Det er en annen som lever livet mitt

Denne teksten er skrevet i 2010. Det er syv år siden. Jeg var fortsatt nokså nygift, hadde giftet meg året før, og følte meg kanskje litt underlig i livet jeg selv levde. Eller så tuller jeg bare når jeg sier disse tingene.

Det er en annen som lever livet mitt

Det var en på alle måter fin dag. Min kone hadde satt i gang med å stelle til frokosten, mens jeg var på vei til butikken for å kjøpe de siste varene vi trengte til den. Det hadde så langt vært en alle tiders ferie. Og jeg kunne som de fleste menn ikke la være å tenke på hva min kone hadde gjort med meg den natten. Jeg måtte nesten riste på hodet for å konsentrere meg om de matvarene jeg skulle kjøpe da jeg endelig kom til butikken, og jeg måtte smile for meg selv da jeg faktisk gjorde det. Jeg stod jammen der i butikken og ristet på hodet. Og jeg smilte mens jeg gjorde det – Det er litt av et liv, tenkte jeg for meg selv. Hvem skulle trodd for en tid tilbake, at jeg skulle få et slikt liv, tenkte jeg? Det hadde jeg i alle fall ikke tenkt selv. Og så måtte jeg mens jeg stod der i butikken og skulle kjøpe de matvarene min kone trengte til frokosten hun skulle lage til meg, gjøre som jeg ofte gjør, gå ut av meg selv, og se meg selv utenfra. Det jeg da så, virket forferdelig fremmed. Der stod det en mann, i en helt vanlig butikk en helt vanlig sommerdag, og skulle kjøpe varer til frokosten hans kone skulle lage, og han skulle gjøre det som ingenting. Han skulle gjøre det, som om dette var like dagligdags som butikken han kjøpte varene i. Og dette var jo ingenting i mot det som hadde skjedd med ham den natten. Det var noe som hadde gitt noen aldeles sterke inntrykk, langt sterkere enn de virkelige inntrykkene han fikk av de virkelige varene i den virkelige butikken han virkelig stod i. Han måtte tvinge seg til å legge merke til dem, altså varene. Og når han gjorde det, så lyktes han, han fortrengte de kraftige inntrykkene fra natten som hadde vært, og klarte å konsentrere seg om varene han skulle kjøpe. Se der kjøper han dem. Brød og juice og litt ost, resten finnes allerede hjemme, hans kone er en kløpper med maten, og har det meste parat. Han kjøper det siste som trengs som ingenting. Deretter går han hjem til sin kone som har alt klart, og spiser en frokost som er likeså god som alle de foregående, og alle som skal komme. Jeg skulle gjerne gått inn i denne personen igjen, inn i den virkeligheten han lever i. Men som dere forstår, det kan jeg ikke. Det er en annen som lever den.

ES2010

Advertisements

Der arme Spielmann (Den arme spillemannen), av Franz Grillparzer

På slutten av 90-tallet lånte jeg novellesamlingen Tyskland forteller på Bergen bibliotek. Jeg var på vei inn i verdenslitteraturen, hadde lest tilsvarende samling for Russland, og skulle nå også få en første slags oversikt også over den tyske litteraturen. Jeg husker jeg bet meg merke i forfatterne Franz Grillparzer og Hugo von Hofmannsthal. Deres noveller likte jeg godt, så jeg sjekket opp litt av deres øvrige forfatterskap også, det som var å finne på biblioteket. Nå skal jeg gå rett på, og forsøke å lese Grillparzers novelle på ny, for denne bloggen.

Revisoren (Ревизор), av Nikolai Gogol

Det er en skam at jeg enda en gang må poste en rekke innlegg på rad om bøker jeg ikke får lest. Mai måned har imidlertid vist seg travlere enn jeg har tid til, og det er sjelden anledning verken til å lese eller blogge. Jeg håper å få kompensert litt i juni, der jeg nå har tenkt ikke å poste nye innlegg, men heller gjøre ferdig de jeg har hengende. Opprinnelig var planen å bruke sommermånedene juni og juli til å poste litt spesielle språk, nå i år svensk og norrøn, men det er ganske urealistisk jeg vil få tid til det. Så jeg lar det være, og lar de svenske tekstene heller gli inn med de norske.

Teksten i dag skulle være av den russiske satirikeren Nikolai Gogol. Det var en av mine aller første favoritter, jeg leste alt jeg kom over ham, inkludert obskure ungdomsfortellinger og utdrag fra merkelige prosatekster og artikler. Alt som var oversatt til norsk. Men av en eller grunn kom jeg aldri over Revisoren, enda det er en av hans mest kjente tekster, og et av Russlands aller mest kjente teaterstykker. I stedet leste jeg det langt mer obskure Giftemål, et teaterstykke som er godt kjent for de spesielt interesserte, fordi forfatteren av det er så kjent, men som sjelden blir spilt, av naturlige grunner.

Nå, med denne bloggen, skulle jeg lese Revisoren på russisk, og skrive om det. Det må altså vente.

