Basert på en sann historie.
En morsom historie om ei kråke
Hahaha. Joda, morsomt for oss, ikke for kråka. Men hvem bryr seg vel om, om det er morsomt for kråka, haha? La oss ta det fra begynnelsen, dette er basert på en sann historie, det vil si, at den oppfyller alt vi forlanger av sannheten. Først og fremst så skjedde det her ute i virkeligheten. Jeg satt ute på et nes, en slags kunstig odde i virkeligheten, noe fylling i sjøen, i byen, der satt jeg, og skulle grille. Og mens min kompis hentet grillen, som vi selvfølgelig – selvfølgelig for at det skal bli noe av denne historien – hadde glemt, satt jeg og glodde. Mot høyre var det en vegg, stor gul vegg, tilhørende et falleferdig hus. Der fløy en fugl, skulle lande på veggen, det gikk jo ikke, plask. – Du verden, tenkte jeg, det så ikke ut som en vadefugl. – Nei, skriver forfatteren av denne tekst, – det har du helt rett i. Jeg reiste meg opp, for å se nærmere, og joda, forfatteren av denne tekst har helt rett i sin forfatterkommentar, det kunne umulig være en vadefugl, den kunne jo ikke svømme. Og hvordan går det med fugler som ikke kan svømme, når de likevel havner i sjøen? Ja, hvordan går det med slike fugler, når de likevel havner i sjøen? Det får dere vite i løpet av denne teksten. Og det fikk jeg vite der borte i virkeligheten, for det var altså der det skjedde, og fuglen det skjedde med, var en kråke, haha. Nå lå den der, i vannet, i virkeligheten, den skulle nok likt at det var en tenkt historie det skjedde i, men neida, det var det jo ikke. Den fikk vær så god finne en løsning i situasjonen som den var, i det virkelige saltvann kunne den ikke bli. Det var soleklart, den så bra klønete ut der nede, dessuten var den i livsfare. Kråker kan nemlig ikke svømme, i virkeligheten er svømming forbeholdt vadefugler, og hvor mange ganger skal jeg måtte gjenta at det var i virkeligheten vi var, kråka og jeg? Den måtte finne på noe der,
med de ressurser virkelighetens kråker har til rådighet, det vil si ganske begrensede ressurser. Kråker kan fly og så kan de hoppe. Ingenting av dette kommer godt med, når man ligger der og dupper i bølgene slik denne kråken gjorde. – Joda, sier forfatteren av denne tekst, og sannelig ser jeg at forfatteren har helt rett enda en gang. Kråka prøvde virkelig å fly. I sjøen, over og under vann, bakset med vingene, opp og ned, plasket med bølgene, skuvlpet innover mot land. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Og øynene er jo vanligvis å regne som et pålitelig instrument for å formidle virkelighet, i hvert fall så lenge man ikke er sterkt kritisk eller sterkt beruset eller sterkt utsatt for et synsbedrag, eller noe sånt, men det var ikke jeg, jeg var ingenting av det der, og derfor tvunget til å tro på hva jeg ikke trodde på, nemlig at kråka prøvde å fly i bølgene. Rett og slett. Heldigvis for kråken var det bare noen få meter inn til land (for den oppmerksomme leser skulle det si seg selv, den hadde krasjet mot en husvegg). Heldigvis for meg, var det et svaberg som skrådde ut i sjøen der. Man kommer ikke opp på slike svaberg sånn helt uten videre, verken mennesker eller dyr, og i hvert fall ikke fugler som ikke kan svømme, slik kråker ikke kan. – Den kom seg opp likevel, sier forfatteren som sin avsluttende kommentar, og jeg må enda en gang gi ham rett. Den ble slått opp og ned med bølgene, forsøkte liksom å fly på plass, og til slutt gikk det, den var oppe på land og med det fikk den selv bestemt avslutningen på den morsomme historien den ble behandlet i.
ES 16 aug 2003
Helt grei litteratur 