Ett drömspel, av August Strindberg

Det er lenge siden jeg har postet om noen av teaterstykkene til August Strindberg. Strindberg var og er en meget spesiell forfatter, en slags villmannsgoethe, som skrev i alle sjangre, også vitenskaplige artikler, og som kjørte løpet gjennom svært skiftende litterære tider. Som dramatiker kommer han i skyggen av Ibsen, også fordi Ibsen så raskt ble omfavnet av det samme borgerskapet han kritiserte, mens Strindberg forble ufordragelig gjennom hele sitt liv og virke.

Et drømspill stod på pensum da vi studerte nordisk i Bergen på 90-tallet, og det ble også satt opp av studentteateret den gangen. Selv fant jeg stykket forferdelig, jeg kunne ikke fordra slike kunstneriske, svevende teaterstykker, der det ikke var noen handling, og alt var bare drømmer og drømmebilder. Siden har jeg blitt mindre avvisende. Sånne stykker taler ikke til meg, men jeg har satt meg mer inn i hva Strindberg, og vil ikke lenger avvise det uten først å ha forstått det.

Stykket blir ikke spilt så alt for ofte lenger, etter hva jeg vet. Strindberg har sine personlige problemer, som ikke kan godtas i en moralsk tid som vår. Hans holdninger og kvinnesyn finnes det ingen unnskyldninger, og det er ikke lenger mange som vil stå opp for Strindbergs karakteristiske og kategoriske avvisning av den gode moral. Strindberg ville ikke bli akseptert. Ingen skulle fortelle ham hva han skulle si, mene og gjøre. Ofte tar han i i motsatt retning, liksom det er om å gjøre å være uspiselig.

Her på bloggen liker vi å skille mannen og verkene. Det er noe både fascinerende og tiltrekkende med Strindberg, noe som gjør at han den dag i dag er den suverent mest oppsøkte, leste og nedlastede forfatteren på svenske nettsider. Hans overveldende produksjon er selvsagt også en faktor, som det er det at mange av verkene er representative for tiden de er skrevet i, og svært tidlig ute for nye retninger.

Et drömspel er et stjerneeksempel. 20 år før dette blir vanlig, skriver Strindberg et teaterstykke som følger drømmenes logikk, der assosiasjonene og bildene er viktig, nesten så tankene går til surrealismen. Det er ikke lett å si hva stykket egentlig handler om, ikke lett å peke på noen historie fra A til B. De klassiske reglene for hvordan Å skrive teaterstykker blir brutt ned for fote. Det er det som er modernisme. Her var Strindberg mye tidligere ute, og mye mer radikal, enn Ibsen.

Reklamer

Ulysses, av James Joyce

En av verdenshistoriens vanskeligste romaner, dette, og også en av de enkleste. Legg merke til at jeg ikke skriver mest kompliserte romaner, for denne romanen er ikke komplisert i det hele tatt. Den er veldig enkel, om en vanlig dag i en vanlig manns liv. Men den er vanskelig å komme gjennom, og det er lass på lass med referanser og allusjoner, og en veldig rik bruk av virkemidler.

Det er kanskje den mest modernistiske roman som er skrevet. Langt på vei definerer den sjangeren. Det gjelder særlig i engelskspråklig litteratur, og engelskspråklig litteraturkritikk. Siden dette er et språk som blir lest og forstått også av mange utenfor språkområde, som hos oss i Skandinavia, er det klart betydningen blir helt enorm.

Selv om få klarer å lese den. Jeg tvang meg gjennom, for mange år siden, men hadde egentlig ikke noe utbytte, før jeg hadde lest og hørt mye mer om den og forfatteren, og forstått mer av hva James Joyce egentlig prøvde på.

Her skulle jeg skrevet mer, men som vanlig blir det stopp. Det som står, for stå som en begynnelse, og en fristelse til å fortsette.

