Det er en annen som lever livet mitt

Denne teksten er skrevet i 2010. Det er syv år siden. Jeg var fortsatt nokså nygift, hadde giftet meg året før, og følte meg kanskje litt underlig i livet jeg selv levde. Eller så tuller jeg bare når jeg sier disse tingene.

Det er en annen som lever livet mitt

Det var en på alle måter fin dag. Min kone hadde satt i gang med å stelle til frokosten, mens jeg var på vei til butikken for å kjøpe de siste varene vi trengte til den. Det hadde så langt vært en alle tiders ferie. Og jeg kunne som de fleste menn ikke la være å tenke på hva min kone hadde gjort med meg den natten. Jeg måtte nesten riste på hodet for å konsentrere meg om de matvarene jeg skulle kjøpe da jeg endelig kom til butikken, og jeg måtte smile for meg selv da jeg faktisk gjorde det. Jeg stod jammen der i butikken og ristet på hodet. Og jeg smilte mens jeg gjorde det – Det er litt av et liv, tenkte jeg for meg selv. Hvem skulle trodd for en tid tilbake, at jeg skulle få et slikt liv, tenkte jeg? Det hadde jeg i alle fall ikke tenkt selv. Og så måtte jeg mens jeg stod der i butikken og skulle kjøpe de matvarene min kone trengte til frokosten hun skulle lage til meg, gjøre som jeg ofte gjør, gå ut av meg selv, og se meg selv utenfra. Det jeg da så, virket forferdelig fremmed. Der stod det en mann, i en helt vanlig butikk en helt vanlig sommerdag, og skulle kjøpe varer til frokosten hans kone skulle lage, og han skulle gjøre det som ingenting. Han skulle gjøre det, som om dette var like dagligdags som butikken han kjøpte varene i. Og dette var jo ingenting i mot det som hadde skjedd med ham den natten. Det var noe som hadde gitt noen aldeles sterke inntrykk, langt sterkere enn de virkelige inntrykkene han fikk av de virkelige varene i den virkelige butikken han virkelig stod i. Han måtte tvinge seg til å legge merke til dem, altså varene. Og når han gjorde det, så lyktes han, han fortrengte de kraftige inntrykkene fra natten som hadde vært, og klarte å konsentrere seg om varene han skulle kjøpe. Se der kjøper han dem. Brød og juice og litt ost, resten finnes allerede hjemme, hans kone er en kløpper med maten, og har det meste parat. Han kjøper det siste som trengs som ingenting. Deretter går han hjem til sin kone som har alt klart, og spiser en frokost som er likeså god som alle de foregående, og alle som skal komme. Jeg skulle gjerne gått inn i denne personen igjen, inn i den virkeligheten han lever i. Men som dere forstår, det kan jeg ikke. Det er en annen som lever den.

ES2010

Tiger

Dette er en tekst jeg ikke er helt fornøyd med, som liksom ikke er helt utløst, men som jeg poster likevel, for det er ikke sikkert jeg noensinne vil klare å forbedre den. Sånn er det å være en tiger som jeg, alltid usikker, alltid i tvil, alltid litt utilpass i egen, fryktinngytende identitet.

