Bestefars antikvariat

Denne teksten var ment for oppføring. Det var teatertruppen Trang Trikot, som egentlig drev med Teatersport, som skulle sette den opp. Om jeg ikke husker feil, skulle Håkon D spille Bestefar, jeg skulle være Brian, Astrid ME skulle være Elise K. Tang, Marte HB være Marte, og Frode B skulle være advokaten Karl Kent. Jeg skriver ikke ut hele etternavnene her, det får være måte på. Stykket ble aldri noe av, om jeg ikke husker feil, så var noe av årsaken at Frode kom inn på Teaterhøyskolen, og måtte flytte. Det kan godt være stykket aldri ville blitt uansett. Og det er kanskje like greit.

Det må med til historien at jeg hadde et slags oppdrag, jeg skulle skrive om big business og storfinans, hvordan de kontrollerer verden. Og selv om stykket kanskje ender godt, er det likevel de som kontrollerer. Cirka.

* * *

Et enkelt teaterstykke av Eivind Salen

Med:   Bestefar Rukle Rolfsen          Innehaveren, en gammel mann nær pensjonsalder

Elise K. Tang                         Forlegger i forlaget Kjempehaug.

Brian Tang                             Hennes mann

Marte                                      Skoleelev

Karl Kent                               Advokat og Siviløkonom i ett, ung.

I tillegg kommer en medarbeider blant publikum.

Sceneanvisning:

Handlingen finner hovedsakelig sted i antikvariatet til Rukle Rolfsen. Noen scener foregår i lokalene til forlaget Kjempehaug, noen scener foregår utendørs. En scene foregår i bestefars leilighet.

Den perfekte scenen for dette stykket, har to etasjer. Den nederste er for antikvariatet, den øverste for forlaget Kjempehaug. Om dette ikke er teknisk mulig, må antikvariatet og forlaget ha hver sin ende av scenen. Det må la seg gjøre å hurtig skifte fokus fra antikvariat til forlag. Antikvariatet bør med enkle håndgrep kunne gjøres om til Bestefars leilighet. Antikvariatet bør heller ikke ha så mye sceneplass at det stjeler fokus fra utendørsscenene. Det er en fordel med en forhøyning til forlagssjefen.

 

Antikvariatet er innredet som antikvariat pleier å være innredet, bare koseligere og enda mer gjestfritt. Det må være stoler for folk som vil sitte. Forlagslokalene har ingen innredning, de er kynisk sterile. Utendørsscenene er uviktig innredet.

 

Publikum:

Hver publikummer får utdelt en bok ved inngangen . Denne skal leveres i annen akt.

Akt I

Scene 1: Antikvariatet

Viser antikvariatet der Bestefar sitter for seg selv og blar i en bok. Etter en tid kommer Marte inn døren.

Marte:             Hei, Bestefar!

Bestefar:         Hei, Marte, så koselig at du stakk innom i dag.

Marte:             Jeg stikker nå innom hver dag.

Bestefar:         Det er koselig hver dag også. Skjedde det noe spennende på skolen i dag?

Marhte:           Ja, jøss! Først holdt jeg på å komme for sent, men det var fordi jeg hadde

trøbbel med matpakken, jeg hadde nemlig tenkt å ha skinkost på skiven til en

forandring, men så hadde vi ikke skinkeost, men vi hadde baconost, og den ligner veldig på tuben, men jeg visste ikke helt om jeg likte baconost, og så smakte jeg, vet du, og så likte jeg det så godt at jeg glemte meg helt av og spiste både denne skiven og en skive til før jeg kom på at det var morgen og jeg skulle på skolen, og da fortet jeg meg alt jeg kunne og tok baconost på to skiver og syltetøy på to andre, og så måtte jeg bare løpe alt jeg kunne.

Bestefar:         Det er godt du er så sprek, for ellers ville du nok kommet for sent.

Marte:             Ja- ha! Og etterpå skjedde det at det var friminutt, og der skulle vi hoppe strikk, nei tau, skulle vi hoppe, og det var kjempegøy!

Bestefar:         Vant du da?

Marte:             Nei, det var ikke med vinning! Det var bare for gøy!

Bestefar:         Jaså, jaså. Men du er sikkert flink til å hoppe, du som er så sprek.

Marte:             Ja- ha! Og etterpå så var det time, og da kastet Kristian et viskelær rett i hodet på Gunn!

Bestefar:         Huff, da.

Marte:             Men jeg tok hevn, og kastet pennalet rett i ansiktet på Kristian igjen.

Bestefar:         Oisan… slo han seg da?

Marte:             Ja, men det hadde han godt av.

Bestefar:         Men du må være forsiktig med å kaste ting, du som er så sprek og sterk.

Marte:             Ja- ha! Og etterpå… Forresten, har det skjedd noe på antikvariatet i dag,

Bestefar?

Bestefar:         Nei, Marte, jeg sitter nå helst her med bøkene mine jeg. Det skjer ikke så myue med meg. Men av og til kommer det kunder og da blir jeg så glad, og av og til kommer folk som bare vil slå av en prat, og da blir jeg enda gladere.

Marte:             Men du blir gladest når jeg kommer.

Bestefar:         Ja- ha!

(De ler)

Bestefar:         Forresten var det én her i dag som lurte på om han kunne kjøpe hele antikvariatet av meg. Det har aldri skjedd før.

Marte:             Kjøpe antikv… hæ?

Bestefar:         Ja, han ville kjøpe alle bøkene, alle sammen.

Marte:             Oi, det må jo bli kjedelig for deg å sitte her uten bøkene når jeg er på skolen.

Bestefar:         Å, han skulle ikke bare kjøpe bøkene, han skulle kjøpe værelset også.

Marte:             Skulle han kjøpe deg helt vekk?

Bestefar:         Ja, han skulle kjøpe meg helt vekk.

Marte:             Du sa vel nei, da?

Bestefar:         Ja, jeg sa nei, og da sa han: det er ikke pengene det skal stå på. Det var litt skummelt, han virket så alvorlig liksom.

Marte:             Jaja, det er ikke så alvorlig, hvis du skulle få problemer med pengene, kan du alltid låne av meg. Jeg har tusen kroner i banken.

Bestefar:         Å, det er godt å ha en venn som deg Marte!

Marte:             Det har du fortjent. Nå må jeg stikke, ha det bra, bestefar!

Bestefar:         Ha det bra.

Scene 2:          Forlaget Kjempehaug

Trykkpressen går, hektisk aktivitet. Også her sang.

Elise:               Brian! Brian!

Brian:              Hva er det kjære?

Elise:               Hold opp med å kalle meg kjære hele tiden. Selv om vi er gift trenger du ikke si «kjære» hver gang du åpner den stygge munnen din for å si et eller annet vås. Det tar seg ikke ut, skjønner du… Skjønner du?

Brian:              Ja, kjære, eller jeg mener ja… ja, takk… jeg skjønner…

Elise:               Og rett deg opp. Stå ikke der som en krøpling. Nåh, du kan gå.

Brian:              Takk, kj… takk.

(Går)

Elise:               BRIAN!

Brian:              eh

Elise:               Hvor skal du?

Brian:              Jeg skal gå, sa du ikke det?

Elise:               Tror du jeg roper på deg uten grunn?

Brian:              Nei.

Elise:               Så hvorfor går du da?

Brian:              … eh… hva?

Elise:               Kan du være så snill å rette deg opp? Du står jo der som en pudding. Skjelver som en liten kvist. Nei. Jeg skjønner ikke hva jeg fant i deg, skrøpelige menneske. Farer av gårde som en forskremt hundevalp før jeg har sagt hva jeg vil. Du skjønner vel at du er ubrukelig når du holder på slik? [Brian nikker]

Godt.  [Vente]

Hvor er selvtilliten din, Brian?          [Brian retter seg opp]

Elise:   Er du klar til å motta mitt spørsmål?

Brian:  Ja.

Elise:   Har du fått kjøpt opp antikvariatet den lille bok?

Brian:  Nei.

Elise:   Nei? NEI? NEI! (Oppfarende) Du er det mest udugelige jeg har møtt! og nå snakker jeg ikke bare innenfor menneskerasen, jeg har sett fluer som er mer dugelige enn deg! Men nå som du er her, får jeg bruke deg som best jeg kan, tenkte jeg, og gav deg det enkleste oppdraget man kan tenke seg. Et ubetydelig antikvariat. Du skulle praktisk talt kjøpe en liten flekk. Av en dum gammel mann. Men klarte du det? … Jeg vil høre det fra din munn Brian.

Brian:  Nei.

Elise:   Og de andre, talentfulle mennesker, fikk tildelt utfordrende oppgaver. De skulle kjøpe bokhandlere og forlag, og hele kjeder av distribusjonsledd. Av velutdannede forretningsfolk. Klarte de det? … Jeg vil høre det fra din munn, Brian.

Brian:  Ja.

Elise:   Hva synes du selv?

Brian:  Han ville ikke selge, han sa han var glad i bøkene sine, og…

Elise:   Stå nå ikke der og forsvar deg! Det tar seg ikke ut. Ingenting er så ynkelig som en mislykket person som ikke vil innse sin udugelighet. Se nå å stå litt mer sammenkrøkket. Du har ikke godt av selvtillit. Den går deg til hodet! UT!

Scene 3:          Elise

Elise:   Å, den Brian, den Brian. Hvordan kunne jeg gifte meg med ham? Han er håpløs, og jeg lar ham høre det. Han kan være glad han får lov til å sole seg i glansen av meg. Og hvilken glans! Jeg har samlet det som er av forlag i Norge under min paraply: Kjempehaug! Kjempehaug forlag, forlagssjef: Elise K. Tang. Å, jeg er suksessfull! Pengene taler for seg selv, jeg trenger ikke skryte. Men jeg kan heller ikke skjule min vellykkethet. Jeg har nådd alle mine mål. Jeg står uten konkurranse… utenom den FILLEBUTIKKEN.

Elise trykker på en bråkete knapp

Scene 4:          Karl

Karl Kent stormer stram inn på scenen, iført koffert, dress og alt sammen plettfritt.

Karl:    Til tjeneste

Elise:   Det gjelder et antikvariat.

Karl:    Jeg skjønner! Hva skal jeg gjøre med det?

Elise:   Du skal kjøpe det opp.

Karl:    Jeg skjønner! Jeg skal kjøpe det opp, endre driften, og sørge for at avkastningen øker til det mangedoblete og blir en del av storkonsernet Kjempehaug!

Elise:   Nei, nei, nei. Det holder at du kjøper det opp. Det driver så smått at noen avkastning er umulig uansett hva vi gjør med det.

Karl:    Jeg skjønner! Hva skal jeg gjøre med det i stedet?

Elise:   Samme for meg. Legg det ned, for min del. Jeg vil bare bli kvitt det.

Karl:    Jeg skjønner!.. ikke, hva, hvorfor skal du kjøpe det når du bare skal legge det ned?

Elise:   Det er meget enkelt, jeg skal forklare det for deg. Jeg vil som du vet ha monopol på bokbransjen. Det målet har jeg nådd, bortsett fra denne lille vorte jeg må få fjernet. Hvem vil vel overta en vorte? Få den bort!

Karl:    Men hvorfor trenger du meg til å kjøpe opp en sånn fillebutikk? Det er å misbruke mitt talent.

Elise:   Aner jeg en kritisk undertone i det du sier der?

Karl:    Nei.

Elise:   Godt. Så skal jeg svare. Han vil ikke selge.

Karl:    Ah! Jeg skjønner! Nåh, hvor mye har jeg til rådighet, eh? Femtitusen? Titusen? Eh? Gir du meg en utfordring, tusen! Jeg skal nok lure ham.

Elise:   Du får så mye du synes du trenger.

Karl:    Jeg skjønner ikke hvorfor du har bruk for meg til dette.

Elise    Han bryr seg ikke om penger.

Karl:    Hæææøø, åh, unnskyld… jeg blir, hva sa… ikke?

Elise:   Jeg har bydd ham en temmelig høy sum.

Karl:    Hva slags verdier kan den mannen ha i livet?

Elise:   Du får finne det ut. Overtal ham i hvert fall .

Karl:    Jeg skjønner!

Elise:   Du kan gå.

Karl går

Scene 5:                      Antikvariat Den Lille bok får besøk av en advokat.

Bestefar tusler rundt i antikvariatet.

Marte: Hei, Bestefar!

Bestefar:         Hei, Marte, så koselig at du stakk innom i dag.

Marte: Jeg stikker nå innom hver dag.

Bestefar:         Det er koselig hver dag også. Skjedde det noe spennende på skolen i dag?

Marte: Ja, jøss! Først holdt jeg på å komme for sent. Mor hadde nemlig kjøpt skinkeost siden jeg hadde lyst på det dagen i forveien, så tenkte hun vel at jeg kunne ha lyst på det denne dagen også, og det hadde jeg. Men så ble jeg litt i tvil, for jeg likte jo baconost godt også, og så var det ikke noe annet å gjøre enn å smure to skiver for å smake og sammenligne.

Bestefar:         Kunne du ikke ha en av hver?

Marte: Ne- hei, jeg må jo ha to med syltetøy.

Bestefar:         Ja, det hadde jeg glemt.

Marte: Syltetøyskivene har jeg forresten ikke spist opp ennå. Dem kan jeg spise nå.

Bestefar:         Ja, det var en god ide.

Marte tar opp skivene fra sekken og begynner å spise.

Marte: Har det skjedd noe på antikvariatet i dag bestefar?

Samtidig søler hun en god flekk syltetøy på ei bok.

Bestefar:         Det skjer visst noe nå ser det ut som.

I det samme kommer Karl Kent inn døren.

Karl:                God formiddag, treffer jeg innehaveren av dette antikvariatet?

Bestefar:         Det skulle være vanskelig å unngå det, når du først er kommet inn her.

Karl:                Å, er det deg? (Håndhilser formelt) Karl Kent, advokat, du kan kalle meg advokat Kent.

Bestefar:         Rukle Rolfsen,, du kan kalle meg Bestefar.

Karl:                Unnskyld?

Bestefar:         Rukle Rolfsen, var navnet, men du kan bare kalle meg for Bestefar. Alle gjør det.

Karl:                Javel, eh- m, Bestefar, får jeg lov til å sette meg ned.

Bestefar:         Selvsagt.

Marte: Oi, Bestefar! Jeg har sølt syltetøy på boken din!

Bestefar:         Jeg har sett det jenta mi, det gjør ikke noe, boken er så gammel uansett.

Karl får her litt problemer, boken er så gammel at den er verdifull, og det

er for ham uforståelig at dette ikke går inn på bestefar.

Karl:                Si meg, Bestefar, er det noen grunn til at du kalles Bestefar?

Bestefar:         Grunn og grunn. Jeg er oppkalt etter min Bestefar, Rukle Rolfsen, men

det navnet syntes vi var så tungvint at det var ingen som brukte det. Vi

kalte ham bare Bestefar, og når jeg var oppkalt etter ham, ble det til at også jeg ble kalt Bestefar. Det navnet var finere og koseligere syntes vi.

Karl har ikke fulgt så godt med, han har sittet og gransket lokalet

Karl:                Det var da en artig historie. Men jeg lurte på en ting, Hvordan går

egentlig forretningen, Bestefar?

Marte slikker av syltetøyet med munnen. Karl strever med å holde hodet kaldt.

Bestefar:         Å, den går bra den.

Karl:                Godt å høre.

Karl:                Jeg er nemlig… litt bekymret for deg Bestefar.

Bestefar:         Å, hvordan det?

Karl:                Jeg er redd antikvariatet ikke gir deg inntekter nok til å leve som du

fortjener.

Bestefar:         Vel, da kan jeg si frykten sannsynligvis er velbegrunnet, for antikvariatet

gir meg ingen inntekter i det hele tatt.

Karl:                ?

Bestefar:         Jeg skal ikke leve av antikvariatet, det er bare en hobby.

Karl:                Bare en hva-for-noe?

Marte: En hobby.

Karl:                M-men, h-hva, eh…

Karl sprekker litt, men klarer med veldige fakter og  kremting å gjenvinne

fatningen og fremstå meget profesjonell.

