Månedlige arkiver: juli 2018

T. S. Eliot: The Waste Land (originaltekst, med oversettelse)

Jeg har bestemt meg for å legge ut originaltekstene for noen av verkene jeg har behandlet her på bloggen. Først ut er The Waste Land, av T. S. Eliot. Utgaven jeg bruker her har jeg hentet fra Prosjekt Gutenberg. Der finnes verket i vanlig tekst, epub og kindle. Det er tekstutgaven derfra jeg har limt inn her. Jeg har redigert bort linjeangivelsene, og jeg har ikke tatt med T. S. Eliots fotnoter. Disse var heller ikke med i førsteutgaven av verket, i det britiske tidsskriftet Criterion og i det amerikanske tidsskriftet The dial, men de var med i første bokutgivelse. Se mer om dette i posten jeg har skrevet om diktet, The Waste Land.

Det er noen detaljer i hvilken utgave som er den rette, det er noen små forskjeller i den engelske og amerikanske utgivelsen, og i nye utgivelser redigert av Eliot selv. På toppen kommer utgivelsen av 1971, der også forarbeidet og Ezra Pounds forslag til korrektur er med. Dette er for forskningen og de som vil studere verket i detaljt, her er versjonen fra Prosjekt Gutenberg.

The Waste Land

I. THE BURIAL OF THE DEAD
April is the cruellest month, breeding
Lilacs out of the dead land, mixing
Memory and desire, stirring
Dull roots with spring rain.
Winter kept us warm, covering
Earth in forgetful snow, feeding
A little life with dried tubers.
Summer surprised us, coming over the Starnbergersee
With a shower of rain; we stopped in the colonnade,
And went on in sunlight, into the Hofgarten,
And drank coffee, and talked for an hour.
Bin gar keine Russin, stamm’ aus Litauen, echt deutsch.
And when we were children, staying at the archduke’s,
My cousin’s, he took me out on a sled,
And I was frightened. He said, Marie,
Marie, hold on tight. And down we went.
In the mountains, there you feel free.
I read, much of the night, and go south in the winter.

What are the roots that clutch, what branches grow
Out of this stony rubbish? Son of man,
You cannot say, or guess, for you know only
A heap of broken images, where the sun beats,
And the dead tree gives no shelter, the cricket no relief,
And the dry stone no sound of water. Only
There is shadow under this red rock,
(Come in under the shadow of this red rock),
And I will show you something different from either
Your shadow at morning striding behind you
Or your shadow at evening rising to meet you;
I will show you fear in a handful of dust.
Frisch weht der Wind
Der Heimat zu
Mein Irisch Kind,
Wo weilest du?
“You gave me hyacinths first a year ago;
“They called me the hyacinth girl.”
—Yet when we came back, late, from the Hyacinth garden,
Your arms full, and your hair wet, I could not
Speak, and my eyes failed, I was neither
Living nor dead, and I knew nothing,
Looking into the heart of light, the silence.
Oed’ und leer das Meer.

Madame Sosostris, famous clairvoyante,
Had a bad cold, nevertheless
Is known to be the wisest woman in Europe,
With a wicked pack of cards. Here, said she,
Is your card, the drowned Phoenician Sailor,
(Those are pearls that were his eyes. Look!)
Here is Belladonna, the Lady of the Rocks,
The lady of situations.
Here is the man with three staves, and here the Wheel,
And here is the one-eyed merchant, and this card,
Which is blank, is something he carries on his back,
Which I am forbidden to see. I do not find
The Hanged Man. Fear death by water.
I see crowds of people, walking round in a ring.
Thank you. If you see dear Mrs. Equitone,
Tell her I bring the horoscope myself:
One must be so careful these days.

Unreal City,
Under the brown fog of a winter dawn,
A crowd flowed over London Bridge, so many,
I had not thought death had undone so many.
Sighs, short and infrequent, were exhaled,
And each man fixed his eyes before his feet.
Flowed up the hill and down King William Street,
To where Saint Mary Woolnoth kept the hours
With a dead sound on the final stroke of nine.
There I saw one I knew, and stopped him, crying “Stetson!
“You who were with me in the ships at Mylae!
“That corpse you planted last year in your garden,
“Has it begun to sprout? Will it bloom this year?
“Or has the sudden frost disturbed its bed?
“Oh keep the Dog far hence, that’s friend to men,
“Or with his nails he’ll dig it up again!
“You! hypocrite lecteur!—mon semblable,—mon frère!”

