Ei dagbok for mitt hjarte (1951) – II Lause dikt

Tor Jonssons siste diktsamling, Ei dagbok for mitt hjarte, ble utgitt etter hans død i 1951. Han fikk et kort liv, ble bare 34 år gammel, men rakk å skrive noen dikt som er gått inn i den norske nasjonallitteraturen. Som dikter og poet som ikke fant seg til rette med livet på bygda, og siden bygdemenneske som ikke fant seg til rette i byen, representerer han noe av vår nasjonale identitet og felles kultur. Diktene hans er enkle, klare, og krever ikke noen spesiell kunnskap eller veiledning for å bli forstått. Jeg skrev forleden en post om de første delene av diktsamlingen, Ei dagbok for mitt hjarte og Døde dagars ord, og fortsetter her med delen av samlingen som har fått tittelen Lause dikt.

Diktene i denne delen av samlingen består av Å dikte, Kven kviskrar, Sanninga lyser ikkje, Å, kor eg kjenner, Rømdene drøymer, Pompeij, Andakt i einsemda, Vegvill, Til ein namnlaus, I blåbjøllbakken, Den dagen eg døyr, To vandrarsongar, Kjærleikskjelda, Nat, Kjærleiksbrev, Når du er borte, Haustkveld, Kvite fuglar, Draum, Eg lånte plog -, Den ukjende, To kvinner, Eg er liv av ei kvinnes død, Siste skimt av sol, Ved grensa, Vegen gjekk eg til ende, Kom susande, seinhaustnatt og Så stig da i meg, einsemd. Noen av dem er godt kjente, og mye brukt, andre står ikke andre steder enn her, og er lite kjent. Kvaliteten er også variabel. På sitt beste er Tor Jonsson suveren i norsk dikterkunst, på det jevne er noe av det han skriver ganske forglemmelig.

Å dikte er å være, begynner første dikt i samlingen.

Å dikte er å vera
det vesle som ein vart
og sleppe kvite fuglar ut
i nattesvart.

Å leva er å vera
det store som ein er
og stå i einsleg undring
og høye fuglar flyge inn
frå ukjent verd.

Diktet Kven kviskrar er litt atypisk Jonsson med sterk vekt mot det lydlige, rytmiske, måten man leser det opp på (ellers er vel kanskje mange av diktene hans egnet for stille lesning, hjemme med seg selv). Kven kviskrar bak ordet?/ Kvi støkk det attende/ ved grensa til avgunn/ og ukjent lende. Det må leses raskt, skummelt, hviskende, og det fortsetter Dikt dirrar mot grensa/ og blør og blør -/ Kven kviskrar i diktet/ og spør og spør? Om ikke diktet blir lest på rette måten, vil ikke diktet fungere. Det skal være noe som hvisker bak diktet, spør og spør, som er der, og ikke gir deg fred.

Sanninga lyser ikkje er et ambisiøst forsøk på store ord og begrep som sannheten, Kristus og stjerner. Det begynner med Sanninga lyser ikkje. Punktum. Det utende lys er eitt med den mørke natt. I de to mellomstrofene glitrer riktignok ei stjerne, stundom, og vanviddet springer frem i meiningslaust gode gjerningars lys -, før det slutter med Stundom står Kristus på berget./Stundom glitrar ei stjerne fram – Det er vanskelig å lese det annerledes enn at av og til lyser sannheten, likevel.

Å kor eg kjenner begynner med en litt uvanlig til Tor Jonsson å være omskriving av setningen for å få diktet til å rime:

Å, kor eg kjenner den maktlause makt
i menneskebringa.
Dei størst og stoltaste ord du har sagt
var inn i deg tvinga.

Det er i seg selv tvunget å sette verbet til slutt i setningen, noe amatørdikteren stadig gjør til nød, og som var regelen også for de som var sånn halvprofesjonelle rimkvedere store deler av 1900-tallet, men som nå heldigvis er forlatt, nå blir sangene heller uten rim eller med dårlige rim. Siden verbet som er brukt nettopp er tvinga, og det handler om at de største og stolteste ordene dine er tvunget inn i deg, så er det kanskje med glimt i øyet Jonsson gjør det på denne måten. Diktet for øvrig er ikke av de sterkeste, todelt, der siste del består av to strofer med typiske Jonssonske verselinjer med parrim. Det ender med at bøn er brot/ og mistru mot alt som er. Så det er også her om livsbetingelsene, mennesket og (en usikker) Gud. Det er det som er følelsen i tittelen, følelsen av maktesløshet, og at alle bønnene ikke gir noen trygghet og ro, ikke noen trygghet og ro.

Rømdene drøymer er nærmest aforismer, to og to linjer som rimer, Falske er vi på livsens ferd/ draumane er ei sannare verd, men det er også bevegelse og utvikling i diktet, der neste strofe henter opp betydning og videreutvikler den forrige, til det ender med Vik frå meg draumer om død og kross!/ Rømdene drøymer sin død i oss -.  Ei rømd er for øvrig på nynorsk et åpent rom, stor, vid og åpen plass.

Det fortsetter med et ganske langt dikt om Pompej, byen som ble jevnet med jorden av vulkanen Vesuv i år 79 e. kr.  Jonsson bruker det til å skildre det i strofer på 8 verselinjer og varierende rimmønster, hvordan mennesket leter i asken etter svar, og finner levd liv, men ikke har sjanse til å finne noe levende liv, ikke noe som kan gro, bare de tause spor om hva som har vært. Jonssons sympati vender seg til slutt mot dem som leter, de som leter etter noe de ikke kan finne. For Jonsson er dette et uttrykk for livssituasjonen, vil jeg si, de som leter i Pompei er bare et bilde på det vi alle leter etter, og som vi ikke kan finne. Kanskje er dette dog å lese mer inn i diktet enn hva som står der.

Andakt i einsemda begynner bibelsk: Kvifor, Gud, har du gått ifrå meg? Det fortsetter imidlertid ikke like tungt, men blir en kritikk av kirken og prestene, og slutter med å spørre hva gud egentlig er, hvem Gud skal være. Sume vil ha ein gud av tre/ andre ein gud å prata med. Kanskje er det litt vel av en godtkjøpsuttalelse til å være av det helt store, men la gå. Det ender litt sterkere med Sume seier du er i alt/ i stjerner og dyr og dove salt, og helt til sist, med litt spenst: Eg veit ikkje meir enn at gode menn/ har sagt du vart sedd i denne grend. Det er andakt i einsemda, litt humoristisk, litt enkelt, og litt veldig alvor.

Vegvill vil jeg gjengi i sin helhet:

Eg veit ikkje kvar eg er,
men kjenner at kjære stader
alltid er nær
attanfor nattemørkret –
liksom eg veit om eit anna rike
attanfor orda til den eg har kjær –

Det er vakkert. De kjære stedene er alltid i nærheten, bortenfor nattemørket, direkte eller biledlig, slik som det finnes et annet rike bak ordene til den jeg har kjær. Nøyaktig hva som ligger i formuleringen «attanfor orda» skal ikke jeg begi meg innpå, det får være opp til enhver å tolke en mening inn i. Jeg har ikke lyst til å være så direkte i dette, en ting er ordene hun sier, en annen er den verden som ligger bak dem. Diktere er besatt av ord, forsøket på å beskrive verden kan gå på bekostning av å leve i den. Kanskje er det noe her, også.

Så følger Til ein namnlaus, skrevet om på Helt grei poesi, et vakkert og litt mystisk kjærlighetsdikt, der poeten ønsker å takke en navnløs giver (som det er vanskelig å lese til å være en annen enn Gud), men i mangel på denne takker jenta han gav ham, eller (..) henne/ du gav meg (..). Det slutter berømt med at han skal brenne og brenne, en Jonssonsk gjentakelse, epanalepsis heter det i retorikken, og det henter opp igjen vera og vera i første strofen.  Så det blir ganske intenst, å være – leve – er å brenne opp, døden nærmer seg, men å brenne kan også fungere i billedlig betydning, å brenne for noe. For Jonsson kan det være skrivingen, for andre andre livsprosjekter. Uansett er det henne som er næringen, det er hun som er gitt ham, for at han skal (kunne) brenne og brenne. Det er et dikt som treffer meg ganske godt, dette, jeg tenker selv også og har tenkt på den avslutning, og før jeg ble gift selv ønsket en kvinne å bli gitt meg så også jeg kan brenne og brenne. Det er en av mange måter å lese og bruke diktet på.

I blåbjøllbakken er et langt og kanskje litt innadvendt dikt. Blåbjøll er blåklokker, normalt assosiert med vår og lyseblått, håp og drøm om barnlig lykke. Hos Jonsson i dette diktet er det imidlertid en fortid for lenge siden, han bruker ordet lengta i fortid, at han ikke engang lengter lenger, at han eingong var glad, og at han da lå på ryggen og svimra/ under det store djupet. På den tiden draumde djupet sin draum i meg. Så blir drømmene i neste strofe litt annerledes, han drømmer de selv, det er ikke lenger dypet (djupet), og det er jorddraum, sansedraum og soldraum, uten at jeg skal si sikkert hva Jonsson her eventuelt konkret  mener med disse typer drømmer. Sansedraum går det kanskje an å tenke seg hva er, en drøm om å tilfredsstille sansene, sanselig nytelse, kroppslig heller enn åndelig. Jorddraumer foregår kanskje her på jorden, verdslig, solen i himmelen, religiøst. Kirkegård og andre eksistensfilosofer har slike inndelinger av menneskelige stadier, de som lever for sanselig glede, de som har et slags livsprosjekt her på jorden og lever for noe, og det høyeste stadiet som også tilfredsstiller religiøse lengsler. Jeg vet ikke hvor godt Jonsson kjenner Kirkegård, eller om det er dette han mener. I hvert fall kommer han til i neste strofe at selv lengselen bare var min eigen draum/ om døden. Om døden får stå på sin egen linje alene, og bryter med rytmen ellers i diktet, og må tillegges mer vekt.

Neste strofe i diktet er lang og ikke typisk Jonsson, 9 linjer, og ingen rim. Her forsøker han på ny å legge seg i blåbjøllbakken, min barndoms bakke, men nå fungerer det ikke lenger. Her ringer kirkeklokkene til gravferd, og Jonsson går langt i å alludere at han allerede ligger begravd, suge inn ange av jord, og den vonde linjen her må eg ligge ubrukt, og det til døden finn meg att/ og fører meg heim til mitt opphavs rike. Det ender opp med ønsket om å vere den nyfødde/ ved barmen til alt som er.

