Opptegnelser fra et kjellerdyp, av F. M. Dostojevskij

Dette er kanskje det første virkelige mesterverk av Dostojevskijs romaner. Den er skrevet i 1864. Her poster jeg noen sitater fra den norske oversettelsen jeg leste:

Jeg er et sykt menneske… Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg.

Kan kanskje et erkjennende menneske ha noen som helst aktelse for seg selv?

Jeg tenkte ut de forskjelligste begivenheter, og diktet opp mitt eget liv for i hvert fall å oppleve noe.

En annen gang ble jeg grepet av et heftig ønske om å forelske meg, det hendte til og med to ganger. Og jeg forsikrer dere, mine herrer: jeg led. Innerst inne tror men ikke at man lider, der ligger spotten på lur, men jeg led allikevel, jeg måtte utholde virkelig ekte lidelser, skinnsyke, jeg var helt ute av meg… Og alt sammen av kjedsomhet, mine herrer, alt kom av kjedsomhet.

Jeg kjente en herre som hele livet var stolt over at han forsto seg på rødvin.

Mennesket har nemlig alltid og overalt, hva slags liv det enn har levet, foretrukket å handle slik det selv ville og slett ikke slik som fornuften og hensynet til egen nytte har befalt det; man kan jo også ønske seg noe som går stikk i mot ens egen fordel, og noen ganger er man til og med forpliktet til det (det er nå min mening).

Kort sagt, om verdenshistorien kan man si alt mulig, alt hva den mest løpske fantasi kan forestille seg. Bare en ting kan man ikke si om den, – at den er fornuftig.

I ethvert menneskes erindringer finnes det ting som det ikke tilstår for alle, men bare for sine venne. Det finnes også ting som det ikke engang betror sine venner, men bare seg selv og selv det i dypeste hemmelighet. Endelig finnes det slike ting som mennesket frykter å tilstå for seg selv, og av slike ting finnes det en anselig mengde hos ethvert skikkelig menneske.

Nå, når jeg ikke bare minnes dem, men til og med har bestemt meg for å skrive dem ned, vil jeg undersøke om det er mulig, om så bare ovenfor seg selv, å være fullstendig oppriktig og se hele sannheten i øynene.

Jeg ønsket tvertimot å vise dette pakket at jeg ikke var den kujon som jeg selv innbilte meg.

– En kiste?
– Ja, på Høytorget; de kom ut av kjelleren med den.
– Kjelleren?
– Ikke ut av kjelleren, men ut av kjelleretasjen… du vet… der nedenunder… et av disse elendige stedene… Det var skitt overalt… Avfall, møkk… for en stank… det var helt motbydelig.
Taushet.

Er det virkelig umulig å bevare kjærligheten? Det er bare i sjeldne tilfeller det er umulig. (…) Bryllupstidens kjærlighet forgår riktignok, men den blir erstattet av en dypere og mye bedre kjærlighet. Da vil de bli sjelelig forenet, de vil drøfte alle spørsmål i fellesskap, de vil ikke ha hemmeligheter for hverandre. De får barn, og da vil enhver stund, selv den tyngste og vanskeligste, være en lykkelig stund; det gjelder bare å elske og beholde sitt mot.

Jeg forsto heller ikke at hun bare maskerte seg med sin hån, og at dette vanligvis var skamfulle og blyge menneskers siste forsvar mot grove og frekke forsøk på å trenge inn i deres sjel; slike mennesker holder stolt og hårdnakket ut til siste stund og frykter først av alt for at de skal røpe sine følelser.

Jeg hadde alltid erkjent denne min svakhet for overdrivelser og var stundom svært redd for den: «alltid skal jeg overdrive, derfor kommer jeg også til kort», – gjentok jeg for meg selv hver time.

Jeg hadde i den grad vennet meg til å tenke meg og forvente alt mulig slik som det står i bøkene, å forestille meg all verdens ting slik som jeg tidligere hadde fantasert sammen i mine drømmer, at jeg med det samme ikke engang forsto denne merkelige hendelsen. Men følgende skjedde: Liza, krenket og hundset, forsto atskillig mer enn jeg tenkte meg. Hun forsto av alt dette det som enhver kvinne ville forstå hvis hun elsket oppriktig, nemlig at jeg selv var ulykkelig.

For det første: jeg kunne jo faktisk ikke elske noen, fordi, jeg gjentar, å elske – det betød for meg å tyrannisere og være moralsk overlegen.

Men til syvende og sist – her stiller jeg et fullstendig ørkesløst spørsmål – : Hva er best, – billig lykke, eller opphøyde lidelser? Nå, hva er best?

La oss være alene, ta fra oss bøkene, og vi vil straks forståes i den ubeskriveligste forvirring, – vi vil ikke ha anelse om hva vi skal holde oss til, hva vi skal støtte oss på, hva vi skal hate og hva vi skal elske, hva vi skal støtte oss på og hva vi skal forakte. Vi føler oss til og med tynget over å være mennesker, – mennesker med virkelig, eget kjøtt og blod; vi skammer oss over det, anser det for en skjensel og i stedet legger vi an på å bli en slags allmenn-mennesker som aldri har eksistert i virkeligheten. Vi er dødfødte, det er lenge siden vi ble satt til verden av levende fedre, og det behager oss stadig mer. Vi har fått smaken om det. Snart finner vi ut at vi skal fødes av en eller annen ide. Men nå er det nok; nå vil jeg ikke skrive mer «fra kjellerdypet»…

De fornedrede og krenkede, av F. M. Dostojevskij

I 1999 leste jeg flesteparten av Dostojevskijs romaner og øvrige utgivelser for første gang. Jeg leste en bok i måneden, fra samleutgaven til Solum. Jeg gjorde meg noen notater i Access, ment for meg selv, men jeg poster dem her, i påvente av at jeg får lest bøkene om igjen på russisk, og postet nye notater.

Dette er det jeg den gang skrev om De fornedrede og krenkede.

Jeg har nå lest del I. Det er på en måte ikke troverdig. Natashas kjærlighet virker litt kunstig, likeså Alosjas oppriktighet, dermed faller en god del av historien. Man står igjen med en hypotetisk tanke om at slik kjærlighet og et slikt forhold kan være mulig, noe som vil lede til spørsmålet om gjennomføringen i så fall er ønskelig, når det går så sterkt utover så mange andre. Natasha føler seg opporfrende, og finner – i følge fortelleren – tilfredsstillelse i denne oppofrelsen, men saken er at hun i bunn og grunn vel er egoistisk, ved at hun setter sine egne ønsker om hvordan kjærligheten skal være foran kravet til medmenneskelighet i forhold til sine øvrige nærmeste. Hun vil ofre seg også for Alosja, til og med er hun villig til å slippe han fri, men det er ikke noe annet enn misforstått edelhet. Selvsagt må hun slippe han fri. Det eventyrlivet hun ønsker seg har ikke noe for seg i en virkelig verden. Hun må slippe ham fri –  ikke av høysinn, men av skam.
Til sist ligger spørsmålet: Sett at denne kjærligheten virkelig er ekte og oppriktig, skal kjærligheten settes foran alt annet?
——
Tja, det ovenfor er skrevet etter å ha lest del I. Inntrykket opprettholdes gjennom resten av delene, og jeg har klar i hodet en lang fremstilling av hvordan jeg ser på boken. Men det står allerede i etterordet til Erik Egeberg. Karakterene blir for tynne og puslete. Dermed blir det vanskelig å ta noe alvorlig. Fortelleren blir bare en løpegutt for handlingen, slett ikke et menneske. Natasja er for enkel i sin påståtte kjærlighet,  likeså er Katja og Alosja enkle. De er enkle alle sammen – utenom fyrst Valkovskij, i følge Egeberg (skjønt han også nevner at fyrsten mangler den nødvendige mangetydighet til å gi ham kraft). Jeg synes fyrsten er for overdrevet motbydelig. Det er et ugjendrivelig kjennetegn ved Dostojevskijs tidlige diktning, figurene er overdrevne, og dermed lite troverdige. Romanene kan derfor ikke bli noe av verdi.

