Om samvittigheten, av Michel de Montaignes

Jeg har tenkt å stave meg gjennom essayet om samvittigheten av Michel de Montaignes på fransk. Jeg kan ikke fransk, men jeg kan litt italiensk, og jeg har derigjennom en ide om den franske grammatikken. Ord jeg ikke kjenner igjen, kan jeg slå opp. Å utvide med fransk og spansk utvider begrensningen med kun å ha italiensk den siste dagen i uken. Det er rikelig med litteratur som kan komme med, når også fransk er inne, selv når det bare er den korteste og aller mest tilgjengelige fransken.

Jeg har kjent essayene til Montaigne av omtale i årevis, og jeg har lest og hørt utdrag fra dem mange ganger. I anledning denne bloggposten skaffet jeg meg en liten oversikt, og leste kjapt gjennom de som så mest interessante ut, i utgaver tilgjengelig på de skandinaviske språkene. Så oppsøker jeg samme tekst på fransk, og så er jeg i gang.

Resten kommer…

Krig og fred (война и мир), av Lev Tolstoj

Krig og fred, av Lev Toltsoj, ble skrevet mellom 1863 og 1869, og utgitt mellom 1865 og 1869. Det er et fantastisk tiår i litteraturhistorien, samtidig som Lev Tolstoj skriver og utgir dette mesterverket, skriver og utgir landsmannen Fjodor Dostojevskij Forbrytelse og straff og Idioten. Det er høydepunktet for den russiske roman, Dostojevskij med den intense, kampfylte og polyfone, Tolstoj med den oversiktlige, rolige og suverene. Begge skrev verk som ikke har sin like i litteraturhistorien.

For å være litt personlig leste jeg krig og fred for første gang sent på 1990-tallet. Og jeg husker hvordan jeg ung og begeistret tenkte at et godt liv ville være, å ha en «glemselknapp», slik at det gikk an å lese Krig og fred på ny og på ny, resten av livet. Den fanget meg fullstendig. Det er en slik ro og drivende spenning på en gang, så kolossalt mange interessante karakterer, så enormt med handlinger og bihandlinger. Det er historieundervisning og samfunnsstudier, det er filosofi og livsmestring, det er roman i hvert fall jeg føler gjør leseren til et bedre menneske.

Det er store ord. Men nå, 20 år etter, kan jeg godt skrive dem på ny. I original leste jeg война и мир en gang på 2010-tallet, kanskje det var akkurat det året? Jeg tilbrakte ferien i Kiev og på Krim, og leste store deler av boken der, med gloseboken på knærne og den digre ordboken å slå opp i like ved. Jeg var ikke der, midt i 30 årene, så mottagelig som jeg hadde vært midt i 20-årene, og nå midt i 40-årene, er jeg det kanskje enda mindre. Første gang jeg leste romanen, slukte jeg også Tolstojs historiesyn, om at det ikke er personer som driver historien, det er historien som er drivkraften og personene som blir drevet. Napoleon var og er kjent som en stor statsmann og en enda større general på slagmarken, på 1800-tallet genierklært og vel så det. Tolstoj skildrer overbevisende hvordan Napoleon og de andre generalene lite annet kan gjøre enn å bivåne slagene, mens soldatene kriger mer eller mindre i panikk. Berømt er scenen der den russiske generalen i stedet for å legge en slagplan gjennom natten, legger seg til å sove, og dermed er klar til kampen uthvilt. I selve romanen er det overbevisende gjort, skjønt jeg nå har hørt foredragsserier og lest annen krigslitteratur fra 1800-tallet, og har kommet til den mening at generaler og hærførere nok har sitt å si, og at dyktige hærførere er med på å avgjøre utfallet av slagene. Tolstoj deltok riktignok selv i Krim-krigen, og har førstehåndskjennskap til dette her, mens jeg skriver og leser fra sofakroen. Dog er det andre som også har førstehåndskjennskap, og folk som må kunne regnes som eksperter, som står for et annet syn enn Tolstojs. Og om skildringene i selve verket kan diskuteres, går Tolstoj veldig langt og lenger enn langt i det essayistiske etterordet, der han skal forklare for leseren som kanskje ikke har fått det med seg, hvordan disse tingene her virker.

Det forhindrer ikke at Tolstoj med sin Krig og fred har skrevet en av de største romanene i verdenshistorien.

Schachnovelle, av Stefan Zweig

Jøden Stefan Zweig måtte flykte fra nazi-Tyskland. I eksil skrev han sjakknovellen, om den tyske Kansellisten som lærer å spille sjakk i nazistenes fangenskap, og det til et nivå som gjør ham i stand til å utfordre selveste verdensmesteren. Jeg er selv sjakkspiller på hobbynivå, så denne lange novellen fascinerte på flere nivå. Den er herlig urealistisk, men samtidig et psykologisk studium, som i det minste sier noe om Stefan Zweigs syn på menneskesinnet.

The tragical history of Dr. Faustus, av C. Marlowe

Kommer…

Mannen utan väg, av Erik Lindegren

I 1942 ble det århundredes viktigste diktsamling i Skandinavia utgitt i Sverige. Dikteren, Erik Lindegren, kunne ikke finne noe forlag som ville gi samlingen ut, så han finansierte utgivelsen selv. Man skulle kanskje ikke tro at noen diktsamling fikk så mye oppmerksomhet i krigsårene. I alle fall så lenge det ikke var illegale kampdikt, dikt som inspirerte til motstand og kraft, og kunne være en trøst i redslene og prøvelsene. Diktsamlingen til Erik Lindeberg tilbyr ikke noe slikt. Den er kunstnerisk svært ambisiøs, et verk som ville presse grensene for hva språket kan uttrykke, slik Picasso har presset grensene for malerkunsten og Stravinskij og Alban Berg og andre har presset musikken.

