Skipper Worse

Handlingen foregår noen år før Garman & Worse. Det er her de to går i kompaniskap.

Det begynner med at det store skip «Familiens håb», med skipper Worse som kaptein, kommer sent, men godt inn til byen. «Lauritz! – din dævelunge! – opp og klar vimpelen.» begynner denne, ulikt Garman & W.

Dette er i Hans Nilsen Hauge-tiden. Huset på Torvestad er strengt gudfryktig. Der er Jomfru Sara. 26 år. Klok, kjenner Bibelen. Lauritz interessert, i Henriette. Henriette søster motsetning. Hun interessert i Lauritz. Hans Nilsen Fennfoss. Haugeinspirert. Tiltrukket av Sara. De to har problemer, fordi deres følelser er så tøylet av kristen skikk. Hans Nilsen bor der, flytter inn der.
Jacob Worse stikker innom der av og til, for de unge pikers skyld. Torvestad foretrekker ham. Hun legger ut en snare om vintreet, og Sara, som er vant til å følge moren, kommer her i konflikt. Kielland lar det ikke være så opplagt her, hvordan det skal være, som i noen av hans andre fortellinger. Torvestad ønsker selveste Worse, og hun har et ønske om å omvende ham. Dette ønsket kan være noenlunde oppriktig. Hans Nilsen er allerede omvendt. Men Kielland spiller på det vanlige, ung pike som må ta en gammel, ekkel mann. Gamle Worse er dog ikke av de verste.
Gamle Garman liker ikke historien, og sender Worse av gårde. Gamle fru Torvestad får imidlertid overtalt ham til å bli, og arrangerer et ekteskap som nok stikker litt. Det er ikke riktig. Og madam Torvestad blir også ustyrt med en liten tvil, forårsaket av et blikk fra Sarah og minner fra hennes eget liv.

Komisk scene når Worse meddeler nyheten til Garman. Det er kap 8.
Kraftig, flott scene s. 225. Torvestad vil ha møte hos Sarah, men Sarah vil rådføre seg med «min mann». Disse ord «min mann». Dessuten ble Sarah egentlig mindre kuet av å være hos Worse, og hun var dessuten rik. Den første kulde går over i noe annet. Og madam Torvestad går over i å være mor til fru Worse.
Det blir også tematikk, med barnet Sarah som løsriver seg fra moren. Her er med, hvordan Jacob får fiske, trass han har lovet det for moren å la være.
Hans Nilsen reagerer med å straffe seg selv og andre for synden, fordi han følte ved det da Sarah hadde fått en annen, noe som betød at han var utsatt for verdslige følelser også han.

Gradvis blir også Worse mer religiøs, han begynner å tvile. De gamle skippervennene og kompanjongene blir bekymret.
Kontrast kap XI: Randulf og Worse og rom, Sara og Fennefoss på bønnemøte og hjem. De to har seg et lite kyss. Og da Worse kommer halvdrukken hjem, blir han møtt med djevelsnakk og helvete.
Deretter blir Hans Nilsen satt til å fri med Henriette. Men hun er fast og holder på sitt løfte til Lauritz, moren kan ikke tøyle henne. Så blir hun satt til en døden i Lübeck, Erik Pontoppidan Egeland. Fortsatt står hun ved sitt løfte, og hopper heller på sjøen. (Fortellerteknisk interessant – meget allvitende. Kielland går etterpå over i å sette frem folks spekulasjoner, vi lesere vet sannheten. Det er realismen). Det er samtidig storm, stor storm.
Og Sara får åpenbart den vold som er ytt mot henne, hun kjente det da hun var hos Hans. Hun lar sin vrede gå ut over Jacob, med Helvetestrusler. Lignende Hans hadde gjort, da han kjente det da Sara giftet seg.
Kap XIV er Mortens brev til Christian Fredrik, der han gjør sin sønn til arving og Garman i Garman & Worse.

Boken lukker seg om setningen den startet med, Lauritz din djevelunge, vi kommer sent, men vi kommer godt. Således blir det at Worse blir kvitt djevelfrykten, like før han skal dø.

Dette er en mer religiøs roman en Garman & W. Tar opp religiøs tematikk. Det er en meget lettere tematikk, enn hos Garborg. Kielland går ikke egentlig inn i stoffet. Dessuten er han alltid tendensiøs. Men her holder han altså kontrollen og kan si noe noenlunde allment, og ikke skriket og skrålet og leserbrevstemmen fra for eksempel Arbeidsfolk.

Garman og Worse, av Aleksander Kielland

Denne skrev jeg oppgave til i grunnfag nordisk, en oppgave som er forsvunnet sammen med den viten som førte til den. Dette er sammen med Gift Kiellands mest kjente roman, erkerealistisk i stilen, og med det typisk Kiellandske tematikk og persongalleri. Sammenlign åpningen med Garborgs i Fred, så vil man finne en fin forskjelll på naturskildring i realismen og naturalismen. Kielland går også straks fra Havet, og inn i byen. Der skal det handle om det store firma, Garman & Worse. Konsul C.F. Garman er styreren, den gale kandidat Richard Garman er imidlertid fyrvokter ute ved et fyr, sammen med sin datter Madeline. Hun er glad i gårdsgutten Per, som ble kalt vente-Per fordi han aldri gjorde krav på gårdsarven og fikk stadig nye halvsøsken.
Handlingen kretser ellers om et stort skip, som skal bygges av Tom Robson, en mann som har vært i Amerika. Dette skal være familiens stolthet.  Gabriel Garman er sønn av familien. Han er med på å bygge dette skip.
Det er også historien om Marianne, som har hatt barn med husets sønn. Det ble skandale, men fortiet, hun måtte gifte seg med en kusk som reiste til USA, barnet ble kalt opp etter ham og døde. Hun igjen med skammen og alt.

Det er også den gamle og nye tid. Thomas Mann – Bruddenbrook. Huset Garman & Worse er bygget opp på god forretningsmoral og langsiktig tenkning, den unge, grossereren, kommer med nye, kjappe tanker og renner det hele over styr. Han presenteres i kapitel 3, han har kontroll over alt, det finnes ingen feil, alle på kontoret er redd ham. Men han har sin egen konto som ingen får se, og brevføringen med legasjonssekretæren er hemmelig og blir ikke kopiert.

Kirken og sannhet. Skolebestyrer Johnsens tale. Retrospektiv teknikk, kap 13. Sparre får frem at han er forelsket i Rachel, som han på sett og vis, og på grunn av sitt ønske om sannhet bare må innrømme. Slik får også prosten vendt hele prekenen, til bare å bli utslag av elskovslyst. Han vil imponere Rachel.

Kap 14 er innskuddskapitel om været. Enkelt å gjøre om til bilde på situasjonen som helhet.
s. 140 blir Martens gitt kurven. Av Madeline.
Kap 15 har sentral samtale mellom Jacob Worse og Rachel. Han vil ikke gå med på at man er feig, selv om man ikke står i opposisjon til det man er uenig med. Det finnes andre grunner, og han får av Kielland gode argumenter. Deretter vil han ha henne til å skrive, og så tenker han etterpå at han med det gir slipp på sin høyeste lykke – gifte seg med henne.
Kap 16 er slosskamp og Martin springer for å tenne fyr på skipet.
Kap 17. Brann. Det er gamle-konsulen som brenner. Morten W. Garman heter skipet.
Kap 18. Skipet reddes. Går på sjøen. Det er Gabriel som sjøsetter det.
Kap 19. Besøk hos konsulen. Rørende med Richard. Gabriel gir skipet navnet Phønix.
Kap 20. Unge konsulen dør. Rolig og greit som han har levet.
Kap 21. Presten Martens taler til syke Marianne om synd. Hun dør underveis.
Kap 22. Forferdelig scene med Martens og Madeline. Han utnytter hennes sorg. Går inn som fortrolig og forlover seg liksom med henne. Deretter går presten i tomsete lykke og glemmer liktale og alt som er. Delphin blir sjokkert, og tenker gjennom livet sitt, finner ut at også han var forelsket i Madeline. Slutten er som en novelleavslutning, sammen med ryktet om forlovelsen gikk også ryktet om at presten bar parykk.
Kap 23. Begravelsen. Berømt kontrast mellom konsulen og Marianne. Gnikket inn av Kielland, der presten foretter om hvordan rikdommen ikke følger konsulen i graven, nå er den ingenting verd, og så videre. «Seks fot jord – det er alt – det er likt for alle.» Deretter må han rekke over et par fattiglik, før han kan gå hjem.
Kap 24. Samtale Worse og Rachel. Han vil ha henne til å reise, virke. Planen klar. Så litt om hvordan det går alle de andre, en slags oppsummering, begynnende epilog.
Kap 25. «Således forløp seks år.» Brev fra Rachel, Worse til Paris. Forloves der. Giftes.
Kap 26.  Forferdelig kapitel igjen, Madeline kommer til fyret på Bratvold, gift med Martens. Besøk hos vente-Per. Dette skulle være Madelines liv. Grusom avslutning. Presten spiser de små hummer, som han når som helst med iver kan forsvare er det beste.

Legg merke til detaljen s. 120, Delphin rir på en liksomhest og viser hvor flott han skal bli for Madeline.

Også kontrast mellom det kunstige livet i huset, og det trivelige på arbeidsplassen rundt båten.

Bare kort om karakterene. Karakterene er et mylder. Kielleand kan fremsette en hendelse, og så vise reaksjonen fra hver enkelt på denne hendelsen.

GABRIEL GARMAN
Ønsker ikke å være på skolen, ønsker å bygge skip.

GEORG DELPHIN
«Alvorlige tanker fikk ikke ofte tak i Georg Delphin, dertil var han dem for behendig og snar i vendingen.» s. 170.

PASTOR MARTENS
Et prakteksempel av en Kiellandsk prest. Bærer parykk. Hykler og snakker, bløt og dum.

PROSTEN SPARRE
Ordner og trekker i trådene. Bløtt smil. Erkefalsk.

SKOLEBESTYRER JOHNSEN
«Jeg er en folkets mann! – i folket har jeg min plass!-» s. 102. Sagt av Delphin. Selv utmerker Johnsen seg i kapitel 8, der han forteller Rachel at han heller gir avkall på sin karrierre enn å lyve. Bestemmer seg i kapitel 9 for å holde en preken om sannhet, troen på Gud ligger ikke i formene. Prekenen er i kapitel 11. Den blir enda mer flammende enn han hadde tenkt, taler fra hjertet. Martens tror nå han får førsteretten igjen, mens Sparre er mer forsonlig.

MADELINE
Sentral. Hennes overgang fra det frie liv ute ved fyret, til det bundne liv i byen hos familien på Sandsgaard. Koselig hvordan hun s. 98 straks er klar, selv ved den minste hentydning, å innrømme sin interesse for vente Per. Men ingen hentydning kom. Sympatisk fremstilt gjennom hele boken, fremstår som ekte. Eks. s. 113, Delphin snakker om at han liker å leve bak nedrullede gardiner, hun sier ja og tenker på sine egne, selv om hun er langt mer ekte enn de andre.
Blir på en måte bokens hovedperson.
Naiv med Delphin og Fanny, s. 130. I dette kapitelet (12) får hun også vite litt hva som foregår.

MORTEN GARMAN
Representant for det nye.

FANNY GARMAN
Mor til Rachel. Gift med Morten. Kokette.

RACHEL
Niese av Richard. Kommer ikke helt overens med Madeline, vil hele tiden være i bevegelse. Levd i byen, erfaren.

JOMFRU  CORDSEN
En av Madelines fortrolige. I kapitel 6 antyder hun en stygg historie om sypiken (s. 90).

SYPIKE MARIANNE
Offer. «Det var som om disse mennesker levet innenfor en sterk mur, og som om hennes lille skjebne var knust mot den som et skjørt glass.» (s. 91)

ANDERS BEVCKMAN
Far til Marianne og Martin. Stammer. For det måtte han synge, når han ble sint eller følelsesladd. Og til sang hadde han kun en munter melodi.

MARTIN
Skoleflink. Hisser seg opp. Skjeller mot Garman og kapitalen.

VEGGLUSEN
Introdusert s. 93. Hans egentlige navn nesten godt til glemme på grunn av økenavnet. Kjenner hvert papir på kontoret. Derfor uunnværlig. Høy gasje. Døv.

Om skole
«Tvi fan for luft»
«Gudsbitterød – for et spøkelse» Tom Robson. s. 74

Hellemyrsfolket, av Amalie Skram

Jeg har for året en liten uhøytidlig nedtelling av mine norske favorittforfattere. Forrige måned startet vi med nr 10, Olav Duun, og i dag er det nummer 9, som er Amalie Skram.

Hun er kjent som den store naturalisten i norsk litteratur. Jeg har lest og har egentlig grei kjennskap til en god del av verkene hennes, Constance Ring (1885), Forraadt (1892), Professor Hieronimus (1895), Paa St. Jørgen (1895) og selvfølgelig flere av novellene .

Først bind av Hellemyrsfolket, Sjur Gabriel, har jeg lest flere ganger, også i forbindelse med studiet av nordisk språk og litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen, men jeg tok ikke notater av bøkene jeg leste den gang. Det går for å være den sterkeste boken i samlingen. Her, i denne første boken av de fire samlingen skal bestå av, finnes det en positiv karakter, i lille Sjur Gabriel. Da han dør, er det veldig symbolsk på at alt håp er ute. Da er det to som drikker på Hellemyren.

