Voluspá (Voluspå – Volvens spådom)

Hva er det som gjør at jeg i en alder av 50 år og søkk travel i livet, finner frem til gamle norrøne tekster i gammelt norrønt språk, og blir tiltrukket av dem som aldri før? Uhyre litteraturinteressert som jeg er, og enda mer har jeg vært, de norrøne tekstene utenom sagaene, de har jeg latt ligge. Jeg lærte meg fem språk, norrønt var ikke blant dem, fem nye lå klar, heller ikke der, norrønt.

Det er noe med verdener som åpner seg. Da jeg var skoleelev og student, var ikke denne verden av interesse, og heller ikke var den tilgjengelig. Siden jeg studerte nordisk språk og litteratur, måtte jeg slite meg gjennom grammatikken og språket, bruke bøyningsskjema, og la meg forvirre. Aldri var dette noe jeg tenkte jeg bare kunne lære meg, og bruke til å lese tekstene.

På bloggen Helt grei poesi tok jeg for meg Hávamál, første strofe, og hadde en nesten uimotståelig trang til bare å poste og oversette og kommentere hele Voluspá. Det er jo det største og viktigste diktet. Og når man har akkurat bitte litt trening, bokstavene er ikke fremmede, setningsstrukturene er ikke ugjenkjennelige, og også ordene kjenner man igjen, og kan gjette på, særlig når man har brukt livet godt, og har fått lest en del.

Her på Helt grei litteratur går det an å poste lange dikt. Det er det denne bloggen er til for, var tenkt for. Det var sjanseløst å finne tid til å vedlikeholde den, men den ligger der, som en mulighet til å nå og da ta for meg skikkelig gøye tekster, jeg har lyst å studere nøye noen timer, trenge meg gjennom, og skrive litt om.

Unntak denne gangen, så setter jeg opp hele teksten. Smått om senn kommer jeg kanskje til å oversette den også, litt og litt. Det går fortere å oversette på Helt grei litteratur, der jeg ikke trenger forklare så nøye og sette opp gloseliste, og diskutere detaljene. Tidligere oversettelser er selvfølgelig av stor verdi, særlig de som har kommentarer, og siden jeg er litt nybegynner i dette her, så setter jeg høyt Finnur Jónsson, en av dem som har gjort uvurderlig arbeid med norrøne tekster, og nå mer eller mindre er glemt.

Hvorfor skal vi lese dette her? Nei, vær så god, gjør som du vil med livet. Jeg tror det er berikende å sette seg inn i hvordan andre tider har levd og andre mennesker har tenkt, det gjør oss bedre i stand til å forstå også vår verden og ens eget liv. For meg har det vært uvurderlig, og jeg er så glad så glad, at akkurat som med fysisk trening, blir man bedre og bedre til det, jo mer man gjør det. Etter alt arbeidet med mange forskjellige tekster, gjennom et halvlangt liv, er jeg omsider i stand til å ta fatt på selveste Voluspá, Volvens spådom.

Voluspá

1. Hljóðs bið ek allar helgar kindir, meiri ok minni mögu Heimdallar; viltu at ek, Valföðr, vel fyr telja forn spjöll fira, þau er fremst of man.

1. Lyd byr jeg alle hellige slekter, store og små sønner av Heimdal; du vil jo at jeg, Valfader, vel skal fortelle de gamle fortellinger, som er fremst i minnet.

Det er nødt å være en følelse av hellighet og verdighet og storhet, for å komme inn i teksten her fra starten. Det er altså volven som ber om stillhet, fra store og små, mennesker og guder, for at hun skal fortelle slik valfar ønsker, de gamle fortellinger slik hun husker dem. Det er her allerede fra starten en blanding av det historiske og mytologiske, gudelige og menneskelige, hele systemet, og nå skal volven fortelle hvordan det henger sammen. Det er en form for underdriving, forsterkning gjennom forminsking, at hun sier hun skal fortelle dem etter som hun husker dem. Vi kan ta som en selvfølge at hun husker meget, meget godt, og kan fortelle i detalj, alt som er viktig.

2.
Ek man jötna
ár of borna,
þá er forðum mik
fædda höfðu;
níu man ek heima,
níu íviðjur,
mjötvið mæran
fyr mold neðan.

3.
Ár var alda,
þat er ekki var,
var-a sandr né sær
né svalar unnir;
jörð fannsk æva
né upphiminn,
gap var ginnunga
en gras hvergi.

4.
Áðr Burs synir
bjöðum of yppðu,
þeir er Miðgarð
mæran skópu;
sól skein sunnan
á salar steina,
þá var grund gróin
grænum lauki.

5.
Sól varp sunnan,
sinni mána,
hendi inni hægri
um himinjöður;
sól þat né vissi,
hvar hon sali átti,
máni þat né vissi,
hvat hann megins átti,
stjörnur þat né vissu
hvar þær staði áttu.

6.
Þá gengu regin öll
á rökstóla,
ginnheilög goð,
ok um þat gættusk;
nótt ok niðjum
nöfn of gáfu,
morgin hétu
ok miðjan dag,
undorn ok aftan,
árum at telja.

7.
Hittusk æsir
á Iðavelli,
þeir er hörg ok hof
hátimbruðu;
afla lögðu,
auð smíðuðu,
tangir skópu
ok tól gerðu.

8.
Tefldu í túni,
teitir váru,
var þeim vettergis
vant ór gulli,
uns þrjár kvámu
þursa meyjar
ámáttkar mjök
ór Jötunheimum.

---

9.
Þá gengu regin öll
á rökstóla,
ginnheilög goð,
ok um þat gættusk,
hverir skyldi dverga
dróttir skepja
ór Brimis blóði
ok ór Bláins leggjum.

10.
Þar var Móðsognir
mæztr of orðinn
dverga allra,
en Durinn annarr;
þeir mannlíkun
mörg of gerðu
dvergar í jörðu,
sem Durinn sagði.

11.
Nýi, Niði,
Norðri, Suðri,
Austri, Vestri,
Alþjófr, Dvalinn,
Nár ok Náinn
Nípingr, Dáinn
Bívurr, Bávurr,
Bömburr, Nóri,
Ánn ok Ánarr,
Óinn, Mjöðvitnir.

12.
Veggr ok Gandalfr,
Vindalfr, Þorinn,
Þrár ok Þráinn,
Þekkr, Litr ok Vitr,
Nýr ok Nýráðr,
nú hefi ek dverga,
Reginn ok Ráðsviðr,
rétt of talða.

13.
Fíli, Kíli,
Fundinn, Náli,
Hefti, Víli,
Hannar, Svíurr,
Billingr, Brúni,
Bíldr ok Buri,
Frár, Hornbori,
Frægr ok Lóni,
Aurvangr, Jari,
Eikinskjaldi.

14.
Mál er dverga
í Dvalins liði
ljóna kindum
til Lofars telja,
þeir er sóttu
frá salar steini
Aurvanga sjöt
til Jöruvalla.

15.
Þar var Draupnir
ok Dolgþrasir,
Hár, Haugspori,
Hlévangr, Glóinn,
Dóri, Óri
Dúfr, Andvari
Skirfir, Virfir,
Skáfiðr, Ái.

16.
Alfr ok Yngvi,
Eikinskjaldi,
Fjalarr ok Frosti,
Finnr ok Ginnarr;
þat mun æ uppi
meðan öld lifir,
langniðja tal
Lofars hafat.

---

17.
Unz þrír kvámu
ór því liði
öflgir ok ástkir
æsir at húsi,
fundu á landi
lítt megandi
Ask ok Emblu
örlöglausa.

18.
Önd þau né áttu,
óð þau né höfðu,
lá né læti
né litu góða;
önd gaf Óðinn,
óð gaf Hænir,
lá gaf Lóðurr
ok litu góða.

19.
Ask veit ek standa,
heitir Yggdrasill,
hár baðmr, ausinn
hvíta auri;
þaðan koma döggvar,
þærs í dala falla,
stendr æ yfir grænn
Urðarbrunni.

20.
Þaðan koma meyjar
margs vitandi
þrjár ór þeim sæ,
er und þolli stendr;
Urð hétu eina,
aðra Verðandi,

• skáru á skíði, –
  Skuld ina þriðju;
  þær lög lögðu,
  þær líf kuru
  alda börnum,
  örlög seggja.

21.
Þat man hon folkvíg
fyrst í heimi,
er Gullveigu
geirum studdu
ok í höll Hárs
hana brenndu,
þrisvar brenndu,
þrisvar borna,
oft, ósjaldan,
þó hon enn lifir.

22.
Heiði hana hétu
hvars til húsa kom,
völu velspáa,
vitti hon ganda;
seið hon, hvars hon kunni,
seið hon hug leikinn,
æ var hon angan
illrar brúðar.

23.
Þá gengu regin öll
á rökstóla,
ginnheilög goð,
ok um þat gættusk,
hvárt skyldu æsir
afráð gjalda
eða skyldu goðin öll
gildi eiga.

24.
Fleygði Óðinn
ok í folk of skaut,
þat var enn folkvíg
fyrst í heimi;
brotinn var borðveggr
borgar ása,
knáttu vanir vígspá
völlu sporna.

25.
Þá gengu regin öll
á rökstóla,
ginnheilög goð,
ok um þat gættusk,
hverjir hefði loft allt
lævi blandit
eða ætt jötuns
Óðs mey gefna.

26.
Þórr einn þar vá
þrunginn móði,

• hann sjaldan sitr –
  er hann slíkt of fregn -:
  á gengusk eiðar,
  orð ok særi,
  mál öll meginlig,
  er á meðal fóru.

27.
Veit hon Heimdallar
hljóð of folgit
und heiðvönum
helgum baðmi,
á sér hon ausask
aurgum forsi
af veði Valföðrs.
Vituð ér enn – eða hvat?

28.
Ein sat hon úti,
þá er inn aldni kom
yggjungr ása
ok í augu leit.
Hvers fregnið mik?
Hví freistið mín?
Allt veit ek, Óðinn,
hvar þú auga falt,
í inum mæra
Mímisbrunni.
Drekkr mjöð Mímir
morgun hverjan
af veði Valföðrs.
Vituð ér enn – eða hvat?

