Sorg, av Anton Tsjekhov

Anton Tsjekhov har skrevet en novelle som heter Sorg (Тоска). Det er en av de vakreste noveller jeg vet. Den handler om en fattig kusk som en vinterdag i St. Petersburg venter på kunder. Når novellen begynner er han helt nedsnødd. Han rister av seg snøen, liksom for å få novellen i gang.

Ganske snart viser det seg at det er ikke for å tjene penger han er så interessert i å få kunder å kjøre. Han ønsker noen å snakke med. Grunnen er at sønnen hans nettopp har dødd, og det har gitt ham stor sorg.

En kald vinterdag i St. Petersburg er ikke passasjerene han kjører så snakkesalige. Når de snakker, er det for å skjelle ham ut. Selv dette gir trøst og lindring til den plagede kusken.

Men det hadde jo vært godt også å få snakket ut om det som har skjedd, og kanskje få litt forståelse eller til og med medfølelse. I løpet av arbeidsdagen er den stakkars kusken i nærheten av noe slikt. De få passasjerer han har, har mer enn nok med seg selv.

Da arbeidsdagen er slutt, og kusken kjører hjem for kvelden, ser han at han heller ikke har tjent de pengene han skulle tjene. Hverdagens bekymringer er der også. Vi får det uimotståelige sitatet «Den son er mett, og har fått hesten mett, er alltid trygg».

Heller ikke på stallen er det noen som vil høre på den ensomme kuskens historie, eller på noe han har si. Men trykket om å få snakket ut om sorgen er så stort, at Tsjekhov finner en mesterlig utvei hvordan få det gjort.

Jeg har vært svak for denne novellen hele mitt liv. Den stod i samlingen Russland forteller, som min mor hadde stående i hyllen, kjøpt gjennom bokhyllen. Den har også vært i flere av samlingene med Tsjekhov-noveller jeg har kjøpt, både på norsk og russisk. Jeg har til og med ved en anledning lært den utenatt, og fremført den fra scenen, i anledning en Tsjekhov-forestilling vi hadde. Den er et lite, russisk mesterverk.

The tempest, av William Shakespeare

Dette stykket hadde jeg en ganske omfattende lesning av da jeg leste det i 2005. Jeg poster det jeg skrev den gang.

Dette stykket har mer sidereplikker og replikkhenvisninger enn ellers er vanlig i Shakespeare.

AKT I
Scene 1:Skip på sjøen
Om bord sjøfolk og Alonso, kongen av Napoli. Sebastian, Gonzalo og Antonio. Slekt og tjenestefolk til kongen. Båten er plaget av stor storm, og driver rundt. Scenen er på tre sider, replikkene spiller en del på ordtaket «Den drukner ei som henges skal.» Det ender med at båten sannsynligvis går under, Gonzalo «I would fain die a dry death.»

Scene 2: Prosperos øy
Prospero og Miranda snakker sammen. Miranda betyr «vidunderlig (adoreble)» på latin, hun snakker også finere enn sin far, den rettmessige hertug av Milan. Det kommer frem at de er strandet på en øy, og at Miranda ikke helt vet hvem de er eller hvorfor de er der. Det kommer frem av Prosperos forklaring at han er forrådt av sin bror, Antonio, som altså er om bord i skipet. Prospero kan også fortelle at Antonio har alliert seg, eller solgt seg, til kongen av Napoli, som altså også er i skipet. Det var sånn han klarte å forvise Prospero, og Miranda. Miranda blir forferdet. Det kommer også frem at Gonzalo – som og er på skipet – hjalp dem med mat.
Etter å ha fortalt denne historien, og med det satt bakgrunnsfortellingen og gjort klart forholdet mellom karakterene, tar Prospero på en jakke og antyder det er han som har kallet frem stormen, han har magiske evner. Han vet fiendene med dette kommer til øyen. Så får han Miranda til å sovne. Denne lille delscenen er Prosperos egen, og får frem de magiske evnene hans.
Så kaller han på Ariel, alven eller ånden, som fremtrer. Det er Ariel som har fremkalt stormen, på ordre fra Prospero. Ariel har også beskjed om hvordan det har gått, alt har gått bra, «not a hair perished». Det kommer også frem at Prospero har gjort Ariel en stor tjeneste, og derfor er Ariel bundet til ham, det er altså ikke av fri vilje Ariel tjener Prospero, Ariel ønsker seg sin frihet, Prospero minner om løftet. Nesten som Disney. Det kommer også frem av samtalen at Prospero har en slave til, Caliban, født av en heks under ulykkelige omsendigheter i Algerie. Prospero forsikrer at om Ariel utfører disse tjenestene, så vil han innen to dager bli sluppet fri. Ariel lover det skal bli gjort, og forsvinner. Nå er det bare Prospero som han se ham. Alt lager forhistorie, som bygger opp under handlingen som ikke egentlig har kommet i gang. Planene er fortsatt uklare.
Deretter blir Caliban kort presentert, med Miranda våken igjen, før de alle tre trekker seg tilbake til fordel for Ariel og åndene + Ferdinand. Åndene synger, og Ferdinand lurer på hva det er.
Miranda blir forelsket i Ferdinand, det første mennesket hun ser, egentlig, og følelsene blir gjengjeldt.

