Berre ein hund, av Per Sivle

Per Sivle (1857-1905) var fra Flåm i Aurland, Sogn og Fjordane, en skikkelig arbeiderdikter, en skikkelig nasjonalist, en skikkelig slugger. Han var uekte barn, som det het den gang, født utenfor ekteskap, og moren døde da han var to år. Barndomsårene brukte han på flyttefot, fra sted til det, og denne flyttingen holdt han frem med gjennom hele livet. Han ble aldri helt rotfestet.

Min inngang til ham var ganske spesiell, det er anagrammet til navnet hans, Elvis, og så novellen, Berre ein Hund. Her må det være noe, det kan jo umulig være tilfeldig at Elvis Presley fikk en hit med Nothing but a Hound dog, en morsom tilfeldighet. Og nysgjerrigheten var vakt.

Så er det noe med dikterne og kulturpersonlighetene fra andre halvdel av 1800-tallet. Det er gullalderen vår, det er noe med dem. Om det var strømningene i tiden som traff så godt Norge, eller om det bare var det at høy kvalitet er reproduserende. De dyktige leser og lærer av hverandre.

Ja, og så er det det at det er en periode der står mye på spill. Det er demokratiet som tar en vending fra embetsmennene og besteborgerne, til folket med bønder og arbeidere, i hvert fall lite grann. Det var en kamp for sosial rettferdighet. Og det var spørsmål som aldri før var diskutert, som nå ble aktuelle, og som forfatterne og kunstnerne gikk i bresjen for. Det var en kamp om sosial rettferdighet, om en reduksjon av de mektiges formelle og uformelle makt, og en viss grad av likestilling og frigjøring. Det var noe reelt å gjøre opprør mot, og det skrevne ord i bøker og aviser var middelet.

I hvert fall hoper det seg opp med dyktige forfattere og skribenter i perioden, og de skriver alle sammen som om det er noe som står på spill.

Hva vi har fordel av i dag, er at de gamle forfatterne er så veldig lett tilgjengelige gjennom det vidunderlige internettet. For å lese Per Sivle i hans egne ord, er det bare å gå til nasjonalbiblioteket, og der får jeg opp andre utgave av hans litterære gjennombrudd, Sogar, der Berre ein hund er ein av 5 noveller-Det er høytidsstemt med begynnelsen:

Han Hall var inkje anna han, Stakkar, han var berre ein Hund.

Per Sivle: Berre ein Hund (Starten)

Det blir gode noveller av slikt. Absolutt noe som kan leve i 150 år, og leses på nytt, for å finne sin plass i ein helt grei litteraturblogg. Andreutgaven av samlingen er fra 1890, førsteutgaven fra 1887, så han begynte med en suksess, godeste Per Sivle. Og han skriver i et språk som gjør det deilig utfordrende selv for en språkfantast som meg. Her skal ingenting komme gratis. Dette er atskillig vanskeligere å lese enn dansken til Hans Christian Andersen noen tiår tidligere, eller Oehlenschläger, eller for den saks skyld Thomas Kingo og Dorthe Engebretsdotter. Å lese Per Sivle er regelrett tungvint.

Men det er alt sammen en vanesak, og en norsk språkbruker har alltid kort vei til norske tekster. Man må være litt vant med landsmål før noen som helst språkreformer, og det er fordel om man kjenner litt Vossamål. Det første gjør jeg litt, det andre gjør jeg lite. Men Per Sivle har jeg glede av å lese, en språkmann som mestrer sitt språk, og som vil ikke vil høre på kompromiss. Sånn det skal være.

Handlingen? Det er bare en hund, han Hall, som dukker opp i det som er del II, og er stor som ei kvige, og har en tanngard som kunne tygge en slipestein. Det er bra beskrevet. Det er sånn det skal være, sånne noveller man vil lese.

La Peste (Pesten), av Albert Camus

Jeg har jukset litt med denne. Det må jeg innrømme. Jeg har lest boken på norsk. En gang for lenge siden, da jeg var ung og inntrykksøm (som Dag Solstad har formulert det), og en gang nå, i vinterferien, da Corona-viruset var på vei til landet. Jeg tenkte jeg skulle lese litt om hvordan det ville bli.

Pesten. La Peste. Den utkom i Frankrike i 1947, eller kanskje det var Algerie, som Albert Camus kommer fra. I Norge ble den utgitt i bokklubben en gang tidlig på 1970-tallet, tror jeg. Det var den utgaven jeg leste først. Så leste jeg den i en utgave digitalt fra Nasjonalbiblioteket nå, siden jeg ikke kunne finne min papirutgave.

Og nå som jeg skal skrive om boken på Helt Grei Litteratur, lastet jeg for skams skyld boken ned på fransk, siden det nå en gang står «Lest i original» der under tittelen. Men jeg har bare bladd litt i boken, og skumlest her og der, slik man skumleste fransk når man ikke kan fransk.

Det er helt umulig å lese romanen nå uten å se det opp mot Corona-krisen vi er inne i. Da jeg leste boken på ny, i februar, var vi på det punktet man fant noen rotter, men ikke kunne ta det alvorlig. Fortellergrepet i romanen er finurlig, slik man gjorde det på den tiden, mesterforfatterne. Det er en skjult forteller, en forteller som ikke vil stå frem, men som er involvert i hendelsene og forteller om noe han selv egentlig har vært med på. Så han vet hvordan det kommer til å gå, gjennom hele romanen. En slik forteller kunne i februar fortalt at Norge snart ville være lukket ned og stengt, alle skoler og alle barnehager, eksamen avlyst, og ingen russefeiring, og ingen puber, kafeer og restauranter åpne, ingenting åpent, egentlig, og folk skal helst ikke samles, og ingen idrettsarrangement går av stabelen, og folk får ikke reise til hyttene sine i andre kommuner, eller bruke fritidsbåt, eller klippe håret hos frisør, og så videre, og så videre.

