Kappen (шинель), av Nikolaj Gogol

Dette er en av de mest kjente noveller som er. Alle som er det minste interessert i å sette seg litt inn i russisk litteratur, kommer bort i den, og om man interesserer seg i verdenslitteraturen, så er den også relevant, siden den på en måte er startskuddet for den enorme litteraturen russerne presenterte på 1800-tallet. Riktignok hadde de Pusjkin og Lermontov tidligere, begge storheter både i Russland og i verden, men de skrev for det meste dikt, og de episke tekstene de skrev var forankret i den romantiske tradisjonen. Med kappen, trådte russerne og litteraturen inn i realismen.

Reklamer

A slight ache, av Harold Pinter

På norsk heter stykket «Fyrstikkselgeren», og det var med dette navnet vi satte det opp ved botanisk hage i Bergen. Så vidt vi vet er vi en av de ytterst få gruppene som har fått sette opp noe der. Vi spilte det ute i hagen, våren 2000 kan det ha vært, jeg må nesten sjekke det, og jeg hadde rollen som denne fyrstikkselgeren. Den gangen var det ikke så lett å få tak i originalversjonene som det er nå, og unge og uerfarne som vi var tenkte vi ennå ikke på at vi kunne lage vår egen oversettelse. Den oversatte versjonen vi hadde, var stykket sånn det var for oss.

Uttrykket a slight ache betyr «en liten irritasjon», noe som gjør litt vondt, noe som ligger der og verker. Om det hadde vært mulig å samle alt det i et norsk uttrykk, så ville det vært en bedre oversettelse. Fyrstikkselgeren er kanskje denne lille irritasjonen, eller et bilde på den. Det er noe i ekteskapet til Edvard og Fiona, om jeg nå husker navnene deres riktig, som ikke er helt som de skal. Typisk Pinter går samtalene deres nokså som normalt, i en slags absurd hverdagsrealisme, iblandet litt sosialrealisme, han er tydelig inspirert av Beckett og de andre absurdistene, men han bruker litt mer enn de andre vanlige folk i ganske vanlige liv. Men så er det gjerne noen syke ting som skjer, også.

Opprinnelig var stykket et radiohørespill. Pinter kom på den briljante ideen å ha en taus rolle, Fyrstikkselgeren, i dette hørespillet, slik at lytteren fikk en prøve på å avgjøre om denne fyrstikkselgeren er reell, eller om han var et utslag av Edvards fantasi. I teateroppsetninger må regissøren ta en avgjørelse, og da er jeg rimelig sikker på at alle velger å la fyrstikkselgeren være med som en karakter. Det gjorde i alle fall vi.

I denne forbindelse hadde jeg selv en liten irritasjon, da jeg i yngre dager sendte inn noen av mine egne stykker til NRK for å prøve å få dem inn i radioteateret. I det ene stykket, Pjotr og Josef, satt opp av studentteateret i Oslo, og oppfølgeren, P & J, satt opp av tilsvarende i Bergen, er det en taus kvinnerolle veldig direkte inspirert av ideen til Pinter, men med en ganske annen funksjon enn Fyrstikkselgeren. Det var ganske spesielt å få belærende tilsvar fra NRKs dramaansvarlige, om hvor galt det er å ha en taus rolle i et radioteater, det går ikke an, må jeg forstå. Det går altså veldig godt an, og det er en del av teaterhistorien at det er brukt.

Senere vant Harold Pinter nobelprisen i litteratur. Jeg vet ikke hvor godt stykkene hans og tekstene er kjent av den grunn. I de senere årene har han gjort seg mer bemerket som svært krass kritiker av USAs og Englands utenrikspolitikk. Det var også det nobelpristalen hans handlet om. I vårt miljø var Pinter veldig stor, der rundt 2000-tallet. Stykkene hans passet oss godt, siden det var få roller i dem, og de var enkle å sette opp med tanke på nødvendig utstyr man behøvde. Det passet godt for oss, med de helt latterlig begrensede ressurser vi hadde til rådighet. Vi var idealister, uten at det skal ligge noe flott i det. Vi ville drive med teater, så det gjorde vi, selv om det ikke gav oss noen inntekter.

Av de fire som var med i denne produksjonen, er det to som lever av teater i dag. Den er skuespiller ved den nasjonale scene i Bergen, den andre dramaturg ved Det norske teater i Oslo. Så er det jeg, som driver med mitt, og ikke vil at mitt personlige liv skal være så synlig på nettet. Den siste er jeg ikke helt sikker på hva gjør, men jeg tror ikke det er noe innen teater. Vi var alle idealister, for noen ble det et yrke.

To av oss fire studerte også teatervitenskap, litteraturvitenskap og russisk, det vil si, jeg studerte aldri teatervitenskap, men hadde jo gjennom samtaler god kontroll på hva som foregikk der borte, og jeg hadde allerede studert nordisk språk og litteratur. Så vi hadde både en teoretisk og en praktisk tilnærming. Jeg synes En liten irritasjon er en bedre oversettelse enn Fyrstikkselgeren, så hvis det var jeg som oversatte, ville jeg valgt den.