Landsbyen Stepansjikovo

Her er det igjen for mye fokus på handling, det bygges opp spennende personligheter for å kunne gjennomføre en oppsiktsvekkende hendelse, en romanhandling. Men personlighetene er blitt altfor karikert, for å kunne gjøre den spesielle handlingen troverdig. Oberst Jegor Rostanjev er for snill, Foma Fomisj for slem. Det er også brukt for mange virkemidler for å gjøre handlingen interessant, hvordan tråder legges ut og insinueres, forfatterkommentarene er også tidvis sjenerende. Det var også lite her å ta med seg, bortsett fra at selve klimaks var spennende, og at det etter klimakset forekom noen morsomheter (romanen var visst i det hele ment morsom, i hvert fall er det bevisste komiske effekter). Spennende var også oppbynginen mot hvordan to personer som ikke må møtes, likevel møtes og hva som dermed skjer. Den overordentlige snille møter, den som mer enn alt vil fremheve seg selv og utnytte. Jeg vil heller lese om mennesker jeg kan tro på, siden jeg ikke kan tro på ham, fortjener derfor ikke Rostanjev heller min fulle sympati, der han blir ydmyket. Jeg vil kunne tenke ut alternative muligheter, leve meg inn, oppleve en litterær virkelighet, ikke adsprede meg i underholdende handling.
Heldigvis skriver Erik Egeberg i etterordet at denne romanen som oftest blir lest med for store forventninger, man sammneligner med Dostojevskijs senere forfatterskap, og skriver at Dostojevskij var lite og ingenting den gang i 1859. Godt å vite, jeg har hele hans senere forfatterskap foran meg, hele hans tidligere bak meg. Fortsatt har jeg ikke i min kronlogiske lesning støtt på et verk jeg virkelig liker, bortsett fra Netotsjkas barndom og kanske noen av fortellingene.

Onkels drøm

Jeg poster dette året Dostojevskijs 12 romaner, minus Brødrene Karamasov og Forbrytelse og straff, som jeg allerede har skrevet om, og postet.

Den dårligste Dostojevskij hittil. Det står i omtalen at det er satire og komisk, i forordet at Dostojevski har evner og talent også her. Jeg er ikke enig, komikken blir halvhjertet og omstendelig, forfatterkommentarene virker bare overflødige. Dette kunne vært greit nok, om bare handlingen og persongalleriet holdt mål. Det er her det skranter mest (jeg merket knapt at det var satire, og brød meg derfor heller ikke over mangelen på komikk). Bedrageriet blir for åpenlyst, også blant dem som utfører det. Dette står for meg i mot forordet der det står at «Onkels drøm» viser at Dostojeskij etter tiden i fangenskap var overbevist om at det fantes noe godt i ethvert menneske. En person holdt mål, Sina, men å hevde – som det blir gjort på baksiden av boken – at «hun er et av de finest tegnede heroiske kvinner i hele hans forfatterskap» er å gå for langt.

Dobbeltgjengeren, av F. M. Dostojevskij

Jeg skal nå få lest ut alle Dostojevskijs bøker på russisk. Jeg poster dem etter hvert.

Foreløpig må jeg holde meg til gamle notater, fra den gang jeg leste bøkene på norsk.

Jeg likte boken nokså godt i begynnelsen, siden følte jeg at jeg ramlet av handlingen, og etterhvert ble det en del surr for meg. Jeg har kanskje ikke ytt boken rettferdighet i min konsentrasjon.
*
Nylesning mai’04

I likhet med fattige folk, leste jeg denne om igjen etter å ha lest Bakhtin. For dobbeltgjengeren er imidlertid ikke Bakhtin så fersk. Dobbeltgjengeren er utgitt 1846, samme år som fattige folk. Dostojevskij var da 25 år.

«Klokken var nesten åtte om morgenen da titulærråd Jakov Petrovitsj Goljakin våknet efter en dyp søvn; han gjespet, strakte seg, og til slutt åpnet han øynene helt.» er åpningssetningen. Det fortsetter med at sansene hans våkner deretter, litt forsinket, det er karakteren og romanen som våkner til liv. Og spørsmålet stilles med en gang om det han ser er virkelig, eller bare en fortsettelse av nattens drømmesyner. Det blir snart klart at her er ikke noe muffens, dette er St. Petersburg, alt er normalt, som før, nesten overdrevet realistisk skildret. Bokens tema er å snu om på dette, selv i det virkelige er ikke alt virkelig.
Vi ser snart i fortsettelsen at det ikke er en fullmoden Dostojevskij vi har med å gjøre: «Og selv om den søvndrukne, nærsynte og temmelig skallede skikkelsen som møtte ham i speilet, uten tvil var en av disse ubetydelige og fullstendig intetsigende personer som aldri noen legger merke til, så var efter alt å dømme dens eier godt fornøyd med det han fikk seg.» Denne distansen å se en av de dårligere stilte samfunnsborgere fra, hører mer hjemme hos Gogol enn hos Dostojevskij. Enda mer da Goljakin reflekterer over seg selv, fornøyd som han er, og tenker hvor galt det ville vært hvis for eksempel en kvise dukket opp på nesen. Det er direkte Gogol, og derfor mer sjelløst her. Det er anstrengt litteratur, virkemidlene kommer ikke av seg selv, de hales ut og puttes på plass, i et språk som ikke til fulle er forfatterens eget. Hele romanen er skjemmet av dette, og har følgelig størst verdi som varsel for hva Dostojevskij siden skal skrive.
Tematikken anslås på ny, sterkere, i scenen hvor Goljakin kjører forbi noen kollegaer i en ekvipasje han har leid. Han føler det temmelig flaut, men ikke deltakende og sympatisk som i fattige folk, heller ment som en komisk effekt, og tenker han kan late som han ikke er seg selv, at han ikke setter der. Den komiske effekten forsterkes ved at han også sier dette til kollegaene sine: «Jeg, jeg er ikke her, (…) jeg er slett ikke her, det er ikke meg, Andrej Filipovitsj, dette er rett og slett ikke meg.»
Et ekte Dostojevskijsk trekk kommer først på side 19, hvor Goljakin ankommer legen, frem til da har progresjonen vært som hos Gogol, alt har skjedd under forfatters kontroll, og krydret med så mange forfatterinnfall at spørsmålet hva karakterene skal ikke blir for påtrengende. Goljakin skal altså til legen, og begynner nå å lure på «hvordan ville dette gå? Vil det falle heldig ut eller hva?» Det er altså allerede en historie på plass i hovedpersonens hode. Leseren får beskjed om at den vil bli fortalt, men hvor og når vites ikke, dertil er så mye at fortelleren rett og slett ikke har oversikt over rekkefølgen det må legges frem i. I Dobbeltgjengeren er effekten mindre, fordi fortellerstemmen og karakteren er så atskilt, nettopp på grunn av den distanserende tonen. Legg også merke til omstendeligheten trekkingen i klokkesnoren, er skildret i.
Hos doktoren understreker Goljakin stadig vekk sin manglende veltalenhet, og har ellers problemet med hvordan man skal forholde seg til sine fiender. Doktoren skjønner ikke, og vil gi medisin. Fortsatt holdes leseren i spenning hva dette vil bli for slags bok, det er noe med denne Goljakin, antydes det. Også i neste kapitel vises en spenning mellom hvordan han oppfatter seg selv, og hvordan han oppfattes av andre. Fortellerstilen fanger imidlertid ikke den spenningen fullt ut, Goljakin er ikke sprellevende nok og resten av karakterene er for fjerne. Modellen er «En gal manns dagbok», men originalen er på alle måter milevis bedre.
Standardreplikk: «For øvrig visste han knapt hva han gjorde, for i dette øyeblikk var han virkelig mer død enn levende.» s. 37. Årsaken er at Goljakin skal til middag, og det viser seg senere at han ikke får slippe inn der, noe han nok visste. Andrej Filippovitsj får uten videre slippe inn, mens Goljakin ser det. Det er mange anslag og tett med insinuasjoner og informasjon, her i starten av romanen. Tredje kapitel avsluttes ved at Goljakin med hodet i hendene, vil tenke gjennom «alle enkelltheter som angikk hans nåværende situasjon…» s. 41.
Fjerde kapitel skifter fortellerstemme, plutselig forlater vi Goljakin og er til stede ved middagsselskapet han ble utelatt fra. Og fortelleren akker seg over å mangle det talent som kreves for å skildre en slik middag: «O, var jeg blott poet! – Og da, selvfølgelig, en Homer eller en Pusjkin – et mindre talent ville aldri makte denne oppgaven». (s. 42). I en lang pasasje, over flere sider, henvender fortelleren seg direkte til leseren, og beskriver middagen samtidig som han gjentar hvordan han ikke makter å beskrive den. Den er ordrik og udostojevskijsk. Underveis får han imidlertid sagt at han er Goljakins forteller, og at dennes historie er «uallminnelig interessant». Det er dostojevskijsk, Å vende tilbake til Goljakin, «den eneste virkelige helt i vår absolutt sannferdige beretning» (s. 46), er ikke dostojevskijsk, men qujotesk. Fortellerstilen er karakteristisk for boken.
Motiv for Latterlig menneske: «i løpet av denne natt skulle han se å få skutt seg, uansett» s. 50. Også her blir motivet brukt for å fremme at alt er likegyldig, men slappere og mindre integrert i helheten. Kapitelet blir avsluttet med en ytterst pinlig episode for Goljakin, han blir drevet mot bunnen.
Femte kapitel har drivende god Dostojevskij-stemme i begynnelsen, der Goljakin fullstendig tilintetgjort raver rundt i St. Petersburgs uvær. I denne tilstanden er det Goljakin ser dobbeltgjengeren for første gang. Reaksjonen er redsel, fulgt av rasjonelle forsøk på å holde hodet kaldt, han går hjem og kjemper for ikke å tenke noe som helst. Leseren som ikke kjenner historien på forhånd, vil bare ha mistanke på bakgrunn av tittelen. Dostojevskij holder på hemmeligheten ut kapitelet.
Komposisjonen er satt, og fremdriften tar en pause der Goljakin ligger i sengen og reflekterer over hva som har hendt. Dette er Dostojevskijs. men teorien om at det er fiendene som plager ham, finner vi også hos Gogol. Fortelleren tar så en tur inn i Goljakins hode, synvsinkelen blir fullstendig hans. Hensikten er å få til den sjokkerende virkning, der dobbeltgjengeren dukker opp og tar Goljakins plass på kontoret. Vi føler hvordan han mister kontrollen over virkeligheten. Og vi får en klassisk effekt, der den sinnsforvirrede snakker med friske, og vi står i den forvirrede, men skjønner den friske. Og kanskje gjette oss til at Anton Antonvitsj spøker lite grann, og jatter med. Kapitelet avsluttes med at dobbeltgjengeren blir med Goljakin hjem, mot Goljakins vilje, men med hans samtykke.
Besøket i kapitel 7 fører til at Goljakin og dobbeltgjengeren for alvor introduseres med hverandre og snakker med hverandre, de er begge åpenhjertige. Originalen finner dobbeltgjengeren svært tiltalende. Fortellerstilen er imidlertid langt fra gripende, men liketil og komisk. Når Goljakin i fylla blir grenseløst lykkelig på grunn av sin gjest, er det meningen vi skal le av det. Sympatien fra fattige folk, er ikke her.
Kapitel har første insinuasjon om at dobbeltgjengeren vil overta. Det er tjeneren Petrusjka som sier til Goljadkin at «Herren er ikke hjemme», da Goljadkin våkner og gjesten er vekk. Også på kontoret blir Goljadkin redusert, denne gangen av dobbeltgjengeren selv, som behandler ham offesielt. Det er også dobbeltgjengeren som leverer papirene det blir spurt om. Goljadkin forsvinner. Side 98 finnes refleksjoner av Goljadkin, han vil ha det hele til å være fri fantasi, noe sludder. Men det er refleksjoner i engstelse. Side 100 klyper dobbeltgjengeren Goljadkin i kinnet – en Dostojevskijsk uhørtehet.