Karl:                Vet du hva, Bestefar? Jeg tror jeg begynner å like deg. Får jeg by på en

muffin?

Bestefar:                     Jo, takk.

Karl:                Og du jenta mi, her har du en tier, så kan du kjøpe en is.

Marte:             Jeg vil ikke ha de skitne pengene dine!

Karl:                Ler profesjonelt varmt

Marte:             Men jeg vil gjerne ha en is. Løper ut

Karl:                Koselig jente.

Bestefar:         Ja, Marte er koselig. Hun er her hver dag.

De spiser muffinen. Det er varm stemning, men forretningsmessig.

Karl:                Si meg – jeg kom til å tenke på – hvor er det du har inntektene dine fra?

Bestefar:         Jeg har ikke noen inntekter.

Karl:                Ikke?

Bestefar:         Nei, bortsett fra rentene da. Jeg er ikke så opptatt av sånt.

Karl:                Så lenge man har nok er det greit, er det ikke det de sier?

Bestefar:         Jo, det er kanskje det.

Karl:                Ler varmt og forretningsmessig. Smakte maten?

Bestefar:         Jada.

Antikvariatet er forresten ikke til salgs.

Karl:                Mister fatningen, hoster og harker, men klarer å få det over til

forretningsmessig varm latter.

Hvem har sagt at jeg vil kjøpe antikvariatet av deg? Du går jo i

skyttergravene før du blir angrepet! Du sitter der så anspent, du burde

prøve å slappe mer av.

Her begynner Karl å miste ganske så meget av sin påtatte avslappethet selv. Bestefar spiser opp muffinen.

Bestefar:         Takk skal du ha, for muffinen.

Karl:                Jo, velbekomme.

Karl trommer litt med fingrene på et eller annet, gjør utålmodige

venteventebvegelser.   Bestefar teller sekunder med fingrene.

Karl:                Du nevnte salg…

Bestefar:         15 sekunder.

Karl:                Hva?

Bestefar:         Nei, ingenting.

Karl:                Ler. Jeg lurte på, siden du nevnte dette med salg. Har det noen gang falt deg inn å selge antikvariatet, og unne deg litt velfortjent luksus? Unne deg en  reise til Italia, og selv se operaene du ellers bare leser om. Eller du kan reise til Sør Amerika, og oppleve miljøene de store Sør Amerikanske forfatterne skildrer så mesterlig. For det skal jeg si deg, en ting er å lese om en sak, noe ganske annet er det å oppleve selv. Problemet for de fleste er at pengene setter en stopper for drømmene. Men der er jeg villig til å hjelpe deg. Jeg kan skaffe til veie de midlene du behøver. Jeg kan hjelpe deg å få oppfylt dine drømmer, Bestefar. Tenk det!

Underveis har Bestefar gått inn på bakrommet, han kommer ut igjen, og går omkring mens Karl snakker.

Bestefar:         Nei, jeg har det greit som jeg har det, jeg ønsker ingenting annerledes.

Karl:                Tull og tøys, alle mennesker ønsker det annerledes, det vet til og med jeg.

Bestefar:         Hvis jeg kunne tenke meg det annerledes var det ikke penger jeg ville tenkt på.

Karl:                Hva ville du tenkt på da?

Bestefar:         Nei, det… Nei.

Karl:                Jo, si det, jeg er sikker på at jeg kan skaffe det, hva det enn er.

Bestefar:         Nei, det kan du ikke, det er ingenting. Og forresten ser ikke du ut til å være en som kan skaffe noe til veie gratis.

Karl:                Ler profesjonelt. Du gjennomskuer meg, du har lest for mange bøker, det nytter ikke å lure deg. Jeg skaffer det ikke gratis. Det er forretninger dette her, men det er ingen dårlig forretning, i hvert fall ikke for deg. Du behøver bare si hva du ønsker, så skaffer jeg det. Til gjengjeld får jeg antikvariatet ditt. Det er ingen dårlig deal, Bestefar. Hva som helst, mot et lite antikvariat!

Marte kommer inn.

Marte:             Hei, Bestefar!

Bestefar:         Hei, Marte

Karl:                Avisdes. Skitt.

Mathe:            Takk for isen, forresten.

Karl:                Velbekomme

Marte:             Hva driver dere med?

Bestefar:         Denne mannen forsøker å kjøpe antikvariatet mitt.

Marte:             Det er umulig.

Karl:                Ler anstrengt profesjonelt. Du har ikke så god greie på handel, jenta mi.

Marte: Nei, det har jeg ikke. Jeg lot meg lure og tok i mot pengene du gav meg for at jeg skulle gå vekk. Bestefar vil aldri gjøre noe for penger. Det er å ha god greie på handel.

Karl forsøker å le profesjonelt, men det glir over i sinne og han klarer ikke å

beherske seg . I denne stemningen forlater han lokalet.

Scene 6           Elise K. Tang

Hun står og sminker seg. Sminkingen gir pauser i monologen.

Elise:               Det er ikke lett. Det er ikke lett å være vellykket når man er omgitt av idioter. Nåvel, det skinner vel gjennom at jeg står et par hakk over mine medarbeidere. Karl Kent, hah! min beste mann.  Selv med ubegrensede ressurser klarte han ikke å kjøpe den lille fillebutikken. Han gikk som en hane og kom hjem som en kylling, haha, den ynkeligste kyllingen jeg har sett. Hun kopierer Karls kroppspråk og stemme, og snakker med seg selv. Han ville ikke selge. Han bryr seg ikke om penger. Og jeg stod der, så ned på ham, den lille kyllingen forsøkte å pipe, men det var lyder som mer minnet om en mark. Hun viser hvordan han forsøkte å si noe, men ikke visste hva han skulle si. Så tok jeg og pekte på ham, haha, han skjønte ikke noe, skjønte ikke at jeg bare ville plage ham litt. Så han satte seg ned, ned på knærne og ba meg: Vær så snill, ikke gi meg sparken for dette. Jeg lover å forbedre meg, jeg lover. Haha, han visste ikke hva han skulle si, snakket som en foss. Så tok jeg bare og flatet ut hånden for å få ham til å tie stille. Du verden så stille han ble, haha.

Du fikk ubegrensede midler til rådighet, sa jeg, liksom for å forsikre meg om at han forstod hvor sterkt han hadde mislykkes. Han forsøkte seg selvsagt med unnskyldninger, men da viftet jeg ham bare bort. Jeg lot ham ikke få vite om jeg tilgav ham eller ei. Den usikkerheten har han godt av. Han er den beste mannen jeg har, men han får sannelig skjerpe seg. Føler han at posisjonen hans er utsatt, skjerper han seg. Hehe, jeg har god innsikt i menneskesinnet.

Hun er ferdig med å sminke seg.

Sånn. Skal man ha noe gjort, får man gjøre det selv. Det lureste ville jo være å gi blaffen i fillebutikken, men når jeg har satt meg et mål kan jeg likegodt nå det. Slik er det å være vellykket, man klarer det man ønsker. Så er det en utfordring, en av de få utfordringene som finnes i en verden jeg er overkvalifisert til. Den dumme antikvariatshandleren er ikke interessert i penger. Vel, vel, sier jeg, så får jeg ta andre midler i bruk…

Scene 7:          Kvinnelig sjarm

 

Bestefar låser igjen døren til antikvariatet. Elise står litt bortenfor, skjult. Hun er forførerisk antrukket, og forførerisk i alt hun gjør. Men hun skjønner at spillet må være fordekt skal det være mulighet for at Bestefar skal gå på. Hensiktene er ikke åpenbare. Bestefar går, og møter henne.

Elise:               Unnskyld.

Bestefar:         Hm?

Elise:               Åh, beklager at jeg trenger meg innpå, men… jeg er litt ensom for tiden. Jeg trenger noen å snakke med.

Bestefar:         Den snakkingen du tenker på, må du gjøre med yngre personer. Jeg er for gammel til sånt.

[Elise mister fatningen et øyeblikk, gjenvinner den.]

Elise:               La det ikke lure av mitt dumme antrekk, jeg er ikke sånn egentlig.

Bestefar:         Jeg vet ikke hvordan du er, og bryr meg heller ikke. Farvel.

[Vil gå]

Elise:               Vent!.. Vent, det er noe jeg må si deg. Jeg trenger… selskap akkurat nå… jeg er litt… Kan du ikke holde meg med selskap…

Bestefar:         Hva er det du egentlig vil?

Elise:               Jeg vet ikke.

Bestefar:         Du må si hva du vil, så kan jeg kanskje hjelpe deg.

Elise:               Kan jeg få bli med meg hjem?

Bestefar:         Mønstrer henne. Ja, kom da.

Mellomspill

Ran

I det bestefar går med Elise, kommer to mørkkledde menn inn på scenen. De bryter seg  inn i antikvariatet og stjeler alle bøkene. De snakker litt, improvisert, men snakket viser at de ikke er veldig vant med å være kjeltringer. De vet ikke helt hvordan det foregår, de føler de må rote litt og roter, ødelegge litt og ødelegger, men særlig den ene skvetter litt når noe går i stykker. Så løper de av gårde.

——————————————————————-

 

Bestefars hjem. Bestefar og Elise er hjemme. Elise er litt tankefull, usikker på hvordan hun skal få ordnet det hun vil. Hun skjønner at hun har kommet skjevt ut. Bestefar er vant med å være alene, og helt komfortabel i stillheten. Han suller med sitt, og venter på at Elise skal ta ordet. Han bruker taushet og småord for å få henne til å snakke.

Elise:               Jeg synes denne situasjonen er litt vanskelig.

Vanligvis når jeg er slik på besøk hos en mann, så føler jeg alltid at han har lyst til mer enn å bare snakke. Så må jeg tenke om jeg også har det, og det er så vanskelig. Her kan jeg slappe av fordi jeg er trygg på at du ikke… eller jeg mener…  Her er det så annerledes, jeg synes du har vært så snill mot meg med å la meg komme hjem til deg. Jeg har så lyst til å gjøre noe til gjengjeld, og så tenkte jeg… hvis du skjønner…

Du sier så lite.

Bestefar:         Jeg lytter heller til hva du har å si.

Elise:               Det er vanskelig å snakke med deg på grunn av det, jeg vet ikke hva du synes om meg. Jeg vet ikke hva jeg skal si, hva jeg skal gjøre.

Bestefar:         Jeg vet heller ikke hva jeg skal si, derfor tier jeg stille.

Pause

Elise:               Å, du får alt til å virke så enkelt.

Bestefar:         Det meste blir enkelt når man slapper av og er ærlig.

Elise:               Mistenker du meg for å være uærlig?

Bestefar smiler.

Elise:               Da er du som alle andre. Forsøker å gråte.

Bestefar går ut.

Elise:               Hallo… Hallo… Elise reiser seg og ser etter ham.

Hvor gikk han mon tro?

Bestefar kommer inn igjen, uten noen ting.

Elise:               Hvorfor gikk du fra meg?

Bestefar:         Det var bare en test. Hvis gråten var reell ville du fortsatt grått selv om

jeg gikk. Hvis gråten var et spill for å påvirke meg, ville du slutte å gråte

når jeg forsvant. Det gjorde du.

Elise:               Du…

Du mistenker meg for å lyve!

Bestefar:         Tull og tøys. Jeg vet at du lyver. Men et eller annet må du ha ønsket å

oppnå siden du ble med hit. Og siden du har så vanskelig for å få det frem, må det være noe som er litt komplisert. Og siden det er komplisert, er det nok noe som angår meg og bare meg, for du vet nok hvem jeg er. Du har glemt å spørre, nemlig.

Elise måper

Bestefar:         Du kan like godt kutte ut narrespillet og komme med sannheten. Den blir avslørt uansett.

Elise:               … Ok, jeg er Elise K. Tang, eier av forlaget Kjempehaug… Nei, det er dumt av meg å si det, dumt, dumt! Hun mister litt kontroll, reiser seg, gjenvinner kontrollen og setter seg. Det var en tåpelig ide det der å kle seg ut slik. Jeg tenkte…

Bestefar:         Sannheten nå.

Elise:               Jeg ville bare bli kjent med deg.

Bestefar:         Sannheten.

Elise:               Jeg ville lære noen forretningstriks.

Bestefar:         Sannheten.

Elise:               Jeg tenkte bare…

Bestefar:         Sann…

Elise:               Jeg kan ikke si sannheten.

Bestefar:         Når du ikke kan si sannheten har du satt deg selv i en vanskelig situasjon.

Elise:               Når du ikke kan si sannheten har du satt deg selv i en vanskelig situasjon?

Du skal ikke tro du er bedre enn meg! Farvel!

Går.

Bestefar:         Hun var rar. Jeg lurer på hva hun egentlig ville. Uansett så liker jeg det ikke. Gjør seg klar til å legge seg. Det har skjedd for mange underlige ting i det siste. Først de to som ville kjøpe antikvariatet, så denne damen. Jeg tror det henger sammen på en måte. Jeg tror det kommer til å skje noe fryktelig snart. Hvis det ikke allerede har skjedd noe? Nei, dette liker jeg virkelig ikke. Slukker lyset og legger seg. Det er noe her som skremmer meg forferdelig.

Akt II

 

Scene 1:          Brevet

Bestefar kommer inn i antikvariatet som er herjet av ranerne. Han løfter på det som er ødelagt og rotet, rydder litt uten helt å tro at det kan hjelpe. Så sitter han bare der. I tre timer.

 

Det kommer et brev:

Til Innehaveren av Antikvariatet Den Lille Bok

 

                        Vi har prøvd å være vennlige mot deg. Det har ikke ført frem. Vi gir deg en

siste sjanse til å selge mens leken er god. Hvis ikke ser vi oss nødt til å bruke makt. Den kampen er du nødt til å tape.

 

Bestefar:         Ingen underskrift.

Det er nok forlaget Kjempehaug som har sendt brevet, og det er nok de som har ødelagt antikvariatet mitt også. Mens jeg lot meg lure av det kvinnemennesket. At jeg ikke luktet lunten. Sukker. Jeg er altfor godtroende. Jeg frykter kanskje det verste, men kan ikke få meg til å tro at det verste virkelig kan skje. Jeg trodde i alle fall ikke at noen kunne gå så langt som å ødelegge antikvariatet mitt. Men der tok jeg altså feil.

Et annet sted (Helst ovenfra)

Elise:               HåHåHå! Det trusselbrevet skremmer ham nok, etter fornedrelsen han påførte

meg den kvelden. Han skal lære seg at man ikke leker med Elise K. Tang

ustraffet! Om litt, når han har mørnet, da skal jeg ta med meg Brian og Karl, og besøke ham.  Så skal jeg lære mine udugelige menn hvordan en real handel foregår. HåHå, jeg tenker nok gamlingen er villig til å selge når vi truer med å bruke makt. Det bleiknebbet vil nok skjelve sånn i buksene når vi kommer, at han vil trygle oss om å overta antikvariatet. La gå, vil jeg si, jeg skal kjøpe det! Så peker jeg på Karl mens jeg kaster på hodet: Karl, ordne handelen er du snill, jeg har viktigere ting å gjøre. Og jeg vil forlate antikvariatet, og det vil være mitt!

Scene 2:          Oppbygning

                        Marte og Bestefar sitter i antikvariatet. Det er ryddet, og det finnes noen

bøker i hyllene, men det er få.

Marte: Du må bare si fra hvis du trenger de tusen kronene mine.

Bestefar:         Jeg trenger nok mer enn tusen kroner for å komme meg på fote nå.

Antikvariatet mitt vil være ødelagt, uansett hvor mange penger jeg får. Og

dem som gjorde dette vil ikke forandre seg selv om jeg får erstatning, de vil finnes og være like… ja, jeg kaller dem ondskapsfulle.

Marte: Oj! Jeg har aldri sett deg så sinna før!

Bestefar:         Ja, når noen ødelegger antikvariatet mitt sånn uten grunn, da er det lov til å bli

sint.

Marte: Ja-ha.

Bestefar:         Men det hjelper ikke så mye, antikvariatet er like ødelagt uansett hvor sint jeg

er. Så jeg får vel gjøre det beste ut av det.