Det gir en helt bestemt effekt å fortelle historien på den måten. Man får liksom et forsprang på resten av verden. Slik den av en håndfull unge mennesker har et forsprang på de andre om gjengen skal se en film han allerede har sett. I februar ville verden innvendt at det ville jo ha mye å si for økonomien, folk vil miste jobben, og hvordan vil det gå med reiser og reisevirksomhet, det er jo helt utenkelig, helt utenkelig.

Javisst er det utenkelig, helt inntil det skjer. Og som i verden i dag, som i romanen til Camus er det mye verre enn selv det man kunne forestille seg. Selvsagt har det mye å si for økonomien. Oljeprisen kollapser, kroneverdien kollapser, i USA er børsnedgangen og den økonomiske nedgangen kraftigere enn under depresjonen i mellomkrigstiden. Ja, for det er jo ikke bare i Norge disse tiltakene innføres. Det er hele verden, hele den vestlige verden. Og store deler av resten av verden også.

Hos Camus er det bare en by. En ikke nærmere angitt by. Og sykdommen er nok litt verre enn Covid-17, eller hva vårt virus heter, verre når det kommer til smerter og dødelighet. Dette er pest. Byllepest og lungepest. Ikke vel nærmere angitt, så vidt jeg leser, og skildret som det kan være begge deler.

Døden og smertene er ikke poenget i Camus sin roman. Dette er etterkrigstiden, 1940-tallet. Snart kommer det absurde teater. Smerten, døden og meningsløsheten er grunnpilarer i livet. Ordene Camus bruker er lette og humoristiske, statistiske og kliniske, her blir antall døde nevnt hver dag, ikke så ulikt sånn man nå gjør det i Italia, hvor tallet i hvert fall inntil nylig har steget og steget, slik antall pestofre hos Camus også steg og steg til det vanvittige.

Og folk kunne både finne seg i og ikke finne seg i alle restriksjonene. Mange gjorde forskjellige slags forsøk på opprør, forsøkte å slippe unna og ikke bry seg, og føle og mene det gjelder alle andre, ikke dem. Ikke så ulikt sånn som vi har det i dag.

Forskjellen er altså at får du pest, er du dødsdømt. Du må isoleres, du vil få behandling, men den vil ikke hjelpe. Og det vil gjøre vondt, og du vil bli fortvilet og desperat. Det samme vil familien din, som vil klamre seg til håpet om at dette skal gå bra, at det ikke er pest, og at offeret ikke trenger å forlate dem. Noen få slike scener er skildret. Smertescenen blir lagt til et barn, et uskyldig barn som vrir seg i smerte, og dør. Her er det et reelt følelsesutbrudd, fra legen til presten, legen er sint på presten som kan støtte en Gud som sender sykdommer som torturerer barn. Her er det vel også litt samfunnskritikk å lese, og litt religionskritikk, selv om ingenting av dette tar overhånd i romanen.

Dette er om livsbetingelsene. Slik Albert Camus og de andre eksistensialistene alltid skrev om. Hvordan det er å være menneske, og leve i en by og et samfunn som blir hjemsøkt av pesten, hvordan det er å holde det gående når døden kan komme hvert øyeblikk, og gjør det overalt rundt deg. Det er om hvordan mennesket som individ og som del av et samfunn håndterer slike kriser, og lever i dem, hvordan psykologi og gruppepsykologi spiller inn, og hvordan man ikke tar inn over seg hvor ille det er, og kommer til å bli. Det er en fabelaktig fornektelse av realitetene, og en forunderlig tilpassing til omstendighetene.

Dostojevskijs brev til Anna Grigorjevna Dostojevskaja (pikenavn Snitkina)

Anne Grigorjevna Snitkina (1846-1918) var stenograf. Hun er berømt, fordi hun renskrev manuskriptene til en viss Fjodor Mikhailovitsj Dostojevskij (1821-1881), og giftet eg med ham i 1867. Det er det viktigste ekteskapet i litteraturhistorien.

Uten henne hadde ikke romaner som Forbrytelse og Straff, Idioten, De besatte, En ung manns historie og Brødrene Karamasov blitt skrevet. F. M. Dostojevskij var en uovertruffen romanforfatter, men han greide ikke å organisere livet sitt, og ville gått i hundene om ikke A. G. Snitkina (senere Dostojevskaja) hadde fått skikk på ham.

Det første brevet til henne skriver Dostojevskij 2. januar, 1867, fra Moskva. Det vil si, det er ikke det første brevet han sender henne, men det første brevet til henne i samlingen av Dostojevskijs verker i 15. bind, hvor brevene er bind 15. 247 brev fra 1834 (til moren, Dostojevskij er da 13 år) til 1881 (til E. N. Haydn, 28. januar, 10 dager før Dostojevskij dør).

Den burtkomne Faderen, av Arne Garborg

Hva skal man kalle den burtkomne Faderen? Verket kom ut i 1899, det er dypt personlig, sånn at det nesten kan kalles et skriftemål eller en bekjennelse, men til det er distansen mellom eg-personen i verket og Garborg selv etter min mening for stor. Det er ikke som Tolstoj, som i sitt skriftemål skriver om seg selv, og legger ut sine tanker og innerste tvil blott for alle å lese. Garborg legger et lite kunstnerisk lag i mellom, han vll lage Bibel-analogi, men alle vet at fritenkeren Garborg ikke er kristen. Det er et skriftemål som ikke er helt ærlig, selv om det er sin egen og sin største personlige krise Garborg utleverer.

