Stikkordarkiv: A. P. Tsjekhov

Pappa (Папаша), av A. P. Tsjekhov

Pappa, eller Pappasja på russisk, med en dimminutiv, er en 8 sider lang tekst Tsjekhov fikk trykket i Strekoza (Øyenstikkeren) nummer 26., 29. juni 1880, på sidene 6 og 7. Han skrev under med An. Tsj., eller med kyrilliske bokstaver Ан. Ч. Teksten kom med i samlingen Sjalost, «Skøyerstreker», i 1882.

I forbindelse med teksten er det bevart et brev fra Hippolit Fedorovtisj Vasilevskij, redaktøren av tidsskriftet. Det går omtrent slik:

*

Milde borger Anton Pavlovitsj!

Sendelsen Deres denne gangen vil bli trykket i Øyenstikkeren. I det hele tatt så forholder redaksjonen seg med medfølelse til Dem, til ikke overflødig suksess, med arbeidet.

Regningen for folk som bor i en annen by blir fraktet 2 ganger i året – 1. januar og 1. juli. Etter at første halvår er avsluttet vil det glede oss å sende en sjekk, med oppgjør for deres artikler og flere nummer i tidsskriftet, der de er lagt til. Honoraret er normalt på 5 kopek per side.

*

Jeg har et annet sted sett at 1 rubel den gang omtrent tilsvarer hundre kroner av i dag, antagelig noe mer. Så om det er 100 kopek i en rubel, vil 5 kopek per side tilsvare 5 kroner. Jeg er ikke sikker på om jeg her har fått det riktig. Tsjekhov brukte pengene til å spe på inntekten mens han var legestudent. Han skrev disse korte tekstene, mot fast betaling, gjennom hele studietiden. Det vekslet bare mellom hvor han publiserte dem hen.

Veldig mye av teksten er lagt opp som dialog, og replikkvekslinger. Så unge Tsjekhov har ikke helt lært håndverket ennå, og klarer ikke helt å gjøre alt levende, og får heller ikke til å plukke ut de viktige delene av en replikkveksling, og heller la de bli stående, mens resten får være. Men han er på vei mot sine karakteristiske starter, der en scene eller et miljø blir skrevet, og han i sitt senere mesterskap i ett avsnitt klarte å sette stemningen for hele resten av teksten. Pappasja begynner:

Tynn, som hollandsk sild, gikk mammaen ut i kabinettet til den tykke og runde, som en bille, pappaen. Hun kremtet. I det hun kom inn, flakset stuepiken opp fra pappas fang, og gjemte seg bak forhenget. Mamma lot ikke dette få den minste oppmerksomhet, hun hadde allerede lyktes i å se på pappas lille svakhet med en klok kvinnes syn, med forståelse for sin siviliserte mann.

Det følger nå en lang replikkveksling frem og tilbake mellom mammaen og pappaen, bare isatt forfatterkommentarer som «sa han og tørket leppene med ermet». Historien dreier seg for øvrig om en sønn som ikke gjør det så godt på skolen.

Sluttavsnittet går slik:

Om kvelden samme dag satt igjen mamma på pappas fang (etter at stuepiken hadde sittet der først). Pappa forsikret henne om at «sønnen vår» kommer igjennom og at du ikke overtaler lærde folk med penger, som med fin behandling og høflig angrep mot ganen.

Avslutningsvis vil jeg komme med et slags omvendt hjertesukk, eller hjertesukk med motsatt mening, om hvor deilig det er å bare oversette, uten å la originalen stå ved siden av og la leseren få vite om alle problemene som ligger der. Bare skrive en oversettelse som ligner originalen, og som fungerer på norsk. Det er det jeg har gjort her, og i de tidligere postene om Tsjekhovs første tekster.

Reklamer

Feriearbeid ved N. Nadenki institutt (Каникулярные работы институтки Наденки Н.), av A. P. Tsjekhov

Dette er den fjerde teksten Tsjekhov får publisert. Eller den fjerde «teksten», for denne er litt spesiell, selv til tidlig Tsjekhov å være. Som så mange av sine tidlige ungdomsarbeider får Tsjekhov trykket denne i tidsskriftet Стрекоза, «Øyenstikkeren», og det skjer i nummer 24, den 15. juni, 1880.

Teksten er en parodi på oppgaver elever får i gymnaset. Tsjekhov har nok fått noen av disse selv. Sjangeren med å parodiere slike oppgaver var en del brukt.

Her er det Tsjekhov skrev om russisk språk «по русскому языком». Jeg er ikke sikker på om jeg får oversettelsen alldeles korrekt, raskt som det går, men man får en smakebit.

*

a) Fem eksempler på «Setningskombinasjoner».

  1. «For ikke lenge siden kriget Russland utenlands, der det ble drept veldig mange tyrkere»
  2. Jernbanen hveser, frakter folk og er laget av jern og materialer.
  3. Oksekjøtt lages av okser og kuer, lammekjøtt av sauer og værer.
  4. Pappa gikk rundt i tjenesten, og de gav ham ingen orden, og han ble sint og gikk ut i permisjon som følge av hjemlige forhold.
  5. «Jeg lover min venn Duna Pesjemoreperekhodjasjenskaja at hun er lagt ned, og oppmerksomt under forelesninger og kan forestille husaren Nikolaj Spiridonytsja».