Dropar i Austvind (1866), av Olav H. Hauge

I 1866 ble det gitt ut en diktsamling på 85 sider. Forfatteren var Olav H. Hauge, en forholdsvis ukjent eplebonde fra Hardanger, dette var den femte samlingen egne dikt han gav ut. 58 år gammel var han en gammel mann. Få kunne ane at dette skulle bli en av de mest kjente og mest brukte diktsamlinger i norsk litteraturhistorie, og noen av diktene skulle kåres til Norges best likte!

Samlingen er delt i tre deler, I, II og III, og består av langt flere typer dikt enn det folk flest umiddelbart assosierer med Hauge. Han har ikke bare slike lune og underfundige dikt, som han er mest kjent for, han har også flere ganske tunge og innesluttede. Med innesluttede mener jeg at han ikke gjør så veldig synlige forsøk på å åpne seg for leseren, man skal jobbe for å trenge inn i tankeverdenen hans. Og diktene er ikke skrevet så mye for å invitere noen inn heller. Dette er genuine tanker og refleksjoner Hauge gjør for å orientere seg i sin egen verden, og i det som betyr noe for ham. Han skriver ikke for å gjøre seg lekker for leseren, og han skriver ikke for å gjøre seg viktig.

Hauge tilhørte ikke det litterære miljøet, så veldig, avsondret som han var på eplegården sin i Hardanger. Men han var godt belest, og kjente godt til strømningene i tiden, selv om han ikke fikk prøvd tankene og teoriene sine så mye i samtaler med andre. Det ble gjennom tekst, for seg selv i dagbøkene og i diktene, med andre i brev og den slags.

Jeg vil si Hauge stiller seg litt på siden av debatten mellom modernister og tradisjonalister, som det fortsatt var rester av på hans side. På meg virker det som om han skrev på en måte som passet for seg selv, og ikke var så opptatt av å overbevise andre i å skrive på samme måte. Han går inn i en lang norsk tradisjon med bondedikteren, og skildringen av livet på landet. Men han gjør det uten idyll, og uten rim og bundede former. Det mest modernistiske ved ham, er at han så radikal i hva som kan høre hjemme i et dikt, hva det er mulig å skrive dikt om.

Hans tunge tanker og indre kamper er det lite av, diktene har ikke noen utpreget sterke følelser, og gir inntrykk av å være skrevet av en forfatter i mental balanse. I dette skiller han lag med flere av de andre modernistiske dikterne, og med samtidige som Tor Jonsson og Gunvor Hofmo.

Jeg føler kanskje jeg skriver mer om Hauge enn jeg har dekning for, jeg som lite har satt meg inn i forskningen om ham, og ikke har lest dagbøkene. Hva jeg har lest, er diktene. Om dem vil jeg også si at Hauge er en veldig særegen stemme, han ligner ikke på noen. Men mange forsøker etterpå å ligne på ham. Det kjennetegner de store.

Diktene

Første diktet ut er Yver Hengjemyri,  der det er rotstokkene av alle trær som har falt som gjør at du kan gå over myren, og at du i pramen på fjellvannet kjenner minnet av han som druknet seg i det. Han, den galningen, trudde livet sitt/ til vatnet og æva, slutter det. Her er ingen rim, ingen enkelhet, ingenting som gjør at man kan plassere diktet slik man plasserer de andre av Hauges dikt.

Det neste diktet, Ugla, har heller ikke så mye å by på for å gjøre det til allemannseie. Men det neste diktet, Det er ikkje så farleg, har jeg sett på Facebook.

DET ER IKKJE SO FÅRLEG

Det er ikkje so fårleg
um grashoppa skjerper ljåen.
Men når tussalusi kviskrar,
skal du akta deg.

Jeg tror ikke jeg skal ødelegge magien i diktet med å finne ut hva tussalusi er for noe. Om jeg har dekning for det, vet jeg ikke, men for meg er det noe veldig kvinnelig, så det passer til å bli lest av en kvinne eller til en kvinne, og kvinner som legger det ut på Facebook skal man være forsiktig med, tror jeg. Sånn synes jeg dikt godt kan leses.

Fjellvinden er også et dikt om Døden, ordet står som en egen setning mellom to punktum i linje 3. Rullestein ser ut til å være et gåtedikt, der gåten ligger i å gjette hva sistelinjen Vyrder du ikkje din siger, betyr. Steinaldergrav har artige trekk, men bruker et motiv som er benyttet svært mye, der maur blir satt mot mann, og mann blir kalt et krek, og de hvite skjellettbeina i graven er vitne om liv en gang levd.

Videre har Me siglar ikkje same havet element som kommer sterkere igjen i mer kjente Du var vinden og i Det er den draumen, men her er det bare antydet i setningen draumen ber det blå seglet og slutten so linn er vinden, so var er bølgja. Drift har noe av det samme, men er såpass lukket og innesluttet at det neppe kan vinne folkehjertene. Sluttlinjen er vel også litt tung, selv om det finnes dem som liker sånne tunge ordsammensetninger: Og draumene syg tunge stjerneklasar.

Diktene Leiv Eriksson og Ved Kinas dør vil jeg si er ganske forglemmelige, mellom dem er Ogmund rid heim og Svegde, der jeg ikke engang kjenner referansene. Ofelia har en tydelig litterær referanse i Hamlet, men der jeg ikke synes Hauge legger så mye til å berike originalen med, vil jeg si. Så er det Eg stend eg, seddu.

