Alle innlegg av esalen

Dichtung und Wahrheit, av Johann Wolfgang von Goethe

Man må nesten være Johann von Goethe (1749-1832) for å skrive en 585 sider stor biografi om seg selv.

Den begynner

Am 28. August 1749, mittags, mit dem Glockenschlage zwölf, kam ich in Frankfurt am Main auf die Welt.

GOETHE, DICHTUNG UND WAHRHEIT

Dette er Erstes Buch i Erster Teil, første bok i den første delen. Denne delen har fem deler, og omhandler barndom og ungdom. Så er det andre del med fem nye, og så tredje og fjerde del, hver med fem bøker. Det blir 20 bøker i alt. Goethe legger frem sitt liv, for den som måtte være interessert. Vel vitende at hele hans tyske samtid, og hele ettertiden, vil være det. Han er fullt klar over sin posisjon, og det er ingen falsk beskjedenhet eller uhøytidelig spøk å spore. Dette er dikting og sannhet, historien om mitt liv, slik jeg – som kjenner den best, og best er i stand til å gjengi den – vil legge den frem.

Goethe er en dikter og et menneske som søkte sannheten. Han er barn av opplysningstiden, med troen på menneskets muligheter og fornuft, og en veldig optimisme at mennesket er i stand til å erkjenne verden og livet. Best egnet er kunstneren, og vitenskapsmannen, og Goethe var begge. Han trodde på sitt eget geni. At han var i stand til å se mer og skjønne bedre alt i menneskelivet og i naturen, og at han også var gitt evnen til å fremstille dette i et skjønt språk. Også sitt eget liv ville han skjønne bedre enn alle andre, så dermed var det nærmest en plikt at han påtok seg oppgaven av å forklare det også.

Die Konstellationen war glücklich; die Sonne stand im Zeichen der Jungfrau, und kuliminierte für den Tag; Jupiter und Venus blichten sie freundlich an, Merkur nicht widerwärtig; Saturn und Mars verhielten sich gleichgültig: nur der Mond, der soeben voll ward, übte die Kraft seines Gegenscheins um so mehr, als zugleich seine Planetenstunde eingetreten war. Er widersetzte sich daher meiner Geburt, die nicht eher erfolgen konnte, als bis diese Stunde vorübergegangen.

Tross opplysningstidens fornuft går ikke Goethe av veien for å påpeke at astrologien også spilte på lag. Det er sånn det er i legendene når det kommer viktige folk til verden. Klokken var 1200, midt på dagen, månen blir snart full, solen står i jomfruens tegn, alt er godt.

Stilen til Goethe er gjennom hele biografien veldig rett frem. Han smører ikke tjukt på, verken av egne kommentarer eller språblikk, eller sentimentalitet, eller overdrivelser. Det er som en vitenskaplig rapport, nøktern og observerende, og analytisk. Men det er hele tiden driv i fortellingen, og hele tiden refleksjon. Alt som blir fortalt er det poeng i. Det er ingenting som står bare for seg selv, bare som underholdning, bare sånn man kunne sløyfe, som overskuddsfett. Tidlig i teksten kommer historien om hvordan han kastet kopper og kar i bakken på gaten, så det knuste, og hvor stor glede det satte i ham, og de andre barna. Veldig levende fortalt. Goethe forklarer ikke hendelsen selv, det gjør han sjelden, men leseren har rikelig med muligheter til å lese inn i den barnets eventyrlyst, gleden over å være midtpunkt og finne på spennende for de andre, og også at han kom fra en velstående familie, der noen knuste kopper og kar var noe som ikke resulterte i annet enn et lyst barndomsminne.

Goethe har en vitenskaplig tilnærming til det han skriver. Han stiller spørsmålet hva det er ved barndommen som kommer fra ham selv, og hva som er blitt fortalt ham. Dette er jo relevante spørsmål når det kommer til et menneskes erindring, og hvordan de ulike delene av livet knyttes sammen, men det kan også være enda et utslag av den kolossale selvbevisstheten til den tyske giganten. Som om det er hans egne inntrykk og tanker som teller, om det kommer fra andre, er det ikke lenger så interessant.

