Månedlige arkiver: desember 2011

Forsvinne

Denne teksten lå egentlig under forkastede. Det betyr at jeg ville kvitte meg med den, at den ikke var bra nok. Når jeg leser den nå på ny, ombestemmer jeg meg. Den er bra nok.

Forsvinne

Nå er året omme, og jeg skal forsvinne. Ja, jeg vet det høres merkelig ut, og jeg synes det er litt merkelig selv, men sånn er det altså. Jeg forsvinner. Aldri mer er det jeg som skal registrere det som skjer rundt meg. Aldri mer jeg som skal se meg selv gå på teater, på kafé og forskjellige slags andre steder med vakre kvinner for kanskje å få dem til å forstå hva jeg ønsker de skal gjøre med meg. Aldri mer skal jeg sitte ved et instrument for å uttrykke følelser jeg ikke får frem på andre måter, og heller ikke på denne måten. Aldri mer skal jeg stå på scener for å lese opp tekster jeg selv har skrevet, nå er det andre som skal lese. Dette er restene av meg. Jeg skulle ønske jeg klarte det bedre, jeg skulle ønske jeg bedre klarte å uttrykke hva det er med meg. Jeg skulle ønske jeg klarte å skrive det ned slik at andre kunne forstå det, men når jeg leser tekstene mine nå på ny, så ser jeg at det har jeg ikke greid. Det er hele tiden noe annet, uansett hvor mye jeg anstrenger meg, blir det hele tiden en annen enn jeg som opptrer, det blir alltid andre følelser enn mine, alltid tanker litt på siden av det jeg egentlig tenker. Hadde jeg bedre tid, kunne jeg kanskje skrive det bedre, men bedre tid har jeg ikke, og bedre ville det kanskje ikke blitt uansett. Dette er så bra som det ble. Kanskje må tankene være skjeve og unøyaktige for at de skal være mine. Kanskje er kontrollen jeg har over følelseslivet mitt så dårlig, at når jeg forsøker å fange dem i skrift, så må de skli ut og jeg må forandre meg til å bli en annen enn den jeg er. Og kanskje er denne andre mer jeg, enn den som sitter her og skriver. Det er ikke min oppgave å finne ut, jeg forsvinner nå.

ES2005

Reklamer

Festen som bare nesten ble noe av

Festen som bare nesten ble noe av

Han skulle arrangere fest. Han hadde tenkt litt over hvem han kunne invitere. Det var forskjellige folk. Kjekke folk, alle i hop. De kunne komme bort til ham sånn i åtte-tiden. Gjerne tidligere, hvis det var noen som ikke kunne vente. Han kunne være klar i seks tiden, eller noe sånt. Han kunne sitte nydusjet utover ettermiddagen. Når noen ringte på, skulle han med et smil lukke opp, kom inn, et smil som samtidig sa at det var hyggelig at du kom og du kunne godt ha ventet. Hvem vet når de første gjestene ville komme. Kanskje han kunne bake et eller annet. Det kunne han nok ikke, men han kunne kjøpe litt chips og forskjellig. Litt gulrøtter og selleri man kunne putte i en dip, og litt oliven ser alltid fint ut, selv om det kanskje er litt jenteaktig. Og selleri er det forresten kanskje ikke, kanskje heter det noe annet det man putter i dipen sammen med gulrøttene, når man synes chips er for kjedelig fordi det er så vanlig. Han hadde riktignok ikke kjøpt disse tingene ennå, men han kunne kjøpe dem snart. Penger hadde han, både i kontanter og på kortet. Det ville sikkert virke rart å kjøpe chips og gulrøtter og selleri eller hva det het, og dip, og betale med kort. Han kunne bruke kontanter. Litt alkohol måtte han selvfølgelig ha hatt. Til seg selv. De andre fikk ta med sitt eget. Forresten kunne han kanskje ha et par drinker på lur, som et triumfkort hvis festen var i ferd med å ta av men fortsatt ikke hadde gjort det. Da kunne han bare lure seg inn i skapet, fiske frem en liten helflaske med gin, blandevann hadde han selvfølgelig stående, og sitron, og isbiter, og glass nok til alle. Uten å gjøre forskjell på noen, hadde han tømt oppi til alle som ville ha. De som ble for fulle, ville alle sammen bare ledd av og siden snakket om og ledd av på ny. Det ville bare være morsomt. Noen knuste glass må man nesten regne med. Han kunne kjøpe nye eller utmerket leve med færre glass. Kanskje kunne han for moro skyld knuse noen glass selv, hvis noen var uheldige og glapp et glass. Han kunne bare holde det ut i luften og slippe det, og så lo alle sammen etterpå. Så lite betydde det for ham, et lite glass eller to. De gjestene som følte for det, kunne være igjen og rydde etterpå. Eller bare være igjen, uten å rydde. Han ville ikke jage noen, verken ut eller inn, hadde han nær sagt. De kunne komme den som ville, bare han ungikk knivstikkingsfolk og voldsmenn. Men slike hadde han heldigvis ikke i sin vennekrets. Han kunne være raus med invitasjonene, bare invitere i øst og vest, det var bare å komme til festen hans. Det var ikke nødvendig å klargjøre det på forhånd. Kom, bare kom. Tidspunktet er ikke så farlig. Glem det der med åttetiden, det var bare noe som ble sagt i forbifarten. Vær så snill og kom.

ES 24 des 2003

En embetsmanns død, av A. P. Tsjekhov

Her mot slutten av året serverer jeg noen fulle oversettelser av noen av Tsjekhovs korte noveller. I dag er det en novelle fra året 1883, trykket i magasinet «Oskolki», som betyr «sprengstykker». Det er fra Tsjekhovs tidlige, humoristiske periode, der han underskrev sine småstykker med Tsjekhonte.

Den lille novellen handler om en laverestående embetsmann som kommer i skade for å nyse på en høyerestående general. Av historien kommer det frem at det er ikke helt sikkert nyset treffer generalen, det er bare kanskje, men dette kanskje er nok. Den stakkars embetsmannen, en av Russlands mange kontorister, får et voldsomt behov for å unnskylde seg, og da han føler at generalen ikke i tilstrekkelig grad tar til seg unnskyldningen, så går det helt galt for ham. Han maser og maser til generalen til slutt mister besinnelsen og skriker til ham at han skal holde opp. Det er slutten på den stakkars kontorist, det er dette som er en embetsmanns død.

Den lille embetsmannen i novellen heter Tsjervjakov. Det ordet kommer av Tsjerv, eller Tsjervjak, som betyr mark. Det er ikke bare at den lille embetsmann føler seg som en mark og blir verdsatt som en mark, det er mye om hvordan han vrir og vrenger seg, som en mark på asfalten i regnvær. Selv om en mark gjør nytte for seg, kan den bli tråkket på og delt i to for moro skyld, det er ingen som sørger over en marks død.

Tematikken er typisk for Russland på 1800-tallet. Det blir introdusert av Nikolaj Gogol, den første som lanserer den lille mann – antihelten – i litteraturen, og blir fulgt opp av dem alle, med først Dostojevskij og senere Tsjekhov i spissen. Da Tsjekhov skriver det humoristiske stykket sitt, har antihelten spilt hovedrollen i litteraturen i flere tiår, og det er ikke lenger noe så voldsomt oppsiktsvekkende ved ham. Man kan behandle ham litt humoristisk, som Tsjekhov her gjør.

Tross det skal man huske at det også i novellen er alvorlige undertoner. Den sterke underlegenhetsfølelsen og den forferdelige frykten for å gjøre noe feil i sosiale sammenhenger er et vedvarende problem i Russland. Om enn man ikke tar sin bokstavlige død av å nyse litt på en overordnet, så kan det resultere i en symbolsk død. Dette problemet ligger der, under det humoristiske innholdet og humoristiske stilen i den lille novellen.

* * *

En vakker aften satt en ikke mindre vakker eksekutør, Ivan Dmitritsj Tsjervjakov, på andre stolrad i teateret og så gjennom en kikkert på “Cornevilles klokker”. Han fulgte med på operetten, og følte seg veldig takknemlig. Men plutselig… I fortellinger treffer man ofte på dette “men plutselig”. Forfatterne har rett: livet er fullt av plutselige hendelser! Men plutselig rynket ansiktet hans seg, øynene ble knepet sammen, bevegelsene holdt opp… Han tok av brillene, bøyde seg ned og… atsjo!!! Nøs, som dere ser. Å nyse er ingen steder forbudt for noen. Både bønder og politimestere, og av og til til og med rådgivere nyser. Alle nyser. Tsjervjakov lot seg slett ikke bli forlegen, han tørket seg med et lommetørkle, og som et høyerestående menneske så han seg omkring: han uroet vel ikke noen med denne nysingen? Men her ble han allerede forlegen. Han så at en eldre herre, sittende foran ham på første rad, strevde med å tørke seg på månen og nakken med et tørkle, og mumlet et eller annet. I den eldre herren kjente Tsjervjakov igjen statsgeneral Brizjalov, fra departementskontoret for kommunikasjoner.

“Jeg skvettet på ham!” tenkte Tsjervjakov, “- han er ikke min sjef, jeg kjenner ham ikke, men det er likevel ikke greit. Må unnskylde meg”.

Tsjervjakov kremtet, lente seg fremover og hvisket generalen i øret::

– Unnskyld, deres høyvenbårenhet, jeg sølte på Dem, det var ikke med vilje…

– Det er ingenting, det er ingenting

– For Guds skyld, unnskyld. Jeg, skjønner du… Jeg ville ikke!

– Åh, sett Dem ned, er du snill! La folk høre!

Tsjervjakov ble forlegen, smilte dumt, og gav seg til å følge med på scenen. Han fulgte med, men følte ikke lenger noen takknemlighet.Uroen begynte å plage ham. I pausen gikk han bort til Brizjalov, stilte seg ved ham, og etter å ha overvunnet frykten mumlet han:

– Jeg skvettet på Dem, Deres Høyvelbårenhet… Tilgi meg… Jeg ville ikke… det var ikke for å…

– Åh, det er fullstendig… jeg har alt glemt det, og du fortsetter med bare det samme! – og beveget utålmodig underleppen.

