Stikkordarkiv: Sitater

Opptegnelser fra et kjellerdyp, av F. M. Dostojevskij

Dette er kanskje det første virkelige mesterverk av Dostojevskijs romaner. Den er skrevet i 1864. Her poster jeg noen sitater fra den norske oversettelsen jeg leste:

Jeg er et sykt menneske… Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg.

Kan kanskje et erkjennende menneske ha noen som helst aktelse for seg selv?

Jeg tenkte ut de forskjelligste begivenheter, og diktet opp mitt eget liv for i hvert fall å oppleve noe.

En annen gang ble jeg grepet av et heftig ønske om å forelske meg, det hendte til og med to ganger. Og jeg forsikrer dere, mine herrer: jeg led. Innerst inne tror men ikke at man lider, der ligger spotten på lur, men jeg led allikevel, jeg måtte utholde virkelig ekte lidelser, skinnsyke, jeg var helt ute av meg… Og alt sammen av kjedsomhet, mine herrer, alt kom av kjedsomhet.

Jeg kjente en herre som hele livet var stolt over at han forsto seg på rødvin.

Mennesket har nemlig alltid og overalt, hva slags liv det enn har levet, foretrukket å handle slik det selv ville og slett ikke slik som fornuften og hensynet til egen nytte har befalt det; man kan jo også ønske seg noe som går stikk i mot ens egen fordel, og noen ganger er man til og med forpliktet til det (det er nå min mening).

Kort sagt, om verdenshistorien kan man si alt mulig, alt hva den mest løpske fantasi kan forestille seg. Bare en ting kan man ikke si om den, – at den er fornuftig.

I ethvert menneskes erindringer finnes det ting som det ikke tilstår for alle, men bare for sine venne. Det finnes også ting som det ikke engang betror sine venner, men bare seg selv og selv det i dypeste hemmelighet. Endelig finnes det slike ting som mennesket frykter å tilstå for seg selv, og av slike ting finnes det en anselig mengde hos ethvert skikkelig menneske.

Nå, når jeg ikke bare minnes dem, men til og med har bestemt meg for å skrive dem ned, vil jeg undersøke om det er mulig, om så bare ovenfor seg selv, å være fullstendig oppriktig og se hele sannheten i øynene.

Jeg ønsket tvertimot å vise dette pakket at jeg ikke var den kujon som jeg selv innbilte meg.

– En kiste?
– Ja, på Høytorget; de kom ut av kjelleren med den.
– Kjelleren?
– Ikke ut av kjelleren, men ut av kjelleretasjen… du vet… der nedenunder… et av disse elendige stedene… Det var skitt overalt… Avfall, møkk… for en stank… det var helt motbydelig.
Taushet.

Er det virkelig umulig å bevare kjærligheten? Det er bare i sjeldne tilfeller det er umulig. (…) Bryllupstidens kjærlighet forgår riktignok, men den blir erstattet av en dypere og mye bedre kjærlighet. Da vil de bli sjelelig forenet, de vil drøfte alle spørsmål i fellesskap, de vil ikke ha hemmeligheter for hverandre. De får barn, og da vil enhver stund, selv den tyngste og vanskeligste, være en lykkelig stund; det gjelder bare å elske og beholde sitt mot.

Jeg forsto heller ikke at hun bare maskerte seg med sin hån, og at dette vanligvis var skamfulle og blyge menneskers siste forsvar mot grove og frekke forsøk på å trenge inn i deres sjel; slike mennesker holder stolt og hårdnakket ut til siste stund og frykter først av alt for at de skal røpe sine følelser.

Jeg hadde alltid erkjent denne min svakhet for overdrivelser og var stundom svært redd for den: «alltid skal jeg overdrive, derfor kommer jeg også til kort», – gjentok jeg for meg selv hver time.

Jeg hadde i den grad vennet meg til å tenke meg og forvente alt mulig slik som det står i bøkene, å forestille meg all verdens ting slik som jeg tidligere hadde fantasert sammen i mine drømmer, at jeg med det samme ikke engang forsto denne merkelige hendelsen. Men følgende skjedde: Liza, krenket og hundset, forsto atskillig mer enn jeg tenkte meg. Hun forsto av alt dette det som enhver kvinne ville forstå hvis hun elsket oppriktig, nemlig at jeg selv var ulykkelig.

For det første: jeg kunne jo faktisk ikke elske noen, fordi, jeg gjentar, å elske – det betød for meg å tyrannisere og være moralsk overlegen.

Men til syvende og sist – her stiller jeg et fullstendig ørkesløst spørsmål – : Hva er best, – billig lykke, eller opphøyde lidelser? Nå, hva er best?

La oss være alene, ta fra oss bøkene, og vi vil straks forståes i den ubeskriveligste forvirring, – vi vil ikke ha anelse om hva vi skal holde oss til, hva vi skal støtte oss på, hva vi skal hate og hva vi skal elske, hva vi skal støtte oss på og hva vi skal forakte. Vi føler oss til og med tynget over å være mennesker, – mennesker med virkelig, eget kjøtt og blod; vi skammer oss over det, anser det for en skjensel og i stedet legger vi an på å bli en slags allmenn-mennesker som aldri har eksistert i virkeligheten. Vi er dødfødte, det er lenge siden vi ble satt til verden av levende fedre, og det behager oss stadig mer. Vi har fått smaken om det. Snart finner vi ut at vi skal fødes av en eller annen ide. Men nå er det nok; nå vil jeg ikke skrive mer «fra kjellerdypet»…

Reklamer

W. Shakespeare: Measure for measure – Sitater

Her skal jeg legge ut sitater for stykket Measure for Measure.

Akt 1

Her begynner vi med et sitat fra Claudio, i det han blir ført bort i fengsel.

CLAUDIO
From too much liberty, my Lucio, liberty:
As surfeit is the father of much fast,
So every scope by the immoderate use
Turns to restraint. Our natures do pursue,
Like rats that ravin down their proper bane,
A thirsty evil; and when we drink we die.
(1,2,124-126)

Det var den akten.

Akt 2

I begynnelsen av denne akten snakker Angelo med Escolus om dødsstraffen Claudio har fått. Escolus har bedt Angelo se i seg selv, om kanskje ikke han også har følt seg fristet av de samme forbrytelser Claudio nå blir dømt for. Svaret er bemerkelsesverdig.

ANGELO
‘Tis one thing to be tempted, Escalus,
Another thing to fall. I not deny,
The jury, passing on the prisoner’s life,
May in the sworn twelve have a thief or two
Guiltier than him they try. What’s open made to justice,
That justice seizes: what know the laws
That thieves do pass on thieves? ‘Tis very pregnant,
The jewel that we find, we stoop and take’t
Because we see it; but what we do not see
We tread upon, and never think of it.
You may not so extenuate his offence
For I have had such faults; but rather tell me,
When I, that censure him, do so offend,
Let mine own judgment pattern out my death,
And nothing come in partial. Sir, he must die.
2,1,17-31

Etter det sier Escalus

ESCALUS
Well, heaven forgive him! and forgive us all!
Some rise by sin, and some by virtue fall:
Some run from brakes of ice, and answer none:
And some condemned for a fault alone.
2,1,37-40

For meg som er glad i Russland er denne fin.

ANGELO
This will last out a night in Russia,
When nights are longest there: I’ll take my leave.
2,1,128-129

I neste scene kommer Isabella og ber om nåde for Claudio. Angelo skal heller fordømme synden enn synderen, hvorpå han svarer

ANGELO
Condemn the fault and not the actor of it?
Why, every fault’s condemn’d ere it be done:
  2,2,37-38

Senere sier han

ANGELO
It is the law, not I, condemns your brother;
  2,2,80

Isabella svarer

ISABELLA
Who is it that hath died for this offence?
There’s many have committed it.
  2,2,88-89

Og litt lenger nede

ISABELLA
O, ’tis excellent
To have a giant’s strength, but it is tyrannous
To use it like a giant.
  2,2,106-109

I scene fire har Isabella denne berømte replikken

ISABELLA
And ’twere the cheaper way:
Better it were a brother died at once,
Than that a sister, by redeeming him,
Should die for ever.
  2,4,105-108

Her fortsetter teksten.

Akt 3

Det er starten og slutten på denne som er berømt, jeg viser dem, og så hva som er i midten.

DUKE VINCENTIO
Be absolute for death; either death or life
Shall thereby be the sweeter. Reason thus with life:
If I do lose thee, I do lose a thing
That none but fools would keep: a breath thou art,

Det er hertugen som snakker med Claudio i fengselet. Resten av replikken går slik.

