Virre får høre om frøken Hals

Med denne enkle historien avslutter jeg pinglehistoriene for denne gang. Her er det min favorittfigur i pingleuniverset, giraffen Virre, som får høre om en annen og kvinnelig giraff. Det åpner for sterke inntrykk, og reaksjoner på inntrykkene.

»Vent litt,» sa Den Lille Kenguruen idet han og Pingle var godt igang med en spasertur.  –  »Hva er det?» spurte Pingle. – »Er ikke Frøken Hals en giraff? » – »Joda,» svarte Pingle, og syntes slett ikke det var grunn til å ta pause i turen for å få rede på dette. – »Men hva med Virre?» – »Joda, joda, det er en giraff det også, og Ekorn er ekorn og jeg er en pingvin. Kan vi gå videre nå?» Det gjorde de, men det var tydelig at Den Lille Kenguruen hadde fått noe å tenke på.

De hadde ikke gått lenge før nysgjerrigheten tok overhånd hos Pingle, og han spurte like ut hva Den Lille Kenguruen mente med å spørre om disse giraffgreiene. – »Jo, jeg tenkte som så,» sa Den Lille Kenguruen, «at Frøken Hals er en giraff og Virre en giraff, og at de derfor kanskje hadde likt å få møte hverandre.» Akkurat det kunne Pingle skrive under på. Han ville blitt så glad at han kunne prøvd å fly hvis han hadde truffet en annen pingvin her. Men det er ikke så lett å finne pingviner i Glorizonas glohete ørken.

Akkurat i dette øyeblikk dukket Marekatten Marte opp. Eller først dukket en kokosnøtt opp. Den føk i et tre så det sang, og Marte i vill fart etter. – »Hei Marte,» sa Pingle og Den Lille Kenguruen i kor. Marte hadde bare så vidt tid til å se opp, hun hadde det så travelt med å få hull i kokosnøtten. Nå tok hun og slo med den på en sten så det var nesten umulig å høre henne spørre hva de drev med. Pingle hadde tenkt å si at de gikk tur, men Den Lille Kenguruen kom ham i forkjøpet og sa at de diskuterte de to giraffene som fantes her i ørkenen. – »Brillefint,» sa Marte, »vi henter dem med en gang. Kanskje de vet hvordan man åpner en kokosnøtt også?»

Uten at noen helt kan si hvorfor, går alle turer raskere når Marte er med. Og selv om det å finne Virre burde være en vanskelig oppgave da han ikke har for vane å oppholde seg et bestemt sted, gikk det ganske greit da Virre plutselig var rett ved siden av dem. Marte var (også) da midt i en konversasjon, men hadde ingen prioriteringsproblemer da hun så giraffen. Det bar like bort for å spørre hvordan kokosnøtten kunne åpnes. Ikke overraskende hadde Virre slett ingen løsning på dette, men han dunket hodet i noen grener da han snudde seg for å se på nøtten. Ikke så hardt, men nok til at noen fugler fløy opp med en lyd som kunne sette en støkk i noen og enhver. Det satte hvertfall en såpass støkk i Virre at han helt uforvarende tok et par skritt til siden hvorav det ene var såpass forkjært at det ikke fantes noen annen ende enn at han gikk over ende. Det er ikke alle forunt å se en giraff snuble, så det skal sies at det gjerne skjer på en klønete måte.

Likevel, dette fallet virket veldig forløsende på stemningen, og etter at våre venner hadde forhørt seg om at alt stod bra til etter forholdene (noe forresten Virre benektet), gikk det dem greit å få fremsagt sitt ærende. Det våre venner ikke hadde tenkt så mye på, var at Virre var en gutt og Hals ei jente. Dette var det første Virre tenkte på, og i det ustø humøret han var i, så ble slik en opplysning langt mer enn hva bena hans ville stå stille under, og da gikk det ikke likere enn at Virre støtte på ei ny gren. Ulikt forrige gang, knakk grena, og ramlet i bakken med et brak. Dette forstyrret en vepsekoloni som hadde slått seg ned i grena, eller der grena landet, våre venner tok seg ikke tid til å finne ut nøyaktig hvor, siden vepsene ble nokså gretne over den unødige forstyrrelsen. Våre venner la på sprang det forteste de hadde lært. Ved en senere opptelling viste det seg at ingen var blitt stukket, men på grunn av benas lengde og andre forhold, var hastigheten hvori de forflyttet seg forskjellig, slik at de som tidligere var så samlet nå ble så spredd. Raskest av alle var Virre. Han sprang som om han hadde alt farlig i verden i hælene, og foretok byks og forseringer det egentlig ikke skulle være mulig å klare for en giraff.

Etter å ha løpt en stund, stoppet de løpende opp, og Pingle, Marte til like med Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, disse tre måtte konstatere at Virre var vekk. Verken Pingle, Marte eller Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på følte at dette besøket var særlig vellykket. For Marte var det dobbelt mislykket da hun glemte igjen kokosnøtten. Uten noe mer om og men gikk hun tilbake for å hente den, selv om Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, mente det kunne være like lurt å la være, siden vepsene fort kunne være gretne ennå. Da Marte likevel gikk, satte Pingle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, seg likegodt ned.

Marte derimot hadde bare såvidt rukket å hente kokosnøtten før hun var på vei videre. På veien hadde hun blitt distrahert av noe som gjorde at hun rent glemte det som nettopp hadde hendt. Men kokosnøtten husket hun, og den gikk hun til Skalle for å få åpnet. Skalle var kanskje ikke den sterkeste, men når det kom til lure ideer og smarte triks var nok Skalle den rette skilpadde.