*

Det er også tilsvarende eksempler på samsvarsbøyning. Så følger en «stil», med oppgave «Hvordan tilbrakte du ferien»? Tsjekhov skriver en drøy halvside. Til slutt er det litt aritmetikk, der svaret er gitt i oppgaven og løsningsforslaget forvansker ut over all fornuft og logikk, og ender opp med et svar som ikke ligner noen ting.

Jeg tar med slutten på oppgaven, og slutten på svaret for å illustrere:

*

Oppgave: (…) Man spør: Hvor mye fikk hver av dem, når den første tok med seg 35 000, den andre 50 000 og den tredje 70 000?

Løsning: (…) Det kommer da ut at vi får 2666 2/3, noe som er det som skulle vises i oppgaven, det vil si hver av kjøperne fikk 2666 2/3 rubler, men den tredje, skal det være, noe mer.

*

Den fete (uthevede) skriften er hans, ikke min. Teksten er på til sammen to og en halv side.

Hvis man jager to harer, fanger man ingen av dem (За двумя зайцами погонишься, ни одного не поймаешь), av A. P. Tsjekhov

Det tidlige Tsjekhov visste ikke å begrense titlene sine. Den tredje teksten han fikk publisert het på russisk: За двумя зайцами погонишься, ни одного не поймаешь, direkte oversatt: Etter to harer jager man, ikke en eneste av dem fanger man. For å få meningen frem på norsk, må tittelen omskrives. På russisk er det stående uttrykk. Det betyr at prøver du på to ting på en gang, så klarer du ingen av dem. Teksten til Tsjekhov er på 6 sider, og ble publisert i tidsskriftet Øyenstikkeren (Стрекоза), den 11. mai, 1880.

Det er som i så mange av Tsjekhovs  tidlige tekster rene ordgyteriet. For hver person og gjenstand som blir beskrevet, blir det pøst på med adjektiv. Da den først ble utgitt i tidsskriftet hadde den undertittelen: Roman i én del, uten prolog og epilog. For en seks siders tekst, hurramegrundt, er jo det ganske morsomt. Teksten kom med i samlingen Sjalost (Шалость) (1882), på norsk «skøyerstreker» eller «spillopper».

Det er Tsjekhovs første fortelling, første slags novelle. De andre tekstene han publiserte denne første tiden var rene humoresker, rene morsomheter. Her er det i det minste en historie, med forskjellige figurer Tsjekhov har diktet opp, og som deltar i en handling. Det er en rekke replikkvekslinger, så man har kanskje et forvarsel til den senere dramatikeren også, selv om det kanskje er å ta i.

Jeg gjengir deler av den første dialogen, mellom major Sjtsjelkolobov og hans tjener, Pantelej, som en liten smakebit på teksten:

Hør nå, Pantelej,  – begynte majoren, – jeg ønsker å snakke med deg som med et menneske, åpent. La oss være på likefot! Slipp flua ut av knyttneven! Slik ja! Kommer du til å svare meg oppriktig, fra dypet av sjelen, eller ikke?

– Det gjør jeg.

– Ikke se på meg med sånn overraskelse. På en herre er det feil å se med overraskelse. Lukk munnen! Hvor du er vel en stut, min bror! Du vet ikke, hvordan det er nødvendig å te meg ved min tilstedeværelse. Svar meg like ut, rett frem! Plager du kona di, eller ikke?

Pantelej lukket munnen med hånden og gliste dumt.

Hva man oftere enn alt finner i romaner, fortellinger osv (Что чаше всего встречается в романов, повестях и.т.д), av A. P. Tsjekov

I år tenkte jeg å gjennomføre et monumentalt prosjekt: Å poste innlegg om alt som er av Tsjekhov. Jeg har hans samlede verk på russisk, og leser dem systematisk, fra tekst nummer 1, og fremover. Jeg har skrevet ned noen små kommentarer for meg selv, for hver av dem, og kommer til å poste disse for de jeg ikke har skrevet noe mer om. Slik får også norske lesere tilgang på alt det Tsjekhov har skrevet, også det som ikke er oversatt til norsk.

Allerede har jeg postet Brev til en lærd nabo, den aller første teksten Tsjekhov fikk publisert. Den er jeg godt i gang med å forsøke å oversette også. Det er ytterst tidkrevende, og det er et ungdomsverk, ikke noe stor litteratur, så jeg er ikke så sikker på om det er verdt tiden. Det er pausearbeid for meg. Og jeg har ikke så mange pauser.

Uansett, i dag er det altså tekst nummer 2, den som greit på russisk heter: Что чаше всего встречается в романов, повестях и.т.д, eller «Hva man oftere enn alt annet møtes med i romaner, fortellinger osv.» Det er direkte oversatt, også forkortelsen. Det er trykket i tidsskriftet Øyenstikkeren, Стрекоза, nummer 10, 9. mars, 1880. Den gang Tsjekhov er så vidt over 20 år. Teksten er på 2 enkle sider, og er bare en morotekst, en slik man finner i russeaviser og studentaviser. Her er hva jeg skrev i notat til meg selv:

Dette er en kort tekst der Tsjekhov ramser opp alt som skal være med i en roman eller fortelling, eller noe. Det er en oppramsing av datidens litterære klisjeer, som man finner dem i damebladene og annen populær litteratur. Tsjekhov hadde i ung alder lest en god del slike, og ser ut til å ha truffet ganske godt. Det er særlig de litterære stereotypene han tar med, de blonde og lyse venner, de rødmussede fiender, den gamle doktoren, skallet og forfinet, rik onkel, og så videre, og så videre. Det er ingen sammensatte karakterer, de gode er snille og pene, de onde slemme og stygge. Det er urettferdigheten og ser vanskelig ut, men så ender det godt.

