T. S. Eliot: The Waste Land (originaltekst, med oversettelse)

Jeg har bestemt meg for å legge ut originaltekstene for noen av verkene jeg har behandlet her på bloggen. Først ut er The Waste Land, av T. S. Eliot. Utgaven jeg bruker her har jeg hentet fra Prosjekt Gutenberg. Der finnes verket i vanlig tekst, epub og kindle. Det er tekstutgaven derfra jeg har limt inn her. Jeg har redigert bort linjeangivelsene, og jeg har ikke tatt med T. S. Eliots fotnoter. Disse var heller ikke med i førsteutgaven av verket, i det britiske tidsskriftet Criterion og i det amerikanske tidsskriftet The dial, men de var med i første bokutgivelse. Se mer om dette i posten jeg har skrevet om diktet, The Waste Land.

Det er noen detaljer i hvilken utgave som er den rette, det er noen små forskjeller i den engelske og amerikanske utgivelsen, og i nye utgivelser redigert av Eliot selv. På toppen kommer utgivelsen av 1971, der også forarbeidet og Ezra Pounds forslag til korrektur er med. Dette er for forskningen og de som vil studere verket i detaljt, her er versjonen fra Prosjekt Gutenberg.

The Waste Land

April is the cruellest month, breeding
Lilacs out of the dead land, mixing
Memory and desire, stirring
Dull roots with spring rain.
Winter kept us warm, covering
Earth in forgetful snow, feeding
A little life with dried tubers.
Summer surprised us, coming over the Starnbergersee
With a shower of rain; we stopped in the colonnade,
And went on in sunlight, into the Hofgarten,
And drank coffee, and talked for an hour.
Bin gar keine Russin, stamm’ aus Litauen, echt deutsch.
And when we were children, staying at the archduke’s,
My cousin’s, he took me out on a sled,
And I was frightened. He said, Marie,
Marie, hold on tight. And down we went.
In the mountains, there you feel free.
I read, much of the night, and go south in the winter.

What are the roots that clutch, what branches grow
Out of this stony rubbish? Son of man,
You cannot say, or guess, for you know only
A heap of broken images, where the sun beats,
And the dead tree gives no shelter, the cricket no relief,
And the dry stone no sound of water. Only
There is shadow under this red rock,
(Come in under the shadow of this red rock),
And I will show you something different from either
Your shadow at morning striding behind you
Or your shadow at evening rising to meet you;
I will show you fear in a handful of dust.
Frisch weht der Wind
Der Heimat zu
Mein Irisch Kind,
Wo weilest du?
“You gave me hyacinths first a year ago;
“They called me the hyacinth girl.”
—Yet when we came back, late, from the Hyacinth garden,
Your arms full, and your hair wet, I could not
Speak, and my eyes failed, I was neither
Living nor dead, and I knew nothing,
Looking into the heart of light, the silence.
Oed’ und leer das Meer.

Madame Sosostris, famous clairvoyante,
Had a bad cold, nevertheless
Is known to be the wisest woman in Europe,
With a wicked pack of cards. Here, said she,
Is your card, the drowned Phoenician Sailor,
(Those are pearls that were his eyes. Look!)
Here is Belladonna, the Lady of the Rocks,
The lady of situations.
Here is the man with three staves, and here the Wheel,
And here is the one-eyed merchant, and this card,
Which is blank, is something he carries on his back,
Which I am forbidden to see. I do not find
The Hanged Man. Fear death by water.
I see crowds of people, walking round in a ring.
Thank you. If you see dear Mrs. Equitone,
Tell her I bring the horoscope myself:
One must be so careful these days.

Unreal City,
Under the brown fog of a winter dawn,
A crowd flowed over London Bridge, so many,
I had not thought death had undone so many.
Sighs, short and infrequent, were exhaled,
And each man fixed his eyes before his feet.
Flowed up the hill and down King William Street,
To where Saint Mary Woolnoth kept the hours
With a dead sound on the final stroke of nine.
There I saw one I knew, and stopped him, crying “Stetson!
“You who were with me in the ships at Mylae!
“That corpse you planted last year in your garden,
“Has it begun to sprout? Will it bloom this year?
“Or has the sudden frost disturbed its bed?
“Oh keep the Dog far hence, that’s friend to men,
“Or with his nails he’ll dig it up again!
“You! hypocrite lecteur!—mon semblable,—mon frère!”

The Chair she sat in, like a burnished throne,
Glowed on the marble, where the glass
Held up by standards wrought with fruited vines
From which a golden Cupidon peeped out
(Another hid his eyes behind his wing)
Doubled the flames of sevenbranched candelabra
Reflecting light upon the table as
The glitter of her jewels rose to meet it,
From satin cases poured in rich profusion.
In vials of ivory and coloured glass
Unstoppered, lurked her strange synthetic perfumes,
Unguent, powdered, or liquid—troubled, confused
And drowned the sense in odours; stirred by the air
That freshened from the window, these ascended
In fattening the prolonged candle-flames,
Flung their smoke into the laquearia,
Stirring the pattern on the coffered ceiling.
Huge sea-wood fed with copper
Burned green and orange, framed by the coloured stone,
In which sad light a carvèd dolphin swam.
Above the antique mantel was displayed
As though a window gave upon the sylvan scene
The change of Philomel, by the barbarous king
So rudely forced; yet there the nightingale
Filled all the desert with inviolable voice
And still she cried, and still the world pursues,
“Jug Jug” to dirty ears.
And other withered stumps of time
Were told upon the walls; staring forms
Leaned out, leaning, hushing the room enclosed.
Footsteps shuffled on the stair.
Under the firelight, under the brush, her hair
Spread out in fiery points
Glowed into words, then would be savagely still.