Akt II
Scene 1
Tilbake til gjengen fra skipet. Gonzalo er glad de har sluppet unna stormen. Gonzalo, Alonso, Sebastian, Antonio, Adrian og Fransisco har en lengre samtale, der de diskuterer situasjonen og øyen de har havnet på. Shakespeare gjør her mye bruk av virkemiddelet at replikkene går fra den ene til den andre, altså ikke til hele gruppen, det er ikke for alle å høre. Slik får han markert godt hvem som er på lag. Etterhvert begynner Alonso å snakke om sønnen han har mistet (Ferdinand), men Francisco forsikrer han fortsatt kan leve, han er observert svømmende i bølgene. Alonso tror det ikke, og sørger. Gonzalo gjør rede for hvor idealistisk han ville styrt øyen, om han var hersker. Sebastian påpeker i sidereplikk til Antonio at Gonzalo vil være konge i en stat uten herskere, der alle var jevnstilt.
Etter at de har kranglet litt fra seg, kommer Ariel og spiller musikk. Gonzalo, Adrian og Francisco sovner. Så sovner Alonso også, mens Antonio og Sebastian skal holde vakt. Ariel forsvinner. Antonio benytter sjansen til å overtale godmodige Sebastian til å være med på å drepe Gonzalo. De har allerede trukket sverdet da Ariel sendt av Prospero kommer tilbake for å avverge faren, hun vekker Gonzalo og alle våkner for å se Sebastian og Antonio med trukne sverd. De snakker det bort ved å si det er løver på øya. Så fortsetter de jakten på Ferdnand, som de må finne før løvene tar ham.

Scene 2
En komisk scene med slaven, villmannen Caliban, og kong Alonsos narr og drukkenbolt, Trinculo og Stefano. Klassiske forviklinger og frem og tilbake, før Caliban drukken av vin sverger evig troskap til Stefano i stedet for Prospero.

Akt III
Scene 1
Miranda som er forelsket i Ferdinand, hjelper ham med å bære ved. Her kommer replikkene som viser at han er den første egentlige mannen hun ser, bortsett fra sin far, Prospero. Kjærligheten blir gjengjeldt, og de gifter seg i gjensidig lykkerus, et hakk høyere hos Miranda som aldri har opplevd noe lignende.
Scenen avsluttes med en replikk av Prospero, som har sett det hele og bare liker det delvis. Han meddeler publikum at han skal konsultere sin magiske bok, det er mye som må gjøres, «much business appertaining.»

Scene 2
Caliban, Stefano og Trinculo er nå stup fulle. På spøk kaller Stefano seg Herre (Lord) over øyen, og Trinculo og Caliban går gladelig med på det. Etterhvert glir det over i smått alvor, da Caliban foreslår at de skal stjele Prosperos magiske bok, for først da vil de være virkelige herrer på øyen. Scenen speiler første scene i akt 2, der det er Gonzalo som innbiller seg hvordan det vil være å være konge på øyen. Forholdet mellom Caliban, Stefano og Trinculo minner også om forholdet mellom  Antonio, Sebastian og Gonzalo, den ørkesløse vandringen likeså.
Ariel er også med i scenen, men holder seg i bakgrunnen og spiller musikk og bryter inn med setningen «Thou liest» uten at det egentlig har noen påvirkning for handlingsgangen.

