Stikkordarkiv: Dantes helvete

Canto XI, Inferno, Dantes Divina Commedia

Canto XI

Den 11 sangen er litt kortere enn de andre, og har bare 115 vers. Her stopper historien litt opp, for at Dante skal få forklart hvordan Helvete er oppbygd. Kartene om hvordan Helvete ser ut baserer seg altså mest på denne sangen, selv om det også er mulig å finne ut av det ut i fra de andre sangene. Mens alt dette skjer befinner vi oss fortsatt i sjette ring, der kjetterne oppholder seg. Strafen deres er å ligge i brennende kister, som vi så i forrige sang. Vi skal så vidt se innom graven til en ny av dem her: Pave Anastasio. Ellers er denne sangen fattig på både døde sjeler og andre skapninger, og er mest av alt en samtale mellom Vergil og Dante om Helvetes oppbygning og inndeling.

Det siste som skjedde i forrige Canto var at Dante fikk en formanende pekefinger av Vergil etter enda en gang å ha blitt rystet etter samtale med noen av de dømte sjeler i Inferno. Dante snakket som vi husker med sin landsmann, Farinata, og ble blant annet varslet om at han ville bli forvist fra Firenze. Etter samtalen snur Dante og Vergil seg til venstre, og går langs en høy, steil fjellvegg i en dal. De befinner seg fortsatt i ring 6 for kjetterne. Her begynner 11 sang.

Vi må ha med at kjetterne ikke bare ligger i brennende kister, de er også plaget av en veldig stank. Deres sjeler vil for alltid brenne når de er så forurendsede at de ikke engang ville slippe inn Gud, og når slike skitne sjeler brenner må det nødvendigvis komme stank (puzzo). Helt i begynnelsen av sangen leser Dante en av innskriftene på gravene, der det står “Pave Anastasius – som Fotinus ledet bort fra den rette vei” (‘Anastasio papa guardo,/ lo qual trasse Fotin de la via dritta’. Inf XI,8.9). Dette er Anastasius II som var pave fra 496 til 498. Han ble kalt kjetter fordi han støttet dekanen i Thessaloniki, Fotinus, i hans fornektelse av den guddommelige opprinnelsen til Kristus. En annen Fotinus var biskop i Pannonia i det fjerde århundret, og ble dømt for kjetteri. Det er en del uenighet i forskingen om hvem de to er, og om Dante muligens har forvekslet paven Anastasius med keiseren (Keiser Anastasius I), og den ene Fotinus med den andre. Den gamle Harvard klassikeren fra 1909, med oversettelse av Henry F Cary og redigert av Charles W. Elliot, skriver i noteverket om de som mener det er keiseren at de er “jealous of the integrity of the papal faith,” eller “bekymret for pavetroens integritet”. Det er klart det er sårende for mange at det finnes paver i Helvete, og spesielt blant kjetterne, og det er like klart at blant dem er nok ikke mange amerikanerne.

Dante og Vergil befinner seg i en bratt skrent. Allegorisk betyr det at når man befinner seg i synden går det raskt i utforbakke, billedlig kanskje også at bratte stup er mer skremmende for de som er fanget mellom dem. Konkret får det også betydning for Dante og Vergil at de må stoppe opp, slik at de får vennet seg til forholdene de er i. Det passer også godt allegorisk, i slik synd må man kanskje også stoppe opp litt og tenke seg om, før man kan gå videre. Det er i denne pausen Vergil finner tid til å fortelle Dante nærmere om Inferno.

Fra ring 6 hvor de nå befinner seg blir inndelingen mer komplisert. Vi kan ta med (selv om Vergil ikke her gjør det) at Dantes Helvete begynner med et slags forrom med de likegyldige, de som ikke tar stilling til noe, og som vi møtte i sang 3. Så har vi ringene 1 – 5 som vi har vært i, den første for de ikke kristne, der Vergil selv befant seg, sammen med mange av de andre historiske og oppdiktede skikkelsene fra antikken. Den andre er for de vellystige (lusseriosi), som vi møtte blåst av Helvetesstormen hit og dit i sang 5, der Francesca og Paulo fortalte sin historie. Den tredje er for de grådige eller fråtserne (golosi), de møtte vi i sang 6 o, hvor vi også fikk en samtale med Ciaccio, fioerentineren som gav de første forvarslene om Firenzes fremtid. Straffen deres var mot alle sansene de hele sitt liv hadde forsøkt å få tilfredsstilt, her blir det med regn, ul (fra hunden Kerberos), stank, mørke og sump (som de ligger i, og får smake på). Den fjerde er for gnierne og sløserne (Avari i prodigi), de så vi skyvende på tunge vekter i sang 7. Den femte er for de vrede (Iracondi i accidiosi), de så vi hamre løs på hverandre i sumpen Styx i sang 7 og 8, hvor særlig Filippo Argenti gjorde et motbydelig inntrykk. Nå er vi altså i ring 6, for kjetterne (Eretico).

Nedover her, kan Vergil fortelle, finnes tre mindre sirkler(cerchetti). Ideen er at Helvete er formet som en trakt, borret ned i jorden, og jo lenger ned man kommer, desto trangere blir det. De største synderne blir altså straffet med mer klaustrofobiske forhold. Den verste synden for Himmelen er ingiuria, som er opphavet for fremmedordet vårt “injurie”, og kan oversettes med “fornærmelse” eller “skade”. Skaden kan skje med vold (forza) eller bedrageri (frode), der bedrageriet er verst. Bedragerne befinner seg altså nederst, lengst fra Himmelen, der det er trangest, og der de lider mest (e più dolor li assale (27)). Voldsmennene kommer først her nå, forteller fortsatt Vergil, alt blir lagt frem i komediens perfekte rimmønster, og denne ring nummer 7 er inndelt i tre kretser (girone). Vi kan også ta med at Magnus Ulleland i sin nynorske oversettelse av verket kaller Cerchio for “krins” og Girone for “ring”, så man skal ikke bli forvirret av at jeg bruker andre ord for samme mening. Kretsene er for de tre typer voldsmenn, voldsmenn mot nesten (“mordere, plyndrere og ranere”, omicide, guastatori e predon), voldsmenn mot seg selv (“mot seg og sine eiendeler”, Puote omo avere in sé man vïolenta/ e ne’ suoi beni Inf XI,37-38) og voldsmenn mot Gud og naturen (Puossi far forza ne la deïtade,/col cor negando e bestemmiando quella,/ e spregiando natura e sua bontade; Inf XI,37-39) i den rekkefølgen. Når vi kommer dit, skal vi se hva de tre typer vold går ut på.

Så fortsetter Vergil med bedragerne, der inndelingen er enda finere enn for voldsmennene. Her er det hele 10 undergrupper, og de blir alle her ramset opp uten å bryte med verken rytme eller rim på italiensk.

Questo modo di retro par ch’incida
pur lo vinco d’amor che fa natura;
onde nel cerchio secondo s’annida

ipocresia, lusinghe e chi affattura,
falsità, ladroneccio e simonia,
ruffian, baratti e simile lordura.

Denne måten nettopp nevnt ser ut til å bryte opp
kjærlighetens bindinger som gjør naturen;
hvor i andre sirkel bygger seg reir

hykleri, smiger og den som forhekser,
falsknere, tyveri og simoni,
koblere, snytere og lignende skitt.
Inf XI,55-60

Det var 8 av 10 kategorier, og slett ikke verst. De to siste er bedragere i rådgivning (fraudolente consiglieri) og skismatikere og seminarister for uorden (Scismatici e seminatori di discordia). Også her skal vi få nærmere å vite hva de forskjellige bedrageriene består i, og hvilken rangordning de har, når vi kommer dit. Denne måten nettopp nevnt (egentlig: denne måten fra bak) er bedrageriet, beskrevet i forrige terzin.