29.
Valði henni Herföðr
hringa ok men,
fekk spjöll spaklig
ok spá ganda,
sá hon vítt ok of vítt
of veröld hverja.

30.
Sá hon valkyrjur
vítt of komnar,
görvar at ríða
til Goðþjóðar;
Skuld helt skildi,
en Skögul önnur,
Gunnr, Hildr, Göndul
ok Geirskögul.
Nú eru talðar
nönnur Herjans,
görvar at ríða
grund valkyrjur.

31.
Ek sá Baldri,
blóðgum tívur,
Óðins barni,
örlög folgin;
stóð of vaxinn
völlum hæri
mjór ok mjök fagr
mistilteinn.

32.
Varð af þeim meiði,
er mær sýndisk,
harmflaug hættlig,
Höðr nam skjóta;
Baldrs bróðir var
of borinn snemma,
sá nam Óðins sonr
einnættr vega.

33.
Þó hann æva hendr
né höfuð kembði,
áðr á bál of bar
Baldrs andskota;
en Frigg of grét
í Fensölum
vá Valhallar.
Vituð ér enn – eða hvat?

34.
Þá kná Váli
vígbönd snúa,
heldr váru harðgör
höft ór þörmum.

35.
Haft sá hon liggja
und Hveralundi,
lægjarns líki
Loka áþekkjan;
þar sitr Sigyn
þeygi of sínum
ver vel glýjuð.
Vituð ér enn – eða hvat?

36.
Á fellur austan
um eitrdala
söxum ok sverðum,
Slíðr heitir sú.

37.
Stóð fyr norðan
á Niðavöllum
salr ór gulli
Sindra ættar;
en annarr stóð
á Ókólni
bjórsalr jötuns,
en sá Brimir heitir.

38.
Sal sá hon standa
sólu fjarri
Náströndu á,
norðr horfa dyrr;
falla eitrdropar
inn um ljóra,
sá er undinn salr
orma hryggjum.

39.
Sá hon þar vaða
þunga strauma
menn meinsvara
ok morðvarga
ok þann er annars glepr
eyrarúnu;
þar saug Niðhöggr
nái framgengna,
sleit vargr vera.
Vituð ér enn – eða hvat?

40.
Austr sat in aldna
í Járnviði
ok fæddi þar
Fenris kindir;
verðr af þeim öllum
einna nokkurr
tungls tjúgari
í trölls hami.

41.
Fyllisk fjörvi
feigra manna,
rýðr ragna sjöt
rauðum dreyra;
svört verða sólskin
um sumur eftir,
veðr öll válynd.
Vituð ér enn – eða hvat?

42.
Sat þar á haugi
ok sló hörpu
gýgjar hirðir,
glaðr Eggþér;
gól of hánum
í galgviði
fagrrauðr hani,
sá er Fjalarr heitir.

43.
Gól of ásum
Gullinkambi,
sá vekr hölða
at Herjaföðrs;
en annarr gelr
fyr jörð neðan
sótrauðr hani
at sölum Heljar.

44.
Geyr nú Garmr mjök
fyr Gnipahelli,
festr mun slitna,
en freki renna;
fjölð veit ek fræða,
fram sé ek lengra
um ragna rök
römm sigtíva.

45.
Bræðr munu berjask
ok at bönum verðask,
munu systrungar
sifjum spilla;
hart er í heimi,
hórdómr mikill,
skeggöld, skalmöld,
skildir ro klofnir,
vindöld, vargöld,
áðr veröld steypisk;
mun engi maðr
öðrum þyrma.

46.
Leika Míms synir,
en mjötuðr kyndisk
at inu galla
Gjallarhorni;
hátt blæss Heimdallr,
horn er á lofti,
mælir Óðinn
við Míms höfuð.

47.
Skelfr Yggdrasils
askr standandi,
ymr it aldna tré,
en jötunn losnar;
hræðask allir
á helvegum
áðr Surtar þann
sefi of gleypir.

48.
Hvat er með ásum?
Hvat er með alfum?
Gnýr allr Jötunheimr,
æsir ro á þingi,
stynja dvergar
fyr steindurum,
veggbergs vísir.
Vituð ér enn – eða hvat?

49.
Geyr nú Garmr mjök
fyr Gnipahelli,
festr mun slitna
en freki renna;
fjölð veit ek fræða,
fram sé ek lengra
um ragna rök
römm sigtíva.

50.
Hrymr ekr austan,
hefisk lind fyrir,
snýsk Jörmungandr
í jötunmóði;
ormr knýr unnir,
en ari hlakkar,
slítr nái niðfölr,
Naglfar losnar.

51.
Kjóll ferr austan,
koma munu Múspells
of lög lýðir,
en Loki stýrir;
fara fíflmegir
með freka allir,
þeim er bróðir
Býleists í för.

52.
Surtr ferr sunnan
með sviga lævi,
skínn af sverði
sól valtíva;
grjótbjörg gnata,
en gífr rata,
troða halir helveg,
en himinn klofnar.

53.
Þá kemr Hlínar
harmr annarr fram,
er Óðinn ferr
við ulf vega,
en bani Belja
bjartr at Surti;
þá mun Friggjar
falla angan.

54.
Geyr nú Garmr mjök
fyr Gnipahelli,
festr mun slitna,
en freki renna;
fjölð veit ek fræða,
fram sé ek lengra
um ragna rök
römm sigtíva.

55.
Þá kemr inn mikli
mögr Sigföður,
Víðarr, vega
at valdýri.
Lætr hann megi Hveðrungs
mundum standa
hjör til hjarta,
þá er hefnt föður.

56.
Þá kemr inn mæri
mögr Hlóðynjar,
gengr Óðins sonr
við orm vega,
drepr af móði
Miðgarðs véurr,
munu halir allir
heimstöð ryðja;
gengr fet níu
Fjörgynjar burr
neppr frá naðri
níðs ókvíðnum.

57.
Sól tér sortna,
sígr fold í mar,
hverfa af himni
heiðar stjörnur;
geisar eimi
ok aldrnari,
leikr hár hiti
við himin sjalfan.

58.
Geyr nú Garmr mjök
fyr Gnipahelli,
festr mun slitna
en freki renna;
fjölð veit ek fræða
fram sé ek lengra
um ragna rök
römm sigtíva.

59.
Sér hon upp koma
öðru sinni
jörð ór ægi
iðjagræna;
falla forsar,
flýgr örn yfir,
sá er á fjalli
fiska veiðir.

60.
Finnask æsir
á Iðavelli
ok um moldþinur
máttkan dæma
ok minnask þar
á megindóma
ok á Fimbultýs
fornar rúnir.

61.
Þar munu eftir
undrsamligar
gullnar töflur
í grasi finnask,
þærs í árdaga
áttar höfðu.

62.
Munu ósánir
akrar vaxa,
böls mun alls batna,
Baldr mun koma;
búa þeir Höðr ok Baldr
Hrofts sigtoftir,
vé valtíva.
Vituð ér enn – eða hvat?

63.
Þá kná Hænir
hlautvið kjósa
ok burir byggja
bræðra tveggja
vindheim víðan.
Vituð ér enn – eða hvat?

64.
Sal sér hon standa
sólu fegra,
gulli þakðan
á Gimléi;
þar skulu dyggvar
dróttir byggja
ok um aldrdaga
ynðis njóta.

65.
Þá kemr inn ríki
at regindómi
öflugr ofan,
sá er öllu ræðr.

66.

Þar kemr inn dimmi
dreki fljúgandi,
naðr fránn, neðan
frá Niðafjöllum;
berr sér í fjöðrum,
flýgr völl yfir,
Niðhöggr nái.
Nú mun hon sökkvask.

Rødt, svart, av Jon Fosse

Jon Fosses (f. 1959) første roman og første utgivelse overhodet het Rødt, Svart, og kom ut i 1983. Nå som han har fått nobelprisen i litteratur, kan den leses med nye briller.

Trond Haugen har en helt fremragende gjennomgang av anmeldelsene Fosse fikk da romanen først kom ut, i Syn og Segn, 1.12.2023.

«… den fordømrade klokka!»

Det var svært interessant å lese hvordan reaksjonene på boka også så veldig mye om kritikernes ståsted, og jeg må berømme Haugen for å holde god kontroll over hans egen fordel av å kjenne den videre historien til forfatteren, uten å bli nedlatende til de som bare hadde denne første romanen, og ikke visste hvordan det siden skulle gå. Jeg leste gjennomgangen hans nøye, og det har nok farget hvordan jeg etterpå leste romanen, og vil nok farge hvordan jeg skriver om den nå.

Jeg vil passe på å få med det de fremoverseende anmelderne så allerede i 1983, at her er det språket som er mesterskapet, og handlingen trenger ikke å få for stor oppmerksomhet. Fosse brøyter også ny vei, en vei ikke mulig for en ung dikter på 23 år å få folk med på med en gang, men som kombinerer verdens moderne litteraturhistorie siste hundre år med det å leve opp i en liten vestlandsbygd, hvor interessen for dette er nær lik null, og man derfor i utgangspunktet vil ha problemer med både anerkjennelse og gjenkjennelse. Litt forenklet kan man si at bygda tåler ikke det intellektuelle, mens det intellektuelle ikke tåler bygda.

For meg er også hovedpersonen i romanen temmelig uinteressant. Jeg ville ikke greid å lese boken ordentlig, uten en skikkelig lang opplæring både i litteraturhistorien og i livet på bygda, og deretter det ekstra puffet jeg fikk med å lese gjennomgangen av alle anmeldelsene Trond Haugen gjorde i Syn og Segn. Det gjorde at jeg fikk dempet irritasjonen over alt jeg ikke likte, alt jeg fant påklistret, og det gjorde at jeg var på jakt etter bokens styrke.

Jeg visste det skulle stå mye om vekkerklokken, jeg visste det ville være mye «sa han», «tenkte han», og jeg tenkte det ville være en overdreven detaljrikdom, og en hyperinteresse for en hovedperson det ikke er spesielt mye med. Det irriterer meg at han må berøre kjønnsorganet sitt, og bruke et tøft, direkte ord på det, allerede helt i starten av boken, det er for meg påklistret og forfatteren som tar styringen over hovedpersonen sin. Det irriterer meg litt at han bare er gymnasiast, etter mange år i videregående skole blir dette håpløst ungt for min del, men kanskje var ungdommen og særlig den søkende ungdomen av en annen støpning den gang i 1983, enn de er nå.