II. A GAME OF CHESS
The Chair she sat in, like a burnished throne,
Glowed on the marble, where the glass
Held up by standards wrought with fruited vines
From which a golden Cupidon peeped out
(Another hid his eyes behind his wing)
Doubled the flames of sevenbranched candelabra
Reflecting light upon the table as
The glitter of her jewels rose to meet it,
From satin cases poured in rich profusion.
In vials of ivory and coloured glass
Unstoppered, lurked her strange synthetic perfumes,
Unguent, powdered, or liquid—troubled, confused
And drowned the sense in odours; stirred by the air
That freshened from the window, these ascended
In fattening the prolonged candle-flames,
Flung their smoke into the laquearia,
Stirring the pattern on the coffered ceiling.
Huge sea-wood fed with copper
Burned green and orange, framed by the coloured stone,
In which sad light a carvèd dolphin swam.
Above the antique mantel was displayed
As though a window gave upon the sylvan scene
The change of Philomel, by the barbarous king
So rudely forced; yet there the nightingale
Filled all the desert with inviolable voice
And still she cried, and still the world pursues,
“Jug Jug” to dirty ears.
And other withered stumps of time
Were told upon the walls; staring forms
Leaned out, leaning, hushing the room enclosed.
Footsteps shuffled on the stair.
Under the firelight, under the brush, her hair
Spread out in fiery points
Glowed into words, then would be savagely still.

“My nerves are bad to-night. Yes, bad. Stay with me.
“Speak to me. Why do you never speak. Speak.
“What are you thinking of? What thinking? What?
“I never know what you are thinking. Think.”

I think we are in rats’ alley
Where the dead men lost their bones.

“What is that noise?”
The wind under the door.
“What is that noise now? What is the wind doing?”
Nothing again nothing.
“Do
“You know nothing? Do you see nothing? Do you remember
“Nothing?”

I remember
Those are pearls that were his eyes.
“Are you alive, or not? Is there nothing in your head?”
But
O O O O that Shakespeherian Rag—
It’s so elegant
So intelligent
“What shall I do now? What shall I do?”
I shall rush out as I am, and walk the street
“With my hair down, so. What shall we do tomorrow?
“What shall we ever do?”
The hot water at ten.
And if it rains, a closed car at four.
And we shall play a game of chess,
Pressing lidless eyes and waiting for a knock upon the door.

When Lil’s husband got demobbed, I said—
I didn’t mince my words, I said to her myself,
HURRY UP PLEASE IT’S TIME
Now Albert’s coming back, make yourself a bit smart.
He’ll want to know what you done with that money he gave you
To get yourself some teeth. He did, I was there.
You have them all out, Lil, and get a nice set,
He said, I swear, I can’t bear to look at you.
And no more can’t I, I said, and think of poor Albert,
He’s been in the army four years, he wants a good time,
And if you don’t give it him, there’s others will, I said.
Oh is there, she said. Something o’ that, I said.
Then I’ll know who to thank, she said, and give me a straight look.
HURRY UP PLEASE IT’S TIME
If you don’t like it you can get on with it, I said.
Others can pick and choose if you can’t.
But if Albert makes off, it won’t be for lack of telling.
You ought to be ashamed, I said, to look so antique.
(And her only thirty-one.)
I can’t help it, she said, pulling a long face,
It’s them pills I took, to bring it off, she said.
(She’s had five already, and nearly died of young George.)
The chemist said it would be all right, but I’ve never been the same.
You are a proper fool, I said.
Well, if Albert won’t leave you alone, there it is, I said,
What you get married for if you don’t want children?
HURRY UP PLEASE IT’S TIME
Well, that Sunday Albert was home, they had a hot gammon,
And they asked me in to dinner, to get the beauty of it hot—
HURRY UP PLEASE IT’S TIME
HURRY UP PLEASE IT’S TIME
Goonight Bill. Goonight Lou. Goonight May. Goonight.
Ta ta. Goonight. Goonight.
Good night, ladies, good night, sweet ladies, good night, good night.

