Månedlige arkiver: mars 2013

En vakker tanke

25. mars 2006 skrev jeg den litt spesielle teksten «Sanger»,  som jeg vurderte til å være bedre enn den jeg skrev året etter, 25. mars 2007, «En vakker tanke». Men en vakker tanke er likevel en vakker tekst, man kan ikke si annet. For vakker, kanskje, litt over the top, som de sier på engelsk. Men hva er det med en tekst og en tanke som er for vakker? Er det så galt da? Døm selv.

En vakker tanke

Det er lov å være vakker. Og i dag vil jeg være det. Jeg vil forbeholde meg retten til å være vakker uten grenser, og skrive en vakker, vakker historie. Den begynner imidlertid ikke slik som dette. Den begynner med setningen: Det finnes cirka 6000 språk i verden. Jeg anbefaler alle å henge med i historien, og skru av motviljen vi i våre dager har mot det vakre. Det må være lov til å være vakker, slik som jeg er. Det finnes cirka 6000 språk i verden. Det finnes også cirka 6000 stjerner på stjernehimmelen, eller kanskje er det 5000. Jeg snakker nå om den synlige stjernehimmelen, den vi kan se med det blotte øyet. I svært klare vinternetter langt vekke fra bylys, langt til fjells, så er det altså 5-6000 stjerner vi kan se. Det betyr at for hver stjerne du ser på himmelen, finnes det et språk som noen nålevende mennesker på planeten har som morsmål. Som de snakker flytende, og kan si hva de vil med. Det er en vakker tanke, for antallet stjerner virker alltid overveldende. Slik er også antallet språk overveldende. Mange av dem aner vi ingenting om, men de er der, slik også stjernene er der. Det passer bare godt at stjernene ikke er synlige alltid. Når jeg ser på stjernehimmelen, plukker jeg meg alltid ut en stjerne som skal representere et sjeldent språk som nesten ingen lenger snakker. Og så behersker jeg plutselig dette språket. Og det gjør du også. Det er vi to. Skjønner du det? Da er vi svært nær hverandre. Det er vakkert å tenke på det. Og når jeg tenker på det, blir også jeg vakker, slik at jeg bare må smile og smile når jeg tenker på deg.

25. mars 2007

Reklamer

Onkels drøm

Jeg poster dette året Dostojevskijs 12 romaner, minus Brødrene Karamasov og Forbrytelse og straff, som jeg allerede har skrevet om, og postet.

Den dårligste Dostojevskij hittil. Det står i omtalen at det er satire og komisk, i forordet at Dostojevski har evner og talent også her. Jeg er ikke enig, komikken blir halvhjertet og omstendelig, forfatterkommentarene virker bare overflødige. Dette kunne vært greit nok, om bare handlingen og persongalleriet holdt mål. Det er her det skranter mest (jeg merket knapt at det var satire, og brød meg derfor heller ikke over mangelen på komikk). Bedrageriet blir for åpenlyst, også blant dem som utfører det. Dette står for meg i mot forordet der det står at «Onkels drøm» viser at Dostojeskij etter tiden i fangenskap var overbevist om at det fantes noe godt i ethvert menneske. En person holdt mål, Sina, men å hevde – som det blir gjort på baksiden av boken – at «hun er et av de finest tegnede heroiske kvinner i hele hans forfatterskap» er å gå for langt.

Julius Cæsar, av William Shakespeare

Dette er det korteste av alle Shakespeares stykker. Plottet er det velkjente overfallet og drapet på Julius Cæsar. Senatorene frykter at Cæsar vil gripe makten, og bestemmer seg for å drepe ham. Shakespeare bruker Cassius til å bearbeide Brutus til å bli med i konspirasjonene. Han forklarer at Cæsars navn ikke er mer verdifullt enn Brutus’, og at ingen mann skulle være forutbestemt til å herske. Brutus er enig, han har selv tenkt i de samme baner. På toppen har Cæsar sykdommen sin, fallesyken. Frykten for at Cæsar skal ta makten er ikke helt velbegrunnet, siden han er tilbudt kronen og har frasagt seg den tre ganger. Det er usikkert om han virkelig vil bli konge, og ødelegge republikken.

Cæsar på sin side frykter ingenting, og selv om han blir advart, så går han til møtet hvor han skal bli drept etterpå. Hvordan skal vel han, som har overvunnet så mange farer, frykte dolkene til gamlinger? Historien viser at det skulle han. Dette skjer allerede i akt to, tre akter gjenstår.

Etter drapet må morderne snakke med folket. Brutus melder seg frivillig, og overtaler Cassius til også å la Anthony snakke. Brutus snakker godt, og understreker at drapet på Cæsar var gjort i kjærlighet til de romerske borgere, og med stor retorikk overbeviser han publikum om at overfallet var riktig. Massenes bevegelser under talen til Anthony er et mesterverk. Med enda bedre retorikk enn Brutus’, får Anthony sagt at Brutus er en ærbar mann, men en stor taler, noe han selv ikke er. Det er et godt retorisk grep, for han får med det vendt massene mot Brutus. Mobben roper nå etter hevn over den kongelige Cæsar, og vil ha Brutus drept.

Det bygger seg opp, med spøkelser og det hele, etter godt Shakespearsk mønster. En etter en tar konspiratorene selvmord, i den tro de har feilet, slik at Anthony og Octavian får sin seier enkelt. De er enige i at Brutus var den eneste av konspiratorene som virkelig trodde på ideen, og drepte Cæsar i kjærlighet til folket (og ikke til egen makt). De gir ham derfor en verdig begravelse.

Dette er å regne blant Shakespears mange mesterverk. Det tar opp spørsmålet om hva det er som til sist bestemmer, om det er viljen eller skjebnen. Cæsar selv ser ut til å mene det er viljen, og er ikke redd for å utfordre skjebnen, ved å gå på møtet han er varslet om er farlig for ham, og tar sin død av det. På den samme side er det nettopp viljen og personlige egenskaper som leder Anthony og Octavian til seier, det er ikke noe ved dem som virker veldig skjebnebestemt. De sørger for sin egen skjebne.

Trist

Trist

Det hender jeg er trist. Jeg er egentlig en glad person som føler det er mest naturlig for meg å være glad og fornøyd, jeg har det best når jeg ler, men det hender altså at jeg er trist. Og noen ganger er jeg svært trist. Jeg tror ikke det finnes håp, jeg tror ikke det nytter, det er sånne ting jeg ikke tror når jeg er trist, og jeg blir bare enda tristere av den grunn. Noen ganger føler jeg at jeg aldri kommer til å holde ut. Hvorfor i all verden skal jeg gå gjennom alle dagene, når det bare er sånn som dette? Noen ganger skulle jeg ønske at tristheten var mer konkret, slik at det gikk an å gjøre noe med den. Noen ganger skulle jeg ønske at tristheten var en liten fyr man kunne ta ut av kroppen for å snakke litt med ham. Da ville jeg satt ham på bordet, og forsøkt å holde litt kontroll over ham. Ja, når jeg hadde han her fysisk, og han var veldig liten, da skulle jeg nok klare å holde ham der jeg vil. – Der kan du se, ville jeg sagt til tristheten min, – nå kan du se hvem som bestemmer. Jeg ville ikke brydd meg om å anklage ham for noe, når jeg var den største og sterkeste. – Du kan bare sitte der på bordet, ville jeg sagt til ham. Det er sånn jeg ville gjort det om jeg hadde kontrollen over ham.

ES 2. mars, 2009