“My nerves are bad to-night. Yes, bad. Stay with me.
“Speak to me. Why do you never speak. Speak.
“What are you thinking of? What thinking? What?
“I never know what you are thinking. Think.”

I think we are in rats’ alley
Where the dead men lost their bones.

“What is that noise?”
The wind under the door.
“What is that noise now? What is the wind doing?”
Nothing again nothing.
“You know nothing? Do you see nothing? Do you remember

I remember
Those are pearls that were his eyes.
“Are you alive, or not? Is there nothing in your head?”
O O O O that Shakespeherian Rag—
It’s so elegant
So intelligent
“What shall I do now? What shall I do?”
I shall rush out as I am, and walk the street
“With my hair down, so. What shall we do tomorrow?
“What shall we ever do?”
The hot water at ten.
And if it rains, a closed car at four.
And we shall play a game of chess,
Pressing lidless eyes and waiting for a knock upon the door.

When Lil’s husband got demobbed, I said—
I didn’t mince my words, I said to her myself,
Now Albert’s coming back, make yourself a bit smart.
He’ll want to know what you done with that money he gave you
To get yourself some teeth. He did, I was there.
You have them all out, Lil, and get a nice set,
He said, I swear, I can’t bear to look at you.
And no more can’t I, I said, and think of poor Albert,
He’s been in the army four years, he wants a good time,
And if you don’t give it him, there’s others will, I said.
Oh is there, she said. Something o’ that, I said.
Then I’ll know who to thank, she said, and give me a straight look.
If you don’t like it you can get on with it, I said.
Others can pick and choose if you can’t.
But if Albert makes off, it won’t be for lack of telling.
You ought to be ashamed, I said, to look so antique.
(And her only thirty-one.)
I can’t help it, she said, pulling a long face,
It’s them pills I took, to bring it off, she said.
(She’s had five already, and nearly died of young George.)
The chemist said it would be all right, but I’ve never been the same.
You are a proper fool, I said.
Well, if Albert won’t leave you alone, there it is, I said,
What you get married for if you don’t want children?
Well, that Sunday Albert was home, they had a hot gammon,
And they asked me in to dinner, to get the beauty of it hot—
Goonight Bill. Goonight Lou. Goonight May. Goonight.
Ta ta. Goonight. Goonight.
Good night, ladies, good night, sweet ladies, good night, good night.

The river’s tent is broken: the last fingers of leaf
Clutch and sink into the wet bank. The wind
Crosses the brown land, unheard. The nymphs are departed.
Sweet Thames, run softly, till I end my song.
The river bears no empty bottles, sandwich papers,
Silk handkerchiefs, cardboard boxes, cigarette ends
Or other testimony of summer nights. The nymphs are departed.
And their friends, the loitering heirs of city directors;
Departed, have left no addresses.
By the waters of Leman I sat down and wept . . .
Sweet Thames, run softly till I end my song,
Sweet Thames, run softly, for I speak not loud or long.
But at my back in a cold blast I hear
The rattle of the bones, and chuckle spread from ear to ear.
A rat crept softly through the vegetation
Dragging its slimy belly on the bank
While I was fishing in the dull canal
On a winter evening round behind the gashouse
Musing upon the king my brother’s wreck
And on the king my father’s death before him.
White bodies naked on the low damp ground
And bones cast in a little low dry garret,
Rattled by the rat’s foot only, year to year.
But at my back from time to time I hear
The sound of horns and motors, which shall bring
Sweeney to Mrs. Porter in the spring.
O the moon shone bright on Mrs. Porter
And on her daughter
They wash their feet in soda water
Et O ces voix d’enfants, chantant dans la coupole!

Twit twit twit
Jug jug jug jug jug jug
So rudely forc’d.

Unreal City
Under the brown fog of a winter noon
Mr. Eugenides, the Smyrna merchant
Unshaven, with a pocket full of currants
C.i.f. London: documents at sight,
Asked me in demotic French
To luncheon at the Cannon Street Hotel
Followed by a weekend at the Metropole.

At the violet hour, when the eyes and back
Turn upward from the desk, when the human engine waits
Like a taxi throbbing waiting,
I Tiresias, though blind, throbbing between two lives,
Old man with wrinkled female breasts, can see
At the violet hour, the evening hour that strives
Homeward, and brings the sailor home from sea,
The typist home at teatime, clears her breakfast, lights
Her stove, and lays out food in tins.
Out of the window perilously spread
Her drying combinations touched by the sun’s last rays,
On the divan are piled (at night her bed)
Stockings, slippers, camisoles, and stays.
I Tiresias, old man with wrinkled dugs
Perceived the scene, and foretold the rest—
I too awaited the expected guest.
He, the young man carbuncular, arrives,
A small house agent’s clerk, with one bold stare,
One of the low on whom assurance sits
As a silk hat on a Bradford millionaire.
The time is now propitious, as he guesses,
The meal is ended, she is bored and tired,
Endeavours to engage her in caresses
Which still are unreproved, if undesired.
Flushed and decided, he assaults at once;
Exploring hands encounter no defence;
His vanity requires no response,
And makes a welcome of indifference.
(And I Tiresias have foresuffered all
Enacted on this same divan or bed;
I who have sat by Thebes below the wall
And walked among the lowest of the dead.)
Bestows one final patronising kiss,
And gropes his way, finding the stairs unlit . . .