Det er ikke særlig vanskelig å skrive på denne måten. Teksten til Tsjekhov er ingen ordkunst. Det er en parodi, som i et vitseprogram, og det er bare satt rett opp på enkleste måte. Den har en ungdommelig kompromissløshet, en veldig tro på egen lesning og egen oppfatning av poengene, her er ingen tvil, men heller ikke noe særlig som peker frem mot den vare og utrykksfulle senere Tsjekhov. Han lærer seg håndverket, og ser ut til å ha fått med seg mye tidlig.

Det er ikke noe å si på at denne teksten aldri er oversatt til norsk.

For moro skyld oversetter jeg starten, så får dere en smak på hvordan teksten er:

Greve, grevinne med spor av fordums skjønnhet, nabo-baron, litteratur-liberal, middagsspisende adelsmann, utenlandsk musikant, sløvsinnet lakei, barnepassere, guvernanter, tyske retthaverske, riddersvenn og følge fra Amerika. Ikke vakre  ansikt, men kjekke og tiltrekkende. Helten – reddende heltinnen fra løpske hester, sterk i ånden og egnet til ved enhver sjanse å vise styrken i sine knyttnever.

*

Rotchilds fiolin, av A. P Tsjekhov

Anton Pavlovitsj Tsjekhov skrev noe sånt som 700 noveller. Han brant selv noen hundre av dem, noe som gjør at det er kanskje 300 igjen, et tall jeg tar ut av hukommelsen. Veldig mange av dem er svært berømte, de har en nesten magisk kvalitet, og gjør at de selv i et selskap med så mange kvalitetsnoveller skinner for seg selv. Rotschilds fiolin er en slik novelle. Jeg poster min første kommentar fra første gangs lesning, i 1999.

Novellen er på 8 sider, og Jakov er så pengekjær og uvitende om livets andre verdier at det er vanskelig å ta ham fullt alvorlig, Tsjekhov klarer det likevel. Tsjekhov får inn en så solid dose vemod i karakteren, at det alene gjør novellen lesverdig. Det eneste Jakov er opptatt av, er tapene han lider gjennom livet, og da kun de økonomiske tapene. Denne følelsen er oppriktig hos ham. Han har ikke noe bestemt han skal bruke pengene til, han er bare bekymret for tapene. Slik hjelper Tsjekhov oss å komme på innsiden av en gjerrigknark. Samtidig holdes lyset utenfra, men da ikke så sterkt som det pleier. Konen Masha er en biperson, som stort sett kun dør, men i de få setninger hun deltar vises et liv i forsakelser og vanskeligheter som gjør leseren full av antipati mot Jakov. Men når Jakov har synsvinkelen, får ikke denne antipatien full effekt, man makter å se på det noenlunde objektivt. Tsjekhov utstyrer til og med sin hovedperson med hjerte, mot slutten av livet innser han sine feil, forærer Rotschild sin fiolin – og dør.

En embetsmanns død, av A. P. Tsjekhov

Her mot slutten av året serverer jeg noen fulle oversettelser av noen av Tsjekhovs korte noveller. I dag er det en novelle fra året 1883, trykket i magasinet «Oskolki», som betyr «sprengstykker». Det er fra Tsjekhovs tidlige, humoristiske periode, der han underskrev sine småstykker med Tsjekhonte.

Den lille novellen handler om en laverestående embetsmann som kommer i skade for å nyse på en høyerestående general. Av historien kommer det frem at det er ikke helt sikkert nyset treffer generalen, det er bare kanskje, men dette kanskje er nok. Den stakkars embetsmannen, en av Russlands mange kontorister, får et voldsomt behov for å unnskylde seg, og da han føler at generalen ikke i tilstrekkelig grad tar til seg unnskyldningen, så går det helt galt for ham. Han maser og maser til generalen til slutt mister besinnelsen og skriker til ham at han skal holde opp. Det er slutten på den stakkars kontorist, det er dette som er en embetsmanns død.

Den lille embetsmannen i novellen heter Tsjervjakov. Det ordet kommer av Tsjerv, eller Tsjervjak, som betyr mark. Det er ikke bare at den lille embetsmann føler seg som en mark og blir verdsatt som en mark, det er mye om hvordan han vrir og vrenger seg, som en mark på asfalten i regnvær. Selv om en mark gjør nytte for seg, kan den bli tråkket på og delt i to for moro skyld, det er ingen som sørger over en marks død.

Tematikken er typisk for Russland på 1800-tallet. Det blir introdusert av Nikolaj Gogol, den første som lanserer den lille mann – antihelten – i litteraturen, og blir fulgt opp av dem alle, med først Dostojevskij og senere Tsjekhov i spissen. Da Tsjekhov skriver det humoristiske stykket sitt, har antihelten spilt hovedrollen i litteraturen i flere tiår, og det er ikke lenger noe så voldsomt oppsiktsvekkende ved ham. Man kan behandle ham litt humoristisk, som Tsjekhov her gjør.