DUKE VINCENTIO
Be absolute for death; either death or life
Shall thereby be the sweeter. Reason thus with life:
If I do lose thee, I do lose a thing
That none but fools would keep: a breath thou art,
Servile to all the skyey influences,
That dost this habitation, where thou keep’st,
Hourly afflict: merely, thou art death’s fool;
For him thou labour’st by thy flight to shun
And yet runn’st toward him still. Thou art not noble;
For all the accommodations that thou bear’st
Are nursed by baseness. Thou’rt by no means valiant;
For thou dost fear the soft and tender fork
Of a poor worm. Thy best of rest is sleep,
And that thou oft provokest; yet grossly fear’st
Thy death, which is no more. Thou art not thyself;
For thou exist’st on many a thousand grains
That issue out of dust. Happy thou art not;
For what thou hast not, still thou strivest to get,
And what thou hast, forget’st. Thou art not certain;
For thy complexion shifts to strange effects,
After the moon. If thou art rich, thou’rt poor;
For, like an ass whose back with ingots bows,
Thou bear’s thy heavy riches but a journey,
And death unloads thee. Friend hast thou none;
For thine own bowels, which do call thee sire,
The mere effusion of thy proper loins,
Do curse the gout, serpigo, and the rheum,
For ending thee no sooner. Thou hast nor youth nor age,
But, as it were, an after-dinner’s sleep,
Dreaming on both; for all thy blessed youth
Becomes as aged, and doth beg the alms
Of palsied eld; and when thou art old and rich,
Thou hast neither heat, affection, limb, nor beauty,
To make thy riches pleasant. What’s yet in this
That bears the name of life? Yet in this life
Lie hid moe thousand deaths: yet death we fear,
That makes these odds all even.

Claudio er først enig, men siden så sier han:

CLAUDIO
The weariest and most loathed worldly life
That age, ache, penury and imprisonment
Can lay on nature is a paradise
To what we fear of death.
3,1,131-35

Sier Claudio.

ISABELLA
Is’t not a kind of incest, to take life
From thine own sister’s shame? What should I think?
Heaven shield my mother play’d my father fair!
For such a warped slip of wilderness
Ne’er issued from his blood. Take my defiance!
Die, perish! Might but my bending down
Reprieve thee from thy fate, it should proceed:
I’ll pray a thousand prayers for thy death,
No word to save thee.
1,1,142-150

Her er det spesielt at Isabella sammenligner det Claudio oppfordrer henne til å gjøre med incest, han henter liv ut av hennes skam. Jeg kan imidlertid ikke se hvordan det er dekning for å kalle dette incest, og velartikulerte Isabella kan heller ikke dekke seg under av at følelsene løper av med henne. Det er en intendert dobbeltbetydning i bending down, som er nettopp den handlingen Angelo vil ha henne til å gjøre.

 

Akt 4

Fortsetter

Akt 5

Fortsetter

*

For Measure for measure finnes også Tema og motiv, Karakterer og Synopsis.

Twelfth night, or what you will

Shakespeares komedier handler om kjærlighet. De begynner gjerne i en tilstand av uro. Det er et eller annet som gjør at de som skal ha hverandre ikke kan få hverandre. Ofte er de ikke engang klar over hverandre når stykket begynner. Så går stykket sin gang, forhindringene blir overvunnet, de som skal ha hverandre, får hverandre, og alle forenes i lykke. Komediene går fra uro til ro, mens tragediene gjerne går motsatt vei. Der er det gjerne fred og harmoni til å begynne med, men når det slutter er freden tapt for alltid. Lykken er ugjenkallelig forbi.

I sine midterste komedier når Shakespeare sitt mesterskap i denne overgangen fra uro til ro for komedien. A midsummer nights dream står litt for seg selv, den er et eventyr i all sin magi og trolske opptrinn. Men den oppfyller likevel formelen. Til å begynne med er Hermia og Lysander, Demtrius og Helena forhindret fra å få hverandre. I løpet av stykket blir hindringen overvunnet, selv om det er ved hjelp at magiske dråper fra en elskovsplante. A merchant of Venice står også litt utenfor, siden den er så mørk, og andre deler av handlingen overskygger det at folk gifter seg med hverandre. Står utenfor gjør også The merry wives of Windsor, den har handlingen lagt opp på en helt annen måte og foregår i et helt annet miljø.Der er ikke målet å få alle gift, men heller å tøyse lite grann, særlig med Falstaff.

Så står vi igjen med de tre høydepunktene. Much ado about nothing, As you like it, og denne, Twelfth night, or what you willst. Særlig i de to siste er det som om Shakespeare mest av alt leker seg i sjangeren. Gi folk det de vil ha, og gi dem mye av det, ser ut som å være parolen han har kost seg med. I As you like it blir uroen som vi har sett etablert med første replikk. Og så forandrer den seg egenlig ikke før den plutselig går over, nesten av seg selv, og alle blir gift. De blir gift i slike mengder at dramatikere flest ville ha problemer med å få plass til så mange karakterer i samme stykke. Og mange ser ut som de gifter seg bare på gøy, de blir med på leken de også, let’s get merry.

Twelfth night, or what you will, tar opp tråden, og fortsetter på akkurat samme måte. Tittelen spiller på tolvte natt jul, den dagen stykket skal ha hatt sin premiere. Dette var den store festdagen i gammel engelsk julefeiring. Det var dagen fattige kunne kle seg ut som rik, og hvor man snudde opp ned på alt. Det var en dag for løssluppenhet og glede. Til denne dagen har også Shakespeare skrevet en av sine mest løsslupne komedier, utstyrt med noen av sine festligste karakterer. Her er de to drukkeboltene, Sir Toby og Sir Andrew, her er den lystige og veltalende klovnen Feste, og her er den gjennomført sleske, og med det ufrivillig komiske, Malvolio. De deltar i handlingen sammen med altfor sørgende hertuginner, nye kvinner som kler seg ut, og som får både kvinner og menn forelsket i seg, ja, i det hele tatt.

As you like it er laget til allmenn forlystelse. Det ligger i tittelen, As you like it – «Som dere vil ha det», som det ligger i stykket selv og hva som skjer i det, og i avslutningen hvor så godt som ingen står igjen ugift. Det samme gjelder i Twelfth night, or what you will – «Tolvte natt jul, eller hva som helst». På norsk må vi nok ha med tolvte natt jul, for å vite hvilken natt det er snakk om. Eventuelt burde vi kalle det Trettende dag jul, siden det er det dagen kalles hos oss. Men det ville gitt oss helt andre assosisasjoner enn det originalens tittel skal gi. Hva som er lagt til etterpå, betyr at det er ikke så farlig med tittelen, eller med stykket, eller med noe. Det er bare på gøy alt i hop.

Likevel får vi ikke den samme roen over morsomhetene og spilloppene i Twelfth night, som vi fikk det i As you like it. Der er det bare Jaques som ikke helt kan bli med på den gode stemning, men han gjør det helt av egen fri vilje, og plager ingen med det. I Twelfth night har vi uroen med Malvolio, som har blitt behandlet som gal uten å være det, og blitt lurt på det skammeligste og groveste. Riktignok har han selv gjort seg fortjent til det med oppførselen sin, og det er hans egen kjærlighet til seg selv som gjorde at han kunne tro på brevet han fikk til seg. Det er bare at det ble slik misforhold mellom straffen og forbrytelsen. Han har ikke bare fornedrelsen han har gjennomgått å tenke på, han har også mistet drømmen sin i lievet. Han ville aldri kunne slå seg opp og bli hertug eller noe som helst, han vil alltid bli bestyrer, alltid vite at Olivia valgte enn annen enn ham. Og om han fortsetter hos henne, vil han selv se Olivia med sin mann hver dag. Han har all grunn til å bli så bitter som han ble til slutt, all grunn til å ville hevne seg på hele bunsjen.

Hvis vi da ser på stykket som helhet, fra første til siste replikk, så ser vi at det begynner med Orsinos berømte: If music be the food of love, play on. Det blir sagt til musikerne hans, men det er også utmerket som startreplikk til en komedie som skal ha så mye spill og lek, sang og kjærlighet. Stykket de spiller, teaterstykket Twelfth night, er også en slik slags næring til kjærligheten. Det kan være fristende å se hva slags toner spillet består av. Det er gjort i blogginnlegg hver dag denne uken, men vi har ennå ikke sett på den siste sangen i stykket, Festes lille epilog.

