Bort med tegnsetting

I september 2012 postet jeg en tekst om tegnsetting, en eksperimentell tekst blant mange i 2003. 3. september samme år skrev jeg oppfølgeren, «Bort med tegnsetting», og den er jo ganske artig. En tekst skrevet for å vise at det går an.

Bort med tegnsetting

I en tidligere tekst utforsket jeg tegnsettingens muligheter eller nærmere bestemt tegnsettingens regler noe jeg slett ikke skal utforske her for her skal jeg utforske det motsatte altså om hele denne tegnsettingen som vi så flittig benytter oss av egentlig er nødvendig eller om vi ikke bare av og til når vilkårene er til stede simpelthen kan droppe alt dette som heter tegnsetting og heller skrive av gårde jeg hadde nær sagt uten tegn haha i hvert fall uten skilletegn det vil si skrive en tekst uten å bruke slike bremsende element som komma punktum spørsmålstegn utropstegn bindestrek tankestrek kolon semikolon parenteser og alt det der vi skribenter bruker for å sørge for at teksten blir lest på den riktige måten og pauser blir tatt på de riktige steder representerer og som fører til at rette menn blir hengt eller benådet slik han kanskje ville blitt uansett eller hun hvis det var en kvinne om bare teksten var skrevet på den rette måten og det er akkurat det vi nå skal undersøke om det finnes en slik rette måten å skrive på som gjør at teksten kan komme opp i en viss lengde og selvfølgelig ha et visst innhold og helst være til forveksling lik en helt vanlig tekst eller egentlig være en helt vanlig tekst bare med det unntak at den ikke skal inneholde et eneste tegn bortsett fra bokstavtegnene da som man naturligvis ikke kan unngå i en skrevet tekst uten å bruke et eneste skilletegn og hvis dere tror at jeg nå har gått meg vill så sier jeg les om igjen for det har jeg ikke ennå det er derimot et annet problem med denne teksten og dette problemet vil kanskje være skjult ved første gangs gjennomlesning men slik den som leser teksten om igjen slik den gjorde som ville kontrollere om jeg hadde gått meg vill eller ikke vil oppdage så har jeg altså i en tekst hvor jeg dristig kutter ut all tegnsetting også inntil videre kuttet ut alt innhold og det er foruroligende fordi jeg har holdt det gående i ganske mange linjer og risikerer å trette leseren om jeg ikke snart får sneket inn noe innhold i denne teksten før det første skilletegn sniker seg inn og liksom beviser nødvendighetsforholdet mellom de to og da har jeg ikke bare trettet leseren men også latt han eller hun hvis det er en kvinne ha lest et eksperiment som feilet allerede før det fikk innhold og det er selvsagt noe ingen seriøs skribent vil servere sin leser annet enn som spøk og jeg spøker ikke jeg unngår tegnsetting og har foreløpig unngått innhold men dette siste skal det bli en slutt på for innholdet kommer her i form av et tema som det ikke burde overraske noen er nettopp det eksperiment som alltid feiler og aldri har innhold og som jeg har kalt det liv vi aldri gir oss i forsøkene på å beskrive nettopp fordi det alltid feiler og aldri har innhold og vi derfor aldri kan klare det kan man føye til for hvordan skulle man innholdsfylt beskrive noe slikt og med disse feilslåtte forsøkene gir vi skribenter tekstene våre innhold og det skal jeg gjøre også det er bare å lese videre så får dere enda et forsøk på å beskrive det der livet vi aldri gir oss i forsøkene på å beskrive selv om vi aldri kommer til å klare det uansett hvor mange tegn vi bruker og nå har jeg sagt fra meg det arsenal av skilletegn vi vanligvis har til rådighet og skal liksom beskrive det ubeskrivelige liv likevel det sier seg selv det vil ikke lykkes det vil ende opp med at jeg etterpå hvis jeg ikke har beskrevet intet har beskrevet et eller annet annet som ikke er verken livet eller intet men som kanskje gir seg ut for å være en av de to uten å være det for det som er intet er ikke et eller annet annet og det som er livet lar seg ikke beskrive for hadde det gjort det ville vi beskrevet det og gitt oss og vi gir oss aldri og den som tviler eller bare er litt forvirret kan ta en titt på definisjonene mine der det står alt sammen klart på en måte som gjør at jeg i hvert fall ut fra de premisser jeg følger her i teksten kan slå fast at man når man skal beskrive det liv vi aldri gir oss i forsøkene på å beskrive selv om vi ikke kan klare kanskje kommer best ut av det nettopp hvis man ender opp med å beskrive enten et eller annet annet eller intet fordi man da liksom har demonstrert hvor umulig det er å beskrive og forstå dette livet som er så umulig å beskrive og forstå og når man har fått dette her beskrevet ved hjelp av bokstaver og tegn som ikke alltid er så lette å forstå de heller så kan det kanskje være lettere å godta at man er med og lever det der livet som er så umulig å beskrive og forstå og er nødt til å lese de der tekstene som er like så umulige å beskrive og forstå og kanskje få en dypere artigere eller i det minste annerledes forståelse for hvorfor vi allikevel aldri gir oss i forsøkene på å beskrive og forstå verken tekstene eller livet selv om vi vet at vi til slutt vil finne ut noe sånt som at ingenting inneholder noe som helst og at vi visste det på forhånd slik jeg også måtte vite det da jeg gikk i gang med forsøket på å skrive denne teksten der jeg hele tiden har sagt at jeg ville undersøke om det var mulig å skrive en tekst uten alle de bremsende elementene jeg nevnte i innledningen samtidig som jeg fikk sneket inn noe innhold før eksperimentet snek seg ut og før jeg går meg helt vill i denne tegnsettingsløse setning som dere lesere nok for lenge siden har gått dere helt vill i må jeg bare med et smil konstatere at resultatet ble det du nå har lest.

