Il Principe (Fyrsten), av Niccolo Machiavelli

Jeg presser grensene litt for denne bloggen med å poste et innlegg om dette verket. Dette er en blogg for litteratur, mens dette er er et filosofisk og vitenskapelig verk. Det er sakprosa, et læreverk, en bok for filosofiske, historiske og samfunnsvitenskaplige blogger. Dette er den første teoretiske fremstillingen av statsmannskunst, hvordan bli en god statsleder, og dermed hvordan bli en god leder generelt. I dette er den starten på det som er blant de mest populære utdanningsløpene nå om dagen, alt med leder i navnet får søkere, hva man lærer der, kan trekke tradisjonene tilbake til Machiavelli, og fyrsten.

Denne bloggen skal behandle boken som et litterært verk. Den skal plassere det i sin historiske ramme, skrive litt om hvordan den er skrevet, og hvilke virkemidler den bruker for å få frem sitt ennå omdiskuterte syn. Det er en bok som har hatt enorm innflyelse, og ikke bare i statslederkunsten. Den passer dessuten meg litt, siden jeg har jobbet en god del med Dante, Boccaccio og den italienske renessansen, og kjenner ikke så verst det samfunnet Machiavelli skrev boken sin i. Jeg vet Machiavelli ble arrestert, torturert, hengt opp etter armene med armene bundet på ryggen, slik at albue, skuldre og håndledd går ut av ledd, en torturmetode også nazistene brukte i Øst-Europa. Machiavelli kom seg etter skamfering, skjønt hendene aldri kan bli normale igjen. Men han skrev altså om sin fyrste etter å ha vært utsatt for en sånn behandling av ham.

Jeg er på ganske trygg grunn med å finne boken verdig en plass på bloggen. Derimot finner jeg ikke meg selv helt verdig ennå, til å skrive om den. Stort sett har jeg lest alle bøker jeg skriver om her, i original, og om jeg ikke har fått rukket å lese dem i original ennå, så har jeg i det minste fått lest en oversatt utgave. Problemet er at dette tar så lang tid, at jeg ikke har tid til å skrive de ambisiøe postene mine etterpå, men det er en annen sak. Her skal jeg skrive at akkurat denne boken her, har jeg verken lest i oversettelse eller original, så det er en alvorlig mangel. Jeg har bare lest om den. Derfor stopper jeg her. Og håper mer vil komme.

Die Leiden des jungen Werthers, av Johann Wolfgang von Goethe

Unge Werthers lidelser er en roman som kom ut i 1774. Forfatteren er Johann Wolfgang von Goethe, og dette verket var en av hans aller første og aller største suksesser. Jeg leste boken på norsk på slutten av 90-tallet, og skal i forbindelse med denne bloggposten lese den på ny på tysk. Så skal jeg skrive mer. Foreløpig holder det med at romanen er skrevet i brevs form, den hører til perioden Sturm und Drang, den følelsesladde og begivenhetsrike korte perioden i overgangen fra klassisismen til romantikken. Unge Werthers lidelser skyldes langt på vei hans sinn, og hans ulykker i kjærligheten. Det var svært mange som identifiserte seg med Werther, kledde seg som ham, og ville ende livet sitt som ham. Dette gikk så langt at boken i nyutgivelser måtte utstyres med en advarsel, slik vår tid er så plaget med, type ikke prøv dette hjemme. Så hva er det med unge Werther?

Jeg gleder meg til å lese på ny.

Kappen (шинель), av Nikolaj Gogol

Dette er en av de mest kjente noveller som er. Alle som er det minste interessert i å sette seg litt inn i russisk litteratur, kommer bort i den, og om man interesserer seg i verdenslitteraturen, så er den også relevant, siden den på en måte er startskuddet for den enorme litteraturen russerne presenterte på 1800-tallet. Riktignok hadde de Pusjkin og Lermontov tidligere, begge storheter både i Russland og i verden, men de skrev for det meste dikt, og de episke tekstene de skrev var forankret i den romantiske tradisjonen. Med kappen, trådte russerne og litteraturen inn i realismen.

