med innledningen av Å være: Å være/ Du smaker på ordet/ biter av det som av en gaudaost. Novemberettermiddag i byen er i samme gate, seks linjer, merkelig. Til slutt har elementer av gammel storhet, Til slutt fortrolig med min egen ensomhet/ Den puster i riker som ikke er av denne verden. Det er skikkelig. Resten av diktet er det ikke. Du har sett er mer ordlek og sammenligninger som ikke henger på greip, Du har sett din død/ i så mye/ i nattens flodhester/ av grå sten/ som velter over gatenes/ klipper, og så videre, og så videre. Fred, Tausheten, korte dikt, forglemmelige, før Gud taler ikke, der det er referanser til Moses og Job, men der det ikke blir til noe med det, heller. Ingen klage kan jeg gjeni i sin helhet, for å gi et inntrykk av hvordan disse diktene er, i denne delen av samlingen:

Ingen klage

Ingen klage. Ingenting
Som glasset langsomt
fylles med kostbar vin

fylles vår dag
av naken eksistens.

Kom døde netter har ambisjoner, men får det vel ikke helt til. Her er det referanser til Kristus og korsfestelsen, her er det om ensomheten, som Hofmo skulle kjenne så godt, og det er dype piler fra universets rom og stemmer som flyter tilbake til én. Tema og motiv hun på sitt beste behersker bedre enn alle. Men her blir det anstrengt, og påtatt, her slutter det: Jeg er din fiende, jeg er Den Ene/ som krever ditt liv for min innsikt/ Kall meg ond, jeg er den Ene. Kirkegård er et bilde fra en kirkegård, en kjølig, nøktern beskrivelse, uten at det blir så mye mer med den.

Veisperringer er titteldiktet, og skulle vært minneverdig, men dette går i oppløsning, synes jeg. Det er først en motsetning, De stanser deg/ veisperringer/ foran din fremtid/ du har lagt bak deg. Motsetninger og selvmotsigelser skjerper hjernen, greit nok. Så følger: Bestandig i gatene/ fremmede, barndomskjente/ graver store maskiner/ opp livets innvoller/ som forråtnelsens sorte engler/ ruger over. Det er vel ikke så voldsomt. Så lyse somre kunne også vært fint, er det ikke. Det er som det/ sprøytet over klipper/ det høye lys av hvitt skum/ som er morgen.

Det er ikke her og Det hvisker ikke er karakteristiske, typiske dikt i denne samlingen, enkle, korte linjer, lange setninger, som flyter av gårde og bort fra det de begynner med. Det samme er Lossearbeidere, men det er i det minste litt konkret i sitt innhold, det skildrer disse arbeiderne, larmen av vinsjer og kraner, det er billeddiktning, konkret og greit, nok. Sne er en veldig lang setning, fordelt over korte, 13 linjer, og ordet til slutt, Gud.

Samlingen slutter med Det lyser. Her er det, karakteristisk med de lange setningene, korte linjene, og tankene som brer seg utover og bort, ganske lsøt:

Du lyser

Dy lyser, hellige,
i dette stoff
Legemer nær hverandre
som dyr i
et nattkoldt landskap
der Tankene brer seg
som flaggermuser i natten
lydløst på vinger omringende det stumme
som nattlige fjell
omringer slettene.
Er vi ensomme, er vi det
med de dødes
tause hymner, som når
en fugls strupe
mot morgen.

Denne samlingen er et skritt tilbake fra Hofmo, på det jevne, og heller litt under.

Mellomspill (1974)

Mellomspill er en kort diktsamling på 53 sider, 37 stort sett korte dikt.

Fra en sommer innleder samlingen, og er et langt dikt, som kanskje kan minne litt om Til min mor, fra samlingen før. Også her er det konkrete bilder, men her er det atskillig mer uhyggelige og sommeren har ingen funksjon som sommeren av glede og oppfyllelse av vårens løfter. Det er heller tegn på at det er krigens sommer, med et par som flykter/ som to antiloper/ tett inntil hverandre, i den første strofen og i starten, og enda mer i nummer 4 (strofene er nummerert) Venter du meg vinter/ Den tyske skumringen/ skriver ikke sine ord/ for evigheten. Barndommen er beskrevet slik i strofe 5

Hvilke ange rører
ved din barndoms tomme gater
som blekner under de store
havers veldige grønnhet
seil som ligger i havet
og båten kantret

Den sjette strofen er sykehjemmet, kjølig og klinisk, Du kjenner disse fottrinn/ men de hvite benkene er tomme/ ulegemlig hviler/ de døde under grenene/ ulegemlig, mens dyp på dyp/ speiler deres tårn/ av stemmer og berøring/ som treker fjernheten til seg. Det er motiv vi kjenner fra Hofmo, fottrinnene, de hvite benkene, de døde under grenene, og særlig dyp på dyp. Å trekke fjernheten til seg er også gjenkjennelig hos henne. Fjernheten kan være så mangt, minnene, sommerne, krigen, eller til og med eviggheten, og det er vel antydning her om at det er alle disse uklare, vage tingene som knytter det sammen til en helhet, holder menneskelivet sammen. Det er ikke trygt, og det gir ingen ro, og det står heller ikke at det lykkes å gjøre det fjerne nært. Det lange diktet slutter med å hente opp igjen havers veldige grønnhet, nå i form av en grønskende dam, hvor fjernheten like over folder gatene ut/ som kronblader om morgenen/ med deres bitre nærværs/ vesen/ som faller lik en sten/ i en grønskende dam. Faller og blir borte.

