Månedlige arkiver: mai 2013

De fornedrede og krenkede, av F. M. Dostojevskij

I 1999 leste jeg flesteparten av Dostojevskijs romaner og øvrige utgivelser for første gang. Jeg leste en bok i måneden, fra samleutgaven til Solum. Jeg gjorde meg noen notater i Access, ment for meg selv, men jeg poster dem her, i påvente av at jeg får lest bøkene om igjen på russisk, og postet nye notater.

Dette er det jeg den gang skrev om De fornedrede og krenkede.

Jeg har nå lest del I. Det er på en måte ikke troverdig. Natashas kjærlighet virker litt kunstig, likeså Alosjas oppriktighet, dermed faller en god del av historien. Man står igjen med en hypotetisk tanke om at slik kjærlighet og et slikt forhold kan være mulig, noe som vil lede til spørsmålet om gjennomføringen i så fall er ønskelig, når det går så sterkt utover så mange andre. Natasha føler seg opporfrende, og finner – i følge fortelleren – tilfredsstillelse i denne oppofrelsen, men saken er at hun i bunn og grunn vel er egoistisk, ved at hun setter sine egne ønsker om hvordan kjærligheten skal være foran kravet til medmenneskelighet i forhold til sine øvrige nærmeste. Hun vil ofre seg også for Alosja, til og med er hun villig til å slippe han fri, men det er ikke noe annet enn misforstått edelhet. Selvsagt må hun slippe han fri. Det eventyrlivet hun ønsker seg har ikke noe for seg i en virkelig verden. Hun må slippe ham fri –  ikke av høysinn, men av skam.
Til sist ligger spørsmålet: Sett at denne kjærligheten virkelig er ekte og oppriktig, skal kjærligheten settes foran alt annet?
——
Tja, det ovenfor er skrevet etter å ha lest del I. Inntrykket opprettholdes gjennom resten av delene, og jeg har klar i hodet en lang fremstilling av hvordan jeg ser på boken. Men det står allerede i etterordet til Erik Egeberg. Karakterene blir for tynne og puslete. Dermed blir det vanskelig å ta noe alvorlig. Fortelleren blir bare en løpegutt for handlingen, slett ikke et menneske. Natasja er for enkel i sin påståtte kjærlighet,  likeså er Katja og Alosja enkle. De er enkle alle sammen – utenom fyrst Valkovskij, i følge Egeberg (skjønt han også nevner at fyrsten mangler den nødvendige mangetydighet til å gi ham kraft). Jeg synes fyrsten er for overdrevet motbydelig. Det er et ugjendrivelig kjennetegn ved Dostojevskijs tidlige diktning, figurene er overdrevne, og dermed lite troverdige. Romanene kan derfor ikke bli noe av verdi.

Reklamer

Fuglen mot veggen

Denne teksten kom jeg på og skrev da jeg 20. mai, 2008, satt utenfor Litteraturhuset i Oslo og leste tekster av Danil Kharms, en bok jeg nettopp hadde kjøpt der inne. Jeg var i Oslo, fordi jeg skulle ha visum til Russland, det året jeg reiste den transsibirske jernbane. Jeg var med andre ord i godt humør. Selvsagt.

De som kjenner Kharms vil straks se inspirasjonen, nå husker jeg ikke lenger hvilken konkret tekst som gav meg tanken til å skrive min, men det er en i den boken som er oversatt til norsk.

Teksten er ingen hovedtekst, fordi 20. mai 2012 skrev jeg «Den deilige tekst», og det er denne som har plassen i 365 korttekster. Fuglen mot veggen er reserve.

Fuglen mot veggen

En gang jeg satt og leste en bok utendørs, fløy det en fugl like mot vinduet på huset ved siden av. Det vil si, den fløy ikke mot vinduet, den fløy rett i veggen. Dere kan selv tenke dere, jeg sitter der og leser en bok, og blir av en eller annen grunn oppmerksom på denne fuglen som flyr forbi, slik at jeg følger med på den når den flyr rett mot – ikke vinduet, men – veggen. Jeg kan ikke tro det, jeg kan ikke få dette til å stemme, en fugl skal bare ikke fly mot en vegg på denne måten der. Det hender at fugler flyr mot vinduer, det har jeg selv sett, eller hørt, og sett etterpå, at fuglen ligger der, men jeg har aldri sett noe lignende mot en vegg, aldri. Nei, dette kan bare ikke stemme, så i stedet for å lese videre i boken, blir jeg bare sittende og tenke på det som skjedde. Fuglen fløy mot veggen. Det blir det samme hver gang. Samme hvor mye jeg tenker, var det akkurat det som skjedde, fuglen fløy mot veggen. Nå ligger den der. Død. Jeg får ikke dette her til å stemme. Godt ristende på hodet leser jeg videre i boken, der det akkurat står at en fugl døde da den ganske riktig fløy mot et vindu. Da stemmer det.

ES2008

En tekst som sier noe annet om kjærlighet og elskov

En tekst som sier noe annet om kjærlighet og elskov

Jeg har behov for å skrive denne teksten, selv om jeg tviler på det er noen som har behov for å lese den. Det er en tekst som er dypt personlig, dypt virkelig og samtidig veldig fantasifull. Jeg har tenkt den ut, for noe jeg må si, og dette må jeg altså si, selv om det kanskje ikke finnes noen som vil høre det. Jeg har også tenkt nøye gjennom hvordan jeg må skrive historien, for å få frem det jeg vil si, og ikke få frem noe annet i stedet. Jeg har tenkt at jeg må ha med en dame, og hun må være min. Jeg elsker henne, og hun elsker meg, følelsene er gjengjeldt, og vi har bestemt oss for all verden for å være sammen. Det er store saker bare det, det er sant å si det eneste som opptar meg, jeg går rundt omkring svimmel av lykke, men samtidig med en stor frykt, og det er at alt i dette forholdet ikke er som jeg forestiller meg det. Jeg forestiller meg nemlig at hun er løsningen på mange av de problemer jeg har hatt opp gjennom livet, problemer som gjerne har kokt ned til at jeg har manglet en kvinne, jeg har manglet en kvinne som virkelig elsket meg, og jeg henne. Tidligere har det vært litt sånn på liksom, og litt overflatisk, eller jeg kan jo ikke skrive det, hvem kan vel vite hvordan det har vært tidligere, hvem har vel sånn kontroll på sine følelser? Jeg har det ikke. Jeg går stort sett omkring i litt frykt. Jeg er redd for at om mitt fulle følelsesliv blir avslørt, så vil damen min aldri elske meg lenger. Jeg frykter at hun allerede ikke elsker meg litt, jeg frykter at hun bare sier hun elsker meg, og så er det egentlig noe annet hun ønsker. Jeg frykter til og med at jeg bare sier jeg elsker henne, og så ønsker også jeg egentlig noe annet, noe jeg ikke vet hva er. Det er med disse tankene jeg hver dag går til henne, for i denne teksten går jeg til henne hver dag. Jeg sier at jeg elsker henne, og jeg forsøker inderlig å vise henne at det er sant, hun sier det samme til meg, og jeg forsøker å ikke tenke mer på det. Jeg forsøker å bare være i dette forholdet. Det var denne teksten jeg hadde behov for å skrive. Og nå som jeg har skrevet den, ser jeg at det har blitt bare enda en av de mange, som sier noe helt annet enn det den skulle si.

ES 18. mai 2009