Den dagen eg døyr er også et langt dikt, skrevet sommeren 1950, står det oppgitt. Det er seks strofer i varierende lengde, tre av dem begynner med Den dagen eg døyr. Først følger det opp med da har eg venta lenge/ i huset der dei heilage bur, så er det da skal eg ringe lenge/ ringe på døra og rope på nød og til slutt da ender tinga og inga dør/ opnar seg opp mot eit anna liv –.  Tross den dystre tittelen er det ikke noe spesielt trist dikt, det er ingen sterk følelse knyttet til det å dø i dette diktet, det er enkle, greie og nøytrale observasjoner, ikke lengselen etter noe bedre og annet, som vi ser så tydelig i mange av de andre diktene. Dette diktet er mer konstatering av fakta. Siste strofe avslutter med at han da skal gå nedover trappa (..)/ nedover, nedover (..)/ til han når botnen og går ut på gata/ ut der dei andre døde går. I kristen og annen religiøs tenkning stiger man gjerne opp, når man dør, og de døde går ikke rundt på gaten, så i dette bryter vel Jonsson litt tradisjonen i hvordan han ser det for seg. Kanskje skal jeg også ta med at tittelen, Den dagen eg døyr, er en vending av typen «Den dagen eg vaska bilen», «Den dagen eg planta blumar», «Den dagen eg reiste til byen» eller gjorde noe annet hverdagslig. Det er ikke så alvorstungt som døden er.

To vandrarsongar er enda et langt dikt, delt i to, først med tre strofer, så med fem. I første del er det fem verselinjer i hver strofe, rimmønster a-b-a-c-c, og med kvinnelig (trykklett) utgang i linje 2, trykktung i de andre. Rytmen er karakteristisk, les diktet og se selv. I andre del er alle endingene på verselinjene trykktunge, og to og to linjer rimer. I første del er det farvel til alle steder han reiser fra, i andre mer å alltid ønske seg et annet sted, aldri finne hvile, aldri være hjemme. Det er vandreren, og Jonsson var jo på selv på noen måter en vandrer, en som aldri kunne være hjemme og høre til.

Diktet Kjærleikskjelda er skrevet uten rim, uten fast rytme, med varierende lengde på de fire strofene, fritt i formen. Det er Jonsson som forsøker å skildre hva kjærleikskjelda er for noe, det som for ham mest er en drøm, et tåkelandskap, uklart, men i dette landet, som han kaller det, stig ei kvinne fram, og Jonsson våger bruke ordene direkte ho som eg elskar i dag. Det kostet ham nok litt å skrive. Linjen blir gjentatt i og avslutter neste strofe. Der er det denne draumen, og glimt av den løynde røyndom, og nå stiger tåken (skodda) og syner frem regnbogelandet. Det er en fantasiverden, og det er henne, det viser frem henne eg elskar/ henne eg elskar i dag. Så har Jonsson en vending fra Shakespeare, uten at jeg vet at det er herfra han kjenner den, eller bruker den, det som eg drøymer heitast om/ må vera til, Shakespeare skrev mye at det som er så vakkert, også må være sant, og fortvilelsen i mennesket om det likevel ikke er sånn. Han har mange eksempler på det, både i sonettene og i teaterstykkene. Jonsson skriver i at det i drømmen om kjærleikskjelda stråler evige krefter, bak all sorgen. Så han får ikke kilden til å være annet enn en drøm, men ei kjelde med kjærleik/ spring fram i dagen med denne draumen. Det er avslutningen på diktet, og kanskje også kontakten drømmen og kjærlighetskilden har med virkeligheten, det er der liksom bare som drøm, og det er den drømmen kilden med kjærlighet tilbyr Jonsson i dette diktet, vil jeg si.

Natt er et veldig langt dikt. Det går over flere sider, messende i varierende rim, mange som går igjen flere ganger og i flere strofer (namn – hamn), de aller fleste trykktunge, og med konsonant (unntak: ei allmakt i meg brenne, i strofe 1, blås ut lyset, i strofe 5, og så blir det flere i de siste 4-5 strofene). Denne natten er kamp mot Satan, navnet går igjen i svært mange av strofene, det er en litt religiøs kamp, med Satan som fristeren, og han som må jagest bort (eg jaga han så mang ein gong). Mot slutten blir det introdusert en kjærlighet, eller Deg, min kjærleiks gudsbilete (strofe 7) og famla etter deg, min kjære (strofe 8), uten at denne heller helt får gitt fred mot de mørke maktene. Døden kommer også inn som et motiv, Døden hadde meg i hende, heter det i strofe 9, og det kan i strofe 10 virke som det hele var et mareritt. I strofe 11, som er den siste, ender det med en slags forsoning, som vel kanskje ikke er helt balansert mot resten av diktet, og kanskje også kan virke litt påklistret: Du har frelst deg sjølv i natt/ kviskra ho som har meg kjær.

I Kjærleiksbrev er det eg og du, litt sånn som i Norsk kjærleikssong, fra samlingen Berg ved blått vatn, 1946. I Norsk kjærleikssong begynner det med at Eg er grana og Du er bjørk, grana er mørk og stur, bjørka er brur, i Kjærleiksbrev fire-fem år etter er hun alene om å være tre, han er bare ein stuv etter storbroten bjørk, og Aldri skal eg få verta eit tre. I første strofe er Du – altså hun – den som får eg – altså han – til ikke å søkkje attende/ inn i meg sjølv, og at hun er gjør at han får sleppe inn/ – inn i vår uroverd – / dette som bed og bankar utanfor alt/ kjærleiken. Ordet kjærleiken er alene om å avslutte første strofe. Det blir satt sammen med liksom du, i strofe to, der det er billedlig talt om kjærligheten, hvor hun altså er tre, og han bare en stubbe, som det riktignok vokser vekster rundt. Dette vokser på grunn av hans sorg, det får næring av sorgen hans, og sorgen kommer av han aldri får være tre, liksom du. I strofe tre blir det alludert til Bibelen og Paulus’ brev til korinterne, og kjærligheten som tåler alt og tilgir alt. Det blir også brukt det evige bildet om kvinnen som jord, den fruktbare, men Jonsson går videre fra dette og altså over i det bibelske og det kristelige, også at hun er dette som bed meg å bera min kross, det er store ambisjoner over denne strofen og dette diktet. Diktet slutter

Heil frå det første møtet
auga mot auga
var det noko utanfrå som tala
om vegane vi skulle gå
dit vi kan fullføre vår del av skaparverket.
No er vi skilde.
Men når tusental år
har gøymt våre einslege far,
lever ordet, det einaste evige:
Kjære –

Det første møtet er et motiv og en vending som er mye brukt, Bjørnson har et dikt med denne tittelen, vegane vi skulle gå er et evig dikterisk motiv, skaparverket er over i det religiøse, tusental år hinter til det evige i skriften, verden og skjønnheten forgår, ordet består, og far eller spor, gøymt våre einslege far, det er et ord og en idé Jonsson selv bruker mye, også i denne samlingen. Til slut løfter han ordet, og setter det i evigheten: Kjære. Dette er kjærlighetsbrevet.

Det lange og ambisiøse Kjærleiksbrev står i kontrast og i sammenheng med Når du er borte, kanskje Jonssons aller mest kjente og mest brukte dikt. Linjene Nærast er du når du er borte fulgt av noko er borte når du er nær er nesten blitt en del av det norske språket, mange husker også slutten Dette kallar eg kjærleik/ eg veit ikkje kva det er. Andre strofe er ikke like kjent, og ikke like lett å forstå. Den treffer ingen nerve i det norske folk, som første strofen gjør. Før var kveldane fylte/ av susing frå vind og foss/ nå ligg ein bortgøymd tone/ og dirrar mellom oss. Det er vakkert, selv om det kanskje ikke er umiddelbart tilgjengelig hva det betyr. Tonen som ligger og dirrer er kjærligheten, slik jeg leser det, og det som binder dem sammen, uansett hvor langt – eller nært – de er fra hverandre. Klikk lenken, og det står mer forklart på Helt grei poesi.

Haustkveld er også et vakkert og ambisiøst dikt, der du og eg igjen er sammen, og deler erfaringer. Det er Gud og stjerner, Guds gravferdsskurd/ utsyn forutan grense, når mørket finn oss finner du stjernene, lyspunktene. Hun ikke bare viser ham disse lyspunktene, men plukker dem ned, og gir dem til ham, overskridende grensene for hva som er mulig, mildt sagt. Det er nok litt her også om den veldige drømmen Jonsson legger i kvinnen, den veldige ambisjonen om hva hun skal kunne oppnå, men her er vi over i biografien om ham, og det vil jeg her holde meg unna. Her skal ordene tale: Så stod vi og lyttet på susen/ frå Guds veldige rike/ og alt som ikkje er. Siste strofe er nær med Eg hugsar armen din kring meg, og fjern med Slik drøymer kan hende steinen/ som kjenner dei mjuke røter/ til høge susande tre. Tremotivet er Jonsson, det bruker han mye. Jeg vet ikke om han bruker steinen på denne måten andre steder, besjeling av en av de mest livløse ting som kan tenkes. Også Tor Ulven likte derfor godt å bruke steinen som motiv, de to er beslektet også i selvmordet de endte sitt liv med.

Diktet kvite fuglar har noe ikke mindre enn bruk av dativ, der fuglar/ syng i treom, dativ flertall. Jeg gjengir diktet i sin helhet.

Kvite fuglar

Til deg du kjære
flyg siste tankana –
Kvite fuglar
flyg or buret –

Eingong møter eg deg, du kjære
på stille stader,
der kvite fuglar
syng i treom.

Dette diktet er det kanskje ikke nødvendig å si så mye mer om. Tankene er de hvite fuglene, billedlig talt, og det er de som synger i trærne på de stille steder der eg møter du.

Draum er litt spesielt, det er et dikt om en drøm, der første strofe setter stemningen med ord som frosne blad og kulde. Der er ei stengd dør, som møter ein tung lekam, og i siste linje med nådelaus ro. Strofen er en liten studie i adjektivbruk, her er det kalde, stengte, tunge og nådeløse, ikke noe positivt, ikke noe åpent, varmt og fritt. Der ligger et barn og gråter, i strofe 2, og døren åpner seg. Bak er et land uten kulde, og med stjerner som skinner. I siste strofe vokser barnet opp og blir eg, og døren smeller igjen. Dørsmellen er som ein dom/ over dei som må fødast på nytt, slutter det.

Diktet Eg lånte plog har rim og rytme som kanskje ikke kler den modernistiske tematikken, helt. Rytmen og rimet gir skinn av orden og kontroll, kanskje er det plogen som pløyer gjennom med rytmene og rimet, pløyer gjennom alt? Hver strofe er eksempel på et dikt som kanskje ikke er helt helhjertet, ikke det Jonsson har lagt mest i, og første strofe bryter med naturlig norsk språkføring i siste linje, for å få rimet og rytmen til å gå opp.