Arne Garborg ble født i 1851, på Jæren i Rogaland. Jeg kjøpte hans samlede verk i 12 bind da de kom ut i 2001, til 150-års jubileet, og jeg leste dem det neste året, ett bind i måneden. Flere av verkene har jeg naturligvis lest flere ganger, og på mellomfaget i litteraturvitenskap leste jeg Garborg i sammenligning med Tolstoj. Det var religiøse tema og motiv som var emnet, og Den burtkomne Faderen går rett inn i dette materialet.

Den litterære karrieren til Garborg forløp seg over få år, og storhetstiden der alle de viktige verkene kom ut forløp seg over en drøy tiårsperiode fra 1883 (med Bondestudentar) til 1895 (med Haugtussa). Den burtkomne Faderen kom ut i 1899. Etter min mening skal man være litt spesielt interessert for å få noe utbytte av den. Den er fin til å få innblikk i Garborgs tanker, liv og syn på religion, men så stor litteratur er det vel kanskje ikke, i alle fall ikke sammenlignet med Bondestudentar, Fred, Haugtussa og de andre verkene der Garborg er med på å definere tiden han lever i. Den burtkomne Faderen er indre grublerier.

Boken er skrevet veldig alvorstungt, med korte setninger, visdomsord og allegorier, som om det var en ny Bibel eller Garborgs egen Bibel, Garborg hadde satt seg fore å skrive. Formuleringene er i alle fall bibelske, som:

Og ein av dei eldste sagde til meg: «»Er du og ein av deim, som leitar etter Faderen? Eg skal segja deg ein Ting. Den som leitar finn, men ikkje det han leitar etter.

fra den første siden, og

Eg hev vandra gjenom Live. Eg hev vorte gamall men ikkje vis; eg var rik men hev vorte arm, og no er eg heimkomen men ikke heime. Men endaa vinn eg heim. Det er berre den siste Kneiken att; og dette tronge Rome skal vera min Inngang til Kvila.

fra den andre.  Sånn fortsetter det gjennom hele verket, kanskje sitatvennlig, men kanskje også litt løst, og ikke helt enkelt å få helt tak på.

Alt i alt består verket av 53 sånne små kapitler på omtrent én side, i tillegg til et etterskrift.

I den dagboki som det meste av dette er plukka ut or eller tilstelt etter, kjem det til slutt ei etterskrift med ei fremand hand; ho lyder so:

Etter denne kommer opplysningen om hvordan Gunnar døde, og sangen som ble sunget ved hans begravelse.

Glede

Det er lenge siden jeg har lagt ut en korttekst, nå. Jeg skriver ikke så mange av dem lenger. Her er en jeg skrev nå nettopp.

Glede

Jeg følte plutselig en enorm glede. Det var som om hele verden åpnet seg, og fra det veldige hullet i alt, bare veltet det ut en overveldende gledesfølelse. Jeg tok en slurk av vinen, jeg var rett og slett glad. Klokken var 2227, jeg satt i stuen, i den grad man kan kalle det en stue, roterommet jeg satt i. Jeg kaller det stuen. Dette er min stue. Og jeg er glad i den. Jeg er glad i alt. Det har kommet en gledesfølelse som har grepet tak i meg, og festet seg i meg. Den svømmer rundt, der inne. Jeg kjenner den nok. Den skal ikke få slippe ut så lett. Jeg går bort til vinduet, glasset i hånden. Jeg setter meg i en av de andre stolene jeg har. Like glad, ennå. Det er kjekt å ha det så godt, tenker jeg. Kjekt når sånne glade følelser kommer strømmende. Da må man ta i mot, da må man la det strømme inn. Ja, jeg hat tatt i mot gleden, nå, tenker jeg. Den er der. Det er rett før jeg går ut på terrassen, eller enda lenger. Spre budskapet, fortelle folk. Det er en veldig gledesfølelse som brer seg, og den har fanget meg. Jeg ser det for meg, hvordan jeg ringer på døren for å fortelle det til noen. Eller jeg går opp på et podium, og sier det i en mikrofon, til en forsamling. Jeg skulle gjerne delt gleden jeg har. Det ville gjort det hele enda bedre. Men det er veldig bra, allerede som det er. Jeg kan stå i vinduet, og se ut.

ES2019

Faderen, av Bjørnstjerne Bjørnson

En gang var dette ganske sikkert den best berømte av alle norske noveller. Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) var giganten. Det var de fire store, men de kom alle sammen i skyggen av Bjørnstjerne Bjørnson. Selv ikke Henrik Ibsen (1828-1906) kunne måle seg. Riktignok var teaterstykkene til Ibsen bedre, Ibsen er verdenskjent, men Ibsen var jo aldri noe ordentlig oppbyggelig. Han fikk aldri nobelprisen, for eksempel, og han var jo egentlig en kranglefant, som dro utenlands, og egentlig ikke var snakkendes til.

Bjørnstjerne Bjørnson var giganten født til å være gigant. Han er den store personligheten. Han kjørte løpet, engasjerte seg i alle saker, til alle tider, skrev brev og taler og alle typer tekster. Han holdt taler også, engasjerte seg i politikken, fortalte hvordan tingene skulle være. Han skrev dikt, fortellinger og teaterstykke, alt sammen rett inn i norsk litteraturhistorie. Bondefortellingene til Bjørnson er en egen sjanger. Diktene er på nasjonalsangnivå.

Jeg har aldri helt latt meg fange av Bjørnson, men jeg lar meg fascinere beundringen han er blitt til del. I studietiden leste jeg hovedoppgaver om ham, det var den tiden jeg kunne slentre inn på biblioteket, finne meg en bok, og lese den. I Norsk litteraturhistorie er det Francis Bull som er den største og mest betydningsfulle. Han beundret Bjørnson, langt utover det som sømmer seg en kritiker. Biografien om Bjørnson slutter: Slik døde Bjørnson. Det rikeste liv noen nordmann har levd.

