Stikkordarkiv: Noveller

Sorg, av Anton Tsjekhov

Anton Tsjekhov har skrevet en novelle som heter Sorg (Тоска). Det er en av de vakreste noveller jeg vet. Den handler om en fattig kusk som en vinterdag i St. Petersburg venter på kunder. Når novellen begynner er han helt nedsnødd. Han rister av seg snøen, liksom for å få novellen i gang.

Ganske snart viser det seg at det er ikke for å tjene penger han er så interessert i å få kunder å kjøre. Han ønsker noen å snakke med. Grunnen er at sønnen hans nettopp har dødd, og det har gitt ham stor sorg.

En kald vinterdag i St. Petersburg er ikke passasjerene han kjører så snakkesalige. Når de snakker, er det for å skjelle ham ut. Selv dette gir trøst og lindring til den plagede kusken.

Men det hadde jo vært godt også å få snakket ut om det som har skjedd, og kanskje få litt forståelse eller til og med medfølelse. I løpet av arbeidsdagen er den stakkars kusken i nærheten av noe slikt. De få passasjerer han har, har mer enn nok med seg selv.

Da arbeidsdagen er slutt, og kusken kjører hjem for kvelden, ser han at han heller ikke har tjent de pengene han skulle tjene. Hverdagens bekymringer er der også. Vi får det uimotståelige sitatet «Den son er mett, og har fått hesten mett, er alltid trygg».

Heller ikke på stallen er det noen som vil høre på den ensomme kuskens historie, eller på noe han har si. Men trykket om å få snakket ut om sorgen er så stort, at Tsjekhov finner en mesterlig utvei hvordan få det gjort.

Jeg har vært svak for denne novellen hele mitt liv. Den stod i samlingen Russland forteller, som min mor hadde stående i hyllen, kjøpt gjennom bokhyllen. Den har også vært i flere av samlingene med Tsjekhov-noveller jeg har kjøpt, både på norsk og russisk. Jeg har til og med ved en anledning lært den utenatt, og fremført den fra scenen, i anledning en Tsjekhov-forestilling vi hadde. Den er et lite, russisk mesterverk.

Reklamer

Tusten, av Tarjei Vesaas

Denne novellen, som først ble gitt ut i samlingen Vindane i 1953, er en forløper av Romanen Fuglane, som kom i 1957. Hovedpersonen er den samme, den litt tilbakestående Mattis, kalt Tusten. Vesaas hadde et eget tak med å skrive om mennesker og dyr som har tankene innrettet annerledes enn oss andre, de som har tanker ikke vi vet om, noe han selv formulerer veldig fint, i omtale nettopp av sin roman Fuglane, og hovedpersonen i den.

Selv om hovedpersonen er den samme, er det stor forskjell på romanen og novellen. I romanen får vi god tid til å bli kjent med Tusten. Det er vakkert skildret, og selv om det ikke skulle være helt riktig i forhold til hvordan mennesker som Tusten tenker i virkeligheten, har vi alle noe å lære av hvordan Tusten tenker i romanen. Han har en nærhet til tingene som vår analytiske evne kanskje har tatt fra oss. Det er noe mystisk over Tustens forhold til rudgetrekket over huset, Fuglane, men ikke mer mystisk enn at det er høyst virkelig. Han føler dette, det er noe der, og leseren blir nysgjerrig på hva dette er. Fuglane er en av de aller første voksne romanene jeg leste, og virkelig likte, virkelig ble begeistret over, og gikk og tenkte på. Den var med og satte i gang at jeg virkelig begynte å lese bøker, at det tok av.

Jeg var derfor spent da jeg så at Tusten skulle være med også i en av novellene til Vesaas. Jeg leste med forventing, men forventingene ble skuffet. Dette var ikke det samme som i romanen. De andre novellene i samlingen var bedre, mange av dem.

Nå, i arbeidet med bloggen, mange år etter, leste jeg novellen på ny, uten disse forventningene. Jeg har heller ikke Fuglane så friskt i hodet, som jeg hadde da. Jeg kan lese novellen som en vanlige novelle, med en vanlig – eller uvanlig – hovedperson.

Novellen begynner in medias res, som det heter på fint, midt i tingene, Tusten blir stoppet på landeveien, og spurt om han kunne «ta ein vedhogst». Det er ikke bare at han blir spurt om å hogge ved, men at han blir kalt Mattias. Han blir alltid kalt Tusten, og vet han er Tusten. Slik blir leseren introdusert for at Tusten ikke er som alle andre.

Tusten skal hogge ved ute på ei øy, og føler stor ære ved dette. Han vil gjerne bli sett, at andre skal se han stå og snakke med en viktig kar som gir han jobb. Da skulle de ikke le av ham, som de gjør til vanlig.

Sånn går det over alle de 20 sidene novellen varer. Han kommer hjem til søstera si, som han bor med, og er viktig og har fått jobb. Han er stolt over at han skal forsørge henne, han skal ut i båt, hogge ved. Søstera er glad på hans vegne, og skryter av ham, hun vet hva som skal til for å gjøre ham glad.

– Ja, sjå det, sa systera, det har eg alltid sagt.

– Kva har du sagt?

– Slik er det når du berre held deg litt frampå. Du har haldi deg litt meir frampå, skjønar eg.

– Ja, sa Tusten.

Det var jo ikkje sant, men kvifor gjera skar i gleda.

Slik får Vesaas frem at søsteren og Mattis kjenner hverandre godt. Det er en kort novelle, det er ikke plass som i en roman, hvor man kan beskrive hvordan de lever sammen, hvilket forhold de har. Det må vises i en liten samtale, som dette.

Det at Tusten hele tiden må gjøre noe, gjør at vi aldri helt får sett de fascinerende tankene hans. Han får ikke vist den verden han har, og som vi har noe å lære av. I stedet ser vi hans mislykkede forsøk på å komme inn i vår verden. Han vil jobbe, han vil hogge ved, men han kan jo ikke ved. Skogeieren hadde fått mer hogst, hadde han valgt en annen.

Omtrent to tredjelder ut i novellen får Tusten en slik lykkestund, som han har så mange av i Fuglane, der han går i ett med seg selv og sine omgivelser. Han jobber med en bjørk det går godt med, og han sansa alt ikring seg så underleg løynt og skarp. Han ser, lukter og hører, snegler, hvitveis og trost, det er en lykkestund, ordet lukkestund blir brukt, og i denne lykkestunden hogger han også ned ei bjørk selv. Og med det kommer tankene lett av seg selv, slik vil det suse når eg skal døy, tenker han, i et tankesprang som kanskje ikke er så lett for leseren å forstå, men det er jo også noe av poenget.

Tusten såg seg kring om nokon hadde høyrt det siste han tenkte. Han hadde tenkt det høgt. Han vart skjelven av glede over at han kunne tenke noko slikt. Han ønskte at kloke folk hadde høyrt det. Han sa det opp att: Dette er susen gjennom mitt eige hjarte.

Når det regner, la han til.

Når sniglane kjem på veden, la han til att.

Dette er et grep Vesaas ofte bruker. Han lar hovedpersonene tenke det uforståelige, han lar dem følge sin egen logikk. Det trenger ikke være noen forklaring på alt. For å være litt personlig, så er det ikke i denne novellen grepet faller best ut, det pleier gjerne være en  artig snert, som ikke helt er til stede her. Litt bærer det preg å være et litterært triks, og ikke noe som gjør hovedpersonen mer troverdig, eller mer sjarmerende, slik det er når grepet fungerer på sitt beste. Dette er dog en smaksdom, det er opp til hver enkelt å være enig og uenig. Men les for eksempel barnetankene som spretter ut i Aldri fortelje det, og se hvordan disse tankene kan være uventede og treffende på en gang.

Tusten er dog glad og stolt i tankene sine, han er grepet i stunden, der han har hogd ved, hogd ned et bjørketre, og tenkt store tanker.

Dette skulle dei høyrt, dei som – ja alle. Han trudde han skulle kunne tenke kva så i verda det var.

Lykkestunden går imidlertid over. Han hogger på noen tustegraner, uverdige, verdiløse trær i forhold til bjørka, og også det han selv er oppkalt etter. Så kan man kanskje gripe fatt i at Tusten drømmer om å være en stor, hvit bjørk, drømmer om å falle som den, men er ikke noe mer og føler seg ikke som noe mer enn en tustegran. Slik er det når man leser sånne rare setninger som Tusten tenker, man har liksom lyst til å finne en betydning til det. Jeg tror det leder på ville veier å spekulere for mye her.

Hva som skjer, er at skogeieren kommer ut til øye for å se hvordan det går med arbeidet. Tusten blir umiddelbart skuffet. Normale arbeidre får ikke besøk av skogeieren sånn i utrengsmål, i hvert fall ikke i regnvær. Det er kun fordi han er Tusten. Her sklir novellen mer inn i sosialrealisme, mer inn i hvordan vi skal behandle dem med nedsatt funksjonsevne, noe det aldri var snakk om i Fuglane. Der var det ikke at vi skal behandle dem med respekt, der var det respekt, for hvem kan vel unngå å ha respekt for Mattis Tust, slik han oppfører seg i Fuglane? Der er det en selvfølge, og ikke noe man gir ham for å være snill.

I samtalen med skogeieren stokker det seg for Mattis. Ordene som kom så lett til ham i lykkestunden, er der ikke nå. Vesaas viser at det er en barriere mellom de to, at mannen må gjøre seg litt til, og at Tusten oppfatter dette. Tusten står også og skammer seg over at han har fått gjort så lite, noe mannen naturligvis ser.

Kanskje er det typisk at Mattis Tust i avslutningen av novellen sitter der i tømmerkoia si, og tenker på hvordan det vil være i himmelen. Han har fått laget seg noe mat, stekt noen fleskebiter han fikk med fra søsteren, og med det kommet til krefter.

Det kjendest som å ta imot nytt liv omtrent. Han tenkte: slik er det i himmelen. Der kan heller ingen seie anne enn Mattis til meg. Og er ein svolten, så er det berre å gå ut og ete manna. Men ikkje når det er kaldt. Men heile sommaren vil eg ete manna.

Han vart god og doven, og glippa med augelokka mot bålet. Alle tankar vart avrunda.

Det er et begrep brukt mange ganger før, nesten så ofte at det er uttømt, at den stakkarslige og ulykkelige sitter og tenker hvordan det må være i himmelen. Det er sosialpolitikk, og ikke litteratur at han ønsker å bli kalt Mattis, og at alle vil gjøre det i himmelen. Det om å være sulten og spise manna er tatt rett ut av ingenting, det er ikke et ord i novellen ellers som varsler om noe sånt. Mattis har aldri vært særlig sulten, aldri særlig religiøs. Dette er ikke del av drømmene hans. Det er Vesaas som skriver, og ikke Mattis som tenker. Vesaas dekker litt over skaden, ved å bruke trikset med å sende inn en tanke fra det uventede, om at man ikke kan spise manna når det er kaldt, men som også andre steder i denne novellen faller det unaturlig. Denne Mattis er ikke til å stole på. Det er en forstudie, nesten som et utkast, en kladd, til den flotte romanen som senere skulle komme.

Da jeg i sin tid tok hovedoppgave i historie, så skrev vi først en basisoppgave. Denne skulle være et slags forarbeid til hovedoppgaven, det kunne enten være en oversikt i komprimert form, eller være et kapittel i den. Som oftest ble imidlertid hele forarbeidet forkastet. Det var ikke verdt noe, når man virkelig hadde kommet inn i tingene. Sånn var det for meg med basisoppgaven og hovedoppgaven min. Og sånn synes jeg forholdet er også for novellen om Mattis Tust og romanen om ham.

En embetsmanns død, av A. P. Tsjekhov

Her mot slutten av året serverer jeg noen fulle oversettelser av noen av Tsjekhovs korte noveller. I dag er det en novelle fra året 1883, trykket i magasinet «Oskolki», som betyr «sprengstykker». Det er fra Tsjekhovs tidlige, humoristiske periode, der han underskrev sine småstykker med Tsjekhonte.

Den lille novellen handler om en laverestående embetsmann som kommer i skade for å nyse på en høyerestående general. Av historien kommer det frem at det er ikke helt sikkert nyset treffer generalen, det er bare kanskje, men dette kanskje er nok. Den stakkars embetsmannen, en av Russlands mange kontorister, får et voldsomt behov for å unnskylde seg, og da han føler at generalen ikke i tilstrekkelig grad tar til seg unnskyldningen, så går det helt galt for ham. Han maser og maser til generalen til slutt mister besinnelsen og skriker til ham at han skal holde opp. Det er slutten på den stakkars kontorist, det er dette som er en embetsmanns død.

Den lille embetsmannen i novellen heter Tsjervjakov. Det ordet kommer av Tsjerv, eller Tsjervjak, som betyr mark. Det er ikke bare at den lille embetsmann føler seg som en mark og blir verdsatt som en mark, det er mye om hvordan han vrir og vrenger seg, som en mark på asfalten i regnvær. Selv om en mark gjør nytte for seg, kan den bli tråkket på og delt i to for moro skyld, det er ingen som sørger over en marks død.

Tematikken er typisk for Russland på 1800-tallet. Det blir introdusert av Nikolaj Gogol, den første som lanserer den lille mann – antihelten – i litteraturen, og blir fulgt opp av dem alle, med først Dostojevskij og senere Tsjekhov i spissen. Da Tsjekhov skriver det humoristiske stykket sitt, har antihelten spilt hovedrollen i litteraturen i flere tiår, og det er ikke lenger noe så voldsomt oppsiktsvekkende ved ham. Man kan behandle ham litt humoristisk, som Tsjekhov her gjør.

Tross det skal man huske at det også i novellen er alvorlige undertoner. Den sterke underlegenhetsfølelsen og den forferdelige frykten for å gjøre noe feil i sosiale sammenhenger er et vedvarende problem i Russland. Om enn man ikke tar sin bokstavlige død av å nyse litt på en overordnet, så kan det resultere i en symbolsk død. Dette problemet ligger der, under det humoristiske innholdet og humoristiske stilen i den lille novellen.

* * *

En vakker aften satt en ikke mindre vakker eksekutør, Ivan Dmitritsj Tsjervjakov, på andre stolrad i teateret og så gjennom en kikkert på “Cornevilles klokker”. Han fulgte med på operetten, og følte seg veldig takknemlig. Men plutselig… I fortellinger treffer man ofte på dette “men plutselig”. Forfatterne har rett: livet er fullt av plutselige hendelser! Men plutselig rynket ansiktet hans seg, øynene ble knepet sammen, bevegelsene holdt opp… Han tok av brillene, bøyde seg ned og… atsjo!!! Nøs, som dere ser. Å nyse er ingen steder forbudt for noen. Både bønder og politimestere, og av og til til og med rådgivere nyser. Alle nyser. Tsjervjakov lot seg slett ikke bli forlegen, han tørket seg med et lommetørkle, og som et høyerestående menneske så han seg omkring: han uroet vel ikke noen med denne nysingen? Men her ble han allerede forlegen. Han så at en eldre herre, sittende foran ham på første rad, strevde med å tørke seg på månen og nakken med et tørkle, og mumlet et eller annet. I den eldre herren kjente Tsjervjakov igjen statsgeneral Brizjalov, fra departementskontoret for kommunikasjoner.

“Jeg skvettet på ham!” tenkte Tsjervjakov, “- han er ikke min sjef, jeg kjenner ham ikke, men det er likevel ikke greit. Må unnskylde meg”.

Tsjervjakov kremtet, lente seg fremover og hvisket generalen i øret::

– Unnskyld, deres høyvenbårenhet, jeg sølte på Dem, det var ikke med vilje…

– Det er ingenting, det er ingenting

– For Guds skyld, unnskyld. Jeg, skjønner du… Jeg ville ikke!

– Åh, sett Dem ned, er du snill! La folk høre!

Tsjervjakov ble forlegen, smilte dumt, og gav seg til å følge med på scenen. Han fulgte med, men følte ikke lenger noen takknemlighet.Uroen begynte å plage ham. I pausen gikk han bort til Brizjalov, stilte seg ved ham, og etter å ha overvunnet frykten mumlet han:

– Jeg skvettet på Dem, Deres Høyvelbårenhet… Tilgi meg… Jeg ville ikke… det var ikke for å…

– Åh, det er fullstendig… jeg har alt glemt det, og du fortsetter med bare det samme! – og beveget utålmodig underleppen.

* * *

[Her er en del jeg ennå ikke har oversatt]

* * *

– Jeg kom i går i skade for å uroe Deres høyvelbårenhet, gav han seg til å mumle, da generalen satte i ham noen spørrende øyne, – ikke fordi jeg ville le, slik det behaget Dem å si. Jeg unnskyldte meg for det at jeg med nyset, skvettet litt… å flire tenkte jeg ikke på. Kunne jeg virkelig våge å flire? Hvis vi skulle flire, så slett ikke da, det vil si, av viktige peronser… det gjør man ikke…

– Ha deg vekk!! – skrek plutselig en blå og skjelvende general.

– Hva da? – spurte Tsjervjakov hviskende, nummen av skrekk.

– Ha deg vekk!! gjentok generalen, og trampet med føttene.

