Othello, av William Shakespeare

Dette er Shakespearestykket hvor intrigen og handlingens fremdrift mest blir forårsaket av en enkelt karakter, Iago. Det er også dette stykket, av Shakespeares store tragedier, at minst står på spill. Dette dreier seg om kjærligheten mellom Othello og hans Desdemona, ikke noe kongerike står for fall her. Det skiller seg også ut med at hele konflikten baserer seg på noe som aldri har skjedd, noe usant, det første virkelig uopprettelige skjer ikke før Othello myrder sin kone helt ute i femte akt. Før det har misforståelsen hele tiden muligheten til å bli oppklat, i motsetning til Lear og Hamlet, hvor kongen hele tiden har den reelle virkelighet i mot seg. Der nytter det ikke å late som ingenting har skjedd, Othello drømmer om det, men kan ikke. På bakgrunn av dette er det bemerkelsesverdig hvordan Shakespeare klarer å løfte stykket til et av de aller største mesterverk.

AKT I
Scene 1: Gate i Venezia
Det begynner rett på sak med diskusjon mellom Roderigo og Iago, hvor Iago fordømmer Othello som har valgt Cassio til løytnant, og ikke ham selv. Dette er grunnlaget for konflikten og for Iagos hat. De går til Brabanzio, Desodomas far, og forteller ham midt på natten at han blir robbet. Othello har stukket av med Desodoma. Brabanzio står straks opp, og får stablet på bena en gruppe menn i jakten.

Scene 2: Utenfor Othellos hjem
Iago forteller Othello hvordan Roderigo vil bedra ham, og hvordan han selv, Iago, så vidt kunne holde seg fra å stikke ham med kniven når han hørte det. Othello gjennomskuer ham ikke. Cassio kommer og melder om mulig angrep fra tyrkerne. Brabazino kommer og vil ha et oppgjør med Othello, men det blir avverget. I stedet går de til hertugen for å få misforståelsen oppklart. Brabazino er fortsatt opprørt.

Scene 3: Venetiansk statskammer
Hertugen og senatorer diskuterer den tyrkiske flåten som er i anmarsj. Brabazino og Othello kommer for å å en avgjørelse på situasjonen med Desodema, og blir også informert om det mulig forestående angrepet. Brabazino beskylder Othello for å forgiftet Desodoma til å ville gifte seg med ham, Desodoma blir hentet (av Iago) for å fortelle selv. I mellomtiden har Othello en liten monolog, der han forteller hvordan kjærligheten mellom dem ble til, og at dette er den eneste trolldom han har brukt. Desodoma kommer og bekrefter historien. Dette er å regne som bare et lite forspill til den egentlige konflikten. Etterpå skifter fokuset til tyrkerne igjen, en annen konflikt som nesten er å regne som en finte. Dialogen som følger mellom Roderigo og Iago er av en ganske annen kaliber, her er stoffet som skal utgjøre stykket. De har hver sin grunn til å hate Othello, Iago etablerer seg som den giftigste.

Akt II
Scene 1: Havn i Kypros
Det er storm på havet og Kypros’ guvernør Montano bekymrer seg hvordan det går med flåten. Iago, Desdemona og Emilia kommer, Iago holder skjemtetale om kvinnenn, «I am nothing if not critical.» Desdemona blir fornærmet, men det er fortsatt uskyldig. Othello kommer, med lovtale til Desdemona, som svarer, det er kjærlighetens lykke, og Iago sverger i sidereplikk at han skal «set down the pegs that make this music». Han bruker Roderigo for å få gjennomført sitt forsett, lurer ham til å tro at Desdemona er forelsket i Cassio, og at de to må gjøre noe for å avslære det. Roderigo, som selv er forelsekt i Desdemona, er med.

Scene 2: Gate i Kypros
En Herald leser Othellos proklamasjon etter seieren over tyrkerne.

Scene 3: Citadelet i Kypros
En lykkelig Othello går til sengs med Desdemona, han er hjertegod og replikken «Iago is most honest» til Cassios advarsel, skjerper styrken i hva som venter, godtroende Othello vil bli hardt rammet når han skjønner hva som foregår. Straks han har gått, kommer Iago og forsøker å få med seg Cassio på en drink, Iago snakker varmt om Desdemona og Othello for å vinne tillit, og Cassio, som allerede har hatt seg et glass, blir motvillig med. De har også seieren over Tyrkia å feire. Cassio blir stupfull, og lurt inn i slosskamp med Rodrigo, guvenøren av Kypros kommer også, og det blir en liten skandale. Othello blir vekket av søvnen og kommer til, den eneste som kan forklare hva som har skjedd, er Iago, og han lyver akkurat giftig nok til at Othello tror ham fullt og helt. Etterpå tar Iago for seg Cassio, som er knust etter vanæren han har opplevd, han er degradert, Iago råder ham til å henvende seg til Desdemona for å vinne Othellos tillit igjen. Cassio, som nok fortsatt er litt beruset, går med på det. I gjentatte sidemonologer snakker Iago om planen, det er bare han og publikum som vet hva som foregår. «And bring him [Othello] jump when he may Cassio find/Soliciting his wife. Ay, that’s the way./Dull not device by coldness and delay.»

Akt III
Scene 1: Utenfor Othellos og Desdemonas rom
Det er Cassio og en klovn som introduserer akten, og det med musikk, en kort pause før Iago kommer inn. Cassio behandler ham som en venn han får hjelp fra, «I never knew a Florentine more kind and honest.» Gjennom Iagos kone, Emilia, får Cassio kanskje lov til å møte Desdemona, og dermed komme til nåde hos hertugen igjen. Shakespeare får plass til alt dette i en svært kort scene, 54 vers er det hele for dette mellomspillet.

Scene 2: Citadellet
6 vers mellom Othello, Iago og en gentlemann, Othello får et brev og vil ordne med noen fortifikasjoner. Han er altså helt uvitende om plottet han skal bli utsatt for. Dessuten er scenen nødvendig for rytmen, før Cassio skal møte Desdemona.

Scene 3: Hagen
Cassio, Desdemona og Emilia snakker sammen. Allerede fra første replikk gjør Desdemona det klart at hun vil gjøre sitt ytterste for å overtale Othello til å gjeninnsette Cassio, og Emilia forsikrer at dette også er Iagos høyeste ønske, «I warrant it grieves my husbond/ As if the cause were his.» Desdemona forsverger at hun «shall rather die/ Than give thy cause away.» Rett etter dette kommer Othello og Iago, Cassio går, fokuset i spillet går over til Iago og Othello, Iago antyder med en gang at Cassio kan ha dårlig samvittighet for noe, men godt kamuflert, «I cannot think it/ That he would steel away so guilty-like/ Seeing you coming». Ordene til Iago får god virkning, når Desdemona fra første stund og helt utilstlørt gir seg til å tale Cassios sak. Othello er foreløpig velvillig, men vil bare utsette saken, tonen mellom ham og Desdemona er fortsatt svært hjertelig. Etterpå går Desdemona og Emilia, og Othello er overlatt til Iago som kan fortsette sitt renkespill. Han gjør det med små hentydninger, og blir ikke mer konkret før Othello presser ham, nærmest tvinger ham til å være presis, og selv da pakker han alt sammen inn i at mistanken mot Cassio sannsynligvis er gal, og at Othello for all del i dette ikke må trekke forhastede slutninger. Triumfesset spiller han ut etter først å ha tatt farvel en gang, han kommer tilbake og ber på ny om at Othello ikke må trekke dette for langt, «leave it to time», men hvis nå Desdemona altfor sterkt ber om at Cassio skal tas til nåde igjen, så vil det være veldig talende. Da har Othello nettopp omtalt Iago med ordene «This honest creature doubtless/ Sees and knows more, much more, than he unfolds.» Othello matres av mistanken som er sådd i en omlag 20 linjers monolog, før Desdemona kommer. «If she be false, O then heaven mocks itself!/ I’ll not believe’t.» Desdemona aner ingenting, og er uskyldigheten selv, hun oppfører seg med samme hjertelighet som tidligere, selv om Othello allerede er overbevist om at hun er utro. Det var gammel overtro at det vokste horn ut av pannen på bedratte menn, Othello henspiller på dette gjennom å klage på en smerte i fremre del av hodet, Desdemona vil mildne presset med et tørkle, det samme tørklet hun først fikk av Othello, og som hun har sverget å ta vare på, nå slipper Othello det symbolfylt ned på bakken, alt skjer i en stemning som ringer mye mer enn hva Desdemona skjønner av det, dette er for publikum og Othello. Etterpå kommer Emilia og finner tørkleet, hun minner publikum om betydningen av dette tørkleet i en kort enetale, og forsikrer seg om at hun vil gi det til Iago, «I nothing, but to please his fantasy.» Hun er altså en villig brikke i hans spill, utkommet av tragedien virker uunngåelig, alt går som Iago vil ha det. Shakespeare lar ham komme med en gang, slik at han kan få tørkleet, Emilia kan gå, og Iago kan meddele publkum at dette tørkleet skal han legge i Cassios værelse. Deretter kommer Othello, og nå er han helt knust. Det er i scener som dette Shakespeare virkelig har sitt mesterskap, klagesangene er universelle, vakre og meget gripende. «And O, you mortal engines whose rude throats/ Th’immortal Jove’s dread clamours counterfeit/ Farwell! Othello’s occupation’s gone.» Han trygler Iago om et bevis for mistankene, han holder dem ikke ut, og Iago svarer med å fordømme seg selv, også i opphøyde vendinger, for å ha forårsaket dem. Publikum vet han har Desdemonas tørkle. Og Othello går på, han må ha beviset, og Iago lar seg presse til å avsløre at han selv forleden sov hos Cassio, og at Cassio da i søvne hadde tilkjennegitt sin dype lidenskap for Desdemona, «Cursed fate,/ That gave you to the moor», Iago avslører også hvordan Cassio hadde tatt ham for Desdemona, og kysset ham, og sagt dette til ham, en scene som også i all sin tragedie, kan spilles komisk. Til slutt spiller Iago triumfesset, spør om Othello kjenner et blomstrete tørkle, og viser ham det. «It speaks against her with the othe proofs.» På ny får Shakespeare demonstrert sin fantastsike evne til å gi sterke følelser nærmest eksakte uttrykk i ord, denne gangen raseriet til Othello, rytmen, klangen, innholdet, det spiller seg selv, og er perfekt motivert. Sammen sverger Othello og Iago hevn, og Othello utnevner ydmyke Iago til løytnant.
Alt dette skjer nøyaktig i midtakten, tredje akt, tredje scene, konflikten når sitt ytterste. Skruen kan ikke lenger strammes.