Den tar jeg fra hukommelsen. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk den ordrett.

Novellen Faderen leste vi på skolen. Jeg kan ennå huske hvordan læreren forklarte, jeg vil ikke legge navnet hans ut på nettet, det skal han få ha i fred. Men det er en novelle som passer i undervisningsøyemed. Den er så til de grader poengtert og instruktiv. Teksten er alvorstung, så det holder,

Der Mann hvorom her skal fortelles var den Mektigste i sitt prestegjeld; han het Tord Øverås.

Bjørnson, Faderen, 1982-utgaven

Denne Tord Øverås er Faderen. Han er en viktig mann. Og han kommer til kirken, fordi han har fått en sønn, og han vil at sønnen skal døpes. Presten spør om de nødvendige opplysninger, navn, faddere, og forskjellig. Ingenting annet står, enn at fadderne er av bygdens beste menn og kvinner, og av mannens slekt. Så spør presten det berømmelige Er det ellers noget? Og mannen sier at ellers er det intet. Første avsnitt slutter med et frempek: «gi Gud at barnet må bli deg til velsignelse».

Så får vi se da, om barnet blir til velsignelse. Sånn teksten er lagt opp, er barnet nødt til å bli til velsignelse på en eller annen måte. Det er en eller annen ting faren må lære, gjennom det han skal oppleve i teksten.

Neste gang Tord kommer til kirken er det konfirmasjon, 16 år etterpå. Den samme historien gjentar seg. Tord skryter, vil at sønnen skal stå som nr. 1, betaler ekstra for det. Sønnen er ikke som de andre. Han er bedre, og han vil vise seg. Presten lytter, og sier ikke så mye. Er det ellers noget? spør han. – Ellers intet, sier Tord igjen. – Tord gikk, slutter det avsnittet. Korthugget som en norrøn saga.

Etter nye åtte år kommer Faderen igjen, nå for å gifte bort sønnen. Bruden er selvfølgelig den rikeste i bygda, Karen Storlien. Her er det flere små hint om at det ligger noe under her, det er et eller annet som ikke er som det skal. Presten satt en stund, og så som i tanker, han sa intet, men førte navnene opp i sine bøker, og mennene skrev under. Den oppmerksomme leser ser at disse tankene er viktige. På ny betaler Tor rikelig, tre daler, i stedet for en, som presten sier han skal ha. Tord betaler ekstra, for å gjøre det vel. Og presten sier nå er det tredje gang han kommer med sønnen, og faren sier at nå er han også ferdig med ham.

Novellen er så kjent at det vel knapt finnes kyndige lesere som leser denne uten å vite hvordan den slutter. Det er noe med disse pengene, som Tord stadig vil betale, og at han vil gjøre det vel, med å betale penger. Og så er det presten som har noen innvendinger, som han ikke sier. Og dette barnet presten håper skal være Tord til velsignelse. Nå blir sønnen gift, og det ser ikke ut som det er blitt noen velsignelse ennå.

Og så går det ikke år, men fjorten dager. Far og sønn er i robåt. Dette er en scene som er skildret annerledes enn de andre, her er det detaljer, og action. Dette er ikke sagastil. Sønnen faller i vannet, det blir skrevet utførlig hvordan det skjer, selv om måten det skjer på ikke er viktig for poenget. Det er også beskrevet hvordan faren forsøker å redde sønnen, men ikke klarer det. Det hele går veldig fort. Dette er den eneste scenen i novellen som er beskrevet på denne måten, at det er en følelse av hast og manglende kontroll, det er skrik og rop, og redsel.

Så er teksten tilbake i det symboltunge. Faren ser på vannet hvor sønnen er sunket, som skal han komme opp igjen. Men det kommer bare bobler opp, og de sprekker de også. Speilblank ligger sjøen. Selv sporene er visket vekk.

I tre dager ror faren rundt på pletten der sønnen sank. Så finner han ham, og tar ham med hjem.

Et år senere går Tord til presten. Megetsigende sier presten «kommer du så sent?» Det spiller på at det er sent en høstkveld, men også at det er i seneste laget. Sønnen er død, og Tord kom ikke mens sønnen var i live. Spørsmålet passer også til at sønnen døde for ett år siden, og Tord kommer nå. Tord skjønner at han kommer sent. Det er noe forandret med ham nå. Han er ikke stolt, og kry, og vil vise seg, sånn han ville før.

Og så kommer moralen, sakte og verdig. Tord har solgt gård og grunn, og vil nå opprette et legat for de fattige. Det skal bære sønnens navn. Presten og Tord sitter i stillhet, nå er begge i stillhet. Tidligere var det Tord som snakket, presten som tenkte. Nå er de nok på bølgelengde. Nå spør presten mildt: Hva vil du ta deg for nå, Tord? – Noe bedre, svarer han, moralsk og Bjørnsonsk. Tord ser nå ned, og presten ser nå på Tord. Alt bygger opp til setningen: Nå tenker jeg at sønnen endelig har blitt deg til velsignelse.

Det skjønner Tord også. Det er dette som er velsignelsen. Sønnen er død, men det har forandret Tords liv. Tord er blitt en bedre mann. To tårer renner nedover hans kinn. Det er tårer over den døde sønnen, og tårer over at han selv ikke skjønte i tide hvordan han burde leve.