Neste bind i serien, To venner, leste jeg en sommer jeg ikke selv hadde det så bra. Det var sommeren 1999, de første dagene av juni. «Det var smertefullt å lese den», er alt jeg skrev om den, den gang.

De to første bindene i serien kom ut i 1887. Det neste, og større, S. G. Myre, kom ut i 1890. Det er en dyster, skitten og vond bok. Tidlig skjer det er overgrep, det er Sivert som forgriper seg mot Lydia, og han er stolt av sin gjerning, selv om han ødelegger Lydias liv. Dette er en verden Skram ofte beskriver, der menn er ute etter kvinnens seksuelle tjenester, og der seksualkraften er skitten og destruktiv. Det ødelegger forholdet mellom mennesker, og det ødelegger kvinnenes liv. I denne romanen ødelegger det også for Sivert, men hans liv var vel også ødelagt før overgrepet.

Det er et tidsskille i boken. Underveis dukker det opp to graviditeter, ikke direkte beskrevet, men først å se mellom linjene, så helt sikkert. De gjør galt alle sammen, men det er tydelig Skram mener Smith gjør verst. Hun forsvarer ham godt, og gjør ham snill på overflaten, men det er typisk at de som viser seg snillest ikke er det. Verden blir full av smerte som ingen kan slippe unna. Dette miljøet er dødsdømt, disse menneskene er født inn i ulykken og vil ende i ulykken. Til slutt blir Petra og Sivert blir gift. Det er ingen ende på jammeren.

Siste bind i Hellemyrsfolket, Avkom, kom ut i 1898. Her blir den uløselige situasjonen som er spunnet sammen gjennom hele verket, konsolidert. Sivert og Petra forstår hverandre ikke, Petra har gitt opp hele livet og har bare forakt igjen av sin innbilte kjærlighet. Lydia gjør så godt hun kan, og Konsul Smith konsentrerer seg om overflaten. Det er sex og spetakkel på kryss og tvers, alle har noe på samvittigheten, det er stygt, vondt og vanskelig.

Det dukker imidlertid opp en positiv person her i dette miljøet, tante Mille. Som en liten kurositet har hun lest, «Ekteskapslykke», en fin, liten bok av Lev Tolstoj. Den vil nok finne sin vei hit ut til bloggen. Tante Mille står som en person der ærlighet og oppriktighet for sine egne følelser er det riktige og viktige, hun står for det naturlige, ikke det tilgjorte. I omgivsler som dem vi leser om i Hellemyrsfolket, er dette nokså naivt, nesten komisk, og Skram viser også at slike personer går under. Det er noe symbolsk over dette. Det ville selvsagt stått frem enda mer symboltungt, om ikke alle i denne romanserien gikk under.

De går på sitt vis til grunne hver og en som er med i historien, særlig dem det er en kime til noe godt i. Severin har ingen sjanse i livet, Fie blir misbrukt og manipulert, og ofrer seg til sist og må utvilsomt lide meget. Sivert dør etter at han har funnet lykken i forsonelsen med sine synder (og blir således en del av ærligheten til Mille), og lille Lousie vil nok gå til grunne siden Petra ikke viser noen tegn til forbedring. Den eneste som klarer seg, er slabbedasken konsul Smith, som står over alt sammen og rolig styrer alt dit han vil, med et fungerende lokk over alt negativt han har gjort. Han innser det ikke, og har det bra.

Dette er det store, store naturalistiske verket i norsk litteratur. Her er det slik at de vanskeligstilte er dømt til å ha det vanskelig, nesten som en naturlov. Fødselen er avgjørende, man har ingen sjanse til å kjempe seg opp og frem. Problemene i starten for Hellemyrsfolket, gjør at alle senere generasjoner også møter undergangen. Det er et dypt pessimistisk syn på mennesket og på samfunnet. Kanskje vil man ved å få en sånn virkelighet slengt opp i ansiktet, bli provosert til å gjøre noe med den. Kanskje er det også det som er hensikten.

For denne leserens del blir det for mye. Når håpløsheten så brutalt blir vist frem, er det mer fristende å gi opp for den, enn til å kjempe i mot. Det blir knapt i glimt vist muligheter for håp. Skram står på de svakes parti. Hun vil forsvare dem, hvorfor de er som de er og gjør som de gjør. Det har sin forklaring i hvor de kommer fra. Vi får unektelig sympati for mange av karakterene i verket, til og med for Petra, fordi vi vet hvorfor hun har blitt som hun har blitt. Men denne sympatien blir aldri helt varm, fordi det er for mye stygt og skittent som skjer hele tiden.

Jeg har brukt mye tid til å tenke på hva som skiller de russiske og de øvrige forfatterne når de skildrer nedrigheten. Hellemyrsfolket av Amalie Skram er et godt eksempel. Det er som om forfatteren selv ikke har lyst til at det skal være bra. Sånn er det aldri i den russiske litteraturen. Selv på de forferdeligste stedene i Forbrytelse og straff, Idioten og Brødrene Karamasov har ham alltid drømmen om lykken. Og man tror fullt og fast på den. Selv om det er helt umulig og det skjer verre ting enn hos Skram, så er likevel drømmen om et bedre liv til stede, både i verket og hos forfatteren bak det.

En embetsmanns død, av A. P. Tsjekhov

Her mot slutten av året serverer jeg noen fulle oversettelser av noen av Tsjekhovs korte noveller. I dag er det en novelle fra året 1883, trykket i magasinet «Oskolki», som betyr «sprengstykker». Det er fra Tsjekhovs tidlige, humoristiske periode, der han underskrev sine småstykker med Tsjekhonte.

Den lille novellen handler om en laverestående embetsmann som kommer i skade for å nyse på en høyerestående general. Av historien kommer det frem at det er ikke helt sikkert nyset treffer generalen, det er bare kanskje, men dette kanskje er nok. Den stakkars embetsmannen, en av Russlands mange kontorister, får et voldsomt behov for å unnskylde seg, og da han føler at generalen ikke i tilstrekkelig grad tar til seg unnskyldningen, så går det helt galt for ham. Han maser og maser til generalen til slutt mister besinnelsen og skriker til ham at han skal holde opp. Det er slutten på den stakkars kontorist, det er dette som er en embetsmanns død.

Den lille embetsmannen i novellen heter Tsjervjakov. Det ordet kommer av Tsjerv, eller Tsjervjak, som betyr mark. Det er ikke bare at den lille embetsmann føler seg som en mark og blir verdsatt som en mark, det er mye om hvordan han vrir og vrenger seg, som en mark på asfalten i regnvær. Selv om en mark gjør nytte for seg, kan den bli tråkket på og delt i to for moro skyld, det er ingen som sørger over en marks død.

Tematikken er typisk for Russland på 1800-tallet. Det blir introdusert av Nikolaj Gogol, den første som lanserer den lille mann – antihelten – i litteraturen, og blir fulgt opp av dem alle, med først Dostojevskij og senere Tsjekhov i spissen. Da Tsjekhov skriver det humoristiske stykket sitt, har antihelten spilt hovedrollen i litteraturen i flere tiår, og det er ikke lenger noe så voldsomt oppsiktsvekkende ved ham. Man kan behandle ham litt humoristisk, som Tsjekhov her gjør.

Tross det skal man huske at det også i novellen er alvorlige undertoner. Den sterke underlegenhetsfølelsen og den forferdelige frykten for å gjøre noe feil i sosiale sammenhenger er et vedvarende problem i Russland. Om enn man ikke tar sin bokstavlige død av å nyse litt på en overordnet, så kan det resultere i en symbolsk død. Dette problemet ligger der, under det humoristiske innholdet og humoristiske stilen i den lille novellen.

* * *

En vakker aften satt en ikke mindre vakker eksekutør, Ivan Dmitritsj Tsjervjakov, på andre stolrad i teateret og så gjennom en kikkert på “Cornevilles klokker”. Han fulgte med på operetten, og følte seg veldig takknemlig. Men plutselig… I fortellinger treffer man ofte på dette “men plutselig”. Forfatterne har rett: livet er fullt av plutselige hendelser! Men plutselig rynket ansiktet hans seg, øynene ble knepet sammen, bevegelsene holdt opp… Han tok av brillene, bøyde seg ned og… atsjo!!! Nøs, som dere ser. Å nyse er ingen steder forbudt for noen. Både bønder og politimestere, og av og til til og med rådgivere nyser. Alle nyser. Tsjervjakov lot seg slett ikke bli forlegen, han tørket seg med et lommetørkle, og som et høyerestående menneske så han seg omkring: han uroet vel ikke noen med denne nysingen? Men her ble han allerede forlegen. Han så at en eldre herre, sittende foran ham på første rad, strevde med å tørke seg på månen og nakken med et tørkle, og mumlet et eller annet. I den eldre herren kjente Tsjervjakov igjen statsgeneral Brizjalov, fra departementskontoret for kommunikasjoner.

“Jeg skvettet på ham!” tenkte Tsjervjakov, “- han er ikke min sjef, jeg kjenner ham ikke, men det er likevel ikke greit. Må unnskylde meg”.

Tsjervjakov kremtet, lente seg fremover og hvisket generalen i øret::

– Unnskyld, deres høyvenbårenhet, jeg sølte på Dem, det var ikke med vilje…

– Det er ingenting, det er ingenting

– For Guds skyld, unnskyld. Jeg, skjønner du… Jeg ville ikke!

– Åh, sett Dem ned, er du snill! La folk høre!

Tsjervjakov ble forlegen, smilte dumt, og gav seg til å følge med på scenen. Han fulgte med, men følte ikke lenger noen takknemlighet.Uroen begynte å plage ham. I pausen gikk han bort til Brizjalov, stilte seg ved ham, og etter å ha overvunnet frykten mumlet han:

– Jeg skvettet på Dem, Deres Høyvelbårenhet… Tilgi meg… Jeg ville ikke… det var ikke for å…

– Åh, det er fullstendig… jeg har alt glemt det, og du fortsetter med bare det samme! – og beveget utålmodig underleppen.

* * *

[Her er en del jeg ennå ikke har oversatt]

* * *

– Jeg kom i går i skade for å uroe Deres høyvelbårenhet, gav han seg til å mumle, da generalen satte i ham noen spørrende øyne, – ikke fordi jeg ville le, slik det behaget Dem å si. Jeg unnskyldte meg for det at jeg med nyset, skvettet litt… å flire tenkte jeg ikke på. Kunne jeg virkelig våge å flire? Hvis vi skulle flire, så slett ikke da, det vil si, av viktige peronser… det gjør man ikke…

– Ha deg vekk!! – skrek plutselig en blå og skjelvende general.

– Hva da? – spurte Tsjervjakov hviskende, nummen av skrekk.

– Ha deg vekk!! gjentok generalen, og trampet med føttene.

I magen til Tsjervjakov var det noe som rev seg. Han så ingenting, hørte ingenting, baklengs gikk han til døren, og ut på gaten, der han slepte seg av sted. Vel hjemme tok han ikke av seg munduren, han la seg på sofaen og… døde.

ES2013

(Oversettelsen er ennå ikke fullstendig, den er gjort etter Polnoje sobranije v tridsati tomakh, lastet ned fra nettet)

Jeg har glemt det!!, av A. P. Tsjekhov

28. februar 1882 stemplet den russiske sensuren under tsar Alexander III en kort tekst skrevet av den unge medisinstudenten, Anton Pavlovitsj Tsjekhov. Det var bare et halvt år siden Alexanders far, Alexander II, var blitt myrdet av den venstreorienterte aksjonistgruppen Narodnaja volja, eller Folkets vilje. Selv om aksjonistgruppen, som kanskje bedre kan kalles en terroristorganisasjon, lyktes i å drepe tsaren, var aksjonen verre, med det at etterfølgeren var langt verre. Sensuren ble strengere, undertrykkelsen hardere og regimets kontroll over det russiske folk mer omfattende.

Det var imidlertid liten grunn til å reagere på den harmløse teksten Anton Tsjekhov hadde sendt inn til tidsskriftet Moskva, for å tjene noen slanter til studieoppholdet. Teksten var en novelle, og den het Забыл!! (Zabyl), eller på norsk «Jeg har glemt det!!», som jeg oversetter det med. Se for øvrig kommentarer lenger nede, for alt det denne tittelen egentlig kan bety.

Jeg oversetter novellen her, under. Den er lest, jeg har slått opp alle ordene, og så har jeg oversatt alt fra start til mål. Jeg har ikke sett gjennom på ny, ikke lest korrektur, og ikke undersøkt skikkelig de vanskelige stedene. Men jeg har undesøkt såpass at det skal fungere på norsk, og det ikke skal være noen grove feil. Alt er også gjort skikkelig rede for i kommentarene jeg kaller «ordforklaringer». Noe har jeg forresten ikke helt fått tenkt gjennom, som om hovedpersonen på norsk skal hete «Hauptvaktov» eller «Gauptvakhtov», og om hvilke norske ord jeg skal velge for en del sentrale russiske ord som går igjen. Den er altså ikke helt stilren. Men innholdet er på plass, og det er ikke noe tull med den. Dette er ekte Tsjekhov, gratis på norsk.

Det er en enkelt novelle over en enkel idé, men det er skikkelig godt gjort. Det er hovedpersonen Hauptvaktov som skal inn i musikkforretningen for å kjøpe noter, og så glemmer han hvilke noter han skal ha. Hele novellen er hvordan han står der inne og tenker på det. Dette kan fort bli statisk, så Tsjekhov legger inn en katt som kan rulle seg på disken, og sånn kan representere stemningen og nesten være en kommentar til gamle Hauptvaktov, som nå er så lite av hva han var.