Scene 4: Foran citadelet.
Denne scenen må nesten åpne avslappet, og det gjør den, en kort scene mellom Desdemona og en klovn, hun spør hvor Cassio er, og klovnen bedriver litt ordvrengeri. Emilia er der også, og Desdemona er bekymret over tørkleet, det var så verdifullt for henne, men hun forsikrer at Othello ikke vil bli sjalu, «I think the sun where he was born/ Drew all such humours from him.» Othello kommer straks etter. Det blir en flott scene, Othello vil ha tørkleet Desdemona har mistet, Desdemona vil at Othello skal utnevne Cassio til løytnant. Dette forsterker selvsagt Othellos raseri, men Desdemona skjønner ikke hvor alvorlig det er, hun merker bare noe er galt. Cassio kommer deretter sammen med Iago, og får høre at noe er galt, Iago stiller seg uforstående til det som skjer, det er ulikt Othello å bli sint. Scenen avsluttes med en kort samtale mellom Cassio og hans elsker, Bianca. Både samtalen mellom Desdemona og Emma, og mellom Cassio og Bianca, belyser motivet sjalusi.

Akt IV
Scene 1: Foran citadelet
Iago driver nå Othello så langt at han får et anfall, Iago sier rett ut at Cassio har ligget med Desdemona, uten klær, «with her, on her, what you will,» mens Othello har falt om, kommer Cassio. Iago befaler ham å gå bort, hertugen har et anfall, og lydige Cassio gjør som Iago sier, Iago har full kontroll. Da Othello på ny våkner, ber Iago ham spionere på en samtale han skal ha med Cassio, om ikke lystigheten i ansiktet vil være avslørende, og det er den, bare at Iago snakker til ham om Bianca, noe sjalu Othello ikke er i stand til å gjette. Samtalen er lagt slik at Cassio får rikelig anledning til å le, og Othello kan stå i nærheten å se det, klassisk dramatikk. Det avsluttes med at Bianca kommer og leverer han lommetørkle, «She gave it him, and he gave it to his whore,» sier Iago. Othello vil at hevnen, drapene må komme straks. Det som straks kommer er et trompetstøt, Ludvico med melding at Othello er kalt tilbake til Venezia, Desdemona er der også, og uttrykker glede over at tilbakekallingen vil gi Cassio en plass i styret hans (goverment), og hun bruker til og med uttrykket «for the love I bear to Cassio,» hvilket får Othello til å slå henne. I en svært gripende scene går hun lydig bort, og retter seg verdig etter alt Othello befaler henne til, «I have not deserved this», sier hun, verdig, og Lodvico påpeker den dårlige behandlingen Othello gir henne, uten at han helt kan tro hva han ser. «He is much changed,» sier Iago, kjølig.

Scene 2: Citdadelet
Othello og Emilia er der først, Othello vil ha Emilia til å avsløre noe om Desdemona og Cassio, men Emilia har ikke sett noe. Desdemona kommer, og Othello anklager henne direkte for å være utro, og kaller henne hore, Desdemona blir fortvilet og sverger sin uskyld, men forsøker mest av alt å finne ut av hva mistanken kommer av. Othello er direkte stygg, kaster til henne penger, og går. Så kommer Iago, som bare ikke kan forstå hva som går av Othello, «fie, there is no such man, it is impossible,» Desdemona går ned på kne og sverger på ny evig kjærlighet og troskap til Othello, samme hva som skjer, «his unkindnes may defeat may life, But never taint my love». Scenen avsluttes med en samtale mellom Iago og Rodrigo, Rodrigo er utålmodig etter å komme i aksjon.

Scene 3: Citadelet fortsetter
Et kort innslag med Othello, Desdemona, Lodvico og Emilia gående, Othello befaler Desdemona å gå til sengs, og hun adlyder villig, «»We must not now displease him,» i en samtale med Emilia får hun begråte sin skjebne. Hun spør om noen kvinne kan gjøre noen handling så gemen som den Othello nå gjør, eller den han anklager henne for å ha gjort, og Emilia svarer at slike kvinner finnes nok. Desdemona kan ikke tro det, og spør «would you do such a deed for all the world,» noe Emilia svarer ja til.

Akt V
Scene 1: Gate i Kypros
Rodrigo skal gjennomføre ugjerningen mot Cassio, Iago står også bak dette, og har en sidemonolog for publikum hvorvidt de forskjellige utfallene av kampen gavner ham. Han kommer til at Cassio må dø. Cassio vinner imidlertid over Rodrigo, men så kommer Iago bakfra og hogger ham i leggen. Othello finner ham først, men vil ikke hjelpe sin løytnant, i stedet lovpriser han Iago som har holdt ord. De neste som kommer er Lodovico og Graziano, de hører ropene, Iago hører dem også, og kommer i nattskjorte og med lys, ingen er ivrigere etter å fordømme ugjerningen og de utrygge gatene, enn han. Da Rodrigo som ligger i nærheten også gir lyd fra seg, stikker Iago ham rett ned, «O treacherous villain! (…) O murderous slave! O villain!», og Rodrigo, «O damned Iago! O inhuman dog!»

Scene 2: Soverommet til Desdemona og Othello
Starten er svært dramatisk, Othello med et lys i hånden, trekker bort et gardin og vi får se Desdemona, sovende. Før hun våkner, holder han en avskjedstale hvor hans kjærlighet og beundring kommer klart frem, og hvor drapet er en naturens feil, en ugjerning, en plikt han har vondt for å forsone seg med, «she must die, else she’ll betray more men», «Should I repent me; but once put out thy light, Thou cunning’st pattern of excelling nature». Lyset spiller også på lyset han holder i hånden, den sovende Desdemona representerer den ytterste uskyld. «Amen with all my heart,» sier Othello og mener det, da Desdemona våkner og på Othellos befaling ber om nåde for sine synder. Desdemona går svært verdig mot sin skjebne, enda så urett den er, og hun holder til det siste på sin ærlighet, troskap og kjærlighet. Othello går bare enda hardere på, når hun ikke vil innrømme sin synd, og dreper henne når hun ber om at Cassio blir sendt inn for å oppklare misforståelsen med lommetørkleet, hun blir fortvilet når Othello sier «his mouth is stopped,» og Othello slår henne i hjel, mens hun ber om utsettelse, «It is too late», sier Othello, og sjelden har en slik replikk runget med større kraft. Han får en voldsom reaksjon etterpå, men han er ærlig når han sier, «I would not have thee linger in thy pain», han vil at døden skal komme raskt, Emilia kommer inn og blir naturligvis oppskaket, Desdemona får sin siste replikk som svar på hennes spørsmål, «O who hath done this deed?», «Nobody, I mysfelf. Farewll./ Commend me to my kind lord. O, farewell!» Det blir sagt slik, at Emilia tror det er skyldig, men Othello tar dette som en ny løgn, og sier det var han som drepte henne. Først nå kommer det egentlige plottet til syne, Othello insisterer på hennes utroskap med Cassio, og at det var Iago, «an hones man he is», som avslørte det, men Emilia sverger på Desdemonas uskyld, og anklager Othello for den verste forbrytelse, og sin mann, Iago, for den verste løgn, hvis det ikke er Othello som har diktet opp dette også. I opphøyd sinne roper hun på hjelp, og hjelpen som kommer, er Montano, Graziano, og – Iago. Emilia konfronterer ham med en gang for Othellos beskyldninger. Iago svarer at han ikke har sagt mer enn hva han selv har trodd, og hva Othello har gått med på, «I did». Det berettigede raseriet Emilia nå føler mot Othello og mot Iago, uretten mot Desdemona, gjør at hun finner styrke til å stå imot Iagos befalinger om at hun skal gå hjem, og finner de riktige ordene for å bevise Desdemonas uskyld, hun roper dem ut med stor kraft. Iago trekker sverdet, Montano og Graziano stopper ham, Othello vakler, det begynner å gå opp for ham. Det blir et nytt dramatisk opptrinn da Othello angriper Iago, Montano og Graziano må stoppe ham, og i forvirringen hugger Iago ned Emilia, og stikker. Montano og Graziano etter, Othello alene igjen med Emilia, som er døende og dør. Graziano kommer tilbake, og ser Othellos nye, gripende tale til sin døde kone, han påkaller alle djevler i helvete til å straffe seg. Alle kommer så inn, også Cassio og Lodovico, Iago er fanget, nå blir henspillingen nokså direkte på at han er djevelen, «I bleed sir, but not killed.» Othello blir fratatt sverdet, alle misforståelser blir oppklart, sannheten kommer frem. Iago: «Demand me nothing. What you know, you know./ From this time forth, I never will speak word.» Othello har likevel en kniv, og med den tar han livet sitt etter en siste monolog, Lodovico, Graziano og Cassio er fortvilet, alt har skjedd som følge av misforståelser og intriger, og det er bare Iago som har satt dem i stand. Det er en svært sterk scenen når de trekker for forhenget, der de døde ligger.

