Stikkordarkiv: A. Strindberg

Fröken Julie, av August Strindberg

I fjor postet jeg fem av Strindbergs historiske dramaer skrevet rett rundt 1900-tallet. De er spennende nok, men representerer ikke det Strindberg er aller mest kjent for. I år skal vi gå inn i det som har gjort Strindberg omdiskutert, et stykke i hjertet av naturalismen. Det er skrevet i 1888, og heter Fröken Julie.

Posten er under arbeid…

Reklamer

Folkunga-sagan, av August Strindberg

Etter min lille omredigering skal August Strindberg ha denne plassen. Jeg kommer til å fylle denne uken med fem av Strindbergs historiske dramaer fra like rundt århundreskiftet, begynnende med Folkunga-sagaen, og avsluttende med Carl XII.

Strindberg er en av de mest produktive forfatterne av dem alle. Det er ikke bare at han er produktiv, det er det flere som var, men han er det innen alle sjangere, inkludert kunstmaling. Med sine over 60 teaterstykker skrev han noe sånt som like mange stykker som Ibsen og Shakespeare til sammen, og bortsett fra noen få dikt skrev ikke de to annet enn teater. Strindberg skrev også romaner, fortellinger, noveller og reiseskildringer. Han kunne også vise til en makeløs utvikling som forfatter, fra de første spede forsøkene på å kopiere Shakespeare, gjennom realisme og naturalisme til den nye symbolske modernisme, og innom historiske dramaer og det ene og det andre. Han hadde et voldsomt temperament som forfatter, og fikk tekstene fra seg, flere om året.

… Nei, mine vänner, framåt!

Dette er den første replikken i Strindbergs første stykke for scenen, Fritänkeren (1870). Det blir sagt av den anonyme karakteren, Filip, og den eneste som ikke applauderer den, er hovedpersonen, Karl. Dette er et ungdomsverk, med alle de karakteristikker ungdomsverk gjerne har. Her er det store tanker og ivrige replikkvekslinger, men unge Strindberg får ikke laget handlingen så det står noe på spill. Karl mister riktignok både sin forlovede, sin arv og sin stilling på grunn av sitt fritenkeri, men det er ikke noe mer enn et frivillig valg. Han kunne like gjerne holdt på sin families og på samfunnets tro, eller gitt skinn av det, for ikke å måtte reise til Amerika som det ender opp med at han må gjøre til slutt. Å skrive dramatikk er den vanskeligste av sjangrene, nybegynnerne får det alltid bare til å bli replikkvekslinger, og ikke handling. Det var imidlertid artig å lese, og jeg anbefaler alle å klikke på lenken over og bruke de par tre timer det tar å lese gjennom debutverket til Strindberg. Det er en frisk start, friskere enn Ibsens Catalina.

Men i denne posten hopper vi 19 år frem i tid, da Strindberg har blitt etablert forfatter og kan gjøre krav på å være Skandinavias største. Han har skapt hissig debatt med sine naturalistiske verk, både innenfor drama og innenfor novellen. Som så mange ganger før og etter bryter Strindberg nå med forventningene, og gir seg til å skrive i en helt annen stil enn den han hadde skrevet før, eller var rådende i tiden. Han gir seg hen til å skrive historiske dramaer, og henter tema og motiv fra den svenske kongehistorien.

Det første stykket i denne serien er Folkunga-sagan. Folkungene er en svensk kongeslekt fra middelalderen. Jeg skal ikke skrive så mye om den, andre kjenner svensk kongehistorie bedre enn jeg. Kongen det handler om i Strindbergs stykke er i hvert fall Magnus Eriksson, som levde fra 1316 -1374, og var konge fra 1319. Det var dramatiske tider. I Norge hadde man etter mange gode og stabile år på 1200-tallet problemer med arverekkefølgen mot slutten av århundret, og over i 1300-tallet. Kong Erik Magnusson døde sønneløs i 1299, det samme gjorde broren, Håkon V Magnusson, i 1319. Dermed stod Norge uten en rettmessig konge langs den mannlige linjen av Sverreætten. Håkon V Magnusson hadde imidlertid en datter, Ingebjørg Håkonsdatter, og hun var gift med hertug Erik Magnusson, en svenske med kongeblod i årene. Magnus Eriksson i Strindbergs stykke er en av sønnene Ingebjørg og Erik fikk. Han arvet både den svenske og norske tronen i 1319, da han bare var 3 år gammel.