Eg lånte plog og leigde jord
og ligg og drøymer min dag frå livet.
Men mørke tankar er ute ror:

Heretter blir diktene om mulig enda mer dystre. Jeg vet ikke hvem som har stått for rekkefølgen av diktene, om det er Jonsson selv, eller redaktøren. I alle fall går det nå mer og mer mot en ende, og det både for diktsamlingen, for Jonssons diktning og for hans eget liv.

Den ukjende er intenst ensomt og dystert. Her er det ingen nærhet med noen, Eg er ein mann som ingen kjenner. Og han tar farvel, Farvel, da, alle gode venner/ som berre kjenner han som ikkje likna meg. Den setningen er vond. Selv vennene kjente ham aldri, kjente bare en annen, de lignet ikke en gang. Det er uttrykk for en sterk fremmedfølelse og ensomhetsfølelse.  Strofe 2 er også forferdelig, det er skrevet av en mann på selvmordets rand, ikke for å vekke oppsikt eller sjokkere, men for å de dystre tankene uttrykt, og om mulig ut av systemet. Kanskje for å lindre smerten, ved å få den sagt, om det går an å bruke en slik godkjøpsvending om et dikt og et liv som dette. Den ukjente – altså eg – løfter seg ut og vekk fra all ros og ris, det kan ikke treffe ham, for ingen kjenner ham. Så teig still, venner, så eg slepp å høyre/ ros og ris for deg eg ikkje er. Strofe 3 tar vennene med til en fremtidig gravferd, hans egen, bare for at han så skal bli med dem tilbake igjen, som skrømt i skyggene, i grenda går eg att. I det har vel Tor Jonsson rett, minnet av ham går igjen, Tor Jonsson er ikke glemt. Siste strofe avslutter (dessverre) med å gå litt ut over temaet. Først er det at ingen kan grave ham ned, for det lever også en annen i ham, så introduseres denne bardomsfagre og bombesprengde jord, der han går igjen. Og diktet er slutt.

Diktet To kvinner er brukt rundt omkring, blant annet finnes det i Lyrikkboken, mye brukt ved universitetene og høyskolene rundt om i Norge, tidligere. Jeg gjengir det i sin helhet:

To kvinner

Det står to kvinner i hagen
og ventar di siste ferd.
Båe har svarte klede.
Båe har hatt deg kjær.

Di gjernings sorg står og bankar
og ved din port.
Men svartar er ho som vitnar
om det du aldri har gjort.

Di gjernings sorg har ei morshand,
useieleg mjuk og mild.
Men ho som venta di gjerning,
står svart og still.

Den du har grøtt skal gråte
over di grav.
Den andre står svart og ventar
bortanfor himmel og hav.

Diktet kjennetegnes av en del rytmebrudd, eller en uventet rytme, særlig i linje 2 i hver av strofene. Så flyr den liksom vekk, i avslutningen på siste strofen. Diktet er utformet nesten som en gåte, en lignelse, der man skal gjette og finne ut hvem disse to kvinnene er, hva de symboliserer. Første strofe har begge i svarte klær, fordi det er gravferd, din egen. I strofe 2 er den ene gjerningene du har gjort, og sorgen over dem, som ikke er så stor som sorgen over det du aldri fikk gjort. En poetisk måte å si den velkjente ordsammenstillingen, det er bedre å angre på noe du har gjort, enn noe du ikke har gjort. Strofe 3 utvikler dette videre, det du har gjort har en øm morshånd, som trøster. Hun som står for det du aldri fikk gjør, er svart og stille, uten følelser og trøst å vise. Så er det hun du har grått, som står og gråter over graven din, igjen kan hun leses som gjerningen din, mens hun andre står svart og venter bortanfor himmel og hav. Det du aldri fikk gjort, er det for sent å gjøre når du er død. Den sorgen er det ingen ende på, eller trøst for. Det er for sent.

Eg er liv av ei kvinnes død er selvfølgelig en forferdelig tittel, forferdelig dyster, men innholdet i selve diktet er kanskje ikke fullt så dystert som tittelen. Det er igjen to kvinner, og ein eg, den ene kvinnen er livet, den andre graven, formulert som at den ene gir livet, den andre graven. Diktet har seks små strofer på to linjer, de tre første rimer med trykktung, mannlig utgang, enstavelsesord, så en strofe som rimer med trykklett, kvinnelig, bera – vera. De to siste strofene rimer ikke i seg selv, men er bundet sammen med at første linje i strofe 5 rimer på første i strofe 6, og andre linje rimer også, eg er fossen som fell og fell – eg er dagen som blir til kveld, og i grønne lier – til andre tider. Så det er at begge kvinnene gav mer enn han kunne bære, han ble bare fossen som faller, dagen som blir til kveld, kanskje lest som livet som ebber ut.

Siste skimt av sol fortsetter tematikken om et menneske som gjør seg ferdig med livet. Her er det riktignok ikke noe siste skimt av sol i selve diktet, det er bare tittelen. Diktet handler om lyset, og det tegner bilder og skygger over øyenlokkene, i drømmene. Altså i første strofe tegner det bilder, bilete, der drømmene er bordar og band, og blå. I andre strofe er det Eingong skal lyset teikne/ berre skuggar, og nå er det skuggehender som lyser gløymselsferden/ over alt av draum.

Ved grensa er om grensen mellom liv og død, der eg nå er kommet. Siden vi vet dikteren endte livet sitt kort etter diktet ble skrevet, måneder eller år, så er det vanskelig å lese eg som andre enn ham. Det gjør det veldig vondt.  Diktet er fullt av punktum og bråstopp. Hit er eg komen. Lenger/ går ingen veg. Det er uvanlig Jonsson å bygge opp setningene og verselinjene på denne måten, men det korthugde og klare språket er veldig gjenkjennelig. Tematikken også. Bortanfor grensa/ der bor Gud. Strofe 2 har to setninger i første linje. Det kveldar. Eg kvilar. Resten av strofen er at han nå ikke tør gå lenger der han har gått, der er det inga von meir. Strofe 3 begynner med at Eg vil ikkje snu, vanskelig å lese som annet enn «vil ikke tilbake til livet», veien går fremover mot døden. Men før han går over grensen vil han ha visshet om landet på andre siden, der Gud bor, altså fred med sin religiøse angst og kvaler, leser jeg det som. Kanskje går det også an å prøve en sterk setning som han er ved grensen, ikke ennå klar til å gå over til døden, og heller ikke til å vende tilbake til livet, han er på grensen. Siste strofe gjengir jeg i sin helhet, den avslutter med et ord Jonsson bruker flere steder, hvor det er lett – og vondt – å lese betydingen inn i, og hvor fælt det må være for ham.

Hit er eg komen. Blind.
No vil eg sjå
eller gå under og gløymast
ubrukt –

Vegen gjekk eg til ende inneholder samme tema, og litt samme motiv, men er mer gjenkjennelig Jonsson i rim og verseoppbygning. Dette er bygget over samme lest som Noko er borte:

Vegen gjekk eg til ende

Vegen gjekk eg til ende
og står ved det ytste hav
der livet og døden møtest –
Gå bort og grav mi grav.

Æva ber alt i fanget.
Tida har gråt og song.
Så skriv desse orda på grava:
Han har ikkje levt eingong.

«Han har ikke levt eingong» er en variant av ubrukt, i diktet Ved grensa. Diktet Vegen gjekk eg til ende er også litt humoristisk, litt selvironisk, som vi ville sagt det i dag, galgenhumor. Eller gravhumor.

Kom susande, seinhaustnatt er veldig kort, så kort at man nesten kan lure på om det ble helt ferdig. Kom susande, seinhaustnatt/ kom ned over jorda og gøym meg./ Kom syngjande dag, kom att/ med glede til andre, og gløym meg. Dette skrev han altså kanskje sent på høsten, skal vi tro diktet selv. Han døde i januar året etter.

Det siste diktet er Så stig da i meg, einsemd, grundig skrevet om på Helt grei poesi. Det er en verdig avslutning på diktsamlingen og diktningen, og godt at det alt ender med – tross at ensomheten er på vei mot sin grense, døden venter – så er de siste ordene at livet skal eg aldri, aldri misse.

*

Samlingen har også et lite etterskrift av forlaget, der det er skrevet at noen etterlatte dikt var for uferdige til å bli tatt med, og at noen få dikt er redigert litt med fjerning av noen vers. Overskrifter er satt til, samme som første linje, på diktene som manglet det. Rekkefølgen i den siste delen av samlingen, de løse diktene som jeg skriver om her, er det forlaget som har ansvaret for.

Ei dagbok for mitt hjarte (1951) – Tor Jonssons siste diktsamling

I år er det hundre år siden dikteren og poeten Tor Jonsson ble født. Han døde i 1951, 34 år gammel. Samme år ble hans siste diktsamling gitt ut. Den fikk navnet Ei dagbok for mitt hjarte, etter det lengste diktet i samlingen.

Nasjonalbiblioteket og flere andre markerer jubileet for Jonssons fødsel. De har laget en plakat flere sikkert har sett, enten på nettet eller på noen av våre mange biblioteker i forbindelse med Jonsson-arrangementer, eller bare hengende på en oppslagstavle. Plakaten har informasjon der det blir lagt vekt på Jonssons vanskelige oppvekst, hvordan faren mistet huset og gården, og siden døde. Dette forklarer Jonssons engasjement for sosial urettferdighet, et engasjement som kom mer til syne i essayene og artiklene hans, enn i diktene. Naturlig nok.

Det er på en måte dødsdiktene til Jonsson vi får her. Han tok sitt eget liv, og var naturligvis oppmerksom på at det var den veien det kunne gå. Mange av diktene handler om liv og død, denne verdenen og den andre, og om vandringen mellom dem. Sentralt i denne verdenen er drømmen om kjærligheten, drømmen om kvinnen, en drøm Jonsson aldri fikk riktig oppfylt. Kanskje var det også det som drev ham i døden.

Titteldiktet i samlingen er ikke av de sterkeste. Det er langt, og ukarakteristisk for Jonsson er det gjort om på setningsstrukturen for å få rim og rytme til å gå opp. I Jonssons beste dikt er alt sammen suverent på plass. Han får det til å se lett ut, til å være dikt hvem som helst kunne skrevet, men som ingen andre har skrevet. For noen av diktene der ikke alt stemmer, må med at diktene er utgitt uten redaksjon mellom forfatter og utgiver, Jonsson godkjente aldri at disse diktene skulle utgis som de var.

Samlingen er delt i tre. Første del er den minste, og består bare av titteldiktet, som igjen er inndelt i 11 deler, hver med romertall, pluss et slags forord, også det utformet som et dikt, med to strofer og fire linjer i hver. Avslutningsdiktet, som har undertittelen «Kjærleik», slutter med at Eitkvart skal skje -/ Når hugen er fullfødd av sorg finn eg fred./ Men over hav i den lange natt/ flyv det ei duve eg slepte ut -/ Ho kjem ikkje att. Denne avslutningen støter mot første halvdel av samme dikt, der det er Hav i min hug, og det voggar over ein blømande skog. Så er det i neste linje Eit hav som fløymer og aldri fell, det stig imot fjellet eg eingong fann, det som er mitt einslege fjell. 