«The time, the place, the torture, O enforce it!
Myself will straight aboard, and to the state
This heavy act with heavy heart relate.»

Hamlet, the prince of Denmark, av William Shakespeare

Dette er kanskje Shakespeares mest kjente stykke. Det er vel fortjent, berømmelsen det har. Her er en gjennomgang av handlingen.

AKT I: Konflikten settes
Scene 1: Vakten på borgen
«Who’s there?» er første replikk. Det er vakten Bernardo som har oppdaget spøkelset, Francisco følger opp med «Stand and unfold yourself.» Det er fristende som blir gjort i forordet i utgaven jeg leser, å bruke disse replikkene som analogi på stykket. Første forsøk med spøkelset renner ut i sanden, spøkelset vil ikke snakke. Ingenting av stykkets egentlige handling er foreløpig avslørt. Det samme gjelder andre gangen spøkelset dukket opp. Ventetiden i mellom bruker Shakespeare til å la Horatio forklare noe av bakgrunnen for handlingen, konflikten mellom kong Hamlet og Fortrinbas.

Scene 2: Slottet
Første replikk til kong Claudius omhandler sorgen til brorens død, kong Hamlet. Han gjentar og supplerer også bakgrunnshistorien til Horatio. Han presenteres først for Valtemand og Cornelius som blir sendt av gårde, deretter for Laertes som får innvilget sitt ønske om å reise til Frankrike, og til sist for prins Hamlet selv. Fra første replikk setter Hamlet en annen stemning, og vil ikke gå med på kongens lyse tale. Av kongen og dronning Gertrude blir dette forklart med dystre tanker i forbindelse med farens død, de forsøker begge å muntre ham opp og lurer på hvorfor han hengir seg slik til melankolien. Hamlet forklarer seg i sin første lille monolog, 11 linjer der han uttrykker forakt for alle ytre tegn på sorg og melankoli, «they are action a man might play», med majestetisk kraft får han frem at hans sorg er ekte og kommer innenfra. Claudius svarer igjen med rosende omtale av Hamlets gode natur, som føler slik sorg over farens død, men han minner ham om at enhver mann har mistet sin far til alle tider, og at overdreven sorg ikke sømmer seg for en som selv skal bli den neste kongen. Tonen er mild og ikke konfliktsøkende, Claudius vil ha ro og orden. Neste monlog tar Hamlet alene på scenen. Her forakter han verden og uttrykker sin dype skuffelse over at moren mindre enn én måned etter sin ektemanns død, gifter seg med hans bror. Replikken «Frailty, thy name is woman» ligger her. Også «But break my heart, for I must hold my tongue.» Fra monologen kommer vaktene inn, og formidler nyheten om at de har sett farens spøkelse.

Scene 3: Polonius’ rom i slottet
Introduksjon av Ophelia, nytt motiv. Laertes forteller henne hvilke hensyn Hamlet må ta om han elsker henne, ut fra dette er det tydelig at Ophelia som sitter og hører på, elsker ham. Polonius kommer inn og gir Laertes gode råd for avreisen til Frankrike, deretter håner han Ophelia for hennes tanker og kjærlighet til Hamlet. Han forbyr henne å snakke med ham igjen, og hun går med på det.

Scene 4: Borgen
Hamlet, Horatio og Marcellus møter spøkelset. Denne tredje gang det dukker opp, snakker det ikke, men vinker til Hamlet at han skal følge det. Til Horatios frykt forteller Hamlet at han har ingenting å tape på å gjøre det.

Scene 5: Fortsetter der Hamlet og spøkelset går
Når spøkelset er alene med Hamlet, snakker det og forbereder ytterligere forverring av konflikten. Det krever også Hamlets hevn for ugjerningen. Så blir det avslørt at kongen er drept, og at morderen nå har hans krone. I en 50-linjers monolog appelerer spøkelset til alt det gode hos Hamlet, og forsterker alt det grusomme ved konfilkten, «it thou hast nature in thee, bear it not». Han skriker om hevn, før han forsvinner. Hamlet sverger at tanken om hevn er den eneste tanken verdt å beholde, samtidig som han merker tyngden av hva han nå vet, «And you my sinews, grow not instant old.» Horatio og Marcellus kommer styrtende til, men Hamlet er fortsatt ikke i stand til å fortelle hva han har hørt. De må også alle sverge å holde munn om hva de her har sett, en edsavleggelse som blir svært forsterket, både av Hamlets insisteringer og også av spøkelsets rop fra under scenen. Her er også det berømte «Det er mer mellom himmel og jord», sagt av Hamlet i forbindelse med at Horatio lurer på hva som foregår.

AKT II: Konflikten forsterkes
Scene 1: Polonius’ rom
Polonius snakker med tjeneren Reynaldo, og instruerer ham til å sette ut rykter om sønnen og andre dansker i Frankrike. Reynaldo lurer på hvorfor, men får ingen egentlig forklaring og må adlyde. Deretter går Reynaldo, og Ophelia kommer. Hun beskriver hvordan Hamlet tydelig i affekt og uten et ord har tilnærmet seg henne, han har stirret og holdt henne i hånden, uten at hun har verken oppmuntret eller avvist. Hun har etterkommet farens ønske om å unngå kontakt. Polonius bestemmer seg for at dette ikke kan forbli ukjent for kongen. Tilskueren vet at Hamlets affekt ikke bare skyldes Ophelia.

Scene 2: Salong på slottet
Introduksjon av Rosencrantz og Guildenstern. Deretter kommer Polonius og meddeler at han kjenner den sanne årsaken til Hamlets mismot. Kongen gir skinn av å være interessert i å høre. Etter et kort mellomspill med Valtemands rapport fra Norge, avslører Polonius meget omstendelig at Hamlet er både gal og forelsket. Omstendeligheten skyldes at han vil være fornem og fin for de kongelige, og har i stykket en komisk effekt. Trioen bestemmer seg for å legge en felle for å finne ut om kjærlighetserklæringene er oppriktige, og om dette kan være årsaken til oppførselen. Hamlet gjør sin entre like etter, kanskje har han hørt samtalen. Kongen og dronningen går ut, Hamlet og Polonius samtaler. Hamlet gjør tegn til ikke å gjenkjenne ham, og Polonius finner dette meget merkelig. Her er stykkets første – meget morsomme – sidekommentar, hvor Polonius rister på hodet over Hamlets galskap og innrømmer at også han selv følte lignende i sin ungdom. Han er imidlertid underlegen Hamlet i forsøket på å fiske frem opplysninger om hans tilstand. Mer på likefot kan Hamlet snakke med sine venner Rosecrantz og Guildenstern (skjønt heller ikke til dem kan Hamlet meddele seg fullt ut), som deretter kommer for å høre nytt fra prinsen. Det kommer frem at de er sendt av kongen. Deretter kommer skuespillertruppen, og deretter Polonius for å introdusere dem. Han går seg på ny vill i sin veltalenhet. Det følger en samtale mellom Hamlet og en skuespiller. Hamlet foreslår deretter et stykke om et kongemord, der han selv vil skrive inn et par linjer. Hamlet blir igjen alene på scenen. Ny monolog følger, hvor Hamlet forakter seg selv som går til aksjon gjennom ord og teaterspill, ikke gjennom direkte handling.

Akt III: Sentralakten
Scene 1: Slottet
Rosencrantz og Guildenstern forteller kongen om Hamlets tilstand og om skuespillet. Polenius og Ophelia er også til stede. Deretter kommer Hamlet, med sin meget berømte «to be or not to be»-monolog. Her uttryker han lengsel mot fred og selvmordet, eller døden. Han ser Ophelia, og avviser kjærligheten til henne, «for virtue cannot so inoculate our old stock but we shall relish of it». Han ber henne gå til et nunnery, som her kan bety både kloster og slang for bordell. Hamlet er direkte stygg mot henne, og bygger opp om sin galskap eller spill av galskap. Claudius tar derfor avgjørelsen at Hamlet må sendes til England. Kanskje er dette på grunn av at kongen frykter hva Hamlet vet.

Scene 2: Salong på slottet
Hamlet instruerer skuespillerne hvordan de skal spille, en fin innføring i teatersynet på 15-1600 tallet og teater generelt. Det er litt forberedelser til teaterstykket skal begynne, kongen, dronningen, Ophelia og Polonius skal se på. Det er en direkte analogi til hva som foregår i det egentlige stykket, en mann forgifter kongen og gifter seg med den villige dronningen. Det er spilt som et dumb-show, først stumt, deretter med replikker som fremfor alt Hamlet og Gertrude kommenterer. Både Claudius og Gertrude uttrykker vanskeligheter med å forstå hva stykket handler om. Hamlet spiller den naive, «we that have free souls, it touches us not,» eller så fremprovoserer han sarkastisk ytterligere forsterkning av konflikten. Replikkene får lag på lag med betydninger og forskjellige meningsinnhold, det er stort tolkningsrom hva som er bevisst og ubevisst, ekte og forstilt, på toppen kommer ordspill og komiske effekter. Det ender med at kongen reiser seg og går, perfekt motivert enten han selv er skyldig eller ikke. Hamlet og Horatio blir igjen, Guildenstern og Rosenkrantz kommer. Analogien med at Hamlet ikke kan bli spilt som en fløyte, direkte vist til Guildenstern, men det gjelder også for stykket som helhet, og videre for ethvert menneske. Polonius kommer inn og ber Hamlet følge ham til moren, Polonius er nå overbevist om at Hamlet er sprøyte gal, han går med på alt Hamlet sier. Hamlet gjør i en kort monoolog klart at han vil opptre truende overfor moren, men at han aldri vil komme til voldelige handlinger, det er bare ordene som vil gjelde.