Skalle stod helt stille da Marte kom: «Hei, hei, her har du meg!» Marte ble i så godt humør da hun så sin gode venn at hun et øyeblikk glemte hele kokosnøtten. Det var Skalle som brakte temaet på bane da han spurte Marte slik: »Hva er det Marte?» – »Det er en kokosnøtt,» svarte Marte, »vet du hvordan man får åpnet den?» – »Det fins ikke kokosnøtter her,» sa Skalle. – «Denne fins,» sa Marte, og holdt kokosnøtten triumferende opp i luften. – »Dette er ørken,» sa Skalle,  »dette er Glorizonas glohete ørken. I ørkenen finnes ingen kokosnøtter.» Og det var så langt denne diskusjonen kom, for i dette øyeblikk dukket Rasle opp. Marte vinket og vinket til den nyankomne, og det er ingen tvil om at Rasle hadde vinket tilbake om han hadde hatt hender. Rasle hadde også spennende nyheter for han hadde sett Virre i fullt firsprang just for litt siden. Dette minnet Marte på hva som tidligere hadde hendt, og i rasende fart innvidde hun også Skalle og Rasle i disse hendelsene. Skalle syntes det var en bra ide å få de to giraffene til å møtes, men siden Virre på dette tidspunkt ifølge Skalle trolig ville være litt vanskelig å finne frem til, ilagte de i stedet frøken Hals et besøk.

I Frøken Hals bolig var det rengjøring som stod på programmet, «for det samler seg slikt støv overalt» som hun sier. Hun hadde derfor egentlig ikke tid til å ta imot noen gjester, og dessuten var allergien ille for tiden. Alle hadde stor forståelse for frøken Hals’ situasjon, men de syntes at de hadde så viktig budskap at de la det frem likevel. Og budskapet om at Virre var en giraff, fikk Frøken Hals til å legge fra seg støvkosten. Hun satte seg i tanker, som bare ble forstyrret av noen nys nå og da. Marte hadde ikke tålmodighet til å vente på denne tenkingen, og fant seg en sten å knuse kokosnøtt på. Rasle på sin side var igang med sin favorittlek, som gikk ut på å forsøke å fange sin egen hale. Det var egentlig bare Skalle som ventet, og det burde ikke overraske noen. For er det noe Skalle kan, så er det å vente. Frøken Hals fikk tenkt seg godt om før hun gav sitt svar til ideen, og svaret var udelt positivt.

Nå gjaldt det bare å finne Virre.

Jakten på Virre

Dessverre kunne ikke Frøken Hals være med på letingen da hun hadde så mye rengjøring igjen. Også de tre hadde problemer, for Glorizonas ørken er stor, og det er ikke lett å vite hvor en forfjamset giraff kan ha tatt veien. Selv Skalle hadde problemer med å tenke ut hvor Virre kunne være. Da var det Rasle kom på den gode ideen at Virre kanskje hadde gått tilbake til det stedet de hadde funnet han først? Siden det ikke var noen andre ideer å ta av, sluttet også Marte og Skalle seg opp til denne.

Da de kom frem var ikke Virre der. De som var der var Pingle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på. De satt og gransket noen maur som flyttet kvister. – »Det er en oase dette,» sa Skalle, men ingen tok særlig notis av den kommentaren. – «Vi leter etter Virre,» sa Marte. – »Det gjorde vi også tidligere, forresten var du med du også, men du skulle hente en kokosnøtt…» – »Kokosnøtten!» avbrøt Marte, og la på sprang. Hun hadde glemt den igjen.

Et annet sted satt en giraff fast. Virre hadde løpt og løpt helt til han hadde stoppet av seg selv fordi veien ikke gikk noe videre. Da hadde han klatret opp en fjellskrent så høyt at det gikk ikke an å komme høyere. Ned var det alt for høyt til å hoppe, og å klatre ned var hvertfall umulig. Særlig for en giraff. Det er alltid vanskeligere å klatre ned en opp, og giraffer klarer vanligvis ikke klatre opp engang. Så nå stod Virre bom fast.

Ikke lenge etter fikk Virre øye på en skikkelse. Virre ville helst ikke forstyrre, men syntes nesten den prekære situasjonen krevde litt oppmerksomhet. Han gav seg derfor til å rope på hvem det nå måtte være. Og hvem det nå måtte være viste seg å være Gretten. Vanligvis pleier ikke Gretten bry seg så veldig om noen roper eller ei, men denne gangen ble det ropt så voldsomt at det rett og slett forstyrret ham. Gretten bestemte seg derfor for å gå bort til den som ropte, for å be vedkommende om å tie stille. Slik gikk det:

– »Hei, du der, hva gjør du der oppe?» snøftet Gretten, »forresten bråker du for fælt.»

– »Det er ikke meningen å bråke for fælt,» svarte Virre, »…og jeg gjør ingenting her oppe.»

– »Så ikke forstyrr,» sa Gretten. Virre spurte om Gretten var flink til å klatre.

–  »Nei,» sa Gretten, «og nå er jeg lei av maset ditt.»

–  »Ja, men kan du ikke, hvis du treffer noen, og de kanskje er flinke til å klatre eller noe, kan ikke du i såfall si dem hvor jeg er?»

–  »Det kan du si selv,» sa Gretten og gikk.

Virre ville ikke prøve å forklare Gretten hvor problematisk det siste Gretten sa der, hvor problematisk det var for Virre å gjennomføre. Virre tvilte på hvor langt et slikt forsøk ville føre frem, for han visste godt at dette med å fortelle og forklare folk saker og greier er ikke det giraffer er flinkest til. Hvertfall ikke giraffer som Virre. Dessuten fantes en hunngiraff i nærheten, og det kunne by på problemer. Det var nok best å bli der man var.