Diktsamlingen het Mannen utan väg, og består av 40 sonetter, som bryter med det meste man forventer av sonettsjangeren. En av sonettene, Nr. 27, att skjuta en fiende, er skrevet om poesibloggen. Nå kommer det til å være slik at jeg jobber med poesi, og den bloggen, om morgenen, og med denne litteraturbloggen om kvelden. Så får vi se hvordan det går. Jeg håper å poste jevnlig utover vinteren og våren, verk fra skandinavisk, engelsk, tysk, russisk og italiensk litteratur, lyrikk, dramatikk, korte episke tekster og lange episke tekster, og til slutt kategorein med «øvrig». Det siste vil si reiseskildringer, dagbøker, brev, essay og betraktninger, alt sånt.

Ennå strever denne litteraturbloggen med å finne helt sin form. Tekstene er for lange til at jeg kan legge dem ut, oversette og kommentere dem, og de er også såpass lange at det er vanskelig å skrive noe kort og interessant om dem. Det er også tidkrevende, å ha en hel roman i hodet, og finne ut på en kveld hva man skal skrive om den. Mange, mange av postene på bloggen er ikke ferdige. Heller ikke denne, om de 40 sonettene til Erik Lindegren, vil bli helt ferdige.

Det er også vanskelig å vite hva man skal skrive. Forskningslitteraturen om ham og om verket er omfattende, men det blir raskt sånn som gjør at folk flest har litt forakt for litteraturvitenskapen. Det kan bli veldig teoretisk, og miljø som leser og diskuterer seg veldig langt inn i en egen måte å se verden og tekstene på. Jeg vil jo gjerne åpne tekstene, og gjøre dem tilgjengelige. Ikke gjøre dem enda vanskeligere enn de allerede er.

For Erik Lindegren og sonettene i Mannen utan väg gjelder det å ha hekte ham på noe folk flest kan forstå, og finne mening i. Jeg nevnte Picasso og Stravinskij, navn som ofte blir nevnt. Malerkunsten har oppdratt folk til å sette pris på non figurativ maling, folk har bilder på veggene hjemme, av typen Donald-bladene latterliggjorde for noen år siden. Folk skjønner også Guernica, når de får det forklart. Det er noe med det, at i en kaotisk, syk verden, så nytter det ikke å gjengi tingene slik de ser ut, for det er jo bare de bildene vi uansett er omgitt med, de som lar oss fortsette å tro at alt er normalt. Guernica er et fanastisk maleri, fordi Picasso vrenger virkeligheten midt i ansiktet på oss. Folk flest har ikke sett det, originalen, det har ikke jeg heller, men jeg vet at det er veldig stort i formatet, og at det er malt på ørsmå glassbiter, sånn at lyset reflekteres i alle retninger. Det er et maleri som roper ut!

Lindegren gjør på en måte det samme med språket. Han velger en av de aller, aller mest klassiske diktformene, strofeformene, sonetten, men han følger ikke andre regler med den, at diktene hans har 14 linjer, og en slags femfotet jambe. Det er ingen rim, ingen, og det er heller ingen tanke som blir utviklet, og får en vending, som sonettene til Petrarca, eller en snerten konklusjon til slutt, som de til Shakespeare. Det går kanskje an å si at de 14 linjene i hver sonett hos Lindegren er variasjoner over et tema, men det er vanskelig å se noen tanke gå over mer enn to linjer. De fleste tanker blir brutt i linjen de begynner i, det er tjukt av sjokk, uventede vendinger, bråstopp og umulige sammensetninger. Det er virkemidler som hører til den litterære perioden modernismen, men å påpeke det, bringer oss rett inn i litteraturvitenskapen slik den lever i fordommene til folk, der det er viktigere å vite noe om litteraturen enn å lese den og ha utbytte av den.

Linjene hos Petrarca er satt opp i kvartetter og tersetter, linjene hos Shakespeare i kvartetter og kupletter. Hos Lindegren er linjene i par. Og det er slik, at hvert par kan trekkes ut av sonetten de hører hjemme i, og plasseres hvor som helst. De ser vel så mye ut som aforismer og paradoks, enn som linjer i et dikt, enn si en sonett. Eksempelet henter jeg fra sonett 4:

förintelsen sågar snuvigt en kropp i lika delar
bittert som en bruten gren i november

men med ett dödsur bakom den polerade pannan
griper mig raseriets nakna tistelstång

Erik Lindegren, Mannen utan väg, sonettt IV

Jeg velger disse linjene fordi de er så tilfeldige og representative. Jeg kunne valgt nær sagt hvilke som helst andre fire linjer i samlingen. De ser alle sånn ut. Virkemidlene som blir brukt, er også typiske. Her er det forråtnelsen som får menneskelige egenskaper, og er i stand til å sage en kropp i like deler. Så er det besjeling, av en gren som brekker i november, og er bitter, lik forråtnelsen som sager, eller stemningen forråtnelsen sager i. Innvendingen om at grener som brekker i november kanskje ikke er spesielt bitre, er å lese diktet motvillig, og da er det få tekster som blir gode. Man skjønner, kanskje, av det som videre står, om et dødsur bak den polerte pannen, og om raseriets nakne tistelstang som griper meg, som avslutning på diktet, at denne samlingen fremprovoserte tungetaledebatten både i Norge og i Sverige. De som ønsker dikt med klar og logisk mening, får det ikke her. De som ønsker kaoset, det uforståelige, i en uforståelig verden, de har mer å hente.