Krig og språk (Война и язык), av V. V. Majakovskij

Vladimir Vladimirovitsj Majakovskij (1894-1933) er ikke den folk flest forbinder med artikler. Hans samlede verker består av 13 bind. Det første er dikt, tragedier (teater), poem og artikler han skrev i perioden 1912-1917. Det er denne jeg har satt meg litt inn i. Her finner man blant annet Sky i buksern (Облоко в станах), det som kanskje er hans mest kjente dikt, og i alle fall er det som har den mest kjente tittelen. Her finner man også en rekke kortere dikt, skrevet i det som må kunne kalles Majakovskijs pure ungdom, og atskillig kortere enn diktene han er mest kjent for. Og så er det noen artikler fra årene 1913-1915, en tid da Majakovskij var rundt 20 år. Disse artiklene ville ikke vært all verdens interessante, om det ikke var Majakovskij som hadde skrevet dem, og at det skjedde i en veldig dramatisk periode i Russland og i verdenshistorien.

Artikkelen Krig og språk er litt karakteristisk. Den er publisert i avisen Nytt (Новь), 27. november, 1914 (Nr. 126, s. 325). Det er et par måneder etter første verdenskrig brøt ut. Det er også en tid med pulserende liv i det indre av Russland. Om tre år venter to revolusjoner, først en som gjør tsarriket til en republikk, for en kort stund, så den mer berømte kommunistiske. Kunstnerisk og i det intellektuelle liv er Russland helt i front i utviklingen, sjelden til det landet å være, men karakteristisk for Russland på denne tiden.

Og Majakovskij var en del av det med hud og hår og sjel. Han var hypermodernist, det som har fått betegnelsen futurist. Alt det gamle skulle vekk, den nye tid krevde nye ting, fullstendig. Sånn virket Majakovskij skremmende, uhøvlet og truende på etsablisementet, men han levde i en revolusjonær tid, og datidens Russland var veldig klar for ham. Resten av verden ville også vært klar, om det bare lot seg oversette hans mildt sagt dristige språkbruk. Her er det ikke dristig av den typen som blir fanget av sensuren, usømmelig eller maktkritisk, det var sammensetninger og billedbruk og radbrekking av ord og grammatikk, som sjokkerte. Det hørte til den futuristiske retning. Alt skulle bort. Det inkluderte også gamle, ubrukelige språkregler. Særlig reglene for hvordan dikt og andre tekster skulle skrives, og fremføres.

Raskest mulig til fremtiden. Det er futuristene. Fortiden er død, nåtiden er et mellomstopp, det er fremtiden som gjelder. La oss komme oss raskest mulig dit!

Om selve artikkelen tenkte jeg ikke å skrive så mye mer om den, men heller oversette den, så langt som jeg kommer. Jeg er ganske sikker på at denne aldri er oversatt til norsk før. Den er fritt tilgjengelig på russisk, på Wikiteka, jeg bruker versjonen som den foreligger i de samlede verker, bind 1.

Majakovskij er 20 år når han skriver artikkelen. Det er skrevet med en tjueårings temperament og selvtillit. Jeg forsøker å beholde hans kjappe og frekke stil i oversettelsen, men glatter over problemene, og lager ikke noen gjennomarbeidet oversettelse med forklaringer over hvordan jeg har tenkt. Dette er en oversettelse som skal gi en pekepinn om hva det går i. Det er også for å få en ide over hvordan unge Majakovskij skriver og tenker.

Krig og språk

«Zjelezovut», «ltets», «Ltitsa». Ganske urussiske ord, ikke sant? Å møte dem i litterære utgivelser – og dere dumper dem nå, som futuristisk vrøvl. Hvorfor det?

For det, at de faktisk ikke er nødvendige og logisk tankeløse, eller, skal man tro protestene fra deres konservativt utviklede ører, ønsker dere å holde tilbake uunngåelig utvikling av talen.

