Alle innlegg av esalen

Namnet, av Jon Fosse

For Jon Fosse postet jeg allerede det mest kjente stykket hans, med Nokon kjem til å komme. Her kommer et stykke jeg har sett av ham, spilt med studentteateret i Bergen. Det heter Namnet, og handler om et barn som skal bli født, og som det er vanskelig å finne navn på.

Alle dramatikere utenom Shakespeare, kanskje, og muligens Ibsen, skriver teaterstykker som ligner på hverandre. Tsjekhov synes jeg er magisk, men det er samme magi i alle 4-5 stykker. Beckett finner på noe helt eget, men han gjør det om og om igjen. Brecht har ganske forskjellige settinger, men måten han gjør det på, er umiskjennelig Brecht. Strindberg er kanskje i klasse med Shakespeare og Ibsen, når det kommer til akkurat dette. Også Goethe har en god del variasjon.

Det har ikke Jon Fosse. Han har funnet en formel, og ut i fra den, kan han skrive stykke på stykke på stykke, som alle sammen blir ganske bra.

Mer kommer…

Reklamer

Reisebilder, av Heinrich Heine

I februar postet jeg Heinrich Heines nokså ukjente reisetekst om Polen, Über Polen. Dette er en kort og overkommelig tekst, om forholdene i Polen, som Heine besøkte i sin sene ungdom. Det er Reisebildene Heine er berømt for. Det er der han plasserer noen fantastiske verk, i en sammenblanding av sjangere som vel mer skulle høre vår tid til. Her er reiseskildringer, diktsykluser og vandrerromaner, alt i en kvalitet som kan måle seg med det beste i verdenslitteraturen. Det er disse verkene som har gjort Heine berømt, både i sin samtid, og for ettertiden. Det er de jeg skal skrive om nå.

Sorg fra forstanden (Горе от ума), av Aleksander Griboedov

Det er en sorg dette året her at jeg har hatt så dårlig tid til å få lest verkene jeg skal poste innlegg om, enn si å få skrevet noe ordentlig om dem. For teaterstykkene er det nesten verre enn med de andre stykkene, der fikk jeg lest Nokon kjem til å komme skikkelig, og på ny, men jeg rakk ikke å få skrevet så mye. Nå om dagen holder jeg på å lese Sei personaggi in cerca di un autore, men det går sakte, og siden måneden mai nå slutter, må jeg – i følge mine egne regler – poste innlegg hver eneste dag med verk på norsk, engelsk, russisk, tysk og til slutt italiensk.

I dag er tiden kommet for den russiske teksten, et russisk teater. Jeg velger meg горе от ума (gore ot uma), jeg vet ikke hvor godt jeg oversetter det med «sorg fra forstanden». Det har å gjøre med at man går fra forstanden på grunn av all sorgen og slitet. Det er et teaterstykke av Aleksander Griboedov, det kom ut i 1825, og har vært en klassiker i all ettertid. Jeg kom for første gang borti verket på språkskolen i Minsk, i 2007. Den gang var vi på ingen måte i stand til å lese verket godt nok til å få noe ut av det, det var kun et veldig lite utdrag, kanskje en side, og jeg husker ikke stort mer enn at lærerinnen anbefalte det veldig, og at vi måtte jobbe en del med å skjønne noe så enkelt som tittelen.

Nå er det gått 11 år siden den gang. Verket er blitt enkelt tilgjengelig på nettet, jeg lastet det ned nettopp nå, og så også igjennom noen originalutgaver fra 1832 og den slags. Det er veldig bra greier. Dessverre har jeg ikke ordbok på russisk skikkelig på nettbrettet ennå. Jeg har russisk-russisk og engelsk-russisk, men ikke noen god norsk-russisk, som er den jeg bruker. Da går det veldig lang tid å skrive inn glosene. Og det er en viktig del for meg nå om dagen, når jeg leser disse verkene, å få utvidet ordforrådet mitt i disse språkene.

Men det er også helt grei litteratur. Jeg gleder meg til å ta fatt på Griboedovs tekst. Men først er det altså andre tekster og andre ting som står på programmet. Godeste Grioedov får finne seg i å vente. Slik ganske mange andre forfattere fra verdenslitteraturen også må finne seg i, nå om dagen.

Snart vil de være hjemme

Det er ikke blitt postet så mange av mine egne tekster her på bloggen i det siste. Kanskje vil det repareres, i det minste for lørdagene. Korttekster tar ikke så lang tid å skrive, når ideen sitter, er det bare å skrive den ut. Lykkes det, har jeg en tekst å legge ut på nettet. Denne teksten er fersk som nyfisket fisk, bare å legges på pannen, stekes i smør, nytes.

