Stikkordarkiv: Synopsis

W. Shakespeare: All’s well that ends well – Synopsis

Dette er kort fortalt handlingsgangen i Shakespeares stykke All’s well that ends well. Helen er forelsket i Bertram. For å få sin kjærlighet gjengjeldt, kurerer hun kongen av Frankrike for en dødelig sykdom. Som premie får hun velge seg en ektemann. Hun velger Bertram, som blir svært overrasket og fremdeles ikke vil gjengjelde hennes kjærlighet. I stedet flykter han til Italia, til Firenze, for å delta i krigen. Han sverger aldri å ligge med Helen, og sverger også i et brev til henne at før hun er gravid med ham, vil hun aldri kunne kalle ham sin mann. Helen gir seg ikke, og reiser etter til Firenze. Der finner hun en annen kvinne, Diana, som Bertram blir forelsket i. Hun frister ham til å ligge med henne. Men da akten skal gjennomføres, bytter Diana og Helen plass, slik at Helen blir gravid med hans barn. Så er det oppfylt det Bertram krevde for at Helen skulle kalle ham sin mann. I sluttscenen forener kongen av Frankrike dem enda en gang.

Som vanlig hos Shakespeare foregår det en rekke med parallelle handlinger, vevd inn i hovedhandlingen.

Akt 1

I første akt blir de ulike karakterene introdusert. Det kommer frem at greven av Rossilion nylig er død, og at grevskapet derfor er i sorg. Det kommer også frem at kongen i landet er alvorlig syk, og har gitt opp håpet om redning. Helena ser her en mulighet til å vinne kongens velvilje, ved å hed å helberede ham, slik at han kan gifte henne bort til Bertram som hun elsker.

Scene 1

Grevinnen og lord Lafew snakker sammen med unge Bertram og Helena. De er i sorg, etter grevens død. Helena blir overtatt i  grevinnens varetekt. Senere kommer Parolles inn. Han snakker med Helena om jomfrudom (virginity).

Scene 2 Kongen av Frankrike. Snakker sammen med Betram.

Scene 3

Først snakker grevinnen med klovnen. Så kommer Helena inn. Her kommer det frem at Helena elsker Betram, som er hennes stebror. Av denne grunn vil hun ikke kalle grevinnen sin mor, selv om grevinnen gjerne vil være en mor for henne. Det blir til slutt bestemt hun skal reise til Frankrike.

Akt 2

I andre akt

Scene 1 Dette er scenen der Helena helbereder kongen. Som takk får hun velge den mann hun vil ha i riket.

Scene 2

Scene 3

Scene 4

Scene 5

Akt 3

Bertram har reist til krigen i Italia, mens Helena er igjen og får underrettingen om at han har forlatt henne.

Scene 1

Scene 2

Dette er den viktige scenen der brevene fra Bertram blir lest. Det gjelder det han sender til moren, grevinnen, og det han har gitt til Helena.

Scene 3

Scene 4

Scene 5

Scene 6

Scene 7

Akt 4

Scene 1

Scene 2

Scene 3

Scene 4

Scene 5

Akt 5

Her skjer gjenforeningen og forsoningen.

Scene 1

Scene 2

Scene 3

For All’s well that ends well har jeg også skrevet poster for Tema og motiv, Karakterene og Sitat.

Reklamer

W. Shakespeare: Twelfth night, or what you will – Synopsis

Som så mange av stykkene til Shakespeare har denne komedien flere plott. Jeg vil si at hovedplottet er at hertuginne Olivia er sørgende over tapet av sin døde bror, og hertug Orsino gjør kur til henne. Dette plottet blir snart vridd, med at Viola i forkledning som Cesario tar tjeneste hos Orsino, og går med bud om hans kjærlighet til Olivia. Hun blir imidlertid ikke forelsket i hertugen, men i budbringeren, Cesario. Cesario er imidlertid en jente, Viola, og hun blir forelsket i Orsino. Det er å komme ut av denne floken som er stykkets mål, om man da holder målet for å være den lykkelige forening som skal gjelde ved slutten av komedier.

Det er imidlertid flere plott som går parallelt. Det viktigste er historien til Malvolio. Han er bestyrer på godset til hertuginne Olivia, og han drømmer om en bedre posisjon enn den han er i. Han har imidlertid ingen kvaliteter det er verd å like, han er innbilsk, nedlatende og svært opptatt av seg selv. På den måten går han de andre på godset på nervene, og bestemmer seg for å lure ham litt. De legger ut et brev som ser ut som det er fra hertuginnen selv, og skriver der at hun elsker ham, og gir ham noen instruksjoner hva han skal gjøre om han vil vise at han gjengjelder følelsene. Det går ut på å ta på seg gule strømper, og binde dem i kryss, en mote hertuginnen ikke kan fordra. Han blir videre instruert til å smile hele tiden, noe som passer seg svært dårlig, så lenge hertuginnen er i sorg. Malvolio går imidlertid rett på. Han oppfyller instruksjonene til punkt og prikke. Dermed setter han seg i en latterlig posisjon, han blir tatt for en galning, og satt bort i mørke.

Vi har også et lite underplott i at Sir Toby og Fabian setter opp en liten duell mellom Sir Andrew og Cesario, som følge av at Olivia har snakket godt til Cesario i Sir Andrews nærvær. I Sir Andrews verden av villfarelser har han fått seg til å tro at også han kan ha muligheter hos Olivia, og Cesario blir på den måten en slags rival. Sir Toby og Fabian vil bare ha det litt gøy med dette, og også lure litt penger ut av Sir Andrew, men plottet  skifter karakter når Violas bror, Sebastian, kommer og overtar for Cesario. Sebastian er sterk nok og handlekraftig nok til å gi alle de tre en skikkelig omgang juling, om det kniper kan han både skade dem og drepe dem. Denne delen av handlingen fisler ut når det blir klart at Cesario og Sebastian er to forskjellige personer, og Cesario er en kvinne, Viola. Plottet holder imidlertid litt motor i gang fra det settes i gang mot slutten av tredje akt, det øker spenningen før avsløringen av at Cesario og Sebastian er to, og det viser noen av skyggesidene til Sir Toby og Fabian. Det er ikke bare moro all moroen de driver med.

Akt 1

Handlingen foregå i Illyria, et tenkt sted som ikke skal representere noe konkret land eller område. Grekerne og romerne brukte navnet om østkysten av Adriaterhavet. Illyria er i stykket styrt av hertug Orsino, mens det ikke kommer klart frem hvilke landområder hertuginne Olivia besitter, annet enn at hun er rik.

Scene 1

Orsino begynner stykket med sin berømte sammenligning mellom kjærlighet og musikk. Deretter har han en kort samtale med to av sine menn, Valentine og Curio. De snakker om jakt, og det blir brukt et ordspill med Hart som betyr «hjort», men uttales som «hjerte». Orsino er i sin verden virkelig på jakt, etter Olivias hjerte. Vi får også høre rapporter om at hertuginnen er i sorg over tapet av sin døde bror. Orsino vrir alt over til kjærlighet. Hun som føler så sterk sorg, hvor sterk kjærlighet må hun ikke da kunne føle.

Scene 2

Ser de skipbrudne Viola og hennes følge komme opp på Illyrias bredd. Viola får høre hvor hun er, og hvem som hersker der. Hun kjenner navnet Orsino. Hun er også bekymret for sin bror, som er Sebastian, og om han har overlevd. Foreløpig får vi ikke noe svar på det, det siste som er sett til ham, er at han levde og strevde i bølgene. Viola får også høre at Orsino er ungkar, og søker kjærligheten til Olivia. Olivia er på sin side er i sorg over sin døde far, og så kort ette sin døde bror. Viola bestemmer seg for å forsøke å løse floken ved å kle seg ut som en mann, og ta tjeneste hos Orsino. Hun vil hjelpe ham å gjøre kur til Olivia.

Scene 3

Dette er den første scenen på Olivias gods, der det meste av handlingen i første akt spilles. Scenen begynner med en samtale mellom Sir Toby og Maria, der det kommer frem litt om forholdene på godset, blant annet Olivias sorg og Sir Tobys drukkenskap. Sir Andrew Aguecheek blir også introdusert, først av omtale, så at han kommer selv. Han etablerer seg straks som han er omtalt, godt innskrenket i hjernekapasiteten, og sammen med fylliken Sir Toby blir det mange morsomme scener og mye morsomt snakk.

Scene 4

Viola har kledd seg ut som Cesario, og er hos Valentine. Etter en stund kommer Orsino, og de blir enige om et opplegg for å forsøke å få ham sammen med Olivia. Orsino er som alltid høytravende i sine kjærlighetserklæringer til Olivia, mens Viola allerede med en gang blir forelsket i hertugen og antyder i sluttreplikken hvordan dette vil ende: I’ll do my best to woo your lady, yet, a barfull strife, whoe’er I woo, myself would be his wife.

Scene 5

Dette er første akts lange scene.Den introduserer klovnen Feste, som først snakker med Maria, siden med Olivia. Han er en dyktig narr, og klarer å underholde henne litt med snakket sitt, selv om hun helst vil være i fred og sørge. Malvolio er der også. Etter en stund kommer Viola utkledd som Cesario, hun nekter å bli avvist, og insisterer på å få snakke med Olivia. Hun får til slutt lov, og oppnår at Olivia blir forelsket i henne som Cesario. Flere av replikkvekslingene herfra er nærmere beskrevet under sitater. Scenen og akten avsluttes med at Olivia sender Malvolio ut etter Cesario med en ring hun sier han har lagt igjen, noe han ikke har.