Ferdaminni fraa sumaren 1860, av Aasmund Olavsson Vinje

Mai er en altfor travel måned til at jeg har tid til å opprettholde bloggen. Her tenkte jeg å ha Olavssons Vinjes berømte reiseskildring, men jeg har ikke engang rukket å lese den. Jeg har bare så vidt kommet i gang, med første kapittel, Fyrikvedet, det er ganske flott greier, men jeg har ikke tiden som skal til for å få det gjort. Forhåpentligvis blir det bedre før sommeren, slik at boken og posten kan fullføres.

Kvinnen som lærte å jage djevelen inn i Helvete (Gionata terza, novella decima in Il Dekameron), av Giovanni Boccaccio

Første gang jeg leste Dekameronen av Boccaccio var jeg nok en bitter ung mann for jeg lot meg plage av at den var så umoralsk. Nå er jeg eldre og mer utlært, og kan gå rett på en av de mest skjendige novellene i hele samlingen. Det er den i god konkurranse.

Det er Dioneo som griper ordet, etter en samling saftige fortellinger de ti ungdommene forteller hverandre tredje dagen de er samlet ute på landet i flukt fra Svartedauden, de korter ned tiden med å fortelle hverandre historier. Hver dag har et nytt tema, temaet tredje dagen er det amorøse, og vel så det, og alle er spente på hva Dioneo har å si, han som får fortelle til slutt, og velge tema selv.

Dioneo velger å holde seg til det samme temaet som de andre, denne dagen, og han uttrykker det i en snirklete italiensk karakteristisk for Boccaccio:

Graziose donne, voi non udiste forse mai dire come il diavolo si rimetta in inferno; e per ciò, senza partirmi guari dallo effetto che voi tutto questo dì ragionato avete, io il vi vo’dire; forse ancora ne potrete guadagnare l’anima avendolo apparato, e potrete anche conoscere che, quantunque Amore i lieti palagi e le morbide camere più volentieri che le povere capanne abiti, non è egli per ciò che alcuna volta esso fra’folti boschi e fra le rigide alpi e nelle diserte spelunche non faccia le sue forze sentire; il perché comprender si può alla sua potenza essere ogni cosa suggetta.

Høyst yndige damer, dere har kanskje aldri hørt si hvordan man setter djevelen tilbake i Helvete; og derfor, uten å bevege meg langt fra effekten dere har samtalet om hele denne dagen, vil jeg si dere det; kanskje også noen vil kunne tjene sjelen når den er tilberedet, og vil kunne kjenne at, selv om kjærligheten heller bor i de glade palass og de bløte rom enn i stakkarslige stråhytter, ikke er det slik at den ikke derfor enkelte ganger mellom tette skoger og mellom de harde fjell og i øde huler gjør sine krefter å føle; og derfor kan man forstå at til dens makt er alle saker underlagt .

Hele passasjen er som man ser uten et punktum. Folk som er litt kyndige i italiensk eller andre latinske språk ser straks her er en del sjeldne ord og former, og mange verbtider brukt. Det er helt i ytterkanten av mine italienske evner å oversette dette. Jeg har lagt min oversettelse veldig tett til originalen, med noen ord for ord oversettelser slik jeg har funnet dem i ordboken, der Magnus Ulleland som først oversatte dekameronen til norsk, har omskrevet litt så passasjen fungerer på norsk ogk kanskje ligger tettere opp til hva Boccaccio har ment. Det får være nok om oversettelse.

Det dreier seg om en ung pike ved navn Alibech, datter av en søkkrik kar, og ikke kristen, enda hun hørte mye godt om denne Gud hun burde tjene. Så hun forhører seg om hvordan hun skal gjøre det, og får beskjed om at den beste måten å gjøre det på er å dra ut i  ensomheten i Tebadiaørkenen, flykte fra denne verden. Hun er ikke mer enn i fjortenårsalderen (d’etá forse di quattordici anni), så vi ser at gamle Boccaccio går kule norske rappere i næringen, forskjellen er at han provoserer med eleganse mens de gjør det for å være tøffe.

Uti ørkenen møter hun først en kar, som har reist ut dit for å forsake denne verden og leve for Gud og den kommende, han ser straks hvilke farer djevelen kan utsette ham for om han beholder denne unge og meget skjønne piken, og sender henne videre til en annen hellig mann (un santo uomo). Det er glimt i øyet allerede her, de hellige menn er ikke så nøye på å la være å sende hverandre fristelser de vet de ikke kan motstå.

Og ganske riktig, denne veldig fromme og gode personen (assai divota persona e buona) bestemmer seg for å beholde piken, for å gi sin fasthet en stor prøve (fare della sua fermezza una gran pruova), som det står. Husk her at det er Dioneo som fører ordet, han snakker til forsamlingen på ti andre, og kan legge litt til og trekke litt fra i motivasjonene til sine hellige menn i historien. Man kan nesten forestille seg at han tar i der han vet publikum vil gi respons, slik at denne andre, kalt Rustico, blir beskrevet som svært hellig og from og bra, der alle nok skjønner hva han egentlig har lyst til, og hva som kommer til å skje.