Ellers er det mange detaljer også av historisk interesse. Hvordan det så ut i boligen. Hvordan gatefestene var. Hvordan folk levde. Svært mye av det er relevant for Goethes senere liv, og senere diktning. Det blir gjort et stor poeng av farens romerske samlinger, og Goethes tidlige befatning med antikken, særlig den romerske. Her er det rikelig med spor også i hans diktning, blant annet fra tallrike elegier, og fra den italienske reise. Det er også mye å finne i de romerske idealer, når det kommer til Goethes måte å leve på og å tenke på, og til å utøve kunsten på. Det var klassikerne som evenet å fremstille verden som den skulle fremstilles. Goethe søkte å etterligne dem.


Reklamer

The murders in the Rue Morgue, av Edgar Allan Poe

Denne novellen av Edgar Allan Poe (1809-1849) er regnet som historiens første dektektiv-novelle, litteraturhistoriens første ordentlige krim. Du gjør best i å lese den omtrent 36 sider lange teksten før du vet hvem morderen er!

Amerikaneren Poe ble født i Boston den 19. januar, 1809, av foreldre som døde tidlig. Han ble satt til fosterforeldre, ekteparet Allan, i Virginia, og levde et litt omflakkende liv i barndommen og ungdommen. I 1831 begynte han ved West Point, for å bli militær, men derfra ble han kastet ut, og så satset han på å livnære seg av skriving. Det var han blant de første amerikanere som gjorde.

Livet hans var fylt av fattigdom og uhygge. Han giftet seg i 1836, med sin 13 år gamle kusine, Virginia Clem. Hun døde av tuberkolose i 1847, etter å ha lidd med sykdommen i fem år. Poe døde to år senere, alkoholisert og nedbrutt.

Alt dette henter jeg først og fremst fra SNL.

Det er mye som er fascinerende med Edgar Allan Poe. Selv navnet har en slags magisk schwung i seg, det er poesi i det. John Lennon bruker navnet i sangen The Walrus, og Bob Dylan bruker Rue Morgue Avenue som referanse i Just like Tom Thumb’s blues. Så det er noe med ham.

Han er den første som skrev skrekknoveller, den første horror, og den første goter. Det er som om det er han som har satt i gang alt som er av populærkultur, mange av de aller mest populære sjangrene, fører sine røtter tilbake til ham. Han er originalen. Og The Murders in the Rue Morgue er modellen for hvordan man skal skrive detektivfortellinger. Leseren skal ha sjanse til å gjette hvem morderen er, alle nødvendige spor skal finnes i teksten, men det er den briljante detektiven i historien som skal nøste opp saken, til leserens begeistrede – aha! Selvsagt!

Fortelleren i teksten er navnløs, et ganske velkjent grep i datidens litteratur. Det var svært ofte en eller annen bifigur, som kunne fortelle historien, uten å ta aktivt del i den. Man kan si det var et skritt på veien, fra de fullstendige tredjepersonsfortellingene fra klassisk tid, og i sagaene i middelalderen, til det aktive og tenkende jeg-et i modernistiske romaner. Denne fortelleren er helt til å stole på, og har også en funksjon i teksten av å være den som får detektiv C. Auguste Dupin til å skinne. Dette er også et velkjent grep i krimsjangeren. Den kloke detektiv trenger en hjelper til å stille de dumme spørsmålene, og la detektiven skinne i sin logiske briljans. Forholdet mellom Auguste Dupin og hjelperen hans, er kopiert i tusenvis av senere detektivfortellinger. De er det man kaller arketyper.