Scene 3
Gonzalo, Antonio, Alonso og de andre er slitne, og tar seg en hvil. Prospero dukker usynlig opp, og steller i stand en magisk bankett. Den blir avbrutt av Ariel, som med effekter av lyn og torden får alt til å forsvinne, og advarer Antonio og Alonso at Prospero fortsatt er i live, at han er her, og at han vil ta hevn. Etterpå er Prospero meget fornøyd, og forsvinner for å finne Ferdinand og Miriam, som han har flere planer med. Gonzalo, Sebastian og særlig Alonso, selvsagt, er etterlatt sjokkert og lamslått. Gonzalo avslutter med en replikk om at dette for Alonso egentlig er fortjent, men de er etter at de andre er gått, aller siste replikk er Adrian som roper Gonzalo med seg.

Akt IV
Scene 1
Det er storslagent bryllup eller maskerade for Ferdinand som skal få sin Miranda, etter at Prospero først har forsikret om hva slags skatt han har i vente og advart mot hva som skal skje om han forsyner seg før tiden. Maskeraden er iscenesatt av Ariel, som bringer med seg gamle guder som Juno, Iris og Ceres. Ferdinand er med rette lamslått over skjønnheten, og Prospero har etterpå sin berømte replikk «we are such stuff as dreams are made on», refererende til øyen, et bilde på verden, eller teateret (the globe), «and our little life is rounded with a sleep». Et praktfullt bilde, og en variant av The world is a stage fra As you like it.

Etter denne maktdemonstrasjonen av Shakespeare, det er virkelig et lite poetisk mesterstykke inne i det større stykket, slik så mye i stykket går inn i hverandre, som en slags magisk eske, og fortsatt gjenstår selve handlingen, Prospero spør Ariel om å finne Caliban, og får til svar at han er drukken, som vi husker. Prospero forsverger situasjonen, og mens Ariel går for å finne ham og kommer tilbake med alle tre, Caliban, Stefano og Trinculo. Han har også med glinsende klær (glistening apparel) de skal fristes til å stjele, og det gjør Stefano og Trinculo med en voldsom iver tross Calibans advarsel, før Ariel på Prosperos ordre jager dem ut med forskjellige ånder (spirits). «Let them be hunted soundly. At this our/ Lies at my mercy all mine enemies.»
Plottet de tre har mot Prospero blir enkelt og komisk avverget.

Akt V
I akt 5 oppsummeres det hele med en selvfølgelighet og et mesterskap som runder av ikke bare dette stykket, men hele Shakespeares forfatterskap. Det begynner med at Prospero og Ariel blir enige om at klokken er slagen sjette time, Ariel skal slippes fri og magien skal være slutt. Ariel drar for å hente de andre, Prospero har sin monolog der han forlater magien og legger fra seg boken. Så kommer Ariel med Alonso, Antonio, Gonzalo, Francisco og Adrian. Fortsatt er de under Prosperos kontroll, inni en sirkel han har tegnet, men det er nå uskyldig og klart alt vil gå bra. Skurkene innser sin ugjerning, alle kommer til sanne erkjennelser. Caliban, Stefano og Trinculo kommer også, som gjør Ferdinand og Miranda, hun med sin «Brave new world/ That has such people in’t!». Prospero får tilbak hertugdømmet sitt, Alonso tar med seg sin sønn Ferdinand og Miranda til Napoli, hvor de skal bli konge og dronning. Alle er lykkelige, og i denne stemning blir også Ariel frigitt, mot løfte å sørge for elementene på vei hjem, før alle forlater scenen og etterlater Prospero med sin vidunderlige monolog og siste oppsummering av alt som har skjedd.
Det er tjue linjer, skrevet på morovers, 7 stavelser og troké med trykktung utgang, der han sier at magien (my charm) endelig er kastet bort, nå er han etterlatt til seg selv og publikums gunst. De må klappe for å slippe ham fri så han kan gå, og han forsikrer om at han har tilgitt alle karakterer og ber publikum også å gjøre det, og han minner om at den eneste hensikt var å underholde. Slik kan også hele Shakespeares forfatterskap sees, det er Shakespeare selv som står der og snakker, og fra hele verden, en voldsom applaus.