Kampen mot og overgivelsen til lystene for Rustico finner sted i denne setningen her:

Questo fatto, non preser guari d’indugio le tentazioni a dar battaglia alle forze di costui; il quale, trovandosi di gran lunga ingannato da quelle, senza troppi assalti voltò le spalle e rendessi per vinto; e lasciati stare dall’una delle parti i pensier santi e l’orazioni e le discipline, a recarsi per la memoria la giovinezza e la bellezza di costei ’ncominciò, e oltre a questo a pensar che via e che modo egli dovesse con lei tenere, acciò che essa non s’accorgesse lui come uomo dissoluto pervenire a quello che egli di lei disiderava.

Så gjelder det hvordan han skal overtale henne:

E tentato primieramente con certe domande, lei non aver mai uomo conosciuto conobbe e così essere semplice come parea; per che s’avvisò come, sotto spezie di servire a Dio, lei dovesse recare a’ suoi piaceri. E primieramente con molte parole le mostrò quanto il diavolo fosse nemico di Domeneddio; e appresso le diede ad intendere che quello servigio che più si poteva far grato a Dio si era rimettere il diavolo in inferno, nel quale Domeneddio l’aveva dannato.

Den unge Alibech har hørt oppmerksomt på hva den hellige Rustico har sagt, og i rollen hun skal spille i fortellingen er det ingen motstandskraft eller kritisk tenking eller noen ting forstyrrende, hun lurer bare på hvordan dette skal gjøres.  – Det vil du få å vite hardt, og av den grunn vil du gjøre (- Tu il saprai tosto, e perciò farai quello che a me far vedrai), svarer Rustico, og begynner å kle av seg de få klærne han har, han er jo en eremitt i ødemarken. Nå om dagen blir det delt ut premier til de dårligste seksualskildringer i litteraturen, og i en slik kåring ville ikke Boccaccio hatt noen sjanse, for hos ham er det saftig og uimotståelig, godt hjulpet av den naive unge skjønnheten han har foran seg.

E così stando, essendo Rustico più che mai nel suo disidero acceso per lo vederla così bella, venne la resurrezion della carne, la quale riguardando Alibech e maravigliatasi, disse:

– Rustico, quella che cosa è che io ti veggio che così si pigne in fuori, e non l’ho io?

– O figliuola mia, – disse Rustico – questo è il diavolo di che io t’ho parlato. E vedi tu? ora egli mi dà grandissima molestia, tanta che io appena la posso sofferire.

Allora disse la giovane:

– Oh lodato sia Iddio, ché io veggio che io sto meglio che non stai tu, ché io non ho cotesto diavolo io.

Helvetet denne djevelen skal inn i er det bare Alibech, som har det, som ikke skjønner hva er.  Så hun må ha forklaringen før akten kan gjennomføres.

A cui Rustico disse:

– Hai il ninferno; e dicoti che io mi credo che Iddio t’abbia qui mandata per la salute della anima mia, per ciò che se questo diavolo pur mi darà questa noia, ove tu vogli aver di me tanta pietà e sofferire che io in inferno il rimetta, tu mi darai grandissima consolazione e a Dio farai grandissimo piacere e servigio, se tu per quello fare in queste parti venuta se’, che tu di’.

La giovane di buona fede rispose:

– O padre mio, poscia che io ho il ninferno, sia pure quando vi piacerà.

Disse allora Rustico:

– Figliuola mia, benedetta sia tu; andiamo dunque, e rimettiamlovi sì che egli poscia mi lasci stare.

E così detto, menata la giovane sopra uno de’ loro letticelli, le ’nsegnò come star si dovesse a dovere incarcerare quel maladetto da Dio.

Som det så søtt står, hadde den unge piken (la giovane) aldri puttet noen djevel i Helvete før, og derfor kjentes det første gang litt vondt.  Rustico kan forsikre om at vil det ikke gjøre hver gang, og for å vise henne dette, gjør de det seks ganger til med en gang. Sånn får de også roet djevelen lite grann ned, han vil jo hele tiden reise seg opp.

Senere gjør de det flere ganger. Og det viser seg etter hvert at Helvete er mer interessert i å ta i mot djevelen, enn djevelen er i stand til å komme seg inn. Rustico er jo en gammel, hellig mann, han lever på gress og urter, han har ikke krefter til å holde tritt med Alibech, som har dette brennende helvete som alltid lengter etter djevelen sin. De to har noen bekymrede – og sjarmerende – samtaler om hva de skal gjøre med det.

Løsningen blir at en brann rammer hjembyen Capsa, slik at Alibech blir arving til famliens rikdommer, og en ung mann, Neerbale, mister alt. De to skal gifte seg, det blir alt sammen ordnet i et par setninger, akkurat disse detaljene er jo ikke så viktige. Det viktige er hvordan Alibech i utsiktene til en ny livssituasjon, lurer på hvordan hun nå skal få djevelen inn i Helvetet sitt, nå som hun skal flytte fra Rustico. Hun blir med det gjenstand for latter i byen, også fortalt kort og greit i forbifarten, de andre damene – merk: damene – kan forsikre henn om at dette vil det nok bli en ordning på, Neerbale skal nok også kunne utstyre henne med en djevel. Eller tjene herren, som de kaller det.