Hva fanger natten (1976)

Dette er en ny, ganske kort diktsamling, typisk Hofmo i perioden. Den består av 51 sider, og 34 dikt. De første diktsamlingene på 70-tallet hadde på baksiden utdrag av tidligere anmeldelser, sitat fra avisene. På baksiden av Hva fanger natten har forlaget valgt å plassere et helt dikt fra samlingen, Husenes lenker

Husenes lenker

Husenes lenker om meg!
Gatenes håndjern
graver seg dypt ned
på plass i mørkets skip
stuet tett sammen
seiler vi
til de bitre strender
der barndommen
sover som enn blind
hundevalp
vekket til liv
av skjelvende berøring
med altet
av vind over hav
der døde glir legemsløst
gjennom tusener
av år
der rosenknopper
skypter opp av isbjerg
og korsene fødes
av profetenes
tordenstemme.

Det er en eneste lang tankeflyt! Først Husenes lenker om meg! Så en veldig lang setning med resten av diktet. Verselinjene er korte, og bruddene er slik at det gjerne kommer en overraskelse i linjen under, tanker man trodde var tenkt til ende, fortsetter, og utvikler seg i nye retninger. der barndommen/ sover som en blind/ hundevalp. Jeg skal ikke si bildene alltid er helt treffende, men overrraskelsen er der, og jeg har en mistanke om at Hofmo ikke ønsker vi skal tolke diktene hennes i hjel, til meningen er fullt forklart. Det er å begi seg feil av sted å forsøke å forklare hva denne hundevalpen er for noe, hvorfor det nettopp er hundevalpen som skal være blind, og dertil sovende, hvilke egenskaper det er ved en blind hundevalp som ligner den med barndommen. Friskheten i språket er viktigere enn klar og full mening.

Det er sent (1978)

Nå har hendene rørt meg (1981)

Gi meg til berget (1984)

Stjernene og barndommen (1986)

Nabot (1987)

Ord til bilder (1989)

Fuglen (1990)

Navnløst er alt i natten (1991)

Tiden (1992)

Og det vender er et eksempel på et dikt fra samlingen:

Og det vender

Og det vender, ditt liv!
Din sorg vender, ja alt
legger seg ned
ved horisontene
og kjenner et nytt øye se
og kjenner et nytt øre
høre
det fjerne blir et barn
som lærer deg å snakke
med jordens munn!

Epilog (1994)

Dette er Hofmos avskjedssamling. Hun er her en gammel kvinne, 73 år, snart skal hun dø. Sammenlignet med den første avskjeden, Testamente til evigheten, er det ikke noen bitterhet, her. Det er en slags avklaring, en indre ro, selv om livet for henne ikke har hatt så mye godt å by på, og livsbetingelsene er tøffe.

 

 

Gjest på jorden (1971), Gunvor Hofmo tilbake etter 15 års pause

Jeg har en uke viet til Gunvor Hofmo (1921 – 1995), den kanskje dystreste poeten i norsk litteraturhistorie og ganske sikkert den med verst livshistorie. I 1955 gav hun ut en slags avskjedssamling, Testamente for evigheten, i årene som fulgte var hun innlagt på Gaustad, og slet med sin egen sykdom. I 1971 kom hun så ut med en ny diktsamling, Gjest på jorden, og denne posten skal handle om den.

Diktene i boken er delt inn i tre deler, markert med romertall. Mange av diktene handler om å være innlagt, på instituasjon, men for at de skal fungere må de også gi mening også for lesere uten denne livserfaringen. Hun må knytte det å være innlagt opp mot våre generelle livsbetingelser. Norsk biografisk leksikon skriver at den heftige ekspresjonismen i de første samlingene nå er erstattet av en kjøligere imaginisme. Det er vanskelig å være uenig i det. I de første samlingene går det ofte i rop og skrik, sterke uttrykk og ønsket om å bli hørt, en veldig synlig bitterhet og et fortvilet ønske om noe å holde fast i og orientere seg etter, i en verden og i et liv på vei mot å rase sammen. Årene på Gaustad fører Hofmo en roligere tilværelse, er mer innordnet, har institusjonens rutiner og holdepunkter. Det åpner for kjøligere, nesten kliniske observasjoner.

I åpningsdiktet, betegnende tittulert Alt har jeg glemt…, heter det Sover de, våkner de/ klager de som jeg under en fremmed himmel?/ Min bitterhet er brødet/ i haternes rekker/ Min sorg er vinen/ ved de ynkeliges bord (originalen har skrivefeilen «yngeliges»). Dette er åpningslinjene. Alt er klart, billedbruken er tydelig, som imagistene vil ha det. Alt har jeg glemt/ for å finne en dommer/ (ikke er ofrenes skrik glemt, jeg selv/ er skrevet i nattlige stener, blåsten vitner!). Skrikene er langt mindre uttrykksfylle her, de er ikke glemt, men blir ikke skrevet på ny og gitt kraft, de er der bare, i hodet og hukommelsen, i en parentes i diktet. Bildene er dommer, nattlige stener og blåsten (som) vitner. Hun – eller jeg – er skrevet i disse nattlige stenene, det tauseste og mest livløse som finnes. Tittelen på diktet kommer igjen i en stroe lenger nede

Alt har jeg glemt
for en hær av fantomer
som fallende isbjerg i en grønn sommer
der mine brødre fryser med
gold jord i strupen
der mine søstre ikke gjenkjenner Verden.

Her er mye levd liv i en kvinne som ennå ikke kan kalles gammel, 50 år er hun i det samlingen blir gitt ut. Men ungdommens stormer er forbi, det er hos Hofmo mer enn tydelig. Bildene fallende isbjergg i en grønn sommer og mine brødre fryser med/ gold jord i strupen og mine søstre ike gjenkjenner verden er kanskje assosiasjonsrike, men de er også ganske vage. Kontrasten og det sløvt sjokkerende i hvite isfjell som faller en grønn sommer, det er billedrikt, mer enn det er uttrykksfullt.