Men historien ville det annerledes. For mens Gretten gikk og beitet i de gresstustene som fantes der han pleide å beite, nærmet det seg et lite vesen med en kokosnøtt og dette vesenet var Marte og hun ble i samme øyeblikk som hun så Gretten overbevist om at han var den rette til å ta knekken på nøtten. For ikke å kaste bort mer tid, spurte hun med en gang: »Hei Gretten, fint jeg fant deg, kan ikke du ta å åpne denne nøtten her?» – »Det kan jeg vel ikke. Forresten liker jeg ikke nøtter, og ikke har jeg smakt det heller.» – »Joda, det er enkelt, du bare tar hornet ditt slik» Marte viste hvordan hun tenkte seg Gretten kunne gjøre det, ved å dunke nøtten mot nesetippen sin. Gretten virket direkte uinteressert. Da ble Marte helt oppgitt, og sa at nå ville hun aldri få åpnet kokosnøtten. – »Ta å stikk til Virre du, dere er like pratsomme begge to.» sa Gretten ergerlig. – »Virre,» lyste Marte opp, »vet du hvor han er?» – »Han sitter vel på fjellet enda, hvis han ikke har gått ned.» -»Hvilket fjell?» spurte Marte og løp av gårde.

            Virre hadde langt ifra gått ned. Det eneste han hadde kommet seg ned på var baken sin, men han reiste seg opp da Marte kom for giraffer liker ikke å vise seg sittende. – »Hei Virre, der er du jo!» jublet Marte. – »Joda, joda,» Virre visste ikke helt hva han skulle si. – »Kom ned da vel, så kan vi dele denne kokosnøtten her,» sa Marte og holdt nøtten i været. – »Jeg tror ikke jeg vil komme ned nå. Dessuten er det umulig.»

Nå ble Marte som et levende spørsmålstegn, umulig var et ord hun syntes var vanskelig å forstå.  – »Hvor lenge har du tenkt å bli der da?»

– »Inntil videre.»

– »Vil du ha hjelp?»

Jo, Virre kunne nok tenke seg litt hjelp.

– »Ta imot denne kokosnøtten, så har du noe å tygge på til jeg kommer tilbake.»

Marte kastet kokosnøtten, og la på sprang. Virre kunne godt tenkt seg en matbit, men han hadde aldri lært å ta imot noe, og verre ble det av at Marte kastet for kort til at nøtten nådde opp til ham. Kokosnøtten falt ned på bakken igjen, der den ble liggende.

Rasle, Pingle, Skalle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på hadde bestemt seg for å ta opp letingen etter Virre igjen. Men ingen hadde noen bedre ide enn Rasles vente ide, så det var det de gjorde og det var heldig for da ble det så mye greiere for Marte å finne dem. Hun ble alldeles i fyr og flamme over å se dem alle på engang.      – »Gjett hvem jeg har funnet!» spurte hun og hadde slett ikke tid til å vente til svarene begynte å komme, «Virre, Virre, Virre!» klappet Marte i hendene, og slo hjul i pur glede. – »Fine greier,» sa Skalle, og så gikk de.

De ble etter å ha hørt hvor Virre var, enige om at til å hjelpe Virre trengtes en klatreekspert. Selv om Marte hardnakket mente hun var klatrekvalifisert, ble de andre enige om at Ekorn var den flinkeste når det gjaldt klatring, og at han derfor måtte hentes fortest mulig. Selv om Marte hardnakket mente hun var den raskeste, ble de andre enige om at Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, skulle hente Ekorn.

Siden Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på skulle hente Ekorn, var det Pingle, Marte, Rasle og Skalle som først frem til fjellskrenten der Virre befant seg. Det var Skalle som var mest interessert i å vite hvordan Virre hadde havnet på en fjellhelle, da han så sant så sant påpekte at giraffer ikke kan klatre. Virre sa at det hele hadde foregått i en slik fart at han i grunnen ikke rakk å tenke på hva giraffer klarer og ikke klarer. I mellomtiden hadde Marte funnet igjen kokosnøtten. – »Hei, Virre, ville du ikke ha kokosnøtten?» Virre svarte at han ikke synes kokosnøtter er noe særlig å spise på. Skalle fortalte Pingle at det ikke finnes kokosnøtter i ørkenen.

Etter en stund kom Ekorn og Den Lille Kenguruen til skrenten. Rasle lurte om det ikke var trær Ekorn var best å klatre i. »Trær eller fjell,» sa Ekorn og spurte mens han nikket mot skrenten der Virre stod, om det var den skrenten der han skulle klatre opp. – »Ja,» var det Virre som sa, og opp føyk Ekorn nett som en vind. Marte føyk etter, men hun kom ikke så langt  før hun ramlet ned igjen. – »Ja, ja, hva skal jeg gjøre nå?» spurte Ekorn der han stod på toppen sammen med Virre. Våre venner ble da oppmerksom på at de ikke hadde planlagt det så mye lenger. – »Du skal ta Virre ned hvis du klarer,» sa Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på. – »Jeg tror det blir vanskelig,» sa  Virre. – »Det skyldes størrelsen,» sa Skalle. – »Klarer du å komme ned,» spurte Pingle. – »Klarer jeg vel,» svarte Ekorn, og sprang ned som ingenting. – »Det var flott gjort»» sa Rasle imponert. – »Kanskje du kan vise Virre hvordan du gjorde det?» lurte Pingle. Og Ekorn fór   opp igjen, og ned igjen, og opp og ned for å vise Virre. Virre syntes det gikk litt fort. Så gjorde Ekorn det saktere. Ekorn viste Virre skritt for skritt hvordan han skulle komme seg ned, og Virre så ingen annen utvei enn å forsøke. Virre fant fort selv ut hvordan han skulle komme seg ned. Det var vel ved det første eller andre steget det skar seg. De lange tynne giraffbena ville liksom ikke bevege seg på ekorns vis, de nektet plent å plassere seg der Virre helst så dem plassere seg, og plasserte seg i stedet der Virre helst ikke ville ha dem. Til slutt plasserte de seg i løse lufta, og da kunne ikke Virre annet enn å ramle over ende. Når det var gjort, gikk det ganske fort nedover. Med stein, grus og sand i hælene rullet Virre ramlende ned som bare en giraff kan gjøre det. Det var ikke noe elegant. Først da Virre var kommet helt ned, og enda litt lenger, først da stoppet han. Og da stoppet han med et stønn. Våre venner hadde aldri sett en giraff falle så langt før, så de var ganske imponert. »Gikk det bra?» spurte Pingle, – »Hva da?» svarte Virre. – »Dere giraffer burde ikke klatre så mye,» sa Skalle, og det var Virre enig i.