Scene 3: Slottet
Kongen erklærer at Hamlet er gal og vil bli sendt til England. Deretter har kongen en monolog hvor han gjør rede for sin tilstand etter mordet, det er nå altså ingen tvil om at han er skyldig. Han er også tynget av erkjennelsen. Direkte etter at han kneler under presset og ber om hjelp for å bli fri fra sin synd og sin samvittighet, kommer Hamlet inn. Hamlet unngår her hevnen, fordi han ikke vil utføre den når kongen nettopp har bedt, og dermed på en måte er renset. Hamlets far var ikke så forberedt, da Claudius forgiftet ham. Hamlet forlater rommet uten konfrontasjon.

Scene 4: Dronningens rom
Et lite preludium med Polonius instruerende Gjerterurde forbereder scenen der Hamlet og moren har sin konfrontasjon. Polonius gjemmer seg, men blir drept ved en misforståelse, bak et forrheng. Deretter konfronterer han Gjertrude med hele hennes skam, mens hun trygler om barmhjertighet. Spøkelset bryter inn og Hamlet reagerer straks, med det resultat at han virker bare enda mer gal for dronningen. Men hun er hans mor, og han når på en måte frem til henne, «if words be made of breath, and breath of life, I have no life to breathe what thou hast said to me.» Scenen og akten avslutter med at Hamlet meddeler han skal reise til England. Det skaper enda mer press på moren, som nå har fått nyheten, men ikke lenger har noen å snakke om den med eller rådføre seg med. Dessuten er heller ikke hun viss på i hvilken grad Hamlet er gal.

Akt 4
Scene 1: Slottet
Foregående scene fortsetter omtrent der den slapp, etter at Hamlet går, kommer kongen. Han ønsker nytt om Hamlet, og dronningen forteller han er gal og har drept Polonius i den tro han var en katt. Kongen blir skremt, og anser Hamlet som en trussel for alle. Dette er en kort scene over en drøy side.

Scene 2: Slottet fortsetter
Et lite intermesso på 29 linjer mellom Hamlet, Rosencrantz og Guildenstern. Heller ikke de når egentlig frem til ham.

Scene 3: Slottet fortsetter
Scenen begynner med fokus på kongen som ønsker å få fjernet Hamlet på en eller annen måte, det er for farlig når han går løs. Direkte etter kommer konfrontasjon mellom Hamlet og kongen, Rosencrantz og Guildenstern bringer ham frem. Alt bygger opp en veldig dramatisk effekt under den følgende samtale. Kongen spør etter Polonius, Hamlet svarer at han blir spist – av mark (jeg er uenig i tolkningen i Norton-utgaven, hvor det at Polonius blir spist blir sett som en allusjon til nattverden og kristi legeme i brødet). Det er en Hamlet som snakker som har mistet all respekt for alt det edle i livet, – vi skal dø og bli spist av mark. Dermed kan en konge bli fordøyd i tarmene til en tigger, som har spist en fisk som har spist en mark som har spist det råtnende kadaver til en konge. Slik forstår jeg denne pasasjen. Claudius forstår den dithen at Hamlet er gal. Han blir påny beordret til England, skipet går straks. Hamlet aksepterer. Kongen holder deretter en kort monolog, der han uttrykker ønsket om at Hamlet skal bli drept.

Scene 4: Den danske kyst
Et lite mellomspill der Hamlet nok en gang forakter seg selv som hengir seg til tanker og melankoli, i stedet for å handle. Den menneskelige fornuft er for ham bare et hinder, «a thought which, quarted, hath but one part wisdom And ever three parts coward – I do not know».

Scene 5: Rom på slottet
På ny en forberedelse til samtale som skal komme, denne gangen Gerterude og Horatio, om Ophelia som deretter entrer på bekostning av Horatio. Hun mister nå forstanden, og synger små vers i stedet for å samtale. Kong Claudius kommer også, sier det kommer av farens død, ber Horatio ta vare på henne. Det er et lite mellomspill med Laertes som uavhengig av dette kommer og vil hevne sin far (Polonius), hans fremferd er som den Hamlet etterlengter, men Laertes fremstår likevel ikke som noe forbilde. Tvert i mot blir han enkelt manøvrert bort av kong Claudius, og er mest latterlig som faren. Det viser seg også når han skal snakke høystemt om Ophelia som på ny kommer inn. Ophelia synger fortsatt, hennes enkle vers gjør en enorm virkning, «this nothing is more than matter», sier Laertes. Det er vanskelig å ikke la seg gripe av Ophelias skjebne. Også de tilstedeværende ønsker handling, inkludert Claudius. Det blir i første omgang å gi Polenius en verdig begravelse.

Scene 6: Slottet
Horatio mottar et brev fra Hamlet der han instrueres om å levere brev til kongen, og selv straks deretter komme til Hamlet som har nyheter.

Scene 7: Claudius’ kammer
Claudius og Laertes samtaler, Claudius vinner Laertes for sin sak, et hat mot Hamlet og et ønske om hevn mot ham. Midt mens det foregår kommer brevet fra Hamlet, slik at Claudius og Laertes kan gjøre seg sine forhåndsregler. Det er at Laertes skal drepe Hamlet med gift. I bakhånd skal Claudius holde et forgiftet beger, Hamlet skal altså dø. Deretter kommer Gertrude med nyheten om at Ophelia er død, hun har druknet seg. Det forsterker naturligvis Laertes’ hat. «Too much of water hast thou, poor Ophelia, and therefore I forbid my tears. (…) Let shame say what it will. [he weeps].»

Akt V: Forløsning
Scene 1: Kirkegård
To klovner begraver Ophelia og diskuterer hennes salighet. En mellomscene etter sterkt trykk i avslutningen av fjerde akt. Den ene graveren går, den andre synger. Hamlet og Horatio kommer og kommenterer, uten at graveren legger merke til dem, han synger og graver og slynger hodeskaller rundt ettersom det trengs. Hamlet reagerer, filosoferer hva kraniene har vært i live og hva de nå er verd. Graverens enkle hverdagssvar på Hamlets tiltale, setter filosoferingen i relieff, samtidig som det holder en munter tone før den store avgjørelsen. Et lite kosespark får Shakespeare gitt da graveren begynner å snakke om Hamlet som ble sendt til England, «Twill not be seen in him there. There the men are as mad as he.» Hodeskallescenen følger, poor Yorick. Det samme sammenligningen av Alexander den store som sand, og Julius Cæsar som leire. Direkte etter kommer kongen og hans menn, Hamlet og Horatio skjuler seg, det bygger opp til resolusjonen. Scenen slutter med at Hamlet trår frem, og igjen overgår alle i retorikk, hans sorg over Ophelia er langt mektigere fremført enn Laertes. Det blir tillagt hans galskap, skjønt Hamlet fremstår langt sindigere enn en gal mann ville gjort. Det er imidlertid rart med Hamlets store sorg, siden han absolutt var med på å drive Ophelia i døden og ikke virker til å ha samvittighet over det.

Scene 2: Statsrom på slottet
Hamlet og Horatio forbereder kampen. Hamlet fører ordet, kampen løftes opp på skjebnenivå, Horaito får brev han skal lese når han får tid. Der ligger oppgaven. Osric kommer inn og formidler utfordringen fra Laertes, Hamlet tar imot. Det er tung, mektig, veltalende filosofi underveis. Før kampen unnskylder Hamlet alle misgjerninger han har gjort mot Laertes, han skylder det til galskapen, og holder den atskilt fra sin egen personlighet. Hamlet selv blir like skadet av den, som andre den foruretter. Kampen begynner, både sverdet til Laertes og et beger med vin er forgiftet. Dronningen drikker vinbegeret, Laertes og Hamlet sårer hverandre med forgiftede sverd. Det blir avslørt at kongen er forræderen, og Hamlet dreper kongen. Hamlet er døende, men overlever lengst. Han insturerer Horatio å spre historien, «the rest is silence.»

KARAKTERENE
Det er 28 talende karaktrer i stykket, i tillegg til ambassadører hoffolk og andre. I hvert fall 9 har store roller og bred persontegning, 4-5 er meget komplekse og motsetningsfylte. Vanskeligst er Hamlet selv, men også Claudius, Gertrude og Ophelia har skjulte motiv som unndrar seg faste karakteristikker. Polonius, Laertes og Horatio er enklere, men deres funksjon er kanskje først og fremst å kaste lys over de andre karakterene i stykker. Spesielt kan Horatio sees på denne måten, sammen med Guildenstern og Rosencranz er han den eneste som på noen måte når frem til Hamlet. Det er vanlig å se Horatio som komplementet, han er nærmest opprinnelsen til denne lesemåten av en karakter.

Henry VI – part III, av William Shakespeare

Tredje del av Henry VI tar opp tråden direkte der andre del slutter. Huset av York har nettopp vunnet det første slaget ved St. Albany, og kong Henry har flyktet med sitt hoff. Dette er også innledningen til rosekrigene, og det er om dem dette stykket handler.

Tredje del er imidlertid ikke så rystende som del 2. Der får vi se et kongedømme i oppløsning, og en svak konge ute av stand til å gjøre noe med katastrofen. Her i tredje del er katastrofen allerede i gang, og man føler kanskje at uansett hvem som vinner, vil det være et bedre alternativ enn kong Henry VI som forlater makten.

Stykket er antatt skrevet i 1591, og rekkefølgen av de tre delene om Henry VI er litt omdiskuterte.