FESTE

[Sings]
When that I was and a little tiny boy,
With hey, ho, the wind and the rain,
A foolish thing was but a toy,
For the rain it raineth every day.
But when I came to man’s estate,
With hey, ho, the wind and the rain.
‘Gainst knaves and thieves men shut their gate,
For the rain, it raineth every day.
But when I came, alas! to wive,
With hey, ho,the wind and the rain.
By swaggering could I never thrive,
For the rain, it raineth every day.
But when I came unto my beds,
With hey, ho, the wind and the rain.
With toss-pots still had drunken heads,
For the rain, it raineth every day.
A great while ago the world begun,
With hey, ho, the wind and the rain.
But that’s all one, our play is done,
And we’ll strive to please you every day. (5,1,386-405)

Det er ikke sang av ren glede og kjærlighet. Den har sine dominerende, melankolske elementer. Det er Feste som synger om livet sitt, med omkvedet «hei, hå, vinden og regnet», kanskje med «hei, hå» som festen og moroen, spilloppene, «vinden og regnet» for elementene som også er til stede. Regnet regner hver dag. Han synger om hvordan de narraktige tingene var som leker da han var liten, men så kom han til godsene med skurker og kjeltringer, og så skulle han gifte seg, men klarte det aldri. For lenge siden begynte verden, men det får være som det vil. Skuespillet er slutt, og vi strever alle med å glede dere hver dag.

Slike sanger er laget for å synges en gang på scenen, og skal naturligvis ikke studeres og tolkes i hjel. Men det er klart, det er ingen lystig sang publikum skal gå hjem med. De har nettopp sett Malvolio ha sin opptreden av menneskelighet. Selv om han er innbilsk og vanskelig å like, har han også følelser, og de har blitt skikkelig forulempet av spøken de andre stelte i stand for ham. Han er alene og isolert. Nå kommer også Feste, som bare har smilt og spilt og lekt gjennom hele stykket, til uttrykk med litt følelsesliv han også. Han fikk ingen del i giftemålene til slutt, som han aldri har fått det. Han strever bare med å være alle til behag, hver dag.

Den samme hilsningen kommer fra skuespillerne til publikum. Det skal ikke tas for alvorlig. Verden begynte for lenge siden, det er mye vi ikke vet, og det er både hei og hå og vind og regn i den. Og vi strever hver dag med å komme opp med nye stykker til glede for dere. Et slikt stykke var Twelfth night, festivalkomedien, eller What you will, hva du vil kalle det og hva du vil det skal være. Det er en mild henstilling om å ta del i spillet og leken, for ikke å ende opp som Malvolio, samtidig som det holder åpent at vi kanskje ikke behandler vår verdens Malvolioer helt riktig.

Stykket har fått kritikk for en del usannsynligheter i plottet. Det gjelder særlig dette med de identiske tvillingene, som attpåtil er av hvert sitt kjønn, noe som er biologisk umulig. Man kan også lure på hvordan ressurssterke Viola kunne falle for en forholdsvis enkel mann som Orsino, og hvorfor hun valgte å spille mann så lenge. Hun hadde jo ingenting å tape på å avsløre sin egentlige identitet. På tross av dette har stykket vært populært og blitt jevnlig spilt fra premieren helt på begynnelsen av 1600-tallet, og helt frem til i dag. Det realistiske i det skulle ikke være et kriterium i stykker som dette. Man må godta at Viola har en prikklik mannlig tvilling, og at hun må spille mann gjennom hele stykket, for at stykket skal få sagt hva det skal ha sagt. Hvis man mener dette har verdi, var det verdt det at man gjorde noen kompromiss med sannsynligheten for at det virkelig kunne skje. Og uansett hadde ikke stykket høyere mål enn at vi alle skulle ha det litt gøy. Slik det seg hør og bør på en festdag som trettende dag jul, eller hva du vil.

For Twelfth night, og what you willst (lenken leder til utgaven lagt ut på ShakespeareWords) finnes også poster med

Tema og motiv, Karakterene, Synopsis og Sitater.

W. Shakespeare: Twelfth night, or what you will – Sitater

Det er vanskelig å finne ut hvordan postene med sitat skal presenteres. Jeg har vanskelig for å finne riktig format. Helst ville jeg hatt originalteksten til venstre og en oversettelse til høyre, men det resulterer i linjeskift som ikke har noe der å gjøre. Denne gangen prøver jeg uten å oversette. Den engelske teksten skulle ikke være altfor vanskelig tilgjengelig, og innholdet står også som regel forklart.

Akt 1

I Twelfth night kommer første sitatet med den første linjen i stykket. Det er hertug Orsino som kommer inn i et rom i slottet sitt, og ber musikerne sine spille opp.

Orsino
If music be the food of love, play on, (1,1,1)

Orsino har lagt seg til en form for kjærlighet der det gjelder om å omtale den i vakre ord. Shakespeare er en mester i kunsten, og kan legge mange vakre ord i den egentlig noe innskrenkede hertugens munn. Når han også snakker på vers, blir det ofte vakkert, om enn det ikke alltid blir sant.

DUKE ORSINO

If music be the food of love, play on;
Give me excess of it, that, surfeiting,
The appetite may sicken, and so die.
That strain again! it had a dying fall:
O, it came o’er my ear like the sweet sound,
That breathes upon a bank of violets,
Stealing and giving odour! Enough; no more:
‘Tis not so sweet now as it was before.
O spirit of love! how quick and fresh art thou,
That, notwithstanding thy capacity
Receiveth as the sea, nought enters there,
Of what validity and pitch soe’er,
But falls into abatement and low price,
Even in a minute: so full of shapes is fancy
That it alone is high fantastical. (1,1,1-15)

Første halvdel er at om musikk er næring for kjærligheten, så vil han ha det i overflod, grådig, slik at lysten på den vil sykne, og så dø. Senere spør han om kjærlighetens ånd, hvor den er kvikk og frisk, slik at uavhengig kapasiteten, mottar den som sjøen, ingenting går der inn, av hvilken verdi eller tone som helst, det faller til redusert og lav verdi. Til og med i et minutt, så full av former er elskoven, at den alene er høylig fantastisk. Slik snakker en som ikke får sin kjærlighet gjengjeldt, og som nekter å prøve sin kjærlighet da på en annen.

Scene 3 innledes av et sitat av en annen karakter, levert av den drukne Sir Toby, som klager over hertuginnens overdrevne sorg.

SIR TOBY BELCH

What a plague means my niece, to take the death of
her brother thus? I am sure care’s an enemy to life. (1,3,1-3)

«Hva mener min niese med å ta sin brors død på denne måten? Jeg er sikker på at omsorg er fiende av livet.» Det er godt sagt, man skal ta alt med måte, også sorgen. Det passer også med stykkets budskap om lek og moro, om man tar tingene for alvorlig, vil man ikke få så mye ut av livet. Sagt av Sir Toby får visdomsordet imidlertid en fin fri, med at den som kanskje aller mest kaster vekk livet sitt i stykket, er han, og han gjør det med fyll og drikk. Han er også avhengig av sin nieses velvilje, siden det flere steder i stykket antydes at han ikke er så godt bemidlet selv, tross adelstittelen.

SIR TOBY BELCH

Out o’ tune, sir: ye lie. Art any more than a
steward? Dost thou think, because thou art
virtuous, there shall be no more cakes and ale? (2,3,113-115)

En av de som flittig leverer sitatvennlige replikker i stykket er narren Feste. Han gjør sitt levebrød av å leke med ord.

FESTE
For what says Quinapalus? ‘ Better a witty fool For hva sier Quinapalus? Bedre en vittig tosk
than a foolish wit.’ God bless thee, lady! enn en toskete vittighet. Gud velsinge deg, lady!

(1,5,32-33)

For ordens skyld, Quinapalus er ikke en virkelig person, verken i stykkets eller vår verden. Det er et navn oppdiktet av Feste.

I en berømt replikkveksling med Olivia kommer en litt lenger lek. Det er en velkjent idé Feste her benytter seg av, men det er elegant gjort. Når religionen sier døden er noe å glede seg over, hvorfor sørger vi da over våre døde?

OLIVIA
Make your proof. Så bevis det.
FESTE
I must catechize you for it, madonna. Good my Jeg må da foreta en utspørring, madonna. Min gode
mouse of virtue, answer me muse av dyden, svar meg.
OLIVIA
Well, sir, for want of other idleness, I’ll bide your Vel, sir, av mangel på annet tidsfordriv, skal jeg være med på
proof beviset ditt
FESTE
Good madonna, why mourn’st thou? Gode madonna, hvorfor sørger du?
OLIVIA
Good fool, for my brother’s death. Gode narr, for min brors død.
FESTE
I think his soul is in hell, madonna. Jeg tror sjelen hans er j Helvete, madonna.
OLIVIA
I know his soul is in heaven, fool. Jeg vet sjelen hans er i himmelen, narr.
FESTE
The more fool, madonna, to mourn for your Desto mer en narr, madonna, å sørge over din
brother’s soul, being in heaven. Take away the fool, brors sjel når den er i himmelen. Ta narren bort
gentlemen gentlemen!

