T. Singer, av Dag Solstad

Her omtalen jeg gav av denne boken i 2003.

Dette er boken som for meg løfter Solstad opp blant de aller største norske. Den er svært finurlig skrevet, om T. Singer, som i en alder av 31 år mer eller mindre bestemmer seg for å gjøre noe med livet sitt og bli til noe, og blir til bibliotekar, etter tre år på bibliotekhøyskolen, hvor han kom inn på kjønnskvotering. Der begynner boken, T. Singer, 34 år gammel, flytter til Notodden for å bli bibliotekar. Der møter han Adam Eyde, som beretter ganske så interssant om Notoddens historie sett fra hans synsvinkel, om de store prosjektene rundt 1907, da Hydro ble etablert i nærheten, på Rjukan, fremstilte Salpetersyre, og det ble lagt planer om kanalløp opp til Heddalsvannet, for å frakte dette briljante produktet ut til den store verden, men hvor det i stedet endte med at det ble lagt jernbane, og detaljrikt fortalt om denne også. Der bor T. Singer, og om leseren skulle tro at denne T. Singer som ikke kan finne en kvinne, ligge med henne, og endatil flytte inn med henne og gifte seg med henne, tar leseren feil, for det var nettopp det T. Singer gjorde. Der er de gift noen år, før hun dør i en trafikkulykke, nøkternt fortalt, som i pesten av Camus (hvor Solstad forresten også har funnet ideen om T. Singers store romanprosjekt, som strander i setningen: En vakker deg sto han øye til øye med et minneverdig syn), det var ikke hennes feil, men døde gjorde hun, så T. Singer må ta seg av datteren hennes, Isabell, som hun fikk med en annen mann, som laget barn med henne, benektet det og forsvant. Og på toppen kommer det frem, i en imaginær samtale (imaginær samtale i roman?) at T. Singer like før ulykken skulle skille seg fra konen. Dette kan kanskje kalles romanens konflikt, men den blir utløst midtveis, og har ikke altfor mye å gjøre med romanens videre gang. T. Singer finner etterhvert Notodden uuhtholdelig, han er redd hemmeligheten skal bli avslørt, noe som i sannhet vil sette ham i et merkelig og ikke helt heldig lys. Så han flytter til Oslo, tar med seg Isabell, som vokser opp helt atskilt fra T. Singer, og det viser seg at det meste skjer helt atskilt fra T. Singer, så hva i all verden har denne personen å gjøre som hovedpersonen i en roman? Og nettopp dette er det Solstad, gjentatte ganger, i selve romanen, insisterer på som romanens egentlige emne. Alle figurer som deltar, deltar bare i kraft av deres forhold til T. Singer. Hvorfor?

Den plutselige avslutningen kan gi et hint: T. Singer har for vane å stikke innom kinoen i Oslo, ikke for å se en film, mest for å se på det sydende folkelivet. Av og til treffer han kjente, kolleger, og de spør ham hvilken film han skal se, da lyver han, og nevner en sannsynlig film. Så hender det at det er nettopp filmen de også skal se. Hvordan skal han komme seg ut av klemmen, at neste dag kommer de til å spørre etter hans mening om filmen, og med den rollen han har påtatt seg, kan han ikke få seg til å svare bare svada. Så han må se filmen. Men hva hvis den er utsolgt? Som regel nevner han populære filmer. Da sier han at han skulle se filmen, men han hadde ikke billett, og så forklarer Solstad meget nøye, og egentlig kronglete, hvordan T. Singer løser floken, i de tilfeller alt dette skjer, og han dagen etter på jobben blir spurt. Så er romanen slutt.
T. Singer som observatør i verden? Og livredd for at hans rolle som observatør skal bli avslørt?

På samme måte kan starten leses. Den veldige anstrengelsen for å få forklart hvorfor T. Singer tid om annen løfter begge hendene opp foran munnen, og utrbyter: Nei, nei, i sjenanse over hendelser fra lang tid tilbake. Den ene episoden er når onkelen tar ham i å le forsert i en lekebutikk. T. Singer blir flau, og nettopp det er det uutholdelige, ikke at han blir såret, skadet eller krenket. Den andre episoden er når han skal si noe til en person, men så var det ikke til denne, men en annen, og tonefallet eller emnet nødvendigvis må bli feil. Flaut. Nei, nei. T. Singer er den forserte observatør, som ikke vil bli avslørt.

Vi kan også ta med eksempelet hvordan T. Singer møysommelig velger seg plass når han skal sitte, så ingen skal legge merke til ham når han må reise seg igjen.

Dessuten er navnet så opplagt, at må være ment som en åpenbar ledertråd. The singer, sangeren som skal formidle historien. Og i det tradisjonelle begrepet, ligger det at sangeren selv ikke skal ta del i historien. Det gjør denne singeren, men samtidig ikke. Han er riktignok med, men han har ingen innflytelse på hva som foregår.

Med Solstad er det også alltid tette selvbiografiske bånd til romanfortellingene, spesielt i de nye. Her har romanfiguren også briller og skjegg, og under lesingen om T. Singer og Isabella, kunne jeg ikke la være å tenke på Dag Solstad og Gry.