Det er klart det venter et slikt barn vanskeligheter. Det lå mye makt i middelalderens kongetittel, her var det kommet et lite barn som kanskje ikke helt rettmessig hadde fått kongeverdigheten både i Norge og Sverige. Det var to betydelige makter i datidens Europa. Mange ønsket makten kongen hadde, eller ønsket å utnytte problemene til å innskrenke kongens makt. Det var mange kamper mellom den unge kongen og hans støttespillere, og riksrådet og stormennene. Senere i perioden skulle den kanskje største katastrofen i Europas historie inntreffe, med Svartedauden. Magnus Eriksson greide ikke å holde de to rikene samlet, og mistet gradvis makt mot slutten av sin regjeringstid.

Strindberg har derfor mye artig å gripe fatt i når han skal skrive teaterstykke om disse hendingene. Han legger alle problemene inn i ætten, at det hviler en forbannelse over Folkungene, som Magnus Eriksson er i slekt av.

Vasa-trilogien, av August Strindberg

Jeg følger i dag opp med en post om Strindbergs teaterstykke, Gustav Vasa (1899). Dette er et stykke som følger både Folkunga-sagan, skrevet samme år, og Master Olof, fra 1872. Master Olof er et ungdomsverk, og det som kanskje ble Strindbergs gjennombruddsverk. Folkunga-sagan er en tilbakevenden til historiske dramaer etter en tid hvor han ikke skrev så mye for teater.

Historisk bakgrunn

Gustav I Vasa (1496 – 1560) er en av Sveriges mest berømte konger. Han regjerte fra 1523 til sin død i 1560, en tid med store begivenheter både i Skandinavia og i Europa. I Skandinavia raser kampen om å bli den dominerende makt, en kamp hvor Danmark på begynnelsen av denne tiden ser ut til å lykkes best. Ute i Europa er det kamp mellom den protestantiske og den katolske kirke, en kamp som slår direkte inn på hvem som skal regjere hvem i Skandinavia. Vi i Norge kjenner denne historien godt, hvordan danskekongen valgte luthersk, og hvordan vi med det gled inn som en del av Danmark og mistet vårt riksråd, tross den katolske biskop Olav Engebrektssons anstrengelser. I Sverige skjedde noen av de mest dramatiske hendelsene i 1520, da kong Christian II beordret 80 noble svensker henrettet. Sverige var på denne tiden løselig knyttet inn i fellesskapet Danmark-Norge gjennom Kalmarunionen. Kong Christian II ønsket som andre maktglade konger før ham å gjøre det fast og permanent. Henrettelsene var den danske kongens middel å vise de svenske maktmenn hvem som var sjefen. For dette er Christian II i Sverige kjent under navnet Kristian tyrann, og hendelsen har fått navnet «Stockholms blodbad».

På denne tiden var Gustav Vasa nettopp rømt fra et kortere opphold i fangenskap i Danmark. Han hadde blitt overgitt til danskene som tegn på god vilje, noe som godt illustrerer maktforholdet mellom Danmerk og Sverige den gang. Svenskene overgir det som skal bli deres fremtidige konge som gissel. Det vil si, det var aldri planen at Christian II skulle ta med seg de fem fremtredende gislene han skaffet seg tilbake til Danmark, men det var akkurat det han gjorde. Gustav Vasa var den eneste som klarte å rømme. Han tilbrakte noen måneder i Lübeck, før han steg i land i Dalarne, i Sverige i 1520. Det var nå rundt ham kampen mot danskene skulle samle seg.

Kampen lyktes i 1523, da Gustav Vasa blir valgt til Sveriges konge av den svenske Riksdagen. Datoen er 6. juni, det som er blitt Sveriges nasjonaldag. Fra denne dagen feirer Sverige sin selvstendighet.

Master Olof

Jeg vil spandere noen ord også på forløperen til stykket, Master Olof fra 1872. Jeg skrev i forbindelse med Folkunga-sagan at Strindberg i likhet med de fleste unge dramatikere er for opptatt av at de ulike karakterene i stykket skal få si sine meninger, uten å sørge for at meningene blir prøvd i en skikkelig handling. Det er som man tror publikum vil finne det interessant å se på en meningsutveksling sprunget ut av en ung manns hode. Debutverket, Fritänkeren, er nesten utelukkende slik. I Master Olof får Strindberg mye av handlingen gratis, ved bare å legge seg tett på de historiske begivenhetene handlingen dekker. Men det er fortsatt slik at det er tankene og meningene som spiller hovedrollen, og det er med dem unge Strindberg vil sjokkere.