III. THE FIRE SERMON
The river’s tent is broken: the last fingers of leaf
Clutch and sink into the wet bank. The wind
Crosses the brown land, unheard. The nymphs are departed.
Sweet Thames, run softly, till I end my song.
The river bears no empty bottles, sandwich papers,
Silk handkerchiefs, cardboard boxes, cigarette ends
Or other testimony of summer nights. The nymphs are departed.
And their friends, the loitering heirs of city directors;
Departed, have left no addresses.
By the waters of Leman I sat down and wept . . .
Sweet Thames, run softly till I end my song,
Sweet Thames, run softly, for I speak not loud or long.
But at my back in a cold blast I hear
The rattle of the bones, and chuckle spread from ear to ear.
A rat crept softly through the vegetation
Dragging its slimy belly on the bank
While I was fishing in the dull canal
On a winter evening round behind the gashouse
Musing upon the king my brother’s wreck
And on the king my father’s death before him.
White bodies naked on the low damp ground
And bones cast in a little low dry garret,
Rattled by the rat’s foot only, year to year.
But at my back from time to time I hear
The sound of horns and motors, which shall bring
Sweeney to Mrs. Porter in the spring.
O the moon shone bright on Mrs. Porter
And on her daughter
They wash their feet in soda water
Et O ces voix d’enfants, chantant dans la coupole!

Twit twit twit
Jug jug jug jug jug jug
So rudely forc’d.
Tereu

Unreal City
Under the brown fog of a winter noon
Mr. Eugenides, the Smyrna merchant
Unshaven, with a pocket full of currants
C.i.f. London: documents at sight,
Asked me in demotic French
To luncheon at the Cannon Street Hotel
Followed by a weekend at the Metropole.

At the violet hour, when the eyes and back
Turn upward from the desk, when the human engine waits
Like a taxi throbbing waiting,
I Tiresias, though blind, throbbing between two lives,
Old man with wrinkled female breasts, can see
At the violet hour, the evening hour that strives
Homeward, and brings the sailor home from sea,
The typist home at teatime, clears her breakfast, lights
Her stove, and lays out food in tins.
Out of the window perilously spread
Her drying combinations touched by the sun’s last rays,
On the divan are piled (at night her bed)
Stockings, slippers, camisoles, and stays.
I Tiresias, old man with wrinkled dugs
Perceived the scene, and foretold the rest—
I too awaited the expected guest.
He, the young man carbuncular, arrives,
A small house agent’s clerk, with one bold stare,
One of the low on whom assurance sits
As a silk hat on a Bradford millionaire.
The time is now propitious, as he guesses,
The meal is ended, she is bored and tired,
Endeavours to engage her in caresses
Which still are unreproved, if undesired.
Flushed and decided, he assaults at once;
Exploring hands encounter no defence;
His vanity requires no response,
And makes a welcome of indifference.
(And I Tiresias have foresuffered all
Enacted on this same divan or bed;
I who have sat by Thebes below the wall
And walked among the lowest of the dead.)
Bestows one final patronising kiss,
And gropes his way, finding the stairs unlit . . .

She turns and looks a moment in the glass,
Hardly aware of her departed lover;
Her brain allows one half-formed thought to pass:
“Well now that’s done: and I’m glad it’s over.”
When lovely woman stoops to folly and
Paces about her room again, alone,
She smooths her hair with automatic hand,
And puts a record on the gramophone.

“This music crept by me upon the waters”
And along the Strand, up Queen Victoria Street.
O City city, I can sometimes hear
Beside a public bar in Lower Thames Street,
The pleasant whining of a mandoline
And a clatter and a chatter from within
Where fishmen lounge at noon: where the walls
Of Magnus Martyr hold
Inexplicable splendour of Ionian white and gold.