Eg stend eg, seddu.
Eg stod i fjor óg eg, seddu
Eg kjem til å stå her eg, seddu.
Eg tekt det eg, seddu.
Du veit ikkje noko du, seddu.
Du er nyss komen du, seddu.
Kor lenge skal me stå her?
Me fær vel eta, seddu.
Eg stend når eg et óg eg, seddu.
Og kastar fatet i veggen.
Me fær vel kvila, seddu
Me fær vel sova, seddu
Me fær vel pissa og skita óg, seddu.
Kor lenge skal me stå her?
Eg stend eg, seddu.
Eg tek det eg, seddu
Eg kjem til å tå her, eg, seddu.

Diktet skal jo ganske sikkert være litt uhøytidelig og morsomt, men jeg vet ikke hvor vellykket det er. Det passer til å leses høyt, i god stemning. Og så hjelper det jo at Olav H. Hauge har skrevet det, og at Hauge ellers er den han er.

Berget i fossen er et dikt til berget som ligger der, bak fossen. Det er skrevet personlig, du, og Hauge forsøker å identifisere seg med det usynlige berget bak villdyret fossen er.

Dei er nifse og agelege,
sidemennene dine óg,
dei med skjelv
so kaldvæta dryp.

Det slutter imidlertid litt fint:

Ein ettersumar kan vinden
slå silkedraget
til sides.
Då ser me
dragi dine:
ikkje kaldgrøne
tærde drag,
men
kvitskura
truskuld.

I min faders hus passer kanskje til en gammel fars bursdag. Det gjelder særlig første strofe, med starten I min faders hus er mange rom./ Og mange er dørene inn. Andre strofe er litt mer utilgjengelig: Det kjem ei stund/ då dørene svinger på jarni, du veit ikkje/ um ei slik stund kjem att/ Men Odin slepte taket i båtkvelven/ og Romeo og Julia siglde inn til himmelen på ein høystakk. Jeg er ikke sikker på referansene der, med Odin som slapp taket i båthvelven, og hva det skal bety i overført betydning at Romeo og Julie seilte inn på en høystakk. Så det er kanskje derfor diktet likevel er lite brukt, så vidt meg bekjent.

Kvardag er skrevet om på poesibloggen. Det har noen kanskje litt vanskelige litterære referanser, men det er et dikt til hverdagen, og det setter hverdagen med de hverdagslige sysler opp mot disse litterære og andre referansene.

På høgdi er et dikt til høyder og andre ting i livet og i naturen. I livet som i naturen er høydene det man kommer til, etter at man har gått litt vanskelig oppover en stund.  Starten setter stemningen i et litt tungt og ordrikt dikt: Etter lang vandring på uframkomelege vegar/ er du uppe på høgdi. Det er litt vanskelig tilgjengelig, med metaforer mellom livet og naturen.

Sanningi handler som tittelen tilsier om sannheten. Stabbesteinar handler om det.

Automaten er kanskje litt artig. Det kan kanskje leses som eplebondens møte med det moderne, og det er ingen gjensidig respekt å spore. Automaten gjør sine triks, skildret gjennom lydene den lager, men ingenting kommer ut av det. Bokstavlig talt.

Festningi  er et litt merkelig dikt, om en tenkt fesning. Det kan nesten se ut som det er en tenkt festning, til en tenkt krig, Det er tunge element i den, som flere verselinjer med kun ett ord, i kontrast mellom en ganske lang første setning i første strofe. Men det er også sånn at i hvert fall denne leseren ikke kan fri seg fra en tanke at dette bare er en litt komplisert formulering av en ganske enkel tanke, at man har denne festningen trygt oppe i lia, mens armingane slåss på slettelandet. Diktet ber kanskje litt om å bli lest i overført betydning, men det er kanskje litt også at diktet ber om å være mer enn det er. Da tenker jeg på slutten, med antydningen Skulde gjort -/ Festninigi veit det./ Dei framsynte/ og ørneøygde/ etterpå. Ordlyden og setningsrytmen tilsier tungt betydningsinnhold, men jeg er ikke så sikker på om det er dekning for det. På den annen side er det bare et dikt i en samling, og mange av de andre diktene leker og tøyser med dem som plent skal finne «mer innhold» i alle ting, så man skal kanskje være forsiktig med å bli for tung og seriøs, selv om diktet egentlig inviterer til det.

Vêrhanen er et av de mange tingdiktene i samlingen, et av diktene som omhandler en konkret gjenstand, og som ikke går så mye utover egenskapene til denne gjenstanden. Egenskapene til en værhane er ganske kjent, både i direkte og i overført betydning, så her er det kanskje vanskelig for Hauge å tilføre så mye nytt, annet enn det å spandere et helt dikt på værhanen, og uten å gjøre det avgjørende at det handler om en bestemt persontype. Det siste er nok gjort før, det første er en ny vei Hauge bryter, og som mange følger etter. Diktet er med sine 16 linjer kanskje noe langt for sin kategori, de virkelig kjente tingdiktene hans er jo bare på 4-5 linjer, men også diktet Vêrhanen har egenskaper som kanskje skulle gjort det mer kjent og brukt enn det er. Fra starten til slutten er det nesten helt som en liten historie, med smeden som skaper han først, og hvordan han ender opp skeivt mot nord, siden det er derfra vinden som oftest kommer. Underveis er det ironisk og småhumoristisk, med at han kom høyt til værs, slik værhaner ofte gjør, og brusa fjør,  som haner gjør, her for kvart vindadrag. I stormen stod han strak/ med lang hals -, og så slutter det derfa til han altså ruster fast. Det skulle fungere godt som bruksdikt, og som trening for dem som vil øve seg å lese dikt og andre tekster i overført betydning, hva slags folk som kan være slike værhaner, og til å diskutere spørsmålet om diktet trenger denne overførte betydningen for å fungere. Kan det ikke bare være om en værhane?

