Alle innlegg av esalen

Haren som fikk ny pels

Inspirert av det ubevisste sjeleliv.

Haren

Det var en hare som dukket opp i byen. Den spratt inn i en butikk, eller kjøpesenter var det, rettere sagt. Det lå kanskje ikke helt inne i selve byen, men der kjøpesentere er, og det var i dette kjøpesenteret den hoppet inn i en butikk. En klesbutikk. Den skulle ha en pels. Eller for å ta det fra begynnelsen av: En hare gikk i en klesbutikk og skulle ha en pels. – Jeg vil gjerne ha en grå pels, sa den. For harer skifter jo pels når vinter blir vår, det vet alle. Den har hvit pels om vinteren, grå om våren. Så fikk den en gråfarget pels som gjorde den vanskelig å se mellom steinene, og spratt inn i heia og forsvant.

ES2020

Демон (Demonen), av Mikhail Lermontov

Mikhail Lermontov (1814-1841) er en av legendene i russisk litteratur. Han er en av forfatterne i verdenslitteraturen som selv levde et liv egnet å skrive om. Han ble 27 år gammel, som vår tids superstjerner som dør unge, og han endte sitt liv dramatisk i en duell. Han var vakker, han var uredd, og han var av det stoff det blir helter av. Da Pusjkin døde i 1837, skrev Lermontov et dikt, uredd for konsekvensene, og endte med det i forvisning til Kaukasus. Det ble han på ny igjen i 1840, og det var her han døde i 1841, altfor ung.

Demonen, eller Demon (Демон), som det heter på russisk, er hans hovedverk, om noe kan kalles noe slikt. Verket han er mest kjent for her hos oss er nok Vår tids helt (Герой нашего времени), men det er fordi prosa lettere lar seg oversette enn poesien. Lermontov var en poet, av liv og av lening.

Demonen begynte han å skrive i 1829, bare 14 år gammel, og han fortsatte å flikke på verket helt frem til sin død. Det finnes i flere ganske forskjellige versjoner, etter som den unge dikter endret temperament og personlighet gjennom sine unge år. Jeg benytter versjonen som ble utgitt i 1842, etter hans død, og som blir regnet som den autorative.

Den begynner

Печальный Демон, дух изгнанья,
Летал над грешною землей,
И лучших дней воспоминанья
Пред ним теснилися толпой

Lermontov: Demonen (Демон)

Eller Stakkars demon, jagede sjel/ Fløy over syndefull jord/ Og de beste dagene i minnet/ Trengte seg i flokken foran ham.

Det begynner altså bra, han er en engel til å begynne med. Men han skal ende opp som demon. Og det er denne historien diktet handler om.

Fra det ubevidste Sjæleliv, av Knut Hamsun

Denne er fin.

Det er en artikkel trykket i tidsskriftet Samtiden, 1890, akkurat på den tiden Hamsun var i ferd med å debutere, og øyeblikkelig slå igjennom.

Og forandre litteraturhistorien. I Norge, som i verden. Riktignok var det ikke så mange som leste denne artikkelen av Hamsun, og det tok tid før romanen Sult ble oversatt og vant frem rundt omkring i verden. Men det synet som Hamsun gir til kjenne i denne artikkelen, og demonstrerer hvordan det skal gjøres i romanen Sult, det bryter helt med det som har vært gjeldende tiåret før, hundreåret før, ja, all litteratur hittil. Og det legger grunnlaget for det som skal bli den store og ledende litteraturen for all tid siden, helt opp til i dag.

Det ubevisste sjeleliv. Den delen av tankene dine og personligheten din du ikke kan forklare. Det som ikke følger mønsteret. Det er det som er interessant. Det er det som er å være menneske. Det er det som det gjelder for litteraturen å utforske. Den logiske, rasjonelle siden av oss leder ingen steder, den vet vi hvordan vi skal forholde oss til. Den er ikke noe å skrive om. Levende mennesker blir det ikke av det heller. Det er den ulogiske, irrasjonelle siden av oss vi trenger å bli bevisst på, den skjønner vi ikke hvordan å forholde oss til. Den er noe å skrive om. Det blir det levende mennesker av.