* * *

[Her er en del jeg ennå ikke har oversatt]

* * *

– Jeg kom i går i skade for å uroe Deres høyvelbårenhet, gav han seg til å mumle, da generalen satte i ham noen spørrende øyne, – ikke fordi jeg ville le, slik det behaget Dem å si. Jeg unnskyldte meg for det at jeg med nyset, skvettet litt… å flire tenkte jeg ikke på. Kunne jeg virkelig våge å flire? Hvis vi skulle flire, så slett ikke da, det vil si, av viktige peronser… det gjør man ikke…

– Ha deg vekk!! – skrek plutselig en blå og skjelvende general.

– Hva da? – spurte Tsjervjakov hviskende, nummen av skrekk.

– Ha deg vekk!! gjentok generalen, og trampet med føttene.

I magen til Tsjervjakov var det noe som rev seg. Han så ingenting, hørte ingenting, baklengs gikk han til døren, og ut på gaten, der han slepte seg av sted. Vel hjemme tok han ikke av seg munduren, han la seg på sofaen og… døde.

ES2013

(Oversettelsen er ennå ikke fullstendig, den er gjort etter Polnoje sobranije v tridsati tomakh, lastet ned fra nettet)

Jeg har glemt det!!, av A. P. Tsjekhov

28. februar 1882 stemplet den russiske sensuren under tsar Alexander III en kort tekst skrevet av den unge medisinstudenten, Anton Pavlovitsj Tsjekhov. Det var bare et halvt år siden Alexanders far, Alexander II, var blitt myrdet av den venstreorienterte aksjonistgruppen Narodnaja volja, eller Folkets vilje. Selv om aksjonistgruppen, som kanskje bedre kan kalles en terroristorganisasjon, lyktes i å drepe tsaren, var aksjonen verre, med det at etterfølgeren var langt verre. Sensuren ble strengere, undertrykkelsen hardere og regimets kontroll over det russiske folk mer omfattende.

Det var imidlertid liten grunn til å reagere på den harmløse teksten Anton Tsjekhov hadde sendt inn til tidsskriftet Moskva, for å tjene noen slanter til studieoppholdet. Teksten var en novelle, og den het Забыл!! (Zabyl), eller på norsk «Jeg har glemt det!!», som jeg oversetter det med. Se for øvrig kommentarer lenger nede, for alt det denne tittelen egentlig kan bety.

Jeg oversetter novellen her, under. Den er lest, jeg har slått opp alle ordene, og så har jeg oversatt alt fra start til mål. Jeg har ikke sett gjennom på ny, ikke lest korrektur, og ikke undersøkt skikkelig de vanskelige stedene. Men jeg har undesøkt såpass at det skal fungere på norsk, og det ikke skal være noen grove feil. Alt er også gjort skikkelig rede for i kommentarene jeg kaller «ordforklaringer». Noe har jeg forresten ikke helt fått tenkt gjennom, som om hovedpersonen på norsk skal hete «Hauptvaktov» eller «Gauptvakhtov», og om hvilke norske ord jeg skal velge for en del sentrale russiske ord som går igjen. Den er altså ikke helt stilren. Men innholdet er på plass, og det er ikke noe tull med den. Dette er ekte Tsjekhov, gratis på norsk.

Det er en enkelt novelle over en enkel idé, men det er skikkelig godt gjort. Det er hovedpersonen Hauptvaktov som skal inn i musikkforretningen for å kjøpe noter, og så glemmer han hvilke noter han skal ha. Hele novellen er hvordan han står der inne og tenker på det. Dette kan fort bli statisk, så Tsjekhov legger inn en katt som kan rulle seg på disken, og sånn kan representere stemningen og nesten være en kommentar til gamle Hauptvaktov, som nå er så lite av hva han var.

*

Jeg har glemt det!!

Oversatt av Eivind Salen

En gang var Ivan Prokhorytsj Hauptvaktov en elegant premierløytnant, danser og kurtisør. Nå er en han en tykkfallen, kort godseier som allerede to ganger er ødelagt av lammelse. Utslitt og utpint etter alle damenes innkjøp, stakk han innom den store musikkforretningen for å kjøpe noter.

– Goood dag, sa han, i det han gikk inn.  – La meg få…

Den lille tyseren stod bak disken, strakte hals mot ham som en hilsen, og satte i ansiktet opp et smilende spørsmålstegn.

– Hva er det du vil ha?

– La meg få… det er varmt! Klimaet er slik at det ikke er mulig å gjøre noen ting. La meg få… Mmm… La meg få… Mm… Kunne jeg… Jeg har glemt det!!

– Så kom på det, da!

Hauptvakhtov la den øverste leppen på den nederste, rynket sin lille panne , løftet øynene til værs og falt i tanker.

– Jeg har glemt det!! Æsj, tilgi herrer, hukommelsen er djevelsk! Ja, vent nå… vent nå… Tillat meg… Mm… Jeg har glemt det!!

– Så kom på det, da!

– Jeg sa det til henne: skriv det ned! Men neida… Hvorfor skrev hun det ikke ned? Jeg kan ikke forstå det… Ja, kanskje, vet De det selv? Det er et utenlandsk stykke, det spiller høyt… hva?

– Vi har så mange stykker, De skjønner det, at…

– Nå, ja… Greit! Mm… Mm… La meg komme på det… Nå, hvordan kan det ha seg? Og uten dette stykket kan jeg ikke dra – Nadja vil plage livet av meg, det er datteren min; hun kan ikke spille stykket uten noter, De vet, det blir klønete… det vil aldri lykkes! Hun hadde noter, ja, jeg tilstår at jeg uforvarende tente på dem med parafin, og for å unngå skrik, så kastet jeg dem bak kommoden… Jeg liker ikke kjerringskrik! Så jeg gikk ut for å kjøpe… Nå, ja… Fff… Hva er det for en viktig katt! – Og Hauptvakhtov klappet en stor, svart katt, som rullet seg på disken… Katten malte, og strakte seg appetittelig.

– Utmerket… Sibirsk, det vil si en skurk!.. Født luring… Er det hannkatt eller hunnkatt?

– Hannkatt.

– Nå, hvorfor klappe den? Slyngel! Tosk! Tiger! Fanger den mus? Mjau, mjau? Jøss, for et anatem hukommelsen er!.. Feit, luring! Denne katten deres, er det mulig å ta den med seg?

– Nei… Hm…

–  I så fall vile jeg tatt den… Kona bare elsker broren dems – katter!.. Hvordan kan det nå ha seg? Jeg husket det hele veien, men nå har jeg glemt det… Jeg mistet hukommelsen, basta! Jeg har blitt gammel, min tid har vært… det er på tide å dø… Det er høylydt som de leker seg, med tryllekunster, høytidelig… Tillat meg…  Hm… Jeg kan kanskje synge…

– Syng… oder… oder… eller De kan plystre!

– Det er synd å plystre i et rom… Vi hadde Sedelnikov som plystret, han plystret og forplystret seg… Er De tysk eller fransk?

– Tysk.

– Akkurat, ja, jeg så det av legningen. Det er bra du ikke er fransk… Jeg liker ikke franskmenn… Nøff, nøff, nøff… svineri! I krigens dager spiste de mus. De plystret i brakkene sine fra morgen til kveld, og blåste til slutt hele kolonialforretningen opp pipen! Nå er de helt opp i gjeld… Og meg skylder de tohundre rubler. Jeg synger av og til i nesen… Hm… Tillat meg… Jeg skal synge… Vent. Nå… Kremt… Host… Det klør i halsen…

Hauptvaktov knipset tre ganger med fingrene, lukket øynene og satte i gang i fistel:

– Tå-tå-ti-tå-tåm… Hå-hå-hå… Jeg er tenor… Hjemme er jeg fremfor alt diskant… Tillater De… Tri-ra-ra… Krremt… Noe satte seg fast i tennene… Tju! Et frø… Å-tå-å-oå-pp… Krremt… Jeg blir visst forkjølet… Jeg drakk kald øl i ølstuen… Tro-ro-ro… Alt går slik oppover… Og etterpå, ved De, går ned igjen, nedover… Det stikker en tur til siden, og så griper det en høyere note, det er liksom strødd rundt omkring… Tå-tå-ti… rooo. Forstår De? Og på dette punktet kommer bassen: gho-gho-gho-gho-ghogho… Forstår De?

– Jeg forstår ikke…

Katten så med forundring på Hauptvaktov, smilte litt så det ut som, og hoppet dovent ned fra benken.

– Forstår de ikke? Det var synd… Forresten, jeg synger ikke så bra… Jeg har glemt det fullstendig, for en ergrelse!

– Spiller De piano… Spiller De?

– Nei, jeg spiller ikke… Jeg spilte en gang fiolin, på en streng, ja og det var jo… dumskap… De lærte meg det ikke… Broren min, Nazar, spiller… Han lærte om det… Frances Rokat, kan det ha vært, De vet, Benedikt Francis lærte… Slik en gøyal franskermann… Vi ertet ham med Bonaparte… Han ble sint… «Jeg er ikke Bonaparte, sier han… Jeg er den franske republikk»… Og så ble han rød, for å si som sant er ble han republikansk… Helt rød som en hund… Meg lærte mine avdøde foreldre ingenting… Bestefaren din, sa de, kalte de Ivan, og du er en Ivan, og derfor skal du være lik med bestefaren din i alle dine gjerninger: til krigen, din kjeltring! krutt!!  Ømheter, bror… bror… Jeg, bror… Jeg, bror, tillater deg ingen ømheter! Bestefar ernærte seg på et vis av hestekjøtt, ernær deg av det du også! Salen skal du ha under hodet, i stedet for puter!.. Nå skal jeg hjem! Så sett i gang og reis! Jeg er ikke bydd å komme hjem uten noter… Lev vel, får en si, i et slikt tilfelle! Unnskyld forstyrrelsen!.. Hvor mye koster det pianoet?

– Åttehundre rubler!

– Fy, fy, fy… du verden! Det betyr: kjøp deg piano og gå uten bukser! Ho-ho-ho! Åttehundre rub-… -ler!!! Leppen er ingen tosk! Lev vel, får en si! Schrpreckenzi! Gebenzi… Jeg spiste lunsj en gang hos en tysker… Etter lunsjen spurte jeg en herre, som også var tysk, om hvordan man skulle si «Jeg er Dem hjertelig takknemlig for brød og salt» på tysk. Og han sier til meg… han sier… Tillater De… Og han sier: «Ikh libe dikh fon gantsen gertsen!» Hva betyr nå det?