Akt 2

Handlingen fortsetter stort sett på Olivias gods, med noen snarturer til kysten igjen og til Orsinos hoff.

Scene 1

Antonio og Sebastian kommer også opp på øyen. Sebastian er overbevist om at søsteren, Viola, er omkommet.

Scene 2

Malvolio løper og tar igjen Viola i forkledning som Cesario, utenfor hertuginne Olivias port. Han vil ha henne til å ta i mot ringen Olivia sendte med ham i scene 5 fra forrige akt. Det er et oppdrag han utfører med motvilje, siden han selv ønsker seg Olivias gunst, og Cesario er sendt med bud fra rivalen, Orsino. Om han kunne fått mistanke at Olivia var forelsket i Cesario, ville han blitt sjalu på ham også, men Malvolio er ikke utstyrt med så god innsikt i andres følelsesliv. Han har mer enn nok med seg selv, og insisterer på at Cesario skal ta i mot ringen. Han overbringer også beskjeden Olivia har sendt ham med, med hint om at Cesario skal komme igjen. Viola nekter å ta i mot ringen, men plukker den opp når Malvolio legger den på bakken. Viola har nemlig ikke glemt igjen noen ring, det er et åpenbart tegn, og Viola ser det. Olivia er forelsket Cesario

Scene 3

Scenen begynner med de to drukkenboltene, Sir Toby og Sir Andrew, som har en riktig lystig samtale som havner rett i et nytt glass vin, før klovnen Feste også dukker opp. De to ber ham stemme i en sang, en kjærlighetssang, og det gjør han. Etterpå stemmer de alle opp sammen, i en kanon som på scenen kan utarte, men som ikke er så lett å se for seg om man leser stykket som tekst. Kammerpiken Maria kommer uansett inn, og forstyrrer festligheten. Deretter kommer bestyreren Malvolio inn, og forstyrrer enda mer. Han er ganske grov slik han setter Sir Toby og Sir Andrew på plass. De blir enige om en liten hevn. Og de skal i den utnytte Malvolios elsk til seg selv, og dårlige selvinnsikt.Planen er at Maria skal kopiere Olivias håndskrift, skrive et brev, og la Malvolio tro Olivia er forelsket i ham. Sir Toby og Sir Andrew støtter veldig opp om planen.

Scene 4

Her er vi i hertug Orsinos hoff. Viola er der, utkledd som Cesario, og blir stadig mer forelsket i hertugen. Hertugen enser naturligvis ingenting, han tror Viola er en mann, Cesario, og snakker til ham som fra mann til mann om kjærligheten. Ingen hint fra Viola kan få ham på andre tanker. Vi har også her et av mange eksempler på interessante samtaler om kjønnsroller i Shakespeare, hva er kvinne og hva er mann, hvordan er vi og hva forventes av oss? Det blir spesielt når mannen Orsino forteller Viola hvordan kvinner er, og i forhold til hva som vises i dette stykket, tar feil i mye.

Scene 5

I denne scenen legger Sir Toby, Sir Andrew og Fabian sammen med Maria ut fellen for Malvolio. De tre mennene observerer ham i bakgården, der han går og funderer på om ikke Olivia kanskje er forelsket i ham, hun har snakket om at hun liker slike som ham. Han drømmer også om hvordan livet som hennes mann vil være. Men i denne drømmen har hun ingen plass, det er bare hvordan han skal kunne nyte sin rikdom og status når han blir hertug (count) Malvolio. Til slutt finner han brevet, og går rett på limpinnen.

Akt 3

Denne akten foregår bortsett fra scene 3 i sin helhet hos Olivia.

Scene 1

Scenen begynner med en liten samtale mellom Viola og klovnen Feste, med Viola på vei inn til Olivia for hennes neste visitt, der. Samtalen handler om hva det vil si å være en narr, og hvordan ord kan vendes og vri til å bety forskjellige ting alt etter hva man trenger dem som. Feste er eksperten på dette, men Viola henger godt med, og verdsetter klovnen for hans ordlek. På vei til Olivia støter Viola også på Sir Toby og Sir Andrew. Særlig Sir Andrew begynner nå å bli sjalu, på at Viola i rollen som Cesario er i ferd med å få hertuginnen interessert i seg. Dette forteller også Olivia åpent, når hun og Olivia til slutt er alene i rommet.

Scene 2

Andrew er rasende over at hertuginnen tilsynelatende har foretrukket Orsinos sendebud enn ham. Hans aldri sviktende kompanjonger, Fabian og Sir Toby, fyrer ham opp, og får ham til å forfatte et brev der han utfordrer Cesario til duell. Det er alltid morsomt når en drukkenbolt som Sir Toby instruerer dumskaller som Andrew om hva et slikt brev skal inneholde, slike scener er kjekt for komisk anlagte skuespillere å spille ut. Andrew stikker ut for å forfatte brevet, og Fabian forhører seg med Sir Toby om han virkelig mener alvor med dette, har han virkelig tenkt å levere brevet? Toby forsikrer at det har han ikke. Så kommer Maria, med beskjed om at Malvolio er på vei til hertuginnen, kledd i gule strømper og bundet i kryss, som hun har instruert ham i brevet. De løper alle for å se hvordan det går når han seende slik ut skal møte hertuginnen.

Scene 3

En stor dramatiker som Shakespeare utsetter gjerne spennende scener som dette. Publikum sitter forrest på scenen, og vil gjerne se den sleipe Malvolio dumme seg ut. Men i stedet for at de får se dette straks, vises en ny scene, med Sebastian og Antonio som ankommer kysten av Illyria. Sebastian er Violas identiske tvillingbror, Antonio var sjømann på skipet hans.

Scene 4

Dette er en lang og potensielt hysterisk morsom scene. Den begynner med Malvolios opptreden foran hertuginnen. Hun skjønner naturligvis ikke det grann, der han står og fniser og ler i sine gule strømper med de latterlige kryssbindingene, og hentyder til brevet han tror hun har gitt ham. Han blir etter en stund sendt bort til Sir Toby, noe som også på sitt er foreskrevet i brevet, det står at han skal behandle dem dårlig og opptre merkverdig (in singularity). Det ender med at han blir erklært gal, og satt bort i et mørkt rom. Scenen har imidlertid mer å by på. Mens alt dette har stått på, har stokk dumme Sir Andrew Augercheek sittet og forfattet et brev, med utfordringen til Cesario. Sir Toby leser brevet, som er fullt av ubehjelpelige forsøk på veltalenhet, men som ender opp med en serie meningsløsheter og kraftige utfall som han ikke helt klarer å gi rette adresse. Sir Toby leser i god drukkenskap, og Fabian står i bakgrunnen og kommenterer, som om det ikke allerede skulle være morsomt nok. Selv om også Sir Toby er noe innskrenket, skjønner han at dette brevet ikke vil gjøre noe inntrykk på Cesario, så han bestemmer seg i stedet for å levere det til ham, vil han overlevere utfordringen muntlig. Håpet er at Sir Andrew og Cesario skal skremme vettet av hverandre, skjønt, det er strengt tatt litt uklar hvorfor Sir Toby og Fabian lar sin venn, Andrew, gjennmgå dette.

Cesario er altså Viola i forkledning, og hun har litt alvorligere ting å tenke på. Hun skal bringe bud om Orsinos kjærlighet til Olivia, men hun elsker selv Orsino, og Olivia elsker henne i rollen som Cesario. Rett før Sir Toby gir henne utfordringen, får hun enda en gang høre Olivias kjærlighetserklæringer, og må enda en gang henvende henne til Orsino. Så går Olivia, med replikken Fare thee well, a fiend like thee, might bear my soul to hell. I denne stemningen skjønner Viola ingenting av utfordringen Sir Toby kommer med. Det går seg imidlertid til at duellen skal finne sted straks. Og siden all kommunikasjon går gjennom Sir Toby, er ingen fredsforsøk mulige, verken Viola eller Sir Andrew ønsker denne duellen. Sir Andrew går så langt som å tilby Viola hesten sin om hun vil la duellen være. Det ville Viola gjort uten hesten, men Sir Toby insisterer at duellen skal finne sted, og at begge er ufravikelige. I det duellen skal begynne, eller nettopp har begynt, dukker imidlertid Antonio opp. Han påtar seg å utkjempe duellen i Violas sted. Rett etter det igjen, kommer noen offiserer og arresterer ham i hertug Orsinos navn.

Dette litt merkelige opptrinnet introduserer at Sebastian er Violas identiske tvillingbror. Antonio har trådt til å redde ham, i den tro Viola er Sebastian, og han blir svært skuffet da Viola ikke kjenner ham igjen.

Akt 4

Hovedsaken i denne akten er at Violas bror, Sebastian kommer inn i handlingen, og at alle som ser ham, tror han er Cesario og oppfører seg således.

Scene 1

Scenen begynner med at Feste forteller Sebastian at hertuginnen har sendt bud etter ham, i den tro at det er Cesasrio. Selv ikke Feste, med sin vanlige glede over å leke med ord, får det helt til når Sebastian oppfører seg som om han ikke kjenner ham, og aldri har hørt om hertuginnen. Denne forviklingen går imidlertid rimelig greit, siden det mellom Feste og Sebastian ikke står noe på spill. Verre går det når Sir Andrew kommer inn på scenen, og slår ham. Viola i rollen som Cesario ville hatt problemer med å ta igjen, men i Sebastian møter Sir Andrew en fullblods mann og soldat. Han kan finne på å drepe både Andrew, Toby og Fabian for fornærmelsen, og er sterkere enn dem alle, så det er Feste som redder dem ved å hente inn hertuginnen. Hun tror også Sebastian er Cesario, og er like forelsket i ham som før. Nå er det imidlertid en mann hun er forelsket i, og han kan gjengjelde følelsene, og gjør det. Han kan imidlertid ikke fatte og begripe hva som skjer med ham, og avslutter scenen med replikken at om dette er en drøm, vil han sove videre.

