Письмо к ученому соседу (Picmo k utsjenomu sosedu) er den første teksten Anton Tsjekhov (1860 – 1904) fikk publisert. Den kom ut i magasinet «Strekoza», som betyr «øyenstikkeren», den 9. mars 1880. Tsjekhov var da så vidt fylt 20 år.
Jeg vet ikke om den er oversatt til norsk før, jeg har ikke kommet over den noe sted, så mitt forsøk her vil kanskje være det første. Jeg har bestemt meg for å legge ut noen oversettelser av Tsjekhovs tidlige humoresker, småstykker og noveller.
Brev til en lærd nabo er en typisk ungdomstekst. Den bærer ikke noe varsel om Tsjekhovs senere nesten magiske penn. Det er typisk at selv verdenslitteraturens enere i sine aller første verk kopierer en stil som for lenge siden er gått av moten, og strør om seg med tanker og ideer det er ment skal være oppsiktsvekkende, men som er tenkt hundre ganger før og formulert langt bedre. Det er også vanlig i ungdomsverkene at forfatterne ikke helt klarer å skille mellom egne tanker og de som skal nedfelle seg i verket. Det blir litt som et vanlig leserbrev, bare lagt i munnen på en oppdiktet figur.
Den oppdiktede figuren i Tsjekhovs første tekst er brevskriveren, undertegnet Vasilij Semi-Bulatov. Bulat (булат) betyr damascenerstål, det stålet som gjerne blir brukt i sverdklinger (damascenersverd – store norske leksikon skriver mer om stålet). Det er et navn som er funnet på for moro, og ikke en personlighet som viser seg i verket. Tsjekhovs senere mesterskap i å gjennom et par setninger tegne et levende menneske er ikke til stede her i debuten i det hele tatt.
Brevskriving som litterær sjanger oppsto på slutten av 1700-tallet, og er dermed i 1880, da Tsjekhov får sin tekst publisert, omtrent hundre år gammel. Brevformen er en måte å få en oppdiktet figur til å gi uttrykk for sine tanker på. Det å bare skrive tankene ut, la tankene være en del av teksten, det oppstår ikke som en mulighet før på 1800-tallet. Selv Camilla Collett, i Amtmandens døtre, bruker brev for å gjengi tankene til deltakerne i romanen. Goethes Unge Werthers lidelser, er et internasjonalt berømt verk, der hovedpersonen skriver brev for å uttrykke sine tanker og følelser, og med det begrunne hvorfor det går som gjør i den korte romanen.
Tsjekhovs lille brev på 5-6 sider er ikke i nærheten av å komme opp til nivået til disse to. Tsjekhov forsøker heller ikke på det. Det er et morobrev, en humoreske, skrevet for leserens fornøyelse, og er nok ikke ment for noe videre tankearbeid. Tsjekhovs brev er ikke satt inn i noen sammenheng, det er ingen historie som nedfeller seg i det, ingen personer som deltar, ingenting som skjer, det er bare et sammensurium av tanker, satt sammen som var det et virkelig brev, skrevet som var det fra en person til en annen, men tydelig ment å skulle bli lest av mange flere. Det er heller ikke noe forsøk på å argumentere, eller å overbevise, eller å påvirke leseren – altså mottakeren av brevet – det er bare en stor klump av tanker, smelt ut, uten filter, og uten avsnitt. Tankene går heller til russeaviser og studentaviser, enn til verdenslitteraturen, som Tsjekhov senere skulle ta plass i.
Språket er også unødig kunstlet. Tsjekhov er alltid nokså vanskelig å lese på russisk, synes jeg. Det er alltid mange ord å slå opp. Om enn språket er enkelt og likefrem, og ser veldig greit ut på norsk når oversetteren har gjort jobben sin, så har Tsjekhov et svært stort ordforråd, og er veldig presis i skildringene sine. Novellen – der Tsjekhov fant sitt mesterskap – er en kort form, og den senere Tsjekhov er knapp med ordene sine. Da må hvert ord være velvalgt, og Tsjekhov bruker ord som sjelden blir brukt ellers, og setter navn på gjenstander og ting som sjelden blir nevnt i litteraturen.