«Forøvrig, vi skal ikke benekte, vi tør slett ikke nekte for at dersom noen, hvis nå en eller annen vikelig hadde ønsket å forvandle herr Goljadkin til en skureklut, ja saå hadde han kanskje kunneet gjøre det ganske uten motstand og uten fare for å bli straffet. (Dette hadde Goljadkin selv på følelsen av og til.) I så fall hadde det ikke lenger eksistert noen Goljadkin, men bare en klut, en skitten ekkel skureklut. Men det hadde ikke vært noen helt vanlig skureklut, det hadde vært en klut med verdighet, en klut med inspirasjon og følelser. Og selv om verdigheten hadde vært stum og følelsene uten uttrykk, hadde de allikevel ligget skjult langt nede i skureklutens skitne folder…»
(s. 102-103) Vi ser stil og innhold lager en komisk effekt. Distansen blir for stor, Goljadkin blir ikke helt menneskelig. Det er et alvorlig tema som ikke gjør seg i den satiriske stil. Dostojevskij har heller ikke full kontroll over morsomheter.

Mer kraft: «Å erte seg selv og på den måten slikke sine sår, ga herr Goljadkin en dyp tilfredsstillelse, ja i dette øyeblikk var det nesten som en sanselig nytelse.» s. 106 (kap 9). Goljadkin reflekterer om han skal ta kampen opp. Det ender med at han forbanner Gud og den onde, som har røret sammen denne nydelige historien. Ellers rommer kapitelet scenen der Goljadkin må betale for 11 piroger på restaurant, på grunn av dobbeltgjengeren som stadig blir mer truende. Og Goljadkin skriver et brev Pretusjka ikke får levert, han drikker seg full. Dostojevskij har fin kontroll på hva Pretusjka egentlig får med seg, det går helt opp at dobbeltgjengeren er et fantasiprodukt.
I kapitel 10 sover Goljadkin meget urolig, og forsover seg til ett. Han forsøker å finne ut hva som foregår, men mister stadig mer av kontrollen. Han tropper opp på departementskontoret, kvier seg for å gå inn, blir skandale når han gjør det, Dobbeltgjengeren dominerer fullstendig og vanærer ham med et håndtrykk. Etterpå må dobbeltgjengeren – i alles påsyn – tørke fingrene. Goljadkin går så og beklager seg til Andrej Filippovitsj, i tolkningenn dobbeltgjengeren som fantasiprodukt, blir scenen svært komisk. Deretter en lignende scene hos Anton Antonovitsj. Goljadkin bestemmer seg for et oppgjør med Dobbeltgjengeren.
I kapitel 11 fosøkes dette oppgjøret, på en café. Men Goljadkin får ikke tak på Dobbeltgjengeren, som er skamløs og hele tiden snor seg unna. Kapitel 12 begynner med Petrusjkas avskjed. Han skal til sine «snille mennesker», som han gjennom hele boken har snakket om. På ny oppsøker Goljadkin hans eksellense, i det håp om at denne kan avskaffe dobbeltgjengeren. Men får ikke sagt noe som helst, stotrer og stammer og besvimer, og våkner til å finne Dobbeltgjengeren også her. Side 175 er tydelig henvisning til Gogols kappe: «Kappen, kappen, kappen, min venns kappe! Kappen til min beste venn!» det er Dobbeltgjengeren som snakker. Deretter kaster han en tilfeldig kappe over hodet på ham. Og en moderne: «Enda en gang var det et eller annet som lå og lurte bak i herr Goljadkins bevissthet, men det var umulig å få det bfrem. Det var noe så skrekkelig at det ikke engang kunne bli ikledd ord.» s. 176. Det hadde vært gripende, om ikke Goljadkin hadde vært slik en narr, og boken ikke så hjelpeløst satirisk.
Neste kapitel – det siste – er det Don qujoutesk igjen, insistering på beretningens sannhet. Deretter får vi Goljadkins refleksjoner over sin situasjon, refleksjoner som ville virket sterkere om han hadde vært et helt menneske. Samtalene med kusken er imidlertid fine, Goljadkin har leiet kusken for en hel kveld, og kusken lurer på om de ikke vil kjøre videre. Goljadkin vil heller stå ved vedstabelen, i regnet. Så blir han oppdaget fra vinduet, han er ved vedstabelen, ute, i regnet, til syne for alle og er bare så ganske fortvilet. Boken slutter med at gjestene tar ham inn, det kommer en doktor, og han blir kjørt til et sted for statens regning, illevarslende, antagelig samme sted som i En gal manns dagbok.