Sånn slutter ikke novellen med en dårlig moral, men med en god, man skal så ofte som mulig putte djevelen der han hører hjemme, og på den måten gjøre oss selv og vår Gud glad. Eller som Boccaccio uttrykte det gjennom ordene til den oppdiktede figuren Dioneo, en gang mellom 1351 og 1353, da dette verket ble skrevet:

Poi l’una all’altra per la città ridicendolo, vi ridussono in volgar motto che il più piacevol servigio che a Dio si facesse era il rimettere il diavolo in inferno; il qual motto passato di qua da mare ancora dura.

E per ciò voi, giovani donne, alle quali la grazia di Dio bisogna, apparate a rimettere il diavolo in inferno, per ciò che egli è forte a grado a Dio e piacer delle parti, e molto bene ne può nascere e seguire.

Siden gjenfortalte den ene det til den andre over hele byen, slik at det ble et motto for folket her at den mest behagelige tjenestenman kan gjøre for Gud er å putte djevelen i Helvete; og dette mottoet som kom hit over havet varer ennå.

Og derfor, unge damer, dere som trenger Guds nåde, tilbered å putte djevelen i Helvete, av den grunn at det er sterk tilfredshet for Gud og til behag for alle parter, og mye fint kan komme av det og fødes.

På italiensk har jeg lest novellen på PDF lastet ned fra letteraturaitaliana, og på norsk leste jeg denne og resten av Dekameronen i utgaven utgitt på det norske samlaget, 1996. Den var oversatt av Magnus Ulleland i 1968, førsteutgaven kom i 1969, andre i 1992, og altså den tredje i 1996. Denne oversettelsen har også vært en god starthjelp i mitt arbeid med novellen på italiensk.

 

Die Massnahme (Forholdsregelen), av Bertolt Brecht

Dette stykket spilte jeg i selv, under Peter Cripps, med studentteateret i Bergen, i 1998, må det ha vært, men nå husker jeg det ikke helt. Cripps var engelsk, mye eldre enn oss, det vil si i 30-årene, antageligvis, og han vært assistent på tyske teater, og snakket perfekt tysk. Han gikk rundt i gatene med en stor schäfer. Han hadde dette stykket til oss, Forholdsregelen, et stykke som hadde vært forbudt i lang tid, og derfor var ganske ukjent, til tross for at det var av selveste Bertolt Brecht. Det var det første stykket jeg spilte i.

Posten vil bli utarbeidet senere…

Poltava (Полтава), av A. S. Pusjkin

Slaget ved Poltava fant sted 28. juni, 1709. Det var det største slaget i den store nordiske krig, og det slaget som gjorde at Sverige mistet sin status som stormakt i Øst-Europa og rundt Østersjøen, og at Russland overtok som dominerende makt i dette området. Aleksander Sergjevitsj Pusjkin skrev sitt verk om slaget i årene 1728 og 1729. For å lese det skikkelig bestemte jeg meg også for å lese litt om slaget, om krigen og om de personene Pusjkin skriver om.

Standardverket om slaget ved Poltava her i Skandinavia er Peter Englunds: Poltava – Berättelsen om en armés undergång, lenken går til omtalen av boken på Englunds egen hjemmeside. Her skriver han i detalj hva som skjedde, fra de svenske styrkene om natten forsøker et overraskelsesangrep mot russerne, til de svenske styrkene er mer eller mindre utslettet i løpet av dagen. Dette er underholdningshistorie, skrevet levende og underholdende, og med fullt av navn og korte biografier, for å sette bildet av noen levende mennesker inn i alle grusomhetene som fant sted denne lange dagen.

Et slag under den store nordiske krig fant sted slik de gjorde det fra skuddvåpen som musketter og kanoner ble introdusert i stort omfang frem til omtrent Napoleonskrigene, hvoretter riflene overtok og ladingen gikk raskere. Slagene foregikk slik at de to hærene stilte seg på rekke i forskjellige formasjoner, og så marsjerte de mot hverandre. Fra begge sider ble det skutt med kanoner og med musketter, Englund er i boken sin detaljert om hvor lang rekkevidden er, og hvor rask skuddtakten er. Den svenske skuddtakten for musketter var på kanskje to skudd i minuttet, og en effektiv rekkevidde som gjorde at det ikke var vits å avføre skudd før de to rekkene stod helt nær hverandre. Kanonenes skuddtakt var avhengig av dens kaliber, og effektiv rekkevidde var opp mot 200 meter, om enn skuddet kunne gå lenger og kulen fortsatt kunne gjøre skade når den rullet videre langs bakken.

Verken kanonene eller muskettene var spesielt treffsikre, men begge kunne selvfølgelig gjøre svært stor skade. Kanonens fordel er at kulen er så stor og tung, og blir utfyrt med slik stor kraft, at den pløyer gjennom alt hvor den enn treffer. Muskettene har fordel med det at det er så mange av dem, normalt skal hver soldat ha hver sin, så det vil bli avfyrt noen tusen skudd mens soldatrekkene står overfor hverandre i ildavstand. Kanoner er det færre av, svenskene hadde ikke flere enn 4 stykker, alle sammen 3 punds kanoner. Russerne hadde over hundre, i forskjellige størrelser og typer.