Mester Alberto fra Bologna (Tiende fortelling, første dag), fra Dekameronen av Giovanni Boccaccio

Overalt i verden og særlig i Italia sitter folk nå isolert og i karantene under vår tids pandemi, som er korona-viruset, Covid-19, det som lumskt smitter, og kanskje dreper, og som beviselig tvinger hele vårt hypermoderne samfunn i kne. Hva er da bedre, enn å bevege seg trekvart årtusen tilbake i tid, til middelalderens pandemi, som var svartedauden, sykdommen som smittet og smittet og smittet og drepte langsomt, smertefullt og sikkert. Det er noe med måten å tenke på, hva som er krise, hva som er katastrofe, og hva som er årsaken til krisen og katastrofen, og hvordan den skal håndteres og hva man skal gjøre med livene våre mens den pågår.

I vår tid skrur folk på dataskjermene sine, om de er på datamaskin, nettbrett eller mobiltelefon, og diskuterer opp og ned i mente hva som er årsak og konsekvens, samtidig som man der også gjør forsøk på å vise at livet går sin gang, med møter og sosialt liv, moro og underholdning, humor og skjemt. Vi har referansen til de som spilte fiolin mens Titanic sank, fra en storfilm med Leonardo di Caprio i hovedrollen, og selv i påsken har vi knapt noen referanser til Bibelen og frelsen og undergangen, med Jesus Kristus i hovedrollen.

Den historien stod sterkt i middelalderen. Den gang det å reise til havs eller hvor som helst var forbundet med fare, i alt man gjorde var det reell risiko for at man ikke ville slippe fra det med livet. Og etter døden ventet frelse eller fortapelse, sånn at man etter livets pinsler kunne vente evige pinsler i døden, eller den evige salighet i frelsen. For å oppnå frelsen, gjaldt det på noe vis å unngå verdens fristelser, for de kunne lede inn i synden, som igjen ledet inn i fortapelsen. Dermed ble livet bare enda mer knugende.

Sleng inn en byllepest, med spredning til godt over halve befolkningen i enorme områder over hele Europa, og store deler av den ellers kjente verden, og med en dødelighet på opp mot hundre prosent – de som får den, dør – og du har settingen for Boccaccios Dekameronen.

Giovanni Boccacio ble født sommeren 1313, i Toscana, nær Firenze. Han var altså i 30-årene da pesten kom. Boccaccio overlevde selv, men mange av hans nære venner og familiemedlemmer døde, blant annet broren, stemoren og faren. Korona-tallene fra Italia er grusomme, scenene derfra setter skrekk i en hel verden, i 1348 døde fire femdeler av Firenzes befolkning av pesten, i følge Italiensk Wikipedia.

Det er sterkt. Det er at verden faller fra hverandre. Det er å se på byen der du bor, og tenke at fire av fem skal vekk, under svært store smerter, og med dødsfrykten i tillegg til den sterke fysiske smerten straks byllene oppstår, og sprer seg. Behandling, verken lindrende eller legende, fantes av betydning. De som behandlet, ble selv smittet, og døde.

Ideen til Boccaccio er å skrive en bok, der de redselsfulle scenene er bakteppe. Alle har dem veldig friskt i minne, første versjon av Dekameronen er ferdig i 1351, knappe tre år etter pesten. Under pesten samler en gruppe kvinner seg på et slott, 7 stykker, og de får etter hvert selskap av tre menn. De vet de ikke kan vende tilbake til samfunnet mens pesten pågår, så de velger heller å oppholde seg på slottet i en slags selvpålagt karantene. For å få tiden til å gå, og for å underholde seg litt, bestemmer de seg for å fortelle hverandre historier, en hver, i ti dager. Det er disse historiene som er novellene i Dekameronen.