(…)

Om samvittigheten, av Michel de Montaignes

Jeg har tenkt å stave meg gjennom essayet om samvittigheten av Michel de Montaignes på fransk. Jeg kan ikke fransk, men jeg kan litt italiensk, og jeg har derigjennom en ide om den franske grammatikken. Ord jeg ikke kjenner igjen, kan jeg slå opp. Å utvide med fransk og spansk utvider begrensningen med kun å ha italiensk den siste dagen i uken. Det er rikelig med litteratur som kan komme med, når også fransk er inne, selv når det bare er den korteste og aller mest tilgjengelige fransken.

Jeg har kjent essayene til Montaigne av omtale i årevis, og jeg har lest og hørt utdrag fra dem mange ganger. I anledning denne bloggposten skaffet jeg meg en liten oversikt, og leste kjapt gjennom de som så mest interessante ut, i utgaver tilgjengelig på de skandinaviske språkene. Så oppsøker jeg samme tekst på fransk, og så er jeg i gang.

Resten kommer…

Krig og fred (война и мир), av Lev Tolstoj

Krig og fred, av Lev Toltsoj, ble skrevet mellom 1863 og 1869, og utgitt mellom 1865 og 1869. Det er et fantastisk tiår i litteraturhistorien, samtidig som Lev Tolstoj skriver og utgir dette mesterverket, skriver og utgir landsmannen Fjodor Dostojevskij Forbrytelse og straff og Idioten. Det er høydepunktet for den russiske roman, Dostojevskij med den intense, kampfylte og polyfone, Tolstoj med den oversiktlige, rolige og suverene. Begge skrev verk som ikke har sin like i litteraturhistorien.

For å være litt personlig leste jeg krig og fred for første gang sent på 1990-tallet. Og jeg husker hvordan jeg ung og begeistret tenkte at et godt liv ville være, å ha en «glemselknapp», slik at det gikk an å lese Krig og fred på ny og på ny, resten av livet. Den fanget meg fullstendig. Det er en slik ro og drivende spenning på en gang, så kolossalt mange interessante karakterer, så enormt med handlinger og bihandlinger. Det er historieundervisning og samfunnsstudier, det er filosofi og livsmestring, det er roman i hvert fall jeg føler gjør leseren til et bedre menneske.

Det er store ord. Men nå, 20 år etter, kan jeg godt skrive dem på ny. I original leste jeg война и мир en gang på 2010-tallet, kanskje det var akkurat det året? Jeg tilbrakte ferien i Kiev og på Krim, og leste store deler av boken der, med gloseboken på knærne og den digre ordboken å slå opp i like ved. Jeg var ikke der, midt i 30 årene, så mottagelig som jeg hadde vært midt i 20-årene, og nå midt i 40-årene, er jeg det kanskje enda mindre. Første gang jeg leste romanen, slukte jeg også Tolstojs historiesyn, om at det ikke er personer som driver historien, det er historien som er drivkraften og personene som blir drevet. Napoleon var og er kjent som en stor statsmann og en enda større general på slagmarken, på 1800-tallet genierklært og vel så det. Tolstoj skildrer overbevisende hvordan Napoleon og de andre generalene lite annet kan gjøre enn å bivåne slagene, mens soldatene kriger mer eller mindre i panikk. Berømt er scenen der den russiske generalen i stedet for å legge en slagplan gjennom natten, legger seg til å sove, og dermed er klar til kampen uthvilt. I selve romanen er det overbevisende gjort, skjønt jeg nå har hørt foredragsserier og lest annen krigslitteratur fra 1800-tallet, og har kommet til den mening at generaler og hærførere nok har sitt å si, og at dyktige hærførere er med på å avgjøre utfallet av slagene. Tolstoj deltok riktignok selv i Krim-krigen, og har førstehåndskjennskap til dette her, mens jeg skriver og leser fra sofakroen. Dog er det andre som også har førstehåndskjennskap, og folk som må kunne regnes som eksperter, som står for et annet syn enn Tolstojs. Og om skildringene i selve verket kan diskuteres, går Tolstoj veldig langt og lenger enn langt i det essayistiske etterordet, der han skal forklare for leseren som kanskje ikke har fått det med seg, hvordan disse tingene her virker.

Det forhindrer ikke at Tolstoj med sin Krig og fred har skrevet en av de største romanene i verdenshistorien.