A slight ache, av Harold Pinter

På norsk heter stykket «Fyrstikkselgeren», og det var med dette navnet vi satte det opp ved botanisk hage i Bergen. Så vidt vi vet er vi en av de ytterst få gruppene som har fått sette opp noe der. Vi spilte det ute i hagen, våren 2000 kan det ha vært, jeg må nesten sjekke det, og jeg hadde rollen som denne fyrstikkselgeren. Den gangen var det ikke så lett å få tak i originalversjonene som det er nå, og unge og uerfarne som vi var tenkte vi ennå ikke på at vi kunne lage vår egen oversettelse. Den oversatte versjonen vi hadde, var stykket sånn det var for oss.

Uttrykket a slight ache betyr «en liten irritasjon», noe som gjør litt vondt, noe som ligger der og verker. Om det hadde vært mulig å samle alt det i et norsk uttrykk, så ville det vært en bedre oversettelse. Fyrstikkselgeren er kanskje denne lille irritasjonen, eller et bilde på den. Det er noe i ekteskapet til Edvard og Fiona, om jeg nå husker navnene deres riktig, som ikke er helt som de skal. Typisk Pinter går samtalene deres nokså som normalt, i en slags absurd hverdagsrealisme, iblandet litt sosialrealisme, han er tydelig inspirert av Beckett og de andre absurdistene, men han bruker litt mer enn de andre vanlige folk i ganske vanlige liv. Men så er det gjerne noen syke ting som skjer, også.

Opprinnelig var stykket et radiohørespill. Pinter kom på den briljante ideen å ha en taus rolle, Fyrstikkselgeren, i dette hørespillet, slik at lytteren fikk en prøve på å avgjøre om denne fyrstikkselgeren er reell, eller om han var et utslag av Edvards fantasi. I teateroppsetninger må regissøren ta en avgjørelse, og da er jeg rimelig sikker på at alle velger å la fyrstikkselgeren være med som en karakter. Det gjorde i alle fall vi.

I denne forbindelse hadde jeg selv en liten irritasjon, da jeg i yngre dager sendte inn noen av mine egne stykker til NRK for å prøve å få dem inn i radioteateret. I det ene stykket, Pjotr og Josef, satt opp av studentteateret i Oslo, og oppfølgeren, P & J, satt opp av tilsvarende i Bergen, er det en taus kvinnerolle veldig direkte inspirert av ideen til Pinter, men med en ganske annen funksjon enn Fyrstikkselgeren. Det var ganske spesielt å få belærende tilsvar fra NRKs dramaansvarlige, om hvor galt det er å ha en taus rolle i et radioteater, det går ikke an, må jeg forstå. Det går altså veldig godt an, og det er en del av teaterhistorien at det er brukt.

Senere vant Harold Pinter nobelprisen i litteratur. Jeg vet ikke hvor godt stykkene hans og tekstene er kjent av den grunn. I de senere årene har han gjort seg mer bemerket som svært krass kritiker av USAs og Englands utenrikspolitikk. Det var også det nobelpristalen hans handlet om. I vårt miljø var Pinter veldig stor, der rundt 2000-tallet. Stykkene hans passet oss godt, siden det var få roller i dem, og de var enkle å sette opp med tanke på nødvendig utstyr man behøvde. Det passet godt for oss, med de helt latterlig begrensede ressurser vi hadde til rådighet. Vi var idealister, uten at det skal ligge noe flott i det. Vi ville drive med teater, så det gjorde vi, selv om det ikke gav oss noen inntekter.

Av de fire som var med i denne produksjonen, er det to som lever av teater i dag. Den er skuespiller ved den nasjonale scene i Bergen, den andre dramaturg ved Det norske teater i Oslo. Så er det jeg, som driver med mitt, og ikke vil at mitt personlige liv skal være så synlig på nettet. Den siste er jeg ikke helt sikker på hva gjør, men jeg tror ikke det er noe innen teater. Vi var alle idealister, for noen ble det et yrke.

To av oss fire studerte også teatervitenskap, litteraturvitenskap og russisk, det vil si, jeg studerte aldri teatervitenskap, men hadde jo gjennom samtaler god kontroll på hva som foregikk der borte, og jeg hadde allerede studert nordisk språk og litteratur. Så vi hadde både en teoretisk og en praktisk tilnærming. Jeg synes En liten irritasjon er en bedre oversettelse enn Fyrstikkselgeren, så hvis det var jeg som oversatte, ville jeg valgt den.