I magen til Tsjervjakov var det noe som rev seg. Han så ingenting, hørte ingenting, baklengs gikk han til døren, og ut på gaten, der han slepte seg av sted. Vel hjemme tok han ikke av seg munduren, han la seg på sofaen og… døde.

ES2013

(Oversettelsen er ennå ikke fullstendig, den er gjort etter Polnoje sobranije v tridsati tomakh, lastet ned fra nettet)

Jeg har glemt det!!, av A. P. Tsjekhov

28. februar 1882 stemplet den russiske sensuren under tsar Alexander III en kort tekst skrevet av den unge medisinstudenten, Anton Pavlovitsj Tsjekhov. Det var bare et halvt år siden Alexanders far, Alexander II, var blitt myrdet av den venstreorienterte aksjonistgruppen Narodnaja volja, eller Folkets vilje. Selv om aksjonistgruppen, som kanskje bedre kan kalles en terroristorganisasjon, lyktes i å drepe tsaren, var aksjonen verre, med det at etterfølgeren var langt verre. Sensuren ble strengere, undertrykkelsen hardere og regimets kontroll over det russiske folk mer omfattende.

Det var imidlertid liten grunn til å reagere på den harmløse teksten Anton Tsjekhov hadde sendt inn til tidsskriftet Moskva, for å tjene noen slanter til studieoppholdet. Teksten var en novelle, og den het Забыл!! (Zabyl), eller på norsk «Jeg har glemt det!!», som jeg oversetter det med. Se for øvrig kommentarer lenger nede, for alt det denne tittelen egentlig kan bety.

Jeg oversetter novellen her, under. Den er lest, jeg har slått opp alle ordene, og så har jeg oversatt alt fra start til mål. Jeg har ikke sett gjennom på ny, ikke lest korrektur, og ikke undersøkt skikkelig de vanskelige stedene. Men jeg har undesøkt såpass at det skal fungere på norsk, og det ikke skal være noen grove feil. Alt er også gjort skikkelig rede for i kommentarene jeg kaller «ordforklaringer». Noe har jeg forresten ikke helt fått tenkt gjennom, som om hovedpersonen på norsk skal hete «Hauptvaktov» eller «Gauptvakhtov», og om hvilke norske ord jeg skal velge for en del sentrale russiske ord som går igjen. Den er altså ikke helt stilren. Men innholdet er på plass, og det er ikke noe tull med den. Dette er ekte Tsjekhov, gratis på norsk.

Det er en enkelt novelle over en enkel idé, men det er skikkelig godt gjort. Det er hovedpersonen Hauptvaktov som skal inn i musikkforretningen for å kjøpe noter, og så glemmer han hvilke noter han skal ha. Hele novellen er hvordan han står der inne og tenker på det. Dette kan fort bli statisk, så Tsjekhov legger inn en katt som kan rulle seg på disken, og sånn kan representere stemningen og nesten være en kommentar til gamle Hauptvaktov, som nå er så lite av hva han var.

*

Jeg har glemt det!!

Oversatt av Eivind Salen

En gang var Ivan Prokhorytsj Hauptvaktov en elegant premierløytnant, danser og kurtisør. Nå er en han en tykkfallen, kort godseier som allerede to ganger er ødelagt av lammelse. Utslitt og utpint etter alle damenes innkjøp, stakk han innom den store musikkforretningen for å kjøpe noter.

– Goood dag, sa han, i det han gikk inn.  – La meg få…

Den lille tyseren stod bak disken, strakte hals mot ham som en hilsen, og satte i ansiktet opp et smilende spørsmålstegn.

– Hva er det du vil ha?

– La meg få… det er varmt! Klimaet er slik at det ikke er mulig å gjøre noen ting. La meg få… Mmm… La meg få… Mm… Kunne jeg… Jeg har glemt det!!

– Så kom på det, da!

Hauptvakhtov la den øverste leppen på den nederste, rynket sin lille panne , løftet øynene til værs og falt i tanker.

– Jeg har glemt det!! Æsj, tilgi herrer, hukommelsen er djevelsk! Ja, vent nå… vent nå… Tillat meg… Mm… Jeg har glemt det!!

– Så kom på det, da!

– Jeg sa det til henne: skriv det ned! Men neida… Hvorfor skrev hun det ikke ned? Jeg kan ikke forstå det… Ja, kanskje, vet De det selv? Det er et utenlandsk stykke, det spiller høyt… hva?

– Vi har så mange stykker, De skjønner det, at…

– Nå, ja… Greit! Mm… Mm… La meg komme på det… Nå, hvordan kan det ha seg? Og uten dette stykket kan jeg ikke dra – Nadja vil plage livet av meg, det er datteren min; hun kan ikke spille stykket uten noter, De vet, det blir klønete… det vil aldri lykkes! Hun hadde noter, ja, jeg tilstår at jeg uforvarende tente på dem med parafin, og for å unngå skrik, så kastet jeg dem bak kommoden… Jeg liker ikke kjerringskrik! Så jeg gikk ut for å kjøpe… Nå, ja… Fff… Hva er det for en viktig katt! – Og Hauptvakhtov klappet en stor, svart katt, som rullet seg på disken… Katten malte, og strakte seg appetittelig.

– Utmerket… Sibirsk, det vil si en skurk!.. Født luring… Er det hannkatt eller hunnkatt?

– Hannkatt.

– Nå, hvorfor klappe den? Slyngel! Tosk! Tiger! Fanger den mus? Mjau, mjau? Jøss, for et anatem hukommelsen er!.. Feit, luring! Denne katten deres, er det mulig å ta den med seg?

– Nei… Hm…

–  I så fall vile jeg tatt den… Kona bare elsker broren dems – katter!.. Hvordan kan det nå ha seg? Jeg husket det hele veien, men nå har jeg glemt det… Jeg mistet hukommelsen, basta! Jeg har blitt gammel, min tid har vært… det er på tide å dø… Det er høylydt som de leker seg, med tryllekunster, høytidelig… Tillat meg…  Hm… Jeg kan kanskje synge…

– Syng… oder… oder… eller De kan plystre!

– Det er synd å plystre i et rom… Vi hadde Sedelnikov som plystret, han plystret og forplystret seg… Er De tysk eller fransk?

– Tysk.

– Akkurat, ja, jeg så det av legningen. Det er bra du ikke er fransk… Jeg liker ikke franskmenn… Nøff, nøff, nøff… svineri! I krigens dager spiste de mus. De plystret i brakkene sine fra morgen til kveld, og blåste til slutt hele kolonialforretningen opp pipen! Nå er de helt opp i gjeld… Og meg skylder de tohundre rubler. Jeg synger av og til i nesen… Hm… Tillat meg… Jeg skal synge… Vent. Nå… Kremt… Host… Det klør i halsen…

Hauptvaktov knipset tre ganger med fingrene, lukket øynene og satte i gang i fistel:

– Tå-tå-ti-tå-tåm… Hå-hå-hå… Jeg er tenor… Hjemme er jeg fremfor alt diskant… Tillater De… Tri-ra-ra… Krremt… Noe satte seg fast i tennene… Tju! Et frø… Å-tå-å-oå-pp… Krremt… Jeg blir visst forkjølet… Jeg drakk kald øl i ølstuen… Tro-ro-ro… Alt går slik oppover… Og etterpå, ved De, går ned igjen, nedover… Det stikker en tur til siden, og så griper det en høyere note, det er liksom strødd rundt omkring… Tå-tå-ti… rooo. Forstår De? Og på dette punktet kommer bassen: gho-gho-gho-gho-ghogho… Forstår De?

– Jeg forstår ikke…

Katten så med forundring på Hauptvaktov, smilte litt så det ut som, og hoppet dovent ned fra benken.

– Forstår de ikke? Det var synd… Forresten, jeg synger ikke så bra… Jeg har glemt det fullstendig, for en ergrelse!

– Spiller De piano… Spiller De?

– Nei, jeg spiller ikke… Jeg spilte en gang fiolin, på en streng, ja og det var jo… dumskap… De lærte meg det ikke… Broren min, Nazar, spiller… Han lærte om det… Frances Rokat, kan det ha vært, De vet, Benedikt Francis lærte… Slik en gøyal franskermann… Vi ertet ham med Bonaparte… Han ble sint… «Jeg er ikke Bonaparte, sier han… Jeg er den franske republikk»… Og så ble han rød, for å si som sant er ble han republikansk… Helt rød som en hund… Meg lærte mine avdøde foreldre ingenting… Bestefaren din, sa de, kalte de Ivan, og du er en Ivan, og derfor skal du være lik med bestefaren din i alle dine gjerninger: til krigen, din kjeltring! krutt!!  Ømheter, bror… bror… Jeg, bror… Jeg, bror, tillater deg ingen ømheter! Bestefar ernærte seg på et vis av hestekjøtt, ernær deg av det du også! Salen skal du ha under hodet, i stedet for puter!.. Nå skal jeg hjem! Så sett i gang og reis! Jeg er ikke bydd å komme hjem uten noter… Lev vel, får en si, i et slikt tilfelle! Unnskyld forstyrrelsen!.. Hvor mye koster det pianoet?

– Åttehundre rubler!

– Fy, fy, fy… du verden! Det betyr: kjøp deg piano og gå uten bukser! Ho-ho-ho! Åttehundre rub-… -ler!!! Leppen er ingen tosk! Lev vel, får en si! Schrpreckenzi! Gebenzi… Jeg spiste lunsj en gang hos en tysker… Etter lunsjen spurte jeg en herre, som også var tysk, om hvordan man skulle si «Jeg er Dem hjertelig takknemlig for brød og salt» på tysk. Og han sier til meg… han sier… Tillater De… Og han sier: «Ikh libe dikh fon gantsen gertsen!» Hva betyr nå det?

– Jeg… Jeg elsker deg, – oversetter tyskeren, ståened ved benken, – av hele mitt hjerte!

– Det får’n si! Jeg gikk bort til vertens datter, ja, like bort til henne og sa dette… Hun ble forvirret… Det ble nesten hysteriske tilstander… Kommisjoner! Tillater De! På grunn av et dumt hode har man vondt i beina… Sånn også for meg… Med tosker er hukommelsen stakkarslig: du går ned tjue ganger! God helse!

Gauptvakhtov åpnet forsiktig døren, gikk ut på gaten, og etter å ha gått fem skritt, tok han på seg hatten.

Han skjelte på hukommelsen sin, og falt i tanker…

Han tenkte på hvordan han skulle komme hjem, hvordan møte kona, datteren og barna… Kona ser på innkjøpene, skjenner på ham, kaller ham noe levende, geitebukk eller stut… Barna kaster seg over søtsakene og begynner med raseri å ødelegge sine allerede skadede mager… Så kommer Nadja for å møte ham i blå kjole med rosa slips, og spør: «Kjøpte du noter?» Etter å ha hørt ordet «nei», så skjeller hun ut sin gamle far, lukker seg inne på rommet sitt, hvor hun forgrått og utslått av sorg, setter seg ved pianoet… Der hun vil først spille noe trist, hun vil synge litt, svelgende tårer… Når kvelden kommer vil Nadja være glad igjen, og så endelig, dypt og for siste gang sukkende, vil hun spille denne favorittmelodien: tå-tå-ti-tå-tå….

Gauptvakthov smalt seg på pannen, og løp som en gal tilbake til forhandleren.

– Tå-tå-ti-tå-tå, oi! – svelget han, etter å ha løpt til forretningen. – Jeg husket på det! Det er denne! – Tå-tå-ti-tå-tå!

– Ah.. Jo, nå er det klart. Dette er rapsodien til Liszt, den andre… Den ungarske…

– Ja, ja, ja… Lizt, Lizt! Drep meg, Gud, Liszt! Den andre! Ja, ja, ja… Det er akkurat den! Den egne!

– Ja, Lizt er vanskelig å synge… Hvilken vil De ha, den originale eller en lettere?

– Hvilken som helst! At det skulle være nummer to, Liszt! Stakkars denne Liszt! Tå-tå-ti-tå… Ha-ha-ha! Jeg klarte å huske det! Bare sånn!

Tyskeren tok ned et hefte fra hyllen, pakket det inn med en masse kataloger og erklæringer, og gav pakken til den sittende Gauptvakhtov. Gauptvakhtov betalte 85 kopek, og gikk ut, plystrende.

*

Første gang utgitt i tidsskriftet Москва (Moskva) nr. 8, 1882. Her er det oversatt fra første bind i Полное собрание сочинений в тридцати томах (Samlede utgivelser i 30 bind), som har originalteksten fra sånn den stod i førstegangsutgivelsen.

Ordforklaringer og generelle kommentarer

Tittelen er Забыл!! (Zabyl!!) På norsk satte jeg det først til «Glemsel», og droppet utropstegnene. Det russiske ordet Забыл, er perfektiv fortid av å glemme. Det vil si at handlingen er fullført, «har glemt» eller «har glemt det» er det nærmeste vi kommer på norsk. Я забыл (Ja zabyl) blir «jeg har glemt». Men du kan droppe pronomenet, hvis det ut i fra sammenhengen er klart hvem som har glemt. For å gjøre akkurat det lettere, skiller russisk mellom hankjønn, hunkjønn og flertall i verbenes fortid, det er ingen ending, a-ending og i-ending, alt ettersom det er han, hun eller flere som glemte. Забыл blir dermed både «jeg har glemt» og «han har glemt», alt som noen av hannkjønn har glemt i fortid. Siden det russiske verbet ikke er transitivt, trengs heller ikke noe objekt. På norsk må vi ha «jeg/han har glemt det» for at det skal bli korrekt. Først syntes jeg det ville bli for langt og kronglete til å være en god tittel, men siden så jeg at Hauptvaktov sier dette ordet забыл (zabyl) så ofte, at det gjør seg som tittel også på norsk. Det er vitterlig «Jeg har glemt det!!» dette забыл!! (zabyl!!) med to utropstegn uttrykker i starten. Om dette har jeg også skrevet bittelitt på HeltGreiBlogg, den gang jeg satt på balkongen i Kiev og leste novellen. Der står det også om en artig, senere vanskelighet i oversettelsen.

I originalen er hele første avsnitt en eneste lang setning. Det blir unaturlig på norsk. Skulle man tvunget det inne, ville det blitt noe sånt som…

En gang elegant premierløytnant, danser og damevenn, nå tykkfallen, kortere og allerede to ganger ødelagt av lammelse, godseier Ivan Prokhorytsj Hauptvaktov, sliten og plaget med damenes innkjøp stakk han innom den store musikkhandelen for å kjøpe noter.

Jeg har for moro skyld oversatt også noen av ordene litt annerledes, for på kjøpet å vise litt av alternativene å velge mellom når man oversetter.

Ordet Hauptvaktov på ny og på ny bruker er på russisk позвольте (Pozvoljte). Det er i ordboken oversatt med «unnskyld meg, men kjære deg {Dem} da», men det er i en litt annen betydning av ordet. Her i denne teksten henger nok ordet mer sammen med позволить, som betyr «tillate, gi lov til» eller «tillate, gjøre mulig». Det er imperativ av dette ordet. Men mest av alt er det en høflighetsform, noe man sier etter å ha sagt god dag, og skal ha noe i en butikk. Etter Pozvoljte sier Hauptvaktov мне (mnje), det er dativformen av meg, «til meg», er fint å tenke som oversettelse på norsk. Så han sier noe slikt som «Unnskyld, til meg…» eller «tillater De til meg…» og så kommer han ikke videre. Hvordan skal man oversette dette til norsk? Mitt første forsøk var det litt mindre høflige «la meg få», og etter å ha prøvd litt annet, vendte jeg tilbake til dette igjen. Utover i teksten oversetter jeg flere ganger позвольте med «tillater De».

I denne – og mange andre russiske tekster, særlig litt eldre, akkurat i den litterære storhetsperioden – er det mange av karakterene som legger inn en liten -s etter mange av ordene, særlig de som ender en setning. Det er altså enda en vanskelig til позвольте, som jeg diskuterte i avsnittet ovenfor. Hauptvaktov sier ikke позвольте мне (Pozvoljte mnje), men позвольте мне-с (Pozvoljte mnje-s). Vi har ikke noe tilsvarende på norsk. Men det går kanskje an å tenke seg hva det betyr, en litt slepende -s etter ordene, litt overdrevent høflig, litt ekkelt, litt i overkant avslappet, verdensvant, søvnig. Langtrukkent. Min «Goood dag» i starten er et forsøk på å få med denne s-en, i originalens здравствуйте-с (stravstvujte-s). Ellers blir denne s-en i min oversettelse, og i de fleste andres, bare ignorert. Det er så godt som umulig å få med denne nyansen i russisk. De gangene det bli forsøkt, er det gjerne med småord, som «nei, så gjør det, da!»

Etter å ha oppdaget katten på disken kaller Hauptvaktov den for рожа (rozja). Det betyr «tryne», men blir ofte brukt nedlatende (slik tryne også gjør på norsk!). Så det kunne være fristende å oversette som om problemet ikke var der, med «slyngel» eller noe, som jeg har gjort.