Schachnovelle, av Stefan Zweig

Jøden Stefan Zweig måtte flykte fra nazi-Tyskland. I eksil skrev han sjakknovellen, om den tyske Kansellisten som lærer å spille sjakk i nazistenes fangenskap, og det til et nivå som gjør ham i stand til å utfordre selveste verdensmesteren. Jeg er selv sjakkspiller på hobbynivå, så denne lange novellen fascinerte på flere nivå. Den er herlig urealistisk, men samtidig et psykologisk studium, som i det minste sier noe om Stefan Zweigs syn på menneskesinnet.

Mannen utan väg, av Erik Lindegren

I 1942 ble det århundredes viktigste diktsamling i Skandinavia utgitt i Sverige. Dikteren, Erik Lindegren, kunne ikke finne noe forlag som ville gi samlingen ut, så han finansierte utgivelsen selv. Man skulle kanskje ikke tro at noen diktsamling fikk så mye oppmerksomhet i krigsårene. I alle fall så lenge det ikke var illegale kampdikt, dikt som inspirerte til motstand og kraft, og kunne være en trøst i redslene og prøvelsene. Diktsamlingen til Erik Lindeberg tilbyr ikke noe slikt. Den er kunstnerisk svært ambisiøs, et verk som ville presse grensene for hva språket kan uttrykke, slik Picasso har presset grensene for malerkunsten og Stravinskij og Alban Berg og andre har presset musikken.

Diktsamlingen het Mannen utan väg, og består av 40 sonetter, som bryter med det meste man forventer av sonettsjangeren. En av sonettene, Nr. 27, att skjuta en fiende, er skrevet om poesibloggen. Nå kommer det til å være slik at jeg jobber med poesi, og den bloggen, om morgenen, og med denne litteraturbloggen om kvelden. Så får vi se hvordan det går. Jeg håper å poste jevnlig utover vinteren og våren, verk fra skandinavisk, engelsk, tysk, russisk og italiensk litteratur, lyrikk, dramatikk, korte episke tekster og lange episke tekster, og til slutt kategorein med «øvrig». Det siste vil si reiseskildringer, dagbøker, brev, essay og betraktninger, alt sånt.

Ennå strever denne litteraturbloggen med å finne helt sin form. Tekstene er for lange til at jeg kan legge dem ut, oversette og kommentere dem, og de er også såpass lange at det er vanskelig å skrive noe kort og interessant om dem. Det er også tidkrevende, å ha en hel roman i hodet, og finne ut på en kveld hva man skal skrive om den. Mange, mange av postene på bloggen er ikke ferdige. Heller ikke denne, om de 40 sonettene til Erik Lindegren, vil bli helt ferdige.

Det er også vanskelig å vite hva man skal skrive. Forskningslitteraturen om ham og om verket er omfattende, men det blir raskt sånn som gjør at folk flest har litt forakt for litteraturvitenskapen. Det kan bli veldig teoretisk, og miljø som leser og diskuterer seg veldig langt inn i en egen måte å se verden og tekstene på. Jeg vil jo gjerne åpne tekstene, og gjøre dem tilgjengelige. Ikke gjøre dem enda vanskeligere enn de allerede er.

For Erik Lindegren og sonettene i Mannen utan väg gjelder det å ha hekte ham på noe folk flest kan forstå, og finne mening i. Jeg nevnte Picasso og Stravinskij, navn som ofte blir nevnt. Malerkunsten har oppdratt folk til å sette pris på non figurativ maling, folk har bilder på veggene hjemme, av typen Donald-bladene latterliggjorde for noen år siden. Folk skjønner også Guernica, når de får det forklart. Det er noe med det, at i en kaotisk, syk verden, så nytter det ikke å gjengi tingene slik de ser ut, for det er jo bare de bildene vi uansett er omgitt med, de som lar oss fortsette å tro at alt er normalt. Guernica er et fanastisk maleri, fordi Picasso vrenger virkeligheten midt i ansiktet på oss. Folk flest har ikke sett det, originalen, det har ikke jeg heller, men jeg vet at det er veldig stort i formatet, og at det er malt på ørsmå glassbiter, sånn at lyset reflekteres i alle retninger. Det er et maleri som roper ut!