ES2003

Om det skjedde eller ikke

Tja, denne teksten skrev jeg eller begynte på 1. desember 2003. Og jeg er ikke sikker på om jeg lyktes med den, eller ikke lyktes i det prøvde på med dem. Hvis jeg prøvde på noe.

Om det skjedde eller ikke

Det var enten her i Bergen eller i Stavanger jeg var litt småforelsket eller ikke i ei jente eller dame som het Lene eller Mona. Jeg satt hjemme i leiligheten min eller ute på et forspill og drakk vin eller øl, fordi jeg ikke ville treffe Grethe eller Unni som også hadde forspill og nok hadde regnet med at jeg skulle komme eller la være. Men det gjorde jeg ikke (eller så gjorde jeg det), for jeg var altså småforelsket eller ikke i Lene eller Mona, mens Grethe eller Unni altså var mest interessert i meg eller en annen. Alt dette tenkte jeg på eller lot være å tenke på, da jeg gikk ut eller ble hjemme. Grethe eller Unni var selvfølgelig på den store festen ute i byen, eller så var de ikke der. Det skulle nemlig være konsert, med et svært kjent band eller et ukjent band, så de fleste i studentmiljøet eller på jobben skulle gå eller la være, hvis ikke konserten var avlyst. Ettersom jeg er 23 eller 35 år og har vært uten kjæreste i lengre tid eller i kort, så hadde jeg nå lyst på et lite eventyr eller så hadde jeg lyst til å unngå det. Så gikk jeg altså ut, eller ble hjemme, og der traff jeg ganske riktig Lene eller Mona, eller Grethe eller Unni, eller begge to, eller ingen av dem, i den ene eller andre rekkefølgen, og jeg forsøkte alt jeg kunne eller gav opp straks, å komme i kontakt. Eller holde meg litt i det skjulte. Lene eller Mona var mer vakker enn noensinne eller så helt vanlig ut, det var uansett nok for meg eller akkurat litt for lite, jeg ble meget glad eller meget trist da jeg så det ikke kunne gå eller det kunne gå, fordi hun satt i samtale med ekskjæresten eller den nåværende kjæresten eller en som ikke var noen av delene, hvis hun da ikke satt alene, og det så ut til å gå bra eller dårlig. Jeg bestemte meg for å gi opp alt eller ikke gi opp noe som helst, og drakk uten tanke for fremtiden eller nettopp med tanke på fremtiden øl på øl på øl eller vin, eller ingenting. Plutselig var Grethe eller Unni der eller et annet sted, og nå var hun mer eller mindre interessert i meg enn jeg på forhånd skulle kunne ane, eller burde ha ant, nå hadde det steget til et toppmål eller sunket til et bunnmål, uansett, jeg skjønte hva hun ville, eller så skjønte jeg ikke det. Det ene ordet tok det andre eller glapp for det andre, og jeg ble med henne hjem eller hun ble med meg eller vi gikk hjem hver for oss, og full og lykkelig eller ulykkelig som jeg var, hvis jeg ikke var edru, bar det rett i seng eller hvor det bar. Jeg tenkte at dette var slett ikke særlig smart eller dette var det smarteste jeg kunne gjøre, fordi det ville føre til problemer når jeg etterpå måtte forklare at jeg ikke elsket henne eller elsket henne, og følgelig ikke hadde ment noe særlig med dette her, eller så hadde jeg ment det, jeg vet ikke hva som gikk av meg, eller så visste jeg det. Og kanskje ville det løse mine problemer. Men dette er å foregripe begivenhetenes gang, eller så er det å befinne seg i dem. Vi elsket eller lot være, sovnet straks eller etter en stund, våknet eller sov videre, frokost eller droppe den, de første vanskelige ord eller droppe dem eller si noen lette ord, komme seg vekk eller bli, alt dette her, eller ingenting, som jeg har skissert, eller lagt frem meget nøye, jeg blir ikke ferdig med å tenke på det, eller så blir jeg det, det er akkurat som om det ikke har hendt, samtidig som det er akkurat som det har det. Og for meg er det ikke helt lett å peke på forskjellen, eller så er det meget lett.