Tross det skal man huske at det også i novellen er alvorlige undertoner. Den sterke underlegenhetsfølelsen og den forferdelige frykten for å gjøre noe feil i sosiale sammenhenger er et vedvarende problem i Russland. Om enn man ikke tar sin bokstavlige død av å nyse litt på en overordnet, så kan det resultere i en symbolsk død. Dette problemet ligger der, under det humoristiske innholdet og humoristiske stilen i den lille novellen.

* * *

En vakker aften satt en ikke mindre vakker eksekutør, Ivan Dmitritsj Tsjervjakov, på andre stolrad i teateret og så gjennom en kikkert på “Cornevilles klokker”. Han fulgte med på operetten, og følte seg veldig takknemlig. Men plutselig… I fortellinger treffer man ofte på dette “men plutselig”. Forfatterne har rett: livet er fullt av plutselige hendelser! Men plutselig rynket ansiktet hans seg, øynene ble knepet sammen, bevegelsene holdt opp… Han tok av brillene, bøyde seg ned og… atsjo!!! Nøs, som dere ser. Å nyse er ingen steder forbudt for noen. Både bønder og politimestere, og av og til til og med rådgivere nyser. Alle nyser. Tsjervjakov lot seg slett ikke bli forlegen, han tørket seg med et lommetørkle, og som et høyerestående menneske så han seg omkring: han uroet vel ikke noen med denne nysingen? Men her ble han allerede forlegen. Han så at en eldre herre, sittende foran ham på første rad, strevde med å tørke seg på månen og nakken med et tørkle, og mumlet et eller annet. I den eldre herren kjente Tsjervjakov igjen statsgeneral Brizjalov, fra departementskontoret for kommunikasjoner.

“Jeg skvettet på ham!” tenkte Tsjervjakov, “- han er ikke min sjef, jeg kjenner ham ikke, men det er likevel ikke greit. Må unnskylde meg”.

Tsjervjakov kremtet, lente seg fremover og hvisket generalen i øret::

– Unnskyld, deres høyvenbårenhet, jeg sølte på Dem, det var ikke med vilje…

– Det er ingenting, det er ingenting

– For Guds skyld, unnskyld. Jeg, skjønner du… Jeg ville ikke!

– Åh, sett Dem ned, er du snill! La folk høre!

Tsjervjakov ble forlegen, smilte dumt, og gav seg til å følge med på scenen. Han fulgte med, men følte ikke lenger noen takknemlighet.Uroen begynte å plage ham. I pausen gikk han bort til Brizjalov, stilte seg ved ham, og etter å ha overvunnet frykten mumlet han:

– Jeg skvettet på Dem, Deres Høyvelbårenhet… Tilgi meg… Jeg ville ikke… det var ikke for å…

– Åh, det er fullstendig… jeg har alt glemt det, og du fortsetter med bare det samme! – og beveget utålmodig underleppen.

* * *

[Her er en del jeg ennå ikke har oversatt]

* * *

– Jeg kom i går i skade for å uroe Deres høyvelbårenhet, gav han seg til å mumle, da generalen satte i ham noen spørrende øyne, – ikke fordi jeg ville le, slik det behaget Dem å si. Jeg unnskyldte meg for det at jeg med nyset, skvettet litt… å flire tenkte jeg ikke på. Kunne jeg virkelig våge å flire? Hvis vi skulle flire, så slett ikke da, det vil si, av viktige peronser… det gjør man ikke…

– Ha deg vekk!! – skrek plutselig en blå og skjelvende general.

– Hva da? – spurte Tsjervjakov hviskende, nummen av skrekk.

– Ha deg vekk!! gjentok generalen, og trampet med føttene.

I magen til Tsjervjakov var det noe som rev seg. Han så ingenting, hørte ingenting, baklengs gikk han til døren, og ut på gaten, der han slepte seg av sted. Vel hjemme tok han ikke av seg munduren, han la seg på sofaen og… døde.

ES2013

(Oversettelsen er ennå ikke fullstendig, den er gjort etter Polnoje sobranije v tridsati tomakh, lastet ned fra nettet)

Brev til en lærd nabo, av A. P. Tsjekhov

Письмо к ученому соседу (Picmo k utsjenomu sosedu) er den første teksten Anton Tsjekhov (1860 – 1904) fikk publisert. Den kom ut i magasinet «Strekoza», som betyr «øyenstikkeren», den 9. mars 1880. Tsjekhov var da så vidt fylt 20 år.

Jeg vet ikke om den er oversatt til norsk før, jeg har ikke kommet over den noe sted, så mitt forsøk her vil kanskje være det første. Jeg har bestemt meg for å legge ut noen oversettelser av Tsjekhovs tidlige humoresker, småstykker og noveller.

Brev til en lærd nabo er en typisk ungdomstekst. Den bærer ikke noe varsel om Tsjekhovs senere nesten magiske penn. Det er typisk at selv verdenslitteraturens enere i sine aller første verk kopierer en stil som for lenge siden er gått av moten, og strør om seg med tanker og ideer det er ment skal være oppsiktsvekkende, men som er tenkt hundre ganger før og formulert langt bedre. Det er også vanlig i ungdomsverkene at forfatterne ikke helt klarer å skille mellom egne tanker og de som skal nedfelle seg i verket. Det blir litt som et vanlig leserbrev, bare lagt i munnen på en oppdiktet figur.