Scene 2

Foregår nede i cellen eller buret til Malvolio. Han er satt bort i mørket, slik gale menn ble på Elisabeths tid, det var metoden man brukte. Både Feste i forkledning og Sir Toby går ned for å snakke med ham. Han er desperat etter å få formidlet at han har sin fulle fornuft i behold, han må få skrevet et brev til hertuginnen, han må få oppklart misforstått og den grove urettferdigheten. Men de bare tuller med ham, og lar ham være innelåst i mørket.

Scene 3

Kort scene der Sebastian først i en kort monolog undrer seg over hva som foregår. Deretter kommer Olivia med en prest, hun vil at de skal sverge evig troskap til hverandre, noe de går bort for å gjøre.

Akt 5

I denne akten blir alt forløst i en siste scene utenfor Olivias.

Scene 1

Her samles alle sammen. Til å begynne med er det Feste og Orsino, Feste gir et nytt eksempel på sin ordlek. Viola er også til stede i rollen som Cesario, og hun peker ut Antonio som blir ført inn, som mannen som reddet henne. Antonio bekrefter dette, men uttrykker også sin skuffelse over at Cesario – som Antonio altså tror er Sebastian, Violas tvillingbror – har sviktet ham. Selv ikke Viola er i stand til å oppklare misforståelsen, hun er overbevist om at broren forlengst er død. Olivia kommer også inn, hun har nettopp giftet seg med Sebastian, i en seremoni som foregikk utenfor scenen, og uten at noen i stykket noensinne tar begrepet marriage i sin munn om det som her skjedde. Da ville navnet blitt avslørt, for Olivia tror det er Cesasrio hun har giftet seg med. Og det oppstår en umulig situasjon, når Viola, som fortsattt opptrer som Cesario, ikke kjenner til dette, og fornekter handlingen som foregikk bare for noen timer. Hun står der og holder på sin trofasthet for Orsino. Det ville jo også tatt seg ut, om hun som budbringer om Orsinos kjærlighet til hertuginnen, selv hadde stukket av med henne. Men om ingen bruker ordet marriage, så bruker Olivia uttrykket husband, om Cesario, og tror han er redd for å stå for til syne for alle det han gjorde med henne i hemmelighet. Situasjonen ville jo også vitterlig blitt vanskelig, om han slik hadde sviktet sin oppdragsgiver. I dette øyeblikket kommer imidlertid Sir Andrew, og vil ha en lege til Sir Toby, som er skadet. Sir Andrew er nå vettskremt for Viola, som står der forkledd som Cesario, og linger på Sebastian, som nettopp har banket dem. Så kommer også Sebastian, og det er plutselig to av dem. Sebastian gjenkjenner øyeblikkelig Antonio, men det tar en stund før han ser Viola. Det tar en stund før de oppklarer misforståelsen, og skjønner at deres tvilling fremdeles lever, og er her. Dette gjør imidlertid at Viola må avsløre sin egentlige identitet, hun er ikke den unge mannen Cesario, men den unge kvinnen, Viola. Da reagerer Orsino raskt, slik det alltid må være i en komedie. Han tar henne til ekte. Stykkets hovedplott er forløst. For virkelig å illustrere forsoningen, inviterer Olivia Orsino til godset for å bo der, hun skal være som en søster, i stedet for en kone. Det passer også slektsmessig, siden de har giftet seg med hver sin tvilling.

Så gjelder det også å løse underplottet med Malvolio. Han har fått skrevet et brev, og det blir lest opp, først av Feste, som leser det som en gal, deretter av Fabian, som leser det skikkelig. Malvolio blir deretter brakt inn, og er naturligvis meget forulempet. Han ber om en forklaring på hva som har skjedd, hvorfor hertuginnen har ført ham sånn bak lyset, han viser henne brevet han tror han har fått av henne, og som han tror har hennes skrift. Det blir med en gang oppklart at det er Maria som har skrevet det. Fabian trer så frem, så Maria skal slippe å få hele skylden. Han ber også om at alle skal ta det med et smil, det er ikke alvorlig ment. Malvolio forlater imidlertid scenen forferdelig bitter, og med sin helt uforsonlige sluttreplikk om at han skal hevne seg på hele gjengen.

Det er et poeng at Viola aldri tar av seg forkledningen, og viser seg for Orsino i kvinneklær. Hans siste tiltale til henne er Cesario, for slik vil han kalle henne så lenge hun ser ut som ham. Feste avslutter med å synge en sang, som fungerer som en epilog.

For Twelfth night, or what you willst, finnes også

Tema og motiv, Karakterene, og Sitater.

W. Shakespeare: As you like it – Plott og synopsis

Det som ligger til grunn for plottet i As you like it er at et nytt hoff med en yngre bror av hertugen har overtatt for den gamle på slotet. Den gamle og hans hoff er forvist til Arden-skogen. Mesteparten av handlingen foregår der ute, hvor også flere forviste etter hvert kommer til. De to viktigste som reiser dit ut er Rosalind, datter av den yngre hertugen, og Orlando, beileren hennes. Orlando er også del av et annet hovedplott. Han er yngste barn av den avdøde ridderen Rowland de Bois, og har som den yngste ingen rett på farsarven. Den gikk med det meste av verdier til Orlandos eldste bror, Oliver, som hater ham og behandler ham dårlig.  Etter en brytekamp mot hertugens profesjonelle bryter, der Orlando overraskende vinner, blir han tvunget til å rømme ut i Arden-skogen han også. Siden blir Oliver sendt ut av en rasende yngre hertug, for å finne Orlando. Dette er et av stykkets få spenningsmoment, hvordan konfrontasjonen mellom de to vil gå.

Ellers følger hvert kjærlighetspar sitt lille plott. Her er det viktigste det mellom Rosalind og Orlando. Mellom de to er det ingen virkelig hindring, siden de begge elsker hverandre og vil ha hverandre. Hindringen er bare at Rosalind inntil videre må opptre forkledd. Leseren eller tilskueren av stykket må godta at Rosalind ikke kan avsløre sin egentlige identitet for Orlando, før forholdene på slottet er bedre avklart. Det er imidlerid ikke noe egentlig i veien for at hun kunne avslørt sin egentlige identitet med en gang, og ikke utsette herligheten som venter dem.

Det er et kjennetegn ved dette stykket at Shakespeare bruker svært kort tid både på å etablere og løse konfliktene. Konfrontasjonene noen kanskje venter på kommer aldri. Den eneste akten der to viljer står direkte mot hverandre er den første, der vi også har noen dramatiske opptrinn, og utspillelse av konflikter. Resten av konfliktene blir alle løst utenfor scenen.

Akt 1

Vi ser her i akt 1 en ny demonstrasjon av hvor mesterlig Shakespeare bygger plottene sine. Det er mange karakterer og mange relasjoner, men vi får med en gang i første scene de viktigste av dem presentert. Vi får dem fra flere hold, fra Orlando som beretter om dem, fra tjeneren Adam som bekrefter dem, og så fra Orlandos eldre bror, Oliver, som kommer inn og demonstrerer dem. Deretter blir de satt på spissen av brytekampen som blir stelt i stand mellom Orlando og Charles. Oliver hater sin bror så fælt, at han vil at han skal dø eller bli krøpling i denne kampen.

Scene 1

Orlando har første replikk, der han kort gjør rede for plottet i stykket. Den unge hertug Frederick har overtatt tronen og sendt den gamle hertugen i eksil. Orlando hører til det gamle hoffet.

Scene 2

Scenen begynner med en samtale mellom jentene. Klovnen Touchstone kommer, og deltar så smått. Han har også melding om at det venter en slåsskamp mellom Orlando og bryteren Charles. Slåsskampen følger rett etter, for øvrig den eneste brytekampen som blir vist på scenen i Shakespeares stykker. Den har som uventet resultat at Orlando vinner.

Scene 3

I denne scenen er det de to jentene, Celia og Rosalind, får vite at de er bannlyst fra hoffet. De bestemmer seg for å kle seg ut som henholdsvis fattigkvinnen Aliena og den unge mannen Ganymede, og flykte ut til Arden-skogen

Akt 2

Denne akten begynner med en scene i skogen. Den står i kontrast til de intrigefylte scenene i hoffet. Her i skogen er det fred og harmoni.

Scene 1

Scenen og akten begynner med den gamle hertugens hyllest til livet i skogen. Tjeneren Amiens setter det så straks noe mer på plass, med å rose hertugen – kanskje smått satirisk – for at han klarer å omsette skjebnens stivhet i slike fine ord (AYLI 2,1,18-20). Deretter blir den andre tjeneren, melankolske Jaques, introdusert, ved at to av pasjeene forteller om hvordan han har stått ved en bekk og sørget over et felt rådyr. Hertugen vil straks til dette stedet.

Scene 2

Vi er tilbake i hoffet til den yngre hertug Frederick, der to lorder og hertugen har oppdaget at de to unge kvinnene, Rosalind og Celia, er borte, og at de har tatt med seg klovnen Touchstone.

Scene 3

Vakker scene der Orlando og Adam også bestemmer seg for å forlate hoffet, og dra til skogen.