Henry VI – part II, av William Shakespeare

Det er kanskje spesielt at Shakespeare skrev andre del om Henry VI, før han skrev første del av den, men slik er det altså forskningen vil ha det. Det er ikke sikkert stykkene er ment å høre sammen, men de omhandler samme konge i forskjellige konflikter, og er i ettertid nummerert i rekkefølge. Det er også ettertiden som har gitt dette stykket sitt navn. I folioutgaven het det The first part of the contention, eller med full tittel The first part of the contention of the Two famous houses of York and Lancaster. Det kan tyde på at det nå som nå er del 2 og del 3, egentlig hørte sammen som del 2, og det som nå er del 1, er kommet til senere. Stykket om Richard III kan også trekkes inn for å gjøre det til en kvartett. De handler alle sammen om rosekrigene.

Henry VI er det stykket av Shakespeare som har flest karakterer. De deles inn i 9 grupper, hvor det i tillegg er en «others», altså 10 i alt. Hver av gruppene har fra to til elleve personer, til sammen teller jeg 54 karakterer, men det kan være litt forskjellig etter hvordan man teller. I tillegg kommer en rekke følgere, opprørere, vakter, tjenere og andre som skal være til stede, uten å gjøre noe spesielt. Det er helt uvanlig mange karakterer til å være et teaterstykke, og smått utrolig at Shakespeare gjør bruk av og kontrollerer så mange så tidlig i karrieren. Til sammenligning kan man trekke frem Krig og fred, som er berømt for sitt fyldige persongalleri. Der er det vanlig å regne at det opptrer rundt hundre distinkte karakterer.

Det er også et av hans lengste stykker. Det er 5 akter, 24 scener, 3125 linjer, og mildt sagt svært mye som skjer mellom linjene. Her er det flere slag og kamper, flere henrettelser som kan trekkes ut i tid, stykket klokker gjerne inn til over tre timer om det skal fremføres på en scene. Det er massivt. Og det er altså bare den midterste delen av en trilogi som omhandler en av Englands svakeste konger, Henrik den sjette.

Shakespeare går like inn i dette materialet her. Og han gjør det aller sterkest her i del to, som er likefrem ubehagelig å se på. Her er skildret en konge helt ute av stand til å ta noen avgjørelser. Selv som voksen mann er han bare barnet. Han er naiv i sin tiltro til alt og alle rundt ham, han spør alltid om råd og hjelp når han skal beslutte noe, og han klarer ikke å ta innover seg og ta konsekvensen av ulykkene som skjer. Vi ser en konge som er svak og menneskelig, som avskyr vanskeligheter, og som ber om at han ikke skal være konge.

KING HENRY VI
Was ever king that joy’d an earthly throne,
And could command no more content than I?
No sooner was I crept out of my cradle
But I was made a king, at nine months old.
Was never subject long’d to be a king
As I do long and wish to be a subject. (2H6,4,9,1-6)

Stykket begynner da hans blivende hustru, Margarete av Anjou, ankommer hoffet. Det er så man er fristet til å trekke frem det gamle uttrykket in medias res, midt i handlingen. Det varsler allerede ulykke. Bryllupet er arrangert for kongen, han har gått med på det i like naiv tiltro til rådene han får, som han alltid er. Margrete av Anjou var i slekt med Charles VII kone, Marie av Anjou, og var av fyrsteslekt med aner og makt i kongeriket Napoli og forskjellige områder i Frankrike. Charles ville ikke gifte henne bort gratis, og forlangte tilbake noen av områdene Henrik V hadde erobre. Det er stikk i strid med tradisjonen, vanligvis er det jo dem som gifter bort jenta som betaler medgift. Kong Henrik VI gikk med på gavene – og økte sin upopularitet i England.

I forbifarten kan vi ta med kongens første replikk, som tydelig viser at han ikke i det hele tatt er på høyde med situasjonen, verken i å uttrykke sin kjærlighet til en voksen dame, eller i å forholde seg til motviljen fyrstene rundt ham har til det forestående bryllupet.

KING HENRY VI
Suffolk, arise. Welcome, Queen Margaret:
I can express no kinder sign of love
Than this kind kiss. O Lord, that lends me life,
Lend me a heart replete with thankfulness!
For thou hast given me in this beauteous face
A world of earthly blessings to my soul,
If sympathy of love unite our thoughts.(2H6,1,1,17-23)

Dette er ordene han møter sin kone med. Hun gjengir imidlertid ikke kjærligheten han eventuelt føler for henne, det er ikke helt riktig å bruke ordet kjærlighet om en mann som Henrik VI, som han opptrer i Shakespeares stykke. Han er et menneske som er innskrenket i sine følelser, som er blitt skjult for verden, i våre dager er kanskje isolerte mennesker som Michael Jackson mest nærliggende å sammenligne med.

Den blivende dronning Margrete har egne ambisjoner. De involverer riktignok også hennes mann, kongen, men bare som et middel til å nå sine egne mål. Det gjelder også i kjærligheten, der den barnlige, trygge verden Henrik VI ønsker ikke er noenting for henne. Hun vil ha den lidenskaplige og ambisiøse hertugen av Suffolk. Sammen legger de sine renker for kongen. Det er det mange som gjør, og han ser ingen av dem.

Det er et ubehagelig stykke å se på og lese, for det er ingen av de drivende kreftene som representerer noe oppbyggelig. De er alle sammen destruktive, de ønsker makt til seg selv, og er villig til å gå over lik og bryte hellige løfter for å oppnå den. Det er godt illustrert med dronning Margrete og Suffolk. Shakespeare var selv engelskmann og brukte engelske kilder, det er ikke til å undres over at franske Margrete av Anjou fremstår som en helt avskyelig kvinne i begge de to stykkene om Henrik VI som hun deltar i. Her er hun en av hovedarkitektene bak planen om å bli kvitt lord Glorchester.

KING HENRY VI

Was ever king that joy’d an earthly throne,
And could command no more content than I?
No sooner was I crept out of my cradle
But I was made a king, at nine months old.
Was never subject long’d to be a king
As I do long and wish to be a subject.

Kaspar, av Eivind Salen

Jeg tar med et siste av mine tidlige teaterstykker. Dette ble satt opp av Studentteateret immaturus på deres Dramatikk 2002, tror jeg det var, mest som fyllstoff. Det er et lite eventyr om pilfinken Kaspar, og hans veldige lyst til å fly på bekostning av andre ting i livet. Det er liksom dramatisert, ved at det blir lagt i munnen på Valdemar, som sitter og har en samtale med Egon.

* * *

Kaspar

En enakter av Eivind Salen

 

Medvirkende:             Egon,  Valdemar

 

Valdemar sitter. Egon sitter. Valdemar er trist. Egon har matpakke. De sitter en stund. Egon styrer med matpakken.

 

Egon:              Jajajaja. [Tid]  Vil du ha en brødskive av meg, Valdemar.

Valdemar:       Nei, takk.

Egon:              Hva er det med deg i dag? Du virker så trist.  [Valdemar nikker] Hva er galt?

Valdemar:       [Slår seg på hodet] Samvittigheten. Samvittigheten, Egon.

Egon:              Ja, den har vi problemer med noen og enhver av oss. [Valdemar nikker] Er det noe jeg kan hjelpe med?

Valdemar:       [Rister på hodet.] Det tviler jeg på.

Egon:              Vil du fortelle meg hva det er.

Valdemar:       Ja, du kjenner meg ganske godt, etterhvert, ikke sant, så du vet at jeg er veldig glad i duer.

Egon:              Ja, du pleier å mate dem.

Valdemar:       Jeg mater dem hver dag. Og mens jeg mater dem, pleier jeg alltid å fortelle dem en liten historie. Det setter dem i så godt humør, og så flyr de ikke fra meg.

Egon:              Du er en god mann, du, Valdemar.

Valdemar:       Å, jeg vet ikke det, Egon, jeg tror ikke duene vil være enig med deg. For i dag har jeg gjort duene ordentlig nedfor.

Egon:              Har du?

Valdemar:       Ja. Jeg fortalte dem nemlig en trist historie, og det triste budskapet smittet over på duene. Det så jeg helt tydelig. De gikk rundt, og var helt bedrøvet, de nikket med hodet, opp og ned, og visste ikke hva de skulle gjøre, så det ut til. Og noen av dem ville ikke spise så mye som de pleier, og.. og så var det ikke mer mat igjen, og så fløy de.

Egon:              Oisan.

Valdemar:       Nettopp. Det er det som er så ille! Nå er de vekk, og jeg kan ikke gjøre godt igjen det jeg har gjort galt! Det er det som er så forferdelig. Jeg har satt duene i dårlig humør, og kan ikke muntre dem opp igjen. For nå er de ikke her.

Egon:              Hvor lenge pleier dårlig humør vare med duer?

Valdemar:       Lenge.

Egon:              Samme her.

Valdemar:       Hva?

Egon:              Jeg pleier også å være i dårlig humør lenge, når jeg er blitt ordentlig nedfor.

Ble duene ordentlig nedfor?

Valdemar:       Ikke plag meg, Egon! Ikke gjør det verre enn det er!

Egon:              Jeg mente ikke å plage deg, Valdemar. Jeg vet hvordan du har det.

Valdemar:       Langt i fra. Du vet ikke hvor glad jeg er i duer. Jeg tenker på dem hele tiden. Nå flyr de omkring, nedfor og tiltaksløse, det er slutt alt i hop.

Egon:              Ikke ta sorgene på forskudd, Valdemar. Kanskje alt vil ordne seg til det beste, det gjør det som regel.

Valdemar:       Alt er slutt.

Egon:              Tenk på noe som er gøy.

Valdemar:       Duer.

Egon:              Tenk på noe du har blitt glad for.

Valdemar:       Duer.