Jeg skal ikke skrive for mye om handlingen og fortellergrepene i teksten. Ingen skal få vite hvem morderen er, ved å lese denne bloggposten. En god detektivhistorie må alltid ha et mord. Og det skal helst være bestialsk. Man kan trygt si dette premisset er oppfylt hos Poe. Så står politiet maktesløse, som de alltid gjør i slike fortellinger. Leseren får også lagt alle spor foran seg, og så gjelder det å skjerpe hjernen, for å gjette mordren selv. Eller så kan man kose seg med C. Auguste Dupins intellekt, der han skritt for skritt, nøster saken opp.

Som en glødende sjakkspiller setter jeg også pris på at novellen har en ganske lang innledning, der de analytiske og kalkulerende egenskapene for sjakk og dam blir beskrevet. Her kommer dam best ut, siden her er reglene enklere, og spillet lar seg gjøre å beregne. Sjakk er for komplekst, hvilket i følge teksten gjør at det ikke er den som viser best analytiske evner som vinner, men den som unngår å gjøre feil. Denne innledningen er selvfølgelig en forberedelse på analysen som skal komme, da C. Auguste Dupin bruker sitt intellekt, til å nøste opp i hva som skjedde, da de to damene i Rue Morgue ble drept.

Teksten er tilgjengelig gratis, og kan leses online her. Jeg lastet Poes samlinger ned på iPad, og leste dem der.

Canti (Sanger), av Giacomo Leopardi

Den italienske poeten Giacomo Leopardi (1798-1837) er regnet som den betydeligste av de italienske romantikerne. Jeg kjenner ham ikke godt, av de italienske forfatterne har jeg satt inn støtet mot Dante, fulgt av Boccaccio og Petrarca, og så noen hundreår frem til Pirandello, Svevo og Levi. Ellers er det nokså sparsomt. I den romantiske litteraturen kjenner jeg naturligvis den norske, etter hvert også litt den danske og svenske, og nå i ny tid ganske grundig den tyske. Russisk litteratur kjenner jeg godt i alle perioder, også denne, og den engelskspråklige er lett tilgjengelig for oss nordmenn?

Men den italienske? Selv for en pasjonert italiener som meg, så slutter liksom Italia med barokken, og det er kunsten og arkitekturen som er noe. Det vakre språket har naturligvis resultert i stor diktning, men ikke etter middelalderen, egentlig. Det er det gamle som er interessant, når det gjelder Italia.

Dog skulle det ikke overraske noen at et stort kulturland som Italia i enhver periode skal ha nok til å hamle opp med hele Norden, om ikke annet, så fordi det bor minst dobbelt så mange mennesker der. Om man ikke kjenner forfatterne, og verkene, er det nok fordi man ikke har satt seg inn i det.

Her snakker jeg for meg selv. Litt begynnende dypdykk leder meg raskt frem til Giacomo Leopardi, et vidunderbarn av Mozartske dimensjoner, bråmoden så det savner sidestykke, og dyp pessimist frem til sin altfor tidlige død i 39-årsalderen. Underveis skrev han noen av italiensk litteraturs vakreste dikt, senere samlet i det som kalles Canti, der det finnes dikt fra hele karrieren. Fra det ungdommelige All’Italia, til de senere pessimistiske tidlig alderdomsdiktene.

Ett drömspel, av August Strindberg

Det er lenge siden jeg har postet om noen av teaterstykkene til August Strindberg. Strindberg var og er en meget spesiell forfatter, en slags villmannsgoethe, som skrev i alle sjangre, også vitenskaplige artikler, og som kjørte løpet gjennom svært skiftende litterære tider. Som dramatiker kommer han i skyggen av Ibsen, også fordi Ibsen så raskt ble omfavnet av det samme borgerskapet han kritiserte, mens Strindberg forble ufordragelig gjennom hele sitt liv og virke.

Et drømspill stod på pensum da vi studerte nordisk i Bergen på 90-tallet, og det ble også satt opp av studentteateret den gangen. Selv fant jeg stykket forferdelig, jeg kunne ikke fordra slike kunstneriske, svevende teaterstykker, der det ikke var noen handling, og alt var bare drømmer og drømmebilder. Siden har jeg blitt mindre avvisende. Sånne stykker taler ikke til meg, men jeg har satt meg mer inn i hva Strindberg, og vil ikke lenger avvise det uten først å ha forstått det.