Scene 4

Rosalind er herfra og langt ut i femte akt utkledd som Ganymede, Celia er Aliena, og sammen med Touchstone går de ut i Arden-skogen. Der ser de gamle Corin og unge Silvius sammen, Silvius travelt opptatt av å fortelle Corin hvor enormt han elsker Phoebe, og hvor lite Corin kan forstå av det. Dette setter i gang en diskusjon også hos de tre karakterene på flukt. Rosalind mener hun kan kjenne igjen følelsen Silvius beskriver, hun er i en lignende tilstand selv. Touchstone reagerer mer som en narr, tørrvittig kynisk.  Celia mener de heller skulle spørre gjeterne om de har noe mat til dem. Corin blir etter en liten diskusjon enig med dem om å hjelpe dem, mot betaling i litt gull.

Scene 5

Introduserer Jaques som tidligere bare har vært omtalt. Det er en scene hvor mennene i det gamle hoffet sitter i skogen og synger, det er tjeneren Amiens som fører ordet. Jaques står og hører, og ber dem om å synge mer. Amiens mener det bare vil øke Jaques’ melankoli, og det er Jaques helt enig i. Nettopp derfor skal de synge. Han vil selv bidra med et vers, og kommer opp med et som spotter både de andre og sangen deres.

Scene 6

Kort scene med Orlando og den gamle tjeneren Adam, som nå har kommet ut i skogen. Adam er imidlertid utsultet, og orker ikke å gå videre. Han legger seg ned for å dø, men Orlando ber ham vente og gjør det spøkefullt til en kommando fra herre til tjener. Her spiller Orlando på trofastheten Adam viste i scene 3 fra denne akten.

Scene 7

Den gamle hertugen vil ta et oppgjør med Jaques som ødelegger den gode stemningen som råder i skogen. Amiens har mellom scenene fortalt om opptrinnet under sangen i scene 5. Jaques kommer selv inn i scenen mens hertugen og Amiens leter etter ham, og hertugen starter nå straks en diskusjon med ham. Mens denne diskusjonen er i gang kommer også Orlando, han vil finne mat til Adam og er forberedt på å sloss for dem. Hertugen vil imidlertid ikke ha noe av trusler, men ønsker Orlando hjertelig velkommen til å spise. Opptrinnet går som så mange andre i dette stykket. Det blir sjelden ordentlig dramatisk, det ordner seg med vennlighet og noen gode ord. Det er for øvrig etter dette Jaques har sin berømte, lille monolog, som innledes med All the world’s a stage, and all men and women merely players. I stykkets handlingsgang er dette replikken som sies mens Orlando er ute og henter Adam, når replikken er ferdig, kommer Orlando tilbake. Hertugen gjenkjenner ham så som Rowland de Bois’ sønn.

Akt 3

Første scene er en kort scene i slottet til den nye hertugen. Resten av scenene foregår i Ardenskogen.

Scene 1

Kort scene der Hertug Frederick truer Oliver med at også han vil bli forvist, om han ikke finner broren Orlando innen 12 måneder. Fredercik er rasende over at Orlando beseiret bryteren hans. Oliver forsikrer hertugen at heller ikke han er noe glad i broren sin, men det demper ikke Fredericks raseri. Oliver blir sendt av gårde.

Scene 2

Scenen begynner med at Orlando løper rundt i skogen og henger lapper med kjærlighetsdikt på trærne. På dette tidspunktet i stykket er han ikke klar over at Rosalind også befinner seg i skogen, så verken at han skriver diktene eller at han henger dem opp har noe å gjøre ed at han vil kommunisere med henne. Han tar trærne og barken til vitne på hans kjærlighet til Rosalind.  Dette er en abstrakt form for kjærlighet, som kanskje parodierer ridderromaner og sonetteskriving som var vanlig i tiden. Man skulle erklære sin kjærlighet, heller enn å utøve den. I stykket er dette et tema, og Orlando har her sin versjon.

Rett etter dette kommer narren Touchstone og den gamle gjeteren Corin, to av dem som kanskje mest er i stand til å se gjennom slike ungdommelige kjærlighetserklæringer. Corin har den gamle gjeters livsvisdom, jordnær og enkel, mens Touchstone er en narr som kan vri og trikse med ord. Touchstone vinner dermed diskusjonen, trenet som han er i retorikk, men Corin står likevel igjen som den som har det best med seg selv og livet han lever. Han trenger ikke vinne diskusjoner.

Mens Touchstone og Corin står og snakker, kommer også Rosalind, forkledd som Ganymede. Hun leser en av kjærlighetserklæringene Orlando har skrevet på trærne. Touchstone spotter dem straks. Celia kommer også, utkledd som Aliene. Også hun har funnet kjærlighetserklæringer til Rosalind. Hun vet imidlertid hvem som har skrevet dem, og Rosalind sprekker etter å få vite. I en samtale dem i mellom, etter at Touchstone og Corin har forlatt scenen, forteller Celia at det er Orlando som er den forelskede poeten. Rosalind blir helt i hundre, og vil høre alt mulig om hvordan dette har gått til og hvordan Orlando ser ut og har det, men hun lar ikke Celia fortelle for hun avbryter hele tiden.

Midt mens de er i denne samtalen, kommer Orlando inn sammen med Jaques. De to kvinnene trekker seg tilbake for å overhøre samtalen. Orlando liker ikke Jaques’ melankoli, og Jaques spotter ham for kjærlighetsdiktene og for at han tar ting så høytidelig. Etter det går Jaques bort, og jentene trer frem for deres første møte med Orlando i forkledningene sine. Spørsmålet Rosalind utkledd som Ganymede stiller, er hvor mye klokken er. Orlando svarer at det finnes ingen klokke i skogen, det er bare tid på dagen. Så sier Rosalind at da er det heller ingen sann kjærlighet,  siden å sukke hvert minutt og stønne hver time vil avsløre tidens late fot lik som klokken (There is no true love in fhe forest, else sighing every minute og groaning every hour would detect the lazy foot of time as well as the clock (3,2,277-78)). Hun går altså rett inn på tema, Orlando har skrevet kjærlighetsdikt, men han velger i stedet å forfølge det Rosalind sa om tiden. Det følger en smått berømt diskusjon om tidens natur, om i hvilken fart den går, og om hvordan den oppfattes forskjellig for forskjellige folk i forskjellige situasjoner. Orlando reagerer på aksenten hennes, den er for skolert til å tilhøre som har tilbrakt hele sitt liv i skogen. Rosalind svarer at hun har den fra sin onkel som opplærte henne. Han visste også et og annet om kjærlighet, han var selv forelsket. Slik er vi på ny inne i temaet. Og denne gangen biter Orlando på. Rosalind får sagt at det er en som driver og henger lapper med kjærlighetsdikt opp på trærne, og Orlando sier straks at han er denne mannen. Det blir noen riktig morsomme replikkvekslinger, når Rosalind forklarer naive Orlando hvordan han ikke kan være forelsket, fordi han mangler en del kjennetrekk på slike. Orlando vil gjerne overbevise Ganymede om at han virkelig er forelsket, og Rosalind svarer morsomt at han like gjerne kunne forsøke å overbevise den han er forelsket i om at han er det. Slentrende slenger hun også med at det vil hun nok lettere gjøre, enn å innrømme det. Og så slutter scenen med det elegante forslaget, at Rosalind utkledd som Ganymede for å kurere Orlandos elskovssyke, skal bli objektet for Orlandos kjærlighet. Han skal altså kalle henne Rosalind, og gjøre kur til henne og tilbe henne som han ville gjort det om hun virkelig var Rosalind. Som hun altså er.

Scene 3

Denne scenen introduserer et nyt par, Touchstone og Audrey. Audrey er bare plutselig med i denne scenen, uten ytterligere introduksjon, mens Touchstone kjenner vi godt fra før. Det er tydelig de to har møtt hverandre utenfor handlingen. Touchstone er tydeligvis forelsket, og Audrey virker som hun er parat til å gjengjelde følelsene hans. Men det kan se ut som barrieren mellom Touchstones bakgrunn fra hoffet og Audreys bakgrunn fra skogen er verre for forståelsen mellom dem, enn barrieren mellom stillingen som narr og som gjeterjente. Touchstone skulle ønske Audrey var mer poetisk, den naturlige Audrey har vanskelig for å skjønne hva det skal bety, når poesien i sin natur er kunstlet. I skogen er tingene hva de ser ut for å være, så for Audrey er det en selvfølge å være sann. Toucstone menner at å være sann og skjønn på en gang er som å ha sukker på honning, det blir for mye av det gode, som jeg skriver mer om under sitater, der jeg har tatt med denne samtalen mellom dem.

Det ender imidlertid opp med at de skal gifte seg med hverandre. Og de kaster ikke bort tiden. Presten Oliver Martext dukker straks opp, og er klar til å gifte seg så snart Audrey kan finne en forlover. Jaques som har overhørt samtalen, trer straks frem og er villig, til Touchstones store glede. Ellers måtte de leve i synden.

Scene 4

I denne scenen er Rosalind sammen med Celia helt fortvilet over at Orlando ikke kommer som han har lovet å gjøre. Etter en stund kommer den gamle gjeteren Corin, og ber dem følge ham hvis de vil se et show (pageant) mellom sann kjærlighet og spottende forakt, noe de to jentene vil og gjør. Han tar dem til Silvius og Phebe, i neste scene.