Helt nederst er de som bedrar dem man skal gi spesiell tillit, og på den måten river av det kjærlighetens bånd naturen gir (lo vinco d’amor che fa natura). Dette er svikerne, de befinner seg i den trangeste sirkelen der de blir evig fortært (qualunque trade in etterno è consunto (66)). Dante som tilhører til Vergil og deltaker i verket, synes dette er helt klart og greit, men lurer på hvoror ikke alle synderne blir straffet i byen Dis, når Gud uansett vil straffe dem. På ny må Vergil gi Dante en formaning, “hvorfor tankene hans går så langt unna solen (figurativt: “lyset”, altså “hvorfor tankene er så langt unna der de skal være”)?” («Perché tanto delira»,/ disse, «lo ‘ngegno tuo da quel che sòle? Inf XI,76-77). Vi husker fra starten at Dante befant seg i en mørk skog, fullstendig i villfarelse, og han er ser vi fortsatt langt unna å orientere seg skikkelig. Dante stiller spørsmål ved Guds plan, som for det første er guddommelig, for det andre er klar. Vergil forklarer nå forskjellen inndelingen mellom de tre typer synder, umettelighet (incontentanza), ondskap (malice) og gal bestialitet (la matta bestialitade). Inndelingen henter Dante fra Aristoteles, som i Etikken (VII,I) skiller mellom disposisjonen til å ville tilfredsstille sine lyster (akrasìa), disposisjon for å leve i mot moralske og etiske regler (kakìa) og disposisjonen for å gjøre vold mot naturen (theriòtes). De som er høyere oppe, og som vi allerede har sett, skal straffes mildere, men de skal likevel straffes. Denne delen av samtalen har også som funksjon å repetere litt hva vi allerede har sett så langt i Inferno.

Dante i verket er fornøyd med opprydningen Vergil gjør i hodet hans. Svarene Vergil gir tilfredsstiller ham alltid, men spør om han ikke kan gå tilbake litt og forklare nærmere hva han mente med unyttingen som sliter på den guddommelige nåde, og om Vergil kan løse også den knuten for ham («là dove di’ ch’usura offende/ la divina bontade, e ‘l groppo solvi». Inf XI,95-96). Spørsmålet handler om dem som vil hente mer fra naturen enn det som blir dem gitt, de som vil låne ut penger mot renter, altså de som utnytter andre og naturen. Vergils svar henter på ny ideer fra Aristoteles, om hvordan naturen og kunsten skal henge sammen. Her er det Gud og naturen som er mesteren, og kunsten som skal forsøke å etterligne den. Utsugeren – som kanskje er det rette ordet å bruke her – ødelegger dette forholdet, ved å forsøke å utnytte andres arbeid, i stedet for sitt eget.

Etter å ha svart på spørsmålet går Vergil med Dante ned til neste ring der de voldelige er.

Canto X, Inferno, Dantes Divina Commedia

Canto X

Forrige canto var litt dunkel og vanskelig å trenge inn i, annet enn at Vergil og Dante fikk hjelp av en engel til å komme seg inn i byen Dis, og til de nedre regioner av Helvete. Denne cantoen er imidlertid en av de mest berømte i Dantes Inferno, en av dem som oftest blir trukket frem og som flest kjenner. Vi går også nå over til de som aktivt har syndet, i stedet for dem vi hittil har sett, som passivt har gitt etter for sine lyster og har syndet på den måten. Fra nå av kommer de som har valgt synden. De første i denne gruppen er de som har valgt å fornekte Gud, kjetterne, og de blir straffet ved å tilbringe evigheten i brennende kister. Blant de som ligger i disse kistene er Farinata degli Uberti og Cavalcante Cavalcanti, felles Fiorientinere med Dante. De skal ha en flott, illustrerende og lærerik samtale. Jeg vil også ha med i innledning at nettopp denne sangen var det som første gang fikk meg til å lese komedien med begeistring, etter å ha sett gjennomgangen av den til Erich Auerbach i hans Mimesis (Utgitt på Gyldendal i 2002). Jeg kommer til å låne godt av ham i min gjennomgang her.

Kantoen begynner der den forrige slapp. Vergil og Dante går mellom de åpne, brennende kistene, og snakker sammen. Dante lurer som vanlig på hva det er han ser, og spør sine spørsmål om det, mens Vergil svarer og forklarer. Blant det som blir sagt her i begynnelsen, er at kistene riktignok er åpne nå, men at de vil bli stengt etter Josafat (Iosafat), stedet der alle sjelene skal bli dømt på dommens dag. Dante har også tidligere vært opptatt av dette om hvordan det blir etter dommens dag, om forholdene i Inferno blir verre eller bedre, eller de samme, og det kan jo nå synes som om det er innredet slik at det vil bli enda litt verre etterpå. En annen detalj å få med seg er at Vergil sier “her ligger tilhengerne til Epikur, de som sier sjelen dør med kroppen” (Suo cimitero da questa parte hanno/ con Epicuro tutti suoi seguaci,/ che l’anima col corpo morta fanno. Inf X,13-15). Epikur var en gresk filosof som ganske riktig mente at sjelden var dødelig og at mennesket skulle frigjøre seg fra frykten for gudene, slik at det kunne nyte de sanslige gleder livet gir. Dette er selvfølgelig stikk i strid med den kristne lære, og særlig som den gjaldt i middelalderen på Dantes tid. Så det hører hjemme at Epikur blir trukket frem og nevnt, og hans følgere blir plassert her i de nedre delene av Helvete hvor kjetterne skal være.

Midt mens Dante og Vergil går der og snakker sammen kommer det et for Dante-kjennere velkjent avbrudd:

«O Tosco che per la città del foco
vivo ten vai così parlando onesto,
piacciati di restare in questo loco.

La tua loquela ti fa manifesto
di quella nobil patrïa natio,
a la qual forse fui troppo molesto»

Å, Toskaner som går levende gjennom
den brennende byen og snakker så ærefylt,
vær vennlig å stanse litt på dette sted.

Dine talegaver bekjentgjorde deg
og ditt opphav fra denne noble nasjon
Som jeg kanskje var for slem mot.
Inf X,22-27

Foruten innledningslinjene der Dante finner seg selv i den mørke skog (selva oscura), er kanskje dette noen av de vers det er vanligst å lære seg utenatt. Det er fiorentineren, ghibbelineren, Farinata degli Uberti, som snakker. Han har reist seg opp i kisten sin, synlig i sin veldige skikkelse fra livet og opp, og gjenkjenner Dante på dialekten hans. Han er urtypen på sjelene i Helvete, de som ikke et øyeblikk har angret sin synd og aldri kommer til å skjønne hva som er den rette vei å gå. Han har ingen skam eller skjensel for sin skjebne, men møter tvert imot Dante utfordrende ved å spørre ham hvem han slekter på («Chi fuor li maggior tui?» (40)). Dante, som har fått beskjed om å velge ordene sine med omhu i denne samtalen, svarer ærlig, hvorpå Farinata helt upassende i forhold til situasjonen han er i triumferende svarer:

poi disse: «Fieramente furo avversi
a me e a miei primi e a mia parte,
sì che per due fïate li dispersi».

etterpå sa: “De var flammende fiender
av meg og mine slektninger og mitt parti
Jeg fikk to ganger jaget dem bort”.
Inf X,44-46

Farinata holder på det som for ham var viktig på jorden, og som tydeligvis er viktig for ham til og med her i Helvete. Han er en ghibbeliner, og to ganger i hans levetid fikk de jaget (li dispersi = eg. “spredt dem”) sine fiender, guelferne, ut av byen. Den ene gangen var i 1248, den andre i 1260, i det berømte slaget ved Monteperti, der ghibbelinerne i Firenze slo seg sammen med nabobyen Siena, som alltid har vært dominert av ghibbelinerne. Vi ser at Farinata selv i Helvete er opptatt av hvem som er best, hvem som kommer fra de flotteste familiene, og hvem som har vunnet de viktige krigene. Dette er alt sammen rivaliseringer i uviktige forhold. Det første og viktigste er forholdet man har til Gud, og Farinata skulle ha brydd seg mer om det, enn hvilken slekt han og andre kommer fra.