(1,5,55-67)

Det finnes egne nettsider med morsomme hvem følger hvem i Shakespeare, her er det Feste som skal ut og se til drukne Sir Toby. Sitatet henger sammen med Festes forrige replikk, der han har definert en full mann som druknet, narr og gal. Den første drinken for mye gjør ham til narr, den neste gal og den tredje drukner ham. Sir Toby er på denne skalaen på nivå to.

FESTE
He is but mad yet, madonna, and the fool shall look Han er bare gal ennå, madonna, og narren skal se
to the madman. til den gale.

(1,5,132-33)

Følgende sitat trekker veksler på sonettene Shakespeare har skrevet kort tid i forveien.

VIOLA

Lady, you are the cruell’st she alive,
If you will lead these graces to the grave
And leave the world no copy. (1,5,230,232)

Det er Viola som opptrer i rollen som Cesario, og nettopp har sett Olivias ansikt. Hun mener Olivia må være den ondeste i verden, om hun vil ta fra verden denne skjønnheten hun besitter, uten å etterlate verden noen kopi av dem. De 17 første av sonettene i samlingen omhandler det samme tema. Dere kan sjekke dem og de andre sonettene opp fra den nylig opprettede siden om Shakespeares sonetter på søsterbloggen HeltGreiPoesi.

Det følgende er ganske typisk for Shakespeares kvinneroller utkledd som menn. De er ganske åpne og ærlige på at de ikke er det de gir seg ut for. Samtidig så er alle slike passende å si når man spiller teater, alt gir seg ut for å være noe annet enn det de er. Er du en komiker, spør den ene komedieskuespilleren til den andre.

OLIVIA
Are you a comedian? Er du en komiker?
VIOLA
No, my profound heart; and yet, by the very fangs Nei, mitt inderlige hjerte, og likevel, ved alle ondskapens
of malice, I swear I am not that I play. Are you the lady hoggtenner, så sverger jeg at jeg ikke er hva jeg later som. Er du hertuginnen
of the house? i huset?

(1,5,175-178)

«Jeg sverger at jeg ikke er det jeg later som jeg er». Det er også godt sagt av en skuespiller.

Akt 2

Her kommer et litt lengre fra Viola. Hun har nettopp i forkledningen av Cesario fått returnert ringen fra Olivia. Men hun har aldri gitt Olivia noen ring, og skjønner at hun har blitt forelsket i henne. Det er en lengre replikk som går fra linje 17 til 41 i scene to i denne akten, jeg går inn fra linje 31.

VIOLA

Alas, our frailty is the cause, not we!
For such as we are made of, such we be.
How will this fadge? my master loves her dearly;
And I, poor monster, fond as much on him;
And she, mistaken, seems to dote on me.
What will become of this? As I am man,
My state is desperate for my master’s love;
As I am woman,–now alas the day!–
What thriftless sighs shall poor Olivia breathe!
O time! thou must untangle this, not I;
It is too hard a knot for me to untie! (2,2,31-41)

Kvinnens skrøplighet er et sitat som kommer også i Hamlet, som Shakespeare skrev nettopp på den tiden han også skrev Twelfth night. Det er imidlertid et utsagn man ikke skal legge altfor mye i, da Shakespeare lar både sine kvinner og menn gå gjennom plutselige og skiftende forelskelser.

Av en helt annen karakter er replikkvekslingen mellom de to svirebrødrene, Sir Toby og Sir Andrew, og klovnen Feste. De to vil at han skal spille opp en sang, og Feste spør

FESTE

Would you have a love-song, or a song of good life?

SIR TOBY BELCH

A love-song, a love-song.

SIR ANDREW

Ay, ay: I care not for good life. (2,2,34-36)

Det er kanskje bare jeg som er svak for slike replikker. Er det fest så er det fest, da er de store følelser og ikke det gode liv som gjelder. Senere i samme scene kommer nye eksempler på hvordan disse to karene muntrer opp replikkvekslingene.

SIR TOBY BELCH

Possess us, possess us; tell us something of him.

MARIA

Marry, sir, sometimes he is a kind of puritan.

SIR ANDREW

O, if I thought that I’ld beat him like a dog!

SIR TOBY BELCH

What, for being a puritan? thy exquisite reason,
dear knight?

SIR ANDREW

I have no exquisite reason for’t, but I have reason
good enough. (2,2,133-139)

Sir Andrew har kanskje ikke noen utsøkt grunn for å banke Malvolio som en hund, men han har sine grunner for det. Grunnen er at han er en puritaner, en sort mennesker alle sanne teaterfolk hater.

Replikkene denne herlige gjengen har mens de planlegger og forbereder sitt lille pek mot Malvolio er overfalt fristende å fristende å sitere fra. Jeg tar med enda et siste eksempel, mellom Sir Toby og Sir Andrew etter at Maria er gått.

SIR TOBY BELCH

Good night, Penthesilea.

SIR ANDREW

Before me, she’s a good wench.

SIR TOBY BELCH

She’s a beagle, true-bred, and one that adores me:
what o’ that?

SIR ANDREW

I was adored once too. (2,3,170-174)

I neste scene kommer et sitat fra Hertug Orsino.

DUKE ORSINO

Come hither, boy: if ever thou shalt love,
In the sweet pangs of it remember me;
For such as I am all true lovers are,
Unstaid and skittish in all motions else,
Save in the constant image of the creature
That is beloved. How dost thou like this tune? (2,4,15-18)

Denne replikken sier han til Viola, som utkledd som Cesario sitter og er forelsket i ham. Det er også typisk Shakespeare at han lar sine karakterer uttrykke vakre ord om kjærligheten, om deres forelskelse er sann eller falsk. Det er noe eget med Orsinos veldige kjærlighet til Olivia, som han knapt nok har sett, og som stadig og alltid avviser hans bud. For ordens skyld, Orsino spør til slutt hvordan Viola oppfatter melodien musikerne spiller, ikke om en kommentar til replikken han har avgitt.

Litt senere i samtalen mellom hertugen og Viola forsøker hun å få ham til å forstå at det er en kvinne som elsker ham.

VIOLA

Ay, but I know–

DUKE ORSINO

What dost thou know?

VIOLA

Too well what love women to men may owe:
In faith, they are as true of heart as we.
My father had a daughter loved a man,
As it might be, perhaps, were I a woman,
I should your lordship.

DUKE ORSINO

And what’s her history? (2,4,108)

Viola kommer mye bedre fra det enn Orsino, i sitt svar.

VIOLA

A blank, my lord. She never told her love,
But let concealment, like a worm i’ the bud,
Feed on her damask cheek: she pined in thought,
And with a green and yellow melancholy
She sat like patience on a monument,
Smiling at grief. Was not this love indeed?
We men may say more, swear more: but indeed
Our shows are more than will; for still we prove
Much in our vows, but little in our love. (2,4,109-117)

Der Orsino snakker vakkert, men usant, setter Viola fingeren på problemet. Hun får også sagt mer om forholdet mellom kvinner og menn, i sin rolle som mann spilt av en kvinne, enn enkle Orsino i sin brautende mandighet.

Femte scene i denne akten har en morsom replikkveksling i bakgrunnen, når Malvolio ser for seg sitt liv som hertug. På ny er det Sir Andrew som står for humoren.

MALVOLIO

‘Besides, you waste the treasure of your time with
a foolish knight,’–

SIR ANDREW

That’s me, I warrant you.

MALVOLIO

‘One Sir Andrew,’–

SIR ANDREW

I knew ’twas I; for many do call me fool. (2,5,76-80)

Følgende replikk blir gjentatt mange ganger, dette er den første og viktigste, der den står i brevet Malvolio finner på bakken.

MALVOLIO

‘If this fall into thy hand, revolve. In my stars I
am above thee; but be not afraid of greatness: some
are born great, some achieve greatness, and some
have greatness thrust upon ’em. (2,5,139-142)

Det er kammerpiken Maria som har formulert setningen, «vær ikke redd for storhet: noen er født store, noen oppnår storhet og noen får storheten kastet over dem» . Storheten Malvolio får kastet over seg er stormannsgalskapen, og han får for det den rette behandling i det mørke rommet gale blir satt i.

Akt 3

Starten på akt tre har eksempel på berømt retorikk fra Shakespeare. Det er Viola som kommer til hertuginnens hus, og ser Feste sitte utenfor med trommen sin.

VIOLA

Save thee, friend, and thy music: dost thou live by
thy tabour?

FESTE

No, sir, I live by the church.