Skulesplassen er også et konkret dikt om en konkret ting, og handler om skoleplassen etter det har ringt inn. Første strofe er til litteraturviterne og teoretikerne:

Når klokka ringjer
for fyrste timen,
ligg skuleplassen att
som eit konkret dikt.

Så skal man diskutere hva som menes med et konkret dikt, og om skoleplassen er det. Jeg skriver selv, her, at dette diktet er et konkret dikt, kanskje påvirket av denne formuleringen Hauge selv bruker, jeg er ikke sikker på om konkret dikt er en innarbeidet kategori eller sjanger. For meg er det dikt som handler om en konkret ting, slik jeg også følger opp med å skrive det. Hauge slår fast som en påstand at tingen i seg selv er diktet. Han gjør det enkelt for seg selv, og vanskelig for oss som skal lese det og tolke det. Det er noe eget med skoleplassen når det nettopp har ringt inn, og støyen og leken og bevegelsene som akkurat har vært, nå er helt borte. Jeg tenker stadig på formuleringen Robert Musil brukte et sted i Mannen uten egenskaper: Som et hull det nettopp har smuttet en mus inn i. Diktet til Hauge fortsetter i fire strofer til, fortsatt konkret og hverdagslig, hvordan det blir diskutert måneraketter og idrettstider, den tidens tema, og hvordan snømennene på plassen står igjen. Diktet blir kanskje litt oppløst etter hvert, og fortsetter med en knust rute på do, eit svivyrdsleg kast. Det var det nok kanskje, men denne formuleringen og denne avslutningen fanger ikke øyeblikket sånn som starten og de beste delene av diktet gjør, dette er en fortidig hendlse og en dikter som går ut av rollen som observatør, til kommentator, med det beskrivende ordet svivyrdsleg. Dette er også et ord som forsøker å være kult, uvanlig, mens Hauge på sitt beste – etter min mening – tvert i mot forsøker å være uvanlig, og ukul. Hauge henter seg imidlertid inn igjen, og går på ny inn i rollen som observatør, nå med bokstaver i snøen, og diktets eneste rim:

Bokstavar i snøen:
Solveig + Knut,
Åse + – – han rakk
å strjuka det ut.

Dette er også sånn som kan brukes i forelesninger, for å illustrere virkningen av diktets virkemidler, og hvordan det å dele opp linjene på riktig måte kan gi økt spenning og moro i ellers ganske dagligdags betydningsinnhold. Her er første linje en helt enkel observasjon, andre linje en utdypning av hva denne observasjonen er, med noe veldig, veldig gjenkjennelig, så kommer det et nytt navn, og man er innstilt på et nytt eksempel med det samme, men så er det ikke noe navn, og linjen og meningen blir hengende igjen i han rakk, for sikkerhets skyld med den kanskje minst syngbare konsonanten i alfabetet, et skikkelig brudd og en pause, skikkelig sånn at spenningen kan henge litt, før forløsningen – han rakk å stryke det ut. Ut rimer på Knut, den neste gutten som ble skrevet opp, visket bort navnet sitt, også veldig gjenkjennelig, ikke om denne gutten skal bli satt sammen med Åse, nei. Siste strofe er også på fire linjer, men her er ikke noe rim, bare en setning. Det er spor etter slagsmål, litt neseblod, og en grønn våt. Blod er så sterkt i fargen og i assosiasjonene at det trengs ikke presisere at det er rødt, den levende leser med aktiv fantasi vil lett se for seg det røde blodet i den hvite snøen, så kommer den grønne våtten i tillegg, og man får et aldri så lite fargespill, et bilde Hauge avslutter diktet med.

Eit ord vil jeg gjengi i sin helhet:

Eit ord
– ein stein
i ei kald elv.
Ein stein til –
Eg må ha mange steinar
skal eg koma over.

Dette er som man ser også et av Hauges korte tingdikt, men det skiller seg litt ut med at tingen og metaforen gjelder samtidig. I mange av de andre diktene til Hauge er det bare tingen, og så er det leseren som riktig eller uriktig legger mer i den enn tingen selv. Her er det begge deler, både ordet og steinen. Så den overførte betydningen kommer med på kjøpet. Ordet er en stein, sammensetningen kommer uten sammensetningsordet (eller kopulaverbet) er, så det går an å holde det atskilt om man plent vil, men det er vanlig å lese tankestreker brukt på denne måten slik at det sier på en annen måte det som står før tankestreken. Så det er ganske sikkert man skal tenke på ordet og steinen som det samme. Altså, et ord er en stein i en kald elv. Det er bildet. Så kommer en stein til, vi kan da også tenke et ord til. I bildet med steinene trengs det mange av dem for å komme over elven. I bildet med ordene, trengs det mange av dem også, for å komme over hva det nå er man skal over. Her er det rike muligheter for hva det kan være, det kan være noe så enkelt som kommunikasjon mellom to mennesker, det skal en del ord til for å komme over til den andre, og bli forstått. Men Olav H. Hauges dikt bør ikke tolkes for konkret, de er lekne og åpne, det bør også tolkningen av dem være. Synes jeg.