Snart hjemme

Snart vil de være hjemme. Snart vil de være hjemme. Snart vil solen bryte gjennom. Jeg skulle gjerne fotografert et bilde av himmelen, og lagt det inn i teksten. Slik at alle fikk se, hvor mange skyer det er, hvor grått og hvitt og tungt det ligger over oss. Det spiller ingen rolle. Snart vil de være hjemme. Snart vil de være hjemme. Solen vil bryte gjennom. Fuglene vil fly frem, sette seg på trærne i nærheten, og kvirre-virre-virre-vitt! bom-bom! Det kommer til å bli en fantastisk dag. Måltidene vil sette andre måltid i skyggen, selv vanlig mat vil smake eventyrlig. Snart vil de være hjemme. Snart vil de være hjemme. Jeg skal spise trestjernes risensgrynsgrøt. Og ha trolsk god brunost på min vanlige brødskive. På den andre siden av bordet vil de sitte. Fysisk. De vil være her med kroppene sine, og ikke bare som en tenkt tanke av meg, som en fantasi og en drøm og et håp, og så videre. De vil være her, her! Om jeg vil teste det, kan jeg ta på dem, klemme det. Og jeg kan ta på dem og omfavne dem og holde rundt dem, inderlig, uten å ville teste noen ting. Bare for å kjenne hvor gode de er, hvor godt livet er, hvor solen skinner og fuglene synger, og vanlig mat er for konger og guder, som vi alle er i våre egne liv. og de vil være her og vise frem ansiktene sine. De vil smile av meg, le, snakke om vanlige ting, som ingenting. Som om det ikke forandrer alt, at de snart vil være her, hvor de nå ikke er. Inntil da har jeg en ting å tenke på, og fylle meg med glede: Snart vil de være hjemme. Snart vil de være hjemme.

ES2018

William Tell, av Friedrich Schiller

Jeg skal snart ha eksamen, i tysk, så jeg har ikke tid til å lese så mye, langt mindre skrive blogginnlegg. Men denne datoen reserverer jeg til et teaterstykke av Friedrich Schiller. Det er en klassiker, William Tell, som jeg i likhet med de fleste av min generasjon kjenner fra barndommen, men ikke kjenner detaljene i, og ikke har lest. Det skal jeg gjøre nå, grundige og godt.

Arbeidet mitt med tysk har gjort meg bedre kjent med de store tyske forfatterne som opererte rundt begynnelsen av 1800-tallet. Det er av de mest spennende periodene i verdenshistorien, vi får en ny måte å tenke på, med opplysningstiden, og vi får en radikalt ny måte å organisere samfunnet på, med ideene fra den franske revolusjon og den amerikanske uavhengighetserklæringen. Kunstnerisk går vi fra klassisisme til romantikk, i Tyskland med overgangen Sturm und Drang. Det er en usedvanlig rik periode, men litteraturen krever litt arbeid å trenge inn i. Siden mye av den beste litteraturen er skrevet på vers, er det viktig å kunne lese den i original, for å få fullt utbytte av den.

Her skal ikke være noe kulturelt snobberi. Jeg kunne tysk fra skoletiden, passe dårlig, og jeg var aldri i nærheten av å kunne lese noe tysk i original, før jeg forsøkte meg på å gjøre det i disse bloggene. Før det leste jeg tysk i oversettelse, og da er det den også rike litteraturen fra begynnelsen av 1900-tallet som har truffet meg, altså hundre år etterpå. Den gang skrev de i prosa, avansert og komplisert prosa, men der det var godt utbytte å lese i oversettelse også. Og bøkene til Franz Kafka, Thomas Mann og Robert Musil traff meg veldig godt, mens Hans Fallada, Herman Hesse og noen andre også gav meg glede, men ikke var sånn at de kunne forandre livet mitt, og måten min å tenke på.

Det kan den beste litteraturen. Det gjorde Kafka, Mann og Musil. Og det holder Goethe, Heine og Schiller nå på å gjøre igjen. Modernistene hører ungdommen til, i hvert fall for min del, den gang livet var kaotisk og vanskelig, og man ikke kunne vite hva man ville ende opp i her i verden. Man trengte noe å orientere seg etter, savnet noe ordentlig, og fikk av disse modernistene et tilbud om å forsøke å forsone seg med tanken om at det er ikke noe orienteringspunkt, den støtten og de holdepunktene man trenger, de er der ikke. Særlig viser Kafka hva som er konsekvensen, og de bøkene traff meg som bare russiske bøker ellers har kunnet gjøre, om enn på en annen måte.

Nå er jeg gift, har familie, jobb og hjem. Jeg vet hvordan det vil gå og hvor jeg vil være videre fremover. Jeg kan godt gå med på at verden er kaotisk og urettferdig, men det er ikke lenger noe poeng, ikke noe jeg trenger å dykke ned i. Min verden er jo også ganske ordnet. Jeg trenger mer overblikket, de store tankene, og evne til å være i livet når jeg selv er på høyden. Fremdeles ganske ung, men i en stabil tilværelse med en trygg økonomi.

Det er med en slik bakgrunn jeg tar fatt på Schiller, William Tell. I den første tiden min med litteratur, leste jeg vel helst bare teoretiske verker av Schiller, i oversettelse. Det gikk høyt over hodet på meg, og gav meg ingenting. Nå føler jeg meg mer klar. Den teoretiske diskusjonen hans, kan jeg godt la ligge, men jeg har funnet glede i noen av diktene hans, og hva jeg har lest om ham, viser at jeg nå er mottagelig.

Som teaterperson, er det også fascinerende at teaterstykkene fra akkurat denne perioden stort sett ligger urørt. I Norge har vi Ludvig Holber, han blir alltid spilt, og enkelte andre komedier fra amme tid, sikkert også. Men de store tyske klassikerne, og også de franske, fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, de registrerer jeg aldri bli satt opp. Selv om jeg er mer enn normalt interessert, er jeg ikke familiær med titlene engang, utenom i de aller, aller mest kjente. Sånn som William Tell. Og det skal jeg lese nå.