Begynnelse av boken:
Singer led av en særegen form for skamfølelse, som slett ikke plaget ham til daglig, men som nå og da dukket opp, som en erindring om en pinlig misforståelse av en eller annen art, og som fikk ham til å stanse opp, stiv som en stokk, med et fortvilet uttrykk i ansiktet, som han straks skjulte ved å føre begge sine hender opp foran det, mens han høyt utbrøt: – Nei, nei. (s. 5)

Noen sitater:
«Gjennom å utforske begrepet billig, eller billig nok, tror jeg at man kan komme fram til et filosofisk begrepsapparat som gjør at vår forståelse av hva livet er, vil komme tettere inn på selve livet, det dynamiske livet. Det er jo et nøkkelbegrep til å forstå hva det er som driver selve verket, og skaper den store bedrift. Men det må settes opp mot (bare) flaks ellers blir det ikke virkelig stor filosofi.»
Adam Eyde s. 73

Ja, hvem er hun, denne Merete Sæthre, som har lagt seg slik at hun sover ved siden av den grublende Singer natt etter natt? Vi vet lite om henne, og vi skal ikke vite så mye om henne heller. Hun er ingen hovedperson i denne roman, det er tvilsomt om hun i det hele tatt kunne vært hovedperson i noen som helst roman, på et visst nivå. Det er mulig en del kvinnelige lesere vil protestere og finne at bare det lille de har fått vite om henne, viser en både modig, sterk og spennende kvinne. Til og med med humor. Det er sikkert riktig, men at man er en sterk, modig og spennende kvinne med humoristisk sans, gjør dessverre ingen person til noen romanperson. I denne romanen er hun underlagt Singer, og det er ikke Singers valg, men den forfatter som skriver dette.
s. 120

For det må innrømmes at det på dette tidspunkt i beretningen kan fortone seg som gåtefullt at Singer kan være hovedperson i noen som helst roman, uansett nivå, men det kan da opplyses at det er nettopp dette gåtefulle som er romanens emne, som skal forsøkes virkeliggjort.
s. 120

– Ja, jeg er oppskaket, sa den andre, jeg må innrømme det.
– Men det har jo ingenting med hverandre å gjøre. Hører du, det er en ren tilfeldighet.
– Ja, jeg vet det, men dette ryster meg allikevel. Jeg har virkelig medynk med deg.
– Da du hørte at Merete var død, tenkte du da også at det var forferdelig, og at du hadde medynk med meg?
– Ja, men ikke på samme måten. Jeg ville da ha sagt at jeg hadde medfølelse for deg. Men ikke medynk, ja det forholder seg nok slik, jeg må innrømme det, sa den andre.
– Innrømme medynk, sa Singer, grunnende. Han reiste seg fra lenestolen, og begynte å gå fram og tilbake på gulvet, mens han snakket til den imaginære mannen som satt i den andre lenestolen.
T. Singer og den imaginære mannen til en kollega. s. 136/137

Det likte han å tenke på. Gåten Singer. Sin egen fortvilelse over ikke å kunne hanskes med seg selv, men bare drive avgårde, mens han ble stående utenfor og betrakte det hele – omgjort til en respektfull undring i de andres øyne. Det er jo noe. Det er faen meg noe, tenkte Singer, når han analyserte sitt liv, der han satt i Sumhs gate og stirret i veggen, med sin 47-årige stirring.
T. Singer. S. 213

I en hver roman finnes det forøvrig et stort sort hull, som er universelt i sin sorthet, og nå har denne romanen nådd til dette punkt. Omgitt av friske ungpiker, med all sin sødme, befinner vi oss sammen med Singer i en roman som et stort, sort hull. Hvorfor er Singer hovedpersonen i denne romanen? Og ikke bare hovedpersonen, men til like den alt rører seg omkring? Heldigvis er de andre personene i denne roman totalt uberørte av at de er personer eller ideer som bare eksisterer i kraft av at de rører seg omkring denne hovedpersonen. Jeg skulle ønske jeg kunne sagt noe som ikke Singer kunne ha vært i stand til å reflektere. Det er noe jeg vil ha sagt akkurat om dette, men språket strekker ikke til. Mitt språk opphører der også Singers språk opphører. Vi er ikke dermed identiske.
s. 223

Brød og våpen, av Dag Solstad

Her er notatene fra siste bind av Dag Solstads krigstrilogi.

I dette bindet avsluttes trilogien om arbeiderklassen på Grünerløkka, og deres harde år gjennom krigen. Formatet gjør det til et storverk, dette er skjebnen de gikk gjennom. Solstadsk tragisk. Vi ser hvordan fremtiden som virket så lys på trettitallet, da Stein Johnsen fikk flytte inn i ny vidunderleilighet sammen med sin kone Jorun, og det var Styring i landet. Idrettshelten Jan Johnsen var på landslaget. Alle hadde arbeid, eller fikk arbeid. Fagforeningen og konfliktene der var viktige nok, men forsvinner helt mot det som skulle komme.