Det er Nesen Dostojevskij forsøker å skrive. Fattige Folk var Kappen, her er Nesen.
«Efter å ha stått en stund ute på gårdsplassen, følte vår helt trang til å fatte en eller annen beslutning. Men ingen beslutning så ut til å dukke opp.» s. 116. Det er også slik boken har verdi. Å lese den som å lese en forfatter på jakt etter sin stil. Fortsatt er Dotsojevskij mest en kopist. Dette er også – etter min mening – en av hans dårligste bøker.

Fattige folk, av F. M. Dostojevskij

I et forsøk på å få organisert bloggen lite grann og få litt fart på den legger jeg ut en post om denne romanen som jeg ennå ikke har fått lest i original. Jeg legger ut de gamle notatene jeg tok for meg selv, den gang jeg leste boken i 1999. Disse vil forhåpentligvis bli brukt som utgangspunkt for en post om originalutgaven en gang i fremtiden. Fortsatt er det for mye å rydde opp i til at dette kan prioriteres.

Utgaven jeg leste var fra Solum forlag, samleutgaven fra 1993. Nå er det sommer, og i løpet av den skal jeg få lest romanen på russisk.

*

Dette er en roman Dostojevski arbeidet med, og omarbeidet mye. Det synes jeg den bærer spor av, Dostovjeskij må ha hatt en meget sterk fornemmelse av historien i hodet, all forflytningen, – jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere. Budskapet kom ikke klokkerent frem, det ble litt rotete. Men det Dostovjeski har hatt i hodet er imponerende, så var det spennende med en Akakij Akakijvitsj fra virkeligheten. Hvordan Akakij tenker, Fattige Folk var bra.
*
Nyanalyse – mar’04

Etter å ha lest Bakhtin «Dostojevskijs poetikk» går jeg gjennom denne boken en gang til. Jeg har også nettopp lest Tolstojs debutroman. Tolstoj begynner: «Klokken 7 om morgenen den 12. august 18…, akkurat tre dager etter min 10 års fødselsdag, da jeg hadde fått så mange fine presanger, ble jeg vekket av Karl Ivanitsj som slo en flue rett over hodet mitt.» Dostojevskijs første setning er derimot: «I går var jeg lykkelig, grenseløst, ubeskrivelig, lykkelig!» Forskjellen sier både noe om debutboken, og om forfatterskapet som helhet. Tolstoj er kontrollert, allvitende og meget presis. Alt hos ham foregår behersket. Dostojevskij er slik sett den rake motsetning. Hos ham er det ingen beherskelse overhodet, det er karakterer som uten kontroll hengir seg til alle slags sinnsstemninger, og i disse stemningene gir de uttrykk for de forskjellige situasjonene. Det kan ikke bli presis, og enda mindre allvitende, det er subjektivt.  Dostojevskij er de tusen stemmers forfatter.

Går vi nærmere inn på denne grenseløse, ubeskrivelige lykken, som antihelten Makar Aleksejevitsj har opplevd, så ser vi at årsaken er at hans brevvenninne Varvara Aleksejevna hadde trukket gardinene litt til side. Det tolket Makar som at hun tenkte på ham, og det var nok. Dostojevskij går allerede i sin debutroman helt ned i tematikken, med fornedrede mennesker som fornekter seg enhver rett til både lykke og ulykke. Makar har ingen som helst forestilling om han kommer til å få et eller annet slags liv med sin Varvara, det vil for alltid strekke seg til brevskrivningen, og han lar dette være mer enn nok. Her finner han sin eneste kilde til lykke og store følelser, og den griper han med begge hender.
Varvara på sin side virker til å være ung, oppriktig og uerfaren. Hun har opplevd sine krenkelser hun også, men hun vil ikke finne seg i Makars overdrivelser og setter ham på plass for dem. Likevel er det en slags gjensidig avhengihet, for hun skriver også at han må fortsette å skrive og gjerne må komme på besøk. Også hun går fra å være lett til sinns, til å se alt i det ytterste mørke. Det virker imidlertid enklere for henne å være oppriktig og direkte. Makar må liksom alltid ta hensyn til sine skjulte motiver og innrømme dem også, og han går seg selvfølgelig vill i dem. Varvara forvirres bare av dette, men behandler dem likevel i fullt alvor og med største oppriktighet, her også.

Noen ytre handling er det ikke så meget av i denne romanen. Det er stort sett disse brevene som går frem og tilbake. Innskutt er imidlertid en 17 siders beretning, der Varvara forteller om sin fortid og hvilke krenkelser hun har gått gjennom. Denne er skrevet rett frem, i jeg-form (i den grad Dostojevskij kan skrive rett frem, se f.eks s. 38: «Nå vil jeg si noen ord om (…) Grunnen til at jeg ikke har gjort det tidligere (…) Men nå begynte plutselig (…) på det mest levende!»). Første vanskelighet var da familien måtte flytte fra landet og inn til St.Petersburg, det ville hun ikke. Hun var da 12 år gammel. På landet hadde hun lekt i skogen og overalt, i byen var det ikke noe å finne på og hun måtte høre på farens forretningskrangler. Hun ble sendt på privatskole, der hun mistrivdes, og slik fortsetter det. Familien går til grunne, faren dør av sykdom og i bunnløs gjeld, resten må selge alt de eier, Varvara er 14 år og står uten fremtid. De flytter inn hos et udyr ved navn Anna Fjodorovna, som driver en merkelig geskjeft og ofte er i forretningsmøter. Der ble Varvara undervist av studenten Prokorskij, og Dostojevskij presenterer oss nok et motiv som siden i forfatterskapet skal bli fullutviklet. Sammen med en annen pike som bor hos Anna, plager Varvara studenten og får dårlig samvittighet av det. Denne samvittigheten reflekterer hun over, «man sier at anger letter sinnet – det er ikke sant, tvert om!», og hun skriver også at angeren var iblandet egenkjærlighet, fordi hun som 15-åring ville bli sett på som voksen. Forholdet mellom Projorskij og faren er også svært Dostojevskijsk, og kan sees som et bilde på eller variasjon over forholdet mellom Varvara og Makar. De fornedrede og krenkede unner seg ingenting, og finner seg i alt. Et lite øyeblikks lykke, er mer enn nok for dem. Se også hvordan Varvara og far Prokorskij går sammen om å kjøpe bursdagspresang til Petanka (Prokorskij – studenten), Varvara bruker absolutt alle sparepengene sine, 30 rubler, for å kjøpe Puskjins samlede, innbundet. Prokorskij hjelper til med alt sitt, 2 og en halv rubel. Det strekker seg til og med så langt, at gamle Prokorskij gjerne vil gi en bok på egen hånd, for å vise at han har forbedret seg, hvorpå Varvara vil la ham gi samtlige for å glede ham og sønnen. Det er oppofrelse til det ytterste, og fødselsdagen ble den lykkeligse for Varvara, siden hun flyttet til St. Petersburg.
To måneder senere dør Prokorskij.

Makars fortid er tretti år som kopist på kontoret. Han legger vekt på at han har utført sitt arbeid samvittighetsfullt og godt, han har ikke vært noen til last, allikevel har han blitt meget slett behandlet. Det er ikke mange lyspunkt i livet hans, men han skriver karakteristisk at han har det bra – for ikke å sette ytterligere bekymringer i Varvara. I brev etter brev tolker han seg selv, og sin egen tolkning, slik Bakhtin skriver. Dostojevskijs helter har tilgang på akkurat samme informasjon og selvinnsikt, som leseren. De er ydt full rettferdighet, i fremstillingen av seg selv.
Se brevet 26. juni, der Makar skriver side opp og side ned, utdrag fra en bok av en Razaev han har kommet med. Det er mulig han her gir uttrykk for sine egne kjærlighetsdrømmer, vilt overdrevet, men han får likevel vist seg, for skrive av – det er noe han kan. Og han går straks etterpå i forsvar, det er kanskje vel dristig, skrevet mest for spøk, kretsen lo voldsomt av det.
Se overdrivelsene, i tillegg til Prokorskij-historien, særlig hvordan Makar blir forelsket i en skuespillerinne, og bruker alle pengene sine til å kjøpe parfyme og leie drosje, og kjøre frem og tilbake utenfor vinduet hennes. Unge Dostojevskij bruker kraftige virkemidler for å få frem den manglende selvfølelsen, og lengselen etter å være noe mer enn man er. Se også brev fra Varvara 27. juli, der hun beklager seg for samvittighetsløst å ha tatt i mot alle gaver – til tross for at hun i brev etter brev har insistert at Makar må slutte å gi dem. Og Makar har tatt forskudd på lønn, og solgt klærne sine, for å gi disse gavene, rene luksusgaver som konfekt og teaterbilletter. Se også hvordan Makar gir 20 kopek til Gorsjikov, langt mer overdrevet enn Anders Tangen i sult. Brev 5. september.