Master Olof – eller Olaus Petri, som han egentlig heter – er den svenske reformatoren. Det er han som inførte den protestantiske lære i Sverige.

Et godt eksempel på det som er den unge Strindbergs temperament, står på side 15 i utgaven fra det første manuskriptet, det er borgerne og boktrykker Gerdt som vil ha messen på latin, mens Master Olof vil ha den på svensk. Dette er midt i hjertet på reformasjonen, slik vi er opplært i den i det protestantiske Skandinavia. Den katolske messe foregår på uforståelig latin, mens den nye, protestantiske er på nasjonalspråket, fordi tro alene er nok. Kirkens menn er ikke helligere enn andre.

BORGAREN.

På det heliga språket skall det vara, annars kan ju
hvem som helst läsa messan.

OLOF.

Ja du, det är just så som det skall bli. Hvar och
en för sig och med Gud!

FOLKET.

En Luther! En Luther! Antichrist!

BORGAREN.

Jaså, mäster Olof. Ni som är så ung och så varm,
ni har smittats af den tyska djefvulen. Jag är en gam-
mal man och har sett verlden, jag vill er väl, vänd om
medan ni ännu är ung. — Gör oss till viljes och läs den
gamla messan!

OLOF.

Nej, det är slut med detta narrspel. — I anda och
sanning skolen I bedja och ej med ord som I icke förstå’n.

BORGAREN.

Tror ni icke, min unge vän, att vår Herre förstår
latin?

GERDT.

Men svenska förstår han platt inte!

Her er det meningene som blir spilt opp mot hverandre, men det er ingenting under som gjør det ene eller det andre kritisk nødvendig. Det er også sterke meninger og sterke beskyldninger, men ingen karakteroppbygning forut som viser hvorfor meningsutbrytningene må være slik. Unge Strindberg lar også Gerdt boktrykker nesten gå ut av sin rolle, for å få med en vittighet mot religionen og mot Gud til slutt.

I andre akt er det også en morsomhet som blir til ad omveier. Det er en danske og en tysker og en vindranker som sitter på en kneipe, tar seg noen øl og noen drammer, og snakker løst og fast om livet og det hele.

TYSKEN  (till Dansken).

Är icke bränvinet en välsignad dryck, som kan röra
en sådan skurk ända till svärmeri, ända till nykterhets-
tankar.

Jeg henter også ut Olofs replikk, i det som blir kalt et tablå mellom andre og tredje akt. Det er også ungdomssynd for dramatikere, de lar sine rollekarakterer rope ut tanker de selv vil ha sagt. Her er det Master Olof som snakker om friheten, han skal ha gitt en fange friheten, men fangen forstod ikke, og Olof lurer på om det er selve ordet frihet, som er for stort for mennesket til å fatte. Det passer i handlingen, direkte til fangen som blir frigitt, om det dog er rett å bruke frihet så å si med stor bokstav, som det blir gjort her, på den måten. Det passer også med det Olof står for, med friheten i Luthers tenkning i motsetning til katolismen. Men aller best passer det til Strindberg eget program og til hans tid, med Strindbergs kompromissløse forsøk på å leve og virke fritt fra alle samfunnets krav og ønsker, og til modernismens store og fryktelige frihet når Gud blir satt bort overhodet. Det skulle imidlertid komme noe senere, her i 1872 virker det ennå litt ufrivillig komisk.

OLOF (utan att se Christina, kastar sig
i en stol).

Förgäfves! De vilja icke! Jag löser bojan på fången
och han slår mig; jag säger “du är fri!“ och han tror mig
icke! Är det ordet då så stort, att det ej kan rymmas i
en menskohjerna! O, att det fans blott en som trodde —
men nu ensam — en dåre, som ingen förstår…

Gustav Vasa

Som i mange av sine andre kongedramaer tegner Strindberg en konge som tross sin makt, ikke er i stand til å styre begivenhetene rundt seg, og som til slutt hjelpeløst møter sin undergang.

Erik XIV

Erik XIV avslutter trilogien Strindberg selv kalteVasa-sagan, der Master Olof var det første stykket og Gustav Vasa det andre. Begge stykkene skrev jeg om i forrige post.