Diktet slutter med å hente opp igjen starten, Sover de, våkner de/ klager de som jeg under en fremmed himmel? De som her sover er Vitner om en fremmed dag/ vitner omkring meg, i linjene over.

m

 

 

Tre diktsamlinger, av Gunvor Hofmo

Gunvor Hofmo gav ut tre diktsamlinger på 50-tallet. Etter det gav hun ikke ut noe på nytt før i 1971, Gjest på jorden. Årene i mellom tilbrakte hun på Gaustad, fra 1953 til 1975 var hun mer eller mindre innlagt. Hun var psykisk syk, diagonisert med schizofreni, og utsatt for angst, depresjon og andre sinnslidelser. Noe av problemene skyldes traumatiske hendelser under krigen, da hennes nære venninne, jøden Ruth Maier, ble arrestert og sendt til Auschwitz, hvor hun døde. Akkurat for Hofmo er det spesielt vanskelig å lese tekstene hennes, uavhengig av livshistorien. Likevel er det det jeg prøver på, når jeg nå går gjennom diktsamlingene hennes denne uken.

Fra før har jeg gått gjennom de to samlingene hun gav ut på 40-tallet, Jeg vil hjem til menneskene (1946), Fra en annen virkelighet (1948). I dag er det de tre samlingene fra 50-tallet, Blinde nattergaler (1951), I en våkenatt (1954) og Testamente til en evighet (1955). De vil jeg ikke gå gjennom like nøye, men bare gå gjennom utvalgte dikt.

Blinde nattergaler

Førsteutgaven av Blinde nattergaler består av 85 sider. Diktene er delt inn i tre deler, først en med 18 dikt, så en med 9 og til slutt en med 5. Til sammen 32 dikt.

I en våkenatt

Dette er den første samlingen etter sammenbruddet i 1953. Den består av 28 dikt, fordelt over 61 sider. Det mest kjente diktet er Hold deg til veven.

Hold deg til veven

Som kveg, dyr
drives vi fra våre horisonter
(værelser, piano
ansikter vi var bundet til).
Vårt sinn oversvømmes av tåke.
Et annet liv
en fortid
dunkel som en sti vi våkner opp på
og ikke kjenner.
Hold deg til veven!
En hvit frakk,
ord som veier et annet liv enn vårt.
Hold deg til veven!
Og vi vever.
Håndkler! Lys som vi holder fast.

Et annet liv.
Lakner! Mørket vi gikk igjennom:
Ofret som ser seg selv
i evig møte med sin morder
bærende ens eget ansikt.
Hold deg vil veven!
Og vi vever de tomme hus
der Kristus står bakbundet.

Testamente til en evighet

Dette er Hofmos avskjedssamling, før hun går inn i en dikterisk taushet. Det er et testamente til evigheten, et oppgjør med diktningen. Diktene har titler som De siste ordene (det første diktet i samlingen) og Testamente til en evighet (det siste). Diktene er helt løse, få av dem har rim, få av dem bundet rytme.

Til sammen er det 36 dikt i denne samlingen.

Fra en annen virkelighet (1948), av Gunvor Hofmo

Fra en annen virkelighet er Gunvor Hofmos andre diktsamling. Den første, Jeg vil hjem til menneskene, kom ut i 1946. Det er disse to diktsamlingene som er Hofmos sterkeste. Gjennom 50-tallet har hun store psykiske problemer, diktsamlingene derfra produserer ikke like minneverdige dikt som enkelte i debutsamlingene, og da Hofmo vender tilbake til diktningen med Gjest på jorden i 1971, er det en annen dikter vi har med å gjøre. Fortvilelsen og opprøret i diktene i starten finner hun ikke tilbake til, fra 1971 av er det mer en stille klage.

Diktsamlingen Jeg vil hjem til menneskene består av mange dikt som er bundet i versene og i rimene. Typisk er firelinjede strofer, der andre og fjerde linje rimer, eller korte, tolinjede strofer, der det er rim der også. Bare unntaksvis bryter hun ut av den faste rytmen, og skriver fritt, slik hun senere blir kjent for å gjøre som en regel.

Fra en annen virkelighet består av fire deler, markert med romertall. Første del har 14 dikt, deriblant det kjente titteldiktet, Fra en annen virkelighet, andre del består av et langt dikt: Kollektivmennesket. Tredje del har 13 dikt, og fjerde del har 5. Titlene på diktet indikerer til en viss grad en litt mer politisk diktning, diktene i den første samlingen var alle sammen personlige.

Første diktet er Ønsket. Det består også av firelinjede strofer med rim i andre og fjerde linje, som så mange av diktene i debutsamlingen. Men innholdet i diktet følger ikke helt reglene for hvordan man skriver strenge, tradisjonsbundne dikt. Diktet er som fanget i denne formen, og prøver å presse seg ut, om en slik setning kan gi mening. Å det å være ingen, ingen, ingen!/ Ingens skrik og ingens pine mer!/ Bare være i en tidløs stillhet/ som denne sommernatt, da intet skjer. De første to linjene er ganske fritt skrevet, fritt uløp for det brennende ønsket om å være ingen, ordet gjentatt tre ganger, og så på ny i linje to, to ganger. I tredje og fjerde linje presses imidlertid diktet og følelsene inn i en fast form, og de er skrevet for å få inn rimet, kanskje litt påklistret i denne sammenhengen. I andre strofe er ord Hofmo brukte flittig i debutsamlingen også, nakent brenner sinnets lengsel. I tredje og siste introduseres en Gud, som hos Hofmo selvsagt aldri kan gi noen trøst, og som er utilgjengelig og uoppnåelig.

Nei hvorfor lyve: Alle er blitt borte
og ingen venter: Alle er gått hjem.
Å Gud i altet. Gud i denne rikdom –
du kommer jo! og gjør meg ett med dem.

Motivet å være alene, med alle andre et annet sted, hjemme (Alle er gåt hjem) er også typisk Hofmo. Hva gjør meg ett med dem viser til er kanskje diskutabelt, men kan se ut til å være de som er gått hjem i linje 2. Det er litt uklart, for alle er blitt borte også. I alle fall er ønsket om å være ingen, ikke oppfylt. Jeg tror kanskje diktet har mer å by på, enn jeg har sett.

Posten er under arbeid, og vil bli skrevet ferdig i løpet av ikke så altfor lang tid.