Resultatet er et forunderlig verk, uten sin like i verdenshistorien. Riktignok var det vanlig å samle fortellinger ved å legge dem i munnen på deltakere i en forsamling eller et selskap, den gang for lenge siden, men slik det fungerer hos Boccaccio, er det ingen som har gjort det. Det er vanskelig å si hvor mye av virkningen som er bevisst, men dette med at fortellingen blir lagt i munnen på en overordnet forteller som gir ordet videre til nye fortellere, det skaper en slags spenning i det fortalte man må helt opp til modernismen på 1900-tallet, før man finner det forsøkt gjentatt. Forfatteren, Boccaccio, har to lag mellom seg, og de historiene han forteller, og den moralen noen av dem har.

Jeg har tidligere postet den mest obskøne av dem alle, den om eremitten som ikke klarer å motstå fristelsen fra ei ung jente som søker ham, for å finne Gud. Innholdet ville kunne vekke anstøt selv i våre dager, om det ikke var for at det er så lystig og humoristisk fortalt, at du gjør deg til idiot om du tar det helt alvorlig. Og så har du rammefortellingen, de 7 kvinner og 3 menn, som sitter og forteller hverandre historier, mens verden faller sammen rundt dem.

Den første dagen forteller de forskjellige historier, og ikke alle obskøne, ikke engang alle amorøse. Her er også toleranse av en type man ikke skulle tro hørte middelalderen til, for eksempel i fortellingen Filomena forteller, den tredje, om jøden Melchisedec som får et spørsmål fra sultanen i Babylon, hvilken religion som er den sanne. For å komme seg ut av knipen, forteller Melchisedec en lignelse om en far som hadde tre sønner, og en verdifull ring å gi i arv. Han kan ikke godt gi denne flotte ringen bare til den ene, så han lager to ringer til, sånn at de kan ha en hver, og ingen kan vite hvilken av dem som er riktig. Lignende er det i fortelling 2, fortalt av Nifile, der det er jøden Abraham som kommer til Roma for å bli kristen, eller for å se hvordan paven og kardinalene i pavehoffet lever. Vennen Giannotto mister da alt håp om å få vennen omvendt, så mye snusk og fråtsing og fanteri som foregår der i gården, men resultatet blir heller det motsatte: når Abraham ser hvor ille det står til, blir han imponert over en religion som tross dette likevel vokser, og kommer til at denne må være sann. Dioneo forteller i fortelling fire om en munk som får lurt en abbed til å begå samme synd som han selv, i det han etterlater ham med nøklene til en celle, der jenta også munken har forbrutt seg mot befinner seg. Og når abbeden selv begår samme synd, får munken overtaket på ham. Dionea har det med å fortelle litt frekke historier.

Mester Alberto fra Bologna

Men dagens tekst er altså den til dronning Pampinea, hun som fungerer som en slags leder i forsamlingen, og også er den eldste og verdigste. Det er hun som tar initiativene, og organiserer forsamlingen, og hun gjør det i veldig god demokratisk ånd, der de hver dag skal velge en ny leder. Første dag er det altså henne, og valgene deretter består i at dagens leder peker ut neste dags, sånn at det går på rundgang.

Wilhelm Tell. Av Friedrich Schiller

Wilhelm Tell, eller William Tell, er av de teaterstykker alle har hørt om, men i alle fall ikke jeg har lest. Kanskje et det ikke alle som har hørt om det nå lenger, men scenen med han som med en armbrøst skulle skyte et eple av hodet til sin sønn, den skal det vel ennå være noe kjent med. Det er William Tell.