She turns and looks a moment in the glass,
Hardly aware of her departed lover;
Her brain allows one half-formed thought to pass:
“Well now that’s done: and I’m glad it’s over.”
When lovely woman stoops to folly and
Paces about her room again, alone,
She smooths her hair with automatic hand,
And puts a record on the gramophone.

“This music crept by me upon the waters”
And along the Strand, up Queen Victoria Street.
O City city, I can sometimes hear
Beside a public bar in Lower Thames Street,
The pleasant whining of a mandoline
And a clatter and a chatter from within
Where fishmen lounge at noon: where the walls
Of Magnus Martyr hold
Inexplicable splendour of Ionian white and gold.

The river sweats
Oil and tar
The barges drift
With the turning tide
Red sails
To leeward, swing on the heavy spar.
The barges wash
Drifting logs
Down Greenwich reach
Past the Isle of Dogs.
Weialala leia
Wallala leialala
Elizabeth and Leicester
Beating oars
The stern was formed
A gilded shell
Red and gold
The brisk swell
Rippled both shores
Southwest wind
Carried down stream
The peal of bells
White towers
Weialala leia
Wallala leialala

“Trams and dusty trees.
Highbury bore me. Richmond and Kew
Undid me. By Richmond I raised my knees
Supine on the floor of a narrow canoe.”

“My feet are at Moorgate, and my heart
Under my feet. After the event
He wept. He promised ‘a new start’.
I made no comment. What should I resent?”
“On Margate Sands.
I can connect
Nothing with nothing.
The broken fingernails of dirty hands.
My people humble people who expect
la la

To Carthage then I came

Burning burning burning burning
O Lord Thou pluckest me out
O Lord Thou pluckest


Phlebas the Phoenician, a fortnight dead,
Forgot the cry of gulls, and the deep sea swell
And the profit and loss.
A current under sea
Picked his bones in whispers. As he rose and fell
He passed the stages of his age and youth
Entering the whirlpool.
Gentile or Jew
O you who turn the wheel and look to windward,
Consider Phlebas, who was once handsome and tall as you.

After the torchlight red on sweaty faces
After the frosty silence in the gardens
After the agony in stony places
The shouting and the crying
Prison and palace and reverberation
Of thunder of spring over distant mountains
He who was living is now dead
We who were living are now dying
With a little patience

Here is no water but only rock
Rock and no water and the sandy road
The road winding above among the mountains
Which are mountains of rock without water
If there were water we should stop and drink
Amongst the rock one cannot stop or think
Sweat is dry and feet are in the sand
If there were only water amongst the rock
Dead mountain mouth of carious teeth that cannot spit
Here one can neither stand nor lie nor sit
There is not even silence in the mountains
But dry sterile thunder without rain
There is not even solitude in the mountains
But red sullen faces sneer and snarl
From doors of mudcracked houses
If there were water
And no rock
If there were rock
And also water
And water
A spring
A pool among the rock
If there were the sound of water only
Not the cicada
And dry grass singing
But sound of water over a rock
Where the hermit-thrush sings in the pine trees
Drip drop drip drop drop drop drop
But there is no water

Who is the third who walks always beside you?
When I count, there are only you and I together
But when I look ahead up the white road
There is always another one walking beside you
Gliding wrapt in a brown mantle, hooded
I do not know whether a man or a woman
—But who is that on the other side of you?

What is that sound high in the air
Murmur of maternal lamentation
Who are those hooded hordes swarming
Over endless plains, stumbling in cracked earth
Ringed by the flat horizon only
What is the city over the mountains
Cracks and reforms and bursts in the violet air
Falling towers
Jerusalem Athens Alexandria
Vienna London

A woman drew her long black hair out tight
And fiddled whisper music on those strings
And bats with baby faces in the violet light
Whistled, and beat their wings
And crawled head downward down a blackened wall
And upside down in air were towers
Tolling reminiscent bells, that kept the hours
And voices singing out of empty cisterns and exhausted wells.

In this decayed hole among the mountains
In the faint moonlight, the grass is singing
Over the tumbled graves, about the chapel
There is the empty chapel, only the wind’s home.
It has no windows, and the door swings,
Dry bones can harm no one.
Only a cock stood on the rooftree
Co co rico co co rico
In a flash of lightning. Then a damp gust
Bringing rain

Ganga was sunken, and the limp leaves
Waited for rain, while the black clouds
Gathered far distant, over Himavant.
The jungle crouched, humped in silence.
Then spoke the thunder
Datta: what have we given?
My friend, blood shaking my heart
The awful daring of a moment’s surrender
Which an age of prudence can never retract
By this, and this only, we have existed
Which is not to be found in our obituaries
Or in memories draped by the beneficent spider
Or under seals broken by the lean solicitor
In our empty rooms
Dayadhvam: I have heard the key
Turn in the door once and turn once only
We think of the key, each in his prison
Thinking of the key, each confirms a prison
Only at nightfall, aetherial rumours
Revive for a moment a broken Coriolanus
Damyata: The boat responded
Gaily, to the hand expert with sail and oar
The sea was calm, your heart would have responded
Gaily, when invited, beating obedient
To controlling hands

I sat upon the shore
Fishing, with the arid plain behind me
Shall I at least set my lands in order?
London Bridge is falling down falling down falling down
Poi s’ascose nel foco che gli affina
Quando fiam ceu chelidon — O swallow swallow
Le Prince d’Aquitaine à la tour abolie
These fragments I have shored against my ruins
Why then Ile fit you. Hieronymo’s mad againe.
Datta. Dayadhvam. Damyata.
Shantih shantih shantih

Min oversettelse (utdrag)

Jeg har oversatt litt sporadisk, rundt om i diktet, og vil kanskje fortsette dette arbeidet med tiden. Som Eliot selv har jeg ikke oversatt det i teksten som er på andre språk enn engelsk.