ES 1. des 2003

Dangladesh (eller Neshorn i Danmark)

Dette er en ren humortekst.

Dangladesh (eller neshorn i Danmark)

I denne teksten tenkte jeg å utforske grensene mellom litteratur og det som ganske enkelt er en spøk, altså en av mange grenser som ikke egentlig finnes. Det ligger vel på sett og vis i grensenes natur, de er i beste fall litt flytende av seg, i verste fall er de bare tull, for hvor går grensen mellom det ene og det andre? Den er ikke så lett for én som vil uttale seg i fullt alvor. Det vil ikke jeg, jeg driver med spøk, og med litteratur, jeg har ikke helt bestemt meg fra hvilken side jeg liksom skal nærme meg denne grensen jeg har satt meg fore å utforske, jeg har inntrykk av at jeg begynte som litteratur, men tror jeg fra dette øyeblikk skal foreta et stort (eller lite) sprang over i spøk: Kjære leser, du har kanskje vært borti den leken hvor man skal foreta en liten regneoperasjon, der man samme hva man foretar seg vil ende opp med tallet 4, hvorpå man skal plukke den respektive bokstav i alfabetet, altså ‘d’, og deretter plukke ut et land som begynner på denne bokstaven, og så et stort dyr som begynner på bokstav nummer tre i ordet som står for dette landet, som er Danmark, og bokstaven er ‘n’, som blir Neshorn? «Men det finnes da ikke neshorn i Danmark?» sier utspørreren overraskende, mens du sitter der og tenker på dette landet og dette store dyret, og deretter går over i å tenke at dette er jo umulig, for nå må utspørreren ha lest tankene dine. Det har utspørreren naturligvis ikke, for å lese tanker er akkurat så umulig som du tenkte i leddsetningen, dette har sin helt enkle forklaring. Enhver som har vært borti leken vet det på forhånd, heretter vet du det også, talleken til å begynne med gir med matematisk nødvendighet tallet 4 (det sa jeg jo), man skal si et land på ‘d’, og man er bra vanskelig om man så sier «De nederlandske antiller» eller «De britiske jomfruøyer» til fordel for Danmark, som jo er et ordentlig land man har hørt om. Ta nå to stykker, to personer, det er to stykker som nettopp har holdt denne leken og nå diskuterer den. De finner raskt nøkkelen, det er så fungerende få land i verden som begynner på ‘d’. – Det er bare Danmark, sier den ene, for det er det man tror, når man ikke har tenkt alvorlig etter og virkelig forsøkt å finne flere slike land og kanskje slått opp i leksikon eller noe. – Nei, det er flere, sier den andre. – Nei, sier den første, igjen, – det er bare Danmark, Danmark, kun Danmark! Kanskje den personen som ikke er den første, har tenkt alvorlig etter på forhånd og kanskje slått opp i leksikon eller noe, slik at det er mulig å komme med disse litt fjerne landene, antillene og jomfruøyene, med tredjeperson flertalls pronomenet ‘de’ foran, altså første bokstav ‘d’, altså helt i tråd med hva som var etterspurt, men som den personen som er den første likevel påpeker er bra spekulativt å komme med, og forresten