– Jeg… Jeg elsker deg, – oversetter tyskeren, ståened ved benken, – av hele mitt hjerte!

– Det får’n si! Jeg gikk bort til vertens datter, ja, like bort til henne og sa dette… Hun ble forvirret… Det ble nesten hysteriske tilstander… Kommisjoner! Tillater De! På grunn av et dumt hode har man vondt i beina… Sånn også for meg… Med tosker er hukommelsen stakkarslig: du går ned tjue ganger! God helse!

Gauptvakhtov åpnet forsiktig døren, gikk ut på gaten, og etter å ha gått fem skritt, tok han på seg hatten.

Han skjelte på hukommelsen sin, og falt i tanker…

Han tenkte på hvordan han skulle komme hjem, hvordan møte kona, datteren og barna… Kona ser på innkjøpene, skjenner på ham, kaller ham noe levende, geitebukk eller stut… Barna kaster seg over søtsakene og begynner med raseri å ødelegge sine allerede skadede mager… Så kommer Nadja for å møte ham i blå kjole med rosa slips, og spør: «Kjøpte du noter?» Etter å ha hørt ordet «nei», så skjeller hun ut sin gamle far, lukker seg inne på rommet sitt, hvor hun forgrått og utslått av sorg, setter seg ved pianoet… Der hun vil først spille noe trist, hun vil synge litt, svelgende tårer… Når kvelden kommer vil Nadja være glad igjen, og så endelig, dypt og for siste gang sukkende, vil hun spille denne favorittmelodien: tå-tå-ti-tå-tå….

Gauptvakthov smalt seg på pannen, og løp som en gal tilbake til forhandleren.

– Tå-tå-ti-tå-tå, oi! – svelget han, etter å ha løpt til forretningen. – Jeg husket på det! Det er denne! – Tå-tå-ti-tå-tå!

– Ah.. Jo, nå er det klart. Dette er rapsodien til Liszt, den andre… Den ungarske…

– Ja, ja, ja… Lizt, Lizt! Drep meg, Gud, Liszt! Den andre! Ja, ja, ja… Det er akkurat den! Den egne!

– Ja, Lizt er vanskelig å synge… Hvilken vil De ha, den originale eller en lettere?

– Hvilken som helst! At det skulle være nummer to, Liszt! Stakkars denne Liszt! Tå-tå-ti-tå… Ha-ha-ha! Jeg klarte å huske det! Bare sånn!

Tyskeren tok ned et hefte fra hyllen, pakket det inn med en masse kataloger og erklæringer, og gav pakken til den sittende Gauptvakhtov. Gauptvakhtov betalte 85 kopek, og gikk ut, plystrende.

*

Første gang utgitt i tidsskriftet Москва (Moskva) nr. 8, 1882. Her er det oversatt fra første bind i Полное собрание сочинений в тридцати томах (Samlede utgivelser i 30 bind), som har originalteksten fra sånn den stod i førstegangsutgivelsen.

Ordforklaringer og generelle kommentarer

Tittelen er Забыл!! (Zabyl!!) På norsk satte jeg det først til «Glemsel», og droppet utropstegnene. Det russiske ordet Забыл, er perfektiv fortid av å glemme. Det vil si at handlingen er fullført, «har glemt» eller «har glemt det» er det nærmeste vi kommer på norsk. Я забыл (Ja zabyl) blir «jeg har glemt». Men du kan droppe pronomenet, hvis det ut i fra sammenhengen er klart hvem som har glemt. For å gjøre akkurat det lettere, skiller russisk mellom hankjønn, hunkjønn og flertall i verbenes fortid, det er ingen ending, a-ending og i-ending, alt ettersom det er han, hun eller flere som glemte. Забыл blir dermed både «jeg har glemt» og «han har glemt», alt som noen av hannkjønn har glemt i fortid. Siden det russiske verbet ikke er transitivt, trengs heller ikke noe objekt. På norsk må vi ha «jeg/han har glemt det» for at det skal bli korrekt. Først syntes jeg det ville bli for langt og kronglete til å være en god tittel, men siden så jeg at Hauptvaktov sier dette ordet забыл (zabyl) så ofte, at det gjør seg som tittel også på norsk. Det er vitterlig «Jeg har glemt det!!» dette забыл!! (zabyl!!) med to utropstegn uttrykker i starten. Om dette har jeg også skrevet bittelitt på HeltGreiBlogg, den gang jeg satt på balkongen i Kiev og leste novellen. Der står det også om en artig, senere vanskelighet i oversettelsen.

I originalen er hele første avsnitt en eneste lang setning. Det blir unaturlig på norsk. Skulle man tvunget det inne, ville det blitt noe sånt som…

En gang elegant premierløytnant, danser og damevenn, nå tykkfallen, kortere og allerede to ganger ødelagt av lammelse, godseier Ivan Prokhorytsj Hauptvaktov, sliten og plaget med damenes innkjøp stakk han innom den store musikkhandelen for å kjøpe noter.

Jeg har for moro skyld oversatt også noen av ordene litt annerledes, for på kjøpet å vise litt av alternativene å velge mellom når man oversetter.

Ordet Hauptvaktov på ny og på ny bruker er på russisk позвольте (Pozvoljte). Det er i ordboken oversatt med «unnskyld meg, men kjære deg {Dem} da», men det er i en litt annen betydning av ordet. Her i denne teksten henger nok ordet mer sammen med позволить, som betyr «tillate, gi lov til» eller «tillate, gjøre mulig». Det er imperativ av dette ordet. Men mest av alt er det en høflighetsform, noe man sier etter å ha sagt god dag, og skal ha noe i en butikk. Etter Pozvoljte sier Hauptvaktov мне (mnje), det er dativformen av meg, «til meg», er fint å tenke som oversettelse på norsk. Så han sier noe slikt som «Unnskyld, til meg…» eller «tillater De til meg…» og så kommer han ikke videre. Hvordan skal man oversette dette til norsk? Mitt første forsøk var det litt mindre høflige «la meg få», og etter å ha prøvd litt annet, vendte jeg tilbake til dette igjen. Utover i teksten oversetter jeg flere ganger позвольте med «tillater De».

I denne – og mange andre russiske tekster, særlig litt eldre, akkurat i den litterære storhetsperioden – er det mange av karakterene som legger inn en liten -s etter mange av ordene, særlig de som ender en setning. Det er altså enda en vanskelig til позвольте, som jeg diskuterte i avsnittet ovenfor. Hauptvaktov sier ikke позвольте мне (Pozvoljte mnje), men позвольте мне-с (Pozvoljte mnje-s). Vi har ikke noe tilsvarende på norsk. Men det går kanskje an å tenke seg hva det betyr, en litt slepende -s etter ordene, litt overdrevent høflig, litt ekkelt, litt i overkant avslappet, verdensvant, søvnig. Langtrukkent. Min «Goood dag» i starten er et forsøk på å få med denne s-en, i originalens здравствуйте-с (stravstvujte-s). Ellers blir denne s-en i min oversettelse, og i de fleste andres, bare ignorert. Det er så godt som umulig å få med denne nyansen i russisk. De gangene det bli forsøkt, er det gjerne med småord, som «nei, så gjør det, da!»

Etter å ha oppdaget katten på disken kaller Hauptvaktov den for рожа (rozja). Det betyr «tryne», men blir ofte brukt nedlatende (slik tryne også gjør på norsk!). Så det kunne være fristende å oversette som om problemet ikke var der, med «slyngel» eller noe, som jeg har gjort.

Экая память анафемская! (Ekaja pamjat anafemskaja!) sier Hauptvaktov. Экий er i ordboken oversatt med «(Jøss) for en», så det må bli noe sånt som «jøss, for en anatem hukommelsen er». Anatem, eller bannstråle, er norske ord for анафемская, det vil si, ordet er opprinnelig gresk, og ble brukt som oversettelse av det hebraiske kherem, opplyser Store norske leksikon. Der står det også at ordet senere ble brukt om det kirkelige bann, og for en «høytidelig utslynget bann». Selv om dette sikkert ikke er så godt kjent nå om dagen, oversetter jeg med anatem, siden det er dette ordet Hautvaktov bruker.

«Kona bare elsker brødrene dems», skriver jeg. Det er dårlig norsk. Det er også oversatt fra dårlig russisk: Жена страсть так любит ихнего брата (Zjena strast tak liubit ikhnevo brata). Ordet ихнего eksisterer ikke, det er satt sammen av их, som er akkusativ- og genitivsform av 3. person flertall pronomen. Endelsen -его er en eiendomsform, også i genitiv, som blir mye brukt, men aldri for их. Bokstaven – eller lyden – Н er satt inn i mellom, så ikke to vokaler skal møtes. Det er folkelig og udannet å snakke sånn, omtrent som vårt «dems», som jeg har oversatt med.

Der jeg skriver «oder» står det også «oder» i originalen, med latinske bokstaver. Musikkforhandleren er tysk.

Hva som skjedde med Selikov som forplystret seg er ikke godt å si. På russisk står det просвистелся (prosvistelsja). Свистеть (svistitj) er «å plystre» (eller å blåse i fløyte), med л er det satt i fortid, -ся angir refleksiv (selv om dette verbet ikke har noen refleksiv), og da står vi igjen med forstavelsen про. I ordboken står det at denne forstavelsen blir brukt om en handling som er utført skikkelig grundig. Så da blir det vel ikke så galt å si han forplystret seg. Også på russisk er det opp til leseren å finne ut hva det betyr.

Russiske griser sier ikke «nøff, nøff, nøff». Her i denne novellen sier de хрю, хрю, хрю, (khrio, khrio, khrio). Det er i hvert fall det Haupvaktov sier, når han skal herme lyden franskmenn sier, svinegrisene de er.

I krigens dager i denne novellen er Napoleonskrigene. Frankrike invaderte Russland i 1812, men ble nødt til å trekke seg tilbake med store tap.

Etter «meg skylder de to hundre rubler» er det en russisk setning jeg er usikker på. Я ингода певал себе под нос (Ja inogda peval sebje pod nos). Direkte oversatt skulle det bli, slik jeg forstår det: Jeg av og til synger meg under nesen… Det gir ikke mening. Så jeg satser på min variant om å synge i nesen, til jeg har fått en kyndig til å forklare meg.