Denne samtalen viser også noe av Dantes politiske syn. Dette synet har selvsagt sammenheng med hans egen situasjon når komedien blir skrevet. Han er forvist fra Firenze, og begynner å forstå at dette kan bety at han aldri vil få vende tilbake. Han kan også se tilbake på et hundreår (fra 1215, hvor stridighetene mellom guelferne og ghibbelinerne begynner) med stridigheter i sin kjære hjemby, først mellom guelfer og ghibbelinere, siden innad hos guelferne selv. Verket viser tydelig et ønske om enhetlig styring, at man skal ha en makt som har orden og kontroll, i stedet for den stadige rivaliseringen som han har sett både i sin hjemby, og i hjembyen i forhold til de omkringliggende bystatene. Idealet går da tilbake til Romerriket, som etter Dantes syn ble innsatt av Gud for å være det riktige styret. Her hadde man en makt som styrte hele den kjente verden, og slik burde det også være. Mange av problemene Dante kjente ville da være unngått. Måten Farinata snakker på, viser hvor dypt de indre stridighetene sitter, og hvor vanskelig det gjør noen egentlig utvikling. Selv ikke i døden vil Farinata gi slipp på sitt parti, og sin sak.

Dante svarer Farinata at hans (Dantes) parti riktignok ble jaget et par ganger, men de kom alltid tilbake, en kunst Farinatas parti aldri har lært (ma i vostri non appreser ben quell’ arte (52)). Så kommer det litterære sjokket Auerbach beskriver så mesterlig i sin Mimesis. Samtalen mellom Farinata og Dante stopper opp, den blir avbrutt, og det av at en tredje blander seg inn, Cavinata Cavinati, som ligger i kisten sammen med Farinata.

Allor surse a la vista scoperchiata
un’ombra, lungo questa, infino al mento:
credo che s’era in ginocchie levata.

Dintorno mi guardò, come talento
avesse di veder s’altri era meco;
e poi che ‘l sospecciar fu tutto spento,

piangendo disse: «Se per questo cieco
carcere vai per altezza d’ingegno,
mio figlio ov’ è? e perché non è teco?».

Da reiste det seg opp og avdekket seg i syne
en skygge som viste seg opp til haken:
jeg tror han hadde reist seg opp på knærne.

Han så etter bak meg, som om han
ville se en annen som var med meg
Og da mistanken om det var helt fjernet

sa han gråtende: “Hvis du i dette blinde
fengsel kan gå med den høye åndskraft,
hvor er min sønn? og hvoror er han ikke med deg?
Inf X,52-60

Dette er en type fortettet handling som ikke finnes tidligere i litteraturen. Vi er kommet til vers 60, og svært mye har skjedd, mye av det står fortsatt på vent. Vergil og Dante har sin samtale, avbrutt av Farinata, hvorpå Vergil og Dante hadde en kort liten samtale (som vi ikke har vist), der Vergil oppmuntrer ham før han går bort til Farinata, og nå er også den samtalen lagt på vent, mens Cavinata har kommet inn på scenen. Hans gjesteopptreden blir imidlertid raskt avsluttet, da Dante gjenkjenner ham straks (han er fra Dantes samtid, kjent kjetter, og sønnen hans var poet) og vet hvem sønnen hans er. – Jeg kom ikke av egen kraft, svarer Dante, – men er ledet av han der (Vergil), som sønnen din kanskje ikke hadde høyaktet (E io a lui: «Da me stesso non vegno:/
colui ch’attende là, per qui mi mena/ forse cui Guido vostro ebbe a disdegno». Inf X,61-63). Verbet ebbe er sentralt, det er passato remoto av Avere (“å ha”), en fortid så langt tilbake at den nå ikke gjelder (passato “fortid”, remoto “langt”). Stakkars Cavinata tror det betyr at sønnen ikke lenger er i live, og blir helt fortvilet.

Di sùbito drizzato gridò: «Come?
dicesti «elli ebbe»? non viv’ elli ancora?
non fiere li occhi suoi lo dolce lume?».

Quando s’accorse d’alcuna dimora
ch’io facëa dinanzi a la risposta,
supin ricadde e più non parve fora.

Plutselig var han helt oppreist og skrek: “Hva?
sa du “han hadde”? lever han ikke lenger?
Kjenner ikke øynene hans det søte lys?

Da han så at jeg nølte
med å svare på spørsmålet
falt han på ryggen og viste seg ikke mer.
Inf X,67-72

Dermed er Cavante ute av komedien, og Farinata kan fortsette sin samtale. Auerbach viser – og det atskillig mer detaljert enn jeg – at noe lignende aldri har skjedd før i verdenslitteraturen. Det må også med her at Dante skriver på folkespråket, italiensk, noe som allerede skal betyd at han har valgt seg den lave stil (i motsetning til høyverdige latin), men at han bruker virkemidler både fra høystil (blant annet i innledningen til sekvensen med Farinata, “Å Toskaner (…) stans du på dette sted” (O Tosco (…) di restare a questo loco), i stedet for for eksempel “Stans her, Toskaner” (Restate qui, Tosco). Auerbach skriver humoristisk at Vergil ville blitt mer overrasket enn Dante, om han virkelig hadde hørt denne måten å ordlegge seg på (s. 185, utgaven fra 2002, Gyldendal forlag, Memesis).

e sé continüando al primo detto,
«S’elli han quell’ arte», disse, «male appresa,
ciò mi tormenta più che questo letto.

Og fortsatte der han slapp
“Hvis de denne kunsten”, sa han, “har lært så dårlig
vil det plage meg mer enn dette leiet”.
Inf X,76-78

Her slutter Auerbach sin gjennomgang (det vil si, dette er så mye han tar med i sitt utdrag, men han bruker dette og en grundig analyse av dette til å gi oss innsikt i hele verket), men vi fortsetter vår. Farinata snakker om “kunsten å komme tilbake”, som guelferne har lært, da kommer tilbake til byen etter å ha vært jaget bort fra den, noe Farinatas ghibbelinere ikke har klart. Dette plager ham mer enn å ligge i den brennende kisten, noe som på ny viser hvor grundig feil han tar i hva som er viktig i livet. Alt med det som angår hvem som har makten i Firenze er midlertidig, mens leiet her i kisten i Helvete er evig.

Samtalen mellom Farinata og Dante fortsetter, og skal vise frem et nytt aspekt ved det å ligge dømt i Helvete. Rett etter at Farinata har uttalt seg om plagen ved at hans ghibbelinere ikke skal lære seg kunsten å vende tilbake til en by de er jaget bort fra, forteller han Dante at også han skal få lære seg hvor tung denne kunsten er (che tu saprai quanto quell’ arte pesa (81)). En ting er at han på ny går til angrep på Dante, like stolt og ufordragelig som han var i live, “jeg er bedre enn deg” er holdningen hans, selv når dommen er falt over ham og han ligger fortapt i Helvete. En annen ting er at han her forutser at Dante vil bli landsforvist, og ikke vil ha så lett for å komme tilbake. Det er på sin plass å minne om når hendelsene i komedien er satt til og når den er skrevet. Handlingen er satt til år 1300, da Dante er 35 år (midtveis i livet), men den er skrevet mellom 1308 og 1321. Dante blir landsforvist i 1301, som følge av at han er en hvit guelfer, mens det er de sorte som da får makten. Det vil si at foratteren Dante kjenner til landsforvisningen, men Dante i verket kjenner den ikke. Så Farinata kan komme med sin spådom, som forfatteren Dante vet vil bli oppfylt. Farinata kan i likhet med de andre beboerne i Helvete se både fremover og bakover, men nåtiden kan de ikke se. Det betyr også at på dommens dag, hvor fremtiden på en måte blir lukket, får de ikke vite noen ting, og også på den måten vil forholdene bli verre.

Dante forklarer så at det er på grunn av dette han nølte over spørsmålet fra Cavante, om sønnen hans var i live. Og han ber Farinata fortelle Cavanta dette. Så kaller Vergil på ham (mi richiamava), og Dante skynder seg å spørre hvem andre som ligger her. Farinata nevner Fredrik II, kongen som på en gang ble konge i det hellige romerske riket og i Sør-Italia (kongeriket Sicilia og Napoli), og hadde ønske om å samle Italia under keisermakten på 1200-tallet. For dette ble han bannlyst, men han reiste også på korstog i 1228, og var i det hele tatt en sammensatt og omdiskutert personlighet. Farinata nevner også at det kardinalen ligger her (l’ cardinale), antagelig er det Ottaviano degli Ubaldini det gjelder, en kardinal som støttet ghibbelinerne (og dermed keisermakten). Det er klart det er oppsiktsvekkende med kardinaler blant kjetterne. Flere vil ikke Farinata nevne. Man kan ane han heller ikke vil fortelle noen ting til Cavante om sønnen hans. De to har ikke reagert på hverandre i det hele tatt, og man kan regne med de ligger hver for seg i kisten og later i evighet som om den andre ikke er til.