Jeg vil hjem til menneskene, av Gunvor Hofmo

Debutanten Gunvor Hofmo er til synelatende en ganske alminnelig Oslopike, 25 år gammel. Hun har ettermiddagsjobb på en av byens kinematografer, og om formiddagen går hun på Universitetet og hører forelesninger i litteraturehistorie. – Og så skriver hun dikt, og de overbeviser om at hun slett ikke er alminnelig. De taler sitt eget språk.

Dette er teksten på baksiden av Jeg vil hjem til menneskene, Gunvor Hofmos første diktsamling, utgitt i 1946. Ingenting står det om den tunge skjebnen hun er gitt, med den jødiske venninnen Ruth Maier som ble tatt av tyskerne, og sendt til Aushwitz. Det vennskapet var tett og nært, tapet var for stort til å komme over det, som å miste en nær søster, eller til og med en kjæreste. Gunvor Hofmos historie har åpnet lesningen av henne for mange, både tapet av venninnen, og hvordan hun selv endte på Gaustad sinnssykehus i 22 år etter et psykisk sammenbrudd, og diagnosen schizofreni.  Hun er kanskje den forfatteren med sterkest biografi i Norge, det livet det ville være verst å leve, så prisen for hennes intense, smertefulle dikt er veldig, veldig høy.

Men på baksiden av debutverket blir hun altså presentert som en «alminnelig Oslopike», en student med en deltidsjobb på kinoen, og ualminnelig bare med det at hun skriver dikt med «sitt eget språk». Jeg skal nå gå gjennom debutsamlingen, først med et utvalg av diktene, så dikt for dikt, lest uavhengig av biografien til Hofmo, på jakt etter det «egne språket» de eventuelt taler med.

Hele samlingen er på 67 sider i originalen, 30 dikt, det mest kjente Det er ingen hverdag mer.

Første diktet i samlingen er Vinterkveld. Åpningslinjene De høye, kuldeklare vinterkvelder/ de kryster hjertet som en farlig venn gir kanskje ikke indikasjoner på at vi her har med en av Norges mest begavede lyrikere å gjøre, men videre i diktet er det linjer det er noe med: du skal stå utenfor hans dør og fryse/ og at han åpner den, skal aldri skje. Særlig satt i sammenheng med det rett over, at du venter, venter, skjønt du vet sikrere at det aldri skal skje han åpner døren for deg i vinterkulden. Det kan leses om en konkret person, en han, men det kan også være i overført betydning, at det er ingenting som kan slippe denne diktersjelen inn i varmen. Diktet er tradisjonelt i formen og oppbygningen, rytmefast og med sikre rim i andre og fjerde linje i hvert vers, men tematikken og kanskje også motivene er modernistisk, slik Hofmo gjennom hele sitt forfatterskap skulle veksle mellom og kombinere disse to stilretningene.

Vinterkveld

De høye, kuldeklare vinterkvelder
de kryster hjertet som en farlig venn
som suger siste trevlen av ens varme
og selv gir kjølig uvisshet igjen.

Hans ansikt speiler aldri av din smerte,
og frosten stiger i hans øynes rum
når vilt du søker etter tegn derinne,
hjelpeløs, og i din steilhet stum.

Du venter, venter, skjønt du vet det sikkert,
ja intet vet du sikrere enn det:
du skal stå utenfor hans dør og fryse
og at han åpner den, skal aldri skje.

For du har sett de uforløste drømmer
som sover bleke i hans kuldesinn
med hele evighetens bitre avstand
som stanser alle som vil trenge inn.

Ja, evigheten er den dype avstand
som står og lytter inne i seg selv.
Men også du får evighetens avglans
en høy og kuldebitter stjernekveld.

Avslutningen også du får evighetens avglans/ en høy og kuldebitter stjernekveld, er mer representativt for Hofmos kommende forfatterskap, enn starten. Hun er opptatt av evigheten, det å være utenfor, og ville inn, det å ikke å ha håp om å komme inn, og om naturen som ikke kan gi noen trøst, her er stjernekvelden høy og kuldebitter. Ordet kuldebitter er eksempel på det nye språket Hofmo introduerer, og som hun vel er alene om å ha og beherske.

Den sinnssyke tanten er et dikt som ikke kan regnes blant de store, her er det fire strofer, om en «hun» som var den livsredde ensomhet, den bitreste lengsel, og som endte med å gå under i kulden. Her er ingen rim, ingen fast rytme, bare en beskrivelse, og i et språk som ikke er så fornyende og friskt, som Hofmo kan få det til på sitt beste. Vinter ettermiddag, skrevet i to ord i originalen også, tøffer av gårde i fast rim og rytme, Jord og himmel/ møttes i et åndedrag/ så hvitt og øde/ i den sene dag. Det er dagen som bøyer seg/ mot mørket i sitt fang, og det ender med at den sitrer lydløst/ mot en stjernevenn, i nest siste strofe, og i siste strofe så lys deroppe/ i den kolde hær,/ så langt, langt borte/ og så evig nær. Det blir ikke tydløs lyrikk av sånt heller.

Diktet Melodi har en del artig og interessant i seg, og en del tema og motiv som kjennetegner Hofmo i de beste diktene hennes. Diktet kan på overflaten se ut til å være en lystig melodi, med glad rytme og rim, og med gresshopper som spiller og flakker i ville bilder/ drømmer vi gjemte på,  en vårlig kjærlighetsmelodi, tilsynelatende glede. Med adjektivene som er brukt er (hesjene ånder) bittert, (ut i den) bleke (natt), (vårt) ensomme (hjerte slå) og (bjerkenes) nattkolde (slag). Vennen som kommer tilbake i strofe 1, er han jeg aldri har hatt. Det går til og med ut over grammatikken, der det i siste linjer i andre strofe heter stumme går vi og kjenner/ vårt ensomme hjerte slå, altså vi kjenner vårt hjerte, det er ikke engang våre hjerter som er sammen i ensomheten. Aslutningsstrofen viser det uhyggelige når den glade rytme møter det dystre innholdet, og ringer fremover til andre og mer kjente dikt av Hofmo, for eksempel Fra en annen virkelighet, med et rop som vel minner om det ropet som her står (syk blir en av ropet om virkelighet). Fortvilelsen i strofen vil jeg også si er beslektet med mye av det Hofmo senere skrev.

