Månedlige arkiver: november 2013

Og så var det din tur

Dette er en skikkelig tekst. Den er verd å lese. Den er skrevet 24. november 2003, og handler om å klare noe du aldri, aldri, aldri hadde trodd du engang skulle forsøke, om å overvinne seg selv så det synger!

Og så var det din tur

Så bestemmer du deg for å gjøre det. Du rekker opp hånden, melder deg frivillig, går bort til dem som holder orden på slike ting. Sørger selv for at det er ingen vei tilbake, nå skal det skje, nå skal du gjøre det. Om bare alle disse menneskene som sitter der nede og ser på deg hadde visst, om de bare hadde visst, men det gjør de nok ikke, og det bryr ikke du deg med heller, du har nok med deg selv. Så til de grader nok med deg selv. Du har jo meldt deg frivillig. Og hvem som helst kan dermed tro at du er en av dem som kjekt og greit kan gjøre slike ting, rekke opp hånden og melde seg frivillig, ”jeg kan godt gjøre det der,” hva det nå er, men du er langt fra en av dem, ikke i det hele tatt, totalt tvert i mot, du melder deg aldri frivillig, aldri! ikke engang under tvang, i så fall kun da, og det er jo ikke frivillig. Men nå har du altså meldt deg. Du har rukket opp hånden og meldt deg. Det er du som skal seire i dag. Eller tape. Fortsatt er rikelig med muligheter for å tape. Du kan med letthet stikke av, det er det letteste du kan gjøre og sikkert det smarteste, i hvert fall det mest fristende, egentlig det eneste du har lyst til, men gjør du det? Nei. Du blir sittende. Du venter. Og når det er din tur, når det blir sagt, i mikrofonen, fra scenen, at det er din tur, de sier ditt navn, noen blant publikum vet det er deg, ingen vet det bedre enn du, du vet det med absolutt alt som følger med, du og bare du vet hvordan det føles når du er deg og ditt navn blir sagt over høytalerne i mikrofonen, og du skal opp på scenen og overta den, og du har klær og sko på, eller er det klær og sko som har deg inni, eller klær og sko som alene går opp på scenen og griper mikrofonen og gjør seg klar til å underholde publikum som ikke har anelse om hvilke gigantiske seire eller nederlag som nå vil gå for seg. Du snakker inn i mikrofonen, her må være mer enn klær og sko, for du har visst en stemme og den kan høres i høytalerne. Du snakker om at du er nervøs. Du har planlagt det slik, du har tenkt at når du først skal gjøre det, så skal du være ærlig, men du merker nok at særlig ærlig er du ikke, for uansett hvor sterkt du forsøker, merker du godt at du ikke klarer å snakke om nervøsiteten uten å gjøre deg skyld i en underdrivelse. Og du forteller publikum at du skal spille en sang for dem, at den har du laget selv, eller det sier du forresten ikke, du sier ingenting om hvem som har laget den, selv om det kanskje er deg, det får være nok å si at du skal spille en sang, og så går du bort til pianoet. Du fester mikrofonen på stativet, og går bort til pianoet. Mens du gjør det, er publikum stille. Selv om du går så fort du kan, tar det noen år før du når frem til pianoet. Men så sitter du der. Det er mikrofon der også. I den sier du hva sangen heter, den du skal spille, du merker at du mister pusten, du merker at det skjer en rekke ting med deg, ting bare du vet om, ting ingen annen kan sette seg inn i, for bare du er deg og sitter her, foran pianoet, og skal spille en sang, som du har laget eller som du har funnet et sted, og som betyr noe for deg, og publikum skal sitte og høre på, bare du vet hvordan det er. Så begynner du, finner først tonen, der var den, på pianoet, og i stemmen, så begynner du, spillingen, syngingen, publikum sitter helt stille, de følger med, du spiller, du synger, slett ikke verst, du merker det selv, det holder, du har ingen som helst anelse om hva publikum driver med, du spiller, du synger, du har øvd ti tusen timer og klarer det nå også, nå som det gjaldt som mest, nå klarer du det bedre enn noensinne, aldri har noen prestasjon vært bedre, aldri vil det bli overgått, og så var det ferdig, og publikum klapper, men du jubler, du hopper opp fra pianokrakken og strekker armene i været og husker selvfølgelig å bukke, du jubler som en eksplosjon, du jubler som var det på en annens vegne, publikum er glade, men ingen, ingen er gladere enn du, og bare du vet, fra tærne til hodet, hvorfor.