Marte: Jeg vil komme til deg hver dag fortsatt. Jeg bryr meg ikke om det er litt rotete

og du mangler noen bøker, så lenge du er her.

Bestefar:         Å du Marte, du Marte,.. Jeg håper det blir mennesker som deg som får

makten over mennesker som Elise K. Tang og hennes medhjelpere.

Marte: Nå ble du svulstig, Bestefar.

Bestefar:         Å, du din lille… Vet du hva? Jeg har laget et lite vers, vil du høre?

Marte: Ja!

Bestefar:                     Kom nå, vesle jente, sett deg på mitt kne.

Det store og det hele, la meg forklare det.

Stjerner, sol og måne, de lyser opp for deg.

Og du, min lille rakker, du lyser opp for meg.

Var det fint?

Marte: Kjempefint!

Vet du hva, jeg har laget et vers til deg også!

Bestefar:         Har du det? Få høre!

Marte: Eh… jeg har visst glemt det.

Bestefar:         Prøv da, se hva det blir.

Marte:             Bestefar, hurra, hurra. Du gjør meg alltid glad.

Ja!

Bestefar:         Det var veldig fint.

Marte: Ja, det rimte også, hørte du det?

Bestefar:         Det hørte jeg veldig godt.

Marte: Puster og smiler og er kjempeglad.

Nå må jeg gå, mor og far savner meg sikkert. Jeg skal fortelle dem alt sammen.

De vil sikkert hjelpe til, de er kjempesnille.

Bestefar:         Det er jeg helt sikker på, ha det bra, da Marte.

Marte: Ha det bra, Bestefar. Ser deg i morgen.

Bestefar:         Sitter litt.

Men det er blitt litt stusseligere nå da.

Det banker på, hardt.

Scene 3:          Besøk

Elise K. Tang kommer inn. Brian og Karl Kent følger like bak.

Elise:               God dag, Bestefar, hvordan står det til?

Bestefar:         Svarer ikke.

Elise:               Hm, jeg synes å huske at du hadde flere bøker?

Bestefar:         Innbitt

Elise:               Å, beklager, så glemsomt av meg! Jeg må presentere deg for dem jeg har med

meg, skjønt, du har vel møtt dem før? Karl Kent, advokaten, dere har truffet

hverandre. Han andre, han lille fjotten, er min mann, Brian. Nå må du hilse, Brian.

Brian strekker usikkert hånden frem for hilsen, Bestefar tar ikke i mot.

Bestefar:         Vil dere være så vennlige å forlate butikken min før jeg mister besinnelsen.

Elise:               Nei, men hva er dette da? Når har vi forlatt den vennlige tonen vi pleide

å ha? Hm? Er du langsint for det som skjedde forleden natt? Det har du ingen grunn til å være. Skulle noen være sint for det, så var det meg. Slik som du nedverdiget meg! Men vet du hva? Jeg slår en strek over det hele. Heretter får vi spille med åpne kort.

Bestefar:         Kom dere ut, før jeg ringer politiet!

Elise:               Det er det verste, hører du, Brian!

Brian:              Ja, det er det verste.

Elise:                           Vi er jo her som kunder, på sett og vis, bare at vi ikke skal kjøpe enkeltbøker, vi skal kjøpe hele butikken.

Bestefar:         Denne butikken er det eneste jeg har i livet. Dere får den aldri!

Elise:               Karl.

Karl:                           Vi vil ikke ta fra deg det eneste du har, uten å gi deg noe tilbake. Tvert imot! Vi vil gi deg tilbake mer enn du allerede har!

Bestefar:         Går intenst sint mot telefonen, løfter den

Elise:               Karl.

Karl går bort, og hindrer bestefar i å ringe.

Elise:               Jeg foreslår at vi holder politiet utenfor, det har jo ikke skjedd noe… ennå.

Bestefar:         Tror dere ikke jeg vet hvem som har skrevet brevet? Tror dere ikke jeg vet…

Elise:               Brev? Jeg kjenner ikke til noe brev, gjør dere?

Brian & Karl: Hva? Brev? Nei, det…

Bestefar:         Dere kan hindre meg i å ringe politiet. Dere er sterke nok til å gjøre hva dere vil med meg her inne. Men jeg gir aldri fra meg antikvariatet, så lenge det er pust i meg.

Elise:               Å, Brian, denne fyren tretter meg, kan ikke du snakke til ham.

Brian:              Joda.

Elise:               (Til Brian) Snakk ikke til meg, snakk til ham.

Brian:              (Til Elise) Ja, men hva skal jeg si?

Elise:               (Til Brian) Å, du er håpløs.

Karl:                Hør her, Bestefar, vi vil ikke plage deg. Men når du ikke samarbeider, er vi dessverre nødt. Vi kan lage livet så ubehagelig for deg som vi vil. Er det egentlig verdt det?

Elise:               Hører du, Brian, slik.

Karl:                Er det egentlig verdt det?

Bestefar:         Dere kommer ingen vei med taktikken deres. Noen vennlige ord og samarbeid, og jeg skulle med glede stilt opp. Men med vennlige ord og samarbeid får man vel ikke bygget opp et storkonsern som Kjempehaug.

Elise:               Der traff du spikeren på hodet, Bestefar. Så nå får du bestemme deg, enten selger du straks, eller så følger vi truslene opp med handling.

Bestefar:         Hva mer kan dere gjør meg nå som dere har ødelagt antikvariatet mitt? Det finnes ikke mer å ta fra meg. Bøkene dere ser her, har jeg hentet fra min personlige bokhylle. De er det kjæreste jeg eier. For dere dreier bøker og boksalg seg kun om penger. For meg er bøkene selve livet. Jeg mente ikke at det skulle gå slik. Jeg ville jo helst at det jeg leste om i bøkene skulle hende med meg også. Men det er ikke alt i livet som går som man ønsker. Og når det først skulle gå galt, er bøkene en god trøst. Tar dere fra meg dem, har dere ødelagt et menneske. Har dere samvittighet til å gjøre det, er alt jeg tror på falskt, og livet mitt ingenting verdt.

Brian:              Det var fint sagt.

Elise:               STILLE Brian!

Karl:                Akkurat slik har jeg det når det gjelder penger. For deg dreier dette seg

bare om bøker, for meg dreier det seg om penger. Altså livet. Og ikke sånt flåsete som du sier det, (hurtig, nesten som en regle) for deg er bøkene selve livet, for meg er pengene selve livet. Jeg mener det virkelig. Hele livet mitt står på spill i denne transaksjonen. Får jeg ikke kjøpt dette antikvariatet, kan hele karrieren gå i vasken, og muligheten for å tjene penger i fremtiden reduseres kraftig. Jeg vil ikke holde ut tanken på alle pengene jeg går glipp av dersom en fiasko i ungdommen legger karrieren i grus! Noen skarve bøker skal ikke få ødelagt hele livet mitt, vær du sikker!

Elise:                           I et konkurransesamfunn vil noen mennesker alltid tape, Bestefar. Slik er det bare, og det må du finne deg i. Den tullete virkeligheten du leser om i bøkene finnes ikke lenger. Den forsvant sammen med forrige århundre. Se på det slik at vi kanskje gjør deg en tjeneste ved å vise deg hvordan verden er nå til dags. Vår samvittighet treffer du i alle fall ikke ved å legge deg flat slik som du gjør nå, som en annen hund! Kom gutter, han vil visst ikke selge.

          Karl Kent trekker ut telefonkontakten før han går.

         Bestefar venter litt, før han setter kontakten i igjen, og tar telefonen for å ringe.

        Da kommer Karl Kent inn igjen, og klipper av telefonledningen. Elise og Brian følger.

Elise:               Hva har du gjort, Karl?

Karl:                           Jeg har klippet av ledningen, så han ikke ringer politiet.

Elise:               Det er kriminelt, Karl. Gjør ikke sånt. Vi skal erstatte ledningen, Bestefar.

Gi ham pengene, Brian.

Brian:              Hvor mye da?

Elise:               Til Brian. Ikke spør som en tulling. Vis deg overlegen og legg på bordet en eller annen sum. Han legger på. Det er for mye. Han tar bort. Greit. Elise smiler.

Jeg regner med at du ikke kontakter politiet.  Gjør du det, har vi en god advokat i Karl Kent. Du vil nok ikke vinne frem med din sak. En dag må du lære at samarbeid er tingen. I hvert fall når du står ovenfor Elise K. Tang!

Elise, Brian og Karl forlater antikvariatet.

Scene 4           Oppreisning

Bestefar sitter og er lei seg. Medarbeideren blant publikum begynner å hisse opp stemningen. «Dette går ikke an.» «Han er lei seg.» «Han fortjener bedre.» «Vi må hjelpe ham.» og slike setninger. Når stemningen er bygget opp foreslås det å levere bøkene hver publikummer har fått utdelt. «Jeg har en bok her.»  «Jeg gir ham boken min.» «Er det andre som har bøker?» «Lever dem tilbake!» og slike setninger. Bøkene sendes frem til scenen, der Bestefar naturligvis blir veldig glad. Bestefar går i kommunikasjon med publikum. «Skal jeg ha disse bøkene her?» «Det er da alt for mye.» «Nei, tenk at kundene kommer tilbake med bøkene de har kjøpt.» og slike setninger. Medarbeideren sier at det er som takk for god service og et hyggelig antikvariat. Det finnes noen som bryr seg om andre verdier enn penger. Og han forsøker å få resten av publikum med på denne stemningen. Bestefar blir naturligvis veldig glad også nå. Takk. Å, takk. Dere aner ikke hva det betyr. I natt får jeg sove godt.

Når bøkene er levert og satt inn i hyllene, setter Bestefar seg tilbake på plassen sin, og stykket fortsetter.

Scene 5           Nytt Fremstøt

            Neste dag. Marte kommer inn.

Marte: Hei, Bestefar!

Bestefar:         Hei, Marte, så koselig at du stakk innom i dag.

Marte: Jeg stikker nå innom hver dag.

Bestefar:         Det er koselig hver dag også. Skjedde det noe spennende på skolen i dag?

Marte:             Ja, jøss! Først holdt jeg på å komme for sent… men det gjør jeg jo alltid. I dag var det fordi at jeg kuttet ut syltetøyet… Hvorfor smiler du slik?

Bestefar:         Fordi i dag er jeg så glad.

Marte:             Har det skjedd noe spennende på antikvariatet i dag?

Bestefar:         Ja! Ser du ikke det?

Marte:             Nei… – eller jo, du har tørket støv!

Bestefar:         Tørket støv? Ja, det har jeg jo gjort, men er det så spennende da?

Marte:             Ikke for meg, men når mamma viser meg rommet mitt og spør om jeg ser om det har skjedd noe med det, så er det alltid det at hun har tørket støv som har skjedd. Det er sikkert spennende for henne, men det er ikke spennende for meg, for jeg ser ikke støvet enten det er der eller ikke.

Det banker på døren, hardt. Elise, Brian og Karl kommer inn.

Marte: Hvorfor banker dere på når døren uansett er åpen?

Elise:               Stille med deg barn, dette har ikke du noe greie på.

Marte: Ikke du heller virker det som.

Elise:               STILLE! Brian, ta å bli kvitt den ungen.

Brian:              Skal bli, kjære.

Elise:               Å blande formell og uformell samtale slik, sømmer seg ikke, Brian.

Nå, bestefar… jeg ser du har fått flere bøker.

Bestefar:         Ja, kundene kom til meg med bøkene de hadde lest.

Marte: Åh! Er det det som har skjedd.

Bestefar:         Ja, Marte, så du ikke det?

Marte: Nei, det la jeg ikke merke til. Jeg bryr meg ikke så mye om bøker jeg da.

Bestefar:         Men, det er kjekt å lese, synes du ikke?

Marte: Joda, men det er kjekkere å være her og snakke med deg.

Marte og Bestefar blir distrahert fra de andre

Elise:               (Til Brian) Brian, bli kvitt den ungen.

Brian:              (Til Elise) Hvordan da?

Elise:               (Til Brian) Spør ikke, bare gjør det!

Bestefar:         Vel, Elise, jeg håper dette viser deg at man kan vinne frem med det gode også i

i en konkurranseverdenen. Hvis jeg ikke hadde gitt kundene mine god

behandling, ville jeg vært fortapt nå.

Elise:               Hva er dette for slags preik? Vi har jo god kundebehandling vi også!

Karl:                Det er der pengene ligger.

Bestefar:         Innbrudd, herjing og stjeling, er ikke det jeg forbinder med god

kundebehandling.

Elise:               Hva er det du snakker om?

Bestefar:         Stå ikke der og spill dum.

Elise:               Dum! Det er injurierende! Karl.

Karl:                Du kan blir strafferettslig forfulgt for å si sånn som det der, Bestefar.

Bestefar:         Så får jeg bli det. Jeg vet det var dere som ødela antikvariatet mitt, og det vet

dere også.

Elise:               Nei, det er jo kriminelt!.. Jeg sverger at jeg ikke har gjort det.

Sverg dere også, gutter.

Karl:                Jeg sver-ger.

Elise:               Brian.

BRIAN.

Brian:              Jeg kan ikke.

Elise:               Hva mener du, kan ikke? Jeg sverger. S-v-e-erger. Så enkelt er det. Du gjør

det vanskelig for oss med å sette deg på bakbeina slik, Brian. Du er ikke et esel

vet du, du er en mark.

Brian:              Nei, jeg vil ikke sverge.

Elise:               Neivel, NEIVEL! Det gjør ikke så mye fra eller til, det er ikke vi som har gjort

det, ferdig med den saken. Jeg merker at det blir dårlig forhandlingsklima her,

det er litt mye aggresjon…

Bestefar:         Hvem sin skyld er det?

Elise:                           De bitende fornærmelsene kan du spare deg for. Jeg kom her for å kjøpe antikvariatet av deg på ærlig vis. Når jeg som takk blir møtt med æreskrenkninger og beskyldninger av simpleste sort, vet jeg ikke om jeg gidder lenger.

Bestefar:         Det er MEGET provoserende at du snakker om ærlighet  til meg.

Elise:               Åh! Jeg orker ikke mer! Snakk til ham du, Karl.

Karl:                (Ler profesjonelt) Skal vi ikke holde opp med denne skittkastingen? Alt du trenger å gjøre er å la oss kjøpe antikvariatet ditt. Så slipper du alle problemene. Du gjør det bare vanskelig for deg selv, ved å være så gjenstridig.

Bestefar:         JEG SELGER IKKE! Det er mitt siste ord. UT!

Elise:               (Til Brian) Hvorfor sverget du ikke din mark?

Brian:              (Til Elise) Jeg kunne ikke.

Elise:               (Til Brian) Det er det dummeste jeg har hørt, din mark.

Bestefar:         UT!

Karl:                (Til Elise) Skal vi gå?

Elise:               Vi går ikke før Karl har sverget.

Bestefar:         Dere går UT, NÅ!

Elise:               Rolig bestefar, vi vil gjerne skilles som venner. Vi vil ikke ha noe uoppgjort.

Derfor må Brian sverge, kom igjen, Brian. Sverg.

Bestefar:         Ok, du skal få ti sekunder, så må dere gå.

(Ti sekunder passerer)

Brian:              Jeg s…

Elise:               …verger, ok, kom gutter!

Bestefar:         Nei, han har jo ikke sverget.

Elise:               Jo, det har han, kom nå.

Bestefar:         Nei, dette begynner å bli spennende. La oss høre hva han har å si.

Elise:               Åh, sverg nå, Brian!

Brian:              Jeg ss… Jeg svee…

Elise:               1-2-3, så gjør du det Brian, 1-2-3

Brian:              Jeg sverger på at det var vi som ramponerte antikvariatet!

Brian løper ut. Elise og Karl løper etter.

Scene 6           Elise K. Tang, monolog

Elise:               Å, være så omgitt av idioter! Innbrudd! Det er jo kriminelt! Det er straffbart!