Det er en helt utrolig lettlest bok, går veldig fort og greit å lese den. Den har ingen vanskelige handlingselement man må være topp konsentrert for å få med seg, poengene er tydelige, og man kan ta flere sider i slengen. For meg er det en debutforfatter som eksprimenterer med språket, og eksprimenterer med formen. Språket er så godt, at det gjør romanen verdt å lese, det bærer stoffet, selv om handlingen og hovedpersonen egentlig ikke kan det, i hvert fall ikke for min del.

Jeg vil absolutt fortsette å argumentere for at Fosse finner formen når han kommer til dramatikken, det er der han har mesterskapet. I en roman blir pausene fylt opp med mange, mange år. Man får ikke frem karakterenes vanskeligheter med å kommunisere med hverandre, når romanen er så ordrik, og formuleringsevnen er så begavet. Det sitter i teaterstykkene, der hovedpersonene alltid har noe viktig å si, og aldri er i stand til å si det. Slik får han sagt noe vesentlig om livsbetingelsene til mange som lever her i landet vårt, og som vi møter og samhandler med.

Og aldri skal vi skiljast, av Jon Fosse

10. desember, 2023, fikk den norske forfatteren Jon Fosse nobelprisen i litteratur. Det er en enorm anerkjennelse til en stillfaren mann, som i flere tiår har levert omfattende mengder litteratur innen det meste av sjangere, men har hatt størst gjennomslag som dramatiker. Denne bloggen er i sin natur tidløs, sånn som litteraturen er tidløs, og forholder egentlig ikke til den virkelige verden annet enn gjennom litteraturen. Så her skal vi ta et lite dykk ned i det første teaterstykket Jon Fosse fikk satt opp på en scene, Og aldri skal vi skiljast, fra 1994.

Litt historie

Som dramatiker Jon Fosse kjent for å ha få roller, og lite å gjøre og å si for hver av rollene. Det er fascinerende hvordan han får det til, for karakterene har ingen omfattende, synlig bakgrunnshistorie, ikke noen særlig distinkt karakter eller egenskaper, veldig lite konkret personen har sagt, gjort, utdannet seg til eller erfart, for å komme i den situasjonen vedkommende er gjennom stykket. Personene eksisterer mer som en ide, et slags karakteristika, typisk mann/kvinne i vanskelig, hverdagslig situasjon han/hun ikke godt kan beskrive, og ikke godt komme seg utfra.

Dramatikken – teatersjangeren – har fra gammelt av vært den litterære sjangeren for handling, for drama, for konflikt som må løses, og med viljesterke karakterer satt til å løse dem. Så ender det som tragedie eller komedie, hvorvidt helten ender opp med å dø, eller bli gift. Moderne teater, og her setter jeg moderne teater fra slutten av 1800-tallet, og utover, har glattet ut disse sjangerskillene, men har ikke gitt seg med en veldig tydelig konflikt, og veldig distinkte karakterer. Utover 1900-tallet fikk mange av hovedpersonene litt merkelige egenskaper, ble satt i mer enn merkelige situasjoner, og teateret eksperitmenterte i likhet med annen scenekunst hva det var mulig å vise frem. Fosse sier selv han er inspirert av Samuel Beckett, med et teater der hverdagens gjøremål er helt frikoblet handlingen. Dette er hva jeg vil kalle eksistensielt teater, kun menneskets livsbetingelser er av betydning.

Her passer det godt inn med Fosse, hvor menneskets livsbetingelser fremdeles er det helt sentrale, men hvor det blir plassert i helt vanlige, dagligdagse omgivelser. Det er ingenting absurd, sprøtt eller umulig med verden karakterene hos Fosse beveger seg i, i motsetning til hos Beckett, men i likhet med hos Beckett er det ingenting den vanlige verden tilbyr, som kan få menneskene bort fra livsbetingelsene de eksisterer under.

Og aldri skal vi skiljast

Stykket består av to akter. I nesten hele første akt, er det rollen som har navnet «hun», som beveger seg, og snakker. Rollefiguren har de vanlige Fossetypiske problemene med å sette ord på sin egen tilværelse, og har heller ingen vei ut av situasjonen hun er i. Det er noe med en mann, en «han», som hos hun-personen kalles «du», men det er uklart hvilken relasjon de to egentlig har, og hva som eventuelt gjorde slutt på denne relasjonen. For det er helt klart at det er noe i veien med den, sånn som den er nå.

Kvinnen (hun)

Kvinnen venter på at han skal komme tibake, og henter vel med det opp litt av tematikken fra Waiting for Godot (Beckett), der de to rollefigurene også venter på noen som aldri kommer. Men der Vladimir og Estragon utfolder seg i komiske, merkelige scener, med språk og tankegang fjernt fra normal tankegang og hverdag, er kvinnen hos Fosse svært, svært gjenkjennelig både i språk og tankegang.

Det er også en vesentlig forskjell at Vladimir og Estragon har en egentlig ganske vanskelig forståelig aksept for deres vanskelige livssituasjon, der egentlig ingenting skjer, og ikke noe av det mennesket vanligvis drømmer om, er mulig. Kvinnen har imidlertid et sterkt ønske om å komme seg vekk, til og med å «gjøre noe». Første gang hun sier hun, går hun sågar til barskapet, og er nær på å skjenke seg en dram.

Hele tiden er det et inntrykk av at kvinnen kan bedre egen livssituasjon ved å tenke eller handle på den rette måten. Hun er søkende, prøvende i tankegangen, det er slett ikke ørkesløs filosofering. Noe av det hun sier oftest, er Eg er stor og sterk og flott, en oppmuntring til seg selv, om å tenke positivt, og ha et sterkt selvbilde. Hun er også selvkritisk, når hun tenker destruktivt, eller tenker noe som er feil, og det er helt opplagt for henne å ha en sunn tankegang, være et bra menneske og ha det best mulig. Det er noe hun strever med, hun kjemper mot det, og gir seg ikke.

Engel med vatn i augene, av Jon Fosse

Den første diktsamlinga Jon Fosse (f. 1959) gav ut var Engel med vatn i augene, som ble utgitt i 1986. Fra før hadde Fosse da gitt ut romanene Raudt, svart (1983) og Stengd gitar (1985). Når Jon Fosse nå i 2023 fikk nobelprisen i Litteratur, så var det for den samlede diktningen sin, men det er som dramatiker Fosse er mest lest og har hatt mest gjennomslag. Som poet pleier han ikke bli nevnt sammen med andre poeter, men poesien blir nevnt som en del av Fosses forfatterskap. Jeg har tatt en titt på debutsamlingen Engel med vatn i augene, fra den gang Fosse ennå var ung og ukjent.

Samlingen – en oversikt

Diktsamlingen består av 61 sider med 30 dikt. De har ingen tittel i form av en overskrift, men diktene er nummerert med et tall som står øverst når diktet begynner. I samleutgaven Dikt 1986-1992 med de tre første diktsamlingene til Fosse, står 18 av diktene med navn. I originalutgaven fra 1986, hadde de ikke det. Listen er denne:

Hesten, og natta er tidleg
Togets svarte hender
Englar fulle av sæd
Under vatnet er det draumer
Noko kvitt utanfor
Kvepp av ein latter frå hjarta
Strekkre hendene mot ein kvit himmel
Eg reiser meg
Toget i hjarta
Dei sit rundt hendene
Ei bøygd rørsle
Lippene hennar smiler kvitt
Timane slår i vinden
Steinen ligger tørr
Snøen var som å vere under lyktestolpen
Slik møtest han
Svarte kvelvar i hjarta
Mellom grønt og blått

I samleutgaven er diktene også mer komprimert, mens i originalutgaven er det store, blanke felt og sideskift, sånn at det ikke er helt opplagt når det ene diktet slutter, og det neste begynner. Diktet som senere får navnet Hesten, og natta er tidleg, har først fire linjer på en side, så 7 linjer på neste, og til slutt en del II med 6 linjer. I originalutgaven, samlingen Engler med vatn i augene, er det med oversettelser – eller mer korrekt: fri gjentiktning – av Georg Trakl innimellom. Det er ganske sjelden at egen diktning og gjendiktninger er med i samme samling på denne måten. Etter diktet av Trakl, følger direkte dikt av unge Fosse, som han selv har redigert bort når han skal ha samleutgave.

fingrane, kvitt. Det mjuke papiret, raude negler, tunga
fuktar lippene, støvlettar
svart
mot beige golvbelegg.

Dikt nr. 3 i Jon Fosses debutsamling Englar med vatn i augene (1986)

Titlene på diktet er ganske representative på hvordan de er skrevet, hva de handler om og hva slags ord som er brukt. Jeg vil kalle det en ganske introvert samling, mye som foregår inne i Jon Fosses hode, der minner, nåtid, ønsker, drømmer og refleksjoner går i et i form av språklige bilder. Det er en undersjanger i poesien som kalles imagismen, en del av diktene har vel klare trekk herfra, med skarp fargegrup, og et inntrykk av at det å male frem et bestemt bilde i form av ord, er hele målet med diktet. Slik blir det en veldig eksperimentiell form Fosse velger seg, der han vel mer utforsker språket og poesiens muligheter, enn å forsøke å formidle konkrete tanker, budskap, mening og ideer. Det er et uttrykksbehov, mer enn det er noe å uttrykke, kan man kanskje også si.

finst den lilla kvelven. Langsame
kvelvar, mjule som
myrull. Tog. Ein engel spelar seljefløyte

medan toget er ein turkis måne
i hjarta. Bak er menneska

Jon Fosse: Englar med vatn i augene (1986), s. 13

Begge diktene sitert her, er eksempel på denne stilen der det gjelder å male frem et bilde, og der det er ganske vanskelig å finne hva som er meningen med bildet, om det har noe mer å formidle enn det estetiske. Diktene, eller utdragene, er også gode eksempler på formen, der første linje på ny side liksom ser ut til å høre til noe sagt i forveien, og det er tegnsetting midt i linjene og spesielle linjeskift. Billedbruken er også spesiell, med for eksempel engelen som spiller seljefløyte mens toget er en turkis måne i hjertet. Neste side fortsetter det (..) med svarte hender/langs gitarhalsene, og/i myrholene er det svarte blodet. Forløperen til finst den lilla kvelden, fra siden foran, er sundrivne tagale skrik på myra/ grønt, enno kanskje. Det er ikke så lett å vite sikkert hvor den ene perioden stopper, og den neste begynner, og vanskelig å sitere utdrag uten å kutte meningsinnhold.