Scene 5

I denne scenen ser vi for første gang Phebe, kvinnen til hvem Silvius gir sin aller mest hengivne kjærlighet etter mønster fra dikt og ridderromaner. Hun er imidlertid lite imponert av hans overdrevne erklæringer, og setter ham ganske på plass nede på jorden. Rosalind, Celia og Corin kommer til og observerer dem først, før Rosalind utkledd som Ganymede griper inn i situasjonen. Hun mener at Phebe har blitt aldeles bortskjemt av Silvius’ panegyriske utlegninger, slik at hun nå avviser ham, i stedet for å glede seg over at han vil ha henne og si ja til ham, som hun burde. De passer åpenbart for hverandre, og det er dumt av Silvius å gi inntrykk av at hun står over ham, og like dumt av Phebe å tro på det. Phebe er ikke udelt uenig i irrettesettelsen hun får, og foretrekker den fremfor tilbedelsen fra Silvius. Og så går det ikke likere enn at hun blir forelsket, ikke i Silvius som hun skal, men i Ganymede – Rosalind i forkledning. Det er blitt en ny liten floke av ting som skal løses i stykket.

Scenen avsluttes med at Silvius og Phebe kort snakker litt seg i mellom om hva som egentlig skjedde her. Nå er det Phebe som fører ordet, og hun forklarer sånn noenlunde hvorfor hun falt for Ganymede, men at hun nå vil se med mildere øyne også på Silvius. Tidligere mente hun at han plaget henne, når skal hun bære over med ham. I løpet av samtalen finner hun også ut at Ganymede vitterlig fornærmet henne, og for det vil hun skrive et brev til ham. Med Silvius’ hjelp.

Akt 4

Denne akten foregår i sin helhet i Ardenskogen.

Scene 1

Scenen begynner med en samtale mellom Jaques og Rosalind, utkledd som Ganymede. De diskuterer melankolien til Jaques, de ser ut til å akseptere hverandres sinnstilstand. Jaques gjør ingenting for å trekke Ganymede ned i sin melankoli, Rosalind ingenting for å trekke Jaques ut av den. Etter at de har snakket en stund, kommer Orlando, og Jaques går. Det første Rosalind gjør er å skjelle Orlando ut fordi han kommer for sent til møtet de hadde avtalt. Her treker hun sinnet sitt komisk langt, siden Rosalind for ham her i skogen er Ganymede, og slett ikke den han egentlig elsker. Det er her hun sier at en elsker som kommer et tusendels minutt for sent til en avtale med sin elskede, han er nok truffet i skulderen av Cupids piler, men hjertet er nok ikke berørt. Siden kommer en ganske berømt sammenligning med sneglen, som har horn og bærer huset på ryggen, og så er det den herlige scenen der Rosalind som Ganymede spør Orlando, hva ville du gjort nå, om jeg nå var din selveste Rosalind som stod foran deg, hva ville du si til henne, hva ville du gjøre? Det utvikler seg dit hen at de spiller sitt eget giftemål, med Celia i rollen som Aliena i rollen som prest. Underveis får Rosalind sagt mye om sitt syn på kjærlighet og ekteskap, et syn som nok ikke helt passer med den tradisjonelle kvinnerollen.

Da de på ny forlater hverandre, gir Rosalind Orlando streng beskjed om at han må komme tilbake innen to timer om han vil beholde Rosalinds kjærlighet. Men hun sitter ikke sterkere i det, enn at hun må forfølge ham og se hvordan han har det også i de to timene. Hun kan ikke unnvære ham.

Scene 2

Kort scene der Jaques og noen lorder kommer enten kledd som eller sammen med skogsfolk snakker over et nedlagt rådyr. Jaques kommanderer dem til å synge om rådyret, det er ikke så viktig med melodien, så lenge det blir bråk så de blir hørt. Scenen avsluttes med sangen.

Scene 3

Scenen begynner med at det enda en gang ser ut til at Orlando kommer for sent til en avtale med Rosalind utkledd som Ganymede, men i rollen som seg selv. Celia tar hans forsvar, før scenen tar en annen retning ved at gjeterguten Silvius kommer med brevet Phebe har skrevet til Ganymede. Rosalind leser dette brevet, og blir rasende både på Phebe og Silvius, som hun mistenker har ført brevet i pennen. Hun mener ingen kvinne kan ha skrevet som Phebe her har gjort. Det er også viktig for Rosalind å få Phebe til å la være å elske Ganymede, siden det kan avsløre at det er hun som er spiller denne mannsrollen, og denne kjærligheten kan uansett ikke føre til noe. Hun vil få Phebe forelsket i Silvius i stedet, og sier ganske strengt at at Silvius skal gå til henne, og kommandere henne til å elske ham – Silvius – hvis hun virkelig elsker Ganymede. Det sier vel kanskje litt av hvert om Silvius at han går for å oppfylle denne kommandoen.

På dette tidspunktet kommer også Oliver – bror til Orlando – inn i scenen. Han har ikke gjort noe aktivt siden første akt, og har siden han ble sendt ut av den yngre hertugen vært på let etter Orlando. Siden sist har han tydligvis funnet ham, og utenfor hva som vises i stykket har noe av det mest dramatiske som skjer foregått. Det blir bare fortalt i en beretning av Oliver. Dette er årsaken til hvorfor Orlando ikke holdt avtalen sin om å møte Rosalind i rollen som Ganymede. Oliver har også skiftet side, og er nå venn med Orlando og de andre.

Selve scenen som har foregått og som Oliver beretter om, og som har foregått utenfor det som blir vist, er en meget spesiell episode som ser ut til å være tung av symbolikk. Måten tingene skjer på er beslektet med drømmer, men blir fortalt som det er virkelig, og må vel også være virkelig siden Oliver nå har skiftet side og at han har med seg Orlandos blodige bandasje. Hva som har hendt, er at i det Orlando kommer løpende gjennom skogen på vei til møtet med Rosalind ser han en sovende mann, og en slange på vei til å krype inn i munnen hans. Treet er en svær og gammel eik, overgrodd med mose, og slangen er grønn og gyllen. Da den ser Orlando, snur den og glir unna inn i en busk. Derfra kommer det så en hunnløve ut, og Orlando tar kampen opp mot den. Den sovende mannen er Oliver selv, og han våkner av lyden av kampen mellom løven og Orlando. Orlando beseirer løven, men skader seg så smått. Og etter dette er Oliver og Orlando vel forlikte.

Det gjenstår i akt 5 bare å få alle parene giftet sammen.

Akt 5

Handlingen går for seg i Arden-skogen.

Scene 1

Touchstone er på jakt etter en prest eller noen som kan vie ham og Audrey. Sir Oliver Martext dugde åpenbart ikke. De finner William, en kar fra skogen, og Touchstone stiller ham noen kontrollspørsmål om han er kvalifisert.

Scene 2

Forholdene mellom brødrene Oliver og Orlando er tydeligvis forandret nå. Oliver er gått hen og blitt forelsket i Aliena, fattigkvinnen Celia er utkledd som, og han er nå villig til å gi fra seg farsarven til Orlando. Selv ønsker han nå å leve livet som gjeter. Det blir med det mange kjærestepar som skal ha hverandre. Rosalind kommer også inn på scenen, fortsatt utkledd som Ganymede. Silvius og Phebe kommer også, Silvius fortsatt hjelpeløst forelsket, og Phebe fortsatt helt avvisende. Hun vil ha Ganymede. Det følger en fra stykket godt kjent replikkveksling, der Ganymede spør hva det vil si å elske, og Silvius svarer i det vendingene han bruker, og Phebe sier at slik har hun det for Ganymede og Orlando sier slik har han det for Rosalind, og Rosalind avslutter i rollen som Ganymede hver gang med «And I for no woman». Det er et ganske sterkt hint for de som er til stede om at hun kanskje ikke er den hun gir seg ut for, og morsomt for publikum siden de ikke forstår det. Rosalind avslutter scenen med å forsikre om at hun vil løse floken i morgen. Alle skal da møte opp og bli gift.

Scene 3

Dette er en mellomscene der også Touchstone og Audrey gleder seg til å bli gift dagen etter. Det er også noen i hertugfølget der, og de synger på Touchstones oppfordring en sang. Dette er en skikkelig sang med fart i, om hvordan unge elskere elsker våren. Ellers handler de mange sangene i stykket stort sett om jakt.

Scene 4

Dette er den siste scenen hvor alle blir gift. Den begynner med at Rosalind i rollen som Ganymede gjør rede for betingelsene, og alle til stede går med på dem. Så går Rosalind og Celia bort for å ordne sakene. Mens resten venter kommer Touchstone, og har en liten prat med Jaques. Etter en stund kommer Rosalind og Celia uten forkledning, og er sammen med Hymen, selveste bryllupsguden. Da det nå straks er klart at Rosalind skal gifte seg med Orlando, og ikke Phebe, blir Phebe ledig for Silvius og er villig til å ta ham, som hun har sagt. Hymen sløser ikke med tiden, og gifter dem alle straks i raske vers, inkludert Celia og Oliver, som også har rukket å finne hverandre.

Det er imidlertid ikke alt som kan forløses forløst. Den gamle hertugen og hans følge er fortsatt forvist til skogen, og den yngre sitter urettmessig ved tronen. Denne saken blir også nå løst, enkelt og greit, ved at den tredje sønnen til Rowland de Bois, Jaques de Bois, kommer med beskjed om de siste hendelsene ved hoffet. I løpet av 15 linjer fra 148 får han sagt at Hertug Frederick har møtt en gammel, religiøs mann, som har fått ham til å forstå sin feil, og nå er han villig til å gi tronen tilbake og la den gamle hertugen få alt som rettmessig tilhører ham. As you like it.

Dermed er alt i orden. Hertugen vil vende tilbake til hoffet med en gang bryllupsfesten er over. Han får med seg hele følget sitt, utenom Jaques, som heller vil reise til den religiøse mannen og høre hva han har å fortelle. Det får han lov til. Og så gjenstår det bare for Rosalind å avslutte med sin berømte epilog, den eneste epilogen holdt av en kvinne i et stykke fra Dronning Elisabeths tid.