Brød og våpen inneholder okkupasjonsårene i all sin gru. Det som nesten var litt spennende til å begynne med, uhørt, men spennende, blir nå alldeles for fælt. Tyskernes regler griper inn overalt, nød og sult, folk blir drept i beinharde straffer. Alf Lindgren går hver dag til arbeid på akers mekaniske verksted, eller han tar trikken for å spare skoene, han ser at han arbeider for tyskerne, og han ser at de tar melken fra ham. Den som prøver å streike, blir like frem arrestert, forsvinner. Hjemme spiser han spekesild og deler den med kona,Sidsel. Kø, restriksjoner. Flesk er vidunderet, etter å ha lest boken kjørte jeg baconretter i dagevis. Og det er den gripende scenen, der Alf Lindgren kaster ut Rigmor Thorvaldsen, søstara til Sidsel, som har flørtet med en tysker og fått jordbær av ham, Alf Lindgren er med på utstøtelsen og vi forstår ham. Sidsel sier Alf er misunnelig, fordi tyskerne vet å behandle damer, og Alf Lindgren svarer, stam og dyp krenket, at de jordbæra koster 5 kroner, en halv dags arbeid, hvis det var å oppdrive, og ikke brukte tyskerne b-såpe, og litt av hvert hadde de, Rigmor må gå. Ut av huset, og ut av romanen.

Stein Johansen, fagforeningslederen, velger strategien å samarbeide smått med tyskerne. Eller han ser at det er bedre å være i forhandlingsposisjon, enn å ikke være det, så han innstiller at alle skal gå med på tyskernes urimelige krav. De blir gjennomført uansett. Han lider seg gjennom krigen, men mener han gjør det beste ut av det, og leseren godtar ham som ansvarlig. Den som protesterer, blir jo like frem skutt. Og Stein Johansen vil være i live. En praktiker.
Her står han som et eksempel på vanskelighetene nordmennene hadde for å velge strategi, i hvilken grad skulle man motkjempe tyskerne, som uansett var overlegne? Motstandskampen er forvirret, og den gjør vitterlig skade, men aksepten, selv den stilltiende, virker også urimelig. Borgerskapet gjør i hvert fall ingen heltmodig innsats. Deres diskusjoner og analyser virker fjerne fra situasjonen som de er. Arbeiderne, og særlig Alf Lindgren, ute i felten, er heltene.
1941 er det dystreste året, tyskerne seirer overalt.

Vi får også den gripende historien om Fredrik Lindgren, motstandskjemperen, og hans kurer, Unni Johnsen, som det er varslet skal dø. Og det gjør hun. Plutselig en dag er hun tatt, og blir torturert og drept utenfor boken, vi  får bare referatet, det er ryktet som går. Unni Johnsen kjemper og dør, meningsløst, fordi motstandskampen blir i denne boken ikke tillagt særlig betydning, den er litt symbolsk. Man kan sirkulere aviser og gjennomføre små sabotasjeaksjoner, men ikke gjøre noe egentlig med situasjonen. Tyskerne er der, og de har makten. De individuelle aksjoner fører bare til skjerpet terror fra quisling-regimet, er borgerskapets holdning, og i det har de nok rett. Men det er for galt også.
Det lange andrekapitelet har således en meget symbolsk slutt, der Fredrik Lindgren, kommunisten og firhetskjemperen, løper fra Gestapo, som har drept partilederen og Ottar Simensen, «på flukt fra Gestapo, forlatt av regjering, på nåde hos det norske folk, som du tenker så store tanker for.» Og sånn er det.

Tredje kapittel er et av de bitreste, også tittelen er bitter, og meget lang, en hel side tar den. Stalingrad har riktignok falt, men seieren i Norge er langt frem, og ikke er det sikkert at den vil komme heller. Her er problematikken om arbeiderne som arbeider for tyskerne, og gjerne vil arbeide sakte, gjerne vil sabotere, men hva skal man gjøre, tyskerne vil se de og fjerne dem, eller fjerne arbeidslederen som lar dem gjøre det. Det gjelder å finne balansegangen, midt i matmangel, og de andre fornedrelsene arbeiderne må gjennom. Edgar Strand går for langt, saboterer, blir oppdaget, og får nesten sparken. Men han blir reddet av sine kamerater, og følger opp med å stjele bomull, snurrer du rundt kroppen, og kommer hjem til kona som gave. «Josef Stalin, mine damer og herrer,» om Jessie står på side 124, her.
Det er også mobilisering til Tyskland, og forsiktig mobilisering, nærmest i privat regi, i Norge. Her får Edgar Strand kommandoen for et lag, og Solstad utleverer hvordan han kommanderer, kjefter og smeller. Det blir helst komisk, i gymsalen på grünerløkka, og barndomskameratene som synes det er så snodig hvor stor på det gode Edgar er blitt. Jiu jitsu er den store slageren. Planen er å drive partisankrig, som Serbera.