Form

Formen er veldig karakteristisk, i disse diktene. Det er ingen rim, ingen fast rytme, ingen fast verseform eller strofeform. De poetiske virkemidlene ligger i linjeskift, ordvalg, klang og oppsett. Diktet som i samleutgaven av 1995 har fått tittelen Englar fulle av sæd går 2 + 2 + 1 i antall verselinjer i strofene i første del, 3 + 2 + 2 + 1 i andre del. Ord som går igjen i dette diktet, og andre dikt i samlingen, er Engel, brystvorte (og andre kroppsdeler, ledd og indre organ), fargene grønt og blått (og andre farger, raudt), og så er det ord med betydningsglidning sprutar eg hår/utover mot øya, eit kvin, før det fortsetter etter to linjeskift med mellom harde brystvorter/og hendene mine. De linjene kan stå for seg selv, høre til det over, eller det under. Det slutter mellom grønt og blått, etter enda et linjeskift og å hoppe over linje, men blir ikke gitt noe mer om «mellom grønt og blått» skal være tilsvarende «mellom harde brystvorter og hendene mine», eller ikke. I del to er det bruk av ordet sæd, (..) englar/ fulle av sæd, og Eg sprøyter sæd i engelen, og deretter Eg sprøyter sæd i englar/fulle av sæd// mellom grønt og blått. Det blir litt mye for denne leseren, og tross poetisk oppsett, går det ikke an å fjerne seg fra hva disse ordene egentlig betyr.

Diktet som begynner på side 8 viser godt metoden Fosse skriver etter. Det står I, begynner hendene møter gjenskinnet/ av rosa ansikt/ frå spegelvindu, og gatene/leier meg frå morgonen. Plaskar, uten tegnsetting til slutt. Ordet «Plaskar» henger i luften, første ord etter punktum, midt i en verselinje, så er det sideskift, før:

inntil regnet
i den kvite lufta. Håret
er raudt
og stjernene er vatn
i ein engels auge

Jon Fosse: Englar med vatn i augene (1986)

Her har vi det alt sammen. Det første ordet, etter punktum, før et linjeskift – først plaskar, så Håret, de ordene blir hengende tungt og liksom unaturlig. Her i denne delen står det (..) Håret/er raudt, som en kontrast, kanskje, til den hvite lufta, men en helt dagligdags og vanlig observasjon, og ord på observasjonen. Men det følger et sammenbindingsord, «og», som innleder en sammenbinging av en ganske annen kategori: (..) stjernene er vatn/ i ein engels auge, eller på rett frem prosa: «Håret er rødt og stjernene er vann i en engels øye». Det siste er en vending ganske sikkert ikke sagt før, spesiell og voldsom, og bare helt nødt til å tolkes og spekuleres i, hva kan bety. Det er også linjeskift, fra en periode som kunne vært avsluttet – stjernene er vatn -, men det fortsetter, i ein engels auge«. Først er det at stjernene er vann, en merkelig beskrivelse av en stjerne, og så er det at det er vann i en engels auge, der vanligvis tårene har plassen. Det er en fremmedgjøring over fremmedgjøringen. Men det er ikke klart om Fosse vil formidle noe mer enn bare det estetiske, eller bare muligheten av å formulere seg på denne måten.

Georg Trakl (og William Shakespeare)

Innimellom diktene til unge Fosse dukker det opp tekster basert på dikt av østerrikeren Georg Trakl (1887-1914). Det er allerede dikt 2, hos Fosse begynner det: Om kvelden høyrer eg flaggermusene skrike, hos Trakl heter diktet Zu Abend mein Herz, og begynner Am Abend hört man den Schrei der Fledermäuse. Fosse tar seg store friheter, og legger til en jeg-person i diktet, det er et subjekt som hører, og subjektet er «eg». Det er samme «eg», vil leseren måtte forvente, som den «eg» som hadde mittet første diktet består i, barnet som spiser druer, hest, gitar, 12 år, og så gult gras, innover fjellet, mor med mold i håret, ropar namnet mitt. Rett etter kommer diktet om flaggermusene, der det er «eg» som høyrer dei, om kveldane.

Neste dikt av Trakl kommer allerede som nummer 5, Trompeten, her tar Fosse seg den frihet å erstatte et komma med et punktum. Trakl maner frem et bilde, hvor det under avkuttede seljetrær (Weiden) hvor brune barn leker, blad driver, lyder trompeter. Skarlagensfaner styrter gjennom lønnetraærnes sorg (des Ahorns Trauer), og det er rugåkerne tomme møller. Det er hyrder, og det er hjort, det er sang og dans og lyd, urgammel sorg (uralte Trauer), kretsen av ild (Kreis ihrer Feuer), og så hever de dansende seg av en svart mur. Før det slutter i siste linje med Fahnen von Scharlach, Lachen, Wahnsinn, Trompeten. Hos Fosse blir det Faner av skarlaken, latter, galskap. Trompeter. I meg bygger Trakl opp et sammensurium, der alt går i et, og trompetene til slutt skingrende lyder gjennom alt. Det går ikke da å ta kontrollen med et punktum, det blir en helt annen virkning, jeg fikser det ikke.

Det neste diktet er hos Georg Trakl Nachts, og hos Fosse et helt annet dikt.

Dei blå augene mine er slokna frå augene,
Det raude gullet i hjarta
Å lysa mine kor stille de brenn!
Ei blå kåpe rundt meg då eg sokk. Deg
Din raude munn heldt natta fast

Jon Fosse: Versjon av GEorg Trakl, NAchts, Dikt 9 i Englar med vatn i augene.

Her burde nok kanskje redaksjonen fått første linje endret. De blå øynene er sluknet fra øynene, det gir ikke helt mening, og det er ufrivillig at den ender opp sånn i løse lufta. Det er ikke å bruke språket på en utfordrende og interessant måte, det er å miste kontrollen over språket. Det gir ikke mening, og det ser ut som den som har skrevet linjen tror det gir mening, og diktet og diktsamlingen oppfører seg som om setninger som dette skal gi mening, om de bare blir tolket riktig.

I originalen heter det Die Bläue meiner Augen ist erloschen in dieser Nacht, «Det blå i øynene er slukket denne natten». Det gir helt god mening. Det er det blå som er slukket, ikke øynene, og i hvert fall ikke de blå øynene fra øynene.

Neste linje har Fosse delt opp i to, og han stokker om på eierforholdene, det er i originalen til Trakl: Das rote Gold meines Herzens. O! wie stille brannte das Licht (i linje 2), norsk «Mitt hjertes røde gull. O! Hvor stille brant lyset», mens det hos Fosse er det røde gullet i hjertet, og hvor stille «lysa mine» brenner, det er «mine lys», generelt hjerte. Hos Fosse blir det dermed ikke så lett å ha rede på hvilke lys som brenner stille, de er ikke godt relatert til noe annet i diktet, mens hos Trakl kan det være det røde gullet til hjertet mitt, og det kan også kanskje relateres til det blå i øynene som er sloknet. Det kan også hende det ikke er relatert til noe, men handler om lys generelt, i natten, mens det hos Fosse altså er «mine lys».

I tredje linje hos Trakl er det upersonlig, 3. person: Dein blauer Mantel umfing den Sinkenden, Din blå frakk omfavnet den synkende, mens hos Fosse er det jeg-personen selv, 1. person, og det er upersonlig frakk «en blå frakk». Kanskje er det også relevant meningsforskjell mellom den synkende, og den som sank(då eg sokk), hos Fosse er det ferdig handling. I tillegg har Fosse et ekstra ord ved utgangen av linjen, etter punktum: Deg.

Den siste linjen er helt forskjellig. Hos Fosse er det din røde munn som holder natten fast, hos Trakl: Dein roter Mund besiegelte des Freundes Umnachtung – eller: «Din røde munn beseilet vennens forvirring». Umnachtung har stamme nacht – «natt», men substantivet betyr å være så forvirret at man ikke vet hva man gjør. Det er den røde munnen til deg-personen som bekrefter at det skal være slik. Det er et helt annet dikt Fosse har skrevet, enn det originalen er.

Diktet Untergang er gjendiktet korrekt, her tar ikke Fosse seg friheter og endrer ikke meningsinnhold, perspektiv eller oppsett. Dette er et berømt dikt, dedikert Karl Borromaeus Heinrich, og ble skrevet i februar 1913, året før Trakl døde. Heinrich var også en forfatter, med doktorgrad om Nietszche, og en nær venn av Trakl. Begge de to var plaget av depresjoner og selvmordstanker, og derfor er virkningen så sterk med siste linje: O mein Bruder klimmen wir blinde Zeiger gen Mitternacht – «O min bror klatrer vi blinde visere mot midtnatt», eller som Fosse skriv: «å bror min klyv vi blinde visarar mot midnatt».

Det at dette diktet er gjengitt korrekt, stiller litt spørsmål hvorfor de andre ikke er det.

Det siste diktet etter Trakl, An die Knaben Elis, er litt langt. Det står som dikt 29 i boka til Fosse, og det er litt uklart hvorfor det er med i samlingen. Det er regelmessig oppbygget, med strofer på 3 linjer, og ingen eksperimentering med linjeskift og brudd i perioder midt inne i verselinjer, verke hos Trakl eller hos Fosse. Det introduserer også en ny figur, Elis, som det ikke er bare lett å se sammenhengen til med resten av samlingen. Siste linje har ordet stjerne, Das letzte Gold verfallener Sterne, det siste gull fra en fallen stjerne. Motivet er religiøst, og henter kanskje opp Englene med vatn i augene, og stjernene som er vatn i en engels auge, men denne sammenhengen er resultatet av en jakt på en sammenheng, en mulighet for tolking.