The river sweats
Oil and tar
The barges drift
With the turning tide
Red sails
Wide
To leeward, swing on the heavy spar.
The barges wash
Drifting logs
Down Greenwich reach
Past the Isle of Dogs.
Weialala leia
Wallala leialala
Elizabeth and Leicester
Beating oars
The stern was formed
A gilded shell
Red and gold
The brisk swell
Rippled both shores
Southwest wind
Carried down stream
The peal of bells
White towers
Weialala leia
Wallala leialala

“Trams and dusty trees.
Highbury bore me. Richmond and Kew
Undid me. By Richmond I raised my knees
Supine on the floor of a narrow canoe.”

“My feet are at Moorgate, and my heart
Under my feet. After the event
He wept. He promised ‘a new start’.
I made no comment. What should I resent?”
“On Margate Sands.
I can connect
Nothing with nothing.
The broken fingernails of dirty hands.
My people humble people who expect
Nothing.”
la la

To Carthage then I came

Burning burning burning burning
O Lord Thou pluckest me out
O Lord Thou pluckest

burning

IV. DEATH BY WATER
Phlebas the Phoenician, a fortnight dead,
Forgot the cry of gulls, and the deep sea swell
And the profit and loss.
A current under sea
Picked his bones in whispers. As he rose and fell
He passed the stages of his age and youth
Entering the whirlpool.
Gentile or Jew
O you who turn the wheel and look to windward,
Consider Phlebas, who was once handsome and tall as you.

V. WHAT THE THUNDER SAID
After the torchlight red on sweaty faces
After the frosty silence in the gardens
After the agony in stony places
The shouting and the crying
Prison and palace and reverberation
Of thunder of spring over distant mountains
He who was living is now dead
We who were living are now dying
With a little patience

Here is no water but only rock
Rock and no water and the sandy road
The road winding above among the mountains
Which are mountains of rock without water
If there were water we should stop and drink
Amongst the rock one cannot stop or think
Sweat is dry and feet are in the sand
If there were only water amongst the rock
Dead mountain mouth of carious teeth that cannot spit
Here one can neither stand nor lie nor sit
There is not even silence in the mountains
But dry sterile thunder without rain
There is not even solitude in the mountains
But red sullen faces sneer and snarl
From doors of mudcracked houses
If there were water
And no rock
If there were rock
And also water
And water
A spring
A pool among the rock
If there were the sound of water only
Not the cicada
And dry grass singing
But sound of water over a rock
Where the hermit-thrush sings in the pine trees
Drip drop drip drop drop drop drop
But there is no water

Who is the third who walks always beside you?
When I count, there are only you and I together
But when I look ahead up the white road
There is always another one walking beside you
Gliding wrapt in a brown mantle, hooded
I do not know whether a man or a woman
—But who is that on the other side of you?

What is that sound high in the air
Murmur of maternal lamentation
Who are those hooded hordes swarming
Over endless plains, stumbling in cracked earth
Ringed by the flat horizon only
What is the city over the mountains
Cracks and reforms and bursts in the violet air
Falling towers
Jerusalem Athens Alexandria
Vienna London
Unreal

A woman drew her long black hair out tight
And fiddled whisper music on those strings
And bats with baby faces in the violet light
Whistled, and beat their wings
And crawled head downward down a blackened wall
And upside down in air were towers
Tolling reminiscent bells, that kept the hours
And voices singing out of empty cisterns and exhausted wells.

In this decayed hole among the mountains
In the faint moonlight, the grass is singing
Over the tumbled graves, about the chapel
There is the empty chapel, only the wind’s home.
It has no windows, and the door swings,
Dry bones can harm no one.
Only a cock stood on the rooftree
Co co rico co co rico
In a flash of lightning. Then a damp gust
Bringing rain

Ganga was sunken, and the limp leaves
Waited for rain, while the black clouds
Gathered far distant, over Himavant.
The jungle crouched, humped in silence.
Then spoke the thunder
DA
Datta: what have we given?
My friend, blood shaking my heart
The awful daring of a moment’s surrender
Which an age of prudence can never retract
By this, and this only, we have existed
Which is not to be found in our obituaries
Or in memories draped by the beneficent spider
Or under seals broken by the lean solicitor
In our empty rooms
DA
Dayadhvam: I have heard the key
Turn in the door once and turn once only
We think of the key, each in his prison
Thinking of the key, each confirms a prison
Only at nightfall, aetherial rumours
Revive for a moment a broken Coriolanus
DA
Damyata: The boat responded
Gaily, to the hand expert with sail and oar
The sea was calm, your heart would have responded
Gaily, when invited, beating obedient
To controlling hands