Экая память анафемская! (Ekaja pamjat anafemskaja!) sier Hauptvaktov. Экий er i ordboken oversatt med «(Jøss) for en», så det må bli noe sånt som «jøss, for en anatem hukommelsen er». Anatem, eller bannstråle, er norske ord for анафемская, det vil si, ordet er opprinnelig gresk, og ble brukt som oversettelse av det hebraiske kherem, opplyser Store norske leksikon. Der står det også at ordet senere ble brukt om det kirkelige bann, og for en «høytidelig utslynget bann». Selv om dette sikkert ikke er så godt kjent nå om dagen, oversetter jeg med anatem, siden det er dette ordet Hautvaktov bruker.

«Kona bare elsker brødrene dems», skriver jeg. Det er dårlig norsk. Det er også oversatt fra dårlig russisk: Жена страсть так любит ихнего брата (Zjena strast tak liubit ikhnevo brata). Ordet ихнего eksisterer ikke, det er satt sammen av их, som er akkusativ- og genitivsform av 3. person flertall pronomen. Endelsen -его er en eiendomsform, også i genitiv, som blir mye brukt, men aldri for их. Bokstaven – eller lyden – Н er satt inn i mellom, så ikke to vokaler skal møtes. Det er folkelig og udannet å snakke sånn, omtrent som vårt «dems», som jeg har oversatt med.

Der jeg skriver «oder» står det også «oder» i originalen, med latinske bokstaver. Musikkforhandleren er tysk.

Hva som skjedde med Selikov som forplystret seg er ikke godt å si. På russisk står det просвистелся (prosvistelsja). Свистеть (svistitj) er «å plystre» (eller å blåse i fløyte), med л er det satt i fortid, -ся angir refleksiv (selv om dette verbet ikke har noen refleksiv), og da står vi igjen med forstavelsen про. I ordboken står det at denne forstavelsen blir brukt om en handling som er utført skikkelig grundig. Så da blir det vel ikke så galt å si han forplystret seg. Også på russisk er det opp til leseren å finne ut hva det betyr.

Russiske griser sier ikke «nøff, nøff, nøff». Her i denne novellen sier de хрю, хрю, хрю, (khrio, khrio, khrio). Det er i hvert fall det Haupvaktov sier, når han skal herme lyden franskmenn sier, svinegrisene de er.

I krigens dager i denne novellen er Napoleonskrigene. Frankrike invaderte Russland i 1812, men ble nødt til å trekke seg tilbake med store tap.

Etter «meg skylder de to hundre rubler» er det en russisk setning jeg er usikker på. Я ингода певал себе под нос (Ja inogda peval sebje pod nos). Direkte oversatt skulle det bli, slik jeg forstår det: Jeg av og til synger meg under nesen… Det gir ikke mening. Så jeg satser på min variant om å synge i nesen, til jeg har fått en kyndig til å forklare meg.

Det Hauptvaktov setter i tennene når han skal synge er семечко (semetsjko), et frø eller stein, som vi finner i for eksempel frukt. Det kan også være solsikkefrø. Ordet er dimminutiv av Семя (semja) – «frø».

Den kalde ølen Hauptvaktov drakk før han ble forkjølet drakk han в Биргалке (v birgalke), der v er i, og birgalke er stedet han drakk. Det er ikke et russisk ord, men noe ment å være et eller annet tysk (slik tyskerne uttaler øl, bir). Ølstuen skulle være greit nok, ølteltet eller ølhallen er alternativ, eventuelt med ordet «tysk» foran.

Når det gjelder sangen han nynner, så har jeg transkribert lydene han sier. Normalt setter vi у – u og о – o, men her har jeg russisk у til norsk o, og russisk о til norsk å, siden det er dette som er lydene han kommer med. Russisk har også to varianter for vår h, enten х (oftest transkribert kh) eller г (vår g). I begynnelsen bruker Hauptvaktov den russiske х, til slutt russisk г. Det er en nyanseforskjell, så jeg setter til slutt «gho» for hans гу, selv om gho er noe vi aldri ville finne på å nynne, og den formelt riktige transkripsjonen ville være hu. Men hu er langt fra det han sier. Han sier ‘go’, med norsk tradisjonell uttale av ‘o’.

Jeg omskriver setningen om at bestefaren levde på hestekjøtt, og at Hauptvaktov skulle det samme. Originalen er: Дед, в некотором роде, конином питался, и ты оной питайся (Djed, v nekotorom ode, koninom pitalsja, i ty onoj pitaisja). Direkte oversatt blir det noe sånt som: «Bestefar, på noen måte, ernærte seg på hestekjøtt, og du det ernær deg». Ordet оной – eller оный – er sjelden, det er gammelt for тот (tot), vårt ord «det». I versjonen som nå står, er setningen ikke så veldig omskrevet, men jeg lar denne kommentaren stå likevel.

Etter at Hauptvaktov har fått vite hvor mye pianoet koster, så sier han фу-фу-фу… батюшки! (fu-fu-fu… batiusjki!) Direkte oversatt er det «fy-fy-fy… fedre», батюшка er en gammel form for far. Russerne kan bruke dette i besvergelser, særlig i flertall. Ordboken foreslår da på norsk «du godeste!», «du verden» og «du store kineser!», som skal være tilsvarende.

Om den merkelige «Leppen er ingen tosk» (Губа не дура – guba ne dura), som jeg her vil ha stående, kan dere lese i posten på En helt grei blogg.

Schrpreckenzi! og Gebenzi… er tyske ord som står med russiske bokstaver i teksten, sprechen Sie og geben Sie er riktig stavemåte. Snakk! og Gi! er betydningen, imperativ i høflig form.

«Ikh libe dikh fon gantsen gertsen» er også norsk transkribering av tyske ord med russiske bokstaver (Их либе дих фон ганцен герцен). Ich liebe dich von ganzen herzen, er riktig stavemåte, «jeg elsker deg av hele mitt hjerte», betyr det (som den tyske musikkforhandleren også oversetter, etterpå).

Etter å ha løpt til musikkforhandleren for å kjøpe notene han nå husker, svelger Hauptvaktov etter å ha nynnet rhapsodien. Her er det et ord i originalen jeg ikke skjønner meg på, og skriver på norsk bare så et gir mening. Det er то-то-ти-то-то, огого! Det er dette огого som er vanskeligheten, -ого (bokstav for bokstav -ogo, men uttalt -ovo) er en vanlig gentivsendelse. Da kan det være begynnelsen på ordet ог- er noe jeg ikke finner. Men det kan også være bare en beskrivelse av lyder han lager. Jeg vet ikke, og oversetter inntil jeg er klokere i dette bare med «oi». Det må nemlig til en overgang, så han kan svelge og begynne å snakke med innehaveren. Det blir ikke bra bare å sløyfe ordet.

Der musikkhandler spør om Hauptvaktov vil ha original eller lettere utgave av verket, bruker han de latinske betegnelsene «original» og «facilite».

Navneforklaringer

Гауптвахтов heter han på russisk, «Gauptvakhtov» blir det, skrevet rett over til norsk. Det betyr «vaktarrest». Russerne har ingen h, så de setter typisk g inn der vi har h. Her mener jeg det blir riktig å transkribere over til h, siden ordet kommer opprinnelig først fra tysk, der det klart er h, og ikke g det skal være.

Retten, av A. P. Tsjekhov

September 1881 ble det i Moskva opprettet et nytt, humoristisk litteraturtidsskrift, kalt Зритель (Zritel – vitne). Det kom ut tre ganger i uken, slik at i utgave nummer 14 kunne det være en tekst som hadde fått sin tillatelse av sensuren 23. oktober. Denne teksten var skrevet av en ung medisinstudent ved universitetet i Moskva. Teksten var en novelle, og den hadde navnet Суд (Sud – retten).

Studenten var Anton Pavlovitsj Tsjekhov. I dag er han kjent som en av verdens aller største dramatikere og novelleforfattere. Den gang var han bare en hvilken som helst student, fra den smått anonyme småbyen Tagarog, helt oppe i det nordøstre hjørnet av Asovhavet, i forlengelsen av Svartehavet, cirka seks mil vest for oblasthovedstaden Rostov-na-don.

Tsjekhovs hjemsted
Her ser vi på Google Earth hvor Taganrog befinner seg.

Tsjekhov hadde rukket å gjøre seg bemerket med en del andre korte, humoristiske tekster, trykket i andre tidskrift. Jeg leser samleutgaven i 30 bind fra 1974 («Полное собрание сочинений в тридцати томах.» Наука, 1974). Der skal det være med alt Tsjekhov har fått utgitt, og der er Retten tekst nummer 16.

Det er imidlertid den første teksten med ordentlig Tsjekhov-signatur. Noen av de enda tidligere, som «I vognen» (В вагоне), trykket en måned tidligere, mener jeg å huske å ha lest også på norsk. Det er også gjenkjennelig Tsjekhov. Ellers er disse tidlige tekstene mye parodier og etterapinger, det er litt som man skriver i studentavisene også nå til dags. Det er til å le av, ikke seriøst ment.

Men i slutten av oktober 1881 kom det ut noe ekstra, skrevet av den ennå ikke 22 år gamle Anton Tsjekhov. Vi ser det allerede av begynnelsen. Det er mesterpennen som skriver, et par linjer, og stemningen er satt. I dette har Tsjekhov en magi ingen annen forfatter har gjort før ham, og ingen har tatt etter ham. Han kan skildre en helt hverdagslig scene et helt hverdagslig sted, men slik at man bare blir sugd inn i stemningen og vil lese om akkurat denne hverdagen akkurat dette stedet. Ingen kan som Tsjekhov få det som ser ut til å være en helt vanlig hendelse en helt vanlig dag til å bli stor litteratur.

Novellen åpner også for ettertanke, i motsetning til de andre av Tsjekhovs tidligere tekster. Hovedpoenget er antagelig ment morsomt, men det er Tsjekhovs moro, med humor i det som egentlig er en forferdelig vond og fæl historie. Tsjekhov mente jo selv at teaterstykkene hans var komiske, de var til å le av, noe som nok virker temmelig uforståelig ut i fra hva som skjer i dem. Tsjekhov spiller nok litt, når han sier det skal være morsomt. Men det er også en dyp sannhet i det. Det er virkelig morsomt hvor dumme vi kan være av og til. Særlig når vi lager det som vondest og fælest for oss selv.

Jeg har oversatt novellen her under. Oversettelsen er fullstendig, men det er et førsteutkast, så den er ikke perfekt. Jeg har lagt til noen ordforklaringer nederst, med noen problemer og noe å være oppmerksom på. Også denne delen er ikke helt fullført, det er flere problemer enn jeg har gjort rede for. Men innholdet skal være greit nok, meningen er hva jeg vet riktig, om det språklige kan halte litt på norsk.Så vil jeg se på problemene etterpå en gang, om jeg får tid.

God fornøyelse, skal det uansett være!

*

RETTEN

Anton Pavlovitsj Tsjekhov, oversatt av Eivind Salen

Stuen til Kuzma Jegerov, kjøpmannen. Det er innestengt og varmt. Forbannede mygg og fluer flokker seg rundt øyne og ører, plager… En tåke av tobakksrøyk , som ikke lukter tobakk,  men salt fisk. I luften, i ansiktene og i myggens synging er det sorg.

På et stort bord står en skål med nøtteskall, sakser, krukker med grønn salve, skyggeluer, stoff. Bak bordet troner Kusma Jegerov selv, tillitsmann i landsbyen, landsbylegen Ivanov, diakonen Feofan Manafyilov, bassen Mikhailo, gudfaren Partentij Ivanytsj, og, reisende fra byen på besøk til tante Anisa, gendarm Fortunatov. I ærbødig avstand fra bordet står sønnen til Kusma Jegerov, Serapinon, i tjeneste hos frisøren i byen, og som nå har reist til faren i festdagene. Han føler seg veldig utilpass og fikler med øret, skjelvende på hånden. Stuen til Kusma Jegerov er for tiden i bruk som medisinværelse, og nå i forstuen venter de hvile. Nettopp nå førte de fra et eller annet sted inn en kjerring med brukne ribbein… Hun ligger der og stønner, og venter, i det landsbylegen til slutt vender seg til henne og gir henne sin velsignede oppmerksomhet. Utenfor vinduene flokker folket seg, de er kommet for å se, hvordan Kuzma Jegorov  skal pryle opp sin sønn.

– De sier bare at jeg lyver, – sier Serapion, – så derfor er jeg ikke innstilt på å snakke lenge med Dem. Med ord får du ingenting i det nittende århundre, papa, fordi teori kan ikke eksistere uten praksis, som De vet.

– Ti stille! – sier Kuzma Jegorov strengt. – Nå skal ikke du lage forvirring i sakene her, men si oss klart og tydelig hvor du har gjort av pengene mine?

– Penger? Hm… De er en sånn smart fyr, at du selv bør forstå at jeg ikke har rørt pengene dine. Papirlappene mine samler du ikke sammen for meg… Ingenting å synde…

– De er altfor oppriktig, Serapion Kosmtisj, – sa diakonen. – Hvorfor spør vi deg om dette? Vi ønsker å overbevise Dem, lede Dem på den rette vei… Pappaen Deres vil Dem ingenting som ikke er til nytte… Og så spurte han oss… De er oppriktig… Hvem er ikke syndig? De tok hos papaen Deres tjuefem rubler, som lå på komoden deres, eller var det ikke Dem?

Serapon spyttet til siden og tidde.

– Si det da! – skriker Kuzma Jegerov og slår knyttneven i bordet. – Si det: Var det du, eller var det ikke du?

– Som De behager… Hold opp…

– Slutt opp, retter gendarmen.

– Slutt opp, var det jeg mente… Slutt opp! De skriker til meg forgjeves, papa. Å slå neven i bordet hjelper heller ikke. Ikke engang å slå så bordet går gjennom jorden. Pengene Deres tok jeg aldri, og hvis jeg tok dem en gang, så var det av nødvendighet… Jeg er et  menneske med sjel, et levende vesen, og jeg trenger penger. Ikke stein!..

– Gå og ta deg arbeid, hvis du trenger penger, og ta ingenting fra meg. Du er ikke alene hos meg, jeg har fem av dere!

– Det forstår jeg også uten at du forteller meg det, bare på svak helse, hvordan det får Dem selv er klart, å arbeide, følge kan jeg ikke. Og så minner du meg om at jeg spiser nådens brød hos deg, hvordan kan du svare for det overfor Herren vår Gud?

– Svak helse!.. Det er ingen stor sak hos deg, du kan klippe, ja, det kan du, og løper også fra denne saken.

– Hva slags sak har jeg? Er det virkelig en sak? Det er ingen sak, det er bare utnyttelse. Og utdannelsen min er ikke slik, at jeg med disse sakene kan delta.

– De dømmer ikke riktig, Serapion Kosmitsj, sier diakonen. – Deres sak er aktverdig, intelligent, fordi De tjener i en guvernantby, og klipper og barberer intellektuelle og adelige mennesker . Til og med generaler, og de er ikke fremmed for ditt håndverk.

– Om generalene kan jeg selv foklare dere, hvis det behager.

– Landsbylege Ivanov var lett bedrukken.

– Etter vår medisinske bedømmelse, – sa han, – så er du ikke noe annet enn Terpentin.

– Vi forstår medisinen Deres… Hvem, om vi kan spørre Dem, var det som i fjor i stedet for å åpne kroppen til et lik, nesten åpnet en full tjukkas? Han våknet ikke, så De kunne ha sprettet magen hans opp. Og hvem er det som blander sammen lakserolje og hampolje?

– I medisinen går det ikke uten dette.

– Og hvem sendte Malanija over til den hinsidige verden? De gav henne avslappende midler, så oppkvikkende, og så igjen avslappende, hun klarte det ikke. De leger ikke folk, men – unnskyld meg – hunder.

– Til Malanija er himmelrike, – sier Kuzma Jegerov. – Til henne er himmelriket. Hun stjal ikke penger, det er ikke henne samtalen er om… Og nå skal du si…. Tok du dem til Helene?

– Hm… til Helene!.. De skulle skamme dem i hvert fall foran presteskapet og herr gendarmen.

– Og så skal du si: tok du pengene eller ikke?

Landsbyens tillitsmann kryper opp av stolen, tenner en fyrstikk på kneet og bærer den ærbødig til gendarmens pipe.

– Fff… – hisser gendarmen seg opp. – Stappet hele nesen full av svovel!

Etter å ha røykt pipen, reiser gendarmen seg bak bordet, går bort til Serapionu, og mens han ser på ham med ondskap og trusler, så roper han med gjennomborende stemme:

– Hvem er du for en? Hva gjorde du dette for? Hvorfor på denne måten? Hæ? Hva betyr dette for noe? Hvorfor svarer du ikke? Ulydighet? Stjeler andres penger? Og tier! Svar! Snakk! Svar!

– Hvis…

– Ti!

– Hvis… De ble litt roligere, så! Hvis… Jeg er ikke redd! Kan du forstå Dem selv? De er en tosk, det er alt! Hvis papa ønsker å gi meg over til flenging, så er jeg klar… Riv i vei! Slå løs!