I. Gravleggingen av de døde

April er den grusomste måneden, føder
Liljer ut av det døde land, blander
Minner og ønsker, rører
Dølle røtter med vårregn
Vinteren holdt oss varm, dekker
Jorden i glemselsfull snø, mater
Et lite liv med tørkede rotknoll
Sommeren overrasket oss, der den kom over Starnbergsjøen
Med en dusj av regn, stoppet vi i kolonaden
Og gikk videre i solen, inn i Hofgarten
Og drakk kaffe, og snakket en time
Bin gar keine Russin, stamm’ aus Litauen, echt deutsch
Og da vi var barn, vi bodde hos erkehertugens,
Mitt søskenbarns, han tok meg ut på en slede
Og jeg var skrekkslagen. Han sa, Marie,
Marie, hold godt fast. Og ned rant vi.
I fjellene, der man føler seg fri.
Jeg leser, mye av nettene, og drar sørover om vinteren.

Hva er røttene som griper tak, hvilke grener vokser
Ut av dette steinete søppelet? Sønn av menneske,
Du kan ikke si, eller gjette, for du vet bare
En haug av knuste bilder, hvor solen slår,
Og det døde tre gir ingen dekning, sirissen ingen lettelse
Og den tørre lyden av ikke noe vann. Bare
Det er skygge under denne røde steinen,
(kom inn i skyggen til denne røde steinen)
Og jeg vil vise deg noe forskjellig fra her av dem
Din skygge om morgenen skrider rett bak deg
Eller skyggen din om kvelden stiger for å møte deg
Jeg vil vise deg frykt i en håndfull med støv.
Frisch weht der Wind
Der Heimat zu
Mein Irisch Kind,
Wo weilest du?
Du gav meg hyasinter først for et år siden;
Du kalte meg hyasint-jenta
– Men da vi kom tilbake, sent, fra Hyasint-hagen,
Dine armer fulle, og ditt hår vått, jeg kunne ikke
Snakke, og mine øyne feilet, jeg var verken
Levende eller død, og jeg visste ingenting,
Seende inn i lysets hjerte, stillheten.
Oed’ und leer das Meer.


Uvirkelig by,
Under den brune tåke av daggry en vintermorgen
En flokk strømmet over Londen Bridge, så mange,
I hadde aldri trodd døden hadde gjort om så mange.
Sukk, korte og ufrekvente, var utpustet,
Og hver man festet øynene foran føttene
Strømmet opp høyden og ned King William Street,
Hvor St. Mary Woolnoth holdt øye med timene
Med en død lyd på siste slag av ni.
Der så jeg en jeg kjente, og stoppet ham, jeg ropte «Stetson!
Du var med meg i skipene ved Mylae
Det liket du plantet i hagen din i fjor
Har det begynt å gro? Vil det blomstre i år?
Eller har den plutselige frosten forstyrret sengen til det?
O hold hunden langt herfra, det er venn til menn,
Eller med klærne vil han grave det opp igjen!
Du! hyklerske lecteur! – mon semblable – mon friere!

II Et slag sjakk


Da Lils ektemann ble demobilisert, sa jeg –
Jeg finskår ikke ordene, jeg sa selv til henne,
Kjemikeren sa det ville bli greit, men jeg har aldri vært den samme.
Du er en riktig tosk, sa jeg.
Vel, hvis ALbert ikke vil la deg være alene, der har du det, sa jeg.
Hva gifter du deg for om du ikke vil ha barn?
Vel, den søndagen var Albert hjemme, de hadde en varm røkt skinke
Og de inviterte meg til middag, for å skjønnheten ved den varm
God natt Bill. God natt Lou. God natt May. God natt
Ta ta. God natt. God natt.
God natt, damer, god natt, søte damer, god natt, god natt.

III. Ildprekenen
Elvens telt er ødelagt: de siste fingre av løv
Griper og synker inn i den våte bredd. Vinden
Krysser det brune land, uten å høres. Nymfene er reist.
Kjære Themsen, flyt sakte, til jeg ender min sang,
Elven bærer ingen tomme flasker, sandwich papir,
Silketørkler, pappesker, sigarettstumper
Eller andre vitnesbyrd fra sommerkvelder. Nymfene er reist.
Og deres venner, de late arvinger fra bydirektørene;
Bortreist, ingen adresse etterlatt.
Ved Lemans vann satt jeg og gråt…
Kjære Themsen, flyt sakte til jeg ender min sang
Kjære Themsen, flyt sakte, for min tale er verken sterk eller lang
Men ved min rygg i et vindstøt kaldt kan jeg høre
Knoklenes rasling, og klukking sprer seg fra øre til øre.