Om As you like it finnes også Tema og motiv, Karakterene og et utvalg Sitater.

W. Shakespeare: Much ado about nothing – Synopsis

Det er to plott i dette stykket. Det ene følger kjærlighetshistorien til Claudio og Hero, det ene den til Benedik og Beatrice. Man kan også kalle det et lite underplott hvordan politibetjent Dogberry får gjort jobben sin og arrestert de to slynglene Conrad og Borachio, og får en liten slant for strevet. Disse tre historiene er tett vevet sammen.

De to kjærlighetshistoriene fungerer som en slags motsetninger. Claudio og Hero ønsker ekteskapet fra første stund, men får sine ønsker forkludret av Don John og hans slemme kumpaner. De får Claudio og Don Pedro til å møtes utenfor det de tror er Heros soverom kvelden før bryllupet, og hører en mannsstemme der inne. Overbevist om at det er Hero de hører, bestemmer de seg for å avlyse hele bryllupet og offentliggjøre beslutningen under selve vielsen, slik at Hero blir stilt ut til spott for alle som straff for hva de tror er utroskapen hennes. Den de egentlig hører er imidlertid Margaret, en av Heros kammerpiker. Denne viktige scenen er utelatt fra selve stykket. Den blir bare omtalt før og etter, den står ikke i manuskriptet. Noen regissører velger imidlertid å ta den med likevel, siden man ikke trenger noen replikker for å vise den. Skandalen blir naturligvis fullkommen når den fullstendig uskyldige og uvitende Hero får disse forferdelige beskyldningene mot seg akkurat i det hun tror hun skal få sin lykke beseglet og få giftet seg med en mann hun vil ha. Det er til å begynne med ingen som forsvarer henne, og fra seg av sjokket beskyldningene gir henne er hun knapt i stand til å forsvare seg selv. Denne scenen som er et klimaks i dette handlingsplottet slutter med at Claudio, Don Pedro og skurkene forlater kirken, mens Hero ligger igjen besvimt på gulvet. Det gjelder nå å få reparert skaden. Claudio må forstå at Hero er uskyldig, og ville gifte seg med henne likevel. Hero må også bli forsonet med ham og med sin far, slik at komedien kan ende lykkelig som en komedie skal.

Den andre kjærlighetshistorien er mer underholdende. Det er de to kamphanene Bendik og Beatrice, som stadig forsøker å overgå hverandre i vittige tunger og skarpe replikker. De blir dermed noen ordentlige kranglefanter, og avviser kategorisk enhver tanke om ekteskap overhodet, og i hvert fall ikke med hverandre. Det er opp til regissøren hvor mye de egentlig skal elske hverandre fra første stund, og hvor mye de skal være klar over dette selv. For en leser står det enhver fritt til å tolke selv. Handlingsgangen i dette plottet går ut på å få Bendik og Beatrice sammen, enkelt og greit. Det er egentlig klart for alle i stykket at de to er ment for hverandre, det gjelder bare å få dem til å forstå det selv. Her er det ingen utenom de to selv som legger hindringer i veien.

Det tredje plottet, som egentlig ikke er noe selvstendig plott, er med for at kjeltringene som ville ødelegge for Claudio og Hero skal bli avslørt. I det tettpakkede stykket Much ado about nothing er, er det ikke mye plass å gjøre dette på. Det er ikke tid for noen grundig etterforskning, ikke rom for noe detektivarbeid. Shakespeare løser det med å la to av gjerningsmennene avsløre seg selv i en nattlig samtale, og at denne samtalen blir overhørt. Til dette trengs ikke noen spesielt begavede karakterer. Det rekker at karakterene forstår det som blir sagt. Shakespeare lar derfor antagonistene i dette handlingsplottet være to absurd dumme politikonstabler, Dogberry og hans assistent Verges. Denne delen av stykket er ren underholdning, og Shakespeare tar det helt ut med å utstyre særlig Dogberry med noen aldeles latterlige replikker. Det blir svært komisk når det er nettopp en slik skrulling som avslører de ondsindede skurkene og redder Heros uskyld.

 

W. Shakespeare: The Merchant of Venice – Synopsis

Dette er plottet og handlingsreferatet av stykket.

Handlingsreferat

Akt I

Scene 1 er introduksjonen. Kjøpmannen Antonio snakker med sine venner Salerio, Solanio og etter hvert Graziano og Bassanio. Bassanio forteller om den vakre Portia.

Scene 2 er en samtale mellom Portia og Nerissa. De snakker i prosa, mens første scene mellom mennene har replikkene ført i blankvers. Samtalen går på at Portia er ulykkelig for at hun ikke kan finne seg en mann, og hun river fra hverandre alle kandidater som Nerissa foreslår for henne. Den eneste som ser ut til å passere hennes nådeløse karakterkrav, er Bassanio som i første scene også uttrykte interesse for henne.

Scene 3 introduserer oss for jøden Shylock. Han er i ferd med å gjøre en avtale med Bassanio. Shylock låner ham 3000 dukater i tre måneder, med Antonio bundet av avtalen. Dette er en svært stor sum i de dager, 3000 gullmynter. Pantet i avtalen er et stykke kjøtt fra Antonios kropp, valgt fra Shylock selv. Rollen til Shylock oppfyller datidens fordommer mot jøder som pengepugere og kristenhatere. Han fremtrer svært usympatisk, mens Bassanio og Antonio blir fremstilt som om de ikke har noe valg, men likevel er litt for godtroende når de går med på en slik avtale med en jøde.

Akt II

Scene 1 er kort, men introduserer en ny karakter, prinsen av Marokko. Han er også oppmerksom på sin rase, og begynner sin første replikk med å be om ikke å bli mislikt for hudfargen (Mislike me not for my complexion, 2,1,1). Han er kommet til Belmont for å vinne Portias hjerte, og får ikke sine sjanser avskrevet umiddelbart.

Scene 2 har også en ny karakter, klovnen Lancelot. I en egentlig ganske gripende scene møter han sin far, blinde Gobbo, i en av Venezias gater. Gobbo søker nettopp Lancelot, men kjenner ham ikke igjen på stemmen, og avslører seg som en som har tapt mye i sitt liv da Lancelot tuller litt med ham. Lancelot, på sin side, er å opptatt av å bytte herre fra jøden Shylock, til kristne Bassanio.

Akt III

Scene 1

Akt IV

Scene 1

Akt V

Scene 1

The Merchant of Venice har også en oversikt over karakterene og et utvalg sitater fra stykket.

W. Shakespeare: A midsummer night’s dream – Synopsis

Det er flere plott i dette stykket. Hver av dem utvikler seg for seg selv, og danser liksom over i hverandre og med hverandre.

Hovedplottet er hvordan herskeren av Athen, Theseus, når det nærmer seg midtsommer kaller inn til bryllup. Han skal selv gifte seg med sin Hyppolyta, amazonenes dronning som han har berøvet under en erobring. På bryllupsfesten skal også et annet ekteskap festes. Det er på faren Egeus ønske, Hermia som skal giftes bort til Demetrius. Her ligger stykkets viktigste konflikt, siden Hermia ikke ønsker å gifte seg med Demetrius, men med den hun elsker, som er Lysander. Lysander elsker også Hermia, men mot farens ønske kan ikke dette ekteskapet oppfylles. Løsningen er for teaterpublikummeren åpenbar, siden det i stykket er en kvinne til, Helene, og hun er forelsket i Demetrius. Demetrius vil imidlertid ikke ha henne, han vil ha Hermia, selv om denne kjærligheten ikke er gjengjeldt.

På bryllupsfesten skal det tradisjonen tro også være et lite teaterstykke. Dette skal stelles i stand av byens håndverkere. Disse har ikke noen selvstendig rolle i stykket, med et mulig unntak for veveren Nick Bottom som er med på begivenheter han ikke er herre over, og som strengt tatt ikke har noe med ham å gjøre. Disse håndverkerne spiller i femte akt et lite stykke skrevet av snekkeren Peter Quince, basert på historien om Pyromus og Thebe. Dette stykket-i-stykket står som en kommentar til resten av stykket, men denne kommentaren er ikke påtrengende direkte, og står nesten helst som en artig epilog.

Det tredje plottet er den mellom alvene, særlig forholdet mellom alvekongen Oberon og alvedronningen Titania. Dette er også nokså løsrevet fra hovedkonflikten, som er hvordan henholdsvis Lysander og Hermia og Demetrius og Helene skal få hverandre.

Akt I

Scene 1 foregår i Theseus palass, og handler om hvordan han setter i gang for å forberede til bryllupsfest. Konflikten settes i gang i linje 22, der Egeus starter sin lille utlegning om hvordan han ønsker Demetrius og ikke Lysander som ektemann til sin datter. Helene er også til stede, og bekrefter at hun heller ønsker Lysander, om det så betyr at hun må trosse sin far. Theseus forsøker å megle, først med det gode, at Demetrius også er en verdig mann, så med trusler, at om hun nekter, vil hun måtte bøte med livet eller ende i kloster. Theseus gir henne en dags frist på å bestemme seg hva hun skal gjøre. Legg merke til åpningen, der Theseus med en gang slår an tonen med å henvise til månen.

Now, fair Hippolyta, our nuptial hour                  Nå, skjønne Hippolyta, vår bryllupstime
Draws on apace; four happy days bring in          Nærmer seg hurtig; fire glade dager bringer inn
Another moon: but, O, methinks, how slow       En annen måne: men, O, det synes meg, hvor sakte
This old moon wanes! she lingers my desires,   Denne gamle månen svinner! Hun utsetter mine lyster
Like to a step-dame or a dowager                           Lik som en stemor eller rik enke
Long withering out a young man revenue.         Lenge tærer ut en ung manns inntekter.