Preget av samtalen med Farinata vender Dante seg tilbake til poeten, Vergil, og får av ham streng beskjed om at det er når han står foran “den hvis nådige øyne ser alt” at han skal få vite sitt livs ferd («quando sarai dinanzi al dolce raggio/ di quella il cui bell’ occhio tutto vede,/ da lei saprai di tua vita il vïaggio». Inf X,130-132). Dante skal altså ikke være for opptatt av hva de sier til ham her i Inferno. Pilgrimmen Dante har ennå mye å lære om hva som er viktig i livet hans, og hva han virkelig burde bekymre seg over, og glede seg over.

Deretter snur de seg til venstre, og kommer til en dal der fjellveggen stiger opp så bratt at det er rent ubehagelig. Slik slutter Canto X.

Neste sang:Canto IV Forrige sang: Canto IX

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Canto IX, Inferno, Dantes Divina Commedia

Canto IX

Vi forlot Dante sist gang i fortvilelse utenfor portene til byen Dis, der djevelvokterne som ikke er redde for å gjøre opprør mot Gud, ikke vil slippe ham og Vergil inn. Vergil er også blitt litt opprørt, men har forsikret Dante at de skal nok komme seg inn, og at han som skal hjelpe dem med det allerede er på vei. Det er en av Guds engler, han skal gjøre en bestemt opptreden, og vi skal se hvordan i denne kantoen. Vi skal også møte de tre furiene og Medusa i det som skal bli en dramatisk og sterkt symbolsk kamp om å komme seg inn i Dis, og ned til de nedre ringer i Helvete med de mest alvorlige syndene. Tolkningen her kan være litt dunkel, og selv med kommentatorers hjelp kan det være litt vanskelig å forstå hva det egentlig betyr det som skjer her nede. Jeg er selvsagt ikke oppgaven voksen til å skjære gjennom uklarhetene, men vil legge frem noen tolkninger jeg har funnet frem til og komme med den jeg selv liker best. Sangen kan også leses som en storslått skildring av en svært kritisk situasjon, der helten i det rette øyeblikk trer mektig inn og redder dagen i et solid antiklimaks.

Først må altså Dante og Vergil komme seg inn i Dis. Vi står her ved et av komediens sjeldne dramatiske opptrinn, der handlingen stopper opp litt og spenningen ikke umiddelbart blir utløst. Som i eventyrene vil man vite at det går bra til slutt, men her vil man vite det av en enda høyere grad, fordi det er Gud som står mot djevlene, og den kampen vil Gud alltid vinne. Vergil vet dette, selv om han er litt utålmodig, men Dante er ennå så umoden i sin pilgrimsreise at han er usikker og redd for hvordan det vil gå. Og man kan saktens forstå ham, langt nede i Helvete, og så får han plutselig å høre at reisen han skal gjøre, blir forhindret. Han får ikke lov til å gå videre. Og hvordan skal det gå med ham om han skal gå tilbake? Særlig om han må gå tilbake alene? Vil han i det hele tatt klare det? Det kan sammenlignes med en som får ta en titt i en konsentrasjonsleir og prøve seg som fange for en dag, og plutselig får vite at han slipper ikke ut igjen.

Det er dette de snakker om i begynnelsen av sangen. I linje 16 spør Dante om noen fra Limbo (slik som Vergil) har vært her før, så langt nede i Helvete. Vergil kan svare at det har han, han har vært helt nede ved Judassirkelen på bunnen av Helvete (for å hente ut en sjel derfra, i oppdrag fra Erichton, en trollkvinne fra gresk mytologi, som henter opp en sjel fra Hades for å få vite utfallet av en krig, men det blir ikke sagt noe mer i Dante om hva det var slags sjel som ble hentet opp, eller hvorfor)  så langt fra himmelen man kan komme. Vergil kan altså berolige Dante med at han har vært her før og kjenner veien, og han sier også mer som Dante ikke får med seg, fordi han får øye på tre furier på toppen av tårnet med flammen (però che l’occhio m’avea tutto tratto/ ver’ l’alta torre a la cima rovente, Inf IX,35-36)

De tre furiene heter Megaira, Alekto og Tisifone, og de klorer seg opp med neglene og skriker at nå skal Medusa komme, og så skal Dante og Vergil bli gjort om til stein. Medusa er også en figur fra den greske mytologien. Hun var en av de tre gorgoner, hun hadde slangehår, og den som så på henne ble forvandlet til stein. Også Vergil og Dante må passe seg for dette, de snur seg vekk, og også Vergil må hjelpe Dante å dekke til øynene (e non si tenne a le mie mani,/ che con le sue ancor non mi chiudessi. Inf IX,59-60)

Man kan undre seg over hva dette skal bety. Dante skriver selv

O voi ch’avete li ‘ntelletti sani,
mirate la dottrina che s’asconde
sotto ‘l velame de li versi strani.

O’ dere som har det kloke intellekt
Ta mål av læren som skjuler seg
under sløret av de merkelige vers.
Inf IX,61-63

Min italienske utgave av verket skriver i noteverket at kommentatorene gjennom århundrene ikke bare har vært opptatt av meningen i disse linjene, og hva som skjuler seg i de merkelige vers, men også om versene er myntet på det som har stått foran eller det som kommer etter. Jeg skal ikke ta sjansen i å forklare symbolikken i opptrinnet, hvem de tre furiene representerer og hva Medusa er et symbol på, men jeg står trygt når jeg skriver at opptrinnet skiller seg ut fra det meste av det andre Dante og Vergil opplever gjennom Helvete. Dette er første – og vel eneste – gang vi får inntrykk av at Dante virkelig er i fare, at han virkelig vil bli til en stein om han ser på Medusa, og at ikke engang Gud og hans hjelperes veldige krefter kan hjelpe ham her. Vi kan lure på hvordan en gresk sagnfigur kan ha større makt enn Gud. Men vi må for det første huske på at vi her er langt nede i Inferno, kanskje delvis utenfor rekkevidden av Guds makt, for det andre kan det være et tegn på at selv Guds pilgrim må være forsiktig med å lefle med de farlige makter. Det kan gå galt, selv for en utvalgt som Dante. Jeg ser for øvrig at Ulleland i sitt noteverk (til hans norske oversettelse av komedien) skriver at Medusa kanskje representerer Tvilen.

Fra neste vers av kommer hjelpen, og ankomsten er av sorten der man gjerne skulle hatt fantasi nok til å henge fullt med i de maleriske skildringene. Han kommer over elven Styx, det første man hører er lyden av ham, en fryktelig lyd som får begge siden av elven til å skjelve, og som beveger seg som vinden. Deretter kommer selve engelen, for det er en engel dette er, marsjerende majestetisk over elven, som ikke er noen som helst hindring for ham, og på begge sider piler synderne opp på bredden for ham, livredde som frosker for slanger. Det er et storslått bilde å se for seg: Redningsmannen kommer. Han er bare utstyrt med en liten kjepp (una verghetta), men det er mer enn nok til å åpne portene til byen Dis. Løsningen på krisen står ikke helt i stil til oppbygningen av den, kan man si. Det blir ingen kamp mellom de gode og mørke krefter, de mørke har ingenting å stille seg opp og trekker seg med en gang. Engelen gir i de neste versene djevlene en rettmessig lekse.

Perché recalcitrate a quella voglia
a cui non puote il fin mai esser mozzo,
e che più volte v’ha cresciuta doglia?

