Månedlige arkiver: mai 2014

En sann historie om et kart

Denne historien er delvis sann.

En sann historie om et kart

Dette er en helt sann historie hentet fra mitt eget liv, kjære leser. Jeg skriver den ned for å glede deg, slik den i dag har gledet meg. Noen stor glede er det riktignok ikke snakk om, men en glede skal ikke holdes skjult bare fordi den er liten. Jeg ser at jeg nok engang har fortapt meg i innledningen, her kommer historien. Jeg skulle altså undervise. Eller jeg skulle undervise, jeg skjønner ikke hvordan dette ’altså’ har forvillet seg inn i setningen, der. Jeg skulle undervise, og i anledning undervisningen, skulle jeg tegne et kart. Over Russland. Jeg tok fatt der oppe i nordvest et sted, og tegnet buet og skrukkete og sikksakk Russlands nordlige polarkyst til jeg kom til Berringstredet, og så ned, med Kamtchaka, den lille tappen i øst, og opp igjen, og bort litt, og ned igjen, til Vladivostok, og så opp igjen, hele veien med hensyn til Russlands ujevne kystlinje, ingen rette streker her, og så stoppet jeg opp ved grensen til Mongolia. – Det ble et usedvanlig bra kart, sa jeg. Elevene stusset, de kunne jo ikke se at dette var et usedvanlig bra kart, de kjenner ikke Russlands kystlinje så nøye. – Se på det, sa jeg, – det er sjelden jeg får det så godt til. – Du må skrive ”La stå”, sa elevene. – Vi må ta bilde av det, sa de. De skjønte ikke hvor godt kartet var tegnet på tavlen, men de skjønte godt hva som foregikk. – Her er Sibir, sa jeg. Det var det som var hensikten med å tegne kartet, jeg skulle vise hvor Sibir var, noen hadde spurt hvor Sibir var, det sier sitt om hvordan de kjente Russland. Nå kunne de se det, jeg skrev det inni, med blokkbokstaver, eller små bokstaver, brukte jeg forresten. – Normalt blir jo kartene mine helt mislykkede, sa jeg, – nærmest misvisende, jeg kunne like godt la være å tegne dem, eller hva? Joda, elevene var enige i det, de var svært misvisende, så jeg kunne godt la være å tegne dem. – Men dette kartet, sa jeg, – viser Russland, sa jeg, – hvis dere hadde hatt et kart over Russland foran dere, eller bilde av dette kartet og så funnet et atlas hjemme, sa jeg, – så kunne dere se hvor godt det lignet. Elevene protesterte ikke mot det, det kunne godt være dette kartet lignet, det kunne de gå med på. – Det er ikke fordi jeg er dårlig med kart at det så ofte blir dårlig, sa jeg, – det er fordi jeg er så forferdelig dårlig til å tegne. Jeg bruker svært mye tid på å se på kart, uforholdsmessig mye tid, jeg tøyser ikke når jeg sier jeg kan bruke timevis på det, dag etter dag. Det interesserer meg rett og slett. Så jeg vet sånn noenlunde hvordan de skal være, jeg klarer bare ikke tegne det. Min utvikling i tegning stanset i 7-årsalderen, det er det stadiet jeg ligger på, det har dere sett, hva? Joda, det kom ingen protester her heller. – Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare å tegne et så flott kart som dette, sa jeg mens jeg stod og så på det og ikke klarte å ta øynene vekk fra det, og fortsette undervisningen. – Selvsagt er det feil på det, sa jeg. – Hvor er forresten Novalja Semja? Skal det ikke gå litt opp og ut, der med Murmansk? Og øyene utenfor Kamtchaka, de hører vel med de også? Joda, joda, selvsagt hører de med, men jeg våger rett og slett ikke tegne mer på dette kartet nå. Jeg kommer til å ødelegge det, det vet jeg. – Det har du helt rett i, sa elevene og lo, de var også i godt humør. Alle ble i godt humør over det fine kartet jeg hadde tegnet. Og nå er mitt oppriktige håp at også dere lesere, skal bli i godt humør over endelig å bli servert en sann historie med litt gledelig innhold.

ES 24. mai 2005

Reklamer