I sat upon the shore
Fishing, with the arid plain behind me
Shall I at least set my lands in order?
London Bridge is falling down falling down falling down
Poi s’ascose nel foco che gli affina
Quando fiam ceu chelidon — O swallow swallow
Le Prince d’Aquitaine à la tour abolie
These fragments I have shored against my ruins
Why then Ile fit you. Hieronymo’s mad againe.
Datta. Dayadhvam. Damyata.
Shantih shantih shantih

Min oversettelse (utdrag)

Jeg har oversatt litt sporadisk, rundt om i diktet, og vil kanskje fortsette dette arbeidet med tiden. Som Eliot selv har jeg ikke oversatt det i teksten som er på andre språk enn engelsk.

Ødelandet

I. Gravleggingen av de døde

April er den grusomste måneden, føder
Liljer ut av det døde land, blander
Minner og ønsker, rører
Dølle røtter med vårregn
Vinteren holdt oss varm, dekker
Jorden i glemselsfull snø, mater
Et lite liv med tørkede rotknoll
Sommeren overrasket oss, der den kom over Starnbergsjøen
Med en dusj av regn, stoppet vi i kolonaden
Og gikk videre i solen, inn i Hofgarten
Og drakk kaffe, og snakket en time
Bin gar keine Russin, stamm’ aus Litauen, echt deutsch
Og da vi var barn, vi bodde hos erkehertugens,
Mitt søskenbarns, han tok meg ut på en slede
Og jeg var skrekkslagen. Han sa, Marie,
Marie, hold godt fast. Og ned rant vi.
I fjellene, der man føler seg fri.
Jeg leser, mye av nettene, og drar sørover om vinteren.

Hva er røttene som griper tak, hvilke grener vokser
Ut av dette steinete søppelet? Sønn av menneske,
Du kan ikke si, eller gjette, for du vet bare
En haug av knuste bilder, hvor solen slår,
Og det døde tre gir ingen dekning, sirissen ingen lettelse
Og den tørre lyden av ikke noe vann. Bare
Det er skygge under denne røde steinen,
(kom inn i skyggen til denne røde steinen)
Og jeg vil vise deg noe forskjellig fra her av dem
Din skygge om morgenen skrider rett bak deg
Eller skyggen din om kvelden stiger for å møte deg
Jeg vil vise deg frykt i en håndfull med støv.
Frisch weht der Wind
Der Heimat zu
Mein Irisch Kind,
Wo weilest du?
Du gav meg hyasinter først for et år siden;
Du kalte meg hyasint-jenta
– Men da vi kom tilbake, sent, fra Hyasint-hagen,
Dine armer fulle, og ditt hår vått, jeg kunne ikke
Snakke, og mine øyne feilet, jeg var verken
Levende eller død, og jeg visste ingenting,
Seende inn i lysets hjerte, stillheten.
Oed’ und leer das Meer.

(…)

Uvirkelig by,
Under den brune tåke av daggry en vintermorgen
En flokk strømmet over Londen Bridge, så mange,
I hadde aldri trodd døden hadde gjort om så mange.
Sukk, korte og ufrekvente, var utpustet,
Og hver man festet øynene foran føttene
Strømmet opp høyden og ned King William Street,
Hvor St. Mary Woolnoth holdt øye med timene
Med en død lyd på siste slag av ni.
Der så jeg en jeg kjente, og stoppet ham, jeg ropte «Stetson!
Du var med meg i skipene ved Mylae
Det liket du plantet i hagen din i fjor
Har det begynt å gro? Vil det blomstre i år?
Eller har den plutselige frosten forstyrret sengen til det?
O hold hunden langt herfra, det er venn til menn,
Eller med klærne vil han grave det opp igjen!
Du! hyklerske lecteur! – mon semblable – mon friere!