Men alt vi besverger vårt hjerte,
så lukkes det mer og mer
over det ville ropet,
og ingenting, ingenting skjer
mens gresshoppens spill forstummer
og fuglenes røster blir fler.

Forventning har også den faste rytmen og rimene så mange av diktene har i denne samlingen. Det er så taktfast at det minner om noen av de mest kjente krigsdiktene våre, som Aust-Vågøy, av Inger Hagerup. Det er skrevet i samme periode, men der rytmen i Aust-Vågøy blir en del av diktet, det er rytmen som hamrer inn ordene, slik diktet har som mål, så er den vel litt fremmed for innholdet i dette diktet til Hofmo. Sammenlign bare:

AUST-VÅGØY

De brente våre gårder
De drepte våre menn
La våre hjerter hamre
det om og om igjen.

FORVENTNING

Ditt bilde gnistrer heftig
og ømt bak alt jeg ser,
et vanvidd av forventning
som truer meg og ber.

Natten følger samme rytme, det er skrevet om på Helt grei poesi. Det er et virkelig uhyggelig dikt, rimene er ofte med i, den tynneste og lyseste lyden, den eneste strofen som har et annet rim er nummer fire, der det er ømhet uten bunn og uten mæle, uten munn. Barnet er også blindt, veldig upersonlig, og det vandrer i natten, på jakt etter omsorg og nærhet, kan det se ut som. Men noe sånt er ikke å tilby i Hofmos dikterverden, og det ender dystert med det du tror er natten/ er barn som går forbi. Rytmen blir her en slags marsj, barna marsjerer og marsjerer, det er ustanselig. Så på den måten har rytmen en funksjon, hvis diktet blir lest slik.

Avstand er noe det nærmeste Hofmo kommer tradisjonell, norsk diktning, med motiv fra naturen, fosser og fjell, vidder, hei, og diktersubjektet er plassert der, uten å være aldeles fremmed for det. Her ånder min sjel bare/ mumlende kveld og vidde/ her slår mitt hjerte rolig/ underlig fjernt fra deg. Hofmo er en bydikter, en bypike, som forlaget skriver. Det slutter Tomheten kimer, kimer/ over en brunblek hei… Hofmo har langt sterkere uttrykk for tomheten, i andre dikt.

Høstbilde er et nytt rytmisk dikt, og beskriver et bilde av to gamle koner som binder korn. Det er bilde som et maleri, og som malerkunstnerne er Hofmo opptatt av lyse, i det hun beskriver scenen. Bjerken – eller bjørka – er et velkjent motiv i norsk dikterkunst, mange har prøvd seg, Hofmos forsøk er ikke av de mest minneverdige. På meg ser bjørka i diktet ut til å være symbol på en mor, med vel mye morstyranni, som det står, og barna slipper etter hvert fri, og løper av gårde, mens moren står naken tilbake og i dypeste ensomhet. Hofmo er eller en mester i å formidle fortvilet ensomhet, den dypeste ensomheten til bjørka ringer ikke like sterkt.

Til vinteren er eksperimentelt, og dermed mer spennende. Her er det bruk av parentes, ganske friskt Alt som sommeren har splintret/ (ditt bleke ansikt og din røst/ gikk inn i grønnende trær og spinkle fuglefløyt/ en våknende morgen). Her bryter Hofmo reglene, og er fri. Diktet fortsetter i en ny strofe under, og det samler vinteren: Stjernenes høye lys,/ nettenes frosne dugg/ gir deg ditt ansikt tilbake/ en sommer rikere/ gir deg din røst tilbake/ en sommer dypere. Hva det skal bety, er ikke så godt å si. Men en dikter som eksperimenterer med formene må ønskes velkommen, spesielt når vi vet hva denne dikteren driver det til, senere.

Dikte Barndom henter opp en gammel barneregle, grønn var din barndoms dal, og omskriver til en egen versjon: Rød var din barndoms dal/ Alle de senere år/ er som stillere bloddrypp/ fra barndommens ulegte sår. «Modernistenes dristige billedbruk» heter det tørt mange steder. Vi ser eksempler på det her. Årene etter barndommen drypper av blod fra sårene barndommen påførte, det er ganske sterkt sagt. Og i denne sammenhengen en åpenbar protest på den gamle oppfatningen at barndommen skal være så god, grønn og fin og idyllisk.

Kjenner du ditt hjerte er på nytt taktfast og rytmisk, og på ny passer det seg i og med at det er hjertet som slår. Det handler om kampen mellom livet og døden, lyset og mørket, varmen og kulden, hjertet drives mot begge, som også mennesket gjør det. Det begynner med at hjertet slår vage og dunkle drømmer du aldri helt forstår, og ender med at klarheten til slutt kommer, med døden, da hjertet vil være rent. Kanskje er rimene og den lette rytmen litt fremmede i dette diktet, tross hjerteslagene, de kanskje skal være.

Mellom lys og mørke er uten rim igjen, uten fast og bundet rytme, og den frie formen kler diktet og Hofmo. Det har en setning og en strofe som

Lykkelig renhet
hviler i bladene
denne time.

Jeg vil ikke si det er umiddelbart tilgjengelig, men dette mellomrommet mellom lys og mørke – hva man enn leser det som – kan jo også være litt uklart og diffust.

Vårkveld er umiskjennelig Hofmo. Her er ikke vårkvelden lys og mild, spirende blomster og kvitrende fugler, her er adjektivene kalde, våte og fuktige. Første strofe er slik

Ødslige sus
i skumringsvåte skoger
og langt borte
fallet av en elv
flommende over
nattkolde steiner.