IV. Død av vann
Phlebas, fønikeren, død i fjorten dager,
Glemte måkenes skrik, svulmet av den dype sjø
Og profiten og tapet.
En strømning i vannet
Prikket hviskende beina hans. Og han reiste seg og falt
Han passerte stadiene av sin alderdom og ungdom
Steg inn i hvirvelen.
Jøde eller ikke-jøde
Å du som snurrer hjulet og ser mot vinden
Tenk litt på Phlebas, som en gang var pen og høy som du.

V. Hva Tordenet sa
Her er ikke noe vann, bare stein
Stein og ikke noe vann og den sandete veien
Veien svinger seg oppe blant fjellene
Som er fjell av stein og uten vann.
Om det var vann skulle vi stoppet og drukket
Blant steinen kan én ikke stoppe og tenke
Svette er tørr og føtter er i sanden
Om det bare var vann blant steinen
Døde fjells munn med kariestenner kan ikke spytte
Her kan én verken ligge, stå eller sitte
Det er ikke engang stillhet i fjellene
Men tørr steril torden uten regn
Det er ikke engang ensomhet i fjellene
Men røde mugne fjes hånler og snerrer
Fra dører av gjørmesprengte hus.
Hvis det var vann
Og ingen stein
Hvis det var stein
Og også vann
Og vann
En kilde
En dam blant steinen
Hvis det bare var lyden av vann
Ikke sikaden
Og tørt gress som synger
Men lyden av vann over en stein
Hvor eremitttrosten synger i furutrærne
Drypp drapp drypp drapp drapp drapp drapp
Men det er ikke noe vann.

Noen kommentarer til oversettelsen

En oversettelse er en tolkning. I The Waste Land skal det ligge veldig mange tolkninger,  det er en svært åpen tekst, bevisst skrevet for ikke å låse fast en bestemt lesemåte. Så det er mange steder det byr meg i mot å velge ett norsk ord, som velger ut én av de mange betydningene det engelske ordet har i seg, og lar originalens assosiasjoner og tolkninger bli erstattet av gjendiktningens. Så for dette diktet har jeg latt målet om å være tettest mulig på originalen fare, og heller søkt ord og vendinger som får teksten til å fungere som en norsk versjon av diktet.

Noen steder i diktet er det rim. Det er alltid et poeng at rimet kommer uanstrengt, så om det ikke lar seg å gjøre å få samme rim lett og greit på norsk, ignorerer jeg rimet. Når det gjelder rytmen, har jeg latt min egen rytmefølelse styre litt, og valgt ord etter det. Typisk kan være at jeg tar vekk eller legger til småord som «og», der jeg tenker Eliot har brukt det for rytmen sin skyld på engelsk, og jeg altså bruker dem for rytmen sin skyld på norsk. Ingen vil sikkert studere min oversettelse i detalj, men kjappe blikk på den og originalen vil lett se hva jeg mener.

Stedsnavn og landemerker i London bruker jeg originalnavnet på.


death had undone så mange, er en vanskelighet. Frasen er hentet fra Dantes Purgatorio, der en kvinne i femte sang sier «Firenze gjorde meg», «Maremma ugjorde meg». På italiensk fungerer det nydelig, Firence, mi fece, (..)/ difece me, Maremma, og på engelsk hos Eliot går det også på et vis med «undone» og «undid». På norsk blir det kunstig med «ugjorde» og «ugjøre», mens «ugjort» går godt og blir brukt. Her i første forekomst bruker jeg «gjorde om», tanken er altså at døden gjorde om fra levende død, fra noe til ingenting. Det er mulig med en rekke andre lesninger også, selvfølgelig, og linjen og vendingen er som de fleste i diktet flittig diskutert. For eksempel kan det leses som at det er det rutinemessige bylivet som har gjort levende til døde, og så videre.


Jeg kommer ikke til å ta en detaljert diskusjon om alle valgene jeg har måttet gjøre, men på noen punkter er det litt å si. Det gjelder vendingen: HURRY UP PLEASE ITS TIME, skrevet i store bokstaver i originalen, og flere ganger i del to. Ordene er enkle å forstå for enhver som kan litt engelsk, men det er noen ekstra referanser der som ikke-engelskmenn vil kunne gå glipp av. Og det er at dette er standardformuleringen ved stengetid ved engelske puber, det er utropet for siste runde før stengetid. Jeg ville gjerne ha med denne referansen over til norsk, derfor Få opp farten, det er stengetid. Ordet Please har jeg utelatt. Andre alternativ jeg kunne prøve er: FÅ OPP FARTEN FØR STENGETID, FÅ OPP FARTEN TAKK FØR STENGETID, eller kanskje FÅ OPP FARTEN NÅ STENGER VI. En mer direkte oversettelse er: VÆR SNILL Å FÅ OPP FARTEN TIDEN ER HER.

Linjen bør ikke drøftes og tolkes i detalj, det er jo også jeg-personen må bestemme seg for hva han skal gjøre med hun.


Sweet er selvfølgelig søt, men vi bruker ikke så ofte dette ordet i uttrykk for noe vi er glad i og har kjær. På norsk er det vanligere med «kjære», så da bruker jeg det. Ellers er det rim, der, mot slutten av første lille strofe, der teksten glir inn i å være nesten et sentimentalt ungdomsdikt. Dette må over i norsk.