Jeg synes dette er litt vanskelig å forstå. Det blir litt mye hav som blir litt mye forskjellige ting, man må anstrenge seg for å få det til å henge i hop, og dikte seg til en mening om hva alt dette skal bety. Det er ikke poetens klare uttrykk med ord på hva som ellers er umulig å få sagt. «Freden» når «hugen er fullfødd av sorg» er grei, det er døden, og duen som blir sluppet ut kan være håpet, det kan være et initiativ, en melding, diktene og tekstene han har skrevet, og de er der ute et sted, selv om dikteren avslutter livet. Duen – Hva den enn er – kommer ikke tilbake. Denne lille avslutningen er heller ikke et selvstendig dikt, men del av Ei dagbok for mitt hjarte. Jeg får ikke så veldig mye ut av det diktet.

Samlingen som helhet, derimot, har flere perler, og fremstår nesten som en slags bootleg, en samling av artistens tidligere uutgitte materiale. Her finnes skatter, og her finnes ting det var en grunn til aldri ble gitt ut.

De to andre delene er Døde dagars ord og Lause dikt. Innholdsfortegnelsen i Døde dagars ord gir en idé om hva det går i: Grenda, Einseto, Vandringen, Sigeren, Fargane, To salmar synna kyrkja, Biletet,  I seinhaustkyrkja, Folkevise på kyrkjegarden, Lauv i vind, Diktarliv, Religion, Kultur, Eg er sorg og glede, Skaldars glade kyrkjebod, Hjartesorga, Vardøger, Ved krossvegen, Krigsgenerasjonen, Pyrrhos, Maredraum, Plukke dei beiske frukter, Far etter gud, Fattig ynskje, Dagen, Hausttannke, Berg, Oppin tindom, Han som er.

Motivkretsen er bygda han kommer fra, kirken og religionen, vandringen fra det ene stedet til det neste, høsten i direkte og overført betydning, døden og livet, kanskje med stor D og L. Formen er Tor Jonssonsk, om man kan bruke en slik formulering. Mange av diktene har to strofer, hver på fire linjer, og med rim i annenhver linje. Den formen følger Grenda, Fattig ynskje, og det kjente Noko er borte (som riktignok ikke finnes i denne samlingen). I grenda heter det:

Eg er så glad i grenda her
når Gud held granneskikken
og skjenker meg på all mi ferd
ein dram av dormedrikken

Det er så godt å drøyme om
dei kjære, kjære grender:
Litt fuglesong, ein fegreblom
og tusen trøytte hender –

Einseto er et tungt (stemningstungt) dikt på 3 strofe, hver med det karakteristiske kryssrimet for Jonsson. Det går på å bære fra livet til døden, den han har båret er ho som eg hadde kjær, kanskje er det moren, kanskje er det en annen, i hvert fall er han nå enslig og ensom. Diktet har til Tor Jonsson å være et sjeldent punktum midt i en verselinje, linje 2 i strofe 1, Berre ein mann. Eit minne/ gjer denne stova så still/ at sorga blir einsleg inne. I siste linje er det eg som er einsleg, så det blir en forbindelse mellom eg og sorga, begge er ensomme. Merk også at den døde i strofe 2 blir båret inn i den andre verda, et forvarsel på hvordan det går og hvordan det blir formulert i det berømte sistediktet: Så stig da i meg, einsemd.

I diktet Vandringa er det døden som introduseres, livet blir en vandring frem mot døden, som er enden og målet. Det står ganske utilslørt Eg ber min eigen død og dom/ heim til likferdsæra, det står Sume kastar børa att/ og hengjer seg i reipet, og det står Døden lover evig fred/ under sjølvmordgreinom. Her er det ingen glede over å være i livet, man vandrer ikke i glede, det er Børa mi er tung er tung og tom, Vegen er så lang og bratt, Bakke opp og bakke ned. Det slutter med

Døden vinkar fjern og nær
Angest i mi einsemd tandrar
Under over alt som er:
At eg enno vandrar.

Sigeren påstår at Dei sigrar eg vann/ kan ingen sjå/ men tapa kan alle telja. Kanskje skal man være uenig i det, i hvert fall når det gjelder Tor Jonsson, men her er det ikke hva som er, men hva som føles, som er hovedsaken. Sammenligningen går til steinen, Gullet eg fann/ er som steinen grå.  Mine tanker går til Tor Ulven, som også likte å bruke stein som bilde eller motiv i diktene sine. Også Tor Ulven gjorde ende på seg. Strofe 2 i sigeren uttrykker skammen i møte med verden:

Kvar einaste ein
kan sjå mi skam.
Eg har ikkje gull i handa,
berre ein stein
som eg syner fram.

Steinen har egenskaper som gjør seg i dikt. Grå, hard, verdiløs.

Diktet Fargane er finere til bygda, den var livet bak min ungdomsdød og døden  mitt dyre liv. Fargene som blir brukt, eller nevnt, i diktet er gråe (liv), solgull, grønt (i sumardagar), gravferdskvit (ved vintertid) og avslutningen Snart finn eg alle fargar i/ dei stille, stille hagar –

To salmar synna kyrkja går over to sider, og er delt i to deler, 2 og 4 strofer, 4 og 5 linjer i hver, kryssrim i firelinjersversene, kryssrim også i de med fem linjer, men der er linje 4 uten rim (a, b, a, c, b). Det er to salmer, de to delene, I og II. I Seinhaustkyrkja er det to strofer, rimmønster a, a, b, a. Det er høstsolen som stråler ned mot en enslig som ber en bønn, i bakkene blomstene engang skinte (men nå er det høst), han vet der ein kross og ein knefallstein. Hva han ber om er nåde/ nåd og nattsvart fred.

Mellom de to diktene er det sterke diktet, Biletet:

Ver still, sa lagnaden,
her vil eg måle
biltet ditt under ei gulna bjørk.
Fjellet var bakgrunnen.
Fossen var nær meg
Lagnaden måla meg mørk.

Eg hatar mitt eige bilete,
det som lagnaden måla
den lange likbrenningshausten –
Lagnad, du skulle venta
heilt til stjernene stråla –

Folkevise på kyrkjegarden har det som nesten best må kalles morovers over hva som gjelder i livet og i døden, at i døden blir det alt sammen meningsløst. For eksempel heter det I fjor ver du fattig på gods og på grøde/ i år er du ri som den rikaste døde. Sånn er alle fem strofer. Jeg leser det som en trøst, døden visker ut alle problemer og kvaler man slet med  livet. Lauv i vind har også to linjer og rim i hver av fem strofer, bortsett fra midtstrofen som har et ekstra innskudd: Alt eg elska finn eg att/ i denne djupe, djupe fred/ i denne stille, stille natt -.  Dagen er flyktig som løvet i vinden, kvelden som kommer er døden (den kjem så nær, så nær/ med død og stjerneher), det er høst i verden og i livet. Gud sover på nedfallsløv,/ blind og dauv. Han er ikke, ser ikke.

Diktarliv er karakteristisk Jonsson med to strofer, fire linjer, og visdom meislet ut i ord. Men rimene snubler litt, det er også meningen, for her handler det om ikke å passe inn. Slik er det å være blomst blant hestene i våronna, de blir tråkket på, men verre er det å være dikter blant fattigfolk og prester, som Jonsson var i bygda. Andre strofe skriver seg vekk fra temaet, som om Jonsson gir opp prosjektet i dette lille diktet. På annen måte kan ikke jeg forstå vondt å vere duve/ blant alle himlens falkar,/ men verre drikke nektar/ or slitne kyrkjekalkar.Religion og Kultur er også dikt å forbigå i det stille.

Derimot er det schwung og ordkunst over Eg er sorg og glede.

Skap meg ikkje om med skugge
Eg vil vera den eg vart.
Eg er sorg i kvite klede,
eg er gleda kledd i svart.

Skap meg ikkje om med glede.
Eg vart den eg ville bli:
Konge i eit ukjent rike,
slave i mi eiga tid.

Det er lek med ord, men henger helt sammen. Eg-personen vil ikke skapes om med skygge, eller med glede, vil ikke være annen enn han er. Så er det kontraster og motsetninger, sorg i kvite klede, gleda kledd i svart, den som ikke hører hjemme, og som ikke passer inn. I første strofe heter eg vil vera den eg vart, i andre er det eg vart den eg ville bli. Så han vil være den han ble, sorgen i hvitt, gleden i svart, og han ble den han ville, konge i ukjent rike, slave i egen tid.

Dyresjela er om mennesket som dyr, vi slår våre brødre i hjel med Bibelen i hendene, også her er Gud, Bibelen og religionen til stede, Skaldars glade syrgjebod er kanskje litt over the top, for å si det på engelsk, som Jonsson aldri gjorde. Hjartesorga henter opp igjen litt av motivet fra Eg er sorg og glede, med fargene svart og hvit, gleden og sorgen, på ny er det to strofer, fire linjer i hver, og rim i andre og fjerde linje. Det slutter

Vi elskar alltid den kvite
men hjelpa gjev vi den svarte.
Den kvite skal eingong falle
og tyngje som sorg i ditt hjarte.

Vardøger er i folketroen en varslende ånd som kommer før mennesket den tilhører. Diktet Vardøger er det ikke så mye med, dette er fylldikt. Ved krossvegen er ambisiøst i tittelen og i forsøket, her er det tanken og troen, krossvegvalet/ imellom tankemakt og blindt instinkt. Hvordan forsøket faller til grunn ligger i avslutningslinjen Stakkars folk som trur at dei er frie!

Krigsgenerasjonen minner oss som leser disse diktene i dag at da Jonsson døde i 1951, var det bare 6 år siden krigen. Selv om krigen sjelden blir nevnt i forbindelse med Tor Jonsson, levde han fem år av sitt korte liv i den. Noe inntrykk må det ha gjort. I diktet blir igjen kristendommen og Gud hentet inn, det slutter ingen drøymer om døde gudar/ og frelsarar på ein kross. Pyrrhos er kalt opp etter den greske strategen og kongen, Pyrrhos, som kjempet mot romerne og vant, men med så store tap at han skal ha uttalt noe sånt som «flere slike seire, og det er ute med meg». Jonsson prøver seg på et triks mange forfattere og poeter har prøvd, sette opp materielle verdier mot åndelige, det er synd på de som vinner sigrane i verda/ Eg kan kalle fuglesongen min. Jonsson får det vel ikke helt til, vil jeg si, det blir litt enkelt og anstrengt. Seierherren blir taperen, men det blir liksom ikke helt overbevisende, slik Jonsson skriver det. Andre har gjort det bedre. Maredraum er et annet forsøk, som bare delvis lykkes, å skildre et mareritt. Det handler om noen hender som skal bygge noe, det skal bløme ein gong i ei betre verd, men ender med at hendene trøytnar i trældom/ og ikkje den kjærleiksbundne ein gong er fri.