Svenskene hadde frem til slaget ved Poltava hatt en nesten eventyrlig lykke i krigføringen sin. De hadde slått ned den ene motstanderen etter den andre, fra Danmark under Fredrik 4 allerede i 1700, samme år som russerne ble grundig slått i Narva, senere var det den polske kong August 2 som ble tvunget til kapitulasjon. Svenskenes kong Karl XII utmerket seg i en rekke glimrende felttog, han rager blant Europas aller største krigerkonger, og fikk vel kanskje bygget opp et ry om at den svenske armeen var uovervinnelig.

Strategien svenskene brukte minner om den de andre store krigerkongene har brukt. Det gjelder å bygge opp et ry både i egne og motstanderens rekke om at seieren er forutbestemt, at det er religiøst betinget. Svenskene brukte sin protestantiske tro, den som blir truffet av kuler og skudd er forutbestemt til å bli det av Guds vilje. Det er da ingen måte å unnslippe på, en kan like godt være modig å bli på sin plass. Videre gjelder det å være i angrep, for det er mer skremmende å forsvare seg, enn å angripe. Militærteknisk har forsvareren en del fordeler, siden de kan bli stående, ofte bak voller eller små festningsanlegg, men psykologisk kan denne fordelen bli oppveiet av instinktet om å ville flykte når en stor fare truer. Svenskene hadde innrettet hæren sin for raske angrep, og nærkamp. Det var derfor de hadde med seg så få kanoner til Poltava, slike kanoner tar lang tid å flytte. I stedet satset svenskene på lansen, et våpen som var tatt nesten helt ut av bruk i europeiske armeer siden 30-årskrigen, man mente – kanskje med rette – at lansen var ubrukelig i møte med skytevåpen. Svenskene ville så tett på fienden, at lansene ble effektive. For å gjøre det er det ikke annet å gjøre, enn å storme frem.

Peter Englund beskriver hvordan det skjedde i Poltava. De to hærene står mot hverandre, strakt ut i linje. Mot kanoner er det fordel at linjen er bred, og ikke dyp, slik at kanonkulen ikke tar med seg så mange menn i slengen. Den svenske linjen var tynn, også fordi de var så få mann, bare noen tusen mot russernes over tjue tusen. Avstanden mellom de to hærene er omtrent en kilometer. Så begynner svenskene å gå. Først er det kanonkuler som treffer, og gjør skade. Så blir det flere og flere kanonkuler. Fra tohundre meter gjelder det for den angripende hæren å bevege seg hurtig, nå er de helt innen rekkevidde fra kanonene, Fra cirka litt under hundre meter og inn, må det gå veldig fort, for nå kan også muskettene skyte. Det går hundrevis av liv tapt i slike angrep, det er ren nedslaktning, men tanken er at de fleste vil komme seg frem uansett, og så kan nærkampen begynne. Svenskenes fortrinn mot de mange tallmessige overlegne hærstyrkene de beseiret, var at de greide å gjøre disse angrepene så besluttsomt. Få menn vek fra plassene sine, slik at fienden fikk føle skuddene deres var til ingen nytte, og så var de over dem.

Pusjkin er naturlig nok ikke så opptatt av detaljene i slaget. For han handler det mer om hetmannen Ivan Mazepa, den ukrainske kosakken som kjempet på svenskenes side, i det som fra russisk side blir sett på som forræderi. Pusjkin legger inn også en kjærlighetshistorie, mellom Mazepa og Maria. En kjærlighetshistorie mellom Mazeppa og en polsk adelskvinne er også skrevet om i et poem av Lord Byron, Pusjkins utenlandske forbilde og kanskje viktigste inspirasjonskilde, utgitt i 1819. Dette poemet, Mazeppa, gir bokens epigraf:

The power and glory of the war,
Faithless as their vain votaries, men,
Had pass’d to the triumphant Czar.

Jeg leste  dette verket også, som ikke gir noen dyp skildring av Mazeppa og hvem han var, men derimot beskriver et spektakulært hesteritt Mazeppa blir utsatt for, for å straffe ham for å ha forført den polske kvinnen. Han blir bundet naken til en villhest, og må utholde dens ritt i dager og netter, en utspekulert torturmetode. Det er et dramatisk dikt, ikke noe psykologisk dikt, og heller ikke noe historisk dikt, i den forstand.

I Pusjkins dikt spiller Mazeppa, eller Mazepa, som navnet nok må staves, en sentral rolle. Han forfører Maria, datteren til Kotsjubej, en ukrainsk hetman.

Verket

Det begynner med 16 linjer посвящение, innføring, eller innvielse, satt i kursiv, der poeten setter seg selv og leseren i den rette sinnsstemning for det store temaet han skal skrive om.