Dikt i dag er et av de lengste diktene i samlingen. Det er tettskrevet, og går nesten over to sider. Innholdet er tanker om hva dikt i dag er for noe, og Hauge er mindre økonomisk med ordene enn han er ellers. Her blir det forklart, billige, billige å laga/ billige å kjøpa/ og så sammenligning på lag som trebilar/ og plastfly til ungane. Det kan ligge en tanke bak, for når dikt er billige, og man ikke trenger så mye hodearbeid for å utforme dem, så trenger man nok ikke å anstrenge seg så mye for å finne det nøyaktig riktige ordet heller. Det er antydninger til forsøk på å løfte diktet til noe større enn alle tiders klage på samtidens tilstand, sammenlignet med hvordan det var før, sånn som formuleringen kan dei med/ tankens terningkast/ snu vår ætts lagnad? Det setter i alle fall litt større ting på spill. Videre følger referanser til Bibelen og Talmud, sammenligning til en krokete bjørk, korte omtaler av tyske og japanske dikt, og avslutning med Mao Tse-tung, før dennes sanne ansikt og dom er helt klar i Norge, mens han ennå blant mange intellektuelle og kulturpersonligheter ennå er en helt. Hauge trår varsomt, nevner navnet hans, men sier ingenting om ham som kan motsies. Setter diktene hans opp som myrk/ gåtetale, trugande/ varsel,/ fyre dei endelege/ saklege dokument. Det samlede resultatet for diktet Dikt i dag er jo litt sprikende, som kanskje også er hensikten, siden det er sånn diktet argumenterer for at dagens dikt er.

Skesierenn sier over tre strofer og flere linjer at man ikke kan kappes med andre enn seg selv. Betydningen av skøyteløp var et helt annet på 60-tallet enn det er i dag, selvsagt. Diktet fungerer ikke helt som nostalgi, siden det ikke blir nevnt noen skøyteløpere eller minner knyttet til skøyting. Her er det det vanlige mennesket – du – som kappskøyter med mesteren, og ser ham gå fra deg, slik at du ender med å gå i kapp med dedg selv. Meir kan ingen gjera, slutter det.

Så følger en samling ganske korte dikt før del I avsluttes. Ein greider meir enn ein trur, Lat meg gjera som Tordivelen, Vinteren har gløymt att,  Mur, Hesjetråd, Elvane møtest, Og eg var sorg, m.m.

Avslutning

Jeg kommer ikke til å få skrevet ferdig posten nå i første omgang. Og praksis viser det er vanskelig å hente opp igjen uferdige poster. Men den er altså under arbeid, det går fremover, og det er et berettiget håp at denne posten skal komme i mål.

Det er fra denne samlingen praktisk talt alle Hauges kjente dikt er fra. Jeg skal ta diktene for meg i denne posten litt etter litt, i et håp om å holde denne bloggen i alle fall i vårhalvåret. Våren 2017 inneholder noen uferdige, men ganske akseptable poster, mens høsten ikke gav meg tid til å gjøre noe. Så får vi se hvordan det går i år.

På poesibloggen har jeg gått gjennom diktene Det er den draumen, Sleggja, I dag såg eg, Kvardag og Du var vinden. De skal jeg sammen med de andre diktene gå gjennom på nytt, her. Bare vent.

Det er en annen som lever livet mitt

Denne teksten er skrevet i 2010. Det er syv år siden. Jeg var fortsatt nokså nygift, hadde giftet meg året før, og følte meg kanskje litt underlig i livet jeg selv levde. Eller så tuller jeg bare når jeg sier disse tingene.

Det er en annen som lever livet mitt

Det var en på alle måter fin dag. Min kone hadde satt i gang med å stelle til frokosten, mens jeg var på vei til butikken for å kjøpe de siste varene vi trengte til den. Det hadde så langt vært en alle tiders ferie. Og jeg kunne som de fleste menn ikke la være å tenke på hva min kone hadde gjort med meg den natten. Jeg måtte nesten riste på hodet for å konsentrere meg om de matvarene jeg skulle kjøpe da jeg endelig kom til butikken, og jeg måtte smile for meg selv da jeg faktisk gjorde det. Jeg stod jammen der i butikken og ristet på hodet. Og jeg smilte mens jeg gjorde det – Det er litt av et liv, tenkte jeg for meg selv. Hvem skulle trodd for en tid tilbake, at jeg skulle få et slikt liv, tenkte jeg? Det hadde jeg i alle fall ikke tenkt selv. Og så måtte jeg mens jeg stod der i butikken og skulle kjøpe de matvarene min kone trengte til frokosten hun skulle lage til meg, gjøre som jeg ofte gjør, gå ut av meg selv, og se meg selv utenfra. Det jeg da så, virket forferdelig fremmed. Der stod det en mann, i en helt vanlig butikk en helt vanlig sommerdag, og skulle kjøpe varer til frokosten hans kone skulle lage, og han skulle gjøre det som ingenting. Han skulle gjøre det, som om dette var like dagligdags som butikken han kjøpte varene i. Og dette var jo ingenting i mot det som hadde skjedd med ham den natten. Det var noe som hadde gitt noen aldeles sterke inntrykk, langt sterkere enn de virkelige inntrykkene han fikk av de virkelige varene i den virkelige butikken han virkelig stod i. Han måtte tvinge seg til å legge merke til dem, altså varene. Og når han gjorde det, så lyktes han, han fortrengte de kraftige inntrykkene fra natten som hadde vært, og klarte å konsentrere seg om varene han skulle kjøpe. Se der kjøper han dem. Brød og juice og litt ost, resten finnes allerede hjemme, hans kone er en kløpper med maten, og har det meste parat. Han kjøper det siste som trengs som ingenting. Deretter går han hjem til sin kone som har alt klart, og spiser en frokost som er likeså god som alle de foregående, og alle som skal komme. Jeg skulle gjerne gått inn i denne personen igjen, inn i den virkeligheten han lever i. Men som dere forstår, det kan jeg ikke. Det er en annen som lever den.