I dette styket er det 79 % på vers, og 21 % i prosa. Det er særlig villmannen Caliban som har prosasnakket, mens personene rundt hoffet snakker på vers.

 

Siesta, av Knut Hamsun

Dette er en samling småstykker som kom ut i 1897. Det mest kjente av stykkene er Dronningen av Saba. Dette er en slags novelle, fortalt i første person, som alle de andre stykkene, og der jeg-fortelleren også er hovedpersonen. Han er på en reise, til Sverige, der han på en skyss-stasjon treffer en pike som låner ham sengen sin fordi det er fullt. Det gjør at han tror hun er interessert i ham. Fire år senere ser han henne igjen, og vil nå følge opp. Han setter seg på samme toget som henne, og reiser dit hun skal, selv om det er veldig langt. Egentlig skulle han treffe en venn i Malmø på sørvestkysten, nå ender han opp i Kalmar helt i øst, og lenger nord. Der må han ta inn på hotell før han får snakket med henne, og selv når han får møtt henne, går det ikke som planlagt.

Gode tekster blir ikke spolert om avslutningen blir røpet. De har dypere mening enn å få utløst en spenning om hvordan det vil gå. I Dronningen av Saba er i god skoletradisjon en overraskende avslutning viktig for leseropplevelsen, og spenningen om hvordan det ender driver lesningen videre, etter som den smått forrykt forelskede hovedpersonen tar på seg stadig større utlegg og går stadig lenger for å få møte sin dronning av Saba.

Litteraturteknisk utforsker Hamsun her på ny det irrasjonelle i menneskesinnet, noe han var opptatt av på 1890-tallet, og som stod sentralt i hele hans diktning. Det passer godt inn i det moderne prosjektet, der en ordentlig verden styrt av Gud og regler blir skiftet ut med en verden styrt av mennesker og kaos.

Novellen er skrevet i jeg-form og har en upålitelig forteller. Vi kan ikke stole på at hovedpersonen selv går god for hva han gjør. Han fremstår nesten ekstremt reflektert og observant, han får med seg tilsynelatende den minste detalj, og lar alt sammen få en kritisk gjennomgang i hodet. Likevel reiser han helt til Kalmar, fordi han fikk låne sengen til denne kvinnen på skysstasjonen.

 

Kom nå

Dette er en tekst om å holde igjen, om å ikke våge. Den er skrevet 2. desember, 2006, og er reserve, fordi 2. desember, 2007, skrev jeg Et korn av håp, som er bedre. Men 2. desember falt i år på en søndag, og søndager poster jeg reservetekster. Sånn er det bare. Kom nå.

Kom nå

Dette er en tekst som ikke skal holde igjen. Jeg har holdt igjen så mye, i tekstene mine, og ikke minst i virkeligheten, en gang må jeg slippe det, denne gangen blir her. Kom nå, kom. Bare sykle bort hit, ta taxi, gå, gjør hva du vil, kom. Kom. Ring på, jeg lukker opp, jeg venter, jeg har øl og vin og hva du vil, og jeg har meg selv, jeg har i aller høyeste grad meg selv. Kom og forsyn deg. Akkurat nå vil jeg ikke være så nøye på hvem du er, senere vil jeg bli det, ikke nå, kom, kom. Jeg har en del av dere i tankene, en del av dere kan det godt være, men andre også, bare kom, kom. Dere vil bli tatt godt imot, jeg sier at jeg ikke vil holde igjen, men jeg vil, hvis dere vil det, ber meg om det, selvfølgelig, kom. Se kroppen min, se meg, eller se meg, ikke vær så nøye med kroppen min, den kunne sikkert vært bedre, jeg kunne også vært bedre, og du, tenk ikke på det, kom, kom. Jeg skriver det så godt jeg kan, om ord var nok, det er ikke nok, vel så sier jeg det i virkeligheten også, kom sier jeg, vær så snill og kom, kom. Jeg sier det høyt. Jeg åpner opp vinduet og sier det. Jeg holder ikke igjen, ingen kommer, hva skal jeg gjøre da, sende en tekstmelding, det gjør jeg ikke.