8 juli-brevet, s. 80-82 er det berømte der Makar Aleksejevitsj går gjennom kappen. Han kan ikke fordra den, fordi han kjenner seg igjen og føler seg forulempet og tråkket på. Han forsvarer rørende hakkeloven, hvordan alt er inndelt i rang, og de har sin riktige tone seg i mellom, alt for at noen skal gjøre noe (ellers ville ingen gjøre det grann, jeg gjør tjeneste der og der, men selve arbeidet er en bisak»), og han foreslår en alternativ avslutning, der Akakij dør begrått, eller aller helst overlever og får igjen kappen sin, og i tillegg blir kalt inn på generalens kontor der han får sin påskjønnelse. Hvor fornærmelig dette er, kan ytterligere sees i brev 1. august. «En fattig mann er fordringsfull; han har også et annet syn på denne Guds verden og ser skjevt til hver som går forbi, ser omkring seg med forvirret blikk og lytter til hvert ord, – det er vel ikke om han de snakkerr, tenker han. De sier kanskje at han ser ille ut? (..) Og de betrakter ham fra alle kanter.» (s. 90) «Og om noen begynner å snakke til Dem om en eller annen Shakespeare, at det finnes en Shakespeare i litteraturen, – så er også Shakespeare noe sludder, det rene vrøvl alt sammen, bare laget for å spotte folk!» (s. 92)

Mellom brevene foregår den egentlige handlingen. Brevene er kommentarene til den. Vi får bare refleksjonene. Det er også imponerende hvordan Dostojevskij får fremstilt all den elendigheten, uten at det bare blir natt og gråt og gjørme ut av det. Det er rørende hele tiden, og sympatisk i stedet for utleverende. Brevene begynner ille, og blir bare verre og verre. Makar Akakajevitsj Dusjkin får en liten oppreisning, med hundre rubler av en excellense. Varvara ender med å måtte gifte seg med Bykov, en rik kjøpmann, bare litt bedre enn døden i Lübeck. Dostojevskij fremstiller det ikke fryktelig, hun tar forholdsvis rolig og sindig valget i brev 23. sep, hun velger det hun ikke kan velge annet enn. Noen god skjebne er det naturligvis ikke, og Bykovs hastverk med bryllupet og å reise vekk, lover ikke godt. Dessuten viser han straks etter sitt sinne og sin heftighet, det lover ikke godt. Men det er ikke fremstilt med den nytelsen Garborg lar lille kari få døden i Lübeck, Dostojevskij er liksom like fortvilet som Varvara. Og den som er aller mest fortvilet, er Makar.

Kuriositet: Første «Mer død enn levende,» s. 103, i forbindelse med at Makar skal Markovs hus for å låne penger, og etter lange nedbrytende tanker og småhendelser, møter noen hunder som gneldrer på ham. Denne gjentas igjen og igjen i brev 9. september, der Makar har hoppet over en linje i avskriften av et brev. Se også «Nå skal De høre hva som er hendt! Jeg vil fortelle det uten å bry meg om stilen, jeg skriver som Gud inngir meg det.» s. 123. Denne teknikken utvikler Dostojevskjj til mesterskap. Se også hvordan Gursjov dør, han tåler ikke lykken, tåler ikke oppreisningen i brev 18. september. Et motiv Dostojevskij prøver igjen i hvite netter.

Se scene s. 125, der Makar står skolerett foran adminstrasjonen og mister en knapp. Parallell til en gal manns dagbok. Stemningen er den samme.

Siste setning: «Å, men hva har vel stilen å si, min kjæreste venn! Se, jeg vet jo ikke engang hva jeg selv skriver, har ikke anelse om det, vet ingenting, og jeg vil heller ikke lese det igjennom og ikke forberede stilen, jeg skriver bare for å skrive, for å skrive mest mulig til Dem… Min lille due, elskede vennen min!

Pusjkin – fra En forfatters dagbok, av F. M. Dostojevskij

Skissen – eller essayet –  Пушкин (очерк) stod i augustnummeret av En forfatters dagbok i årgang 1880. Det var det eneste nummeret som kom ut det året. Teksten er basert på en tale Dostojevskij holdt i selskapet Общества любителей российской словесности (Den russiske diktnings venner, blir det kalt på norsk). Geir Kjetsaa oversetter det russiske очерк i parentesen i tittelen med «skisse», i sin oversettelse utgitt i bok 26 av Dostojevskijs samlede verker på Solum forlag i 1993. Ordboken oversetter очерк – otsjerk – med skisse; essay; profil eller studie. Primærbetydningen av ordet er omriss.

I denne talen gir Dostojevskij til kjenne sitt syn på Pusjkin, og hvilken stor, russisk dikter han er. Den begynner med et sitat av Gogol, med tillegg av Dostojevskij:

«Пушкин есть явление чрезвычайное и, может быть, единственное явление русского духа», – сказал Гоголь. Прибавлю от себя: и пророческое.

”Pusjkin er et usedvanlig fenomen, og kanskje det eneste fenomenet av den russiske ånd”, sa Gogol. Jeg kan selv legge til: og profetisk.

Her må jeg ta med at det russiske ordet явление i ordboken er oversatt med «fenomen, foreteelse og fremtoning», mens det hos Kjetsaa er oversatt med «åpenbaring». Siden dette er et berømt sitat fra både Gogol og Dostojevskij, skal ikke jeg gå professorene på klingen. Om russiskkyndige har kommentarer i kommentarfeltet, setter jeg pris på det. Ordet åpenbaring er ikke nevnt som mulig oversettelse i det hele tatt i ordboken, som vel skulle dekke det meste.

Uansett, det at Gogol karakteriserer Pusjkin nærmest som legemgjørelsen av den russiske ånd, og Dostojevskij legger til at han er en profet, er viktig for forståelsen for Pusjkins posisjon i russisk litteratur, og for Dostojevskijs syn på ham og på Russlands fremtid. Hensikten med talen Dostojevskij er å stake ut retningen for det russiske folk, og da er det godt å ha nasjonalpoeten med seg.

Pusjkin er i Russland elsket av alle. Få treffer den russiske sjel som ham. Ingen behersker det russiske språk som ham. Det er elementærkunnskap for dem som forsøker å sette seg litt inn i russisk kultur og litteratur. For utlendinger er Dostojevskij, Tolstoj, Tsjekhov og Gogol større favoritter. De skriver i prosa, så deres tekster lar seg lettere oversette. For russere er det alltid Pusjkin. Hans poesi er uoversettelig. Og Dostojevskij kan bli for grusom, Tolstoj for bedrevitende, Tsjekhov skriver jo litt smått og Gogol var en satiriker. Pusjkin behersket hele registeret, og skrev akkurat de følelser russerne elsket og elsker, i et praktfullt og ubesværet språk.

Dostojevskij har anlegg for å bli begeistret. Og her han skriver om Pusjkin, lar han seg på russisk vis rive med. Han mener jo også at russerne er et folk av følelser, de er ikke laget for å legge bånd på seg. Han deler Pusjkins diktning inn i tre perioder, alle i forhold til hans profetiske betydning for Russland. Så går Dostojevskij gjennom noen utvalgte verk, alltid raus med de store ord, det er et uovertruffent diktergeni vi har med å gjøre. Engelskmennenes beundring av Shakespeare, og tyskernes forhold til Goethe, er saklig og rasjonell, de analyserer og diskuterer sin helt. Russerne beundrer og dyrker sin.