Av Friedrich Schiller. Tyskeren som stiller seg ved siden av Goethe som en av de store, men var noen år yngre. Også Schiller gikk gradene gjennom Sturm und Drang, og teaterstykket der Rauber, som et av de aller første fra den perioden. Så slo Schiller seg ned i Weimar, og ble en av de sentrale skikkelsene i Weimar-klassisismen. Det var der han skrev Wilhelm Tell. Som et av sine siste teaterstykker.

Songs of Innocence and Experience, av William Blake

Dette er av de mer spesielle diktsamlinger som er kommet ut. Første del av samlingen kom ut i 1789, så kom en ny del ut i 1794. Først er det uskylden, og så er det erfaringer. Forfatteren av diktene, William Blake, er også meget spesiell, og arbeidet også som illustratør og som malerkunstner. Det er han selv som har tegnet alle illustrasjonene i boken, sånn at hver side i den, er sitt eget lille kunstverk. Jeg har skrevet om flere av diktene i Helt Grei Poesi, og skal skrive om samlingen som helhet, i Helt grei litteratur.

Berre ein hund, av Per Sivle

Per Sivle (1857-1905) var fra Flåm i Aurland, Sogn og Fjordane, en skikkelig arbeiderdikter, en skikkelig nasjonalist, en skikkelig slugger. Han var uekte barn, som det het den gang, født utenfor ekteskap, og moren døde da han var to år. Barndomsårene brukte han på flyttefot, fra sted til det, og denne flyttingen holdt han frem med gjennom hele livet. Han ble aldri helt rotfestet.

Min inngang til ham var ganske spesiell, det er anagrammet til navnet hans, Elvis, og så novellen, Berre ein Hund. Her må det være noe, det kan jo umulig være tilfeldig at Elvis Presley fikk en hit med Nothing but a Hound dog, en morsom tilfeldighet. Og nysgjerrigheten var vakt.

Så er det noe med dikterne og kulturpersonlighetene fra andre halvdel av 1800-tallet. Det er gullalderen vår, det er noe med dem. Om det var strømningene i tiden som traff så godt Norge, eller om det bare var det at høy kvalitet er reproduserende. De dyktige leser og lærer av hverandre.

Ja, og så er det det at det er en periode der står mye på spill. Det er demokratiet som tar en vending fra embetsmennene og besteborgerne, til folket med bønder og arbeidere, i hvert fall lite grann. Det var en kamp for sosial rettferdighet. Og det var spørsmål som aldri før var diskutert, som nå ble aktuelle, og som forfatterne og kunstnerne gikk i bresjen for. Det var en kamp om sosial rettferdighet, om en reduksjon av de mektiges formelle og uformelle makt, og en viss grad av likestilling og frigjøring. Det var noe reelt å gjøre opprør mot, og det skrevne ord i bøker og aviser var middelet.

I hvert fall hoper det seg opp med dyktige forfattere og skribenter i perioden, og de skriver alle sammen som om det er noe som står på spill.

Hva vi har fordel av i dag, er at de gamle forfatterne er så veldig lett tilgjengelige gjennom det vidunderlige internettet. For å lese Per Sivle i hans egne ord, er det bare å gå til nasjonalbiblioteket, og der får jeg opp andre utgave av hans litterære gjennombrudd, Sogar, der Berre ein hund er ein av 5 noveller-Det er høytidsstemt med begynnelsen:

Han Hall var inkje anna han, Stakkar, han var berre ein Hund.

Per Sivle: Berre ein Hund (Starten)

Det blir gode noveller av slikt. Absolutt noe som kan leve i 150 år, og leses på nytt, for å finne sin plass i ein helt grei litteraturblogg. Andreutgaven av samlingen er fra 1890, førsteutgaven fra 1887, så han begynte med en suksess, godeste Per Sivle. Og han skriver i et språk som gjør det deilig utfordrende selv for en språkfantast som meg. Her skal ingenting komme gratis. Dette er atskillig vanskeligere å lese enn dansken til Hans Christian Andersen noen tiår tidligere, eller Oehlenschläger, eller for den saks skyld Thomas Kingo og Dorthe Engebretsdotter. Å lese Per Sivle er regelrett tungvint.