Så starter hovedverket med beskrivelsen av Kotsjubej, og hans rikdommer, og datteren hans, Maria, og hennes skjønnhet. Det er en beskrivelse i klassisk stil, der brystet er hvitt som skum, lokkene svartner som tordenskyer rundt hennes høye panne, alt i rim og vakre lyder og bundne rytmer, slik man nå bare gjør det i parodiene. Handlingen går raskt fremover. Mazepa blir introdusert, og i møte med Maria blir han revitalisert, følelsene fyres opp igjen, og han fylles med liv og glød. Og moren til Maria, Kotsjubejs kone, blir rasende, akkurat som hun ble det i de historiske hendelsene poemet bygger på.

Persongalleri

For akkurat dette poemet kan det være greit med en oversikt over hvem de forskjellige personene er, historisk og i diktet.

Vasyl Kotsjubej (1640 – 1708)

Kotsjubej var en ukrainsk adelsmann med tatatarske aner. Han ble i livet knyttet tett til hetmannen Ivan Mazepa, men kom på kant med ham da det var i ferd med å utvikle seg et forhold mellom ham og Maria, datteren til Kotsjubej. Mazepa ba imidlertid aldri om Marias hånd, noe som også ville blitt oppfattet incestiøst etter kanonisk lov, ettersom Mazepa hadde vært hennes gudfar. Dessuten var det stor aldersforskjell mellom de to, han var 63 år, hun 20. Det forsurede forholdet mellom Kotsjubej og Mazepa kan ha spilt en medvirkende rolle i at Kotsjubej gjentatte ganger forsøkte å tipse tsar Peter den store om at Mazepa syslet med hemmelige planer om å gå over til svenskene i den store nordiske krigen, og at planene var såpass konkrete at det var samtaler mellom partene. Tipsene fra Kotsjubej ble imidlertid ikke trodd, og de ble også oppdaget i Mazepas leir, noe som førte til at Kotsjubej ble arrestert, torturert og drept.

Ivan Mazepa (1639 – 1709)

Mazepa var en ukrainsk hetman i området Zaporizjzja (ukrainsk) eller Zaporozje (russisk) i det det ukrainske kjernelandet. En hetman er en slags høvding, det var tittelen kosakkene gav lederen sin. Som hetman for det Zaporizjiske området, eller den Rutheniske staten, var Mazepa bundet av Perejaslav-traktaten av 1654, en pakt mellom kosakkene og den russiske tsaren. Detaljene i pakten er i likhet med det meste annet som gjelder det som her skjedde, sterkt omdiskutert, og Mazepa er også en svært kontroversiell figur i russisk og ukrainsk historie. I alle fall samarbeidet han med svenskene i den store nordiske krig, og var på deres side under slaget ved Poltava. Han var også med på flukten kong Karl XII gjorde til Tyrkia.

Bogdan Mikhailovitsj Khmelnitskij (1596 – 1657)

Bogdan Khmelnitsjkij var hetman blant Zaporizjakosakkene, og han levde et halvt århundre før hendelsene rundt Poltava. Men han blir referert til i diktet, og han er en stor helt, siden han ledet opprørert det polsk-litauiske samveldet i 1648. Det er han som underskriver avtalen med den russiske tsaren i 1654, og med det innleder den spesielle pakten mellom det russiske tsarveldet og kosakkene på slettene som siden skal bli Ukraina. Det er for øvrig denne avtalen fra 1654, som ble markert i 1954, da Khrutsjov gav den ukrainske sovjetrepublikken halvøya Krim i gave.

Peter den store

Peter den store var historisk (og fysisk!) en gigant, men spiller en mindre rolle i diktet. Mye av et lands historie er laget for å legitimere at man er endt opp der man er, og det er sjelden landets egne innbyggere er kritiske. Det gjelder også kunstnere og selvstendige tenkere. Pusjkin er ikke noe unntak, hans forhold til Peter den store nærmer seg begeistring, og slik er det også i dette diktet de gangene Peter den store blir nevnt. Første gang er i denne strofen:

Была та смутная пора,
Когда Россия молодая,
В бореньях силы напрягая,
Мужала с гением Петра.

Det var den vanskelige tid
da Russland var ung
i kamp spente sine krefter
modnetes med geniet til Peter.

Pusjkin er nasjonaldikteren fremfor noen, og da skulle det kanskje bare mangle at den nasjonale helten, Peter den store, blir omtalt med begeistring og beundring.

Karl  XII, den store

Svenskene hadde også en stor konge på denne tiden, og Pusjkin omtaler også ham med respekt. Han introduserers rett etter at Peter den store er introdusert, med en kort omtale av hvordan han har ridd Moskva og nå samler hirden, det er en strofe med bevegelse, dette. Adjektivet han får er Отважный (otvazjnyj), som betyr «tapper, modig».

Handling og teknikk

Her, nedover i posten vil teksten bli mer og mer fragmentert, inntil jeg eventuelt får gjort den ferdig.

Jeg vet ikke om det er min interesse for russisk, for dikt eller for litteratur, eller om det bare er en interesse som kommer av seg selv når man fordyper seg i noe, som gjør at dette diktet har sånn virkning på meg. På nettet er diktet litt omdiskutert, det skyldes nok kanskje mer diktets politiske enn litterære kvaliteter. Lesere om litteratur trenger ingen smaksdom, men for meg er det en veldig kraft i ordene til Pusjkin og hvordan dette lange diktet er laget.