Frasen and the deep sea swell har umulig grammatikken, slik jeg leser den. Ordet swell kan på engelsk være verb, substantiv eller adjektiv, men om det blir brukt som det ene eller andre, så må noen av ordene være bøyd for å vise funksjonen det har. Er det brukt som verb, må det være i fortid eller presens, og hatt endingen -ed eller -s, mens det brukt som substantiv måtte ha en genitiv-s i sea først. Ordet betyr svulme eller svelle, ese ut, og denne betydningen passer godt for det som står der. Adjektivet swell betyr «flott» eller «fin-fin», noe som passer dårlig i sammenhengen, og som vel må kreve en litt anstrengt lesning for å få til å henge sammen også grammatisk.


Det riktige navnet for hermit-thrush, eller hermit thrush, er eremittskogtrost. Jeg forenkler til eremittrost, sparer en stavelse, og beholder ideen fra originalen om det er en enslig fugl, en eremitt, som står for syngingen. Det følger for øvrig et viktig poeng i diktet, det er nettopp etterspurt lyden av vann, nå kommer denne lyden, i form av fuglens sang.


Døde sjeler (fortsettelsen), av Nikolai Gogol

Den russiske forfatteren Nikolai Gogol skrev bare en ordentlig roman. Ellers er det helst fortellinger og noen teaterstykker som kommer fra ham. Noen av fortellingene er lange, som Taras Bulba, og kunne kanskje kvalifisere som en roman. Døde sjeler er romanen, og også den er skrevet på en måte som gjør den litt som en lang fortelling.

Grensene er ikke så faste, og de er ikke så viktige heller. Verkene foreligger som de gjør, og vi kan lese dem slik vi selv vil, og slik at det gir oss utbytte. De aller, aller fleste leser Døde sjeler som et selvstendig verk, med begynnelse midtdel og slutt, og det er ikke noe som mangler når hovedpersonen rir ut av handlingen. Men det var altså fra Gogols side ment som første del i en trilogi, etter mønster av Dantes guddommelige komedie. Her kommer omtale av det Gogol fikk skrevet på fortsettelsen, og det han selv valgte ikke å destruere.

Namnet, av Jon Fosse

For Jon Fosse postet jeg allerede det mest kjente stykket hans, med Nokon kjem til å komme. Her kommer et stykke jeg har sett av ham, spilt med studentteateret i Bergen. Det heter Namnet, og handler om et barn som skal bli født, og som det er vanskelig å finne navn på.

Alle dramatikere utenom Shakespeare, kanskje, og muligens Ibsen, skriver teaterstykker som ligner på hverandre. Tsjekhov synes jeg er magisk, men det er samme magi i alle 4-5 stykker. Beckett finner på noe helt eget, men han gjør det om og om igjen. Brecht har ganske forskjellige settinger, men måten han gjør det på, er umiskjennelig Brecht. Strindberg er kanskje i klasse med Shakespeare og Ibsen, når det kommer til akkurat dette. Også Goethe har en god del variasjon.

Det har ikke Jon Fosse. Han har funnet en formel, og ut i fra den, kan han skrive stykke på stykke på stykke, som alle sammen blir ganske bra.

Mer kommer…

Reisebilder, av Heinrich Heine

I februar postet jeg Heinrich Heines nokså ukjente reisetekst om Polen, Über Polen. Dette er en kort og overkommelig tekst, om forholdene i Polen, som Heine besøkte i sin sene ungdom. Det er Reisebildene Heine er berømt for. Det er der han plasserer noen fantastiske verk, i en sammenblanding av sjangere som vel mer skulle høre vår tid til. Her er reiseskildringer, diktsykluser og vandrerromaner, alt i en kvalitet som kan måle seg med det beste i verdenslitteraturen. Det er disse verkene som har gjort Heine berømt, både i sin samtid, og for ettertiden. Det er de jeg skal skrive om nå.

Sorg fra forstanden (Горе от ума), av Aleksander Griboedov

Det er en sorg dette året her at jeg har hatt så dårlig tid til å få lest verkene jeg skal poste innlegg om, enn si å få skrevet noe ordentlig om dem. For teaterstykkene er det nesten verre enn med de andre stykkene, der fikk jeg lest Nokon kjem til å komme skikkelig, og på ny, men jeg rakk ikke å få skrevet så mye. Nå om dagen holder jeg på å lese Sei personaggi in cerca di un autore, men det går sakte, og siden måneden mai nå slutter, må jeg – i følge mine egne regler – poste innlegg hver eneste dag med verk på norsk, engelsk, russisk, tysk og til slutt italiensk.

I dag er tiden kommet for den russiske teksten, et russisk teater. Jeg velger meg горе от ума (gore ot uma), jeg vet ikke hvor godt jeg oversetter det med «sorg fra forstanden». Det har å gjøre med at man går fra forstanden på grunn av all sorgen og slitet. Det er et teaterstykke av Aleksander Griboedov, det kom ut i 1825, og har vært en klassiker i all ettertid. Jeg kom for første gang borti verket på språkskolen i Minsk, i 2007. Den gang var vi på ingen måte i stand til å lese verket godt nok til å få noe ut av det, det var kun et veldig lite utdrag, kanskje en side, og jeg husker ikke stort mer enn at lærerinnen anbefalte det veldig, og at vi måtte jobbe en del med å skjønne noe så enkelt som tittelen.