Den oppdiktede figuren i Tsjekhovs første tekst er brevskriveren, undertegnet Vasilij Semi-Bulatov. Bulat (булат) betyr damascenerstål, det stålet som gjerne blir brukt i sverdklinger (damascenersverd – store norske leksikon skriver mer om stålet). Det er et navn som er funnet på for moro, og ikke en personlighet som viser seg i verket. Tsjekhovs senere mesterskap i å gjennom et par setninger tegne et levende menneske er ikke til stede her i debuten i det hele tatt.

Brevskriving som litterær sjanger oppsto på slutten av 1700-tallet, og er dermed i 1880, da Tsjekhov får sin tekst publisert, omtrent hundre år gammel. Brevformen er en måte å få en oppdiktet figur til å gi uttrykk for sine tanker på. Det å bare skrive tankene ut, la tankene være en del av teksten, det oppstår ikke som en mulighet før på 1800-tallet. Selv Camilla Collett, i Amtmandens døtre, bruker brev for å gjengi tankene til deltakerne i romanen. Goethes Unge Werthers lidelser, er et internasjonalt berømt verk, der hovedpersonen skriver brev for å uttrykke sine tanker og følelser, og med det begrunne hvorfor det går som gjør i den korte romanen.

Tsjekhovs lille brev på 5-6 sider er ikke i nærheten av å komme opp til nivået til disse to. Tsjekhov forsøker heller ikke på det. Det er et morobrev, en humoreske, skrevet for leserens fornøyelse, og er nok ikke ment for noe videre tankearbeid. Tsjekhovs brev er ikke satt inn i noen sammenheng, det er ingen historie som nedfeller seg i det, ingen personer som deltar, ingenting som skjer, det er bare et sammensurium av tanker, satt sammen som var det et virkelig brev, skrevet som var det fra en person til en annen, men tydelig ment å skulle bli lest av mange flere. Det er heller ikke noe forsøk på å argumentere, eller å overbevise, eller å påvirke leseren – altså mottakeren av brevet – det er bare en stor klump av tanker, smelt ut, uten filter, og uten avsnitt. Tankene går heller til russeaviser og studentaviser, enn til verdenslitteraturen, som Tsjekhov senere skulle ta plass i.

Språket er også unødig kunstlet. Tsjekhov er alltid nokså vanskelig å lese på russisk, synes jeg. Det er alltid mange ord å slå opp. Om enn språket er enkelt og likefrem, og ser veldig greit ut på norsk når oversetteren har gjort jobben sin, så har Tsjekhov et svært stort ordforråd, og er veldig presis i skildringene sine. Novellen – der Tsjekhov fant sitt mesterskap – er en kort form, og den senere Tsjekhov er knapp med ordene sine. Da må hvert ord være velvalgt, og Tsjekhov bruker ord som sjelden blir brukt ellers, og setter navn på gjenstander og ting som sjelden blir nevnt i litteraturen.

Tsjekhovs debut passer ikke til disse karakteristikkene i det hele tatt. Her er det ordgyteri. Den unge Tsjekhov mangler selvtilliten eller modenheten for å velge ut den treffende detaljen, og smeller i stedet opp en rekke med oppramsinger. Det er en mye lettere måte å gjøre det på. Resultatet blir ikke med det bedre. I Brev til en lærd nabo er det ikke nok å si at noe leder til «ruin», det leder her til «ruin og forfall». Det er mange sammenligninger ment å være friske og originale, noe de kanskje er, men på bekostning av presisjonen. Dette er tanker og ideer Tsjekhov har diskutert med sine venner, men som han liksom ikke bare kan la stå som de er, når de skal ut i et litterært verk.

Vi ser det også i navnet på landsbyen brevet skal være skrevet fra: Блины-Съедены, kan omtrent oversettes med «spiste pannekaker», som jeg også har gjort. Den kunstlete stilen gjør oversettelsen ikke helt lett. Jeg har skåret igjennom der den har vært ekstra vanskelig, og prioritert å gjøre den leselig på norsk, fremfor en ordrett gjengivelse. Det er også å si at originalen finnes i en del litt forskjellige utgaver, så heller ikke Tsjekhov selv ville ha med alle ordene hver gang. Samtidig irriterer det meg kraftig å se oversettelser som ikke er skikkelig gjort, så jeg har ikke villet omskrive eller utelate noe, om det ikke var som aller siste utvei. Noen ganger har jeg også bare oversatt det jeg tror står der, selv om det da går litt i ball på norsk. Hvis jeg har tid til å stikke innom posten for revidering, skal jeg forsøke å glatte ut noe av det verste, og forhåpentligvis få teksten leselig og grei.

Velbekomme, Tsjekhovs første tekst i norsk oversettelse!

* * *

Brev til en lærd nabo

Landsbyen Spiste-pannekaker

Kjære nabo.