Plukke dei beiske frukter og Far etter Gud er det ikke så veldig mye å si om. Det første henter opp igjen ordet Einseto, tittelen på dikt nummer to i denne delen av samlingen, her er det at einseto-mannen frys i si einsemd og Her budde alle som blødde/for einseto-draumane djupt i sitt blod. Litt mystisk og utilgjengelig, som alt i dette diktet. Far etter Gud har en fin avslutning Men den som leiter skal finne/ far etter Gud i ei fattig grend. Her er det ikke den farlige, vanskelige og utilnærmelige Guden, som i så mange av de andre diktene i samlingen, og grenda er ikke lenger bare vond og avvisende. Her er det spor etter Gud, den gode skaperen.

Så kommer Fattig ynskje, et av de sterkeste og mest kjente diktene i samlingen, og i Tor Jonssons forfatterskap. Her er vendingen berre kjærleik og død, som også er navnet på en av biografiene om ham, og på et teaterstykke som ble satt opp i forbindelse med jubileet nå i år. Diktet er Tor Jonsson på sitt beste, enkelt og klart, og uten pynt og staffasje. Var eg ein Gud/ ville eg skapa/ ei stillare verd./ Der skulle alle elske. Her er ikke engang noe rim, bare enkel og klar tale. Var han en Gud, skulle han skape en stillere verden, der alle bare elsket. Andre, og siste, vers er berømt.

Var eg ein Gud,
ville eg skapa
kjærleik og død,
berre kjærleik og død.

Det er opp til hver enkelt hva man legger i det. Diktet uttrykker en lengsel etter et enklere, fredeligere liv, der kjærligheten og det å elske, er alt. Så kan man død. Gjentakelsen til slutt er også typisk Jonsson, det retoriske virkemiddelet epanalepsis, er noe han brukte mye.

Diktet Dagen har også Jonssons karakteristiske to strofer, med fire linjer i hver strofe, og rim i andre og fjerde linje.  Første rim er Alltid er Gud glad/ (..)/ djupt i oss sjølve ein stad, andre er frie til flog eller fall./ (..) / når stjernene skin på vår fødestall. Gud er igjen en del av motivet i dette diktet som er enkelt og klart i ordene, men meningen av diktet som sådan og særlig strofe nummer to er ikke fullt så enkel og klar. Vi er alle ubundet, frie til å fly eller alle, og dagen er nær, når stjernene skinner på vår fødestall, står det. Jeg skal ikke begi meg ut på hva det betyr.

Hausttanke er tungt i rytmen og verdig i innholdet. Her skal vegen ende/ ved ei grind./ Att er alt som hende/ kring ein blind. Den blinde må være dikteren selv.  Berg er om bølgene (bårene) som synger om sitt velde, den visse død og ruller sitt liv til ro. Av båten er tre fjøler igjen. Berget blinker der bølgen slo, slutter det med. Diktet har tre små strofer med to verselinjer som rimer.

Oppi tindom henter enda en gang opp igjen ordet einseto, drygjer i einseto øvst oppi tindom, dagen står kald omkring hjertet, omkring dagen står fjellene svarte, det er overalt stengt. Eg-personen følger dagen mot soleglad (solnedgangen), og diktet slutter med alle tindar skal natta ta. I sammenhengen er det nærliggende å tolke natta til døden, og tindene kan være et bilde på store mennesker, kanskje til og med dikteren selv.

Han som er, er siste diktet i denne delen av samlingen. Det går så her:

Det mørknar. Ingen svarar
der aldri nokon spør.
Snart vaknar natta opp att
og slepper ned sitt slør.
Snart blandar jord og hjarto blod.
Men einkvan står og teier
med svaret der du stod –

På meg virker det som samlingen ennå ikke var ferdig, og at Jonsson ikke hadde bestemt seg for hvordan han skulle sette diktene sammen og hvordan rekkefølgen skulle være. Siden delen heter Døde dagars ord, er det nærliggende å tro at Jonsson hadde samlet noen dikt med denne arbeidstittelen, og hadde planer om å få dem utgitt en eller annen gang.

Ved siden av disse diktene fantes det også dikt som ikke var organisert på noen måte. Gjennomgangen av diktsamlingen fortsetter disse diktene i posten  med Lause dikt.

Det var naturligvis diskusjon om hvilke dikt som skulle bli med i samlingen, og hvordan det skulle organiseres. Med tiden kom dikt som først hadde vært utelatt, også med. I 1956 kom et dikt med under den delen som kaltes Døde dagars ord, plassert mellom Kultur og Eg er sorg og glede. Det heter Sanningsleiteren.

Det finst ikkje sanning i all min song,
men berre ei von om å finne ein gong.

Kvar sanning eg fann var lite å ha.
Men lygnene kan eg polere bra –

No veit eg det finst ikkje låm og lei.
Sanninga bur mellom ja og nei.

Så vonløyseveikt, så sant og visst
talar ein sanningsleitar til sist.

Med det avslutter jeg denne posten.

 

 

.

 

 

 

Mogning i mørkret (1943), av Tor Jonsson

Dette er Tor Jonssons debutsamling. Den kom ut i 1943, midt i krigsårene. Jonsson bodde også da i Lom i Gudbrandsdalen, og stod litt utenfor krigshandlingene og krigshistorien. Han har skrevet et dikt som passer i krigen og i kampen mot tyskerne, men dette diktet kom ikke med i noen samling, og ble ikke i samtiden trykket i noen av de illegale avisene. Så det er lite kjent.

Tor Jonssons kamp var en annen, enn mot tyskerne. Han kjempet mot det han kalte bygdedyret, mot hans egen stusselige bakgrunn som husmannssønn og fattigmann, og han kjempet mot sine egne, indre demoner. Veien ut av fattigdommen kunne kanskje gått via en akadmeisk utdannelse, Jonsson hadde anlegg for det, men han følte ikke det var veien laget for ham. Tor Jonsson ville bli forfatter, poet. Han ville skrive, og gi uttrykk for sine tanker og følelser gjennom tekster. I virkeligheten var det alltid vanskelig for ham.

Tor Jonsson ble født 14. mai, 1916. Det var på husmannsplassen Kroken, under Lom prestegård. Faren, Johannes Johnsen, var innerst, en som leide seg inn hos en bonde, uten selv å eie jord. Tor var yngst av en søskenflokk på tre, søstrene Inga og Tora var eldre. Faren var politisk aktiv og en driftig herremann, men havnet sammen med resten familien i store problemer da de ble kastet ut av hjemmet i 1924. Etter det var det vanskelig for familien Jonsson, og det gikk raskt nedover med dem. Enda verre ble det i 1929, da faren døde i det som sies å være en sprengningsulykke, men der omstendighetene rundt er uklare. Moren hadde vært syk siden 1922.

Det var ikke bare fattigdommen som plaget ved å bli kastet ut av Kroken. Det føltes også urettferdig, at de mektige tok seg til rette. Tor Jonsson var yngst i familien, bare 13 år da faren døde, og eneste mann i familien. Det går an å forestille seg de psykologiske problemene det skulle gi ham, men denne bloggen er ikke stedet for spekulasjoner. Her er det hvordan Tor Jonsson utvikler seg som forfatter, som er poenget, og hvorfor han skriver som han gjør.

På 1930-tallet forsøkte Jonsson å etablere seg som skribent. Han sendte tekster i ulike sjangere til aviser og blader, og fikk noen av fortellingene sine på trykk. De fleste hadde motiv fra hans eget liv og oppvekst, om det å komme fra små kår, og møtet med verdens urettferdighet og mangel på nestekjærlighet. Den første teksten Tor Jonsson fikk publisert var Et ilminne, fra 1932. Han forsøkte seg også på dikt, den sjangeren han skulle nå lengst i, men fikk på denne tiden alle forsøkene sine refusert. Noen av diktene han skrev på denne tiden, kom imidlertid med i senere samlinger. Det var sakprosa og fortellinger han fikk publisert, interessante, fordi de er av Tor Jonsson, ikke på grunn av at de er så gode i seg selv.

Den som var Tor Jonssons samtalepartner og veileder i kunstneriske spørsmål var Sparre Olson. Det var til ham han viste sine første arbeider, og det er Sparre Olsen som har skrevet teksten Tor Jonsson-minne, et utgangspunkt for mange av de opplysningene som nå er gjengse om Jonsson og hans liv.

I 1937 leverer Tor Jonssons fra seg sin første diktsamling, Braksibragd. Det blir refusert, men får konsulentuttalelse fra Tiden norsk forlag, og det blir også refusert, men med positiv konsulentuttalelse av Noregs boklag. Begge konsulentuttalelsene påpeker likheten med Loms andre store dikter, Olav Aukrust, på den tiden etablert og regnet som en mester. Jonsson omarbeider samlingen, og prøver på nytt til boklaget, men blir refusert enda en gang. Nå får han en enda bedre konsulentuttalelse. Det er Olav Dalgård som skriver konsulentuttalelsene, han mener det er en mer moden samling, mer personlig, men ennå ikke moden nok, og ikke klarer han å finne samspillet mellom livet og seg selv.

Inger Heiberg skriver i sin biografi om Jonsson:

I Baksibragd (de dikt vi har bevart) finner vi i kim alle de drømmer og lengsler, den spott og fortvilelse og det åpne opprør som kom til å prege Tor Jonssons senere diktning. Hans form har også funnet hele sin spennvidde: Innenfor en tradisjonsbundet ramme kan han være både høystemt patetisk og krasst humoristisk. Her er dikt som nærmer seg salmen, og noen som er viser, her er folkelivsskildring og rene kampdikt. (Drøm mot virkelighet, s. 35)

Heiberg, som har lest diktene som er tilgjengelige fra samlingen, gir konsulentene rett. Jonsson er enda ikke moden nok, men i de eksemplene hun viser frem, er det klart spiren til det som siden skal bli Tor Jonsson i sitt mesterskap.

Mogning i mørkret

Det første diktet i Jonssons første samling heter Ordet.

Kva hjelp det å syngje
som elv i det aude?
Kva hjelp det å klyngje
med klokker for daude?

Kva help det å skapa
all venleik i verda,
når Ordet lyt tapa
for svolten og sverda? –

Slik undrast og spør vi
i modlause stuner.
Men hugse det bør vi:
Eit ord er eit under.

Det gløymest dei gjæve,
og alt det dei gjorde.
Men livet er æve.
Og evig er Ordet.