Tiger

Jeg er født i tigerens år. Jeg er tiger. Det er et av verdens største og mest fryktinngytende rovdyr, men når jeg sier jeg er tiger, så har folk mest lyst å le av meg. Og jeg lar dem gjøre, om jeg på denne måten kan glede noen, så er det en glede også for meg. Også du som leser denne teksten må gjerne le av meg, jeg er som det inntrykket jeg gir i den. Det er som om jeg mens jeg springer rundt i den indiske jungelskogen har lyst å reise meg opp på bakbeina, slå ut med forlabbene og si: ”Ok, dette var en spøk”. Men noe slikt kan jeg selvsagt aldri gjøre. Dette er ingen spøk. Jeg må innse at jeg er født inn i denne verden som tiger, selv om jeg ikke føler meg som en. Jeg må følge nøye med på andre tigre, og gjøre som de gjør. Dette siste ville være mye enklere for meg, om jeg ikke var så engstelig for dem. Om jeg ikke hadde vært en tiger selv, ville jeg holdt meg på lang avstand når det er tigre i nærheten. Også når jeg selv er tiger, vil jeg holde meg på lang avstand fra dem. Jeg lusker helst rundt for meg selv. Når det kommer byttedyr i nærheten, later jeg som jeg jager dem. Helst ville jeg at de skulle komme bort til meg av egen fri vilje, og legge seg døde ned for meg, slik at jeg kan spise dem. Det er i det hele tatt mange problemer. For eksempel dette med brølet mitt. Jeg vet at tigre skal brøle, men jeg er så usikker på min egen identitet, at jeg ikke kan bestemme meg for om det er riktig av meg å gjøre det. En fullblods tiger tenker selvsagt ikke slik, den brøler. Jeg er så langt fra noe slikt, og føler det blir veldig falskt når jeg likevel skal late som om jeg er det. Derfor brøler jeg veldig prøvende og forsiktig. Jeg brøler som om jeg om jeg blir tatt i det, med en gang skal kunne si at det var bare en spøk, jeg brølte egentlig ikke.

20. oktober, 2012

En snegle

Dette er en øvelse, en studie, et eksperiment. Det er gjort mange ganger før. Her gjør jeg det også.

En snegle

En snegle kryper langs en avsats. Det har nettopp regnet, og folk flest har gått innomhus, men nettopp regnet gjør at sneglen kommer ut. Den kryper altså langs denne avsatsen. Samtidig har regnet gitt seg, og solen titter frem igjen. Det er yrende liv i den lille feriebyen, la oss si den befinner seg på Krim, siden det er der jeg også befinner meg akkurat nå. På markedet byr handelskonene frem sine varer, frukt og grønt. I butikkene står betjentene bak disken og henter varene som kundene bestiller. Løshunder og villkatter er alltid på jakt etter mat. Nede på stranden er det folk som stuper, og noen som tar bilde. Det er om å gjøre for alle menn å stupe fra de aller høyeste høydene. For kvinnene som tar bilde, er det den vakre sjøen og solen som på ny titter frem bak de mørke regnskyene som har regnet fra seg, som er interessant. En ung mann går opp på en ganske høy høyde for å stupe, akkurat i det en kvinne tar bilde av det som befinner seg bak ham. Han stuper, og gjør seg ekstra umak med at det skal se fint ut. En snegle kryper langs en avsats. Og alt dette kan skje mens denne teksten blir skrevet.

ES2009

Svaret fra sneglen

En forfatter sitter og skriver om meg. Han har lyst til å skrive en tekst som det er noe med, så det er ikke nok at jeg kryper bortover greina. Det må skje noe mer. Men med meg skjer det ikke noe mer. Jeg skal bortover denne greina her. Og når jeg har kommet bort dit, så tar vi det derfra. Jeg driver aldri og tenker så enormt over hva jeg holder på med. Jeg gjør det bare. Jeg kryper, og tenker på ingenting. Men nå er det altså denne forfatteren, denne skribenten, som liksom skal gjøre noe ut av det at jeg kryper bortover her.  Hva er vel det for noe? Jeg har nå fått lese teksten hans. Såpass magi er det nå vel i litteraturens verden, jeg har jo også ordet her i min tilsvarstekst. I stedet for å la det bli med det at jeg kryper langs greina, som alle som følger med kan se at jeg gjør, så må han ta tankene «videre», i hermetegn, han må liksom gjøre «noe mer» i hermetegn. Så da tenker han, da vet dere, mens jeg kryper her, «mon tro hva annet som skjer nå her i verden?» Det skjer tusen ting. Ingen av dem har noe med meg å gjøre. Ingen ting bryr meg. Men i teksten skal det med, selv om teksten handler om meg og heter «En snegle». Den hadde vært skrevet best om det stod: «En snegle kryper langs en grein». Ferdig med den teksten. Kast den. La tingene få skje uten at det kommer ord på dem.