Mye kan sies i tillegg, om denne novellen, og moralen i den, men det er å snakke om ting som ikke står der. Det er dette Bjørnson ville si. Han har skrevet teksten nesten som en lignelse, nesten så den kunne gått inn i Bibelen, eller andre religiøse tekster. Det er også moral i fra Bibelen. Penger er styggedom, og fjerner mennesket fra hva det egentlig gjelder om i livet. Tord er stolt, og det er en dødssynd i kristendommen. Han får lære den harde måten. Bjørnson setter opp en lærdom for leserne, det er best vi tar dette til oss, så det ikke må skje med oss, så det skjedde med Tord. Sånn er det ofte med Bjørnson, han er belærende. I Faderen er han i sitt ess.


Enrico IV (Henrik IV), av Luigi Pirandello

I dag må jeg dessverre henfalle til å poste et innlegg før jeg har lest stykket innlegget handler om. Det hender ofte at jeg ikke får tid til å skrive innlegget helt ferdig, før det farer av gårde ut i offentligheten. Men som regel forsøker jeg å få lest verket, i det minste.

Denne gangen rekker jeg ikke det. I fjor postet jeg Sei personaggi in cerca d’autore (1921), eller Seks personer søker en forfatter. Det er hans mest kjente stykke, og en sterkt medvirkende årsak til at han vant nobelprisen i 1934. Rett etter at Sei personaggi hadde hatt sin premiere, og sjokkert publikum, så kastet han seg over i å skrive Enrico IV, for meg sjokkerende teateropplevelser å gi publikum.

Og jeg kan bare på ny la meg forundre over hvor intens den europeiske kunstscenen var på begynnelsen av 1920-tallet, og deromkring. Her kommer Ulysses, The Waste land, Dunisier Elegiene, og langt mer, om man strekker utgivelsesårene litt. Fra Italie kommer Sei Personaggi in cerca d’autore, og flere andre av Pirandellos hovedverk. Pirandellos prosjekt er å teste grensene for hva det går an å sette opp på en teaterscene, og utfordre publikums oppfatning av grensene mellom scenen og det virkelige liv. Et spill i spillet har teaterscenene holdt på med i århundrer, men Pirandello tar det atskillige skritt videre, ved å nøste spill inn i spill, inn i nye spill, og spill som gir seg ut for å være ekte, og som overtar for det ekte, og som lar det bli umulig å opprettholde skillet mellom hva som er ekte, og hva som er spill.

I teaterverdenen er det selvsagt interessant. Det vekker sjokk og forundring, og gir teaterpublikum noe å snakke om. Men denne sammenblandingen mellom det ekte og det man later som i teaterstykkene, sniker seg inn i å utfordre hva vi holder som ekte og som uekte i virkelighetens verden også. Om noen innbiller seg at han er Henrik IV av England, så er jo dette bare moro, om det er på gøy, og en tragedie for ham, om det er fordi han er sinnssyk. Omverdenen spiller med, i hans forestilling, og han lever som Henrik IV, inntil stykket får sin reelt, tragiske slutt.

Jeg skal ikke røpe slutten, og heller ikke skrive mer om stykket før jeg har lest det selv. Jeg vil bare skrive litt mer om ideene Pirandello lanserer, og hvorfor de er relevante. Også i Ibsens stykker er det folk som blir behandlet som noe annet enn det de er, Hjalmar Ekdal i Vildanden, for eksempel. Om han lever sitt liv på livsløgnen sin, hva da? Eller det du trodde var konspirasjonsteorier, tull og tøys, og så er det plutselig verden? Eller er det bare sånn at alle later som? Hvordan kan vi være sikre på noe?

Det er skikkelige spørsmål Pirandello og de andre modernistene behandler. Man kan bli ganske tullerusk i hodet av å gå for mye inn i det, mange avviser disse kunstnerne og tekstene deres på det mest bestemte. Men når man først tar seg tid til å jobbe seg ordentlig inn i dem, har de en veldig tiltrekningskraft, og på sitt beste får de oss av og til til å lure, hvorfor i det hele tatt lese andre tekster enn disse. Det er jo disse som forklarer oss livene våre, som de virkelig er.

Requiem, av Anna Akhmatova

På russisk heter det Реквием, de skriver det som vi sier det, Rekviem. Anna Akhmatova (1889-1966) skrev sitt rekviem mellom 1935 og 1961. Dette er tekst skrevet med huden, det er tekst som er forbannet, det er tekst som ikke ber om medfølelse eller forsoning, det er tekst som ikke tenker på hvordan den vil bli oppfattet eller tolket, det er tekst i form av et artikulerrt skrik.

I 1957 skrev hun ikke et forord, men i stedet for et forord вместо предисловия

– А это вы можете описать?
И я сказала
– Могу.

– Og dette kan du beskrive?
Og jeg sa
– Det kan jeg.

Анна Ахматова, Реквием , вместо предисловия

Livet til Anna Akhmatova var tragedien å være født i Russland i 1889, nær Odessa, inn i en adelsfamilie. De flyttet til Tsarskoje Selo, nær St. Petersburg, og Akhmatova beveget seg inn i de litterære sirkler. Dette var en tid det sydet og kokte i russisk kulturliv, og senteret var i St. Petersburg, der Akhmatova gjorde seg bemerket med sin poesi, og sin kvinnelighet, det er verdenslitteratur som blir produsert i St. Petersburg på denne tiden her. Og Akhmatova er en del av det.

Og det er verdenskrig, og det er russisk revolusjon. Det er omveltninger verden ikke har sett maken til, og det gigantiske landet Russland går fra verdenskrig til borgerkrig, fra tsarrike til kortvarig republikk, til kommunisme, og snart derfra til totalitarisme. Det er tragedie umulig å ta inn over seg. Den rammer Akhmatova, som den rammer alle. Hennes mann blir arrestert og skutt – pang! det var han.