Pusjkins hovedverk er Jevgenij Onegin. Dostojevskij bruker lang tid på å gå gjennom dette verket, i en herlig blanding av begeistring og analyse. Dostojevskij holder Tatjana som den egentlige helten,  så sterkt at han foreslår Pusjkin kunne kalt opp sitt poem etter henne, siden det er hun som er hovedpersonen. I argumentasjonen vil jeg si det ligger at Jevgenij Onegin ikke er noen egentlig russer, ikke helt og holdent, ikke slik som Tatjana. Han er fra St. Petersburg, den mest europeiske av alle Russlands byer. Og her er han fra begynnelsen av en dandy, et selskapsmenneske, som det utvilsomt fantes mange av både på Dostojevskijs og Pusjkins tid, så det må nok kalles et russisk fenomen også dette, skjønt, det kanskje er et importert fenomen.Tatjana, derimot, er fra det russiske dypet. I følge Dostojevskij er hun med det også dypere og klokere enn Onegin. Det blir en spenning når denne til dels falske Onegin møter denne tvers igjennom ekte Tatjana.

Det ender som vi vet med at Tatjana finner en annen, og må avvise Onegin, selv om hun elsker ham. Det er også først når Onegin skjønner at Tatjana er tapt for ham, han skjønner hvor mye hun betydde, at han virkelig også elsker henne. Dostojevskij bruker mye tid på å beskrive dette. Her kommer han også inn på et hovedpunkt i sin egen diktning, klarest uttrykt i det den gang nylig utgitte storverket Brødrene Karamsov.

Но какое же может быть счастье, если оно основано на чужом несчастии?

Hvilken lykke kan det være, om den er grunnlagt på andres ulykke?

Tatjana kan ikke forlate sin mann, fordi hun kan ikke bygge sin lykke på andres ulykke. Sånn er det i Dostojevskijs verden, enhver er skyldig overfor alle andre. Enhver er ansvarlig for alle andres lykke og ulykke. Onegin er ingen ekte russer fra dypet, han kan godt leve om andre er ulykkelige på grunn av ham. Tatjana kan det ikke.

Det falske og uekte i Onegin gjør i følge Dostojevskij at Tatjana ikke kunne fulgt ham, selv om hennes mann døde ved en ulykke, og hun på ny ble fri. Onegin er ødelagt av sosieteten og av kulturen. Tatjana skjønner dette. Hun skjønner at Onegin nå vil ha henne, nettopp fordi hun gjennom sitt ekteskap har fått fornyet og forhøyet status. Onegins nå erklærte kjærlighet vil være like lite varig som alt annet ved ham. Tatjana ser dette, og vil ikke være i stand til å følge ham, ikke under noen omstendighet.

Og så har ikke jeg tid til å ta det helt grundig frem til avslutningen av talen. Det følger at Pusjkin er et geni som ser inn i dypet av den russiske sjel. Men han ser ikke bare den russiske sjel, han kan se inn i ethvert menneskes sjel. Her skiller den russiske nasjonalpoeten seg fra alle andre nasjonalpoeter, i følge Dostojevskij. Det er kun Pusjkin som er i stand til å skildre også andre lands folk, helt som de er. Hos Shakespeare er italienere alltid englendere, skriver Dostojevskij.

Det er i dette Pusjkin i følge Dostojevskij er profetisk. Det er noe med den russiske ånd, som er i stand til å ta opp i seg alle andre folks ånd. Det ligger i dette et slags profetisk varsel om alle folks forbrødring. I dette skal det russiske folket være lederfolket. Dostojevskij var en sann slavofil, han elsket det russiske og det slaviske. Men i denne talen vil han i det russiske og slaviske ta opp også det europeiske. Det bunner i at det russiske folk er det eneste som fullt ut har forstått det hellige evangelium, og som følge av det er det eneste folket som er i stand til å vise resten av verden den sanne vei. Heri ligger det russiske folks store oppgave.

Dette var noe av det siste Dostojevskij skrev ned. Det er kanskje en artig tanke at Dostojevskij selv fikk en mye større betydning for spredningen av den russiske tanke, særlig slik han selv formulerer den, enn Pusjkin noen gang gjorde. Ingen av Pusjkins tekster har fått noe i nærheten av den gjennomslagskraft som Dostojevskijs har fått utenlands. Så kanskje kan vi si Dostojevskij forsøker å holde Pusjkin frem som den profeten han selv ønsket å være. Det er Dostojevskij som klarest og med størst kraft formulerer disse tankene han gir uttrykk fra i talen. Pusjkin selv forsvinner liksom i dem.

Jeg må ta forbehold om at denne teksten ikke er helt gjennomarbeidet. Originalutgaven av teksten finner dere ved å bla nedover til глава вторая på denne nettsiden her.

Et latterlig menneskes drøm, av F. M. Dostojevskij

Сон смешного челавека, ble utgitt i del 2 i aprilnummeret av En forfattersdagbok årgang 1877. Det er kanskje den beste novellen som noensinne er skrevet. I forbindelse med denne vil jeg gjerne koste på meg en liten historie fra mitt eget liv.

En tidlig fredag i år 1999, bestemte jeg meg for å lese dette mesterverket enda en gang. Det var i forbindelse med fredagsrutinene, jeg bodde i Hans tanks gt. 18, 11 kvadratmeter rom, alltid rot og støv, men nok plass til at jeg kunne sette meg på sengen med en novelle og en kopp honningmelk. Jeg ble overveldet, det er forsiktig, jeg ble frelst, det er treffende. Kjærligheten er sann, også jeg måtte bli en forkynner. Det er ikke mindre enn det. Og den eneste riktige kjærlighet, er den betingelsesløse. Eller hvordan andre oppførte seg, var ikke min sak. Jeg skulle leve etter budet.
Lørdagen etter skal jeg i forbindelse med kjøp av frokost, innom en antikvaritetshandel på andre siden av byen. Jeg er altså ute og går, da jeg plutselig ser en lommebok liggende på en slik elektrisitetsboks ingen meningmann helt skjønner hva er. – Ergerlig, tenker jeg, – jeg skulle levere den, men jeg går forbi. Og stopper opp. Er det ikke min plikt å levere den? Jeg fant den. Og jeg tenker for og i mot, jeg skal til lille strandgaten, strandkaien, eller hva veien heter, det er stor omvei å gå til politistasjonen. Neste som finner den, vil sikkert levere den, eller neste der igjen, en eller annen, noen vil ta seg av det. Og jeg vil gå, men stopper opp. Novellen. Det var ikke lenger noe spørsmål, jeg tok den med meg og leverte den på politistasjonen, så gikk jeg til antikvariatet og så til butikken, før jeg endelig kunne komme hjem og spise frokost.
Uken etter kommer jeg en dag hjem og ser en flaske vin stående utenfor døren min. Det er eieren av lommeboken, han var takknemelig. – Det var jo flott, tenker jeg, og gleder meg til å drikke denne vinen. Så kommer min nabo, Eivind Riise, og sier det var en her og leverte denne vinen, det var i forbindelse med en lommebok. Greit nok. Han sier også, at denne mannen er utvikler av et nytt internettsystem, trådløst, og ny antenne er nettopp satt opp, på fysisk institutt. Noen hundre meter fra meg. Saken er, at antennen er satt opp og alt er klar, men det er ingen til å bruke nettet. Han trenger testperson. Og da han leverte vinen, så han at jeg kunne være en mulig, fordi betingelsen er fri sikt til antennen. Hadde jeg datamaskin? Det hadde jeg. Så var saken klar. Han ringte kort etter, kom opp, monterte og satte opp alt, og så fikk jeg gratis lynraskt internett som den første i Bergen og Norge, hele halvåret. Fordi jeg hadde levert denne lommeboken. Eller fordi jeg hadde lest et latterlig menneskes drøm.