Pusjkin spiller på at den dramatiske handlingen er kjent, slik at leseren har forventninger om hva som skal skje. Han veksler mellom scenene, den gråtende Maria, Mazepa som vil ha henne, og adelsmannen Kotsjubej. Her er et eksempel på et innskudd, om Kotsjubejs kvaler, i det han er i ferd med å forstå hva som vil skje:

Богат и знатен Кочубей.
Довольно у него друзей.
Свою омыть он может славу.
Он может возмутить Полтаву;
Внезапно средь его дворца
Он может мщением отца
Постигнуть гордого злодея;
Он может верною рукой
Вонзить… но замысел иной
Волнует сердце Кочубея.

Den rike og vidkjente Kotsjubej
tilfreds hos sine venner
Kan sine dekke med ære
Han kan opprøre Poltava
Med ett der i hans slott
han kan hevne faren
ramme den stolte illgjører
han kan med sann hånd
stikke… men en annen tanke
uroer hjertet til Kotsjubej.

Oversettelsen er ikke i nærheten av å få frem den poetiske kraften i rimene til Pusjkin. Hele diktet går i en korthugget rytme, med korte linjer, og stort driv, som om også diktet raskt beveger seg mot det uunngåelige. Her, i dette utdraget, er effekten spesielt stor i rimet svoio omyt on mozjet slavu/ on mozjet vozmutit poltavu, direkte oversatt «han kan vaske sine med ære/ han kan oppvigle Poltava», rytmen fremhever ordet Poltava, navnet på slaget og på diktet.

Kladd

Det er krevende for meg å lese et gammelt dikt som dette, og jeg bruker denne posten delvis også som notater. Det som står her, vil jeg flette inn etter hvert.

5 sider ut i verket bruker Pusjkin uttrykkte Malorussia, lille Russland. Det er et ord som i dag er belastet. Den gang var det uttrykket som ble brukt, og man skal lese med ond vilje for å få det til at Pusjkin ville noe vondt med det. Litt lenger nede i teksten er brukt navnet Ukraina, Украйна глухо волновалась (Ukraina glukho volnovalas), direkte oversatt «Ukraina var døvt av uro», eller – enda mer direkte: «Ukraina uroet seg døvt».

И бранный звон литавр, и клики
Пред бунчуком и булавой
Малороссийского владыки…

Og slag på paukene, og skrik
foran buntsjikene og bulaviene
lillerusslands herrer.

Sekvensen er spesielt vanskelig å oversette, siden det er fylt med gamle betegnelser for hetmanske rangordninger. Og hetman er ordet for høvding, bland kosakkene.

Litt nede i diktet kommer en sekvens om Masepa, innledet med ordet sjto i hver setning:

Старик надменный простирал;
Что он не ведает святыни,
Что он не помнит благостыни,
Что он не любит ничего,
Что кровь готов он лить, как воду,
Что презирает он свободу,
Что нет отчизны для него.

Den gamle strakk seg hovmodig;
At han ikke kjenner helligdommen,
At han ikke husker de velsigende,
At han ikke elsker noen,
At han er klar til å skjenke blod, som vann,
At han forakter friheten,
At han ikke har noe fedreland.

Det er en passasje med stor patos, der idealene til de kosakkiske hetmenene blir lagt frem. I Kiev i dag henger det av og til plakater over hele husvegger med påskriften: «Friheten er vår religion». Passasjen bygger opp til kampen som vil komme, og begrunner motivasjonen til Masepa, for det han skal gjøre.

 

Art, Truth and politics, Harold Pinters Nobelforelesning, 2005

Denne bloggen søker å være apolitisk og tidløs. Den vil som radioprogrammet In our time, med  Melvin Bragg, på BBC, være irrelevant til aktuelle saker. Med dagens post vil aktualiteten være vanskelig å unngå, Pinters tale da han vant nobelprisen i 2005 er sterkt politisk, og sterkt aktuell også i dag, men dette vil bli forsøkt dempet i min post. Her vil det handle om hvordan Pinter forsøker å sette en sammenheng mellom ordene og verden de skal beskrive, og hvordan denne sammenhengen kan lekes med i litteraturen, men at det finnes en verden der det ikke er noen lek, og der det gjelder å få sagt tingene som de er.

Med det går Pinter litt tilbake til alle norsklæreres favoritt, Georg Brandes, og hans tale på 1870-tallet om at litteraturen må sette problemer under debatt. Dette gav støtet til den såkalte realistiske litteraturen, med Henrik Ibsen og Aleksander Kielland som foregangsfigurer. Dette var litteratur som ville endre samfunnet, og som på mange måter gjorde det, i og med at mange av de problemer litteraturen pekte på, nå er løst, og ganske som forfatterne ville ha det. Det var et angrep på den strenge moral, og særlig dobbeltmoralen, og på en del av klasseskillene i samfunnet.

Problemene Harold Pinter tar opp, og måten han gjør det på, har imidlertid lite å gjøre med de gamle norske realistiske og naturalistiske forfatterne. Verden har blitt mye mer komplisert, siden den gang. Problemene mer omfattende.