Lindegren gjør på en måte det samme med språket. Han velger en av de aller, aller mest klassiske diktformene, strofeformene, sonetten, men han følger ikke andre regler med den, at diktene hans har 14 linjer, og en slags femfotet jambe. Det er ingen rim, ingen, og det er heller ingen tanke som blir utviklet, og får en vending, som sonettene til Petrarca, eller en snerten konklusjon til slutt, som de til Shakespeare. Det går kanskje an å si at de 14 linjene i hver sonett hos Lindegren er variasjoner over et tema, men det er vanskelig å se noen tanke gå over mer enn to linjer. De fleste tanker blir brutt i linjen de begynner i, det er tjukt av sjokk, uventede vendinger, bråstopp og umulige sammensetninger. Det er virkemidler som hører til den litterære perioden modernismen, men å påpeke det, bringer oss rett inn i litteraturvitenskapen slik den lever i fordommene til folk, der det er viktigere å vite noe om litteraturen enn å lese den og ha utbytte av den.

Linjene hos Petrarca er satt opp i kvartetter og tersetter, linjene hos Shakespeare i kvartetter og kupletter. Hos Lindegren er linjene i par. Og det er slik, at hvert par kan trekkes ut av sonetten de hører hjemme i, og plasseres hvor som helst. De ser vel så mye ut som aforismer og paradoks, enn som linjer i et dikt, enn si en sonett. Eksempelet henter jeg fra sonett 4:

förintelsen sågar snuvigt en kropp i lika delar
bittert som en bruten gren i november

men med ett dödsur bakom den polerade pannan
griper mig raseriets nakna tistelstång

Erik Lindegren, Mannen utan väg, sonettt IV

Jeg velger disse linjene fordi de er så tilfeldige og representative. Jeg kunne valgt nær sagt hvilke som helst andre fire linjer i samlingen. De ser alle sånn ut. Virkemidlene som blir brukt, er også typiske. Her er det forråtnelsen som får menneskelige egenskaper, og er i stand til å sage en kropp i like deler. Så er det besjeling, av en gren som brekker i november, og er bitter, lik forråtnelsen som sager, eller stemningen forråtnelsen sager i. Innvendingen om at grener som brekker i november kanskje ikke er spesielt bitre, er å lese diktet motvillig, og da er det få tekster som blir gode. Man skjønner, kanskje, av det som videre står, om et dødsur bak den polerte pannen, og om raseriets nakne tistelstang som griper meg, som avslutning på diktet, at denne samlingen fremprovoserte tungetaledebatten både i Norge og i Sverige. De som ønsker dikt med klar og logisk mening, får det ikke her. De som ønsker kaoset, det uforståelige, i en uforståelig verden, de har mer å hente.

Wanderer, kommst du nach Spa… (Vandrer, kommer du til Spa…), av Heinrich Böll

Denne novellen, eller Kurzgesichte, som det heter på tysk, ble utgitt i 1950, kort etter krigen, i en samling med samme navn. Böll skulle bli en av de store av etterkrigstidsforfatterne i Tyskland. Dette er på noen måte hans debut. Den skildrer redslene, nullpunktet, etter krigen. Det er en aldeles forferdelig novelle, i skyggen av en krig som ikke er til å fatte.

Mer kommer…

Vater eines Mörders (Far til et mord), av Alfred Andersch

Jeg leser denne boken i forbindelse med tyskstudiet, og tar noen notater her, underveis. Det er litt vanskelig å få grep om den fra starten, så jeg må gjøre det nøye. Forhåpentligvis får jeg forbedret og renskrevet innlegget innen det postes. Målet er å få lest ut boken også, før eksamen.