Stykket blir ikke spilt så alt for ofte lenger, etter hva jeg vet. Strindberg har sine personlige problemer, som ikke kan godtas i en moralsk tid som vår. Hans holdninger og kvinnesyn finnes det ingen unnskyldninger, og det er ikke lenger mange som vil stå opp for Strindbergs karakteristiske og kategoriske avvisning av den gode moral. Strindberg ville ikke bli akseptert. Ingen skulle fortelle ham hva han skulle si, mene og gjøre. Ofte tar han i i motsatt retning, liksom det er om å gjøre å være uspiselig.

Her på bloggen liker vi å skille mannen og verkene. Det er noe både fascinerende og tiltrekkende med Strindberg, noe som gjør at han den dag i dag er den suverent mest oppsøkte, leste og nedlastede forfatteren på svenske nettsider. Hans overveldende produksjon er selvsagt også en faktor, som det er det at mange av verkene er representative for tiden de er skrevet i, og svært tidlig ute for nye retninger.

Et drömspel er et stjerneeksempel. 20 år før dette blir vanlig, skriver Strindberg et teaterstykke som følger drømmenes logikk, der assosiasjonene og bildene er viktig, nesten så tankene går til surrealismen. Det er ikke lett å si hva stykket egentlig handler om, ikke lett å peke på noen historie fra A til B. De klassiske reglene for hvordan Å skrive teaterstykker blir brutt ned for fote. Det er det som er modernisme. Her var Strindberg mye tidligere ute, og mye mer radikal, enn Ibsen.

Ulysses, av James Joyce

En av verdenshistoriens vanskeligste romaner, dette, og også en av de enkleste. Legg merke til at jeg ikke skriver mest kompliserte romaner, for denne romanen er ikke komplisert i det hele tatt. Den er veldig enkel, om en vanlig dag i en vanlig manns liv. Men den er vanskelig å komme gjennom, og det er lass på lass med referanser og allusjoner, og en veldig rik bruk av virkemidler.

Det er kanskje den mest modernistiske roman som er skrevet. Langt på vei definerer den sjangeren. Det gjelder særlig i engelskspråklig litteratur, og engelskspråklig litteraturkritikk. Siden dette er et språk som blir lest og forstått også av mange utenfor språkområde, som hos oss i Skandinavia, er det klart betydningen blir helt enorm.

Selv om få klarer å lese den. Jeg tvang meg gjennom, for mange år siden, men hadde egentlig ikke noe utbytte, før jeg hadde lest og hørt mye mer om den og forfatteren, og forstått mer av hva James Joyce egentlig prøvde på.

Her skulle jeg skrevet mer, men som vanlig blir det stopp. Det som står, for stå som en begynnelse, og en fristelse til å fortsette.

Krig og språk (Война и язык), av V. V. Majakovskij

Vladimir Vladimirovitsj Majakovskij (1894-1933) er ikke den folk flest forbinder med artikler. Hans samlede verker består av 13 bind. Det første er dikt, tragedier (teater), poem og artikler han skrev i perioden 1912-1917. Det er denne jeg har satt meg litt inn i. Her finner man blant annet Sky i buksern (Облоко в станах), det som kanskje er hans mest kjente dikt, og i alle fall er det som har den mest kjente tittelen. Her finner man også en rekke kortere dikt, skrevet i det som må kunne kalles Majakovskijs pure ungdom, og atskillig kortere enn diktene han er mest kjent for. Og så er det noen artikler fra årene 1913-1915, en tid da Majakovskij var rundt 20 år. Disse artiklene ville ikke vært all verdens interessante, om det ikke var Majakovskij som hadde skrevet dem, og at det skjedde i en veldig dramatisk periode i Russland og i verdenshistorien.