Hvorfor er dere så sta mot denne viljen
hvis mål aldri vil bli avstumpet,
og som manger ganger har økt smerten deres.
Inf IX,94-96

Forholdet mellom Guds makt og djevlenes blir altså satt godt på plass. De har ingen ting å stille opp, selv når Gud bare demonstrerer en brøkdel av hva han kan, en eneste engel var nok. Likevel var altså Dante og Vergil i fare der de stod utenfor byporten, noe som viser at djevlene stadig prøver seg, og man må være på vakt. Er man imidlertid forsiktig, og venter på Guds hjelp, vil det alltid gå bra. Kanskje kan man også her si at Vergil, som også i verket representerer den rasjonelle fornuft, ikke har nok å stille opp når syndene blir så alvorlige som de blir heretter i Inferno. Da er det kun Guds makt som må til, den rekker imidlertid rikelig.

Engelen forsvinner uten å snakke mer med Dante og Vergil, som en som er sterkt opptatt av noe annet (ma fé sembiante/ d’omo cui altra cura stringa e morda Inf IX,101-102). Vergil og Dante kan deretter gå inn i byen. Dante har riktignok gledet seg til å se hva en slik festning inneholdt, men har ikke før kommet innenfor, før han forskrekkes over redslene som er her inne. Her var det flammer så varme at ingen smed kan be om det varmere (che ferro più non chiede verun’ arte Inf IX,120). Og i disse flammene ligger de dømte sjelene i brennende kister, hvorfra stønnene og sukkene og klagene jevnt kan høres. Dante spør Vergil hvem de er, og får til svar at det er kjettere og at det er flere av dem enn du tror (più che non credi son le tombe carche. Inf IX,129). Så snur de seg, og går mellom de plagede og de høye veggene på andre siden.

Slik slutter Canto IX.

Neste sang:Canto X Forrige sang: Canto VIII

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Canto VIII, Inferno, Dantes Divina Commedia

Canto VIII

Canto VII sluttet med at Dante og Vergil ankom foten av et tårn i femte ring av Inferno. I femte ring blir de vrede straffet i elven Styx som her er en sump, der de all evighet skal ligge og slå på og rive i hverandre. Dante og Vergil har gått langs denne elven til de ankom tårnet. Canto VII fortsetter direkte der Canto VII slapp.

Tårnet er et fyrtårn der to små flammer (due fiammette) stikker opp, og langt borte er det enda to flammer. Dante spør “havet for all visdom” (mar di tutto ‘l senno; Inf VIII,7), en artig betegnelse for Vergil. Vergil ber Dante se ut på elven, så skal han snart få svar på spørsmålet sitt. Der ser Dante en båt som beveger seg raskt som pilen fra buen, i den er Flegyas, ferjemannen på Styx. – Nå er dere fanget, sjeler! («Or se’ giunta, anima fella!», Inf VII,18) roper han. For fordømte syndere må dette øyeblikket være forferdelig, men Vergil og Dante er sendt fra Himmelen, og da kan Vergil enkelt sette Flegias på plass.

«Flegïàs, Flegïàs, tu gridi a vòto»,
disse lo mio segnore, «a questa volta:
più non ci avrai che sol passando il loto».

“Flegyas, Flegyas, du skriker forgjeves”,
sa min guide, “denne gangen
har du oss ikke mer enn det tar å krysse sumpen”.
Inf VII,19-21

Den rasende Flegyas må tøyle sitt sinne, og Dante og Vergil stiger ombord i båten hans. Det er på sin plass å nevne at Flegyas i følge gresk mytologi satte fyr på Apollotempelet i Delfi, etter at Apollon har kidnappet Flegyas’ datter, Coronis, som også hadde vært Apollons elsker. Tempelet ble tent fyr på i vrede. I gresk mytologi blir Flegyas så drept av Apollon, og i Aeneiden – verket til veiviseren Vergil, og en av foratteren Dantes hovedinspirasjonskilder – finner Aeneas Flegyas i underverdenen, der han må tåle sin straff for å ha satt seg opp mot gudene.

I det Dante og Vergil går ombord i båten har vi en liten detalj at båten går litt dypere i vannet, siden den ikke er vant til å frakte skapninger med vekt. Alle som kommer hit er skygger av det de var i livet, og veier ingenting. Dante er ennå levende, og for første gang i Inferno blir det påpekt i linjene 25-30 at det betyr at han i motsetning til de andre her, veier noe.

På vei over mot andre siden støter de på en synder dekket av søle (un pien di fango). Hvem er du som kommer før timen, (Chi se’ tu che vieni anzi ora? Inf VIII,33) spør denne Dante. Dante kan forsikre at han ikke er kommet for å bli, og spør hvem denne andre er. Vedi che son un che piango (“du ser jeg er en som gråter”), svarer han (36). For første gang har ikke Dante medynk for synderne i Inferno, men svarer at han kommer til å bli lenge i gråten, for han er dekket av skitt, og Dante kjenner ham (E io a lui: «Con piangere e con lutto,/ spirito maladetto, ti rimani;/ ch’i’ ti conosco, ancor sie lordo tutto». Inf VIII,37-39). Det er her godt mulig Dante også snakker i overørt betydning. Dette er Filippo Argenti, en svart guelfer, og altså en som stod på motsatt parti av Dante i konflikten i Firenze rundt 1300-tallet. Han skal være nevnt i Dekameronen, som min italienske utgave av komedien oppgir å være den rikeste kilden til informasjon om denne synderen. Magnus Ulleland oppgir i noteverket til sin norske oversettelse at “han måtte være en riktig kranglefant”. http://www.worldofdante.org/comedy/dante/inferno.xml/1.8 oppgir at han en gang skal ha slått Dante i ansiktet, trykk på “persons” i margen, og gå til Filippo Argenti for kommentaren.

Behandlingen Filippo Argenti får og oppførselen hans er litt forskjellig fra de andre synderne i Inferno. Etter å ha fått høre av Dante at han kommer til å forbli gråtende, forsøker han å klatre opp i båten han også, men blir byskt vist tilbake av Vergil: “Kom deg tilbake til de andre hundene, («Via costà con li altri cani!» (42)). Han griper så Dante om halsen, kysser ham, og velsigner henne som bar ham i sin livmor (Alma sdegnosa,/ benedetta colei che ‘n te s’incinse! Inv VIII,44,-45). Dette står også i Lukas 11,27, og det tar seg vel ikke helt ut at denne synderen sier akkurat dette her i Helvete. Han fortsetter med å fortelle om hvordan han var rik på jorden, og spør retorisk hvor mange som regnet som store konger, men som vil bli her som griser i sølen. Dante synes ingenting om det som blir sagt, og sier til Verdi at han håper denne ånden blir dekket av sølen før de når over til den andre bredden. Vergil sier at ønsket vil bli oppfylt.

E io: «Maestro, molto sarei vago
di vederlo attuffare in questa broda
prima che noi uscissimo del lago».

Ed elli a me: «Avante che la proda
ti si lasci veder, tu sarai sazio:
di tal disïo convien che tu goda».

Og jeg: “Mester, jeg ville blitt meget glad
for å se ham dekket av denne suppen
før vi forlater sjøen”.

Og han til meg: “Før bredden
lar seg se, vil du bli tilfredsstilt
det ønsket skal du få nyte.”
Inf VIII,55-57

Like etter kommer de andre vrede til, og trekker denne synderen ned i sølen så kraftig at Dante “til og med nå takker Gud for det,” (far di costui a le fangose genti,/ che Dio ancor ne lodo e ne ringrazio. Inf VIII,59-60). De roper at dette er Filippo Argenti, og slik får vi vite at det er ham. Det siste vi får høre om ham, er at han skriker så fælt at Dante vil snu seg for å se (per ch’io avante l’occhio intento sbarro Inv VII,66)) .

Deretter gjør Vergil Dante oppmerksom på at de nå ankommer byen Dis. Dette er byen som omkranser den nedre del av Helvete, fra ring 6 og nedover til 9. Her nede forandrer også synden karakter. De synderne Dante har sett hittil har vært vellystige, grådige, havesyke og vrede. Det er syndere som har hatt vanskelig for å styre sine lyster, enn som bevisst har syndet. De har ikke så mye valgt synden, som de ikke har klart å stå i mot den. Fra ring 7 til 9 finner vi voldsmenn (violenti), bedragere (fraudolenti) og svikere (traditori), der det også finnes en fininndeling vi skal komme tilbake til når vi kommer så langt. Her ved inngangen til Dis holder det å vite at innenfor murene er aktive syndere, mens Dante så langt har truffet passive. Det er flammer fra byen Dante har sett fra andre siden av elvebredden i begynnelsen av denne sangen.