VIOLA

Art thou a churchman?

FESTE

No such matter, sir: I do live by the church; for
I do live at my house, and my house doth stand by
the church.

VIOLA

So thou mayst say, the king lies by a beggar, if a
beggar dwell near him; or, the church stands by thy
tabour, if thy tabour stand by the church.

FESTE

You have said, sir. To see this age! A sentence is
but a cheveril glove to a good wit: how quickly the
wrong side may be turned outward! (3,1,1-13)

Viola spør narren Feste som spiller på tromme om han lever av spillingen. Feste griper tak i dobbeltbetydning av det engelske ordet lives, og svarer som om Viola har spurt hvor han bor. Viola griper tak i ordleket, og kommer med noen konsekvenser av den. Feste er forundret over disse konsekvensene, og skylder på at det er tiden som har laget det slik. Man kan ikke engang stole på språket. Selv gjør han ikke annet enn å vri og vende på det folk sier, og legge annen mening i ordene enn det de er ment som.

Rett etter sier han da også

FESTE

Troth, sir, I can yield you none without words; and
words are grown so false, I am loath to prove
reason with them. (3,1,22-24)

Og han har generell betraktning om klovneri som gjelder i stykket og kanskje i livet.

FESTE

Foolery, sir, does walk about the orb like the sun,
it shines every where. I would be sorry, sir, but
the fool should be as oft with your master as with
my mistress: I think I saw your wisdom there. (3,1,39-42)

Viola konkluderer at Feste må ha vidd for å spille narren.

VIOLA

This fellow is wise enough to play the fool;
And to do that well craves a kind of wit: (3,1,58-59)

Replikken går videre til å snakke generelt om hva som krevdes av en gammel narr, hvordan han må se til humøret til dem han snakker med, og tilpasse sine ablegøyer etter det.

OLIVIA

Cesario, by the roses of the spring,
By maidhood, honour, truth and every thing,
I love thee so, that, maugre all thy pride,
Nor wit nor reason can my passion hide.
Do not extort thy reasons from this clause,
For that I woo, thou therefore hast no cause,
But rather reason thus with reason fetter,
Love sought is good, but given unsought better. (3,1,146-153)

Jeg tok med hele denne replikken fra Olivia, som jeg synes er vakker, men det er særlig den siste linjen som er berømt. «Kjærlighet søkt etter er god, men gitt usøkt er bedre», kan være en oversettelse. Det er mening om at den er bedre når den kommer uventet, som en gave, enn når man har kjempet for den og vunnet den. Så kan man argumentere om dette er sant, eller noe Olivia velger å si for lettere å kunne få kjærligheten til Cesario, som hun sier det til. Det er også å legge merke til at Olivia i sin erklæring av kjærligheten plutselig snakker på rim. Svaret fra Viola, som bare er utkledd som Cesario, er også poetisk.

VIOLA

By innocence I swear, and by my youth
I have one heart, one bosom and one truth,
And that no woman has; nor never none
Shall mistress be of it, save I alone.
And so adieu, good madam: never more
Will I my master’s tears to you deplore. (3,1,154-159)

Jeg slenger inn denne også, fra scene 3.

OLIVIA

I am as mad as he,
If sad and merry madness equal be. (3,3,14-15)

Olivia sørger nå vel så mye at hun ikke kan vinne Cesarios kjærlighet, som over sin tapte, døde bror.Malvolio har imidlertid en annen type galskap, som annonsert av Maria. Enden på opptrinnet der Malvolio kommer inn i sine gule strømper er en artig hentydning til en annen av Shakespeares komedier.

OLIVIA

Why, this is very midsummer madness. (3,3,56)

Kommentaren til Fabian etter at Malvolio har demonstrert hvor fullstendig han har gått på hva som står i brevet.

FABIAN

If this were played upon a stage now, I could
condemn it as an improbable fiction. (3,3,

Til allmenn forlystelse legger jeg også ut brevet Sir Andrew Augcheek vil sende Cesario, med utfordringen, etter at Olivia i hans åsyn har behandlet ham mildt.

SIR TOBY BELCH

Give me.
Reads

Youth, whatsoever thou art, thou art but a scurvy fellow.’

FABIAN

Good, and valiant.

SIR TOBY BELCH

[Reads] ‘Wonder not, nor admire not in thy mind,
why I do call thee so, for I will show thee no reason for’t.’

FABIAN

A good note; that keeps you from the blow of the law.

SIR TOBY BELCH

[Reads] ‘Thou comest to the lady Olivia, and in my
sight she uses thee kindly: but thou liest in thy
throat; that is not the matter I challenge thee for.’

FABIAN

Very brief, and to exceeding good sense–less.

SIR TOBY BELCH

[Reads] ‘I will waylay thee going home; where if it
be thy chance to kill me,’–

FABIAN

Good.

SIR TOBY BELCH

[Reads] ‘Thou killest me like a rogue and a villain.’

FABIAN

Still you keep o’ the windy side of the law: good.

SIR TOBY BELCH

[Reads] ‘Fare thee well; and God have mercy upon
one of our souls! He may have mercy upon mine; but
my hope is better, and so look to thyself. Thy
friend, as thou usest him, and thy sworn enemy,
ANDREW AGUECHEEK.
If this letter move him not, his legs cannot:
I’ll give’t him. (3,4,147-169)

Det hadde vært mulig med mange flere  sitater fra denne akten. Det er bare å lese den selv, følg med på humoren når Sir Andrew får ordet, og på hvor elegant spøken mot Malvolio blir spilt ut når han opptrer for hertuginnen i gule strømper og kryssbinding.

Akt 4

Jeg begynner med et sitat fra Sebastian.

SEBASTIAN

What relish is in this? how runs the stream?
Or I am mad, or else this is a dream:
Let fancy still my sense in Lethe steep;
If it be thus to dream, still let me sleep! (4,1,59-62)

Deretter er det Feste som karakteriserer Malvolios galskap.

FESTE

Madman, thou errest: I say, there is no darkness
but ignorance; in which thou art more puzzled than
the Egyptians in their fog. (4,2,42-44)

Og så en kommentar som viser hvor slemme de har blitt med ham.

MALVOLIO

Fool, there was never a man so notoriously abused: I
am as well in my wits, fool, as thou art.

FESTE

But as well? then you are mad indeed, if you be no
better in your wits than a fool. (4,2,87-90)

Det er et ganske slemt svar Feste her gir ham, men det er med på straffen Malvolio skal ha. Feste er naturligvis klar over at hans egen vidd er aldeles utmerket.

Akt 5

Det begynner med Viola. Dette sier hun når alle står samlet i sluttscenen, og Olivia vil ha henne til å stå for troskapen Sebastian har lovet henne, hun tror de to er de samme og at det er til Violas rolle som Cesario hun har lovet troskap.

OLIVIA

Where goes Cesario?

VIOLA

After him I love
More than I love these eyes, more than my life,
More, by all mores, than e’er I shall love wife.
If I do feign, you witnesses above
Punish my life for tainting of my love! (5,1,132-136)

Viola – som fortsatt spiller Cesario – sverger troskap til Orsino.

Litt senere i akten leser Feste opp brevet fra Malvolio.

FESTE

Look then to be well edified when the fool delivers
the madman. (5,1,287-288)

Sluttreplikken til Malvolio

MALVOLIO

I’ll be revenged on the whole pack of you. (5,1,375)

I oversettelsen av denne er det vanskelig å få med at pack også har betydningen pakk, jeg skal hevne meg på hele pakket, som på hele bunsjen.

Dette var en enkel presentasjon av noen av de sitatvennlige replikkene i Twelfth night. Når man først har kommet i gang med dem, er det alltid fristende å ta med noen til, for så mange av dem illustrerer et poeng på en eller annen måte, er godt sagt, morsomt sagt, eller bare veldig treffende. En kan like gjerne bare lese hele stykket fra start til mål, og flere enn én gang.

For Twelfth night, or what you willst, finnes også

Tema og motiv, Karakterene og Synopsis.

W. Shakespeare: As you like it – Sitater

Jeg strever litt med å finne formatet jeg skal presentere sitatene i, og beklager at postene av den grunn fremstår litt midlertidige. Jeg vil gjerne ha det slik at jeg får originalen på ene siden, og min oversettelse på andre. Så foreløpig eksperimenterer jeg meg litt frem, og ber mine lesere bære over med det.

Det er ikke bare min feil alt som ser rart ut. WordPress lever litt sitt eget liv på veien fra skrevet post til posten offentliggjort. De setter margen litt mindre enn jeg har den, tar bort noen linjeskift og roter ellers også til lite grann. Med tiden håper jeg å få litt bedre kontroll over hva som skjer her. Teksten skulle imidlertid være grei, om utseendet på den er rar.