ES2010

Der arme Spielmann (Den arme spillemannen), av Franz Grillparzer

På slutten av 90-tallet lånte jeg novellesamlingen Tyskland forteller på Bergen bibliotek. Jeg var på vei inn i verdenslitteraturen, hadde lest tilsvarende samling for Russland, og skulle nå også få en første slags oversikt også over den tyske litteraturen. Jeg husker jeg bet meg merke i forfatterne Franz Grillparzer og Hugo von Hofmannsthal. Deres noveller likte jeg godt, så jeg sjekket opp litt av deres øvrige forfatterskap også, det som var å finne på biblioteket. Nå skal jeg gå rett på, og forsøke å lese Grillparzers novelle på ny, for denne bloggen.

Revisoren (Ревизор), av Nikolai Gogol

Det er en skam at jeg enda en gang må poste en rekke innlegg på rad om bøker jeg ikke får lest. Mai måned har imidlertid vist seg travlere enn jeg har tid til, og det er sjelden anledning verken til å lese eller blogge. Jeg håper å få kompensert litt i juni, der jeg nå har tenkt ikke å poste nye innlegg, men heller gjøre ferdig de jeg har hengende. Opprinnelig var planen å bruke sommermånedene juni og juli til å poste litt spesielle språk, nå i år svensk og norrøn, men det er ganske urealistisk jeg vil få tid til det. Så jeg lar det være, og lar de svenske tekstene heller gli inn med de norske.

Teksten i dag skulle være av den russiske satirikeren Nikolai Gogol. Det var en av mine aller første favoritter, jeg leste alt jeg kom over ham, inkludert obskure ungdomsfortellinger og utdrag fra merkelige prosatekster og artikler. Alt som var oversatt til norsk. Men av en eller grunn kom jeg aldri over Revisoren, enda det er en av hans mest kjente tekster, og et av Russlands aller mest kjente teaterstykker. I stedet leste jeg det langt mer obskure Giftemål, et teaterstykke som er godt kjent for de spesielt interesserte, fordi forfatteren av det er så kjent, men som sjelden blir spilt, av naturlige grunner.

Nå, med denne bloggen, skulle jeg lese Revisoren på russisk, og skrive om det. Det må altså vente.

Ferdaminni fraa sumaren 1860, av Aasmund Olavsson Vinje

Mai er en altfor travel måned til at jeg har tid til å opprettholde bloggen. Her tenkte jeg å ha Olavssons Vinjes berømte reiseskildring, men jeg har ikke engang rukket å lese den. Jeg har bare så vidt kommet i gang, med første kapittel, Fyrikvedet, det er ganske flott greier, men jeg har ikke tiden som skal til for å få det gjort. Forhåpentligvis blir det bedre før sommeren, slik at boken og posten kan fullføres.

Kvinnen som lærte å jage djevelen inn i Helvete (Gionata terza, novella decima in Il Dekameron), av Giovanni Boccaccio

Første gang jeg leste Dekameronen av Boccaccio var jeg nok en bitter ung mann for jeg lot meg plage av at den var så umoralsk. Nå er jeg eldre og mer utlært, og kan gå rett på en av de mest skjendige novellene i hele samlingen. Det er den i god konkurranse.

Det er Dioneo som griper ordet, etter en samling saftige fortellinger de ti ungdommene forteller hverandre tredje dagen de er samlet ute på landet i flukt fra Svartedauden, de korter ned tiden med å fortelle hverandre historier. Hver dag har et nytt tema, temaet tredje dagen er det amorøse, og vel så det, og alle er spente på hva Dioneo har å si, han som får fortelle til slutt, og velge tema selv.

Dioneo velger å holde seg til det samme temaet som de andre, denne dagen, og han uttrykker det i en snirklete italiensk karakteristisk for Boccaccio:

Graziose donne, voi non udiste forse mai dire come il diavolo si rimetta in inferno; e per ciò, senza partirmi guari dallo effetto che voi tutto questo dì ragionato avete, io il vi vo’dire; forse ancora ne potrete guadagnare l’anima avendolo apparato, e potrete anche conoscere che, quantunque Amore i lieti palagi e le morbide camere più volentieri che le povere capanne abiti, non è egli per ciò che alcuna volta esso fra’folti boschi e fra le rigide alpi e nelle diserte spelunche non faccia le sue forze sentire; il perché comprender si può alla sua potenza essere ogni cosa suggetta.