Linjen jeg har satt i kursiv i tredje strofe står i originalen med halvannen avstand mellom bokstavene, det skal altså være uthevet, men trykken tillot antagelig ikke noen kursiv. Diktet gir et utmerket anslag til dikterkarrieren som skal komme. Motivene er hentet fra naturen, elv i det aude, det handler om det vakre og det vonde i verden (strofe 2), og om Ordet mot virkeligheten. Det er også religiøse motiver i diktet, i hvert fall religiøse vendinger, som eit ord er eit under, livet er æve, evig er Ordet, alt direkte eller omskrevet hentet i fra Bibelen. Det går an å lese diktet rett opp mot tiden det er skrevet i, mot svolten og sverda i andre verdenskrig, men det leses kanskje vel så godt opp mot Jonssons eget liv som fattig husmannssønn fra bygda. Han er vel den som synger, og den øde elven, i strofe 1, og de døde i samme strofe kan være de døde i tanken, de som ikke vil høre. Her, i starten av karrieren, er det ennå en god del optimisme, og Tor Jonsson har virkelig troen på ordet, og hva det kan utrette. De neste par dagene skal jeg poste de neste diktsamlingene hans også , og med det vise at det gikk ikke helt som optimismen her tilsa.

Det neste diktet heter Grågås, så i den grad det første diktet rager høyt, kommer Jonsson i sin debut raskt ned på jorden igjen. Det grågåsa gjør, er å varsle vår når den vender plogen den flyr i mot nord, altså kommer tilbake fra varmere land. De neste diktene er forskjellige vårdikt, og vårviser: Vårsorg, Ei vårnattvise og Arbeidarvår.

Fagerhaug er på 2 strofer, 10 linjer i hver, og med en merkelig og uvanlig inndeling på sistelinjen. Streken er det jeg som har lagt til, siden plattformen jeg skriver på ikke tillater innskudd i begynnelsen av linjer.

der dagen stig or natta som gjenta or laug,
der kjenner eg meg atter. Det heiter
_______________________________Fagerhaug.

De to strofene i diktet står i kontrast til hverandre. Den andre er nesten som en ballade, med sa’n og sa’n i linjene 1 og 3, og en kvinne som står og roper til kvelds på den samme merkelige plassen som «Det heiter Fagerhaug» i førstestrofen. Ifølge Inger Heiberg i biografien om Tor Jonsson (Drøm mot virkelighet, 1984) er det sannsynlig Fagerhaug dreier seg om Jonssons eget barndomshjem. Det gir god mening, med moren som roper inn til kvelds, og barndomsminnene som bare er lyse, tross den inneholdt mange vanskeligeter.

Mot Fagerhaug står Stuslegstugu, den stusselige, harde og vonde delen av barndommen og generasjonene den er fremkommet av. Her er det gran, ugras, ei kavròten kjerre, tårar og sut. Dette er, som Heiberg påpeker, et av ytterst få dikt av Jonsson, der det ikke deltar noen jeg-person, der det er en ren iakttagelse, der alt blir besktrevet og sett utenfra. I Stuslegstugu er det ingen som tar stilling til eller føler det som beskrives, den som fører ordet er helt nøytral.

Torso er en overkropp uten armer. I diktet med denne tittelen er det moren som sammenlignes med en blomst i en sprukken vase. Forholdet mellom Tor Jonsson og moren var svært sterkt. Han flyttet ikke hjemmefra før i 1950, året før han døde. Hun var av god ætt, i motsetning til faren, som var sønn av en tjenestejente. Det skal sies at det står ingen steder i ho er mora, det kan vise tilbake til noko anna. Diktet er knapt, stutt, som ein torso.

In memoriam., Vill-Guri og Nordved Sjong følger så, ganske sprikende i form og innhold. Vill-Guri ser det ikke ut til å være så mye liv i, mens Nordved Sjong ser ut til å gjelde en konkret hendelse. Det er en tretakter, fire linjer i strofen, daktylisk versefot og rim AbAb. Det er en tradisjonell form, mye brukt i minnedikt av denne typen, og bruken av stedsnavn for lokalisering hører med i sjangeren. Sjong er dessuten et flott navn, som rimer på «song» og «gong», begge deler en del av essensen i diktet. Dette er songen om den gongen han traff ei nordved sjong, det skulle være første og siste gang.

Da klarnar det opp eit minne
på strendom ein stad nordved Sjong:
Ein kveld eg møtte ei kvinne
for fyrste og siste gong. (S4)

Diktet er tro mot sjangeren, men i 1943 blir det ikke klassikere av denne type dikt. Det skal en del til før også leseren hekter seg på det minnet dikteren måtte ha. Tradisjonen passer godt i sangtekster, og også der skal det noe til at teksten løfter seg og blir magisk. Jeg kan kanskje lenke til et nyere forsøk fra nå nobelprisvinneren Bob Dylan, og hans Red River shore. Han bruker også stedsnavnet, men utover det spiller han på helt andre strenger enn Jonsson.

Bjørka og hausten og Gjenta er begge firefersinger med rim i andre og fjerde linje, det første diktet har rim også i første og tredje, og gjennomgående trykktung utang. Rimet haug og horg – syng om sorg tenderer kanskje mot nødrim, det er en måte å skrive dikt på i ferd mde å bli uttømt. Ideen i Gjenta er også brukt før, med den vakre og gjeve jenta som aldri vil bli brud, og da hun til slutt skal på bryllupsferd, så er det lagt i en kiste.

Svart minne følger så. Det er et dystert dikt, Inger Heiberg bruker det i biografien til å vise at folk i Lom var opptatt av selvmord, og at historien her kan være basert på en historie kjent i bygda. Far til Tor Jonsson døde plutselig, en dag han holdt på med noe spreningsarbeide, og i kirkeboken står det hjertelammelse som dødsårsak, men det er også spekulert i selvmord etter mange års kamp fra de ble kastet ut av huset de bodde i. Diktet er ikke så interessant, som disse biografiske detaljene. I seg selv er det vanskelig å få så veldig mye ut av dette diktet.

Diktet Drøymaren har en sikker og fin rytmefølelse. Der er ikke strofeformen en tvangstrøye, som den kan være i andre av Jonssons tidlige dikt, og hos mange debutanter og uerfarne poeter, den er med og løfter innholdet. Det er også brukt teknikken med å la meningsinnholdet i en verselinje fortsette – overraskende – i linjen under, en teknikk Jonsson senere lærte seg å mestre. Fra før han klarte å etablere seg som forfatter var han opptatt av årstidene, og hvordan mange av dem var harde i dette området i Gudbrandsdalen. I en refusert diktsamling bruker han uttrykket haustbleik vår og vårvill haust. Her, i dette diktet, bruker han hausdrøymd vår.

Han går der i ring, for
han har ikkje lært -.
Han går der og drøymer
om det som ‘kje vert -.
Han kjem ikkje lenger, og står
fordrømd i ein haustdrøymd vår. (S3, siste strofe)

Kvil i økta, er et mellomspill.

Kong husmannsgut, vil jeg skrive litt om.

Vås-Pervisa,

Kveldvart i huset er basert på et lengre dikt Tor Jonsson skrev da han var 17 år. Nå som det blir utgitt, er det forkortet, de opprinnelige fire linjene er gjort til 2, og detaljene er gjort mer generelle. Disse opplysningene har jeg fra den utmerkede biografien til Inger Heiberg. Der er også det opprinnelige diktet gjengitt, historien er fra Sparre Olsen, året er 1933, og Heiberg har alt fra Olsens bok Tor Jonsson-minne. Diktet har på denne tiden 15 strofer, og Tor Jonsson er veldig stolt av det. Den gang regnet han det som det beste han hadde fått til.

Haustvise. Skogen og bekken og Blod i snø avslutter denne delen av samlingen.

II

Samlingen er delt i to.

Første diktet i denne delen er veldig kort, Klagar du.

Klager du livet for gråe dagar,
umetta magar,
sorger og sår?
Verst er det å gå frå usådd åker
og ufødd vår.

Det siste diktet er Heimkjenning. Det er et langt og formsikkert dikt, 6 linjer i hver strofe, 4 + 4 + 2 takter (x 2) , rimmønsteret aabccb. Den første stavelsen er trykklett, og så går det annenhver, altså har vi å gjøre med en firfotet jambe. En så komplisert strofeform er sjelden senere hos Jonsson, det tar bort for mye av friheten i uttrykksmåten, men han får demonstrert fra første stund at han behersker versekunsten. Senere finner han bare at den tjener ham bedre, om han bruker enklere skjema og løsere former.

Det er dei same fjell som før
det er den same sol som blør
på tind og nut.
Og dei eg vende odd imot
er runne av den same rot,
med same sut.

Her dryp det dogg i Trongdalsnatt
og logar over løynde skatt
i skuggeli.
Ein dom er over livet sagd:
Du skaper brød, du skaper bragd
i dagsens strid.

Den same nakne kvasse egg
med ørnerei i bergevegg
høgg skyer sund.
Og same skyming sveiper inn
ei sumarnatt når dalen min
sig stilt i blund.

Det bevrar sol i blanke sva,
det susar vind i tusen blad
med stråleblenk.
og sola gyller tynd og glar, –
ho seglar fram att i eit skard
med siste skjenk.

Sjå elvestille fær sin eld
av soleglad imellom fjell.
Den gråe grend
ligg glødd som tind i morgongry
av strålestriling gjennom sky.
Og hjarta brenn –

Vi ser det er et rolig og harmonisk avslutningsdikt, i en til Jonsson å være rolig og harmonisk debutsamling. Vi ser motivene fra naturen, de skal gå igjen gjennom hele forfatterskapet, og vi ser ord som trongdalsnott, begrepet trongdal skal gå igjen i mange dikt og Jonssons oppfatning av stedet han kommer fra. Det var trangt å komme inn i dalene, både for mennesker og for ideer.

Ellers går det an å peke på alliterasjonene i strofe 2, alle bokstavrimene. Det samme gjelder i flere av strofene. Strofe 4 har et slags innrim, med susar vind i tusen blad, også en teknikk fra gammel norrøn tid. Ordvalget er også karakteristisk, neddempet, og med sikker kjennskap og følelse for mange sjeldne ord: logar, skyming, sva, tynd, glar og skard, for å nevne noen.

Dropar i Austvind (1866), av Olav H. Hauge

I 1866 ble det gitt ut en diktsamling på 85 sider. Forfatteren var Olav H. Hauge, en forholdsvis ukjent eplebonde fra Hardanger, dette var den femte samlingen egne dikt han gav ut. 58 år gammel var han en gammel mann. Få kunne ane at dette skulle bli en av de mest kjente og mest brukte diktsamlinger i norsk litteraturhistorie, og noen av diktene skulle kåres til Norges best likte!