Det Hauptvaktov setter i tennene når han skal synge er семечко (semetsjko), et frø eller stein, som vi finner i for eksempel frukt. Det kan også være solsikkefrø. Ordet er dimminutiv av Семя (semja) – «frø».

Den kalde ølen Hauptvaktov drakk før han ble forkjølet drakk han в Биргалке (v birgalke), der v er i, og birgalke er stedet han drakk. Det er ikke et russisk ord, men noe ment å være et eller annet tysk (slik tyskerne uttaler øl, bir). Ølstuen skulle være greit nok, ølteltet eller ølhallen er alternativ, eventuelt med ordet «tysk» foran.

Når det gjelder sangen han nynner, så har jeg transkribert lydene han sier. Normalt setter vi у – u og о – o, men her har jeg russisk у til norsk o, og russisk о til norsk å, siden det er dette som er lydene han kommer med. Russisk har også to varianter for vår h, enten х (oftest transkribert kh) eller г (vår g). I begynnelsen bruker Hauptvaktov den russiske х, til slutt russisk г. Det er en nyanseforskjell, så jeg setter til slutt «gho» for hans гу, selv om gho er noe vi aldri ville finne på å nynne, og den formelt riktige transkripsjonen ville være hu. Men hu er langt fra det han sier. Han sier ‘go’, med norsk tradisjonell uttale av ‘o’.

Jeg omskriver setningen om at bestefaren levde på hestekjøtt, og at Hauptvaktov skulle det samme. Originalen er: Дед, в некотором роде, конином питался, и ты оной питайся (Djed, v nekotorom ode, koninom pitalsja, i ty onoj pitaisja). Direkte oversatt blir det noe sånt som: «Bestefar, på noen måte, ernærte seg på hestekjøtt, og du det ernær deg». Ordet оной – eller оный – er sjelden, det er gammelt for тот (tot), vårt ord «det». I versjonen som nå står, er setningen ikke så veldig omskrevet, men jeg lar denne kommentaren stå likevel.

Etter at Hauptvaktov har fått vite hvor mye pianoet koster, så sier han фу-фу-фу… батюшки! (fu-fu-fu… batiusjki!) Direkte oversatt er det «fy-fy-fy… fedre», батюшка er en gammel form for far. Russerne kan bruke dette i besvergelser, særlig i flertall. Ordboken foreslår da på norsk «du godeste!», «du verden» og «du store kineser!», som skal være tilsvarende.

Om den merkelige «Leppen er ingen tosk» (Губа не дура – guba ne dura), som jeg her vil ha stående, kan dere lese i posten på En helt grei blogg.

Schrpreckenzi! og Gebenzi… er tyske ord som står med russiske bokstaver i teksten, sprechen Sie og geben Sie er riktig stavemåte. Snakk! og Gi! er betydningen, imperativ i høflig form.

«Ikh libe dikh fon gantsen gertsen» er også norsk transkribering av tyske ord med russiske bokstaver (Их либе дих фон ганцен герцен). Ich liebe dich von ganzen herzen, er riktig stavemåte, «jeg elsker deg av hele mitt hjerte», betyr det (som den tyske musikkforhandleren også oversetter, etterpå).

Etter å ha løpt til musikkforhandleren for å kjøpe notene han nå husker, svelger Hauptvaktov etter å ha nynnet rhapsodien. Her er det et ord i originalen jeg ikke skjønner meg på, og skriver på norsk bare så et gir mening. Det er то-то-ти-то-то, огого! Det er dette огого som er vanskeligheten, -ого (bokstav for bokstav -ogo, men uttalt -ovo) er en vanlig gentivsendelse. Da kan det være begynnelsen på ordet ог- er noe jeg ikke finner. Men det kan også være bare en beskrivelse av lyder han lager. Jeg vet ikke, og oversetter inntil jeg er klokere i dette bare med «oi». Det må nemlig til en overgang, så han kan svelge og begynne å snakke med innehaveren. Det blir ikke bra bare å sløyfe ordet.

Der musikkhandler spør om Hauptvaktov vil ha original eller lettere utgave av verket, bruker han de latinske betegnelsene «original» og «facilite».

Navneforklaringer

Гауптвахтов heter han på russisk, «Gauptvakhtov» blir det, skrevet rett over til norsk. Det betyr «vaktarrest». Russerne har ingen h, så de setter typisk g inn der vi har h. Her mener jeg det blir riktig å transkribere over til h, siden ordet kommer opprinnelig først fra tysk, der det klart er h, og ikke g det skal være.

Retten, av A. P. Tsjekhov

September 1881 ble det i Moskva opprettet et nytt, humoristisk litteraturtidsskrift, kalt Зритель (Zritel – vitne). Det kom ut tre ganger i uken, slik at i utgave nummer 14 kunne det være en tekst som hadde fått sin tillatelse av sensuren 23. oktober. Denne teksten var skrevet av en ung medisinstudent ved universitetet i Moskva. Teksten var en novelle, og den hadde navnet Суд (Sud – retten).

Studenten var Anton Pavlovitsj Tsjekhov. I dag er han kjent som en av verdens aller største dramatikere og novelleforfattere. Den gang var han bare en hvilken som helst student, fra den smått anonyme småbyen Tagarog, helt oppe i det nordøstre hjørnet av Asovhavet, i forlengelsen av Svartehavet, cirka seks mil vest for oblasthovedstaden Rostov-na-don.

Tsjekhovs hjemsted
Her ser vi på Google Earth hvor Taganrog befinner seg.

Tsjekhov hadde rukket å gjøre seg bemerket med en del andre korte, humoristiske tekster, trykket i andre tidskrift. Jeg leser samleutgaven i 30 bind fra 1974 («Полное собрание сочинений в тридцати томах.» Наука, 1974). Der skal det være med alt Tsjekhov har fått utgitt, og der er Retten tekst nummer 16.

Det er imidlertid den første teksten med ordentlig Tsjekhov-signatur. Noen av de enda tidligere, som «I vognen» (В вагоне), trykket en måned tidligere, mener jeg å huske å ha lest også på norsk. Det er også gjenkjennelig Tsjekhov. Ellers er disse tidlige tekstene mye parodier og etterapinger, det er litt som man skriver i studentavisene også nå til dags. Det er til å le av, ikke seriøst ment.

Men i slutten av oktober 1881 kom det ut noe ekstra, skrevet av den ennå ikke 22 år gamle Anton Tsjekhov. Vi ser det allerede av begynnelsen. Det er mesterpennen som skriver, et par linjer, og stemningen er satt. I dette har Tsjekhov en magi ingen annen forfatter har gjort før ham, og ingen har tatt etter ham. Han kan skildre en helt hverdagslig scene et helt hverdagslig sted, men slik at man bare blir sugd inn i stemningen og vil lese om akkurat denne hverdagen akkurat dette stedet. Ingen kan som Tsjekhov få det som ser ut til å være en helt vanlig hendelse en helt vanlig dag til å bli stor litteratur.

Novellen åpner også for ettertanke, i motsetning til de andre av Tsjekhovs tidligere tekster. Hovedpoenget er antagelig ment morsomt, men det er Tsjekhovs moro, med humor i det som egentlig er en forferdelig vond og fæl historie. Tsjekhov mente jo selv at teaterstykkene hans var komiske, de var til å le av, noe som nok virker temmelig uforståelig ut i fra hva som skjer i dem. Tsjekhov spiller nok litt, når han sier det skal være morsomt. Men det er også en dyp sannhet i det. Det er virkelig morsomt hvor dumme vi kan være av og til. Særlig når vi lager det som vondest og fælest for oss selv.

Jeg har oversatt novellen her under. Oversettelsen er fullstendig, men det er et førsteutkast, så den er ikke perfekt. Jeg har lagt til noen ordforklaringer nederst, med noen problemer og noe å være oppmerksom på. Også denne delen er ikke helt fullført, det er flere problemer enn jeg har gjort rede for. Men innholdet skal være greit nok, meningen er hva jeg vet riktig, om det språklige kan halte litt på norsk.Så vil jeg se på problemene etterpå en gang, om jeg får tid.

God fornøyelse, skal det uansett være!

*

RETTEN

Anton Pavlovitsj Tsjekhov, oversatt av Eivind Salen

Stuen til Kuzma Jegerov, kjøpmannen. Det er innestengt og varmt. Forbannede mygg og fluer flokker seg rundt øyne og ører, plager… En tåke av tobakksrøyk , som ikke lukter tobakk,  men salt fisk. I luften, i ansiktene og i myggens synging er det sorg.

På et stort bord står en skål med nøtteskall, sakser, krukker med grønn salve, skyggeluer, stoff. Bak bordet troner Kusma Jegerov selv, tillitsmann i landsbyen, landsbylegen Ivanov, diakonen Feofan Manafyilov, bassen Mikhailo, gudfaren Partentij Ivanytsj, og, reisende fra byen på besøk til tante Anisa, gendarm Fortunatov. I ærbødig avstand fra bordet står sønnen til Kusma Jegerov, Serapinon, i tjeneste hos frisøren i byen, og som nå har reist til faren i festdagene. Han føler seg veldig utilpass og fikler med øret, skjelvende på hånden. Stuen til Kusma Jegerov er for tiden i bruk som medisinværelse, og nå i forstuen venter de hvile. Nettopp nå førte de fra et eller annet sted inn en kjerring med brukne ribbein… Hun ligger der og stønner, og venter, i det landsbylegen til slutt vender seg til henne og gir henne sin velsignede oppmerksomhet. Utenfor vinduene flokker folket seg, de er kommet for å se, hvordan Kuzma Jegorov  skal pryle opp sin sønn.

– De sier bare at jeg lyver, – sier Serapion, – så derfor er jeg ikke innstilt på å snakke lenge med Dem. Med ord får du ingenting i det nittende århundre, papa, fordi teori kan ikke eksistere uten praksis, som De vet.

– Ti stille! – sier Kuzma Jegorov strengt. – Nå skal ikke du lage forvirring i sakene her, men si oss klart og tydelig hvor du har gjort av pengene mine?

– Penger? Hm… De er en sånn smart fyr, at du selv bør forstå at jeg ikke har rørt pengene dine. Papirlappene mine samler du ikke sammen for meg… Ingenting å synde…

– De er altfor oppriktig, Serapion Kosmtisj, – sa diakonen. – Hvorfor spør vi deg om dette? Vi ønsker å overbevise Dem, lede Dem på den rette vei… Pappaen Deres vil Dem ingenting som ikke er til nytte… Og så spurte han oss… De er oppriktig… Hvem er ikke syndig? De tok hos papaen Deres tjuefem rubler, som lå på komoden deres, eller var det ikke Dem?