ES2003

Reklamer

En folkefiende, av Henrik Ibsen

Teksten her er baset på hva jeg skrev for meg selv, første gang jeg leste stykket i år 2000. Rundt her var en tid vi diskuterte stykket en del, blant annet som følge av en oppsetning på DNS, med klovneneser, og greier. Jeg vet jeg siden den gang er blitt mer skeptisk til stykket, som om det er umulig å ta det alvorlig.

Ideen er som vanlig bra bra. Konflikten er nøye uttenkt, komposisjonen som alltid i mesterklasse. Ibsen bekrefter sitt høye nivå. Det eneste er at det kunne vært betonet en tanke sterkere at Stockman kanskje tok feil, at dette også var noe man måtte ta med i betraktningen. Dessuten er karakterene for entydige. Ibsen har villet stille Stockman alene, men han går vel noe langt når samtlige andre kun skjøtter egne interesser. Særlig når de gjør det så åpenlyst. Ibsen avslører seg igjen som en topp dramatiker, men en dårlig psykolog. Det er for dumt når så mange setter menneskers liv på spill for noen hundre tusen kroners skyld, og det er ikke bare risiko, bakteriene er påvist.

Det er godt, men det ville være deiligere hvis det var troverdig.
Sånn det nå er, er det bare et partsinnlegg fra Ibsen. Man kan velge å tro samfunnet er slik, eller ikke.

Konflikt: Badeanstalten. Byens økonomi, liv. Stockmans stilling, familien. Byfogdens ære og stilling.
Og så, i fjerde akt, løftes alt til noe enda høyere, flertallet mot mindretallet.

Majoriteten har makten, mindretallet retten.

Badeanstalten, byens stolthet – en pestbule.
Finter i begynnelsen, alt såre vel. Første konflikt: Byfogd vs. Stockman. Orden vs. kamp

FØRSTE AKT
Som i gjengangere konfilktpresentasjon, men denne gangen sniller. Det er helst kun hvis vi kjenner stykket på forhånd vi vet hva som vil foregå med badeanstalten. I så måte er Stockmans glede stemningsforsterkende. Også her må heltens edle sinnelag forstås ironisk: «Hvis jeg blir foreslått gasjeforhøyning, tar jeg ikke i mot.»

ANDRE AKT
Samtidig støtte og varsel om at dette kanskje ikke vil gå så glatt som først antatt.

TREDJE AKT
Ytterligere tilspissing. Hovstad og Billing avslører andre interesser. «Ja, hvis bare ikke Hovstad vil gi seg med det gode, så – » (s. 333) Artig opptrinn i det Stockman ifører seg byfogdens lue. Et foreløpig klimaks når Stockman forstår at han har alle makter mot seg, og ingen med seg, og at han likevel vil kjempe. Nydelig tilspisset.

FJERDE AKT
Åpenbar provokajson å holde ordstyrer i en slik forsamling. Det blir ganske snart en farse, noe Ibsen understreker ved å la også en full mann få snakke lite grann. I denne stemningen går Stockman og sier noe virkelig kontroversielt, og lanserer et av hovedbudskapene med stykket. Nok en teknisk genistrek. Ordene han bruker er også ypperlig velvalgte. «Ja, så meget holder jeg av min by, at jeg heller vil ødelegge den enn se den blomstre opp på en løgn.» Beruselsen tar ordene fra ham. Så er det over i farsen igjen, med resolusjonen og avstemningen: «Forsamlingen uttaler at den anser badelægen, doktor Tomas Stockman, for en folkefiende.» (s. 372) Den drukne mann er tilbake, og vil stemme både blått og hvitt. Hoved- og superakten. Avslutningen er også topp. Han går, hevngjerrig, i en perfekt stemning med brøl og det hele. Det er regelrett spennende.