Samlingen er delt i tre deler, I, II og III, og består av langt flere typer dikt enn det folk flest umiddelbart assosierer med Hauge. Han har ikke bare slike lune og underfundige dikt, som han er mest kjent for, han har også flere ganske tunge og innesluttede. Med innesluttede mener jeg at han ikke gjør så veldig synlige forsøk på å åpne seg for leseren, man skal jobbe for å trenge inn i tankeverdenen hans. Og diktene er ikke skrevet så mye for å invitere noen inn heller. Dette er genuine tanker og refleksjoner Hauge gjør for å orientere seg i sin egen verden, og i det som betyr noe for ham. Han skriver ikke for å gjøre seg lekker for leseren, og han skriver ikke for å gjøre seg viktig.

Hauge tilhørte ikke det litterære miljøet, så veldig, avsondret som han var på eplegården sin i Hardanger. Men han var godt belest, og kjente godt til strømningene i tiden, selv om han ikke fikk prøvd tankene og teoriene sine så mye i samtaler med andre. Det ble gjennom tekst, for seg selv i dagbøkene og i diktene, med andre i brev og den slags.

Jeg vil si Hauge stiller seg litt på siden av debatten mellom modernister og tradisjonalister, som det fortsatt var rester av på hans side. På meg virker det som om han skrev på en måte som passet for seg selv, og ikke var så opptatt av å overbevise andre i å skrive på samme måte. Han går inn i en lang norsk tradisjon med bondedikteren, og skildringen av livet på landet. Men han gjør det uten idyll, og uten rim og bundede former. Det mest modernistiske ved ham, er at han så radikal i hva som kan høre hjemme i et dikt, hva det er mulig å skrive dikt om.

Hans tunge tanker og indre kamper er det lite av, diktene har ikke noen utpreget sterke følelser, og gir inntrykk av å være skrevet av en forfatter i mental balanse. I dette skiller han lag med flere av de andre modernistiske dikterne, og med samtidige som Tor Jonsson og Gunvor Hofmo.

Jeg føler kanskje jeg skriver mer om Hauge enn jeg har dekning for, jeg som lite har satt meg inn i forskningen om ham, og ikke har lest dagbøkene. Hva jeg har lest, er diktene. Om dem vil jeg også si at Hauge er en veldig særegen stemme, han ligner ikke på noen. Men mange forsøker etterpå å ligne på ham. Det kjennetegner de store.

Diktene

Første diktet ut er Yver Hengjemyri,  der det er rotstokkene av alle trær som har falt som gjør at du kan gå over myren, og at du i pramen på fjellvannet kjenner minnet av han som druknet seg i det. Han, den galningen, trudde livet sitt/ til vatnet og æva, slutter det. Her er ingen rim, ingen enkelhet, ingenting som gjør at man kan plassere diktet slik man plasserer de andre av Hauges dikt.

Det neste diktet, Ugla, har heller ikke så mye å by på for å gjøre det til allemannseie. Men det neste diktet, Det er ikkje så farleg, har jeg sett på Facebook.

DET ER IKKJE SO FÅRLEG

Det er ikkje so fårleg
um grashoppa skjerper ljåen.
Men når tussalusi kviskrar,
skal du akta deg.

Jeg tror ikke jeg skal ødelegge magien i diktet med å finne ut hva tussalusi er for noe. Om jeg har dekning for det, vet jeg ikke, men for meg er det noe veldig kvinnelig, så det passer til å bli lest av en kvinne eller til en kvinne, og kvinner som legger det ut på Facebook skal man være forsiktig med, tror jeg. Sånn synes jeg dikt godt kan leses.

Fjellvinden er også et dikt om Døden, ordet står som en egen setning mellom to punktum i linje 3. Rullestein ser ut til å være et gåtedikt, der gåten ligger i å gjette hva sistelinjen Vyrder du ikkje din siger, betyr. Steinaldergrav har artige trekk, men bruker et motiv som er benyttet svært mye, der maur blir satt mot mann, og mann blir kalt et krek, og de hvite skjellettbeina i graven er vitne om liv en gang levd.

Videre har Me siglar ikkje same havet element som kommer sterkere igjen i mer kjente Du var vinden og i Det er den draumen, men her er det bare antydet i setningen draumen ber det blå seglet og slutten so linn er vinden, so var er bølgja. Drift har noe av det samme, men er såpass lukket og innesluttet at det neppe kan vinne folkehjertene. Sluttlinjen er vel også litt tung, selv om det finnes dem som liker sånne tunge ordsammensetninger: Og draumene syg tunge stjerneklasar.

Diktene Leiv Eriksson og Ved Kinas dør vil jeg si er ganske forglemmelige, mellom dem er Ogmund rid heim og Svegde, der jeg ikke engang kjenner referansene. Ofelia har en tydelig litterær referanse i Hamlet, men der jeg ikke synes Hauge legger så mye til å berike originalen med, vil jeg si. Så er det Eg stend eg, seddu.

Eg stend eg, seddu.
Eg stod i fjor óg eg, seddu
Eg kjem til å stå her eg, seddu.
Eg tekt det eg, seddu.
Du veit ikkje noko du, seddu.
Du er nyss komen du, seddu.
Kor lenge skal me stå her?
Me fær vel eta, seddu.
Eg stend når eg et óg eg, seddu.
Og kastar fatet i veggen.
Me fær vel kvila, seddu
Me fær vel sova, seddu
Me fær vel pissa og skita óg, seddu.
Kor lenge skal me stå her?
Eg stend eg, seddu.
Eg tek det eg, seddu
Eg kjem til å tå her, eg, seddu.

Diktet skal jo ganske sikkert være litt uhøytidelig og morsomt, men jeg vet ikke hvor vellykket det er. Det passer til å leses høyt, i god stemning. Og så hjelper det jo at Olav H. Hauge har skrevet det, og at Hauge ellers er den han er.

Berget i fossen er et dikt til berget som ligger der, bak fossen. Det er skrevet personlig, du, og Hauge forsøker å identifisere seg med det usynlige berget bak villdyret fossen er.

Dei er nifse og agelege,
sidemennene dine óg,
dei med skjelv
so kaldvæta dryp.

Det slutter imidlertid litt fint:

Ein ettersumar kan vinden
slå silkedraget
til sides.
Då ser me
dragi dine:
ikkje kaldgrøne
tærde drag,
men
kvitskura
truskuld.

I min faders hus passer kanskje til en gammel fars bursdag. Det gjelder særlig første strofe, med starten I min faders hus er mange rom./ Og mange er dørene inn. Andre strofe er litt mer utilgjengelig: Det kjem ei stund/ då dørene svinger på jarni, du veit ikkje/ um ei slik stund kjem att/ Men Odin slepte taket i båtkvelven/ og Romeo og Julia siglde inn til himmelen på ein høystakk. Jeg er ikke sikker på referansene der, med Odin som slapp taket i båthvelven, og hva det skal bety i overført betydning at Romeo og Julie seilte inn på en høystakk. Så det er kanskje derfor diktet likevel er lite brukt, så vidt meg bekjent.

Kvardag er skrevet om på poesibloggen. Det har noen kanskje litt vanskelige litterære referanser, men det er et dikt til hverdagen, og det setter hverdagen med de hverdagslige sysler opp mot disse litterære og andre referansene.

På høgdi er et dikt til høyder og andre ting i livet og i naturen. I livet som i naturen er høydene det man kommer til, etter at man har gått litt vanskelig oppover en stund.  Starten setter stemningen i et litt tungt og ordrikt dikt: Etter lang vandring på uframkomelege vegar/ er du uppe på høgdi. Det er litt vanskelig tilgjengelig, med metaforer mellom livet og naturen.

Sanningi handler som tittelen tilsier om sannheten. Stabbesteinar handler om det.

Automaten er kanskje litt artig. Det kan kanskje leses som eplebondens møte med det moderne, og det er ingen gjensidig respekt å spore. Automaten gjør sine triks, skildret gjennom lydene den lager, men ingenting kommer ut av det. Bokstavlig talt.

Festningi  er et litt merkelig dikt, om en tenkt fesning. Det kan nesten se ut som det er en tenkt festning, til en tenkt krig, Det er tunge element i den, som flere verselinjer med kun ett ord, i kontrast mellom en ganske lang første setning i første strofe. Men det er også sånn at i hvert fall denne leseren ikke kan fri seg fra en tanke at dette bare er en litt komplisert formulering av en ganske enkel tanke, at man har denne festningen trygt oppe i lia, mens armingane slåss på slettelandet. Diktet ber kanskje litt om å bli lest i overført betydning, men det er kanskje litt også at diktet ber om å være mer enn det er. Da tenker jeg på slutten, med antydningen Skulde gjort -/ Festninigi veit det./ Dei framsynte/ og ørneøygde/ etterpå. Ordlyden og setningsrytmen tilsier tungt betydningsinnhold, men jeg er ikke så sikker på om det er dekning for det. På den annen side er det bare et dikt i en samling, og mange av de andre diktene leker og tøyser med dem som plent skal finne «mer innhold» i alle ting, så man skal kanskje være forsiktig med å bli for tung og seriøs, selv om diktet egentlig inviterer til det.

Vêrhanen er et av de mange tingdiktene i samlingen, et av diktene som omhandler en konkret gjenstand, og som ikke går så mye utover egenskapene til denne gjenstanden. Egenskapene til en værhane er ganske kjent, både i direkte og i overført betydning, så her er det kanskje vanskelig for Hauge å tilføre så mye nytt, annet enn det å spandere et helt dikt på værhanen, og uten å gjøre det avgjørende at det handler om en bestemt persontype. Det siste er nok gjort før, det første er en ny vei Hauge bryter, og som mange følger etter. Diktet er med sine 16 linjer kanskje noe langt for sin kategori, de virkelig kjente tingdiktene hans er jo bare på 4-5 linjer, men også diktet Vêrhanen har egenskaper som kanskje skulle gjort det mer kjent og brukt enn det er. Fra starten til slutten er det nesten helt som en liten historie, med smeden som skaper han først, og hvordan han ender opp skeivt mot nord, siden det er derfra vinden som oftest kommer. Underveis er det ironisk og småhumoristisk, med at han kom høyt til værs, slik værhaner ofte gjør, og brusa fjør,  som haner gjør, her for kvart vindadrag. I stormen stod han strak/ med lang hals -, og så slutter det derfa til han altså ruster fast. Det skulle fungere godt som bruksdikt, og som trening for dem som vil øve seg å lese dikt og andre tekster i overført betydning, hva slags folk som kan være slike værhaner, og til å diskutere spørsmålet om diktet trenger denne overførte betydningen for å fungere. Kan det ikke bare være om en værhane?

Skulesplassen er også et konkret dikt om en konkret ting, og handler om skoleplassen etter det har ringt inn. Første strofe er til litteraturviterne og teoretikerne:

Når klokka ringjer
for fyrste timen,
ligg skuleplassen att
som eit konkret dikt.