Maksim… (jeg har glemt hva farsnavnet Deres er, unnskyld høystærede!) Unnskyld og tilgi meg gamle olding og klossete menneskesjel for det at jeg tør uro Dem med min sørgelige babling. Se der har det allerede gått et helt år siden det behaget Dem å bosette Dem i vår del av verden i naboskap med meg, det fine menneske, og jeg kjenner Dem ennå overhodet ikke, og De kjenner dessverre ikke øyenstikkeren meg. Tillat meg da, dyrebare nabo, selv om det er ved hjelp av disse gammelmodige hieroglyfer, å bli kjent med Dem, å tankefullt trykke Deres lærde hånd og gratulere  Dem med reisen fra St. Petersburg til vår uverdige fastland, bebodd av bønder og kristenfolk, dvs. plebeierske elementer. Jeg har lenge lett etter en mulighet for å bli kjent med Dem, jeg traktet etter det, fordi vitenskapen i visse slekter i moderlandet, alt er bare som i sivilisasjonen, og fordi jeg hjertelig respekterer de folkene som er kjente i navn og tittel, kronet med en aura av populær helligdom, med laurbær, med cymbaler, med ordener, med bånd og med attester, det tordner som torden og lyn over hver del av den bebodde verden, både den synlige og usynlige, dvs. den under månen. Jeg har en flammende elsk for astronomene, poetene, metafysikerne, privat-dosentene, kjemikerne og andre prester av vitenskapen, som til hvem også De kan legges til med Deres åndelige fakta og fremvokste vitenskap, dvs. mat og frukt. De sier at De kjenner mange bøker på fingrene, fra en tid med klokelig sitting med pipene, med termometrene og en haug med utenlandske bøker med fristende tegninger. For ikke lenge siden reiste innom til meg usle besittelser, i mine ruiner og ødeleggelser den stedlige Maksimus Pontifeks Fader Gerasim og med sin fanatisme skjelte han og klandret Deres tanker og ideer vedrørende   den menneskelige opprinnelse og andre fremtredelser i den synlige verden og stod seg opp i mot og ble rasende overfor Deres åndelige sfære og tankens horisont skjult av lys og aeroglit. Jeg er ikke enig med Gerasim vedrørende Deres åndelige ideer, fordi jeg lever og ernærer meg utelukkende av vitenskapen, som Forsynet gav menneskeslekten for utgraving av verdens indre synlige og usynlige dyrebare metaller, halvmetaller og briljanter, men likevel, tilgi meg, papa, insekters så vidt synlige, hvis jeg tør imøtegå på gammeldags vis visse av Deres ideer vedrørende naturens vesen. O. Gerasim meddelte meg at De skrev diktning, der De behaget å gjøre rede for noen ikke særlig vesentlige ideer angående mennesket og deres opprinnelige tilstand og gammeldagse væren. De behaget å skrive at mennesket opprant fra apeslekten, marekatter, orangutanger osv. Tilgi meg, du gamle, men jeg kan på dette viktige punkt ikke være enig med Dem, og jeg kan til Dem sette et komma. For, hvis det var slik at mennesket , verdens hersker, det klokeste av pustende skapninger, oppstod fra dumme og uvitende aper, så ville det hatt hale og vill stemme. Hvis det var slik at vi stammet fra apene, så ville nå sigøynere leid oss på gatene til fremvisning og vi ville betalt penger for fremvisningen til hverandre, dansende på sigøyneres befaling  eller sittende bak gitteret i menasjeriet. Er vi virkelig dekket med pels? Har vi ikke på oss klær, som blottede apekatter? Ville vi ikke elske og ikke forakte damene, hvis det fra henne hadde luktet ape, som vi hver tirsdag så hos styreren av adelskapet? Hvis det var slik at våre stamfedre opprant fra apene, så ville de ikke ha hvilt i kristne gravlunder; for eksempel min tippoldefar, Amvrosij, som levde den tiden Polen var et keiserdømme, han døde ikke som en apekatt, men ved siden av abbed Joakim Sjostak, hvis opptegnelser om temperert klima og lite måteholdne bruk av varme drikker fremdeles befant seg hos min bror, Ivan (major). Abbed betyr katolsk pave. Unnskyld meg, uskolerte, for at jeg er i veien for Deres læregjerning og skyver på mitt vis det gammelmodige og påtvinger deg mine villapeaktige og noe smakløse ideer, som hos lærende og siviliserte mennesker snarere plasserer seg i magen enn i hodet. Jeg kan ikke tie og ikke tåle når de lærde ikke tenker riktig med forstanden sin og jeg kan gjøre innvendinger til Dem. O. Gerasim meddelte meg at De ikke tenker riktig om månen, det vil si måneskiven, som avløser solen for oss i tiden med mulm og mørke, når folk sover, og De bringer elektrisitet fra sted til sted og fantaserer. Ikke le over den  gamle at han skriver så dumt. De skriver at på månen, det vil si måneskiven, lever og bor det mennesker og folkeslag. Dette kan ikke være riktig noe sted, for hvis det levde folk på månen, så ville de dekke for oss det magiske tryllelyset fra den med sine hus og frodige beiter. Uten regn kan ikke folk leve, og regn faller ned på jorden, og ikke opp på månen. Folk som levde på månen ville falle ned på jorden, og dette skjer ikke. Urenheter og ? ville drysset ned på vårt land fra den bebodde månen. Kan det bo folk på månen, hvis den eksisterer bare om natten, og forsvinner om dagen? Og regjeringen ville ikke gi lov til å bo på månen, fordi man på grunn av den lange avstanden dit og dens uoppnåelighet kan skjule seg fra skyld veldig lett. De tar litt feil. De inkluderte og publiserte kombinasjoner i din forstand, etter hva Gerasim sa meg, som om De var i det høyeste himmellegeme, om at på solen er det mørke flekker. Det kan umulig være sant, for dette kan umulig være sant overhodet. Hvordan kan De se flekker på solen, hvis man ikke skal se på solen med vanlige, menneskelige øyne, og hvorfor er det flekker på dem, hvis den greier seg også uten disse flekkene? Fra hvilken våt kropp er disse flekkene laget, hvis de ikke brenner opp? Kanskje lever det fisker på solen, etter hvordan De vil ha det? Unnskyld meg det giftige piggeple, som stakk så dumt! Fryktelig forrådte jeg vitenskapen! Rublen – et seil fra det tolvte århundre – har ingen verdi for meg, vitenskapen hans formørket øynene mine med sine fjerne vinger. Enhver oppdagelse piner meg som en nagle i ryggen. Selv om jeg er en uvitende person og gammelverdslig godsherre, likevel slik gammel trollunge beskjeftiger jeg meg med vitenskapen og oppdagelser, som med egne hender produserer og fullfører sitt klossete lille hode, sin ville skalle med tanker og et kompleks av høythengende kunnskap. Matusjka naturen er en bok, som man må lese og se. Jeg kan legge frem åpent min spesielle fornuft, så åpent, som ikke en eneste reformator ennå har oppfunnet. Jeg sier det uten å skryte, at jeg ikke er av de siste vedrørende utdannelse, skaffet med liktorner, ikke med rike foreldre, det vil si fedre og mødre, eller formyndere, som ofte fører sine barn i fordervelse ved hjelp av sin rikdom, luksus og seksetasjers boliger med slaver og elektriske ringeklokker.