Serapon spyttet til siden og tidde.

– Si det da! – skriker Kuzma Jegerov og slår knyttneven i bordet. – Si det: Var det du, eller var det ikke du?

– Som De behager… Hold opp…

– Slutt opp, retter gendarmen.

– Slutt opp, var det jeg mente… Slutt opp! De skriker til meg forgjeves, papa. Å slå neven i bordet hjelper heller ikke. Ikke engang å slå så bordet går gjennom jorden. Pengene Deres tok jeg aldri, og hvis jeg tok dem en gang, så var det av nødvendighet… Jeg er et  menneske med sjel, et levende vesen, og jeg trenger penger. Ikke stein!..

– Gå og ta deg arbeid, hvis du trenger penger, og ta ingenting fra meg. Du er ikke alene hos meg, jeg har fem av dere!

– Det forstår jeg også uten at du forteller meg det, bare på svak helse, hvordan det får Dem selv er klart, å arbeide, følge kan jeg ikke. Og så minner du meg om at jeg spiser nådens brød hos deg, hvordan kan du svare for det overfor Herren vår Gud?

– Svak helse!.. Det er ingen stor sak hos deg, du kan klippe, ja, det kan du, og løper også fra denne saken.

– Hva slags sak har jeg? Er det virkelig en sak? Det er ingen sak, det er bare utnyttelse. Og utdannelsen min er ikke slik, at jeg med disse sakene kan delta.

– De dømmer ikke riktig, Serapion Kosmitsj, sier diakonen. – Deres sak er aktverdig, intelligent, fordi De tjener i en guvernantby, og klipper og barberer intellektuelle og adelige mennesker . Til og med generaler, og de er ikke fremmed for ditt håndverk.

– Om generalene kan jeg selv foklare dere, hvis det behager.

– Landsbylege Ivanov var lett bedrukken.

– Etter vår medisinske bedømmelse, – sa han, – så er du ikke noe annet enn Terpentin.

– Vi forstår medisinen Deres… Hvem, om vi kan spørre Dem, var det som i fjor i stedet for å åpne kroppen til et lik, nesten åpnet en full tjukkas? Han våknet ikke, så De kunne ha sprettet magen hans opp. Og hvem er det som blander sammen lakserolje og hampolje?

– I medisinen går det ikke uten dette.

– Og hvem sendte Malanija over til den hinsidige verden? De gav henne avslappende midler, så oppkvikkende, og så igjen avslappende, hun klarte det ikke. De leger ikke folk, men – unnskyld meg – hunder.

– Til Malanija er himmelrike, – sier Kuzma Jegerov. – Til henne er himmelriket. Hun stjal ikke penger, det er ikke henne samtalen er om… Og nå skal du si…. Tok du dem til Helene?

– Hm… til Helene!.. De skulle skamme dem i hvert fall foran presteskapet og herr gendarmen.

– Og så skal du si: tok du pengene eller ikke?

Landsbyens tillitsmann kryper opp av stolen, tenner en fyrstikk på kneet og bærer den ærbødig til gendarmens pipe.

– Fff… – hisser gendarmen seg opp. – Stappet hele nesen full av svovel!

Etter å ha røykt pipen, reiser gendarmen seg bak bordet, går bort til Serapionu, og mens han ser på ham med ondskap og trusler, så roper han med gjennomborende stemme:

– Hvem er du for en? Hva gjorde du dette for? Hvorfor på denne måten? Hæ? Hva betyr dette for noe? Hvorfor svarer du ikke? Ulydighet? Stjeler andres penger? Og tier! Svar! Snakk! Svar!

– Hvis…

– Ti!

– Hvis… De ble litt roligere, så! Hvis… Jeg er ikke redd! Kan du forstå Dem selv? De er en tosk, det er alt! Hvis papa ønsker å gi meg over til flenging, så er jeg klar… Riv i vei! Slå løs!

– Ti! Ikke si no-o-oenting! Jeg kjenner tankene dine! Du er en tyv? Hva er et slags folk? Ti! Foran hvem er det du står? Ikke diskuter!

– Å straffe er uunngåelig, – sier diakonen og sukker. – Hvis han ikke ønsker å lette skylden fra sin samvittighet er det uunngåelig, Kuzma Jegoritsj, sett i gang å rise ham. Det mener jeg: uunngåelig!

– Gi en ørefik, sier bassen Mikhail med en slik dyp stemme, at alle grøsser seg.

– For siste gang: var det du eller ikke? spør Kuzma Jegorov.

– Etter hva De behager… Slutt opp… Riv i vei! Jeg er klar…

– Pryle! avgjør Kuzma Jegerov, og stiger blodrød opp fra bordet.

Publikum henger i vinduet. De syke og svake flokker seg ved døren og hever hodene. Til og med kjerringa med brukket ribbein, også hun løfter hodet.

– Legg Dem! – sier Kuzma Jegorov. Serapion tar av seg ytterklærne, korser seg, og med resignasjon legger han seg på benken.

– Riv i vei, – sier han.

– Kuzma Jegorov tar av seg beltereima, ser en stund på publikum, liksom ventende, er det ikke noen som kan hjelpe, så begynner han…

– En! To! Tri! – teller Mikhailo med dyp bass. – Åtte! Ni!

Diakonen står i hjørnet, og med senkede øyne blar han i en bok…

– Tyve! Enogtyve!

– Det holder! – sier Kuzma Jegorov.

– Me-er!.. hvisker gendarm Fortunatov. – Mer! Mer! Sånn! Gi ham inn!

– Jeg tror det er uunngåelig med litt til! – sier diakonen, som har revet seg løs fra boken.

– Om han bare hadde pepet! undrer publikum seg.

De syke viker til side, og inn i rommet kommer med stivt skjørt konen til Kuzma Jegerov.

– Kuzma! – henvender hun seg til mannen sin.  – Hva er det for slags penger jeg fant i lommen? Er det ikke dem, som du lenge har lett etter?

– Det er akkurat dem det er… Reis deg opp, Serapion! Vi fant pengene. Jeg la dem i lommen i går, og glemte det av.

– Me-er! – brummet Fortunatov. – Slå! Sånn! Gi ham inn!

– Vi fant pengene! Reis deg opp!

Serapion reiste seg, tok på seg jakken og satte seg ved bordet. Det fulgte en stillhet. Diakonen ble forvirret og snøt seg i tørkleet.

– Du må unnskylde, – brummet Kuzma Jegerov, henvendt til sønnen. – Det var ikke du… Djevelen må vite, hvordan de fant seg! Unnskyld…

– Ikke tenk på det. Vi er ikke de første… Ikke uro dere. Jeg er alltid klar for en hver pinsel.

– Drikk opp, du… Brenn ut…

Serapion drikker opp, trekker opp sine blå sokker og går ut av stuen. Og gendarmen Fortunatov går lenge rundt i gårdsrommet, rød, med oppsperrede øyne, og sier:

– Mer! Mer! Sånn! Gi ham inn!

*

Første gang utgitt i Зритель (vitne) nr. 14, 1881. Her er det oversatt fra Полное собрание сочинений в тридцати томах (Samlede utgivelser i 30 bind), som igjen har originalteksten fra samlingen ГБЛ (GBL), som kom i 1899. Tsjekhov bearbeidet originalteksten noe for denne utgivelsen.

Ordforklaringer

Jeg bruker kunnskapsforlagets blå ordbok, og siterer ordrett derfra. Jeg har ikke satt inn noter eller stjerner i teksten, for å vise hva jeg har kommentert. Teksten skal kunne leses uten forstyrrelser. De som er spesielt interessert, kan enkelt bruke søkefunksjonen i nettleseren til å finne stedet i teksten som er kommentert.

I oppramsingen av hva som ligger på bordet er blant annet Пустые штофы (Pustye sjtofy). Штоф er stoff, men verken ordbok, nettet eller min russiske kone kan forklare hva пустые foran er for noe, så det tar jeg bort.

Староста (Starosta) er et begrep som historisk  ble brukt om en tillitsmann med administrative funksjoner i et landsbysamfunn. Jeg oversetter derfor med dette. I dag brukes begrepet om tillitsmann, eller formann.

Фельдшер (Feljdsjer) har jeg oversatt bare med «landsbylege«. I ordboken står det at det er en legeassistent uten høyskoleutdannelse, min russiskspråklige kone sier det er en posisjon mellom lege og sykesøster. Det er typisk en som ikke er blitt fullverdig lege, men som er hva man har å takke med i små landsbyer.

Feofan Manafuilov er дьячок, det er kirketjener, eller «diakon«, som jeg oversetter med. Det er ikke sikkert russisk дьячок og vår «diakon» er helt det samme, men det betegner i hvert fall begge en som er tjener i kirken.

Жандарм (Zjandarm) er gendarm, politimann i et militært organisert politi, gendarmeriet, som særlig gjør tjeneste i landdistriktene.

Tidlig i avhøret av gutten er det en uoversettelig rettelse gendarmen gjør. Пускай, sier gutten, пущай, retter gendarmen. Disse to ordene har oppslagsordet Пусть, som er beslektet med Пустить/Пускать (ordene til gutten og gendarmen er strengt tatt imperativ til disse verbene). Disse verbene har forskjellige betydninger av «slippe løs», ordboken har 9 forskjellige betydingner av dette, mens Пусть blant annet kan bety «vel; godt, all right». Det er passende at gutten bruker et uttrykk med mening i retning av «hold opp, slutt», men som har med «å slippe fri, la gå», å gjøre. Jeg har foreløpig valgt å lande på at gutten sier «hold opp«, mens gendarmen retter til «slutt opp«, selv om denne løsningen er anstrengt.

Jeg skriver «et levende vesen«, men i den russiske originalen står det одушевленное имя существительное (odusjevlennoje imja susjtsjestviteljnoje). Det er et substantiv som betegner et levende vesen, et grammatisk begrep på russisk, slike substantiv blir bøyd på en annen måte i akkusativ, enn substantiv som ikke er levende. Det er derfor greit Serapion sier dette på russisk, men på norsk blir det tungvint og fremmed.

