Richard II, av William Shakespeare

Teksten til stykket med ordforklaringer finner dere her.

En kinesisk historie

Denne lille historien, som jeg skrev 10. mai, 2009, gikk rett til forkastede, fordi jeg tidligere hadde skrevet den bedre teksten «Sjakkbrikke». Den er skrevet samme dato, 2006. Den kinesiske historien er vel kjent, og det er også et kjent triks jeg bruker for å gjøre den litt mer til min egen. Dermed havner den i reservene. Men det er en fin tekst, og for de som ikke kjenner den kinesiske historien og ikke ser trikset, så må den vel være veldig fin.

En kinesisk historie

Når jeg skriver jeg i disse historiene, er det alltid litt ubestemt hvem jeg egentlig er. Det kan være meg, eller det kan være en annen, og når jeg sier det er meg, er det egentlig en annen da også. Denne gangen er det en som skal på et lite stevnemøte som skal være jeg, jeg har et distansert forhold til ham, og bryr meg egentlig ikke hvordan det går. Det kan godt være jeg holder med henne, eller så står jeg uten sympatier og vil bare skrive hvordan det gikk. Jeg begynner nå. Det er en historie jeg tror kommer fra Kina, som handler om et gammelt ektepar, det passer godt om de er gamle og kinesiske. De sitter og spiser middag, fisk. Det har de gjort i alle år de har vært sammen, og sammen har de vært hele livet. Det er hun som serverer, og hun serverer fiskehodet til seg, og fiskekroppen til ham, slik hun alltid har gjort. Da de har spist ferdig, drikker de te, og han sitter en stund i tausheten før han sier til henne at han er veldig fornøyd med henne og at de har levd et godt liv, men han synes hun i alle fall en gang kunne gi fiskehodet til ham, siden dette kjøttet er det beste på fisken. Hun svarer med forskrekkelse at hun i alle år har spist fiskehodet, fordi hun synes dette kjøttet er dårligst, og gjerne vil gi ham det beste. Denne historien forteller jeg med et smil til damen jeg er på stevnemøte med, hun har sikkert hørt den før, den finnes i flere varianter, og jeg syntes den passet nå som vi stod og diskuterte om vi skulle drikke vin eller øl. Damen – som jeg må innrømme var av de tøffe – bestilte straks og uten å reagere på historien en flaske vin. – Du lurer ikke meg, sa hun, mens vi satt og drakk den. Jeg satt og lurte på hva hun mente, og hvordan jeg hadde prøvd å lure henne, jeg spurte henne, og hun svarte, men hva hun sa, ligger ikke innenfor det som skal stå i denne teksten. Der står allerede alt i denne enkle historien jeg i dag hadde på hjertet.

ES2009

Jeg vil leve

Normalt blir disse tekstene servert uten kommentar, men om denne må jeg få lov til å si, denne er jeg svak for. Denne er en favoritt.

Jeg vil leve

I det jeg gikk inn døren etter at hun jeg hadde vært ute med denne kvelden hadde hatt et aldri så lite oppgjør med meg og sagt at hun nok ikke ville bli med meg hjem denne kvelden eller noen andre kvelder, det var kort sagt ingen sjanse for at det kunne bli noe mellom oss og det var kun på denne betingelse hun i det hele tatt ville være med meg, så tenkte jeg: Jeg vil leve. Jeg vil leve. Jeg gikk inn døren, og tenkte det. Jeg tenkte det allerede da jeg hadde stukket nøkkelen inn i nøkkelhullet, noen av dere vet kanskje hvordan det er, man stikker nøkkelen inn, det er ikke akkurat optimistisk. Man vet hva som venter på andre siden, den samme leiligheten man har kommet hjem til så mange ganger før, som man kjenner så altfor godt, særlig når man kommer hjem til den alene, og særlig når man kommer hjem til den alene etter å ha hatt et visst håp, kjenner man den så altfor, altfor godt og vet så altfor godt hva som venter – ingenting. Og det var akkurat det som kom over meg enda en gang i det jeg med en siste halvhjertet kraftanstrengelse stakk nøkkelen inn i nøkkelhullet etter å ha subbet meg hjem i det jeg nå vil kalle den ytterste fortvilelse, ja, det vil jeg nå kalle det, den ytterste fortvilelse gikk jeg hjem i. Mange ganger slo jeg ut med hendene og så opp mot himmelen, på vei hjem, andre ganger så jeg bare ned mot føttene mine som for meg beveget seg så meningsløst. Hva skulle jeg nå hjem for? Hva skulle jeg nå hjem for? Hva skulle jeg nå noe som helst for. Å, denne lengselen etter å sove og aldri våkne, for hva har man nå å våkne etter. Alle disse tankene, mer eller mindre artikulert, de var der, ja, jeg kan love dere, de var der. Og jeg gikk opp trappen, opp trappen mot leiligheten min. Og jeg gikk bortover gangen, bortover korridoren, nøkkelen i hånden. Den stakk jeg inn i nøkkelhullet, åpnet opp, og tenkte: Jeg vil leve. Jeg vil leve, jeg tenkte det. Jeg låste opp døren og gikk inn, og tenkte det. Jeg vil leve. Jeg tenkte det er det jeg vil, leve, jeg skrudde på lyset i den stemningen, med et slags klask, der var det på, jeg vil leve. Jeg så over leiligheten min, den var unormalt ryddig, jeg hadde ryddet den i den hensikten å få henne hjem som hadde sagt at hun aldri ville bli med hjem, det er hennes sak, jeg vil leve. Jeg vil leve. Hun gjør som hun vil, jeg gjør som jeg, vil. Og det jeg vil, er å leve. Bare dette ene, tenkte jeg, mens jeg stod og pusset tennene og så meg i speilet, den levende Eivind Salen, det er han jeg vil være, og alt det andre kan være som det vil. Jeg er blitt glad i å leve og det vil jeg så inderlig gjerne fortsette med, tenkte jeg der jeg alene gikk til sengs og la meg i de rene lakenene jeg hadde skiftet i anledningen jeg håpet skulle komme.

ES 12. mai 2007