– Ti! Ikke si no-o-oenting! Jeg kjenner tankene dine! Du er en tyv? Hva er et slags folk? Ti! Foran hvem er det du står? Ikke diskuter!

– Å straffe er uunngåelig, – sier diakonen og sukker. – Hvis han ikke ønsker å lette skylden fra sin samvittighet er det uunngåelig, Kuzma Jegoritsj, sett i gang å rise ham. Det mener jeg: uunngåelig!

– Gi en ørefik, sier bassen Mikhail med en slik dyp stemme, at alle grøsser seg.

– For siste gang: var det du eller ikke? spør Kuzma Jegorov.

– Etter hva De behager… Slutt opp… Riv i vei! Jeg er klar…

– Pryle! avgjør Kuzma Jegerov, og stiger blodrød opp fra bordet.

Publikum henger i vinduet. De syke og svake flokker seg ved døren og hever hodene. Til og med kjerringa med brukket ribbein, også hun løfter hodet.

– Legg Dem! – sier Kuzma Jegorov. Serapion tar av seg ytterklærne, korser seg, og med resignasjon legger han seg på benken.

– Riv i vei, – sier han.

– Kuzma Jegorov tar av seg beltereima, ser en stund på publikum, liksom ventende, er det ikke noen som kan hjelpe, så begynner han…

– En! To! Tri! – teller Mikhailo med dyp bass. – Åtte! Ni!

Diakonen står i hjørnet, og med senkede øyne blar han i en bok…

– Tyve! Enogtyve!

– Det holder! – sier Kuzma Jegorov.

– Me-er!.. hvisker gendarm Fortunatov. – Mer! Mer! Sånn! Gi ham inn!

– Jeg tror det er uunngåelig med litt til! – sier diakonen, som har revet seg løs fra boken.

– Om han bare hadde pepet! undrer publikum seg.

De syke viker til side, og inn i rommet kommer med stivt skjørt konen til Kuzma Jegerov.

– Kuzma! – henvender hun seg til mannen sin.  – Hva er det for slags penger jeg fant i lommen? Er det ikke dem, som du lenge har lett etter?

– Det er akkurat dem det er… Reis deg opp, Serapion! Vi fant pengene. Jeg la dem i lommen i går, og glemte det av.

– Me-er! – brummet Fortunatov. – Slå! Sånn! Gi ham inn!

– Vi fant pengene! Reis deg opp!

Serapion reiste seg, tok på seg jakken og satte seg ved bordet. Det fulgte en stillhet. Diakonen ble forvirret og snøt seg i tørkleet.

– Du må unnskylde, – brummet Kuzma Jegerov, henvendt til sønnen. – Det var ikke du… Djevelen må vite, hvordan de fant seg! Unnskyld…

– Ikke tenk på det. Vi er ikke de første… Ikke uro dere. Jeg er alltid klar for en hver pinsel.

– Drikk opp, du… Brenn ut…

Serapion drikker opp, trekker opp sine blå sokker og går ut av stuen. Og gendarmen Fortunatov går lenge rundt i gårdsrommet, rød, med oppsperrede øyne, og sier:

– Mer! Mer! Sånn! Gi ham inn!

*

Første gang utgitt i Зритель (vitne) nr. 14, 1881. Her er det oversatt fra Полное собрание сочинений в тридцати томах (Samlede utgivelser i 30 bind), som igjen har originalteksten fra samlingen ГБЛ (GBL), som kom i 1899. Tsjekhov bearbeidet originalteksten noe for denne utgivelsen.

Ordforklaringer

Jeg bruker kunnskapsforlagets blå ordbok, og siterer ordrett derfra. Jeg har ikke satt inn noter eller stjerner i teksten, for å vise hva jeg har kommentert. Teksten skal kunne leses uten forstyrrelser. De som er spesielt interessert, kan enkelt bruke søkefunksjonen i nettleseren til å finne stedet i teksten som er kommentert.

I oppramsingen av hva som ligger på bordet er blant annet Пустые штофы (Pustye sjtofy). Штоф er stoff, men verken ordbok, nettet eller min russiske kone kan forklare hva пустые foran er for noe, så det tar jeg bort.

Староста (Starosta) er et begrep som historisk  ble brukt om en tillitsmann med administrative funksjoner i et landsbysamfunn. Jeg oversetter derfor med dette. I dag brukes begrepet om tillitsmann, eller formann.

Фельдшер (Feljdsjer) har jeg oversatt bare med «landsbylege«. I ordboken står det at det er en legeassistent uten høyskoleutdannelse, min russiskspråklige kone sier det er en posisjon mellom lege og sykesøster. Det er typisk en som ikke er blitt fullverdig lege, men som er hva man har å takke med i små landsbyer.

Feofan Manafuilov er дьячок, det er kirketjener, eller «diakon«, som jeg oversetter med. Det er ikke sikkert russisk дьячок og vår «diakon» er helt det samme, men det betegner i hvert fall begge en som er tjener i kirken.

Жандарм (Zjandarm) er gendarm, politimann i et militært organisert politi, gendarmeriet, som særlig gjør tjeneste i landdistriktene.

Tidlig i avhøret av gutten er det en uoversettelig rettelse gendarmen gjør. Пускай, sier gutten, пущай, retter gendarmen. Disse to ordene har oppslagsordet Пусть, som er beslektet med Пустить/Пускать (ordene til gutten og gendarmen er strengt tatt imperativ til disse verbene). Disse verbene har forskjellige betydninger av «slippe løs», ordboken har 9 forskjellige betydingner av dette, mens Пусть blant annet kan bety «vel; godt, all right». Det er passende at gutten bruker et uttrykk med mening i retning av «hold opp, slutt», men som har med «å slippe fri, la gå», å gjøre. Jeg har foreløpig valgt å lande på at gutten sier «hold opp«, mens gendarmen retter til «slutt opp«, selv om denne løsningen er anstrengt.

Jeg skriver «et levende vesen«, men i den russiske originalen står det одушевленное имя существительное (odusjevlennoje imja susjtsjestviteljnoje). Det er et substantiv som betegner et levende vesen, et grammatisk begrep på russisk, slike substantiv blir bøyd på en annen måte i akkusativ, enn substantiv som ikke er levende. Det er derfor greit Serapion sier dette på russisk, men på norsk blir det tungvint og fremmed.

Terpentin er på russisk Скипидар (skipidar). Jeg måtte til Store norske leksikon for å finne hva det egentlig var, og der fant jeg det er en gul, tyktflytende væske som finnes i såkalte terpentinganger under barken i nåletrær. Skulle jeg valgt et enkelt ord folk straks forstod, måtte jeg kanskje valgt kvae?

Lakserolje heter på norsk også Amerikansk olje eller ricinolje (fordi den er laget av frøet på ricinplanten), på russisk heter den касторка (kastorka). Store norske leksikon skriver at denne oljen virker avførende, ved å irritere tarmhinnen. Hampolje heter på russisk Конопляное масло (konopljanoje maslo), og brukes i følge Store norske leksikon som råstoff til maling og såper. For innforståtte er det derfor ganske morsomt at landsbylegen Ivanov blander dette. Legen Tsjekhov hadde nok god kontroll på lakserolje, som legeassistenten i landsbyen også bør ha det. Og hampolje var nok noe folk hadde et mer familiært forhold til, den gang folk bodde på gård, og brukte hampen og visste hva det var.

Jeg skriver: «Hvem sende Malanje over til den hinsidige verden«. I originalen står det: А кто Маланью на тот свет отправил?» (A kto Malanjio na tot svet otpravil?) Тот er «den», свет er «lys» eller «verden». Sammensetningen Тот свет er en fast eufemisme for døden, den andre siden, den hinsidige verden.

Der jeg skriver «Serapion tar av seg jakken», så har den russiske originalen: «Серапион сбрасывет с себя пиджачок» (Serapion sbrasyvajet s sebja pidzjatsjok). Nøkkelordet er пиджачок, det er et klesplagg, men det står ikke i ordboken, og den russiske forklaringen jeg finner på nettet er lang og kronglet. Det er den ytre delen av en drakt for menn, med det som ser ut til å være åpne ermer, en slags jakke, kanskje. Så jeg oversetter med det. Det viktige er at han tar av seg litt klær, før han rolig legger seg ned for å bli prylt.

Navneforklaringer

Russerne liker å gi betydningsfulle navn til sine karakterer. Måten navnene deres er organisert på, gir dem også rike muligheter til det. Endelsen -ov, som vi er så vant med i russiske navn, er egentlig bare endelsen for genitiv flertall. Det betyr altså noe sånt som «de som hører til»-og så hører de til det som står foran. Der står man nokså fritt til å sette hva ord man vil, Idiotov, blir altså «av idiotene». Sånn cirka.

Her er hovedpersonen Jegorov, av ordet Jeger, som er det samme på russisk og norsk (Det vanlige ordet for jeger på russisk er охотник (okhotnik). Legeassistente heter Ivanov, der ordet Ivan på russisk har noe av den samme funksjonen som vårt «Ola Nordmann». Ivanov er erkerusseren.

Et latterlig menneskes drøm, av F. M. Dostojevskij

Сон смешного челавека, ble utgitt i del 2 i aprilnummeret av En forfattersdagbok årgang 1877. Det er kanskje den beste novellen som noensinne er skrevet. I forbindelse med denne vil jeg gjerne koste på meg en liten historie fra mitt eget liv.

En tidlig fredag i år 1999, bestemte jeg meg for å lese dette mesterverket enda en gang. Det var i forbindelse med fredagsrutinene, jeg bodde i Hans tanks gt. 18, 11 kvadratmeter rom, alltid rot og støv, men nok plass til at jeg kunne sette meg på sengen med en novelle og en kopp honningmelk. Jeg ble overveldet, det er forsiktig, jeg ble frelst, det er treffende. Kjærligheten er sann, også jeg måtte bli en forkynner. Det er ikke mindre enn det. Og den eneste riktige kjærlighet, er den betingelsesløse. Eller hvordan andre oppførte seg, var ikke min sak. Jeg skulle leve etter budet.
Lørdagen etter skal jeg i forbindelse med kjøp av frokost, innom en antikvaritetshandel på andre siden av byen. Jeg er altså ute og går, da jeg plutselig ser en lommebok liggende på en slik elektrisitetsboks ingen meningmann helt skjønner hva er. – Ergerlig, tenker jeg, – jeg skulle levere den, men jeg går forbi. Og stopper opp. Er det ikke min plikt å levere den? Jeg fant den. Og jeg tenker for og i mot, jeg skal til lille strandgaten, strandkaien, eller hva veien heter, det er stor omvei å gå til politistasjonen. Neste som finner den, vil sikkert levere den, eller neste der igjen, en eller annen, noen vil ta seg av det. Og jeg vil gå, men stopper opp. Novellen. Det var ikke lenger noe spørsmål, jeg tok den med meg og leverte den på politistasjonen, så gikk jeg til antikvariatet og så til butikken, før jeg endelig kunne komme hjem og spise frokost.
Uken etter kommer jeg en dag hjem og ser en flaske vin stående utenfor døren min. Det er eieren av lommeboken, han var takknemelig. – Det var jo flott, tenker jeg, og gleder meg til å drikke denne vinen. Så kommer min nabo, Eivind Riise, og sier det var en her og leverte denne vinen, det var i forbindelse med en lommebok. Greit nok. Han sier også, at denne mannen er utvikler av et nytt internettsystem, trådløst, og ny antenne er nettopp satt opp, på fysisk institutt. Noen hundre meter fra meg. Saken er, at antennen er satt opp og alt er klar, men det er ingen til å bruke nettet. Han trenger testperson. Og da han leverte vinen, så han at jeg kunne være en mulig, fordi betingelsen er fri sikt til antennen. Hadde jeg datamaskin? Det hadde jeg. Så var saken klar. Han ringte kort etter, kom opp, monterte og satte opp alt, og så fikk jeg gratis lynraskt internett som den første i Bergen og Norge, hele halvåret. Fordi jeg hadde levert denne lommeboken. Eller fordi jeg hadde lest et latterlig menneskes drøm.

Onsdag 24 september 2003 kokte jeg opp melk igjen, fant frem honning, og satte meg til i sengen igjen. En liten grønn flekk i hverdagen, en liten skatt innvilget meg, «Et latterlig menneskes drøm» skulle leses på ny. For tredje gang. På ny blir jeg rystet over hvor presis og treffende Dostojevskij er, når han beskriver hvordan hoved personen har bestemt seg for selvmord, og årsakene til det. To sider tar det, og vi har ingen problemer med å akseptere karakteren og valget. Jeg hadde glemt episoden med piken, eller naturligvis, piken husket jeg jo, men jeg hadde glemt detaljene. Hvordan hun sikkert hadde mistet mamaen sin, eller det var noe galt der, og det latterlige menneske som jager henne bort og reagerer på det. Jeg hadde glemt stjernen. Jeg hadde glemt at han drømte han lå begravet, og hadde vanndråper dryppende på øyelokket. Jeg hadde glemt nyansene og rikdommen i paradiset på den fremmede planetet, og detaljene i hvordan det ble revet bort, av det latterlige menneske. Men jeg husket opplevelsen, og den fikk jeg på ny.

Dette er en novelle som egentlig løfter seg over kritikk. Den skal ikke kritiseres, den skal godtas. Det er guddommelig, som Bach. Det skulle ikke være mulig å skrive som dette, men her er novellen. Det er cellosuiter og Matteus pasjon i skrift. Når jeg leste den dannet og intellektuell nesten 30 år gammel, kunne jeg naturligvis ikke være enig i alt. Det der med kjærlighet til dyrene, så rart ut, likeledes troen på liv etter døden og det ene og det andre, til og med den skitne tanken hvilket kjedelig liv i bare lykke. Men jeg tok meg i det. Denne novellen skal ikke leses intelligent. Den skal leses som et eneste stort Ja! for det er det den er. Denne novellen er idealet.

Jeg kan likevel ikke dy meg. Dostojevskij tegner portrettet av et fullstendig latterlig menneske, og han tar brodden av karakteristikken ved å la mennesket innse det selv, ja, verre enn andre. Alle beskyldninger vi kan ilegge ham, tar han selv på seg, han er klar over sin latterlighet og får nærmest sin regning i det alt også blir likegyldig. Fullstendig likegyldig. Ikke engang problemer har noe å si for ham, det er ham helt likegyldig om verden eksisterer eller det ikke eksisterer noe som helst. Alt dette forsvarer både den egentlig latterlige ideen han senere får i novellen, men først og fremst selvmordet han ønsker å ta. Alt er likegyldig, så hvorfor ikke gjøre ende på det, først som sist. Pistolen ligger klar, ferdig ladet. Og at han virkelig vil ta selvmord, gjør Dostojevskij oss overbevist om, gjennom å la ham se en stjerne som liksom forteller ham det. Denne stjernen har også dobbelt betydning, både er det forståelig at et slik syn kan stimulere frem impulsen som fører til handling, i tillegg til at dette blir stjernen som han i drømmen passerer på vei mot den paradisiske planeten.
Overbevisningen om at han skal ta selvmord, bruker Dostojevskij til et meget interessant filosofisk problem angående den lille piken. Han skal ta livet av seg. Verden skal slutte å eksistere. Det er Schopenhauer filosofi. Hvorfor bryr han seg da om den lille piken som lider nød? Også piken har mangetydig betynding. Først og fremst redder hun ham fra selvmordet, han kjenner medfølelse for henne, og må altså tenke gjennom hvorfor han gjør det. Dermed kommer det moralfilosofiske spørsmålet, rundt gode gjerninger og samvittighet over dårlige. Den latterlige personen sammenligner medfølelsen med smerte, selv om alt er han likegyldig, ville han følt smerte om noen hadde slått ham, og han følte medlidenhet for denne piken. Men han kan ikke helt forklare dette siste, hun skulle ikke ha truffet ham som hun gjorde. Det er dette spørsmålet han blir sittende å gruble med, hvorfor er hun ham ikke likegyldig? Grublingen har også den funksjon at han blir trøtt, og sovner. Før det har Dostojevskij noen generelle vendinger om drømmer, der han blant annet slår fast at drømmer er ikke hodet, men hjertet, forklart gjennom de ufornuftige ting som skjer, eksemplifisert gjennom samtaler med død bror, men drømmen gjennom hjertet gir også det latterlige menneskes drøm større gyldighet. Sannheten finnes ikke i hodet, men i hjertet. Samme hentydning, om enn svakere, gir detaljen at han skyter seg i hjertet, og ikke i hodet. De gamle følelser blir drept, det er hjertet som skal gjenfødes, etc.

Hva jeg ikke helt forstår, er den forakten han slynger ut mot et eventuelt fornuftigere vesen, hva er det for noe? Forakt som trussel mot lidelsen? Jeg kan godt skjønne følelsen, men ikke hvordan denne skal kunne brukes som noe forsvar eller motsvar. Heller ikke hva den gjør i novellen. Kanskje dette vesens endeløse godthet og tilgivelse. Nåvel, det er detalj.