Norges dæmring, av J. S. Welhaven

Johan Sebastian Welhaven ble født i Bergen 22. desember 1807. Han er av de store født på denne tiden ved starten av århundret, de nordmenn som skulle prege det. Henrik Wergeland er født i 1808, Per Christian Asbjørnsen i 1812, Jørgen Moe, Camilla Collett og Ivar Aasen i 1813. Selv blant disse størrelsene skiller Wergeland og Welhaven seg ut. De var de store norske kulturpersonlighetene de første tiårene etter uavhengigheten, de var med på å definere hva norsk kultur skulle være, nå som den kunne være noe nasjonalt og eget. Det var i en stormende og begivenhetsrik periode også ute i Europa, både på det kulturelle og det historiske plan. Det var en tid med store endringer, mange steder, og mange som deltok i åndslivet og forsøkte å påvirke hvilken retning man nå skulle gå, etter opplysningstidens revolusjoner og nye tenking som avsluttet århundret før. Det var en ny tid, en romantisk tid, og Johan Sebastian Welhaven stod midt oppi det på veldig mange måter.

Oldefaren, Christoffer Welhaven, står oppført i kirkebøkene i Ribnitz, i Mecklenburg, Tyskland, på midten av 1700-tallet. Han var knappmaker av yrke, og giftet seg over sin stand, med Magdalena Elisabeth Capobeus, datter av rektoren ved skolen i byen. Sønnen hans, Johan Andreas, den eldste av elleve, emigrerte til Bergen. Der får han plass på tyskerbryggen, som gesell eller arbeiderformann, før han ender opp som skolelærer ved den tyske kirkes skole. Han er der også klokker. Hans hustru er tyskerbergenserinnen Elisabeth Margrethe Woltman, og disse to er vår Welhavens bestefar og bestemor på farssiden. De får tre sønner av i alt fem barn, og alle sønnene får skolegang og studier finansiert av faren. Den eldste, Johan Ernst, er far til Johan Sebastian, vår mann. En annen, Christopher Friedrich, blir lærer ved fattigskolen i Odense, der han har en meget kjent elev i Hans Christian Andersen. Andersen skriver om ham at han var et edelt menneske, men heftig av natur, og ikke lykkelig. Dette er Johan Sebastian Welhavens onkel. Faren Johan Ernst, født 1775, gikk ved byens latinskole, og ble student i 1796. Han arbeidet som kapellan ved St. Jørgens hospital, og giftet seg med Else Margrete Cammermeyer. Det var datter av presten Johan Sebastian Cammermeyer, som altså er J. S. Welhavens bestefar på morssiden.

J. S. Welhaven er altså av embetsmannstanden, borgerskapet, ikke for høyt oppe, nokså i middelklassen. Bakgrunnen er tungt tysk, på farssiden er det bare tysk blod oppover, på morssiden er det norsk og dansk. Det kan være på å forklare hvorfor Welhaven så mot Europa og den europeiske identiteten en tid den norske nasjonalfølelsen var på vei til å bygge seg opp. Han havnet derfor på feil side av historien i mange spørsmål, han støttet den siden som tapte, og fremstår nesten som skurken i eventyret om Wergeland og den tidlige nasjonsbyggingen.

Verket vi skal behandle i dag, Norges Dæmring, er skrevet i denne forbindelse. Den kom i 1834, etter et par år med bitter strid mot rivalen og studentkollegaen Wergeland. Det er nesten litt merkelig å tenke seg at disse åndens giganter var så smålige når det kom til det mellommenneskelige forholdet seg i mellom. Det var en krangel som minner litt om våre dagers skittentøyvask på sosiale medier. De var begge slagferdige ordkunstnere, så det ble mange beiske småtekster i forskjellige sjangre publisert, sikkert morsomt for dem som klarte å se det utenfra, eller som tok klart parti for den ene parten. Motsetningene gikk på ganske store forskjeller i personlighet og i meninger, og noen av meningene deres var sterkt knyttet opp mot hvordan de så på seg selv, på samfunnet og på fremtiden, det var uhyre viktige spørsmål, og de ville ikke gå på kompromiss.