Og så ble det bare verre, og verre, og verre. Akhmatova var en del av intelligensiaen, alle visste hun var en del av intelligensiaen. Alle visste hun skrev dikt, med avansert symbolikk, ikke med grotesk Stalin-enkelhet, ikke for idioter, men for tenkende mennesker. Tenkende mennesker er farlige i en totalitær stat. De døde og ble fjernet rundt henne, en etter en etter en etter en, sendt østover mot en av de utallige arbeidsleirene, eller i fengsel, eller i døden. Akhmatova kunne ikke lenger skrive dikt, ikke gi dem ut. Det var livsfarlig, i ordets retteste betydning.

Så hun skriver bare i smug. Små lapper. Det er dette som siden blir satt sammen til Rekviem, dødsmessen. Messe for de døde. For Russland. Det livet hun kjente. Vennene, slektningene, elskere, ektemenn, barn. Messe over den hun var, og som hun måtte grave vekk, for det var døden å være som hun var. Tenkende, intelligent, utfordrende. Hun hørte ikke hjemme i et totalitært samfunn, kunne ikke leve i et totalitært samfunn. Men der var hun.

Krigsårene. 1941-45. Bare en annen terror. Nye millioner døde. Seier betydde Stalin. Ingen nåde for de dømte.

Det er så sterkt det livet hun har levd. Og hun ber ikke om noen bestemte følelser. River bare opp huden sin, og strekker den ut foran oss, i form av ord.

Det begynner med en Посвящение, en tilegnelse, innvielse eller dedikasjon:

По столице одичалой шли,
Там встречались, мертвых бездыханней,
Солнце ниже, и Нева туманней,
А надежда все поет вдали.
Приговор… И сразу слезы хлынут,
Ото всех уже отделена,
Словно с болью жизнь из сердца вынут,
Словно грубо навзничь опрокинут,
Но идет… Шатается… Одна…
Где теперь невольные подруги
Двух моих осатанелых лет?
Что им чудится в сибирской вьюге,
Что мерещится им в лунном круге?
Им я шлю прощальный свой привет.

Посвящение, Реквием, март 1940

Oversatt (ikke fullstendig):

Foran slike sorger bøyer fjellene seg
Flyter ikke den store elven
Men faste fengselsbolter
Og bak dem «Katorsjne nory» (vet ikke hvordan jeg oversetter)
Og dødelig sorg.
For noen blåser vinden friskt
For noen nytes solnedgangen
Vi vet ikke, vi er overalt de samme,
Hører bare det rasler hatefullt med nøklene
Ja de tunge skrittene fra en soldat.
(..)
(..)
(..)
(..)
(..)
Dommen… Og straks kommer tårene
Liksom grovt slått over baklengs
Men går… Slentrer… Alene
Hvor nå er ufrivillige venner
(..)
Hva undrer de seg i sibirs snøstorm?
Hva ser det ut som for dem i månens krets?
Dem jeg sendte til avskjed min hilsen.

Språket går litt i oppløsning. Det begynner med å skildre det sykeste, det umulige, at selv fjellene må bøye seg for en slik sorg. Det er verden og de vanlige lovene som bryter sammen. Dette er skrevet i mars, 1940. Noe er helt konkret, fenglsene, avskjeden. Anna Akhmatova lever i sin leilighet, i St. Petersburg, mens hennes sønn, er et sted i Sibir, i slavearbeid. Levende, eller død. På russisk er одна både en og alene, og også ensom. Ordet er hunkjønnsformen, hankjønn er один, så i originalen kommer det frem at det er en kvinne som er alene, Aklhmatova selv.

Тихо леться тихии Дон,
Желтый месяц входить в дом.

Входит в шапке набекрень.
Видит желтый месяц тень.

Эта женщина больна,
Эта женщина одна.

Муж в могиле, сын в тюрьме,
Помолитесь обо мне.

Stille flyter stille Don,
Den gule måneden går inn i huset.

Går inn med hatten på snei.
Ser gul måned skygge.

Denne kvinnen har det vondt.
Denne kvinnen er alene.

Mannen er i graven, sønnen i fengsel,
Be litt for meg.

Rekviem, 2,

Mannen er død, sønnen er i fengsel. Det er sant. Det er leseren som har lyst til å vri noen, det er intenst så Anna Akhmatova holder igjen.

Eller hva med denne innledningen på neste:

Нет, это не я, это кто-то другой страдает,
Я бы так не могла, а то, что случилось,
Пусть черные сукна покроют,
И пусть унесут фонари…
Ночь.

Nei, det er ikke jeg, det er en annen som lider,
Jeg ville ikke klart det, det, som hendte,
La de dekke det svarte stoffet,
Og la dem bære bort lysene…
Natt.

3, 193


Det er ikke jeg, det er en annen som lider. Jeg ville ikke klart det. Det er å se seg selv utenfra. Distanse til seg selv. Ikke holde ut sitt eget liv. Det har vært 12 år med Stalin. 25 år med krig og kommunisme. I Europa innvaderer Tyskland Polen. Om to år kommer de til Sovjetunionen, nazistene. Natt.

5

Семнадцать месятцев кричу,
Зову тебя домой,
Кидались в ногу палачу,
Ты сын и ужас мой.
Все перепуталось навек,
И мне не разобрать
Теперь, кто зверь, кто человек,
И долго ль казни ждать.
И только пышные цветы,
И звон кандельный, и следы
Куда-то никуда.
И прямо мне в глаза глядаит
И скоро гибелью грозит
Огромная звезда

1939

Sytten måneder skriker jeg,
Jeg roper deg hjem,
Slenger meg for bøddelens fot
Du min sønn og skrekk
Alt har surret seg sammen for evig
Og jeg kan ikke skille fra hverandre
Hvem som nå er dyr, hvem som er menneske
Og lenge er det å vente på straffen.
Og bare fyldige blomster
Og lyden av kandelabre, og følger
Et eller sted ingen steder.
Og ser meg rett inn i ansiktet
Og snart truer med ødeleggelse
En diger stjerne.