Terpentin er på russisk Скипидар (skipidar). Jeg måtte til Store norske leksikon for å finne hva det egentlig var, og der fant jeg det er en gul, tyktflytende væske som finnes i såkalte terpentinganger under barken i nåletrær. Skulle jeg valgt et enkelt ord folk straks forstod, måtte jeg kanskje valgt kvae?

Lakserolje heter på norsk også Amerikansk olje eller ricinolje (fordi den er laget av frøet på ricinplanten), på russisk heter den касторка (kastorka). Store norske leksikon skriver at denne oljen virker avførende, ved å irritere tarmhinnen. Hampolje heter på russisk Конопляное масло (konopljanoje maslo), og brukes i følge Store norske leksikon som råstoff til maling og såper. For innforståtte er det derfor ganske morsomt at landsbylegen Ivanov blander dette. Legen Tsjekhov hadde nok god kontroll på lakserolje, som legeassistenten i landsbyen også bør ha det. Og hampolje var nok noe folk hadde et mer familiært forhold til, den gang folk bodde på gård, og brukte hampen og visste hva det var.

Jeg skriver: «Hvem sende Malanje over til den hinsidige verden«. I originalen står det: А кто Маланью на тот свет отправил?» (A kto Malanjio na tot svet otpravil?) Тот er «den», свет er «lys» eller «verden». Sammensetningen Тот свет er en fast eufemisme for døden, den andre siden, den hinsidige verden.

Der jeg skriver «Serapion tar av seg jakken», så har den russiske originalen: «Серапион сбрасывет с себя пиджачок» (Serapion sbrasyvajet s sebja pidzjatsjok). Nøkkelordet er пиджачок, det er et klesplagg, men det står ikke i ordboken, og den russiske forklaringen jeg finner på nettet er lang og kronglet. Det er den ytre delen av en drakt for menn, med det som ser ut til å være åpne ermer, en slags jakke, kanskje. Så jeg oversetter med det. Det viktige er at han tar av seg litt klær, før han rolig legger seg ned for å bli prylt.

Navneforklaringer

Russerne liker å gi betydningsfulle navn til sine karakterer. Måten navnene deres er organisert på, gir dem også rike muligheter til det. Endelsen -ov, som vi er så vant med i russiske navn, er egentlig bare endelsen for genitiv flertall. Det betyr altså noe sånt som «de som hører til»-og så hører de til det som står foran. Der står man nokså fritt til å sette hva ord man vil, Idiotov, blir altså «av idiotene». Sånn cirka.

Her er hovedpersonen Jegorov, av ordet Jeger, som er det samme på russisk og norsk (Det vanlige ordet for jeger på russisk er охотник (okhotnik). Legeassistente heter Ivanov, der ordet Ivan på russisk har noe av den samme funksjonen som vårt «Ola Nordmann». Ivanov er erkerusseren.

Brev til en lærd nabo, av A. P. Tsjekhov

Письмо к ученому соседу (Picmo k utsjenomu sosedu) er den første teksten Anton Tsjekhov (1860 – 1904) fikk publisert. Den kom ut i magasinet «Strekoza», som betyr «øyenstikkeren», den 9. mars 1880. Tsjekhov var da så vidt fylt 20 år.

Jeg vet ikke om den er oversatt til norsk før, jeg har ikke kommet over den noe sted, så mitt forsøk her vil kanskje være det første. Jeg har bestemt meg for å legge ut noen oversettelser av Tsjekhovs tidlige humoresker, småstykker og noveller.

Brev til en lærd nabo er en typisk ungdomstekst. Den bærer ikke noe varsel om Tsjekhovs senere nesten magiske penn. Det er typisk at selv verdenslitteraturens enere i sine aller første verk kopierer en stil som for lenge siden er gått av moten, og strør om seg med tanker og ideer det er ment skal være oppsiktsvekkende, men som er tenkt hundre ganger før og formulert langt bedre. Det er også vanlig i ungdomsverkene at forfatterne ikke helt klarer å skille mellom egne tanker og de som skal nedfelle seg i verket. Det blir litt som et vanlig leserbrev, bare lagt i munnen på en oppdiktet figur.

Den oppdiktede figuren i Tsjekhovs første tekst er brevskriveren, undertegnet Vasilij Semi-Bulatov. Bulat (булат) betyr damascenerstål, det stålet som gjerne blir brukt i sverdklinger (damascenersverd – store norske leksikon skriver mer om stålet). Det er et navn som er funnet på for moro, og ikke en personlighet som viser seg i verket. Tsjekhovs senere mesterskap i å gjennom et par setninger tegne et levende menneske er ikke til stede her i debuten i det hele tatt.

Brevskriving som litterær sjanger oppsto på slutten av 1700-tallet, og er dermed i 1880, da Tsjekhov får sin tekst publisert, omtrent hundre år gammel. Brevformen er en måte å få en oppdiktet figur til å gi uttrykk for sine tanker på. Det å bare skrive tankene ut, la tankene være en del av teksten, det oppstår ikke som en mulighet før på 1800-tallet. Selv Camilla Collett, i Amtmandens døtre, bruker brev for å gjengi tankene til deltakerne i romanen. Goethes Unge Werthers lidelser, er et internasjonalt berømt verk, der hovedpersonen skriver brev for å uttrykke sine tanker og følelser, og med det begrunne hvorfor det går som gjør i den korte romanen.

Tsjekhovs lille brev på 5-6 sider er ikke i nærheten av å komme opp til nivået til disse to. Tsjekhov forsøker heller ikke på det. Det er et morobrev, en humoreske, skrevet for leserens fornøyelse, og er nok ikke ment for noe videre tankearbeid. Tsjekhovs brev er ikke satt inn i noen sammenheng, det er ingen historie som nedfeller seg i det, ingen personer som deltar, ingenting som skjer, det er bare et sammensurium av tanker, satt sammen som var det et virkelig brev, skrevet som var det fra en person til en annen, men tydelig ment å skulle bli lest av mange flere. Det er heller ikke noe forsøk på å argumentere, eller å overbevise, eller å påvirke leseren – altså mottakeren av brevet – det er bare en stor klump av tanker, smelt ut, uten filter, og uten avsnitt. Tankene går heller til russeaviser og studentaviser, enn til verdenslitteraturen, som Tsjekhov senere skulle ta plass i.

Språket er også unødig kunstlet. Tsjekhov er alltid nokså vanskelig å lese på russisk, synes jeg. Det er alltid mange ord å slå opp. Om enn språket er enkelt og likefrem, og ser veldig greit ut på norsk når oversetteren har gjort jobben sin, så har Tsjekhov et svært stort ordforråd, og er veldig presis i skildringene sine. Novellen – der Tsjekhov fant sitt mesterskap – er en kort form, og den senere Tsjekhov er knapp med ordene sine. Da må hvert ord være velvalgt, og Tsjekhov bruker ord som sjelden blir brukt ellers, og setter navn på gjenstander og ting som sjelden blir nevnt i litteraturen.

Tsjekhovs debut passer ikke til disse karakteristikkene i det hele tatt. Her er det ordgyteri. Den unge Tsjekhov mangler selvtilliten eller modenheten for å velge ut den treffende detaljen, og smeller i stedet opp en rekke med oppramsinger. Det er en mye lettere måte å gjøre det på. Resultatet blir ikke med det bedre. I Brev til en lærd nabo er det ikke nok å si at noe leder til «ruin», det leder her til «ruin og forfall». Det er mange sammenligninger ment å være friske og originale, noe de kanskje er, men på bekostning av presisjonen. Dette er tanker og ideer Tsjekhov har diskutert med sine venner, men som han liksom ikke bare kan la stå som de er, når de skal ut i et litterært verk.

Vi ser det også i navnet på landsbyen brevet skal være skrevet fra: Блины-Съедены, kan omtrent oversettes med «spiste pannekaker», som jeg også har gjort. Den kunstlete stilen gjør oversettelsen ikke helt lett. Jeg har skåret igjennom der den har vært ekstra vanskelig, og prioritert å gjøre den leselig på norsk, fremfor en ordrett gjengivelse. Det er også å si at originalen finnes i en del litt forskjellige utgaver, så heller ikke Tsjekhov selv ville ha med alle ordene hver gang. Samtidig irriterer det meg kraftig å se oversettelser som ikke er skikkelig gjort, så jeg har ikke villet omskrive eller utelate noe, om det ikke var som aller siste utvei. Noen ganger har jeg også bare oversatt det jeg tror står der, selv om det da går litt i ball på norsk. Hvis jeg har tid til å stikke innom posten for revidering, skal jeg forsøke å glatte ut noe av det verste, og forhåpentligvis få teksten leselig og grei.

Velbekomme, Tsjekhovs første tekst i norsk oversettelse!

* * *

Brev til en lærd nabo

Landsbyen Spiste-pannekaker

Kjære nabo.