Om det hadde blitt oppdaget ville vårt rykte… Jeg tør ikke tenke på det. Det

ville tatt årevis med dyre reklamekampanjer å få bedret imaget. Vi ville bare glede deg, vi trodde du ville at vi skulle få tak i antikvariatet, med alle midler. Duster! Alle midler som ikke rammes av straffeloven! Karl Kent burde vite hva et dårlig  rykte har å si for en bedrift! Kundene svikter og man taper penger. Det er jo elementært! Vi trodde ikke det skulle bli oppdaget. Da må dere jo ikke innrømme forbrytelsen! Tullinger! TulleBrian! Hvorfor kunne han ikke bare sagt de to ordene, jeg sverger, så hadde jeg sluppet disse problemene. Og han er jeg gift med. Hva så jeg i ham? Ingenting, selvfølgelig, det er jo ingenting i ham… Jeg lurer på hvordan han hadde sett ut hvis han ikke hadde vært gift med meg. En amøbe uten den livgivende sol, – en død amøbe. Haha, det ble poetisk. Å, mitt talent kjenner ingen grenser! Det er ikke rart folk blir idioter i mitt nærvær… Problemet er når idiotene begynner å tenke selv. Da blir det røre av alt sammen. Jeg har jo aldri vært lenger fra filleantikvariatet enn jeg er nå. Den gamle bestefaren vil aldri selge, langsint som han er. Han vil nok ikke godta et velskrevet unnskyldningsbrev, heller. Hva skal jeg gjøre da? Skal jeg gi opp? Skal jeg for første gang i mitt liv se at jeg ikke klarer å nå et mål jeg har satt meg? Skal jeg gjøre meg selv til en taper! Folk vil se på meg og si: Der går Elise K. Tang, hun er en taper. …Og de vil ha helt rett. NEI! Jeg tillater det ikke!

Jeg skal ha antikvariatet, koste hva det koste vil!

Scene 7           Brian og Kent

Karl:                Skal si hun ble sinna.

Brian:              Ja.

Karl:                Det er ikke rart heller. Det gikk jo ikke bra med planen vår.

Brian:              Nei.

Karl:                Men det var ikke vår feil, all fornuft sier jo at han måtte ha solgt antikvariatet

når vi ville betale full pris, selv om alle salgsartiklene var stjålet!

Brian:              Han var vel glad i antikvariatet sitt.

Karl:                Nettopp! Nettopp! Han er jo alldeles styrt av følelser! blottet for rasjonell

tankegang!.. Jeg skjønner meg ikke på slike folk. Vi lærte ingenting om dem.

Verken på handelshøyskolen eller på juridisk fakultet.

…Jeg sitter her og tenker på om vi kanskje skulle kidnappe jentungen?

Brian:              Er du helt forkrøplet?

Karl:                Nei, nei, nei, jeg mener ikke en slik ondskapsfull kidnapping, jeg mener bare en

ganske forsiktig én. Vi kidnapper henne, og holder henne til Bestefar gir fra seg

antikvariatet sitt. Vi gjør henne ikke noe vondt.

Brian:              Det er… det er jo kriminelt, og det er…

Karl:                Langt ifra! Vi trenger ikke kidnappe henne engang! Vi trenger bare å sende

henne på ferie, eller noe. Så holder vi henne ikke tilbake mot hennes vilje heller,

straffeloven er mild mot sånt. Riktignok løper vi en risiko med brevet, det er jo

per definisjon utpressing, men jeg skal nok klare å vri oss unna. Jeg kjenner lovverket ut og inn, som du vet.

Brian:              Det er ikke lovverket som er problemet, det finnes…

Karl:                Ikke si mer, jeg skjønner. Du tenker på Elise. Det er sant, det er et problem. Vi

kan ikke gjøre det uten å ha klargjort det med henne på forhånd. Og hun vil vel

ikke godta det heller, kjenner jeg henne rett. Hun har et eller annet moralsk… Jeg skjønner meg ikke på slike folk. Det enkleste er dem som ikke eier moral, dem vet du hvor du har. Rasjonell tankegang, det er alltid det beste. Får det emosjonelle styringen, er du ute å kjøre med en gang. Ikke sitt der så tankefull, Brian. Jeg skal gå og høre med henne, det er mulig jeg klarer å overtale henne.

Karl går.

Scene 8           Brian

Brian:              Hvordan havnet jeg her? Bare kjeft og spetakkel samme hva jeg gjør… Sånn har

det vært siden vi ble gift, Elise og jeg, og helt frem til forrige gang jeg så henne… Hun kjeftet forresten før vi ble gift også… Hun har faktisk kjeftet på meg fra første gang vi traff hverandre… Det var på diskotek, og jeg hadde en øl en annen skubbet til så det ble sølt en skvett på henne. Som hun kjeftet. Jeg ble så fra meg at jeg glemte å be om unnskyldning. Det fikk jeg dårlig samvittighet for, så jeg holdt meg i nærheten av henne resten av kvelden for å finne en passende anledning å be om unnskyldning på, men det fant jeg ikke før hun – litt pinlig – gikk på do. Jeg stilte meg utenfor og ventet. Og ventet. Og ventet. Det tok lang tid, unormalt lang tid. Jeg begynte å lure på jeg kanskje hadde sett feil, at det ikke var hun som hadde gått på do men ei annen, eller om det var hun som hadde gått på do, men at hun også hadde gått ut igjen også uten at jeg så det. Jeg stod der og tenkte på dette da døra smalt opp, Elise kom ut, rett bort til meg og sa: Du er forelsket! Jeg stotret frem at jeg bare ville be om unnskyldning. Hun svarte at jeg trengte ikke be om unnskyldning for det. Det var ganske vanlig at folk ble forelsket i henne. Men det var ikke så vanlig at folk fulgte etter henne hele kvelden sånn som jeg hadde gjort, uten å tørre å snakke med henne. Det var noe ved henne som gjorde det vanskelig å si i mot, og så ble vi gift.

Det har ikke alltid vært like lett. Problemet med meg er at jeg er så redd for kjeft. Jeg klarer ikke… jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Elise kjefter jo samme hva jeg gjør, jeg blir helt forvirret av det. Og hun kjefter så strengt. Huff, jeg orker ikke mer kjeft fra henne. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å unngå det heller. Kidnappe Marte kan jeg i hvert fall ikke gå med på, da får jeg heller ta i mot kjeft. Jeg merket det når jeg var med å gjøre innbrudd også, jeg visste jo det var galt, men… Det var jo litt riktig også, på en måte, vi måtte jo ha det antikvariatet for at Elise skulle bli fornøyd. Vi vil ikke Bestefar noe vondt. Vi skulle betale full pris uansett. Og da hadde jo ikke Bestefar tapt noe på det… sånn som jeg så det. …Men jeg tenkte ikke… det er litt vanskelig å forklare. Jeg skjønte det da jeg så hvor lei seg Bestefar ble. Han satt der så stusselig, og svarte så godt for seg. Jeg syntes litt synd i ham,.. jeg klarte ikke å… det hadde vært bedre om jeg hadde fått kjeft enn at han skulle ha det slik, for å si det sånn. Dette satt seg fast i hodet mitt. Det er bedre å få kjeft. Og da vi skulle sverge…Jeg kunne bare ikke gjøre det… Nå kan Elise bare kjefte, tenkte jeg… eller jeg tenkte ikke det… Vær så snill, ikke kjeft på meg, tenkte jeg… Så sprang jeg. Jeg sverget visst at vi hadde ranet butikken før jeg sprang. Det ble det rabalder av.  Jeg vet ikke om jeg har fått så mye kjeft før noen gang før, først for at jeg hadde vært med å rane butikken, dernest for at jeg hadde innrømmet det. Jeg måtte sette meg på knærne, legge meg strak ut på bakken, både på ryggen og magen, løfte bein og armer, alle mulige ting, mens hun kalte meg lus, mark, amøbe og alle de greiene. Men denne gangen hadde jeg ikke gjort noe galt, syntes jeg. Det var litt uvant. Har hun egentlig rett til å kjefte sånn? tenkte jeg. Hvorfor skal jeg finne meg i det?

Fordi jeg er en feiging som ikke tør annet.

Marte: Hvem er det du snakker til?

Brian:              Hva? Hva? Jeg? Jeg snakker til… til… jeg vet ikke, jeg snakker bare, kom deg

vekk din jentunge!

Marte: Du snakker til deg selv, gjør du.

Brian:              NEI!

Marte: Du lurer ikke meg, jeg har stått bak her og hørt alt sammen.

Brian:              Alt sammen?

Marte: Alt sammen.

Brian:              Men… Hva med…

Marte: Det også.

Brian:              Er du klar over at det er farlig? Hvem vet hvordan det hadde gått hvis Karl

hadde oppdaget deg? Eller hvis jeg hadde oppdaget deg?

Marte: Pyttsan. Dere ville meg jo ikke noe vondt sa dere jo. Du vil ingen noe vondt, det

er jeg sikker på, og det vil ikke jeg heller, så da er vi trygge.

Brian:              Kom deg vekk!

Marte: Veldig så modig du er til å være en feiging.

Brian:              Jeg er ingen feiging!

Marte: Nei, du er ikke det, hadde du vært det, hadde du ikke tort å si i mot han fyren

nå nettopp.

Brian:              Ti stille! Jeg tar ikke i mot råd fra en dum jentunge. Kom deg vekk, har jeg

sagt!

Marte: Ok, da går jeg og sier alt sammen til Bestefar.

Brian:              Gjør du det, så skal du svi!

Hvorfor sa jeg det egentlig? Det var jo bare en tom trussel. Som alt er en tom

trussel med meg. Hva vet vel den jentungen om jeg er feig eller ikke? Jeg er

feig. Feig og mislykket, det sier seg selv. Og nå er jeg i verre røre enn

noensinne. Når det kommer ut at hun har avslørt våre planer blir det i hvert fall

kjeft å få. Og mest på meg, for jeg kunne stoppet henne. Men det gjorde jeg ikke. Og alt blir galt samme hva jeg gjør.

Scene 9           Elise & Karl

Elise kjefter på Karl Kent, som øyensynlig nettopp har levert forslaget til henne.

Elise:               Det er å gå for langt. Jeg skal få tak i det antikvariatet. Det skal jeg gjøre på

lovlig vis. Triksing og miksing er greit nok, men direkte lovbrudd er umoralsk. Det sårer meg at du tror jeg kan gå med på sånt. Jeg gav deg et oppdrag, skaff meg antikvariatet, du har å gjennomføre det. Uten å komme til meg med dumme forslag om hvordan du skal gjøre det. Jeg er ikke interessert i forslag, jeg er interessert i resultater. Kjøp antikvariatet! Klarer du det ikke, får du si det med rene ord, jeg klarer det ikke. Så vet jeg at du er mislykket og vil behandle deg deretter. Jeg vil selvsagt ta selvkritikk selv også. Jeg har avslørt mangelfulle evner i å velge de riktige medarbeidere. Jeg har ingen problemer med å ta selvkritikk. Jeg har også gjort feil i vurderingen av hvilke oppgaver mine medarbeidere kan gjøre. Jeg innser mine feil, men jeg graver meg ikke ned i dem. Jeg forsøker heller å lære av dem. Det bør du også gjøre, Karl Kent, lære av dine feil. Du har angrepet denne Rukle Rolfsen på en gal måte. Derfor har du ikke fått fatt i antikvariatet hans. Det må du lære av. Jeg må lære mer om personellbehandling.

Har du forstått?

Karl K:            Ja… eller jeg mener nei, jeg skjønner ikke hvor grensene går for hvilke midler

jeg kan ta i bruk. Kan…

Elise:               Det legger jeg meg ikke opp i. Jeg har gitt deg en ordre, kjøp antikvariatet.

Følg den du.

Karl:                Men…

Elise:               Ikke men, men: Skal bli.

Karl:                Skal bli.

Elise:               Godt. Gå.

Å, hvor det irriterer meg! Jeg får ikke tak i det filleantikvariatet, jeg ser det nå,

og alt skyldes Brian. Hadde han bare ikke… Å, jeg blir så sint! Han har oppført

seg som en dust like siden vi giftet oss, ja, fra første gang han så meg. Han er

så forelsket i meg, det er det som er feilen med ham. Han klarer ikke styre sin

begeistring, og det skjønner jeg godt. Jeg representerer alt som er vellykket i

hans liv. Han representerer alt som er mislykket i mitt.

Jeg tillater det ikke. Jeg tillater ikke at et slikt krapyl… Det verste er at når jeg kjefter på ham, står han bare der som et annet fjols! Ingenting går inn på ham! Hvor er hans empatiske sans? Har han et øyeblikk forsøkt å sette seg inn i min situasjon? Skjønner han hvor fælt det er for meg å se et mål glippe på grunn av hans udugelighet? Å, hvordan kan han skjønne det? Hvordan kan han skjønne hvordan det er å ha ambisjoner? Han er en taper, og jeg gjorde en av mine mange personaltabber ved å gifte meg med ham. Jeg ville glede ham, hva er takken? Han gjør meg til en taper!

Hvorfor skal jeg finne meg i det? Hvorfor sier jeg ikke bare: Brian, du må gå, og han vil ikke gå, han vil falle sammen, knust. Så skal jeg stå der urokkelig, inntil han i knust tilstand trygler om nåde, og det vil han ikke få… før alt håp synes ute. Så vil jeg tilgi ham! Jeg skal riste av meg stoltheten, ta ham til meg og bygge ham opp igjen, bedre enn før! Ja, bedre enn før, skal jeg bygge ham. Jeg skal vende nederlaget til triumf! Og gi Brian velfortjent straff på kjøpet!

Brian! Brian!

Scene 10         Oppgjør

Brian kommer inn. Står med hodet ned. Elise mønstrer ham. Det varer en god stund.

Brian:              Jeg slår opp.

Elise:               HVA!

Brian:              …Jeg slår opp.

Elise                Kan du gjenta det du sa, høyt og tydelig?

Brian:              (Rister på hodet)

Elise:               Godt. Jeg hørte det nemlig ikke. Nå skal du høre på meg…

Brian:              (Rister på hodet)

Elise:               RESPEKT! Jeg skal si deg en ting, du er en taper og du vet det selv. Det du

ikke vet er at du gjør også meg til en taper. Skjønner du det?

Brian:              (Nikker)

Elise:               Tror du jeg kan finne meg i det?

Brian:              (Nikker, rister på hodet og trekker på skuldrene, på en gang)

Elise:               Svar SKIKKELIG!

Brian:              (Rister på hodet)

Elise:               Riktig. Jeg kan ikke finne meg i det, og det tar jeg konsekvensen av. Det er

slutt mellom oss, Brian.

Brian:              Men jeg har jo alt gjort det slutt.

Elise:               Nei, du hørte riktig. Det er slutt, ugjenkallelig.

Brian:              Men da kan jeg gå da?

Elise:               Spar deg Brian. Spar deg for bønnene og tryglingen. Det er smakløst av deg,

og fører ikke frem til noe.

…Greit. Jeg tillater deg å si noe til ditt forsvar.

Brian:              Men…

Elise:               Ikke noe men, men er et dårlig ord til å begynne med.

Brian:              Men…

Elise:               Ikke noe men, har jeg sagt.

Brian:              Jeg…

Elise:               Det var bedre.

Brian:              Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal stå her å forsvare meg når vi begge har gjort

det slutt! Jeg har ikke noe å forsvare! jeg tar ikke i mot mer kjeft fra deg!

Løper

Akt III

Scene 1: Brian til Bestefar

Bestefar sitter i antikvariatet. Brian kommer inn, andpusten, skvetten og forvirret.

Bestefar:         Det skulle være unødvendig å si at du er uvelkommen her.

Brian:              Hva?!

Bestefar:         La gå at vi har ulike verdier i livet. Det er greit nok, jeg skjønner ikke

hvordan dere kan være så opptatt av penger, dere skjønner ikke hvordan jeg kan være så opptatt av bøker. Det er ikke problemet, så langt der i fra, jeg har ingen problemer med å godta at folk har andre verdier enn meg i livet – så lenge disse verdiene ikke går ut over andre. Det gjør de hos dere. Dere plager meg, ødelegger butikken min, og nå planlegger dere… jeg kan ikke få sagt det. Det dere driver med har ingenting med verdier å gjøre, det dere driver med er å ødelegge andres liv. Det har ingen rett til. Ingen!

Brian:              Unnskyld, jeg er litt ukonsentrert, eller… hva var det du sa nå, egentlig?