Etter å ha snakket litt løst og fast om klatring, fortalte våre venner Virre at Frøken Hals gjerne ville treffe ham, men at hun holdt på med vårrengjøring nå. Virre sa at det passet egentlig bra, for han følte seg litt uvel etter all klatringen, og hadde mer lyst til å gjøre ikke så mye enn til å gå på besøk. – «Kanskje en annen gang da?» – »Kanskje en annen gang.» Marte lurte på om Virre visste om en metode for å åpne kokosnøtter, men det gjorde han ikke.

Så endte denne historien, men giraffene Virre og Frøken Hals kunne ikke la være å møtes, særlig ettersom så mange venner ville ha dem til å møtes. Men hvordan de møttes, og hva som så skjedde, det hører ikke med til denne historien. For til denne historien hører bare med, i tillegg til det som allerede er fortalt, til denne historien hører bare med hva som skjedde med Martes kokosnøtt. Og med den skjedde det at den ble åpnet. Marte sa at den  åpnet seg etter at hun hadde kastet den mot en stein en zollion ganger. Skalle sa at så store tall finnes ikke, og Marte svarte at det gjorde ingenting så lenge nøtten var knekket.

………………………………………………

ES1997

Våparten kanskje, ferdigpusset, med ekstra sisteavsnitt 14. April 1998.

(Tidligere Pingle 6)

Hvor jeg strever og ikke strever i grunnen

Denne teksten er skrevet i Lepse Boulvard i Kiev, samme dag som den postes. Det er en forfallen leilighet. Fuktskadene på badet er enorme. På kjøkkenet er det komfyr, gasskomfyr, men det er farlig å bruke den, for gassen er ikke til å stole på. Varmtvannskranen skal man holde seg unna, skrur man den på, får man den ikke av igjen. Alt dette er sant, og en del av den virkelighet teksten er skrevet i. Men teksten lager sin egen virkelighet, den har ikke noe med hvor jeg har skrevet den å gjøre, eller hvem er jeg som kan bestemme hva denne teksten har med å gjøre. Overskriften er inspirert av Kafka i hvert fall, og hans pinnsvinshistorie, eller en annen av hans historier.

Hvor jeg strever og ikke strever i grunnen

Jeg hadde lenge forberedt en tale og lett etter et fora å holde den i. Det beste foraet ville vært en eller annen uinteressert forsamling, som satt der like holdne i om jeg snakket til dem eller ei. Det kunne være en skoleklasse for en halvkjedelig lærer, en festlig forsamling for en ikke fullt så festlig taler, eller et sted man gå og lese opp tekster man har skrevet, og så sitter det folk og hører på dem. Talen min ville vært omtrent som dette her. Jeg er født inn i dette livet og kommer selvfølgelig til å leve det, det er underforstått. Jeg klager heller ikke på livsbetingelsene mine. Jeg er født i et mer enn gjennomsnittet velstående inn i en mer enn gjennomsnittet ressurssterk familie med mer enn gjennomsnittet av evner. Jeg har hatt mindre av gjennomsnittet av problemer, slag og sjokk fra livet, mindre av det som for alltid vil gjøre mitt liv vanskeligere. Hva jeg har å klage over, vil mange i verden drømme om å være i en posisjon til å kunne oppnå. Likevel, – vil jeg si til denne forsamlingen som sitter og hører på meg, hvem den enn er, – likevel føler jeg at også jeg har hatt min dose slit og strev. Ja, – ville jeg si til dem, – jeg har hatt mer enn det, jeg har oversteget den dosen jeg kunne si meg fornøyd med uten å måtte anstrenge meg litt. Jeg må tvinge meg til å si at jeg er fornøyd, – ville jeg sagt, og nå hadde jeg håpet jeg hadde fått litt mer oppmerksomhet, for nå prøvde jeg å være innstendig, – jeg må si det fordi også jeg mener det er galt å ikke si man er fornøyd når man lever et liv som jeg gjør det. Det er viktig å være fornøyd, verden ville selvfølgelig vært bedre om alle var fornøyde. Alle burde gjøre litt innsats. Men noen ganger, – ville jeg sagt, og når jeg tenker på dette punktet av talen er det av og til som om jeg blir grepet av mine egne følelser, som om jeg ikke klarer å kontrollere dem, – noen ganger er det så vanskelig. Tidlig listet jeg ut de punktene som fortalte hva som er så vanskelig for meg, det er forskjellige slags ting, slike som er vanlige i alle liv, jeg tok dem snart bort. Men fra mitt eget liv kan jeg ikke ta disse tingene bort. De er der, og de plager meg, og jeg får når de står på ikke fred fra dem. Da skulle jeg ønske jeg var et helt annet sted i et helt annet liv, og gjerne satt en kule i pannen til den som sa at alle burde være fornøyde her i livet. Til hvem kan man vel holde en tale som dette?

ES 26. feb, 2011 

III Krig og fred, Lev Tolstoj

Her skal jeg avslutte min gjennomgang av Krig og fred, av Lev Tolstoj.