*

Jeg har glemt det!!

Oversatt av Eivind Salen

En gang var Ivan Prokhorytsj Hauptvaktov en elegant premierløytnant, danser og kurtisør. Nå er en han en tykkfallen, kort godseier som allerede to ganger er ødelagt av lammelse. Utslitt og utpint etter alle damenes innkjøp, stakk han innom den store musikkforretningen for å kjøpe noter.

– Goood dag, sa han, i det han gikk inn.  – La meg få…

Den lille tyseren stod bak disken, strakte hals mot ham som en hilsen, og satte i ansiktet opp et smilende spørsmålstegn.

– Hva er det du vil ha?

– La meg få… det er varmt! Klimaet er slik at det ikke er mulig å gjøre noen ting. La meg få… Mmm… La meg få… Mm… Kunne jeg… Jeg har glemt det!!

– Så kom på det, da!

Hauptvakhtov la den øverste leppen på den nederste, rynket sin lille panne , løftet øynene til værs og falt i tanker.

– Jeg har glemt det!! Æsj, tilgi herrer, hukommelsen er djevelsk! Ja, vent nå… vent nå… Tillat meg… Mm… Jeg har glemt det!!

– Så kom på det, da!

– Jeg sa det til henne: skriv det ned! Men neida… Hvorfor skrev hun det ikke ned? Jeg kan ikke forstå det… Ja, kanskje, vet De det selv? Det er et utenlandsk stykke, det spiller høyt… hva?

– Vi har så mange stykker, De skjønner det, at…

– Nå, ja… Greit! Mm… Mm… La meg komme på det… Nå, hvordan kan det ha seg? Og uten dette stykket kan jeg ikke dra – Nadja vil plage livet av meg, det er datteren min; hun kan ikke spille stykket uten noter, De vet, det blir klønete… det vil aldri lykkes! Hun hadde noter, ja, jeg tilstår at jeg uforvarende tente på dem med parafin, og for å unngå skrik, så kastet jeg dem bak kommoden… Jeg liker ikke kjerringskrik! Så jeg gikk ut for å kjøpe… Nå, ja… Fff… Hva er det for en viktig katt! – Og Hauptvakhtov klappet en stor, svart katt, som rullet seg på disken… Katten malte, og strakte seg appetittelig.

– Utmerket… Sibirsk, det vil si en skurk!.. Født luring… Er det hannkatt eller hunnkatt?

– Hannkatt.

– Nå, hvorfor klappe den? Slyngel! Tosk! Tiger! Fanger den mus? Mjau, mjau? Jøss, for et anatem hukommelsen er!.. Feit, luring! Denne katten deres, er det mulig å ta den med seg?

– Nei… Hm…

–  I så fall vile jeg tatt den… Kona bare elsker broren dems – katter!.. Hvordan kan det nå ha seg? Jeg husket det hele veien, men nå har jeg glemt det… Jeg mistet hukommelsen, basta! Jeg har blitt gammel, min tid har vært… det er på tide å dø… Det er høylydt som de leker seg, med tryllekunster, høytidelig… Tillat meg…  Hm… Jeg kan kanskje synge…

– Syng… oder… oder… eller De kan plystre!

– Det er synd å plystre i et rom… Vi hadde Sedelnikov som plystret, han plystret og forplystret seg… Er De tysk eller fransk?

– Tysk.

– Akkurat, ja, jeg så det av legningen. Det er bra du ikke er fransk… Jeg liker ikke franskmenn… Nøff, nøff, nøff… svineri! I krigens dager spiste de mus. De plystret i brakkene sine fra morgen til kveld, og blåste til slutt hele kolonialforretningen opp pipen! Nå er de helt opp i gjeld… Og meg skylder de tohundre rubler. Jeg synger av og til i nesen… Hm… Tillat meg… Jeg skal synge… Vent. Nå… Kremt… Host… Det klør i halsen…

Hauptvaktov knipset tre ganger med fingrene, lukket øynene og satte i gang i fistel:

– Tå-tå-ti-tå-tåm… Hå-hå-hå… Jeg er tenor… Hjemme er jeg fremfor alt diskant… Tillater De… Tri-ra-ra… Krremt… Noe satte seg fast i tennene… Tju! Et frø… Å-tå-å-oå-pp… Krremt… Jeg blir visst forkjølet… Jeg drakk kald øl i ølstuen… Tro-ro-ro… Alt går slik oppover… Og etterpå, ved De, går ned igjen, nedover… Det stikker en tur til siden, og så griper det en høyere note, det er liksom strødd rundt omkring… Tå-tå-ti… rooo. Forstår De? Og på dette punktet kommer bassen: gho-gho-gho-gho-ghogho… Forstår De?

– Jeg forstår ikke…

Katten så med forundring på Hauptvaktov, smilte litt så det ut som, og hoppet dovent ned fra benken.

– Forstår de ikke? Det var synd… Forresten, jeg synger ikke så bra… Jeg har glemt det fullstendig, for en ergrelse!

– Spiller De piano… Spiller De?

– Nei, jeg spiller ikke… Jeg spilte en gang fiolin, på en streng, ja og det var jo… dumskap… De lærte meg det ikke… Broren min, Nazar, spiller… Han lærte om det… Frances Rokat, kan det ha vært, De vet, Benedikt Francis lærte… Slik en gøyal franskermann… Vi ertet ham med Bonaparte… Han ble sint… «Jeg er ikke Bonaparte, sier han… Jeg er den franske republikk»… Og så ble han rød, for å si som sant er ble han republikansk… Helt rød som en hund… Meg lærte mine avdøde foreldre ingenting… Bestefaren din, sa de, kalte de Ivan, og du er en Ivan, og derfor skal du være lik med bestefaren din i alle dine gjerninger: til krigen, din kjeltring! krutt!!  Ømheter, bror… bror… Jeg, bror… Jeg, bror, tillater deg ingen ømheter! Bestefar ernærte seg på et vis av hestekjøtt, ernær deg av det du også! Salen skal du ha under hodet, i stedet for puter!.. Nå skal jeg hjem! Så sett i gang og reis! Jeg er ikke bydd å komme hjem uten noter… Lev vel, får en si, i et slikt tilfelle! Unnskyld forstyrrelsen!.. Hvor mye koster det pianoet?

– Åttehundre rubler!

– Fy, fy, fy… du verden! Det betyr: kjøp deg piano og gå uten bukser! Ho-ho-ho! Åttehundre rub-… -ler!!! Leppen er ingen tosk! Lev vel, får en si! Schrpreckenzi! Gebenzi… Jeg spiste lunsj en gang hos en tysker… Etter lunsjen spurte jeg en herre, som også var tysk, om hvordan man skulle si «Jeg er Dem hjertelig takknemlig for brød og salt» på tysk. Og han sier til meg… han sier… Tillater De… Og han sier: «Ikh libe dikh fon gantsen gertsen!» Hva betyr nå det?

– Jeg… Jeg elsker deg, – oversetter tyskeren, ståened ved benken, – av hele mitt hjerte!

– Det får’n si! Jeg gikk bort til vertens datter, ja, like bort til henne og sa dette… Hun ble forvirret… Det ble nesten hysteriske tilstander… Kommisjoner! Tillater De! På grunn av et dumt hode har man vondt i beina… Sånn også for meg… Med tosker er hukommelsen stakkarslig: du går ned tjue ganger! God helse!

Gauptvakhtov åpnet forsiktig døren, gikk ut på gaten, og etter å ha gått fem skritt, tok han på seg hatten.

Han skjelte på hukommelsen sin, og falt i tanker…

Han tenkte på hvordan han skulle komme hjem, hvordan møte kona, datteren og barna… Kona ser på innkjøpene, skjenner på ham, kaller ham noe levende, geitebukk eller stut… Barna kaster seg over søtsakene og begynner med raseri å ødelegge sine allerede skadede mager… Så kommer Nadja for å møte ham i blå kjole med rosa slips, og spør: «Kjøpte du noter?» Etter å ha hørt ordet «nei», så skjeller hun ut sin gamle far, lukker seg inne på rommet sitt, hvor hun forgrått og utslått av sorg, setter seg ved pianoet… Der hun vil først spille noe trist, hun vil synge litt, svelgende tårer… Når kvelden kommer vil Nadja være glad igjen, og så endelig, dypt og for siste gang sukkende, vil hun spille denne favorittmelodien: tå-tå-ti-tå-tå….

Gauptvakthov smalt seg på pannen, og løp som en gal tilbake til forhandleren.

– Tå-tå-ti-tå-tå, oi! – svelget han, etter å ha løpt til forretningen. – Jeg husket på det! Det er denne! – Tå-tå-ti-tå-tå!

– Ah.. Jo, nå er det klart. Dette er rapsodien til Liszt, den andre… Den ungarske…

– Ja, ja, ja… Lizt, Lizt! Drep meg, Gud, Liszt! Den andre! Ja, ja, ja… Det er akkurat den! Den egne!

– Ja, Lizt er vanskelig å synge… Hvilken vil De ha, den originale eller en lettere?

– Hvilken som helst! At det skulle være nummer to, Liszt! Stakkars denne Liszt! Tå-tå-ti-tå… Ha-ha-ha! Jeg klarte å huske det! Bare sånn!

Tyskeren tok ned et hefte fra hyllen, pakket det inn med en masse kataloger og erklæringer, og gav pakken til den sittende Gauptvakhtov. Gauptvakhtov betalte 85 kopek, og gikk ut, plystrende.

*

Første gang utgitt i tidsskriftet Москва (Moskva) nr. 8, 1882. Her er det oversatt fra første bind i Полное собрание сочинений в тридцати томах (Samlede utgivelser i 30 bind), som har originalteksten fra sånn den stod i førstegangsutgivelsen.

Ordforklaringer og generelle kommentarer

Tittelen er Забыл!! (Zabyl!!) På norsk satte jeg det først til «Glemsel», og droppet utropstegnene. Det russiske ordet Забыл, er perfektiv fortid av å glemme. Det vil si at handlingen er fullført, «har glemt» eller «har glemt det» er det nærmeste vi kommer på norsk. Я забыл (Ja zabyl) blir «jeg har glemt». Men du kan droppe pronomenet, hvis det ut i fra sammenhengen er klart hvem som har glemt. For å gjøre akkurat det lettere, skiller russisk mellom hankjønn, hunkjønn og flertall i verbenes fortid, det er ingen ending, a-ending og i-ending, alt ettersom det er han, hun eller flere som glemte. Забыл blir dermed både «jeg har glemt» og «han har glemt», alt som noen av hannkjønn har glemt i fortid. Siden det russiske verbet ikke er transitivt, trengs heller ikke noe objekt. På norsk må vi ha «jeg/han har glemt det» for at det skal bli korrekt. Først syntes jeg det ville bli for langt og kronglete til å være en god tittel, men siden så jeg at Hauptvaktov sier dette ordet забыл (zabyl) så ofte, at det gjør seg som tittel også på norsk. Det er vitterlig «Jeg har glemt det!!» dette забыл!! (zabyl!!) med to utropstegn uttrykker i starten. Om dette har jeg også skrevet bittelitt på HeltGreiBlogg, den gang jeg satt på balkongen i Kiev og leste novellen. Der står det også om en artig, senere vanskelighet i oversettelsen.

I originalen er hele første avsnitt en eneste lang setning. Det blir unaturlig på norsk. Skulle man tvunget det inne, ville det blitt noe sånt som…

En gang elegant premierløytnant, danser og damevenn, nå tykkfallen, kortere og allerede to ganger ødelagt av lammelse, godseier Ivan Prokhorytsj Hauptvaktov, sliten og plaget med damenes innkjøp stakk han innom den store musikkhandelen for å kjøpe noter.

Jeg har for moro skyld oversatt også noen av ordene litt annerledes, for på kjøpet å vise litt av alternativene å velge mellom når man oversetter.

Ordet Hauptvaktov på ny og på ny bruker er på russisk позвольте (Pozvoljte). Det er i ordboken oversatt med «unnskyld meg, men kjære deg {Dem} da», men det er i en litt annen betydning av ordet. Her i denne teksten henger nok ordet mer sammen med позволить, som betyr «tillate, gi lov til» eller «tillate, gjøre mulig». Det er imperativ av dette ordet. Men mest av alt er det en høflighetsform, noe man sier etter å ha sagt god dag, og skal ha noe i en butikk. Etter Pozvoljte sier Hauptvaktov мне (mnje), det er dativformen av meg, «til meg», er fint å tenke som oversettelse på norsk. Så han sier noe slikt som «Unnskyld, til meg…» eller «tillater De til meg…» og så kommer han ikke videre. Hvordan skal man oversette dette til norsk? Mitt første forsøk var det litt mindre høflige «la meg få», og etter å ha prøvd litt annet, vendte jeg tilbake til dette igjen. Utover i teksten oversetter jeg flere ganger позвольте med «tillater De».

I denne – og mange andre russiske tekster, særlig litt eldre, akkurat i den litterære storhetsperioden – er det mange av karakterene som legger inn en liten -s etter mange av ordene, særlig de som ender en setning. Det er altså enda en vanskelig til позвольте, som jeg diskuterte i avsnittet ovenfor. Hauptvaktov sier ikke позвольте мне (Pozvoljte mnje), men позвольте мне-с (Pozvoljte mnje-s). Vi har ikke noe tilsvarende på norsk. Men det går kanskje an å tenke seg hva det betyr, en litt slepende -s etter ordene, litt overdrevent høflig, litt ekkelt, litt i overkant avslappet, verdensvant, søvnig. Langtrukkent. Min «Goood dag» i starten er et forsøk på å få med denne s-en, i originalens здравствуйте-с (stravstvujte-s). Ellers blir denne s-en i min oversettelse, og i de fleste andres, bare ignorert. Det er så godt som umulig å få med denne nyansen i russisk. De gangene det bli forsøkt, er det gjerne med småord, som «nei, så gjør det, da!»