Wergeland følte seg misforstått i sin samtid. Jeg har forsøkt å skrive om Mennesket, Skabelsen og Messias her på bloggen, et monumentalt verk, jeg foreløpig ikke har kommet lenger enn til innledningen av. Ambisjonene er ubegrensede i dette verket, og Wergeland skrider til verket med en fantasi og en energi som savner sidestykke. Welhaven, som først i sine unge dager prøvde seg som kunstmaler, tegnet forsiden. Men han, som de fleste andre, kunne ikke få så mye ut av verket. Og han skriver en pamflett, sitt første trykte dikt, publisert i Morgenbladet 15. august, 1830: Henrik Wergeland – hvor lenge vil du rase mot fornuften?

Dette er starten på det lange diktet:

Hvor længe vil du rase mot Fornuften?
Hvor længe svinge Don-Quixotisk spær?
Ser du da ei, din Sværmen-om i Luften
er kun en Dalen mod et bundløst Kjær?
For Sol du tager Sumpens Meteorer,
en Øgle er den Pegasus du sporer.

Wergeland tok det selvsagt dypt personlig. En fire år lang feide var i gang. Welhaven, og hans krets, bryter ut av studentersamfunnet, og danner sitt eget forbund. Feiden var som kjent også krydret av at Henrik Wergelands søster, Camilla (senere Camilla Collett), var dypt forelsket i Welhaven. Kjærligheten ble gjengjeldt, men ikke fullbyrdet, Welhaven fant senere Halfdan Kierulfs søster, Ida, og forlovet seg med henne i 1839, samme år som hun døde. Det er hun som er kvinnen i diktet Den salige. Og det er Welhaven som er inspirasjonen for en av skikkelsene i Amtmandens døtre.

Norges Dæmring

Norges Dæmring ble utgitt på Johan Dahls forlag i 1834. Det er en samling av 76 sonetter, fordelt over 81 sider i originalen. Det har undertittelen Et polemisk dikt, så samlingen sonetter skal bli sett på som en enhet, en sonettkrets. Sonettformen er en av de klassiske strofeformene, utvilket til mesterskap i den italienske og den engelske sonetten, der de ble brukt til kjærlighetserklæringer til en utvalgt kvinne. De femfotede jambene versene krever gir lange linjer, med vekt og fylde, og de mange rimene gir ro og harmoni. Hos Welhaven er det imidlertid lite av dette. Det er et nidverk, ikke skrevet for å være vakkert, men som et angrep på Norge og norsk åndsliv.

Responsen ble deretter. Welhaven måtte flykte fra landet. Wergeland, som var en av de som ble angrepet og som hadde grunn til å føle seg truffet, fikk nå hjelp av sin far, ærverdige Nikolai Wergeland, en av fedrene på Eidsvoll, som gikk ut og mente at denne boken burde brennes på bål 17. mai. Det var et angrep på Norge landet og folket ikke kunne tåle.

Rimene i sonettene varierer. Generelt har de en overflod av rim, Welhaven synes å ta kampen opp med de italienske. Samtlige er på formen 4 + 4 + 3 + 3 i grupper av vers, og samtlige har 5 trykktunge stavelser. Sonett 9 har to linjer med trykktung utgang, altså 9 stavelser i to av linjene,  hvor Bergen skinner søndagsklædt og net,/ hvor Mængden mylrer paa den grønne Plet. Etter hva jeg kan se, følger de aller, aller fleste linjene den jambiske versefoten, en trykklett stavelse blir fulgt av en trykktung.

 

Jeg har brukt litt forskjellige utgaver for å komme meg gjennom verket. Originalutgaven finnes på Nasjonalbibliotekets nettsider, men den gotiske skriften er vanskelig å lese. Det er imidlertid en utgave fra 1896, med Arne Løchen og Moltke Moe som redaktører. Der ser det ut til at originalens skriftbilde er beholdt ganske godt, men jeg er ingen tekstkritisk ekspert og kan ikke uttale meg om dette med tyngde. I 1990 ble det utgitt en samleutgave av Welhavens verker, redigert og med forord av Welhaven-kjenneren Ingar Hauge. Den har jeg også brukt.