***

… [og slik fortsetter det]…

* * *

(…)

***

Jeg forblir Deres ærbødige Donske hær, pensjonert underoffiser av adelslekten, deres nabo

Vasilij Semi-Bulatov

ES2013

(Jeg har foreløpig bare oversatt begynnelsen)

**

Noen ordforklaringer:

I en ordrik og strengt tatt litt dårlig skrevet tekst er det vanskelig å få med seg alt, få det leseverdig på norsk og være tro mot originalen. Her under står noen av problemene som er glattet over i oversettelsen min.

Аэроглит – aeroglit – står ikke i ordboken, og når jeg søker det på nettet kommer treffene på ordet slik det står i denne teksten til Tsjekhov. Det står at det skal være et slags homeopatisk middel, uten at jeg skal gå god for det. Der det står i teksten, ser det ut til å være en del av en vanlig opplistning, som ikke trenger å bety så mye.

Menasjeri er en samling levende dyr brukt til fremvisning.

Ordet Абат finner jeg ikke i noen ordlister, men jeg kan spore meg opp på russisk Wikipedia at det ser ut til å bety leder av et munkekloster, altså en katolsk abbed, som jeg har oversatt med.

Неук står ikke i russisk ordbok, det er et ukrainsk ord, som Wikiordboken på engelsk oversetter tilsvarende uvitende, udannet og uskolert – som jeg oversetter med.

Jeg oversetter мрака и темноты med mulm og mørke, selv om de to russiske ordene er forskjellige ord for mørke, og jeg ikke er sikker på at sammensetningen av dem er et fast uttrykk, slik «mulm og mørke» er hos oss.

Tsjekhov bruker stadig vendingen об луне т. е. об месяце, altså to ord som på russisk begge kan bety «måne», men der месяц vanligvis blir brukt om «måned». Min russiskspråklige kone forklarte at det var en forskjell, at луна er den astronomiske betegnelsen, for den kuleformede satellitten som svever rundt jorden, mens  месяц  er den månen vi ser på himmelen fra jorden. Jeg vet ikke hvor langt denne forklaringen holder, men oversetter altså med «måne, det vil si måneskiven», der dette er aktuelt. Alternativet var å bare kutte ut den andre månen, men da vil jeg bryte med ordflommen Tsjekhov serverer.

En annen plagsom vending Tsjekhov bruker, også i forbindelse med menneskene på månen, er – her kommer hele setningen med alle sine vanskeligheter – : Вы пишете, что не луне т. е. не месяце живут и обитают люди и племена. Først er det problemet med луне (måne) og месяц (måned, måne), som omtalt ovenfor. Deretter kommer de to verbene живут и обитают, enda et eksempel på at Tsjekhov i sin første publiserte tekst ikke velger ut det mest treffende ordet, men kjører på med flere. Жить er leve, også i betydningen bo. обитают er tredje person flertall av обитать, et verb som ikke står i den store blå ordboken fra Kunnskapsforlaget, men som er det samme som italienske abitare, altså å bo. Så er det люди som er flertall av человек, menneske, altså «mennesker», mens племена er flertall av племя, som betyr «slekt» og «slektsledd», eller «stamme». Slik blir det satt opp en rekke med ord som betyr omtrent det samme, og som forvansker både lesingen og oversettelsen.

Mannen i futteralet, av A. P. Tsjekhov

Det er mange av novellene til Tsjekhov jeg kan si har betydd mye for meg. Dette er en av dem. Det handler om en professor i gresk, som ikke helt klarer seg i den virkelige verden. Gresken er en virkelighetsflukt. Han lever som i et futteral. I novellen er det noen som vil tøyse litt med ham. Da er det som om han kommer ut av futteralet sitt, og det klarer han bare ikke, han dør av det. Historien er satt i en ramme, der to jegere snakke sammen og forteller, liksom i forbifarten.