Etter å ha oppdaget katten på disken kaller Hauptvaktov den for рожа (rozja). Det betyr «tryne», men blir ofte brukt nedlatende (slik tryne også gjør på norsk!). Så det kunne være fristende å oversette som om problemet ikke var der, med «slyngel» eller noe, som jeg har gjort.

Экая память анафемская! (Ekaja pamjat anafemskaja!) sier Hauptvaktov. Экий er i ordboken oversatt med «(Jøss) for en», så det må bli noe sånt som «jøss, for en anatem hukommelsen er». Anatem, eller bannstråle, er norske ord for анафемская, det vil si, ordet er opprinnelig gresk, og ble brukt som oversettelse av det hebraiske kherem, opplyser Store norske leksikon. Der står det også at ordet senere ble brukt om det kirkelige bann, og for en «høytidelig utslynget bann». Selv om dette sikkert ikke er så godt kjent nå om dagen, oversetter jeg med anatem, siden det er dette ordet Hautvaktov bruker.

«Kona bare elsker brødrene dems», skriver jeg. Det er dårlig norsk. Det er også oversatt fra dårlig russisk: Жена страсть так любит ихнего брата (Zjena strast tak liubit ikhnevo brata). Ordet ихнего eksisterer ikke, det er satt sammen av их, som er akkusativ- og genitivsform av 3. person flertall pronomen. Endelsen -его er en eiendomsform, også i genitiv, som blir mye brukt, men aldri for их. Bokstaven – eller lyden – Н er satt inn i mellom, så ikke to vokaler skal møtes. Det er folkelig og udannet å snakke sånn, omtrent som vårt «dems», som jeg har oversatt med.

Der jeg skriver «oder» står det også «oder» i originalen, med latinske bokstaver. Musikkforhandleren er tysk.

Hva som skjedde med Selikov som forplystret seg er ikke godt å si. På russisk står det просвистелся (prosvistelsja). Свистеть (svistitj) er «å plystre» (eller å blåse i fløyte), med л er det satt i fortid, -ся angir refleksiv (selv om dette verbet ikke har noen refleksiv), og da står vi igjen med forstavelsen про. I ordboken står det at denne forstavelsen blir brukt om en handling som er utført skikkelig grundig. Så da blir det vel ikke så galt å si han forplystret seg. Også på russisk er det opp til leseren å finne ut hva det betyr.

Russiske griser sier ikke «nøff, nøff, nøff». Her i denne novellen sier de хрю, хрю, хрю, (khrio, khrio, khrio). Det er i hvert fall det Haupvaktov sier, når han skal herme lyden franskmenn sier, svinegrisene de er.

I krigens dager i denne novellen er Napoleonskrigene. Frankrike invaderte Russland i 1812, men ble nødt til å trekke seg tilbake med store tap.

Etter «meg skylder de to hundre rubler» er det en russisk setning jeg er usikker på. Я ингода певал себе под нос (Ja inogda peval sebje pod nos). Direkte oversatt skulle det bli, slik jeg forstår det: Jeg av og til synger meg under nesen… Det gir ikke mening. Så jeg satser på min variant om å synge i nesen, til jeg har fått en kyndig til å forklare meg.

Det Hauptvaktov setter i tennene når han skal synge er семечко (semetsjko), et frø eller stein, som vi finner i for eksempel frukt. Det kan også være solsikkefrø. Ordet er dimminutiv av Семя (semja) – «frø».

Den kalde ølen Hauptvaktov drakk før han ble forkjølet drakk han в Биргалке (v birgalke), der v er i, og birgalke er stedet han drakk. Det er ikke et russisk ord, men noe ment å være et eller annet tysk (slik tyskerne uttaler øl, bir). Ølstuen skulle være greit nok, ølteltet eller ølhallen er alternativ, eventuelt med ordet «tysk» foran.

Når det gjelder sangen han nynner, så har jeg transkribert lydene han sier. Normalt setter vi у – u og о – o, men her har jeg russisk у til norsk o, og russisk о til norsk å, siden det er dette som er lydene han kommer med. Russisk har også to varianter for vår h, enten х (oftest transkribert kh) eller г (vår g). I begynnelsen bruker Hauptvaktov den russiske х, til slutt russisk г. Det er en nyanseforskjell, så jeg setter til slutt «gho» for hans гу, selv om gho er noe vi aldri ville finne på å nynne, og den formelt riktige transkripsjonen ville være hu. Men hu er langt fra det han sier. Han sier ‘go’, med norsk tradisjonell uttale av ‘o’.

Jeg omskriver setningen om at bestefaren levde på hestekjøtt, og at Hauptvaktov skulle det samme. Originalen er: Дед, в некотором роде, конином питался, и ты оной питайся (Djed, v nekotorom ode, koninom pitalsja, i ty onoj pitaisja). Direkte oversatt blir det noe sånt som: «Bestefar, på noen måte, ernærte seg på hestekjøtt, og du det ernær deg». Ordet оной – eller оный – er sjelden, det er gammelt for тот (tot), vårt ord «det». I versjonen som nå står, er setningen ikke så veldig omskrevet, men jeg lar denne kommentaren stå likevel.

Etter at Hauptvaktov har fått vite hvor mye pianoet koster, så sier han фу-фу-фу… батюшки! (fu-fu-fu… batiusjki!) Direkte oversatt er det «fy-fy-fy… fedre», батюшка er en gammel form for far. Russerne kan bruke dette i besvergelser, særlig i flertall. Ordboken foreslår da på norsk «du godeste!», «du verden» og «du store kineser!», som skal være tilsvarende.

Om den merkelige «Leppen er ingen tosk» (Губа не дура – guba ne dura), som jeg her vil ha stående, kan dere lese i posten på En helt grei blogg.

Schrpreckenzi! og Gebenzi… er tyske ord som står med russiske bokstaver i teksten, sprechen Sie og geben Sie er riktig stavemåte. Snakk! og Gi! er betydningen, imperativ i høflig form.

«Ikh libe dikh fon gantsen gertsen» er også norsk transkribering av tyske ord med russiske bokstaver (Их либе дих фон ганцен герцен). Ich liebe dich von ganzen herzen, er riktig stavemåte, «jeg elsker deg av hele mitt hjerte», betyr det (som den tyske musikkforhandleren også oversetter, etterpå).

Etter å ha løpt til musikkforhandleren for å kjøpe notene han nå husker, svelger Hauptvaktov etter å ha nynnet rhapsodien. Her er det et ord i originalen jeg ikke skjønner meg på, og skriver på norsk bare så et gir mening. Det er то-то-ти-то-то, огого! Det er dette огого som er vanskeligheten, -ого (bokstav for bokstav -ogo, men uttalt -ovo) er en vanlig gentivsendelse. Da kan det være begynnelsen på ordet ог- er noe jeg ikke finner. Men det kan også være bare en beskrivelse av lyder han lager. Jeg vet ikke, og oversetter inntil jeg er klokere i dette bare med «oi». Det må nemlig til en overgang, så han kan svelge og begynne å snakke med innehaveren. Det blir ikke bra bare å sløyfe ordet.

Der musikkhandler spør om Hauptvaktov vil ha original eller lettere utgave av verket, bruker han de latinske betegnelsene «original» og «facilite».

Navneforklaringer

Гауптвахтов heter han på russisk, «Gauptvakhtov» blir det, skrevet rett over til norsk. Det betyr «vaktarrest». Russerne har ingen h, så de setter typisk g inn der vi har h. Her mener jeg det blir riktig å transkribere over til h, siden ordet kommer opprinnelig først fra tysk, der det klart er h, og ikke g det skal være.

Retten, av A. P. Tsjekhov

September 1881 ble det i Moskva opprettet et nytt, humoristisk litteraturtidsskrift, kalt Зритель (Zritel – vitne). Det kom ut tre ganger i uken, slik at i utgave nummer 14 kunne det være en tekst som hadde fått sin tillatelse av sensuren 23. oktober. Denne teksten var skrevet av en ung medisinstudent ved universitetet i Moskva. Teksten var en novelle, og den hadde navnet Суд (Sud – retten).

Studenten var Anton Pavlovitsj Tsjekhov. I dag er han kjent som en av verdens aller største dramatikere og novelleforfattere. Den gang var han bare en hvilken som helst student, fra den smått anonyme småbyen Tagarog, helt oppe i det nordøstre hjørnet av Asovhavet, i forlengelsen av Svartehavet, cirka seks mil vest for oblasthovedstaden Rostov-na-don.

Her ser vi på Google Earth hvor Taganrog befinner seg.

Tsjekhov hadde rukket å gjøre seg bemerket med en del andre korte, humoristiske tekster, trykket i andre tidskrift. Jeg leser samleutgaven i 30 bind fra 1974 («Полное собрание сочинений в тридцати томах.» Наука, 1974). Der skal det være med alt Tsjekhov har fått utgitt, og der er Retten tekst nummer 16.

Det er imidlertid den første teksten med ordentlig Tsjekhov-signatur. Noen av de enda tidligere, som «I vognen» (В вагоне), trykket en måned tidligere, mener jeg å huske å ha lest også på norsk. Det er også gjenkjennelig Tsjekhov. Ellers er disse tidlige tekstene mye parodier og etterapinger, det er litt som man skriver i studentavisene også nå til dags. Det er til å le av, ikke seriøst ment.

Men i slutten av oktober 1881 kom det ut noe ekstra, skrevet av den ennå ikke 22 år gamle Anton Tsjekhov. Vi ser det allerede av begynnelsen. Det er mesterpennen som skriver, et par linjer, og stemningen er satt. I dette har Tsjekhov en magi ingen annen forfatter har gjort før ham, og ingen har tatt etter ham. Han kan skildre en helt hverdagslig scene et helt hverdagslig sted, men slik at man bare blir sugd inn i stemningen og vil lese om akkurat denne hverdagen akkurat dette stedet. Ingen kan som Tsjekhov få det som ser ut til å være en helt vanlig hendelse en helt vanlig dag til å bli stor litteratur.

Novellen åpner også for ettertanke, i motsetning til de andre av Tsjekhovs tidligere tekster. Hovedpoenget er antagelig ment morsomt, men det er Tsjekhovs moro, med humor i det som egentlig er en forferdelig vond og fæl historie. Tsjekhov mente jo selv at teaterstykkene hans var komiske, de var til å le av, noe som nok virker temmelig uforståelig ut i fra hva som skjer i dem. Tsjekhov spiller nok litt, når han sier det skal være morsomt. Men det er også en dyp sannhet i det. Det er virkelig morsomt hvor dumme vi kan være av og til. Særlig når vi lager det som vondest og fælest for oss selv.

Jeg har oversatt novellen her under. Oversettelsen er fullstendig, men det er et førsteutkast, så den er ikke perfekt. Jeg har lagt til noen ordforklaringer nederst, med noen problemer og noe å være oppmerksom på. Også denne delen er ikke helt fullført, det er flere problemer enn jeg har gjort rede for. Men innholdet skal være greit nok, meningen er hva jeg vet riktig, om det språklige kan halte litt på norsk.Så vil jeg se på problemene etterpå en gang, om jeg får tid.

God fornøyelse, skal det uansett være!

*

RETTEN

Anton Pavlovitsj Tsjekhov, oversatt av Eivind Salen

Stuen til Kuzma Jegerov, kjøpmannen. Det er innestengt og varmt. Forbannede mygg og fluer flokker seg rundt øyne og ører, plager… En tåke av tobakksrøyk , som ikke lukter tobakk,  men salt fisk. I luften, i ansiktene og i myggens synging er det sorg.

På et stort bord står en skål med nøtteskall, sakser, krukker med grønn salve, skyggeluer, stoff. Bak bordet troner Kusma Jegerov selv, tillitsmann i landsbyen, landsbylegen Ivanov, diakonen Feofan Manafyilov, bassen Mikhailo, gudfaren Partentij Ivanytsj, og, reisende fra byen på besøk til tante Anisa, gendarm Fortunatov. I ærbødig avstand fra bordet står sønnen til Kusma Jegerov, Serapinon, i tjeneste hos frisøren i byen, og som nå har reist til faren i festdagene. Han føler seg veldig utilpass og fikler med øret, skjelvende på hånden. Stuen til Kusma Jegerov er for tiden i bruk som medisinværelse, og nå i forstuen venter de hvile. Nettopp nå førte de fra et eller annet sted inn en kjerring med brukne ribbein… Hun ligger der og stønner, og venter, i det landsbylegen til slutt vender seg til henne og gir henne sin velsignede oppmerksomhet. Utenfor vinduene flokker folket seg, de er kommet for å se, hvordan Kuzma Jegorov  skal pryle opp sin sønn.

– De sier bare at jeg lyver, – sier Serapion, – så derfor er jeg ikke innstilt på å snakke lenge med Dem. Med ord får du ingenting i det nittende århundre, papa, fordi teori kan ikke eksistere uten praksis, som De vet.