Akt 1

Jeg begynner med et kanskje ganske ukvinnelig sitat fra Rosalind. Replikken faller rett etter at hun har sett Orlando første gang, det er når han vinner brytekampen mot Charles. Etter er Rosalind litt opprørt, og Celia lurer på hva som er i veien.

CELIA CELIA
But is all this for your father? Er alt dette på grunn av din far?
ROSALIND ROSALIND
No, some of it is for my child’s father. – O, Nei, noe av det er på grunn av mitt barns far.
how full of briars is this working-day world! Å, hvor full av torner er hverdagens verden!

Hun har her bare sett Orlando, som hun snakker om, en eneste gang. Og hun tenker ham allerede som far til sine barn. Dette er et av mange eksempler på at dette stykket er ganske erotisk, og at Rosalind ikke er den som holder igjen.

Akt 2

Fra denne akten foregår mesteparten av handlingen i skogen. Den gamle hertugen har innledningssitatet

Now my co-mates and brothers in exile, Nå mine venner og brødre i eksil
Hath not old custom made this life more sweet Har ikke gamle vaner gjort dette livet søtere
Than that of painted pomp? Are not these woods Enn det av malt pomp? Er ikke disse skogene
More free from peril than the envious court? Friere fra farer enn det misunnelige hoffet?
Here feel we not the penalty of Adam, Her føler vi ikke straffen fra Adam
The seasons’ difference, as the icy fang Årstiden skiften,den isende hoggtann
And churlish chiding of the winter’s wind, Og barske romling fra vintervinden
Which when it bites and blows upon my body Som når den biter og blåser over kroppen min
Even till I shrink with cold, I smile and say Helt til jeg dirrer av kulde, så smiler jeg og sier
‘This is no flattery; these are counsellors Dette er ikke smiger; dette er rådgivere
That feelingly persuade me what I am’? Som følelig overbeviser meg om hva jeg er.
Sweet are the uses of adversity, Deilig er bruken av rådgiveri
Which, like the toad, ugly and venomous, Som, lik padden, stygg og giftig,
Wears yet a precious jewel in his head; Likevel bærer en kostbar juvel i hodet sitt.
And this our life, exempt from public haunt, Og dette livet vårt, avkuttet hyppige besøk
Finds tongues in trees, books in the running brooks, Finner tunger i trærne, og bøker i de rennende bekkene.
Sermons in stones, and good in everything. Preken i steiner, og godt i alt.

(AYLI 2,1,1.7)

Det er en del å gripe fatt i her i sitatet, som vanlig er med Shakespeare. Han streifer over en del ting, som overlater ganske mye for dem som skal tolke. Hva mener han for eksempel med at de der i skogen ikke føler straffen fra Adam? Det er klart det må henvise til syndefallet, om enn det var Eva som forårsaket det. Betyr det at de der ute er fri for synder? At de lever et liv i paradis, som Adam før syndefallet? Det er mye å spekulere i, og verken stykket eller replikken gir noen gode svar, de går begge deler videre. Mest av alt fungerer replikken som en fin innledning til hva som skal komme, og som en godt uttrykt hyllest til livet på landet.

Det mest kjente sitatet er fra syvende scene i akt 2. Rett før har også hertugen et minneverdig sitat. Innledningen er at Orlando nettopp har brust inn på hertugen og hans menn som er samlet i Arden-skogen, og med våpen i hånd krevd å få mat av dem. Den truende fremferden gjør ikke noe skremmende inntrykk på hertugen og folket hans, men deres vennlige fremferd overrasker Orlando veldig. Orlando takker dem veldig, og løper av gårde for å finne Adam som han har forlatt døende sav sult. Hertugen har så følgende kommentar.

DUKE
Thou seest we are not all alone unhappy.
This wide and universal theatre
Presents more woeful pageants than the scene
Wherein we play in.

Det er etter dette Jaques svarer med sin berømte

All the world’s a stage, Hele verden er en scene
And all the men and women merely players Og alle men og kvinner skuespillere

(AYLI 2,7,141-142)

All the world’s a stage, and all the men and women merely players. Det blir sagt av stykkets store og eneste melankoliker, den eneste av alle som nekter å være fornøyd med tingenes tilstand, som ikke ønsker å kjempe mot det meningsløse og løgnene i tilværelsen. For ham er verden bare en scene der menneskene spiller sine roller frem mot stykkets slutt, døden. Det kan aldri komme noe ut av det, verken godt eller dårlig, og de aller fleste spiller akkurat samme rollen som tusenvis av andre. De går gjennom de samme stadiene, de samme valgene og kvalene, de samme gleder og sorger. Det nytter ikke å kjempe i mot, man fødes, eldes og dør.

Hva som er vel så artig som at menneskelivet blir sammenlignet med et skuespill, er at karakteren som sier det selv er deltaker i et teaterstykke. For ham og hans medspillere i rollene er hele verden virkelig en scene, og alle roller fastsatt på forhånd. Denne leken mellom teateret og virkeligheten er noe Shakespeare benytter seg av i flere stykker, og som han også andre steder utnytter meget elegant.

Resten av replikken holder ikke så godt for teaterrollen, da er det tydelig replikken gjelder menneskene i den virkelige verden. Resten av replikken går slik

They have their exits and their entrances;
And one man in his time plays many parts,
His acts being seven ages. At first the infant,
Mewling and puking in the nurse’s arms.
And then the whining school-boy, with his satchel
And shining morning face, creeping like snail
Unwillingly to school. And then the lover,
Sighing like furnace, with a woeful ballad
Made to his mistress’ eyebrow. Then a soldier,
Full of strange oaths and bearded like the pard,
Jealous in honour, sudden and quick in quarrel,
Seeking the bubble reputation
Even in the cannon’s mouth. And then the justice,
In fair round belly with good capon lined,
With eyes severe and beard of formal cut,
Full of wise saws and modern instances;
And so he plays his part. The sixth age shifts
Into the lean and slipper’d pantaloon,
With spectacles on nose and pouch on side,
His youthful hose, well saved, a world too wide
For his shrunk shank; and his big manly voice,
Turning again toward childish treble, pipes
And whistles in his sound. Last scene of all,
That ends this strange eventful history,
Is second childishness and mere oblivion,
Sans teeth, sans eyes, sans taste, sans everything.

Akt 3

Jeg tar med en replikkveksling som får frem Rosalinds syn på Orlandos vers til henne, og litt om humoren og ordleken i stykket.

CELIA
Didst thou hear these verses?
ROSALIND
O, yes, I heard them all, and more too, for
some of them had in them more feet than the verses
would bear.
CELIA
That’s no matter: the feet might bear the verses.

ROSALIND
Ay, but the feet were lame, and could not bear
themselves without the verse, and therefore stood lamely
in the verse.

(AYLI 3,2,159-166)

Litt senere sier Rosalind til Orlando.

ROSALIND

 

Love is merely a madness and, I tell you,

Kjærlighet er total galskap, sier jeg deg, og

deserves as well a dark house and a whip as madmen do;

Fortjener så mye et mørkt hus og en pisk som galninger gjør;

and the reason why they are not so punished and cured

Og grunnen til at de ikke blir straffet og kurert på denne måten

is that the lunacy is so ordinary that the whippers are

er at galskapen er så vanlig at de som skal piske også

in love too. Yet I profess curing it by counsel.

er forelsket. Likevel kan jeg kurere den ved veiledning.

Sammenligningen mellom forelskelse og galskap blir mye brukt. Her fremstår den imidlertid riktig frisk, siden Rosalind som sier den også er rammet av den eventuelle galskapen. Hun opptrer i rollen som Ganymede, og forklarer Orlando at det er galskap slik han er forelsket i Rosalind. Samtidig må hun være overlykkelig over at den hun elsker også elsker henne, og hun er også veldig klar over sine egne merkelige reaksjoner siden hun altså også er forelsket i Orlando. Det er virkelig ingen som slipper unna.

Samtalen mellom Audrey og Touchstone om kjærlighet og poesi hører også med til dette temaet. Den er foreløpig ikke oversatt.

AUDREY
I do not know what ‘ poetical ’ is. Is it honest in
deed and word? Is it a true thing?
TOUCHSTONE
No, truly: for the truest poetry is the most
feigning; and lovers are given to poetry; and what they
swear in poetry may be said as lovers they do feign.

AUDREY
Do you wish then that the gods had made me
poetical?

TOUCHSTONE
I do, truly: for thou swearest to me thou art
honest; now, if thou wert a poet, I might have some hope
thou didst feign.

AUDREY
Would you not have me honest?