Noe som slår meg når jeg leser Fosse sine dikt, og Trakl i original, er hvor mye mer pondus det er i Trakl sine dikt. Der er det ingen tvil om formidlingen, at det her er en plaget sjel som vil formidle sin smerte og vonde livsbetingelser, det er ikke en søken og en eksperimentering for å finne et uttrykk, er ikke en jakt etter å finne noe verdt å skrive om, det er liksom helt nødvendig for Trakl å skrive disse diktene, og han setter i ord en ide om hvordan det er å være ham, i hans samtid og med hans liv og livsbetingelser. Han hadde selvsagt også tøffere betingelser enn Fosse, med et Østerrike som en del av keiserriket Østerrike-Ungarn, og en verdenskrig nær forestående. Allerede før den hadde han sterke depresjoner, og i dem ble depresjonene så sterke at han bukket under for dem og tok sitt liv med en overdose. Da hadde han også fått skildret verdenskrigens redsler, gjennom udødelige Grodek. Trakl var like gammel da han døde, som Fosse var da han gav ut denen diktamslingen Engler med vatn i augene.

Kursorisk kan vi også ta med et nikk til Shakespeare, gjennom samlingens 18de dikt, der Fosse i innledningen skriver: «Min attande sonett, eller Shall I compare thee to a Summer day». Her foretar Fosse en slags sjangerblanding, der han henviser til denne kanskje mest berømte av Shakespeares sonetter, men utstyrer sitt dikt med en tekst fra værmeldingen.

Dette er vervarslinga. Mørkret
gjennom glasruta i døra
set meg stilt
ned på stolen. Det er

kveld. Over til Bergen. Ikkje
nedbør i Bergen. Men mykje
mørker. Stilt sit eg
ser mørkret

Jon Fosse: Dikt 18, Englar med vatn i Auga (1986)

Her ser vi Fosse som en kjenner deler starten av «sonetten» i to kvartetter, og ender med to tersetter. Og så fyller han det med sine egne virkemidler, med punktum før siste ord i verselinjen, alltid linjeskift før noe er ferdig sagt, og også sånn at den gramatiske betydningen av setningene forskyves, med at ordet som begynner som subjekt kanskje ikke er det for handlingen setningen inneholder ((..) Mørket/gjennom glasruta døra/set meg stilt/ned på stolen). Også dette diktet har en form og et innhold som gjør det uklart hvorfor det er tatt med i samlingen.

Noen utvalgte dikt

I tillegg til diktene jeg allerede har nevnt, vil jeg ta for meg et utvalg for ytterligere å vise hvordan Fosse gjør det her i debutsamlingen, og trekke frem noen dikt med litt større interesse enn de øvrige, av forskjellige grunner. Jeg begynner da med dikt nummer ti, som følger rett etter diktet gjendiktet fra Trakls Nachts, og som er et eksempel på diktene som begynner med liten bokstav og en handling som om det har skjedd noe før: reiser meg frå eit brunt sug/og går aleine tar opp gitaren. Det følger Kvepp av ein latter frå hjarta, med gjennomgangsordet «hjarte» og det substansierte verbet «latter», før: Eg spelar/Lytter til stilheten/Luktar tomt rom.

Det virker på meg litt skolert, at Fosse vil bruke alle sansene, syn, lyd, lukt, smak, fra et tidligere dikt er druene i munnen et eksempel på minne med element av smak. Det er kontrast, og paradoks, med å spille gitar og lytte til stillhet på en gang, og så er det kanskje en utfordring for hjernen med lukten av tomt rom, der man selv sitter.

Så følger på neste side den mest livaktige, ordrike passasjen i samlingen:

tar tak i mitt eige ansikt, strekker
ut fingrane, grip
om ansiktet, huda skrik, augene opnar seg: eg dansar
til gråtens bevegelsar, fingrane fast i ansiktet, og eg
kan ikkje opne hendene, ikkje lukke augene

Jon Fosse: Englar med vatn i augene, Dikt 10, midtre del

Sånn oppramsing av ord som det her, pleier å beskrive et hastverk og en uro, men det er også en langsomhet over dette her, med en kanskje i overkant nøyaktig beskrivelse av hvordan han strekker ut fingrene, for å gripe seg selv i ansiktet, og så er det huden som skriker, og øynene som åpner seg. Det å ta seg selv i ansiktet, pleier ikke å være en del av et hastverk, om man har dårlig tid, har man ikke tid til sånt. Setningen: eg dansar/ til gråtens bevegelsar gir ingen mening for meg, det er kanskje et forsøk på paradoks å danse til bevegelser i stedet for til en melodi. Det er skildring av en panikksituasjon, om hendene sitter fast i ansiktet, og man ikke kan åpne den, og om øynene ikke kan lukkes. Det er imidlertid ikke godt å si hva denne panikksituasjonen er et uttrykk for, hvorfor denne beskrivelsen er treffende.

Diktet slutter på neste side, med Eg skrik/Eg høyrer det er eit hol i skriket/Ein gapande munn ser seg sjølv. Her er det eksempel på sanseorgan som ikke utfører oppgavene de er i stand til, men man hører et hull, en gapende munn ser seg selv, naturlig å tenke den gapende munnen er hullet, og det ligger et skrik her, men det er ikke så godt å si hva det er med denne beskrivelsen som gjør den relevant.

Dikt 14 har også sånn eksempler på kunstferdig utformede setninger, der det er spørsmål om den anstrengte måten å formulere seg på er forsvart i det man får sagt. Det begynner med et gjennomgangsord, tog, her er det Toget i hjarta er langt/som vinden, langt/som eit svart tre. Sånn jeg leser diktet, handler det om minner, og kanskje en lengsel tilbake til den verden disse minnene var, i hvert fall står det om mor at (..) Ho vaskar/golvet med erfarne røyrsler, og om far rett etter (..) Far min/har hovudet under armen og plystrar/etter stjernene/med augene. Her er det alt sammen, med de spesielle linjeskiftene, sanseorganer som utfører andre oppgaver enn de skal (øynene plystrer), og så er det midt i der dagligdagse ord og beskrivninger om mor som vasker golvet, og til slutt (..) Eg vil heim der

før det fortsetter på neste side

angsten er mold i føtene, der
radioen osar forsonande av brun saus
til orgelmusikk
kvar søndags formiddag, der
fjorden pustar gjennom dei modne pærene

Jon Fosse: Englar med vatn i augene, dikt 14, andre del

Her blir den abstrakte angsten beskrevet konkret, mold i føtene, mold er et gjennomgangsord, det er gjenkjening i radioen, og kontrast mellom brun saus til orgelmusikk, og så er det en vill besjeling (fjorden pustar) og en oppsiktsvekkende billedbruk (gjennom dei modne pærene). Hele tiden mener jeg vi må spørre hva diktet og dikteren oppnår ved å uttrykke seg så kunstferdig, hva slags verden det åpner og hvilken formidling som blir mulig gjennom denne måten å skrive på.

Oppsummering og konklusjon

Jeg har forsøkt å gi en ordentlig gjennomgang av hva den første diktsamlingen til Jon Fosse inneholder, og hvordan den er skrevet. Det har vært vanskelig for meg å unngå en smaksdom, og jeg har også tillatt meg å være kritisk både til forfatteren og til redaktøren hans. Nå er dette en debututgivelse, første samling dikt, og det kan argumenteres at det var viktigere å få forfatteren i gang og gi ham frihet til å utforske sin særegne språkbegavelse og måte å uttrykke seg på, enn å få alt perfakt og riktig allerede første gang. Det var ingenting den gang som tilsa at denne samlingen skulle bli studert med den tilnærmingen man har til en nobelprisvinner, og den kvaliteten man forventer fra en forfatter som et enkelt år blir løftet frem over alle andre med denne den aller gjeveste litteraturprisen.

Jon Fosse fikk den, men Georg Trakl fikk den aldri. Som poet var Trakl i en helt annen liga, det tror jeg kanskje Fosse vil gå med på selv også. I hvert fall leser jeg Fosse sånn, at han her i denne samlingen behandler Trakl med stor beundring og respekt, og at han forsøker å lære av ham. En ting som det i denne forbindelse går an å si, er at Trakl gjennom poesien skrev om sitt liv og sine livsbetingelser. Det hadde en særegen interesse, som tyskspråklig østerriker, kort før verdenskrigen og keiserrikets fall. Denne måten å skrive og tenke på kunne aldri Fosse overta, med sin bakgrunn og sine livsbetingelser. Fosses verden ble ordentlig beskrevet gjennom dramet, i teaterstykkene, der det å vokse opp på et lite sted med en naust og en fjord, med de muligheter og fremfor alt, begrensninger, det gir. Det var for dette Jon Fosse fikk nobelprisen, og for den skyld, fortjener han den.

Jevgenij Onegin, av Aleksander Sergejevitsj Pusjkin

I dag er det å poste et av de aller mest berømte poem skrevet i moderne tid, og det utvilsomt mest berømte episke dikt skrevet på russisk. Det er Jevgenij Onegin, eller Евгеный Онегин, som det heter i original, den mest kjente og vellykede roman på vers.

Dikteren Aleksander Sergejevitsj Pusjkin (1799-1837) skrev verket mellom 1823 og 1830. Det er bygget opp av 8 deler, eller kapitler, eller sanger, alt etter hva man velger å kalle det. Hver av dem som består av et antall strofer delt opp etter nummer. Strofene er konsekvent delt opp i 14 linjer, de tre første kvartettene er kryssrim, parrim og omsluttende rim, og det avslutter med parrim. Eller ababccddeffe gg. Nesten litt sonett-aktig, men Onegin-strofen har fire takter i linjene, og det følger en jambisk versefott med lett-tung, lett-tung, lett-tung, nedover.

Det russiske språk går ikke godt inn i strenge verseføtter etter gresk mønster, så det blir tatt noen friheter her, med ekstra trykklette takter mellom de trykktunge.

«Мой дядя самых честных правил,
Когда не в шутку занемог,
Он уважать себя заставил
И лучше выдумать не мог.
Его пример другим наука;
Но, боже мой, какая скука
С больным сидеть и день и ночь,
Не отходя ни шагу прочь!
Какое низкое коварство
Полуживого забавлять,
Ему подушки поправлять,
Печально подносить лекарство,
Вздыхать и думать про себя:
Когда же черт возьмет тебя!»