«Usciteci,» gridò: «qui è l’intrata.» (“Kom dere ut, skriker han, “her er inngangen””) (81). Det er Frygias som skriker, i en linje som sedvanlig elegant avslutter passasjen der det er beskrevet hvordan Dante og Vergil seiler rundt bymurene, og kommenterer det de ser. Her skal de altså av, og inn. Utenfor portene står imidlertid tusenvis av djevler som hyler at Dante ikke har noe å gjøre der, («Chi è costui che sanza morte va per lo regno de la morta gente?» “Hvem er han som uten å være død går til riket for det døde folk?” Inf VIII,84-85). Djevlene er i Dantes verden falne engler som støttet Lucifier i opprøret mot Gud. Det skal vise seg at det er ikke så lett å komme rundt dem, som de mer eller mindre straffedømte uhyrene Dante og Vergil har passert hittil, og som Frygias her i sang 8 er et eksempel på. Vergil må gi dem et hemmelig tegn, for å få snakke med dem alene. Djevlene kan gå med på å slippe Vergil inn, men mener Dante må gå tilbake alene. Utsiktene til dette gir Dante motivasjonen til en sjelden henvendelse direkte til leseren.

Pensa, lettor, se io mi sconfortai
nel suon de le parole maladette,
ché non credetti ritornarci mai.

Tenk Dem, leser, mitt ubehag
i lyden fra de fordømte ordene
å tro jeg aldri skulle vende tilbake.
Inf VIII,94-96

Det er også lett å forstille seg frykten, etterlatt der. Det er vakker poesi i bønnen til Vergil om ikke å forlate ham.

«O caro duca mio, che più di sette
volte m’hai sicurtà renduta e tratto
d’alto periglio che ‘ncontra mi stette,

non mi lasciar», diss’ io, «così disfatto;
e se ‘l passar più oltre ci è negato,
ritroviam l’orme nostre insieme ratto».

Å, kjære min ledestjerne, som mer enn syv
ganger har gitt meg trygghete og trukket
fra stor fare som har stått foran meg,

forlat meg ikke, sa jeg, “så fortapt;
og hvis veien videre blir oss nektet,
gjenfinner vi sammen våre fotspor raskt”.

Inf VIII,97-102

Dante er redd som et barn. Men Vergil beroliger ham enda en gang, og forsikrer ham at ingen kan forhindre deres vei videre, siden en så sterk makt har ønsket ham den. At Dante er redd og ikke ennå er rede til å stole på Gud, viser at han ennå ikke har kommet særlig langt på pilgrimsreisen sin.

Dette er imidlertid de falne englene som allerede en gang har forsøkt å gjøre opprør mot Gud. De vil ikke slippe Dante og Vergil inn, selv om Vergil sier at de skal gjøre det, men smeller porten igjen foran øynene på dem. Vi får nå et av Vergils sjeldne, nedstemte øyeblikk. Som regel er han den trygge veiviseren, som vet alt om hvilke krefter og regler som gjelder i dødsrikene han har tilgang til, og derfor ikke har noen ting å frykte. Det har han ikke her heller, men han slår likevel øynene ned og sukker “hvem er det som har nektet meg inngang til smertens hus?” («Chi m’ha negate le dolenti case!» (120)). Det kan vel så gjerne skyldes at han er skuffet over disse djevlene som aldri vil lære, som alltid vil sette seg opp mot Gud, enda de vet at det aldri vil føre frem.

Canto 8 avsluttes med at Vergil forteller Dante at han ikke må forskrekkes, om han selv nå er blitt litt provosert (io m’adiri). Han forsikrer enda en gang at de skal komme seg inn, samme hva djevlene skulle forsøke å hindre dem med. Han forteller også at denne oppførselen deres ikke er noe nytt, og referer tilbake til det første opprøret med de falne englene som støttet Lucifer i opprøret mot Gud. Avslutningssetningen er at han er på vei, han som skal sørge for at portene blir åpnet. I neste sang får vi vite hvem det er.

Neste sang:Canto IX Forrige sang: Canto VII

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Canto VII, Inferno, Dantes Divina Comedia

CANTO VII

Vi kommer nå ned i fjerde ring, der vi skal finne gjerrige (avari) og ødslere (prodighi). Dante har ferske inntrykk fra tredje ring, de grådige (golosi), hvor han nettopp har truffet og snakket med sin medborger Ciacco fra Firenze. Etter dette har Vergil og Dante en kort liten prat om forholdene i Inferno, før forrige sang slutter med at de på vei ned til fjerde ring møter Plutos. Dette er den greske guden for rikdom, som hos Dante er blitt et ulvelignende monster, og en passende vokter for passasjen ned til de gjerrige og ødslerne. Han møter dem med en av de mest usikre passasjene i hele komedien.

«Pape Satàn, pape Satàn aleppe!»,
cominciò Pluto con la voce chioccia;
e quel savio gentil, che tutto seppe,

disse per confortarmi: «Non ti noccia
la tua paura; ché, poder ch’elli abbia,
non ci torrà lo scender questa roccia».

Pape Satan, Pape Satan aleppe!
begynner Pluto med sin kaklende stemme
og den kloke mann, som vet alt

sa for å roe meg: “Ikke la deg harme
av frykten din; for hva gods han enn måtte ha
kan han ikke hindre deg å klatre ned denne skråningen.

Det er nettopp starten som er underlig. Hvorfor møter Pluto Dante med denne hilsenen? På italiensk er ordet papa både “pave” og “far”, og pape blir da flertall. Aleph er første bokstaven i det hebraiske alfabetet. Den norske overseteren Magnus Ulleland skriver i noteverket at “Dante har vel meint at det skal vere uskjønleg”, og i min italienske utgave blir det foreslått at paven skal være Satan, uten at noen av forslagene kan sies å være helt tilfredsstillende. Jeg skal ikke våge meg inn på diskusjonen, annet enn å si at Pluto er et monster man ikke skal forvente seg for mye av.

Vergil benytter seg av samme teknikk som han har brukt for å komme seg forbi alle andre udyr og voktere på vei nedover Helvete, han sier det er villet fra himmelen at Dante skal gå denne veien, og da blir det slik. Her faller monsteret straks til jorden av Vergils ord (tal cadde a terra la fiera crudele. Inf VII,15). Dante og Vergil kan fritt passere ned til fjerde ring.

Ahi giustizia di Dio! tante chi stipa
nove travaglie e pene quant’ io viddi?
e perché nostra colpa sì ne scipa?

O’ Guds rettferdighet! Som hvem har stuet sammen
så mange nye lidelser og straffer som jeg har sett
Og hvorfor lar vi skylden vår skade oss?

Med dette utropet begynner Dante beskrivelsen straffen til de gjerrige og ødslerne. Som for de andre synderne i Inferno er straffen å bli plaget av den samme synden som de har begått i livet. Her er de som ikke har hatt et riktig forhold til tingene i livet. De har enten villet samle seg for mange av dem, og vært gjerrige, eller sløst dem bort, og vært ødslere. Her blir de straffet ved å måtte samle seg ting i all evighet, eller forsøke å kvitte seg med dem. Fra vers 22 til 34 blir det beskrevet hvordan synderne dytter steiner til og fra hverandre, mens de kjefter på hverandre og skjeller hverandre ut. Bevegelsen blir sammenlignet med sjøstrømmene i Cariddi, der det i følge gresk mytologi er en strømhvirvel. Virvelen ligger i det smale stredet ved Messina, Sicilia. Også skyggene her i fjerde ring går rundt i ring, som en strømvirvel, men skyver altså på disse store steinene mens de gjør det. Steinene blir skjøvet med brystet, slik at hele kroppen blir straffet. Synderne er delt i to grupper som går rundt i ringen hver sin vei, og når de møtes, skifter de retning og skjeller på hverandre. Alt foregår i mørket, og er det rene kaos av plage og lidelse. Det er også en moral her at de havesyke kjemper om unyttige ting med hverandre.