Så dør han altså, og opplever den lille skjærsild, den lille drypping mot øyet, og så kommre seansen da vesenet fra den fremmede planeten flyr med ham, gjennom verdensrommet. Den latterlige er skeptisk, godtar uten videre at det finnes liv etter døden, men vet ikke om det er noe særlig positivt, hvis det blir som det første – glem ham. Han er også skeptisk til planeten han ser, det er jorden han elsker, jorden han forlot, ingen annen verden kan han elske. Men straks han lander, blir det øyeblikkelig annerledes. Han skjønner straks dette er menneskeheten før syndefallet, og klarheten, gleden og kjærligheten, overvinner ham med en gang. Det er den rene kjærligheten.
Hvordan han beskriver dette, er nydelig. Det finnes i kap 4. Hvordan de henleder oppmerksomheten på trærne, og ikke kan forstå andre tanker enn kjærlighetens. Kapitelet avsluttes med et Dostojevskijsk frempek, den latterlige menneske skal føre dem alle gjennom syndefallet.
Det skal ikke mye til, litt spøk, litt koketteri, et atom, som Dostojevskij skriver, og så var det sådd. De begynte å tvile på hverandre, danne allianser mot hverandre, og så dukket vitenskap og humanitet og den slags tanker opp, og Dostojevskij får et stikk mot læren om de edle begreper istedet for forståelsen av dem. Her oppfører de seg prikklikt menneskene på jorden. Det er en besynderlig effekt, men for Dostojevskij er sentralt, dette at viten står over følelse, erkjennelse av livet står over livet. Det er menneskenes feil. Man kan bruke så store ord her. Menneskene på planeten dyrker egenkjærligheten foran nestekjærligheten. Det kommer tenkere og profeter, det utkjempes kriger i gode ideers navn, det er historien som utspiller seg, her også. Og det ser latterlig ut. Enden er at den latterlige bønnfaller dem om å tro at det er hans feil, det er han som har skylden, men de hører ikke på ham. Her blir han en slags Gud, en slags Kristus, hans kjærlighet til folket er like stor, større. Han vil korsfestes, for å frelse dem. Så våkner han.
Nå vil han bare forkynne den sannhet han har sett. Og ingen lidelse er uutholdelig. Novellen avslutter med det vakreste sitat i verdenslitteraturen:

Men vent litt – jeg har enda en ting å si: La så være at dette aldri går i oppfyllelse, at paradiset aldri vil oppstå på jorden (det forstår jeg jo selv!) – vel, forkynne vil jeg likevel. Men hvor enkelt villle det ikke være: på én dag, på en eneste time ville alt bli forandret! Elsk menneskene, elsk din neste som deg selv, det er hovedsaken, det er alt, mer behøves ikke, i samme øyeblikk vil du vite hvordan du skal leve. Og så er jo dette bare en gammel sannhet som er blitt gjentatt millioner av ganger, og som likevel ikke har slått rot hos oss! Erkjennelsen av livet står over livet, kunnskapen om lykkens lover står over lykken» – det er dette vi må kjempe mot! Og det er det jeg vil gjøre. Hvis bare alle vile gjøre det, kunne alt på jorden bli forandret i samme øyeblikk.

Dette er et latterlig menneskes drøm.

 

Aldri fortelje det, av Tarjei Vesaas

Novellene Ein modig maur og 21 år som jeg hittil har behandlet av Tarjei Vesaas, viser sinnet til en maur og til en ung mann i gryende forelskelse. I dag er det en novelle der Veaas tar bolig i barnesinnet.

Aldri fortelje det ble gitt ut i samlingen Leiret og hjulet, samme samling som inneholdt 21 år. Denne samlingen kom i 1936, og er Veaas’ andre novellesamling. Den første kom i 1929, Klokka i Haugen, den mest kjente, Vindane, kom i 1953, og den siste, Ein vakkar dag, kom i 1959. Vesaas’ forfatterskap strakte seg over nesten 50 år, fra 1923 til 1971, og når man tar med at han gav ut sin Noveller i samling i 1964, ser vi at novellen er en sjanger som har fulgt ham gjennom forfatterskapet.

Det er også en sjanger som kler ham. Vesaas er en poetisk forfatter, det er i språket han har sin mesterskap. Her er han helt original og umiddelbart gjenkjennelig, en sann mester. Det er dette som gjør Vesaas til en av de få forfattere som har skrevet betydelige verk, både av romaner, noveller og dikt, han er en av våre beste i alle disse tre sjangrene.

I forrige måned så vi på novellene til Kielland (sjekk dem opp på bloggsiden for norsk litteratur, eller klikk tilbake til juni-måned, og se). Kielland er novellemesteren, men av en helt annen type enn Vesaas. Kielland oppfyller genren som skrev han studieverk, dette er noveller å bruke for å lære hva noveller er for noe. De er korte og poengterte, går over et kort tidsrom, har få personer, og gjerne en litt overraskende slutt.

Vesaas er også en av våre store novelleforfattere, men han lager sine egne regler for hva novellen skal være. «Korte stemningsbilder» er kan hende riktigere å kalle mange av de såkalte novellene til Vesaas. De er forresten ikke nødvendigvis korte, Vesaas er ikke redd for å bruke 10 – 20 sider, og vel så det, på novellene sine, om han finner det nødvendig. Typisk lengde på en Kielland-novelle er 4 sider, Vesaas har få slike. De er heller ikke utpreget poengterte, og slett ikke har de noe overraskende sluttpoeng, det er ikke nødvendigvis innholdet som er det viktig. Vesaas har ikke noe han må få sagt, et budskap han vil ha frem. Det er mer stemninger, skildringer, eksempler på episoder man kan oppleve i livet. Disse episodene kan være representative nok, og man kan trekke lærdom og livsvisdom ut av dem, men det er mer til ettertanke, enn et budskap å hamre inn.

Slik er det også med Aldri fortelje det. Det er noe så enkelt fortalt som tre lekende barn, Anna, Greggor og Nupp, som kommer over en døende fugl. De blir sjokkert over dette uventede møtet med livet og døden, og vil gjerne ta vare på fuglen. Så de legger den varsomt i lyngen, bare for senere å se at det er maur som spiser på den.

Det er det hele. I min versjon (Noveller i samling, Gyldendal forlag – Stor-klassikere serien, Gjøvik 1997) teller novellen 11 sider.

Noe av det Vesaas gjør med språket, er at han kutter unødvendige ord, ord som skal være der etter skrivereglene, men som er helt underforstått i innholdet. Forsøker man å ta etter, blir det plagiat med en gang, det er helt særmerket for Vesaas. Etter denne leserens mening fungerer grepet spesielt godt når Vesaas skriver gjennom sinnet til dem som nok ikke har hjernen fullt utviklet, hos barn og dyr, eller mentalt tilbakestående, som Tusten, i «Fuglane». De har en slik umiddelbarhet i følelsene, de har liksom ikke tid til å tenke ut alle ordene.

I Aldri fortjelje det er det fullt av slike uferdige setninger, setningsemner, som det heter på fint. Det begynner helt fra starten av.

Borti hamnehagen var skrikande tre.

Og det fortsetter i hvert avsnitt nedover. Subjektet er ikke med, om det kan sløyfes. Språket er økonomisk. Kan noe sies kortere, blir det gjort. Se for eksempel på denne forklaringen hva et skrikende tre er for noe, hvordan begrepet oppstod (et skrikende tre er et tre med trostereir i, der skriker foreldrene når noen nærmer seg).

Ein gong dei tre venene hadde stått framfor ei slik reirgran, så hadde Greggar lyst i auga så rart at, og sagt at dette er eit skrikande tre! og det hadde sildra av glede gjennom alle saman.

Den som kunne skrive slike setninger.

Planen er også barnlig og glad, verden er full av muligheter, vanskeligheter finnes ikke, oppgaver tar man fatt på, det er en glede og nysgjerrighet å leve!

I dag ville dei finne ut kor mange tre dei ikkje visste. Var ikkje tal på trosten og reira hans borti desse heimeliene.

I dag skulle det bli tal på dei.

En voksen vil vite at det er umulig å telle tre med reir i. Det er en formidabel oppgave. Det er helt riktig at det ikke er tall på trosten og reira, det er bare anslag, og man må kunne litt matematikk og statistikk for å komme med slike anslag. Men barna er ikke begrenset av kjennskap til hva man må kunne, de løper bare og begynner!

Den glade stemningen i starten får et lite hakk i møte med Raringen. Det er et passende navn, både fordi unger er kjappe med å sette slike navn på folk, ofte forbausende treffende, men også som et varsel i teksten. I litteraturen er ofte raringene, outsiderne, de som sitter med den egentlige kunnskapen. Hva raringene kommer med, pleier ha betydning. Raringen leser også bøker, og hermer etter det som står der. Til overmål snakker han svensk, et morsomt fortellergrep, som gjør det han sier pussig og uforståelig for ungene, også med at ordene er litt fremmede. Han står litt utenfor. Og han har en blomst. I den er Gud, sa han uventa. Riktig. Det er uventet. Men det er et varsel om at her skal det skje et uventet møte med det guddommelige i naturen, om ikke det er noen religiøs novelle. Det er mer den hellige respekten så mange, mange, mange med et nært forhold til naturen føler for den.

Det er også enda en liten setning av betydning, før den egentlige handlingen settes i gang. Det er i det de tre barna står foran et av de skrikende trærne med trostereir i.

Dei stansa framfor treet så vidt det var, let med godt samvet trosten bera seg fælast han kunne – for dei tenkte ikkje på å gjera han noko.

Barna har kontroll. De skjønner at trosten er redd, men de spiller trygt leken, for de vet at det ikke vil skje noe farlig med fuglen. De vil ikke gjøre den noe, også Vesaas har dei i kursiv.

Men så kommer de over en trostunge som har skadet seg. Det forandrer leken. Barna reagerer som barn. Det er ingen vanskeligheter, bare muligheter. De vet ikke at en skadet fugleunge er tapt, at dette er naturens gang, at det er lite å gjøre, at det er flere som dør enn overlever, for mange arter. De vil få den opp i reiret igjen, de vil ta den med hjem og mate den, barna sier det de tenker, dette er scenisk fremstilling. Replikkvekslingen kan gå slik:

– Vi må fø han opp sjølve, sa Anne, det er då rom heime for ein trostunge.

Nupp var med på det straks. Greggar syntest han måtte tenke litt på det innen han gjorde det av. For han laut gjere det av. Dei venta.

– Ta han du då, Anne, sa han.

– Ja, ta han du Anne, sa Nupp fort for å ha del i avgjersla han og.

Det er ikke engang komma i siste setning. Det går fort, liksom at barna ikke tør tenke hvor vanskelig og umulig dette er. Det er klart, den oppmerksomme og tenkende leser vet at det ikke er bare lett å ta i en døende fuglunge. De banker og puster, er varme og skrøplige, og er vettskremte deg. Det er ikke for ingenting at de to guttene vil at jenta  – som også kom med forslaget – skal ta den. De vil ikke gjøre det selv.

For de som er lydhøre velmente anbefalinger: Finn frem novellen selv, se mesterskapet Vesaas skildrer det med, hvordan lille Anne tar opp fuglen, og kjenner livet i den.

Barna løper hjem. Det går raskt, også i språket, men det er tatt med detaljen i omgivelsene, granbarnålene på veien er blandet med maur, og at maur kryper oppover treleggene. Maur skal spille en rolle i novellen. Ellers hadde det ikke vært nødvendig å ta dem med, her så ungene skal heim så fort som råd.

Vesaas gjør så enda et grep som skiller barneverdenen fra voksenverden. Han lar ungene ha et eget ord, et hemmelig ord, som de bruker der det ikke finnes andre ord, et ord for det som er ufattelig. Ordet er bulli. Ordet har betydning for hele novellen, selvsagt, hele innholdet her er bulli, det er det uforståelige, det ufattelige. På veien hjem bruker Anne det for første gang i teksten. Det er noe inne i fuglen.

Det er lille Nupp som avgjør hva det er. Det er en «snekker» der inne, fuglen er ikke bygget ferdig ennå. Også dette skiller barneverden fra voksenverden, barna lar med en gang fantasien fylle inn, der kunnskapen ikke strekker til. Det er antagelig de skremte hjerteslagene til fuglungen de kjenner, men det er klart det er mye tryggere om det er en snekker som setter fuglen ordentlig sammen.

– Han blir skapt på, sa Nupp og sveivde med auga.

I det same stod orda åt Raringen liksom like opp i auga på dei. Det rykte i dei. Anne sette trostungen ned så fort ho berre kunne gjera det på ein varleg måte. Helst hadde ho vilja sleppe han som brend. Alle vart sterkt raude i kinna. Kvar såg at den andre tenkte det same.

Trostungen var ikkje ferdig innvendes, han vert stelt i stand der i denne augeblinken.

Men gleden og forundringen over denne erkjennelsen varer ikke lenge. Fuglen er jo syk eller skadet, det er en grunn til at den var ute av reiret i første omgang, og der den nå ligger i lynen etter at Anne har lagt den ned, blir det snart tydelig at ikke alt er som det skal med den. Vesaas går av og til kort ut av skildringen gjennom barneøynene, og skildrer fuglen som den egentlig er, korte, greie setninger.

Neste etappe de bærer fuglen er saken blitt mer alvorlig.

Det banka inni ungen, og hennar eige hjarte dulpa imot.

De tre barna har avgjort at snekkeren inne i fuglungen nok ikke klarer å snekre den ferdig av seg selv. De kan ikke bare etterlate seg den, de må ta den med hjem. Nå er alt som var artig og spennende på vei ut, trosteskrik og slikt noe, smått og ubetydelig. Det korte, avbrutte språket til Vesaas, der ingen ord er med som ikke må være der, det passer godt til den høytidelige spenningen.

Anne sette seg i gang. Gjekk strak og stiv, litt bakoverhalla så ungen kunne ligge betre. Toget skreid fram. No høyrde dei ikkje noko så smått som trosteskrik, såg ikkje gauksyrene, sansa ikkje at sola brende. Eit slikt følgje som deira måtte ikkje stå til leds. Ikkje tenke på vas.

Språket er innholdsfylt. Vas er alt som ikke er fuglen. De viktige ordene trenger seg frem, en konjuksjon som «og» er vas, og kan ikke være med. Det er ikke å sette ord på tingene som er målet, det er nettopp alt det som ikke kan sies i ord, det er det som skal uttrykkes.

Ho gjekk skalv. Enno hadde ho ikkje tala ein setning, men leppene hennar var så ferdige at usagde ord dansa på dei. Ho ville seia at ho ikkje greidde dette, ikkje kunne bera på dette.

«Bære på dette» er både fuglen og alt hun selv har inne i seg. Hun har også rett i at hun ikke greier bære på det, det som er inni må ut, nesten litt symbolsk går hun også fysisk ned på jorden med knær og albuer, liksom tynget ned. Fuglen har hun lagt fra seg. Det usagte blir formulert i følgende, barnlige setning:

– Der kan snart vera ferdig der inne! sa Anne og drog i dei. – Og då veit du at der er ikkje meir å vera etter –

Det er veldig presist, og også barnlig omformulert. At fuglen skal dø, går ikke an å ta i munnnen. De tre barna kjenner instinktet av å springe vekk, vekk fra det ukjente, farlige, men det er også en veldig nysgjerrighet til dette ukjente, hva det er for noe, og hva som vil skje. Ingen klarer å bære fuglen hjem. Anne klarer det ikke, og de to guttene vil ikke prøve. Da er det ikke så mye å gjøre, da må de legge fuglen fra seg, men de må jo også passe på. Om ikke annet, så for å se hva som skjer. Lille Nupp gjentar det Anne sa, «det er ikke mer å være etter», små barn gjentar det andre har sagt.

Fra et utsiktspunkt langt unna sitter de tre barna og ser på mens den lille fuglen dør. De er sitrende av følelser, tør ikke se på og tør ikke la være, de er heller ikke helt sikre på hva de egentlig venter på, – er det no? er et passende spørsmål de stiller. For selv om fuglen slutter å bevege seg, er det ikke sikkert det er no. Ikke sikkert det er ferdig der inne.

Så løper altså ungene til slutt frem, og da er novellen snart ferdig. Det er bygget opp til et veldig klimaks, men det slutter med en gang etterpå. De løper frem, og ser at fugleungen er overtrekt av maur. De har i vanvare lagt den like ved en maurtue, maurene har gjort slutt på den. Og nå sitter de og spiser på den.

Kva skulle ein no?

Ingenting. Aldri fortelje det. Aldri bli kvitt det.

Novellen har en helt logisk, naturlig avslutning. Fuglen må dø, og den dør. Det er ingenting uventet eller overraskende som skjer til slutt. Man hadde kanskje ventet en større grad av utløsning, at ungene skulle få tenkt litt over hva som skjedde, at de skulle gå hjem og begynne på livet videre. Det ufattelige – men helt vanlige og naturlige – at små, ekle maur spiser på den like før så levende og varme fuglungen, det blokkerer de små barnehjernene fra å tenke på. Det går ikke, dette er ikke noe å bearbeide, dette er ikke noe å snakke om.

Det er en typisk novelle av Vesaas. Det handler om de store tingene i livet, om liv og død, om menneskets møte med naturen, om tidens gang. Det er en helt vanlig hendelse, men i barneverdenen blir den umåtelig stor og betydingsfull. Slik blir det også litteratur av det. Og Vesaas får sagt – uten å være påtrengende – noe om at hva som skjer ikke alltid er det viktige, men hvordan det blir oppfattet.