Høyst yndige damer, dere har kanskje aldri hørt si hvordan man setter djevelen tilbake i Helvete; og derfor, uten å bevege meg langt fra effekten dere har samtalet om hele denne dagen, vil jeg si dere det; kanskje også noen vil kunne tjene sjelen når den er tilberedet, og vil kunne kjenne at, selv om kjærligheten heller bor i de glade palass og de bløte rom enn i stakkarslige stråhytter, ikke er det slik at den ikke derfor enkelte ganger mellom tette skoger og mellom de harde fjell og i øde huler gjør sine krefter å føle; og derfor kan man forstå at til dens makt er alle saker underlagt .

Hele passasjen er som man ser uten et punktum. Folk som er litt kyndige i italiensk eller andre latinske språk ser straks her er en del sjeldne ord og former, og mange verbtider brukt. Det er helt i ytterkanten av mine italienske evner å oversette dette. Jeg har lagt min oversettelse veldig tett til originalen, med noen ord for ord oversettelser slik jeg har funnet dem i ordboken, der Magnus Ulleland som først oversatte dekameronen til norsk, har omskrevet litt så passasjen fungerer på norsk ogk kanskje ligger tettere opp til hva Boccaccio har ment. Det får være nok om oversettelse.

Det dreier seg om en ung pike ved navn Alibech, datter av en søkkrik kar, og ikke kristen, enda hun hørte mye godt om denne Gud hun burde tjene. Så hun forhører seg om hvordan hun skal gjøre det, og får beskjed om at den beste måten å gjøre det på er å dra ut i  ensomheten i Tebadiaørkenen, flykte fra denne verden. Hun er ikke mer enn i fjortenårsalderen (d’etá forse di quattordici anni), så vi ser at gamle Boccaccio går kule norske rappere i næringen, forskjellen er at han provoserer med eleganse mens de gjør det for å være tøffe.

Uti ørkenen møter hun først en kar, som har reist ut dit for å forsake denne verden og leve for Gud og den kommende, han ser straks hvilke farer djevelen kan utsette ham for om han beholder denne unge og meget skjønne piken, og sender henne videre til en annen hellig mann (un santo uomo). Det er glimt i øyet allerede her, de hellige menn er ikke så nøye på å la være å sende hverandre fristelser de vet de ikke kan motstå.

Og ganske riktig, denne veldig fromme og gode personen (assai divota persona e buona) bestemmer seg for å beholde piken, for å gi sin fasthet en stor prøve (fare della sua fermezza una gran pruova), som det står. Husk her at det er Dioneo som fører ordet, han snakker til forsamlingen på ti andre, og kan legge litt til og trekke litt fra i motivasjonene til sine hellige menn i historien. Man kan nesten forestille seg at han tar i der han vet publikum vil gi respons, slik at denne andre, kalt Rustico, blir beskrevet som svært hellig og from og bra, der alle nok skjønner hva han egentlig har lyst til, og hva som kommer til å skje.

Kampen mot og overgivelsen til lystene for Rustico finner sted i denne setningen her:

Questo fatto, non preser guari d’indugio le tentazioni a dar battaglia alle forze di costui; il quale, trovandosi di gran lunga ingannato da quelle, senza troppi assalti voltò le spalle e rendessi per vinto; e lasciati stare dall’una delle parti i pensier santi e l’orazioni e le discipline, a recarsi per la memoria la giovinezza e la bellezza di costei ’ncominciò, e oltre a questo a pensar che via e che modo egli dovesse con lei tenere, acciò che essa non s’accorgesse lui come uomo dissoluto pervenire a quello che egli di lei disiderava.

Så gjelder det hvordan han skal overtale henne:

E tentato primieramente con certe domande, lei non aver mai uomo conosciuto conobbe e così essere semplice come parea; per che s’avvisò come, sotto spezie di servire a Dio, lei dovesse recare a’ suoi piaceri. E primieramente con molte parole le mostrò quanto il diavolo fosse nemico di Domeneddio; e appresso le diede ad intendere che quello servigio che più si poteva far grato a Dio si era rimettere il diavolo in inferno, nel quale Domeneddio l’aveva dannato.

Den unge Alibech har hørt oppmerksomt på hva den hellige Rustico har sagt, og i rollen hun skal spille i fortellingen er det ingen motstandskraft eller kritisk tenking eller noen ting forstyrrende, hun lurer bare på hvordan dette skal gjøres.  – Det vil du få å vite hardt, og av den grunn vil du gjøre (- Tu il saprai tosto, e perciò farai quello che a me far vedrai), svarer Rustico, og begynner å kle av seg de få klærne han har, han er jo en eremitt i ødemarken. Nå om dagen blir det delt ut premier til de dårligste seksualskildringer i litteraturen, og i en slik kåring ville ikke Boccaccio hatt noen sjanse, for hos ham er det saftig og uimotståelig, godt hjulpet av den naive unge skjønnheten han har foran seg.

E così stando, essendo Rustico più che mai nel suo disidero acceso per lo vederla così bella, venne la resurrezion della carne, la quale riguardando Alibech e maravigliatasi, disse:

– Rustico, quella che cosa è che io ti veggio che così si pigne in fuori, e non l’ho io?