Alf Lindgren reparer lastebil, og blir innblandet i sabotørvirksomhet. Får et par egg for det. Det blir oppdaget, og Alf må flytte fra Sidsel. Nå begynner partisanvirksomheten for alvor. Stein Johnsen bruker vitsen: «Nå lysner det for arbeidslivet, arbeidskontoret brant.»

s. 181 er episoden der Jan Johansen kaster en matpakke og sigaretter mot en russisk fangeleir. Den lander dessverre utenfor gjerdet, men den tyske vakten sparker den under. Jan Johansen tenker dette er paradis, men han vil ikke si det til noen.
s. 185 skyter de gjennom blendingsgardinet til Edgar. 50 kroner i bot.
Så følger våpentreningen, et studie, og så øvelsen der klærne går sundt.

Og fra s. 193 tar Alf Lindgren over. Mostandshelt og partisaner, smått forvirret, men svært pliktoppfyllende representerer han den typiske arbeider under dekknavnet «Gjertsen». Alf Lindgren er med og utfører et oppdrag, sprenger et tog, og går i dekning. Hos Monsen bruker Solstad elegant synsvinkelteknikk, der er Alf Lindgren den store farlige helten, Monsen skjønner at Alf Lindgren er den alle er ute etter, og Alf Lindgrens smått forvirrede og pliktoppfyllende ro fremkaller her en voldsom ærefrykt. Og Alf Lindgren er meget sikker i sak, det har han alltid vært, og her får han endelig en som vil høre på ham og respektere ham. Alf Lindgren rundspiller ham i poker, enda så underlegen han alltid har vært i slike spill, så forsiktig og nøktern han er, han utpsyker Monsen. Han er den ekte helt, arbeiderhelten, borgerskapet tar avstand fra de dristige handlinger, arbeiderklassen, Alf Lindgren, gjør sin plikt. «Vi er alle uskyldige,» sier han, og med respekten han har nå, er dette ord som ringer gjennom romanen.

Det er også et lite mellomspill med Fredrik Lindgren, sønnen, som forsøker å få i stand ordentlig partisangruppe, revolusjonær og greier, oppe i Hedmarken, er det vel, men ser at det aldri kommer til å gå, da en dødsdom han har krevd, aldri blir gjennomført. Den blir rett og slett ikke tatt alvorlig, og Fredrik Lindgren skjønner Norge er ikke som Jugoslavia. Det er dette romanen slutter med.

Solstad servreer oss også en fantastisk epilog, om hvordan det videre går med personene vi har blitt kjent med. Dette er etterkrigstidens Norge. Alf Lindgren dør, typisk nok, han kommer mot en tysk sperring, vil snu, men skjønner at han ikke kan det, og vekker dermed mistanke. Så blir han drept, og Sidsel må gå med sørgebånd, og hun finner ny mann, men det ser rart ut, for leseren og for henne, livet hennes blir delt i to. Jan Johansen tar fatt på sin karriere som mellomdistanseløper, men hans tid er forbi, han hadde sine beste år under krigen, og blir nå fraløpt. På alle felt. Han ender opp som gammel ungkar, mer og mer patetisk, mer og mer tvunget til å svelge det. Han satser på en karriere som trener, så som han som kjører på tur, så som den som måler hvor langt diskosskiven går, verre og verre, men det ble livet hans. Det er meget trist, hvor komisk det enn er. Du verden så godt Solstad skildrer Jan Johansen.
Edgar Strand får en rebelsk datter, kommunist, må i fengsel, det er verre nå, Norge velger side og går inn i NATO.
Helten og det store spørsmålet er Stein Johansen, fagforeningslederen, suksesshistorien. Han får akkurat det Norge han har drømt om, og han spiller en rolle i det. Han er helten. Sønnen Sverre friker riktignok ut med narkotika og hippibevegelse, men Stein står last og brast, han er 1. mai taleren, helten. 1. mai 1975 plasserer Solstad ham i en bil, og kjører ham tilbake fra en av disse talene. Forteller griper inn, og spør om denne mannen er lykkelig. Forteller svarer ikke, leseren må se selv, men om Stein Johansen ikke er lykkelig, hvis han ikke har nådd sitt mål, så er hele velferdsstaten en fiasko. Og i tonen det blir spurt i, får man vel en følelse at Stein Johansen ikke er allverdens lykkelig.
Den siste er Fredrik Lindgren, kommunisten, som bryter med sin datter i spørsmålet om Tsjekkoslovakia.

Krig. 1940, av Dag Solstad

Jeg legger ut notatene jeg tok da jeg leste boken første gang.

Det er nesten noe Thomas Mannsk over kapittelinndelingen her. Første kapittel har 53 ord, fordelt over syv setninger, 7 linjer, nærmest en prosaoverskrift. Kapittelet er på 23 sider. Neste kapittel heter kort og godt: Oslo, april. Det er på 100 sider. Det første kapittelet handler om Jan Johansen som flyr rundt og kriger, piggskoene får han ikke bruk for i det hele tatt. Alt foregår i Østfold, viktig, uviktig som bare Solstad kan det. Kapittelet ender med at Jan Johansen, nokså tilfeldig, kommer seg over til Sverige, og så er vi for lange tider ferdige med ham. Vi får ham bare i omtale, når de andre snakker om ham. Det er også artig, for i diskusjonene om ham blir han fremstilt som helt og kriger og litt av hvert, vi vet hvordan han kjørte rundt på motorsykkel på jakt etter en spion, og til slutt havnet i Sverige.