Jeg tar til slutt med lite grann om navnene til barna også, om enn vi kanskje ikke skal legge altfor mye i det. De heter Anne, Nupp og Greggar, et helt vanlig og to temmelig uvanlige navn. Anne er hovedpersonen, hun alle kan kjenne seg igjen i, representanten for det vanlige, en staut og skikkelig jente, med det som følger med. Nupp er den lille, bare et lite Nupp. Greggar er den tenkende, kanskje med assosisasjoner til Gregor, et vanlig pavenavn og navn på biskoper og andre verdige.

21 år, av Tarjei Vesaas

Novellen «21 år» gav Tarjei Vesaas ut i samlingen Leiret og hjulet. Den kom i 1936. Vesaas er født i 1897, og var altså 39 år, da denne samlingen kom ut. Han hadde da vært i gift i to år, med Haldis Moren Vesaas, det vakreste kjærlighetsforholdet i norsk litteraturhistorie. De var begge store forfattere, og det som best på nynorsk kalles kjenslevare (bokmålsvarianten «følsomme» blir ikke helt det samme), både i egne følelser og i evnen til å gi uttrykk for dem. De er mestere i å la det usagte stå som det viktigste, i å velge de få ord som antyder.

Vesaas er en av ytterst få forfattere – både nasjonalt og internasjonalt – som utmerker seg i både romansjangeren, novellesjangeren og i poesien. Selv om han var større som romanforfatter og novellist, enn som poet, er det det poetiske som er bærende, også når han skriver fortellende. I ingen av verkene sine er Vesaas noen stor forteller. Han har ikke de bredt anlagte historiene, han har ingen drivende spenning, det er den kjenslevare skildringen av historiens hovedpersoner som bærer novellene og romanene hans.

Det gjelder også i novellen 21 år. Det er en novelle som grep meg fra første gang jeg leste den, fra den gang jeg knapt leste litteratur frivillig, fra den gang jeg selv var ung og søkte jente. Historien er helt enkel, og helt klassisk. Det er et brødrepar på gården, de skal skjære bygg (korn). Og så skal det være med en ung jente som heter Hild. Det er fra begynnelsen av klart at de to brødrene vil rivalisere om denne jenta. Det er også klart at yngstebroren, jeg-fortelleren, vil vinne henne. Det vises ved et frempek i åpningen av novellen:

Den fjerde dagen vi skar bygg, var just den dagen eg fylte 21 år og vart myndig. Då spurde eg den jenta som stod skar jamsides meg:

-Du Hild, vil du vera ved den store steinen der nede i kveld etter vi har slutta?

(…)

-Ja, sa ho.

– Ja, sa eg.

Omtrent den samme samtalen utspiller seg omtrent 12 sider senere, da han virkelig får henne. Da spenningen blir utløst, og hun blir med ham, og ikke broren.

Det er ikke noe poeng i novellen at det skal spenning i hvem som vinner Hild, som hun heter. Det ligger helt i kortene, også i at yngstebror er jeg-fortelleren. Han er også underdog, yngst, og det er storebroren som går hardest ut til å begynne med. Det ser ut til at yngstemann ikke kommer noen vei med henne, men det er likevel han som skal få henne, og det er aldri tvil om det. Det skal heller ikke være tvil om det.

Noe av poenget i denne novellen er at tingene skjer liksom av seg selv, når tiden er inne for det. Her hører det med at gutten er blitt myndig, det er 21-års dagen hans. Da er det på tide å få seg jente, og han får seg jente. Han vet ikke hvordan han skal gjøre det, men det ordner seg, liksom av seg selv.

Her kan vi tolke at broren gjør for mye ut av det. Han forsøker å påskynde begivenhetenes gang, han er for rask og ivrig, og dermed ender han med ingenting denne gangen. Vesaas er ytterst forsiktig med virkemidlene han viser det med. Det er småting, som at han bærer for mange stauder, eller er for ivrig med å ville slipe sigden til Hild altfor mange ganger, eller han plutselig en av dagene bestemmer seg for å gå i finklærne sine i marka. Det er dumt, og han blir også synlig straffet av naturen selv, ved at det blir regn, og klærne hans blir helt skitnet til.

At det er yngstebroren som forteller historien, gjør også at iveren til storebror Olav kommer tydeligere frem. Det kommer også godt frem hvor stor effekt det har at det er en ung jente på gården, det er liksom livet selv. Alt blir lettere, alt blir lysere.

Vi slipte sigdene og gjekk på åkeren til den første skurøkta. Lett å gå i dag. Lette, lett skyer, og lett luft. Det var fint på denne garden, såg eg. Såg det godt i dag. Mykje finare enn før. Mykje lettare enn før.

Yngstebror har et underlegenhetsforhold til storebror Olav. Samtidig kjenner han ham godt, og vet hva han pleier å gjøre til vanlig, og hva han gjør fordi Hild er der. Det irriterer ham at storebroren prøver å vise seg, det er for dumme triks han bruker, men til å begynne med er det veldig lite lillebror kan gjøre.

Hild hadde teki mange. Berre trivi eit fang slik utan videre og stega av stad med. Ho var ung og sterk.
Olav hadde teki så mange sturer å bera at det høyrde ingenstad heime. Aldri hadde eg sett han lesse på seg slik før.

Storebror fortjener en spottende flir for dette tullet, men yngstebror får aldri oppmerksomheten hans. Sånn er det igjen og igjen i starten, storebror fyller seg selv foran Hild, lillebror kommer ikke til.

Den lille erotikken er også nydelig utført. Denne bloggeren foretrekker de vage antydninger som finnes her, heller enn de direkte og ufølsomme seksualaktene i vår tids litteratur. Hele spenningen blir borte, når sexen kommer fritt, straks og lett. I ung alder skal det veldig lite til, og den unge alderen varer riktig lenge, om vi ikke søpler den til med for sterke og for plumpe inntrykk.

Se for eksempel denne setningen her:

Like framfor meg skar Hild. Eg såg sveitten stod i andletet hennar, såg kor varm og halvt doggsleggen halsen hennar var. Måtte tenke på at heile kroppen hennar var varm no og lengta etter vatn, etter ein elvehøl å dukke seg ned i.

Eller denne, der han nesten ser henne naken i hodet, uten å si et ord om det:

Eg gledde meg, forunderleg meiningslaust, ved tanken, og sa med meg sjølv: no er heile Hild våt.

Det er noe hellig, noe gåtefullt over kvinnekroppen, og det blir her behandlet med dyp respekt, både av hovedpersonen, og av Vesaas selv. Her er det mirakelet, de to sjenerte unge, som likevel finner hverandre. Han som også er ung og lysten, kåt og klar, storebror, han finner ikke de riktige strengene, og får det ikke til.

Til slutt går det av seg selv. Yngstebror befinner seg ved siden av Hild, og vi får samtalen som vi også hadde i starten av novellen. Vi vet hva som vil skje, Hild sier ja, og de har etterpå møtet nede ved steinen, som avtalt. Det aller meste forblir usagt. Det er den dirrende spenningen som er alt, og den viser at dette er alvor.

Eg kjende med ei dirring tvert igjennom meg kor jenter høver karane i hendene.

Det er noe av det største i livet, fødsel, kjærlighet og død, det er hva det gjelder om. Og enda så stort det er, så får de aller fleste oppleve det. Det er fortvilet så lenge man ikke får det til. Men når tiden er der, og det er meningen at det skal skje, så skjer det. Det er budskapet i denne novellen.

Ein modig maur, av Tarjei Vesaas

Vi er nå kommet frem til femteplassen av mine norske favorittforfattere. Den går til ham som tidligere hadde førsteplassen, Tarjei Vesaas (1897-1970). Han er blant de aller mest allsidige av våre store forfattere, og demonstrerer mesterskap i romaner, noveller og i poesi. Det er bare i dramatikken han ikke har levert noe vesentlig.

Diktene til Vesaas er nydelige. Hans Regn i Hiroshima er det beste diktet om atomvåpen og atomalderen som finnes på norsk, og det beste jeg kjenner fra verdenslitteraturen. Som romankunstner er han strålende i Fuglane, det var den første romanen jeg leste og virkelig likte. Det var etter å ha lest den jeg begynte å lese litteratur fordi det gav meg noe, og ikke bare fordi jeg følte det som en plikt. Lenge var dette min absolutte, norske favorittroman, og den virker ennå magisk på meg. Men etter å ha lest noen flere av Vesaasæ romaner, Kimen og Is-slottet, så ser jeg at de er ikke i nærheten av å treffe meg like sterkt. De blir symboltunge og vanskelige, uten å være sjarmerende. Fuglane er kanskje også full av symboler, men den kan leses med stort utbytte uten å få med seg et eneste av dem.

Som novellekunstner er det imidlertid Vesaas er på sitt aller beste etter min smak. Her kommer hans nydelige og vare språk til sin fulle rett, her kan han antyde historier han ikke trenger å fortelle fullt ut. I romaner kan det bli litt mye av og til.

Hans noveller i samling er en av de første bøkene jeg kjøpte meg av egen fri vilje. De ble utgitt første på Gyldendal i 1964, og så revidert og gitt ut på ny en rekke ganger, min utgave er fra 1997. Her er det svært mange favoritter jeg varmt kan anbefale, Dalen med den galne enden om de to ungdommene som tar sjansen og går til den andre enden av dalen hvor de aldri har vært før, Katten som blir kastrert, den rasende Stuten Glorius, Aldri fortelje det om barna som finner en død fugl som blir spist av maur, Nils Fêt som må overta gården litt for tidlig, vakre, vakre 21 år om den første, ungdommelige kjærlighet. Det er noveller som kan gjøre en glad i å lese noveller, som ikke er det på forhånd. Og nå har jeg bare ramset opp noen av de første novellene i samlingen.

Han ser med jentungane og mellomungen Sigurd rullar seg øre i graset. Høyrer dei skrålar og gløymer all verdens ting. Han veit no at ikkje med ein tanke er dei hos han.
  Dette må han løyne godt.

Fra Hjulet rullar fram, av Tarjei Vesaas

Om man ønsker en tyngre novelle som jeg har gått og tenkt på hele livet, så er det Hjulet rullar fram, en sterk novelle om en bonde som blir krøpling og frykter at nå vil arbeidet på gården hans bryte sammen. Så ser han til sin uro og sin glede at det gjør ikke det, livet fortsetter også uten ham, hjulet ruller fram, og han kan ikke helt bestemme seg for om han skal være glad eller trist over det. Spilte han virkelig så liten rolle? Skulle han virkelig føle seg uunnværlig?

Framover vil det. Er på vegen alt saman så godt det kan. Det store hjulet er løynt.
Inderleg godt veit mannen at han må vera glad fordi han ikkje tydde meir enn han ser han gjer.
   Ikkje tydde det minste i grunnen.
   Men han kan ikkje gle seg ved det. Det var for søtt å stå i midten.

Fra Hjulet rullar fram, av Tarjei Vesaas

Dette er en novelle som vokser med alderen til leseren. Den har gode tanker om ens plass i livet og i verden, og hvordan alt sammen går sin gang med de mennesker som er aktive og deltar. Jeg vil imidlertid i dag velge å presentere en atskillig morsommere og enklere novelle, den som gledet meg mest ved første gangs lesning, og som sendte Vesaas opp til topplassen over mine norske favorittforfattere den gang på 90-tallet. Stor litteratur er ikke denne teksten, men du verden så artig.

En modig maur

fra Vindane, 1952

Tuva var grunnlagd av ein som kunne sine ting. Ein som hadde sikta litt, og lagt dei to første pinnane i kross. No var det sju hundre portar som førte ut i solskinnet.

(…)

Alle som budde her var modige. Dei rende over ein annan for å vera først til allslags halslaus gjerning, så lenge det fanst liv i dei. Dei kom gjerne tilbake med store søkk i mageplatene eller i bringeplatene, men det gjorde liksom ikkje noko. Det einaste som døyvde dei var regnveret.

Dette er noen av de første setningene i denne muntre novellen og setter tonen. Vesaas skriver om en maur, en modig maur, og denne mauren er akkurat som alle andre maurene som bor i tuen. Den er skrevet i tredje persons synsvinkel, men ser det meste gjennom øynene til denne modige mauren. Det er ikke så mye tanker og følelsesliv å rapportere om, det er helst raseri og kampvilje.

Eit sekund stod han på veg innetter, inn i djupet. Greie opp der. For der var det nok ymse ting. Han kom aldri så langt inn til kvardags. Det han fann av mat og tømmer, leverte han ved porten. Men no – Nei så snudde han. Det var for smått. Det stod ei lognande sol på himmelen, han kunne gå ditbortover. Så ville det vel hende at han fekk prøve kreftene sine. For å slå fast at han var i orden, gav han seg i klammeri med eit par mann og beit dei av på midten. Så gjekk han ut i verda.

Jeg har stor respekt for gamle bønder og deres kunnskap om naturen. Jeg er imidlertid ikke helt sikker på om det er faglig helt riktig alt Vesaas skriver om denne mauren. Han har en glupsk appetitt og blir også spist litt på selv, jeg kan ikke gå god for at dette kan være en typisk dag i en maurs liv. Men i novellen fungerer det utmerket. Her får Vesaas med noen enkle litterære grep vist hva det vil si å leve etter instinkter.

Tørr og mager og modig var han. Med front mot alt som måtte vera framfor. Det var fienden hans alt saman. Han smakte på lufta. Lufta inne i tuva var stram og sur – denne her i graset var reint for mild. Barnemat. Det var til å arge seg over.

(…)

Her i lyngbeltet framfor tuva møtte han mane av yrkesbrørne sine. Dei hadde alt vore ute på morgonfangst, og bar og drog. Riket var i vokster. Ein bar på ei ung mjølkelus han hadde røva. Han gjekk stiv og bratt. Bak han kom ein kamerat med ein framand ihelbiten maur, den som hadde ått det unge mjølkedyret før. No skulle han etast, det var ikkje meir med det. Dei to vinnarane såg ikkje anten til høgre eller venstre.

Novellen kan også leses som dyrelivet i sammenheng med menneskelivet. I alle novellen der det er mennesker som har hovedrollen, er alt sammen stort og viktig. Det er livsfarlig å bevege seg mot den galne enden av dalen, det er forferdelig med fuglen som blir spist av maur, og det er så viktig så viktig for 21-åringen at han får det bra til med Hild. For bonden i Hjulet rullar fram er det en tragedie når han blir krøpling. Maurene går på, samme hva som skjer med dem.

Auga hans fall på eit strå som han slo fast at han ville ha med heim. Det var ingen ting som skilde det ut frå andre strå, men det skulle med. Skinn-auga hans hadde falle på det. (…)
   Ein framand maur kom fram unna eit gammalt lauv, og byrja dra i den andre enden av strået. Såg ut som han måtte ha det strået om han skulle kunne leva lenger. Den modige spruta av sinne og drog frå sin kant så han kjende det smalna om livet. Det vart ein fågengd dragkamp. Strået flytte seg ikkje, berre saga fram og tilbake.
    Medan dei stod og tørrsleit, kom det endå ein maur og såg strået. Han og slo fast at han skulle ha det, og beit seg tak i same enden som den modige. Då kokte den modige slik at han for på, først den næraste og så den andre, og beit dei i to etter tur. Sjølv fekk han nokre stygge klipp under den tette kampen, men han bles i det. Strået let han ligge. Brått brydde han seg ikkje om det lenger.

Denne dagen har begynt for den modige mauren at han får en tømmerstokk i skallen. Siden får han et risp over øyet i kamp med en makk, rispet kommer i det makken vil dra ham ned i jorda. Dette rispet «låg som ein bjelke over alt han såg sidan». De fleste av kampene ser ut til å skade ham litt, men han går alltid videre på med samme mot. Først er det en snegle han skal ta, han kjemper for livet der inne i sneglehuset, før han endelig slipper taket og går baklengs ut. Så må han klippe sundt og ete et lite rusk som forsøker å spise av fettet han er dekket med etter kampen mot sneglen.

Det er rett etter denne episoden han finner dette strået han på død og liv må ha. Det er en herlig, liten scene, av alle strå må han absolutt ha dette. Og han risikerer livet for å få det, kjemper innbitt mot to andre maur, dreper dem til og med, men lar strået ligge når det først er vunnet. Det er vel et og annet å lære for oss mennesker også her, om hvordan vi av og til kjemper veldig hardt for noe vi egentlig ikke trenger, og egentlig ikke vil ha allikevel når vi har fått det.

Då han kom opp, kjende han at det ville vori godt å kvile litt. Men slikt var ikkje å tenke på. Han fann seg i staden eit tjukt strå å dra på, så tungt at han måtte gå baklengs for å få det med.

Med de maurhalvdelene han har tatt med seg etter kampen om strået går det trådt å komme seg videre. Det går også ned ei grøft, der tyngden av de døde maurkroppene gjør at han faller ned i vannet i bunnen. Der får han store problemer, for han har ikke fast grunn under føttene. Mistet ene foten gjorde han også i fallet, men det gjør ham ikke så stort, han har jo mange å ta av. Det er i raseri over at et krek begynner å ete av foten han selv hopper i vannet for å drepe det. Flytende i vannet er det et dyr som spiser av ham underfra.