FEMTE AKT
Stykket går over i idédrama, det blir opplagt uvirkelig med all motstanden som forekommer. Det blir nesten for dumt når Hovstad begynner å diskutere aksjekjøpen, og tar det for gitt at det er hele årsaken til Stockmans bakvaskelser.
Stykket slutter som en farse.

ASLAKSEN
Artig figur: «De har den kompakte majoritet på deres side, doktor.» (s. 317) Men blir etterhvert provoserende simpel. «Nei, men død og page, det står vi aldri ut herr byfoged! Hva skal da vi huseiere leve av imens?» Måtehold. Så kun provoserende: «Jeg er også en venn av borgerlig selvstyre når det bare ikke faller for dyrt for skatteborgerne.» (s. 359)

DOKTOR STOCKMAN
Snakk om virkelyst og kamp, glede, har vært i nord.
«Jeg føler meg så ubeskrivelig lykkelig midt i alt dette spirende, sprettende liv.» (s. 294)
Mange av replikkene synes i hans munn nokså komiske, han er ingen muskelmann. Snarere litt dum. Ordene er simpelthen for store, det kreves meget for at slikt kan sies i fullt alvor. «Hvem fanden bryr seg om det er farlig eller ikke! Det jeg gjør, gjør jeg i sannhetens navn og for min samvittighets skyld.» (s. 336)

BYFOGDEN
«(…) på forretningsmessig vei og gjennem de dertil lovlig innsatte myndigheter.» (s. 296)
Får av Ibsen de beste argumenter til å forsvare sin vanskelige sak. Men hans forfengelighet og ærekjærhet er stor, det er vanskelig å gjøre ham sympatisk.

BILLING
Tullehedning. Utvikler seg til en morsom figur.

FRU STOCKMAN
Sender ungene i seng under noe kontroversielt snakk.
«Men, herregud, der er så meget urettferdig en får bøye seg under her i verden.» (s. 330)

HOVSTAD
Bladskriver. Sensasjon.

PETRA
Arbeider og misliker løgnen. Vil starte egen skole, hvis hun bare hadde midler.
«Og så å utrette så meget godt og nyttig, far.» (s. 319)

MOTREN KIIL
Ibsen begynner å få grep om morofyrene.

Stykket burde bli satt opp som komedie. Stockman må være ravgal.

En søknad

En søknad

Alle vet at det går ikke an å skrive en søknad til noen slags høyere makter og be om at tiden som var skal komme tilbake, eller at du selv skal bli satt tilbake i den tiden som var. Det er jo nettopp det som er med tiden, den går, og det som har skjedd, eksisterer ingen andre steder enn i hukommelsen, og når det blir glemt, eksisterer det ikke lenger. Allikevel vil jeg skrive en søknad på vegne av meg selv og på vegne av alle dem som hadde det så godt tidligere, og som liksom er blitt tatt ut av det gode, og plassert i en ny tid, som er i dag, og hvor det ikke er så godt. Men jeg har slike problemer med å formulere denne søknaden, dere ser det allerede av starten, der er mange ord. Og søknaden er ikke skrevet. Og over meg henger også dette, hvis jeg noensinne klarte å skrive den, til hvem skal jeg sende den? Det er selvfølgelig ingen jeg kan sende den til. Det etablerte jeg allerede i staren. Allikevel vil jeg skrive den. Jeg vil skrive den med mitt hjeteblod, om det går an å uttrykke seg slik. Jeg vil gjerne ha sagt og gjort forstått at jeg satte sånn pris på tiden som var, at jeg koste meg i den og hadde det bra i den, og at jeg så gjerne, så gjerne ville hatt den tilbake, samme på hvilken måte. Tiden kan hentes tilbake til meg, eller jeg kan hentes tilbake til tiden. Jeg lever jo nå også, skulle jeg skrevet i søknaden, og jeg kan egentlig ikke klage på betingelsene jeg lever i. Men betingelsene som var, var så mye bedre. Det er dem jeg vil ha tilbake. Det er det jeg søker om. I motsetning til alle andre søknader jeg skriver i livet, og jeg skriver en del, så ville denne hatt betydning.

ES 2. nov (2008)