I denne midtdelen av trilogien er det den første okkupasjonen det handler om. Alt blir kastet om kull, og folk vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til den nye situasjonen. Unge Unni Johansen vil kjempe, og Solstad får i et voldsomt frempek frem at henne kommer det ikke til å gå godt med. Han har også noen episoder som avslører overdreven dristighet fra Unni, som den der hun lurer en tysker inn på trikken og til endestasjonen på Kolsås, selv om han bare leter etter Ekeberg skole. Etterpå forteller hun alle rundt, at hun har lurt ham. Hun er ungkvinnelig sikker på sannheten. Gravlaksen får problemer med sitt humør, Ottar Simensen tviholder på klassekampen, og Halvor Sørli er det vel som ender opp med å ta selvmord.

Solstad er også nøye på å få frem at for dem som var der, var det umulig å vite hvor lenge okkupasjonen ville vare. Det var godt mulig den kunne vare i århundrer, at den skulle ta slutt i løpet av bare fem ville være et optimistisk anslag. Det første møte med tyskere på stranden, tenk hvis det skal bli et vant syn. I siste bind, kommer den skjærende urettferdigheten og grusomhetene bedre frem. Forsiktigere fortalt, og derfor sterkere enn for eksempel Hoel og Holt, der urettferdigheten og volden unødvendig blir forsterket.

Solstad skildrer også kamphandlingene, nærmest litt komisk, om det skal være mulig for kamphandliger. Det er i hvert fall ikke offiserene som gjør det best, de bruker en del tid på å se i kikkert, ordrene er uklare, og målene det samme. Soldatene ligger i skyttergravene og diskuterer, våpnene er helt underlegne tyskernes, de er dømt til å tape, men kampviljen er det egentlig ingenting å si på. Det er bare retningen for den, det går litt i hytt og vær, typisk Sosltad. Som folkeskolelærer Nilsen, alltid en lærer, 35 år og uten giftering, som vanligvis går i bunad til latter 17, mai, og som nå vil opp i trærne for å skyte på flyene. Her er Fredrik Lindgren, som har kriget i Spania, sjefen. Som regel ender det med tilbaketrekning, kampene er symbolske.

Men den store helten, han vi skal følge gjennom alle tre bind, som sluttet bind 1, og har en fremtredende rolle i bind 3, er Alf Lindgren. Den pliktoppfyllende arbeideren, karakteristisk med stamming, som gjerne vil hevde sin rett, «vi er folk vi og», men som ikke kan forestille seg en verden der ingen kommanderer over ham. Her ligger han på vakt, med en Krag Jørgensen, mot tyskernes maskingeværer. Mer samvittighetsfull kriger har verden aldri sett. Solstad viser det med alltid å la ham lade øyeblikkelig, fem skudd i magasinet, ett i løpet, alltid. Alle skuddene han sender av gårde, er bomskudd, men hva gjør vel det? Alf ligger og speider og forsvarer fedrelandet sitt, slik plikten er. I første bind forsøkte han det samme, med korrekt smurt nistepakke, og fra avdelingen til avdeling, selv om han blir jaget bort og ydmyket. Alf Lindgren er helten.
Typisk s. 172: «Det var særlig en ting som ergra Alf Lindgren, og det var at han ikke hadde fått utlevert full uniform.» Det er også herlige betraktninger om den eneste fenriken som oppfører seg som en brølape, noe Alf Lindgren finner svært betryggende, han har jo sett litt av hvert siden han kom i krigen.

Fortsatt er det slik at det blir fokusert på borgerskapet og arbeidernes krig, hvordan de forholder seg til den, og arbeiderne som ikke griper makten når de kan. Men det er Solstadsk ironisk, denne uhyre viktige hendelsen er uviktig den også. Arbeiderne tumler omkring, kjekke folk, men de blir ikke styrt i riktig retning.

Svik. Førkrigsår, av Dag Solstad

Også denne romanenlegger jeg ut notatene fra førsteganslesningen.

Denne romanen støtte jeg på rett og slett fordi jeg skulle ha undervisning i norsk, og fant et utdrag fra den i norskboken. Utdraget likte jeg godt, jeg hadde ventet at tidlig Solstad ikke skulle kunne hamle opp med den senere, at omslaget kom med Gymnaslærer Pedersen, men den gang ei, dette utdraget hadde hverdagen og humoren og alt sammen på plass. Jeg oppsøkte deretter romanen, fordi utdraget var bra og fordi jeg ikke vil undervise i utdrag uten å ha lest hele boken, og det viste seg altså at hele serien, alle tre bindene, holdt mål til å løfte Solstad opp blant de aller største norske favorittene. Det er ganske suverent gjort.