Nå er det gått 11 år siden den gang. Verket er blitt enkelt tilgjengelig på nettet, jeg lastet det ned nettopp nå, og så også igjennom noen originalutgaver fra 1832 og den slags. Det er veldig bra greier. Dessverre har jeg ikke ordbok på russisk skikkelig på nettbrettet ennå. Jeg har russisk-russisk og engelsk-russisk, men ikke noen god norsk-russisk, som er den jeg bruker. Da går det veldig lang tid å skrive inn glosene. Og det er en viktig del for meg nå om dagen, når jeg leser disse verkene, å få utvidet ordforrådet mitt i disse språkene.

Men det er også helt grei litteratur. Jeg gleder meg til å ta fatt på Griboedovs tekst. Men først er det altså andre tekster og andre ting som står på programmet. Godeste Grioedov får finne seg i å vente. Slik ganske mange andre forfattere fra verdenslitteraturen også må finne seg i, nå om dagen.

The Waste Land, av T. S. Eliot

3. januar, 1922 møttes fire personer over en middag i Paris. De fire var James Joyce, T. S. Eliot, Ezra Pound og forleggeren Horace Liveright. Tema var utgivelsen av James Joyces Ulysses, og T. S. Eliots The Waste Land. Det var modernismens egnelskspråklige giganter som var samlet for å diskutere utgivelsen av århundrets mest innflytelsesrike verk. Denne posten skal handle om Waste Land, om Ulysses skal jeg skrive til neste år.

Året 1922 har en spesiell plass i litteraturhistorien. Det er også året for Duineser-elegiene til Rilke, selv om disse strengt tatt ble utgitt året etter. Hver av disse verkene er definerende, de sprenger grensen for hva som er mulig å formulere i ord, og de er med på å definere tiden de er skrevet. Dette er modernismen, den moderne verden med industri, stål og maskiner, få år etter sivilisasjonens kollaps med første verdenskrig. Den nye verden trengte en ny måte å bli beskrevet på. De tre verkene gjør det hver på sin måte, uovertruffent.

The Waste Land skiller seg kanskje likevel ut. Duineser-elegiene har kanskje et mindre publikum, siden det er på tysk, og Ulysses sprenger rammene for alt som er, med sin lek og moro og radbrekking av alle vedtatte normer for hva som er mulig å gjøre i en tekst. Kanskje går det an å si at Ulysses er litt mer av et eksperiment, mens The Waste Land fanger tidsånden med første verdenskrig nylig avsluttet.

Omsider har jeg fått meg selv til å lese dette verket. I tillegg til rikelig med sekundærlitteratur. Min inngang til modernismen har vært den norske og skandinaviske, selvfølgelig, så den russiske og tyske, og bare i mindre grad den engelskspråklige. Fra mine yngre dager har jeg også mye mer romaner og andre prosatekster, enn tekster på vers, og helt frem til de aller siste årene bare korte og forholdsvis lettleste dikt. Så T.S. Eliot og hans Waste land har falt mellom en del stoler, både ved å være engelskamerikaner, og ved å skrive lange og krevende dikt over flere sider.

I en alder av noen og førti, ti år eldre enn Eliot var da han skrev verket, føler jeg meg klar til å ta fatt. Selve teksten er så kort at det er rart jeg ikke har lest den tidligere, så mange referanser som det er til den, men for å få noe ut av den, kreves det rikelig med tilleggslesning. Dette skal også være noe av poenget, og i alle fall noe av diskusjonen rundt verket. Eliot ønsker å skrive en moderne klassiker, blir det sagt, med behov for noteapparat som de gamle klassikerne fra antikken og middelalderen og forgagne århundrer. Han utstyrer til og med verket med et sånt noteapparat selv. Men det er også dem som argumenterer med at dette er noe Eliot vil utfordre, at all verdens referanser aldri kan gjøre man forstår et verk bedre, man forstår det bare annerledes. På Podcasten til BBC (In our time) blir det sagt at Elliots noteapparat er tilfeldig lagt til, for å gjøre teksten lenger.

Det er en fascinerende verden å bli trukket inn i, både dette og Eliots øvrige dikt. Det er et dikt for forskningen, og for de som liker å skrive om litteraturen, siden det er så mye å si, om hver eneste linje i diktet, og om sammenhengen diktet går inn i. Det har betydning både i litteraturhistorien, som et tidsdokument og for Eliots eget liv. Og det kan leses godt på alle disse tre måter.

I det følgende er posten ennå ganske rotete. På sikt er det målet at dette innlegget skal være en god og fyldig støtte på norsk, for alle som vil forsøke seg på diktet.

Om T. S. Eliot

T. S. Eliot har alltid virket litt fjern og utilgjengelig for meg. Både han og verkene hans har jeg helst sett i omtale og referanser,  og de få gangene jeg har prøvd meg på tekstene direkte har de også virket litt avvisende. Det er ikke så lett å lese dikt, og det er enda vanskeligere å lese lange dikt. Når jeg først nå forsøkte å fordype meg litt mer inn i hvem han var og hvordan han var, så søkte jeg først å få inntrykket mitt bekreftet, med T. S. Eliot som en krevende og lærd forfatter å lese, men når jeg har lest mer, har jeg måttet moderere meg.

Thomas Stearns Eliot (1888 – 1965) ble født i St. Louis, Missouri, som yngste av seks overlevende søsken til foreldrene Henry Ware og Charlotte Stearns Eliot.