Bokstavrimet fallet og flommende har en forbindelse, det er sus i skoger, og fallet av denne elven er langt borte. Steinene – de livløse – er nattkolde. Her er lite håndfast og håndgripelig, ingen vårkveld av glede. Heller de Hofmoske konturer av en virkelighet som liksom glir bort, kan man nesten si, som man ikke får tak på og som er vansklig å orientere seg i. Kankje er det å lese for mye inn i strofen, og bruke hennes senere liv og diktning i tolkningen av denne. Diktet fortsetter og avsluttes:

Rå og krydret
er den beske luft
av brånet sne
og mosevåte stubber
og kjølig ensomhet
i tomme trær:
Så tause, tause
alle fugler er.

Det er dekning for å kalle det dystert. Ordene kjølig og ensomhet går igjen i Hofmos mest kjente dikt, Fra en annen virkelighet, og den gufne endingen med Så tause, tause/ alle fugler er, er også uforklarlig urovarslende, nesten som en skrekkfilm. Det er vårkveld som er positiv for oss, for deg, ikke for henne, for meg. Her henter jeg opp det Hofmo skriver i Fra en annen virkelighet, Det er vel virkelighet nok i dine øyne. Men jeg er på andre siden, fortsetter det diktet der, / der mennesket er en tåke av ensomhet og angst. Gjentakelsen av ordet tause, Så tause, tause/ alle fugler er, er også et virkemiddel Hofmo bruker flere ganger, og som den samtidige Tor Jonsson også brukte flittig.

Regnkveld er et kanskje ikke helt vellykket forsøk på å kombinere lange, beskrivende setninger med rim, her blir rimet en tvang som ikke løfter og beriker diktet. Søvn er et nytt rytmetog, med rim i andre og fjerde linje. En liten modernistisk dristighet finnes i første strofe, som består av en setning, og denne fortsetter inn i første linje i den andre strofen, der det avsluttes. Så mye mer enn litt uvanlig, er det dog ikke: Moren ligger og sover/ sover med vridde lemmer,/ og underlig, hes stønning/ stiger fra søvnens gjemmer/ og lammer alt liv i rommet. Rimene er vel kanskje også her ut til å være litt til nøds, og ikke noe som nødvendigvis må være der. De vridde lemmene er kanskje ikke den mest beskrivende for morens måte å sove på, men må være der for å rime på søvnens gjemmer. Siste strofe er imildertid litt uhyggelig, og det lette rimet fungerer som kontrast til innholdet: Barna er voksne og trette/ En gang var de ganske små/ De stirrer stumt på moren/ som ingen av dem kan nå.

Sverdet er litt merkelig, første strofe gir vel ingen umiddelbar mening, og må være grammatisk feil med sin sverdet som dreper, dreper/ går vi over mål. Det er sånn det står skrevet, men går vi over mål kan vel vanskelig være objektet sverdet dreper. Og hvordan det ellers skal leses er ikke godt å si, det blir å tvinge inn en mening, som at vi går ove mål, mens sverdet dreper, eller noe sånt.  Andre strofe er ikke så veldig mye bedre, med sverdet som tretter sjelen ut, gjør vår lengsel lam og den blanke eggen som speiler all vår skam. Dette er ord uten mening. Sverdet fungerer dårlig som metafor for det diktet vil si, hva nå det enn er, og man kan godt være enig i at vår lengsel er lam og at vi har mye skam, men om man mener noe sånt, så tilfører vel ikke diktet noe man ikke mente på forhånd.

De gamle er et langt dikt igjen, og i de lange diktene i denne samlingen, kan man være sikre på at de er taktfaste og rytmiske, og at andre og fjerde linje rimer. Så også her. Diktet har også tankeinnhold som minner om Aust-Vågøy, mesterdiktet i sjangeren, som snakker om steil og naken tross. I De gamle er det: Det skriker i våre hjerter/ og flenger vårt sinn i: nei!/ Aldri i livet dette,/ aldri den same vei. Her er det imidlertid fotsporene til de gamle trossen er rettet mot, og det er ikke like sterkt som tyskerokkupasjonen i Aust-Vågøy.

Så følger det mest kjente og sterkeste diktet i samlingen, Det er ingen hverdag mer. Diktet åpner og slutter med strofen Gud, hvis du ennå ser:/ det er ingen hverdag mer. Her har vi kanskje å gjøre med modernismens og den nye tids oppløsning av både troen på Gud og av hverdagen, det er ingen Gud å stole på, men en Gud man må spørre om er der, og følger med. Hverdagen er der ikke lenger. Det er svært fristende å lese dette opp mot andre verdenskrig, og de døde menneskene og den nye hverdagen den brakte med seg, men her i denne gjennomgangen er målet å lese tekstene for seg selv, ikke hekte dem på Hofmos liv og verden. Da er det kontraster og selvmotsigelser som ikke går opp, stumme skrik, en absurd verden, og det er sorte lik i røde trær, sort og rødt, kanskje aske og blod, kanskje noe annet. Diktet er forholdsvis strengt i formen, to og to linjer, men den strenge formen blir brutt av setninger som går ut av strofen de hører hjemme i, og fortsetter i den neste. Hør hvor stille det er, står det plutselig, midt inni. Det er rett etter de stumme skrikene, og de sorte likene i de røde trærne. Det er et ganske sterkt bilde. I stillheten ser man det liksom for seg, de sorte likene som henger, det er et uhyggelig øyeblikk for refleksjon. Stillheten kan også være et uttrykk for at det uhyggelige ikke blir snakket om, eller at obervatøren er alene. Diktet er i det hele tatt rikt på assosisasjoner, og på tolkningsmuligheter, og et utmerket eksempel på hvordan det går når modernistisk innhold og tankeverden møter tradisjonalistisk form og strenghet. Bloggen Helt grei poesi har mer om diktet.