II Et slag sjakk

(…)

Da Lils ektemann ble demobilisert, sa jeg –
Jeg finskår ikke ordene, jeg sa selv til henne,
FÅ OPP FARTEN TIDEN ER INNE!
(…)
Kjemikeren sa det ville bli greit, men jeg har aldri vært den samme.
Du er en riktig tosk, sa jeg.
Vel, hvis ALbert ikke vil la deg være alene, der har du det, sa jeg.
Hva gifter du deg for om du ikke vil ha barn?
FÅ OPP FARTEN TIDEN ER INNE
Vel, den søndagen var Albert hjemme, de hadde en varm røkt skinke
Og de inviterte meg til middag, for å skjønnheten ved den varm
FÅ OPP FARTEN TIDEN ER INNE
FÅ OPP FARTEN TIDEN ER INNE
God natt Bill. God natt Lou. God natt May. God natt
Ta ta. God natt. God natt.
God natt, damer, god natt, søte damer, god natt, god natt.

III. Ildprekenen
Elvens telt er ødelagt: de siste fingre av løv
Griper og synker inn i den våte bredd. Vinden
Krysser det brune land, uten å høres. Nymfene er reist.
Kjære Themsen, flyt sakte, til jeg ender min sang,
Elven bærer ingen tomme flasker, sandwich papir,
Silketørkler, pappesker, sigarettstumper
Eller andre vitnesbyrd fra sommerkvelder. Nymfene er reist.
Og deres venner, de late arvinger fra bydirektørene;
Bortreist, ingen adresse etterlatt.
Ved Lemans vann satt jeg og gråt…
Kjære Themsen, flyt sakte til jeg ender min sang
Kjære Themsen, flyt sakte, for min tale er verken sterk eller lang
Men ved min rygg i et vindstøt kaldt kan jeg høre
Knoklenes rasling, og klukking sprer seg fra øre til øre.

IV. Død av vann
Phlebas, fønikeren, død i fjorten dager,
Glemte måkenes skrik, svulmet av den dype sjø
Og profiten og tapet.
En strømning i vannet
Prikket hviskende beina hans. Og han reiste seg og falt
Han passerte stadiene av sin alderdom og ungdom
Steg inn i hvirvelen.
Jøde eller ikke-jøde
Å du som snurrer hjulet og ser mot vinden
Tenk litt på Phlebas, som en gang var pen og høy som du.

V. Hva Tordenet sa
(..)
Her er ikke noe vann, bare stein
Stein og ikke noe vann og den sandete veien
Veien svinger seg oppe blant fjellene
Som er fjell av stein og uten vann.
Om det var vann skulle vi stoppet og drukket
Blant steinen kan én ikke stoppe og tenke
Svette er tørr og føtter er i sanden
Om det bare var vann blant steinen
Døde fjells munn med kariestenner kan ikke spytte
Her kan én verken ligge, stå eller sitte
Det er ikke engang stillhet i fjellene
Men tørr steril torden uten regn
Det er ikke engang ensomhet i fjellene
Men røde mugne fjes hånler og snerrer
Fra dører av gjørmesprengte hus.
Hvis det var vann
Og ingen stein
Hvis det var stein
Og også vann
Og vann
En kilde
En dam blant steinen
Hvis det bare var lyden av vann
Ikke sikaden
Og tørt gress som synger
Men lyden av vann over en stein
Hvor eremitttrosten synger i furutrærne
Drypp drapp drypp drapp drapp drapp drapp
Men det er ikke noe vann.

Noen kommentarer til oversettelsen

En oversettelse er en tolkning. I The Waste Land skal det ligge veldig mange tolkninger,  det er en svært åpen tekst, bevisst skrevet for ikke å låse fast en bestemt lesemåte. Så det er mange steder det byr meg i mot å velge ett norsk ord, som velger ut én av de mange betydningene det engelske ordet har i seg, og lar originalens assosiasjoner og tolkninger bli erstattet av gjendiktningens. Så for dette diktet har jeg latt målet om å være tettest mulig på originalen fare, og heller søkt ord og vendinger som får teksten til å fungere som en norsk versjon av diktet.