I denne første boken er det altså førkrigsårene som behandles. Det er et arbeidersamfunn, forskjellige familier på Grünerløkka. Det er gode tider, arbeiderpartiet er ved makta, og man er i fast jobb. På arbeidsplassen går det i fagforeningssnakk, og storpolitikk. Noen har vært i Spania og kjempet mot Franco, Sovjet har invadert Finland og Tyskland truer. Samtidg har man hverdagslivet, hvor man går på dans og driver med idrett, og forsøker å få seg kjæreste.

Solstad makter å få hvert enkelt liv til å bli uhyre viktig for personen selv. Hver handling og tanke har alltid avgjørende betydning, samtidig som de også har full erkjennelse at i det store og hele er de ikke så særlig viktige. Her ligger det også uhyre mye komikk, som med gravlaksen som liker sitt økenavn, Unni som plutselig hadde så grasat lyst til å bade, Jan Johansen som tar med piggskoene i krigen, for å trene litt sånn mellom slagene. Han gjør det gjennom den elegant måten fortellerstemmen forholder seg til stoffet, det er en herlig Solstadsk ironi over det, Alf Lindgren som har med seg nisten i krigen.

Mot slutten handler det om invasjonenhvordan tyskernes inntreden snur opp ned på alt, og hvordan forvirrignen mest av alt er det som råder. Folk vet ikke hvordan de skal forholde seg. Solstad er nøye på å få frem at kommunistene her kunne grepet sjansen, og fremhver øyeblikket der Ottar Simensen side 229 ber sin sønn Øystein ikke å gå i krigen, fordi dette er borgerskapets krig, la borgerskapet kjempe: «En kommunist står og ser etter sønnen sin og alle dem som har kjempa for og trudd på arbeiderklassens rett til dette landet, de ønsker nå å gripe inn i denne historien og skrike til Ottar Simensen: Løp etter sønnen din, Ottar Simensen, løp etter han og si at du tok feil, (…) men Ottar Simensen hører ikke at vi roper til han, han står, den 10. april, i skumringa og ser etter sønnen sin som slukøra går til kameratene sine, uten å vite at akkurat nå mista Kommunistpartiet i Norge den største sjansen det noensinne har hatt til å bli den ledende krafta i Norge.

Genanse og verdighet, av Dag Solstad

Jeg legger ut teksten jeg skrev ved første gangs lesning.

Egentlig var han en litt fordrukken lektor i 50-årsalderen med en kone som hadde est litt for mye ut, og som han spiste frokost med hver morgen. Også denne høstmdagen, en mandag, i oktober, da han satt ved frokostbordet, med lett verkende hode, ennå ikke visste skulle bli den avvgjørende dagen i hans liv.

Slik begynner Dag Solstads roman, og slik fortsetter den. Rett på sak, ikke en setning er overflødig. Det er rett og slett en strålende skrevet bok, helt på høyde med T Singer. Solstad beveger seg på flere plan, at boken bruker kompliserte litterære teknikker og diskuterer avanserte tema, betyr ikke at overflatehandlingen er kjedelig. Den holder fint mål i seg selv.
Romanen handler om denne lektoren, Elias Rukla, som i 25 år har undervist ved Fagerborg videregående skole i Oslo. Denne dagen har han en katastrofal gjennomgang av Vildanden, katastrofal med det at elevenes stille protest overmanner han, han mister for et øyeblikk fatningen. Dråpen kommer da han etterpå ikke får slått opp paraplyen i duskregnet, det klikker helt for ham, og han knuser paraplyen mot en drikkefontene i skolegården, og skjeller på det groveste ut en elev som står og ser på (Han kaller henne ‘fitte’ og ‘flesketryne’). Deretter innser han at alt er slutt. Og så kommer tilbakeblikk, hvordan han utdannet seg ved Oslo universitet, traff Johnny Corneliusen som ble hans gode venn, hvordan han hang etter lovende, populære Johnny Corneliusen i ett og alt, hvordan Johnny forble ung og lovende mens Elias Rukla ble lektor, hvordan Johnny giftet seg med ubeskrivelig vakre Eva Linde, hvordan Rukla aldri giftet seg og trivdes med det, hvordan Johnny etter seks år helt uventet reiste til New York og etterlot kone og barn i Ruklas «varetekt», hvordan Rukla deretter var gift med Eva Linde og var stefar til Camilla som vokste opp og ble 19 år, hvordan Rukla aldri helt forstod seg på sin ubeskrivelig vakre kone og aldri fikk sine følelser helt gjengjeldtt, hvordan han så smått begynte å drikke om kveldene etter at hun hadde lagt seg for å sove ut, hvordan han så sårt lengtet etter en oppegående samtale, hvordan han følte seg utenfor alt, hvor gjerne han kunne vært en romanfigur, og så er vi tilbake ved punktet hvor alt er slutt. «Det er forferdelig, men det er ingen vei tilbake», er siste setning.