Talen begynner med en påstand Pinter kom med i 1958:

‘There are no hard distinctions between what is real and what is unreal, nor between what is true and what is false. A thing is not necessarily either true or false; it can be both true and false.’

Det er ingen streng forskjell mellom hva som er virkelig og hva som er uvirkelig, heller ikke mellom hva som er sant og hva som er falskt. En ting er ikke nødvendigvis sann eller falsk; den kan være både sann og falsk.

Dette er ikke så oppsiktsvekkende sagt i 1958. Det følger mange av tankene til Nietzsche, sannhet og moral er relative størrelser. Verden er så rik at samme påstand kan passere som sann og løgn, alt avhengig i hvilken sammenheng den blir sagt i, eller hvordan den blir oppfattet. Dette har mange av de modernistiske og postmodernistiske forfatterne lekt med. Det er også et symptom på det moderne samfunn, med den overveldende mengden informasjon, og det blir helt umulig å huske på og fordøye alt som er sant til enhver tid. Det absurde teater, som Harold Pinter var en del av, og som var årsaken til at han fikk nobelprisen, lekte seg også med dette.

Poenget med talen til Pinter er at det at en ting både kan være sann og falsk, ikke må oppfattes slik at alt er tillatt. Pinter referer verken til Nietzsche eller Dostojevskij, og det er vel kanskje ikke heller de to som er hans viktigste inspirasjonskilder, men det er de to sammen som setter opp at om Gud er død, så er alt tillatt (Dostojevskij, i Brødrene Karamasov), og at Gud er død (Nietzsche). Dostojevskij vier de viktigste årene av sitt forfatterskap til å prøve å vise at om man gir slipp på religionen, slipp på Gud, så leder det til moralsk forfall. Det er ingen lenger til å garantere for sannheten, og for rettferdigheten. Når det er hipp som happ om noe er sant eller ikke, eller om dette spørsmålet ikke lenger er interessant, så åpner det opp for å gjøre hva man vil. Man kan jo etterpå alltids lyve om det, og servere historien på en annen måte, så man selv kommer bedre ut av den. Pinter gjør i sin nobeltale et helhjertet, innbitt forsøk på å motkjempe dette, og få sagt og vist at hva som skjer, har betydning. I virkelighetens verden spiller det noen rolle hva som blir gjort, og hva som blir sagt om det.

Resultatet er et knallhardt, nesten infamt angrep på USA og dets utenrikspolitikk siden andre verdenskrig. Pinter er brite, og Storbritannia får også gjennomgå som USAs lakei, helt uten egen vilje og egen ryggrad. Eksemplene Pinter kommer med er kjente, det dreier seg om ytre høyrediktaturene i Sør-Amerika og ellers i verden, Chile i 1973, Nicaragua på 80-tallet og krigen i Irak fra 2003. Kritikken er også kjent, men det er sjelden den kommer med slik slagkraft som hos Pinter, og det er også sjelden et nobelforedrag blir benyttet til et virkelig angrep mot den vestlige verden også svenskene er en del av, om enn Pinter gjør et poeng av at svenskene den gang var et av få land USA ikke har noen militærbase i. Likevel var ikke talen i nærheten av å få til noen endringer i politikken, knapt nok noen krusninger i overflaten. Den ble kort og godt ignorert av alle som betyr noe.

I 2005 var det mange år siden Pinter sist hadde gitt ut noe av betydning. Det er på 60-tallet de virkelig store stykkene hans blir skrevet, og utover 70- 80- og 90-tallet blir det stadig mindre. Vi i amatørteatermiljøet i Bergen var opptatt av ham, med amatørteater menes her halvprofesjonelt, vi hadde jo litt ambisjoner, om enn vi aldri tjente noen penger, og det ble satt opp flere av stykkene til Pinter, på små scener, rundt år 2000. Det var den første forfatter som vant nobelprisen, som jeg kjente godt også på forhånd. Han overrasket og vakte oppsikt i vårt lille miljø, med å ta så hardt i i talen, og med i det hele tatt være tilbake og servere oss ferske, nye ord.

Det må da også med i teksten at Pinter politisk hørte til langt ute på venstresiden, som så mange av sine teater- og kunstnerkolleger, og at han gjennom hele sitt liv hadde sterke, radikale meninger. Det er ikke så enkelt å vinne frem med dem lenger, det er ikke så lett for forfattere å sette dagsordenen med ordkunst. Så kanskje kan man si at knyttneveslaget han forsøker å ramme den politiske eliten med, der de iscenesetter en virkelighet og selv får bestemme historien som fortelles, den rammer også ham selv. For enda så sterkt nobelforedraget hans kan ha vært, og enda så sant det kanskje var det han sa, så er det akkurat som om det aldri har hendt. Til like med alle forbrytelsene han beskylder amerikanerne for.

It never happened. Nothing ever happened. Even while it was happening it wasn’t happening. It didn’t matter. It was of no interest.

Det hendte ikke. Ingenting hendte noen gang. Til og med mens det hendte, så hendte det ikke. Det spilte ingen rolle. Det hadde ingen interesse.

Talen er her.