Det er spesielt i historien, men passende for Strindberg at det er Erik XIV som ender trilogien. Han overtar et Sverige som endelig har blitt etablert som et selvstendig rike, av hans far Gustav I Vasa. Det nye Sverige er også et mektig rike, kanskje så mektig at det kan hamle opp med erkerivalene Danmark-Norge. Men Erik XIV er kanskje ikke oppgaven helt voksen. Han lider av smått galskap og paranoia, og han går i direkte konflikt med adelen, uten kanskje helt å ha ryggdekningen for å ta denne konflikten. Utover regjeringsperioden skrev han ut stadig flere dødsdommer, og eksekverte selv noen av dem, mest berømt mot Nils Sture, det såkalte Sturemordet. Det vil altså være mye for Strindberg å ta tak i, men det ligger ikke i kortene at det vil bli en grandios avslutning på trilogien som bærer navn etter kongeslekten som etablerte Svergie som vi kjenner det i dag.

Strindberg er nok ingen nasjonalromantiker. Her ender ikke opprettelsen av den svenske nasjonalstaten med triumf, men i en uopprettelig fiasko. Erik XIV er den aller mest tragiske av tragediene i trilogien, og da ikke etter gresk modell der tragedien skal ramme uforskyldt, og mot noen som ligner deg selv, for renselsens skyld, men tragedie i at nederlaget er fullkomment og det ikke kunne gå annerledes. Erik XIV er en konge som ser alt rase sammen rundt seg, uten å være i stand til å gjøre noe som helst med det, han må bare stå der, synlig for alle. Hans reaksjon er galskapen, i stykket bare antydet, og i denne galskapen gjør han bare vondt verre, ved å støte fra seg sine siste støttespillere, ved å insistere på handlinger og tilstelninger som gjør fallet overtydelig, og ved mord og giftemål. Virkelighetens Erik XIV ble forgiftet av sin bror, hertug Johan III, liket er gravd opp igjen for å undersøke om det fantes spor av giftstoffer i liket, noe det gjorde. I teaterstykket er det også hertugen som til slutt gjør ende på  kongen, og selv tar kongetittelen. Det moderne Sverige er altså født med drap, udugelige konger og vanære.

En annen person spilte også en stor rolle, både i hoffet rundt den virkelige kong Erik XIV, og i stykket til August Strindberg. Det er han som i stykket heter Göran Persson, mens svensker av i dag ser ut til å skrive navnet Jöran Persson. Han var en oppkomling, som fikk kongens gunst, og ble gitt rollen som prokurator. Muligens var det han som stod bak mange av kong Erik XIVs forfølgelser, i hvert fall var det ham som satte dem i scene.

I stykket til Strindberg får Göran Persson åpningsscenen. Han står blid og fornøyd, mens kongen kaster forskjellige ting på ham. Da han ikke blir truffet av noen av dem, plukker han dem opp og tar vare på dem. Det etablerer et forhold de to i mellom, kongen som smått gal, og Göran som godtar ethvert av kongens påfunn, og ikke vil sette seg opp mot noen av dem. En slik mann er det kongen vil ha.

Utover akt II viser det seg at Göran har sine egne ambisjoner, og at det ikke er kongens og rikets beste som er hovedanliggendet hans. I det hele tatt går stykket litt ut over de til da vanlige motivasjoner for menneskers valg, og de vanlige forsøk på å vise den logiske konsekvens av menneskers handling. Her gjelder lover stykkets karakterer ikke finner ut av, og som også er foranderlige. Göran ønsker naturligvis makt og innflytelse, men det er ikke helt klart hva han egentlig vil oppnå med denne makten og innflytelsen. Kanskje er det et slags ønske om hevn mot øvrigheten, Gøran Persson er jo en oppkomling, og ikke født inn i godene en høy stilling i det gamle, svenske samfunnet medførte. Det er imidlertid ikke entydig at det er dette som er motivet hans.

Kongen selv fremstår som en svak karakter i stykket. Han evner ikke å ta kontroll over begivenhetene, og gir seg gjerne til å klage og drømme når tingene ikke går hans vei. Det er Gøran som må sørge for at tingene skjer.

Teaterteknisk er det å merke seg at mange av de største og viktigste hendelsene skjer utenfor scenen. Vi får ikke se mordet på Sture, og heller ikke på kongen selv.

MARIA.
Är det inte slut snart, mamma?
HERTIG CARL leende.
Nej, mitt barn, lifvits strider ta aldrig slut!

Dette er avslutningsreplikkene i stykket og i trilogien.