Bestefar:         Jeg sa at… Nei, du vil vel ikke skjønne uansett. Du er ikke velkommen her. Det

er hovedsaken.

Brian:              Nei, jeg skal…

Brian går ut, kommer inn igjen.

Bestefar:         Hva er det du vil.

Brian:              Jeg… Jeg… lurte…

Bestefar:         Jeg har snakket med Marte. Selv om hun ikke forstod alvoret i samtalen hun

overhørte, så forstår jeg det. Og det vil jeg bare ha sagt, at…

Brian:              Nei, du trenger ikke si det. Jeg er helt enig med deg på dette punkt, uansett hva

du har å si.

Bestefar:         Kutt ut forretningstriksene. Meg nytter det ikke å jatte med.

Brian:              Jeg jatter ikke med, jeg er enig med deg,.. eller…

Bestefar:         Det er du nok.

Bestefar begynner å gjøre andre ting, som om Brian ikke er der. Brian blir mer og mer

utilpass. Han er ofte på nippet til å si noe, men sier ingenting, står bare urolig.

Bestefar:         Står du der ennå?

Brian:              Jeg? Neida,.. eller jo, jeg gjør jo det, men… det jeg lurte på… eller… jeg

kommer fra, jeg har nettopp…

Bestefar:         Vet du hva, var det Brian du het? Brian nikker. Brian. Jeg har mest lyst

til å bare ignorere hele forlaget Kjempehaug. Jeg kommer aldri til å selge antikvariatet mitt. Ingenting vil forandre det standpunktet. Det nytter ikke samme hva dere gjør. Jeg vil ikke ha noe med dere å gjøre. Jeg vil verken tenke på dere, eller noe som helst. Likevel kommer dere, igjen og igjen, og maser. Jeg vil bare bli kvitt dere så fort som mulig. Jeg vil ikke engang høre på hva dere har å si, jeg vil ikke bry meg, jeg vil legge alt det dere sier, foreslår og gjør, ned i en sekk, og kvitte meg med sekken. Men så er det bare det at noe av det dere foretar dere er så forferdelig at jeg ikke kan sitte stille å godta det. Det går ikke an å sitte stille og godta det. Dere har allerede ramponert butikken min, jeg kan ikke late som om det ikke har skjedd. Jeg kan heller ikke late som om jeg ikke vet at dere vil kidnappe Marte. Og når jeg vet det… så må jeg gjøre noe med det, hvis jeg kan. Kort sagt, i hvilken hensikt er du kommet hit, Brian?

Brian:              Jeg…

Bestefar:         Vent. Det er bare en ting jeg vil ha klart. Jeg har fått nok av narrespillet deres.

Du er – kan man trygt si – den dårligste medarbeideren i Kjempehaug, når det kommer til handelstekniske ting, ting dere er opptatt av. Du er klønete og usikker, og er ikke i nærheten av å mestre det kyniske spillet denne Karl Kent og denne Elise K. Tang, spiller. Elise K. Tang, ja, jeg begynner å kjenne henne og hennes metoder. Hun har ikke sendt deg uten å ha en hensikt med det. Og jeg tror det er ditt sympatiske vesen hun spekulerer i, at det skal påvirke meg i en eller annen retning. Jeg vil bare ha sagt det, at du må ikke tro du får noen lillefinger av meg, om du hadde vært aldri så sympatisk!

Brian:              Elise har ikke sendt meg.

Bestefar:         Jaså. Hvem har sendt deg da?

Brian:              Jeg har sendt meg selv,.. eller, jeg har jo ikke sendt meg akkurat, men jeg… var

liksom… i området…

Bestefar:         Ja, det er ikke så viktig hvem som har sendt deg. Si hva du kom hit for, du

Brian.

Brian:              Jeg… Jeg lurte på om jeg kunne få jobb her.

Bestefar:         Selvfølgelig ikke.

Brian:              Å nei… neivel… da… da får du ha det bra…

Brian går, sakte.

Bestefar:         Brian?

Brian:              Ja?

Bestefar:         Hvorfor vil du ha jobb her?

Brian:              Fordi… jeg har ingen jobb.

Bestefar:         Jaså? Så du har fått sparken?

Brian:              Nei…

Bestefar:         Har du sluttet?

Brian:              Jaa…

Bestefar:         Har du? Hvorfor det?

Brian:              Nei, jeg… jeg…

Bestefar:         Forresten, kan det være det samme. Jeg vil som jeg har sagt ikke ha noe med

Kjempehaug og folkene der å gjøre.

Brian:              Nei.

Bestefar:         Neinei, så gå da.

Brian nøler.

Brian:              Det hadde vært veldig fint om jeg kunne få en jobb her.

Bestefar:         Du må forstå at det er ikke lett for meg å like deg. Det er urimelig av deg å

vente at du kan få jobb her, det får du ikke.

Brian:              Kanskje… jeg kan få lov til å bo her, da?

Bestefar:         Brian, hva er det med deg?

Brian:              Jeg har slått opp med Elise! Jeg har mistet jobben, huset og alt jeg eier! Det er

slutt!

Brian løper ut

Scene 2:          Elise K. Tang

Elise:               Den fjotten! Hva er det han innbiller seg? Han ville ikke forsvare seg engang!

Han bare stakk av! Fuit, så var han vekk. Etter alle disse årene. Utakk er

verdens lønn. Hva skal jeg gjøre nå? Å hevne seg mot ham er smålig. Å ta ham tilbake kommer ikke på tale. Jeg bare glemmer ham, som jeg glemmer en lus jeg har pillet ut av håret. Jeg glemmer også antikvariatet. Jeg biter i meg fornedrelsen Rukle Rolfsen har påført meg, jeg hever meg over det. Jeg svelger nederlagene, og merker… at de gjør meg sterkere! mer ærgjerrig! sultnere! Nederlagene gir meg et tomrom i magen jeg vil fylle med suksess! Jeg vil ha mer, mye mer, mye mer enn en mislykket mann og et ubetydelig antikvariat! Haha! Hvor mine puslete mål virker tåpelige i ettertidens lys! Jeg ser klarere nå. Jeg starter med rene ark, renere ark, og ingen knølete malerlærling av en mann, som kan søle dem til for meg. Å, ikke et sekund skal det utsettes. Jeg ser tydelig hva jeg må gjøre.

Ringer en klokke.

Karl:                Til Tjeneste.

Elise:               Godt. Jeg vil informere deg om noe.

Karl:                Jeg hører.

Elise:               Selvfølgelig. Jeg har sparket en medarbeider.

Karl:                Jeg skjønner.

Elise:               Og jeg slo en annen flue i samme smekk. Jeg har kvittet meg med Brian.

Karl:                Ah, et klokt valg! Han var altfor bløthjeret.

Elise:               Stille! Jeg vil ikke ha noe av at du bedømmer mine valg. Forresten har du helt

rett. Brian var altfor bløthjertet. Det er nå så sin sak, jeg er ferdig med ham.

Tiden er inne til å bringe Kjempehaug oppover igjen.

Karl:                Ah, storartet!

Elise:               Takk. I denne prosessen får du til å begynne med en ubetydelig rolle. Du

har sviktet meg, som du vet.

Karl:                Jeg fikk ikke fullført oppgaven, det er alt. Jeg skal gjerne gjennomføre den.

Elise:               Trengs ikke. Jeg hever meg over den tidens skuffelser, eller hva jeg skal kalle

det. Hva skal vel jeg med det lille Bestefarsantikvariatet? Det var bare en grille jeg hadde i hodet. Haha, jeg ler av det nå.

Karl:                Hva vil du ha meg til å gjøre da?

Elise:               Avslutte handelen på en ryddig måte. Fortell Rukle Rolfsen at vi ikke lenger er

interessert i antikvariatet hans. Takk ham for samarbeidet og ønsk ham lykke til

videre. Alt det der som hører med. Det kan tenkes at vi vil bli interessert hvis

han skulle få lyst til å selge, da må han i så fall kontakte oss. Vi kommer ikke til

å kontakte ham mer. Vi avslutter handelen. Det er din oppgave å formidle det.

Karl:                Å, jeg visste det nok! En fiasko – og karrieren er lagt i ruin. Ti år, ti år slet jeg,

Fra åtte til åtte satt jeg på lesesalen, hver dag, i ti år, ti lange, forsakelsesfylte år på handelshøyskolen og på juridisk fakultet. Det var ungdomstiden min dette. Jeg valgte det slik. Og det som holdt meg oppe var utsikten til å tjene store penger i fremtiden. Offeret jeg gjorde skulle betales tilbake i klingende cash!

Og så blir alt lagt i grus av en fillefiasko.

Elise:               Du tar det for tungt. Du kan fortsatt bygge deg opp igjen. Se på meg! Jeg

har heller ikke lykkes i denne saken. Men jeg tar konsekvensen av det. Jeg

kvitter meg med den skyldige, børster av meg rusket, og setter meg nye mål. Jeg gir ikke opp min fremtid på grunn av en feil i min fortid. Husk den setningen, Karl, den kan du lære av. Jeg gir ikke opp min fremtid på grunn av en feil i min fortid. Du har mislykkes, det er så. Men jeg har fortsatt tro på deg, Karl Kent, ellers hadde du gått samme vei som Brian. Det du trenger er litt simpel menneskekunnskap. Du må lære menneskene å kjenne, for å vite hvordan de skal tas. Det studium, studiumet av menneskesinnet, det lærer du ikke på lesesalen, det lærer du der ute (peker). I dette studium er du sørgelig uutdannet, Karl Kent, her har du tvert i mot mye å lære. Før du har lært deg også dette studium, kan jeg ikke betro deg betydelige oppgaver.

Karl:                Jeg skjønner.

Elise:               Godt.

Sett i gang.

Karl går.

Elise:               Der går han. Da har jeg for første gang i mitt liv vinket farvel til et mål jeg har

satt meg. Haha, jeg føler det nesten som fremgang! Puster glad.

Og mens Karl Kent avrunder prosjektene innelands, skal jeg selv sette i gang

prosjektene i utlandet! Ingen medarbeider skal forkludre dette arbeidet for meg. Ingen skal slukøret komme og si: Han var ikke interessert i penger. Ingen skal motbydelig krype og si: Jeg sverger det var vi som ramponerte antikvariatet. Jeg skal selv ha kontrollen. Jeg skal slå meg frem. Jeg skal fusjonere, jeg skal kjøpe opp, konkurrere, rydde bort, jeg skal bli den største av dem alle! Og når jeg har lykkes, når hele den internasjonale bokproduksjon og bokdistribusjon er i mine hender, da skal jeg bli verdenskjent med mitt fulle navn: Elise Klype Tang! Jeg vil bli kritisert, det vil jeg gjøre sånn med: blåser overlegent, jeg vil bli hedret, det gjør jeg sånn med: tar på seg en likegyldig mine.

Å, jeg kan ikke vente, jeg vil arbeide videre, mot nye mål, jeg vil bli størst i hele verden, og fremdeles jobbe videre for å bli enda større, det skal aldri ta slutt!

Scene 3:          Brian igjen

            Bestefar sitter i antikvariatet. Han leser en bok, rydder litt, og pusler med sitt.

            Brian dukker opp i døren. Han står sliten og ser på Bestefar, inntil han blir oppdaget.

Brian:              Jeg hadde ikke noe sted å løpe.

Bestefar:         Og så kom du tilbake hit.

Brian:              Ja, jeg har ikke noe sted å gjøre av meg. Du må virkelig hjelpe meg.

Bestefar:         Hvordan vil du at jeg skal hjelpe deg da?

Brian:              Jeg vet ikke. Jeg vet jeg har gjort mye galt. Og jeg vet at jeg ikke

kan tilgis for det. Men du er den eneste som kan hjelpe meg. Det er helt

forferdelig at du ikke vil gjøre det fordi… eller på grunn av det jeg angrer mest på i hele verden.

Bestefar:         Det er bra du angrer, men det hadde vært bedre om det du angrer på aldri hadde

skjedd. Det må ikke bli slik heller, at folk gjør som de vil og forventer å bli tilgitt av alle og enhver etterpå. La oss ikke snakke om det, la meg heller spørre hva du vil jeg skal hjelpe deg med?

Brian:              Å, det er så mye, jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det… Det er ikke lenger

siden enn i dag det ble slutt. Allerede har jeg tenkt så mye på det at jeg har mistet oversikten. Livet mitt er liksom kuttet av. Som om hele livet mitt besto av en eneste streng, og plutselig ble den klippet. Det begynner å gå opp for meg hvilken forferdelig situasjon jeg egentlig er i. Jeg har i hvert fall ikke noen valg lenger. Jeg er bare nødt til å gjøre som jeg må for å… overleve simpelthen. Jeg måtte tilbake til deg. Selv om jeg skammer meg så forferdelig at… det er en forferdelig situasjon. Hvis du ikke kan hjelpe meg, så må jeg tilbake til Elise. Og det er enda verre.

Bestefar:         Nei, vet du, da vil jeg heller hjelpe deg. Men det er ikke så mye jeg kan gjøre,

tror jeg. Jeg er en gammel mann.

Brian:              Jeg er nødt til å få meg en jobb.

Bestefar:         Ja, det er du, men jeg tror ikke jeg kan hjelpe deg. Jeg kjenner i hvert fall ingen

som jeg kan tenke meg har noen jobb til deg.

Brian:              Jeg kan jobbe hos deg, kanskje?

Bestefar:         Nei, det er nok umulig. Dette er en enmannsjobb.

Brian:              Ja, men bare midlertidig, til jeg finner noe annet. Det vil jo ikke lønne seg, men

er det så farlig med profitten da?

Bestefar:         Det gleder meg å se at du skifter verdier i livet, Brian, men her går du nok litt

langt, fra det ene ytterpunktet til det andre. Antikvariatet har ikke profitt i det hele tatt, det går tvert i mot med underskudd. Det kan jeg leve med, fordi jeg har nok penger å leve for. Jeg trenger ikke mer penger enn jeg må ha for å leve og ha det bra, skjønner du. Jeg trenger ikke tjene mer, nå som jeg har nok, for å si det sånn. Er du med?

Brian:              Ja, mm.

Bestefar:         Fint, for da skjønner du sikkert også at jeg ikke har nok penger til å leve for to

stykker. Jeg startet dette antikvariatet så fort jeg fikk råd til det, selvfølgelig.. Tidligere arbeidet jeg som alle andre. Det gjorde jeg for å sikre meg den alderdommen jeg drømte om. En alderdommen i mitt eget antikvariat, sammen med bøkene mine og kunder som kommer innom like mye for å slå av en prat, som for å kjøpe så voldsomt. Det har jeg klart. Smiler. Det er min lykke i livet dette, den må jeg få lov til å ha.

Brian:              Ehm, jeg tenkte… det visste jeg virkelig ikke.

Bestefar:         Som du skjønner kan jeg ikke hjelpe deg. Selv om jeg begynner å få lyst.

Scene 4:          Karl Kent

Karl Kent kommer formelt inn døren, anstrenger seg litt, så tar han på seg en bestemt,

varm mine, og går bort for å hilse på Bestefar. Advokatens ankomst strammer stemningen.

Karl:                Goddag Bestefar, vi har hilst på hverandre før vi.

Bestefar:         Det har vi.

Karl:                Goddag til deg også, Brian, sitter du her?

Det jeg kommer hit for, er at vi i Kjempehaug forlag har kommet til en

vurdering om at vi ikke akter å gjøre flere fremstøt for å få kjøpt antikvariatet ditt. Forsøkene har kostet oss store anstrengelser. Frustrerende, når disse anstrengelsene ikke har munnet ut i noe. Vi vil nå bare avslutte samarbeidet i ordnede former, i den samme muntlige tonen som forhandlingene hittil har vært ført. Vårt siste ord er at vi fortsatt er interessert i å kjøpe antikvariatet ditt – og til å betale en god pris -, men det er i så fall du som må kontakte oss.

Bestefar:         Det vil ikke skje.

Karl:                Vær ikke så mutt, nå da, vi er ferdige med det hele, ingen skade skjedd. Ellers…

Bestefar:         Jeg har fortsatt ikke fått tilbake bøkene mine.