Så skal man diskutere hva som menes med et konkret dikt, og om skoleplassen er det. Jeg skriver selv, her, at dette diktet er et konkret dikt, kanskje påvirket av denne formuleringen Hauge selv bruker, jeg er ikke sikker på om konkret dikt er en innarbeidet kategori eller sjanger. For meg er det dikt som handler om en konkret ting, slik jeg også følger opp med å skrive det. Hauge slår fast som en påstand at tingen i seg selv er diktet. Han gjør det enkelt for seg selv, og vanskelig for oss som skal lese det og tolke det. Det er noe eget med skoleplassen når det nettopp har ringt inn, og støyen og leken og bevegelsene som akkurat har vært, nå er helt borte. Jeg tenker stadig på formuleringen Robert Musil brukte et sted i Mannen uten egenskaper: Som et hull det nettopp har smuttet en mus inn i. Diktet til Hauge fortsetter i fire strofer til, fortsatt konkret og hverdagslig, hvordan det blir diskutert måneraketter og idrettstider, den tidens tema, og hvordan snømennene på plassen står igjen. Diktet blir kanskje litt oppløst etter hvert, og fortsetter med en knust rute på do, eit svivyrdsleg kast. Det var det nok kanskje, men denne formuleringen og denne avslutningen fanger ikke øyeblikket sånn som starten og de beste delene av diktet gjør, dette er en fortidig hendlse og en dikter som går ut av rollen som observatør, til kommentator, med det beskrivende ordet svivyrdsleg. Dette er også et ord som forsøker å være kult, uvanlig, mens Hauge på sitt beste – etter min mening – tvert i mot forsøker å være uvanlig, og ukul. Hauge henter seg imidlertid inn igjen, og går på ny inn i rollen som observatør, nå med bokstaver i snøen, og diktets eneste rim:

Bokstavar i snøen:
Solveig + Knut,
Åse + – – han rakk
å strjuka det ut.

Dette er også sånn som kan brukes i forelesninger, for å illustrere virkningen av diktets virkemidler, og hvordan det å dele opp linjene på riktig måte kan gi økt spenning og moro i ellers ganske dagligdags betydningsinnhold. Her er første linje en helt enkel observasjon, andre linje en utdypning av hva denne observasjonen er, med noe veldig, veldig gjenkjennelig, så kommer det et nytt navn, og man er innstilt på et nytt eksempel med det samme, men så er det ikke noe navn, og linjen og meningen blir hengende igjen i han rakk, for sikkerhets skyld med den kanskje minst syngbare konsonanten i alfabetet, et skikkelig brudd og en pause, skikkelig sånn at spenningen kan henge litt, før forløsningen – han rakk å stryke det ut. Ut rimer på Knut, den neste gutten som ble skrevet opp, visket bort navnet sitt, også veldig gjenkjennelig, ikke om denne gutten skal bli satt sammen med Åse, nei. Siste strofe er også på fire linjer, men her er ikke noe rim, bare en setning. Det er spor etter slagsmål, litt neseblod, og en grønn våt. Blod er så sterkt i fargen og i assosiasjonene at det trengs ikke presisere at det er rødt, den levende leser med aktiv fantasi vil lett se for seg det røde blodet i den hvite snøen, så kommer den grønne våtten i tillegg, og man får et aldri så lite fargespill, et bilde Hauge avslutter diktet med.

Eit ord vil jeg gjengi i sin helhet:

Eit ord
– ein stein
i ei kald elv.
Ein stein til –
Eg må ha mange steinar
skal eg koma over.

Dette er som man ser også et av Hauges korte tingdikt, men det skiller seg litt ut med at tingen og metaforen gjelder samtidig. I mange av de andre diktene til Hauge er det bare tingen, og så er det leseren som riktig eller uriktig legger mer i den enn tingen selv. Her er det begge deler, både ordet og steinen. Så den overførte betydningen kommer med på kjøpet. Ordet er en stein, sammensetningen kommer uten sammensetningsordet (eller kopulaverbet) er, så det går an å holde det atskilt om man plent vil, men det er vanlig å lese tankestreker brukt på denne måten slik at det sier på en annen måte det som står før tankestreken. Så det er ganske sikkert man skal tenke på ordet og steinen som det samme. Altså, et ord er en stein i en kald elv. Det er bildet. Så kommer en stein til, vi kan da også tenke et ord til. I bildet med steinene trengs det mange av dem for å komme over elven. I bildet med ordene, trengs det mange av dem også, for å komme over hva det nå er man skal over. Her er det rike muligheter for hva det kan være, det kan være noe så enkelt som kommunikasjon mellom to mennesker, det skal en del ord til for å komme over til den andre, og bli forstått. Men Olav H. Hauges dikt bør ikke tolkes for konkret, de er lekne og åpne, det bør også tolkningen av dem være. Synes jeg.

Dikt i dag er et av de lengste diktene i samlingen. Det er tettskrevet, og går nesten over to sider. Innholdet er tanker om hva dikt i dag er for noe, og Hauge er mindre økonomisk med ordene enn han er ellers. Her blir det forklart, billige, billige å laga/ billige å kjøpa/ og så sammenligning på lag som trebilar/ og plastfly til ungane. Det kan ligge en tanke bak, for når dikt er billige, og man ikke trenger så mye hodearbeid for å utforme dem, så trenger man nok ikke å anstrenge seg så mye for å finne det nøyaktig riktige ordet heller. Det er antydninger til forsøk på å løfte diktet til noe større enn alle tiders klage på samtidens tilstand, sammenlignet med hvordan det var før, sånn som formuleringen kan dei med/ tankens terningkast/ snu vår ætts lagnad? Det setter i alle fall litt større ting på spill. Videre følger referanser til Bibelen og Talmud, sammenligning til en krokete bjørk, korte omtaler av tyske og japanske dikt, og avslutning med Mao Tse-tung, før dennes sanne ansikt og dom er helt klar i Norge, mens han ennå blant mange intellektuelle og kulturpersonligheter ennå er en helt. Hauge trår varsomt, nevner navnet hans, men sier ingenting om ham som kan motsies. Setter diktene hans opp som myrk/ gåtetale, trugande/ varsel,/ fyre dei endelege/ saklege dokument. Det samlede resultatet for diktet Dikt i dag er jo litt sprikende, som kanskje også er hensikten, siden det er sånn diktet argumenterer for at dagens dikt er.

Skesierenn sier over tre strofer og flere linjer at man ikke kan kappes med andre enn seg selv. Betydningen av skøyteløp var et helt annet på 60-tallet enn det er i dag, selvsagt. Diktet fungerer ikke helt som nostalgi, siden det ikke blir nevnt noen skøyteløpere eller minner knyttet til skøyting. Her er det det vanlige mennesket – du – som kappskøyter med mesteren, og ser ham gå fra deg, slik at du ender med å gå i kapp med dedg selv. Meir kan ingen gjera, slutter det.

Ein greider meir enn ein trur er noe så sjelden som en «sonett» i pennen til Hauge. Det er sonett i hermegtegn, for det er ikke alt i diktet som oppfyller kravet. Rimmønsteret er A-b-b-A,  C-d-d-C,  e-e-F, F-g-g, der jeg har satt liten bokstav for trykklett utgang, stor bokstav for trykktung. Verseføttene er ikke jevne, den jambiske starten faller sammen, og diktet har ikke engang fast antall stavelser i verselinjene. Så det er Hauge som er ute og lurer oss igjen. Selv til Hauge å være har dette diktet rikelig med uvante og sjeldne ord, det er arkaisk nynorsk, kanskje også med innslag av ord fra Hardanger-dialekte. Dette litt krevende og liksom høystemte formen står i kontrast til det riktig så hverdagslige innholdet. Det er noen sauer som er kommet vekk, og dette krevende diktet handler om noe så enkelt som å få dem tilbake. Effekten er komisk, for rytmen man liksom skal lese seg inn i, blir stadig brutt, og på steder i diktet man skulle vente viktig betydningsinnhold, er det greit og bondsk om sauer og klauv. Kanskje skal man også prøve seg på at sonetten har en vending, en volta, etter italiensk mønster, med at han er på leting etter sauene sine i de 8 første strofene, mens han i de 6 siste har funnet dem. Så i de 8 første er det problem, vanskeligheter og lidelse, de 6 siste glede og trygghet. Tradisjonelle sonetter skal handle om kjærlighet, og være rettet til ens utkårede. Når Hauge her skriver om sauer, blir det komisk, men man skal jo være litt inne i sjangeren for å se humoren, og kanskje også litt spesiell for å ha glede av den.

Lat meg gjera som Tordivelen er et enkelt dikt, der poenget er at Tordivelen er i stand til å grave seg ut av møkkahaugen (mykdungen). Det skulle kanskje vi mennesker også gjøre, når sorgene legger seg over oss. Diktet henvender seg først til deg, i de to første linjene, før det blir meg i de neste, der det først er å røre på kreftene, så gjøre som Tordivelen. Diktet har 6 linjer, og ikke noen rim eller bundet rytme. Denne typen enkle dikt er jo en Haugesk spesialitet, men dette er ikke av hans mest kjente og brukte, og årsaken er kanskje at det til enkelt å være, blir litt avansert, med litt for mange ord og litt for mange og tydelige forklaringer.

Vinteren har gløymt att er et dikt som nesten ser litt uferdig ut. Slutten er i hvert fall ganske abrupt. Jeg gjengir det i sin helhet:

Vinteren har gløymt att kvite fyr i fjellet,
der beiter dei i grøne hall.
Men vårsoli og graset er for sterke,
dei magrast for kvar dag.

Hauge har en del slike dikt og sekvenser, der han nesten demonstrativt unnlater å følge rytmen han selv har bygget opp til. Det er ikke godt å si hva dette her er for noe, et diktemne, er kanskje rette navnet på det.

,  Mur, Hesjetråd, Elvane møtest, Og eg var sorg, m.m.

Avslutning

Jeg kommer ikke til å få skrevet ferdig posten nå i første omgang. Og praksis viser det er vanskelig å hente opp igjen uferdige poster. Men den er altså under arbeid, det går fremover, og det er et berettiget håp at denne posten skal komme i mål.

Det er fra denne samlingen praktisk talt alle Hauges kjente dikt er fra. Jeg skal ta diktene for meg i denne posten litt etter litt, i et håp om å holde denne bloggen i alle fall i vårhalvåret. Våren 2017 inneholder noen uferdige, men ganske akseptable poster, mens høsten ikke gav meg tid til å gjøre noe. Så får vi se hvordan det går i år.

På poesibloggen har jeg gått gjennom diktene Det er den draumen, Sleggja, I dag såg eg, Kvardag og Du var vinden. De skal jeg sammen med de andre diktene gå gjennom på nytt, her. Bare vent.