A. S. Pusjkin: Jevgenij Onegin, første strofe i første kapittel, trykkfordeling

Den er veldig effektfull, denne første strofen, og slår an tonen, både levende og lettlest. Det er et tappert forsøk Olav Rytter har gjort på å oversette dette til norsk, virkelig all ære til ham, men de som sier dette er en «god oversettelse», har nok verken lest originalen eller oversettelsen særlig nøye. Dette er ikke ment til forkleinelse til Rytter, bare at oppgaven er umulig. Den lette, elegante stilen, lar seg ikke oversette, samtidig som rytmen og rimene beholdes.

De fire siste linjene oversettes slik: Rette opp puten hans, sorgfullt bære bort medisin, sukke og tenke for seg selv: Når skal vel fanden ta deg?

Det er den syke, døende onkelen det er snakk om. Russere med god skolegang kan denne strofen utenatt, og samtlige med utdannelse vil kjenne den igjen ved å høre den.

Jeg har gjort forsøk flere ganger. I min første periode med lesing av russisk litteratur leste jeg alltid i oversettelse, naturligvis, og da var det prosatekstene som var interessant. Poesien nyttet ikke. Jeg registrerte at russere selv holdt Pusjkin høyest, og det var lett å forstå og forklare at for utlendinger var det annerledes, da var det om det var Tolstoj eller Dostojevskij.

Ennå er det sånn at lesingen blir veldig bremset av alle ordene jeg må slå opp, men det er en sann glede, også for en utlending, å se det språklige mesterskapet Russlands nasjonalpoet legger for dagen.

Я сам (Jeg), av Vladimir Majakovskij

Strengt tatt, så er dette en biografi, strengt tatt, så er det sakprosa. Men hva skal man si, når det er Vladimir Majakovskij (1893-1930) som har skrevet teksten, og har gjort det med sånt temperament at det er ikke godt å si hva det er for noe.

Den er skrevet i 1922, denne teksten. Det er året den russiske borgerkrig formelt slutter, det veldige landet ligger i kaos og ruiner, 4 år med verdenskrig fulgt av 4 år med borgerkrig er slutt. Nå venter en mengde år med kommunisme. Majakovskij er futuristen, den som venter med glød på fremtiden som skal komme, som jager etter den, vil ha den straks, og ha mer av den.

I 1928 skriver han mer, skriver han inn de manglende seks årene. Så kommer den ut i samleverket hans. 14. april 1930 dør han, skyter seg, i hjertet. Pang, er det slutt. Han hadde ikke tid å vente på noe.

Biografien, eller hva man skal kalle det, er delt opp i tema. Første tema heter bare Tema, og inneholder setningen:

Я — поэт. Этим и интересен. Об этом и пишу. Об остальном — только если это отстоялось словом.

Majakovskij, Ja sam, (Jeg er poet. Det er interessant. Om det skriver jeg. Om resten – bare om det setter seg med ord).

Sånn går det nedover i korthogde overskrifter og korte tekster. Under tittelen Hovedsak (главное) står at han ble født i Bagdati, Kutaiskaja guvernement, i Georgie. Datoen er 7. juni, året er 1894, eller 1893, i alle fall ikke før.

Det er sånn han skriver diktene sine også. Ingenting er så viktig, gjelder bare å komme videre. Det er til fremtiden han skal, det er der det skjer.

Aphorismen und Fragmente (Aforismer og fragment), av Heinrich Heine

Jeg legger i dag til en ny kategori her på bloggen. Det er kategorien Sakprosa, en kategori bloggen har vært overmoden siden den begynte, egentlig, og særlig de siste par årene, når jeg har postet en rekke med ting i kategorien «Diverse». Mye av dette har vært Sakprosa, og hører hjemme her. Med dette blir alt ryddigere, og jeg får

Jeg har en samleutgave av Heine som går under navnet Sämtliche Werke, Den er basert på utgaven som finnes på Zeno.org, og så er de utvidet mde dikt fra forskjellige kilder, som det står, og korrigert opp mot Heinrich-Heine-portal. Der står det alt sammen.

Det er altså ikke noen samlet utgave, i den forstand, av aforismer og fragment av Heinrich Heine, men de er plukket opp og satt sammen herfra og derfra. På Heinrich Heine-portalen står hver eneste en av aforismene og alle fragmentene, og mer til, med henvisning til hvor de er funnet og når det er skrevet, så godt det lar seg gjøre.

Dermed kan jeg ta fatt, med den første aforismen i samlingen, skrevet en gang før mai 1931.

Aphorismen und Fragmente

Wir haben das körperliche Indien gesucht und haben Amerika gefunden; wir suchen jetzt das geistige Indien – was werden wir finden?

Heinrich Heine

Vi søkte etter det kroppslige India og fant Amerika; nå søker vi det åndelige India – hva skal vi finne da?

Heart of Darkness, av Joseph Conrad

En klassiker. Den kom ut i 1899, i Blackwoods Edinburgh Magazine, som en føljetong, og etter det i utgivelsen Youth: and Two other stories (1902), av Joseph Conrad (1857-1924). Både forfatteren og verket er ganske utrolig.

Forfatteren først, Joseph Conrad, eller Josef Teorod Konrad Nalescz Korseniowski, født i Berdyttsjiv i det som den gang var det russiske imperiet, nå er Ukraina, og underveis har vært Polen. Han er regnet som polakk, men emigrerte, først til Marseille, så videre til Storbritannia. Her levde han et action–fylt liv, deltok på mange sjøreier som sjømann på den britiske handelsflåten. Han ble kaptein, og han ble britisk statsborger.

Og han lærte seg så godt engelsk at det er et språklig fenoment oppkalt etter ham, Conrad-effekten, eller tilfellet Conrad, en mann som lærer et fremmed språk til mesterskap, men som snakker det med kraftig aksent av morsmålet.

Så slenger han ut noen tekster, jeg må innrømme at de ikke har fanget meg så enormt, men så er ikke jeg så begeistret for de britiske og amerikanske og øvrige engelskspråklige tekstene, er ikke så actionfylt, jeg liker bedre russisk og tysk, og våre egne norske og skandinaviske forfattere. Jeg husker jeg kjøpte novellesamling av Conrad og Tsjekhov på samme antikvariat, i Bergen, i samme format, leste blant annet Lord Jim, men ble ikke så enormt fanget. Det var noe helt annet med Tsjekhov.

Nok om det. Dette er Herat of Darkness, som har gått inn i kulturhistorien vår. Mørkets hjerte, heter den på norsk, og er av de verk, der mange kjenner tittelen, uten å kjenne verken. Det ble også en mildt sagt berømt film, Apocalypse now, og det er flerfoldige teaterstykker bygget på verket.

Så jeg må gjøre et nytt forsøk. Som en ganske halvgammel mann, sette av tiden, det er tre deler, til sammen omtrent 93 sider. Lese det. Lese om det. Sette meg inn i det, bli med på reisen, og skrive om det.

Siste stikk, av Tor Jonsson

Dette stykket, av Tor Jonsson (1916-1951), er ikke med fordi det er så stor litteratur, men fordi det er en stor mann som har skrevet det. Tor Jonsson fra Lom er mest kjent som lyriker, og har skrevet noen av de inderligste diktene i norsk poesihistorie, og er en av dem med stor betydning på 1900-tallet. Han er norsk interessant, bygdegutten som prøver seg i byen, og er fremmed overalt, og han uttrykker denne ensomheten og fremmedfølelsen på en intens og gripende måte. Få diktere har også så sterk tilknytning mellom liv og dikt. Dette er nok også noe av grunnen til at det er mange som har Tor Jonsson som sin favoritt, eller en av favorittene, det er en mann og en diktning å bli veldig glad i og ha sympati for.

Tor Jonsson skrev også sakprosa av betydning, særlig er sikkert Autoritetsguden brukt i norsk skole i en årrekke. Det handler både om autoritetsguden, og om oppgjøret med ham. Fra Tor Jonsson har vi også uttrykk som bygdedyret, og hvordan bygdedyret og lukket tenkning holder norske bygder ufrie, på et vis.

Som dramatiker skrev Tor Jonsson lite. Det ble med dette ene stykket, enakteren, som ikke akkurat er representativ for Jonssons øvrige diktning og for livet hans. Dette er action. Det er fascinerende å lese utgaven fra 1951, Norsk Boklag, det som må være originalutgaven. Tor Jonsson døde for egen hånd allerede 14. januar, så stykket kom ut posthumt, både som bokutgivelse og som hørespill på radio.

Først står det om rettigheter til å vise stykket frem. Det koster 20 kroner, og de som spiller det er selv pliktige i å få betalt. Ellers vil de bryte åndsverksloven. Dette er i regi av S.A.T, Samnemnde for amatørteaterarbeid. Deretter er det et forord, der det blir uttrykkelig beskrevet hvordan rollene skal spilles og kulissene skal være. Her blir det skrevet i rene ord at Småhandler Sjøl ikke skal være fra en by eller bygd, det skal ikke være miljø- og typeskildring, det skal heller ikke være noen bestemt samfunnsklasse det angår. Ingenting skal være noe mer enn det som står i sceneanvisningene. Og skuespillerne skal sette seg godt inn i rollene, og vite nøyaktig hva den går ut på. Det står i rene ord: «… gjerne disktuere rollene og i alle høve ikkje syne stykket fram før ein er trygg på at kvar einskild har skjøna oppgava si fullt ut».

Det er også prosaforfatterens beskrivelse av rollefigurene, Småhandlar Sjøl, Kona, Herr Ro og Ein Svenflaus mann. Det er kanskje mer ment som en instruks til skuespillerne og regissøren av dramaet, enn til leseren av enakteren, når det for eksempel står at hun er et «eit heilt og levande menneske, viljug til å byggje lykka si frå botn om det trengst». Ho er det «beste og edlaste i mennesket», står det i klartekst, så det er ikke rart det allerede på forhånd står at hun vinner til slutt. Herr Ro blir kalt Døden, men det skal ikke tas bokstavlig, han er ikke Døden personifisert, og det står tydelig at han skal gjennomgå en slags utvikling, eller det skal være en utvikling i tilskuerens oppfatning av ham. Det «umenneskelege draget skal ikkje koma fram før mot slutten».