Karl:                Opps! Det…

Han slår på et varmt, profesjonelt smil.

Jeg skjønner at det nytter ikke å drive narrespill med deg. Det var vi som gjorde

det. Det innrømmer vi. Det var Brian, her, og meg. Vi tar det hele og fulle ansvar, også om du vil forfølge oss strafferettslig, hvilket jeg for øvrig vil fraråde. Jeg håper ikke du er altfor bitter for dette, Bestefar. Hva er det de sier? Tiden leger alle sår. Hvis det kan være til noen trøst skal du vite at vi – og nå tror jeg at jeg snakker både for Brian og for meg selv – angrer voldsomt. Det minste vi kan gjøre er å gi deg bøkene tilbake, og det skal vi selvfølgelig gjøre. Jeg er sikker på at Brian vil hjelpe deg med det, vil du ikke det Brian?

Brian:              Jo.

Karl:                Fint. Kan jeg stole på at du ikke vil anmelde dette forholdet?

Bestefar:         Du kan ikke stole på noe som helst, jeg vil ikke snakke med deg.

Karl:                Au da! Er det så sårt? Det visste jeg ikke, beklager så meget.

(Til Brian) Kan ikke du forsøke å gjøre ham litt mildere stemt? Jeg tror du og han har en «good thing going».

Brian:              (Til Karl, lavt og engstelig) Jo.

Karl:                (Til Brian) Fint.

Jaja, Bestefar, da får du ha takk for… det har vært interessant å arbeide med deg. Nå ses vi nok ikke på en stund, ha det bra.

Karl går, kommer tilbake.

Og forresten, det innbruddet, det gjorde vi på eget initiativ, det har ingenting

med Kjempehaug å gjøre. Brian og jeg tar det fulle ansvar. Det var bare et

tåpelig innfall fra vår side, ikke sant Brian?

Brian kryper seg

Nåvel, jeg ville bare at du ikke skulle bære nag til Kjempehaug. Det var det. Nå

går jeg. Ha det bra!

Scene 5:          Brian får en ide

Bestefar og Brian sitter en stund tause etter at Karl har gått.

Bestefar:         Enkelte forandrer seg aldri.

Brian:              Nei, noen kan ikke forandres.

De sitter fortsatt en stund. Brian vil tydeligvis si noe. Bestefar suller med sitt, men

klarer ikke skjule et visst ubehag.

Bestefar:         Akk ja, akk ja, Brian. Jeg vet neimen ikke hva vi skal gjøre med deg. Jeg

må i alle fall ha tilbake bøkene mine.

Brian:              De skal du få.

Bestefar:         Det haster ikke. Nå som kundene har gitt meg sine bøker, har jeg så jeg

klarer meg for en stund.

Brian:              Ja. Du har nok bøker.

Bestefar ser på Brian. Brian vil fortsatt si noe.

Bestefar:         Det ser ut som om du lurer på noe.

Brian:              Neida.

Bestefar:         Neivel. Du får stå der så lenge du vil.

Brian:              Jeg skal gå nå snart.

Pause

Bestefar:         Jeg tror du lurer på noe.

Brian:              Neida.

Pause

Bestefar:         Bø!

Brian skvetter, Bestefar ler og stemningen løsner

Der ja! Nå som vi er i så godt humør kan du si hva du lurer på.

Brian:              Ehm, jeg lurte på om… jeg kunne få låne bøkene dine litt…

Bestefar:         Jo, det skulle være greit, det, men hvorfor spør du om det?

Brian:              Jeg tenkte jeg kunne lage… en filial.

Bestefar:         En filial? Hvor hen da?

Brian:              Nei, jeg måtte jo ha hatt et sted å ha den.

Bestefar:         Du kunne kanskje ha den hjemme hos meg… inntil videre… leiligheten brukes

jo ikke til noe når jeg er her.

Brian:              Det ville være… veldig fint.

Bestefar:         Men jeg skjønner ikke… Tror du at du skal kunne klare å leve av et sånt lite

antikvariat? Det er ikke mange penger i denne bransjen.

Brian:              Vel, det er jo noen som klarer å leve av det, i hvert fall sånn… og jeg har jo

snappet opp en del triks i fra Kjempehaug. Det er mulig at jeg kan få antikvariatet til å kaste av seg til det nødvendigste iallfall.

Bestefar:         Jo, hvis du tror det, vil jeg gjerne hjelpe deg. Så lenge Kjempehaug triksene ikke

blir altfor skitne vel og merke…

Brian:              Neida.

Bestefar:         Det er bare en ting jeg lurer på, hvor skal du sove?

Brian:              Det lurer jeg også på.

Bestefar:         Det er dyrt med leiligheter nå til dags, og vanskelig å finne.

Brian:              Jeg har… kanskje… en idé.

Bestefar:         Har du? Få høre?

Brian:              Antikvariatet står tomt om natten, gjør det ikke?

Bestefar:         Joo… Jeg skjønner! Ja, men det er i orden, Brian, vi kan gjøre det slik! Vi kan i

hvert fall gjøre det slik inntil du får noe bedre å leve av, og leve for. Så slipper du å gå tilbake til Kjempehaug også.

Brian nikker og smiler.

Vet du? Jeg er glad for å kunne hjelpe deg.

Brian:              Jeg også… eller jeg mener, jeg er også glad.

Scene 6:          Klype Tang

Elise:               Jeg er rasende! En filial! Hvor har min forhenværende mann plassert sin

samvittighet? Ikke før har han rømt herfra, før han gir seg over til fienden. Man skulle trodd han har bedrevet sitt forræderske dobbeltspill hele tiden. Å, jeg skjønner det nok, alt var bare tull. Han holdt med Bestefar hele tiden. De har alle forsøkt å knekke meg. Men nei da, Elise Klype Tang lar seg ikke knekke så lett! Det finnes også andre som kan ekspandere!

Hun kobler til en datamaskin, taster og trykker innbitt. Der er også en telefon, den

ringer hun i av og til.

Jeg skal kjøpe, jeg skal kjøpe. Kjøpe, kjøpe.

Det er fakser og teknisk utstyr. Hun bruker alt sammen og fort.

Karl:                Hva er det du driver med?

Elise:               Stille! min underordnede medarbeider. Jeg har satt meg et mål, og dette målet er

jeg i øyeblikket i ferd med å nå.

Karl:                Å kjøre hele selskapet på dunken? er det målet?

Elise:               Å Karl, du aner ikke hva du snakker om. Selskapet skal slett ikke på dungen.

Og hvorfor står jeg her og snakker med deg? Jeg er i ferd med å utføre en oppgave, du er i ferd med å forstyrre meg.

Karl:                Du er i ferd med å bli splitter sprø! Du forsøker jo å kjøpe opp gigantiske

utenlandske selskaper, med stakkarslige norske midler!

Elise:               Fusjonering er for tapere, jeg vil eie alt. Jeg finner meg ikke i at den tåpen av en

forhenværende mann skal rotte seg sammen med den grinebiteren av en

Bestefar, og true mitt hegemoni på den norske forlagsfronten. Bedre føre var,

enn etter snar. Jeg kjøper opp de utenlandske selskapene, for å være rustet til

konkurransen når den kommer.

Karl forsøker å avbryte handelen fysisk.

Karl:                Du har ingen sjanse til å kjøpe opp utlendingene! De teller i milliarder der vi

teller i millioner! De rår over et mye større marked, vi nordmenn har ingen sjanse til å konkurrere mot dem! De brekker ryggen på oss med lillefingeren!

 Elise trykker på en avgjørende knapp.

Elise:               Haha! Der er det gjort! Hjulene er begynt å snurre! Jeg skal snart rulle over

amøbene! Haha!

Karl:                Nei, du har ført oss til økonomisk ruin!

Elise:               Å, Karl Kent, du begynner å irritere meg, mer enn før, du er et uhelbredelig

tilfelle av janteloven.

Karl:                Du snakker bare tull. Du holder på å bli gal!

Elise:               Fornærmende! Men selv om jeg hever meg over den slags menneskelige

svakheter, som å bry meg om fornærmelser, betyr ikke det at jeg er nødt til å tillate deg å fornærme meg. Jeg kan ikke tillate slik obsternasighet som du fremviser. Du tvinger meg til å gi deg sparken.

Karl:                Det trengs ikke. Jeg slutter.

Karl går.

Scene 7:          Brians antikvariat

Innredet som bestefars leilighet. Sparsomt med bøker. Marte kommer inn.

Marte: Hei Brian!

Brian:              Hei Marte, så koselig at du stakk innom i dag.

Marte: Det kommer til å bli en vane.

Brian:              Da blir det en koselig vane.

Pause

Marte: Lurer du på om det skjedde noe på skolen i dag?

Brian:              Neei… hvordan det?

Marte: Det pleier man å lure på når man er i et antikvariat.

Brian:              Å, skjedde det noe på skolen i dag?

Marte: Ja, jøss! Men vet du hva, i dette antikvariatet hadde jeg tenkt å bytte om på

rekkefølgen.

Brian:              Bytte om på rekkefølgen?

Marte: Ja, først forteller du om det har skjedd noe spennende på antikvariatet, og så

forteller jeg om det spennende som har skjedd på skolen. Så blir det litt avveksling i forhold til hvordan det er hos Bestefar, skjønner du?

Brian:              Ja, jeg tror jeg skjønner.

Marte: Nå, Brian, har det skjedd noe spennende på antikvariatet i dag?

Brian:              Ja, det har det. Det har vært så mange kunder og de har vært så blide. Jeg tror

det er de samme kundene som leverte bøkene tilbake til Bestefar, for de sa alle sammen at de trengte nye bøker fordi de hadde gitt fra seg de gamle. Da ble jeg litt sjenert. For jeg lurte på om de var sinte på meg. Jeg hadde jo på en måte stjålet bøkene deres, i hvert fall var det min feil at de måtte gi bort bøkene sine,

og så ba jeg om unnskyldning. Da bare smilte de, og kjøpte en bok ekstra.

Marte: Godt å høre.

Brian:              Mm. Han Bestefar, han er en uvanlig snill mann. Jeg tror sannelig at han har gitt

beskjed til kundene sine at de skal komme til meg for å kjøpe bøker. Jeg kan ikke skjønne hvorfor det har kommet så mange, ellers. Og han som har hjulpet meg så mye fra før. Jeg blir så glad av det. Når det ikke har vært noen kunder her, og jeg har sittet her alene, da har jeg sittet og tenkt på Bestefar, og hvordan han har det.

Scene 8:          Bestefar får besøk av Elise

Bestefar nynner og tørker støv av bøkene, noen tar han ut og leser litt i, smiler, og

legger dem tilbake. Så setter han seg ned, uten å gjøre noen ting en stund, før han reiser seg og henter seg en bok. Mens han gjør det, kommer Elise forpjusket inn døren.

Elise:               –

Bestefar:         God dag.

Elise er nesten på gråten. Bestefar ser det, og setter frem en stol til henne.

Bestefar:         Sett deg her, du.

Elise:               Takk.

Bestefar:         Så er jeg sikker på at du har noe å fortelle.

Elise:               Jeg… Jeg er konkurs.

Bestefar:         Konkurs? Hadde ikke du samlet alle forlag i Norge under din kjempeparaply da?

Elise:               Jo.

Bestefar:         Da er det en katastrofe! Da betyr det at det ikke finnes forleggere og

distribusjonsledd i Norge. …Men det er jo ikke mulig, hvordan kunne du som

var så mektig gå konkurs?

Elise:               Åh, det er en lang historie…

Bestefar:         Du må fortelle den.

Elise:               Jeg vet ikke hva jeg skal si, det er så mye.

Bestefar:         Si det så enkelt som mulig.

Elise:               Jeg forsøkte å kjøpe opp et utenlandsk konsern, det endte med at de kjøpte opp

meg.

Bestefar:         Nikker ettertenksomt. Akkurat. Så nå er den norske bokverdenen i den

internasjonale storkapitalens hender?

Elise:               Nikker hurtig. Ja. Og jeg var personlig ansvarlig for transaksjonene. Jeg får hele

smellen. Jeg er ruinert.

Bestefar:         Akkurat. Så nå vil du at jeg skal gi deg en jobb i antikvariatet mitt?

Elise                Å, det ville være vidunderlig… men jeg er nesten nødt til å be om enda mer…

Bestefar:         Mer også? Jaså, hva da?

Elise:               Jeg har mistet mine menn. Karl var bare en arbeider, han skal jeg klare meg

uten, Brian også… men han var nå liksom min mann… Og jeg vet at det gikk ikke så bra forrige gang vi forsøkte oss på hverandre…

Elise gløtter bort på Bestefar for å fange reaksjonen. Bestefar sitter taus.

Du gjør det så pinlig for meg. Forrige gang var det pinlig, fordi du avslørte mine

skjulte hensikter. Denne gangen er det ikke pinlig på den måten. Nå er mine hensikter åpne og ærlige. Jeg er ingenting. Det livet jeg levde førte meg i avgrunnen. Nå vil jeg begynne på nytt. Du virker til å være en fast klippe å bygge på.

Bestefar:         Du er meg en rar én. Jeg er selvfølgelig ikke mer interessert i deg nå, enn jeg

var i deg den gang. Og jeg kan ikke helt skjønne hvorfor du skal være interessert i meg heller, gamle mann.

Elise:               Det er rent praktisk. Du er enslig, jeg er enslig. Vi trenger hverandre. Jeg kan

være myk og føyelig, du har ikke lært alle mine sider å kjenne, og denne saken har utviklet nye sider ved meg, også. Hvordan tror du at jeg kan fortsette den kyniske forretningsdriften jeg drev med, etter det som nå har skjedd?

Bestefar:         Hva får deg til å tro at jeg er ute etter noe mykt og føyelig? Og nå driver du det

samme forhandlingsmaset som du drev med for Kjempehaug, bare at nå er det kjærlighet og ikke penger du handler med.

Elise:               Det var stygt sagt av deg.

Bestefar:         Kanskje det, saken er at jeg har bestemt meg og svaret er nei. Det kommer

ikke på tale.

Elise:               Da er jeg fortapt.

Bestefar:         Jeg er ikke sikker…

Tar med seg Elise ut.

Scene 9:          Gjensyn

Bestefar og Elise går hjem til Bestefar, der Brian sitter i antikvaratet sitt.

Elise:   I det hun går inn døren. Åh, her har jeg jo vært før. Tok du meg med til leiligheten din

likevel? Du er… Brian?!? Hva gjør du her?

Brian:              Elise?!? Hva er dette?

Elise:               Bestefar, hva gjør Brian i din leilighet?

Brian:              Bestefar, hvorfor tar du Elise med hit?

Bestefar:         Nå, nå, nå, det er ikke jeg som skal løse flokene her. Jeg tror jeg stikker inn på

værelset mitt og tar meg en lur. Det betyr at dere ikke må snakke så høyt når

dere snakker sammen, jeg liker ikke å bli vekket.

Bestefar går, stemningen blir naturlig noe anspent.

Brian:              Ja…

Elise gløtter bort på Brian rett som det er, hun gløtter rundt i hele rommet, tydelig

ukomfortabel.

Jeg kan jo begynne jeg. Da vi gjorde det slutt, gikk jeg først bare rundt omkring i byen uten å vite hva jeg skulle gjøre. Det var helt forferdelig, men jeg var liksom i ørska, og fikk derfor ikke helt med meg hvor fælt det egentlig var. Jeg trengte hjelp, det var sikkert, og den eneste som egentlig kunne hjelpe meg, var Bestefar. Det var forferdelig dumt, for jeg visste at han var sint på meg. Og det hadde han helt rett i å være. Og jeg hadde ikke samvittighet til å be han om noe. Men det var ingen annen å be. Så da måtte jeg bare gå til ham. Jeg grudde meg så fælt. Det var som om hele kroppen forsøkte å holde meg igjen. Brian, dit går du ikke. sa magen, hodet og halsen og alt sammen. Det var som en slags kamp der overlevelsesinstinktet kjempet mot hele resten av meg, og overlevelsesinstinktet vant heldigvis. For plutselig stod jeg inne i antikvariatet.  Jeg var så skjelven, og nervøs, svetten rant og jeg ville mye heller vært alle andre steder enn akkurat der og da. Dårlig gikk det også. Jeg… Forresten er ikke det så viktig. Saken er at jeg fikk låne bøkene jeg stjal. Og bruke dem til å starte mitt eget antikvariat her i leiligheten til Bestefar. Fullstendig kostnadsfritt. Nettene tilbringer jeg i antikvariatet til Bestefar. Helt gratis. Jeg har ikke ord til å beskrive hvor mye Bestefar har hjulpet meg… Og han som… Og jeg… Jeg er så takknemlig at jeg kan ikke få sagt det… Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre til gjengjeld… Han er… Jeg…

Brian blir meget beveget, men får så øye på Elise og strammer seg inn igjen.