Tsjekhovs debut passer ikke til disse karakteristikkene i det hele tatt. Her er det ordgyteri. Den unge Tsjekhov mangler selvtilliten eller modenheten for å velge ut den treffende detaljen, og smeller i stedet opp en rekke med oppramsinger. Det er en mye lettere måte å gjøre det på. Resultatet blir ikke med det bedre. I Brev til en lærd nabo er det ikke nok å si at noe leder til «ruin», det leder her til «ruin og forfall». Det er mange sammenligninger ment å være friske og originale, noe de kanskje er, men på bekostning av presisjonen. Dette er tanker og ideer Tsjekhov har diskutert med sine venner, men som han liksom ikke bare kan la stå som de er, når de skal ut i et litterært verk.
Vi ser det også i navnet på landsbyen brevet skal være skrevet fra: Блины-Съедены, kan omtrent oversettes med «spiste pannekaker», som jeg også har gjort. Den kunstlete stilen gjør oversettelsen ikke helt lett. Jeg har skåret igjennom der den har vært ekstra vanskelig, og prioritert å gjøre den leselig på norsk, fremfor en ordrett gjengivelse. Det er også å si at originalen finnes i en del litt forskjellige utgaver, så heller ikke Tsjekhov selv ville ha med alle ordene hver gang. Samtidig irriterer det meg kraftig å se oversettelser som ikke er skikkelig gjort, så jeg har ikke villet omskrive eller utelate noe, om det ikke var som aller siste utvei. Noen ganger har jeg også bare oversatt det jeg tror står der, selv om det da går litt i ball på norsk. Hvis jeg har tid til å stikke innom posten for revidering, skal jeg forsøke å glatte ut noe av det verste, og forhåpentligvis få teksten leselig og grei.
Velbekomme, Tsjekhovs første tekst i norsk oversettelse!
* * *
Brev til en lærd nabo
Landsbyen Spiste-pannekaker
Kjære nabo.
Maksim… (jeg har glemt hva farsnavnet Deres er, unnskyld høystærede!) Unnskyld og tilgi meg gamle olding og klossete menneskesjel for det at jeg tør uro Dem med min sørgelige babling. Se der har det allerede gått et helt år siden det behaget Dem å bosette Dem i vår del av verden i naboskap med meg, det fine menneske, og jeg kjenner Dem ennå overhodet ikke, og De kjenner dessverre ikke øyenstikkeren meg. Tillat meg da, dyrebare nabo, selv om det er ved hjelp av disse gammelmodige hieroglyfer, å bli kjent med Dem, å tankefullt trykke Deres lærde hånd og gratulere Dem med reisen fra St. Petersburg til vår uverdige fastland, bebodd av bønder og kristenfolk, dvs. plebeierske elementer. Jeg har lenge lett etter en mulighet for å bli kjent med Dem, jeg traktet etter det, fordi vitenskapen i visse slekter i moderlandet, alt er bare som i sivilisasjonen, og fordi jeg hjertelig respekterer de folkene som er kjente i navn og tittel, kronet med en aura av populær helligdom, med laurbær, med cymbaler, med ordener, med bånd og med attester, det tordner som torden og lyn over hver del av den bebodde verden, både den synlige og usynlige, dvs. den under månen. Jeg har en flammende elsk for astronomene, poetene, metafysikerne, privat-dosentene, kjemikerne og andre prester av vitenskapen, som til hvem også De kan legges til med Deres åndelige fakta og fremvokste vitenskap, dvs. mat og frukt. De sier at De kjenner mange bøker på fingrene, fra en tid med klokelig sitting med pipene, med termometrene og en haug med utenlandske bøker med fristende tegninger. For ikke lenge siden reiste innom til meg usle besittelser, i mine ruiner og ødeleggelser den stedlige Maksimus Pontifeks Fader Gerasim og med sin fanatisme skjelte han og klandret Deres tanker og ideer vedrørende den menneskelige opprinnelse og andre fremtredelser i den synlige verden og stod seg opp i mot og ble rasende overfor Deres åndelige sfære og tankens horisont skjult av lys og aeroglit. Jeg er ikke enig med Gerasim vedrørende Deres åndelige ideer, fordi jeg lever og ernærer meg utelukkende av vitenskapen, som Forsynet gav menneskeslekten for utgraving av verdens indre synlige og usynlige dyrebare metaller, halvmetaller og briljanter, men likevel, tilgi meg, papa, insekters så vidt synlige, hvis jeg tør imøtegå på gammeldags vis visse av Deres ideer vedrørende naturens vesen. O. Gerasim meddelte meg at De skrev diktning, der De behaget å gjøre rede for noen ikke særlig vesentlige ideer angående