Ingenting av dette gir den modige mauren noen bekymringer. Det er bare raseri. Og når han endelig får fast grunn under føttene, dreper han øyeblikkelig dette kreket som spiser av ham og eter det i stedet for. Her er det øyeblikket hvor han er sliten, men ikke kan tenke på å hvile, for videre må han.

Han kom framom ein liten gul stugging som sat i graset. Ein ljosgol giftig liten eitermaur. Dei likte han aldri å møte. Han sansa og i det same kor altfor lett syretanken var.
    Den vesle satt urørlig. Men det var godt maskineri i han, det visste den modige altfor vel. Likevel ville den modige ha ei avgjerd, og gjekk på.

Hver eneste lille utfordring som dukker opp på den modige maurens vei kaster den seg over uten den minste frykt eller nøling. Akkurat denne lille, gule mauren gjør stor skade, han får krøpet under buken på ham og gitt ham askillige ladninger med gift. Den modige blir liggende med verk i skallen og lamme føtter. Heldigvis for ham blir han ikke spsit av den gule, i stedet er det noen små krek som dukker opp og vil spise ham, og den gule vil spise disse. Dermed kan den modige hogge saksen i ham, og ete den gule i stedet. Så er den kampen også vunnet, uten noe mer med det.

Han åt og åt. Det smakte over all forstand. Han ville aldri gå ifrå her. Aldri røre seg meir. Berre eta.

Ferden til den modige mauren ender til slutt i en sukkerskål. Der har den sitt paradis, der vil den bare ete, dit vil den aldri fra. Det ender imidlertid med at dette sukkeret blir plassert i en kaffekopp, der dør mauren øyeblikkelig av heten. Han får sin grav ved at hele kaffekoppens innhold blir heldt ut vinduet, og nede på bakken begynner med en gang noen rusk fra jorden å ete på ham.

 

 

En god samvittighet, av Alexander Kielland

Dette er en beisk novelle. Den er skrevet av Alexander Kielland, utgitt i samlingen Nye Novelletter, den kom i 1880, da Kielland var 33 år gammel, året etter at han fikk sitt gjennombrudd med sine første novelletter. Samling nummer to er jo litt å kopiere hva han har gjort i sin første, han har funnet sin måte å skrive på, den er umiddelbart gjenkjennelig, karakteristisk og original, og den ser ut til å falle ham lett. Han har skrevet flere romaner, også romanserier, som den om Garman & Worse, men det er kanskje i de korte novellettene Kiellands eleganse og sylskarpe ironi kommer best til sin rett.

I «En god samvittighet» er det forskjell på folk. Det er noen som sitter godt i det. De har penger, de har fine navn, og de har helst «moralske bekymringer» å stri med. De fører attpå til ordet i romanen, synsvinkelen ligger hos Fru Warden, historien fortelles stort sett gjennom henne, i tredje person personal, som det heter i skolen. Warden er et fint navn, ellers heter de rundt henne Abel og Labiche, utenlandsk  og nobelt, og så påfallende at det vel bare er dem som selv at disse navnene er noe de breser seg med. Det er langt for mye av det gode.

Introduksjonen av novellen og av hovepersonen, Fru Warden, smører også tjukt på.

Utenfor advokat Abels haveport holdt en liten, elegant vogn, forspent med to fete, blanke hester.

På seletøyet fantes det hverken sølvbeslag eller annet metall, alt var matt sort, og alle spenner var overtrukket. I lakkeringen på vognen var det en liten skygge av mørkegrønt, hyndene hadde en beskjeden støvgrå farge, og det var først på nært hold man oppdaget at betrekket var av den sværeste silke.

Kielland gnir inn med smør og fett. Det er rikdom, synlig rikdom, men den skal liksom være diskret. Hovedpersonen, Fru Warden, skal liksom være en ettertenksom dame, og føler seg – godt hjulpet av omgivelsene – også som det, men hun er grunn og overflatisk, like synlig som vognen og livet hennes er overdådig, selv om hun vil gi inntrykk av å ville dekke det litt til.

Historien i novellen kommer i gang ved at denne Fru Warden, som nettopp kommer ut av denne lille, elegante vognen, der man først på nært hold kan se silketrekket, hun er på kort visitt hos venninnen, Caroline Abel, advokatfruen. Fru Abel vil kjøpe en ny spaserkjole, men fru Warden kan ikke gå med på det, når «- i selve den by hvor vi bor, lever det folk i hundrevis, som lider nød – bokstavelig talt: nød!».

I stedet for å kjøpe seg spaserkjole, vil fru Warden ta turen ut til fattigstrøket. Hun gir overfor advokatfruen uttrykk for at rikfolk bør «gjøre hva vi kan for å utjevne den», det vil si utjevne ulikheten, som advokatfrue Abel mener uansett finnes. Det blir jo litt splid mellom dem på grunn av dette, det er jo nesten kritikk av advokatfruen, og fine fruer blir lett fornærmet.

Kielland gjør det lett for seg ved å hoppe ut av synsvinkelen, og skrive litt gjennom fru Abel også. Hun blir sittende igjen i havestuen, mens fru Warden reiser ut i fattigstrøkene for å forvisse seg om tilstanden der. Hun synes fru Warden har et godt hjerte, og avslører med det at hun ikke akkurat har et skarpt sinn, og føler vel også et aldri så lite agg av misunnelse – om enn den slags nedrige følelser naturligvis aldri får innpass hos karakterer som henne, som Kielland skriver beiskt ironisk -, men det er uklart om det er mot fru Wardens gode hjerte eller hennes fine vogn. Det er derimot helt klart at det er en overflatisk og motbydelig rikmannsgjeng vi har med å gjøre.

Ute i fattigstrøkene reiser fru Warden i sin fine, lille vogn i veier som blir trangere og trangere, veldig billedlig fortalt, også i overført betydning. Hun vil inn en enda trangere gate, dum som en stokk vil hun til det aller verste. Kielland er vel nesten slem, da han utstyrer fru Warden med følgende spørsmål i møte med en halvvoksen pike i døren til et av husene:

Bor det veldig fattige mennesker i dette hus?

Det er nok temmelig synlig at hun heller reiser ut i dette strøket for å fortelle om det etterpå, og vise frem sitt gode hjerte og påtatte samvittighet, enn at ulikheten egentlig plager henne. Hun er jo på solsiden. Det er noe å tenke på for Stavangerfolk i dag også. Vi er fortsatt på solsiden, bare nå er det flere av oss som er det, hele byen og landsdelen.

Hva hun egentlig tenker glipper ut av henne, der hun står i den perlegrå visittkjolen sin, så vid i det dyre stoff at den lå utover gulvet, en åpenbar provokasjon for fattigfolket. Hun føler seg «som en bonbon, der er falt i sølen», etter et uttrykk hos Heine. Allerede fra starten har hun ingenting annet enn forrakt for fattigfolket, de er sølen.

Det følger en samtale på drøyt halvannen side mellom fattigkonen og rikmannsfruen. Det er en verden mellom dem, det er ingen kontakt, det er en avgrunn, og alt blir synlig for leseren, siden det er gjennom fru Warden alt blir sett. Og hun skjønner null og nix niente av hva som foregår i fattigfamilien, hva sorger og bekymringer de der har, hva problemene egentlig er. Hun tar seg i å foreslå dyre løsninger for en del av problemene, løsninger som er selvsagte for henne, men som er umulige når pengene mangler. Det vil si, hun tar seg slett ikke alltid i det, den lille gutten på 13 år må spise mer, spise noe styrkende. Men hun skjønner at det er ikke så lett å kjøpe rullestol til en som er lam, blant dem.

Her vil hun gripe til sin portemoné, og gi penger. Men hun har den ikke, den er stjålet, og fattigforstanderen kommer med den. Dette er et grep fra Kielland, for å gi fattigforstanderen et påskudd til å komme inn i samtalen. Det blir med en gang bråk, fattigfolket kan ikke fordra fattigforstanderen, og skjeller og smeller på ham. Fru Warden får ikke med seg hva som skjer, så vi får det ikke heller. Men det er tydelig det ligger en langvarig konflikt bak, her er mye ondt blod. Fattigforstanderen kan også meddele at de kommer etter mannen i huset i natt, han skal inn for to måneder.

Det har skjedd en rekke med ting som ikke fru Warden skjønner noen ting av, men som vi lesere kan ane. Det er for eksempel ikke helt sikkert det er tannpine som gjør at mannen i huset ikke er på jobb denne dagen, selv om tannpine gjør veldig vondt, og fru Warden har oppriktig medfølelse for ham på grunn av denne tannpinen. Et ganske fint bilde på hvordan medfølelsen hennes virker, den føles oppriktig, men bommer fullstendig.

Fattigforstanderen kan fortelle litt mer om hva det er slags folk fru Warden har besøkt. Han begynner med å gi ros til henne, at det er oppløftende å se et godt menneske, og slikt noe, og det går selvsagt rett i hodet på grunne fru Warden. Etterpå er hun fortapt i alt han sier. Fattigforstanderen kan fortelle at fattigkonen har «vært et meget beryktet offentlig fruentimmer». Han kunne også henlede oppmerksomheten til piken i huset, og hennes tilstand, med «mannen i huset». Dermed har han baksnakket og sladret på den fattige familien, og fru Warden er ikke bedre utstyrt i hodet sitt enn at hun blir svimmel av det. Det er ingen – absolutt ingen – medfølelse for den egentlige situasjonen fattigfolk lever i.

Kielland er vanligvis sværrt tydelig symbolikk. Hestene til vognen til fru Warden blir heretter kalt bare «de fete», og gatene blir veldig poengtert bredere og penere etter hvert som de forlater fattigkvarteret og kommer over i villastrøket, luften blir også renere.

Og fru Warden er så motbydelig i hodet, at hun klarer kunststykket å føle bekymringene og problemene som følger med det å ha penger. Det er så mange fristelser! Den moralske fordervelsen til fattigfolket gjorde dem ukvalifisert til å ha penger, det hadde de jo vist, ved å være prostituerte og å sette barn på hverandre. Hun selv, fru Warden, hadde også kjent på fristelser, men hun hadde motstått dem. For eksempel hadde hun direkte avvist en tjener som ville hjelpe henne ned fra bukken på vognen, det kunne hun klare frem.

Kielland smører på med flesk og med fett. Det er veldig tydelig at fru Warden er en motbydelig kvinne, helt uten selvinnsikt, helt bortskjemt i sin rikdom. Vel tilbake i advokatfrue Abels havestue, kan hun fortelle i detalj hva som har skjedd, og få full moralsk støtte og oppbakking. Så kan de dra og kjøpe den nye spaserkjolen.

Med god samvittighet.

*

Teksten

En god samvittighed, av Alexander Kielland

Udenfor Advokat Abels Haveport holdt en liden, elegant Vogn forspændt med to fede, blanke Heste.

Paa Seletøiet fandtes der hverken Sølvbeslag eller andet Metal, alt var mat sort, og alle Spænder vare overtrukne. I Lakeringen paa Vognen var der en liden Skygge af mørkegrønt, Hynderne havde en beskeden støvgraa Farve, og det var først paa nært Hold, man opdagede, at Betrækket var af den sværeste Silke. Kusken saa ud som en engelsk Præst — i sort tætknappet Frak med en liden opstaaende Krave og stivt hvidt Halsbind.

Fru Warden, som sad alene i Vognen, bøiede sig fremover og lagde Haanden paa det Elfenbens Haandtag; hun steg slangsomt ud, trak den lange Kjole efter sig og lukkede omhyggeligt Vogndøre.

Man kunde undre sig over, at Kusken ikke steg af, for at hjælpe; de fede Heste saa ikke ud, somom de vilde finde paa Galskaber, om han slap Tøilerne.

Men naar man betragtede dette urolige Ansigt med de værdige, graasprængte Whiskers, forstod man strax, at det var en Mand, som vidste, hvad han gjorde, og aldrig forsømte noget af sin Pligt.

Fru Warden passerede gjennem den lille Have foran Huset og traadte ind i Havestuen. Døren til det næste Værelse stod halvaaben, og derinde saa hun Husets Frue ved et stort Bord bedækket med Bunker lyst Tøi og spredte Nummere af „Bazaren“.

„Ah! — hvor du kommer beleiligt — søde Emilie!“ — raabte Fru Abel, „jeg er ganske fortvivlet over Syjomfruen; hun kan ikke finde paa noget nyt. Og her sidder jeg nu og søger i „Bazaren“. Kjære! læg til Shawl og kom og hjælp mig; — det er en Spadserekjole!“

„Jeg nok lidet skikket til at hjælpe dig, hvis det gjælder Pynt,“ svarede Fru Warden.

Den gode Fru Abel stirrede paa hende; der var noget foruroligende i Tonen, og hun havde en umaadelig Respekt for sin rige Veninde.

„Du husker vist, jeg fortalte dig forleden, at Warden havde lovet mig — det vil sige“ — rettede Fru Warden sig selv — „han havde bedet mig bestille en ny Silkekjole“ —

„Hos Madame Labiche — ja vist!“ — afbrød Fru Abel, „og nu er du formodentlig paa Veien til hende? — Aa tag mig med! — det er saa morsomt!“

„Jeg kjører ikke til Madame Labiche“ — svarede Fru Warden næsten høitideligt.

„Men Gud! — hvorfor ikke?“ — spurgte hendes Veninde og gjorde sine gode, brune Øine cirkelrunde af Forbauselse.

„Ja — jeg skal sige dig“ — svarede Fru Warden, „jeg synes ikke, at vi med god Samvittighed kan give saa mange Penge ud til unødig Stads, naar vi vide, at i Byens Udkanter — i selve den By, hvor vi bo, lever der Fork i hundredevis, som lide Nød — bogstavelig talt: Nød!“

„Ja — men“ — indvendte Fru Able og kastede et usikkert Blik henover sit Bord, „det er nu engang saa her i Verden; vi ved jo, at Uligheden“ —

„Vi bør vogte os for at forøge Uligheden, og heller gjøre, hvad vi kan for at udjævne den,“ afbrød Fru Warden. Og det forekom Fru Abel, at hendes Veninde kastede et misbilligende Blik henover Bordet, Tøierne og „Bazaren“.

„Det er jo bare Alpacca“ — indskjød hun frygtsomt.

„Gud bevares — Caroline!“ raabte Fru Warden, „tro endelig ikke, at jeg bebreider dig noget. Det er jo Ting, som saa ganske afhænge af hvert Menneskes Opfatning; — enhver faar handle saaledes, som han synes, han kan forsvare det overfor sin Samvittighed.“
Samtalen førtes endnu en Stund; og Fru Warden fortalte, at det var hendes Hensigt at kjøre ud i den usleste af Forstæderne, for med egne Øine at forvisse sig om Tilstanden blandt de Fattige.

Den foregaaende Dag havde hun læst en Aarsberetning fra et privat Velgjørenhedsselskab, hvoraf hendes mand var Medlem. Hun havde med Vilje undladt at søge Oplysning hos Politiet eller Fattigvæsenet; det var netop hendes Hensigt selv — personlig at opsøge Armoden, lære den at kjende og saa hjælpe.

Damerne skiltes lidt koldere end sædvanligt. De vare begge i en alvorlig Stemning.

Fru Abel forblev i Havestuen; hun følte slet ikke længer nogen Lyst til at tage fat paa Spadserekjolen igjen, — skjønt Tøiet virkelig var saa smukt. Hun hørte den bløde Lyd af Vognen, som rullede bort paa den glatte Vei i Villakvarteret.

„Hvilket godt Hjerte Emilie har“ — sukkede hun.

Intet kunde nu være mere fjernt fra den godmodige Frues Karakter end Misundelse; og alligevel — det var med en Følelse af den Art, hun idag saa efter den lette Vogn. Men om det var Venindens gode Hjerte eller den nydelige Vogn, hun misundte hende, var ikke godt at vide.

Kusken havde sin Ordre, den han havde modtaget uden at fortrække en Mine; og da der ikke fandtes Indvendinger i hans Mund, kjørte han dybere og dybere ind i de forunderligste Gader i Fattigkvarteret med et Ansigt, somom han kjørte til Hofbal.

Endelig fik han Befaling til at stanse, og det var ogsaa paa høi Tid. Thi Gaden blev trangere og trangere, og det saa ud, somom de fede Heste og den fine Vign om et Øieblik vilde blive siddende fast som en Prop i en Flaskehals.

Den Urokkelige viste intet Tegn paa Ængstelse, skjønt Situationen i Virkeligheden var fortvivlet. Et vittigt Hoved, som stak ud af et Tagvindu, anbefalede ham endogsaa at slagte Hestene paa Stedet, da de dog aldrig kunde komme levende ud igjen.

Fru Warden steg ud og bøiede ind i en endnu trangere Gade; hun vilde opsøge det værste.