Det er derfor jeg er her.

Pause

Elise:               Jeg… ble lei meg da du gikk… Og når jeg blir lei meg blir jeg veldig fort sint.

Det har du sikkert merket. Og når jeg blir sint vil jeg liksom… Nei, jeg vet ikke

hvordan jeg skal si det… Jeg sier det så enkelt som mulig.

Jeg bestemte meg for å kjøpe opp utenlandske konsern. Jeg var så bestemt på å gjøre det, at selv om jeg egentlig visste det måtte gå galt, ignorerte jeg det bare Selv etter at jeg hadde brukt alle Kjempehaugs likvide midler i oppkjøpsforsøket, fortsatte jeg. Jeg pantsatte først, solgte siden, og til slutt stod jeg der ribbet. Det var en lang historie som gikk veldig fort. Jeg hadde heller ikke noen steder å gå etterpå. Og jeg følte meg fullstendig mislykket. Jeg skammet meg over å møte folk på gaten. Jeg følte alle visste hvordan jeg hadde dummet meg ut. At alle kjente min dundrende fiasko. Nederlaget. Også mitt eneste håp, var Bestefar. Han måtte jo mer enn noen kjenne min mislykkethet. Likevel var jeg ikke engstelig for at han skulle se ned på meg. Jeg hadde liksom en følelse av at Bestefar ikke brydde seg om sånt. Men det var skummelt, bevares. Men jeg gjorde det og han tok meg med hit.

Pause

Brian:              Så det er derfor du er her.

Elise:               Ja, derfor er det.

Pause

Brian:              Hva skal du gjøre nå?

Elise:               Vet ikke.

Hva skal du gjøre?

Brian:              Jeg vet ikke. Jeg kan jo ikke fortsette å bo skiftvis i antikvariatet og leiligheten

til Bestefar sånn som nå, for evig. Og en dag må jeg jo gi Bestefar bøkene sine tilbake. Først og fremst tror jeg at jeg må finne meg et sted å bo.

Elise:               Ja. Jeg bor jo der vi bodde før.

Brian:              Ja. Der var det fint.

Elise:               Ja. Det er fint der. God plass.

Brian:              I antikvariatet er det skikkelig dårlig plass.

Elise:               Du skulle ikke bo i et antikvariat du, du skulle bodd i et skikkelig hus med god

plass.

Brian:              Ja, sånn som jeg bodde før.

Elise:               Ja, sånn som du bodde før burde du bodd.

Pause

Brian:              Har det egentlig skjedd at jeg har flyttet inn til deg nå?

Elise:               Ja, det kan se sånn ut. … Men det er jo et problem… vi er… har jo…det er

jo slutt mellom oss.

Brian:              Ja, det er det. Det er et problem.

Elise:               Det er ikke lett å bo mann og kvinne sammen i samme hus når det er slutt.

Brian:              Nei, det er et problem.

Dumt det ble slutt.

Elise:               Kjempedumt.

Pause

Brian:              Har det egentlig skjedd at vi har blitt sammen igjen nå?

Elise:               Ja, det kan se sånn ut.

De står og ser på hverandre en stund, kort, før de løper bort og omfavner hverandre.

De står der og er så inderlig glade at de slett ikke kan slippe taket.

Scene 10:        Avslutning

Bestefar kommer inn.

Bestefar:         Nå har jeg sovet riktig godt.

Brian:              Vi har også hatt det godt.

Bestefar:         Det virker som dere har det godt fortsatt.

Brian:              Ja, jeg skal flytte inn til Elise. Jeg trenger ikke bo i antikvariatet mer.

Bestefar:         Ja, men det var fint. Hvordan blir det med deg da Elise?

Elise:               Å, jeg er så glad som jeg aldri har vært! Og jeg har veldig lyst til å bli med å

hjelpe til i Brians antikvariat, hvis jeg får lov.

Brian:              Selvsagt.

Elise:               Så kan vi flytte bøkene ut herfra, så får Bestefar tilbake leiligheten sin også. Vi

kan jo like gjerne ha antikvariatet i huset vårt.

Brian:              God idé! Så kan vi lage det om til en skikkelig bokhandel, en skikkelig koselig

bokhandel, og så kan vi kanskje leve av det!

Elise:               Og det beste er at vi trenger ikke så stor fortjeneste. Hva skal vi med

penger når vi har hverandre!

Marte kommer inn.

Marte: Nå ble du svulstig, du der.

Alle ler og er glade.

Hei, lurer dere ikke på om det har skjedd noe spennende på skolen?

Alle ler og klemmer hverandre.

Har det skjedd noe spennende på antikvariatet?

Alle ler og er enige.

Epilog

De glade mennesker går i frys. Scenen blir mørkere. I sceneetasjen over dem, der Elise pleide å stå, står det nå en annen person, skummel og hensynsløs. Det blir mektig musikk og pompøs lyssetting. Alt skal virke stort. Han skal virke uovervinnelig.

Karl:                Now I’ve finally made it! I’ve left the ground, and landed in the sky! I don’t

work for this tiny, whiny trifle comany named Kjempehaug anymore.

Redicolous! I work now for the bigest, brightest, wealthiest, purest publishing company in the entire world: MultiCosmic.

Navnet MultiCosmic kommer frem på en gigantisk reklameplakat

MultiCosmic owe everything in northern Europe by now, everything! Except two annoying stains of crap located in this country of Norway, where I used to live when I was a child salesman. In MultiCosmic, we don’t go for the second best, it’s all or nothing to us. Allthough we don’t have to, we intend to get rid of those second-hand bookshops, just for the sake of order, so to speak. We’ll do whatever it takes. We’ll pay whatever it costs. It will never stop.

It will never stop.

Mannen går også i frys. Scenen mørklegges utenom den gigantiske reklameplakaten, som bør lyse. Det varer til publikum begynner å klappe.

Eivind Salen

Sommer’99

Øyet

Denne teksten er inspirert av en hendelse i Berlin, dette året.

Øyet

Skal jeg skrive denne teksten, må jeg skrive den helt annerledes enn ved første forsøk. Jeg vet akkurat hva jeg må sikte mot og eventuelt treffe for å få det til, men jeg vet ikke om jeg kommer til å klare det eller om det er mulig å klare det, om ideen bærer, kan man si. Om ideen som jeg fikk inn i hodet mitt på en restaurant i Berlin kan bære en litterær tekst av ok kvalitet, eller om det er av den forførende typer ideer som virker så bra i det man får dem, men hvor det viser seg siden at de ikke inneholder så mye. Man kan sammenligne det med kvinner, gjerne hun jeg var ute med denne kvelden i Berlin. La oss gjøre henne fiktiv så ingen blir fornærmet. Hun var av typen som ikke bare virker, men som er, ytterst forførende. Og hun er så vakker ved første øyekast, at man er villig til å satse alt på henne når man ser henne første gang. Men samme hvor mye man fortsetter å se, så ser man ikke så mye mer enn det man først så. Jeg hadde egentlig funnet dette ut, der jeg satt på denne fortausrestauranten i Berlin, det var for øvrig en av de bedre fortausrestaurantene der, dyr, jeg hadde egentlig for lengst funnet ut at denne kvinnen som jeg her satt sammen med og så på ikke inneholdt stort mer enn det jeg først hadde sett. Og tro meg, jeg har sett henne lenge. Likevel – og det skulle ikke være så vanskelig å forstå – likevel, som forfatter, og som mann, jeg hadde så lyst til å la være å gi opp håpet, jeg hadde så lyst til at hun skulle være bra nok. Hun var jo så fin når man så henne til å begynne med. Og nå var vi i Berlin. Kunne jeg ikke bare bestemme at hun var bra nok, med litt hjelp av magi eller noe, eller kanskje bare ved en simpel definisjon? – Hva tenker du på? spør hun. – Definisjoner, svarer jeg, raskt. – Du vil ikke forstå, svarer jeg, kort etter, leende, og med hånden opp, som om jeg på enkleste måte vil avfeie denne samtalen, emnet. For jeg vet jo godt, at ingenting kan per definisjon være bra nok, man kan ikke bare lukke øynene og bestemme seg for at noe skal være bra nok, enten det er ved hjelp av magi eller noe annet. Gjør man det, er det et sikkert tegn på at én selv heller ikke er bra nok, man godtar det som ikke holder mål, fordi man ikke klarer bedre. Dette snakker man ikke med kvinner om. – Du vil ikke forstå, svarte jeg derfor, som jeg skrev, og håper mine kvinnelige lesere forstår meg, når jeg skriver dette. Så kommer selve historien. Hun jeg satt og spiste med smilte også over at jeg smilte, eller over det småpussige at jeg satt med vakre henne og tenkte over noe så tørt som definisjoner, eller hvordan kan jeg vite hvorfor hun smilte, jeg vet bare det jeg ser, og det var at hun smilte, og lo kanskje litt, og tok seg til øyet, og gned det, og etter hvert stivnet smilet til en grimase, mens hun fortsatte å gni øyet. Hun hadde egentlig tatt seg til øyet ganske ofte siden vi kom til denne restauranten, men denne gangen stoppet hun ikke med det, hun fortsatte. Hun ble værende med å gni seg i øyet med fingerknokene. – Er det noe galt? spurte jeg. – Nei, sa hun, men fortsatte å gni. Jeg tok en bit av maten min og ble sittende og tenke videre på det jeg satt og tenkte på, om hun var bra nok og alt det der, eller om det bare var jeg som bestemte meg for at hun var bra nok, fordi jeg ønsket det så sterkt, for det måtte jeg nå innrømme at jeg gjorde, og kunne jeg ikke bare ganske enkelt rent ut sagt drite i det, tenkte jeg, da øyet hennes plutselig falt ut og hun ble sittende med det i hånden. Det er ingen overdrivelse å si at jeg nistirret. Hun gikk straks i gang med å forsøke å sette det tilbake på plass, la hodet bakover og stakk øyet inn, men det falt ut igjen hver gang hun rettet hodet opp igjen. Eller hun måtte selv velge å ta det ut, fordi det irriterte henne slik, så det ut som, hun blunket så fælt. – Du trenger ikke nistirre slik, sa hun. Jeg ble øyeblikkelig skyldbetynget, – beklager, sa jeg, og forsøkte å se en annen vei. Men det var vanskelig, det var jo et ganske uvanlig syn jeg hadde foran meg. Det sa jeg også til henne. – Du trenger likevel ikke gjøre så stort nummer av det, sa hun, og var på ny rammende. Sånn som jeg tedde meg, ville alle få vite det, mente hun, alle ville se på oss. – Beklager, sa jeg, hun ristet på hodet, men hun var snill, hun smilte også, og så gikk hun inn på toalettet for å se om hun fikk øyet på plass, der. I mens ble jeg sittende igjen med tankene mine, de jeg her har skrevet ned, og for meg gjenstår nå bare å lese gjennom teksten på ny for å se om jeg denne gangen fant det jeg siktet mot, om det var noe der.

18. juni 2006

The Merchant of Venice, av William Shakespeare

Det er kanskje ikke helt enkelt for en moderne leser å gå med på klassifiseringen av dette stykket som en komedie. Her er ikke mye å le av. Replikkene er ikke gjort morsomme. For mange av karakterene står mye på spill, i teateret vil det si livet, og stykket har en av de mest omdiskuterte figurer i hele Shakespeares forfatterskap. Jeg vil ikke gå inn på diskusjonen om antisemettisme for jøden Shylock, som helt åpenbart spiller en nedrig rolle i dette stykket og oppfyller alle de fordommer noen måtte ha om jøder. Det må være greit, ellers ville det blitt veldig rart å ikke la akkurat det folkeslag som er kjent for å låne ut penger mot renter, ikke få spille rollen som det i et teaterstykke. Debatten om Shylock har tatt overhånd i dette stykket, som det så ofte skjer når rasismebegrepet blir lansert. Det er brennbart materiale, dette, så jeg skal la hele problemstillingen ligge, og diskutere alt det andre som befinner seg i dette stykket.

Posten er under arbeid…

Stykket har en oversikt over karakterene,  en synopsis og et utvalg sitater.

W. Shakespeare: The Merchant of Venice – Sitater

Dette er noen utvalgte sitater fra stykket.

ANTONIO

I hold the world but as the world, Gratiano,

A stage where every man must play a part,

And mine a sad one.

  ( I.i.77-79)

PORTIA

If to do were as easy as to know what were good

to do, chapels had been churches, and poor men’s

cottages princes’ palaces. It is a good divine that follows

his own instructions. I can easier teach twenty what were

good to be done than be one of the twenty to follow

mine own teaching. The brain may devise laws for the

blood, but a hot temper leaps o’er a cold decree, such a

hare is madness the youth to skip o’er the meshes of good

 counsel the cripple. But this reasoning is not in the

 fashion to choose me a husband.

    (I.ii.11-21)

SHYLOCK

How like a fawning publican he looks.              Hvordan han ser ut som en skatteinnkrever.

I hate him for he is a Christian;                          Jeg hater ham, fordi han er kristen.

But more, for that in low simplicity                  Men enda mer, fordi han i naiv enkelhet

He lends out money gratis and brings down   Låner ut penger gratis og ødelegger

The rate of usance here with us in Venice.      Lånerenten her hos oss i Venezia.

  (I.iii.42)

The Merchant of Venice har også en oversikt over karakterene og et utvalg sitater fra stykket.

W. Shakespeare: The Merchant of Venice – Synopsis

Dette er plottet og handlingsreferatet av stykket.

Handlingsreferat

Akt I

Scene 1 er introduksjonen. Kjøpmannen Antonio snakker med sine venner Salerio, Solanio og etter hvert Graziano og Bassanio. Bassanio forteller om den vakre Portia.

Scene 2 er en samtale mellom Portia og Nerissa. De snakker i prosa, mens første scene mellom mennene har replikkene ført i blankvers. Samtalen går på at Portia er ulykkelig for at hun ikke kan finne seg en mann, og hun river fra hverandre alle kandidater som Nerissa foreslår for henne. Den eneste som ser ut til å passere hennes nådeløse karakterkrav, er Bassanio som i første scene også uttrykte interesse for henne.

Scene 3 introduserer oss for jøden Shylock. Han er i ferd med å gjøre en avtale med Bassanio. Shylock låner ham 3000 dukater i tre måneder, med Antonio bundet av avtalen. Dette er en svært stor sum i de dager, 3000 gullmynter. Pantet i avtalen er et stykke kjøtt fra Antonios kropp, valgt fra Shylock selv. Rollen til Shylock oppfyller datidens fordommer mot jøder som pengepugere og kristenhatere. Han fremtrer svært usympatisk, mens Bassanio og Antonio blir fremstilt som om de ikke har noe valg, men likevel er litt for godtroende når de går med på en slik avtale med en jøde.

Akt II

Scene 1 er kort, men introduserer en ny karakter, prinsen av Marokko. Han er også oppmerksom på sin rase, og begynner sin første replikk med å be om ikke å bli mislikt for hudfargen (Mislike me not for my complexion, 2,1,1). Han er kommet til Belmont for å vinne Portias hjerte, og får ikke sine sjanser avskrevet umiddelbart.

Scene 2 har også en ny karakter, klovnen Lancelot. I en egentlig ganske gripende scene møter han sin far, blinde Gobbo, i en av Venezias gater. Gobbo søker nettopp Lancelot, men kjenner ham ikke igjen på stemmen, og avslører seg som en som har tapt mye i sitt liv da Lancelot tuller litt med ham. Lancelot, på sin side, er å opptatt av å bytte herre fra jøden Shylock, til kristne Bassanio.