finnes ikke flere. – Joda, sier den andre, og nå er det virkelig overraskende. – Hva da? – Dorge. Dorge begynner jo på ‘d’. Dorge, Dengland og Dyskland. – Det gjelds ikke. – Hvorfor ikke? – For da kan jo alt mulig begynne på ‘d’. Dussland og Dolen og Dalestina. – Dalestina er ikke noe land. Det er politikk. Drankrike er et land, slik Dosta Rica og Duruguay også er det. – Deru da? – Det er et land. – Daustralia? – Nei, det er nok et kontinent. – Det er et land også. – Javel. – Det er jo helt sykt, det blir helt umulig å forholde seg til noe som helst. – Nei, det blir fullt mulig å forholde seg til alt, akkurat som før. – Vi kan ikke snakke om problemene i Duganda, utviklingen i Dongo og rasepolitikken i Dør Afrika, det går bare ikke. – Det går akkurat like fint som å snakke om Dafghanistan, Dindia og Dongolia, slik vi har gjort i alle år. – Du må spøke. Skal det være på denne måten, finnes ikke lenger noen grenser. – Jeg spøker ikke. Grenser finnes. – Alle land kan begynne med hva som helst, hva som helst. Det er ikke til å tro. – Tøft, hva? Si Djordan og Djapan og Dyemen og sånn som det der, sa den andre, – for ikke å snakke om Djamaica, sa den første, i det vi forlater de to, og vender tilbake til den overordnede tematikken i denne spøken eller litteraturen eller hva det til slutt ble.

ES2003

Presentasjon

Før internett kom skikkelig med sosiale medier og egen redigering av blogging og nettsider og hva man ville, så var det å stå foran en forsamling og lese opp tekstene min mulighet for å gjøre dem kjent. Derfor handler mange av dem nettopp om det, om å lese dem opp, presenterer dem. Presentasjon.

Presentasjon

Hva om jeg var på opplesningskveld, og skulle fremføre denne teksten. Konferansieren går frem til mikrofonen, og introduserer neste oppleser, det er meg, Eivind Salen, – en forfatter som har gjort seg bemerket med korte, underfundige tekster, karakteristisk fremført fra en rekke av Bergens uetablerte scener, om man kan bruke et slikt uttrykk. Han har også skrevet teaterstykker, og fått dem oppsatt i Studentteateret Immaturus og i sin egen teatergruppe som nå heter Salen teater, og som for tiden ligger brakk, etter som jeg forstår, gjør den ikke det, Eivind Salen? Hvor er han? Jeg sitter blant publikum og sier ikke hvor jeg er. – I hvert fall er det en stund siden han har gjort noe i det formatet. I det siste er det korte tekster han har fremført oftest, i prosa og i lyrikk, i begge sjangere kjennetegnet ved en sår og fin naivitet, og ved en voldsom personlighet, eller kanskje vi heller skulle si inderlighet, følsomhet, samtidig som han på et noe snurrig vis får inn en slags ironisk distanse. Jeg vet ikke hvordan han klarer det, vi har han her, han skal lese nå en tekst han har valgt å kalle, skal vi se, ”presentasjon”, vær så god, Eivind Salen, og så forlot konferansieren scenen og overlot mikrofonen til meg som gikk opp med akkurat denne teksten i hendene.