Artikkelen Krig og språk er litt karakteristisk. Den er publisert i avisen Nytt (Новь), 27. november, 1914 (Nr. 126, s. 325). Det er et par måneder etter første verdenskrig brøt ut. Det er også en tid med pulserende liv i det indre av Russland. Om tre år venter to revolusjoner, først en som gjør tsarriket til en republikk, for en kort stund, så den mer berømte kommunistiske. Kunstnerisk og i det intellektuelle liv er Russland helt i front i utviklingen, sjelden til det landet å være, men karakteristisk for Russland på denne tiden.

Og Majakovskij var en del av det med hud og hår og sjel. Han var hypermodernist, det som har fått betegnelsen futurist. Alt det gamle skulle vekk, den nye tid krevde nye ting, fullstendig. Sånn virket Majakovskij skremmende, uhøvlet og truende på etsablisementet, men han levde i en revolusjonær tid, og datidens Russland var veldig klar for ham. Resten av verden ville også vært klar, om det bare lot seg oversette hans mildt sagt dristige språkbruk. Her er det ikke dristig av den typen som blir fanget av sensuren, usømmelig eller maktkritisk, det var sammensetninger og billedbruk og radbrekking av ord og grammatikk, som sjokkerte. Det hørte til den futuristiske retning. Alt skulle bort. Det inkluderte også gamle, ubrukelige språkregler. Særlig reglene for hvordan dikt og andre tekster skulle skrives, og fremføres.

Raskest mulig til fremtiden. Det er futuristene. Fortiden er død, nåtiden er et mellomstopp, det er fremtiden som gjelder. La oss komme oss raskest mulig dit!

Om selve artikkelen tenkte jeg ikke å skrive så mye mer om den, men heller oversette den, så langt som jeg kommer. Jeg er ganske sikker på at denne aldri er oversatt til norsk før. Den er fritt tilgjengelig på russisk, på Wikiteka, jeg bruker versjonen som den foreligger i de samlede verker, bind 1.

Majakovskij er 20 år når han skriver artikkelen. Det er skrevet med en tjueårings temperament og selvtillit. Jeg forsøker å beholde hans kjappe og frekke stil i oversettelsen, men glatter over problemene, og lager ikke noen gjennomarbeidet oversettelse med forklaringer over hvordan jeg har tenkt. Dette er en oversettelse som skal gi en pekepinn om hva det går i. Det er også for å få en ide over hvordan unge Majakovskij skriver og tenker.

Krig og språk

«Zjelezovut», «ltets», «Ltitsa». Ganske urussiske ord, ikke sant? Å møte dem i litterære utgivelser – og dere dumper dem nå, som futuristisk vrøvl. Hvorfor det?

For det, at de faktisk ikke er nødvendige og logisk tankeløse, eller, skal man tro protestene fra deres konservativt utviklede ører, ønsker dere å holde tilbake uunngåelig utvikling av talen.

(…)

Om samvittigheten, av Michel de Montaignes

Jeg har tenkt å stave meg gjennom essayet om samvittigheten av Michel de Montaignes på fransk. Jeg kan ikke fransk, men jeg kan litt italiensk, og jeg har derigjennom en ide om den franske grammatikken. Ord jeg ikke kjenner igjen, kan jeg slå opp. Å utvide med fransk og spansk utvider begrensningen med kun å ha italiensk den siste dagen i uken. Det er rikelig med litteratur som kan komme med, når også fransk er inne, selv når det bare er den korteste og aller mest tilgjengelige fransken.

Jeg har kjent essayene til Montaigne av omtale i årevis, og jeg har lest og hørt utdrag fra dem mange ganger. I anledning denne bloggposten skaffet jeg meg en liten oversikt, og leste kjapt gjennom de som så mest interessante ut, i utgaver tilgjengelig på de skandinaviske språkene. Så oppsøker jeg samme tekst på fransk, og så er jeg i gang.