Akt III

Scene 1

Akt IV

Scene 1

Akt V

Scene 1

The Merchant of Venice har også en oversikt over karakterene og et utvalg sitater fra stykket.

W. Shakespeare: The Merchant of Venice – Karakterer

Dette er karakterene som opptrer i Shakespeares stykke The Merchant of Venice, eller «Kjøpmannen fra Venezia».

ANTONIO er en handelsmann fra Venezia.

BASSANO er vennen hans, og beileren til Portia.

LEONARDO er tjeneren til Bassano.

LORENZO, GRAZIANO, SALERIO og SOLANIO er venner av Antonio og Bassanio.

SHYLOCK er en jøde, og en av nøkkelpersonene i dette stykket. Det er han som går inn på en handel med Bassano og Antonio, om at han skal låne dem 3000 dukater i tre måneder, med pant i en del av Antonios kropp. Shylock får inn i kontrakten at det er han som skal velge hvor kjøttstykket skal skjæres fra, og her lurer han den naive og kristne Antonio, for når panten skal innkreves velger Shylock å skjære ut hjertet.

JESSICA er datter av Shylock.

TUBAL er en annen jøde.

LANCELOT er en klovn, først Shylocks tjener, siden Bassnios.

GOBBO er far til Lancelot. Han er blind.

PORTIA er en arving. Hun er også lady av Belmont. I løpet av stykket kler hun seg ut som Baltazar.

NERISSA er en adelskvinne.

BALTHASAR og STEFANO er Portias tjenere.

Prinsen av MAROKKO og prinsen av ARAGON er Portias beilere.

HERTUGEN av Venezia.

Ellers består stykket av småroller, størrelser i Venezia, fangevokter, følgefolk og tjenere.

The Merchant of Venice har også en synopsis og et utvalg sitater fra stykket.

Et bankende hjerte

Et bankende hjerte

Jeg fikk så lyst til å fortelle verden at jeg har et bankende hjerte, ikke en stor del av den, men en liten del av den. De trenger ikke være så interessert heller, men de bør helst høre på meg, eller i hvert fall må de være der når jeg forteller dem. Jeg kan godt fortelle dem det slik man forteller ting når man bare forstyrrer folk. De holder for eksempel på med et eller annet, og så er jeg der også, og sier jeg har et bankende hjerte, forresten, og så gestikulerer jeg med hånden opp mot hjertet, liksom for å illustrere, men det gjør ikke noe om de ikke ser det, og ikke får det med seg. Dere må bare fortsette å holde på med det dere gjorde, altså, vil jeg si, om det er det det ser ut som de har lyst til, men jeg har altså et bankende hjerte, vil jeg gjenta. For jeg vil gjerne få sagt det. Jeg har et bankende hjerte. Det banker liksom blod ut i kroppen min, det banker på ordentlig og ikke på liksom, jeg kjenner blodet strømmer rundt og fyller meg med energi, og denne energien vil jeg så gjerne bruke til noe. Sånn sett er det som hjertet banker for hele verden, det er på liksom, det er liksom slik at jeg er i sentrum av verden med et bankende hjerte, og dette hjertet holder hele verden i live. Alt strømmer ut fra meg, og denne energien gjør meg så levende og alt sammen så levende. Det var dette jeg så gjerne ville si. Men om ingen fikk det med seg, er det helt greit.

ES 11. juni, 2009

Jeppe paa Bjerget, av Ludvig Holberg

På syvende plass over mine norske favorittforfattere har vi Ludvig Holberg. Det er en forfatter som er vel så mye dansk som norsk, og teksten til stykket jeg skal presentere fant jeg på danske nettsider. Jeg valgte denne utgaven fra Arkiv for dansk litteratur, funnet gjennom prosjekt Runebergs Holbergsider.

Jeg skal ikke bruke så mye tid på å presentere Holberg. Han er vår store representant for opplysningstiden, og den klassisistiske retningen i kunsten som fulgte med den. Det siste betydde at man skulle tilbake til idealene fra antikken, man skulle skrive i rene sjangre, komedier skulle være komedier, og tragedier skulle være nettopp det. Ludvig Holberg utmerket seg som komedieforfatter, og har vel i europeisk litteraturhistorie bare sin like i Molliere. Han skrev også epistler og essays. Det lå mer for opplysningstiden, enn for klassisismen.

De kanskje mest kjente av komediene hans er Erasmus Montanus, om latinerstudenten Rasmus Berg som blir fin på det, og Jeppe paa Bjerget, fylliken som også blir fin, men på en litt annen måte. Jeg synes det er en rørende vakker og særdeles morsom liten komedie.

Plottet er enkelt, og det er ikke tenkt ut av Holberg selv. En smått alkoholisert fattigmann drikker seg full, og den rike baronen og hans menn bestemmer seg for å ha litt moro med ham. Etter at de har funnet Jeppe sovende på bakken, tar de ham med til baronens seng og legger ham der i baronens klær. Alle i tjenerskapet oppfører seg mot mot Jeppe som om det var han som var baronen. Til å begynne med kan Jeppe naturligvis ikke tro hva som foregår med ham, men det går ikke lang tid før han blir tilvendt, og tar seg riktig så kraftig til rette. Han kutter i lønnen til alle han kommer over, og vil også ha flere av tjenerskapet hengt. På toppen vil han sove med ridefogdens kone. Det kommer ikke så langt, for Jeppe blir på ny skjenkt god og full, sovner, og får på seg sine gamle klær igjen. Som seg selv blir han stilt for retten, og dømt til døden ved forgiftning og hengning, for at han har tatt seg inn hos baronen og oppført seg bøllete med tjenerskapet. Også dette er bare for å ha moro med ham, giften er sovemiddel, og han blir bare hengt med tauet under armene. Til slutt blir han dømt livet tilbake av dommeren, og går rundt storlig forundret over hva som har skjedd med ham. Men han får vite av en tilfeldig forbipasserende hva som egentlig har skjedd, og at alle bare har drevet gjøn med ham. Det gjør ham svært såret, og han løper vekk.

Motivet med fylliken som våkner opp i fyrstens seng blir også brukt av Shakespeare i The taming of the Shrew. Der er det imidlertid bare satt på toppen av historien, det er et rammeverk rundt stykket som spilles. For Holberg er det selve hovedsaken.

Det klassiske skillet gikk på at tragedier skulle ha fyrster og konger i hovedrollene, komediene kunne ha vanlig småfolk. Det var for forlystelse og underholdning, der trengtes ikke de store tanker og følelser, som i klassisk tenkning var forbeholdt nettopp kongelige og adelige. Komediene brukte rollebytte som virkemiddel. En greve i underbuksene var morsomt, som en fattig bonde i fyrstegevanter ville være det. Selv i dag, hvor tankene som kom nettopp med opplysningstiden, om at mennesket er født like og at inndelingen i forskjellig lag og klasser er unaturlig, selv i dag er det fortsatt morsomt å se Jeppe forvirret våkne opp i en pent pyntet seng han ikke hører hjemme i. Det er morsomt å se hvordan den gamle bondetenkingen henger igjen hos ham, hvor lett han har for å akseptere hva høyere folk sier til ham, og hvor snodig han forvalter sitt nye embede.

Siden opplysningstiden ledet til flere revolusjoner og store omveltninger i flere land, kan det være fristende å lese Jeppe paa Bjerget som at Holberg driver samfunnskritikk og at han viser hvor urettferdig samfunnsinndelingen var. Det er å lese med ettertidens briller. Jeppe paa Bjerget er skrevet i 1722, gode 50 år før amerikanerne får sin uavhengighets erklæring med at «mennesket er født frie», og enda lenger før franskmennene får forsøkt sin revolusjon. Det er slett ikke sikkert Holberg ville forandre så mye med denne komedien.

Samtidig er det virkningsfullt hvordan Jeppe er skildret i hendelsene han går gjennom. Det er ikke lett å huske andre så tidlige tekster hvor en fattig fyllik er så varmt og personlig behandlet. Fulle bønder var et problem på godset, selvfølgelig, de gjorde ikke jobben sin, og kunne også gjøre ugang. For familien var det katastrofe om far drakk opp de små slantene konemor klarte å skrape sammen. I Jeppe paa Bjerget kommer både konen Nille og fylliken til orde, med fullt forsvar for sin sak.

Mor Nille har selve åpningsreplikken, og jeg gjengir den i sin helhet

NILLE

Jeg troer neppe, at der er saadant doven Slyngel i det heele Herret, som min Mand, jeg kand neppe faa ham vaagen, naar jeg træcker ham efter Haaret af Sengen. I Dag veed nu den Slyngel, at det er Torv-Dag, og dog alligevel ligger og sover saa lenge. Hr. Poul sagde nylig til mig: Nille! du est aldt for haard mod din Mand, hand er og bør dog være Herre i Huset; men jeg svarede ham: Nej! min gode Hr. Poul! dersom jeg vilde lade min Mand regiere i Huset et Aar, saa fik hverken Herskabet Land-Gilde eller Præsten Offer; thi hand skulde i den Tid æde og dricke op alt hvad der var i Huset, skulde jeg lade den Mand raade i Huset, der er færdig at selge Boeskab, Kone og Børn ja sig selv for Brendeviin? hvorpaa Hr. Poul tiede gandske still, og strøg sig om Munden. Ridefogden holder med mig og siger: Moorlille! agt du kun icke hvad Præsten siger. Der staar vel i Ritualen, at du skal være din Mand hørig og lydig, men derimod staar der i dit Fæstebrev, som er nyere end Ritualen, at du skal holde din Gaard ved lige, og svare din Land-Gilde, hvilket du umueligt kand giøre, dersom du icke træcker din Mand hver Dag efter Haaret og prygler ham til Arbeide; nu træckede jeg ham af Sengen, og gik ud i Laden at see hvordan Arbeidet gik for sig; da jeg kom ind igien, sad hand paa Stolen, og sov med Buxerne, reverenter talt, paa det ene Been, hvorudover Crabasken strax maatte af Krogen, og min gode Jeppe smørres, til hand blev fuldkommen Vaagen igien; det eeneste, som hand er bange for er Mester Erich (saa kalder jeg Crabasken). Hej Jeppe! er din Fæhund endnu icke kommen i Klæderne? har du Lyst at tale med Mester Erich end engang? hej Jeppe! her ind!

Samtidig som det er varmt og rørende, er det helt innenfor den komiske stil. Det er en gave til dyktige kvinnelige skuespillere, som kan vise hvordan Jeppe trekkes etter håret, det er slett ikke en replikk man må stå rett opp og ned å fremføre. Det er også morsomt hvordan hun henviser til ritualet om at hun skal være sin mann lydig, men at dette ritualet nok må overprøves av det nyere festebrevet, som sier hun må ta vare på gården. Vi får også høre om Mester Erik, Crabasken hun bruker til å slå Jeppe med når han er vrang. Gamle Erik er navnet på djevelen selv, så Mester Erik er et passende navn på en prylegjenstand. Og vi kan få mange morsomme scener fremover om hvordan Jeppe frykter den.

Akt I

Jeppe drikker seg full hos skomakeren.

Akt II

Jeppe er plassert i baronens seng, og blir tiltalt som om han er baronen. Doktorene kommer, og forteller flere historier om hvordan forskjellige folk har innbildt seg ting. Jeppe må ikke innbille seg noe, han er baron.

Akt III

Jeppe drikker seg full, og begynner å behandle de andre dårlig. Han tar fra dem lønnen, han vil henge dem og han vil ligge med ridefogdens kone.

AKT IV

Jeppe er iført sine vanlige klær, blir prylt av Nille, og stilt for retten og dømt.

Noen sitater

Jeppes dødstale

JEPPE

Ach jeg elendige Menniske! har jeg alt faat Giften ind? Ach far vel Nille! dog din Carnali, du har icke forskyldt, at jeg skulde tage Afskeed med dig. Far vel Jens, Niels og Christoffer! far vel min Daatter Marthe! far vel min Øje-Steen! dig veed jeg selv at være Far til; thi du blev giordt, førend Degnen kom hid, du har ogsaa din Fars Ansigt. Vi ligner hinanden som to Draaber Vand. Far vel min brogede Hest, og tack for hver gang jeg har reedet paa dig, nest mine egne Børn har jeg intet Beest elsket saa meget som dig. Far vel Feierfax, min troe Hund og Dørvogter; far vel Moens, min sorte Kat, far vel mine Stude, mine Faar, mine Sviin, og tack for got Compagnie, og for hver Dag, jeg har kiendt jer. Far vel – Ach! nu kand jeg icke meer, jeg blir saa tung og afmægtig. (Falder om og blir liggende.) (Akt 4, Scene 4)

Fra femte akts andre scene.

JEPPE

Ach gunstig Hr. Dommer! er det vist, at jeg er gandske levende igien, eller spøger jeg? (5,2)

Jeppes egen tolkning av stykket i scene 3.

JEPPE

Nu har jeg levet udi halv hundrede Aar, men i ald den Tid er icke hendet mig saa meget, som i disse to Dage. Det er nogle forbandede Historier, naar jeg ret eftertencker det, en Time en drucken Bonde, en anden Time Baron, en anden Time en Bonde igien, nu død, nu bliver levende i en Galge, som er det underligste: maa skee, naar mand henger levende Folk op, saa døer de, og, naar mand henger døde Folk, saa lever de op igien, jeg bilder mig ind, at et Glas Brendeviin vil smage herligt herpaa; hej Jacob Skoemager herud.

(5,3)

Det var det hele.

Det er nok nå

Denne teksten tenkte jeg ut og skrev den 4. juni 2006. Det var før det helt hadde tatt av å bruke eget navn og liv i egne tekster, så jeg tar ikke etter. Jeg er der, jeg er med.

Det er nok nå

I år har jeg hatt sånn problemer med tiden, den går og går. Jeg har tidligere skrevet hvordan jeg forsøker å holde tiden igjen, liksom driver med mitt mens tiden liksom venter, men tiden venter liksom ikke, og så har den fart forbi meg og jeg må innse jeg har somlet den bort. Det jeg skulle fylt den med, har jeg ikke fylt den med, i hvert fall kunne den godt være fylt med noe annet når den først har forlatt meg. Den Eivind Salen som sitter her og skriver disse tekstene er jo et resultat av denne tiden som har blitt borte for ham. Det er en Eivind Salen jeg gjerne skulle sett annerledes, når det først er jeg som skal være ham. Han er jo blitt eldre i 32 år nå, og i den alderen hadde jeg sett for meg meg selv som en forholdsvis satt familiefar, med to barn og det tredje på vei eller noe sånt, godt gift og hele tiden litt bekymret for hvordan det går med familien, og alltid opptatt med å gjøre forholdet til kona litt bedre. I stedet sitter han her og skriver denne teksten, som altså bare er et nytt nummer i serien tekster som dreier seg om dette motivet. Hvordan har det gått slik? Hvorfor har det skjedd slik, og ikke annerledes? Mange, mange ganger tenker han tilbake, Eivind Salen, ser seg selv i forskjellige situasjoner og med forskjellige damer han drev og flørtet med, det kunne blitt dem, men det er så helt åpenbart at det ikke ble dem. Hvorfor slo jeg ikke til der? tenker Eivind. Det skulle så absolutt vært oss, tenker han om mange, mange damer han har vært med, skjønne og attraktive alle i hop. Det var en deilig tid, tenker han om alle disse periodene, alle disse damene han har vært med, mer eller mindre intimt. Det har han rett i, jeg vet det, for et lykkelig, lykkelig liv han har levd, problemet er bare det at han levde det i en tid som har forsvunnet for ham. Og det gjør den fortsatt, og han gjør ingenting med det fortsatt, han setter det bare inn i tekster, liksom det skal kunne erstatte livet, men det vet han godt det ikke kan. Det har han erfart, og jeg også, og mens vi fortsetter å erfare det han og jeg, går fortsatt tiden og ingenting er annerledes. Jeg skulle gjerne si det til ham så han forstod det at det er nok nå, og at det skulle være like lett å realisere og forstå og ta konsekvensen av denne tanken i virkeligheten, som det er her i tekstene.

ES2006