Scene 2 introduserer sideplottet om håndverkerne som planlegger et teaterstykke til bryllupsfesten. Der Scene 1 har en alvorlig undertone, er Scene 2 bare kostelig. Teaterstykket de skal sette opp har fått den fengende tittelen The Most Lamentable Comendy and Most Cruel Death of Pyamus and Thisbe, eller «Den mest sørgelige komedie og mest grusomme død til Pyamus og Thisbe». Snekkeren Peter Quince fører ordet i forsamlingen, men veveren Peter Bottom er også ivrig deltager.

Akt II

Scene 1 foregår hos alvene i skogen. Først introduserers Puck, eller Robin Goodfellow som han også heter, i samtale med en alv. Han får introdusere seg selv. Så kommer alvekongen Oberon og alvedronningen Titania med hvert sitt tog av alver inn på scenen. Scenen avsluttes med en kort replikkveksling mellom Demetrius og Helene.

Scene 2

Elskovsplanten som man smører på øynene til en som sover blir også introdusert. Når den sovende våkner, blir han eller hun forelsket i den første vedkommende ser. Puck blir instruert i hvordan å bruke den, og smører den på øynene til Lysander ved en feil. Den første han ser når han våkner er Helene, og slik blir han forelsket i henne, i stedet for Hermia.

Akt III

Scene 1 foregår på ny i skogen, i nærheten av der Titania har sovnet. Det er de driftige mekanikerne som har stukket ut dit for å øve på teaterstykket de håper å få satt opp. De får imidlertid ikke øvet så mye. Det meste går ut på å forsikre seg om at særlig damene blant publikum skjønner at det er skuespill, så de ikke blir redde når folk dør og løven kommer. Det er en herlig, morsom scene, og den får nye høydepunkt når Puck kommer til og overværer mekanikernes anstrengelser. Det meste av komikken som ligger i ubehjelpelige teaterproduksjoner står fritt å benytte seg av. I dette spillet ender vevere Bottom opp med et eselhode, han har fått dette utenfor scenen, antagelig er det Puck som har hjulpet ham. Det blir en del oppstyr, der Puck – som er usynlig for dødelige – nok er med på å spille det opp, og det ender med at alle mekanikerne forlater Bottom, som blir gående og synge med eselhodet sitt. Nettopp da er det Titania våkner. Hun har trylleurten smurt over øynene, dermed blir hun forelsket i den første hun ser. Det er Bottom i eselhodet. Scenen er kostelig.

Scene 2

Scenen begynner med at Puck gjør rede for hva som har skjedd til Oberon som følger nysgjerrig med. Han er godt fornøyd med at konen Titania er forelsket i Bottom med eselhodet, noe sånt var til og med bedre enn hva han hadde tenkt seg (This falls out better than I could devise! (III,ii,35)), men han er ikke like fornøyd med at Puck har smurt urten over øynene på Lysander i stedet for Demetrius. Puck og Oberon ser nå Hermia og Demetrius ha en scene, der Hermia er svært skremt over at Lysander er vekk, og frykter at Demetrius har drept ham. Det har han selvfølgelig ikke, men Hermia sverger likevel at hun ikke vil se ham mer. Oberon kommanderer Puck å finne den rette atheneren, og smøre urten på ham for å gjøre galt godt igjen.

Scene 3

I denne scenen er Lysander, Puck, Demetrius, Helena og Hermia sammen. De skal alle sove, og Puck benytter anledningen til å smøre urten på Lysanders øyne denne gangen.

Akv IV

Scene 1

Titania tar med sin nyvunnede kjærlighet, veveren Bottom med eselhodet, til sitt rike i skogen. Det må kanskje bemerkes at folion av 1623 ikke har aktskifte her, slik at det nærmeste man kommer originalteksten er at de to parene sover på scenen mens handlingen fortsetter. Kontrasten mellom Titania og alvene hennes i all deres skjønnhet, og riktig så folkelige Bottom, ruller videre. Titania er full av vakre kjærlighetserklæringer, mens Bottom bruker altfor mange ord på å få sagt veldig lite. De to faller i søvn, etter et hengivent lite kjærlighetsvers fra Titania, før Puck og Oberon kommer for å ordne opp. De smører elskovsurten på øynene hennes, så hun blir forelsket i ham, alvekongen Oberon igjen. Så kan de fly av gårde og langt på vei være ute av handlingen igjen.

Scenen har så en ganske brå overgang til at Theseus og hans hoff kommer ut i skogen for å finne de fire elskerne der. Egeus er også med, de skal nå høre hva valg Hermia har gjort med tanke på ektemann. Tilbake i akt 1 ville hun som vi husker ha Lysander, mens faren Egeus krevde at hun skulle velge Demetrius. Problemene er løst med noen enkle replikker. Kong Theseus er overrasket at de to rivalene sover sammen, How comes this gentle concord in the world/That hatred is so far from jealousy/To sleep by hate, and fear no enmity? (IV,I,140-142), men har ingen innvendinger til Lysanders svar. Egeus krever i sin replikk at Demetrius skal gifte seg med Hermia, men svarer ingenting når Demetrius forsikrer ham om at han har skiftet kjærlighet, og elsker Helena nå. Theseus skjærer også raskt igjen, og sier nå blir det bryllup.

Scene 2

Dette er en kort forberedelse blant håndverkerne, før teaterstykket de skal spille. Her har også Bottom sin herlige replikk, om eventyret han hadde i skogen med alvedronningen Titania.

Akt V

Når denne akten begynner er egentlig alle konfliktene i stykket forløst. Det gjenstår bare teaterstykket til Peter Quinces mekanikere. Hele akten fungerer dermed nærmest som en artig epilog.

For A midsummer night’s dream finnes også en oversikt over karakterene og noen utvalgte sitater.

W. Shakespeare: The taming of the shrew – Synopsis

Handlingen foregår på to plan, den ene i det vanlige, dagligdagse England, det andre i Italia hvor Sly er lurt til å være herre..

Plot: To søstre bor i Padua, Kahtrine og Bianca. Bianca er yngst og vakrest, og får alle frierne, mens Kathrine er et troll ingen vet hva de skal gjøre med. Den velstående faren, Baptista, sier imidlertid at ingen får gifte seg med Bianca før Kathrine er giftet bort. Frierne Hortensio og Lucentio må altså lure seg til å være med Bianca, mens de må finne noen som kan gifte seg med Kathrine. Dette er Petruccio, og det er han som får i oppgaven å temme trollet.
Ut av dette får vi to plot, det ene er konkurransen om Bianca, det andre er temmingen av Katherine. Begge disse hører igjen inn under at det hele er satt i scene for Sly, for en liten morsomhet med ham.

INTRO:
1. Tiggeren Christopher Sly har en liten scene med vertinnen av et vetrshus, før han sovner og blir utsatt for et lite pek. En Lord bestemmer seg for å kle ham opp, og befaler tjernerne sine til å varte ham opp slik at han tror han er en mektig mann med store rikdommer. Lorden sender også bud på sin vasall (page) Bartholomew, med beskjed om at han skal kle seg opp som en vakker Dame og være Slys kone. Dette siste skiller seg fra den klarer parallellen noen hundre år senere, Jeppe på Bjerget.

2. Sly våkner og blir møtt av prektige tjener som snakker fint og på vers. Dette står i fin kontrast til det mer plumpe språket Sly benytter, og han vil alldeles ikke gå med på at han er noen annen enn den han er. Etterhvert lar han seg imidlertid overtale, og begynner å snakke på fint, men hele tiden med å falle ut av det, særlig når han blir ivrig. Det blir han når hans vakre kone, som altså er Bartholomew, kommer og han må vente med å ligge med henne.

Introduksjonen ender med at en budbringer kommer og meddeler at Sly skal få se et teaterstykke, hvorpå Sly setter seg ned med sin falske kone for å se.

AKT I:
Scene 1: En gate i Padova.
Lucentio fra Pisa ankommer Padova sammen med tjeneren Tranio for å studere ved universitetet der. Samtalen mellom dem blir snart avbrutt av at gentlemannen Baptista kommer med sine to døtre, den ene et gammelt troll, Katherine, den andre et ung skjønnhet, Bianca. Stykkets plot er at Baptista ikke vil gifte bort Bianca før Katherine er gift, men hun er det selvsagt ingen som vil ha. Bianca har derimiot to friere, foruten Lucentio som straks blir forelsket, de to andre frierne er Hortensio og Gremio. Gremio er gammel og rik, Hortensio har i likhet med Lucentio boklig kunnskap. De to må finne en utvei for å få noen til å gifte seg med Katherine, Lucentio og Tranio må det samme, men først må Lucentio komme i en situasjon hvor han kan se sin utkårede oftere. Alt må skje i hemmelighet, både i respekt til Baptista og i respekt til Hortensio og Gremio. Løsningen er at Lucentio skal kle seg ut som skolelæreren Bianca trenger, mens Tranio skal være Lucentio. Disse forkledningene ansoprer store deler av forviklingene i stykket, da også Hortensio senere vil kle seg ut.
Scenen slutter med en fin liten kommentar fra Sly og publikum, han liker stykket veldig godt, men håper det snart er ferdig.