TOUCHSTONE
No, truly, unless thou wert hard-favoured:
for honesty coupled to beauty is to have honey a sauce
to sugar.

JAQUES
(aside)
A material fool!

Oversatt har jeg derimot gjort med mitt neste sitat, fra scene 3. Det er Phebe som snakker til Silvius, etter at Rosalind utkledd som Ganymede har satt henne på plass.

PHEBE

Dead Shepherd, now I find thy saw of might,

Kjære gjeter, nå ser jeg kraften i ditt jeg fikk

‘Who ever loved that loved not at first sight?’

Hvem har vel elsket om ikke ved første blikk?

Siste linje av sitatet er hentet fra Christopher Marlows poen, Hero og Leander. Silvius har gått og gnålet kjærlighetsviser til henne, og hun har ikke trodd noe på dem. Nå har hun selv følt kjærligheten, den følte hun straks når Ganymede, og det er han hun er forelsket i. Det er et premiss i dette og mange av Shakespeares stykker at kjærligheten kan oppstå momentant. Om det ikke er nødvendig i virkeligheten, kanskje, er det noen ganger nødvendig i teateret da man ikke har tid til å la et forhold utvikle seg så lenge det trenger for å bli helt troverdig.

Akt 4

Det første sitatet herfra er et berømt sitat fra Rosalind. Jeg setter det frem først, og kommenterer det etterpå.

ROSALIND

No, faith, die by attorney. The poor world is

Nei, tro dør ved en stedfortreder. Denne stakkars verden er

almost six thousand years old, and in all this time there

nesten seks tusen år gammel, og i løpet av all denne tiden

was not any man died in his own person, videlicit, in a

har ikke en eneste mann død av sin egen person, nemlig, i

love-cause. Troilus had his brains dashed out with a

kjærlighetssamenheng. Troilus fikk hjernen slått ut av en

Grecian club, yet he did what he could to die before,

gresk klubbe, likevel gjorde han hva han kunne for å dø tidligere,

and he is one of the patterns of love. Leander, he would

og han er en av modellene for kjærlighet. Leander, han ville

have lived many a fair year though Hero had turned

ha levd mange gode år tøft Hero hadde blitt

nun, if it had not been for a hot midsummer night: for,

none, hvis det ikke hadde vært for en varm midtsommernatt: for,

good youth, he went but forth to wash him in the

gode ungdom, han gikk visst for å vaske seg i

Hellespont and being taken with the cramp was drowned,

Hellespont, og i det han fikk krampe druknet han,

and the foolish chroniclers of that age found it was ‘Hero

og de idiotiske krønikeskriverne fra den tiden fikk det til å være ’Hero

of Sestos’. But these are all lies; men have died from

av Sestos’. Men alle disse er bare løgner; men har dødd fra

time to time and worms have eaten them, but not for

tid til annen og mark har spist av dem, men ikke for

love.

kjærlighet

Hun forklarer Orlando som har sagt at han vil dø om ikke Rosalind vil gifte seg med ham, at ingen mann i løpet av de seks tusen år verden har eksitert, har dødd av kjærlighet. Det har alltid vært andre årsaker som ligger bak. Troilus ble drept av Achilles i slaget om Troja, Leander døde da han forsøkte å svømme over Hellespont, stredet mellom Italia og Sicilia. Vi finner disse navnene igjen også i Shakespeares egne stykker, Hero er i Much ado about nothing, Leander i A midsummer night’s dream og så finnes et eget stykke med tittelen Troilus og Cassandra. Her er det imidlertid de klassiske figurene Rosalind refererer til, og bare som en morsomhet, eventuelt, til karakterene fra Shakespeare selv. Generelt unngår Shakespeare å hente referanser fra sine egne stykker.

Vi tar også med det artige når Rosalind spør hvor lenge Orlando vil ha henne, etter at de har gått gjennom lekegiftemålet.

ROSALIND
Now tell me how long you would have her
after you have possessed her.
ORLANDO
For ever and a day.

ROSALIND
Say ‘ a day ’ without the ‘ ever.’ No, no, Orlando,
men are April when they woo, December when they
wed; maids are May when they are maids, but the sky
changes when they are wives. I will be more jealous
of thee than a Barbary cock-pigeon over his hen, more
clamorous than a parrot against rain, more new-fangled
than an ape, more giddy in my desires than a monkey;
I will weep for nothing, like Diana in the fountain, and I
will do that when you are disposed to be merry; I will
laugh like a hyen, and that when thou art inclined to
sleep.

Akt 5

Det er kanskje kjekt å få med seg et lite sitat fra Orlando i femte akt. Det som står inni der i min uthevning blir jo gjengitt noen ganger.

ORLANDO
They shall be married tomorrow; and I will
bid the Duke to the nuptial. But, O, how bitter a thing
it is to look into happiness through another man’s eyes!
By so much the more shall I tomorrow be at the height
of heart-heaviness, by how much I shall think my
brother happy in having what he wishes for (5,2,40-45)

Jeg må også få med epilogen til Rosalind. Den er i prosa.

ROSALIND

It is not the fashion to see the lady the epilogue;
but it is no more unhandsome than to see the lord
the prologue. If it be true that good wine needs
no bush, ’tis true that a good play needs no
epilogue; yet to good wine they do use good bushes,
and good plays prove the better by the help of good
epilogues. What a case am I in then, that am
neither a good epilogue nor cannot insinuate with
you in the behalf of a good play! I am not
furnished like a beggar, therefore to beg will not
become me: my way is to conjure you; and I’ll begin
with the women. I charge you, O women, for the love
you bear to men, to like as much of this play as
please you: and I charge you, O men, for the love
you bear to women–as I perceive by your simpering,
none of you hates them–that between you and the
women the play may please. If I were a woman I
would kiss as many of you as had beards that pleased
me, complexions that liked me and breaths that I
defied not: and, I am sure, as many as have good
beards or good faces or sweet breaths will, for my
kind offer, when I make curtsy, bid me farewell.

(AYLI 5,4,196-216)

Denne epilogen problematiserer ytterligere hvordan vi spiller roller i livene våre. Rosalind har jo gjennom mesteparten av stykket spilt en mann, Ganymede, og denne mannen har igjen spilt en kvinne, Rosalind. På toppen ble altså alle roller på Shakespeares tid spilt av menn. Så når da skuespilleren som spilte Rosalind går frem og sier at om han var en kvinne, så ville han kysse alle menn med skjegg som behaget ham, og det er jo akkurat kvinne han skal være når han sier denne replikken. Samtidig er replikken passe uhøytidelig, og tar ikke seg selv for alvorlig, slik man heller ikke skal gjøre med komedier. Det er As you like it.

Om As you like it finnes også Tema og motiv, Karakterene og Synopsis med utfyllende handlingsreferat.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

W. Shakespeare: Much ado about nothing – Sitater

Shakespeares komedie Much ado about nothing har som vanlig i Shakespeare mange replikker med doble og multiple betydninger. Særlig i replikkvekslingene mellom Benedick og Beatrice er det mye moro. Det meste av handlingen denne gangen ligger i replikkene, i ordene. Det er ord som får Claudio til å tvile på sin Hero, og det er ord som må til for å få Benedick og Beatrice forent. Jeg er ingen skolert kjenner av Shakespeare, men jeg mener å ha dekning for at dette stykket har mer tekst i prosa enn det som er vanlig for Shakespeare. De ulike karakterene snakker med hverandre, det er få som deklamerer.

Leserne får ha meg unnskyldt at jeg ikke helt har bestemt meg hvordan jeg skal organisere disse sidene ennå. Her har jeg en liten replikkveksling mellom Benedick og Beatrice, der de først møtes i stykket. Referansen nederst er Akt, Scene og Vers. Jeg har foreløpig valgt ikke å oversette replikkene.

BENEDICK

Then is courtesy a turncoat. But it is certain I
am loved of all ladies, only you excepted: and I
would I could find in my heart that I had not a hard
heart; for, truly, I love none.

BEATRICE

A dear happiness to women: they would else have
been troubled with a pernicious suitor. I thank God
and my cold blood, I am of your humour for that: I
had rather hear my dog bark at a crow than a man
swear he loves me.

BENEDICK

God keep your ladyship still in that mind! so some
gentleman or other shall ‘scape a predestinate
scratched face.

BEATRICE

Scratching could not make it worse, an ’twere such
a face as yours were.

MA 1,1,116-129

Det neste sitatet har ved siden av sitt lille ordspill å gjøre med stykkets tittel. Nothing på Shakespeares tid ble uttalt som noting.

CLAUDIO

Benedick, didst thou note the daughter of Signior Leonato?