– Ti stille! – sier Kuzma Jegorov strengt. – Nå skal ikke du lage forvirring i sakene her, men si oss klart og tydelig hvor du har gjort av pengene mine?

– Penger? Hm… De er en sånn smart fyr, at du selv bør forstå at jeg ikke har rørt pengene dine. Papirlappene mine samler du ikke sammen for meg… Ingenting å synde…

– De er altfor oppriktig, Serapion Kosmtisj, – sa diakonen. – Hvorfor spør vi deg om dette? Vi ønsker å overbevise Dem, lede Dem på den rette vei… Pappaen Deres vil Dem ingenting som ikke er til nytte… Og så spurte han oss… De er oppriktig… Hvem er ikke syndig? De tok hos papaen Deres tjuefem rubler, som lå på komoden deres, eller var det ikke Dem?

Serapon spyttet til siden og tidde.

– Si det da! – skriker Kuzma Jegerov og slår knyttneven i bordet. – Si det: Var det du, eller var det ikke du?

– Som De behager… Hold opp…

– Slutt opp, retter gendarmen.

– Slutt opp, var det jeg mente… Slutt opp! De skriker til meg forgjeves, papa. Å slå neven i bordet hjelper heller ikke. Ikke engang å slå så bordet går gjennom jorden. Pengene Deres tok jeg aldri, og hvis jeg tok dem en gang, så var det av nødvendighet… Jeg er et  menneske med sjel, et levende vesen, og jeg trenger penger. Ikke stein!..

– Gå og ta deg arbeid, hvis du trenger penger, og ta ingenting fra meg. Du er ikke alene hos meg, jeg har fem av dere!

– Det forstår jeg også uten at du forteller meg det, bare på svak helse, hvordan det får Dem selv er klart, å arbeide, følge kan jeg ikke. Og så minner du meg om at jeg spiser nådens brød hos deg, hvordan kan du svare for det overfor Herren vår Gud?

– Svak helse!.. Det er ingen stor sak hos deg, du kan klippe, ja, det kan du, og løper også fra denne saken.

– Hva slags sak har jeg? Er det virkelig en sak? Det er ingen sak, det er bare utnyttelse. Og utdannelsen min er ikke slik, at jeg med disse sakene kan delta.

– De dømmer ikke riktig, Serapion Kosmitsj, sier diakonen. – Deres sak er aktverdig, intelligent, fordi De tjener i en guvernantby, og klipper og barberer intellektuelle og adelige mennesker . Til og med generaler, og de er ikke fremmed for ditt håndverk.

– Om generalene kan jeg selv foklare dere, hvis det behager.

– Landsbylege Ivanov var lett bedrukken.

– Etter vår medisinske bedømmelse, – sa han, – så er du ikke noe annet enn Terpentin.

– Vi forstår medisinen Deres… Hvem, om vi kan spørre Dem, var det som i fjor i stedet for å åpne kroppen til et lik, nesten åpnet en full tjukkas? Han våknet ikke, så De kunne ha sprettet magen hans opp. Og hvem er det som blander sammen lakserolje og hampolje?

– I medisinen går det ikke uten dette.

– Og hvem sendte Malanija over til den hinsidige verden? De gav henne avslappende midler, så oppkvikkende, og så igjen avslappende, hun klarte det ikke. De leger ikke folk, men – unnskyld meg – hunder.

– Til Malanija er himmelrike, – sier Kuzma Jegerov. – Til henne er himmelriket. Hun stjal ikke penger, det er ikke henne samtalen er om… Og nå skal du si…. Tok du dem til Helene?

– Hm… til Helene!.. De skulle skamme dem i hvert fall foran presteskapet og herr gendarmen.

– Og så skal du si: tok du pengene eller ikke?

Landsbyens tillitsmann kryper opp av stolen, tenner en fyrstikk på kneet og bærer den ærbødig til gendarmens pipe.

– Fff… – hisser gendarmen seg opp. – Stappet hele nesen full av svovel!

Etter å ha røykt pipen, reiser gendarmen seg bak bordet, går bort til Serapionu, og mens han ser på ham med ondskap og trusler, så roper han med gjennomborende stemme:

– Hvem er du for en? Hva gjorde du dette for? Hvorfor på denne måten? Hæ? Hva betyr dette for noe? Hvorfor svarer du ikke? Ulydighet? Stjeler andres penger? Og tier! Svar! Snakk! Svar!

– Hvis…

– Ti!

– Hvis… De ble litt roligere, så! Hvis… Jeg er ikke redd! Kan du forstå Dem selv? De er en tosk, det er alt! Hvis papa ønsker å gi meg over til flenging, så er jeg klar… Riv i vei! Slå løs!

– Ti! Ikke si no-o-oenting! Jeg kjenner tankene dine! Du er en tyv? Hva er et slags folk? Ti! Foran hvem er det du står? Ikke diskuter!

– Å straffe er uunngåelig, – sier diakonen og sukker. – Hvis han ikke ønsker å lette skylden fra sin samvittighet er det uunngåelig, Kuzma Jegoritsj, sett i gang å rise ham. Det mener jeg: uunngåelig!

– Gi en ørefik, sier bassen Mikhail med en slik dyp stemme, at alle grøsser seg.

– For siste gang: var det du eller ikke? spør Kuzma Jegorov.

– Etter hva De behager… Slutt opp… Riv i vei! Jeg er klar…

– Pryle! avgjør Kuzma Jegerov, og stiger blodrød opp fra bordet.

Publikum henger i vinduet. De syke og svake flokker seg ved døren og hever hodene. Til og med kjerringa med brukket ribbein, også hun løfter hodet.

– Legg Dem! – sier Kuzma Jegorov. Serapion tar av seg ytterklærne, korser seg, og med resignasjon legger han seg på benken.

– Riv i vei, – sier han.

– Kuzma Jegorov tar av seg beltereima, ser en stund på publikum, liksom ventende, er det ikke noen som kan hjelpe, så begynner han…

– En! To! Tri! – teller Mikhailo med dyp bass. – Åtte! Ni!

Diakonen står i hjørnet, og med senkede øyne blar han i en bok…

– Tyve! Enogtyve!

– Det holder! – sier Kuzma Jegorov.

– Me-er!.. hvisker gendarm Fortunatov. – Mer! Mer! Sånn! Gi ham inn!

– Jeg tror det er uunngåelig med litt til! – sier diakonen, som har revet seg løs fra boken.

– Om han bare hadde pepet! undrer publikum seg.

De syke viker til side, og inn i rommet kommer med stivt skjørt konen til Kuzma Jegerov.

– Kuzma! – henvender hun seg til mannen sin.  – Hva er det for slags penger jeg fant i lommen? Er det ikke dem, som du lenge har lett etter?

– Det er akkurat dem det er… Reis deg opp, Serapion! Vi fant pengene. Jeg la dem i lommen i går, og glemte det av.

– Me-er! – brummet Fortunatov. – Slå! Sånn! Gi ham inn!

– Vi fant pengene! Reis deg opp!

Serapion reiste seg, tok på seg jakken og satte seg ved bordet. Det fulgte en stillhet. Diakonen ble forvirret og snøt seg i tørkleet.

– Du må unnskylde, – brummet Kuzma Jegerov, henvendt til sønnen. – Det var ikke du… Djevelen må vite, hvordan de fant seg! Unnskyld…

– Ikke tenk på det. Vi er ikke de første… Ikke uro dere. Jeg er alltid klar for en hver pinsel.

– Drikk opp, du… Brenn ut…

Serapion drikker opp, trekker opp sine blå sokker og går ut av stuen. Og gendarmen Fortunatov går lenge rundt i gårdsrommet, rød, med oppsperrede øyne, og sier:

– Mer! Mer! Sånn! Gi ham inn!

*

Første gang utgitt i Зритель (vitne) nr. 14, 1881. Her er det oversatt fra Полное собрание сочинений в тридцати томах (Samlede utgivelser i 30 bind), som igjen har originalteksten fra samlingen ГБЛ (GBL), som kom i 1899. Tsjekhov bearbeidet originalteksten noe for denne utgivelsen.

Ordforklaringer

Jeg bruker kunnskapsforlagets blå ordbok, og siterer ordrett derfra. Jeg har ikke satt inn noter eller stjerner i teksten, for å vise hva jeg har kommentert. Teksten skal kunne leses uten forstyrrelser. De som er spesielt interessert, kan enkelt bruke søkefunksjonen i nettleseren til å finne stedet i teksten som er kommentert.

I oppramsingen av hva som ligger på bordet er blant annet Пустые штофы (Pustye sjtofy). Штоф er stoff, men verken ordbok, nettet eller min russiske kone kan forklare hva пустые foran er for noe, så det tar jeg bort.

Староста (Starosta) er et begrep som historisk  ble brukt om en tillitsmann med administrative funksjoner i et landsbysamfunn. Jeg oversetter derfor med dette. I dag brukes begrepet om tillitsmann, eller formann.

Фельдшер (Feljdsjer) har jeg oversatt bare med «landsbylege«. I ordboken står det at det er en legeassistent uten høyskoleutdannelse, min russiskspråklige kone sier det er en posisjon mellom lege og sykesøster. Det er typisk en som ikke er blitt fullverdig lege, men som er hva man har å takke med i små landsbyer.

Feofan Manafuilov er дьячок, det er kirketjener, eller «diakon«, som jeg oversetter med. Det er ikke sikkert russisk дьячок og vår «diakon» er helt det samme, men det betegner i hvert fall begge en som er tjener i kirken.

Жандарм (Zjandarm) er gendarm, politimann i et militært organisert politi, gendarmeriet, som særlig gjør tjeneste i landdistriktene.

Tidlig i avhøret av gutten er det en uoversettelig rettelse gendarmen gjør. Пускай, sier gutten, пущай, retter gendarmen. Disse to ordene har oppslagsordet Пусть, som er beslektet med Пустить/Пускать (ordene til gutten og gendarmen er strengt tatt imperativ til disse verbene). Disse verbene har forskjellige betydninger av «slippe løs», ordboken har 9 forskjellige betydingner av dette, mens Пусть blant annet kan bety «vel; godt, all right». Det er passende at gutten bruker et uttrykk med mening i retning av «hold opp, slutt», men som har med «å slippe fri, la gå», å gjøre. Jeg har foreløpig valgt å lande på at gutten sier «hold opp«, mens gendarmen retter til «slutt opp«, selv om denne løsningen er anstrengt.

Jeg skriver «et levende vesen«, men i den russiske originalen står det одушевленное имя существительное (odusjevlennoje imja susjtsjestviteljnoje). Det er et substantiv som betegner et levende vesen, et grammatisk begrep på russisk, slike substantiv blir bøyd på en annen måte i akkusativ, enn substantiv som ikke er levende. Det er derfor greit Serapion sier dette på russisk, men på norsk blir det tungvint og fremmed.

Terpentin er på russisk Скипидар (skipidar). Jeg måtte til Store norske leksikon for å finne hva det egentlig var, og der fant jeg det er en gul, tyktflytende væske som finnes i såkalte terpentinganger under barken i nåletrær. Skulle jeg valgt et enkelt ord folk straks forstod, måtte jeg kanskje valgt kvae?

Lakserolje heter på norsk også Amerikansk olje eller ricinolje (fordi den er laget av frøet på ricinplanten), på russisk heter den касторка (kastorka). Store norske leksikon skriver at denne oljen virker avførende, ved å irritere tarmhinnen. Hampolje heter på russisk Конопляное масло (konopljanoje maslo), og brukes i følge Store norske leksikon som råstoff til maling og såper. For innforståtte er det derfor ganske morsomt at landsbylegen Ivanov blander dette. Legen Tsjekhov hadde nok god kontroll på lakserolje, som legeassistenten i landsbyen også bør ha det. Og hampolje var nok noe folk hadde et mer familiært forhold til, den gang folk bodde på gård, og brukte hampen og visste hva det var.

Jeg skriver: «Hvem sende Malanje over til den hinsidige verden«. I originalen står det: А кто Маланью на тот свет отправил?» (A kto Malanjio na tot svet otpravil?) Тот er «den», свет er «lys» eller «verden». Sammensetningen Тот свет er en fast eufemisme for døden, den andre siden, den hinsidige verden.

Der jeg skriver «Serapion tar av seg jakken», så har den russiske originalen: «Серапион сбрасывет с себя пиджачок» (Serapion sbrasyvajet s sebja pidzjatsjok). Nøkkelordet er пиджачок, det er et klesplagg, men det står ikke i ordboken, og den russiske forklaringen jeg finner på nettet er lang og kronglet. Det er den ytre delen av en drakt for menn, med det som ser ut til å være åpne ermer, en slags jakke, kanskje. Så jeg oversetter med det. Det viktige er at han tar av seg litt klær, før han rolig legger seg ned for å bli prylt.

Navneforklaringer

Russerne liker å gi betydningsfulle navn til sine karakterer. Måten navnene deres er organisert på, gir dem også rike muligheter til det. Endelsen -ov, som vi er så vant med i russiske navn, er egentlig bare endelsen for genitiv flertall. Det betyr altså noe sånt som «de som hører til»-og så hører de til det som står foran. Der står man nokså fritt til å sette hva ord man vil, Idiotov, blir altså «av idiotene». Sånn cirka.

Her er hovedpersonen Jegorov, av ordet Jeger, som er det samme på russisk og norsk (Det vanlige ordet for jeger på russisk er охотник (okhotnik). Legeassistente heter Ivanov, der ordet Ivan på russisk har noe av den samme funksjonen som vårt «Ola Nordmann». Ivanov er erkerusseren.