Kysset, av A. P. Tsjekhov

Dette er en litt lengre novelle av Tsjekhov. Den handler om stabskaptein Rjabovitsj, et navn som ligger veldig nær opp til det russiske ordet for slave – rab (раб). Han er i et reserveartelleriregiment som en kveld i mai stanser for overnatting. De blir bedt inn til en gammel general, som føler at han ikke kan la et batteri overnatte i nærheten, uten å invitere offiserene inn til seg. Det går et par sider med til å sette denne situasjonen. Det er langt til å være Tsjekhov.

Først nå blir hovedpersonen presentert:

Больше всех чувствовал себя неловко штабс-капитан Рябович, маленький сутуловатый офицер, в очках и с бакенами, как у рыси. В то время как одни из его товарищей делали серьезные лица, а другие натянуто улыбались, его лицо, рысьи бакены и очки как бы говорили: «Я самый робкий, самый скромный и самый бесцветный офицер во всей бригаде!»

Mer enn alle følte stabskaptein Rjabovitsj seg forlegen, en krumbøyd offiser, med briller og bakkenbarter, som hos en gaupe. Der en av hans kamerater gjorde seriøse ansikt, og andre trakk på seg et smil, var hans ansikt med gaupebartene som om det sa: «Jeg er den mest sky, mest sjenerte og mest farveløse i hele brigaden».

I novellen blir Rjabovitsj kysset. Det skjer ved en feiltagelse, hun tror han er en annen, men det har likevel stor betydning for ham, som om han har vært med på noe fantastisk. Etterpå sitter han og hører på når de andre forteller om hvordan det var hos generalen, hemmelighetsfull og spent, som om han også har vært med på noe. Han gjør seg også forhåpninger om denne kvinnen, at det skal skje noe mer, men han blir naturligvis skuffet. Novellen slutter med at elven renner akkurat som før, naturen er som den er, og Rjabovitsj lar til overmål være å gå til generalen en gang til, enda han i likhet med de andre er invitert.

Novellen heter på russisk Поцелуй, og finnes på russisk herwww.lib.ru.

Vanka, av A. P. Tsjekhov

Dette er den berømte novellen om den 9 år gamle Vanka, eller Vanjka (det er et mykt tegn i navnet, en russisk ь, som vi utlendinger verken hører eller uttaler, og som derfor av og til blir utelatt i transkripsjoner), som ikke har det så bra, og skriver brev til bestefar i landsbyen. Det er julekvelden, som i novellen og generelt i Russland blir kalt kvelden før jul, siden det er på det vi kaller første juledag de feirer mest, og gavene kommer. Høytiden står i sterk kontrast til Vankas liv. Slik får Tsjekhov med bare noen få setninger i starten satt stemningen, slik han er en mester til.

Den første setningen i brevet gutten skriver er denne:

«Милый дедушка, Константин Макарыч! — писал он. — И пишу тебе письмо. Поздравляю вас с Рождеством и желаю тебе всего от господа бога. Нету у меня ни отца, ни маменьки, только ты у меня один остался».

«Kjære bestefar, Konstantin Makritsj! (- skrev han -) Jeg skriver brev til deg. Jeg gratulerer deg med julen og ønsker deg alt godt fra herren vår Gud. Jeg har verken far eller mor, du er den eneste jeg har igjen».

Dette er også karakteristisk russisk, og ingen steder så ofte og så vakkert gjort som hos Tsjekhov. Den lille gutten har det helt forferdelig, det vil vi se av resten av brevet. Men tonen er likevel langt fra klagende, og stilen er rørende enkel og koselig. Det første han gjør er å fortelle at han skriver brev, slik barn alltid er fullstendig oppslukt av det de holder på med. Deretter husker lille Vanka på å ønske bestefar god jul og  ønske ham alt godt. Først deretter får han sagt at han ikke har noen mor og far lenger, og at bestefaren derfor er den eneste han har igjen.

Noe av poenget i denne novellen er at lille Vanka ikke har adressen til bestefaren. Dette tar han ikke særlig tungt, han skriver bare «Til bestefar i landsbyen» eller på russisk: На деревню дедушке, direkte oversatt «til landsbyen til bestefar», landsbyen i akkusativ og bestefar i dativ. Enkleste måte. Etter å ha tenkt seg om, skriver han også «Konstantin Makaritsj», slik at de som får brevet også skal vite hva bestefaren heter.

Selvsagt finnes det tusenvis av landsbyer i Russland, tjukt av dem har noen som heter Konstantin Makaritsj, brevet vil aldri komme frem.

Men i en scene som trekker tankene til Den lille piken med fyrstikkene, av H. C. Andersen, er her drømmen nok. Han sover denne natten den dypeste søvn, trygt overbevist om at brevet vil komme frem til bestefar og at alt vil ordne seg. Han drømmer at bestefaren sitter på en ovn og leser brevet for kjøkkenpikene, og at hunden Vjun går omkring ved siden av og logrer med halen. Ovnen er selvsagt et symbol på varme, og på ny ser vi parallellen til Andersens også berømte eventyr, der det er små fyrstikker som varmer den ellers iskalde historien opp. Hundens logrende hale viser gleden.

Novellen er skrevet i 1886. Den ble først publisert i Petersburgs avis 25. desember, i en del med «julefortellinger». En kortversjon av novellen finnes på russisk her. her, mens den glimrende siden Russkaja literatura i folklor har hele.