Støvsuger

Støvsuger

En gang jeg satt hjemme hos mine foreldre og skrev på en tekst jeg hadde litt forhåpninger til, så kom min mor inn med støvsugeren. – Unnskyld, sa hun, – jeg er bare nødt til å støvsuge litt. Jeg håper det går greit, sa hun. Jeg svarte ikke noe på dette, jeg drev som sagt og skrev på en tekst, og jeg hadde som sagt litt forhåpninger til den, den så bra ut.. – Forresten, det må gå greit, sa hun. – Du ser det har blitt så støvete her at jeg nesten må ta det, sa hun. – Jeg må ta det. Hun skrudde på støvsugeren og snakket høyere for å overdøve den. – Jeg skjønner ikke at jeg skal si det sånn at det blir galt, ropte hun over støvsugerlyden, – må jeg ta det, så må jeg ta det, det er ikke riktig å si at jeg nesten må ta det, da. Er du ikke enig? Hun spurte tydeligvis meg, det var bare hun og jeg i rommet, jeg svarte likevel ingenting, jeg hadde altså forhåpninger til teksten jeg holdt på med. – Du som skriver så mye, ropte hun videre mens hun fortsatte å støvsuge rundt i stuen der jeg satt, – er sikkert nøye på dette med språket. Jeg er også nøye på det, ropte hun, – jeg følger med, jeg synes rett skal være rett, hun ropte og snakket og støvsuget. Alt dette forstyrret meg, jeg kunne ikke nekte for det. Og som om forstyrrelsen nå hadde satt seg som mål å nå sitt toppunkt, kom mor nå like mot meg med støvsugeren i hendene. Hun beveget den som om hun med den kunne støvsugd hele meg og alle tekstene mine om det skulle bli nødvendig. – Løft opp beina, klarer du det? spurte hun og støvsuget på en måte som virkelig understreket hvor liten betydning svaret hadde. – Nå er det snart ferdig, nå må du bare holde ut noen minutter til. Hva skriver du forresten? Akkurat i det hun spurte om det, skrudde hun av støvsugeren. Stillheten var øredøvende. I den måtte jeg svare. – Ikke noe, løy jeg. – Er det noe viktig, spurte hun, akkurat som om hun hadde lest teksten jeg skrev. – Nei, sa jeg, nå kunne jeg ikke lenger si det var løgn, jeg tenkte at samme hvor godt jeg fikk det til, så kunne det ikke matche støvsugingen hennes. Og presisjonen hun fremviste i å rette på setningene hun hadde sagt.

ES 24. mar 2005

Juvikfolket, av Olav Duun

Jeg tenkte i år å holde en nedtelling over mine norske favorittforfattere fra nummer 10 til nummer 1, og presentere et verk av dem. Første mann ut er Olav Duun. Dette er en forfatter som har overbevist meg gjennom nevnte Juvikfolket, og Mennesket og maktene. Ellers er ikke jeg noen stor Duun-kjenner. Det er også en stund siden jeg leste disse verkene, så for å si noe vetig om dem, så må jeg lese dem på ny. Og det kommer jeg til å gjøre i løpet av høsten.

En usikker tekst

Mars er en produktiv måned der jeg har skrevet mange gode tekster. Eller, det ble jo selvskryt, jeg er fornøyd med mange av tekstene er bedre å si. Jeg liker dem. 19. mars er en ekstra spesiell dag. 19. mars 2003 skrev jeg på rappen tre korte tekster, «En drøm», «Åpningen av en boks tomater» og «Avvisning», den siste kom seg med i hovedsamlingen. Disse tre tekstene innledet arbeidet med fem år på rad å skrive 52 korte tekster, en for hver uke, og videre de fem årene etter der igjen, å skrive for de datoene som ikke har noen tekst, slik at det til slutt ble 365 korttekster. Og 144 reserverer.

Mange av tekstene skrevet 19. mars var nødt til å bli reserver. Deriblant denne fine teksten her, en usikker tekst, skrevet i 2007.

En usikker tekst

Det er ikke sikkert det gjør noe. Kanskje er alt greit. Jeg har litt behov for å skrive slike ting nå. Og når jeg først har skrevet det, har jeg også behov for å lese det opp. Helst for hele verden, hvis det var mulig. Jeg skulle gjerne hatt hele verden som publikum når jeg leste opp at det ikke var sikkert det gjorde noe, kanskje alt er greit. Jeg håper ikke verden ville hatt forhåpninger om en dypere tekst enn det, for en dypere tekst enn det ville dere ikke fått fra meg denne gangen. Det var så dypt som det ble. Det er ikke sikkert det gjør noe, kanskje er det greit. Jeg ville kanskje prøvd å si litt om hva det var som det ikke var sikkert gjorde noe, jeg ville anstrenge meg veldig med å skrive det. Jeg ville fått problemer med formen, hvordan skulle jeg få sagt det der at dette betydde svært mye for meg og nesten var uutholdelig når det likevel ikke skjedde som det skulle, eller som jeg hadde håpet, for hvordan skulle jeg klare å overbevise tilhørerne mine om noe sånt? Hvordan skulle jeg klare å si til verden at dette betyr svært mye for meg, og så tror verden på det? Tror på det i en slik grad at også verden puster lettet ut når jeg etterpå sier det ikke er sikkert det gjør noe, kanskje er alt greit. Jeg kunne skrevet mye om det, har gjort det også, men det meste er strøket ut. Det er ikke sikkert det gjør noe. Kanskje er det greit.

ES2007

Henry VI – part III, av William Shakespeare

Tredje del av Henry VI tar opp tråden direkte der andre del slutter. Huset av York har nettopp vunnet det første slaget ved St. Albany, og kong Henry har flyktet med sitt hoff. Dette er også innledningen til rosekrigene, og det er om dem dette stykket handler.

Tredje del er imidlertid ikke så rystende som del 2. Der får vi se et kongedømme i oppløsning, og en svak konge ute av stand til å gjøre noe med katastrofen. Her i tredje del er katastrofen allerede i gang, og man føler kanskje at uansett hvem som vinner, vil det være et bedre alternativ enn kong Henry VI som forlater makten.

Stykket er antatt skrevet i 1591, og rekkefølgen av de tre delene om Henry VI er litt omdiskuterte.

Fruen fra havet, av Henrik Ibsen

Vi fortseter nedtellingen med Ibsens stykker. Med ham begynte vi baklengs, og har sett på de fem siste teaterstykkene han skrev. I dag er det det gåtefulle stykket han skrev i 1888, Fruen fra havet. Jeg leste det for lenge siden, og har ingen gode notater fra det. Så det må finne seg i å være blant de mange stykker som venter på en oppussing. Det vil forhåpentligvis ikke ta altfor lang tid. Stykkene er raske og greie å lese, men det tar litt tid å skrive notatene til dem.