Maksim… (jeg har glemt hva farsnavnet Deres er, unnskyld høystærede!) Unnskyld og tilgi meg gamle olding og klossete menneskesjel for det at jeg tør uro Dem med min sørgelige babling. Se der har det allerede gått et helt år siden det behaget Dem å bosette Dem i vår del av verden i naboskap med meg, det fine menneske, og jeg kjenner Dem ennå overhodet ikke, og De kjenner dessverre ikke øyenstikkeren meg. Tillat meg da, dyrebare nabo, selv om det er ved hjelp av disse gammelmodige hieroglyfer, å bli kjent med Dem, å tankefullt trykke Deres lærde hånd og gratulere  Dem med reisen fra St. Petersburg til vår uverdige fastland, bebodd av bønder og kristenfolk, dvs. plebeierske elementer. Jeg har lenge lett etter en mulighet for å bli kjent med Dem, jeg traktet etter det, fordi vitenskapen i visse slekter i moderlandet, alt er bare som i sivilisasjonen, og fordi jeg hjertelig respekterer de folkene som er kjente i navn og tittel, kronet med en aura av populær helligdom, med laurbær, med cymbaler, med ordener, med bånd og med attester, det tordner som torden og lyn over hver del av den bebodde verden, både den synlige og usynlige, dvs. den under månen. Jeg har en flammende elsk for astronomene, poetene, metafysikerne, privat-dosentene, kjemikerne og andre prester av vitenskapen, som til hvem også De kan legges til med Deres åndelige fakta og fremvokste vitenskap, dvs. mat og frukt. De sier at De kjenner mange bøker på fingrene, fra en tid med klokelig sitting med pipene, med termometrene og en haug med utenlandske bøker med fristende tegninger. For ikke lenge siden reiste innom til meg usle besittelser, i mine ruiner og ødeleggelser den stedlige Maksimus Pontifeks Fader Gerasim og med sin fanatisme skjelte han og klandret Deres tanker og ideer vedrørende   den menneskelige opprinnelse og andre fremtredelser i den synlige verden og stod seg opp i mot og ble rasende overfor Deres åndelige sfære og tankens horisont skjult av lys og aeroglit. Jeg er ikke enig med Gerasim vedrørende Deres åndelige ideer, fordi jeg lever og ernærer meg utelukkende av vitenskapen, som Forsynet gav menneskeslekten for utgraving av verdens indre synlige og usynlige dyrebare metaller, halvmetaller og briljanter, men likevel, tilgi meg, papa, insekters så vidt synlige, hvis jeg tør imøtegå på gammeldags vis visse av Deres ideer vedrørende naturens vesen. O. Gerasim meddelte meg at De skrev diktning, der De behaget å gjøre rede for noen ikke særlig vesentlige ideer angående mennesket og deres opprinnelige tilstand og gammeldagse væren. De behaget å skrive at mennesket opprant fra apeslekten, marekatter, orangutanger osv. Tilgi meg, du gamle, men jeg kan på dette viktige punkt ikke være enig med Dem, og jeg kan til Dem sette et komma. For, hvis det var slik at mennesket , verdens hersker, det klokeste av pustende skapninger, oppstod fra dumme og uvitende aper, så ville det hatt hale og vill stemme. Hvis det var slik at vi stammet fra apene, så ville nå sigøynere leid oss på gatene til fremvisning og vi ville betalt penger for fremvisningen til hverandre, dansende på sigøyneres befaling  eller sittende bak gitteret i menasjeriet. Er vi virkelig dekket med pels? Har vi ikke på oss klær, som blottede apekatter? Ville vi ikke elske og ikke forakte damene, hvis det fra henne hadde luktet ape, som vi hver tirsdag så hos styreren av adelskapet? Hvis det var slik at våre stamfedre opprant fra apene, så ville de ikke ha hvilt i kristne gravlunder; for eksempel min tippoldefar, Amvrosij, som levde den tiden Polen var et keiserdømme, han døde ikke som en apekatt, men ved siden av abbed Joakim Sjostak, hvis opptegnelser om temperert klima og lite måteholdne bruk av varme drikker fremdeles befant seg hos min bror, Ivan (major). Abbed betyr katolsk pave. Unnskyld meg, uskolerte, for at jeg er i veien for Deres læregjerning og skyver på mitt vis det gammelmodige og påtvinger deg mine villapeaktige og noe smakløse ideer, som hos lærende og siviliserte mennesker snarere plasserer seg i magen enn i hodet. Jeg kan ikke tie og ikke tåle når de lærde ikke tenker riktig med forstanden sin og jeg kan gjøre innvendinger til Dem. O. Gerasim meddelte meg at De ikke tenker riktig om månen, det vil si måneskiven, som avløser solen for oss i tiden med mulm og mørke, når folk sover, og De bringer elektrisitet fra sted til sted og fantaserer. Ikke le over den  gamle at han skriver så dumt. De skriver at på månen, det vil si måneskiven, lever og bor det mennesker og folkeslag. Dette kan ikke være riktig noe sted, for hvis det levde folk på månen, så ville de dekke for oss det magiske tryllelyset fra den med sine hus og frodige beiter. Uten regn kan ikke folk leve, og regn faller ned på jorden, og ikke opp på månen. Folk som levde på månen ville falle ned på jorden, og dette skjer ikke. Urenheter og ? ville drysset ned på vårt land fra den bebodde månen. Kan det bo folk på månen, hvis den eksisterer bare om natten, og forsvinner om dagen? Og regjeringen ville ikke gi lov til å bo på månen, fordi man på grunn av den lange avstanden dit og dens uoppnåelighet kan skjule seg fra skyld veldig lett. De tar litt feil. De inkluderte og publiserte kombinasjoner i din forstand, etter hva Gerasim sa meg, som om De var i det høyeste himmellegeme, om at på solen er det mørke flekker. Det kan umulig være sant, for dette kan umulig være sant overhodet. Hvordan kan De se flekker på solen, hvis man ikke skal se på solen med vanlige, menneskelige øyne, og hvorfor er det flekker på dem, hvis den greier seg også uten disse flekkene? Fra hvilken våt kropp er disse flekkene laget, hvis de ikke brenner opp? Kanskje lever det fisker på solen, etter hvordan De vil ha det? Unnskyld meg det giftige piggeple, som stakk så dumt! Fryktelig forrådte jeg vitenskapen! Rublen – et seil fra det tolvte århundre – har ingen verdi for meg, vitenskapen hans formørket øynene mine med sine fjerne vinger. Enhver oppdagelse piner meg som en nagle i ryggen. Selv om jeg er en uvitende person og gammelverdslig godsherre, likevel slik gammel trollunge beskjeftiger jeg meg med vitenskapen og oppdagelser, som med egne hender produserer og fullfører sitt klossete lille hode, sin ville skalle med tanker og et kompleks av høythengende kunnskap. Matusjka naturen er en bok, som man må lese og se. Jeg kan legge frem åpent min spesielle fornuft, så åpent, som ikke en eneste reformator ennå har oppfunnet. Jeg sier det uten å skryte, at jeg ikke er av de siste vedrørende utdannelse, skaffet med liktorner, ikke med rike foreldre, det vil si fedre og mødre, eller formyndere, som ofte fører sine barn i fordervelse ved hjelp av sin rikdom, luksus og seksetasjers boliger med slaver og elektriske ringeklokker.

***

… [og slik fortsetter det]…

* * *

(…)

***

Jeg forblir Deres ærbødige Donske hær, pensjonert underoffiser av adelslekten, deres nabo

Vasilij Semi-Bulatov

ES2013

(Jeg har foreløpig bare oversatt begynnelsen)

**

Noen ordforklaringer:

I en ordrik og strengt tatt litt dårlig skrevet tekst er det vanskelig å få med seg alt, få det leseverdig på norsk og være tro mot originalen. Her under står noen av problemene som er glattet over i oversettelsen min.

Аэроглит – aeroglit – står ikke i ordboken, og når jeg søker det på nettet kommer treffene på ordet slik det står i denne teksten til Tsjekhov. Det står at det skal være et slags homeopatisk middel, uten at jeg skal gå god for det. Der det står i teksten, ser det ut til å være en del av en vanlig opplistning, som ikke trenger å bety så mye.

Menasjeri er en samling levende dyr brukt til fremvisning.

Ordet Абат finner jeg ikke i noen ordlister, men jeg kan spore meg opp på russisk Wikipedia at det ser ut til å bety leder av et munkekloster, altså en katolsk abbed, som jeg har oversatt med.

Неук står ikke i russisk ordbok, det er et ukrainsk ord, som Wikiordboken på engelsk oversetter tilsvarende uvitende, udannet og uskolert – som jeg oversetter med.

Jeg oversetter мрака и темноты med mulm og mørke, selv om de to russiske ordene er forskjellige ord for mørke, og jeg ikke er sikker på at sammensetningen av dem er et fast uttrykk, slik «mulm og mørke» er hos oss.

Tsjekhov bruker stadig vendingen об луне т. е. об месяце, altså to ord som på russisk begge kan bety «måne», men der месяц vanligvis blir brukt om «måned». Min russiskspråklige kone forklarte at det var en forskjell, at луна er den astronomiske betegnelsen, for den kuleformede satellitten som svever rundt jorden, mens  месяц  er den månen vi ser på himmelen fra jorden. Jeg vet ikke hvor langt denne forklaringen holder, men oversetter altså med «måne, det vil si måneskiven», der dette er aktuelt. Alternativet var å bare kutte ut den andre månen, men da vil jeg bryte med ordflommen Tsjekhov serverer.

En annen plagsom vending Tsjekhov bruker, også i forbindelse med menneskene på månen, er – her kommer hele setningen med alle sine vanskeligheter – : Вы пишете, что не луне т. е. не месяце живут и обитают люди и племена. Først er det problemet med луне (måne) og месяц (måned, måne), som omtalt ovenfor. Deretter kommer de to verbene живут и обитают, enda et eksempel på at Tsjekhov i sin første publiserte tekst ikke velger ut det mest treffende ordet, men kjører på med flere. Жить er leve, også i betydningen bo. обитают er tredje person flertall av обитать, et verb som ikke står i den store blå ordboken fra Kunnskapsforlaget, men som er det samme som italienske abitare, altså å bo. Så er det люди som er flertall av человек, menneske, altså «mennesker», mens племена er flertall av племя, som betyr «slekt» og «slektsledd», eller «stamme». Slik blir det satt opp en rekke med ord som betyr omtrent det samme, og som forvansker både lesingen og oversettelsen.

Tale ved et julebord

Det er nok mange som går på julebord om dagen, og i fremtiden. Noen vil nok også tale. Men det er ikke sikkert så mange vil kjenne seg igjen i en tekst som denne, og heller ikke sikkert målet er at så mange skal kjenne seg igjen i den.