17. sep 2006

Samtale?

Det var i 2003 jeg systematisk begynte å skrive korttekster, så tekstene fra det året, skiller seg litt ut. Sånn som denne.

Samtale?

Jeg har besøk av en dame jeg kjenner godt, det er ikke akkurat det. Hun sitter i sofaen, jeg i stolen. Hva jeg følte for henne og hun eventuelt følte for meg, skal jeg ikke skrive noe om, jeg skal vise frem samtalen. Eller jeg skal vise frem der det som foregikk mellom oss, noe jeg ikke uten videre vil kalle en samtale, det var ikke en samtale det var, jeg skal vise hva det var. Og husk: Jeg kommer bare til å bruke ord (selvfølgelig – dette er en skrevet tekst). Vi satt altså der. Så stilte jeg henne et spørsmål, et spørsmål som passet godt inn i hva vi snakket om. Deretter ble jeg sittende og lytte til hva hun svarte. Hun svarte uten videre, like naturlig som jeg hadde spurt, falt svaret hennes, det var en fin flyt i mitt spørsmål og hennes svar, hun snakket av gårde i den retning jeg hadde angitt med mitt spørsmål. Jeg satt og hørte på, og tenkte samtidlig litt på det der denne teksten ikke skal komme inn på, altså hva jeg egentlig følte for henne, og hvorfor jeg egentlig sitter her og har henne i sofaen min, og også om jeg i det hele tatt kunne si at jeg kjente denne kvinnen, som satt der i sofaen min og snakket, mens jeg satt og hørte på. Samtidig som jeg tenkte dette, hang jeg godt med på hva hun fortalte. Jeg var hele tiden diskret på utkikk etter åpninger for nye spørsmål eller kommentarer eller andre innspill å komme med når hun en gang ville holde opp med å snakke, i det jeg fikk det for meg at jeg aldri ville klare å finne det. Det kom over meg, at det vi nå, — det hun nå satt og snakket om, om det hadde jeg ingenting å si. Ikke en lyd hadde jeg å bidra med. Og jeg tenkte at hvis hun nå stoppet å snakke, ville jeg bare bli sittende og smile. Men hun snakket heldigvis videre (mens jeg uansett satt og smilte), tenkte seg om og gjorde selv sine vurderinger om hva hun skulle si, før hun fortsatte og fulgte et resonnement til endes. Jeg nikket, og smilte, ufrivillig bredt og uten å vise tennene. Hun så på meg et øyeblikk, og fortsatte enda en gang, denne gangen med et resonnement noe på siden av det forrige, et alternativt syn på saken, tydelig med den hensikt at når hun var ferdig, så skulle jeg gjøre en vurdering av hvilket resonnement som var å foretrekke, eventuelt komme opp med et tredje som kanskje kunne kaste nytt lys over begge de to hennes, eller bare kaste ut en ny tråd hun kunne plukke opp og snakke videre rundt, men det ville ikke skje, det visste jeg. Jeg ville aldri kunne komme opp med noe resonnement eller noe som helst annet rundt det hun nå satt og snakket om, jeg kunne maksimalt bli sittende å nikke og smile med lukket munn. Men det hadde jeg gjort lovlig lenge nå, det var måte på hvor lenge jeg kunne holde frem med det. Jeg kunne bare håpe på at resonnementet hennes skulle vare lenge, slik at jeg fikk god tid til å tenke ut noe å si eller en annen måte å komme meg ut av denne situasjonen på. Første del av håpet ble godt oppfylt, hun snakket lenge som bare det, men det hjalp ingenting, for jeg greide ikke å tenke ut noe. Jeg fikk bare mer og mer panikk. Jeg begynte å svette i pannen og klemme hardt i armlenene, – hva er det? spurte hun, innskytelsesvis. Jeg kunne jo ikke svare på dette, jeg kunne ikke si hva det var, så jeg bare ristet på hodet. Og da hun så det, fortsatte hun, hun fortsatte ubønnhørlig, ordene hennes fløt og trillet og sildret som elver, perler og bekker, de gjorde stadig nye krumspring, sjonglerte med seg selv, hadde referanser både hit og dit, gjøglet, spøkte og lo, var vettuge, kloke og finurlige, passet perfekt i sammenhengen, både i form, innhold og tone, de la seg akkurat på det rette nivå, jeg ville skrike, men hva skulle jeg skrike, hva lyd hadde vel jeg å komme med? – hva er det, spurte hun igjen, og trillet lange remser av ord om hva forskjellig som kunne være galt med meg her, det ene forslaget mer innsiktsfullt enn det andre, de forklarte på en prikk min situasjon alle som én, det var bare for meg å velge hvilket alternativ som passet aller best, som forklarte enda litt bedre enn de andre, og så kunne hun på øyeblikket finne enda mer treffende ord på min tilstand, beskrive i detalj hvordan jeg hadde det og hva jeg skulle gjøre med det, komme med erfaringer fra sitt og sine venninners liv, som alle hadde opplevd noe lignende og kommet ut av det, eller kanskje hadde hun kommet opp med noe enda mer briljant, jeg vet ikke, jeg fikk ikke vite det, for jeg klarte ikke å velge noen ting, jeg var lamslått av panikk, og som den lamslåtte, var min eneste mulighet å stramme alle muskler til det maksimale. Det er akkurat dette jeg så nødig vil kalle en samtale.