II Krig og fred, Lev Tolstoj

Her skal jeg fortsette min gjennomgang av Lev Tolstojs store verk.

I Krig og fred, av Lev Tolstoj

Den første gang jeg leste ut denne romanen til Lev Tolstoj skrev jeg et sted at man skulle ønske man hadde en «skru av hukommelsen-knapp», slik at man kunne lese Krig og fred på ny og på ny hele livet. Det var i 1998, jeg var 24 år, og ble med dette verket enda mer fortapt i russisk litteratur enn jeg allerede var.

I fjor leste jeg romanen på ny. Denne gangen på russisk. Artig nok er dette sammen med Gontsjarovs herlige roman, Oblomov, som jeg leste parallelt, det første russiske jeg leser i russisk original uten noen støtte i norsk oversettelse. Lesningen begynte for alvor i sommerferien. Jeg husker hvordan jeg satt på balkongen i leiligheten i Petsjersk, Kiev, i forskjellige zjilie, som det heter, ferieboliger på Krim, på et forferdelig varmt tog fra Krim til Kiev, på ny i Kiev, så i leiligheten i Bergen, barndomshjemmet på Ganddal, sommer og høst, og leste og skrev gloser til hele verket var lest innen jul. At min russisk ble bedre kan man se av glosefrekvensen, til å begynne med kom jeg meg ikke gjennom de små kapitlene uten å fylle siden med 40 gloser jeg hadde satt av, til slutt fikk jeg plass til flere kapitler på glosesidene mine og forlot systemet med ett kapitel, én side.

Men dette er en litteraturblogg som skal behandle verket, og ikke min lesning av det. Verket er skrevet mellom 1863 og 1869, og ble publisert i tidskriftet Russkij vestnik – eller Den russiske budbringeren – mellom 1865 og 1869. På norsk finnes romanen i flere oversettelser. Jeg eier praktutgaven fra Fonna forlag i 1967, oversatt av Arne Gallis, Bjarne Fidjestøl og Olav Rytter, men leste den i sin tid i en ufullstendig utgave som jeg puslet sammen så godt jeg kunne fra ulike utgivere og oversettere. Den gang mente man at deler av romanen «ikke passet for norske lesere», og sløyfet like godt disse delene. Det samme forsøkte den russiske utgiveren å gjøre med Toltsojs etterord. I stedet for å publisere hele, skrev han et sammendrag av Tolstojs hovedsynspunkt. Som svar fra en sint Tolstoj fikk han: «Jeg har også skrevet en annen roman. Den kan sammenfattes slik. En kvinne er gift, og ulykkelig med ham. Hun blir sammen med en elsker. Det ender med at hun tar livet av seg.» Det er forfatteren som bestemmer hva som skal være med. I hvert fall når foratteren er av et format som Tolstoj. Nå for noen få år siden fikk vi endelig en full oversettelse på norsk, gjort av nå avdøde Geir Kjetsaa.

Geir Kjetsaa har gjort valget å la den franske teksten i originalen bli stående på fransk. Andre norske oversettere har ikke gjort det, deriblant oversetterne i utgaven til Fonna forlag. Der står alt på norsk, som om alt står på russisk i originalen. Det gjør det ikke, og det er i denne romanen et stort poeng. Den store handlingen i romanen krig og fred er lagt til 1805-1820, til Napoleonskrigenes tid, der Russland havner i krig med Frankrike, og får oppleve en fransk invasjon som først ender med katastrofen, så med en enorm seier. Den russiske nasjonalfølelsen blir på denne tiden sterk, som den alltid blir når et folk tvinges til å holde sammen mot en ytre fiende. Men denne russiske nasjonalfølelsen er blandet sammen med en nesten nesegrus beundring for den europeiske kulturen, og særlig for den franske. Russerne har nå en gang sin særegne blanding av en sterk stolthet for alt russisk, og en like sterk underlegenhetsfølelse for alt som ikke er russisk. Det er den evige motsetningen, skal Russland gå den russiske vei eller den europeiske? For den russiske eliten stod den franske kulturen høyere, det franske samfunn var kommet lenger, Napoleon var et geni ingen russer kunne måle seg med. Å krige mot ham, var nesten som menneskenes krig mot gudene. Russerne kunne aldri vinne noen slik krig, og dette er nok med å forklare alle nederlagene den russiske hæren fikk i begynnelsen av krigen. Tolstoj har riktignok et noe annet syn på disse tingene, og hva som bestemmer historiens gang. Og det gjør han grundig rede for i romanen, som vi i denne posten og i de påfølgende ukene skal se.

– Eh bien, mon prince. Gênes et Lucques ne sont plus que des apanages, des пометься, de la famille Buonaparte. Non, je vous previens, qui si vous ne me dites pas, que nous avons le guerre, si ous vous permettez encore de pallier toutes les infamies, toutes les atrocités de cet Antichrist (ma parole, j’y crois) – je ne voue connais plus, vous n’etês plus non ami, vous n’etês plus non ami, vous n’etêc, plus мой верный раб comme vous dites.

Dette er starten på romanen i den russiske originalteksten. De er lagt i munnen på Anna Pavlona Scherer, en nær venninne til keiserinne Maria Fedorovna, og hun møter med disse ordene fyrst Vasilij som kommer til en mottakelse hos dem. Ingen av disse karakterene kommer til å bli noe særlig viktige i denne romanen. Det viktige er språket det russiske aristokratiet fører. De snakker sammen på fransk, språket til fienden, også når han nærmer seg stuedøren deres. Vi kan også ane for fjernt den russiske høyadelen i St. Petersburg står fra de faktiske begivenheter. De diskuterer den alvorlige situasjonen som de diskuterer et hvilket som helst litt kjedelig emne, med vekt på dannelse og kultur, og med oppmerksomheten rettet mer mot formene, enn mot innholdet. Her i romanen kommer det grelt frem når sosieteten målbærer sin støtte for Russland og forakt for Frankrike på fransk.