Brev til en lærd nabo, av A. P. Tsjekhov

Письмо к ученому соседу (Picmo k utsjenomu sosedu) er den første teksten Anton Tsjekhov (1860 – 1904) fikk publisert. Den kom ut i magasinet «Strekoza», som betyr «øyenstikkeren», den 9. mars 1880. Tsjekhov var da så vidt fylt 20 år.

Jeg vet ikke om den er oversatt til norsk før, jeg har ikke kommet over den noe sted, så mitt forsøk her vil kanskje være det første. Jeg har bestemt meg for å legge ut noen oversettelser av Tsjekhovs tidlige humoresker, småstykker og noveller.

Brev til en lærd nabo er en typisk ungdomstekst. Den bærer ikke noe varsel om Tsjekhovs senere nesten magiske penn. Det er typisk at selv verdenslitteraturens enere i sine aller første verk kopierer en stil som for lenge siden er gått av moten, og strør om seg med tanker og ideer det er ment skal være oppsiktsvekkende, men som er tenkt hundre ganger før og formulert langt bedre. Det er også vanlig i ungdomsverkene at forfatterne ikke helt klarer å skille mellom egne tanker og de som skal nedfelle seg i verket. Det blir litt som et vanlig leserbrev, bare lagt i munnen på en oppdiktet figur.

Den oppdiktede figuren i Tsjekhovs første tekst er brevskriveren, undertegnet Vasilij Semi-Bulatov. Bulat (булат) betyr damascenerstål, det stålet som gjerne blir brukt i sverdklinger (damascenersverd – store norske leksikon skriver mer om stålet). Det er et navn som er funnet på for moro, og ikke en personlighet som viser seg i verket. Tsjekhovs senere mesterskap i å gjennom et par setninger tegne et levende menneske er ikke til stede her i debuten i det hele tatt.

Brevskriving som litterær sjanger oppsto på slutten av 1700-tallet, og er dermed i 1880, da Tsjekhov får sin tekst publisert, omtrent hundre år gammel. Brevformen er en måte å få en oppdiktet figur til å gi uttrykk for sine tanker på. Det å bare skrive tankene ut, la tankene være en del av teksten, det oppstår ikke som en mulighet før på 1800-tallet. Selv Camilla Collett, i Amtmandens døtre, bruker brev for å gjengi tankene til deltakerne i romanen. Goethes Unge Werthers lidelser, er et internasjonalt berømt verk, der hovedpersonen skriver brev for å uttrykke sine tanker og følelser, og med det begrunne hvorfor det går som gjør i den korte romanen.

Tsjekhovs lille brev på 5-6 sider er ikke i nærheten av å komme opp til nivået til disse to. Tsjekhov forsøker heller ikke på det. Det er et morobrev, en humoreske, skrevet for leserens fornøyelse, og er nok ikke ment for noe videre tankearbeid. Tsjekhovs brev er ikke satt inn i noen sammenheng, det er ingen historie som nedfeller seg i det, ingen personer som deltar, ingenting som skjer, det er bare et sammensurium av tanker, satt sammen som var det et virkelig brev, skrevet som var det fra en person til en annen, men tydelig ment å skulle bli lest av mange flere. Det er heller ikke noe forsøk på å argumentere, eller å overbevise, eller å påvirke leseren – altså mottakeren av brevet – det er bare en stor klump av tanker, smelt ut, uten filter, og uten avsnitt. Tankene går heller til russeaviser og studentaviser, enn til verdenslitteraturen, som Tsjekhov senere skulle ta plass i.

Språket er også unødig kunstlet. Tsjekhov er alltid nokså vanskelig å lese på russisk, synes jeg. Det er alltid mange ord å slå opp. Om enn språket er enkelt og likefrem, og ser veldig greit ut på norsk når oversetteren har gjort jobben sin, så har Tsjekhov et svært stort ordforråd, og er veldig presis i skildringene sine. Novellen – der Tsjekhov fant sitt mesterskap – er en kort form, og den senere Tsjekhov er knapp med ordene sine. Da må hvert ord være velvalgt, og Tsjekhov bruker ord som sjelden blir brukt ellers, og setter navn på gjenstander og ting som sjelden blir nevnt i litteraturen.

Tsjekhovs debut passer ikke til disse karakteristikkene i det hele tatt. Her er det ordgyteri. Den unge Tsjekhov mangler selvtilliten eller modenheten for å velge ut den treffende detaljen, og smeller i stedet opp en rekke med oppramsinger. Det er en mye lettere måte å gjøre det på. Resultatet blir ikke med det bedre. I Brev til en lærd nabo er det ikke nok å si at noe leder til «ruin», det leder her til «ruin og forfall». Det er mange sammenligninger ment å være friske og originale, noe de kanskje er, men på bekostning av presisjonen. Dette er tanker og ideer Tsjekhov har diskutert med sine venner, men som han liksom ikke bare kan la stå som de er, når de skal ut i et litterært verk.

Vi ser det også i navnet på landsbyen brevet skal være skrevet fra: Блины-Съедены, kan omtrent oversettes med «spiste pannekaker», som jeg også har gjort. Den kunstlete stilen gjør oversettelsen ikke helt lett. Jeg har skåret igjennom der den har vært ekstra vanskelig, og prioritert å gjøre den leselig på norsk, fremfor en ordrett gjengivelse. Det er også å si at originalen finnes i en del litt forskjellige utgaver, så heller ikke Tsjekhov selv ville ha med alle ordene hver gang. Samtidig irriterer det meg kraftig å se oversettelser som ikke er skikkelig gjort, så jeg har ikke villet omskrive eller utelate noe, om det ikke var som aller siste utvei. Noen ganger har jeg også bare oversatt det jeg tror står der, selv om det da går litt i ball på norsk. Hvis jeg har tid til å stikke innom posten for revidering, skal jeg forsøke å glatte ut noe av det verste, og forhåpentligvis få teksten leselig og grei.

Velbekomme, Tsjekhovs første tekst i norsk oversettelse!

* * *

Brev til en lærd nabo

Landsbyen Spiste-pannekaker

Kjære nabo.

Maksim… (jeg har glemt hva farsnavnet Deres er, unnskyld høystærede!) Unnskyld og tilgi meg gamle olding og klossete menneskesjel for det at jeg tør uro Dem med min sørgelige babling. Se der har det allerede gått et helt år siden det behaget Dem å bosette Dem i vår del av verden i naboskap med meg, det fine menneske, og jeg kjenner Dem ennå overhodet ikke, og De kjenner dessverre ikke øyenstikkeren meg. Tillat meg da, dyrebare nabo, selv om det er ved hjelp av disse gammelmodige hieroglyfer, å bli kjent med Dem, å tankefullt trykke Deres lærde hånd og gratulere  Dem med reisen fra St. Petersburg til vår uverdige fastland, bebodd av bønder og kristenfolk, dvs. plebeierske elementer. Jeg har lenge lett etter en mulighet for å bli kjent med Dem, jeg traktet etter det, fordi vitenskapen i visse slekter i moderlandet, alt er bare som i sivilisasjonen, og fordi jeg hjertelig respekterer de folkene som er kjente i navn og tittel, kronet med en aura av populær helligdom, med laurbær, med cymbaler, med ordener, med bånd og med attester, det tordner som torden og lyn over hver del av den bebodde verden, både den synlige og usynlige, dvs. den under månen. Jeg har en flammende elsk for astronomene, poetene, metafysikerne, privat-dosentene, kjemikerne og andre prester av vitenskapen, som til hvem også De kan legges til med Deres åndelige fakta og fremvokste vitenskap, dvs. mat og frukt. De sier at De kjenner mange bøker på fingrene, fra en tid med klokelig sitting med pipene, med termometrene og en haug med utenlandske bøker med fristende tegninger. For ikke lenge siden reiste innom til meg usle besittelser, i mine ruiner og ødeleggelser den stedlige Maksimus Pontifeks Fader Gerasim og med sin fanatisme skjelte han og klandret Deres tanker og ideer vedrørende   den menneskelige opprinnelse og andre fremtredelser i den synlige verden og stod seg opp i mot og ble rasende overfor Deres åndelige sfære og tankens horisont skjult av lys og aeroglit. Jeg er ikke enig med Gerasim vedrørende Deres åndelige ideer, fordi jeg lever og ernærer meg utelukkende av vitenskapen, som Forsynet gav menneskeslekten for utgraving av verdens indre synlige og usynlige dyrebare metaller, halvmetaller og briljanter, men likevel, tilgi meg, papa, insekters så vidt synlige, hvis jeg tør imøtegå på gammeldags vis visse av Deres ideer vedrørende naturens vesen. O. Gerasim meddelte meg at De skrev diktning, der De behaget å gjøre rede for noen ikke særlig vesentlige ideer angående mennesket og deres opprinnelige tilstand og gammeldagse væren. De behaget å skrive at mennesket opprant fra apeslekten, marekatter, orangutanger osv. Tilgi meg, du gamle, men jeg kan på dette viktige punkt ikke være enig med Dem, og jeg kan til Dem sette et komma. For, hvis det var slik at mennesket , verdens hersker, det klokeste av pustende skapninger, oppstod fra dumme og uvitende aper, så ville det hatt hale og vill stemme. Hvis det var slik at vi stammet fra apene, så ville nå sigøynere leid oss på gatene til fremvisning og vi ville betalt penger for fremvisningen til hverandre, dansende på sigøyneres befaling  eller sittende bak gitteret i menasjeriet. Er vi virkelig dekket med pels? Har vi ikke på oss klær, som blottede apekatter? Ville vi ikke elske og ikke forakte damene, hvis det fra henne hadde luktet ape, som vi hver tirsdag så hos styreren av adelskapet? Hvis det var slik at våre stamfedre opprant fra apene, så ville de ikke ha hvilt i kristne gravlunder; for eksempel min tippoldefar, Amvrosij, som levde den tiden Polen var et keiserdømme, han døde ikke som en apekatt, men ved siden av abbed Joakim Sjostak, hvis opptegnelser om temperert klima og lite måteholdne bruk av varme drikker fremdeles befant seg hos min bror, Ivan (major). Abbed betyr katolsk pave. Unnskyld meg, uskolerte, for at jeg er i veien for Deres læregjerning og skyver på mitt vis det gammelmodige og påtvinger deg mine villapeaktige og noe smakløse ideer, som hos lærende og siviliserte mennesker snarere plasserer seg i magen enn i hodet. Jeg kan ikke tie og ikke tåle når de lærde ikke tenker riktig med forstanden sin og jeg kan gjøre innvendinger til Dem. O. Gerasim meddelte meg at De ikke tenker riktig om månen, det vil si måneskiven, som avløser solen for oss i tiden med mulm og mørke, når folk sover, og De bringer elektrisitet fra sted til sted og fantaserer. Ikke le over den  gamle at han skriver så dumt. De skriver at på månen, det vil si måneskiven, lever og bor det mennesker og folkeslag. Dette kan ikke være riktig noe sted, for hvis det levde folk på månen, så ville de dekke for oss det magiske tryllelyset fra den med sine hus og frodige beiter. Uten regn kan ikke folk leve, og regn faller ned på jorden, og ikke opp på månen. Folk som levde på månen ville falle ned på jorden, og dette skjer ikke. Urenheter og ? ville drysset ned på vårt land fra den bebodde månen. Kan det bo folk på månen, hvis den eksisterer bare om natten, og forsvinner om dagen? Og regjeringen ville ikke gi lov til å bo på månen, fordi man på grunn av den lange avstanden dit og dens uoppnåelighet kan skjule seg fra skyld veldig lett. De tar litt feil. De inkluderte og publiserte kombinasjoner i din forstand, etter hva Gerasim sa meg, som om De var i det høyeste himmellegeme, om at på solen er det mørke flekker. Det kan umulig være sant, for dette kan umulig være sant overhodet. Hvordan kan De se flekker på solen, hvis man ikke skal se på solen med vanlige, menneskelige øyne, og hvorfor er det flekker på dem, hvis den greier seg også uten disse flekkene? Fra hvilken våt kropp er disse flekkene laget, hvis de ikke brenner opp? Kanskje lever det fisker på solen, etter hvordan De vil ha det? Unnskyld meg det giftige piggeple, som stakk så dumt! Fryktelig forrådte jeg vitenskapen! Rublen – et seil fra det tolvte århundre – har ingen verdi for meg, vitenskapen hans formørket øynene mine med sine fjerne vinger. Enhver oppdagelse piner meg som en nagle i ryggen. Selv om jeg er en uvitende person og gammelverdslig godsherre, likevel slik gammel trollunge beskjeftiger jeg meg med vitenskapen og oppdagelser, som med egne hender produserer og fullfører sitt klossete lille hode, sin ville skalle med tanker og et kompleks av høythengende kunnskap. Matusjka naturen er en bok, som man må lese og se. Jeg kan legge frem åpent min spesielle fornuft, så åpent, som ikke en eneste reformator ennå har oppfunnet. Jeg sier det uten å skryte, at jeg ikke er av de siste vedrørende utdannelse, skaffet med liktorner, ikke med rike foreldre, det vil si fedre og mødre, eller formyndere, som ofte fører sine barn i fordervelse ved hjelp av sin rikdom, luksus og seksetasjers boliger med slaver og elektriske ringeklokker.