ES2006

 

Om det skjedde eller ikke

Tja, denne teksten skrev jeg eller begynte på 1. desember 2003. Og jeg er ikke sikker på om jeg lyktes med den, eller ikke lyktes i det prøvde på med dem. Hvis jeg prøvde på noe.

Om det skjedde eller ikke

Det var enten her i Bergen eller i Stavanger jeg var litt småforelsket eller ikke i ei jente eller dame som het Lene eller Mona. Jeg satt hjemme i leiligheten min eller ute på et forspill og drakk vin eller øl, fordi jeg ikke ville treffe Grethe eller Unni som også hadde forspill og nok hadde regnet med at jeg skulle komme eller la være. Men det gjorde jeg ikke (eller så gjorde jeg det), for jeg var altså småforelsket eller ikke i Lene eller Mona, mens Grethe eller Unni altså var mest interessert i meg eller en annen. Alt dette tenkte jeg på eller lot være å tenke på, da jeg gikk ut eller ble hjemme. Grethe eller Unni var selvfølgelig på den store festen ute i byen, eller så var de ikke der. Det skulle nemlig være konsert, med et svært kjent band eller et ukjent band, så de fleste i studentmiljøet eller på jobben skulle gå eller la være, hvis ikke konserten var avlyst. Ettersom jeg er 23 eller 35 år og har vært uten kjæreste i lengre tid eller i kort, så hadde jeg nå lyst på et lite eventyr eller så hadde jeg lyst til å unngå det. Så gikk jeg altså ut, eller ble hjemme, og der traff jeg ganske riktig Lene eller Mona, eller Grethe eller Unni, eller begge to, eller ingen av dem, i den ene eller andre rekkefølgen, og jeg forsøkte alt jeg kunne eller gav opp straks, å komme i kontakt. Eller holde meg litt i det skjulte. Lene eller Mona var mer vakker enn noensinne eller så helt vanlig ut, det var uansett nok for meg eller akkurat litt for lite, jeg ble meget glad eller meget trist da jeg så det ikke kunne gå eller det kunne gå, fordi hun satt i samtale med ekskjæresten eller den nåværende kjæresten eller en som ikke var noen av delene, hvis hun da ikke satt alene, og det så ut til å gå bra eller dårlig. Jeg bestemte meg for å gi opp alt eller ikke gi opp noe som helst, og drakk uten tanke for fremtiden eller nettopp med tanke på fremtiden øl på øl på øl eller vin, eller ingenting. Plutselig var Grethe eller Unni der eller et annet sted, og nå var hun mer eller mindre interessert i meg enn jeg på forhånd skulle kunne ane, eller burde ha ant, nå hadde det steget til et toppmål eller sunket til et bunnmål, uansett, jeg skjønte hva hun ville, eller så skjønte jeg ikke det. Det ene ordet tok det andre eller glapp for det andre, og jeg ble med henne hjem eller hun ble med meg eller vi gikk hjem hver for oss, og full og lykkelig eller ulykkelig som jeg var, hvis jeg ikke var edru, bar det rett i seng eller hvor det bar. Jeg tenkte at dette var slett ikke særlig smart eller dette var det smarteste jeg kunne gjøre, fordi det ville føre til problemer når jeg etterpå måtte forklare at jeg ikke elsket henne eller elsket henne, og følgelig ikke hadde ment noe særlig med dette her, eller så hadde jeg ment det, jeg vet ikke hva som gikk av meg, eller så visste jeg det. Og kanskje ville det løse mine problemer. Men dette er å foregripe begivenhetenes gang, eller så er det å befinne seg i dem. Vi elsket eller lot være, sovnet straks eller etter en stund, våknet eller sov videre, frokost eller droppe den, de første vanskelige ord eller droppe dem eller si noen lette ord, komme seg vekk eller bli, alt dette her, eller ingenting, som jeg har skissert, eller lagt frem meget nøye, jeg blir ikke ferdig med å tenke på det, eller så blir jeg det, det er akkurat som om det ikke har hendt, samtidig som det er akkurat som det har det. Og for meg er det ikke helt lett å peke på forskjellen, eller så er det meget lett.

ES 1. des 2003