Men det er alt sammen en vanesak, og en norsk språkbruker har alltid kort vei til norske tekster. Man må være litt vant med landsmål før noen som helst språkreformer, og det er fordel om man kjenner litt Vossamål. Det første gjør jeg litt, det andre gjør jeg lite. Men Per Sivle har jeg glede av å lese, en språkmann som mestrer sitt språk, og som vil ikke vil høre på kompromiss. Sånn det skal være.

Handlingen? Det er bare en hund, han Hall, som dukker opp i det som er del II, og er stor som ei kvige, og har en tanngard som kunne tygge en slipestein. Det er bra beskrevet. Det er sånn det skal være, sånne noveller man vil lese.

La Peste (Pesten), av Albert Camus

Jeg har jukset litt med denne. Det må jeg innrømme. Jeg har lest boken på norsk. En gang for lenge siden, da jeg var ung og inntrykksøm (som Dag Solstad har formulert det), og en gang nå, i vinterferien, da Corona-viruset var på vei til landet. Jeg tenkte jeg skulle lese litt om hvordan det ville bli.

Pesten. La Peste. Den utkom i Frankrike i 1947, eller kanskje det var Algerie, som Albert Camus kommer fra. I Norge ble den utgitt i bokklubben en gang tidlig på 1970-tallet, tror jeg. Det var den utgaven jeg leste først. Så leste jeg den i en utgave digitalt fra Nasjonalbiblioteket nå, siden jeg ikke kunne finne min papirutgave.

Og nå som jeg skal skrive om boken på Helt Grei Litteratur, lastet jeg for skams skyld boken ned på fransk, siden det nå en gang står «Lest i original» der under tittelen. Men jeg har bare bladd litt i boken, og skumlest her og der, slik man skumleste fransk når man ikke kan fransk.

Det er helt umulig å lese romanen nå uten å se det opp mot Corona-krisen vi er inne i. Da jeg leste boken på ny, i februar, var vi på det punktet man fant noen rotter, men ikke kunne ta det alvorlig. Fortellergrepet i romanen er finurlig, slik man gjorde det på den tiden, mesterforfatterne. Det er en skjult forteller, en forteller som ikke vil stå frem, men som er involvert i hendelsene og forteller om noe han selv egentlig har vært med på. Så han vet hvordan det kommer til å gå, gjennom hele romanen. En slik forteller kunne i februar fortalt at Norge snart ville være lukket ned og stengt, alle skoler og alle barnehager, eksamen avlyst, og ingen russefeiring, og ingen puber, kafeer og restauranter åpne, ingenting åpent, egentlig, og folk skal helst ikke samles, og ingen idrettsarrangement går av stabelen, og folk får ikke reise til hyttene sine i andre kommuner, eller bruke fritidsbåt, eller klippe håret hos frisør, og så videre, og så videre.

Det gir en helt bestemt effekt å fortelle historien på den måten. Man får liksom et forsprang på resten av verden. Slik den av en håndfull unge mennesker har et forsprang på de andre om gjengen skal se en film han allerede har sett. I februar ville verden innvendt at det ville jo ha mye å si for økonomien, folk vil miste jobben, og hvordan vil det gå med reiser og reisevirksomhet, det er jo helt utenkelig, helt utenkelig.

Javisst er det utenkelig, helt inntil det skjer. Og som i verden i dag, som i romanen til Camus er det mye verre enn selv det man kunne forestille seg. Selvsagt har det mye å si for økonomien. Oljeprisen kollapser, kroneverdien kollapser, i USA er børsnedgangen og den økonomiske nedgangen kraftigere enn under depresjonen i mellomkrigstiden. Ja, for det er jo ikke bare i Norge disse tiltakene innføres. Det er hele verden, hele den vestlige verden. Og store deler av resten av verden også.