***

… [og slik fortsetter det]…

* * *

(…)

***

Jeg forblir Deres ærbødige Donske hær, pensjonert underoffiser av adelslekten, deres nabo

Vasilij Semi-Bulatov

ES2013

(Jeg har foreløpig bare oversatt begynnelsen)

**

Noen ordforklaringer:

I en ordrik og strengt tatt litt dårlig skrevet tekst er det vanskelig å få med seg alt, få det leseverdig på norsk og være tro mot originalen. Her under står noen av problemene som er glattet over i oversettelsen min.

Аэроглит – aeroglit – står ikke i ordboken, og når jeg søker det på nettet kommer treffene på ordet slik det står i denne teksten til Tsjekhov. Det står at det skal være et slags homeopatisk middel, uten at jeg skal gå god for det. Der det står i teksten, ser det ut til å være en del av en vanlig opplistning, som ikke trenger å bety så mye.

Menasjeri er en samling levende dyr brukt til fremvisning.

Ordet Абат finner jeg ikke i noen ordlister, men jeg kan spore meg opp på russisk Wikipedia at det ser ut til å bety leder av et munkekloster, altså en katolsk abbed, som jeg har oversatt med.

Неук står ikke i russisk ordbok, det er et ukrainsk ord, som Wikiordboken på engelsk oversetter tilsvarende uvitende, udannet og uskolert – som jeg oversetter med.

Jeg oversetter мрака и темноты med mulm og mørke, selv om de to russiske ordene er forskjellige ord for mørke, og jeg ikke er sikker på at sammensetningen av dem er et fast uttrykk, slik «mulm og mørke» er hos oss.

Tsjekhov bruker stadig vendingen об луне т. е. об месяце, altså to ord som på russisk begge kan bety «måne», men der месяц vanligvis blir brukt om «måned». Min russiskspråklige kone forklarte at det var en forskjell, at луна er den astronomiske betegnelsen, for den kuleformede satellitten som svever rundt jorden, mens  месяц  er den månen vi ser på himmelen fra jorden. Jeg vet ikke hvor langt denne forklaringen holder, men oversetter altså med «måne, det vil si måneskiven», der dette er aktuelt. Alternativet var å bare kutte ut den andre månen, men da vil jeg bryte med ordflommen Tsjekhov serverer.

En annen plagsom vending Tsjekhov bruker, også i forbindelse med menneskene på månen, er – her kommer hele setningen med alle sine vanskeligheter – : Вы пишете, что не луне т. е. не месяце живут и обитают люди и племена. Først er det problemet med луне (måne) og месяц (måned, måne), som omtalt ovenfor. Deretter kommer de to verbene живут и обитают, enda et eksempel på at Tsjekhov i sin første publiserte tekst ikke velger ut det mest treffende ordet, men kjører på med flere. Жить er leve, også i betydningen bo. обитают er tredje person flertall av обитать, et verb som ikke står i den store blå ordboken fra Kunnskapsforlaget, men som er det samme som italienske abitare, altså å bo. Så er det люди som er flertall av человек, menneske, altså «mennesker», mens племена er flertall av племя, som betyr «slekt» og «slektsledd», eller «stamme». Slik blir det satt opp en rekke med ord som betyr omtrent det samme, og som forvansker både lesingen og oversettelsen.

Karen, av Alexander Kielland

Dette er kanskje den mest kjente novellen i norsk litteratur. Den er også et lite mesterverk, skrevet i Danmark, og med handlingen lagt til et sted i Danmark, uten at dette skal ha så mye å bety. Sammen med novellen Trofast var novellen Karen del av den lille samlingen «To novelletter fra Danmark». Denne lille samlingen kom i 1882 midt i Kiellands produktive år. Han debuterte i 1879 med sine første Novelletter (strengt tatt var dramaet «Paa hjemveien» kommet ut året i forveien, men det er Novellettene som er Kiellands egentlige debut). Så følger fem år der han frem til 1884 får skrevet og utgitt det meste han er kjent for. De tre romanen om Worse-familien, skoleromanen Gift, i tillegg til alle novellene.

Kielland er altså på høyden i det han skriver Karen. Den litterære stilen som råder er «realismen», der man som Brandes uttrykte det i sin berømte tale fra 1876 «skal sette problemer under debatt». Den høytidelige, romantiske stilen som hadde vært før skulle man bort fra. Man skulle skrive nøytralt, saklig, og ikke forsøke å pynte på verken virkeligheten eller litteraturen om den, med kunstlete språk og vanskelige språklige virkemidler.

Dette falt Kielland lett. Han skriver uhyre direkte. Og symbolene han bruker, er så flettet inn i teksten, at man kommer egentlig ikke på at det er symboler når man leser det. Det er også svært lett å se hva det egentlig skal være.

Novellen om Karen er lagt opp som to parallellfortellinger. De er skrevet hver for seg, tilsynelatende uten å ha noe med hverandre å gjøre, men det krever ingen doktorgrad å se at den ene historien er en allegori til den andre. Litt nærlesning viser også at joda, sånn skal det være. Novellen er spekket med slike forsikringer om at dette er hva vi tror det er, og at det er helt bevisst fra forfatterens side.

Den lille novelletten begynner tilforlatelig: «Det var en gang på Krarup kro en pike, som het Karen». Det er slik som eventyrene begynner. Riktignok er stedet lokalisert, Krarup kro, men det er en ordbruk og en rytme som gir forventinger at her har vi en ufarlig, underholdende fortelling i vente. Hele starten har skildringer som i eventyrene, og kan leses med bestefarstemme, som en voksen leser for et barn. Barnet venter det skal være trygt og ufarlig. Kielland har andre planer.

Parallellhistorien om reven og haren begynner etter at eventyrskildringen av Karen og Krarup kro går over i en utførlig skildring av vinden som blåser vestenfra, fra Vesterhavet, og tross den er litt trett etter å ha blåst over land og marehalm ved stranden, så klarer den å blåse opp dørene på Krarup kro, og lage litt leven der også. Etter å ha lest novellen ferdig, kan det være fristende å tolke også denne vinden til litt av hvert, det kan være novellen selv som er vinden, og blåser opp hva som egentlig foregår på disse kroene rundt om i landet. Det er nesten ikke en setning i novellen, som ikke kan ringe på en annen måte etter å ha lest litt på den.

Bakenfor Krarup kro lå torvmyren mørk med sorte torvskur og dype farlige hull. Og innimellom lyngtuene buktet det seg en stripe av gress, som om det kunne være en vei; men det var ingen vei, for den stanset like i kanten av en torvgrav, som var større enn de andre og dypere også.

De som har pugget at realismen skal være liketil og rett frem, uten for mye bruk av symboler og metaforer, kan kanskje bli forvirret av setninger som dette hos en erkerealistisk forfatter som Kielland. Er ikke torvmyren nettopp som omgivelsene til Karen? Er det ikke fylt av dype hull for henne også?

Om vi ikke skal ha fått det helt med oss enn, blir reven og haren introdusert. Først også her i eventyrspråket, og i eventyrstilen.

Men i gresstripen lå reven ganske flat og lurte, og haren hoppet på letten fot over lyngen.

Karen og haren rimer så et barn vil se det. Kielland skriver ikke med ett ord at det er Karen som er haren, men det er lov å tenke sitt. Og det er vanskelig å la være.

Inne på kroen er det i mellomtiden bestilt harestek. Pussig nok. Den oppmerksomme leser vil her ane et eller annet, selv uten å kjenne historien på forhånd. Etter litt lurveleven og hurlumhei, der Karen blir skildret som og oppfører seg nokså som en hare, store øyne og forundrede øyenbryn, og liksom litt i hasten, og litt engstelig, hun smyger seg og smetter, så ligger haresteken der og skrever på fatet foran to fiskeoppkjøpere. Det er å tråkke over streken med eleganse, haresteken spriker med beina, fiskeoppkjøperne ser på, og bedømmer varen de har kjøpt.

Det er et par personer til med i den korte novellen. Det er kromannens kone, som alltid er på let etter nøklene sine – et påskud om det skulle skje noe, hun ikke vil se. I novellen blir det skrevet at hun finner nøklene sine, men så fått et brev å lete etter, midt mens «den frykteligste røre» står på. Det er i samme avsnitt haresteken blir satt frem.

Og så er det postkaren Anders og postføreren. Den introduseres sammen med vinden, de blåser liksom inn til Krarup kro, de også, og lager leven, slik vinden gjorde. Det er lag på lag med mulige lesninger, men man kommer ikke vekk fra den ubehaglige handlingen som ligger der. Postføreren er reven. Det er ikke like tydelig som at Karen er haren, det må forklares litt mer, men det er heller ingen uløselig gåte. Det kan ikke være andre.

Det var en høy, smukk mann med mørke øyne, sort krøllet skjegg og et lite, kruset hode. Den lange, rike kappe av Danmarks praktfulle røde klede var prydet med en bred krave av krøllet hundeskinn over skuldrene.

Mørke øyne skulle passe godt, sort skjegg også, og særlig den røde fargen på postkappen. Det er også et par opp i parallellhandlingene, Kielland får alltid med hvordan vinden blåser, og hvordan reven ligger på post (reven lå på sin post, står det rett og slett), når posten kommer eller det skal skje noe mellom postføreren og Karen.

Det står ingen steder direkte i novellen hva som skjer. Den moralske sensuren kan ikke godt angripe Kielland, det er alt sammen bare antydninger. Men antydningene er til gjengjeld overtydelig, så det skal ikke være tvil. Etter at postføreren har vært på besøk på kroen, er han varm og god i kinnene, glad og fornøyd, og med kappen på armen. Han smilte for seg selv, da han kjørte bort. Også Anders postkar smilte, han begynte å forstå.

Karen har også et halvskjult glimt av smil, og farve i kinnene, etter at postmannen har gått, og hun har vært borte et øyeblikk. Det er de to fiskeoppkjøperne som sitter og ser på dette. De kan imidlertid fortelle at postmannen har kone og barn fra før, med en annen kropike.

Deretter løper hun. Og vi får parallellhistorien om reven og haren igjen, der reven som tidligere har tenkt at harene bare blir dummere og dummere, mens revene lurere og lurere, han ser at haren smetter unna, enda han ikke har gjort noen feil. Det passer ubehagelig godt til historien om Karen og postføreren. Han sitter der dorsk og fornøyd i postvognen sin, og tenker han har lurt til seg enda en kropike. Men hvis Karen nå smetter unna, så får han henne ikke.

Novellen er åpen på dette punktet. Den gjør det temmelig klart at Karen er blitt gravid, kjolen er blitt for trang, men hva som senere skjer med henne, står ikke. Det siste som står om Karen er Men da hun hørte madammen så ynkelig rope: «Karen! – bitt’ Karen! – da for hun opp, ut av gården, om baksiden av huset, ut – ut i heden. Om haren er det siste avsnittet dette:

Haren skvatt opp, den hadde hørt et plask. Den for avsted som om den var gal, i lange hopp; snart sammentrukket med benene innunder seg og ryggen krum, snart utstrakt, utrolig lang – som et flyvende trekkspill – hoppet den avsted over lyngen.

Slik hopper haren – og Karen – ut av soga. Reven står igjen og tenker på om det er den som er blitt dummere, eller haren som er blitt klokere. Det er jo noe å diskutere.

Da novellen slutter mangler to forundrede, grå øyne på Krarup. «Det var en gang» som novellen startet med, er altså om noe som ikke gjelder lenger, noe som har vært, men ikke er. Karen er vekk. «Kromannens kone kan ikke forstå det», står det, mon om hun er helt ærlig med seg selv på dette punkt. De som kan det er Anders postkar, og en til. Den andre er postføreren. Han forstår det meget godt.

At Karen ikke blir nevnt her, som en tredje som forstår det, kan kanskje antyde at hun ikke er mer. «Å, gå heden» er jo også en gammel omskriving av å dø. Det passer også til sisteavsnittet i novellen, der Karen blir brukt som advarsel for ungdommen, typisk om hvordan det kommer til å gå om man er for lettsindig i seksualakten. Det er stygt, stygt, stygt at det er Karen som får skylden, når det er hun som blir utnyttet. Det er ingenting som tyder på at postføreren får noen slags straff, verken av samfunnet eller av samvittigheten. Deri ligger samfunnskritikken, og den er beisk.

Det er typisk Kielland. På overflaten er det lettvint, muntert og elegant, men det som egentlig står der er uhyggelig og sviende kritikk. Han får sagt det som ellers ikke går så godt å snakke om, og når han sier det, er det ikke så lett å komme vekk fra. Kielland er vårt beste eksempel på en realistisk prosaforfatter.

Og startsetningen, «Det var en gang i Krarup Kro, en pike, som het Karen – » avslutter også novellen. På en helt annen måte enn den begynner.

*

Teksten

Karen, av Alexander Kielland

Der var engang i Krarup Kro en Pige, som hed Karen.

Hun var alene om Opvartningen; for Kromandens Kone gik næsten altid omkring og ledte efter sine Nøgler. Og der kom mange i Krarup Kro; — baade Folk fra Omegnen, der samledes, naar det mørknede om Høstaftenen og sad i Krostuen og drakk Kaffepuncher saadan i Almindelighed uden nogen bestemt Hensigt, men ogsaa Reisende og Veifarende, der kom trampende ind — blaa og forblaaste, for at faa sig noget varmt, der kunde holde Livet oppe til næste Kro.

Men Karen kunde alligevel klare det hele, skjønt hun gik saa stille og aldrig syntes at have Hastværk.