mennesket og deres opprinnelige tilstand og gammeldagse væren. De behaget å skrive at mennesket opprant fra apeslekten, marekatter, orangutanger osv. Tilgi meg, du gamle, men jeg kan på dette viktige punkt ikke være enig med Dem, og jeg kan til Dem sette et komma. For, hvis det var slik at mennesket , verdens hersker, det klokeste av pustende skapninger, oppstod fra dumme og uvitende aper, så ville det hatt hale og vill stemme. Hvis det var slik at vi stammet fra apene, så ville nå sigøynere leid oss på gatene til fremvisning og vi ville betalt penger for fremvisningen til hverandre, dansende på sigøyneres befaling eller sittende bak gitteret i menasjeriet. Er vi virkelig dekket med pels? Har vi ikke på oss klær, som blottede apekatter? Ville vi ikke elske og ikke forakte damene, hvis det fra henne hadde luktet ape, som vi hver tirsdag så hos styreren av adelskapet? Hvis det var slik at våre stamfedre opprant fra apene, så ville de ikke ha hvilt i kristne gravlunder; for eksempel min tippoldefar, Amvrosij, som levde den tiden Polen var et keiserdømme, han døde ikke som en apekatt, men ved siden av abbed Joakim Sjostak, hvis opptegnelser om temperert klima og lite måteholdne bruk av varme drikker fremdeles befant seg hos min bror, Ivan (major). Abbed betyr katolsk pave. Unnskyld meg, uskolerte, for at jeg er i veien for Deres læregjerning og skyver på mitt vis det gammelmodige og påtvinger deg mine villapeaktige og noe smakløse ideer, som hos lærende og siviliserte mennesker snarere plasserer seg i magen enn i hodet. Jeg kan ikke tie og ikke tåle når de lærde ikke tenker riktig med forstanden sin og jeg kan gjøre innvendinger til Dem. O. Gerasim meddelte meg at De ikke tenker riktig om månen, det vil si måneskiven, som avløser solen for oss i tiden med mulm og mørke, når folk sover, og De bringer elektrisitet fra sted til sted og fantaserer. Ikke le over den gamle at han skriver så dumt. De skriver at på månen, det vil si måneskiven, lever og bor det mennesker og folkeslag. Dette kan ikke være riktig noe sted, for hvis det levde folk på månen, så ville de dekke for oss det magiske tryllelyset fra den med sine hus og frodige beiter. Uten regn kan ikke folk leve, og regn faller ned på jorden, og ikke opp på månen. Folk som levde på månen ville falle ned på jorden, og dette skjer ikke. Urenheter og ? ville drysset ned på vårt land fra den bebodde månen. Kan det bo folk på månen, hvis den eksisterer bare om natten, og forsvinner om dagen? Og regjeringen ville ikke gi lov til å bo på månen, fordi man på grunn av den lange avstanden dit og dens uoppnåelighet kan skjule seg fra skyld veldig lett. De tar litt feil. De inkluderte og publiserte kombinasjoner i din forstand, etter hva Gerasim sa meg, som om De var i det høyeste himmellegeme, om at på solen er det mørke flekker. Det kan umulig være sant, for dette kan umulig være sant overhodet. Hvordan kan De se flekker på solen, hvis man ikke skal se på solen med vanlige, menneskelige øyne, og hvorfor er det flekker på dem, hvis den greier seg også uten disse flekkene? Fra hvilken våt kropp er disse flekkene laget, hvis de ikke brenner opp? Kanskje lever det fisker på solen, etter hvordan De vil ha det? Unnskyld meg det giftige piggeple, som stakk så dumt! Fryktelig forrådte jeg vitenskapen! Rublen – et seil fra det tolvte århundre – har ingen verdi for meg, vitenskapen hans formørket øynene mine med sine fjerne vinger. Enhver oppdagelse piner meg som en nagle i ryggen. Selv om jeg er en uvitende person og gammelverdslig godsherre, likevel slik gammel trollunge beskjeftiger jeg meg med vitenskapen og oppdagelser, som med egne hender produserer og fullfører sitt klossete lille hode, sin ville skalle med tanker og et kompleks av høythengende kunnskap. Matusjka naturen er en bok, som man må lese og se. Jeg kan legge frem åpent min spesielle fornuft, så åpent, som ikke en eneste reformator ennå har oppfunnet. Jeg sier det uten å skryte, at jeg ikke er av de siste vedrørende utdannelse, skaffet med liktorner, ikke med rike foreldre, det vil si fedre og mødre, eller formyndere, som ofte fører sine barn i fordervelse ved hjelp av sin rikdom, luksus og seksetasjers boliger med slaver og elektriske ringeklokker.