Hos Camus er det bare en by. En ikke nærmere angitt by. Og sykdommen er nok litt verre enn Covid-17, eller hva vårt virus heter, verre når det kommer til smerter og dødelighet. Dette er pest. Byllepest og lungepest. Ikke vel nærmere angitt, så vidt jeg leser, og skildret som det kan være begge deler.

Døden og smertene er ikke poenget i Camus sin roman. Dette er etterkrigstiden, 1940-tallet. Snart kommer det absurde teater. Smerten, døden og meningsløsheten er grunnpilarer i livet. Ordene Camus bruker er lette og humoristiske, statistiske og kliniske, her blir antall døde nevnt hver dag, ikke så ulikt sånn man nå gjør det i Italia, hvor tallet i hvert fall inntil nylig har steget og steget, slik antall pestofre hos Camus også steg og steg til det vanvittige.

Og folk kunne både finne seg i og ikke finne seg i alle restriksjonene. Mange gjorde forskjellige slags forsøk på opprør, forsøkte å slippe unna og ikke bry seg, og føle og mene det gjelder alle andre, ikke dem. Ikke så ulikt sånn som vi har det i dag.

Forskjellen er altså at får du pest, er du dødsdømt. Du må isoleres, du vil få behandling, men den vil ikke hjelpe. Og det vil gjøre vondt, og du vil bli fortvilet og desperat. Det samme vil familien din, som vil klamre seg til håpet om at dette skal gå bra, at det ikke er pest, og at offeret ikke trenger å forlate dem. Noen få slike scener er skildret. Smertescenen blir lagt til et barn, et uskyldig barn som vrir seg i smerte, og dør. Her er det et reelt følelsesutbrudd, fra legen til presten, legen er sint på presten som kan støtte en Gud som sender sykdommer som torturerer barn. Her er det vel også litt samfunnskritikk å lese, og litt religionskritikk, selv om ingenting av dette tar overhånd i romanen.

Dette er om livsbetingelsene. Slik Albert Camus og de andre eksistensialistene alltid skrev om. Hvordan det er å være menneske, og leve i en by og et samfunn som blir hjemsøkt av pesten, hvordan det er å holde det gående når døden kan komme hvert øyeblikk, og gjør det overalt rundt deg. Det er om hvordan mennesket som individ og som del av et samfunn håndterer slike kriser, og lever i dem, hvordan psykologi og gruppepsykologi spiller inn, og hvordan man ikke tar inn over seg hvor ille det er, og kommer til å bli. Det er en fabelaktig fornektelse av realitetene, og en forunderlig tilpassing til omstendighetene.

Dostojevskijs brev til Anna Grigorjevna Dostojevskaja (pikenavn Snitkina)

Anne Grigorjevna Snitkina (1846-1918) var stenograf. Hun er berømt, fordi hun renskrev manuskriptene til en viss Fjodor Mikhailovitsj Dostojevskij (1821-1881), og giftet eg med ham i 1867. Det er det viktigste ekteskapet i litteraturhistorien.

Uten henne hadde ikke romaner som Forbrytelse og Straff, Idioten, De besatte, En ung manns historie og Brødrene Karamasov blitt skrevet. F. M. Dostojevskij var en uovertruffen romanforfatter, men han greide ikke å organisere livet sitt, og ville gått i hundene om ikke A. G. Snitkina (senere Dostojevskaja) hadde fått skikk på ham.

Det første brevet til henne skriver Dostojevskij 2. januar, 1867, fra Moskva. Det vil si, det er ikke det første brevet han sender henne, men det første brevet til henne i samlingen av Dostojevskijs verker i 15. bind, hvor brevene er bind 15. 247 brev fra 1834 (til moren, Dostojevskij er da 13 år) til 1881 (til E. N. Haydn, 28. januar, 10 dager før Dostojevskij dør).