Resten kommer…

Krig og fred (война и мир), av Lev Tolstoj

Krig og fred, av Lev Toltsoj, ble skrevet mellom 1863 og 1869, og utgitt mellom 1865 og 1869. Det er et fantastisk tiår i litteraturhistorien, samtidig som Lev Tolstoj skriver og utgir dette mesterverket, skriver og utgir landsmannen Fjodor Dostojevskij Forbrytelse og straff og Idioten. Det er høydepunktet for den russiske roman, Dostojevskij med den intense, kampfylte og polyfone, Tolstoj med den oversiktlige, rolige og suverene. Begge skrev verk som ikke har sin like i litteraturhistorien.

For å være litt personlig leste jeg krig og fred for første gang sent på 1990-tallet. Og jeg husker hvordan jeg ung og begeistret tenkte at et godt liv ville være, å ha en «glemselknapp», slik at det gikk an å lese Krig og fred på ny og på ny, resten av livet. Den fanget meg fullstendig. Det er en slik ro og drivende spenning på en gang, så kolossalt mange interessante karakterer, så enormt med handlinger og bihandlinger. Det er historieundervisning og samfunnsstudier, det er filosofi og livsmestring, det er roman i hvert fall jeg føler gjør leseren til et bedre menneske.

Det er store ord. Men nå, 20 år etter, kan jeg godt skrive dem på ny. I original leste jeg война и мир en gang på 2010-tallet, kanskje det var akkurat det året? Jeg tilbrakte ferien i Kiev og på Krim, og leste store deler av boken der, med gloseboken på knærne og den digre ordboken å slå opp i like ved. Jeg var ikke der, midt i 30 årene, så mottagelig som jeg hadde vært midt i 20-årene, og nå midt i 40-årene, er jeg det kanskje enda mindre. Første gang jeg leste romanen, slukte jeg også Tolstojs historiesyn, om at det ikke er personer som driver historien, det er historien som er drivkraften og personene som blir drevet. Napoleon var og er kjent som en stor statsmann og en enda større general på slagmarken, på 1800-tallet genierklært og vel så det. Tolstoj skildrer overbevisende hvordan Napoleon og de andre generalene lite annet kan gjøre enn å bivåne slagene, mens soldatene kriger mer eller mindre i panikk. Berømt er scenen der den russiske generalen i stedet for å legge en slagplan gjennom natten, legger seg til å sove, og dermed er klar til kampen uthvilt. I selve romanen er det overbevisende gjort, skjønt jeg nå har hørt foredragsserier og lest annen krigslitteratur fra 1800-tallet, og har kommet til den mening at generaler og hærførere nok har sitt å si, og at dyktige hærførere er med på å avgjøre utfallet av slagene. Tolstoj deltok riktignok selv i Krim-krigen, og har førstehåndskjennskap til dette her, mens jeg skriver og leser fra sofakroen. Dog er det andre som også har førstehåndskjennskap, og folk som må kunne regnes som eksperter, som står for et annet syn enn Tolstojs. Og om skildringene i selve verket kan diskuteres, går Tolstoj veldig langt og lenger enn langt i det essayistiske etterordet, der han skal forklare for leseren som kanskje ikke har fått det med seg, hvordan disse tingene her virker.

Det forhindrer ikke at Tolstoj med sin Krig og fred har skrevet en av de største romanene i verdenshistorien.

Schachnovelle, av Stefan Zweig

Jøden Stefan Zweig måtte flykte fra nazi-Tyskland. I eksil skrev han sjakknovellen, om den tyske Kansellisten som lærer å spille sjakk i nazistenes fangenskap, og det til et nivå som gjør ham i stand til å utfordre selveste verdensmesteren. Jeg er selv sjakkspiller på hobbynivå, så denne lange novellen fascinerte på flere nivå. Den er herlig urealistisk, men samtidig et psykologisk studium, som i det minste sier noe om Stefan Zweigs syn på menneskesinnet.