BENEDICK

I noted her not; but I looked on her.

MA 1,1,152-154

 

W. Shakespeare: The Merchant of Venice – Sitater

Dette er noen utvalgte sitater fra stykket.

ANTONIO
I hold the world but as the world, Gratiano,
A stage where every man must play a part,
And mine a sad one.
  ( I.i.77-79)
PORTIA
If to do were as easy as to know what were good
to do, chapels had been churches, and poor men’s
cottages princes’ palaces. It is a good divine that follows
his own instructions. I can easier teach twenty what were
good to be done than be one of the twenty to follow
mine own teaching. The brain may devise laws for the
blood, but a hot temper leaps o’er a cold decree, such a
hare is madness the youth to skip o’er the meshes of good
 counsel the cripple. But this reasoning is not in the

 fashion to choose me a husband.
    (I.ii.11-21)

SHYLOCK
How like a fawning publican he looks.              Hvordan han ser ut som en skatteinnkrever.
I hate him for he is a Christian;                          Jeg hater ham, fordi han er kristen.
But more, for that in low simplicity                  Men enda mer, fordi han i naiv enkelhet

He lends out money gratis and brings down   Låner ut penger gratis og ødelegger

The rate of usance here with us in Venice.      Lånerenten her hos oss i Venezia.
  (I.iii.42)

W. Shakespeare: A midsummer night’s dream – Sitater

Her er noen utvalgte sitater fra stykket. Store deler av teksten er skrevet på vers, noe som gjør den riktig sitatvennlig, og det er også et lekent språk som passer handlingen i teksten godt. Også det gjør seg godt å sitere.

Jeg har imidlertid ikke helt funnet ut hvordan jeg best skal organisere sidene for å gjøre dem oversiktlige å finne frem i og nyttige å bruke. Sitater fra klassiske stykker finner man veldig lett på nettet i våre dager, og det er ikke sikkert jeg har så mye å bidra med ved å klippe ut noen og sette dem opp en gang til. Dessuten er det meste i Shakespeares store stykker sitatverdig. De fleste av dem kan brukes til å illustrere et eller annet, om det ikke er generell livsvisdom, så kan det være egenskaper hos personen som sier dem eller karakteristisk for stykket de er skrevet i. Etter som jeg blir eldre, er de ikke alltid det er den generelle livsvisdommen som står seg best. De kan være vel så spenstige, replikkene som ikke gir seg ut for å uttrykke noe allment.

Som det ser ut nå, vil jeg ha en sitatside for de fire midterste komediene av Shakespeare slik jeg setter dem opp. Det er ved siden av Midsummer night’s dream, The merchant of Venice, The merry wives of Windsor og Much ado about nothing. Så får vi se hvordan det fungerer.

BOTTOM

Let me play the lion too: I will roar, that I will     La meg spille løven også: Jeg vil brøle, så jeg vil
do any man’s heart good to hear me; I will roar,  gjøre enhver manns hjerte godt å høre; jeg vil brøle
that I will make the duke say ‘Let him roar again, så hertugen sier «La ham brøle igjen,
let him roar again.’                                                             la ham brøle igjen.»

(I,ii,66-69)

Jeg legger også inn et lite stilistisk sitat. Det er introduksjonen til alvene, første scene i akt 2. Puck spør «How now, spirit, wither wander you?», og ånden svarer i raske vers:

Fairy Over hill, over dale,                                 Over fjell, over dal
Thorough bush, thorough brier,                           Gjennom busk, gjennom kratt
Over park, over pale,                                                 Over park, over gjerde,
Thorough flood, thorough fire,                              Gjennom vann, gjennom ild
I do wander everywhere,                                        Jeg flyr og vandrer hvor som helst
Swifter than the moon’s sphere;                            Raskere enn månens sfære
And I serve the fairy queen,                                   Og jeg tjener alvedronningen…
To dew her orbs upon the green.
The cowslips tall her pensioners be:
In their gold coats spots you see;
Those be rubies, fairy favours,
In those freckles live their savours:
I must go seek some dewdrops here
And hang a pearl in every cowslip’s ear.
Farewell, thou lob of spirits; I’ll be gone:
Our queen and all our elves come here anon.

(II,i,2-17)

Det koster mer enn det smaker å oversette versene, for formen i dem er vel så viktig som innholdet. Scenen like foran er scene 2 i akt I, der de ubehjelpelige mekanikerne i stivbeint prosa diskuterer stykket de skal sette opp. De har alle sammen problemer med å ordlegge seg. Her hos alvene går det som en vind. Legg bare merke til hvordan selve rytmen i ordene blir raskere, disse ordene må man anstrenge seg for å uttale langsomt. De flyr av gårde som alvene selv. Her er alt lett og magisk. Legg også merke til hvordan vi får et rytmebrudd i linje 6, akkurat ved ordet månen. Det skulle være en stavelse til etter den, prøv med «moon’s fine» eller «moon’s fast», og linjen blir lettere å si, det er i tråd med rytmen. Shakespeare kan selvfølgelig legge til en stavelse til om han trenger en, at han ikke gjør det betyr at han vil si noe akkurat her. Det er ordet moon, «månen», det er noe magisk ved den i dette stykket. Hver eneste gang ordet nevnes i dette stykket, brytes rytmen på en eller annen måte. Månen er oppe om natten, akkurat som alvene.

Akt III

PUCK
I go, I go; look how I go,                                       Jeg drar, jeg drar; se som jeg drar
Swifter than arrow from the Tartar’s bow.    Kjappere enn pilen fra en tartar.

(III,ii,100-101)

Også her kommer ikke oversettelsen til sin rett. I originalen er til og med ordene kjappe, og med en artig og mystisk henvisning til tartarene, som det ikke skulle være for mange av i England.

PUCK
Lord, what fools these mortals be!                                  Herre, for noen tullinger disse dødelige er!
(III,ii,115)
Dette er kanskje det mest berømte sitatet fra stykket. Det er enden på en replikk som starter fra linje 110, rett etter at Oberon har smurt elskovsurten over øynene til den sovende Demetrius. Puck kommer til (etter at han raskt som tartarens pil har vært etter Helena og hentet henne), og kan fortelle at Helena er på vei sammen med ungdommen som elsker henne og vil ha henne. Dette er Lysander, som Puck ved en feiltakelse har smurt elskovsurten på og med det fått forelsket i Helena han også. Puck værer at det kan komme noen artige scener, og spør ivrig Oberon om de to sammen skal se denne tøysete forestillingen (fond pageant) til alle disse dødlige som tar alle ting så alvorlig og som elsker hverandre så fælt. Det er mye som kan sies om dette, ingen trenger meg til å fortelle hva. En nøkkel er for eksempel den klassiske at den egentlige narren er den som tar alt for alvorlig, mens det er dem som er i stand til å leke og tøyse som har forstått noe. Alvene som har evig liv er nødt til å ha det litt gøy i det, mens for de dødlige står så mye på spill at det kan bli komisk alvorlig noen ganger. Så er det selvfølgelig alltid komisk når den morsomme kaller de seriøse for tullinger.
HELENA
And sleep, that sometimes shuts up sorrows eye,  Og søvn, som det hender stiller sorgens øye.
Steal me a while from my own company.                   Stjel meg en stund fra mitt eget selskap.
    (III,ii,23-24)
Akt IV
OBERON
And think no more of this nights accidents
But as the fierce vexation of a dream.
   (IV,I,65-68)
TITANIA
Come, my lord, and in our flight       Kom, min herre, og i vår flukt
Tell me how it came this night            Si meg hvordan det kom til i natt
That I sleeping here was found          At jeg var funnet her i søvn
With these mortals on the ground.  Med de dødelige på markens grunn.
  (IV,i96-98)
Sitatene som avslutter alvenes replikker, før en siste gjesteopptreden helt til slutt, sier noe om alvenes forhold til menneskene. De er alltid velartikulerte, ordene flyr ut av munnen på dem, og de flyr selv like lett som ordene sine. Den korte replikken inneholder også noen av nøkkelelementene for alver og mennesker, det var this night, om natten, hun var sleeping, i søvn, og hun var med theses mortals on the ground, de dødelige på bakken.
DEMETRIUS

                         Are you sure                                                                                       Er du sikker
That we are awake? It seems to me                                 At vi er våkne? Det ser ut for meg
That yet we sleep, we dream. Do not you think         At vi fortsatt sover, vi drømmer. Tror du ikke
The Duke was here, and bid us follow him?                 At hertugen var her og bad oss følge ham?
   (MND IV.i.191-194 (Nortonutgaven har 189-191))

For A midsummer night’s dream finnes også en oversikt over karakterene og et handlingsreferat.