 

Krig og fred, Lev Tolstoj

Lev Tolstojs store mesterverk om krig og fred i Russland under Napoleonskrigene var et av de første verkene som fengslet meg fullstendig i litteraturen. Jeg husker jeg tenkte det ville være et godt liv, om hukommelse var noe man kunne skru av, og så kunne man lese Krig og fred friskt på ny og på ny hele livet. Det er også den første russiske romanen jeg leste på russisk, uten støtte av en norsk oversettelse. Det var i 2010, mens min kone og jeg ferierte i Kiev og på Krim. Det er en personlig viktig bok for meg.

Lev Tolstoj (1828 – 1910)

Her skal jeg fylle ut en post om Lev Tolstoj.

Pingvinen Pingle har en alldeles trist dag

Hele februar dette året skal vi poste Pinglehistorier. Forrige søndag hadde Pingle en glad dag, i dag har han en alldeles trist dag.

En Pinglehistorie av Eivind Salen

Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet kunne med en gang se at ikke alt var som det skulle være med Pingvinen Pingle denne dagen. Pingle satt så stusslig, og han pustet så skuldrene beveget seg opp og ned. Nebbet hadde han nedover. – «Hva er det med deg i dag?» tenkte Den Lille Kenguruen å si, før han tok seg i det. I dag virket Pingle så trist at et spørsmål som «Hva er det med deg i dag,» bare ville gjøre vondt verre.

Da Den Lille Kenguruen senere hadde samlet noen av Pingles beste venner, venner som Klapperslangen Rasle, Skilpadden Skalle og Marte Marekatt, kunne situasjonen drøftes mer grundig. Alle hadde helt klart for seg at noe måtte gjøres, ingen hadde helt klart for seg hva. Skalle mente at her var det bare å ta tiden til hjelp, og at litt stille tenking aldri har skadet noen. Rasle mente at alle burde gjøre hva de kunne for å hjelpe Pingle, mens Marte ikke forstod helt hva problemet var. Den Lille Kenguruen foreslo at de først av alt måtte finne ut hva som var galt, så kunne de heller gjøre noe med det etteråp. Da Den Lille Kenguruen foreslo dette, hadde våre venner fått et forslag de kunne være enige om. Slik gikk det til at Den Lille Kenguruen og Rasle la i vei for å oppsøke Pingle og finne ut hva som var galt.

Når en person, eller en pingvin, virkelig er trist, er det ikke alltid så lett å finne ut av hva som er årsaken til det triste. For det er kanskje så trist at de heller vil snakke om noe annet, i stedet for å snakke om det triste. Så står man der – like langt. Derfor tenkte Rasle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, møysommelig ut hvordan de skulle få Pingle i tale. Og de kom til den gode ideen å få Pingle til å hygge seg litt først, så kunne man kanskje finne ut hva som tidligere var galt etterpå. Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på blandet opp det beste som fantes av saft, mens Rasle etter møysomt, tålmodig arbeid klarte å skaffe til veie en fisk. Sammen håpet de at fisk og saft kanskje ville være nok til å få Pingle i såpass humør, at han kunne avsløre årsaken til tristheten sin. Men da Rasle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på kom til stedet Pingle skulle være, så var Pingle et annet sted. – «Det var da rart,» sa den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, «jeg trodde ikke Pingle var i humør til å gå noe sted nå.» 

Joda, Pingle hadde gått et sted. Det finnes ikke det humør Pingle ikke kan gå til stenen sin i. Når humøret er litt nedfor, passer det særlig godt for Pingle å gå til stenen sin. For fra stenen kan Pingle se veldig langt. Han kan se helt til horisonten. Og bak horisonten ligger som kjent Sydpolen. Av og til føler Pingle at han kan se forbi horisonten. Da ser han andre pingviner. De pleier å leke seg i Antarktis herlige kulde, de andre pingvinene. De sklir på speilblank Sydpolis, rett uti iskald Sydpolsjø der de plasker og leker helt til de blir skyllet opp på land av morsomme sydpolbølger og lander i gnistrende Sydpolsne. Alt skjer mens de andre Sydpolpingvinene står og klapper i vingene av yr glede, før de prøver selv. Hvis han kunne, ville Pingle uten tvil vært med på denne pingvinleken. Hvis han bare kunne.

Så godt kjenner Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på og Rasle Pingle, at de ganske kjapt kunne tenke ut at siden Pingle hadde gått noe sted, hadde han gått til stenen sin. Allerede var de på vei, Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet hoppende, Rasle snokende. – »Vent,» sa Rasle såpass brått at Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på stoppet opp, «jeg har kanskje en bedre plan.»

Hva denne planen gikk ut på, finner man best ut med å holde Skilpadden Skalle under oppsikt en stund. Skalle drev på dette tidspunktet på med det han likte aller best, nemlig ingenting. Han bare stod, helt stille på Glorizonas brennhete ørkensand og hadde øynene halvt igjen. Hvis vi visste hva Skalle tenkte, ville vi sannsynligvis blitt imponert, for Skalle kan tenke på litt av hvert. Og enten han tenker på litt eller hvert, så tenker han grundig. Når Skalle tenker slik, kan det nesten gå en hel dag uten at han beveger seg. – «Hvorfor skal jeg bevege meg, før jeg skal noe sted?» svarer Skalle, når for eksempel Marte spør om han ikke blir lei av å stå så stille så lenge. Ingen av de andre vennene klarer å svare på slike spørsmål, selv om Martes: «fordi det er gøy,» er ganske nær å være et svar.