Skrevet av Alfred Andersch, utgitt posthumt, 1980. Boken ser ut til å være sterkt selvbiografisk, med både Andersch far og jeg-fortellers far offiser i første verdenskrig. Andersch’ far døde av skadene i krigen, i 1929.

Anders gikk på Wittelsbacher Gymnasium i München, der far til Heinrich Himmler, Joseph Gebhard Himmler, var rektor. Det er på ham hovedpersonen i Vater eines Mördes er bygget på. Tredjepersonsfortelleren, Felix Kein, er Andersch selv. Og Oberstudiendirektor Rex er Herr Himmler, kalt slik av eleven Konrad von Greiff. Mer om dette lenger nede. Det er en viktig del av konflikten i den lille boken.

Tittelen spiller åpenbart på at denne rektoren, er far til Heinrich Himmler, en av historiens verste massmordere.

Alfred Andersch var kommunist. Han skiftet side under krigen, og satt i amerikansk fangenskap fra 1944.

Eksistensialisme. Literatur und Leben skriver om at Andersch befattet seg med spørsmålet om ansvar, og frie valg, i en situasjon som den i nazi-tidens Tyskland. Hovedverket, eller hans mest kjente roman, er Sansibar oder der Letzte Grund (på norsk utgitt med tittelen: Drømmen om Sansibar).  Der er det en trefigur som spiller en symbolsk rolle, Der lesende Klosterschüler, av Ernst Barlach. Spørsmålet er ikke hva man gjør, men at at man har tenkt nøye gjennom hva man gjør, og derfor kan stå for dette etterpå. Denne trefiguren er et symbol på dette, en kritisk lesende figur, som kan gjøre som den vil, uten å bry seg om hva andre tenker.

Var det et selforsvar for Andersch i dette?

Han går i Untertertia B, altså fjerde klasse i skolen. De er 14 år. Untertertia og Obertertia er foreldede begrep for fjerde og femte klasse i gymaset.

Resyme

Historien begynner da fjerde klasse på gymnasiet i München sitter i en gresktime ledet av den kjedelige Klasselærer Kandlbinder. Året er 1928, måneden er mai.

Klassen får besøk av Rektor Rex, og det er kostelig beskrevet hvordan Studentråd Kandlbinder blir helt forskrekket, og ikke får det til for seg overfor det gjeve besøket. For Fritz er det imidlertid ikke helt som det skal, og vi får det første lille varselet om at det er politisk opprør i ham. Rex kaller klassen sin egen, «Så dette er min underklasse B». Fritz reagerer på det, hvorfor bruker han einedomspronomen? Som om klassen er hans? På bakgrunn av hva som senere skal skje, i klassen og i Tyskland, er det et varsel om opprør, mot at noen mennesker kan se på andre mennesker som sine, underforstått at de dermed kan kommandere dem til å gjøre som de vil. Faren, som var offisier i første verdenskrig, snakket også om «sine menn», når han snakket om krigen.

Det er også slik at Rex sier A klassen gjør det dårligere, og Franz tenker mye om det. I det hele tatt gjør Rex et sterkt inntrykk.

Dette kommer igjen, på side 61, der Rex etter utbruddet med Konrad von Greiff, forteller at han vil skrive et brev til Konrads far, for slike elever vil han ikke ha på skolen sin. Igjen dette «sin», som om skolen er hans, elevene hans, noe han – rektor-  har eiendommen over, og kan gjøre hva han vil med.

Opptrinn mellom Oberstudiendirektor Rex og elev Konrad Greiff

Dette er et definerende opptrinn, som tar mye plass. Rex kommer inn i klasserommet, og etter at inntredenen er behørig skildret, tar Oberstudiendirektor – eller Rektor, er kanskje best å si på norsk – Rex, fatt på Konrad Greiff, eller Konrad von Greiff, som han selv vil kalle seg. Konrad er av adelslekt, baron, men som 14 årig barn får han ennå ikke den respekt han kanskje mener det fortjener.

