Overalt i verden og særlig i Italia sitter folk nå isolert og i karantene under vår tids pandemi, som er korona-viruset, Covid-19, det som lumskt smitter, og kanskje dreper, og som beviselig tvinger hele vårt hypermoderne samfunn i kne. Hva er da bedre, enn å bevege seg trekvart årtusen tilbake i tid, til middelalderens pandemi, som var svartedauden, sykdommen som smittet og smittet og smittet og drepte langsomt, smertefullt og sikkert. Det er noe med måten å tenke på, hva som er krise, hva som er katastrofe, og hva som er årsaken til krisen og katastrofen, og hvordan den skal håndteres og hva man skal gjøre med livene våre mens den pågår.
I vår tid skrur folk på dataskjermene sine, om de er på datamaskin, nettbrett eller mobiltelefon, og diskuterer opp og ned i mente hva som er årsak og konsekvens, samtidig som man der også gjør forsøk på å vise at livet går sin gang, med møter og sosialt liv, moro og underholdning, humor og skjemt. Vi har referansen til de som spilte fiolin mens Titanic sank, fra en storfilm med Leonardo di Caprio i hovedrollen, og selv i påsken har vi knapt noen referanser til Bibelen og frelsen og undergangen, med Jesus Kristus i hovedrollen.
Den historien stod sterkt i middelalderen. Den gang det å reise til havs eller hvor som helst var forbundet med fare, i alt man gjorde var det reell risiko for at man ikke ville slippe fra det med livet. Og etter døden ventet frelse eller fortapelse, sånn at man etter livets pinsler kunne vente evige pinsler i døden, eller den evige salighet i frelsen. For å oppnå frelsen, gjaldt det på noe vis å unngå verdens fristelser, for de kunne lede inn i synden, som igjen ledet inn i fortapelsen. Dermed ble livet bare enda mer knugende.
Sleng inn en byllepest, med spredning til godt over halve befolkningen i enorme områder over hele Europa, og store deler av den ellers kjente verden, og med en dødelighet på opp mot hundre prosent – de som får den, dør – og du har settingen for Boccaccios Dekameronen.
Giovanni Boccacio ble født sommeren 1313, i Toscana, nær Firenze. Han var altså i 30-årene da pesten kom. Boccaccio overlevde selv, men mange av hans nære venner og familiemedlemmer døde, blant annet broren, stemoren og faren. Korona-tallene fra Italia er grusomme, scenene derfra setter skrekk i en hel verden, i 1348 døde fire femdeler av Firenzes befolkning av pesten, i følge Italiensk Wikipedia.
Det er sterkt. Det er at verden faller fra hverandre. Det er å se på byen der du bor, og tenke at fire av fem skal vekk, under svært store smerter, og med dødsfrykten i tillegg til den sterke fysiske smerten straks byllene oppstår, og sprer seg. Behandling, verken lindrende eller legende, fantes av betydning. De som behandlet, ble selv smittet, og døde.
Ideen til Boccaccio er å skrive en bok, der de redselsfulle scenene er bakteppe. Alle har dem veldig friskt i minne, første versjon av Dekameronen er ferdig i 1351, knappe tre år etter pesten. Under pesten samler en gruppe kvinner seg på et slott, 7 stykker, og de får etter hvert selskap av tre menn. De vet de ikke kan vende tilbake til samfunnet mens pesten pågår, så de velger heller å oppholde seg på slottet i en slags selvpålagt karantene. For å få tiden til å gå, og for å underholde seg litt, bestemmer de seg for å fortelle hverandre historier, en hver, i ti dager. Det er disse historiene som er novellene i Dekameronen.
Resultatet er et forunderlig verk, uten sin like i verdenshistorien. Riktignok var det vanlig å samle fortellinger ved å legge dem i munnen på deltakere i en forsamling eller et selskap, den gang for lenge siden, men slik det fungerer hos Boccaccio, er det ingen som har gjort det. Det er vanskelig å si hvor mye av virkningen som er bevisst, men dette med at fortellingen blir lagt i munnen på en overordnet forteller som gir ordet videre til nye fortellere, det skaper en slags spenning i det fortalte man må helt opp til modernismen på 1900-tallet, før man finner det forsøkt gjentatt. Forfatteren, Boccaccio, har to lag mellom seg, og de historiene han forteller, og den moralen noen av dem har.
Jeg har tidligere postet den mest obskøne av dem alle, den om eremitten som ikke klarer å motstå fristelsen fra ei ung jente som søker ham, for å finne Gud. Innholdet ville kunne vekke anstøt selv i våre dager, om det ikke var for at det er så lystig og humoristisk fortalt, at du gjør deg til idiot om du tar det helt alvorlig. Og så har du rammefortellingen, de 7 kvinner og 3 menn, som sitter og forteller hverandre historier, mens verden faller sammen rundt dem.
Den første dagen forteller de forskjellige historier, og ikke alle obskøne, ikke engang alle amorøse. Her er også toleranse av en type man ikke skulle tro hørte middelalderen til, for eksempel i fortellingen Filomena forteller, den tredje, om jøden Melchisedec som får et spørsmål fra sultanen i Babylon, hvilken religion som er den sanne. For å komme seg ut av knipen, forteller Melchisedec en lignelse om en far som hadde tre sønner, og en verdifull ring å gi i arv. Han kan ikke godt gi denne flotte ringen bare til den ene, så han lager to ringer til, sånn at de kan ha en hver, og ingen kan vite hvilken av dem som er riktig. Lignende er det i fortelling 2, fortalt av Nifile, der det er jøden Abraham som kommer til Roma for å bli kristen, eller for å se hvordan paven og kardinalene i pavehoffet lever. Vennen Giannotto mister da alt håp om å få vennen omvendt, så mye snusk og fråtsing og fanteri som foregår der i gården, men resultatet blir heller det motsatte: når Abraham ser hvor ille det står til, blir han imponert over en religion som tross dette likevel vokser, og kommer til at denne må være sann. Dioneo forteller i fortelling fire om en munk som får lurt en abbed til å begå samme synd som han selv, i det han etterlater ham med nøklene til en celle, der jenta også munken har forbrutt seg mot befinner seg. Og når abbeden selv begår samme synd, får munken overtaket på ham. Dionea har det med å fortelle litt frekke historier.
Mester Alberto fra Bologna
Men dagens tekst er altså den til dronning Pampinea, hun som fungerer som en slags leder i forsamlingen, og også er den eldste og verdigste. Det er hun som tar initiativene, og organiserer forsamlingen, og hun gjør det i veldig god demokratisk ånd, der de hver dag skal velge en ny leder. Første dag er det altså henne, og valgene deretter består i at dagens leder peker ut neste dags, sånn at det går på rundgang.
Helt grei litteratur 