Han var usedvanlig lærd, behersket Europas fire store levende språk, engelsk, fransk, italiensk og tysk, i tillegg til de to store døde, latinsk og gresk. Han hadde omfattende studier bak seg ved eliteuniversitet i USA og Frankrike, og han hadde opphold i Tyskland, avbrutt av utbruddet av første verdenskrig.

Om tilblivelsen av verket og Ezra Pounds rolle i det

Teksten kom aller først ut i en utgave av Criterion, det litterære magasinet Eliot var bidragsyter i.

T. S. Eliot skrev det i samarbeid med Ezra Pound. Det vil si, Eliot sendte det ferdige manuskriptet til Pound, som reviderte det grundig. Jeg vet ikke om vi har noe lignende samarbeid i verdenslitteraturen. Her var det tidens to store modernister som forente krefter.

Jeg har forsøkt å finne frem til de tidlige versjonene av diktet, og av Ezra Pounds rettinger. De er tilgjengelige på nettet, men Ezra Pounds håndskrift er krevende å lese, så her har jeg bare sett litt som en smakebit. Jeg støtter meg ellers til forskningen og kildene jeg har brukt.

Oppsummert, så har Ezra Pound renskåret teksten. Den opprinnelige råversjonen skal ha vært både mer diffus og mer konkret. Den var konkret, med det at det var en tydeligere setting og tydeligere utvikling i teksten. I første del var det menn på en bar som satt og snakket sammen, slik at hele diktet kunne tolkes som hva disse mennene hørte. Ezra Pound strøk ut alle disse linjene. Ezra Pound strøk også ut, eller forslo endringer, i alt som kunne forklare sammenhenger i for stor grad, mye av det som kunne kaste lys over hva Eliot har ment, og som kunne låse tolkninger. I den ferdige versjonen, er det som om den ene linjen nesten ikke har noe med den andre å gjøre. Det går veldig fort, fra det ene til det andre.

Råteksten av Eliot inneholdt også litt usikkerhet, den var litt diffus. Den hadde linjer med perhaps, noe Pound ikke kunne fordra.

Det er komplisert hvordan teksten først blir utgitt.


Diktet består av fem deler.

1. Burial of the dead

2. A game of chess

3. Fire sermon

4. Death by water

5. What the thunder said

Noter og referanser

Her skal jeg skrive om det spesielle noteverket Eliot la til teksten. Og om referansene til andre tekster.

Gjennomgang av teksten og sitater

Teksten er svært sitatvennlig, det er noe av hovedpoenget med den. For norske lesere er det kanskje ikke så mange referanser her, men for engelskspråklige er det sånn at det går an å bruke anekdoten om at teksten er bra, men det er litt mange sitat i den.

Jeg begynner med begynnelsen,

„April is the cruellest month, breeding
Lilacs out of the dead land, mixing
Memory and desire, stirring
Dull roots with spring rain.“

Det er særlig selve starten som er kjent, April is the cruellest month, en linje som skal gå tilbake til Cantebury tales, av Geoffrey Chaucer, der april heller blir skildret som en av de vakreste månedene. Som så mange av linjene i diktet åpner det seg enorme muligheter for tolkning, som at modernismen nå snur rundt på alt, og at det ikke lenger er slik at april er en vakker måned. På bakgrunn av den første verdenskrig gir det også mening, med at april var måneden for våroffensivene.

Mine kilder

Det er rikelig med fritt tilgjengelige og åpne kilder om og med teksten på nettet. Enhver vil selv være i stand til å gjøre Google søk, og klikke seg frem til det som er interessant.

Jeg har ellers brukt

T. S. Eliot: The Annotate Waste Land with Eliot’s Contemporary Prose, ed. with annotations and introduction by Lawrence Raine, Yale University Press, second edition, USA, 2006 (første utgave 2005)
T. S. Eliot: Waste Land and Other Poems (Barnes & Noble Classics Series), Randy Malemud, 2005

Om T. S. Eliot og the Waste Land

David E. Chinitz,, ed: A companion to T. S. Eliot, Blackwell Publishing Ltd, 2009
Robert Crawford: Young Eliot, From St. Louis to the Waste Land, Farrar, Straus and Giroux, New York, 2015
Hugh Kenner: The Invisible Poet: T. S. Eliot, McDowell, Obolensk, New York, 1959
Hugh Kenner: T. S. Eliot, A Collection of Critical Essays, Prentice-Hall, USA 1962
Russel Kirk (with introduction by Benjamin G. Lockerd, Jr.): Eliot and his Age, T. S. Eliot’s Moral Imagination in the Twentieth Century, Wilmington, Delaware, 2008
Lawrence Rainey: Revisiting The Waste Land, Yale University Press, USA 2005

I anstendighetens navn vil jeg legge til at jeg har ikke fått lest alle disse bøkene jeg legger til i kildene. Det er kun Waste Land and other poems jeg har lest ut. Ellers har jeg lest selektivt.

Podcasten In our time med Melvin Bragg fra BBC har to program jeg har hørt på, et om the Waste Land and Modernity og et om Four Quartets. Lenke til de to programmene finner dere her.

Jeg har også nå lagt ut teksten i sin helhet, med noen små brokker oversettelser gjort av meg, i en egen post: T. S. Eliot: The Waste Land (originaltekst med oversettelse).