Egon:              Tenk på… Jeg tror du er ute å kjøre, Valdemar.

Valdemar:       Å, Egon, hva skal jeg gjøre?

Egon:              Jeg skal hjelpe deg.

Valdemar:       Vil du det?

Egon:              Ja, folk som oss må holde sammen, Valdemar. Vi må hjelpe hverandre. Nå skal

jeg hjelpe deg. Fortell nå.

Valdemar:       Hva da?

Egon:              Du må fortelle historien, så jeg kan sette meg inn i hva som er problemet. Etterpå skal vi nok klare å finne en løsning.

Valdemar:       Nei, det vil jeg ikke Egon. Jeg vil ikke sette flere av vennene mine i dårlig humør. Jeg har ikke så mange venner å ta av.

Egon:              Jeg lover å beholde humøret.

Valdemar:       Nei, det er umulig.

Egon:              Joda, det er fullt mulig, det skal jeg klare.

Valdemar:       Det nytter ikke å si det der, Egon. Jeg vet at du ikke klarer det.

Egon:              Jo, hvis jeg forsøker av alle krefter, så går det, hvis jeg konsentrerer meg alt jeg kan. Se her hvor flink jeg er til å konsentrere meg.

[Konsentrerer seg]

Valdemar:       Joda, jeg ser det. Det der kan du.

Egon:              Vel, så kan du fortelle.

Valdemar:       Javel, men jeg advarer deg, du vet ikke hva du gjør, dette er en skikkelig trist historie. [Gjør seg klar til å fortelle] Det var en gang en liten pilfink som het Kaspar. Han hadde veldig lyst til å lære å fly. «Pippip, pip, nå er jeg blitt en halv, én og halvannen uke gammel,» sa han til foreldrene sine, etter som tiden gikk, «det får holde, lær meg å fly så jeg kan komme meg bort herfra.» «Nei, nei, nei, Kaspar, du er altfor utålmodig, en halv, én og halvannen uke er for lite,» svarte pilfinkfar, «du må vente til du blir litt eldre. Ellers vil du falle ned og slå deg i hjel eller bli spist opp. Bøøøh….» Slikt snakk! Man skulle i det minste vente litt støtte fra Kaspars jevnaldrende brødre, men neida, de nikket og var enige i alt pilfinkfar sa, de var ikke selvstendige i det hele tatt. Da Kaspar ikke fikk lov da han var to uker gammel heller, bestemte han seg for å gjøre noe med det på egen hånd, eller på egen vinge, som det heter på fuglespråket. «Nå skal jeg fly», sa Kaspar til brødrene sine, og krabbet bortover mot hullkanten, «farvel!» Men den gikk ikke! Brødrene kastet seg over ham og hakket og trampet på ham, fordi han var så ulydig og fordi det alltid er kjekt å hakke og trampe litt på noen. Blodig og sår måtte Kaspar finne seg en plass lengst inne i redet, og nå passet brødrene på. Hver gang han beveget seg, fikk han et nebb i siden, i tilfelle han var på vei ut. Skulle det bli noe flyving under disse forholdene, måtte Kaspar bruke list.

Egon:              Skynd deg å fortelle!

Valdemar:       Hysj. Nå skal du høre hva planen gikk ut på. Neste gang foreldrene kom med mat, «pip, pip,» latet Kaspar som om han også pep og tryglet om et insekt, inntil de andre var blitt så opptatt av seg selv at de glemte ham. Da kravlet han bortover mot kanten av hullet, snek seg opp, og kunne se ut i hele verden. Det var mye større enn han hadde forestilt seg, men det var ingenting å somle etter, han kunne når som helst bli oppdaget. – Nå kommer jeg! ropte han, og kastet seg utfor. Det gikk kjapt nedover med ham. Han flakset med vingene så godt han kunne – nedover gikk det. Han flakset enda fortere, og enda litt til, det gikk fortsatt nedover. Til slutt flakset han så fort at vingene gikk akkurat som på en bie, og nå ble Kaspar veldig redd, for nå var bakken veldig nærme, og veldig stor og veldig farlig, og noen hjelp var ikke å tenke på, for brødrene og pilfinkforeldrene satt i redet, pep og skrek og spiste mat. «Pippip, pip,» skrek Kaspar, «pipipipip!» skrek han av alle krefter, det betyr «jeg vil leve, jeg vil leve!» Og øynene ble større enn hele hodet, og nebbet gikk opp og ned, og vingene gikk opp og ned, og til og med føttene gikk opp og ned, alt gikk opp og ned. Kaspar selv også. Han hadde så inderlig lyst til å leve, at han fant frem til flere krefter enn han egentlig hadde, og klarte å vifte vingene enda litt fortere. Det gikk så fort at til og med en kolibri ville blitt imponert. Og sannelig ble ikke farten bremset. Da ble han så glad at han fikk enda flere uante krefter, og uten at det skulle være mulig, fløy han tilbake til redet, der han satte seg sammen med de andre og tryglet om en insektbit. Ingen av de andre fikk med seg hva som hadde foregått, og Kaspar fortalte det ikke til noen.

Egon:              Det var jo ikke så trist.

Valdemar:       Nei. Dette kunne vært en lykkelig liten historie.

Egon:              Hva var det som hendte videre da?

Valdemar:       Tiden gikk. Ungene vokste og foreldrene var stolte av dem. – Det er noen flotte barn vi har, sa pilfinkfar til pilfinkmor, og pilfinkmor smilte med nebbet og strøk pilfinkfar over halsfjærene med hodet sitt, – det visste hun han likte godt! – La oss lære dem å fly, sa de til hverandre. De tok sjansen på å lære dem det et par dager før tiden. Noen av brødrene fikk kalde føtter, og krøp lengst mulig inn i redet i hullet i treet, og sa at de var syke og i dårlig form, og at det passet dårlig å fly akkurat nå. Men for Kaspar passet det så bra at han spurtet opp til hullkanten. Nå skulle det skje! Han ristet på de brune, små vingene sine, kjente de fungerte, åhå-hå!, det var deilig! – Nå kommer jeg! ropte han igjen, og kastet seg utfor enda en gang. I begynnelsen gikk det helst nedover denne gangen også, men nå var far der og passet på, og mor satt på en grein i nærheten og ropte «Bravo!» Og Kaspar var så lykkelig at han kunne ikke la være å le. Han landet på en kvist lenger nede, og faren landet også og var så opphisset at han knapt kunne trekke pusten. – Strålende! Strålende Kaspar! ropte han, – du har krefter så det holder! Hvis du bare tar det litt mer med ro, så vil det gå bra med deg. – Bravo! hørte Kaspar moren rope. -Bravo! Bravo!

Egon:              Nei, men, Valdemar! Dette er jo en ordentlig solskinnshistore.

Valdemar:       Desto verre, desto verre…

Egon:              Hvordan det?

Valdemar:       Det ender helt skrekkelig.

Egon:              Det tror jeg ikke noe på.

Valdemar:       Hør da. Kaspar fløy omkring høyt oppe i luften. Dette var noe annet, enn å sitte å se rett inn i veggen, der hjemme. Det var dette livet han ville leve. Her var han fri og lykkelig. Og enda lykkeligere ville han vært hvis han var enda høyere oppe, det var tankegangen hans. Derfor fløy han hele tiden videre oppover, opp, opp, opp. Det utviklet seg etterhvert til meget store høyder, svimlende høyder, her ville han være. Eller lite grann høyere, der ville han være. Han måtte bare fly litt til. Men nå begynte det å bli kaldt og tynt med luft, det var vanskeligere å fly her oppe i høyden, det kostet krefter og talent. Kaspars vinger gikk seigere nå, man kunne se det på ham, han måtte anstrenge seg for hvert vingeflaks, han pustet og peste, svetten piplet seg frem og størknet på den lille fuglekroppen hans, det var tøffe forhold for en liten pilfink. Å, kunne han bare klare det, kunne han bare fly litt til, det var ikke langt igjen nå, et lite stykke, bare. Han fløy, han fløy virkelig, det gikk oppover, han var fristet til å snu, men gav seg ikke, han skulle til topps og dit kom han. Med dette hadde han bevist at han var unik, han var en enestående fugl når det gjaldt flyvning. Dessverre hadde han ikke tid til å gjennomleve suksessen fullt ut, slik han hadde tenkt, for det var så kaldt der oppe på toppen at han ristet og skalv, og luften var så tynn at han hikstet og pustet, det var svært anstrengende, og det var ingen til å klappe for ham eller rope bravo til ham heller, det var ingen andre pilfinker der oppe. – Jaja, tenkte han, – det var dette jeg ønsket meg, og nå har jeg klart det. Jeg får fly ned og fortelle det til noen.

Egon:              Faller han ned og slår seg i hjel? [Valdemar svarer ikke] Ja, der har vi det, det er typisk deg, fortelle en slik historie, og tro den er trist. Men jeg skal si deg en ting, dette er ikke trist i det hele tatt. Kaspar levde livet fullt ut, han opplevde alt han ville og kom helt til toppen, hva mer kan noen forlange? At han faller ned og dør, får være det samme, alle skal vi dø en gang, haha, nei, dette rører du ikke meg med. At duene synes dette er trist, viser bare hvor dustete fugler kan være.

Valdemar:       Egon! nå skuffer du meg. En due ville aldri latt seg gripe av en fortelling som det der.

Egon:              Hvorfor sier du det, da?

Valdemar:       Sier det, sier hva da?

Egon:              Ja, du skryter sånn av å ha fortalt duene en trist historie, slik at de har blitt bedrøvet og nedstemt og bla, bla, bla. Det er bare tull!