Solstads mesterskap ligger på flere plan. Han har en språkføring som er slentrende og uhyre presis på en gang. Språkføringen står flott til det alltid merkelige forhold Solstads romaner har til sitt innhold. Den synes å spørre seg selv: hvorfor blir jeg skrevet? I T. Singer går fortellerstemmen direkte inn i denne problematikken, med stadige påminninger hvem som er hovedpersonen og spørsmål hvorfor i alle dager en slik mann er hovedperson i en betydelig roman? I «Genanse og verdighet» skjer denne refleksjonen mer indirekte, gjennom Ruklas tanker om hvilke forfattere som kunne valgt ham til hovedperson (det måtte bli Thomas Mann). Han ser for seg en audition, hvor han Elias Rukla sammen med andre er oppstilt for å fortelle om sine liv. Spesielt, når Rukla kun eksisterer som hovedperson i en roman. Dermed kommer vi også inn på Ruklas veldige gjennomgang av Vildanden, som tar kanskje 30 av romanens 143 sider. Her støter han på Rellings replikk: «Dette her er da vel aldri sant?» som han fremsier mens han dirrer i stemmen. Denne dirringen finner Rukla plutselig interessant, midt mens han står og underviser ved Fagerborg videregående skole, plutselig blir denne dirringen løftet opp til å være selve hovedpoenget samtlige tretti sider stykket blir gjennomgått. – Fordi, i følge Elias Rukla, – her tar Relling del i dramaet. Her går han fra å være en kommentator og Ibsens talerør, til å bli en fullverdig dramatisk person og med følelser. Pussig nok skjer rett etterpå det samme med Elias Rukla selv. Seansen blir naturligvis fullendt ved at elevene finner det dørgende kjedelig å høre på Ruklas utlegninger, så kjedelig faktisk, at det blir en direkte faktor i Ruklas inntreden i denne stemning.
Deretter er altså romanen ferdig med sin nåtidige handling. Det gjenstår bare å la Rukla gå nedover mot byen og reflektere over hva han har gjort, det er enden på alt. Solstad veksler Ruklas refleksjoner, og fortellers gjentagelser og bekreftelser på dem, det veksler altså mellom å la Rukla være en selvstendig person og romanfigur, uansett fremstår han hjelpeløs i situasjonen han er fanget i.
Overgangen går direkte til de fortidige hendelser, hele tiden med inntrykk av at det er det nåtidige som gjelder, det skal bare i forbifarten forklares hvordan Rukla traff sin kone Eva Linde. Men denne forbifarten utgjør heretter hele romanen. Det betyr at leseren leser hele historien med tanke på enden av den, den falne Rukla er alltid i bakhodet, Ruklas 25-årige lærergjerning er allerede på plass i det leseren følger ham for å ta sin embetseksamen i filosofi for å bli klar til magistergrad i norsk. Vi vet hvordan det ender med Rukla når han møter sin vellykkede venn, Johan Corneliusen, under forelsning i filosofi. Skildringen av Johan skjer kun gjennom Rukla, noe som gjør hans posisjon pussig suveren, Johan har alle talent Rukla mangler. Han får venner, kan filosofi, briljerer, Rukla er den som henger med. Heller ikke her er Rukla ulik T Singer, han er det lys de andre figurene viser seg i. Underveis blir forholdet til Johan Corneliusen hele hovedsaken, at Rukla siden blir 50 år gammel, noe drukken lektor er for stunden underordnet. Og Ruklas allminnelige mislykkethet gir Cornelliusens vellykkethet et komisk skjær, det ligger her en følelse av at Solstad tøyser med oss. Etter at Rukla har gjort sin vurdering, kommer forteller og gjentar den. Det er Ruklas ord og tanker som blir lov, selv om han selv ikke har særlig tro på dem.
Det viser seg imidlertid at Rukla får ferdig sin avhandling, mens Johan som de fleste unge, lovende aldri blir ferdig med sin. Vi er midtveis i boken (s. 64) da Rukla for første gang blir introdusert til Eva Linde, også det gjennom Johan. Og også Eva Linde blir ytterligere opphøyd av kun å eksistere i Ruklas lys. Som hovedperson gjør Rukla her en god figur, med det at det kan synes som om han helst vil forsvinne (han spiser så lydløst som mulig). Han er også svært opptatt av å gjøre nøyaktig som Johan vil, «Vær naturlig, Elias! Ikke bry deg om å konversere Eva Linde, snakk med meg, din venn, Johan!» En flott setning å sende fra forteller gjennom hodet til Elias Rukla.