***
… [og slik fortsetter det]…
* * *
(…)
***
Jeg forblir Deres ærbødige Donske hær, pensjonert underoffiser av adelslekten, deres nabo
Vasilij Semi-Bulatov
ES2013
(Jeg har foreløpig bare oversatt begynnelsen)
**
Noen ordforklaringer:
I en ordrik og strengt tatt litt dårlig skrevet tekst er det vanskelig å få med seg alt, få det leseverdig på norsk og være tro mot originalen. Her under står noen av problemene som er glattet over i oversettelsen min.
Аэроглит – aeroglit – står ikke i ordboken, og når jeg søker det på nettet kommer treffene på ordet slik det står i denne teksten til Tsjekhov. Det står at det skal være et slags homeopatisk middel, uten at jeg skal gå god for det. Der det står i teksten, ser det ut til å være en del av en vanlig opplistning, som ikke trenger å bety så mye.
Menasjeri er en samling levende dyr brukt til fremvisning.
Ordet Абат finner jeg ikke i noen ordlister, men jeg kan spore meg opp på russisk Wikipedia at det ser ut til å bety leder av et munkekloster, altså en katolsk abbed, som jeg har oversatt med.
Неук står ikke i russisk ordbok, det er et ukrainsk ord, som Wikiordboken på engelsk oversetter tilsvarende uvitende, udannet og uskolert – som jeg oversetter med.
Jeg oversetter мрака и темноты med mulm og mørke, selv om de to russiske ordene er forskjellige ord for mørke, og jeg ikke er sikker på at sammensetningen av dem er et fast uttrykk, slik «mulm og mørke» er hos oss.
Tsjekhov bruker stadig vendingen об луне т. е. об месяце, altså to ord som på russisk begge kan bety «måne», men der месяц vanligvis blir brukt om «måned». Min russiskspråklige kone forklarte at det var en forskjell, at луна er den astronomiske betegnelsen, for den kuleformede satellitten som svever rundt jorden, mens месяц er den månen vi ser på himmelen fra jorden. Jeg vet ikke hvor langt denne forklaringen holder, men oversetter altså med «måne, det vil si måneskiven», der dette er aktuelt. Alternativet var å bare kutte ut den andre månen, men da vil jeg bryte med ordflommen Tsjekhov serverer.
En annen plagsom vending Tsjekhov bruker, også i forbindelse med menneskene på månen, er – her kommer hele setningen med alle sine vanskeligheter – : Вы пишете, что не луне т. е. не месяце живут и обитают люди и племена. Først er det problemet med луне (måne) og месяц (måned, måne), som omtalt ovenfor. Deretter kommer de to verbene живут и обитают, enda et eksempel på at Tsjekhov i sin første publiserte tekst ikke velger ut det mest treffende ordet, men kjører på med flere. Жить er leve, også i betydningen bo. обитают er tredje person flertall av обитать, et verb som ikke står i den store blå ordboken fra Kunnskapsforlaget, men som er det samme som italienske abitare, altså å bo. Så er det люди som er flertall av человек, menneske, altså «mennesker», mens племена er flertall av племя, som betyr «slekt» og «slektsledd», eller «stamme». Slik blir det satt opp en rekke med ord som betyr omtrent det samme, og som forvansker både lesingen og oversettelsen.
Helt grei litteratur 