Dante blir også her forferdet, og føler det som om hjertet nesten blir spiddet (lo cor quasi compunto, Inf VII,36). Han ber veiviseren Vergil forklare hva som skjer, og Vergil forklarer hva det er det som Dante bare har observert. Han forteller hva slags syndere det er, og hva straffen går ut på. Han har en tilleggsinformasjon om at blant her er mange “klerker, paver og kardinaler”, (piloso al capo, e papi e cardinali, Inf VII,47). Noe av bakgrunnen for at Dante har så i mot forvalterne av den katolske kirken, er at han i det han skriver verket er landsforvist på grunn av dem. Dante er en hvit guelfer, mens pave Bonofatius VII i striden mot slutten av 1200-tallet støttet de svarte guelferne. Se ellers mer i Canto VI, Canto IX og mange andre. Her er det bare et lite spark, Veril sier at mange klerker, paver og kardinaler er havesyke, og for dette vil få sin straff i Helvete.

Dante har friskt i minnet samtaler med noen av de andre sjelene i Inferno, og vil snakke med noen her også. Men Vergil sier dette er et tomt ønske, siden det uforstandige livet de levde på jorden, har skitnet dem til for enhver gjengjennelse (Ed elli a me: «Vano pensiero aduni:/ la sconoscente vita che i fé sozzi,/ ad ogne conoscenza or li fa bruni. Inf VII,52-54). Denne cantoen går uten samtale med noen av de fordømte. Vergil ser at Dante ennå moralsk sett befinner seg i den mørke skogen han skal reddes ut av, han trenger å få i klartekst hva dette her er for noe. En del av prosessen med å komme seg ut av villveien, er å få det klart hva som betyr noe i livet og hva som ikke gjør det.

Or puoi, figliuol, veder la corta buffa
d’i ben che son commessi a la fortuna,
per che l’umana gente si rabuffa;

ché tutto l’oro ch’è sotto la luna
e che già fu, di quest’ anime stanche
non poterebbe farne posare una».

Og nå, sønn, ser du den korte moro
fra alt det fine som er bestilt hos fru Fortuna
for hva menneskene kjemper for;

at alt gullet som er under månen
og har vært her allerede, for disse slitne sjeler
ikke kan gi en eneste av dem hvile.
Inf VII,61-66

Jeg leser Dantes svar slik at Vergils budskap ikke helt går inn. Dante spør hvem denne Fortuna er, som Vergil nevner, og som er så involvert i det som foregår i verden (questa fortuna di che tu mi tocche,/ che è, che i ben del mondo ha sì tra branche? Inf VII,68-69). Det er vanskelig å lese Vergils svar annet enn ergerlig, når han innleder med: “Åh dumme skapning, hvor stor er ignoransen som skader dere (E quelli a me: «Oh creature sciocche,/ quanta ignoranza è quella che v’offende! Inf VII,70-71). Dante har ikke skjønt noen ting. Og så kommer Vergil med en utlegning om forholdet mellom Gud og Fortuna, som nok kan være litt vanskelig å trenge inn i for en moderne leser. Jeg gjengir innholdet i utlegningen, men går ikke inn i verdensbildet og teologien det målbærer. Talen om Fortuna går fra vers 73 til 96, jeg går gjennom dem fortrinnsvis på norsk. Spesielt interesserte kan sjekke selv i en av de mange originalutgavene på nettet for Dantes originaltekst der jeg selv ikke legger dette inn.

Vergil forteller om Fortuna at ingenting står over Guds vilje, han skapte Fortuna som en slags minister og guide som kan veksle rikdommer og hell fra folk til folk, og fra blod til blod (i meningen familie til familie, eller klan til klan). Menneskets kunnskap kan ikke fatte kraften hennes, for hun forvalter sitt regime (suo regno) som andre guder forvalter sine. Hennes forandringer har ingen ro (triegue), det er nødvendig de er raske, og det er derfor lykken skifter så ofte for et menneske. Hun blir ofte forbannet, også av dem som skulle prise henne. Men hun er velsignet og hører ikke noe av dette, hun snur rundt på sin sfære og gleder seg salig (volve sua spera e beata si gode). Dette gir i min lesning en god beskrivelse av hell og lykke, og lykkens omskiftligheter, selv om man ikke tror at det finnes noen makt som styrer disse omskiftelighetene.

Deretter går Dante og Vergil ned til neste ring, den femte, der de finner de vrede. De ligger i elven Styx, som navnet på elven i den greske mytologiske underverdenen, men som hos Dante her er en mørk sump i femte ring. I den ligger alle de vrede, og hamrer løs på hverandre med hele kroppene sine. På ny ser vi at synderne blir straffet med synden. Om man var så vred i livet at man ville slåss hele tiden, skal man jammen få gjøre det i all evighet i Helvete. De ligger nedi sumpen og gjør det, som de i hele sitt liv har befunnet seg i den moralske sumpen vreden utgjør.

Vergil kan fortelle at det ligger sjeler også under vannet, og at det er sukkene deres som får vannet til å boble. De kan ikke snakke helt, men de klarer å på en måte gurgle frem denne klagen:

Fitti nel limo dicon: «Tristi fummo
ne l’aere dolce che dal sol s’allegra,
portando dentro accidïoso fummo:

or ci attristiam ne la belletta negra».

Fulle av slim sier de: “Vi var triste
i den søte luft som får sin glede fra solen,
vi hadde bærende i oss det leie:

nå beklager vi oss i den svarte sump”.
Inf VII,7.121-124

Dante og Vergil går rundt sumpen, langs kanten av den, til de kommer til et tårn. Der slutter denne sangen.

Neste sang:Canto VIII Forrige sang: Canto VI

Oversikt over sangene: Divina Commedia

Canto III, Inferno, Dantes Divina Commedia

CANTO III

Sangene 1 og 2 blir brukt til at Dante skal finne seg midtveis i livet og langt inne i en mørk skog han ikke finner noen vei ut av. Han er i dypt trøbbel, da Vergil finner ham, og overtaler ham til å følge ham. Det siste som skjer i sang 2 er at Dante bestemmer seg for å gjøre det, og vi ser han følge Vergil nedover en bratt skrent. I sang 3 er det første som møter Dante (og oss) følgende berømte skilt:

PER ME SI VA NE LA CITTÀ DOLENTE
PER ME SI VA NE L’ETTERNO DOLORE
PER ME SI VA TRA LA PERDUTA GENTE.
GUISTIZIA MOSSE IL MIO ALTO FATTORE:
FECEMI LA DIVINA POTESTATE,
LA SOMMA SAPÏENZA E ‘L PRIMO AMORE.
DINANZI A ME NON FUOR COSE CREATE
SE NON ETTERNE, E IO ETTERNO DURO.
LASCIATI OGNI SPERANZA, VOI CHE’INTRATE.

HER GÅR MAN INN TIL DEN SMERTENDE BY
HER GÅR MAN INN TIL DEN EVIGE SMERTE
HER GÅR MAN INN BLANT DE FORTAPTE FOLK
RETTFERDIGHET BEVEGET MIN HØYE SKAPER
LAGET MEG DEN GUDDOMMELIGE MAKT
SUMMEN AV ALT HÅP OG DEN FØRSTE KJÆRLIGHET
FØR MEG VAR INGENTING LAGET
SOM IKKE ER EVIGE, OG JEG ER OGSÅ EVIG.
ETTERLAT ETTHVERT HÅP, DERE SOM GÅR INN.