(skrevet 6. aug, 2013)

Barnet

Denne teksten er skrevet 7. april, faktisk mellom 0900 og 0930 på morgenen, og knapt nok redigert siden, vil jeg tro, selv om jeg ikke husker det. Det er postet fra en helt annen dag, 6. august, 2013, da jeg fant ut at det ikke var postet noen korttekst for april i 2012. Og teksten, tekten liker jeg. Det er enda en tekst om drømmen, lengelsen, og med fantasien til hjelp når virkeligheten ikke strekker til.

Barnet

Jeg har ventet så lenge på å få meg et barn at jeg fant tiden inne til å lage et selv. Det hadde nettopp lært å krype, noe mer kunne det ikke. Henrik het det, en liten gutt på bare noen måneders tid i live. Han lå så flott og gurglet på teppet. Han hadde fått tak i en sykkellås han gjerne ville smake på. Tenner hadde han ikke, og fra gommene rant spyttet ettersom han med kjevene på forskjellige måter forsøkte å få tak i den uhåndterlige låsen. Han gav det opp, og kastet den fra seg. Krøp videre, full av opplagt forventning om alt det denne verden kan inneholde, og en like opplagt forventning om at det alt sammen vil bli oppfylt, bare ikke raskt nok. Han er så skjønn, jeg må bare ut på gulvet og løfte ham opp lite grann. For ham er det at jeg løfter ham opp like selvfølgelig som alt det andre som skjer med ham i verden. Ingenting kommer verken ventet eller uventet. Han er myk som bare varmt, levende liv kan være. – Er det Henrik, spør jeg? Hm? Er det Henrik som sitter der på fanget mitt? Han stikker fingeren i munnen, suger på den, later ikke engang som om han tenker over spørsmålet mitt. Øynene er alltid på jakt etter noe spennende å se på. Jeg smiler til ham, han ser mitt smil og smiler tilbake, men han stråler. Enn at noen ville smile til ham! Han må bare riste på hendene av glede! Tenk at dette skulle hende ham! Så ventet og uventet dette var på en gang! – Du er veldig fin, forteller jeg ham, slik vi alltid forteller barn bare de tingene som er enkle og klare og sanne. – Vet du, sier jeg til ham, – du er det aller, aller vakreste jeg har. Jeg lyver aldri når jeg snakker med ham.

7. april, 2012

En spasertur langs landeveien

En spasertur langs landeveien

Det er mye man kan tenke når man spaserer langs landeveien, tenkte jeg, mens jeg spaserte langs landeveien. Hvis det for eksempel ikke er en virkelig landevei, men heller en øde vei i en stor by, en vei der det kjører biler forbi, men folk er det ikke der. Jeg er den eneste, jeg har fått det for meg at jeg skal gå denne veistrekningen i stedet for å kjøre buss gjennom dem. Kanskje nettopp for å la tankene komme, nettopp de tankene jeg nå skal skrive ned. Vinter er det, kuldegrader, men snøen er likevel våt og skitten, som jeg også blir det når jeg går gjennom den. Slik er det også å gå gjennom livet, tenker jeg, filosofisk. Men om jeg møtte noen langs denne veien, ville jeg aldri våge å si det til dem. Livet krever ikke alle disse tankene jeg gjør meg om det, det er mer som bilene som kjører tanketomt forbi. Hvor mye skulle jeg vel gitt for å ha noen å gå denne veien sammen med, tenker jeg, litt tradisjonelt. Snarere skulle jeg vel hatt en helt annen vei å gå, en lysere tid, et vennligere sted. Ja, man tenker så mye, når man går langs slike veier, eller lever slike liv. Jeg skulle nok like at betingelsene mine var noe annerledes. Men til hvem skal man si noe slikt? Hvem kan man stoppe veier som dette, og si at jeg, akkurat jeg, gjerne skulle vært et annet sted, at jeg helst ikke skulle gått denne veien.

25. feb, 2011