Den svevnløse mannen er som samvitet, det er et karakterdrama, dette her. Og i det man gir seg i fatt med å lese, vet man at det gode vinner til slutt. Lest opp mot at Tor Jonsson innen ett år senere tok sitt eget liv, så har man vel her gjerne all den spenningen man skulle trenge!

Siste stikk – stykket

Enakteren er så kort, at det er knapt nok nødvendig å lese denne teksten min, det er bare å gå rett til stykket selv. Hele boken der stykket står er på 32 sider, og selve stykket begynnre på side 8, og det er så drivende handling at man er ferdig på minutter! Men dette er nå en gang en helt grei blogg som elsker ord, og litteraturvitenskapen har nå en gang tragedien at litteraturen om verkene fyller mange, mange, mange ganger flere sider enn verkene selv. Det får se være, Helt grei litteratur viker ikke tilbake, og behandler all litteratur med den respekten det fortjener.

Siste stykk begynner med en sceneanvisning som var det Ibsen, dette er titteskapsteateret, her er det en vanlig dagligstue. Ved et godt opplyst bord sitter en mann og legger kabal. Det er småhandler Sjøl. Teaterteknisk er det et nydelig anslag, dette er mulig å sette opp, mulig å spille. Og det egner seg for amatørteater, trenger ikke store ressurser for å skaffe til veie et bord og litt lys, og ellers mørkt. Det er også rikelig med tid å etablere karakter, mens han sitter der og legger kabal, Småhandler Sjøl.

Så kommer en fremmed mann inn, han som i personregistereret kalles Ro, og i forrodet står at ikke skal være Døden, selv om han blir kalt det senere i stykket. Han skal heller være Satan, står det. Men foreløpig er han bare en fremmed mann, etableringen går forsiktig, scenen er klar og fin, en mann legger kabal, en annen mann kommer inn.

Det viser seg at denne mannen har flyttet inn i huset nå i kveld, ganske artig og tilfeldig, og fantastisk opp mot hva som senere skal komme. Jonsson legger seg på et virkelighetsplan som gir utfordringer, men kjører på, og driter i det. Det er nok, her, det hoder at de to ikke kjenner hverandre, og møtes for første gang, og finner tonen.

Første replikk som går ut over det elementære, med hilsen, og karakteretablering, er Sjøl som sier.

Det er ei forbanna tid vi lever i. Det er liksom så daudt. Ingenting hender.

Småhandlar Sjøl, Tor Jonsson, Siste stikk (1950)

Tor Jonsson somler ikke med tiden, og det gjør heller ikke de to herrer, som her altså møter hverandre for første gang. Ro sier «det er ei veik tid, ingen vågar noko», og Sjøl at «Det er berre å eta og sova», med patos blir det sagt: «Det er som eg ofte har sagt: Mennesket har mista trua og dei store ideala.»

Dette er litt ute av karakter for Småhandlar Sjøl, for han er ikke nettopp så idealistisk av seg, men han er eventyrlysten og dras mot risiko, det skal vise seg. Ro følger opp med en replikk verdt å skrive ned i sin helhet, det viser både litt av hans filosofi og tankeverden, men enda mer hvordan han har tenkt å dra Sjøl inn i spillet sitt.

Eg høyrer vi har same meiningane. Tida fell meg alltid lang blant kvardagsmenneske. Det finst ikkje fantasi, ikkje vågemot. Eg har gått fra dør til dør her i huset, men alle stader var dei fælt opptatt med ingenting.

Karakteren Ro, Tor Jonsson: Siste Stikk (1950)

Det er litt Ibsensk over setning to der, litt schwung, men det er nok grunn til å tro altså at Ro sier det mest for å tekkes Sjøl. Og Sjøl biter på, han kommer med ekte hverdagsfilosofi, fra kona, som sier «det er dette ingenting folk puslar med, som er livet». Dette kommer få tiår senere i en litt annen versjon fra John Lennons berømte Life is what happens while you’re busy making other plans.

Den sitter bedre hos Lennon. Men innsikten er den samme. Og det er dette Jonsson vil ha frem i styrke, forsterket av at det står i forordet at det er kona som er det beste og edleste mennesket.

Dog er dette «kvinnfolkprat» for Ro og Sjøl. Det er så vidt kommet til side 3 i dramaet, og det er allerede tid for å lokke Sjøl utpå. Om han vil vere med på eit vågespel? Noko med eld i? Småhandar Sjøl vegrer seg, særlig siden det kan vise seg å være farlig, men det skal jo være noe som skal vekke folk, i følge Ro. Han kaller Sjøl en av «reservene», i det Sjøl vegrer seg, og det biter selvfølgelig i småhandleren, som nettopp har hørt og fått forståelsen av at han ikke hører til hverdagsmenneskene.

Han vil ikke gi slipp på den fremmede, og ber han sitte ned for et slag «siste stikk». Dette spillet er det som skal vare hele stykket ut, i forskjellige versjoner og variasjoner. Det er ikke mer handling enn det, all handling er kanalisert gjennom spillet, og det symboltunge som ligger i det.

Det er Poker, eller et annet spill med penger, det ser ikke ut til at det er noe ferdighetsspill. Det kommer opp kort, og så er det høyeste kortet som vinner. Til å begynne med vinner Sjøl hver eneste gang, og gevinsten blir høyere og høyere i stor fart. Den som taper skriver ut sjekker. Fungerer temmelig sikkert ganske så bra på scenen. Men realismen i det er litt forunderlig, det er litt herlig rot om det er på symbolplanet eller i virkeligehten de spiller, det er så intenst realistisk og vanlig med kortene og det enkle huset, så merkelig at spillet går som det går. Det er noe forutbestemt over det. Og det kommer jo inn som et motiv, det er lagnaden,

Underveis har den søvnløse mannen kommet med sitt varsel, sitt frempek, «det er så mykje som står på spel, at det kjennest gjennom heile huset» (s. 14) Rett etter kommer kona inn, dramatisk ypperlig timet etter at Ro har sagt «Du har tur i kortspel! Det tyder utur i kjærleik». Hun er bekymret for at de spiller om penger, og Sjøl blir irritert, hva annet skal de gjøre i denne «likkista».

Akkurat her er det også litt mellommenneskelig drama mellom mann og kone. Deres forhold er nok ikke av det beste, og det er helt klart at kona føler mest ansvar både for barna og for familien, og det må i forbifarten være lov å lure på hvordan de har funnet hverandre, men Jonsson knusler ikke med bagateller i dette stykket. Han kjører på.

Det er fare for krig. Kona (med ofse): Det spøkjer for krig. Mannen interesserer seg ikke for slikt, og sier det. Det er en uhyggelig stemning, og det blir sagt, men mannen vil bare spille kort. Kona går. Med penger som mannen har gitt henne, og beskjed om at om det blir krig, så kommer maten hun skal kjøpe vel med. Merk her at det er fem år siden andre verdenskrig sluttet, både Jonsson og leserne og tilskuerne har krig mer i bevisstheten enn vi har det. Det er ikke noe abstrakt for dem.

Beløpet de spiller om har nå kommet opp i 80 000. Det blir ikke snakket om enheter, men det må jo være kroner, og i 1950-kroner er dette flere årslønner. Samtidig høres militærmusikk og takfast marsjering, så sannelig er det kanskje noe med denne krigen og uhyggelige stemningen kona snakker om.

Og innsatsen går opp til 100 000 kroner. Og nå tar de kortene langsomt opp, det er drama. Nå er det også lagnaden, skjebnen, og Småhandlar Sjøl vinner med esset. I det han skriver ut sjekken, sier Ro: «Du kan ikkje ha det betre du, enn å sitje her og la lagnaden styre». Og så kommer den søvnløse mannen igjen, altså samvittigheten, som han er omtalt som i forordet, og han er nå veldig alvorstung i snakket: Lagnaden er alltid svart til slutt.

Sjøl svarer at han skal ha seg ut med tullpratet sitt, det er som Donald Duck jager djevelen og engelen som vil ha ham til å gjøre noe, dette er også på 1950-tallet, Ro er djevelen, Den søvnløse mannen er Engelen, og Sjøl vil ha Engelen vekk. Denne sier nå at man skal sette seg opp mot lagnaden, sette seg opp mot skjebnen, ikke bøye seg. Og han gjør også oppmerksom på krigen utenfor. Småhandler Sjøl blir helt rasende, og jager ham ut, Ro er med på det.

Det er nå ganske klart at Sjøl vil spille til endes. Hittil har han alltid vunnet, og bare blitt mer og mer revet med. Han er helt i Ros vold. Nå skal de spille skikkelig. Om alt de eier. Før det har kona også gjort enda et forsøk på å stagge ham, men uten hell. Hun har appelert til barna, og til seg selv. Kona er her den første som kaller Ro for Døden, at mannen sitter og spiller kort med Døden.

Så er det en merkelig scene, der de ser ut av vinduet, der soldater marsjerer, det blir spilt musikk og det er lys. Det er manndom og idealet, det er hva Sjøl har drømt om. Det er nå han vil spille om alt han eier og har. Det samme vil Ro. De er som i transe, eller, Sjøl er transe, Ro er ro.

Og nå taper Sjøl. For første gang. Det ryker med alt han eier og har. De har spilt med høyere og høyere innsats, og når den er den aller største, så taper han. Samtidig er det rikelig med action rundt om dem, det banker i veggen, det er den søvnløse mannen, nå kalt en bankeånd, og utenfor vinduet er det blitt lyst og blitt fred. De døde heltene gravlegges, og det høres salmesang.

Det er symbolske ting så det holder, Sjøl må lukke vinduet, fordi han fryser, det er uhygge, stemningen er den samme som i starten, livet er den ringdans. Og de får inn replikken «Døden tar siste stikk», som passer på mange sett og vis, også fordi den fremmede kortspilleren blir kalt Døden.

Og de skal spille mer, det blir enda en mer. Nå er innsatsen alt Sjøl har igjen, etter at han har tapt alt. Mot dette setter den fremmede gjesten 100 000. Veldig passende.