Hun var spinkel og liden — ganske ung, alvorlig og taus, saa der var ingen Morskab ved hende for de Handelsreisende. Men skikkelige Folk, som gik i Kroen for Alvor og som satte Pris paa at Kaffen serveredes hurtigt og skoldende hed, de holdt desto mere af Karen. Og naar hun smøg sig frem mellem Gjæsterne med sit Bræt, veg de tunge Vadmelskroppe tilside med en uvanlig Fart, der blev gjort Vei for hende, og Samtalen sluknede for et Øieblikk, alle maatte se efter hende, hun var saa nydelig.

Karens Øine var af de store graa, der paa en gang syntes at se og at se langt — langt forbi; og Øienbrynene var høit buede ligesom i forundring.

Derfor trodde Fremmede at hun ikke rigtig forstod hvad de bad om. Men hun forstod godt og tog ikke feil. Det var bare noget underligt over henne alligevel, — somom hun saa langt ud efter noget — eller lyttede — eller ventede — eller drømte.

Vinden kom vestenfra over lave Sletter. Den havde væltet lange, tunge Bølger henover Vesterhavet; salt og vaad af Skum og Fraade havde den kastet sig ind over Kysten. Men i de høie Klitter med det lange Marehalm var den bleven tør og fuld av Sand og lidt træt, saa da den kom til Krarup Kro, var det netop saa vidt, at den kunde faa Portene op til Reisestalden.

Men op fór de, og Vinden fyldte det store Rum og trængte ind ad Kjøkkendøren, som stod paa Klem. Og tilslut blev der et saadant Pres af Luft, at Portene i den anden Ende af Stalden ogsaa sprang op; og nu fór Vestenvinden triumferende tversigjennem, svingede Lygten, som hang i Taget, tog Huen af Staldkarlen og trillede den ud i Mørket, blæste Tæpperne over Hovedet paa Hestene, blæste en hvid Høne ned af Pinden og opi Vandtruget. Og Hanen opløftede et frygteligt Skraal, og Karlen bandte, og Hønsene skreg, og i Kjøkkenet kvaltes de af Røg, og Hestene blev urolige og slog Gnister av Stenene; selv Ænderne, som havde trykket sig sammen nær Krybberne, for at være de første til de spildte Korn, tog paa at snadre, og Vinden brusede gjennem med en Helvedes Allarm, indtil der kom et Par Mand ud fra Krostuen, satte Ryg mod Portene og pressede dem sammen igjen, medens Gnisterne føg dem i Skjægget fra de store Tobakspiber.

Efter disse Meriter kastede Vinden sig ned i Lyngen, løb langs de dybe Grøfter og tog et ordentligt Tag i Postvognen, som den traf en halv Mils vei fra Kroen.

„Det var dog et fandens Jav, han altid har for at komme til Krarup Kro,“ — knurrede Anders Postkarl og slo et Klask over de svede Heste.

Thi det var vist tyvende Gang, at Postføreren havde ladet Vinduet gaa ned, for at raabe et eller andet op til ham. Først var det en venskabelig Invitation til en Kaffepunch i Kroen; men efterhvert blev det tyndere med Venskabeligheden, og Vinduet fór ned med et Smæld, og ud fór der nogle kortfattede Bemærkninger baade over Hest og Kusk, som Anders ialfald slet ikke kunde være tjent med at høre.

Imidlertid strøg Vinden lavt langs med Jorden og sukkede saa langt og besynderligt i de tørre Lyngbuske. Det var Fuldmaane; men tæt overskyet, saa der bare laa et hvidagtigt diset Skjær over Natten.

Bagenfor Krarup Kro laa Torvmyren mørk med sorte Torvskurer og dype farlige Huller. Og indimellem Lyngtuerne bugtede der sig en Stribe af Græs, somom det kunde være en Vei; men det var ingen Vei, for den stansede lige i Kanten af en Torvgrav, som var større end de andre og dybere ogsaa.

Men i Græsstriben laa Ræven ganske flad og lurede, og Haren hoppede paa letten Fod over Lyngen.

Det var let for Ræven at beregne, at Haren ikke vilde løbe lang Ring saa sent paa Aftenen. Den stak forsigtigt den spidse Snude op og gjorde et Overslag; og idet den luskede tilbage følgende Vinden, for at finde et godt sted, hvorfra den kunde se, hvor Haren vilde slutte Ringen og lægge sig ned, tænkte den selvbehagelig over, hvorledes Rævene bestandigr blive klogere og Harene bestandigt dummere og dummere.

Inde i Kroen var der usædvanligt travelt, for et Par Handelsreisende havde bestilt Haresteg; desuden var Kromanden paa Auktion i Thisted, og Madamen var aldrig vant til at stelle med andet end Kjøkkenet. Men nu traf det sig saa uheldigt, at Sagføreren skulde have fat i Kromanden, og da han ikke var hjemme, maatte Madamen tage mot en lang Besked og et yderst vigtigt Brev, hvilket aldeles forvirrede hende.

Ved ovnen stod en fremmed Mand i Olieklær og ventede paa en Flaske Sodavand; to Fiskeopkjøbere havde tre Gange rekvireret Cognac til Kaffen; Kromandens Karl stod med en tom Lygte og ventede paa et Lys, og en lang tør Bondemand fulgte Karen ængstelig med Øinene: han skulde have 63 Øre igjen paa en Krone.

Men Karen gik til og fra uden at forhaste sig og uden at forvirres. Man skulde neppe tro, at hun kunde holde Rede i alt dette. De store Øine og de forundrede Øienbryn var ligesom spændte i Forventning; det lille fine Hoved holdt hun stivt og stille — som for ikke at forstyrres i alt det, hun havde at tenke paa. Hendes blaa Hvergarnskjole var bleven for trang for hende, saa Halslinningen skar sig lidt ind og dannede en liden Fold i Huden paa Halsen nedenunder Haaret.

„De Aggerpiker ere saa hvide i Huden,“ sagde den ene Fiskeopkjøper; de var unge Folk og talte om Karen som Kjendere.

Henne ved vinduet var der en Mand, som saa paa Klokken og sagde: „Posten kommer tidligt iaften.“

Det rumlede over Brostenene udenfor; Porten til Rejsestalden sloges op, og Vinden ruskede igjen i alle Døre og slog Røg ud af Ovnene.

Karen smøg ud i Kjøkkenet, idetsamme Krodøren gik op. Postføreren traadte ind og hilste Godaften.

Det var en høi, smuk Mand med mørke Øine, sort, krøllet Skjæg og et lidet, kruset Hoved. Den lange, rige Kappe av Kongen af Danmarks pragtfulde røde Klæde var prydet med en bred Krave af krøllet Hundeskind udover Skuldrene.

Alt det tarvelige Lys fra de to Parafinlamper, som hang over Krobordet, syntes at kaste sig forelsket over den røde Farve, der stakk saa meget af mod alt det graa og sorte, som var i Rummet. Og den høie Skikkelse med det lille krusede Hoved, den brede Krave og de lange purpurrøde Folder blev — idet han gik gjennem den lave, røgede Krostue — til et Vidunder av Skjønhed og Pragt.

Karen kom hurtigt ind fra Kjøkkenet med sit Bræt; hun bøiede Hovedet, saa man ikke kunde se Ansigtet, idet hun skyndte sig fra Gjæst til Gjæst.

Harestegen placerede hun midt foran de to Fiskeopkjøbere, hvorpaa hun bragte en Flaske Sodavand til de to Handelsreisende, som sad i Stuen indenfor. Derefter gav hun den bekymrede Bondemand et Talglys, og idet hun smuttede ud igjen, stak hun 63 Øre i Haanden paa den Fremmede ved Ovnen.

Kromandens Kone var aldeles fortvivlet; hun havde vistnok ganske uformodet fundet Nøglerne; men strax derpaa mistet Sagførerens Brev, og nu stod hele Kroen i det frygteligste Røre: ingen havde faaet, hvad de skulde have, alle raabte i Munden paa hinanden, de Handelsreisende ringede uafladeligt med Bordklokken, Fiskeopkjøberne lo sig næsten fordærvet av Haren, som laa og skrævede paa Fadet foran dem; men den bekymrede Bondemand pikkede Madamen paa Skulderen med sit Talglys, han skjalv for sine 63 Øre. Og i al denne haabløse Forvirring var Karen sporløst forsvunden. —

— Anders Postkarl sad paa Bukken; Kromandens Dreng stod færdig til at aabne Portene; de to Reisende inde i Vognen blev utaalmodige, Hestene ogsaa — skjønt de ikke havde noget at glæde sig til, og Vinden ruskede og peb gjennem Stalden.

Endelig kom Postføreren, som de ventede paa. Han bar sin store Kappe paa Armen, da han traadte hen til Vognen og gjorde en liden Undskyldning, fordi man havde ventet. Lygten lyste ham i Ansigtet; han saa ud til at være meget varm, og det sagde han ogsaa med et Smil, idet han trak Kappen paa og steg op hos Kusken.

Portene gik op og postvognen rumlet afsted. Anders lod Hestene gaa smaat, nu havde det jo ingen Hast mere. Af og til skottede han til Postføreren ved Siden; han sad endnu og smilte hen for sig og lod Vinden ruske sig i Haaret.

Anders Postkarl smilte ogsaa paa sin Maate; han begyndte at forstaa.

Vinden fulgte Vognen til Veien vendte, kastede sig derpaa igjen ind over Sletten og peb og sukkede saa langt og besynderligt i de tørre Lyngbuske. Ræven laa paa sin Post, alt var paa det nøieste beregnet; Haren maatte snart være der.

Inde i Kroen var Karen endelig dukket op igjen, og Forvirringen dæmpedes efterhvert. Den bekymrede Bondemand blev kvitt sit Lys og fik sine 63 Øre, og de Handelsreisende hadde kastet sig over Stegen.

Madamen klynkede lidt; men hun skjændte aldrig paa Karen; der var ikke det Menneske i Verden, som kunde skjænde paa Karen.

Stille og uden at forhaste sig gik hun igjen til og fra, og den fredelige Hygge, som altid fulgte hende, bredte sig atter over den lune, halvmørke Krostue. Men de to Fiskeopkjøbere, som havde faaet baade en og to Cognacer til Kaffen, var ganske betagne af hende. Hun hadvde faaet Farve i Kinderne og et lidet halvskjult Glimt af et Smil, og naar hun en enkelt Gang løftede Øinene, fór det dem gjennem hele kroppen.

Men da hun følte, at deres Øine fulgte hende, gik hun ind i Stuen, hvor de Handelsreisende sad og spiste og gav sig til at pudse nogle Theskeer borti Skjænken.

„Lagde De merke til Postføreren?“ — spurgte den ene af de Reisende.

„Nei — jeg saa bare et Glimt af ham; han gik vist strax ud igjen,“ svarede den anden med Munden fuld af Mad.

„Satans kjøn Fyr! jeg har saamænd danset i hans Bryllup.“

„Saa — er han gift?“

„Javist! hans Kone bor i Lemvig; de har vist to Børn. Hun var Datter af Kromanden i Ulstrup, og jeg kom just dertil Bryllupsaftenen. Det var en lystig natt — kan De tro!“

Karen slapp Theskeerne og gik ud. Hun hørte ikke, hvad de raabte til hende i Krostuen; hun gik over Gaarden til sit Kammer, lukkede Døren og begyndte halvt sanseløs at ordne sine Sengklæder. Hendes Øine stod stive i Mørket, hun tog sig til Hovedet, hun tog sig for sit Bryst, — hun stønnede, hun forstod ikke, — hun forstod ikke —

Men da hun hørte Madamen saa ynkeligeb raabe: „Karen! — bitt’ Karen!“ — da fór hun op, ud af Gaarden, om Bagsiden af Huset, ud — ud i Heden.

I Halvlyset bugtede den lille Græsstribe sig mellem Lyngen, somom det kunde være en Vei; men det var ingen vei, ingen maatte tro, det var nogen Vei, for den førte lige i Kanten af den store Torvgrav.

Haren skvat op, den havde hørt et Plask. Den fór afsted, somom den var gal, i lange Hop; snart sammentrukket med Benene indunder sig og Ryggen krum, snart udstrakt, utrolig lang — som et flyvende Trækspill — hoppede den afsted over Lyngen.

Ræven stak den spidse Snute op og stirrede forbauset efter Haren. Den havde ikke hørt noget Plask. Thi den var kommen efter alle Kunstens Regler smygende paa Bunden af en dyp Grøft; og da den ikke var sig nogen Feil bevidst, kunde den ikke begripe sig paa Haren.

Længe stod den med Hodet oppe, Bagkroppen sænket og den store buskede Hale gjemt i Lyngen; og den begyndte at tænke over, om det er Harerne, som blive klogere, eller Rævene, som blir dummere.

Men da Vestenvinden havde løbet et langt Stykke, blev den til Nordenvind, siden til Østenvind, derpaa til Søndenvind og tilslut kom den igjen over Havet som Vestenvind, kastede sig inn i Klitten og sukkede saa langt og besynderligt i de tørre Lyngbuske. Men da manglede der to forundrede graa Øine i Krarup Kro og en blaa Hvergarnskjole, som var bleven for trang. Og Kromandens Kone klynkede mere enn nogensinde; hun kunde ikke forstaa det, — ingen kunde forstaa det, undtagen Anders Postkarl — og en til. —

— Men naar gamle Folk vilde give Ungdommen en rigtig alvorlig Advarsel, pleiede de gjerne at begynde saaledes: „Der var engang i Krarup Kro en Pige, som hed Karen —“

Fra Samlede værker, 1907

Originalteksten er fra To novelletter fra Danmark, 1882