Onsdag 24 september 2003 kokte jeg opp melk igjen, fant frem honning, og satte meg til i sengen igjen. En liten grønn flekk i hverdagen, en liten skatt innvilget meg, «Et latterlig menneskes drøm» skulle leses på ny. For tredje gang. På ny blir jeg rystet over hvor presis og treffende Dostojevskij er, når han beskriver hvordan hoved personen har bestemt seg for selvmord, og årsakene til det. To sider tar det, og vi har ingen problemer med å akseptere karakteren og valget. Jeg hadde glemt episoden med piken, eller naturligvis, piken husket jeg jo, men jeg hadde glemt detaljene. Hvordan hun sikkert hadde mistet mamaen sin, eller det var noe galt der, og det latterlige menneske som jager henne bort og reagerer på det. Jeg hadde glemt stjernen. Jeg hadde glemt at han drømte han lå begravet, og hadde vanndråper dryppende på øyelokket. Jeg hadde glemt nyansene og rikdommen i paradiset på den fremmede planetet, og detaljene i hvordan det ble revet bort, av det latterlige menneske. Men jeg husket opplevelsen, og den fikk jeg på ny.

Dette er en novelle som egentlig løfter seg over kritikk. Den skal ikke kritiseres, den skal godtas. Det er guddommelig, som Bach. Det skulle ikke være mulig å skrive som dette, men her er novellen. Det er cellosuiter og Matteus pasjon i skrift. Når jeg leste den dannet og intellektuell nesten 30 år gammel, kunne jeg naturligvis ikke være enig i alt. Det der med kjærlighet til dyrene, så rart ut, likeledes troen på liv etter døden og det ene og det andre, til og med den skitne tanken hvilket kjedelig liv i bare lykke. Men jeg tok meg i det. Denne novellen skal ikke leses intelligent. Den skal leses som et eneste stort Ja! for det er det den er. Denne novellen er idealet.

Jeg kan likevel ikke dy meg. Dostojevskij tegner portrettet av et fullstendig latterlig menneske, og han tar brodden av karakteristikken ved å la mennesket innse det selv, ja, verre enn andre. Alle beskyldninger vi kan ilegge ham, tar han selv på seg, han er klar over sin latterlighet og får nærmest sin regning i det alt også blir likegyldig. Fullstendig likegyldig. Ikke engang problemer har noe å si for ham, det er ham helt likegyldig om verden eksisterer eller det ikke eksisterer noe som helst. Alt dette forsvarer både den egentlig latterlige ideen han senere får i novellen, men først og fremst selvmordet han ønsker å ta. Alt er likegyldig, så hvorfor ikke gjøre ende på det, først som sist. Pistolen ligger klar, ferdig ladet. Og at han virkelig vil ta selvmord, gjør Dostojevskij oss overbevist om, gjennom å la ham se en stjerne som liksom forteller ham det. Denne stjernen har også dobbelt betydning, både er det forståelig at et slik syn kan stimulere frem impulsen som fører til handling, i tillegg til at dette blir stjernen som han i drømmen passerer på vei mot den paradisiske planeten.
Overbevisningen om at han skal ta selvmord, bruker Dostojevskij til et meget interessant filosofisk problem angående den lille piken. Han skal ta livet av seg. Verden skal slutte å eksistere. Det er Schopenhauer filosofi. Hvorfor bryr han seg da om den lille piken som lider nød? Også piken har mangetydig betynding. Først og fremst redder hun ham fra selvmordet, han kjenner medfølelse for henne, og må altså tenke gjennom hvorfor han gjør det. Dermed kommer det moralfilosofiske spørsmålet, rundt gode gjerninger og samvittighet over dårlige. Den latterlige personen sammenligner medfølelsen med smerte, selv om alt er han likegyldig, ville han følt smerte om noen hadde slått ham, og han følte medlidenhet for denne piken. Men han kan ikke helt forklare dette siste, hun skulle ikke ha truffet ham som hun gjorde. Det er dette spørsmålet han blir sittende å gruble med, hvorfor er hun ham ikke likegyldig? Grublingen har også den funksjon at han blir trøtt, og sovner. Før det har Dostojevskij noen generelle vendinger om drømmer, der han blant annet slår fast at drømmer er ikke hodet, men hjertet, forklart gjennom de ufornuftige ting som skjer, eksemplifisert gjennom samtaler med død bror, men drømmen gjennom hjertet gir også det latterlige menneskes drøm større gyldighet. Sannheten finnes ikke i hodet, men i hjertet. Samme hentydning, om enn svakere, gir detaljen at han skyter seg i hjertet, og ikke i hodet. De gamle følelser blir drept, det er hjertet som skal gjenfødes, etc.

Hva jeg ikke helt forstår, er den forakten han slynger ut mot et eventuelt fornuftigere vesen, hva er det for noe? Forakt som trussel mot lidelsen? Jeg kan godt skjønne følelsen, men ikke hvordan denne skal kunne brukes som noe forsvar eller motsvar. Heller ikke hva den gjør i novellen. Kanskje dette vesens endeløse godthet og tilgivelse. Nåvel, det er detalj.

Så dør han altså, og opplever den lille skjærsild, den lille drypping mot øyet, og så kommre seansen da vesenet fra den fremmede planeten flyr med ham, gjennom verdensrommet. Den latterlige er skeptisk, godtar uten videre at det finnes liv etter døden, men vet ikke om det er noe særlig positivt, hvis det blir som det første – glem ham. Han er også skeptisk til planeten han ser, det er jorden han elsker, jorden han forlot, ingen annen verden kan han elske. Men straks han lander, blir det øyeblikkelig annerledes. Han skjønner straks dette er menneskeheten før syndefallet, og klarheten, gleden og kjærligheten, overvinner ham med en gang. Det er den rene kjærligheten.
Hvordan han beskriver dette, er nydelig. Det finnes i kap 4. Hvordan de henleder oppmerksomheten på trærne, og ikke kan forstå andre tanker enn kjærlighetens. Kapitelet avsluttes med et Dostojevskijsk frempek, den latterlige menneske skal føre dem alle gjennom syndefallet.
Det skal ikke mye til, litt spøk, litt koketteri, et atom, som Dostojevskij skriver, og så var det sådd. De begynte å tvile på hverandre, danne allianser mot hverandre, og så dukket vitenskap og humanitet og den slags tanker opp, og Dostojevskij får et stikk mot læren om de edle begreper istedet for forståelsen av dem. Her oppfører de seg prikklikt menneskene på jorden. Det er en besynderlig effekt, men for Dostojevskij er sentralt, dette at viten står over følelse, erkjennelse av livet står over livet. Det er menneskenes feil. Man kan bruke så store ord her. Menneskene på planeten dyrker egenkjærligheten foran nestekjærligheten. Det kommer tenkere og profeter, det utkjempes kriger i gode ideers navn, det er historien som utspiller seg, her også. Og det ser latterlig ut. Enden er at den latterlige bønnfaller dem om å tro at det er hans feil, det er han som har skylden, men de hører ikke på ham. Her blir han en slags Gud, en slags Kristus, hans kjærlighet til folket er like stor, større. Han vil korsfestes, for å frelse dem. Så våkner han.
Nå vil han bare forkynne den sannhet han har sett. Og ingen lidelse er uutholdelig. Novellen avslutter med det vakreste sitat i verdenslitteraturen:

Men vent litt – jeg har enda en ting å si: La så være at dette aldri går i oppfyllelse, at paradiset aldri vil oppstå på jorden (det forstår jeg jo selv!) – vel, forkynne vil jeg likevel. Men hvor enkelt villle det ikke være: på én dag, på en eneste time ville alt bli forandret! Elsk menneskene, elsk din neste som deg selv, det er hovedsaken, det er alt, mer behøves ikke, i samme øyeblikk vil du vite hvordan du skal leve. Og så er jo dette bare en gammel sannhet som er blitt gjentatt millioner av ganger, og som likevel ikke har slått rot hos oss! Erkjennelsen av livet står over livet, kunnskapen om lykkens lover står over lykken» – det er dette vi må kjempe mot! Og det er det jeg vil gjøre. Hvis bare alle vile gjøre det, kunne alt på jorden bli forandret i samme øyeblikk.

Dette er et latterlig menneskes drøm.

 

En enkel, men vrien sak – fra en forfatters dagbok, av F. M. Dostojevskij

Den russiske tittelen er Простое, но мудреное дело, der midtordet mudrenoje er det som er vanskelig å oversette. Geir Kjetsaa har i utgaven fra Solum 1993 valgt tittelen «En enkel, men vanskelig sak», men primærbetydningen til mudrenoje er «vrien, floket, intrikat; sinnrik», altså en sak som er svært sammensatt, men ikke nødvendigvis vanskelig. Den er utgitt som første historie i oktoberutgaven årgang 1876 av En forfatters dagbok, der Dostojevskij samlet fortellinger, betraktninger, kommentarer og hva han ellers fant for godt å skrive. Det var ikke en dagbok fra Dostojevskijs eget liv, men Dostojevskijs syn på saker aktuelle i tiden, og tekster han bare ønsket å dele med andre.