– O figliuola mia, – disse Rustico – questo è il diavolo di che io t’ho parlato. E vedi tu? ora egli mi dà grandissima molestia, tanta che io appena la posso sofferire.

Allora disse la giovane:

– Oh lodato sia Iddio, ché io veggio che io sto meglio che non stai tu, ché io non ho cotesto diavolo io.

Helvetet denne djevelen skal inn i er det bare Alibech, som har det, som ikke skjønner hva er.  Så hun må ha forklaringen før akten kan gjennomføres.

A cui Rustico disse:

– Hai il ninferno; e dicoti che io mi credo che Iddio t’abbia qui mandata per la salute della anima mia, per ciò che se questo diavolo pur mi darà questa noia, ove tu vogli aver di me tanta pietà e sofferire che io in inferno il rimetta, tu mi darai grandissima consolazione e a Dio farai grandissimo piacere e servigio, se tu per quello fare in queste parti venuta se’, che tu di’.

La giovane di buona fede rispose:

– O padre mio, poscia che io ho il ninferno, sia pure quando vi piacerà.

Disse allora Rustico:

– Figliuola mia, benedetta sia tu; andiamo dunque, e rimettiamlovi sì che egli poscia mi lasci stare.

E così detto, menata la giovane sopra uno de’ loro letticelli, le ’nsegnò come star si dovesse a dovere incarcerare quel maladetto da Dio.

Som det så søtt står, hadde den unge piken (la giovane) aldri puttet noen djevel i Helvete før, og derfor kjentes det første gang litt vondt.  Rustico kan forsikre om at vil det ikke gjøre hver gang, og for å vise henne dette, gjør de det seks ganger til med en gang. Sånn får de også roet djevelen lite grann ned, han vil jo hele tiden reise seg opp.

Senere gjør de det flere ganger. Og det viser seg etter hvert at Helvete er mer interessert i å ta i mot djevelen, enn djevelen er i stand til å komme seg inn. Rustico er jo en gammel, hellig mann, han lever på gress og urter, han har ikke krefter til å holde tritt med Alibech, som har dette brennende helvete som alltid lengter etter djevelen sin. De to har noen bekymrede – og sjarmerende – samtaler om hva de skal gjøre med det.

Løsningen blir at en brann rammer hjembyen Capsa, slik at Alibech blir arving til famliens rikdommer, og en ung mann, Neerbale, mister alt. De to skal gifte seg, det blir alt sammen ordnet i et par setninger, akkurat disse detaljene er jo ikke så viktige. Det viktige er hvordan Alibech i utsiktene til en ny livssituasjon, lurer på hvordan hun nå skal få djevelen inn i Helvetet sitt, nå som hun skal flytte fra Rustico. Hun blir med det gjenstand for latter i byen, også fortalt kort og greit i forbifarten, de andre damene – merk: damene – kan forsikre henn om at dette vil det nok bli en ordning på, Neerbale skal nok også kunne utstyre henne med en djevel. Eller tjene herren, som de kaller det.

Sånn slutter ikke novellen med en dårlig moral, men med en god, man skal så ofte som mulig putte djevelen der han hører hjemme, og på den måten gjøre oss selv og vår Gud glad. Eller som Boccaccio uttrykte det gjennom ordene til den oppdiktede figuren Dioneo, en gang mellom 1351 og 1353, da dette verket ble skrevet:

Poi l’una all’altra per la città ridicendolo, vi ridussono in volgar motto che il più piacevol servigio che a Dio si facesse era il rimettere il diavolo in inferno; il qual motto passato di qua da mare ancora dura.

E per ciò voi, giovani donne, alle quali la grazia di Dio bisogna, apparate a rimettere il diavolo in inferno, per ciò che egli è forte a grado a Dio e piacer delle parti, e molto bene ne può nascere e seguire.

Siden gjenfortalte den ene det til den andre over hele byen, slik at det ble et motto for folket her at den mest behagelige tjenestenman kan gjøre for Gud er å putte djevelen i Helvete; og dette mottoet som kom hit over havet varer ennå.

Og derfor, unge damer, dere som trenger Guds nåde, tilbered å putte djevelen i Helvete, av den grunn at det er sterk tilfredshet for Gud og til behag for alle parter, og mye fint kan komme av det og fødes.

På italiensk har jeg lest novellen på PDF lastet ned fra letteraturaitaliana, og på norsk leste jeg denne og resten av Dekameronen i utgaven utgitt på det norske samlaget, 1996. Den var oversatt av Magnus Ulleland i 1968, førsteutgaven kom i 1969, andre i 1992, og altså den tredje i 1996. Denne oversettelsen har også vært en god starthjelp i mitt arbeid med novellen på italiensk.

 

Die Massnahme (Forholdsregelen), av Bertolt Brecht

Dette stykket spilte jeg i selv, under Peter Cripps, med studentteateret i Bergen, i 1998, må det ha vært, men nå husker jeg det ikke helt. Cripps var engelsk, mye eldre enn oss, det vil si i 30-årene, antageligvis, og han vært assistent på tyske teater, og snakket perfekt tysk. Han gikk rundt i gatene med en stor schäfer. Han hadde dette stykket til oss, Forholdsregelen, et stykke som hadde vært forbudt i lang tid, og derfor var ganske ukjent, til tross for at det var av selveste Bertolt Brecht. Det var det første stykket jeg spilte i.

Posten vil bli utarbeidet senere…