10 sep 2003

Jeg og forfatteren

Tekstene jeg skriver er for en stor del eksperimentelle. Eksperimenter er i sin natur slik, at noen ganger lykkes de, andre ganger lykkes de ikke. Denne teksten er 19. februar 2009. Et kursorisk interessant poeng er at dette er bare en drøy uke før jeg første gang traff mine kone. Så dette var omtrent siste sjanse til å skrive en tekst akkurat som dette – og jeg grep den.

Jeg og forfatteren

Jeg har mange ganger de siste dagene, ukene og til og med månedene kommet hjem til min lille leilighet på Nordnes i Bergen med en tanke om hva det er nå er jeg kommer hjem hit for dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, og etter hvert år etter år. Jeg kommer hjem hver dag etter arbeidstid, lager meg middag og spiser den, og blir etterpå sittende i stolen og tenke. Noen ganger skriver jeg, noen ganger leser jeg, begge deler mener jeg hører med til det å tenke. Hovedpersonen i denne teksten er forresten på ingen måte den samme som forfatteren av den. Det er hovedpersonen som er jeg, og det er jeg som tenker at jeg kanskje snart har fått nok av dette her. Jeg har ikke noen tro på at jeg noensinne vil finne lykken her i denne leiligheten min, i hvert fall ikke den rene og udelte lykken jeg alltid har lengtet etter og jeg på en måte mener alle mennesker har plikt til å lengte etter, selv om den kanskje er umulig. Den er umulig, det tanker jeg mange ganger der jeg sitter, og den er i alle fall umulig i det livet som jeg lever. Jeg har ikke noe håp om den, om folk som snakker til meg om håp tenker jeg alltid at de vet ikke særlig mye. Så sitter jeg altså der i stolen, og lengter etter lykken, klar over at den aldri vil komme til meg. Ja, jeg har også kjempet for den, kjempet og tapt, selv om kampen i mitt tilfelle ikke ser særlig overbevisende ut. Jeg tror det var få som merket den. Ja, jeg kjemper fortsatt, forresten, de gangene jeg er ute, altså før jeg kommer hjem og setter meg i stolen og begynner å tenke. Jeg har ikke noe særlig tro på denne kampen. Jeg kjemper den for syns skyld. Og når jeg sitter og tenker, er jeg selvfølgelig klar over at det er temmelig komisk, at jeg kjemper en kamp for syns skyld, og så er det ingen som ser den. Dette er livet mitt. Jeg har imidlertid den fordelen at jeg er fullt og helt oppdiktet. Forfatteren av denne teksten derimot…

ES 2009