Dette er ikke teknikk. Dette er ikke ambisiøs skriving, for å komme inn i noe litteraturhistorie, eller noe. Aldri kunne Akhmatova vite om disse lappene ville bli lest. Og ikke ser det ut til å spille noen rolle heller. Det er skriveriene til en skrivekunstner der livet faller fra hverandre. Sønnen er i fengsel, om han er død eller levende, vet hun ikke, at det er uten lov og dom og rett, vet hun. Hva kan en mor gjøre? Ordene Ты сын и ужас мой, direkte oversatt «Du sønn og forferdelsen min», ужас er ordet russerne bruker om noe som er forferdelig. Barnet er forferdelig, for det at barnet er arrestert og sendt vekk, er en del av smerten. Selvfølgelig elsker hun barnet sitt, men selvfølgelig er ikke det noe spørsmål. Hun har skreket på ham i 17 måneder, ropt ham hjem. Hvem som er menneske, hvem som er dyr, hun kan ikke lenger skille det.

Tekst 6 er også svært sterk, der hun sier ukene flyr lett. Det er våren 1939, våren 1939, Hitler har forsynt seg av Østerrike og Südetenland, Stalin-terroren av 1938 går mot slutten. Det er vår, fuglene synger, hva vet vel de? – Hva som skjedde, skriver Akhmatova, jeg fatter det ikke (egentlig fanger det ikke). Hvordan har du det sønn, i fengselet? Det er helt umenneskelig at en mor skal skrive slik til sin sønn, helt uutholdelig.

Tekst 7 er et klassisk dikt, bygd opp med verselinjer og strofer, rim AbAb, og rytme. Tre strofer i alt. Skrevet 22. juni 1939, tilfeldigvis nøyaktig to år før den tyske invasjonen, operasjon Barbarossa. Приговор heter teksten, dom.

Tekst 8 er til døden, К смерти, 16 linjer er det, skrevet 19. august, 1939. Den siste teksten, nr. 12, er en epiolog. Til sammen er hele diktet på omtrent 12 sider. Ikke ment for salg. Men for å sette ord på det umulige i å måtte leve med en urettferdig og uutholdelig skjebne, ment for å beskrive hvordan det var å være Anna Akhmatova.

Dichtung und Wahrheit, av Johann Wolfgang von Goethe

Man må nesten være Johann von Goethe (1749-1832) for å skrive en 585 sider stor biografi om seg selv.

Den begynner

Am 28. August 1749, mittags, mit dem Glockenschlage zwölf, kam ich in Frankfurt am Main auf die Welt.

GOETHE, DICHTUNG UND WAHRHEIT

Dette er Erstes Buch i Erster Teil, første bok i den første delen. Denne delen har fem deler, og omhandler barndom og ungdom. Så er det andre del med fem nye, og så tredje og fjerde del, hver med fem bøker. Det blir 20 bøker i alt. Goethe legger frem sitt liv, for den som måtte være interessert. Vel vitende at hele hans tyske samtid, og hele ettertiden, vil være det. Han er fullt klar over sin posisjon, og det er ingen falsk beskjedenhet eller uhøytidelig spøk å spore. Dette er dikting og sannhet, historien om mitt liv, slik jeg – som kjenner den best, og best er i stand til å gjengi den – vil legge den frem.

Goethe er en dikter og et menneske som søkte sannheten. Han er barn av opplysningstiden, med troen på menneskets muligheter og fornuft, og en veldig optimisme at mennesket er i stand til å erkjenne verden og livet. Best egnet er kunstneren, og vitenskapsmannen, og Goethe var begge. Han trodde på sitt eget geni. At han var i stand til å se mer og skjønne bedre alt i menneskelivet og i naturen, og at han også var gitt evnen til å fremstille dette i et skjønt språk. Også sitt eget liv ville han skjønne bedre enn alle andre, så dermed var det nærmest en plikt at han påtok seg oppgaven av å forklare det også.

Die Konstellationen war glücklich; die Sonne stand im Zeichen der Jungfrau, und kuliminierte für den Tag; Jupiter und Venus blichten sie freundlich an, Merkur nicht widerwärtig; Saturn und Mars verhielten sich gleichgültig: nur der Mond, der soeben voll ward, übte die Kraft seines Gegenscheins um so mehr, als zugleich seine Planetenstunde eingetreten war. Er widersetzte sich daher meiner Geburt, die nicht eher erfolgen konnte, als bis diese Stunde vorübergegangen.

Tross opplysningstidens fornuft går ikke Goethe av veien for å påpeke at astrologien også spilte på lag. Det er sånn det er i legendene når det kommer viktige folk til verden. Klokken var 1200, midt på dagen, månen blir snart full, solen står i jomfruens tegn, alt er godt.

Stilen til Goethe er gjennom hele biografien veldig rett frem. Han smører ikke tjukt på, verken av egne kommentarer eller språblikk, eller sentimentalitet, eller overdrivelser. Det er som en vitenskaplig rapport, nøktern og observerende, og analytisk. Men det er hele tiden driv i fortellingen, og hele tiden refleksjon. Alt som blir fortalt er det poeng i. Det er ingenting som står bare for seg selv, bare som underholdning, bare sånn man kunne sløyfe, som overskuddsfett. Tidlig i teksten kommer historien om hvordan han kastet kopper og kar i bakken på gaten, så det knuste, og hvor stor glede det satte i ham, og de andre barna. Veldig levende fortalt. Goethe forklarer ikke hendelsen selv, det gjør han sjelden, men leseren har rikelig med muligheter til å lese inn i den barnets eventyrlyst, gleden over å være midtpunkt og finne på spennende for de andre, og også at han kom fra en velstående familie, der noen knuste kopper og kar var noe som ikke resulterte i annet enn et lyst barndomsminne.