I dette øyeblikket kommer kona inn, og tar over. Det er ikke egentlig noe som har bygget opp til at kona nå skal ha makten til å overtale mannen sin, men hun klarer det likevel. Hun sier han nå har tapt alt, og det er jo riktig. Karakteren Ro mener at mannen godt kan spille selv, ufrivillig komisk fremsagt i replikken:

Nei, no synes eg det går for vidt! Kan ikkje mannen din få spele ein einaste gong til? Her sit vi i fred og i ro og er ikkje musa til meins eingong.

Jonsson, Siste stikk, karakteren Ro, s. 27.

Det er ikke helt skummelt og listig og overtalende dette. Det kan se ut som den fremmede har mistet grepet lite grann. Kanskje er det den resolutte innsatsen til kona som gjør det? Lest vennlig, så må det være det. Og vennlig skal så klart utmerkede stykker som dette leses.

Den søvnløse mannen, samvittigheten kommer også inn, og det er han (eller den som vinner til slutt).

Mannen: Du! Du som har tapt alt! Du vil spela videre! Nei! Du er taparen! Du kan gå fra bordet! Ho som aldri har spelt før, skal spela siste spelet!

Jonsson, Siste stikk, s. 30

Det er flere ting som er litt spesielt her. Ro, den fremmede, Døden, Satan, mannen med de mange navnene, han har allerede delt ut kortene, men kona overtar dem, og spiller dem, og vinner. Psykologisk er reaksjonen til mannen «brå og motvillig», det står i sceneinstruksen hans, så han bestemmer seg plutselig og «kaster kortene fra seg».

Det er ordlek, «eg er ikkje ansvarlig for tapet», sier Sjøl, nei «Du er ikkje ansvarleg lenger», sier den søvnløse, samvittigheten, naboen. Kona setter seg rolig og tar kortene, Ro, den fremmede, ser først ut til å vinne, med spar mot ruter, og så er kløverfire hos ham som taper mot kløver frem hos henne, og «toa opp att», helt godt skjønner jeg ikke hvordan dette vinner – men spillet er slutt. Kona – det hele og beste mennesket – tar siste stikk.

Den fremmede går hardt og tungt, som lagnaden, Sjøl erkjenner at han ikke får pengene han var lovet, og sier at lagnaden nok kommer igjen, han holder til i huset, nok en replikk som fungerer på flere plan.

Så er det fire raske linjer. Sjøl: Eg er ein fattig mann. Kona: Ingen er fattig ein slik rik morgon. Sjøl: Eg har tapt alt. Du vann. Kona: Ja, vi vann. Sjå! Eg tykkjer vi har vunne heile verda.

Kommentarer

Slik slutter enakteren, idedramaet, action-stykket siste stikk. Hva mer er det å få ut av det? Sier det noe om Tor Jonsson? Bidrar det til litteraturhistorien? Sier det noe om mennesket på 1950-tallet, har det noen relevans, er det en kuriositet, eller bør det hentes frem og leses?

Mange spørsmål. Typisk den reflekterte litteraturviter, typisk essayisten, typisk den som ikke klarer å få egen hjerne til å slutte å spinne.

Stykket er så kort at det er bare å lese det. Det sier noe om Tor Jonsson, som ikke blir sagt gjennom diktene Noko er borte eller Norsk Kjærleikssong. Tor Jonsson er en av de vakreste poetene jeg vet, etter at Nasjonalbiblioteket ble åpnet digitalt har jeg lest alt av ham og om ham. Det manglet Siste stik, som jeg leste nå. Selvfølgelig.

Det bør ikke bli sagt så mange ord om det. Det holder med Les det du også.

Litteratur

Jonsson, Tor: Siste stikk, Skodespill i ein akt, Noregs boklag, Oslo, 1951

All’Italia (Til Italia), av Giacomo Leopardi

Giacomo Leopardi (1798-1837) var uforskammet ung da han begynte å markere seg som en betydelig poet og litterat, en av de aller betydeligste i hele Italia etter Dante og Petrarca. Diktet jeg poster i dag er på en måte hans debut, i hvert fall hans gjennombrudd, skrevet i 1818, da Leopardi var 20 år, og bråmoden som få. Det er en heroisk hyllest til Italia og dets stolte fortid, særlig med Romerriket, men det er skrevet med en undring man sjelden ser hos en 20 åring, og sjelden noen oppnår på noe punkt i livet.

Diktet er såpass kort at jeg kan ta med meg hele, sånn som det ble publisert i Canti, utgivelsen i 1831, og nå fritt tilgjengelig på nettet.

All’Italia

O patria mia, vedo le mura e gli archi
E le colonne e i simulacri e l’erme
Torri degli avi nostri,
Ma la gloria non vedo,
Non vedo il lauro e il ferro ond’eran carchi
I nostri padri antichi. Or fatta inerme,
Nuda la fronte e nudo il petto mostri.
Oimè quante ferite,
Che lividor, che sangue! oh qual ti veggio,
Formosissima donna! Io chiedo al cielo
E al mondo: dite dite;
Chi la ridusse a tale? E questo è peggio,
Che di catene ha carche ambe le braccia;
Sì che sparte le chiome e senza velo
Siede in terra negletta e sconsolata,
Nascondendo la faccia
Tra le ginocchia, e piange.
Piangi, che ben hai donde, Italia mia,
Le genti a vincer nata
E nella fausta sorte e nella ria.

Se fosser gli occhi tuoi due fonti vive,
Mai non potrebbe il pianto
Adeguarsi al tuo danno ed allo scorno;
Che fosti donna, or sei povera ancella.
Chi di te parla o scrive,
Che, rimembrando il tuo passato vanto,
Non dica: già fu grande, or non è quella?
Perchè, perchè? dov’è la forza antica.
Dove l’armi e il valore e la costanza?
Chi ti discinse il brando?
Chi ti tradì? qual arte o qual fatica
O qual tanta possanza
Valse a spogliarti il manto e l’auree bende?
Come cadesti o quando
Da tanta altezza in così basso loco?
Nessun pugna per te? non ti difende
Nessun de’ tuoi? L’armi, qua l’armi: io solo
Combatterò, procomberò sol io.
Dammi, o ciel, che sia foco
Agl’italici petti il sangue mio.

Dove sono i tuoi figli? Odo suon d’armi
E di carri e di voci e di timballi:
In estranie contrade
Pugnano i tuoi figliuoli.
Attendi, Italia, attendi. Io veggio, o panni,
Un fluttuar di fanti e di cavalli,
E fumo e polve, e luccicar di spade
Come tra nebbia lampi.
Nè ti conforti? e i tremebondi lumi
Piegar non soffri al dubitoso evento?
A che pugna in quei campi
L’itala gioventude? O numi, o numi:
Pugnan per altra terra itali acciari.
Oh misero colui che in guerra è spento,
Non per li patrii lidi e per la pia
Consorte e i figli cari,
Ma da nemici altrui
Per altra gente, e non può dir morendo:
Alma terra natia.
La vita che mi desti ecco ti rendo.

Oh venturose e care e benedette
L’antiche età, che a morte
Per la patria correan le genti a squadre;
E voi sempre onorate e gloriose,
O tessaliche strette,
Dove la Persia e il fato assai men forte
Fu di poch’alme franche e generose!
Io credo che le piante e i sassi e l’onda
E le montagne vostre al passeggere
Con indistinta voce
Narrin siccome tutta quella sponda
Coprir le invitte schiere
De’ corpi ch’alla Grecia eran devoti.
Allor, vile o feroce,
Serse per l’Ellesponto si fuggia,
Fatto ludibrio agli ultimi nepoti;
E sul colle d’Antela, ove morendo
Si sottrasse da morte il santo stuolo,
Simonide[1] salia,
Guardando l’etra e la marina e il suolo.

E di lacrime sparso ambe lo guance,
E il petto ansante, e vacillante il piede,
Toglieasi in man la lira:
Beatissimi voi,
Ch’offriste il petto alle nemiche lance
Per amor di costei ch’al Sol vi diede;
Voi che la Grecia cole, e il mondo ammira.
Nell’armi e ne’ perigli
Qual tanto amor le giovanette menti,
Qual nell’acerbo fato amor vi trasse?
Come sì lieta, o figli,
L’ora estrema vi parve, onde ridenti
Correste al passo lacrimoso e duro?
Parea ch’a danza e non a morte andasse
Ciascun de’ vostri, o a splendido convito:
Ma v’attendea lo scuro
Tartaro, e l’onda morta;
Nè le spose vi foro o i figli accanto
Quando su l’aspro lito
Senza baci moriste e senza pianto.

Ma non senza de’ Persi orrida pena
Ed immortale angoscia.
Come lion di tori entro una mandra
Or salta a quello in tergo e sì gli scava
Con le zanne la schiena.
Or questo fianco addenta or quella coscia;
Tal fra le Perse torme infuriava
L’ira de’ greci petti e la virtute.
Ve’ cavalli supini e cavalieri;
Vedi intralciare ai vinti
La fuga i carri e le tende cadute,
E correr fra’ primieri
Pallido e scapigliato esso tiranno;
Ve’ come infusi e tinti
Del barbarico sangue i greci eroi,
Cagiono ai Persi d’infinito affanno,
A poco a poco vinti dalle piaghe,
L’un sopra l’altro cade. Oh viva, oh viva:
Beatissimi voi
Mentre nel mondo si favelli o scriva.

Prima divelte, in mar precipitando,
Spente nell’imo strideran le stelle.
Che la memoria e il vostro
Amor trascorra o scemi.
La vostra tomba è un’ara; e qua mostrando
Verran le madri ai parvoli le belle
Orme del vostro sangue. Ecco io mi prostro,
O benedetti, al suolo,
E bacio questi sassi e queste zolle,
Che fien lodate e chiare eternamente
Dall’uno all’altro polo.
Deh foss’io pur con voi qui sotto, e molle
Fosse del sangue mio quest’alma terra.
Che se il fato è diverso, e non consente
Ch’io per la Grecia i moribondi lumi
Chiuda prostrato in guerra,
Così la vereconda
Fama del vostro vate appo i futuri
Possa, volendo i numi,
Tanto durar quanto la vostra duri.

1818

Fra Project Gutenberg: http://www.gutenberg.org/files/55236/55236-h/55236-h.htm#I