I denne enkle, men vriene saken, som Dostojevskij skriver om er det en bondekone som kaster sin stedatter ut vinduet etter krangler med sin mann som også er barnets far. Bondekonen blir dømt til straffarbeid og forvisning til Sibir for ugjerningen, men Dostojevskij ønsker benådning. Som så mange andre ganger hos Dostojevskij er det i hjertene forbrytelsen ligger, og i dette tilfellet finner menneskekjenneren Dostojevskij ingen forbrytelse i bondekonens hjerte. Hun skal derfor heller ikke dømmes.

Dostojevskij er berømt som en forfatter som interesserte seg mer enn vanlig for forbrytelse og straff, og for rettsvesenet. Verket Forbrytelse og straff er en stor roman der hovedtemaet er nettopp dette, i hva ligger forbrytelsen, og hvordan foregår – ikke straffen, – men renselsen. For Dostojevskij er forbrytelsen en feil, og straffen er forbryterens egen erkjennelse av feilen, og samvittigheten som av dette plager ham. Den ytre straffen, om det er aldri så hardt tvangsarbeid, er bare velkomment for forbryteren som har innsett sin forbrytelse, det hjelper ham bare i renselsen han må igjennom. Renselsen skjer gjennom lidelse. I Brødrene Karamasov er det både en forbrytelse – fadermordet – og en rettssak som er tema. Rettssaken er selvsagt mest av alt en karikatur, siden det der er en uskyldig som blir dømt. Men den uskyldige i fadermordet, Dmitrij, er skyldig i andre forbrytelser, noe han selv innser, og derfor går til straffen sin i glede. Han vil få sin renselse og bli et helt menneske.

Teksten Dostojevskij skriver om bondekonen som forsøkte å drepe sin stedatter er kanskje den der han skriver mest direkte om sitt syn på rettsvesenet, og hva en person bør dømmes for og ikke. Generelt mener Dostojevskij at retten dømmer altfor mildt, særlig etter at den nye juryordningen blir innført. Åpenbare – etter Dostojevskijs mening – forbrytere får gå fri, eller får redusert straff, fordi det finnes «formildende omstendigheter» eller det praktiseres andre former for misforstått barmhjertighet. Dostojevskij mener det er avgjørende viktig at det blir skillet mellom godt og ondt, og at man ikke later som om det som er ondt er godt, eller motsatt. Det er slett ingen barmhjertighet å la en skyldig forbryter gå fri. Det gjør at han aldri vil få gjennomført sin renselse, noe som vil gjøre ham til et ulykkelig menneske. Det vil også ta fra ham sjansen for frelse.

Dostojevskij kan altså på ingen måte kalles bløthjertet. Han nøler ikke med å kalle pakket for pakk, og ønsker harde straffer på dem, så de får tenkt seg om og kanskje lært forskjellen på rett og galt. Det er altså unntak når han for bondekonen Jekaterina Kornilova, som hun heter, ønsker frikjennelse. Han bruker hele denne teksten som teller 1388 russiske ord (i oversettelsen utgitt på Solum forlag blir det 14 sider) på å forklare hvorfor. I det ser vi mye av menneskekjenneren Dostojevskij, den store psykologen som ser ut til å kunne se rett inn i hjertene til folk.

Her trekker han først fremst at hendelsen er så usedvanlig. Det ene er det sjeldne i at en kvinne kaster et lite barn ut av vinduet, det er oppsiktsvekkende i seg selv, det andre er at hun straks etter gikk og meldte seg til politiet. Dette vekker mistanken om at det er noe som ikke stemmer. I tillegg kommer opplysningen om at hun var gravid med sitt første barn da hun begikk ugjerningen. Det øker sjansene for at hun handlet i affekt, at hun var ute av seg da forbrytelsen ble begått. Da skal hun heller ikke straffes.

I det følgende gir Dostojevskij et skarpt skille mellom det å handle bevisst (сознательно – det nynorske «medviten» gir en mer direkte oversettelse av det russiske ordet) og det å handle i affekt (аффект – ordet er det samme på russisk). En doktor Nikitin som undersøkte kvinnen i forbindelse med forbrytelsen, konkluderte med at hun handlet bevisst (ingen steder i Dostojevskijs tekst står det «ved full bevissthet», og det er heller ikke brukt kursiv, som Kjetsaas gjør i sin oversettelse). Dostojevskij peker ganske riktig på at det er ytterst få handlinger i våre liv som ikke er utført bevisst, det måtte i så fall være i søvngjengeri. En sinnssyk handler også bevisst. Dostojevskij mener det her må være lover legevitenskapen ennå ikke kjenner, at også ellers normale mennesker kan bli utsatt for innskytelser de ikke kan motstå, og som de ikke kan kontrollere, enn om de har et bevisst forhold til dem.

Dostojevskij antyder at i denne affekten eller denne spesielle tilstanden, ligger forskjellen mellom å tenke seg ugjerningen og å utføre den. Mange kvinner kunne kanskje tenke seg å kvitte seg med barnet til en forhatt ektemann etter å ha kranglet med ham, men de aller, aller færreste ville fnne på å gjøre det. Forskjellen med denne gravide bondekonen, var at hun også gjorde det.

Нет, из двух ошибок уж лучше бы выбрать ошибку милосердия. Спать было бы лучше потом…

Nei, av to feil er det vel bedre å velge den av barmhjertighet. Man sover bedre etterpå…

Den Dostojevskijske formulering er etter min mening mye bedre enn de evinnelige standardformuleringene «tvilen skal komme tiltalte til gode» og «det er bedre at 10 skyldige går fri, enn at en uskyldig må lide», og lignende. De blir sagt uten å tenke. Det er bedre å ta feil i barmhjertighet. Den formuleringen ligger det tanke bak. Her blir det for Dostojevskij slik, at siden det er en mulighet for hun handlet i affekt, så må hun også frifinnes. Ikke fordi tvilen skal komme henne til gode, men fordi det eventuelt vil være en feil av barmhjertighet.

Dostojevskij går så i gang med å beskrive hvordan retten ved å straffe kvinnen også straffer det ufødte barnet. Han har også romanforfatterens skildringer av hvordan hun og mannen må skilles i fengselet før avreisen. I Dostojevskijs fantasi er krangelen mellom dem så alvorlig at den ikke kan leges. Mannen er fortvilet over å miste sin kone, både stedatteren og det ufødte barnet er fortvilet over å miste sin mama, og det er i det hele tatt hjerteskjærende. Det er som om Dostojevskij selv blir revet med av sine egne skriverier, og avslutter med:

А неужели нельзя теперь смягчить как-нибудь этот приговор Корниловой? Неужели никак нельзя? Право, тут могла быть ошибка… Ну так вот и мерещится, что ошибка!

Ja, men er det virkelig ikke på noen måte mulig å mildne denne dommen over Korilova? Er det virkelig slett ikke mulig? Her kan det sant nok ha skjedd en feil… Nå, sånn er det det synes, det er en feil.

Slik slutter første del. Russerne som fulgte tidsskriftet måtte vente i to måneder på fortsettelsen. I utgaven til Solum kommer del II like under. Der har frifinnelsen allerede skjedd. Dostojevskij hadde altså rett, og hans tekst gjorde at dommen ble omgjort. Det viser at ord har betydning, og at det nytter å engasjere seg.

Dostojevskij besøker så Jekaterina Korilova i fengselet, og får langt på vei bekreftet det han har gjettet sitt. Det er bare små modifikasjoner, skal vi tro Dostojevskij selv, som er kilden vi har. Han har til og med rett i at ekteparet er vel forsonet, og ønsker at ekteskapet skal fortsette. Også fra møtet i fengselet har Dostojevskij treffsikre observasjoner, som gjør at vi lesere også over 100 år etterpå tror rettferdigheten skjedde fyllest, når denne kvinnen ble frikjent.

Teksten på russisk finnes her.