Møte er umulig å lese uten bakgrunn i biografien til Hofmo. Her er setningen jødisk venninne de drepte, og hun hvis lik de brente/ sammen med tusen andres. Dette er Auschwitz. Rett etter det er skjedd.

Ram stiger lukten fra fjæren.
Fuglene klynker alt stille.
Noen ler fjernt gjennom skumring…
Stemmene klinger så milde
som de har natt i seg.

Jeg tror det var Adorno som sa det var barbarisk å skrive dikt etter Holocaust. Skal det skrives, blir det som dette. Fuglene synger ikke engang, det er ikke sangen som er forstummet, det er klynkingen. Fugleklynk. Ram lukt er likstank. Dette er sterkt.

Tretthet er litt mildere. Det er to stykker, du og han, den som er du roper med blinde øyne/ etter en annen venn, litt sånn Hofmosk i denne perioden, ropet og blindheten, men det hun roper etter er en venn med leende ansikt/ og blomster i flagrende hår/ gleden som ville ha deg/ en deilig og svanger vår. Det er ikke så typisk henne. Diktet fortsetter i fem strofer til, fire lange verselinjer, og rim i andre og fjerde også her. Det viser utover at vennen ikke oppfyller håpet, og at for sent forstod du hans mening/ for sent ble din lengsel kold. Det ender litt mystisk med at han vil skjenke ditt sinn og legeme hen til døden, og at det skjer i siste strofe, innledet med en gjentakelse, ja, til ham har han skjenket/ på forhånd ditt trette sinn.Og helt til slutt: og står ved din dør og venter/ klar til å slippe ham inn. Den siste ham må være døden, og det den første han skal gjøre, er å slippe døden inn i sinnet til personen som er du.

Diktet Sum består av fem strofer med tre linjer hver, og alle linjene i hver strofe rimer. Det blir kanskje litt anstrengt, for eksempel i strofe 2, der det er

Et barn hvis smerte veltet ordløs, stum
ned i det dunkle, ned i mørke rum
fordi den ennå ikke var en sum,

Det faller litt dumpt til jorden for meg, det er smerten (den) som ennå ikke er en sum, men – i neste linje – noe som halvt ilte en forbi/ en ensomhet med håpets rikdom i,/ et feilsteg, bare på en ukjent sti. Det siste rimet blir litt mye, her også. Rim med i er med her også, og ordet blind, i siste strofe, sinn – vind – blind. Det er litt dunkelt og usagt, dette diktet også, barnet i strofe 2 er kanskje den noen som roper bitterlig forskremt i strofe 1, kanskje er det ikke det. Likeledes henger vel ikke verbene helt sammen med noe klart subjekt i sistestrofen, der barnet (Det) ser, bak gitteret sitt eget sinn/ strødd ut som aske med kold vårs vind,/ før vi får et verb uten noe subjekt i siste linjen og kvele alt med angst så dyp og blind.

I en mørk natt er et bittert, bittert rop mot natten og mot livet. Det slynger ut Jeg elsker ingen/ stjernetomme natt,/ jeg elsker ingen! Igjen vil jeg si at rimet ødelegger litt i fortsettelsen, som ellers er fin, men så må si rime på sti, og vi får: Du, stumme mørke/ vet hva det vil si/ forlatt av stjerner,/ forlatt av lyset/ over vei og sti. Forlatt av stjerner og forlatt av lys kan være ille, men når man ellers har en vei og sti? Vel, vel. Neste strofe fungerer kanskje bedre, helt til mål,

Jeg elsker ingen,
bitre, bitre natt,
jeg elsker ingen!
Og broene de brenner
uten ild,
og ingen og intet
i verden
hører meg lenger
til…

Den til som står alene til slutt, den er ganske sår og sterk, synes jeg. Tre prikker etterpå. Her er ikke mye igjen. Siste strofe er et bittert opprør, og rop om gripper som skal hakke meg opp, og slenge meg for orm/ og la meg ligge der:/ Ynkelig, som ikke/ er livet nær. Det er opp til hver leser om denne bitterheten er for sterk, eller om det er noe i den.

Illusjon har fem strofer, to linjer i hver, hver med rim, trykktung utgang, enstavelsesord. Det er ellers flust med setninger som beveger seg fra strofe til strofe, setninger som blir avbrutt midt i et vers, og frihet i fast form, om man kan bruke et slikt uttrykk. Formen er bundet, men den bundede formen blir presset og strukket. Det er en frihet som har skjedd, men som bare gjør diktersubjektet redd. Her er det kulden som dreper, så min sjel blir stum/ og døden roper gjennom fjerne rum.

Mennesket og boken begynner bra, men er kanskje litt ufullendt. Først spør det: Bitter, bitter spør en/ mennesket over bok:/ Tror du all din lesning/ gjør deg mere klok? Så er det i strofe to, nei, det leser for å finne/ et barnesinn igjen. Og så til slutt: Jeg leser for å finne/ et barn jeg aldri var/ og roper for å rope/ og ikke venter svar. Det går an å tolke hva dette er for noe, men tolkingen kan også lede på vidvanke. Det fånyttes i å rope, uten å vente svar, men gjøre det likevel. Det er å lese bøker, her i diktet. Ellers holder diktet kortene tett til brystet, om det er en jeg-person, dikteren selv, eller mennesket generelt, som har denne måten å lese bøker på.

Det ondskapsfulle ønsket i Ondskapsfullt ønske er at den gnistrende kulden i jeg-personen skal slå ned alle de som har noe å leve for, et uttrykk for misunnelsen fra dem som ikke får det til i livet, mot dem som har noe å leve for. At dikteren ikke er aldeles bitter, viser tittelen, hun holder igjen.