Scene 2: Foran Hortensios hus
Introduksjon av den siste sentrale karakteren, Petruccio, som skal gifte seg med Katherine. Petruccio er en gentlemann fra Verona, og han introuderes ved Hortensios dør, der han har en liten scene med tjeneren Grumio som misforstår ordet «knock», og oppfatter «knock me here» bokstavlig. Misforståelsen er snart avklart, og Shakespeare går raskt videre med handlingen. Petruccio avslører for Hortensios at han gjerne vil gifte seg med en rik manns datter, og har ingen motforestillinger mot Hortensios forsiktige forslag om Katherine. Samtidig har den utkledde Lucentio fått jobb som skolelærer av Gambio, som kommer til Hortensio for å fortelle den gode nyheten. Hortensio har gode nyheter om Pertuccio som vil få Katherine av veien, og denne gleden blir bare forkludret av Tranio, utkledd som Lucentio, som dukker opp og vil vite veien til Baptistas hus. Han lar det skinne gjennom at han kanskje kan være ute etter en av døtrene der, noe som selvsagt irriterer Hortensio og Gambio, de trenger ingen ytterligere konkurranse.

AKT 2
Scene 1:
Bianca er bundet av Katherine, som vil tvinge henne til å si hvem av frierne hun liker best. Petruccio kommer omtrent umiddelbart etterpå, og ber i høystemte vendinger Baptista om Katherines hånd, Baptistas jordnære svar er fin kontrast, han kjenner datteren, Petruccio gjør det ikke. Og han blir bare mer ivrig på å få alt ordnet straks da han får høre medgiften, det forandrer ikke noe at musikklæreren (og frier til Bianca) Hortensio kommer inn med lutten rundt halsen, da han har forsøkt å lære henne å spille. «I love her ten times more than e’er I did.» Batista henter datteren, og Petruccio proklamerer sitt frieri, som Katherine slår rett til jorden og sier ikke tale om, og skjeller ham ut, uten at Petruccio på noen måte forandrer sin fremtreden. Og her kommer første «kiss me, Kate. We will be married on Sunday.»
Gremio og Tranio (forkledd som Lucentio) går straks i gang med å be Baptista om Biancas hånd, og kappes om det mest attraktive frieriet. Tranio har størst rikdommer, og vinner frem, så fremt at han kan stå for hva han har lovet bort.

AKT 3
Scene 1: Baptistas hus
Lucentio kommer forkledd som Cambio, huslæreren, Hortensio, forkledd som Licio, musikklæreren, de skal nå fordekt lære opp Bianca og fri til henne. Begge gjør det svært så virtuost, men Bianca er like fullt skeptisk, og går villig vekk da han en budbringer kaller på henne for å gjøre klar til bryllupet. Hun gjør det dog klart for Lucentio at hun foretrekkerh ham.

Scene 2: Foran huset
Det er bryllupsdag, og Baptista, Tranio og Katherine venter, Kathrine forsverger Petruccio og bryllupet, og ønsker hun aldri hadde sett ham, før hun forlater scenen gråtende. Biondello kommer og meddeler at Petruccio er på vei, men i et veldig merkelig antrekk for et bryllup, og det er så sant som det er sagt, alle forsøker å overtale Petruccio til å skifte, men Petruccio er fast i sin sak på å gifte seg i dette antrekket det tok Birandello 17 verselinjer å beskrive.

Scene 3: Fortsetter
Tranio og Lucento entrer scenen for å diskutere seg imellom hvordan det blir med Bianca, da Gremio dukker opp med rapport fra bryllupet, det har blitt skandale. Petruccio har oppført seg som en bølle, bannet og bråket og slått, Gremio orket ikke være der lenger og gikk før tiden. Snart kommer resten av følget, og Petruccio er virkelig «kated», han vil straks forlate selskapet og nekter endog bruden å ta i mot familiens gratulasjoner. Alt brautende og veltalende på en gang, Kathrine har ingenting å si imot, og ingen av de andre heller. Resten av forsamlinen er i lattermildt sjokk da brudeparet rir bort.

AKT 3
Scene 1: Petruccios hus
Tjeneren Grumio kommer i forveien, og forteller en annen tjener, Curtis, hvordan reisen har foregått og hvordan Petruccio har kjeftet og smelt, og Katherine har ramlet i noe gjørme, og Petruccio har jaget hestene – og Grumio – av gårde. Nå skal de gjøre i stand, men enda så godt de gjør i stand, ankommer Petruccio rasende og forlanger middag straks, og når den kommer straks, sier han den er brent og dårlig og slenger tallerknene på gulvet og skjeller ut tjenerne. Katherine tar tjenernes parti, men får beskjed at her godtas ingenting annet enn det beste, og det er for henne han vil sette denne standarden. Men den høye standarden gjør at Katherine må gå til sengs uten mat, og til sengs får hun heller ikke gå i fred, for sengen er dårlig redd og også dette blir det bråk av.
Scenen slutter med at Petruccio kommer inn på scenen og forklarer sine intensjoner, alt er satt i scene for å temme trollet Kate, og han utfordrer også «He that knows better how to tame a shrew, Now let him speak. «Tis charety to show.»

Scene 2: Padova, Baptistas hus
Tranio (tjeneren) er forkledd som Lucentio, Hortensio som Licio, og de kappes fortsatt om Biancas gunst, men det er Lucentio selv forkledd som læreren Cambio, som lykkes best. Hortensio og Tranio ser det, Hortensio avslører for Tranio sin sanne identitet, og Tranio benytter anledningen til å få Hortensio til å forsverge sin kjærlighet til Bianca, og det gjør han, han sverger at han aldri mer skal ære og smigre henne, han skal finne en annen. Han drar så til oppdragelsesskolen til Petrotccio, forlater scenen. Deretter kommer en pedant som kan spille faren til Lucentio, han ligner ham. Denne er meldt av Biondello. Hensikten er å garantere Baptista for finansene.

Scene 3: Petruccios hus
Tjeneren Grurmio terroriserer Katherine som vil ha mat, men alle retter Grumio foreslår, trekker han tilbake med ordspill mot Katherines temperament. Katherine ender opp med å slå ham, og så kommer Petruccio, også med en rett, som han også trekker tilbake, fordi hun ikke øyeblikkelig sier takk, han sier det er fordi hun ikke liker maten, og da hun så straks sier takk, og ber ham la det stå, spiller han fornærmet og sier at selv den simpleste tjeneste fortjener en takk. Deretter kommer skredderen med tøyer for besøket de nå skal gjøre til Baptista, alt tøyet er godt nok for Katherine, ingenting for Petruccio, som skjeller ut skredderen og sender ham tilbake uten å ta i mot tøyet. Også Grumio spiller med her. Scenen blir observert av Hortensio, som nå er på oppdragelsesskolen og har morsomme sidereplikker. Scenen ender med at de skal dra til Baptista i klærne de går i, men besøket blir ikke noe av da Petruccio sier klokken er syv, Katherine retter til tre, og Petruccio klandrer henne for å gå mot alt han sier og slår fast at de går når klokken er det han bestemmer.
Rett før dette har Petruccio en til dels vakker monolog, der han påpeker at skjønnheten ikke ligger i klærne, men i det indre. Vakkert sagt, men her fungerer det i god kontrast til at han har nektet Katherine å ta på seg nye klær.

Scene 4: Padova, Baptistas hus
Pedanten utgir seg for å være Lucentios far, og får sammen med Tranio Baptista til å gå med på giftemålet med Bianca.

Scene 5: Fortsetter
Lucentio og Biondello blir enige om hvordan giftemålet skal arrangeres i praksis. De må få det gjort unna hurtig, siden mange av forbindelsene er mellom folk i forkledning, og bryllupet må avholdes før bløffene avsløres.

Scene 6: Vei mellom Petruccios hus og Padova
Hortensio, Petruccio og Katherine er på vei mot Padova. Petruccio priser månen, og Katherine sier det er solen, og Petruccio kjefter på henne for alltid si ham i mot, og gir ordre om at de skal snu. Hortensio ber Katherine ikke motsi Petruccio, ellers kommer de seg aldri til Padova, og Katherine sier som Petruccio, og fortsetter med det selv om han øyeblikket etter snur og kaller Katherine gal som ikke ser forskjell på sol og måne. Det samme gjentar seg da møter en gammel mann, Petruccio sier det er en skjønn, ung jomfu, og Katherine priser hennes skjønnhet og hyller foreldrene, hvorpå Petruccio kaller henne gal også her, og Katherine sier det må være solen som har blendet henne. Den gamle mannen er Vincentio, Lucentios far.

AKT 5
Scene 1: Padova, Luccentios hus
Et voldsomt opptrinn der Vicentio kommer for å treffe sin sønn, Lucentio, men blir ikke sluppet inn av pedanten, og så kommer Tranio forkledd som Lucentio, og hevder Vicentio er en villmann og vil ha ham kastet i fengsel. Vicentio hevder sin rett, men til stede er bare folk som ikke kjenner bløffen, heller ikke Gramio tør sverge på at Vicentio er Lucentios rette far, når Tranio står der og hevder at han ikke er det. Gramio kjenner ingen annen Lucentio enn Tranio. Til slutt kommer den ekte Lucentio med sin Bianca, og nå som bryllupet er overstått, kan alle forkledninger avsløres. Petruccio og Katherine har stått ved siden av og bivånet opptrinnet, etterpå vil Petruccio ha et kyss, «Come, my sweet Kate. Better once than never, for never too late.»

Scene 2: Lucentios hus
Nå sitter de der alle samlet, mennene som har giftet seg, Lucentio, Hortensio og Petruccio, og de bestemmer seg for å ha veddemål om hvem som har den lydigste konen. De sender tjenerne sine ut med bud på henne, verken Bianca eller Widow (Hortensios kone) kommer, men Katherine kommer straks, og hun henter også de andre, og hun har sin kjente monolog om kvinners lydighet til mannen. Med et smil kan Petruccio innkassere vinnersummen.