Valdemar:       En due ville aldri blitt bedrøvet av en historie som dette her, sier jeg. Den ville bare fornøyd konstatere at der døde Kaspar, hva raker det meg? – Ingenting. Og så ville den gumle videre på peanøttene jeg serverer.

Egon:              Kurr, kurr, kurr, de skjønner seg ikke noe på livets virkelige utfordringer. De skjønner ikke hva livet dreier seg om.

Valdemar:       Gjør du det, da?

Egon:              Nei, for tenk jeg gjør ikke det, jeg skjønner bare at man ikke skal fly høyere hele tiden, det er ikke nødvendig å fly høyere hele tiden. Det ser man av historien til Kaspar, slik sett er den lærerik. Det er kanskje noe å tenke på for oss også, det. Men trist? Ikke tale om!

Valdemar:       Man kan ikke lære noe som helst, og historien er kjempetrist. Du har ikke hørt den ferdig.

Egon:              Jaså.

Valdemar:       Kaspar overlevde, for eksempel.

Egon:              Gjorde han?

Valdemar:       I beste velgående.

Egon:              Du har holdt meg for narr.

Valdemar:       Det er du som har holdt meg for narr.

Egon:              Sludder.                      [De sitter og furter]

Valdemar:       Du lovte å ikke bli sur.

Egon:              Dette er noe annet.                 [Fortsatt furting]

Valdemar:       Litt av en hjelp du hadde å tilby.

Egon:              Kan du holde opp med å… Så fortell resten da, hvis det er så om og gjøre.

Valdemar:       Jeg kan ikke fortelle når du er sur som gammel melk.

Egon:              Jeg – er – ikke – sur.

Valdemar:       Neivel, men jeg er helt ute av stemning, jeg kan ikke fortelle mer.

Egon:              Du lovte å fortelle en historie, nå er jeg spent på hvordan det går.

Valdemar:       Pøh.

Egon:              Hør her, Kaspar fløy så høyt som ingen har kommet før, og så fløy han ned igjen, sprell levende. Fortsett. [Stille] Og helt fra han var barn hadde han drømt om dette, og nå gikk drømmen i oppfyllelse. Fortsett. [Stille] Nei, men kan du ikke bare se til å fortelle videre, så blir vi ferdige med dette.

Valdemar:       [Etter en vurderingspause] Hør etter da. Da Kaspar kom ned igjen, hadde de andre pilfinkene flydd fra seg. De var nå opptatt med andre ting. To og to sveipte de over skog og åker, på jakt etter en hul trestamme, eller et annet sted de kunne lage seg et lite rede å skjule seg i. Når de fant seg et skjulested var fremtiden bortimot sikret. Da kunne hannen med rette bruse med vingene, og hunnen kunne kvitre og late som om hun beundret ham. Da bruste han enda mer, og da beundret hun ham virkelig, for han var jo så kjekk. I dette øyeblikket var de så lykkelige at de trodde ikke livet hadde mer å gi, men så hadde det visst det allikevel. De parret seg, og den slags type ting, som vi to aldri kommer skikkelig i gang med, og så fikk de egg og unger og alt det der, de fikk andre ting å tenke på.

Alt dette skjedde mens Kaspar fløy og hadde det moro oppe i høyden. Da han kom ned var det for sent. Han var blitt så gammel og forresten så uansvarlig at det var ingen som ville ha ham. Han var spolert. Kaspar satte seg i toppen av et furutre, der ble han værende. – Nå kommer jeg, sa han på spøk, da han landet. Å, hvor alt sammen var fortvilet. Kaspar satt i treet, han ville synge, men det gikk ikke. Pilfinker kan ikke synge. Det eneste som var noe i sangen, var innlevelsen, den hadde en viss kunstnerisk verdi. Ellers var alt sammen middelmådig. Jeg kan godt sangen for deg, for jeg har fått den oversatt:

 

Den som hører, her er min sang

            Jeg pleide å være lykkelig en gang.

            Jeg pleide å fly og å være glad

            Jeg pleide å ha det bare bra.

            Dette var alt jeg tenkte på.

            Det skal jeg si jeg angrer nå.

            For i dag har jeg ikke annet å gjøre

            Enn å synge min sang, for den som vil høre.

           

Så var det ikke mer i sangen. Og ikke mer i historien.

Egon:              Huff…

Valdemar:       Tenk hvordan duene har det.

Egon:              Jeg foreslår at du lokker dem tilbake med litt mat, og så forteller du dem en glad historie.

Valdemar:       Duene kommer ikke i godt humør så enkelt.

Egon:              Tror du ikke de vil bli glade av å høre en glad historie?

Valdemar:       Nei.

Egon:              Huff da… da må du jo… nei, du må fortelle en glad historie, det går helt sikkert bra… da blir de glade.

Valdemar:       Du undervurderer dem.

Egon:              Hva? Nei, nå synes jeg du er vanskelig. Alt er ikke så gærnt som det ble for Kaspar. Se for eksempel hvordan det gikk med brødrene hans, gikk det dårlig med dem kanskje? Nei, de fant seg kjæreste og giftet seg og ble lykkelige som alle andre… Huff…

Valdemar:       Å, hva skal vi gjøre Egon?

Egon:              Kanskje en skvett vann? [tar en vannflaske opp fra sekken, drikker] Du må arbeide med saken, Valdemar, vi må…

Valdemar:       Vi kan ikke gjøre noen ting. Det er det som er fælt.

[Egon begynner å spasere frem og tilbake for å tenke. Stopper]

Egon:              Se så! Der er det gjort, jeg er i godt humør igjen.

Valdemar:       Du skifter humør som en virvelvind.

Egon:              Nettopp! Der har du noe å lære, det nytter ikke å grave seg ned i mismodigheten slik du og Kaspar har for vane, da blir alt bare verre.

Valdemar:       Du aner ikke hva du snakker om.

Egon:              Kanskje ikke, men mitt gode humør er i behold. For en vakker dag vi har i dag! Jeg tror kanskje jeg skal lære meg å… det hadde passet med en ny hobby.

Valdemar:       Du er dum.

Egon:              Nei, men Valdemar…

Valdemar:       Jeg gidder ikke snakke mer om det.  [De sitter]        Duene ble ordentlig nedfor. Det er det som er saken.

Egon:              Snakker du om de dumme duene ennå? Jeg får vondt i hodet av deg.

Valdemar:       Du har jo sagt det samme selv, når man blir ordentlig nedfor, så varer det lenge, det sa du, eller noe sånt.

Egon:              Har jeg sagt det?

Valdemar:       Det har du sagt, og det har du rett i.

Egon:              Huff da. Det var ikke noe morsomt dette. [De sitter litt] Vi kan ikke sitte her og være misfornøyde, vi to, se her, ta en brødskive, jeg har en igjen, den kan du få. Eller den kan vi dele. [deler og spiser sin halvdel] Nam! Den var helt herlig! Smak – vil du ikke ha? Huff, du setter alle i dårlig humør, sånn som du oppfører deg. Snart stikker jeg av, og hvor skal jeg da gjøre av meg? [De sitter]

Valdemar:       Vi må holde sammen, Egon, du må ikke gå.

Egon:              Å, Valdemar, hva skal vi gjøre?

Valdemar:       Vi må forsøke å bli venner igjen, vi må holde sammen. Slike som oss, er nødt til å holde sammen. Hvis vi to skulle bli uvenner… nei, det går ikke.

Egon:              Jeg har da aldri vært uvenn med deg, Valdemar, det må du ikke tro.

Valdemar:       Og jeg har aldri vært uvenn med deg, Egon..

Egon:              Det skal ikke skje, heller.

Valdemar:       Nei, det skal ikke skje.

Egon:              Det er da noe.

Valdemar:       Ja [Ler]… det er da noe.

 

[Egon spiser resten av brødskiven]

 

Eivind Salen

Ver I:                          Høst’99-Jan2000        Ver II:             Påske 2000

Modifikasjoner:          Des2000                     Ver III:           Mai/Jun’01      + Modifikasjoner

Forkortet:                   Sep/Okt’01

The merry wives of Windsor

Forskningen setter The Merry Wives of Windsor som Shakespeares syvende komedie, skrevet og oppført antagelig i 1597, men trykket først i Quartoen av 1602, og som vanlig med Shakespeare er det meste om stykkets tilblivelse utenom dette usikkert. Hva som er sikkert er at dette er det eneste av Shakespeares stykker med handling fra samtidens midddelklasse. Det er en av Shakespeares mer burleske komedier. Den er ikke så farseaktig som de tidlige, slik som Two Gentlemen of Verona, Comedy of Errors og Love Labors lost, ikke så festlig som de øvrige midtre komediene, slik som Midsummer nights dream og Much ado about nothing, den har heller ikke rikdommen i innhold og tolkningsmuligheter som disse, og The Merchant of Venice, og den har slett ikke den mørke undertonen til Shakespeares sene komedier. Det er ren underholdning for middelklassen, kan man si, der man ikke trengte gå hjem og bekymre seg for vanskelige problemstillinger og ulike tolkningsmuligheter, her er det bare å se og forlyste seg.

 

The Merchant of Venice, av William Shakespeare

Det er kanskje ikke helt enkelt for en moderne leser å gå med på klassifiseringen av dette stykket som en komedie. Her er ikke mye å le av. Replikkene er ikke gjort morsomme. For mange av karakterene står mye på spill, i teateret vil det si livet, og stykket har en av de mest omdiskuterte figurer i hele Shakespeares forfatterskap. Jeg vil ikke gå inn på diskusjonen om antisemettisme for jøden Shylock, som helt åpenbart spiller en nedrig rolle i dette stykket og oppfyller alle de fordommer noen måtte ha om jøder. Det må være greit, ellers ville det blitt veldig rart å ikke la akkurat det folkeslag som er kjent for å låne ut penger mot renter, ikke få spille rollen som det i et teaterstykke. Debatten om Shylock har tatt overhånd i dette stykket, som det så ofte skjer når rasismebegrepet blir lansert. Det er brennbart materiale, dette, så jeg skal la hele problemstillingen ligge, og diskutere alt det andre som befinner seg i dette stykket.