Noen steder i diktet er det rim. Det er alltid et poeng at rimet kommer uanstrengt, så om det ikke lar seg å gjøre å få samme rim lett og greit på norsk, ignorerer jeg rimet. Når det gjelder rytmen, har jeg latt min egen rytmefølelse styre litt, og valgt ord etter det. Typisk kan være at jeg tar vekk eller legger til småord som «og», der jeg tenker Eliot har brukt det for rytmen sin skyld på engelsk, og jeg altså bruker dem for rytmen sin skyld på norsk. Ingen vil sikkert studere min oversettelse i detalj, men kjappe blikk på den og originalen vil lett se hva jeg mener.

Stedsnavn og landemerker i London bruker jeg originalnavnet på.

I

death had undone så mange, er en vanskelighet. Frasen er hentet fra Dantes Purgatorio, der en kvinne i femte sang sier «Firenze gjorde meg», «Maremma ugjorde meg». På italiensk fungerer det nydelig, Firence, mi fece, (..)/ difece me, Maremma, og på engelsk hos Eliot går det også på et vis med «undone» og «undid». På norsk blir det kunstig med «ugjorde» og «ugjøre», mens «ugjort» går godt og blir brukt. Her i første forekomst bruker jeg «gjorde om», tanken er altså at døden gjorde om fra levende død, fra noe til ingenting. Det er mulig med en rekke andre lesninger også, selvfølgelig, og linjen og vendingen er som de fleste i diktet flittig diskutert. For eksempel kan det leses som at det er det rutinemessige bylivet som har gjort levende til døde, og så videre.

II

Jeg kommer ikke til å ta en detaljert diskusjon om alle valgene jeg har måttet gjøre, men på noen punkter er det litt å si. Det gjelder vendingen: HURRY UP PLEASE ITS TIME, skrevet i store bokstaver i originalen, og flere ganger i del to. Ordene er enkle å forstå for enhver som kan litt engelsk, men det er noen ekstra referanser der som ikke-engelskmenn vil kunne gå glipp av. Og det er at dette er standardformuleringen ved stengetid ved engelske puber, det er utropet for siste runde før stengetid. Jeg ville gjerne ha med denne referansen over til norsk, derfor Få opp farten, det er stengetid. Ordet Please har jeg utelatt. Andre alternativ jeg kunne prøve er: FÅ OPP FARTEN FØR STENGETID, FÅ OPP FARTEN TAKK FØR STENGETID, eller kanskje FÅ OPP FARTEN NÅ STENGER VI. En mer direkte oversettelse er: VÆR SNILL Å FÅ OPP FARTEN TIDEN ER HER.

Linjen bør ikke drøftes og tolkes i detalj, det er jo også jeg-personen må bestemme seg for hva han skal gjøre med hun.

III

Sweet er selvfølgelig søt, men vi bruker ikke så ofte dette ordet i uttrykk for noe vi er glad i og har kjær. På norsk er det vanligere med «kjære», så da bruker jeg det. Ellers er det rim, der, mot slutten av første lille strofe, der teksten glir inn i å være nesten et sentimentalt ungdomsdikt. Dette må over i norsk.

IV

Frasen and the deep sea swell har umulig grammatikken, slik jeg leser den. Ordet swell kan på engelsk være verb, substantiv eller adjektiv, men om det blir brukt som det ene eller andre, så må noen av ordene være bøyd for å vise funksjonen det har. Er det brukt som verb, må det være i fortid eller presens, og hatt endingen -ed eller -s, mens det brukt som substantiv måtte ha en genitiv-s i sea først. Ordet betyr svulme eller svelle, ese ut, og denne betydningen passer godt for det som står der. Adjektivet swell betyr «flott» eller «fin-fin», noe som passer dårlig i sammenhengen, og som vel må kreve en litt anstrengt lesning for å få til å henge sammen også grammatisk.

V

Det riktige navnet for hermit-thrush, eller hermit thrush, er eremittskogtrost. Jeg forenkler til eremittrost, sparer en stavelse, og beholder ideen fra originalen om det er en enslig fugl, en eremitt, som står for syngingen. Det følger for øvrig et viktig poeng i diktet, det er nettopp etterspurt lyden av vann, nå kommer denne lyden, i form av fuglens sang.

Reklamer