Men nå kommer Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på hoppende. Skalle tar en bevegelse, da han snur hodet etter lyden for å se hva som er på ferde. «Åja, du Kenguru,» sier han, og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på kjenner et sårt stikk fordi han ennå ikke har noe navn. – «Hva vil du kjære venn,» spør Skalle så, og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på hadde glemt sitt såre stikk. – «Pingle er ved stenen sin,» sier Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, og Skalle forstår klokelig. – »La oss gå,» sier han. Men Den Lille Kenguruen blir ikke med. Han har andre planer.

Skalle har overhodet ikke anlegg for misunnelse, til det er han for tilfreds med sin egen tilværelse. Men skulle han nevne en ting han føler misunnelse for, så er det stenen til Pingle. En egen tenkesten, det ville han ikke sagt nei takk til. Han har sett seg om også, etter en. Men i Glorizonas glohete ørken og omegn, finnes det bare en sten egnet til å tenke ved, og den er Pingles. Det er alle enige om. Og dette er Skalle kanskje, kanskje, aldri så ørlite granne, misunnelig for. På den annen side, Skalle synes det er så finfine greier når vennene hans tar det med ro og tenker litt etter, at om en sten kan hjelpe Pingle med dette, så er det bedre at Pingle eier stenen enn han selv. Og dette er det sanne forhold omkring Skalles forhold til Pingles sten, som Pingle sitter på nå, og speider mot horisonten.

Alltid når Skalle nærmer seg Pingles sten, så nærmer han seg sakte. Skalle nærmer seg stort sett sakte samme hva han nærmer seg, men mot Pingles sten er det noe ekstra.  Han blir nesten litt høytidsstemt, Skalle, det er så flott oppe på klippen der Pingles sten ligger. Høyden gjør at man kan se så langt, og stillheten gjør at man kan se så sakte. Ingen andre enn Skalle har tålmodighet til å la være å si noe for å melde sin ankomst når omstendighetene er som således. Derfor blir han stående ved siden av stenen, og han blir stående, lenge. Lenge.

Det blir kveld. Planen Rasle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på hadde tenkt ut, har på det nærmeste gått i vasken. Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på blir så bedrøvet så bedrøvet, og når Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, blir bedrøvet, husker han alltid at han ikke har noe navn, og dette gjør ham bare enda mer bedrøvet. Og Rasle synes det er så leit, at han nå har to venner som ikke har det noe kjekt. Det eneste Rasle ønsker, er at dette skulle vært annerledes, og han er villig til å gjøre hva det måtte være hvis bare ønsket kunne blitt virkelighet. Middelet Rasle bruker for å få Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet i bedre humør, er å riste på halen så den Rasler, og samtidig smile i andre enden. Men Den Lille Kenguruen så en annen retning.

Pingle blir litt forskrekket når han oppdager at Skalle står ved siden av stenen, men når man er lei seg forbi et visst punkt, er det ikke vanlig å være forskrekket lenge av gangen. Han trekker pusten for å si «Hallo,» til Skalle, men lar det være. – »Så så, min gode venn,» sier Skalle, «ta den tiden du trenger.» For første gang den dagen, tappert, smilte Pingle. Smilet varte ikke så lenge, men lenge nok til å gi Pingle den kraft han trengte for å si: «Hallo, Skalle.» – »Hallo, Pingle» svarte Skalle. Og følte at han var i gang.

Siden Skalle ikke kunne komme opp på stenen, måtte Pingle komme ned. – »Jeg får av og til så voldsom hjemlengsel,» sier Pingle til Skalle. – »Ja,» sa Skalle. Vanligvis har Skalle mangt å si om det meste, men akkurat her følte Skalle det vanskelig å si så mye mer. – »Jeg har slik hjemlengsel nå,» fortsatte Pingle. Til dette bare snudde Skalle på hodet, og kikket på Pingle på skilpaddevis. Skalle blunket sakte, og Pingle visste han kunne fortsette. – »Det er rart, egentlig har jeg det jo veldig bra her i Glorizona. Men du vet, jeg er en pingvin, det er i snøen jeg hører hjemme. Jeg liker bedre å ha det kjølig enn varmt, og da er ikke ørkenen det rette stedet. Og så hender det av og til at savner jeg en annen pingvin også.» Skalle snudde igjen på hodet, og spurte med øynene om det ikke var sånn akkurat nå. – »Jo,» svarte Pingle, »jeg savner en annen pingvin nå.»

Nå fulgte et sjeldent følelesladd øyeblikk i Skalles liv, han tenkte å spørre Pingle om det var noe han selv eller noen andre kunne hjelpe til med, hvis Pingle virkelig ville til Sydpolen, men det var som om setningen bare ikke ville fullføres. «Vil du at… har du lyst til… vi kan godt…» Det skled bare ut i forsiktige hikst. Eller svelging, svelging er nok nærmere det det var. Setningen ble bestandig avbrutt av at Skalle måtte svelge. Og dette var så rørende at Pingle begynte å gråte. Da klarte ikke Skalle å bære det lengre, og krøp inn i skallet sitt.

Slik ble de sittende en stund. Pingle gråtende, og Skalle ved siden av inne i skallet sitt. 

«Bli med,» sa Skalle da han omsider kom ut av skallet. Pingle reiste seg opp, og ble med. Det var ikke lett for Skalle å gå med Pingle nå. Det var ikke så mye å snakke om, men det var mye å tenke på. Det ble ikke snakket hele turen. Men Pingle og Skalle gikk veldig ved siden av hverandre.

Hjemme der Pingle bor, i Glorizonas glohete ørken, der hadde Rasle og Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på fullstendig gitt opp.