Posten er under arbeid…

Stykket har en oversikt over karakterene,  en synopsis og et utvalg sitater.

Two gentlemen of Verona, av William Shakespeare

Bortsett fra The Tempest er dette det første stykket i Folio som ble utgitt i 1623. Derfor begynner vi med denne.

The two gentlemen of Verona er et av Shakespeares tidligste stykker, kanskje det aller tidligste. Det merkes. De fleste av Shakespeares stykker er vanskelig å tidfeste helt nøyaktig. Nettopp at dette stykket har så mange mangler er med på å plassere dette stykket som et av de tidligste. Det er en uferdig dramatiker som skriver.

Handlingen har Shakespeare hentet fra et spansk prosastykke: Diana, av Jorge de Montemayor (opplysningen har jeg fra omtalen av stykket i Nortonutgaven in av Shakespeares samlede). Dette stykket ble utgitt i 1542. Det var helt vanlig at Shakespeare og andre dramatikere i tiden brukte andres verker å skrive sine teaterstykker på.

Jeg er ingen stor Shakespeare-kjenner og har ikke satt meg inn i forskningen. Jeg vil konsentrere meg om teksten og stykkene. Her er det altså den første komedien, Two gentlemen of Verona det gjelder. Og jeg vil gjerne ha frem hva jeg synes er svakt med stykket, men også hvilke kvaliteter som bor i det.

Navnene til hovedpersonene er verd en liten kommentar. De to mannlige hovedrollene heter Valentine og Proteus. St. Valentine er skytshelgen for elskere, det skulle være ganske kjent, Proteus er navnet på en sjøgud som kunne forandre form. Navnet bærer varsel om at Valentine vil være trofast i kjærligheten, mens Proteus vil omskape seg litt.

Handlingen i stykket er ikke helt lett å gripe. Man må anstrenge seg for å få med seg hva det går i, og hvem som skal ha hvem. Det skyldes kanskje at stykket har flere par karakterer som jeg synes er litt like, nevnt er Proteus og Valentine, vi har også de klovneaktige tjenerne, Speed og Lance, og de to kvinnene, Silvia og Julia. Det blir nevnt navn på folk som ikke er med i stykket (“Far til Julia TG1.ii.131” og Mercatio), vanligvis en kardinalfeil i teaterskriving. I det hele tatt er det en Shakespeare som ennå ikke utviser sitt mesterskap som her har skrevet stykket.

Stykket kompenserer for disse manglene med en burlesk humor som er kjørt godt ut. Ordkunstneren Shakespeare har ingen mangler. Den folkelige humoristen har få. Vi kjenner igjen humor Ludvig Holberg senere skal bruke i Erasmus Montanus, da Sheep og Proteus diskuterer hvorvidt Speed er en sau, og Speed argumenterer at han ikke er det, siden sauen ikke søker gjeteren, men han søker Valentine, som han ikke finner. Slike retoriske tautrekninger er det svært mange av. De er like overflatiske og innholdsløse som denne, pur moro.

Humoren ligger i mange retoriske grep og uventede grep. Why dont you stop my mouth? Den virker ganske enkel, men vil være virkningsfull på scenen. Det er misforståelser av typen som man finner i moderne Crazy komedier, som i fjerde scene andre akt, der Speed forteller mesteren sin, Valentine, at rivalen Sir Thurio “Ser stygt på deg (frowns on you)”, og Valentine svarer “Det er av kjærlighet (it is for love)”, og Speend “Nei, av deg (No, of you)”. Like etter kommer rivalen Thurio inn, der Silvia sier “Du er trist”, og Valentine “Ja, visst, madam, jeg ser sånn ut (I seem so)” og Thurio spør vakkert setningskonstruert “Ser du ut som hva du ikke er? (Seem you that you are not)?” Motivet blir elegant snudd om, da Thurio verken ser ut eller er – vis. Slike eksempler finnes det også svært mange av gjennom stykket.

Stykket har også kjærlighetslovprisninger som ikke er begrenset av den komiske genren. I fjerde scene i andre akt fra linje 163 og utover beskriver Valentine og Proteus sin kjærlighet til Silvia og Julie. Det begynner med humor, og Valentine som sier “Alt jeg kan er ingenting, for sammenlignet med henne er alt annet ingenting (All I can is nothing, Too her, whos worth, makes other worths worth nothing),” og “Hun er alene (She is alone)”, hvorpå Proteus svarer tørt “Så la hun være alene (Then leave her alone).” Det følger noen vakre kjærlighetserklæringer. Men det kan innvendes at ordene virker ganske innholdsløse, siden handlingen ikke har bygget opp noen troverdig kjærlighet mellom karakterene. Erklæringene har litt preg av ordgyteri. Jeg har på nettet sett en produksjon av BBS av stykket. Det var først langt uti tredje akt karakterene virkelig viste følelser da de sa frem replikkene sine, og erklærte sin kjærlighet. Det tror jeg er riktig tolket av skuespillerne.

Scene 6 i akt 2 er en krevende monolog av Proteus, der han reflekterer over hva som i stykket har skjedd til nå, og hva som videre vil skje. Det er en slags handlingsrepetisjon. Å spille det må være vanskelig, siden Proteus ikke henvender seg til noen bestemt person, men bare sier tingene sine ut i luften. Antagelig er dette noe av det som gjør at stykket blir regnet å være blant Shakespeares tidlige.

I neste scene er det Julie forbereder utkledningsstuntet som skal være sentralt i stykket. Hun skal kle seg ut som en mann, for slik å finne ut hva Proteus egentlig mener. Scenen avslutter også akt 2. Utkledningsmotivet er noe Shakespeare skal bruke med mesterskap senere i karrieren.

I første scene i akt 3 er det litt uti en sekvens der tjenestegutten og moromannen, Speed, leser fra en tekst for Proteus’ like, Launce. Det handler om verdiene en kvinne har, og etter en stund kommer følgende lille salve: SPEED. ‘Item: She hath more hair than wit, and more faults than hairs, and more wealth than faults.’ TG III,i,343-44. Launce har litt problemer med å følge med hva det egentlig betyr, og Speed må gjenta ledd for ledd. I tekst kan man lure på hvorfor man må gjenta hva som står rett ovenfor, men i et teaterstykke fremført på scenen gir det gode muligheter for morsomme scener. Det er også litt vanskelig å få med seg hva Speed egentlig sier, når det blir sagt rett frem i vanlige ord. Jeg mener dette viser at Shakespeare allerede jobbet tett med skuespillerne sine, og visste godt hva som fungerte på scenen, og hva som ikke gjorde det.

Det er en komedie som ender med at alle får hverandre. Men akkurat i dette stykket blir også dette litt merkelig og ufullendt. Jeg har ikke nevnt hvordan Valentine plutselig blir leder for røverne som skal rane ham ute i skogen, ikke akkurat troverdig. Det er også noe merkelig hvordan Valentine plutselig og på et øyeblikk kan tilgi Proteus. Proteus har jo sveket ham, og han har villet ta Silvia med makt. Det er heller ikke helt bra hvordan Valentine så gir Proteus Sivlia, som tegn på at deres vennskap er gjenopprettet, men da Julia i forkledning så besvimer, ender det med at Proteus tar Julia, og Valentine Silvia, og alle er lykkelige. Det går ganske fort i svingene.

Det er de færreste som debuterer rett til mesterskap. Det gjør heller ikke Shakespeare. Dette stykket har kvaliteter som gjør at gode humorister kan få det morsomt. Det er en del elegante formuleringer, det er til og med mange av dem. Men de elegante formuleringene og humoren er ikke støttet opp av solide karakterer og en god, drivende handling. De er mer et dekke over alt som mangler. Fra Shakespeare kan vi vente mer, og det vil vi også få oppfylt.

Neste stykke av Shakespeare jeg skal ta her på litteraturbloggen er The merry wives of Windsor om cirka en måned.

***

Jeg har samlet noen eksempler på replikker fra stykket. Jeg setter dem frem uten videre kommentarer. Alle replikkene kan leses online med oversettelse av vanskelige ord på Www.Shakespearewords.com.

PROTEUS. Yet writers say, as in the sweetest bud
The eating canker dwells, so eating love
Inhabits in the finest wits of all.
Akt 1.1

Speed. Without you? nay, that’s certain, for, without you were so simple, none else would: but you are so without these follies, that these follies are within you, and shine 35 through you like the water in an urinal, that not an eye that sees you but is a physician to comment on your malady.

Proteus: What, gone without a word?

Ay, so true love should do: it cannot speak;

For truth hath better deeds than words to grace it.

TG 2,ii,16-18

TG II.iii.11
A Jew would have wept to have seen our parting.
LAUNCE

PANTHINO. Tut, man, I mean thou’lt lose the flood: and, in losing the flood, lose thy voyage, and, in losing thy voyage, 40lose thy master, and, in losing thy master, lose thy service, and, in losing thy service,—Why dost thou stop my mouth?
TG II.ii.39-43

Pan. Come, come away, man; I was sent to call thee.
Launce. Sir, call me what thou darest.
Pan. Wilt thou go?
TG II.ii.52-54

VALENTINE  O, flatter me; for love delights in praises.
TG II.iv.146

LAUNCE Ask my dog. If he say ay, it will; if he say no, it
will; if he shake his tail and say nothing, it will.
TG II.v.31-32
SPEED: The conclusion is, then, that it will.