Tale ved et Julebord

Å, etter alt som har hendt i år, og alt som ikke har hendt, så skulle jeg på julebord, vi var alle sammen pent kledde, og før vi satte oss til bords for å spise, stod vi på gulvet og snakket med hverandre. Jeg var blant dem som var glad da vi endelig kunne sette oss, for jeg syntes det var litt anstrengt å stå sånn og snakke, for det vi egentlig gjorde var jo å vente, og det var også det eneste jeg kom på å snakke om. Det er alltid så anstrengt før vi setter oss til bords, sa jeg, om og om igjen. Men da vi hadde satt oss til bords, innså jeg at dette ikke representerte noen særlig fremgang for meg, stemningen var like anstrengt der. Jeg kjente ingen særlig godt av dem som satt rundt meg, flere kjente jeg ikke i det hele tatt, de var langt eldre enn jeg og antagelig pensjonister som hadde arbeidet på arbeidsplassen min tidligere. De hadde mye å snakke med hverandre om. Jeg snakket med kjøttet jeg spiste. Selvsagt bare i fantasien, jeg gjorde meg ikke til latter heller, men i fantasien snakket jeg, – hvordan føles det å være pinnekjøtt? spurte jeg pinnekjøttet, inni meg. – Det er vel ikke noe særlig å bli røkt, kan jeg tenke meg. Jeg smilte til kjøttbiten jeg puttet i munnen, og tenkte pinnekjøttet måtte bli veldig glad når jeg syntes det smakte godt. Veldig godt, syntes jeg det smakte. – Vet du, sa jeg til pinnekjøttet, i fantasien, selvsagt, – at dere pinnekjøtt har gjort en skikkelig karriere gjennom årenes løp, pinnekjøtt pleide være fattigmannskost, tidligere, det var kjøttet de velstående ikke ville ha. Men se i dag, her sitter jeg og spiser deg, sa jeg og slukte kjøttet. Jeg snakket også litt til ølet jeg drakk, – jeg har mye å takke deg for, sa jeg, og tok noen gode slurker. Sidemennene mine og damene deres snakket om hvor mye bedre alt var før her på arbeidsplassen vår. Og jeg kjente jeg var helt enig med dem, det var svært mye bedre før, ikke bare her på arbeidsplassen, men rent generelt. Hvorfor satt jeg egentlig her, med dette kjøttet, dette ølet, og disse folkene, når jeg kunne vært et helt annet sted og vært der sammen med henne som jeg aldri kom meg til å bekjenne for. Eller hun kunne vært her. – Husker du fra den tiden du var sau? spurte jeg kjøttet. – Hadde du noen gang en vær du gjerne ville ha, men så kunne du ikke få ham, og så skulle du tenke ut hvorfor, men så var det egentlig ikke noen grunn? Jeg kom i tvil om pinnekjøttet stammer fra sau eller vær, så jeg spurte sidemennene mine om dette, fikk svar. Fra ene enden av bordet klinket det i glass, det var tale, den handlet om arbeidsplassen og om forholdene der, og om fremtiden. – Fremtiden, sa jeg til kjøttet, – den kommer aldri. Akkurat her følte jeg at jeg fikk kjøttet med meg på tankene mine. Ølet, derimot, mente at fremtiden alltid lå foran oss, og at det alltid uansett vil finnes håp og håpløshet, det var ikke noe problem. Jeg spiste opp all maten min mens denne talen var. Så klinket jeg i glasset og reiste meg opp for selv å holde tale. Der bekjente jeg, fra start til mål, alt jeg har skrevet, alt jeg har tenkt, alt om hvordan jeg har gått og forsøkt å bygge meg opp mot til å bekjenne for denne vakre damen, nå bekjente jeg, men uten at hun eller noen andre fikk høre det, eller være med på det.

ES2005

All’s well that ends well

Dette er regnet som den siste av Shakespeares komedier, og på ny blir sjangeren utfordret av en forsoning til slutt det ikke er mulig å tro helt på. Hvorfor skal Bertram godta Helena nå som hun har lurt ham? Og hvordan kan den forholdsvis smarte Helena tro at Bertram er den rette for henne, når han for det første er en fjott, og dernest har avvist henne?

Tittelen på komedien er All’s well that ends well, til norsk vanligvis oversatt med «Når enden er god, er allting godt», som er vårt faste uttrykk for at det ikke er så farlig med hva som har skjedd underveis, når det bare ender godt til slutt. Om det har endt noe så fælt underveis at enden umulig kan føles god, så er det jo ikke noen god ende. I komedien ligger det i sjangeren at det skal ende godt, slik det er sjangerbestemt i eventyrene og i tegnefilmer for barn. Ingen skal dø, de slemme skal få sin straff og de snille få det godt. Sånn blir enden god.

I All’s well that ends well blir dette på overflaten oppfylt. Helena er stykkets klare heltinne. Hun lider gjennom stykket, fordi hun elsker Bertram, men blir avvist av ham. Det ligger i komediesjangeren at de som er ment for hverandre skal få hverandre, det nytter ikke med en lykkelig slutt om en gifteklar, ung kvinne forblir ugift. For at enden skal bli god, må altså Bertram slutte med å avvise Helena, og heller ta henne til ekte. Dette er også den klassiske konflikten i komediene. De som er ment for hverandre vil ha hverandre, men de får det bare ikke til. Det ligger noe i veien, de ser det ikke selv, det er en misforståelse et sted, det er noe som må ordnes. Alle vet at dette vil bli gjort, det spennende ligger i hvordan det skjer. Så når Bertram helt til slutt innser at Helena er den rette for ham, og går med på å oppfylle ekteskapet med henne, så skal dette være en lykkelig slutt.

Men i denne siste av Shakespeares komedier er det ikke så enkelt. Bertram går med på å gifte seg med Helena, men det er vel så mye fordi han er trengt opp i et hjørne og ikke har noe valg. Helena har løst den umulige oppgaven han gav henne, kongen har befalt det, alle står og ser på, han har ingen andre veier å gå. Han MÅ gifte seg, med store bokstaver. Det er ingenting som tyder på at han er overbevist i hjertet om at Helena er den rette for ham. Helt til det aller, aller siste, bare minutter før han går med på å oppfylle ekteskapet, så har han avvist henne og andre kvinner (Diana) han har forpliktelser overfor på det sterkeste han kan. Med løgner og unnvikelser. Han er bortsett fra sine helt siste replikker en gjennomført slask.

Det går kanskje an å stille spørsmål om det går an å mene dette ekteskapet alvorlig. I det ligger at slasken Bertram skal ha innsett sine feil, og blitt snill og trofast han også. Hvis ikke vil det jo ikke være noen god ende. Etter min mening er en oppsetting i denne tolkningen umulig å få troverdig. Det er ikke tid nok for Bertram å forandre seg. Han har ikke fått noen Aristotelisk renselse. Han er lurt, men ikke på en sånn måte at han er nødt til å forstå at han hele tiden har tatt feil. Det må snarere se ut som han er trengt opp i et hjørne.

Slik er All’s well that ends well helt på grensen til å bli et slikt problemstykke som de antatt seneste stykkene til Shakespeare var. Det er et stykke som utfordrer komediesjangeren. Senere skulle han sprenge den.

For stykket har jeg også skrevet poster for Tema og motiv, Karakterene, Synopsis og Sitat.

W. Shakespeare: All’s well that ends well – Sitater

Her skal jeg legge ut noen viktige sitater fra stykket All’s well that ends well, av William Shakespeare.

Akt 1

Om jomfrudom…

‘Tis a commodity will lose the gloss with lying; the longer kept, the less worth.  Det er en vare som vil miste glansen med tiden; jo lenger beholdt, desto mindre verdt. 

Sagt av Parolles.

I akt fem har kongen et sitat.

“The bitter past, more welcome is the sweet” (5.3.328).

Dette er et sitat som passer til komedien. Der skal man ha lagt alle vanskeligheter bak seg, og ved slutten feire den søte nåtid og forsoning. Men det er mulig sitatet klinger hult akkurat i dette stykket, selv om karakterene insisterer på å tro på det, er det vanskelig for publikum å gjøre det.

 

For All’s well that ends well har jeg også skrevet poster for Tema og motiv, Karakterene og Synopsis.

W. Shakespeare: All’s well that ends well – Synopsis

Dette er kort fortalt handlingsgangen i Shakespeares stykke All’s well that ends well. Helen er forelsket i Bertram. For å få sin kjærlighet gjengjeldt, kurerer hun kongen av Frankrike for en dødelig sykdom. Som premie får hun velge seg en ektemann. Hun velger Bertram, som blir svært overrasket og fremdeles ikke vil gjengjelde hennes kjærlighet. I stedet flykter han til Italia, til Firenze, for å delta i krigen. Han sverger aldri å ligge med Helen, og sverger også i et brev til henne at før hun er gravid med ham, vil hun aldri kunne kalle ham sin mann. Helen gir seg ikke, og reiser etter til Firenze. Der finner hun en annen kvinne, Diana, som Bertram blir forelsket i. Hun frister ham til å ligge med henne. Men da akten skal gjennomføres, bytter Diana og Helen plass, slik at Helen blir gravid med hans barn. Så er det oppfylt det Bertram krevde for at Helen skulle kalle ham sin mann. I sluttscenen forener kongen av Frankrike dem enda en gang.

Som vanlig hos Shakespeare foregår det en rekke med parallelle handlinger, vevd inn i hovedhandlingen.

Akt 1

I første akt blir de ulike karakterene introdusert. Det kommer frem at greven av Rossilion nylig er død, og at grevskapet derfor er i sorg. Det kommer også frem at kongen i landet er alvorlig syk, og har gitt opp håpet om redning. Helena ser her en mulighet til å vinne kongens velvilje, ved å hed å helberede ham, slik at han kan gifte henne bort til Bertram som hun elsker.

Scene 1

Grevinnen og lord Lafew snakker sammen med unge Bertram og Helena. De er i sorg, etter grevens død. Helena blir overtatt i  grevinnens varetekt. Senere kommer Parolles inn. Han snakker med Helena om jomfrudom (virginity).

Scene 2 Kongen av Frankrike. Snakker sammen med Betram.

Scene 3

Først snakker grevinnen med klovnen. Så kommer Helena inn. Her kommer det frem at Helena elsker Betram, som er hennes stebror. Av denne grunn vil hun ikke kalle grevinnen sin mor, selv om grevinnen gjerne vil være en mor for henne. Det blir til slutt bestemt hun skal reise til Frankrike.

Akt 2

I andre akt

Scene 1 Dette er scenen der Helena helbereder kongen. Som takk får hun velge den mann hun vil ha i riket.

Scene 2

Scene 3

Scene 4

Scene 5

Akt 3

Bertram har reist til krigen i Italia, mens Helena er igjen og får underrettingen om at han har forlatt henne.

Scene 1

Scene 2

Dette er den viktige scenen der brevene fra Bertram blir lest. Det gjelder det han sender til moren, grevinnen, og det han har gitt til Helena.

Scene 3

Scene 4

Scene 5

Scene 6

Scene 7

Akt 4

Scene 1

Scene 2

Scene 3

Scene 4

Scene 5

Akt 5

Her skjer gjenforeningen og forsoningen.

Scene 1

Scene 2

Scene 3

For All’s well that ends well har jeg også skrevet poster for Tema og motiv, Karakterene og Sitat.