(…) denn für dich bin ich nicht, jemand, den du bloß mit «Sie» andreden kannst, sondern immer noch dein Oberstudiendirektor, merke dir das, er ist ein Jammer, daß vir in Deutschland kein Militär mehr haben dürfen, da würdest du lernen, daß er kein «ja» gibt, sondern nur ein «jawohl, Herr Leutnant». – Ah, sagte er, «beim Militär würde dir schon begebracht werden, was Disziplin heißt.»

s. 48

Og like etter, s. 50:

«Höffentlich werdet ihr alle noch dienen müssen», fügte der Rex hinzu, (…) höffentlich ist das Reich bald wieder stark genug»,

Konrad svarer også et sitat verdig.

«Ich gehöre nicht zum Rindvieh», stieß er hervor. «Und Sie sind nicht Jupiter. Für mich nicht. Ich bin ein Freiherr von Greiff, und Sie sind für mich überhaupt nichts weiter als ein Herr Himmler!»

Det er etter denne episoden Oberstudiendirektor Rex, heller Herr Himmler, blir farlig.

«Der Junge Himmler ist schwer in Ordnung», hatte sein Vater erzählt. «Ein ausgezeichneter junger Mann, ein Hitler-Anhänger (…)» s. 66.

Delen der far til Franz snakker til Franz, om far og sønn Himmler.

Videre er det interessant hvordan gamle Himmler og unge Himmler ser på forskjellige ting. For eksempel nasjonalisme, der gamle Himmler tilhører det bayerske folkeparti, svart er fargen, og ikke har noe mot jøder. Det har unge Himmler. Faren er et karrieremenneske. De skal man passe seg for.

Så følger opplysning, på side 73, for et par uker siden skåret seg ut et hakekors i blikk. Så det er aktiviteter, selv om det bare er 1928. Korset har han på jakken sin, fordi han liker det, og fordi foreldrene er av tysk nasjonalitet, som Franz sier.

Ingen poltiske tegn. Rektor Himmler forbyr det. Like før har han glemt sin egen høflighetsanordning, og kaller lærer Kandlbinder med navn, ikke Herr Doktor. Far til Franz sier far og sønn Himmler ikke er på talefot på dette punkt, at de er dødelige fiender med hverandre.

Interessant blir også Sovjetstjernen brukt som eksempel, interessant, fordi Andersch selv var kommunist. Det står også i fortellingen, Franz var også bolsjevist. Men det er en hemmelighet ingen vet om.

Franz blir hørt i gresk

Liten scene, der i en bisak Studentråd Kandlbinder blir satt på plass. Rex, eller Herr Himmler, hører Franz Kien i gresk, og Franz kan som han selv sier og som vi ser, ingenting. – Dette har dere allerede gjennomgått, vet jeg, sier Rex. – Gjennomgått tirsdag! roper Kandlbinder.

Franz vil bli forfatter, som forfatteren selv, boken er øyensynlig svært selvbiografisk. Nesten som han skriver om sin egen time, sin egen situasjon som skoleelev.

Skolekritkk

Hele fortellingen inneholder sine doser skolekritkk. Men etter at forhøret ved tavlen er over, så gjør Franz seg sine tanker over hvorfor han ikke lykkes i skolen, og hva det er han egentlig vil. Han vil ikke lære, sier rektoren, og det samme sier faren, men ingen stiller spørsmålet hvorfor han ikke vil lære.

Persongalleri

Foreløpig er dette en liste mest for min egen del.

Franz Kien – Forteller. Modell er Alfred Andersch selv. Han er mest en betrakter av historien, og spiller ikke noen rolle i den selv.

Oberstudentdirektor Rex – Herr Himler

Konrad von Greiff – Står får episoden med rektoren. Konrad von Greiff er adelig, og lar seg ikke plukke på nesen.

Klaßlehrer, Studentrat Kandlbinder – Spiller en ganske anonym rolle, først og fremst er funksjonen å vise hvor høyt i status Oberstudenrektor Rex er. Mot ham er klasselæreren ingenting.

Hugo Aletter – sidekameraten på benken de sitter på, ikke den beste vennen til Franz, Franz har ingen fortrolige venner.