Det er to dikt som har fått tittelen Ensomhet, Ensomhet I og Ensomhet II. Det første er lengst. Det har mange elementer som peker fremover til det store diktet til Hofmo, Fra en annen virkelighet, utgitt to år senere. Du som engang var hjemme hos menneskene/ kjente deres smil og tårer/ kime i stillheten inne i deg. Åpningen hjemme hos menneskene her og Syk blir en av ropet om virkelighet i det andre diktet, har paralleller, det er om andre som hører til og har et sted å være, mens dikterjeg-et mangler dette. Ensomhet fortsetter: du er gått ut på veiene/ hvor tomheten skriker/ at du er revet ut av sammenhengen,/ du er jaget ut på de mørke veiene,/ jaget av en ny virkelighet. Det har sterke paralleller, tomheten skriker, revet ut av sammenhengen og jaget av en ny virkelighet. Kontraster og umulige motsetninger som tomheten skriker er typisk Hofmo, og typisk perioden. Andre strofe har en dirrende frykt, langt sterkere enn de bitre og skrikende uttrykkene i flere av de tidligere diktene, her er det fortvilet uhygge.

Og av redsel for mørket
og for stillheten
hvis avgrunner ikke kan måles,
besynger du ensomheten
besynger du selve forbannelsen.
Og mørket forstørrer ditt ansikt,
og stillheten forstørrer din røst
og ofte hender det at du står utenfor deg selv
og ser at din sjel er ved å tilintetgjøres av kulden,
gli ut i mørket mer meningsløs
enn en tanke som aldri er blitt tenkt.

(..) stillheten/ hvis avgrunner ikke kan måles, er tøff, gjentakelsen av mørket, så stillheten, som forstørrer ditt ansikt og din røst, motsetningene, og at du står utenfor deg selv, her er ingen rim og holdepunkter, setningene blir ikke ferdige, før det ender ut i sterke gli ut i mørket mer meningsløs/ enn en tanke som aldri er blitt tenkt. Dette er nytt språk, som forlaget skriver på baksiden av boken, Hofmo er ingen alminnelig Oslo-jente. Motivene, ordene, er de samme her, som i mange dikt, rop og stillhet, ensomhet, kulde, natt, is, mørke, tomhet, menneskene, det er ingen gode, positivt ladede holdepunkter, ingenting å gripe fast i, og orientere seg ut i fra. Det er sterk diktning, fra et sterkt liv.

Ensomhet II er langt enklere. Her er det tre strofer, hver med to linjer, rim, og de vanlige alt – falt, sinn – blind og rum – skum. Ensomheten er bitter i begge de første strofene, men det er langt bedre og sterkere uttrykt i diktet forut. Til sorgen er lignende, men med fire strofer, bygget opp på samme måte. Rimene er kne – ve, spinn – sinn, stum – rum og spill – ild. Setningene er lange, som den siste Men tørsten, evig hungrende og stum/ brenner meg i dette sprengte rum// og langsomt nærmer jeg meg lives spill/ at aske blir til liv, og tomhet ild.

Diktsamlingen avsluttes med Jeg vil hjem, der tittelen på samlingen også er hentet. Vendingen sorgens stjerneskinn kan utmerket godt være et eksempel på det egne språket forlaget skriver om, det er en rik formulering, som gir utmerket mening for meg.

Jeg vil hjem

Jeg vil se mot stjernene
over nattblank sjø
som synger, synger:
Deilig er natten,
deilig er dagen,
ingen av dem skal dø!

Jeg vil hjem til menneskene –
som en blind
gjennomstråles i mørket
av sorgens stjerneskinn.

Denne uken skal jeg gå gjennom Hofmos forfatterskap. I morgen følger neste diktsamling, Fra en annen virkelighet (1948).

Sko på besøk

Etter en lang, lang tids pause, flere år, gjør jeg nå et forsøk på å skrive en ny korttekst.

 

Sko på besøk

Det kom et par sko til meg på besøk, her om dagen. Jeg hadde ikke ventet dem, eller noen andre sko. Det er slutt på den tiden da jeg gikk og håpet på at sko eller mennesker skulle besøke meg. Jeg lukket opp døren, og der stod de. – Kom inn, sa jeg. Jeg stod sånn jeg vet man skal stå når man vil la folk – og sko – slippe inn, armen litt sånn dinglende ut, denne vei. Skoene kom inn, men ikke uten å tørke seg på matten. Til sko sier man ikke «ta av deg på beina», akkurat som man ikke sier til visse typer mennesker at ja, dere skjønner, dere skjønner. Man vokter sine ord. Jeg drikker kaffe hele tiden, men det er ikke poenget her. Vi satte oss rundt borde vi har stående, jeg satte meg, jeg satte meg i sofaen. Skoene satt som om de hadde beina i kryss, helt merkelig, – hvordan er det mulig? tenkte jeg, og skjønner ennå godt hvorfor jeg tenkte det. Så var det dette med samtalen, den man alltid skal innlede og prøve å holde når man har besøk, den som helst skal gå enkelt og uanstrengt, den som voldet meg så store problemer den gang jeg gikk og håpet på at sko eller mennesker skulle komme, og så videre. Jeg husker jeg gikk og tenkte dagen lang på hva jeg skulle bli, og hvor fælt det ville bli når jeg likevel ikke ville få meg til å si det, og også skjønte at det ikke var riktig, alt bare i fantasien, selvsagt. – Kaffe er godt, sa jeg, – jeg drikker enorme mengder kaffe, du må bare si om du vil ha kaffe. Jeg hørte meg selv tenke det var galt å si disse tingene til sko, men det er ikke så farlig lenger. Jeg har liksom klart det nå. Min kone og mitt barn ligger i sengen og sover, ofte i samme seng som jeg. Hva har vel det å si om jeg byr sko på kaffe, og det ikke passer seg å gjøre det, av ulike grunner. Jeg har et godt liv, lever godt. Det har jeg lyst også skoene skal gjøre, at alle skal gjøre. Derfor prøver jeg så godt jeg kan å få dem til å føle seg velkomne, slik jeg prøver å få alle til å føle seg i mitt selskap, om jeg ikke alltid lykkes, om jeg gjør mange feil, det er ikke meningen.

ES2016,19. november