Så kom Pingle og Skalle. Ingen sa noe selvfølgelig. Rasle lyste opp da han fikk se sine venner, men Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på var blitt så bedrøvet av all bedrøvelsen, at han ikke en gang orket å se opp. Den Lille Kenguruens bedrøvede åsyn uroet Pingle. Skalle snudde igjen hodet, og så på Pingle. Rasle vekslet mellom å se på Pingle og Skalle, mens Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på, bare så ned. Pingle småsprang. Han måtte bort til en av sine beste venner for å se hva som var på ferde. Skalle og Rasle hadde sjelden hatt det så spennende. Da Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på så Pingle komme bort til seg, kunne han jo ikke annet enn å bli glad. Og når Den Lille Kenguruen ble littegrann gladere, kunne ikke Pingle la være et forsiktig smil. Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på tenkte ikke så mye i disse øyeblikkene, men hvis han hadde gjort det ville han nok tenkt at hvis han hadde valget mellom å ha et navn og å ha sin gode venn Pingle, så ville han garantert, selvfølgelig valgt Pingle. Gleden i Pingle og gleden i Den Lille Kenguruen ingen helt visste navnet på vokser i takt, og det stopper ikke før begge to føler seg tvers i gjennom privilligert. Men de ler ikke, det gjør man ikke så kort etter man har vært så trist.

ES98

 

Jeg og forfatteren

Tekstene jeg skriver er for en stor del eksperimentelle. Eksperimenter er i sin natur slik, at noen ganger lykkes de, andre ganger lykkes de ikke. Denne teksten er 19. februar 2009. Et kursorisk interessant poeng er at dette er bare en drøy uke før jeg første gang traff mine kone. Så dette var omtrent siste sjanse til å skrive en tekst akkurat som dette – og jeg grep den.

Jeg og forfatteren

Jeg har mange ganger de siste dagene, ukene og til og med månedene kommet hjem til min lille leilighet på Nordnes i Bergen med en tanke om hva det er nå er jeg kommer hjem hit for dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, og etter hvert år etter år. Jeg kommer hjem hver dag etter arbeidstid, lager meg middag og spiser den, og blir etterpå sittende i stolen og tenke. Noen ganger skriver jeg, noen ganger leser jeg, begge deler mener jeg hører med til det å tenke. Hovedpersonen i denne teksten er forresten på ingen måte den samme som forfatteren av den. Det er hovedpersonen som er jeg, og det er jeg som tenker at jeg kanskje snart har fått nok av dette her. Jeg har ikke noen tro på at jeg noensinne vil finne lykken her i denne leiligheten min, i hvert fall ikke den rene og udelte lykken jeg alltid har lengtet etter og jeg på en måte mener alle mennesker har plikt til å lengte etter, selv om den kanskje er umulig. Den er umulig, det tanker jeg mange ganger der jeg sitter, og den er i alle fall umulig i det livet som jeg lever. Jeg har ikke noe håp om den, om folk som snakker til meg om håp tenker jeg alltid at de vet ikke særlig mye. Så sitter jeg altså der i stolen, og lengter etter lykken, klar over at den aldri vil komme til meg. Ja, jeg har også kjempet for den, kjempet og tapt, selv om kampen i mitt tilfelle ikke ser særlig overbevisende ut. Jeg tror det var få som merket den. Ja, jeg kjemper fortsatt, forresten, de gangene jeg er ute, altså før jeg kommer hjem og setter meg i stolen og begynner å tenke. Jeg har ikke noe særlig tro på denne kampen. Jeg kjemper den for syns skyld. Og når jeg sitter og tenker, er jeg selvfølgelig klar over at det er temmelig komisk, at jeg kjemper en kamp for syns skyld, og så er det ingen som ser den. Dette er livet mitt. Jeg har imidlertid den fordelen at jeg er fullt og helt oppdiktet. Forfatteren av denne teksten derimot…

ES 2009

The taming of the Shrew, av William Shakespeare

Dette er et av Shakespeares tidligste stykker, antagelig skrevet på begynnelsen av 1590-tallet. Jeg mener det skiller seg ut fra Shakespeares andre tidligere komedier, med at dette stykket er skikkelig artig, og at det har stått seg siden. De andre av de tidlige komediene er mer forglemmelige. Jeg har skrevet litt om stykket fra første gangs lesing rundt år 2000. Inntil jeg får ryddet ytterligere opp her på bloggen, vil jeg la det bli stående.

Dette er litt av et stykke, som vel snarere har øket i aktualitet enn tapt, etter kvinnefrigjøring og feminisme som vil problematisere Katherines forvandlinger ytterligere. Jeg mener hele stykket må sees som en komedie, og en kommedie som er formet slik at hele stykket er et stykke i stykke. Den egentlige handlingen er døddrukne Sly, som får gifte seg med en mann utkledd som dame, og før han får gå til sengs med henne, må han se et teaterstykke om hvordan damer skal behandles. Så kommer dette stykket, så fullt av forkledninger og merkverdigheter, men med en klar hovedhandling der Petruccio gifter seg med Katherine og endrer henne fra beiskt troll, til lydig hustru. Jeg mener det blir galt å gå altfor dypt i karakterenes psyke, de er nokså grunne, og alt bærer liksom preg av å være et spill. Hva er for eksempel den sanne naturen til Petruccio? Og til Katherine? Og til alle de andre? Det er et teaterstykke satt sammen for å illustrere et poeng, og alle figurene tjener denne hensikten. Dette poenget innrømmer seg å være oppkonstruert. Siden alt sammen er et spill for å lure Sly, eller bare ha det moro med ham, kan også Katherines forandring og hennes sluttmoral bare være et spill eller bare for å more. Men Shakespeare unndrar seg også en så enkel løsning, for Katherines tale er en mesterlig fremføring av nettopp det syn som der sies. Så ønsker man kvinners underdanighet, skal man si det akkurat som dette. Likevel – og dette er et vanlig motiv hos Shakespeare – er det ikke alltid den perfekte drakt har det perfekte innhold, også ordene kan opptre i forkledning.