Goethe har en vitenskaplig tilnærming til det han skriver. Han stiller spørsmålet hva det er ved barndommen som kommer fra ham selv, og hva som er blitt fortalt ham. Dette er jo relevante spørsmål når det kommer til et menneskes erindring, og hvordan de ulike delene av livet knyttes sammen, men det kan også være enda et utslag av den kolossale selvbevisstheten til den tyske giganten. Som om det er hans egne inntrykk og tanker som teller, om det kommer fra andre, er det ikke lenger så interessant.

Ellers er det mange detaljer også av historisk interesse. Hvordan det så ut i boligen. Hvordan gatefestene var. Hvordan folk levde. Svært mye av det er relevant for Goethes senere liv, og senere diktning. Det blir gjort et stor poeng av farens romerske samlinger, og Goethes tidlige befatning med antikken, særlig den romerske. Her er det rikelig med spor også i hans diktning, blant annet fra tallrike elegier, og fra den italienske reise. Det er også mye å finne i de romerske idealer, når det kommer til Goethes måte å leve på og å tenke på, og til å utøve kunsten på. Det var klassikerne som evenet å fremstille verden som den skulle fremstilles. Goethe søkte å etterligne dem.


The murders in the Rue Morgue, av Edgar Allan Poe

Denne novellen av Edgar Allan Poe (1809-1849) er regnet som historiens første dektektiv-novelle, litteraturhistoriens første ordentlige krim. Du gjør best i å lese den omtrent 36 sider lange teksten før du vet hvem morderen er!

Amerikaneren Poe ble født i Boston den 19. januar, 1809, av foreldre som døde tidlig. Han ble satt til fosterforeldre, ekteparet Allan, i Virginia, og levde et litt omflakkende liv i barndommen og ungdommen. I 1831 begynte han ved West Point, for å bli militær, men derfra ble han kastet ut, og så satset han på å livnære seg av skriving. Det var han blant de første amerikanere som gjorde.

Livet hans var fylt av fattigdom og uhygge. Han giftet seg i 1836, med sin 13 år gamle kusine, Virginia Clem. Hun døde av tuberkolose i 1847, etter å ha lidd med sykdommen i fem år. Poe døde to år senere, alkoholisert og nedbrutt.

Alt dette henter jeg først og fremst fra SNL.

Det er mye som er fascinerende med Edgar Allan Poe. Selv navnet har en slags magisk schwung i seg, det er poesi i det. John Lennon bruker navnet i sangen The Walrus, og Bob Dylan bruker Rue Morgue Avenue som referanse i Just like Tom Thumb’s blues. Så det er noe med ham.

Han er den første som skrev skrekknoveller, den første horror, og den første goter. Det er som om det er han som har satt i gang alt som er av populærkultur, mange av de aller mest populære sjangrene, fører sine røtter tilbake til ham. Han er originalen. Og The Murders in the Rue Morgue er modellen for hvordan man skal skrive detektivfortellinger. Leseren skal ha sjanse til å gjette hvem morderen er, alle nødvendige spor skal finnes i teksten, men det er den briljante detektiven i historien som skal nøste opp saken, til leserens begeistrede – aha! Selvsagt!

Fortelleren i teksten er navnløs, et ganske velkjent grep i datidens litteratur. Det var svært ofte en eller annen bifigur, som kunne fortelle historien, uten å ta aktivt del i den. Man kan si det var et skritt på veien, fra de fullstendige tredjepersonsfortellingene fra klassisk tid, og i sagaene i middelalderen, til det aktive og tenkende jeg-et i modernistiske romaner. Denne fortelleren er helt til å stole på, og har også en funksjon i teksten av å være den som får detektiv C. Auguste Dupin til å skinne. Dette er også et velkjent grep i krimsjangeren. Den kloke detektiv trenger en hjelper til å stille de dumme spørsmålene, og la detektiven skinne i sin logiske briljans. Forholdet mellom Auguste Dupin og hjelperen hans, er kopiert i tusenvis av senere detektivfortellinger. De er det man kaller arketyper.

Jeg skal ikke skrive for mye om handlingen og fortellergrepene i teksten. Ingen skal få vite hvem morderen er, ved å lese denne bloggposten. En god detektivhistorie må alltid ha et mord. Og det skal helst være bestialsk. Man kan trygt si dette premisset er oppfylt hos Poe. Så står politiet maktesløse, som de alltid gjør i slike fortellinger. Leseren får også lagt alle spor foran seg, og så gjelder det å skjerpe hjernen, for å gjette mordren selv. Eller så kan man kose seg med C. Auguste Dupins intellekt, der han skritt for skritt, nøster saken opp.

Som en glødende sjakkspiller setter jeg også pris på at novellen har en ganske lang innledning, der de analytiske og kalkulerende egenskapene for sjakk og dam blir beskrevet. Her kommer dam best ut, siden her er reglene enklere, og spillet lar seg gjøre å beregne. Sjakk er for komplekst, hvilket i følge teksten gjør at det ikke er den som viser best analytiske evner som vinner, men den som unngår å gjøre feil. Denne innledningen er selvfølgelig en forberedelse på analysen som skal komme, da C. Auguste Dupin bruker sitt intellekt, til å nøste opp i hva som skjedde, da de to damene i Rue Morgue ble drept.

Teksten er tilgjengelig gratis, og kan leses online her. Jeg lastet Poes samlinger ned på iPad, og leste dem der.