Tre sider senere gir Solstad bort avsløringen at Johan forlater sin kone for å reise til New York. Mellomtiden er presentert kort og refererende, fra 1969 til 1976 bare skrevet med det viktigste, flytte sammen, eksamen og forsøk på jobb. Hva hadde gått galt for Johan? blir det midlertidige spørsmål. Og det besvares mer eller mindre i det følgende, i et nytt tilbakeblikk liksom i forbifarten, men det varer og varer for å komme frem til det tidspunkt romanen beveger seg inn i ekteskapet mellom Elias og Eva. På ny er det lesningen med at vi vet hva som vil komme, nå på flere plan, og det stiller Elias refleksjoner over Evas skjønnhet i et merkelig lys. Det gjør det også merkelig hvordan han liksom  er den tredje i familien, som blir med på tur, til og med blir med på innkjøp, og som også blir med Johan på nachspiel. Alltid hos Johan, aldri hos Elias. Det blir spekulert i om han alltid har næret en utenkelig kjærlighet til Eva Linde, det har han nok, men i og med at den var nettopp det, utenkelig, er det vanskelig å avgjøre hvorvidt den har spilt en rolle i hans liv. Det er dessuten stort sett Johan som tar initiativene og inviterer, Elias Rukla er bare med, kanskje på grunn av Eva Linde, men det er altså spekulasjoner.
Deretter er det Elias Ruklas spekulasjoner hva mon som har skjedd med Johan Corneliusen. Var han mon ikke den begavelsen det først var antatt? Når hadde han gått fra å være den suksessrike Johan Corneliusen med en lovende fremtid, til en ganske så ordinær Johan Corneliusen? Når hadde han skjønt dette selv? Det er Elias som spekulerer, styrt av forteller, og Elias er uansett hvordan Johan oppfører seg, underlegen. Det passer egentlig inn at unge lovende Johan Corneliusen etter dette forsvinner til USA, drømmenes land, det er der han hører hjemme. Elias ser ikke dette, han forundrer seg bare. Her er mye utilgjengelig for Rukla, og dermed utilgjengelig for leseren.
Forholdet mellom Elias og Eva Linde utvikler seg deretter rasktalt etter hennes initiativ, han er bare med. Siden er om det lykkelige forhold, lykkeligst fra Elias’ synspunkt, og det er hans vi ser, selv om Eva Linde virker litt fjern, det er likevel nok for Rukla. Her ligger også at hun beholder sitt pikenavn, og at Rukla en gang må tenke «Men hun la til at hun var Eva Linde» etter at han hadde fridd.
Det står også om hvordan Elias Rukla på en måte alltid var fremmed i forhold til barnet, Camilla. Og til foreldrene til Eva. Det er også hvordan Camilla får brev fra sin virkelige far, og Elias må ordne opp. Eva Linde er her helt avvisende. Han sender også Camilla til USA, og frykter at hun ikke vil komme tilbake «For en makt den mannen har over oss» s. 104. Camilla forsvinner samme side, nå 19 år gammel, for å ta artium.
Nå begynner også sekvensene der Elias Rukla virkelig analyserer seg selv, blir eldre, og aksellererer i drikk. Her er også refleksjonene og samtalene med seg selv, som minner om samtalene T Singer gjennomfører med sin imaginære venn. Dette er forløperen. Og det er suverent godt skrevet. Se for eksempel side 111, der en nøkkelsetning i romanen står, etter at han atter en gang skulle legge seg etter noe øl og akevitt, og så hadde det blitt litt for mye, «Det verste var at han ikke hadde noe å si lenger. Bare til seg selv.» Herlige setninger fra fortellerstemmen i en roman, men også kjennetegn for Rukla og sikkert flere med ham, de har utdannet seg til noe og erhvert seg kunnskap det ikke lenger er bruk for. Mens han tenker dette stiger også temperaturen i ham, «Det er faen meg sånn det ligger an. Forfall på alle kanter.» Og så er han straks over i noe annet, og legger seg ikke denne gangen heller. I stedet kaller han demokratiet for klyse, først opprørt, deretter ettertenksomt, før han prøver å si «Du er full» for å høre om han snøvler. Det gjør han heldigvis. «Men det er jo forferdelig,» tenker han til slutt, slik også T Singer tenker og sier til sin imaginære venn. Det følger også sekvensene der Rukla lengter etter samtalen, her er hva boken kanskje egentlig handler om, hvor boken forsøker å fange tidsånden, det er ingen som snakker med hverandre, alt er ironi og fjas, føler Elias Rukla, der han står drukken og fortsatt ikke har lagt seg, før han en viss tid senere bryter sammen i fallet boken begynte med. Det nærmeste han kommer samtalen, er kollegaen som sier han føler seg som Hans Castorp. Han er småsyk.Samtalen og refleksjonene over Hans Castorp leder over i de viktige refleksjonene over 1920-talls forfatterne. Det er Elias Rukla tenker over sine muligheter til å bli hovedperson i en roman av Thomas Mann, i sin fantasi stiller han til audition for flere 20-tallsforfattere, og foretar imaginære samtaler med dem – igjen linjer frem mot T Singer.
Så avsluttes boken med et fokus på Eva Lindes situasjon oppi dette, hvordan hun forfaller med det at hun blir eldre, og ikke ser ut til å ha problemer med å akseptere det. Det munner ut i hennes likegyldighet mot ham, slik alle egentlig er likegyldige mot ham. Det er kanskje det som leder til fallet hans, men det vet vi ikke. Og det gir heller ikke boken noe egentlig svar på. Og heller ikke spørsmålet. «Dette betyr jo at det er slutt nå, tenkte han. Det er forferdelig, men det er ingen vei tilbake.» Siste setning er også Solstadsk ironisk. Hele boken er jo veien tilbake, skrevet i tilbakeblikk, den eksisterer, men nå er det slutt.