I en Dør stod en halvvoxen Pige; Fruen spurgte: „Bor her meget fattige Folk i dette Hus?“

Pigen lo og svarede noget, idet hun strøg tæt forbi i den trange Dør. Fru Warden forstod ikke, hvad hun sagde; men hun fik et Indtryk af, at Pigen havde sagt noget stygt.

Hun traadte ind i det første Værelse, hun traf.

Det var ikke noget nyt for Fru Warden, at fattige Folk aldrig holde sine Rum tilstrækkeligt udluftede. Men hun blev alligevel saa betagen af den Atmosfære, hun begyndte at indaande, at hun var glad ved at faa sætte sig paa Ovnbænken.

Der var noget i den Haandbevægelse, hvormed Konen i Stuen strøg de Klær, som laa paa Bænken, ned paa Gulvet, og i det Smil, hvormed hun indbød den fine Dame til at tage Plads, som var paagaldende for Fru Warden. Det gjorde Indtryk af, at den stakkels Kvinde havde kjendt bedre Dage; — skjønt hendes Bevægelser vare mere feiende end egentlig fine og Smilet langtfra behageligt.

Det lange Slæb af Fruens perlegraa Visitkjole laa udover det sorte Gulv, og idet hun bøiede sig og trak det til sig, maatte hun selv tænke paa et Udtryk hos Heine: „hun saa ud som en Bonbon, der er faldet i Sølen.“

Samtalen begyndte og førtes som det Slags Samtaler pleie at føres. Om hver var forblevet i sit Sprog og inden sin Tankegang, vilde disse to Kvinder ikke have forstaaet et Ord af hinanden.

Men da den Fattige altid kjender den Rige saameget bedre end den Rige kjender den Fattige, saa har denne sidste tilegnet sig et eget Sprog — en egen Tone, som Erfaring har lært ham at bruge, naar det gjælder at blive forstaaet; — det vil sige forstaaet saaledes, at den Rige faar Lyst til at være velgjørende. Nærmere hinanden kunne de aldrig komme.

Dette Sprog forstod den fattige Kone til Fuldkommenhed, og Fru Warden havde snart et Omrids af hendes elendige Tilværelse. Hun havde to Børn — en Gut paa fire, fem Aar, som laa paa Gulvet, og et lidet Barn ved Brystet.

Fru Warden betragtede det lille graaagtige Væsen og kunde ikke begribe, at det allerede var tretten Maaneder gammelt. Selv havde hun hjemme i Vuggen en liden Kolos paa syv Maaneder, som var mindst en halv Gang saa stor.

„De maaa give Barnet noget styrkende“ — sagde hun; der foresvævede hende noget om Kindermehl og Appelsingelé.

Ved Ordene „noget styrkende“ reiste der sig et lurvet Hoved i Sengehalmen; det var en bleg huløiet Mand med et stort Uldtørklæde om Hovedet.

Fru Warden blev ræd. „Deres Mand?“ — spurget hun.

Den fattige Kone svarede ja —, det var hendes Mand. han var ikke gaaet paa Arbeide idag, fordi han havde saadan Tandpine.

Fru Warden havde selv havt Tandpine og vidste, hvor ondt det er. Hun udtalte nogle Ord af oprigtig Medfølelse.

Manden mumlede noget og lagde sig ned igjen og idetsamme opdagede Fruen en Person, hun ikke før havde bemærket.

Det var en ganske ung Pige, som sad i Krogen paa den anden Side af Ovnen. Hun stirrede et Øieblik paa den fine Dame; men trak strax Hovedet til sig og bøiede sig forover med Ryggen næsten vendt mod den Fremmede.

Fru Warden tænkte, at den unge Pige havde et Haandarbeide i Fanget, som hun vilde skjule; kanske var det noget gammelt Tøi, hun sad og lappede.

„Men hvorfor ligger den store Gut paa Gulvet?“ — spurgte Fruen.

„Han er lam“ — svarede Moderen. Og nu fulgte en omstændelig Beskrivelse og megen Lamenteren over den stakkels Gut, som var bleven lam i Hofterne efter Skarlagensfeberen.

„De maa kjøbe ham“ — begyndte Fru Warden — „en Rullestol“ — vilde hun have sagt. men det faldt hende ind, at det var bedre, hun kjøbte en selv. Det var ikke gavnligt, at Fattige faa mange Penge mellem Hænderne; men noget vilde hun dig give Konen strax. Thi her vilde hun hjælpe, her var virkelig Trang tilstede; og hun greb i Lommen efter sin Portemonnaie.

Den var der ikke. Det var ærgeligt — den maatte ligge i Vognen.

Netop som hun vilde beklage sit Uheld for Konen og love hende at sende Penge senere, gik Døren op og en velklædt Herre traadte ind. hans Ansigt var meget fyldigt og af en egen tør Bleghed, somom han spiste Mel.

„Fru Warden! — formoder jeg“ — sagde den fremmede Herre, „jeg traf Deres Vogn oppe i Gaden; og her bringer jeg Dem — formodentlig Deres Portemonnaie?“

Fruen saa paa den, jo — ganske rigtigt, det var hendes; paa den glatte Elfenbens Flade stod E. W. indlagt med sort.

„Jeg saa den tilfældigvis, idet jeg dreiede om et Hjørne, i Hænderne paa en Pige — en af de værste i Kvarteret“ — forklarede den Fremmede; „jeg er Fattigforstander i Distriktet“ — lagde han til.

Fru Warden takkede, skjønt Manden ingenlunde behagede hende. Men da hun atter vendte sig mod Stuen, blev hun ganske forskrækket over den Forandring, som med ét var foregaaet med Beboerne.

Manden sad overnde i Sengen og gloede paa den fede Herre, Konen havde faaet et stygt Smil, og om det var saa den lille lamme Stakkel, saa havde han væltet sig mod Døren, og støttet paa sine tynde Arme stirrede han op som et lidet Dyr.

Og i alle disse Øine var der det samme Had, den samme kampfærdige Trods, og det kjendtes for Fru Warden, somom der lagde sig uhyre Afstande mellem hende og den stakkels Kvinde, med hvem hun netop havde talt saa aabent og fortroligt.

„Saa du ser slig ud idag — Martin!“ sagde Herren med en ganske ny Stemme, „jeg kunde tænke, at du var med inat. Jaja! — ieftermiddag kommer de efter dig; du skal indsættes paa to Maaneder.“

Pludseligt — som et Vandfald brød det løs: Manden og Konen i Munden paa hinanden, Pigen bag Ovnen kom frem og stemte i, den Lamme skreg og væltede sig, — Ord kunde ikke skjelnes, men Lyden, Øinene, Hænderne — det var somom den lille kvalme Stue maatte sprænges af den vilde Lidenskab, sm exploderede.

Fru Warden blev bleg og reiste sig; Herren aabnede Døren og begge skyndte sig ud. I Gangen hørte hun en skrækkelig Furentimmerlatter bag sig. Det maatte være Konen, — den samme Kone, der havde talt saa blidt og mismodigt om de stakkels Bøn.

Hun følte halvveis Uvilje mod den Mand, som havde fremkaldt den rystende Forandring, og da de nu fulgtes opover Gaden, hørte hun paa ham med et koldt, fornemt Udtryk.

Men lidt efter lidt forandredes hendes Minde; der var i Virkeligheden saa meget i, hvad han sagde.

Fattigforstanderen talte om, hvor godt det gjorde ham at se, at en Dame som Fru Warden havde saa meget Hjerte for de stakkels Fattige. Var det end at beklage, at selv den mest velmente Hjælp saa fote kom i uheldige Hænder, saa var det dog altid noget skjønt og opløftende, at en Dame som Fru Warden —

„Men“ — afbrød hun, „trænger da ikke disse Mennesker i høi Grad til Hjælp? — Jeg fik det Indtryk, at specielt Konen engang har seet bedre Dage, og at hun — hvis hun itide blev hjulpen — muligvis kunde hæves op igjen.“

„Det gjør mig ondt at maatte sige Dem — Frue! at hun har været et meget berygtet offentligt Fruentimmer,“ sagde Fattigforstanderen i en mild, beklagende Tone.

Det gøs i Fru Warden.

Med et saadant Fruentimmer havde hun talt — og talt om Børn; hun avde endog nævnt sit eget Barn, som laa hjemme i sin rene Vugge. Det var næsten, somom hun maatte skynde sig hjem og se, om det var lige sundt og rent.

„Og den unge Pige?“ — spurgte hun frygtsomt.

„Ja — Fruen bemærkede vel hendes hm! hendes Tilstand?“

„Nei — De mener?“

Den fede Herre hviskede nogle Ord.

Fru Warden fór sammen: „Men Manden! — Manden i Huset?“

„Ja — Frue! det gjør mig ondt at maatte fortælle Dem det; men De kan tænke Dem, at disse Mennesker“ — og han hviskede igjen.

Det var for meget for Fruen. Hun blev næsten svimmel og tog imod Herrens Arm. De gik nu hurtigt henimod Vognen, som holdt lidt længer borte, end hun havde forladt den.

Thi den Urokkelige havde udført et Kunststykke, som selv de vittige Hoved havde anerkjendt med en udsøgt Ed.

Efter en tidlang at have siddet stille som et Lys paa Bukken, havde han ladet de Fede gaa Skridt for Skridt tilbage, indtil der kom en liden Udvidelse af Gaden — umærkelig for alle andres Øine en en udlært Herskabskusks.

En hel Yngel af lurvede Børn sværmede om Vognen og gjorde, hvad de kunde, for at bringe de Fede ud af Fatning. Men den Urokkeliges Aand var i dem.

Og efterat han med et roligt Blik havde maalt Afstanden mellem to Trappetrin paa hver Sid af Gaden, lod han de Fede langsomt og Skridt for Skridt gjøre en Vending — saa skarp, saa knap, at det saa ud, somom den fine Vogn maatte brydes i Stumper og Stykker, men saa akkurat, at der ikke var en Tomme hverken formeget eller forlidet paa nogen Kant.

Nu sad han atter rank som et Lys og maalte endnu engang med Øinene Afstanden mellem Trappetrinene. Han noterede endog i sin Hukommelse Nummeret paa den Politibetjent, der havde overværet Kunststykket, for at have et Vidne at paaberaabe sig, om hans Beretning ikke skulde blive troet i Stalden.

Fru Warden lod sig hælpe i Vognen af Fattigforstanderen. Hun bad ham se indom den følgende Dag og gav han sin Adresse.

„Til Advokat Abel!“ — raabte hun til Kusken; den fede Herre blottede sit Hoved met et melet Smil, og Vognen rullede bort.

Efterhvert som de fjernede sig fra den fattige Bydel, blev Vognens Bevægelser roligere og Farten øgede. Og da de kom ud paa den brede beplantede Vei, som førte gjennem Villakvartalet, snøftede de Fede med Velbehag i den rette fine Luft fra HAverne, og den Urokkelige slog uden nogensomhelst Nødvendighed tre kunstmæssige Pragtsmæld.

Ogsaa Fru Warden kjendte, hvor godt det gjorde hende at komme ud igjen i frisk Luft. Hvad hun havde oplevet og endnu mere, hvad hun havde hørt af Fattigforstanderen, havde lagt sig næsten bedøvende over hende. Hun begyndte at klare for sig selv den imaadelige Afstand mellem hende og disse Mennesker.

Det var ofte forekommet hende som et altfor tungt, ja næsten haardt Sted — dette: mange ere de Kaldede, men faa de Udvalgte.

Nu forstod hun, at det maatte være saa.

Hvorledes skulde Mennesker — i den Grad forvorpne kunne hæve sig til en moralsk Høide, der blot nogenlunde kunde svare til de strenge Fordringer. Hvorledes maatte der se ud i disse Elendiges Smavittighed! — og hvorledes skulde de vel kunne modstaa Livets mangehaande Fristelser!

Hun vidste selv, hvad Fristelse var! — havde hun ikke en at kjæmpe mod — kanske den farligste af dem alle! — Rigdommen, om hvilken der staar skrevet saa haarde Ord.

Hun gyste ved Tanken om, hvorledes det vilde gaa, hvis dette Dyr af en Mand og disse elendige Kvinder pludselig fik en Rigdom ihænde.

Isandhed Rigdommen var ingen ringe Prøvelse. Det var ikke længer siden end iforgaars, at hendes Mand havde fristet hende med en liden prægtig Tjener — en fuldstændig engelsk Groom. Men hun havde staaet imod og svaret:

„Nei Warden! — det er ikke Ret; jeg vil ikke have Tjener paa Bukken. Vi ere kanske rige nok til det; men lad os vogte os for Overdaadighed. Jeg kan saamænd godt hjælpe mig selv ud og ind af Vognen, og Kusken skal heller ikke stige af for min Skyld.“

Det gjorde hende godt at tænke paa dette nu; og hendes Øine dvælede med Velbehag ved den tomme Plads paa Bukken ved Siden af den Urokkelige.

Fru Abel, som gik og ryddede Bazarer og Tøistykker bort af det store Bord, blev overrasket ved at se sin Veninde saa snart tilbage.

„Nu — Emilie! er du allerede der! Jeg sagde netop til Syjomfruen at hun kunde gaa igjen. Hvad du før forklarede mig, har ganske betaget mig Lysten til den nye Kjole; jeg kan jo ogsaa nok hjælpe mig uden“ — sagde den gode Fru Abel; men hendes Læber dirrede lidt, medens hun talte.

„Enhver faar jo handle efter sin Samvittighed,“ svarede Fur Warden stille, „men jeg tror ogsaa, at man kan være for skrupuløs.“

Fru Abel saa op, det hvad hun ikke ventet.

„Ja hør nu, hvad jeg har oplevet,“ sagde Fru Warden og begndte at fortælle.

Hun skildrede det første Indtryk af det kvalme Rum og de forkomne Mennesker; dernæst omtalte hun Tyveriet af Portemonnaien.

„Ja min Mand paastaar nu altid, at det Slags Mennesker ikke kan lade være at stjæle,“ sagde Fru Abel.

„Jeg frygter, din Mand har mere Ret end vi tror,“ svarede Fru Warden.

Saa berettede hun om Fattigforstandere og om den Utaknemlighed, som disse Folk havde lagt for Dagen overfor ham, som dog dagligt drog Omsorg for dem.

Men da hun kom til det, hun havde hørt om den fattige Kones Fortid og endnu mere, da hun fortalte om den unge Pige, blev den gode Fru Abel saa betagen, at hun maatte bede Pigen bringe Portvin.

Idetsamme Karaffelopsatsen blev bragt ind, hviskede Fru Abel til Pigen: „Lad Syjomfruen vente.“

„Og saa kan du tænke dig,“ fortsatte Fru Warden, „— ja det er næsten ikke muligt at fortælle“ — og hun hviskede:

„Hvad siger du! — i én Seng! — allesammen! — men det er jo oprørende!“ — raabte Fru Abel og slog Hænderne sammen.

„Ja — for en Time siden vilde hellerikke jeg have troet saadant muligt,“ svarede Fru Warden, „men naar man selv har været paa Stedet og personlig forvisset sig om“ —

„Gud! — at du vovede dig derud — Emilie!“

„Jeg er glad, at jeg har gjort det; og endmere maa jeg prise den lykkelige Tilskikkelse, at Fattigforstanderen kom just i rette Tid. Thi ligesaa opløftende som det er at hjælpe den dydgie Armod, der i al sin Tarveighed lever rent og nøisomt; — ligesaa oprørende vilde det have været, om jeg havde bidraget til at tilfredsstille saadanne Menneskers onde Tilbøieligheder.“

„Ja du har Ret — Emilie! — jeg kan bare ikke forstaa, hvorledes Mennesker i et kristent Samfund — døbte og konfirmerede — kunne blive saaledes! De har jo hver Dag — ialfald hver eneste Søndag Anledning til at høre kraftige, indtrængende Prækener; og en Bibel skal — efter hvad jeg har hørt — være at faa for en utrolig ringe Pris.“

„Ja — og naar vi saa tænke os,“ — tilføiede Fru Warden, „at ikke engang Hedningerne, — som ere uden alle disse Goder, — at ikke de engang have nogen Undskyldning; — thi de har jo Samvittigheden.“ —

„Og den taler sandelig høit nok for hver den, som vil høre“ — udbrød Fru Abel med Kraft.

„Ja — det ved Gud, den gjør,“ svarede Fru Warden og saa hen for sig med et alvorligt Smil.

Da Veninderne skiltes, omfavnede de hinanden hjerteligt.

— Fru Warden lagde sin Haand paa det Elfenbens Haandtag, sted ind i Vognen og trak sin lange Kjole efter sig. Derpaa lukkede hun Vogndøren — ikke med et Smæld men langsomt og omhyggeligt.

„Til Madame Labiche!“ — raabte hun til Kusken; og idetsamme vendte hun sig mod Veninden, der var fulgt helt ned til Haveporten, og sagde med et stille Smil: „Nu kan jeg dog Gudskelov med god Samvittighed vestille min Silkekjole.“

„Ja det ved Gud, du kan!“ — svarede Fru Abel og saa efter hende med Taarer i Øinene. — Derpaa skyndte hun sig ind.

Fra Samlede værker, 1907

Originalen er fra Nye novelletter, 1880