Siste setning er særlig berømt: Etterlat ethvert håp, dere som går inn. Dette er skiltet til Helvetet. Dante skriver at det er skrevet i en dunkel farge (colore oscuro), og at han sier til mesteren (Maestero = Vergil) at meningen er hard (il senso lor m’é duro). The world of Dante (http://www.worldofdante.org/comedy/dante/inferno.xml/1.3) oversetter her med “The meaning is difficult to me”, men mister med det en viktig nyans mener jeg. Meningen er nemlig ikke bare vanskelig å forstå, den er også hard, i betydningen streng og tøff (jeg har hørt en annen engelsk oversettelse bruke direkte “cruel”, altså det andre ytterpunktet av betydningen). Setningen er viktig, for det er det første Dante sier i Helvete, altså det første etter at han har begynt på selve ferden gjennom dødsrikene. Jeg kommer til å skrive mine poster i tolkningen at Dante er på en slags pilgrimsferd gjennom dem, og her er han altså helt i begynnelsen av ferden. Han vet ingenting. Derfor kan både skiltet være vanskelig å forstå. Og kan også ha for stor medfølelse for dem som befinner seg i Helvete, og altså har måttet etterlate seg ethvert håp. De er en del av Guds rettferdige system, og skal ha selv ha skyld i sin straff.

Gjennom de 34 sangene i Inferno skal vi bli godt kjent med hvordan Dantes Helvete er bygd opp. Det finnes også nok av modeller ute på nettet, og i enhver noenlunde ordentlig tekstutgave av verket, for dem som er for utålmodig til å vente så lenge som at jeg skal få gjort meg ferdig. I sang 3 kommer Dante og Vergil ennå ikke ned til selve Helvete, og de 9 ringene (cerchio) det består av. Her er vi bare i det som nesten kan kalles Helvetes forrgård, et område mellom porten og første ring. Her befinner de likegyldige seg, de som aldri ville ta standpunkt. De som verken er ond eller god.

Vergil må her i starten virkelig spille rollen som veiviser, også for oss lesere. Hans første melding til Dante må også vi se nøye på. Utdraget er fra linje 13 til 18.

Ed elli a me, come persona accorta:
«Qui si convien lasciare ogne sospetto;
ogne viltà convien che qui sia morta.

Noi siam venuti al loco ov’ i’ t’ho detto
che tu vedrai le genti dolorose
c’hanno perduto il ben de l’intelletto».

Og han til meg, som en skarpsindig person
“Her må man legge igjen hver mistenksomhet;
hver feighet må her være død.

Vi har kommet til stedet som jeg har snakket om
hvor du vil få se de pinede folkene
som har mistet den fine forstand”.

Det siste er viktig. I verdensbildet til Dante slik det nedfeller seg i komedien har mennesket av Gud fått både forstand og fri vilje. Det har også fått alt det trenger å vite om hva som er det riktige å gjøre. Likevel velger det av og til galt, og for dette blir det straffet av Gud. Helvetet er straffen. Alle skikkelsene som Dante treffer i Helvete, har fått noe feil i forstanden sin. De har på en avgjørende måte valgt feil. Og oppførselen deres i Helvete, når de møter Dante, viser at de av sin skjebne ikke har lært noen ting, og at de hører hjemme der de er. Verket går også videre enn bare å vise at alle får sin rettmessige plass i Helvete, skjærsild eller paradis. Det viser også hvor ufruktbare holdningene i Helvete er, og hvilket kaos det blir om mennesket ikke klarer å bruke fornuften på en riktig måte. Den enkle og riktige forklaringen på hvorfor folk blir plassert dit, er at de har syndet, og ikke angret sin synd.

Dante skjønner foreløpig ingenting av dette. Og det er strengt tatt ikke lett for oss å vite det heller, uten å ha lest resten av verket eller lest kommentarer om det. Dante er allerede her i forrgården helt forskrekket over alle skrikene og stønningen, mørket og det ville, golde landskapet. Vergil forteller rolig hvordan de som er her, er fortvilte fordi de aldri har forhåpninger verken om liv eller død. De vil være i denne tilstanden de er i nå, for alltid. Tilstanden er ubestemt, som de selv alltid har vært det. Gjennom hele Helvete skal vi slik se nær forbindelse mellom synden og straffen, mellom hva synderne har gjort, og måten de blir straffet på. De blir gjerne straffet med synden selv.

Ingen av de som er blir nevnt med navn, for de skal bli glemt. Vergil nevner bare at de er her de englene, som ikke valgte side da Lucifer brøt med Gud den gang for lenge siden. I sedvanlig, komprimert språk får Dante sagt dette gjennom Vergil fra linjene 46 til 51, der det også er plass til opplysningen om at disse har gått inn i en absolutt blindhet siden de ikke kan se forskjell på rett og galt. (Jeg tar også med den vakre inngangen fra 43)

E io: «Maestro, che è tanto greve
a lor che lamentar li fa sì forte?».
Rispuose: «Dicerolti molto breve.

Questi non hanno speranza di morte,
e la lor cieca vita è tanto bassa,
che ‘nvidïosi son d’ogne altra sorte.

Fama di loro il mondo esser non lassa;
misericordia e giustizia li sdegna:
non ragioniam di lor, ma guarda e passa».

Og jeg: “Mester, hva er så alvorlig
til dem som feller tårer så sterkt?”
Han svarte: “Jeg skal si deg det veldig kort.

Disse har ikke håpet om døden,
og deres blindhet i livet var så lav,
at de er misunnlige på alle andre.

Sulten deres vil ikke verden stille;
nåde og rettferdighet forakter dem:
vi bryr oss ikke om dem, men ser og passerer.”

Med til straffen hører det at disse sjelene kontinuerlig blir stukket av vepser og mygg. Dante i verket er svært overrasket over hvor mange det er (non avrei creduto/ che morte tanta n’avesse disfatta “jeg hadde aldri trodd/ at døden har ugjort så mange mennesker (ugjort = gjort av fra livet)” Inf III,56-57), men heller ikke i middelalderen skulle man la seg overraske over at det er mange mennesker som ikke tar stilling til livet. Forfatteren Dante er fullt klar over dette, om enn han lar være å utstyre pilgrimmen sin med kunnskapen foreløpig.

Litt senere (vers 79) kommer Dante og Vergil til elven Akheron. Dette er elven hvor ferjemannen Kharon frakter fordømte sjeler over til det virkelige Helvetet. Både ferjemannen Kharon og elven Akheron er av klassisk gresk opprinnelse, og hører altså ikke hjemme i Bibelen. Jeg forestiller meg at det gamle udyret virkelig brøler når han hilser nykommerne i linjene fra 84:

Ed ecco verso noi venir per nave
un vecchio, bianco per antico pelo,
gridando: «Guai a voi, anime prave!

Non isperate mai veder lo cielo:
i’ vegno per menarvi a l’altra riva
ne le tenebre etterne, in caldo e ‘n gelo.

Og her mot oss kom han i båt
en gammel, hvit og med gammel hud,
skrikende: “Ve dere, fordervede sjeler!

Ikke håp noensinne å få se himmelen:
jeg kommer for å frakte dere til den andre bredden
der mørket er evig i varme og is!
Inf III,82-87

Man kan bli rent oppstemt av å lese slike vakre tekstlinjer. Kharon blir imidlertid litt usikker da han forstår Dante er levende, slike pleier han jo ikke frakte over elven. Veril setter ham elegant på plass.

E ‘l duca lui: «Caron, non ti crucciare:
vuolsi così colà dove si puote
ciò che si vuole, e più non dimandare».

Og føreren sa til ham: “Kharon, ikke plag deg selv
de vil det slik der de kan gjøre det
slik som de vil, og spør ikke mer.”
Inf III,94-96

“Setter ham elegant på plass” er rette ord her. Med ordene får Vergil sagt Kharon tydelig i fra hvem som har makten, og Kharon kan ikke annet enn å finne seg i det. Slik vil møtene gå med flere av Helvetes håndlangere nedover i sirklene.

Vergil kan også fortelle at de dødsdømte selv er ivrige etter å bli med Kharon over elven for å få oppfylt den guddommelige rettferdighet (ché la divina giustizia li sprona, Inf III,125), og at Dante kan være helt trygg på at han aldri vil bli fraktet over siden Kharon så det gode i ham (Quinci non passa mai anima buona; “her passerer aldri gode sjeler” Inf III,127).

Sangen avsluttes like etter med et voldsomt jordskjelv og et sterkt lys som gjør at Dante besvimer.

Neste sang:Canto IV Forrige sang: Canto II

Oversikt over sangene: Divina Commedia